Issuu

Astrid Wale

Bygd i bevegelse Inderøys historie Bind 2: 1935 –2012

INDERØY MUSEUMS- OG HISTORIELAG

Dette er det andre av to bind i allmennhistoriedelen av bygdebokverket i Inderøy. Bøkene skal skildre Inderøys historie fra 1800 til nåtid. Arbeidet styres av Bygdeboknemnda som er oppnevnt av Inderøy Museums- og Historielag og Mosvik Museumsog Historielag; den består av Morten Olsen Haugen (leder), Liv Skogset Værdal, Ole Tronstad og Otte Vatn. Bokprosjektet er betalt av Inderøy kommune og de to historielagene. Der annet ikke er angitt tilhører bildene i boka historielagene.

1. utgave / 1. opplag 2020

ISBN: 978-82-450-3439-4

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen

Formgivning: Bjørnar Skjesol, pronomen.no

Omslagsdesign: Bjørnar Skjesol, pronomen.no Omslagsfoto: Jan Sverre Berger

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen

Tlf.: 55 38 88 00 Faks: 55 38 88 01

e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven.

Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling

bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Innhold Forord | 9

DEL I

Kommuner og grender gjennom skiftende tider 1935–1970

1 Bygd i bevegelse | 13

Fra fjordbygder til bilbygder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Mellomkrigsårene – en veksttid for idretten og musikklivet . . . . . . . . . . . . . . 24

2 Krig og okkupasjon | 33

Prolog i krigstid . . . . . . . . . . . . . . . . Krigen kommer til Inderøy . . . . . . . . . . . Mangel, rasjonering og kontrollregime . . . . . Demokratiet settes til side . . . . . . . . . . . Nazifisering og sivil motstand . . . . . . . . . Illegalt motstandsarbeid - losing av flyktninger Mot krigens slutt . . . . . . . . . . . . . . . . Krigen over . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . .

Meierikrise – strukturrasjonalisering og sentralisering som løsning . Nye landsbruksbedrifter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et allsidig jordbruk - men begynnende spesialisering . . . . . . . . Mekanisering og rasjonalisering – en energirevolusjon i jordbruket . Vekst, strukturrasjonalisering og markedstilpassing . . . . . . . . .

. . . . .

. 78 . 85 . 88 . 92 . 102

3 Gårdsdrift og landbrukssamvirke | 77

. . . . . . . .

33 34 43 52 57 63 69 71

4 Levende grender og tettsteder | 109

Ny giv for kulturliv og lagsvirksomhet . . . . . . . . . . . . . . Desentralisert handelsvekst og økt vareutvalg . . . . . . . . . . Folkerike grender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En ny motorisert samferdsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Veiløse fjordbygder inn i bilismens tidsalder . . . . . . . . . . . Utbygging av folkeskolen – grendeskoler versus sentralisering . Framhaldsskole i alle bygder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9-årig grunnskole – interkommunal ungdomsskole på Sakshaug Skoleutbygging og sentralisering . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . .

. 110 . 121 . 126 . 128 . 133 . 138 . 142 . 144 . 147

Elektrisitet til alle grender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vann inn i husene – en boligteknisk revolusjon og kulturrevolusjon . Ny interkommunal gamleheim – med vann på alle rom! . . . . . . . En ny renslighetskultur – fra folkebad til private baderom . . . . . . «Stank og urenslighet» - kloakken som nytt forurensingsproblem . .

. . . . .

. 152 . 159 . 165 . 167 . 174

Kvinner i arbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lønna og ulønna mangesysleri – pengehushold og sjølhushold . . . . . . . De gamle bygdenæringene – fjorden, skogen og kalken . . . . . . . . . . . Nye vekstnæringer – transport, verkstedindustri og entreprenørvirksomhet Den oppvoksende generasjonen – arbeid versus skolegang . . . . . . . . .

. . . . .

. 180 . 191 . 195 . 201 . 204

. . . . .

. 212 . 215 . 221 . 228 . 230

5 Boligkår i endring | 151

6 Arbeid og næringsutvikling | 179

DEL II

Kommunelandskap i endring 1960–2012

7 Kommuner i støpeskjeen – fra fem til to | 211

Kommunesammenslåing – en ny statlig kommunepolitikk . . . Gjenforening av Inderøy, Røra og Sandvollan . . . . . . . . . . Mosvik – for liten alene, men sammen med hvem?. . . . . . . . Nytegning av kommunekartet - samferdsel, kultur og demokrati Kommunepolitikk i nye kommuner . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . .

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

8 Nye kommuner med nye utfordringer | 239

Synkende folketall og nye kommunale tiltak . . . . . . . . . . . . Boligutbygging og folkevekst i Inderøy . . . . . . . . . . . . . . . . Befolkningsvekst – men forskyvning og sentralisering . . . . . . . . Straumen vokser – strid om utvikling og regulering . . . . . . . . . Kommunal infrastruktur for vann og kloakk . . . . . . . . . . . . . Mosvik – kommunal vekst og industriutbygging . . . . . . . . . . . Bru over Skarnsundet – 20 år med målretta arbeid . . . . . . . . . Fra søppeldumping og rotteplager til kildesortering og gjenvinning

9 Pendlerkommuner | 279

Pendlerkommuner. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Strukturendringer - fra primærnæring til tertiærnæring Framveksten av helse- og omsorgskommunen . . . . . . Industrisjokk i Mosvik . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fra bygdenæring til næring lokalisert i bygda . . . . . . Strukturrasjonalisering i landbruket . . . . . . . . . . .

. . . . . .

. . . . . . . .

. 240 . 241 . 244 . 249 . 254 . 257 . 262 . 272

. . . . . .

. 280 . 284 . 287 . 293 . 299 . 303

Nye utdannings- og kulturinstitusjoner . . . . . . . . . . . . . Lokalavisa Inderøyningen – «Lim og lupe» for lokalsamfunnet . Nils Aas Kunstverksted på Straumen . . . . . . . . . . . . . . . Fra lilleputtfotball til OL-vinner . . . . . . . . . . . . . . . . . Kulturkommune mellom priser og strid . . . . . . . . . . . . . Kultur som bygdeutvikling - Den Gyldne Omvei . . . . . . . .

. . . . . .

. 310 . 318 . 321 . 324 . 328 . 331

10 Kulturkommune | 309

. . . . . .

. . . . . . . .

11 Mot en kommune | 337

Mosvik på frierføtter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 338

Vanskelige valg - folkevalgte, kommuneansatte og «folk flest» . . . . . . . . . . . . 347 Bygd i bevegelse – ved tidsreisens slutt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 354

Noter | 355 Litteratur | 365

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

Forord Nå foreligger bind 2 av Bygd i bevegelse, Inderøy historie 1935–2012. Med det sier jeg tusen hjertelig takk for meg! En lang reise i de to siste hundreårene av inderøysamfunnet sin historie er over. Det har vært en spennende, interessant og svært givende reise. Til tider også en slitsom reise, som de fleste reiser innimellom er. Underveis har jeg hatt god hjelp av mange, og jeg vil rette en stor og hjertelig takk til dere alle sammen. Først vil jeg takke alle som har bidratt med informasjon og hjelp til finne fram kilder. Stor takk til Inderøy bibliotek for god og vennlig service, og for lån av bøker langt over normal lånetid. Takk til IKA – Interkommunalt arkiv Trøndelag for alltid effektiv og hyggelig service med å finne fram kildemateriale fra kommunearkivene. Takk til alle dere som generøst har lånt ut privat arkivmateriale, eller gitt tilgang til upublisert materiale. Takk til alle som har stilt opp som informanter. Det har vært svært nyttig og veldig givende. Videre vil jeg takke min oppdragsgiver, Inderøy Museums- og Historielag og Mosvik Museums- og Historielag. Ikke bare som forfatter av Inderøy historie, men som historiker mer allment setter jeg veldig pris på innsatsen som er lagt ned for å realisere et bygdehistorieprosjekt som dette. Også en stor takk til Inderøy kommune som har bidratt økonomisk. En stor takk til den oppnevnte Bygdeboknemnda for hjelp, konstruktive innspill og kritikk – og inspirerende og interessante diskusjoner underveis i skriveprosessen. Og ikke minst en stor takk for tilliten som er gitt meg som historiker og forfatter i skriveprosessen. En særlig takk til Liv i Bygdeboknemnda for svært grundig språkkorrektur. Dersom det likevel skulle være skrivefeil som ikke er rettet opp, er dette helt og holdent mitt ansvar. Takk for godt samvær med gode kolleger ved Nord universitet, Levanger, hvor jeg har hatt arbeidsplass gjennom hele prosjektet. Når jeg har gløttet opp fra PC og kontorpult har jeg her kunnet nyte utsikten helt til Inderøy! Jeg håper at de to bindene av Bygd i bevegelse vil gi kunnskap og innsikt i inderøybygdenes historie, og være med på å øke interessen for historien – og historiene i flertall. Det et fortsatt mange historier som ikke er kommet fram. Så for museumsog historielagene vil grave- og formidlerarbeidet fortsette. Som forfatter har jeg satt mitt siste punktum i Bygd i bevegelse, Inderøy historie 1800–2012. Nå er bøkene leserne sine. Jeg ønsker dere alle en god lesereise. Astrid Wale 9

Del I

Kommuner og grender gjennom skiftende tider 1935–1970 Del I omfatter årene fra rundt 1935 til rundt 1970. Begynnelsen av dette tidsrommet var preget av begivenheter med utspring langt utenfor inderøysamfunnet. Inderøybygdene var fortsatt prega av den økonomiske krisa, men rundt 1935 var det tegn på at økonomien var i ferd med å bedre seg. Kriseforliket i 1935 mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet brakte Arbeiderpartiet til regjeringsmakt, og kom til å bli innledningen til en ny politisk epoke. Bare fem år etter ble imidlertid Norge okkupert. Andre verdenskrig kiler seg inn som fem år med unntakstilstand. Inderøyningene fikk tidlig merke verdenskrigen, ved at de aller første trefningene mellom engelske og tyske landstyrker skjedde nettopp i Inderøy, ved gården Krogs. På mange områder var det en kontinuitet mellom årene før krigen og de første etterkrigsårene. Musikk, idrett og annen lagsvirksomhet, som hadde vokst kraftig i mellomkrigsårene, blomstret på ny opp etter krigen. Folketallet holdt seg relativt stabilt og boligbyggingen økte, samtidig som den desentraliserte bosettingsstrukturen ble opprettholdt. Jordbruksdriften de første etterkrigsårene hadde mange likhetstrekk med mellomkrigsårene. Mangesysleri og kombinasjonen pengehushold-sjølhushold var fortsatt utbredt i etterkrigsårene. Mange av endringene som skjøt fart i etterkrigsårene hadde utspring i mellomkrigsårene. Sentraliseringen av meieridriften på slutten av 1930-tallet var innledningen til en ny sentraliseringstrend, som fortsatte med økt styrke etter andre verdenskrig. På 1950-tallet kom den første av mange strider knyttet til skolesentralisering. Elektrifiseringen av heimene, som hadde startet i mellomkrigsårene, ble fullført. Etter hvert fikk alle fjøs og bolighus innlagt vann. Framveksten av den nye bilismen hadde også skjedd i mellomkrigsårene – vel og merke bare i Inderøy. Med bilferga i 1958 ble Mosvik og Framverran innrullert i bilismens tidsalder som kom til å endre premissene for både bosetting, handel og arbeidsliv.

Bygd i bevegelse

Fra fjordbygder til bilbygder I bind I av Inderøy historie, Bygd i bevegelse, starta vi med en reise innover fjorden rundt 1800. Hva om vi tok en reise innover til inderøybygdene på midten av 1930-tallet som innleder tidsperioden for bind II, og deretter tok en reise i nåtiden? Hvordan ville reisene foregå da? I 1935 var det to hovedveier inn til det som er dagens Inderøy kommune. Den eldste var sjøveien, den samme gamle som også var hovedveien innover rundt 1800. I 1935 var imidlertid seilfartøyene for lengst byttet ut med dampbåtene. Hver ukedag trafikkerte rutebåten mellom Trondheim og Steinkjer med anløp flere steder i våre bygder. Den andre hovedveien var jernbanen mellom Trondheim og Grong, med flere daglige togavganger og stopp på både Røra og Vist. Både på de mange rutebåtkaiene og jernbanestasjonene var det livlig trafikk med folk og varer; stasjonsbetjening og båtmannskap, reisende til og fra, og folk som bare var møtt fram for å se hva som skjedde. Rutebåtkaiene fungerte som kommunikasjons- og handelssentra for grendene rundt, mens Røra stasjon ikke bare var trafikknutepunkt for hele Røra, men også for de andre inderøybygdene. Nå har rutebåttrafikken for lengst stilnet, de siste anløpene tok slutt på 1970-tallet. Toget går fortsatt. Trønderbanen mellom Melhus og Steinkjer trafikkerer daglig med hyppige avganger, men stopper ikke lenger på Vist. Toget stopper derimot fortsatt på Røra, men stasjonen ligger øde. Borte er stasjonsbetjeningen, godsekspedisjonen og billettluka. Venterommet i den gamle stasjonsbygningen er stengt, erstattet av et lite leskur i glass og stål som den reisende kan søke ly i. Like ved Røra stasjon suser en ustoppelig strøm av biler forbi på Europavei 6. Også i 1935 trafikkerte en og annen bil på hovedveien forbi Røra, men der veien krysset jernbanen ble det stans når toget kom. Bilene måtte vente til toget var passert og grindvakta hadde hevet bommen. Etterhvert ble grindvakta avløst av automatisk løfte- og senkebom. Først i 2005 ble planovergangen fjernet, og toglinja lagt i bru over E6.

Båtanløp i Saltvikhamn. 13

Kom vi som reisende i 1935 med rutebåten og gikk i land i Saltvikhamn, Vinjesjøen eller Venneshamn måtte vi ta beina fatt hvis vi skulle videre, eventuelt kunne vi få ordnet oss hesteskyss. Verken biler eller bilvei fantes ennå i Mosvik eller Framverran. Gikk vi i land i Vangshylla derimot, eller kom med toget til Røra, kunne vi ta rutebussen fra begge stedene til Straumen, og derfra også til andre steder. Ordnet vi oss med privat bilskyss kunne vi komme oss fram til de aller fleste stedene der det bodde folk. Kommer vi til Røra stasjon i dag, kan vi med bilskyss kjøre på kryss og tvers av alle steder, og også over Skarnsundet til Mosvik og Framverran – etter at brua åpnet i 1991. Buss går det derimot ikke lenger, bare drosje på bestilling for busstakst til enkelte avganger. Overgangen fra sjøveis til landveis transport, med bilen som det viktigste transportmidlet har vært en teknisk, sosial og kulturell revolusjon i Norge, og resten av verden. Få endringer har i så stor grad bidratt til å omforme samfunnsforholdene og dagliglivet til folk i inderøybygdene innerst i Trondheimsfjorden. Framveksten av bilismen og dens gjennombrudd skjedde imidlertid verken på samme måte, eller i samme hastighet i de ulike delene av dagens Inderøy. Forskjellene mellom inderøykommunene på østsiden av fjorden og Mosvik og Framverran på vestsiden var store. Inderøykommunene ble relativt raskt trukket med i bilismens nye tidsalder, mens Mosvik og Framverran forble bilfrie og nærmest veiløse bygder til etter andre verdenskrig. Samferdselsrevolusjonen foregikk over et lengre tidsrom, og i flere faser. Overgangen fra 1950-tallet til 1960-tallet peker seg ut som den mest epokegjørende fasen. I 1958 ble det bilferge over Skarnsundet og med det ble Mosvik og Framverran koblet til den nye bilismen. I 1960 ble salget av privatbiler i Norge frigitt, og med det ble siste rest av etterkrigstidens rasjonering opphevet. Frigivelsen av bilsalget ble innledningen til massebilismens gjennombrudd i Norge. 1960-tallet danner således et viktig tidsskille i våre kommuner. Det gjør tiåret også på andre måter, i fremste rekke når det gjaldt den kommunale utviklingen. Fra fem til to og så til en

I 1935 omfattet dagens Inderøy kommune hele fem kommuner: Inderøy, Røra, Sandvollan, Mosvik og søndre del av Verran. Fortsatt lever mange innbyggere i dagens Inderøy kommune som har vokst opp i en av de fem kommunene, men felles for alle er at de har passert 50 år og vel så det. På 1960-tallet ble de fem redusert til to. Sandvollan og Røra ble gjenforent med Inderøy, og søndre del av Verran ble innlemmet i Mosvik kommune. Fra 1. januar 2012 ble så Mosvik en del av Inderøy kommune. De eldste innbyggerne i Inderøy har således vært med på mange kommuneforflytninger, selv om noen av dem kan ha bodd i samme huset eller samme grenda hele sitt liv. Som vi så i bind I hadde prosessen for kommunene gått 14

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

motsatt vei på begynnelsen av 1900-tallet. Mange som vokste opp i samme kommune opplevde da å bli skilt. I bind I så vi at det var kommunene selv som hadde tatt initiativ til kommunedelingene på begynnelsen av 1900-tallet. Som vi vil se i kapittel 7 ble sammenslåingene på 1960-tallet fullt ut drevet igjennom av de overordna myndighetene, med kommunestyrene som høringsinstanser, og hvis synspunkt og innsigelser i varierende grad ble tatt til følge. Røra og Sandvollan fikk intet gehør for sin motstand mot å oppløses som egne kommuner. 1960-tallet var således et viktig tidsskille. Folks kommunetilhørighet endra seg, og den kommunale og lokalpolitiske rammen rundt all virksomhet ble grunnleggende endra. Samtidig ble kommunesammenslåingene ledsaget av en kraftig vekst i den kommunale virksomheten; utbyggingen av obligatorisk niårig grunnskole, en ny kommunal etat for tekniske saker, og en kraftig utbygging av den kommunale helse- og eldreomsorgen. Sammenslåingen av Inderøy og Mosvik fra 1.1.2012 markerer sluttpunktet for bind II. Sammenslåingen i 2012 ble drevet igjennom nedenfra, men med sterke politiske føringer ovenfra. Initiativet kom fra Mosvik kommune, og Inderøy og Mosvik gjennomførte sine forhandlinger uten pålegg eller direktiver utenfra. Samtidig var det sterke politiske signaler fra overordna myndigheter om at småkommuner ikke ville ha noen framtid i Norge.

Kapittel 1 – Bygd i bevegelse

I etterkrigsårene ble «husmorferie» et nytt fenomen. Det ulønna husmoryrket ble betrakta som et heltidsyrke, og husmødrene burde i likhet med andre yrkestakere få ferie fra arbeidet. På bildet husmorferie på Jæktvolden i 1954, med gjester fra Selbu og Klæbu. På verandaen kokke Signe Gullberg og bestyrerinne Johanna Mathisen. Midt i bildet hjelpesmann Tomas «Bakarstu´n» Aune.

Om det å skrive samtidshistorie

Hvordan skrive om den nye tid? Perioden som bind I omfatter, tiden fra 1800 til 1935, er det svært få nålevende som husker lenger. Fra tiden 1935 til 2012 som dette bindet omfatter, stiller det seg motsatt. Det er mange, faktisk alle innbyggerne, som har erindring fra hele eller deler av denne tiden. Dette bindet er derfor på mange vis samtidshistorie. Mange har opplevelser og erfaringer fra denne perioden, mange husker og minnes hvordan livet og forholdene i inderøybygdene var. Mange har meninger og synspunkter om hva som har kjennetegnet inderøybygdene i disse årene, om hva som var viktig og uviktig, om hva som gikk rett og hva som gikk galt. Mange har selv vært med på å bestemme hva om skulle skje, bygges, etableres, nedlegges …, på å skape virksomhet og livskraftige, levende bygdesamfunn. Mange har også meninger om og forventninger til hva som bør være med i bind II av Bygd i bevegelse. Som historiker er derfor det å skrive samtidshistorie utfordrende på et helt annet vis enn det å skrive om den fortidige historien. Kildetilfanget i mange saker er også nesten uendelig, mens andre saker er svært mangelfulle. Det å velge det som skal med, og det som blir skrellet vekk, er utfordrende. For «alt» kan ikke bli med. Ett av spørsmålene er; hvor tett på? Hvilke saker og tema fortjener å bli studert og skildret grundig? Detaljerte skildringer av levd liv er viktig. Ikke bare fordi det gir liv og koloritt til teksten, som dekorasjon. Men fordi det danner grunnlag for innsikt og forståelse av fortidens liv og livsbetingelser, som sammenfattende og komprimerte framstillinger vanskelig kan gi. Det er nødvendig for å få fram hverdagsperspektivet, som har vært et premiss for hele bokprosjektet fra oppstarten. Det som har blitt formulert som å skrive «historie i knehøyde». Hverdagsperspektivet er særlig synlig i den første perioden, den som står oss mest fjern i tid, og som for den yngre generasjonen nå er fortidshistorie. 1950- og 1960-tallet kan for en ungdom fortone seg som «gamle dager», mens vi som er eldre husker tilbake. Samtidig vil detaljert og grundig behandling av en sak eller et tema nødvendigvis gå på bekostning av noe annet. Å finne en god balanse mellom nærstudier og overblikk, og mellom skildring og analyse er forfatterens både privilegium og ansvar. I den sammenhengen kan det være nyttig å trekke linjene tilbake til det første bindet av Bygd i bevegelse. Levebrød og lokalsamfunnets ressursgrunnlag

Streker vi opp et 200 år langt tidsperspektiv på livsgrunnlag og levebrød for folk i bygdene våre, så blir de dramatiske endringene tydelige. Rundt 1800 var livsgrunnlaget til så å si alle innbyggerne på en eller annen måte knyttet til utnyttingen av de lokale naturressursene, med jordbruket som dominerende og fundamental næring. Livsgrunnlaget var begrensa av hva 16

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

som kunne hentes ut av de lokale naturressursene, og hvordan disse kunne inngå i en byttehandel med varer produsert utenfor lokalsamfunnet. Rundt 1935 spilte det lokale ressursgrunnlaget fortsatt en fundamental rolle for sysselsettingen og livsgrunnlaget. Jordbruket var den største næringen i våre kommuner, med en stor gruppe av gårdbrukere og småbrukere. Også skogbruket og fisket skaffet levebrød for en god del. Bygdeindustrien som var utviklet fra slutten av 1800-tallet var basert på utnyttelsen og videreforedlingen av de lokale ressursene; jordbruksproduktene, skogen og kalken. Rundt 1935 var bygdeindustrien fortsatt knyttet til de lokale ressursene, men ikke bare. Deler av sagbruksindustrien, det vil si bruket i Kjerknesvågen, var også basert på ressurser fra hele området rundt indre del av Trondheimsfjorden. På midten av 1930-tallet var det samtidig blitt en del næringsveier som i liten, eller ingen grad var direkte knytta til det lokale ressursgrunnlaget. Dette gjaldt handelsvirksomhet, skolevesen, bankvirksomhet og ulike former for tjenestevirksomhet. Ved rundingen av 2000-tallet var situasjonen en helt annen. Livsgrunnlaget for flertallet var ikke lenger knytta direkte opp til det lokale ressursgrunnlaget, ei heller begrensa av hva dette kunne gi. En betydelig del av befolkningen hadde levebrødet sitt utenfor kommunens grenser. Daglig arbeidspendling var svært utbredt. Arbeidet i virksomhetene innenfor kommunens grenser var også i liten grad knytta til utnyttingen av lokale ressurser. Flesteparten arbeidet i ulike former for tjenesteytende virksomhet, med kommunen som den største tjenesteleverandør og arbeidsplass. Helse- og omsorgsarbeid, utdanning, teknisk- og økonomisk administrativt arbeid, handel, transport og ulike immaterielle yrker skaffet levebrødet for flertallet av innbyggerne. Selv om inderøybygdene fortsatt var utpregete jordbruksbygder, med stor jordbruksproduksjon, hadde bare et fåtall levebrødet sitt fra jordbruket og landbruksnæringen. Jordbruket var også i stor grad blitt avhengig av ressurser utenifra, som drivstoff, kunstgjødsel, kraftfôr og annet. Videre ble landbruksproduktene i liten grad videreforedlet innenfor kommunegrensene. Alle de større meieriene var nedlagt. Røra fabrikker, opprinnelig oppretta for å videreforedle bær og frukt fra bygdene rundt, importerte råstoff også fra andre deler av landet og fra andre kontinenter (som appelsiner i frossen form). Sagbruksindustrien som hadde vært stor (fram til 1960-tallet) var så å si helt borte. Hylla kalkverk var fortsatt i drift, men hentet ikke lenger råstoffet fra kalkbruddet like bak verket, men fra Tromsdal i nabokommunen Verdal. Fra å være en lokal bygdeindustri var industrien blitt industri lokalisert i bygda. Utviklingen av bygdeindustrien illustrerer hvordan bygdesamfunnet i økende grad var blitt integrert i økonomiske strukturer som strakk seg langt utenfor bygdesamfunnets grenser. Kapittel 1 – Bygd i bevegelse

Sandvollan samvirkelag fra ca. 1954 hos Ragnhild og Eigil Laugtug.

Økende integrering – desentralisering og sentralisering

En viktig utviklingslinje kan sees i lys av begrepet integrering, koblet sammen med de to begrepsparene sentralisering-desentralisering og sentrum-periferi. I bind I så vi at det skjedde en utbygging av stadig flere samfunnsinstitusjoner rundt om i våre bygder; grendeskoler, andelsmeierier, landhandlere, samvirkelag, og kaier med post og båtanløp. Parallelt med dette grodde det fram en rekke frivillige lag og foreninger med ulike formål rundt om i grendene, også ledsaget av bygging av ulike foreningshus. Med andre ord så skjedde det en geografisk desentralisert utbygging av nye samfunnsfunksjoner. Denne desentraliseringen var samtidig tvinnet sammen med et annet fenomen, nemlig økende integrering. Etableringen av alle disse institusjonene var uttrykk for at bygdesamfunnet i økende grad og på ulike måter ble integrert i samfunnet rundt regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Bygdesamfunnet ble mer og mer integrert i storsamfunnet økonomisk, politisk, sosialt, og kulturelt. Bygdesamfunnet ble integrert i storsamfunnets industrielle vareproduksjon og -distribusjon, i utbyggingen av nasjonale samfunnsbyggende funksjoner med skolen som den viktigste, og den enkelte inderøyning ble gjennom foreningslivet integrert i kulturelle og sosiale bevegelser som overskred grendesamfunnets grenser. Kommunedelingene på begynnelsen av 1900-tallet var på mange måter kulminasjonen av denne desenBygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

traliseringsbølgen. Som vi så i bind I var kommunedelingene initiert og drevet igjennom nedenfra, i fra kommunepolitikerne i de ulike delene av kommunen. Med dette ble også de kommunale styringsfunksjonene flere og mer geografisk spredt. Rundt 1935 var desentraliseringstrenden fortsatt virksom og levende. Det skjedde en desentralisert handelsvekst, særlig gjennom samvirkelagsbevegelsen. Rundt om i grendene mobiliserte folk for å få samvirkelagsbutikk, den siste grendefilialen ble etablert i 1952, på Gran i Vuddu-grenda. Veksten i boligbyggingen skjedde innenfor rammen av den etablerte og desentraliserte bosettingsstrukturen. Videre fortsatte foreningsveksten rundt om i grendene. Særlig gjaldt dette idretten og sang- og musikklivet, hvor det kom en bølge av lokale nydanninger. Samtidig hadde den første bevegelsen i motsatt retning begynt. Fra slutten av 1930-tallet ble spørsmålet om sentralisering av andelsmeieriene satt på dagsorden. Det ble den første store sentraliseringsstriden i inderøybygdene, men langt fra den siste. I årene etter krigen kom spørsmålet om sentralisering av folkeskolen. Også det utløste sterk strid, en strid som kom til vedvare helt opp til vår tid. Også handelen kom etter hvert til å bli sentralisert. Butikkdøden i grendene var imidlertid en langvarig og mer stillegående prosess, som kom til å foregå gjennom nesten hele perioden for dette bindet. Nedleggingen av Karlsens landhandel i Venneshamn i 2008 representerte det foreløpige sluttpunktet i denne prosessen. Sentralisering av samvirkemeieriene og skolen skjedde gjennom politiske prosesser hvor det ble gjort formelle vedtak. Slik blir disse stridene en form for «noder» for sentraliseringstrenden. De blir derfor interessante å studere, og det finnes relativt lett tilgjengelige kilder som gjør det mulig. Det samme gjelder ikke minst de to kommunesammenslåingsprosessene på henholdsvis 1960- og 2000-tallet som får stor plass i framstillingen. I framstillingen av disse er hovedvekten lagt på de politiske prosessene, med vekt på forholdet mellom den nasjonale politikken og føringene som der ble lagt, og kommunestyrenes forståelse og handling. Samtidig er det også et mål å prøve å få fram innbyggernes mening, og forholdet mellom ledelsen i kommunene og innbyggerne. Også her vil forholdet mellom sentralisering og desentralisering, mellom sentrum og periferi, være sentralt. Spørsmålet om sentralisering og desentralisering handler om forholdet mellom sentrum og periferi. Spenningsforholdet mellom sentrum og periferi har vært en av de mest vedvarende og viktigste konfliktlinjene i Norge gjennom hele 1800- og 1900-tallet. Det handlet om inderøybygdene som bygdeperiferi i forhold til det nasjonale politiske sentrum i hovedstaden, og i forhold til de større handels- og arbeidssentra i regionen. Samtidig handlet det også om sentrum og periferi innad i bygdesamfunnet, og da med Straumen som sentrum og grendene rundt som periferi. Spørsmålet Kapittel 1 – Bygd i bevegelse

om sentralisering og desentralisering, om sentrum og periferi, er således også et spørsmål om perspektiv og ståsted. Samme fenomen kan fra et lokalt perspektiv framstå som sentralisering, fra et større fugle-perspektiv som desentralisering. Kulturhuset og idrettshallen som sto ferdig i 1990 var eksempel på dette. Innad i Inderøy med utkikkspunkt fra grendene framsto kulturhuset som en form for sentralisering. Sett i et regionalt, eller sågar et nasjonalt perspektiv, representerte kulturhuset en form for desentralisering. Med det fikk Inderøy et kulturhus som kunne huse store oppsetninger og gi inderøyningene tilgang på kulturopplevelser de ellers hadde måttet reise ut av kommunen for å oppleve. Idrettshallen ga håndballjentene og – guttene anledning til å spille heimekampene i sin egen kommune. Om periodisering og kapittelstruktur

Bind II av Inderøys historie omhandler årene fra rundt 1935 til 2012.1 Med kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, og hovedavtalen mellom LO og NAF var 1935 på nasjonalt plan et viktig tidsskille. På midten av 1930-tallet skjedde også et skifte i økonomien i Norge, med flere tegn på økonomisk framgang. 1935 som et politisk skille er mindre tydelig i inderøybygdene, det var mer tale om gradvise endringer. En voksende arbeider- og småbrukerklasse gjorde seg smått om senn mer politisk gjeldende i et bygdesamfunn som politisk hadde vært dominert av bøndene. Mosvik fikk sin første ordfører fra Arbeiderpartiet, Aksel Saltvik, men det store gjennombruddet for Arbeiderpartiet kom først etter andre verdenskrig. På det økonomiske området var det noen tegn på framgang fra rundt 1935. Gjennom etableringen av landbrukets økonomiske organisasjoner på nasjonalt plan rundt 1930, ble økonomien for bøndene gradvis bedret. Kommuneøkonomien var også på bedringens vei, men var fortsatt vanskelig. Arbeidsløsheten var imidlertid fortsatt stor i perioder, med særlig stor sesongledighet. Landbruksindustrien var en sesongindustri, med høyt arbeidstrykk om høsten og delvis om vinteren, men lite arbeid på våren og forsommeren. Også sagbruksindustrien og bygg/anlegg var preget av store sesongsvingninger i sysselsettingen. Når det gjelder kultur- og lagsvirksomheten så representerer derimot ikke 1935 noe viktig skille. Her framstår midten av 1920-tallet som et langt viktigere skille. Fra da av og gjennom hele 1930-tallet skjedde det en kraftig vekst i lagsvirksomheten, særlig gjaldt dette idretten og musikken, med danningen av idrettslag og sang- og musikklag rundt om i grendene. Fem år etter at tidsperioden for dette bindet starter ble Norge invadert og okkupert, og i fem år involvert i en verdensomspennende krig. Hverdagsliv, næringsliv og politikken ble snudd opp ned. Krigen og okkupasjonsårene ble opplevd som en fem år lang unntakstid både under krigen, 20

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

og i ettertid. Andre verdenskrig ble et av de sterkeste mentale tidsskillene i nyere norsk historie. Den ble et nullpunkt i en ny tidsregning, der hendelser ble tidfestet til «før krigen» og «etter krigen». Spørsmålet om kontinuitet og brudd gjennom andre verdenskrig er ett av spørsmålene som har opptatt historikerne mye i seinere år. Spørsmålet om brudd versus kontinuitet er også viktig i inderøyhistorien. Konkret reiser dette spørsmålet hvordan framstillingen i dette andre bindet som omhandler årene fra 1935 til 2012 skal struktureres. Framstillingen er delt i to hoveddeler med 1960-tallet som skille. Som vi har sett utgjorde 1960-tallet et viktig tidsskille, særlig når det gjaldt samferdsel og kommunestruktur, men som vi vil se også på andre områder. 1960-tallet var en overgangstid, og del I går fram til rundt 1970 og del II starter rundt 1960. I hvert enkelt kapittel vil det likevel trekkes tråder både lenger tilbake i tid, og fram i tid. Ikke alle fenomener og hendelser vil passe inn i den overordna kronologiske strukturen. Dette innledningskapittelet vil, foruten presentasjon av bind II, ta for seg det rike idretts- og musikklivet som utfoldet seg i mellomkrigsårene. Her trekkes altså noen tråder tilbake til tidsperioden for bind I. Framveksten av nye kulturfenomen som radio og kino blir også tema. Del I ca. 1935–1970

Del I omfatter kapittel 2 til og med kapittel 6. Kapittel 2 omhandler okkupasjonsårene 1940–1945. Del II starter altså med krigen, som behandles som egen periode og eget tema. Det tyske felttoget i Innherred i april 1940, der tyske og engelske styrker kom i kamp på Krogs, Røskje og Vist vies stor plass. Dette var første gang at allierte og tyske landstyrker møttes i kamp, slik blir Inderøy en del av den store verdensomspennende historien om andre verdenskrig. Videre i kapittelet vies det plass til dagliglivet med varemangel, rasjonering og kontrollregime, og okkupasjonsmaktens tilstedeværelse flere steder i våre bygder. Nazifiseringen av samfunnslivet, og det illegale motstandsarbeidet, særlig losingen av flyktninger, er også et viktig tema. Til slutt ser vi på oppgjøret etter krigen. Kapittel 3 omhandler utviklingen av jordbruket og landbruksnæringen fra rundt 1935 til slutten av 1960-tallet. Dette kapittelet strekker seg altså tilbake i tid til før andre verdenskrig, for nettopp å se sammenhengen mellom tiden før og etter krigen. Det gjaldt ikke minst den begynnende strukturrasjonaliseringen og sentraliseringen av meieridriften på slutten av 1930-tallet, og som fortsatte i etterkrigsårene. Kapittelet omhandler også etableringen av nye landbruksbedrifter, men mest oppmerksomhet vies jordbruket og de store endringene jordbruksdriften gjennomgikk i denne perioden. Med tittelen «levende grender og tettsteder» omhandler kapittel 4 Kapittel 1 – Bygd i bevegelse

en rekke tema som belyser dagligliv og livsvilkår i grender og tettsteder, med fokus på etterkrigsårene. Kultur- og idrettsliv, handel, boligbygging, samferdsel med gryende bilisme, og til slutt skoleutbyggingen og sentraliseringsstrid. Forholdet mellom desentralisering og sentraliseringen løper som en rød tråd gjennom kapittelet. Kapittel 5 handler om de store endringene i boligkårene som skjedde fra mellomkrigsårene og opp til 1970-årene. Elektrifiseringen av heimen og innleggingen av vann i hus og fjøs var en teknisk og kulturell dagliglivsrevolusjon. Den hadde også sine skyggesider, i det kloakk fra vannklosettene skapte miljøproblemer som kommunene ikke var forberedt på å håndtere. Kapittel 6 omhandler utviklingen av arbeid og næringsliv i årene etter andre verdenskrig og fram til rundt 1970. Ett viktig tema er det kjønnsdelte arbeidslivet, hvordan menn og kvinner arbeidet på ulike områder og på ulikt vis var knyttet opp til lønnsarbeidet. Forholdet mellom lønnet og ulønnet arbeid, mellom pengehushold og sjølhushold, blir således også tematisert. Del II ca. 1960–2012

Del II omfatter kapittel 7 til og med kapittel 11. I kapittel 7 er kommunesammenslåingene på 1960-tallet tema. Da ble Inderøy, Røra og Sandvollan igjen én kommune, og søndre del av Verran ble en del av Mosvik kommune. Sammenslåingen var ledd i en nasjonal politisk prosess for å få større og mer økonomisk «bærekraftige» kommuner. Sammenslåingene møtte som vi vil se betydelig motstand i mange kommuner, så også i våre. Kapittel 8 tar for seg utviklingen de første årene i de to nye kommunene, med særlig fokus på nedgangen i folketallet som både Inderøy og Mosvik opplevde. Samtidig var situasjonen for de to kommunene svært forskjellig, ikke minst i forhold til framveksten av den nye massebilismen. I Inderøy ble boligbygging en viktig strategi, mens i Mosvik ble målet industrireising og bru over Skarnsundet. Tema for kapittel 9 er utviklingen av pendlerkommunene fra 1970-tallet og framover. Massbilismen la grunnlaget for daglig arbeidspendling i en helt annen målestokk enn tidligere. Plassert midt i det regionale arbeidsmarkedet, og med storstilt utbygging av boligfelt, ble Inderøy tidlig en pendlerkommune. Med Skarnsundbrua fulgte Mosvik etter. Et viktig tema er de store strukturelle endringene i sysselsettingsstrukturen, med en kraftig forskyvning fra primærnæringen til tertiærnæringen. I den sammenhengen ser vi nærmere på framveksten av helse- og omsorgskommunen, og de store endringene i jordbruksdriften. Industriutviklingen i Mosvik, med blant annet nedleggingen av Elsafe-fabrikken, vies stor plass. I kapittel 10 står kulturen i bred betydning i sentrum, med særlig fokus på Inderøy kommune sin satsing på å bli en «kulturkommune». Etableringen av Inderøy videregående skole, byggingen av kulturhus i Inderøy, 22

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

og etableringen av Nils Aas Kunstverksted er viktige tema. Deretter ser vi etableringen av lokalavisa Inderøyningen, og hvilken betydning dette fikk for lokalsamfunnet. Idretten blir også et viktige tema, både breddeidretten og toppidretten – med OL-vinneren fra Mosvik. Kapittel 11, som er det siste, handler om sammenslåingen av Mosvik og Inderøy fra 1.1.2012. Sammenslåingen skjedde i rekordfart. I motsetning til kommunesammenslåingene på 1960-tallet, ble denne prosessen igangsatt nedenifra, av Mosvik kommune. Sammenslåingen foregikk imidlertid ikke i noe politisk vakuum. De politiske føringene i retning kommunesammenslåing var svært sterke. Om kilder og litteratur

Som i bind I bygger også bind II på bruk av både sekundærkilder og primærkilder. Den omfattende mengden av lokalhistorisk litteratur har også vært av uvurderlig betydning for bind II. Det gjelder årbøkene fra lokalhistorielagene; Årbok for Mosvik historielag og Eynni Idri, Årbok for Inderøy Museums- og Historielag. Fra disse er det blant annet brukt mye minnemateriale. Mye av dette er erindringer fra barndomstid, av egne opplevelser og av forhold som ble observert, nedskrevet mange år i ettertid. Gårds- og slektshistoriene for Mosvik og Inderøy utgitt av historielagene har også vært viktige: Bygdebok for Mosvik i fire bind, og Inderøybøkene Heim og folk i fem bind. Videre har de mange lokalhistoriske bøkene, ofte jubileumsbøker, om ulike organisasjoner, institusjoner og bedrifter vært svært nyttige. Annen relevant lokalhistorisk litteratur fra Trøndelag, og litteratur om norsk historie er også brukt. I tillegg har primærkilder, både kilder i arkiv og kilder som er gjort digitalt tilgjengelig på nett, vært viktige. Kommunearkivene i Interkommunalt arkiv Trøndelag (IKA Trøndelag) har vært benyttet en god del. Videre lokalhistoriske kildesamlinger på Inderøy bibliotek. Flere offentlige trykte kilderekker, som nå er blitt gjort digitalt tilgjengelig, har vært benyttet. Det gjelder i første rekke Stortingsforhandlinger og offentlige utredninger, og ulike serier av Norsk offentlig statistikk (NOS). I bind II har aviser vært en langt viktigere kilde enn i bind I. Det gjelder i første rekke Inderøyningen og Trønder-Avisa, men også andre aviser gjennom søkemotoren A-tekst. En del kildemateriale i privat eie har også vært brukt. I bind II har også muntlige informanter vært viktige, og det har vært avholdt flere informantmøter.

Kapittel 1 – Bygd i bevegelse

På busstur heim fra turnstevne rundt 1946–1947. Stående bak t.h. Ivar Tiller med bussen. Sittende foran Wilhelm Petersen og bak Harald Knutsen. Bak der sittende Signe Aas, Marit Næss og Kalla Berg. Mannen med medaljer bak er Bjarne Nørholm, så Ella Petersen (Lehn) og Julie Nørholm. Ytterst t.v. Tomas Tronhus.

Mellomkrigsårene – en veksttid for idretten og musikklivet Mellomkrigsårene var altså vanskelige år økonomisk, for kommunene, for gårdbrukerne og for mange som var avhengig av lønnsarbeid. Samtidig var mellomkrigsårene en blomstringstid for kultur- og foreningsliv. Fra midten av 1920-tallet skjedde en voldsom nydanning av lag og foreninger. Kanskje lå det nettopp i økonomisk vanskelige tider en befriende kraft i det frivillige kultur- og lagslivet. Det krevde ikke all verdens økonomiske ressurser å delta. Korsang for eksempel, krevde svært lite materielle ressurser. Den menneskelige stemmen var tilstrekkelig – pluss en person som kunne dirigere koret. Det var særlig på to områder at det skjedde en kraftig vekst. Det ene området var den organiserte idretten, det andre var musikklivet. Idrettslag i alle grender

Den organisert idretten fikk økende utbredelse i mellomkrigstida. Store og små renn og konkurranser ble arrangert i alle grendene, og ble et livgivende tilskudd til dagliglivet. Ikke bare for utøverne, men like mye for tilskueren som sto og heiet fram deltakerne. Idretten ble en ny arena for felleskap innad i grendene – og på tvers. Som vi har sett i bind I var Inderøens 24

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

skiløberlag danna allerede i 1863, som det første skiløperlaget i Norge. I 1899 ble Inderøy turnforening danna. I årene etter første verdenskrig kom den store etableringsbølgen, og innen midten av 1930-tallet var det idrettslag i alle deler av våre bygder. I Inderøy var det fire grendeidrettslag som i 1924 ble samlet under paraplyen til Inderøy idrettslag: Turn og idrettslaget Staal, Nordøy IL, Vuddu IL og Frigg IL (Utøy). Sandvollan idrettslag kom i 1920, Framverran idrettslag i 1922, Mosvik idrettslag i 1924 og Røra idrettslag 1934. Hva slags idrettsvirksomhet ble drevet i lagene, og hvem var med i idrettslagene? Om vinteren var det ski med langrenn og hopp, om sommeren fotball og friidrett. Det var uteidretten som dominerte både sommer og vinter, aktiviteter som kunne utøves i det naturgitte terrenget rett utenfor stuedøra, uten kostbare bygg og anlegg. Turn var den eneste inneidretten, men også der ble de store turnstevnene arrangert utendørs. Det hendte også at det ble arrangert konkurranser i «øvelser» som ikke var innlemma i den organiserte idretten. På Granavatnet ble det for eksempel arrangert flere sparkrenn. Langrenn og hopp var de to store vinteridrettene. Vinterstid inviterte de ulike grendene hverandre til «bygdekamper» i langrenn, hopp og kombinert. I 1920-30-årene var det mange gode skiløpere som gjorde det bra i kretsrenn. Hopping ble særlig populært. En rekke bakker ble anlagt i rundt om i grendene. I Mosvik ble det i alle fall anlagt tre bakker, Oppgardsbakken, Grindbakken og Smisetbakken.2 Med en bakkerekord i overkant av 50 meter var Herstadbakken ved Granavatnet en av de aller største bakkene i inderøybygdene, og etter en del utbedringer en veldig god bakke. Her ble det arrangert flere kretsrenn og fylkesrenn. 2. påskedag 1940 (bare et par uker før Norge ble angrepet av Tyskland) ble det arrangert fylkeshopprenn i Herstadbakken med over 500 tilskuere.3 Beste inderøyning ble John Herstad med beste hopp på 50 meter og 2. plass. Skihopp ble en svært populær publikumsidrett, og den første publikumsidretten i bygdenorge. Hoppbakken ble også den første idrettsarenaen. Det krevdes relativt lite investeringer for å bygge hopp i de naturlige bakkene, og alt foregikk på et lite område. Tilskuerne sto på begge sidene av bakken med suverent utsyn til hopperne. Der sto de, mens de nesten holdt pusten av spenning da hopperne suste over hoppkanten og svevde ut i løse lufta. Hvor langt ble det? Lengre enn den forrige? Og hvordan var nedslaget? Hva ble stilkarakteren? Det var dramatikk, spenning og eleganse i ett. I alle disse elementene lå noe av nøkkelen til skihoppingens enorme popularitet. Om sommeren var det fotball og friidrett. Terrengløp ble den mest utbredte friidrettsøvelsen. Her trengtes ingen idrettsbane, her var det bare å bruke terrenget som det var. I 1924 ble inderøyningen Alf Letnes norgesmester i terrengløp. I 1933 arrangerte Vuddu IL stafetten «GranavatKapittel 1 – Bygd i bevegelse

net Rundt» for første gang, med lag fra alle nabobygder. Løpet har blitt arrangert hvert år siden den gang, bortsett fra krigsåra (1940, 1942–44) og 2000. Det ble også konkurrert i andre øvelser, og Inderøy kunne skilte med enkelte utøvere på toppnivå. Helge Sivertsen (Inderøy IL) ble norgesmester i diskoskast både i 1934 og 1935. På slutten av 1940-tallet ble Ivar Ramstad fra Røra IL norsk mester i diskoskast tre ganger, nordisk mester en gang, og nr. 4. i OL i London i 1948.4 På begynnelsen av 1930-tallet ble det anlagt en enkel bane på et jorde på Nedre Bye. Her ble det holdt bygdestevne i friidrett i 1938, med konkurranse i 100 m, høydehopp, stavhopp, lengdehopp, kule, diskos og spyd. På slutten av 1930-tallet kom en bane også på Næssjordet. Ellers var det så som så med baneforholdene. Flere av bygdestevnene ble således arrangert på ei ekre etter at slåtten var unnagjort og høyet kjørt inn. Løpsøvelsene ble lagt langs landeveien. Biltrafikken var så liten at det stort sett ikke var noe problem. Også fotballkampene forgikk på jorder og ekrer etter at slåtten var ferdig. Den organiserte idretten var fra starten en mannsarena, noe det fortsatte å være i stor grad til langt ut på 1960-tallet. Turn var unntaket, her kom kvinnene inn langt tidligere. Som vi så i bind I starta turnforeninga allerede i 1915 en egen dametropp. Turnsporten var en pioner for kvinneidrett på nasjonalt plan og i inderøysamfunnet. Den første turntroppen overlevde bare et par år, men i 1933 ble det påny stifta en dametropp. Den første instruktøren var Petter Vist, men ganske raskt tok Julie Nørholm over. Hun kom til å lede jente- og dameturnerne i over 30 år. Turning til musikk ble populært, og turnforeninga hadde ofte fester med turnoppvisning som inntektsbringende aktivitet. De hadde også oppvisning i skolegården på 17. mai. Veksten i kvinneturn var knyttet til reformer innen måten turngymnastikken foregikk på. Fra en ren stillingsgymnastikk hadde kvinnelige turninstruktører utviklet en turnform som satte bevegelse, mykhet og rytmikk i sentrum, akkompagnert av musikk. Med det strømmet også kvinnene til turn- og gymanastikkforeninger landet over.5 Både herre- og dameturnerne reiste til turnstevner andre steder i Trøndelag, og noen ganger enda lenger. Reisemåten var ikke alltid like bekvem, noen ganger satt hele troppen bak på en lastebilplatt.6 Musikalske bygder – sangkor, hornmusikklag og orkester

Musikklivet i de tre gamle inderøykommunene blomstret i mellomkrigsårene. På 1930-tallet var det i alt sju sangkor, fire hornmusikklag/korps og tre orkester i sving i inderøybygdene. De fleste var danna på midten av 1920-tallet, da skjedde det nærmest en musikkeksplosjon. To var starta tidligere. Det ene var Utøy mannssonglag, det andre var Musikklaget Laat. Mens mannssonglaget opphørte rundt 1950, spiller Musikklaget 26

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

Laat fortsatt, og hornmusikklaget/korpset er således det eldste musikklaget i Inderøy. Opplysningene om dette finnes i boka «Musikklivet i Inderøy kommune fram mot år 2000». 7 Her fortelles det grundig og levende om den rike musikktradisjonen i kommunen, med historien til de mange kor, korps, orkester og band som har virket, og som i mange tilfeller fortsatt virker. Her fortelles også om de mange spellemennene og musikerne som inderøybygdene har fostret. I tillegg fortelles det om de mange musikkinstitusjonene som har blitt etablert. På grunnlag av den rike detaljrikdommen og levende fortellingene i boka om musikklivet, vil vi her prøve å få fram noen sentrale og karakteristiske trekk i inderøybygdenes musikkliv i mellomkrigsårene. I alle kretsene var det kor, eller songlag som de kalte seg. På Utøy sang foruten ovennevnte mannssonglag også blandakoret Vårvon. Mannssonglaget Tonevakt samlet sangere fra Vistgrenda, Vuddu og Verdalsgrenda, og mannskoret Samhold sangere fra Sakshaugkretsen. I Kjerknesvågen sang blandakoret Liv, også på Sandvollan og Røra var det blandakor; Sandvollan songlag og Røra songlag. Begge er fortsatt i fullt virke. Med røtter tilbake til henholdsvis 1924 og 1925 er det de to eldste korene i Inderøy. De andre sangkorene har blitt nedlagt, men seinere kom nye kor til. Som vi ser var det både mannskor og blandakor, men ingen rene damekor. Det dukket opp seinere, men ble ikke noe langvarig fenomen. Å være med i kor handlet selvsagt om musikken og den livgivende kraften sangen ga. Men det handlet også om fellesskapet som det å synge sammen skapte, og om det sosiale livet rundt sangen. Sangerstevnet hver sommer ble den store møteplassen for sangkorene, og 1930-tallet var de store sangerstevnenes tiår. På begynnelsen av 1920-tallet var Innherad songarsamlag danna, og hver sommer samla sangkorene i Innherred seg til sommerstevnet som ble arrangert i bygdene på rundgang. Som regel samla sangerstevnene fra 15 til 20 sangkor, og godt over tusen tilhørere. I 1933 var det Sandvollan songlag sin tur til å arrangere. Stevnet var lagt til søndag 25. juni og det ble holdt to konserter, en kirkekonsert og en felleskonsert der alle korene sang sammen. Billettsalget forteller mye om hvor populært stevnet var. I alt ble det solgt 1362 billetter, 960 billetter for begge konsertene, 285 bare for den ene, og 117 barnebilletter. I 1936 var det Røra songlag sin tur. Mange arbeidstimer ble nedlagt for å forberede stevnet. Det skulle settes opp tribuner og restaurant, og lages mat til stevnedeltakerne. Også på stevnet på Røra var frammøtet overveldende. I alt 1314 billetter ble solgt, og 600 personer deltok på festen om kvelden. I alle tre gamle inderøykommunene var det mindre orkester, Sandvollan musikklag, Røra Musikklag og Nøkken i Inderøy. Alle var starKapittel 1 – Bygd i bevegelse

ta rundt midten av 1920-tallet. Også orkestertradisjonen gikk tilbake til før 1900-tallet. Mellomkrigstida var orkestrenes storhetstid. På det meste hadde for eksempel Nøkken 30 musikere, det var på begynnelsen av 1930-tallet. Selv om de aller fleste musikerne var menn, var det også noen kvinner. I Nøkken var det flere kvinner som var med på piano. Da hundreårsjubileet for formannskapslovene ble markert i 1937 var orkestrene med. De tre kommunene Røra, Sandvollan og Inderøy hadde da en felles tilstelning på Folkvang, med et orkester med musikere fra alle musikklagene sammensatt for anledningen. Korpsmusikken hadde enda lengre tradisjoner i Inderøy. Allerede på begynnelsen av 1800-tallet var det mange tamburer, det vil si trommeslagere. Omkring 1880 kom de første blåseensemblene, men ingen av de overlevde til mellomkrigstiden. Det første hornmusikklaget var som nevnt Musikklaget Laat, med blåsere fra flere kretser i Inderøy. I 1925 ble Røra hornmusikklag danna. Det ser ut som det i sangkoret/musikklaget Liv på Kjerknesvågen også var hornblåsere i en periode, og i områdene rundt Verdalsgrenda og Herstad gikk flere ungdommer sammen og danna musikklaget Varden. Hver vinter spilte de under hopprennene i Herstadbakken, og når det var travløp på Granavatnet. Da ble det bygd opp tribuner for spillerne på isen. I likhet med sangkorene danna også hornmusikklaMosvik hornmusikklag på tur til Vennesamn 17. mai 1964. Sittende i første rekke: Magnar Sliper, Birger Sundseth og Svein Berg. Midterste rekke: Elias Lorentsen, Terje Tangstad, Andreas Lorentsen, Eilert Lorentsen, Jakob Gustad og Einar Sundset. Bakerst: Odd Tangstad, Jo Sandstad, Jørgen Gustad, Arnold Lorentsen og Gunnar Gustad. Foto Arnold Lorentsen.

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

gene distriktsorganisasjoner, først Innherred hornmusikksamskipnad, og i 1930 ble Trøndelag Hornmusikkforbund danna. Hver sommer var det korpsstevner. I 1932 var stevnet på Jægtvolden og i 1933 var det på Kvam. I sangkorene, orkestrene og hornmusikklagene var det voksne eller eldre ungdom som hadde samlet seg om en felles interesse for musikk. På slutten av 1930-tallet ble det første musikklaget for unger, eller mer presist gutter, etablert. I 1937 fikk Musikklaget Laat i gang et eget musikkorps for gutter. Målet var å rekruttere nye medlemmer til voksenkorpset. At det ble et guttekorps var en logisk følge av at det i hornmusikklagene bare var menn. Den gjengse forestillingen var at jenter og kvinner ikke hadde styrke og lungekapasitet nok til å spille blåseinstrumenter. Rundt 10-12 gutter var med fra starten, de fleste i konfirmasjonsalderen. 17. mai 1938 spilte guttene offentlig for første gang med stykkene «Sønner av Norge», «Guttene kommer» og «Festparademarsj». «Guttemusikken» kom som vi vil se i kapittel 4 til å bli dagens Sakshaug skolekorps. Penger og fellesskap

Mens korsangen krevde ganske lite med penger, var det annerledes med korps og orkestermusikk. Kjøp av instrumenter var en stor utgift. Pengene ble skaffa til veie gjennom blant annet fester, basarer og karneval. Om sommeren ble det arrangert friluftsfester som ble holdt på de forskjellige gårdene. Oppfinnsomheten var stor når det gjaldt å skaffe penger. På en fest på Ner-Lorås ordna to av sangerne i Røra hornmusikklag, Karl Letnes og Lornts Solberg, sykkelparkering mot betaling. Parkeringen kosta 30 øre, og i alt kom det inn 60-70 kroner. På samme fest ordna tambur Lornts Næss med salg av appelsiner for 10 øre per stykk.8 Sangkorene, korpsene og orkestrene opptrådte ved små og store begivenheter. De skapte opplevelse og ekstra stemning rundt de mange bygdearrangementene. Gjennom musikken bidro lagene til å skape og styrke fellesskapet mellom folk. De sang og spilte i bryllup, fester, basarer og andre tilstelninger, og også i begravelser. De opptrådte på gamleheimen og sykeheimen. De spilte i kirka til jul og andre tider. Korpsene spilte til 17. mai. Etter hvert ble det så selvsagt at det var vanskelig å tenke seg en 17. mai uten korpsmusikk. Sangkorene og musikklagene spilte på kryss og tvers av grendene. Med lastebiler ombygd med sittebenker på plattingene reiste sangerne og spillerne på tur og stevner utenfor heimbygda. Musikken satte folk i bevegelse på mange vis. Nye kulturimpulser – radio og kino

I mellomkrigsårene kom også helt nye kulturuttrykk til inderøybygdene og andre bygdesamfunn, nemlig radioen og filmen. Andrea Hjelde, som i årene etter andre verdenskrig var lærer på Røra folkeskole i mange år, husKapittel 1 – Bygd i bevegelse

ker godt første gang hun hørte på radio. Det var en såpass stor opplevelse, at erindringen om sted og situasjon er klar. Det skjedde på folkeskolen på Røra, det året hun gikk i første klasse. Året var 1932 og anledningen var 100-årsmarkeringen av Bjørnstjerne Bjørnsons fødselsår. I radioen var det opplesning av fortellingen om Øyvind og bukken fra Bjønsons bondefortelling En glad gutt. Det fantes ikke noen fast radio på skolen, men lærerne fikk tak i en radio i forbindelse med jubileet som ble markert på skolen.9 Andrea erindrer at dette også for de fleste andre elevene var aller første gang at de hørte radio. Radioen fikk heller ingen masseutbredelse i mellomkrigsårene. Først i 1933 ble Norsk Rikskringkasting (NRK) dannet, radiosendingene før dette ble sendt av et privat radioselskap som på 1920-tallet hadde fått lisens til å sende. På slutten av 1930-tallet kom det også i stand kinoframsyning i Inderøy. Åpningsforestillinga var 8. september 1938 med den svenske filmen «Intermezzo», med blant annet Ingrid Bergmann i hovedrollen. Om lag 200 personer møtte fram for å oppleve levende bilder på lerret for første gang i Inderøy. Det var Inderøy sanitetslag som startet opp kinodrift, og formålet var å skaffe penger til laget. Ideen om kinodrift var lansert av ei nemnd som var nedsatt for å utrede hvordan laget kunne skaffe inntekter. Etter krigen fortsatte sanitetslaget med kinodrift, med en eller flere forestillinger hver uke i leide lokaler på Folkvang ved Straumen, på Øynheim, Utøy og forsamlingshuset ved Kirknesvågen. Sanitetslaget holdt på med kinodrift helt fram til byggingen av Inderøy kulturhus i 1990.10 Første kvinne i kommunestyre

I mellomkrigsårene begynte småbrukere og arbeidere å ta plass i kommunestyrene, ved siden av bønder, lærere og embetsmenn som hadde dominert kommunestyrene fram til da. Slik ble kommunestyrenes sammensetning mer representative i forhold til klasse og sosial bakgrunn. Men ikke i forhold til kjønn. Kommunestyrene var mennenes arena, og kom til å forbli dette i flere årtier. En del kvinner ble etter hvert oppnevnt i utvalg og komiteer, men i selve kommunestyret var det langt mellom kvinnene. På 1970-tallet begynte kvinnene å kjempe for sin plass i kommunestyret. I 1979 var det «kvinnekupp» ved kommunevalget i Inderøy, noe som vil bli tema i kapittel 7. Gjennombruddet for kvinnene i kommunepolitikken kom imidlertid først mot slutten av århundret. Emma Pauline Grønnesby var en av få kvinner som ble innvalgt i kommunestyret før 1960-tallet. I 1934 ble hun valgt inn som vara til Sandvollan kommunestyre på Arbeiderpartiets liste. I 1937 ble hun fast medlem. Med 198 stemmer ved valget var det bare to andre som fikk flere stemmer enn henne. Emma var den første kvinnen som ble valgt inn i på fast plass i kommunestyret i Sandvollan. Med det ble Sandvollan det første blant våre 30

Bygd i bevegelse – Inderøys historie – Bind 2

kommunestyrer med en kvinne innvalgt. Først like etter andre verdenskrig kom de første kvinnene inn i de andre kommunestyrene: Astrid Vik i Røra, Oddny Heggdal i Inderøy og Elfrida Bakkhaug i Mosvik.11 Emma Pauline Grønnesby var imidlertid den første. Hvem var hun? Emma kom fra små kår, hadde gode evner – og vilje. Hun var født i 1885. Rundt 14 år gammel gikk hun ut av Hustad folkeskole med svært gode karakterer. Hun arbeidet fra ung alder for livets opphold, med gårdsarbeid, fisketørking og forefallende arbeid. Som 18-åring gikk hun sammen med andre hele veien til traktene rundt Åre i Sverige for å delta i slåttearbeid. Rundt 20 år gammel gikk hun «Kvægrøkterskole» på gården Elden i regi av Det Kongelige Selskap for Norges Vel, også der fikk hun utmerkete karakterer. Videre utdannet hun seg til skredder, den første opplæringen fikk hun hjemme hos stefaren, deretter gikk hun «Sy- og Skrædderskolen» på Steinkjer. Søm ble hennes hovedyrke, også etter at hun giftet seg. Som mange andre drev hun mangesysleri, med alt som kunne gi inntekt til familien: dyrking av blomster, husflid, onnearbeid, bærplukking og mosesanking. Hun var også fødselshjelper for både dyr og mennesker. Selv fødte hun åtte barn i sitt ekteskap. Som pensjonist begynte hun å arbeide med gamle dialektuttrykk fra Inderøy. Resultatet ble en samling på over 1000 ord som ligger bevart i Norsk Målarkiv. Innimellom alt dette ble hun altså politisk aktiv. Interessen for politikk kom tidlig. Hun meldte seg inn i Sandvollan arbeiderpartilag i 1916, bare ett år etter at laget ble starta. Da var hun 31 år, gift og hadde allerede født flere barn. 49 år gammel var altså turen kommet til kommunestyret. Hun satt i flere kommunale utvalg og ombud, blant annet i skolestyret i mange år. Hun var også med og stiftet partilagets kvinnegruppe, hvor hun var både formann og kasserer. Da NS-myndighetene under okkupasjonen forlangte at kommunestyrets medlemmer måtte melde seg inn i Nasjonal Samling gikk hun, som flere andre, til legen og fikk attest på at hun av helsemessige grunner måtte si fra seg vervet som kommunestyrerepresentant.12 I 1941 tok således Emma Pauline Grønnesby sin kommunestyregjerning en brå slutt. Da var Norge okkupert, og demokratiet avskaffet både lokalt og nasjonalt. Organisasjonsfriheten ble også avviklet, idrettsorganisasjonene landet over nedla all aktivitet i protest mot nazifiseringsframstøtene, og musikklivet ble underlagt sensur. Dette blir tema i neste kapittel, og her vil vi møte Emma igjen – gjennom små glimt av hennes dagboksnotater fra okkupasjonsårene. Kapittel 1 – Bygd i bevegelse

Emma Pauline Grønnesby, første kvinne i Sandvollan kommunestyre, og den første innvalgt i ett av våre kommunestyrer.

Bygd i bevegelse - Inderøys historie (9788245034394)