En kort introduksjon til spedbarnspsykologi (9788245038910)

Lars Smith er professor emeritus ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Han er forfatter av en rekke publikasjoner i internasjonale fagtidsskrifter og har skrevet flere norske fagbøker.

Lars Smith

ISBN 978-82-450-3891-0

En kort introduksjon til

Serien En kort introduksjon … tar for seg psykologiens grunnleggende emner og disipliner

Boken har en fyldig ordliste og et stikkordregister. Den er relevant for studenter som har barns utvikling i fagplanen, og folk som arbeider med de minste barna i barnehagen, på helsestasjonen, i barnevernet og i helsevesenet. Boken vil også være av interesse for spedbarnsforeldre som søker kunnskap om og forståelse av barns tidlige utvikling.

spedbarnspsykologi

Boken inneholder åtte kapitler: • Hva er et spedbarn?

• Nyfødtperioden • Emosjoner, temperament og emosjonsregulering • Spedbarnets kognisjon • Tidlig kommunikasjon og bruk av språk • Tilknytning og tilknytningsvansker • Arven etter spedbarnsalderen • Tilbakeblikk og overblikk

En kort introduksjon til

Denne boken gir en oversikt over og innføring i spedbarnspsykologi, avgrenset til de to første leveårene. Den forklarer sentrale begreper og anvender en tematisk (ikke kronologisk) inndeling. Fremstillingen balanserer mellom nativistiske ideer, altså antagelsen om at visse forestillinger og begreper er medfødte, og posisjoner som legger vekt på barns læring og erfaring.

spedbarnspsykologi Lars Smith

En kort introduksjon til

spedbarnspsykologi Lars Smith

Copyright © 2022 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved 1. utgave 2022 / 1. opplag 2022 ISBN: 978-82-450-3891-0 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign ved forlaget Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord Denne boken er blitt til på bakgrunn av at jeg i mer enn 40 år arbeidet som forsker og lærer ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Våren 1970 gav jeg et seminar om spedbarnspsykologi for et lite antall interesserte studenter – et emne som inntil da ikke hadde vært med i instituttets portefølje.

Det gav støtet til forskning som har omfattet mange forskjellige sider ved barns tidlige utvikling, og anledning til samarbeid med kolleger både innenfor psykologifaget og på tvers av faggrensene. Blant temaene som jeg har vært opptatt av, kan foruten typiske barns utvikling nevnes for tidlig fødte barn, barn med Downs syndrom, tilknytning, ruseksponerte barn, barn med fosterhjemsplassering og barn med autismespekterforstyrrelse, samt betydningen av foreldres fysiske og mentale helse.

Boken er skrevet ut fra en overbevisning om at barn i spedbarnsalderen fungerer i overensstemmelse med evolverte tilpasninger, og samtidig er påvirket av erfaringer med utspring i et gitt miljø og en bestemt kultur. For en utviklingsmessig forståelse finnes det ingen motsetning mellom arv og miljø ettersom erfaringene kommer inn under huden og bestemmer genenes uttrykk. Bokens målgruppe er studenter som har barns utvikling i fagplanen, og folk som arbeider med de minste barna i barnehagen, på helsestasjonen, i barnevernet og helsevesenet. Jeg tror boken også kan interessere spedbarnsforeldre som søker kunnskap om og forståelse av barns tidlige utvikling.

Jeg vil takke Psykologisk institutt for det gode arbeidsmiljøet som jeg opplevde gjennom mange år. Og stor takk til kolleger som ville dele av sin innsikt. Jeg er i stor takknemlighet til alle foreldre som i årenes løp deltok med sine barn i forskjellige forskningsprosjekter.

Boken er tilegnet mitt yngste barnebarn Casper Hugo Marmaduke (f. i London 2. november 2021).

Drammen, november 2021 Lars Smith

Innhold Kapittel 1

Hva er et spedbarn? ................................................................ 9 I. II. III. IV.

Organiseringen av spedbarnets atferd .................................................. 10 Hjernevekst og evolusjon....................................................................... 15 Plastisitet ................................................................................................ 19 Konklusjon.............................................................................................. 21

Kapittel 2

Nyfødtperioden .....................................................................23 I. II. III. IV. V. VI.

Atferdstilstander .................................................................................... 24 Sanseoppfatning..................................................................................... 27 Læring i nyfødtperioden ........................................................................ 35 Nyfødtes imitasjon ................................................................................. 38 Foreldreveiledning gjennom atferdsobservasjon av nyfødte ............... 40 Konklusjon.............................................................................................. 42

Kapittel 3

Emosjoner, temperament og emosjonsregulering .............. 45 I. II. III. IV. V. VI. VII.

Teoretiske synspunkter .......................................................................... 46 Primære emosjoner ................................................................................ 47 Emosjonsutvikling 0–2 .......................................................................... 48 Temperament: høyreaktive og motstandsdyktige barn ....................... 51 Emosjonsregulering ............................................................................... 54 Emosjonell intelligens? .......................................................................... 59 Konklusjon.............................................................................................. 61

Kapittel 4

Spedbarnets kognisjon .......................................................... 63 I. II. III. IV.

Forståelse av den fysiske omverdenen .................................................. 64 Sosial kognisjon ...................................................................................... 72 Prediksjon av senere intelligens ............................................................ 79 Konklusjon.............................................................................................. 80

8

En kort introduksjon til spedbarnspsykologi

Kapittel 5

Tidlig kommunikasjon og bruk av språk ............................... 83 I. Samspill og kommunikasjon .................................................................. 84 II. Et første språk ........................................................................................ 90 III. Konklusjon.............................................................................................. 97 Kapittel 6

Tilknytning og tilknytningsvansker ....................................... 99 I. II. III. IV.

Tilknytning: et psykobiologisk begrep .................................................. 99 Indre arbeidsmodeller .......................................................................... 113 Desorganisert tilknytning og tilknytningsforstyrrelser .................... 115 Konklusjon............................................................................................ 117

Kapittel 7

Arven etter spedbarnsalderen ............................................ 119 I. II. III. IV.

Betydning på hvilken måte? ................................................................ 120 De første tusen levedager .................................................................... 121 Ny begrepsdannelse ............................................................................. 122 Konklusjon............................................................................................ 127

Kapittel 8

Tilbakeblikk og overblikk .....................................................131 Litteraturliste .........................................................................137 Ordliste ................................................................................ 145 Stikkordregister ....................................................................151

Kapittel 1

Hva er et spedbarn?

Alle vet hva et spedbarn er. Det er et nytt, lite menneske som forundrer seg over verdenen som det er satt inn i; et vesen som foreldrene fryder seg over, men av og til også bekymrer seg litt for. I denne boken skal vi se nærmere på spedbarnas mentale liv; på hva de føler, forstår og hvordan de forholder seg til menneskene som omgir dem. Vi skal også ta for oss hvordan de forandrer seg i løpet av de to første leveårene.

Men først skal jeg introdusere begrepet spedbarnsalder.

Helt enkelt kan vi si at et spedbarn er et menneske i sin tidligste livsperiode; ofte bestemt som epoken forut for at det begynner å gå.

Vi kan også si at spedbarnet er en nybegynner når det gjelder erfaring og læring – et vesen som er på det første trinnet i sin eksistens eller utvikling. Størst vekt legger vi på det faktum at spedbarn til å begynne med ikke kan snakke, og at de etter hvert kan snakke forsøksvis på en lite utviklet, begynnende måte. Bak disse typiske trekkene gjemmer det seg former for mottagelighet og anlegg som for et utrent øye kan være vanskelige å oppdage. Til en viss grad har den psykologiske spedbarnsforskningen klart å kaste lys over disse mer skjulte disposisjonene.

Mange har antatt at barnets sinn før det har mottatt sanseinntrykk er et «ubeskrevet blad». Det er en oppfatning som ikke er helt riktig.

Andre har hatt lett for å overfortolke spedbarnas atferd og tillagt dem en høyt utviklet psykologisk kompetanse. Her må vi finne en middelvei. Hvis vi tilskriver det nyfødte individet mange medfødte psykologiske evner, sparer vi lite til en utviklingsmessig forståelse.

Hvis vi derimot skjærer gjennom og ikke er villige til å tillegge de aller minste en grunnform for mentale evner, støter vi fort på forklaringsproblemer. Den moderne spedbarnspsykologien prøver å manøvrere mellom disse ytterpunktene.

10

En kort introduksjon til spedbarnspsykologi

Begrepet spedbarnsalder er blitt brukt på forskjellige måter. Barnelegene pleier å avgrense denne perioden til det første leveåret. Mange utviklingspsykologer som er opptatt av betydningen av de første 1000 levedagene, mener derimot at det er snakk om en utviklingsfase som varer til bortimot 3-årsalderen. I denne boken velger jeg en middelvei og avgrenser spedbarnsalderen til å strekke seg over barnets to første leveår. Denne grenselinjen er satt litt vilkårlig; den begrunnes hovedsakelig ut fra de endringer som finner sted omkring 2-årsalderen når det gjelder barnets utvikling av språklige og symbolske ferdigheter.

For de fleste typisk utviklete barn er grunnelementene i det første språket på plass omkring 2-årsalderen; på denne tiden har også den symbolske verdenen begynt å åpne seg. Det innebærer at det har funnet sted en kognitiv omveltning som også har store følger for barnets emosjonelle og sosiale liv. Likevel er det ikke bare forandringene som finner sted med hensyn til den typiske mentale virkemåten som er av betydning. Kronologisk alder er i seg selv et avgjørende grunnlag for bestemmelsen; vi vil for eksempel ikke si at et psykisk utviklingshemmet barn på fire år er et spedbarn, selv om det ikke kan snakke og kanskje har en mental alder på under to år.

I. Organiseringen av spedbarnets atferd Med en viss rett kan man hevde at psykologiske teorier om barns tidligste utvikling ennå er i sin spedbarnsalder. Problemet med å forstå barns atferd når det gjelder årsaker og virkninger, er kanskje et av de vanskeligste av alle vitenskapelige spørsmål. Derfor må vi i utviklingspsykologien, som i psykologifaget ellers, søke hjelp blant annet i biologien, i nevrovitenskapene, informasjonsvitenskapene og i antropologien. I moderne psykologi tar man det for gitt at barnets atferdsdisposisjoner er et produkt av evolverte tilpasningsmønstre, utmeislet gjennom årtusener av kulturelle praksiser og finslipt i nære samspill med beslektete individer. Det tas også for gitt at barnets atferd har nær sammenheng med nevrale funksjoner, og motsatt at individets erfaringer har innvirkninger på finoppkoblingen av hjernenettverket.

Hvordan skal vi danne oss en forestilling om spedbarnets atferd?

Problemet er at for å forstå atferd må vi forstå nervesystemets totale

Kapittel 1: Hva er et spedbarn?

funksjon, og for å forstå nervesystemets totale virkemåte må vi forstå individets atferd, ettersom virkningene går begge veier. Da holder det ikke bare å se på samsvaret mellom observerbar stimulering og reaksjoner som det er mulig å registrere. Psykologisk sett er det nødvendig å trekke veksler på systemer som ikke fullt ut er under miljømessig kontroll, men likevel virker tett sammen med ytre påvirkning. Vi kaller disse biologiske strukturene for atferdssystemer. Et atferdssystem innbefatter organiseringen av atferd og de tilhørende emosjonelle, kognitive og sosiale komponentene. Atferdsmønstrene som er forbundet med disse bestanddelene, er utvalgt gjennom evolusjonen fordi de har tjent en biologisk overlevelsesfunksjon. I spedbarnsalderen er det særlig aktuelt å fremheve systemene for tilknytning, utforskning og frykt.

Organiseringsperspektivet. En grunnleggende erkjennelse er at individets atferd er organisert. Meningen i hva et individ foretar seg, er ikke å finne i handlingens isolerte bruddstykker, men i hvordan fragmentene inngår i et system sammen med andre atferdselementer innenfor en bestemt fysisk og sosial kontekst. Et eksempel er lek på gulvet mellom Anne på ett år og en av foreldrene. Jenta finner blant lekeobjektene en tøybamse; hun sperrer øynene opp og fører med en jevn bevegelse bamsen opp imot farens ansikt, samtidig som hun smiler og lager godlyder. Hvis vi beskriver denne sekvensen bare ut fra handlingselementene som den består av: øyeutvidelse, løfting av bamsen, smiling og bablelyder, går vi glipp av handlingens mening.

Integreringen av elementene gir oss derimot en forståelse av at barnet vil dele en emosjonell opplevelse med den voksne. En tilsvarende følelsesladet deling ville Anne neppe foreta overfor en fremmed, selv om hun nok både vil se på, smile og vise noe til en ukjent person. Faren som Anne leker med, deler gleden med henne og de er på den måten koblet sammen i et affektivt samspill.

Noe annet som kjennetegner organiseringsperspektivet, er at det innebærer en vekselvirkning mellom følelser, kognisjon og sosial atferd. I eksempelet ovenfor er Anne oppstemt og viser glede, hun minnes at lekebamsen tidligere har satt i gang mange morsomme

11

12

En kort introduksjon til spedbarnspsykologi

episoder der faren gjemte bamsen og lot den komme frem igjen, og hun inviterer ham nå til å ta den leken en gang til. Men organiseringen av barns atferd vil selvsagt endres med økende alder. For eksempel vil lek med foreldrene klart være forskjellig ved 1- og 2-årsalderen. Hos ettåringer vil aktiviteten ofte bestå av episoder med felles oppmerksomhet; da går leken gjerne ut på å dele oppmerksomhet og glede med en voksen, som vist i eksempelet med Anne. I 2-årsalderen har de fleste barn utviklet evnen til å bruke symboler. Når Anne blir så stor, vil hun trolig være mer opptatt av å stelle med bamsen; kanskje vil hun be faren om å hjelpe henne med å legge og bre noe over den, og så late som om den vil sove i en dokkeseng.

Hvordan atferden blir organisert, er også av betydning for beskrivelsen av individuelle forskjeller mellom barn. La oss som eksempel ta emosjonalitet, aktivitet og sosiabilitet – atferd som kan observeres hos barn allerede i 1-årsalderen.1 Jan og Per, som begge er i 18-månedersalderen, er to svært aktive gutter; Jan er sosiabel og kommer lett i god stemning, Per er ofte sky og mer irritabel. Det innebærer at det høye aktivitetsnivået kan ha helt forskjellig betydning for organisering av atferd hos de to barna. For Jan kan høy aktivitet preget av omgjengelighet bidra til lett integrering i en sosial verden, mens mye aktivitet hos Per, koblet sammen med tilbaketrekning og irritabilitet, kan gjøre det vanskeligere for ham å omgås andre. Så må det også fremheves at organiseringen av barns atferd ikke bare er bestemt av medfødte disposisjoner. Den oppstår gjennom innvirkningen av mange samvirkende faktorer, så som genetiske anlegg, helserelevante miljøforhold både før og etter fødselen samt kvaliteten på omsorgen som barna får i den første levetiden. Det siste innebærer at organiseringen ikke trenger å finnes bare som en egenskap hos det enkelte barn, men må forstås som noe som kjennetegner barnet og omsorgsmiljøet.

Systemet for tilknytning. Mekanismen for barnets tilknytning til primære omsorgspersoner er utviklet som en evolusjonær tilpasning. Når et barns opplevelse av trygghet er truet, aktiveres et motivasjonssystem med et innstilt mål om å oppnå eller opprettholde nærhet til mennesker som kan gi beskyttelse eller trøst. Tilknytningssystemet ble opprinnelig

Kapittel 1: Hva er et spedbarn?

utviklet for å fremme beskyttelse av små barn i det evolusjonært tilpassete miljø slik at de skulle holde nærhet og ikke streife for mye omkring og utsette seg selv for mye risiko. Et lite barn som sørget for å holde nærhet, ville være mindre utsatt for naturens farer. Når målet er oppnådd, blir systemet satt på vent; barnet trenger for en stund ikke nærhet og trøst og kan i stedet utforske omverdenen og dele erfaring og glede med tilknytningsfigurene. Hos voksne omsorgspersoner finnes det et omsorgssystem som aktiveres hvis barnet kommer på avveie. At både tilknytningssystemet og omsorgssystemet den dag i dag fortsatt er i virksomhet, får vi bekreftet ved å iaktta hva som skjer hvis en toåring skulle komme bort fra foreldrene på en internasjonal flyplassterminal.

Biologisk sett utgjør barnets tilknytning en klasse av sosial atferd som har like stor betydning som reproduktiv atferd eller foreldres omsorgsatferd. Dette er biologisk betydningsfulle former for atferd som har sine egne motivasjonelle kontrollsystemer. Det gjør at det kan oppstå motivasjonell konflikt når to atferdssystemer (f.eks. tilknytning og frykt) blir aktivert samtidig. At et atferdssystem har et innstilt mål, innebærer at det kan endres etter hvert som barnet vokser opp.

Fra først av å være innstilt på fysisk nærhet vil tilknytningssystemet hos større barn også være innstilt på andre og mer psykologisk relevante måter å oppnå nærhet på, så som anerkjennelse og partnerskap.

Tilknytningssystemet består av atferd som ikke alltid er aktivert. Indre tilstander (f.eks. tretthet, sykdom) eller ytre stimulering (f.eks. en truende stemme, et fremmed ansikt) kan trigge systemet og gjøre at det starter. Systemet stopper når barnet igjen opplever trygghet. I andre levehalvår er ikke barnets mål å eie et objekt (f.eks. moren), men å regulere den fysiske avstanden til objektet ved hjelp av den atferden som passer best i øyeblikket (f.eks. ved å gråte eller strekke armene opp). Når individet blir større, vil det oppdage nye måter å oppnå nærhet på og barnet vil kunne definere nærhet på andre måter.

Systemet for utforskning. Utforskning og tilknytning har en gjensidig innvirkning på hverandre. Systemet for utforskning har også hatt evolusjonær overlevelsesverdi for småbarn i den forstand at det muliggjør å bli kjent med omgivelsene og tilegne seg kritiske erfaringer.

13

14

En kort introduksjon til spedbarnspsykologi

Det er fordelaktig at det er en dynamisk likevekt mellom barnets tilknytnings- og utforskningsatferd. Barn bruker tilknytningsfiguren som en «sikker base» for utforskning. Hvis et lite barn vurderer at det ikke er noen ytre fare og at tilknytningsfiguren er tilgjengelig, vil sannsynligheten øke for at utforskningssystemet blir aktivert. Men gitt at situasjonen oppleves som farlig og den lille føler uro, vil den voksne fungere som en «trygg havn» og gi barnet trøst. Den trygge havnen er også god å ha når barnet rett og slett vil dele glede og få oppmuntring etter en episode med utforskning.

Ideen om en dynamisk balanse mellom tilknytningsatferd og eksplorering er videreutviklet gjennom begrepsdannelsen om en «trygghetssirkel».2 Foreldre og andre viktige tilknytningsfigurer skal normalt representere både en trygg havn og en sikker base. Barnet trenger en trygg havn hos den voksne som vil ta imot det når det kommer. Når et barn føler seg rolig, ønsker det at tilknytningsfiguren skal glede seg over gjensynet og vise at hun eller han forstår barnet ved å gjenspeile dets følelser. Når den lille føler seg urolig, trenger det hjelp til å organisere følelsene og ønsker at den voksne er til stede. Barnet trenger også en sikker base i form av den voksnes støtte når det utforsker.

Det har behov for at omsorgspersonen passer på, og at de to gleder seg og har det fint sammen. Når barnet føler seg rolig, trenger det å føle at de begge ser verden gjennom de samme øynene og at den voksne snakker om hva de opplever sammen. Når barnet støter på noe som er litt vanskelig og av den grunn føler seg urolig, trenger det at omsorgspersonen er oppmerksom og gir litt hjelp akkurat der det trengs. I diskusjoner omkring tilknytningens betydning har det ofte vært lagt mye vekt på viktigheten av at omsorgspersonen kan fungere som en trygg havn, mens verdien av at hun eller han kan virke som en sikker base ofte er blitt oversett. På en travel barnehagedag kan det være lettere å se at de minste barna har behov for trøst enn at de trenger å bli lagt merke til når de leker og utforsker.

Systemet for frykt. Den dynamiske balansen mellom tilknytning og utforskning er delvis regulert av barnets opplevelse av frykt. Det har vært biologisk tilpassende at små barn har en iboende redsel for

Kapittel 1: Hva er et spedbarn?

enkelte opplevelser. I det evolusjonært tilpassete miljø ville barn som viste fryktreaksjoner i farlige situasjoner, ha større sjanse for å bli tatt vare på og føre sine gener videre. Vi kan også regne med at det finnes naturlige farer. Det er opplevelser som i seg selv ikke trenger å være farlige, men som er forbundet med økt sannsynlighet for at noe skadelig kan skje. Eksempler er å være i mørke, høre høye lyder, være alene eller merke at noe nærmer seg raskt. Når et barn blir mobilt og kan krabbe, blir det også bedre i stand til å regulere følelsene ved å trekke seg tilbake fra noe som vekker frykt. Når det er redd, vil det som regel avslutte utforskning og søke trøst og beskyttelse i en trygg havn. Trygge barn er mindre utsatt for frykt så lenge de er sikre på at omsorgspersonen er tilgjengelig. Hos barn som opplever å bli truet eller mishandlet av en primær omsorgsperson, vil tilknytningssystemet og fryktsystemet kunne bli aktivert samtidig. Det kan gi seg utslag i det som kalles desorganisert tilknytning (se kap. 6). Da kommer barnet i en uutholdelig konflikt der det må søke trygghet hos en person som det frykter.

II. Hjernevekst og evolusjon Hos mennesket finner fødselen sted midt i en periode der hjernen har en markant vekstspurt. Mens det hos våre primatslektninger har blitt overensstemmelse i forholdet mellom økningen i kroppsvekt og hjernevekst i tiden rundt og etter fødselen, har hjernevekten til menneskebarnet en forholdsmessig mye større økning enn resten av kroppen gjennom hele det første leveåret.3 Hos sjimpansen har hjernen nådd halvparten av sin voksne størrelse allerede ved fødselen; hos mennesket, derimot, skjer ikke det før om lag 36 uker etter fødselen.

I evolusjonær forstand kan vi si at menneskebarnet er født for tidlig.

Men den store hjerneveksten allerede før fødselen har gjort at barnet må komme ut av mors liv før hodet er blitt for stort til å kunne passere fødselsveien. Det er sannsynlig at den lange perioden med rask hjernevekst etter fødselen har forsterket menneskebarnets evne til helbredelse hvis det har vært født for tidlig eller vært understimulert, men også at barn i den første levetiden er særlig sårbare overfor uheldige miljøpåvirkninger.

15

16

En kort introduksjon til spedbarnspsykologi

Et annet spørsmål er i hvor stor grad nyfødte er i stand til å ta vare på seg selv. Hos noen dyrearter er nyfødte individer hjelpeløse og krever foreldreomsorg i lengre tid. Hos andre arter er nyfødte aktive helt fra fødselen av og krever lite omsorg. Mennesket befinner seg i så henseende et sted mellom disse ytterpunktene. Det nyfødte barnet er hurtig modent når det gjelder sanseapparatet og de perseptuelle funksjonene, men sent utviklet med hensyn til de motoriske systemene. Barnets fysiske kroppsendringer har dessuten konsekvenser for foreldres omsorgsatferd. Spedbarn har en karakteristisk figur; de har korte lemmer i forhold til bolen, forholdsvis stort hode, flatt ansikt og store øyne, noe som de fleste foreldre synes er søtt og utløser kjærlig omsorg.4 Konrad Lorenz’ fremstilling av «utløserskjemaer» hos unge individer er vist på figur 1.1.

Figur 1.1 Lorenz’ diagram av «utløserskjemaet» hos unge fugler og pattedyr. Figurene til venstre (barn, springmus, hund og rødstrupe) har disse trekkene, mens de til høyre (mann, hare, hund og golden oriol) har dem ikke. Lorenz, K. (1971), Part and parcel in animal and human societies, Studies in animal and human behavior, bd. II, oversatt av R. Martin, s. 115–195. London: Methuen.

Kapittel 1: Hva er et spedbarn?

At nyfødte motorisk sett er umodne, må ha lagt et evolusjonært press på foreldre i retning av å gi mye støtte til og omsorg for de aller minste, noe som trolig har hatt en gunstig virkning på utviklingen av barnas kognitive evner. Siden så mye av hjerneveksten finner sted først etter fødselen, har en viktig del av omsorgen handlet om å sørge for at barnets hjerne får nok energi (hjernen til nyfødte trenger om lag 75 % av barnets totale energi). Den raske hjerneveksten er basert på tilgang på flermettete fettsyrer, lagret som kroppsfett. Det må ha vært vanskelig for jeger–samler-foreldre å skaffe barna nok energi etter at de små ble avvendt fra brystet. Under naturlige forhold blir menneskebarnet avvent forholdsvis tidlig sammenlignet med ungene til våre primatslektninger. Av hensyn til morens reproduktive skikkethet er det best at hun slutter å amme så snart det er praktisk mulig, mens det er til barnets beste at det fortsetter å motta så mye som mulig av hennes ressurser, ettersom det vil fremme barnets egen fremtidige reproduktive hell.5 Avvenningen fra brystet ble lettere da de tidlige hominidene ble i stand til å skaffe seg kjøtt fra åtsel og jakt. Å gi de minste beinmarg og ferdigtygd mat var en løsning, men den store forandringen når det gjaldt å tilføre nok energi til hjernen hos brystavvente barn lå i fremskrittet med å koke maten.

Den raske hjerneveksten som fant sted før fødselen, fortsetter gjennom hele det første leveåret; i så henseende markerer ikke selve fødselen noen kvalitativ overgang i hjernens utvikling. Og selv om vekstraten senere avtar, fortsetter hjernen å utvikle seg videre gjennom mange år. De anatomiske forandringene som finner sted, skjer i en viss rekkefølge med delvis sammenfall (se tabell 1.1). Først dannes nye nevroner i kanten av de væskefylte hulrommene som finnes i det primitive hjerneanlegget. Det er disse elementene som benyttes for å utvide og reparere hjernen i tiden som kommer. Deretter migrerer nevronene utover mot membranene som omgir det primitive nervesystemet og finner der sitt bestemmelsessted. Dette er en sårbar prosess der mye galt kan skje som vil kunne føre til fosterdød eller alvorlig misdannelse. I tillegg til genetiske årsaker kan et skadelig fostermiljø føre til migrasjonsdefekter. Så finner det sted en differensiering, slik at det oppstår forskjellige typer av nevroner, og denne prosessen går

17

18

En kort introduksjon til spedbarnspsykologi

videre og utvides, slik at det dannes aksoner og dendritter. Deretter formes synapsene, som er grunnlaget for kommunikasjon mellom nervecellene. Det dannes langt flere synapser enn dem som blir holdt fast; det har å gjøre med at det finner sted en omfangsrik celledød og tynning av synapseforbindelser. Endelig finner det sted myelinering av mange av aksonene. Myelin er en fettskjede som isolerer nervefibrene og muliggjør en energieffektiv og rask ledning av nerveimpulser.

Tabell 1.1 Anatomiske prosesser i hjernens utvikling

Nevrogenese

Nye nevroner dannes

Migrasjon

En kjemisk styrt vandring av nevroner mot bestemmelsesstedet

Differensiering

Utvikling av opphavet til forskjellige typer nerveceller

Utvidelse

Dannelse av aksoner og dendritter

Synaptogenese

Dannelse av synaptiske forbindelser

Celledød

Om lag halvparten av alle nevronene dør

Tynning

Mange av forbindelsene blir luket ut

Myelinering

Aksonene pakkes inn i membraner som øker ledningshastigheten

Barnets erfaringer i den første levetiden virker inn på oppkoblingen av nettverket av synapser. William Greenough og medarbeidere lanserte ideen om at hjernens utvikling bygger på to forskjellige former for plastisitet for lagring av informasjon fra omverdenen.6 Den ene, som blir kalt erfaringsforventet, er basert på den miljøinformasjonen som er allestedsnærværende og har vært det gjennom lang tid i løpet av hominidenes evolusjon. Det normalt forventete miljø vil sørge for at nær sagt alle artsmedlemmer gjør visse erfaringer, så som å oppfatte kontrastlinjer i synsfeltet, se ansiktene til artsfrender, høre språklyder og ha mulighet for å danne tilknytning. Gjennom evolusjonen er organismen på denne måten blitt fritatt fra å kode genetisk en del vesentlig informasjon, som i stedet blir gitt via obligatoriske erfaringer. En viktig komponent i de nevrale mekanismene som ligger til grunn for den erfaringsforventete plastisiteten, er den nevnte overproduksjon

Kapittel 1: Hva er et spedbarn?

av synaptiske forbindelser mellom nervecellene. Det er i stor grad individets erfaringer som bestemmer hvilke av forbindelsene som fastholdes og hvilke som skal fjernes. Det er lett å tenke seg at svært for tidlig fødte barn som kan bli liggende i flere måneder på en neonatalavdeling, kan bli berøvet et normalt forventet miljø. Det samme gjelder blindfødte eller døvfødte barn som ikke får tilstrekkelig med kompensatoriske erfaringer. Det kan forstyrre oppkoblingen av det nevrale nettverket og føre til hjernedysfunksjon.

Den andre formen for plastisitet, som Greenough kaller erfaringsavhengig, har å gjøre med den type informasjon som er spesiell for hvert enkelt individ. For et gitt barn vil det være viktig at det lærer å oppdage og kjenne igjen ansiktene, stemmene og handlemåtene til bestemte omsorgspersoner. De aktuelle erfaringene vil i slike tilfeller være forskjellig fra barn til barn, med hensyn til både tidspunkt når de inntreffer og stimuleringens karakter, og nervesystemet må til en viss grad kunne tilpasse seg til individuelle forskjeller i omsorgsmønsteret. Plastisiteten blir antatt å henge sammen med dannelsen av nye synapseforbindelser som svar på at det finner sted hendelser som er karakteristiske for et bestemt barn i et bestemt miljø – hendelser som det er viktig for dette barnet å innkode. Generell miljødeprivasjon i de første leveårene vil kunne hemme dannelsen av nye synapseforbindelser. Vi ser altså at finoppkoblingen av hjernenettverket både før og etter fødselen er en prosess som ikke bare er bestemt av genetikk og hjernemodning, men også av tidlige miljømessige innflytelser i fosterliv og spedbarnsalder.

III. Plastisitet Plastisitet, eller formbarhet, er en grunnleggende livsprosess som finnes overalt i naturen. Det er et vesentlig element i evolusjonsteorien og selve kjernen i individets tilpasning. Siden atferdsendring er en avgjørende faktor for å sette i gang evolusjonær nyskapning, har barns evne til plastisitet hatt en spesiell betydning for homo sapiens’ måter å innrette seg på. Barns preferanser og interesser, eller hva de unngår og frykter, har hatt store konsekvenser for kulturelle praksiser og livsformer.

19

20

En kort introduksjon til spedbarnspsykologi

Betydningen av de første leveår blir omtalt i kapittel 7. Det har særlig vært spekulert på konsekvensene av hva som skjer i de første tusen levedagene, ut fra tanken om at disse skulle utgjøre en kritisk periode. Det er et tema som mange foreldre er opptatt av og engstelige for, ettersom de frykter at de ikke gjør «alt riktig». Da må vi ha i mente at ideen om kritiske perioder hadde sitt opphav i dyremodeller som ikke uten videre kan generaliseres til å gjelde for menneskebarnets oppvekst. Det som trolig er riktig, er at det er sensitive perioder for den type erfaringer som naturen nær sagt garanterer at alle barn vil få. Men da er det snakk om erfaringer som foreldre flest ikke trenger å bekymre seg for om barnet får nok av. Det de bør være mer opptatt av, er om omsorgsutøvelsen på lang sikt er «god nok», slik at barnet ikke får en oppsamling av uheldige erfaringer som fører til kaskader av vonde sirkler i oppveksten. Det kan skje i de første tusen dagene, men også i de mange flere tusener av dager som barndommen jo består av.

Myten om betydningen av de første leveårene har dype røtter i vår kultur og gjelder vår fascinasjon for spedbarnsalderen og behovet for å finne klare svar på vanskelige spørsmål. Foreldre får gjerne høre at det er viktig å bygge «gode hjerner», noe som får dem til å lure på hva som er viktig for spedbarnet. De blir ofte fortalt at alt er viktig i denne tiden; at den lille mest mulig må bli holdt, snakket til og lest for, få mulighet til å undersøke omgivelsene, samt få høre musikk og bli kjent med kunst.

De får høre at de må ha i mente at vinduet som gir utviklingsmuligheter, bare vil stå åpent en kort tid. Hvis de som foreldre gir slipp på denne muligheten og ikke står på, vil det kunne ha vidtrekkende konsekvenser for barnet. Det gamle rådet om å stole på seg selv i omsorgsrollen er det vanskelig for mange å følge. De tror at hvis de bare helt enkelt gjør det som føles intuitivt riktig, vil ikke det lille barnet få all den stimuleringen som er nødvendig for å utvikle sunn mental helse og gode sosiale og kognitive ferdigheter. Strukturert foreldreveiledning blir foretrukket fremfor å vektlegge den intuitive omsorgsaferden.7 Myten om de første leveårs betydning bygger på en tro om determinisme, det vil si ideen om at alle grunnleggende følelser, handlinger og tankemønstre senere i livet er bestemt på forhånd av omstendigheter som fant sted tidlig i livet. Når denne ideen legges til grunn, ser foreldrene bort fra

Kapittel 1: Hva er et spedbarn?

at det ofte er mulig å reparere noe som gikk litt galt. De overser også at mye kan bli rettet opp senere hvis omsorgen blir forandret og skjer litt annerledes. Og fremfor alt glemmer de at stimulering av spedbarn ikke dreier seg om kvantitet (at «mest mulig» er riktig), men snarere om påvirkningens timing og kvalitet (se kap. 6).

IV. Konklusjon Spedbarnsalderen utgjør de to første leveår i et menneskets liv. I løpet av denne tiden legges en del av grunnlaget for barnas følelsesmessige, sosiale og kognitive fungering. I 2-årsalderen kan de fleste barn som har hatt et godt nok utviklingsmiljø, si mer enn ett ord av gangen, ha et grunnfestet tilknytningssystem og en bevissthet om seg selv.

Men ettersom barn er plastiske vesener, kan også de som er berøvet et typisk utviklingsmiljø i spedbarnsalderen, likevel for en stor del hente seg inn igjen hvis omsorgsbetingelsene blir bedre.

For å forstå spedbarnets atferd må vi anvende et systemperspektiv.

Et atferdssystem innbefatter organiseringen av atferd og de tilhørende emosjonelle, kognitive og sosiale komponentene. På tilsvarende måte som for immunsystemet og fordøyelsessystemet har atferdssystemene en evolusjonær opprinnelse og tjener en biologisk funksjon. I spedbarnsalderen er det vesentlig å fremheve systemene for organiseringen av tilknytning, utforskning og frykt. Organiseringsperspektivet gjør det klart at meningen i hva et barn foretar seg, ikke er å finne i isolerte handlingselementer. Spedbarnets atferd kan bare forstås hvis man ser hvordan et gitt atferdselement inngår i et system sammen med andre elementer innenfor en psykologisk relevant kontekst.

Plastisitet er noe som kjennetegner all vekst. Utviklingen er formbar, noe som gjør at spedbarna i stor grad tilpasser seg de miljøbetingelser som de utsettes for. Noen vilkår er allestedsnærværende og nærmest umulig for et lite barn ikke å erfare, så som å se ansikter, høre stemmer og bli beskyttet mot farer. Disse trenger foreldre vanligvis ikke å bekymre seg så mye for. Andre, derimot, er vekslende og bestemt av hvert individs spesielle oppvekstsvilkår. For et spedbarn er tilpasningen i mye større grad bestemt av omsorgens kvalitet enn av hvor mye de blir stimulert.

21

Kapittel 2

Nyfødtperioden Nyfødtperioden er av helsemyndighetene definert som de første fire ukene av et barns liv. Utviklingspsykologisk sett gir det mer mening å sette grensen ved 2-månedersalderen grunnet den reorganiseringen av barns våkenhet og oppmerksomhet som finner sted da. Førstegangsforeldre vet som regel lite om hva et nyfødt barn er, bortsett fra at det er krevende og at de selv er litt usikre på hvordan de kan gi god nok omsorg. Ettersom motorikken er lite utviklet, er det lett å tro at nyfødte også oppfatter lite av verdenen omkring seg. William James, den kjente amerikanske psykologpioneren, mente at barnet til å begynne med oppfatter omverdenen som en forvirring av sanseinntrykk: «Babyen, bombardert samtidig gjennom øyne, ører, nese, hud og fra indre organer, føler at alt sammen er én stor blomstrende, summende sammenblanding.»1 Nyere spedbarnspsykologi har ikke bekreftet denne antakelsen.

Det første temaet i dette kapittelet er om nyfødtes atferdstilstander. Fordi nyfødte er ustadige i sin væremåte, er pålitelig observasjon en krevende oppgave. Spedbarnsforskere har derfor spesifisert noen hovedtilstander av søvn og våkenhet som nyfødte stadig veksler mellom, og som det må tas høyde for når man prøver å beskrive deres atferd. Deretter kommer jeg inn på spørsmålet om hva nyfødte kan oppfatte gjennom sansene. Det har vist seg at systemene for syn, hørsel og lukt fungerer ganske bra, og at barn allerede i de første levedagene foretrekker enkelte sanseinntrykk fremfor andre. Man kan også lure på om barn i nyfødtperioden har evnen til å lære. Det vil i så fall være en kick-off for et lite vesen som til å begynne med er uvitende om det meste omkring seg. Videre omtaler jeg det omstridte temaet om imitasjon hos nyfødte. Det er kjent at nyfødte kan imitere

24

En kort introduksjon til spedbarnspsykologi

enkelte ansikts- og kroppsbevegelser hos voksne; spørsmålet er hvordan denne ferdigheten skal forstås. Til slutt i dette kapittelet tar jeg opp spørsmålet om nybakte foreldre trenger veiledning. Det er et tema som handler om hvorvidt foreldre bør få lære hvordan de best kan observere den nyfødtes atferd, og om kunnskapen som de på den måten kan få, muligens vil forstyrre deres intuitive omsorgsatferd.

I. Atferdstilstander Ved å observere friske og fullbårne nyfødte blir man slått av den store variasjonen som finnes når man måler fysiologiske og atferdsmessige funksjoner. Slik variasjon er til stede både når man observerer det samme barnet gjentatte ganger og når man sammenligner forskjellige barn. Observasjonene blir mer pålitelige hvis man tar hensyn til det som kalles atferdstilstander. Istedenfor å sette opp en lang liste med atferdsmessige og fysiologiske tilstander, er det mer hensiktsmessig å introdusere forskjellige klasser av søvn og våkenhet. Inndelingen i slike grupper er tuftet på naturalistisk observasjon av nyfødte under betingelser som er minst mulig forstyrret av daglige rutiner. Basert på Heinz Prechtls pionerstudier er det vanlig å skille mellom fem forskjellige atferdstilstander.2 Forutsetningen er at det kun er forandringer av minst tre minutters varighet som skal telle som en ny tilstand (se tabell 2.1).

Tabell 2.1 Prechtls atferdstilstander for observasjon av nyfødte

Tilstand 1

Øynene lukket, regelmessig pust, ingen bevegelser

Tilstand 2

Øynene lukket, uregelmessig pust, små bevegelser

Tilstand 3

Øynene åpne, ingen bevegelser

Tilstand 4

Øynene åpne, store bevegelser

Tilstand 5

Gråt

Tilstandsbegrepet kan anvendes på to forskjellige måter. Det kan brukes deskriptivt, i den forstand at man ser på tilstandene som forskjellige og gjensidig utelukkende observasjonskategorier, atskilt av kortvarige overgangsperioder. Eller det kan anvendes som et forklaringsbegrep i forsøket på å forstå hvorfor nyfødte reagerer så forskjellig

Kapittel 2: Nyfødtperioden

under de samme observasjonsbetingelsene. Når atferdstilstander anvendes som et forklaringsprinsipp, ser man på dem som kvalitativt forskjellige indre tilstander, der hver tilstand er assosiert med en bestemt nevrofysiologisk funksjonsmåte.

Søvntilstander. I andre leveuke sover barn på dagtid rolig gjennomsnittlig nesten 60 prosent av tiden; i fjerde uke er prosenten redusert til om lag 40. Det er vanlig å skille mellom rolig og aktiv søvn. Rolig søvn varer som regel i cirka 20 minutter ad gangen, og varigheten er omtrent den samme fra andre leveuke av og frem til 6-månedersalderen. Tiden for de aktive søvnperiodene er derimot mer vekslende og nokså forskjellig ved to uker og seks måneder. Det tyder på at de to søvntilstandene nevrofysiologisk sett er organisert på kvalitativt forskjellige måter.

Våkentilstander. Vi kan anta at når nyfødte er våkne, er de også mest oppmerksomme på verden omkring seg og lettest lærer sammenhenger mellom hva som skjer i omgivelsene. Peter Wolff (1987) skiller mellom tre forskjellige våkentilstander: oppmerksom inaktivitet, våken aktivitet og oppmerksom aktivitet (se tabell 2.2).3 Tidligere mente man at barn i de tre første levemånedene bare er våkne når de er nødt til det på grunn av organisk ubehag, så som sult, kulde eller behov for å tømme blære eller tarm. Wolffs studie av 22 fullterminbarn, der hvert barn ble observert om lag 30 timer per uke, støtter ikke dette synspunktet. Som regel fikk barna skiftet bleie før eller i løpet av måltidet slik at de var mette og ikke følte ubehag. Allerede i andre leveuke ble mating etterfulgt av våken tilstand i over halvparten av episodene. I fjerde leveuke ble nesten alle mateepisodene etterfulgt av en periode med våkenhet. Rundt 2-månedersalderen kom det en tydelig øking i forekomsten av oppmerksom aktivitet. Som tidligere nevnt, er det tegn på at det har funnet sted en reorganisering av barns våkenhet i retning av at de blir mer opptatt av verden omkring seg.

Denne forandringen kalles ofte for det første biososiale atferdsskiftet, som har sammenheng med mange andre forandringer i barns atferd (se tabell 2.3). Det faller også sammen med at foreldre flest opplever at barnet i 2-månedersalderen er blitt en person.

25

Lars Smith er professor emeritus ved Psykologisk institutt, Universitetet i Oslo. Han er forfatter av en rekke publikasjoner i internasjonale fagtidsskrifter og har skrevet flere norske fagbøker.

Lars Smith

ISBN 978-82-450-3891-0

En kort introduksjon til

Serien En kort introduksjon … tar for seg psykologiens grunnleggende emner og disipliner

Boken har en fyldig ordliste og et stikkordregister. Den er relevant for studenter som har barns utvikling i fagplanen, og folk som arbeider med de minste barna i barnehagen, på helsestasjonen, i barnevernet og i helsevesenet. Boken vil også være av interesse for spedbarnsforeldre som søker kunnskap om og forståelse av barns tidlige utvikling.

spedbarnspsykologi

Boken inneholder åtte kapitler: • Hva er et spedbarn?

• Nyfødtperioden • Emosjoner, temperament og emosjonsregulering • Spedbarnets kognisjon • Tidlig kommunikasjon og bruk av språk • Tilknytning og tilknytningsvansker • Arven etter spedbarnsalderen • Tilbakeblikk og overblikk

En kort introduksjon til

Denne boken gir en oversikt over og innføring i spedbarnspsykologi, avgrenset til de to første leveårene. Den forklarer sentrale begreper og anvender en tematisk (ikke kronologisk) inndeling. Fremstillingen balanserer mellom nativistiske ideer, altså antagelsen om at visse forestillinger og begreper er medfødte, og posisjoner som legger vekt på barns læring og erfaring.

spedbarnspsykologi Lars Smith