Haandbok i tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (tib)

å hjelpe barn og foreldre til å gjenopprette grunnleggende utviklingsprosesser, slik som emosjonsregulering.

I denne håndboken beskriver forfatterne hvordan vi kan tilrettelegge for terapiprosesser med det enkelte barn og dets foreldre på en slik måte at de får hjelp til økt intersubjektiv relatering. Dette vil etter hvert bidra til

En terapiprosess skal representere et avgrenset innslag i barn og unges liv. I boken ivaretas dette ved at tidsavgrensning, formulering av terapifokus og parallelt foreldrearbeid vektlegges. TIB tilpasses den enkelte families behov og ressurser. En viktig forutsetning er at barnet er i stand til å dele felles oppmerksomhet om behandlingsfokus, og at foreldrene involveres og støtter opp om behandlingen.

BIRGIT SVENDSEN er dr.psychol. og førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim. Hun er også psykolog og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi med erfaring fra pedagogiskpsykologisk tjeneste, barnevern, barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk og sakkyndighetsarbeid. Hun har undervist, veiledet og forsket i flere år ut fra TIB-modellen, slik den presenteres i denne håndboken.

I TIB understrekes betydningen av å gi barn sitt eget rom, der nye relasjonelle erfaringer bidrar til økt forståelse og utvikling.

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1505-8

,!7II2E5-abfafi!

HÅNDBOK I TIDSAVGRENSET INTERSUBJEKTIV BARNETERAPI (TIB)

bedre utviklingsspor og bedre emosjonsregulering.

U. TANUM JOHNS og B. SVENDSEN

Målet i tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (TIB) er

UNNI TANUM JOHNS og BIRGIT SVENDSEN

HÅNDBOK I TIDSAVGRENSET INTERSUBJEKTIV BARNETERAPI ( TIB) Kunnskapsgrunnlag, behandlingsprinsipper og eksempler

UNNI TANUM JOHNS er psykolog og spesialist i klinisk barneog ungdomspsykologi, og førstelektor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun har mange års terapeutisk erfaring med barn, ungdom og familier.

Hun har sin kliniske stilling ved Barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk Furuset, Akershus universitetssykehus, divisjon psykisk helsevern, som siden 2002 har forsket på tidsavgrenset psykoterapi med barn for å utvikle metoden.

Hun underviser i tillegg ved spesialistutdanningen ved Regionsenter for barn og ungdoms psykiske helse Øst og Sør, og ved masterstudiet i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.

HÅNDBOK I TIDSAVGRENSET INTERSUBJEKTIV BARNETERAPI ( TIB)

UNNI TANUM JOHNS og BIRGIT SVENDSEN

HÅNDBOK I TIDSAVGRENSET INTERSUBJEKTIV BARNETERAPI ( TIB) Kunnskapsgrunnlag, behandlingsprinsipper og eksempler

Copyright © 2016 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved ISBN: 978-82-450-1505-8 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Vi er svært godt fornøyd med at denne håndboken nå foreligger. Det innebærer at tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi kan nå ut til mange terapeuter, og at metoden i større grad lar seg forske på.

Det er flere vi vil takke.

Først og fremst alle de barna som har vist oss vei og bekreftet betydningen av å bli møtt på denne måten. En stor takk også til våre inspiratorer som introduserte metoden for oss, Bjørg Røed Hansen og Monica Gydal. Ledelse og kollegaer ved BUP Furuset, Akershus universitetssykehus, takkes for å prioritere forskning på tidsavgrenset intersubjektiv terapi for barn, og derved i stor grad har bidratt til å utvikle metoden.

Bjørg Røed Hansen, UiO og Jon Aarseth, NTNU har lest flere utkast til denne håndboken og kommet med nyttige innspill, vi takker dere hjerteligst.

Vi er med i en ressursgruppe ved R-BUP øst og sør der vi møter kollegaer som også underviser i denne metoden, både for barn og ungdom.

I møtene med dere har vi hatt viktige og interessante diskusjoner, og dere har bekreftet behovet for en slik håndbok.

Vi takker også hverandre for et inspirerende samarbeid, spesielt for de øyeblikkene vi har opplevd å «bli større enn oss selv».

Oslo/Trondheim Desember 2015 Unni Tanum Johns og Birgit Svendsen

Forord

5

Innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utvikling av metoden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hva er TIB? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hvem passer TIB for? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11 13 15 18

Kapittel 1 Teorigrunnlaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utviklingspsykopatologi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Et intersubjektivt perspektiv på utviklings- og endringsprosesser . . .

Turtaking, imitasjon og gjensidig oppmerksomhet . . . . . . . . . . .

Den affektive kommunikasjonens rolle i utviklingen . . . . . . . . . .

Dyadisk regulering og utvidelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Implisitt relasjonell viten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vitalitetsformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Affektinntoning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppsummerende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Selvutviklingsområder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Emosjonsregulering – et dyadisk reguleringssystem . . . . . . . . . . . .

Kreative uttrykksformer – lek, musikk, tegning . . . . . . . . . . . . . . . .

Sentrale hovedtrekk ved leken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

21 22 23 26 29 30 31 32 33 36 37 41 46 51

Kapittel 2 Terapimetodens ramme og struktur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utdyping av hovedelementene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tidsavgrensning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kalender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Formulering av terapifokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Terapifokus og allianse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Eksempler på terapifokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

«Fokusfeller» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Introduksjon av terapifokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57 58 58 60 62 65 66 71 71

Innhold

7

Parallelt foreldrearbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Terapeutens hovedoppgaver . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

72 76

Kapittel 3 Innledende møter med barn og familie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Det første møtet med familien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klinisk psykologisk intervju med barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Klinisk psykologisk intervju med foreldrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Felles oppsummering med barn og foreldre – fokussamtalen . . . . . .

79 79 80 84 85

Kapittel 4 Terapiprosessen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innledningsfasen – å skape en hjelpende relasjon . . . . . . . . . . . . . . Å fremstå som en hjelper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Hjelpemanøvre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Å fremstå som en hjelper via implisitte hjelpemanøvre . . . . . . . Å fremstå som en hjelper via manifeste hjelpemanøvre . . . . . . . Å bygge en relasjon med barnet i innledningsfasen . . . . . . . . . . Å bygge en relasjon med foreldrene i innledningsfasen . . . . . . .

Midtfasen – nå jobber vi sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Foreldrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

87 88 88 88 88 89 89 90 91 91 92

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

93 94 94 95 95

Kapittel 5 To terapihistorier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tidsavgrenset terapiforløp på 12 timer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97 97

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97 99 101 102 102 102 104

Fellessamtale med barnet og foreldrene underveis – deling av fokus/temaer . . . . . . . . . . . . . . .

Avslutningsfasen – å ha hverandre i tankene . . . . . . .

Barnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Foreldrene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avslutningssamtale med barn og foreldre . . . . . .

«Å finne hjelpekrefter» – utvikling av emosjonsregulering og selvagens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Formulering av terapifokus . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innledningsfasen: «Er det noen hjelpekrefter her?» . . . . .

Parallelt foreldrearbeid i innledningsfasen . . . . . . . . . . . .

Samarbeid med og veiledning til skolen . . . . . . . . . . . . .

Midtfasen: «Det har skjedd så mye som jeg ikke forstår» .

Parallelt foreldrearbeid i midtfasen . . . . . . . . . . . . . . . . .

8

Håndbok i tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (TIB)

Avslutningsfasen: «Utvidelse av følelser og handlingsmuligheter» Parallelt foreldrearbeid i avslutningsfasen . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tidsavgrenset terapi gjennom tre 12-timers sekvenser . . . . . . . . . . «Å bli bedre kjent med barnedialekten» – utvikling av det subjektive selvet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De innledende møtene med Lisa og formulering av terapifokus .

Klinisk psykologisk intervju med Lisas fosterforeldre . . . . . . . . .

Første terapisekvens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Parallelle foreldresamtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Andre terapisekvens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Parallelle foreldresamtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tredje og siste terapisekvens . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Parallelle foreldresamtaler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avsluttende kommentar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Anbefalinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stikkord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Innhold

104 106 106 106 108 109 109 110 110 112 112 113 113 114 115 135

9

Innledning Flere forhold ligger til grunn for ønsket om å utarbeide en håndbok som beskriver kunnskapsgrunnlaget og behandlingsprinsippene for tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (TIB). Først og fremst mange års klinisk erfaring med denne terapiformen for barn med ulike psykiske vansker. Dernest erfaringer fra undervisning og veiledning i barneterapi.

Etter hvert som kunnskapsgrunnlaget og hovedelementene i metoden fremsto tydeligere, oppsto et behov for en helhetlig beskrivelse som kunne være til hjelp for barneterapeuter som ønsker å bruke TIB. Vi mener at tydelige retningslinjer, i form av en håndbok, vil kunne være et godt verktøy i opplæring av terapeuter, at den kan bidra til kvalitetssikring av terapiformen og være et godt grunnlag for terapiforskning.

Denne håndboken gjør rede for sentrale teoretiske begreper, terapiforståelse og konkrete terapeutiske grep. Vi håper at den kan bidra til at flere barn tilbys et terapirom med muligheter for å uttrykke og dele følelser, tanker og opplevelser innenfor en trygg, barnefokusert og forutsigbar ramme. Et hovedmål er å skape muligheter for nye relasjonserfaringer, som kan bidra til endring og utvikling. Det gjelder også for foreldre. Foreldrearbeidet er en sentral og integrert del av psykoterapiarbeidet. TIB ses som et prosjekt med et felles og utviklingsrettet mål. Det betyr at i det terapeutiske arbeidet med barnet må foreldrerelasjonen alltid være inkludert og tas hensyn til. Vi vil understreke at innenfor den terapiforståelsen som TIB bygger på, må terapiprosessen skreddersys til hvert enkelt barn og dets kontekst. En beskrivelse av retningslinjer skal være et hjelpemiddel for en best mulig tilpasning til det individuelle barnets utviklingshistorie, vansker, ressurser og kontekstuelle betingelser (Hustad, 2005).

Innledning

11

Det første kapittelet presenterer teorigrunnlaget som terapimetoden bygger på, og sentrale teoretiske begreper gjøres rede for. For nærmere utdyping av teorigrunnlaget henviser vi til relevant litteratur. I andre kapittel presenteres terapimetodens rammer og struktur, og de tre hovedelementene som terapimetoden bygger på. Kapittel tre beskriver retningslinjer for de innledende møtene med barnet og foreldrene, som vi her kaller kliniske psykologiske intervjuer. Kapittel fire beskriver innholdet i de ulike fasene i terapiprosessen og kasuseksempler.

Kasuseksemplene skal illustrere både muligheter og utfordringer som man trenger å forholde seg til underveis i terapien.

Bakgrunnen for TIB, slik metoden beskrives her, er tidligere arbeid som er gjort for å utvikle tidsavgrenset terapi til en metode som er velegnet for barn og deres familier. Tidsavgrenset terapi med barn er i utgangspunktet beregnet for barn fra 5–12 år, men klinisk erfaring har vist at også ungdom kan ha nytte av denne behandlingsformen, med den nødvendige aldersspesifikke tilpasningen. Den tydelige tidsavgrensningen skal gi barn, unge og deres familier en opplevelse av å ha oversikt og kontroll over sin egen terapitid, noe som vurderes som viktig for allianse og autonomiutvikling. Deltagelse i formuleringen av hva terapien skal omhandle, et såkalt terapifokus knyttet til forståelse av den enkeltes behov, skal videre bidra til at både barnet og foreldrene opplever terapien som personlig meningsfull, noe som blant annet trekkes frem av Shirk og Russel (1996) som vesentlig for å etablere en terapiprosess og hindre brudd.

12

Håndbok i tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (TIB)

Utvikling av metoden Stephen Proskauer regnes som pioner i utviklingen av korttidsterapi for barn som egen metode, utfra en psykodynamisk forståelsesramme.

Han fremhevet betydningen av en terapeutisk allianse og mente at metodens vektlegging av et på forhånd avtalt behandlingsfokus bidro til å etablere en terapeutisk allianse (Proskauer, 1969, 1971). Senere videreutviklet Peterlin og Sloves metodens kjennetegn, som de beskrev i to artikler (Peterlin & Sloves, 1985; Sloves & Peterlin, 1986). Flere norske og svenske klinikere har fortsatt å utvikle metoden, eksempelvis Fossen og Diseth (1991), Nielsen og medarbeidere (1992), Bruset og medarbeidere (1994), Tyden (2002), Haugvik og Johns (2006, 2008), Thorén (2009), Carlberg (2010), Haugvik (2013), Hansen (2012) og Johns og Svendsen (2012).

I Norge har særlig Bjørg Røed Hansen og Monica Gydal vært pionerer i utforming og etablering av den psykoterapiformen som er beskrevet her (Gydal, 1998; Hansen, 1991a, 1991b, 2009, 2012; Gydal & Knutson, 2002). Bjørg Røed Hansen har i stor grad bidratt med å tilføre metoden en moderne psykoterapiforståelse, ved å integrere selvutviklingsteori og et intersubjektivt perspektiv på barneterapi, forankret i empirisk kunnskap fra spedbarnsforskning (Hansen, 2012). Hun fokuserer på betydningen av mikroprosessene i det terapeutiske møtet med det individuelle barnet, sammen med potensielle utviklingsmuligheter. Hun fremhever det særskilte ved barneklienten som en som utfordrer og tydeliggjør det opplevelsesnære, her og nå, i terapirommet. På denne måten videreutviklet og ajourførte hun metodens teoretiske fundament, i tillegg til at hun gjennom sitt barnekliniske utviklingsarbeid ved Psykologisk institutt i Oslo har skapt muligheter for at mange psykologer, oss selv inkludert, har fått opplæring i metoden.

Utvikling av metoden

13

Monica Gydal var inspirert av Winnicotts teori om lek som et «mulighetsrom» (potential space) for barnets selv- og relasjonsutvikling. Hun startet utprøving av fokusert individualterapi med barn på Nic Waals institutt i slutten av 1980-årene, og var opptatt av at terapi måtte gjøres forståelig for barn for å øke barnets emosjonelle involvering i terapiprosessen. Det mente hun skjedde gjennom å ta utgangspunkt i 1) at barnets måte å uttrykke seg på gjenspeiler barnets indre opplevelsesverden, og 2) formulering av et terapifokus som inkluderer barneperspektivet.

Hun foreslo derfor å formulere et metaforisk felles fokus, med utgangspunkt i en forståelse av barnets terapeutiske behov slik disse fremkom i de første møtene med barnet og familien. Eksempel på en slik metafor kunne være «å lete etter skattene dine», som skulle gjenspeile barnets behov for å bli tydeligere for seg selv og andre. En metafor som ble formulert nær barns lekespråk, mente hun ville åpne for deling og utforsking sammen med barnet. En forutsetning var at foreldrene var enig i og støttet opp om valget av terapifokus. Gydal introduserte også en egen kalender som skulle hjelpe barnet å ha eierskap til sin egen tid.

En visuell oversikt, der barnet kunne tegne eller skrive noe i ruten for hver time, skulle bidra til opplevelse av sammenheng og kontinuitet og gi mulighet for deling av barnets følelser gjennom symbolisering i kalenderen. Terapifokus og tidsavgrensning formulert og anvendt på denne måten har gjort det mulig å arbeide med metoden med barn som man ikke tidligere har tenkt kunne profitere på tidsavgrenset terapi.

Det har de siste årene vært gjennomført flere forskningsprosjekter for å undersøke metoden nærmere. Ved BUP Furuset, Akershus universitetssykehus i Oslo ble det gjennomført en kvalitativ studie for å undersøke tidsavgrenset intersubjektiv terapi (TIB) med barn som opplevde vanskelige familieforhold (Haugvik & Johns, 2006, 2008).

Erfaringsmessig strevde disse familiene med å følge opp et lengre terapiforløp. Barna som deltok i studien, hadde fått ulike diagnoser, som depresjon, atferdsvansker og ADHD. Undersøkelsen inkluderte flere kvantitative målinger av endring. Resultatet av undersøkelsen viste en positiv utvikling og symptomendring hos barna, og at foreldrene fulgte opp avtaler under hele terapiforløpet og rapporterte positive endringer 14

Håndbok i tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (TIB)

i relasjonen til barnet (Haugvik & Johns, 2006, 2008). Et hovedfunn var at barna uttrykte flere følelser og behov overfor foreldrene. Foreldrene rapporterte endring i egen reflekterende funksjon i relasjonen til barnet (Haugvik, 2013). Ved Ericastiftelsen i Stockholm har de siden 2008 hatt et forskningsprosjekt (EPOS) for å studere psykodynamisk korttidsterapi med barn og unge (Odhammar, Carlberg, Sundin & Jonsson, 2011).

Et resultat fra dette prosjektet, målt gjennom blant annet symptomskalaen CGAS, var at bedring skjedde raskere enn forventet. Ericastiftelsen har fortsatt å videreutvikle sin tilnærming til å integrere kunnskap om og forskning på mentalisering i barneterapi (Midgley & Vrouva, 2012; Odhammar et al., 2011; Jurist, Slade & Bergner, 2008). Flere sentrale barneterapiinstitutter kaller nå sin tilnærming for mentaliseringsbasert tidsavgrenset psykoterapi med barn og foreldre, som det også forskes på og undervises i ved blant annet Ericastiftelsen (Carlberg, Thorén, Billström & Odhammar, 2009; Odhammar & Carlberg, 2015; Thorén, 2009), The Anna Freud Centre i London (Midgley og Vrouva, 2012) og De Jutters Centre of Youth Mental Health Care i Haag, som er beskrevet i en rapport om tidsavgrenset barneterapi ved Ericastiftelsen i Stockholm (Lindqvist, 2013).

Vi har valgt å kalle metoden som er beskrevet her, for intersubjektiv fordi vi ønsker å fremheve hvordan den empiriske kunnskapen fra spedbarnsforskning har fått betydning for synet på utviklings- og endringsprosesser i psykoterapi. Terapi vil i lys av denne forståelsen innebære nye intersubjektive erfaringer her og nå i det terapeutiske møtet, som kan bidra til å endre tidligere relasjonelle mønstre og ytre forhold som hindrer eller forstyrrer barnets utvikling. I den videre beskrivelsen av hva som kjennetegner rammen for og utøvelsen av TIB, vil dette synet være sentralt.

Hva er TIB? Tidsavgrenset intersubjektiv terapi for barn og foreldre (TIB) er en egen metode med tre distinkte kjennetegn:

Utvikling av metoden

15

en tydelig tidsavgrensning formulering av et terapifokus parallelt foreldrearbeid

Hvorvidt terapeuten jobber med både barnet og familien, eller man er to terapeuter, må vurderes fra sak til sak, blant annet på grunnlag av foreldrenes behov for hjelp og familiens ressurser. Dersom man er to terapeuter, er det viktig at de samarbeider tett. I løpet av de tre første møtene med henholdsvis barnet og foreldrene kommer man frem til et forslag til egnet terapifokus, som helt enkelt betyr «det vi skal arbeide med» i terapien. Bakgrunnen for å kalle det terapifokus og ikke mål, er å fremheve betydningen av felles oppmerksomhet, som er noe av kjernen i intersubjektivitet og i tidsavgrenset terapi med barn. Det refererer til en grunnleggende form for deling. TIB er en metode som setter barnets subjektive opplevelser og uttrykksmåter i sentrum, samtidig som den har et kontinuerlig fokus på barnets selvutviklingsbehov. Et felles terapifokus skal være en hjelp til å forstå barnets subjektive uttrykk for det det strever med, og sørge for oppmerksomhet på det barnet selv presenterer som problematisk. Samtidig skal det være utviklingsrettet.

Det parallelle foreldrearbeidet som skjer gjennom hele terapiforløpet, ses som en integrert og nødvendig del av metoden for å kunne skape endring og utvikling. Terapifokus skal bidra til å skape en ramme for intersubjektive prosesser gjennom å formulere subjektive behov, ikke bare for barnet men også i foreldresamtalene. Å rette søkelyset mot det som er vanskelig for barnet, berører det som er vanskelig for foreldrene.

Et mål er å se både barnet og foreldrene og å påvirke til intersubjektiv vekst mellom dem. Det innebærer at samtidig med at man søker å se foreldrene og forstå det som er vanskelig for dem, tilstrebes en redefinering eller utvidelse av fokus til å inkludere familiens ressurser.

Samarbeid med aktuelle instanser (barnehage, skole, barnevern o.l.) anses som en naturlig del av TIB der dette er ønskelig ut fra familiens behov (for en nærmere beskrivelse av det systemiske arbeidet innen TIB, se Svendsen et al., 2012).

16

Håndbok i tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (TIB)

Den vanlige anbefalte lengden på en tidsavgrensning er 12 timer med faste ukentlige timer etter de tre første møtene, men dette kan variere noe. Det er viktig med regelmessighet og sammenheng i tid, slik at tidsavgrensningen for eksempel ikke faller sammen med en sommerferie. Når det gjelder tidsdimensjonen, er det ikke «kortheten» som er poenget, men tidsavgrensningen i seg selv. Tidsavgrensning refererer til en tydelig og fast tidsramme som kan bidra til tydelig oversikt over og opplevelse av eierskap til sin terapitid for barn og familier som lever med belastninger. Det er samtidig mulighet for en fleksibel bruk av metoden.

Et terapeutisk forløp kan bestå av flere tidsavgrensede sekvenser, som ramme for langtidsterapi. Innenfor en slik utvidet ramme kan det arbeides med både avgrensning og kontinuitet i barnets selvutvikling, der barnets behov tilsier et lengre forløp (Syversen, 1998). Flere sekvenser (kalendere) i et terapiforløp kan sammenlignes med kapitler i en bok der barnet er en aktiv deltager i sin egen endrings- og utviklingsprosess. Vi har erfart at introduksjon av en ny terapikalender til en ny sekvens kan gi barn en opplevelse av både kontinuitet og forandring, for eksempel ved å ta utgangspunkt i det opprinnelige fokus og utvide eller endre dette i tråd med hvor barnet befinner seg i sin utviklingsprosess, og den aktuelle situasjonen. Noen barn vil selv kunne uttrykke ønsker og meninger om hva de vil arbeide med i nye terapikalendere, og komme med egne forslag til nytt fokus.

Biologiske, psykologiske og sosiale faktorer virker sammen over tid i barns utvikling. Dette biopsykososiale perspektivet gir, sammen med det intersubjektive kunnskapsgrunnlaget, et meningsfullt utgangspunkt for å se terapi med barn som en utviklingsprosess snarere enn en reparasjonsprosess. Med andre ord impliserer denne tilnærmingen å ha et utviklingsperspektiv på terapi. Emde (1990) trekker frem terapeutens evne til det han kaller «utviklingsempati», innenfor barnets proksimale utviklingssone, som en forutsetning for å mobilisere grunnleggende utviklingsmodi («developmental modes») hos barnet. Slike utviklingsmodi ser Emde som vedvarende gjennom livet, og som kan mobiliseres i terapi og føre til ny utviklingserfaring. En kjerne i utviklingsempati er terapeutens emosjonelle tilgjengelighet og kreative holdning, sammen Utvikling av metoden

17

med evnen til å kunne dele positive følelser med barnet, som overraskelse og nysgjerrighet (Emde, 1990, 1992). Samspillet med barnet i terapi brukes på en målrettet og systematisk måte for å mobilisere utvikling, for eksempel av emosjonsregulering og oppmerksomhet.

Relasjonen anvendes altså som et verktøy i seg selv, ikke bare som grunnlag for å bruke andre teknikker (Svendsen, 2010). Det er viktig å minne om betydningen av «skreddersøm» (Hustad 2005, s. 2) og si at det innenfor TIB vil være både mulig og ønskelig å ta i bruk ulike tilnærminger og teknikker som er tilpasset barnets alder og forståelsen av barnets utviklingshistorie, funksjon, aktuelle vansker og det enkelte barns og families behov, men at det terapeutiske samspillet er grunnleggende.

Hvem passer TIB for?

Forskning og klinisk erfaring har vist at barn som man tidligere ikke tenkte kunne profitere på en korttidsterapeutisk intervensjon, har hatt god nytte av TIB anvendt slik vi beskriver her (Hansen, 2012; Haugvik, 2013; Haugvik & Johns, 2008). En viktig forutsetning er imidlertid at barnet er i stand til å dele felles oppmerksomhet om behandlingsfokus, og at foreldrene støtter opp om behandlingen. Når det gjelder spesifikke diagnoser og aktuell problematikk, vil vi understreke at TIB er en utviklingsorientert tilnærming som tar sikte på å hjelpe det enkelte barnet med dets spesifikke vansker og endringsmuligheter. Det innebærer også å arbeide ressursorientert med familien for å finne nye muligheter (Emde, 1990). Den terapeutiske endringsforståelsen som ligger til grunn, er at det dreier seg om å komme på utviklingssporet igjen eller å igangsette utvikling som har stoppet opp, snarere enn kun å redusere symptomer. Ulike symptomer forstås som uttrykk for ulike utviklingsbehov, som de er en uløselig del av.

Selv om vi anser beskrivelse av behandlingsprinsipper som et nyttig verktøy, vil terapeutens egenskaper, kliniske ferdigheter og kunnskap om barns utviklingspsykologiske behov være av avgjørende betydning for en vellykket terapiprosess. Ikke minst er muligheter for individuell 18

Håndbok i tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (TIB)

tilpasning, fleksibilitet og variasjon viktig. Det er nødvendig å ha god kjennskap til det teoretiske grunnlaget for en terapiform. Den teoretiske og kliniske forståelsen vil være den viktigste retningsgiveren for det som skjer i terapiprosessen, og overordnet bruken av de skisserte enkeltteknikkene (Kendall, 2006). Vi går derfor ikke i detalj med hensyn til hvilke intervensjoner som skal eller bør finne sted i hver time, disse må skapes underveis ut fra det barnet formidler, og terapeutens forståelse av det som skjer.

Utvikling av metoden

19

å hjelpe barn og foreldre til å gjenopprette grunnleggende utviklingsprosesser, slik som emosjonsregulering.

I denne håndboken beskriver forfatterne hvordan vi kan tilrettelegge for terapiprosesser med det enkelte barn og dets foreldre på en slik måte at de får hjelp til økt intersubjektiv relatering. Dette vil etter hvert bidra til

En terapiprosess skal representere et avgrenset innslag i barn og unges liv. I boken ivaretas dette ved at tidsavgrensning, formulering av terapifokus og parallelt foreldrearbeid vektlegges. TIB tilpasses den enkelte families behov og ressurser. En viktig forutsetning er at barnet er i stand til å dele felles oppmerksomhet om behandlingsfokus, og at foreldrene involveres og støtter opp om behandlingen.

BIRGIT SVENDSEN er dr.psychol. og førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU), Trondheim. Hun er også psykolog og spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi med erfaring fra pedagogiskpsykologisk tjeneste, barnevern, barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk og sakkyndighetsarbeid. Hun har undervist, veiledet og forsket i flere år ut fra TIB-modellen, slik den presenteres i denne håndboken.

I TIB understrekes betydningen av å gi barn sitt eget rom, der nye relasjonelle erfaringer bidrar til økt forståelse og utvikling.

www.fagbokforlaget.no ISBN 978-82-450-1505-8

,!7II2E5-abfafi!

HÅNDBOK I TIDSAVGRENSET INTERSUBJEKTIV BARNETERAPI (TIB)

bedre utviklingsspor og bedre emosjonsregulering.

U. TANUM JOHNS og B. SVENDSEN

Målet i tidsavgrenset intersubjektiv barneterapi (TIB) er

UNNI TANUM JOHNS og BIRGIT SVENDSEN

HÅNDBOK I TIDSAVGRENSET INTERSUBJEKTIV BARNETERAPI ( TIB) Kunnskapsgrunnlag, behandlingsprinsipper og eksempler

UNNI TANUM JOHNS er psykolog og spesialist i klinisk barneog ungdomspsykologi, og førstelektor ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Hun har mange års terapeutisk erfaring med barn, ungdom og familier.

Hun har sin kliniske stilling ved Barneog ungdomspsykiatrisk poliklinikk Furuset, Akershus universitetssykehus, divisjon psykisk helsevern, som siden 2002 har forsket på tidsavgrenset psykoterapi med barn for å utvikle metoden.

Hun underviser i tillegg ved spesialistutdanningen ved Regionsenter for barn og ungdoms psykiske helse Øst og Sør, og ved masterstudiet i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole.