8.mars, Bidrag til Fagbokforlagets skrivekonkurranse: Bahriye

Du er i vårt hjerte!

Skrevet av Bahriye Gozagac

Bahriye som var lærer i litteratur jobbet i 7 ar i flere tyrkiske byer. I 2017 ble hun arrestert og sendt i varetekt til ulike fengsler. Mens hun satt i fengsel ble hun suspendert fra stillingen sin og oppsagt fra jobben etter ordre fra guvernøren.

Bahriyes ektefelle jobbet som politimann ble mot sin vilje sendt til a tjenestegjøre langt øst i Kars. Hun søkte ogsa om overførsel til Kars for a være i nærheten av mannen sin. Til tross for at det gikk et helt ar ble hennes mann panytt forflyttet til et nytt sted og matte reise lenger øst til et distrikt i Muş. Hun var forøverig gravid med sitt andre barn, og etter at hun hadde dokumentert sykdom hos sønnen deres samt at han matte behandles pa et større sykehus, reiste hun til Ankara sammen med sønnen, og leier en leilighet der. Hun tilbrakte graviditeten der adskilt fra mannen sin, og rett etter fødselen begynte sykehusbehandlingen av sønnen.

Først etter syv maneder vendte hun tilbake til Muş til ektefellen.

“Vi vendte tilbake til et normalt liv, men mannen min opplevde panytt problemer i jobben. 15 juli 2016 skjedde kuppforsøket. Mannen min tjenestegjorde i tre dager og tre netter, pa lørdagen kom han hjem fra jobben og to timer seinere fikk han per telefon en beskjed fra kontoret om at han matte komme dit. Da han kom dit fikk han beskjed om at han var suspendert fra jobben. Vi skrev et protest brev og bad om en eller annen grunn for dette, men de sa dette var en departementsav-

gjørelse og vi kan ikke gi noen grunn for dette. Mannen min matte levere inn vapenet sitt og identitetskortet”.

Det som de opplevde gikk veldig sterkt inn pa Bahriye og familien og etter sterk oppfordring fra familiene deres reiste de tilbake til hjemstedene sine etter a ha gitt kontaktinformasjon til myndighetene om hvor de bodde. Men de kunne ikke

bli der lenge for det nyfødte barnet hadde en medfødt innoverbøyd fot, og hun matte

fatte en beslutning om a begynne a jobbe igjen for a kunne dekke utgiftene til behandling av barnet. Hun forlot ektefellen i Ankara og vendte tilbake til Muş.

Bahriyes og hennes manns liv ble fullstendig forandret da politiet kom og arresterte henne mens hun underviste. “Politiet hentet meg inn til kontoret til ledelsen i skolen.

«Mine kolleger og rektor fulgte opptrinnet med undring og forvirring. De sa at politiet trengte en uttalelse fra meg, tok mobilen min og fraktet meg i full fart til politiet. Da vi gikk inn i bilen ringte den kvinnelige politibetjenten sjefen sin og sa «oppdraget er full-

ført».Jeg tok det veldig tungt a bli arrestert pa denne maten som en farlig forbryter og satt i varetekt i tre dager. I denne perioden fikk jeg ikke være sammen med mitt 16 maneder gamle barn”.

Bahriye ble arrestert fordi politimyndighetene ikke kunne na mannen hennes via telefon.De sa følgende om hva som skjedde da hun satt i varetekt og ble forhørt: “Vi fanget opp signaler fra telefonen til mannen din i gar, men idag er de borte”, og “dersom du sier hvor mannen din er skal du slippe ut i kveld som en fri kvinne, men om du ikke

sier det havner du i fengsel”. “Jeg sa at jeg ikke visste hvor mannen min var, men de trodde meg ikke. Da svigermor og svigerfar gikk til patalemyndighetene sa de det samme.«Dersom dere sier hvor sønnen deres er skal han fa komme tilbake til barna sine», sa de.”

De truet henne med at de skulle ta barna fra henne. Staten vil ta seg bedre av dem, sa de. “Vi skal endre navnene deres og dernest vil du aldri se dem mer, sa de”. Bahriye sa at da de arresterte henne forhørte de henne pa ulovlig vis. “De tok meg til politistasjonen, og da jeg grat spurte de meg hvorfor. Jeg tenker pa barna mine, sa jeg. Etter at de pa denne maten hadde oppdaget mitt svake punkt begynte de a bruke barna i truslene sine. De var veldig insisterende og brukte barnas mulige skjebne pa mange mater og sa at hvor barna enn befant seg og hvem enn som passet pa dem ville de finne dem og ta barna fra meg”.

“Jeg holdt det ikke ut og sa til slutt: Dere har vel ikke barn selv nar dere kan snakke sa

lett som dere gjør!”. “Nar de fortsatte a si slike ting til meg sa jeg: ‘hvis det er deres skjebne, sa vokser de opp slik, ikke alle barn vokser opp med sine foreldre.’ Under hele forhøret stilte de bare spørsmal om mannen min og sa som unnskyldning for a beholde meg i varetekt at jeg brukte telefonsystemet “Bylock” som fungerer via kodemeldinger.”

De sendte meg ned i den nederste og slitte etasjen i bygningen. Til tross for at det var i april maned var det veldig kalt. Det var bare en eneste radiator i gangen, og den fung-

erte bare delvis. Allerede første dag ble jeg syk og fikk migrene. Jeg bad om medisin, min svigermor brakte det til fengselet og det var den eneste medisinen jeg fikk. Hvis du vil ga pa toalettet skal du bare vinke til kameraet,sa de, sa kommer vi og henter deg.

Jeg vinket til kameraet, slo pa veggene, slo pa jerngitteret, skrek og ropte til og med sa det var umulig at de ikke hørte meg, men de kom ikke for a se til meg. Ved siden av cellen var det en avdeling der menn ble holdt i varetekt, og begynte ogsa a rope. “Denne kvinnen holder pa a dø!” ropte de. “Hvor er dere?”.

Da Bahriye fortalte om slike ting i samtale med statsadvokaten sa hun at statsadvokaten bare etter press ovenfra hadde blitt overtalt til a arrestere henne. “Etterpa stilte de meg for retten og spurte panytt om hvor jeg hadde møtte mannen min, hvor han na var og liknende spørsmal. Jeg sa at det visste jeg ikke, men det overbeviste dem ikke. Etter en rettssak pa fem minutter besluttet de a beholde meg i varetekt og fraktet meg til fengselet”.

Bahriye som hadde forklart at hun ikke visste mye om fengsler selv om hun var gift med en politimann, ble noe lettet da hun første gang hun kom til fengselet fordi hunmøtte en kvinnelig vakt. Men hun far frysninger nar hun tenker pa all torturen som skjer i fengslene. Hun gikk til cellen sin etter et ydmykende tilrop fra den kvinnelige vokteren. “Jeg gikk gratende til cellen og visste ikke hva som ville møte meg der eller hvem jeg ville bo sammen med. Jeg visste ikke at det var en særskilt celle for oss. Vokterne informerte meg underveis om at jeg ville bo der som nummer atte. Men jeg kan

si at fengselet var bedre enn stedet der jeg satt i varetekt. Varetekten var rett og slett

en slags tortur. Der hadde jeg ingen følelse av klokkeslett og tid, det var ikke mulig a ga til badet. Dette var et sted hvor man ikke kunne bevise noe, slik at dersom man dør her, ville de ha sagt at han/hun har fatt hjerteinfarkt, hjerneblødning eller lignende.

Vi var atte personer i en seksjon med to etasjer. I øverste etasje var sengene og i underetasjen bad, vask og kjøkken. Det var et veldig helsefarlig sted og særlig nar det regnet kom rotter opp fra slukene og inn i cellene. Det rant kontinuerlig vann fra veggene. Jeg sov i øverste køyeseng fordi det var en ledig plass der, men det var ingen trapp og etter

en stund begynte stingene etter fødselen a smerte. Maten var darlig, men i hvert fall under Ramadan var den litt bedre, men da gav de oss til gjengjeld for lite mat. Vi sendte en søknad og bad om at forholdene skulle forbedres. De svarte at “dere kan ikke vente dere alt mulig fra oss, men kjøp heller noe fra kantinen ogsa” I cellen gjorde vi ting pa omgang. Vi startet dagen med opprop, og utdeling av en begrenset mengde varmt vann. Vi fikk store bøtter og om morgenen og kvelden fylte vi dem med varmt vann. Nar maten kom serverte vi den pa omgang. Var viktigste beskjef-

tigelse var a lese bøker, men siden vi ikke hadde de samme rettighetene som de terror dømte hadde, fikk vi ikke de bøkene vi ønsket. Det var en liste over bøker som fengslet hadde som vi kunne lese, men vi kunne bare fa en bok hver femtende dag. I fengselet ble fanger satt til a veve og knytte tepper , det var sportslige aktiviteter og biblioteks dager, men det var forbudt for oss a delta i disse aktivitetene.

En dag tilkalte en av vokterne Bahriye og sa “Bahriye, du er jo lærer, du vet at du har elever. Alle elevene er veldig glad i deg og har laget et flott banner til deg, og de ville sende det hit, men jeg sa at det er forbudt”, sa hun. Elevene hennes har vært veldig lei seg fordi hun var fengslet og for a oppmuntre henne hadde de laget et banner med teksten: “Fru Bahriye, var lærer, vi er veldig glad i deg. Du er i vare hjerter”. De ønsket a sende det til fengselet. Men siden fengselsledelsen ikke tillot det sa hun bannere først etter at hun ble løslatt.

Bahriye kunne ikke ha babyen hos seg i rom av betong der det var insekter, rotter,

fuktighet og toetasjes senger av jern. Sa, barna ble tatt hand om av svigermoren. Det første apne besøket hun hadde med barna, merket hun at sønnen som enna ikke hadde fylt 5 ar hadde fatt alvorlige psykologiske problemer, han vaknet om natten, og grat stadig. “Fordi det kanskje kunne være bra for ham ville de at han skulle skrives inn i en barnehage. Først bød det meg imot, men etterpa sa jeg ok. Da han ble utskrevet sa Hasan Sami, læreren, at han grat hver gang han hørte ordet “mamma”. Mens min lille sønn derimot sov overhode ikke pa 15 dager, han vaknet og sto opp, grat og ropte etter mamma. Etter at jeg hadde vært i fengselet en tid og vi bare sa hverandre to ganger i maneden kjente han meg ikke igjen. Det gikk veldig hardt inn pa meg, og min mor ble ogsa fortvilet”.

I den første rettssaken syv maneder seinere (etter at hun ble tatt i varetekt) etter at hun panytt bare var blitt spurt om ektemannen fortalte hun retten om barna og om sine egne psykologiske reaksjoner, selv om hun ikke var blitt spurt om dette, og at hun dernest kort etter denne kortvarige rettssaken var blitt løslatt pa visse betingelser. “Barna mine kom til rettsmøtet og da dommeren sa dem sa han at dette er ikke noe sted for barn, send barna ut av rettslokalet. Men den eldste gutten gikk ikke ut og da jeg et øyeblikk sa meg tilbake sa jeg han utførte en slags bønn med apne hender.

Da jeg kom hjem fikk jeg høre at han ventet pa meg utenfor døren foran huset vart, selv om det var et stort regnvær den dagen.”

Etter at Bahriye ble løslatt fra fengselet var det en rettssak til. Her kunne hun ikke være til stede, men fikk beskjed av advokaten om at dommeren hadde angret pa at han løslot henne, og at dersom hun ikke møter opp til neste rettsak, vil hun bli arrestert igjen. Hun prater med mannen sin, og bestemmer seg for a flykte fra landet. De vil ikke at barna skal bli utsatt for det samme igjen. De ble skremt av tanken pa a bli fengslet igjen. “Vi kom oss over til Hellas uten problemer, og 11. juni kom vi til Norge.”

Min lille sønn ble kjent med faren sin etter at han ankom Hellas. For først da ble

familien gjenforent. For i løpet av fem-seks maneder skjedde et kuppforsøk, og han ble skilt fra faren sin. Og da han ble født tjenestegjorde faren hans i Muş. Vi kunne ikke være sammen”.

Bahriye sier at hun savner elevene sine. “Jeg vil veldig gjerne ta opp yrket som lærer her i Norge for elever har alltid vært en uunværlig del av livet mitt” sier Bahriye “A være sammen med elever gjør meg lykkelig. Vi hadde veldig tette relasjoner og var virkelig svært glad i hverandre. Etter at jeg slapp ut av fengselet kom hele klassen samt lærerkolleger for a besøke meg. Den dagen jeg ble tatt i varetekt plantet vi et tre i hagen og da jeg sa elevene mine igjen var det første jeg spurte dem om treet vart har vokst. “Det er bare treet vart som er visnet” svarte de.”