Temahefte 56

K U LT U R A R B E I D E R E N Temahefte nr. 56

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD 8–11 22–25 26-27

< 3 Leder < 4–7 REPORTASJE: Kulturens bakkemannskap < 8–11 REPORTASJE: Frivillige til glede - og besvær? < 12–13 FAGLIG INNSPILL: May-Britt Sundal < 14–17 REPORTASJE: Kulturpotet i eget land < 18–21 REPORTASJE: Vil ha mer kraft i en ullen kulturlov < 22–25 BILDEREPORTASJE: Lange ventelister på kulturskolene < 26–27 INTERVJU: Kulturminister Abid Q. Raja < 28–31 REPORTASJE: De som tar vare på kulturarven vår < 32–35 REPORTASJE: Litteraturfestivalene kaster om på hverdagene

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Eva Ler Nilsen Illustrasjoner: Johan Reisang og Ela Buria Prosjektleder: Linn Stalsberg Medarbeidere: Jørgen Hyvang, Kari Kløvstad, Vibeke Liane, Werner Juvik, Ylva Seiff Berge Layout: Nylund Larsen AS Trykk: Ålgård Offset AS. Redaksjonen avsluttet 28. februar 2020.

393

Trykksak

LEDER

En mer konkret lov vil styrke kulturtilbudet Jeg må bare innrømme det, jeg var ikke klar over at vi har en lov som gir oss rett til kulturtilbud. Før nå. Eller, det vil si, kulturloven gir ingen rettig­ heter, men den pålegger det offentlige ansvar for å fremme og legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle skal få anledning til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk.

I dette temaheftet kan du lese om de mange Fagforbundet-medlemmene som bidrar til å gi folket kultur. Om hvordan de tar vare på det brede og det smale, det kollektive og individuelle.

Du treffer de som står bak at det legges til rette for både fotballspilleren, bandmedlemmet, kino­ gjengeren, kunstneren, korpsmedlemmet, bok­ elskeren og musikkentusiasten.

Det er jo fantastisk at alle norske borgere er sikret kultur gjennom loven, men kanskje for godt til å være sant? Virkeligheten vitner dessverre om det.

Kultur er ikke høyt prioritert i mange norske kom­ muner. Det er heller ikke likt prioritert. Telemarks­ forskning gjennomførte i fjor en under­søkelse for Fagforbundet og Norsk kultur­forum, hvor de så på tilstanden for kulturen i den kom­munale forvalt­ ningen. Rundt 70 prosent av kom­munene deltok i undersøkelsen, som viser at kun 36 prosent av dem har en egen kulturplan. Under­søkelsen viser også at kulturplanlegging påvirker budsjettene. Kom­ muner med en definert kultur­plan bruker opp mot 25 prosent mer på kultur og idrett per innbygger enn kommuner uten en plan. Funfact: Ifølge rapporten fra Telemarks­forsk­ning er det 173 ulike navn på enheter som jobber med kultur i kommunene, og det er 141 ulike titler på dem som leder kultur­arbeidet i kommunene.

utstyrt med sanksjoner, tilsynsinstans eller andre ekspli­sitte konsekvenser av at den ikke overholdes.

Selv om forvaltningen er pålagt å legge til rette for kultur, er det ingen som sjekker at det skjer eller sjekker kvaliteten på tilbudene. Dette bør endres.

EVA LER NILSEN ansvarlig redaktør

Det er vedtatt at kulturloven skal revideres, og i flere kommuner etterlyser kultursjefene konkrete krav i lovteksten. De vil at loven skal si noe om kvalitet, om kvantitet og om hva som kreves av kompetanse. De vil ha føringer for å unngå at kulturarbeidet blir satt opp mot andre lovpålagte oppgaver i kommunen. De vil ikke at kultur skal være et overskuddsfenomen, noe som kan tilbys når alle andre behov er dekket. Lokale kultursjefer ber også om å bli sett i kortene. De ønsker tilsyn, slik det fører med en rekke andre lover, som arbeids­miljøloven og folkehelseloven.

Kultur er nødvendig i et samfunn som legger vekt på demokrati, ytrings­­frihet og ut­vik­ling.

Derfor må alle kom­muner ha en aktiv kultur­­politikk, med klare rammer. En stram­­­mere og mer konkret kulturlov vil hjelpe godt. Vi må unn­ gå at kultur­budsjettet blir salderings­­posten i politiske priori­teringer lokalt.

Selv om det ikke er et mål at alt skal blir likt, er det et poeng å sikre mer likeverdige kultur­ tilbud i kom­munene. For å få til det må loven ut­ vides og konkretiseres. Dagens lov er nemlig ikke

KULTURARBEIDEREN

3

Kulturens bakkemannskap Kulturfeltet preges av skuespillere, musikere, idrettsstjerner og kunstnere som står synlige framme i rampelyset. Men for at de skal skinne der, er de avhengige av de grå eminensene som gjør det viktige arbeidet bak sceneteppet. Møt kulturarbeiderne.

Tekst og foto: JØRGEN HYVANG

Det blir ingen konsert uten lys og lyd, ingen fotballkamp uten en arena eller teateroppsetning uten en scene. Norske kommuner er fulle av kultur­arbeidere i alle valører som utgjør grunn­ muren i det kommunale kulturbyggverket.

Kultursjef i Fredrikstad kommune, Ole-Henrik Holøs Pettersen, mener kulturarbeideren går en lys tid i møte.

4

Kultursjef i Fredrikstad kommune, Ole-Henrik Holøs Pettersen, mener kulturarbeideren går en lys tid i møte. Arbeidet deres blir stadig viktigere.

– Generelt tror jeg samfunnet stadig mer ser verdien og betydningen av aktive, deltakende og skapende borgere. Kultursektoren i bred forstand er i ferd med å tillegges større viktighet enn tidligere, sier Pettersen.

Han trekker fram forskning som dokumenterer

KULTURARBEIDEREN

at kultur og idrett er helt avgjørende forebyggende medisin for samfunnshelsen. Det kan bidra til enorme resultater i andre enden.

– Det faller inn under det store skiftet fra behandling til forebygging, og her vil kulturen ha en helt sentral plass, mener Pettersen.

Kulturarbeideren er han eller hun som til syvende og sist leverer disse tjenestene i offentlig regi. Alle dem som står i førstelinje og er møte­ punkt med publikum og besøkende.

– For barn og unge kan voksenkontakten være veldig viktig. Nettopp fordi det er andre enn de man møter i skolesammenheng. Det blir et viktig supplement og en annen arena for mestring, sier Pettersen.

BAK SCENETEPPET

Morten Melsom • Lydansvarlig i Blå Grotte Kulturhuset Blå Grotte åpnet dørene i 2007, og der har Morten Melsom vært ansatt siden. Han har ansvaret for det lydtekniske.

– Jeg har ansvaret for planlegging og produksjon, for å be­manne opp når det leies inn folk utenfra, og jeg sitter gjerne bak spakene selv når vi har egne produksjoner, forteller Melsom.

Han har jobbet med lydteknikk i mange år, og blant annet på turné med ulike opp­setninger og artister. Etter mange år på veien er det godt å slippe alle reisene.

– Jeg vil hevde at jeg er født og vokst opp i kulturlivet. Faren min hadde en teatergruppe, forteller Melsom.

Nå er en større oppgradering av lydutstyret på Blå Grotte på trappene. Fylkeskommunale midler er stilt til disposisjon. Det er en oppgave som engasjerer en lydtekniker.

– Det er en sann glede å kunne legge til rette for at lokale amatører skal få tilgang til skikkelig lyd til en hyggelig pris. Det er mye som skjer på kulturfeltet i kommunen, og det synes jeg er flott, sier Melsom.

Han sier at Fredrikstad har hatt en voldsom oppblomstring på kultursiden de siste 10-15 årene, og at befolkningen er blitt flinkere til å ta det i bruk.

– Det er fire ulike barneteatergrupper i Fredrikstad med 50 unger hver. I tillegg har vi kor og korps og mye annet. Også næringslivet er blitt flinkere til å engasjere seg i kulturlivet, sier Melsom.

Yrkeskarrieren har medført høyt konsum av kultur, men jobben gjør at fritiden ikke er like full av kultur lenger.

– Jeg må ærlig innrømme at jeg liker å gjøre litt andre ting på fritiden. Det er godt med litt avveksling, sier Melsom.

Anne Louise Andreassen er kulturkonsulent og har en arbeids­hverdag som er minst like variert som omgivelsene.

Hun er en av kulturlivets mange organisatorer som gjør det mulig for befolkningen å ha glede av kultur eller å finne et sted hvor de kan uttrykke seg.

– Jeg gjør alt mulig og det er noe av det som gjør det så gøy.

Vi skal legge tilrette for ulike aktiviteter og arrangement og det er mange oppgaver som skal løses, forteller Andreassen.

Hun skriver blant annet kontrakter med dem som skal inn å bidra, markedsfører arrangementer, lager programmer, oppdaterer nettsider og sosiale medier, sjauer stoler og kommer opp med nye ideer til aktiviteter.

– Jeg holder i alt fra A til Å. Jeg føler at vi er synlige i byen, og at politikerne ser oss, sier Andreassen.

Anne Louise Andreassen • Kulturkonsulent i St.Croix-huset St.Croix-huset i Fredrikstad har et kulturtilbud som minner litt om interiøret på huset. Det er en sammensetning av veldig mye forskjellig, men som like fullt utgjør en tiltalende og innbydende helhet. Her er det lett å finne seg tilrette.

Tilbudet på St.Croix-huset spenner fra vegetarkafé, kon­ serter, teater, yoga, bridge, tegnekurs, verksteder, dans, utstil­linger, babyblues og mer.

– Vi driver annerledes enn kulturskolen. Her er det andre rammer, og mange ulike initiativtakere kan få et sted å utfolde seg. Vi er et viktig supplement til byens øvrige kultur­ liv. Det er nye grupper og privatpersoner som kommer inn hele tiden, sier Andreassen.

KULTURARBEIDEREN

5

<

John Einar Halvorsrød • Rektor på kulturskolen i Fredrikstad

film, spillutvikling og en internasjonal avdeling som samarbeider med Mosambik og Brasil.

– Kulturskolen er Norges best bevarte hem­ melig­het. Det er kultur for alle, sier rektor ved Kultur­ skolen i Fredrikstad, John Einar Halvorsrød.

– Det er viktig at barna får gode opplevelser utenom skolen. At de får en helhetlig oppvekst, i gode fritidsaktiviteter der de finner sin plass og opplever mestring, uavhengig av eventuelle forskjeller mellom dem, sier Halvorsrød.

For ham har kulturskolen vært sentral hele opp­veksten. At han havnet i en administrativ stilling ser han på litt som en tilfeldighet.

– Min oppgave er å sørge for at barna får gode møter med kunst og kultur. Det innebærer god kvalitet i alle ledd. Gode lærere, sunn økonomi og trygge fremvisningsarenaer, sier Halvorsrød.

I Fredrikstad har de plass til rundt 1 000 elever som får tilbud innen dans, musikk, animasjon,

6

KULTURARBEIDEREN

Han mener det satses for lite på kultur i Fredrikstad kommune. Bare tolv kommuner rapporterer lavere dekningsgrad for kulturskole.

– Jeg jobber for at flest mulig barn skal møte kunst og kultur i hverdagen. Kulturskolen sam­ arbeider i dag med skole og barnehager, dette er noe jeg ønsker å utvikle videre, sier rektoren.

BAK SCENETEPPET

Wera Birgitte Holst • Bibliotekkonsulent på Deichmann bibliotek

Aina Binde • Servicemedarbeider Fredrikstad kino Aina Binde jobber på kinoen i Fredrikstad og trives veldig godt med jobben. Selv om det er mest jobbing i helg og feriedager er det god stemning.

– Det er rett og slett veldig god energi her.

Folk som går på kino er ute for å kose seg, og det gir meg energi, sier Binde.

På en liten kino må de ansatte gjøre mange ulike arbeidsoppgaver.

– Jeg selger popcorn og godteri i kiosken, i tillegg til å ha ansvar for billettsalget og rydde, sier Binde.

Hun har bare en 24 prosents fast stilling, men fyller på med ekstrajobbing i ferier og helligdager, og når det arrangeres andre typer eventer, både på kinoen og på kulturhuset Blå Grotte vegg i vegg.

– Jeg bruker kulturtilbudet i Fredrikstad ganske mye. Om sommeren er Fredrikstad blitt en festivalby. Da samler folk seg rundt hyggelige arrangementer. Av alle til­budene er det kanskje musikkonserter jeg liker best, sier Binde.

– Det morsomste med jobben er å formidle litteratur. Å få bruke faget mitt, sier Wera Birgitte Holst.

Litteraturviteren jobber i publikumsseksjonen ved det nye hoved­ biblioteket til Deichmann i Bjørvika i Oslo. Hun tilbringer det meste av arbeidsdagen ute blant de besøkende. Hun står også i skranken, leder omvisninger i biblioteket eller underviser skoleklasser.

– Det er en del rutineoppgaver, men det kan være ok innimellom det også, mener Holst.

I disse dager er det mye sjauing av bøker for å få alt klart til åpningen av det nye bygget. Hun tror det kommer til å bli et veldig godt sted for publikum, og gleder seg til åpning.

– Å møte besøkende er veldig fint. Å bidra til å formidle litteratur og hjelpe folk med å finne bøker de kan like. Jeg liker også veldig godt å skrive på litteraturbloggen til Deichmann, sier Holst.

Fagforbundet organiserer kultur­ arbeidere etter følgende kategorier: • Fritidsklubb • Bibliotek • Kino • Museum • Kulturhus • Kommunal/fylkes­­kommunal kultur­administrasjon • Teater • Frivilligsentraler • Kulturskole

KULTURARBEIDEREN

7

GAMMEL STAS: – Denne kjolen trenger og repareres, konstaterer stedansvarlig Line Kjølberg (midten).

Snekker Sven Søderberg sjekker gulvet. Den gamle ballkjolen til Aud Sørli, som er frivillig, henger på stuedøra.

Frivilliges kjærlighet til glede - og besvær?

Frivillige jobber 20.000 timer gratis i kultursektoren hvert år.

Tilbudene fra museene, musikkinstitusjonene og bibliotekene ville vært fattigere uten deres engasjement. Men innsatsen er ikke gratis.

Tekst: VIBEKE LIANE Foto: WERNER JUVIK

Borgarsyssel museum, Sarpsborg.

– Denne kjolen trenger en reparasjon. Jeg legger den på armlenet, så kan en frivillig reparere den neste gang vi har åpent hus, foreslår kultur­formidler Line Kjølberg.

– God idé, jeg kan finne en trådsnelle med tre­ kjerne, ivrer Aud Sørli, som er frivillig ved museet.

Møbelsnekker og Fagforbundsmedlem Sven Søderberg inspiserer spisebordet. Drar håndflata over den lakkerte overflata, og ber Kjølberg komme bort.

8

KULTURARBEIDEREN

– Se her er det slitasje i bordplata. Skal jeg reparere det?

Kjølberg bøyer seg over bordet.

– Det er antagelig merker etter at far i huset har sittet ved spisebordet og lest avisa. Det er mye historie i den bordplata. Jeg syns det skal få være som det er, sier hun.

Vi er i arbeiderleiligheten fra 1950-tallet i Wegnerbrakka som er en del av Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Det er som om tiden har stått stille i 70 år når vi beveger oss over den høye

DE VIKTIGE FRIVILLIGE

dørstokken. Leiligheten er et populært utflukts­ sted for demensinstitusjoner i distriktet. Tilbudet er en del av Den kulturelle spaser­stokken.

Levende kunnskapsbase De tre samarbeider tett om å holde de 25 byg­nin­ gene i stand. Line Kjølberg er sted­ansvarlig, og har ansvaret for å følge opp de fri­villige og for å fordele arbeidsoppgavene som skal gjøres.

Aud Sørli er frivillig på sjette året. Den tidligere spesialpedagogen og bibliotekaren har kompetanse som er uvurderlig for museet. Hun har systematisert lageret med mange hundre rekvisitter, kostymer og annet utstyr.

Ofte er det hun som tar initiativet til ting som må gjøres.

– Vi roter. Aud rydder. Hun oppdager ting som må gjøres når hun rusler rundt i husene og hage­anlegget, forteller Line Kjølberg.

Sven Søderberg setter pris på innspillene fra Aud Sørli.

– Så lenge fordelingen av oppgavene går gjen­ nom Line er jeg trygg for at prioriteringene er riktige, sier Søderberg.

I fjor jobbet Aud Sørli 130 timer ved museet. I tillegg gjør medlemmene av Sarpsborg historie­ lag og Borgarsysselmuseums Venner en innsats når museet har arrangementer.

I fjor veiledet Line Kjølberg frivillige i til­ svarende tre årsverk.

Hun ser at det er en hårfin balansegang å bruke frivillige i driften av museet.

– Museets arbeid med forvaltning, forskning og formidling utføres av fast ansatte. Fri­v illige kan aldri erstatte disse. De er først og fremst en stor kunnskapsbase som vi er heldige å få bruke, sier Kjølberg.

Ideelt sett hadde teknologien gjort at vi kan stå lenger i jobb.

Morten Helgesen

Oslo, Keysersgate 15.

I 3. etasje ved Fagforbundets hovedkontor sitter May-Britt Sundal, som leder yrkesseksjonen for kirke, kultur og oppvekst og diskuterer med faglig leder Ellen Ovenstad. De er opptatt av frivilliges rolle i kulturlivet og i arbeidet med barn og unge. De mener en del oppgaver ikke må overlates til frivillige.

– Det er et problem når frivillige erstatter an­ satte. Vi ønsker for eksempel ikke at fritids­k lub­ bene for unge skal drives av frivillige. Arbeid med barn og unge krever stabilitet og forutsig­ bar­het, sier Sundal.

– Frivilliges innsats må ikke bli en sovepute for kommunene og politikerne. Det vil over tid gå ut over kvaliteten, følger Ovenstad opp.

De understreker at de ikke er negative til fri­ villiges innsats i kulturlivet.

– Det lokale kulturlivet er basert på frivillig arbeid. Frivilligheten er et kvalitetsstempel ved samfunnet vårt, understreker parhestene.

May-Britt Sundal peker på at det å bruke frivillige ikke er gratis for kulturinstitusjonene.

– Frivillige trenger opplæring og oppfølging.

Stadig flere kulturinstitusjoner har ansatte som har som oppgave å følge opp frivillige, sier hun.

Sundal mener rådmennene forstår at den frivillige innsatsen koster.

– Men hvis kommunen er under økonomisk press kan det være fristende å overlate oppgaver til frivillige. Derfor må tillitsvalgte og politikere passe på at frivillige ikke erstatter fast ansatte, eller overtar de oppgavene som kommunen har ansvaret for, sier May-Britt Sundal.

ORDEN I REKVISITTENE: Frivillige Aud Sørli har systematisert lageret med mange hundre rekvisitter, kostymer og annet utstyr.

Borgarsyssel museum i Sarpsborg Ble stiftet i 1921.

Museet har ansvaret for 36 bygninger og omkring 20.000 gjenstander. Det har 2.000 hyllemeter med privatarkiver og mer enn 1.500 lydbånd.

I 2019 la frivillige ned arbeid tilsvarende 610 timer. Museet har fem ansatte i 100 prosent stilling. I tillegg kommer seks verter som jobber i helgene.

Museet er en del av Østfoldmuseene.

KULTURARBEIDEREN

9

<

KULTURPOTET: Øystein Remme har lagt ned mange tusen frivillighets-timer i Megabandet. Han jobber 40 prosent stilling som kultur- ungdomskonsulent i Drammen kommune.

Megabandet, Drammen Megabandet har 62 medl­emmer, alle med utviklingshemming. De er delt inn i fem band og ett kor.

Bandet drives av et styre og 16 frivillige.

De siste månedene har de lønnet en 30 prosent stilling fordelt på to ansatte.

10

Drammen, G60 scene, øvingslokalet i 2 etasje Øystein Remme peker på notearket med de mange fargene samtidig som han markerer takten.

Martin Andreassen trykker ned tangentene farge for farge. Han ler når han kjen­ner at rytmen til Vikingarnas låt «Høga berg djupa hav» dundre mellom veggene. Når låta er ferdig gir Martin Andersen og Øystein Remme hverandre high five.

– Der satt den. Enda godt jeg ikke har på meg høreapparatene, ler Øystein Remme.

Vi er på øvingen til Megabandet i Drammen.

Instruktør og styreleder Øystein Remme har vært med siden oppstarten av bandet for 30 år siden. Nå har gruppa 62 medlemmer, fordelt på fem band og ett kor.

Bandmedlemmene er fra 17 til 70 år, og de spiller alt fra viser til røff rock. Alle medlemmene er mennesker med utviklingshemming og stor kjærlighet til musikken. Øystein Remmes engasjement i bandet startet ved en tilfeldighet. En kollega spurte om å få låne et trommesett og andre instrumenter til en øving han skulle ha med en gruppe utviklings­ hemmede. Remme rigga utstyret, og ble med på øvingen for å se at alt fungerte som det skulle.

Så ble han hekta.

– Alle rundt meg vet at det ikke har noen hensikt å invitere meg med på noe på torsdager.

Den dagen er hellig og tilhører Megabandet.

Med seg har Remme 15 andre frivillige, noen av dem har vært med i over 20 år. Han har regnet ut at de har lagt ned mist 55.000 fri­ villighetstimer i de 25 første årene Megabandet eksisterte. I år skal de feire 30-årsjubileum.

Remme har ikke hatt tid til å regne ut hvor mye tid de har lagt ned de siste fem årene.

Fagforbundsmedlemmet jobber som kultur- og ungdomskonsulent i Drammen kommune. Da han fylte 62 år i fjor høst trappet han ned til 40 prosent stilling, og ble 60 prosent Afp-pensjonist. Nå bruker arbeidsjernet det meste av tiden på Megabandet. Remme er en kløpper i å skaffe penger til bandet.

For en tid tilbake hadde han en runde hos de politiske partiene i kommunen, og fikk dem til å øke støtten fra 50.000 kroner i året til 300.000 kroner.

Pengene tilsvarer en 30 prosent stilling, som de har fordelt på to personer. De gjør de kjedelige og nød­ vendige oppgavene som regnskap og administrasjon.

KULTURARBEIDEREN

DEN SATT: Øystein Remme og bandmedlem Martin Andressen gir hverandre highfive.

Remme er opptatt av miljøet blant de frivillige.

De har instruktørsamlinger hvor alt kan tas opp, og hvor de planlegger framtiden.

– Etterpå går vi ut og spiser pizza og drikker øl.

Westernmusikal på trappene Om noen uker starter Megabandet med øvingene til westernfilmen Megatown, en film­ musikal som Øystein Remme har skrevet til 30-årsjubileet. Da Remme slapp nyheten for en måned siden meldte ti av bandmedlemmer seg som sheriff.

– Det blir mye arbeid, og vi trenger flere frivillige. Vi garanterer et godt miljø, så det er bare å melde seg, frister Øystein Remme.

DE VIKTIGE FRIVILLIGE

Frivillige trenger opplæring og oppfølging Hvert år gjør 16.000 frivillige en innsats på 20.000 timer i kultursektoren. Det tilsvarer 1.300 årsverk.

Tallene kommer fram i Dag Wollebæks rapport «Frivillighet i offentlige og offentlig finansierte kulturinstitusjoner» fra 2018.

Undersøkelsen ble gjort blant biblio­ teker, arkiver, museer, musik­insti­tu­sjoner,

scenekunstinstitusjoner og institu­sjoner for visuell kunst. Under­søkelsen ble sendt på e-post til 738 institusjoner, 314 svarte.

70 prosent av institusjonene i under­ søkelsen har benyttet seg av frivillige. 66 prosent de siste fem årene.

70 prosent av institusjonene mener de har spart penger ved å benytte seg av fri­ villigheten.

De fleste frivillige er eldre kvinner.

Men de mange musikkfestivalene kunne aldri vært gjennomført uten unge musikk­­­entusiaster.

De frivillige jobber med veiledning og formidling og med vedlikeholdsarbeid.

Holdningen til frivilliges innsats er gje­nnom­gående gode. Respondentene mener det øker kvaliteten på tjenestene, sparer institusjonen for utgifter og av­ laster arbeidsbyrden.

Frivillig arbeid er ikke gratis arbeids­ kraft. Det krever ressurser til opplæring og oppfølging. Institusjonene ønsker at myndig­ hetene bevilger økonomiske midler til å bidra til mer frivillighet.

KULTURARBEIDEREN

11

Kulturarbeideren verner ytringsfriheten May-Britt Sundal, leder Yrkesseksjon kirke, kultur og oppvekst

Knapt noe begrep har så mange ulike betyd­ ninger som ‘kultur’. Alene har ordet sin opprin­nelse fra latin, og kan enkelt forklares som å dyrke, pleie.

Vi sier ofte at kultur er alt det menneske­skapte, i motsetning til natur. Vi bruker kultur­begrepet til å forklare forskjellige feno­mener; vi snakker om majoritets- og minoritets­ kultur, arbeider­ kultur, kystkultur og finkultur. Hva vi mener om kultur påvirkes av våre verdier og erfaringer, sosial bakgrunn, bo­sted. Kultur­­uttrykkene varierer også, fra lands­del til landsdel, mellom by og land, og mellom ulike grupper i befolkningen. Kultur er det vi skaper sammen, og det som holder oss sammen.

Kulturen endrer seg hele tida. Det som var «typisk norsk» for 50 år siden er ikke like typisk i dag. Vi befinner oss hele tida mellom fortid og framtid. Hva vil vi ta vare på, og hvordan skal vi ta imot nye kulturuttrykk? Kulturarbeid handler om å legge til rette for at dagens og morgendagens kulturuttrykk skal være tilgjengelige både som opplevelser og måter å uttrykke seg på. Begrepet ytringskultur ble lansert i kulturmeldingen som daværende kulturminister Trine Skei Grande la fram i 2018. Vi har en tendens til å ta vår ytrings­ frihet som en selvfølge; at alle skal kunne ut­trykke tanker og følelser fritt, uten at staten skal gripe inn med sanksjoner. Men vi skal ikke langt tilbake i tid for å finne eksempel på at politikere forsøkte å stoppe kommunal støtte til et teater som de mente gikk utover ytringsfriheten.

Offentlig ansatte kulturarbeidere, i vid forstand, arbeider alle for å styrke og beskytte ytringskulturen og ytringsfriheten. Som indi­ vider trenger vi kanaler for å gi uttrykk for tanker og følelser. Som samfunn trenger vi arenaer hvor de forskjellige uttrykkene kan møtes, brynes mot hverandre og utvikles.

Derfor er det viktig at barn og unge får muligheter til å lære ulike kunstuttrykk og ha

12

KULTURARBEIDEREN

steder å vise verden hva de kan. Kulturskoler og åpne møteplasser for barn og unge er arenaer hvor de unge har denne muligheten. På arenaer hvor de selv kan være med på å bestemme lærer de også å sam­arbeide med andre, og de lærer verdien av å bli hørt og respektert for sine meninger.

I alle lokalsamfunn er frivillige organisasjoner viktige kulturaktører. Frivilligheten løftes ofte fram som en av de viktigste ressursene vi har. Å engasjere seg i frivillige organisasjoner, eller andre former for frivillighet, gir verdi både for den enkelte og sam­ funnet. Kommunalt ansatte kulturarbeidere sam­ arbeider tett med organi­sa­sjonslivet. De kan ha ulike roller for ulike organi­sasjoner, som fødsels­ hjelper eller tilrette­legger. Å støtte opp om frivillig­ heten er også å styrke demokratiet.

Hvem skal bestemme hvilke debatter som skal foregå på et bibliotek? Eller hvilke bøker som skal være tilgjengelig der? Det er selvsagt biblioteksjefen som skal ha redaktøransvaret, og siste ord. Men flere biblioteksjefer opplever at de må kjempe for å beholde denne rollen. I tillegg til at biblioteket er blitt en svært populær møteplass, må de også sørge for at biblioteket kan tilby kvalitetssikret informasjon. Selv i våre Googletider trenger vi noen som kan sørge for at det er mulig å få riktige svar.

Teatre og museer har også en viktig rolle i å speile flere sider av samfunnet. Ved å forstå både fortid og nåtid, vil vi kunne påvirke framtida i en retning vi ønsker. Det er avgjørende at alle kulturinstitusjoner beholder sin selvstendighet, og ikke unngår å ta opp vanskelige spørsmål av frykt for å miste bevilgninger.

Dette er bare noen eksempler på hvor viktig kulturarbeiderne er for å bygge et godt samfunn.

Likevel kan kultur omtales som «ikke lovpålagt»

FAGLIG INNLEGG

og mindre viktig når ressursene skal fordeles.

Det er svært sjelden at kvaliteten i kommunalt kulturarbeid diskuteres, eller hva slags kompe­ tanse som trengs for å skape god kultur. Det er nesten alltid godt nok. Selv om kulturloven på­ legger staten, fylkeskommuner og kommuner å legge til rette for kultur, er det ingen som spør om det som gjøres er bra nok. Kultur er det vi kan drive med når alle andre behov er dekket. Det på­går et arbeid for å revidere kulturloven, slik at den pålegger kommunen et mer konkret ansvar for å sikre kulturtilbudet til befolkningen.

Fagforbundet følger spent med på dette arbeidet.

Fagforbundet mener at vi gjennom å ha en sterk kultursektor vil oppnå gevinster på mange andre områder. Kunst og kultur som mestrings­arena er godt kjent, både barn og ungdom profiterer på å uttrykke seg med musikk, drama, billedkunst. Det gir positive ringvirkninger til andre områder, deriblant skoleprestasjoner. Det fellesskapet som kunst- og kulturaktiviteter gir, kan redusere isolasjon og ensomhet, og bidra til bedre helse for den enkelte og samfunnet som helhet. Større vekt på estetiske fag i skolen øker barns kreativitet og fantasi, noe som vil være viktig for å løse store sam­ funns­utfordringer. Og hvem vil bo i lokal­samfunn

uten felles møte­plasser, som bibliotek, samfunnshus og fritids­klubber? Det er på tide å sette kulturens merverdi på kartet, og se sammen­hengen mellom de ulike sam­funnsoppgavene. Kunst og kultur er av stor betydning for hvordan et samfunn skal ut­vikle seg. Da kan det ikke brukes som «kakepynt» i festtaler.

For å gi kunst og kultur den prioriteringen som er nødvendig, er det en forutsetning at kom­ munene har kompetanse til å se hvordan dette skal gjøres. Den optimale kulturkompetansen er ikke definert, og vil kanskje ikke bli det heller.

Det er så mange faktorer som spiller inn. Ingen kommune er lik, og noen vil hevde at det er selve organisasjonskulturen som er viktig. Hvordan samarbeider de ulike etatene med hverandre, og hva får en sammen ut av begrensede ressurser?

Fagforbundets kulturpolitikk vedtas på lands­ møtet hvert fjerde år. Fram mot landsmøtet skal Fagforbundets prinsipp – og handlingsprogram diskuteres i fagforeninger og forbundsregioner.

Du kan delta i denne prosessen, og være med på å påvirke kulturpolitikken i landets største arbeids­ takerorganisasjon. Fagforbundet har plass til flere aktive medlemmer fra kultursektoren.

KULTURARBEIDEREN

13

Potet i eget land Mang en kulturstudent har tatt turen ut i kommune-Norge for å bli kulturprofet. De fleste endte opp som kulturpotet, og elsker det.

Tekst og foto: JØRGEN HYVANG

– Jeg hadde lyst til å ta et år eller to i NordNorge. Det er 30 siden til sommeren, sier Jens Christian Berg.

Vi sitter i bilen fra flyplassen i Rørvik, og er på vei til Bindal kommune. Der har Berg vært kulturkonsulent i snart 30 år. Som kulturpoteter flest trives han veldig godt med det.

– Jeg opplever det som en meningsfull jobb.

Det er mange av studievennene mine fra kultur­ studiet på Høgskolen i Bø som kanskje har gjort større karrierer. Men jeg har likt jobben min veldig godt, sier en litt beskjeden kulturarbeider.

Viktig frivillighet Det sludder lett på den svingete veien som bukter seg langs de trange fjordene på vei

14

KULTURARBEIDEREN

innover i Sør-Helgeland i Nordland. Vinteren er dårlig her også. Vi passerer små gårdsbruk som ligger ned mot sjøen. De mange små naustene står som slitne tidsvitner på stolte båt­ byggertradisjoner. Det er bare to gamle brødre som fortsatt bygger Bindalsbåter hjemme på gården. Topografien av­slører hvor viktig båtene har vært som transportmiddel i flere hundre år.

Bindal kommune har på de 30 årene Berg har bodd her gått fra drøyt 2.000 til 1.400 inn­ byggere. Bygda er spredd på flere ulike grender, har to små tettsteder, fire idrettslag, to idretts­ haller, to svømmebasseng, flere kor, kulturskole, bibliotek og tilbyr mange andre større og mindre kultur­a ktiviteter. Jens Christian Berg er involvert i de fleste av dem.

KULTUR I SMÅKOMMUNER

– Frivilligheten står sterkt i en liten bygd som vår. De fleste er vant til å organisere mye selv. Så prøver kommunen å bidra så mye vi kan gjennom organisering og tilrettelegging. I tillegg kan vi støtte med noen få friske kroner en gang iblant, sier Berg.

administrative oppgaver på dagtid, og så må de være med på arrangementer på kveldstid.

– Det sosiale aspektet og mestringsfølelsen var viktig for dem. De får være med på mye, og de treffer mange mennesker gjennom jobben, sier Steindal.

Lykkelige poteter

Vi stopper innom Bindal sykehjem som ligger i tettstedet Terråk. Sokneprest Gjøa Kristine Aanderaa holder andakt for fem beboere og organist Michal Medzkiewicz akkompagnerer.

- Jeg er med i menighetsrådet også. Kirken blir en viktig bidragsyter til miljøet og samholdet i en liten kommune som vår, mener Berg.

Olav Steindal skrev masteroppgave ved Universitetet i Sørøst-Norge med tittelen: «Kultur­potetens merarbeid. Hvordan kultur­ ansatte opplever jobbstress.» I en kvalitativ unders­ økelse dybdeintervjuet han seks kultur­ arbeidere om deres jobbhverdag, om hvordan de trives i jobben. Funnene var unisont positive.

– Samtlige svarte at de aldri kunne tenke seg noe annet. Jeg trodde det skulle være mer stress­ følelse og mistrivsel, men det virket som om moti­ vasjonen overkom ulempene, forteller Steindal.

Han forsøkte å gjøre en oppsummering av arbeidsoppgavene til en kulturarbeider i en liten kommune, men fant det nærmest umulig. Det var så mange varierte oppgaver.

– Det som trengs innenfor kultursektoren er arbeidsoppgavene deres, sier Steindal.

Steindals funn tydet på at kulturpotetene trivdes med variasjonen i oppgaver. Mange har

FOTO: TELEMARKSFORSKNING

IDRETT: Bindal kommune satser mye på idrett og har to haller. Her spiller en gruppe ungdommer ballspill sammen med noen mødre.

Kombinerer kultur med andre områder Telemarksforskning har, på oppdrag fra Norsk kultur­­forum og Fagforbundet, kartlagt kom­ munal organisering av kultur og kompetansen blant kulturarbeidere i kommune­ admi­ n istra­ sjonene. Ikke overraskende viser det at variasjonene er store. Noen kommuner satser mye på kultur, og andre mindre. Seniorforsker Bård Kleppe ved Telemarksforskning forteller at det er få tegn som tyder på at kultursektoren ned­prioriteres.

– Økonomisk er det ingen tydelige tegn på at kultursektoren nedprioriteres. Det er bygget

VARIASJON: Seniorforsker ved Telemarksforskning, Bård Kleppe, har påvist at forskjellene i kommuneNorge er store når det kommer til satsing på kultur.

KULTURARBEIDEREN

15

<

arbeid. Halvparten av tiden på hver. Men de flyter godt over i hverandre.

– Det er mange av nabokommunene som har kuttet ut kulturkonsulenten, så jeg klager ikke.

Jeg opplever at Bindal fortsatt satser på kultur, sier Berg.

Fikk kulturprisen selv

ELDREKULTUR: Sokneprest Gjøa Kristine Aanderaa holder andakt for beboerne på Bindal sykehjem. Organist Michal Medzkiewicz sørger for musikken.

Rådmann Knut Toresen stikker hodet inn av døra for å understreke det samme. En rådmanns oppgave er gjerne å si nei så ofte som mulig, men Toresen mener de prioriterer kultur.

– Vi har satset. Vi har to idrettshaller, to svømme­­basseng og fire idrettslag. Vi kommer ganske godt ut på kulturindeksen blant norske kommuner, sier Toresen.

På ordfører Britt Helstads kontor er tonen den samme. Kultur er viktig.

– Vi har mange lovpålagte oppgaver i kom­ munen, men vi prøver å prioritere kultur. Det er viktig at de unge bruker tid på kulturaktiviteter.

Det er noe annet enn datamaskiner og mobiler, sier Helstad.

VIKAR: Trine Vikestad stepper inn som vikardirigent for at koret skal få øvd inn nye sanger.

mange nye kulturhus de siste årene. Samtidig ser vi at det blir færre egne kulturenheter i kom­ munene. De blir oftere kombinert med andre felt som oppvekst eller næring, sier Kleppe.

En tredel av norske kommuner har en egen kultur­plan og antallet rene kultursjefer er gått ned.

– Som politisk felt er det kanskje lavere prioritert ettersom det kombineres med andre områder. Men det er samtidig et uttrykk for en tro på kulturen som en viktig påvirker på flere felt, sier Kleppe.

På kontordøra til Jens Christian Berg på rådhuset i Bindal står det kulturkonsulent. Han har hatt tittelen som kultursjef tidligere, men nå er stillingen hans kombinert med informasjons­

16

KULTURARBEIDEREN

Hun understreker også betydningen av en kulturpotet som Jens Christian Berg, og hans lange fartstid.

– Det er viktig med en potet som kan gjøre alt, og som aldri sier nei. Jens Christian gjør en uvurderlig jobb, og så har han vært her så lenge at han kjenner alle, sier Helstad.

Så viktig mente kommunen Bergs jobb har vært gjennom mange år at han ble tildelt kultur­ prisen. Den går normalt til utøvende kunstnere, musikere og artister, og det er Berg som deler den ut. Overraskelsen var stor da ordføreren plutselig gikk opp på scenen for å dele den ut til Berg.

– Jeg ble veldig overrasket. Jeg hadde ingen forventning om å få en sånn pris, sier Berg.

En viktig kulturbegivenhet for de unge i Bindal er UKM – Ung Kultur Møtes. Berg er organisator, markedsfører, sjauer og mye annet for å få arrangementet i mål. Bygdas unge håpefulle får vist fram sine ferdigheter på en scene med proft lyd- og lysutstyr. Den nybygde skolen har lokaler som egner seg godt.

– UKM arrangeres vi sammen med nabo­ kommunen. I år var det vi som var arrangør, og jeg tror det var en viktig hendelse for de unge. De overnatter og har det hyggelig sammen, sier Berg.

Eget museum I tillegg til Bindalsbåten er det Bindalsbruket som har hatt en sentral plass i kommunen i generasjoner. Produksjon av innerdører og vinduer fra lokal skog sysselsatte godt over 100 mennesker på det meste, og var en hjørne­stens­ bedrift i mange år. Nå er det bare noen få titalls arbeidsplasser igjen, og det er spesiallagede ytter­dører som produseres.

På kaia i Terråk er begge deler sterkt representert på Bindal Museum som er en avdeling av Helgeland Museum. Lokal kultur­ formidling er viktig for å holde liv i bygdas stolte tradisjoner.

– Der har vi små utstillinger og foredrag. Sist helg hadde vi en lokal samekvinne som fortalte om livet i gamme i fjellene rundt Bindal, forteller Berg.

Bård Kleppe i Telemarksforskning forteller at det kommunale kulturlivet i all hovedsak drives av tre aktører. Det private, det frivillige og kommunene. I små kommuner som Bindal blir det frivillige ekstremt viktig. Det er vanskelig å kommersialisere kino- og konserttilbud på så små plasser.

– Det handler mye om kommuneøkonomi.

Noen kommuner har god råd og kan bruke mer på kultur. I mange kommuner er det knapt med ressurser, sier Kleppe.

FOTO: PRIVAT

KULTUR I SMÅKOMMUNER

naborommet driver en gruppe ungdommer ballspill sammen med et par mødre.

– Å melde meg inn i kor var noe av det første jeg gjorde da jeg kom til Bindal. Jeg traff mange mennesker på den måten, forteller Jens Christian Berg.

Nå må det øves, for koret skal være forsangere i kirken om noen få uker. I pausen er det tid for kringle og vinlotteri.

– Det er kanskje høydepunktet på øvingen, sier en av koristene med et smil.

Som for mange andre kulturarbeidere flyter jobb og fritid litt sammen for Jens Christian Berg. Det er mange administrative oppgaver på dagen, og ofte et arrangement han har en finger med i på kveldene og i helgene. Han finner ingen grunn til å klage.

– Det går veldig fint å leve et liv her også. Jeg hadde nok aldri trodd at det skulle bli 30 år, men nå er det her jeg hører til, sier Berg.

VIKTIG: Olav Steindal skrev masteroppgave om kulturpoteten. Han mener rolle deres er undervurdert.

Kommunale kulturarbeidere stikker sjelden av med overskriftene, men de leverer et viktig bidrag til små og store samfunn.

– Kulturarbeiderene er veldig undervurdert.

100 prosent. Det er lett å glemme dem. De driver gjerne med ting som folk tar for gitt. De bidrar til samholdet i bygda, støtter opp om ung­ doms­ miljøet og har en viktig rolle, mener Olav Steindal.

I Bindal er økonomien ganske trang. Det jobbes med å få oppdrettsnæringen på kroken, men det er nabokommunene som ligger nærmere havet som har nytt godt av oppturen. En liten kraftproduksjon bidrar i kommunekassa, men det er frivilligheten som må stå for mye.

Vinlodd og kringle – Nei, nå er du i helt feil tone, Jens.

Trine Vikestad er vikarierende kordirigent, og gutta i koret får streng beskjed om å synge bedre.

13 av korets 15 medlemmer har møtt opp til ukens korøving på Bindalseidet skole. I

SMÅ FORHOLD: Ordfører Britt Helstad sitter rett over gangen. Det er små forhold i kommunen med 1 400 innbyggere.

KULTURARBEIDEREN

17

KULTURLOVEN

GYMSALEN ER SCENE: Skuespillerne i Teater Joker er på skoleturne med «Baron von Munchhausens elleville sannheter».

Vil ha mer kraft i en ullen kulturlov Hovedmålet med kulturloven er at det offentlige skal legge til rette for et bredt spekter av kulturvirksomhet, slik at alle borgerne får mulighet til å delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. Men ute i kommunene og fylkes­kommunene kan dette tolkes i nesten alle retninger, uten at det får konsekvenser.

Tekst og foto: KARI KLØVSTAD

Det er seks paragrafer i kulturloven, og teksten er så kort at den får plass på under en A4-side. På den ene siden gir den korte teksten frihet. På den andre siden følger det med få forpliktelser, selv om det er flere større dokumenter som gir retning for tolkning av lovteksten.

Noe er fastlagt. Vi har bibliotekloven som sier at alle kommuner skal ha et folkebibliotek. Alle kommuner skal også ha kulturskole, og de har ansvar for å ta vare på kulturminnene. Men der stopper det.

Lite forpliktende Kulturloven ble vedtatt 1. august 2007. Da satt Trond Giske (Ap) som kulturminister. Norsk kultur­forum var en av dem som kom med innspill til den viktige saken.

18

KULTURARBEIDEREN

– I utgangspunktet var vi fornøyd med at vi fikk en lov. Men den er altfor lite forpliktende, derfor ble det symbolpolitikk som ikke kan etterprøves, sier Hege Knarvik Sande. Hun har vært generalsekretær i Norsk kulturforum de siste tre årene. Hennes erfaring er at flertallet vet at kulturloven finnes, men oppfatningen er at den ikke kan brukes til noe.

– Det må legges til rette for at kommunene kartlegger de kulturelle ressursene som finnes, og har frihet til å bygge på egen kulturell identitet og sørge for å opprettholde mangfoldet.

De må ha en kulturpolitikk, og innbyggerne kan også spørres om hva de ønsker, sier Sande.

Hun er opptatt av at kulturloven skal være et godt styrings­ verktøy, så politikerne, eller ansatte i admi­n istra­sjonen, ikke velger bort noe

DIGITAL HVERDAGSHJELP

av det viktigste. For norske kommuner er langt fra like, derfor er det ikke noe mål å sentralstyre for mye.

Skal revidere loven I kulturmeldingen Kulturens kraft – Kultur­politikk for framtida (2018-2019) er det vedtatt at regjeringen skal gjennomgå kulturloven. I for­bindelse med den kommende revideringen, har Norsk kultur­forum gjenopprettet utvalget for kulturl­oven høsten 2019, og resultatet er presen­tert for departementet.

– Jeg ser for meg en lov etter modell fra folke­ helseloven. Den stiller krav, og du må ha et oversiktsdokument som viser hvordan det står til med kulturlivet i kommunen. Ut fra planen kan det lages kulturpolitikk, og den må følges opp årlig, sier Hege Knarvik Sande.

Noen har etterlyst sanksjoner og spurt hva som kan gjøres hvis loven ikke blir fulgt.

– Vi foreslår at Fylkesmannen skal ha tilsyn med loven og bruke den som styringsverktøy. Da kan Fylkesmannen si ifra til politikerne når kultur­politikken ikke er bra nok. Her er det ikke bare kvantitet, men også kvalitet som gjelder.

Generalsekretæren i Norsk kulturforum er teaterviter med statsvitenskap og kulturpolitikk i utdanningsballasten. Hun ser på seg selv som en kulturambassadør.

– Er øremerkede, statlige midler en mulighet?

– Da ville kultursektoren ha stått mye sterkere, men det er ingen reell mulighet, for det er ikke politisk vilje, sier hun.

<

KULTURARBEIDEREN

19

DEN KULTURELLE SKOLESEKKEN: Gymsalen på Løvenstad skole er med enkle midler rigget om til teater, og elevene følger med når Teater Joker utfolder seg på scenen.

Det er umulig å regne om effekten av kultur til kroner og øre. Helse og livskvalitet lar seg ikke måle på den måten, så det eneste som kan telles er arbeidsplasser.

– Det bør stilles flere konkrete krav i lovtek­ sten, og fremheves tydelig hva som er lovpålagte opp­gaver i en kommune. Kultur er viktig både for trivselen og stedstilknytningen hos folk.

– Intensjonen i loven er viktig

Mener loven er ullen

– Loven sier at kulturen skal ligge på et for­ut­ sigbart nivå. Den viser i lovs form at kommune­ ne, fylkeskommunene og staten har ansvaret for å få på plass et kulturtilbud, sier Mette Skrike­ rud. Hun er i dag virksomhetsleder for kulturli­ vet i Nordre Follo. Før kommunesammenslåin­ gen var hun kultursjef i Ski kommune i 20 år.

Hun ser også svakheten.

– Kulturloven er så generell at alle som ikke kjenner intensjonene tror at kultur ikke er lov­ pålagt. Mette Skrikerud stopper der og holder hardt på at hun representerer en etat som ikke skal sutre, men begeistre.

– I Ski har vi vært så heldige at politikerne har valgt å legge seg på et forutsigbart nivå, slik det står i lovteksten. Når kommunen har måttet redusere budsjettet, har ikke politikerne kuttet prosentvis like mye i kultur og idrett, som i andre sektorer. De ser verdien, og har administrasjonen foreslått kutt, så er pengene kommet tilbake.

Innen kultur kan du gjøre mye med små midler.

– Dagens lov har liten påvirkning på kulturfeltet.

Den er ullen og sier ikke mye om hva som skal gjøres, sier Morten E. Hansen, som er kultursjef i Sola kommune. Hansen mener at styrken til loven er at kommunene i stor grad kan tolke loven til sin fordel, og det er ikke noe mål at norske kommuner skal bli like.

– Men ulempen er at den ikke gir føringer.

I hverdagen blir kultur satt opp mot lovpålagte oppgaver, og da kommer den ofte dårlig ut, sier kultursjefen. Han viser til folkebibliotekloven, som er mye tydeligere.

Morten E. Hansen mener det er behov for en ny lov, og synes det er et godt forslag å lage den i tråd med folkehelseloven der Fylkesmannen har tilsyn.

– Det må bli lovfestet å ha kulturen inn i planarbeidet i kommunene, og vi må ha en ord­ ning der vi blir sett i kortene.

– Hva bør med når kulturloven skal revideres?

20

KULTURARBEIDEREN

– Hva bør en ny lov inneholde?

– Den må si noe om hva som er forventet av kompetanse innen kultursektoren. Dette gjelder

ØNSKER FORPLIKTELSER: Generalsekretær i Norsk kulturforum Hege Knarvik Sande.

ØNSKER FLERE KRAV: Virksomhetsleder for kulturlivet i Nordre Follo Mette Skrikerud.

ikke minst for å kunne følge opp forvaltningen av kulturminner og sørge for at de ikke forsvinner.

Dagens lov sier at vi skal legge til rette for et bredt spekter av kulturaktiviteter for hele befolk­ ningen, men den sier ikke noe om hva eller hvor mye. Det er derfor ikke nok kraft å stå imot med, når politikerne vil kutte.

Alle følger med når teateret kommer Du trenger ikke gå i et stort teater for å ha glede av en forestilling. Denne dagen er det rigget til en liten scene på gulvet i gymsalen til Løvenstad skole i Ræ­ lingen. Der skal Teater Joker spille «Baron von Munchhausens elleville sannheter» for elevene i femte-, sjette og sjuendeklasse, midt i skoletiden.

ØNSKER TILSYN: Kultursjef i Sola kommune Morten E. Hansen.

– Ikke alle barn blir tatt med på teater eller andre kulturopplevelser. Gjennom Den kultu­ relle skole­sekken når vi alle elevene, sier Mette Hvidsand Råge, som er avdelingsleder og kultur­ kontakt på Løvenstad skole.

Den Kulturelle skolesekken er en nasjonal satsing sammen med Den kulturelle spaser­ stokken som er med på å bidra til at noen av kravene i kulturloven blir oppfylt.

– Hver fredag har vi også samling i gymsalen der elevene opptrer, og alle får stå på scenen etter tur. Dette gjør også at de lærer hvordan de skal oppføre seg som publikum, sier Mette Hvidsand Råge.

Telemarksforskning: Kulturlivet arrangeres ulikt Våren 2019 gjennomførte Telemarks­forskning på vegne av Norsk kulturforum og Fag­for­ bundet en omfattende under­søkelse om tilstanden for kulturen i den kommunale for­valtningen i Norge. Resultatene i rapporten «Organisering og kompe­tanse i kommunal kultursektor» er blitt brukt som bakgrunns­materiale når det er gitt innspill til den nye kulturloven.

En av hypotesene i rapporten var at kulturlivet organiseres ulikt rundt om i landets kommuner, og at dette påvirker kulturens stilling i både negativ og positiv retning. Cirka 70 prosent av landets kommuner svarte på under­søkelsen.

Dette er en oppsummering fra Norsk kulturforum:

• På 70-tallet ble den kommunale kultur­ sektoren bygget ut. Da hadde alle landets kommuner hovedutvalg for kultur.

• I dag finnes et rent hovedutvalg for kultur i 2,7 prosent av landets kommuner.

• I kommuner der enhet for kultur rapporterer direkte til rådmannsnivå i kommunen, får sektoren 25 prosent mer til kultur og idrett per innbygger enn kommuner som har et ekstra ledd i forvaltningen.

• Kulturplanlegging påvirker budsjettene. Kom­ muner som har en definert kulturplan, bruker opp mot 25 prosent mer på kultur og idrett per innbygger enn kommuner som ikke har dette.

• Av kommunene som svarte, er det 36 prosent som har en egen kulturplan.

• Det er i følge rapporten 173 ulike navn på enheter som organiserer kultur.

• Undersøkelsen fant også 141 forskjellige titler på den som leder kulturarbeidet i kommunen.

• De som arbeider administrativt med kultur ute i kommunene har god utdanning og høy kulturfaglig kompetanse.

• I snitt er det 2,5 årsverk som arbeider administrativt og strategisk med kultur i kommuneforvaltningen.

KULTURARBEIDEREN

21

Kulturskolen trenger struktur 22

KULTURSKOLEN

Bare en av ti norske skolebarn får et tilbud gjennom kulturskolen. Lange ventelister og høye priser er en stor utfordring. <

Tekst og foto: JØRGEN HYVANG

KULTURARBEIDEREN

23

VIL BLI SKUESPILLER: Anine spiller fløyte og øver en halv time minst fire ganger i uken.

Like fullt er det skuespill hun tenker å satse på.

EN AV DE HELDIGE: Kris har spilt gitar i et halvt år allerede, men sto over et år på venteliste før han fikk plass.

Han spiller gitar fordi musikk og sang er gøy.

Kulturskolen tilbyr undervisning og aktiviteter for barn og unge innen musikk, teater, dans og visuell kunst. I skoleåret 2018/2019 var det snaut 100.000 barn som fikk tilgang til tilbudene, men over 20.000 sto på venteliste. Dette utgjør 13 prosent av alle norske barn i grunnskolealder.

FORFATTER I MAGEN: Ivar går på skrivekurs på kulturskolen i Vestby. Han har allerede startet på sin første bok.

En forskningsrapport fra Telemarksforskning viser at pris er en viktig faktor til at barn ikke går på kulturskole, og sosial ulikhet blir reprodusert.

Landets billigste tilbud kostet 400 for et år. Det dyreste tilbudet kostet 13.200 kroner. Snittet var drøyt 3000 kroner i året.

Vil lage like tilbud Kulturskolen er lovpålagt for kommunene, men det finnes ingen regler for hva tilbudet skal inne­ holde.

– Noen vil kunne hevde at en lærer med en gitar, og én elev, er nok til å oppfylle kravene. Vi ønsker å styrke tilbudet og gjøre det likt for alle over hele landet, sier Ole Thomas Evensen.

MUSIKERE: De to 15-åringene Peder og Sivert har spilt trommer i sju år, og spiller faktisk i samme band. De har allerede startet å spille konserter.

24

KULTURARBEIDEREN

I tillegg til å være rektor for kulturskolen i Vestby kommune, er han styreleder i Norsk kulturskoleråd for Oslo og Viken. Dette er en interesse- og ut­ vikling­sorganisasjon for kom­muner som eier og driver kulturskoler. De jobber for bedre og tyde­ ligere rammebetingelser for kulturskolene.

– Vi er fortsatt langt unna at alle som ønsker det får et kulturskoletilbud, sier Evensen.

KULTURSKOLEN

Han ønsker seg klare politiske føringer på inn­ hold og struktur i norske kulturskoler.

– Vi ønsker å være en skole på siden av den vanlige skolen. Vi skal være et opplæringstilbud.

Elevene skal få en plan og et tilbud som innebærer at de når et ganske høyt kunstfaglig kompe­tanse­ nivå ved endt opplæring, sier Evensen.

Dessverre ikke for alle Forskningsrapporten viser at pris er en stor barriere for mange familier. I tillegg mener mange aktører at et større potensial kan utnyttes ved tettere samarbeid med skoler og SFO. Det er også et ønske om et bredere tilbud enn i dag. 80 prosent av undervisningen er musikkrelatert.

Silje Martens har undervist i barneteater i kulturskolen i 20 år. Hun mener kulturskoletilbud har en stor verdi for mange barn og unge.

– Det er veldig flott for de som har mulighet, men det er trist at ikke alle kan være med av økonomiske årsaker. Dette er et veldig godt verktøy for selvtillit og empati, mener Martens.

Hun påpeker at barn som kanskje sliter på skolen kan finne en alternativ arena på kultur­ skolen. I hennes teatergruppe møtes barn fra ulike skoler, og knytter vennskap på tvers.

ALLSIDIG: Nora har spilt piano i snart fem år. Før det var hun innom et par andre instrumenter. Bak Nora sitter Ieva Maria Struzaite og instruerer.

– Her kommer de med blanke ark. Om de sliter på skolen er det ingen som vet. Her er de en annen. Et fellesskap med individuell tilpasning, sier Martens.

Forskningsrapporten fra Telemarksforskning er med på å danne grunnlaget for regjeringens arbeid med en Stortingsmelding om kunst og kultur for, med og av barn og unge. Den er varslet å komme til høsten.

MER STRUKTUR: Ole Thomas Evensen er rektor på kulturskolen i Vestby og ønsker seg mer politisk engasjement rundt innholdet i kulturskolen over hele landet.

MESTRINGSARENA: Silje Martens har jobbet med barneteater i kulturskolen i 20 år, og mener det er en god arena for å lære mestring og empati.

KULTURARBEIDEREN

25

Ingen kulturarbeidere – ingen kultur!

– Nå er jeg fortsatt ganske fersk som kultur- og likestillings­ minister, men uansett hvor jeg reiser møter jeg fantastiske mennesker som jobber hver eneste dag med å formidle, sier Abid Q. Raja.

Tekst: YLVA SEIFF BERGE Foto: ILJA C.

– Mye av kunsten og kulturens kraft kommer fra dens representativitet. Med det mener jeg at vi må jobbe hver eneste dag for at kunst og kultur skal være for alle lag av befolkningen, uavhengig av hvor du bor eller hvilken bakgrunn du har.

Som kultur- og likestillingsminister skal jeg, i alt jeg gjør, jobbe for å få til dette, sier Abid Q. Raja, som ble ny Kultur- og likestillingsminister 24. januar 2020.

Ønsker 4,9 milliarder – Forslaget til kulturbudsjett for 2020 viderefører den brede satsingen på kultur. Her legger vi til rette for utvikling og fellesskap i hele Norge, og

26

KULTURARBEIDEREN

jobber videre med vår ambisjon om et levende kulturliv i hele landet, sier Raja.

I slutten av 2019 la regjeringen fram sitt forslag til et kulturbudsjett på 19,9 milliarder kroner.

Det innebærer en økning på nær 4,9 milliarder kroner sammenlignet med statsbudsjettet i fjor.

Målet er et kulturliv der et mangfold av aktører byr på varierte opplevelser som gjør at alle borgere kommer til orde.

En viktig rolle Den økte satsingen skal blant annet løfte fram nasjonale kulturbygg, frivillige organisasjoner,

NY KULTURMINISTER

Kunst og kultur spiller en viktig rolle i samfunnet, og har en sentral oppgave å fylle for å ta vare på demokratiet vårt.

fokusere på mangfold og likestilling – og digitalisere kulturarven, så flere kan få tilgang og kunnskap om feltet.

– Kunst og kultur spiller en viktig rolle i samfunnet, og har en sentral oppgave å fylle for å ta vare på demokratiet vårt. Da vi la fram en kulturmelding for litt over et år siden startet den med følgende setning: «Kunst og kultur er ytringer med samfunnsbyggende kraft, og kultur­politikken skal bygge på ytringsfrihet og toleranse.» Dette er viktige ord, og det er også noe av essensen i hvorfor vi har – og skal ha – en aktiv kulturpolitikk, sier Raja.

Kulturarbeiderens rolle – Vi er heldige som har så mange dyktige folk rundt omkring, og dem skal vi sette pris på.

Ingen kulturarbeidere – ingen kultur, sier Raja.

For å få til dette vil regjeringen gjøre det lettere for kunstnere og kulturarbeidere å skape sin egen arbeidsplass, gjennom forenkling, og å legge til rette for kompetanse på entreprenørskap.

Vil løfte bibliotekene Samtidig som regjeringen ønsker å gi kultur en større bit av statsbudsjettet, har det allerede blitt tatt grep for å gjøre det lettere og bedre for folk å bruke biblioteket.

I den nasjonale bibliotekstrategien som ble lagt fram for 2020-2023, har Kultur­departe­ mentet og Kunnskapsdepartementet gått sammen om en felles satsing for å styrke biblioteker i hele landet.

Regjeringen ønsker at biblioteket skal være et naturlig sted å henvende seg for den som ønsker å skille mellom ekte og falske nyheter og mellom gode og dårlige kunnskapskilder. Bibliotekene er viktige for demokrati og dannelse.

Grunnstammen i samfunnet – Bibliotekene våre er på mange måter selve grunnstammen som utgjør en viktig demokratisk infrastruktur. Bibliotekene har hatt stor betydning for meg personlig, og i den nye bibliotekstrategien som kom i fjor høst er det mål at bibliotekene skal nå nye brukere med litteratur og lesing, legge til rette for kunnskapsformidling og at bibliotekenes digitale samlinger skal økes, sier Raja.

– Bibliotekene er steder for debatt, opplysning og kunnskap. Og dit du drar hvis du vil slappe av med en god bok, fortsetter han.

KULTURARBEIDEREN

27

Vil ta kulturarven tilbake HOLDER LIV I HISTORIEN: Anne Økstra er vever og holder liv i gammel brikkevevteknikk og mønstre.

Hakekorset, som er beryktet som nazistenes symbol, har vært å finne i norsk vevtradisjon siden jernalderen. Dette er et av de grelleste eksemplene på hvordan kulturarven er blitt misbrukt.

Det finnes positive eksempler også.

Tekst og foto: KARI KLØVSTAD

STJAL SYMBOLENE: Slik så det vevde båndet fra Snartemo-utgravningene ut. Det stammer fra ca.

500 e.Kr., og mønsteret ble et symbol for NaziTyskland. Her er både hakekors og H H, som ble tegnene for Heil Hitler.

28

– De historiske steinene er tause. Det er vi som må fortelle historiene og gjøre dem tilgjengelige, sier Katja Regevik. Hun er avdelingsleder for Tingvatn fornminnepark, historieformidler med master i sosiologi og medlem av Fagforbundet.

Fornminneparken ligger i Hægebostad kom­ mune og er en del av Agder museum. Dette er et svært gammelt tingsted, og det er spesielt folke­ vandringstiden som preger området.

Denne helgen arrangeres det «Vinterviking», og deltakerne kommer fra ulike deler av landet for å veve, lage sølvsmykker eller praktisere annet håndverk, som var vanlig fra folke­vandingstiden i Norge (fra ca. 200 e.Kr.) og utover. Her er del­ takerne omgitt av kulturminner på alle kanter.

– Vi holder liv i håndverkene, arbeidets verdi og det levde livet, og dette er viktig. Vi kan ikke leve i dag uten å se hvordan det har vært før, sier Katja Regevik. Rundt henne vandrer folk i

KULTURARBEIDEREN

hånd­sydde ulltunikaer og flere har en tors­ hammer dinglende rundt halsen.

Misbrukt av nazistene En kopi av Snartemosverdet henger i museet.

Det stammer fra folkevandringstiden og ble funnet i 1933, noen kilometer fra Tingvatn.

Originalen er i universitetets oldsakssamling.

Under den annen verdenskrig forsøkte den tyske okkupasjonsmakten å få tak i sverdet, som var gjemt sammen med andre, verdifulle klenodier.

– Gullsverdet symboliserte for dem makt og uovervinnelighet og skulle vise at den ariske rase var best. Det provoserer meg når vi i dag ser lederen i det høyreekstreme partiet Alliansen vifter med en kopi av Snartemosverdet. Vi vet hvilke verdier organisasjonen står for, ikke minst når det gjelder innvandring, sier Regevik.

MUSEENES ANSVAR

HISTORISK GRUNN: Katja Regevik er avdelingsleder i Tingvatn fornminnepark, og er omgitt av kulturminner på alle kanter. Steinsettingen i bakgrunnen heter Skjelvarspranget, og bærer på en meget dramatisk historie.

Hakekorset ble hatsymbol Meget forseggjorte arbeider i brikkevev er festet på plata som vever Anne Økstra har med seg.

Her er det også et mønster som er en kopi av bånd fra de arkeologiske funnene på Snartemo.

Det likearmede korset med haker i rett vinkel på korsarmen, er helt klart det samme som det vi kaller hakekors. Katja Regevik bruker swastika, som er en internasjonal betegnelse.

– Tyskerne eide ikke swastika. Tegnet er blitt brukt fra førhistorisk tid over hele verden.

Vevteknisk er det slik du lager et motiv som roterer. Originalen er et sterkt symbol med makt som et element. Men det står også for en livssyklus og skal fremme lykke og hell. I dag ser vi at nynazistene misbruker symbolet til fandenskap.

– Hva er det mulig å g jøre for å hindre misbruk?

– Museene har ansvar for å si at vi ikke gir oss for ondskapen, og vi må få fram historien. Nå har ekstreme miljøer fått enerett på symbolene, og da tør ikke andre bruke dem, sier Regevik, som mener det er viktig med en motreaksjon. Skolebarna må også lære mer om vår tidlige historie.

Runene, som var skrifttegnene våre før kristen­ dommen ble utbredt, er også flittig brukt i høyre­ ekstreme miljøer. Dette har gjort det vanske­lig å ta dem fram i andre sammenhenger.

Da Dale fabrikker lanserte en genser med runemønster for det norske alpinlandslaget før OL i 2018, ble den trukket tilbake. Symbolene var blitt brukt under nazidemonstrasjoner i Gøteborg og Kristiansand, og fabrikken ønsket ikke å bli tatt til inntekt for et slikt syn. Dette viser også hvor vanskelig det er å ta kulturarven tilbake og bruke den i hverdagen.

Folkedrakter og folkemusikk Beltet på beltestakken er vevd på brikkevev, og har røtter langt tilbake i tid.

– Folkesang og folkemusikk er også gode eksempler på kulturarv vi har med oss videre, sier Lasse Norlemann Mathiesen, som er en av deltakerne på Vinterviking. Selv har han på seg ei t-skjorte der det er skrevet med runer «Lite vet mannen». Dette er et sitat som er blitt funnet på en trestokk i Oseberg­g raven.

KULTURARBEIDEREN

29

EN LANG PROSESS: Oliver Torkelsen legger ull i karde­ maskinen. Dette er første steg på veien mot ferdig garn og ullprodukter.

Den gamle ullvarefabrikken holder hjulene i gang På Sjølingstad Uldvarefabrik putter du inn nyvasket ull i den ene enden, og når maskinene har snurret og gått, kommer det ut garn og myke ullpledd i den andre. Det unike museet holder liv i kulturarven.

Tekst og foto: KARI KLØVSTAD

– Museumsfabrikken skal vise hva vi var i stand til før i tiden, sier Oliver Torkelsen, og mater den store kardemaskin med lys, myk ull fra norske sauer. Han er spinneriansvarlig og klubbleder for Fagforbundets medlemmer ved Sjølingstad Uldvare­fabrik som er en del av Agder museum.

Veien dit snor seg over jorder og gjennom små skogholt . Det er glissent mellom husene før det åpner seg en stor plass, og der står fabrikken og ruver. Den ble åpnet i 1894, og det var det elleve meter høye vannfallet som gjorde stedet så godt

30

KULTURARBEIDEREN

egnet for industri av denne typen. På det meste var det 90 ansatte, flest kvinner, og stedet hadde egen butikk og skole for barna til arbeiderne.

Da styret vedtok å legge ned fabrikken i 1984, holdt entusiaster og gamle arbeidere den i gang.

Nå er Sjølingstad et av de 15 tekniske og industrielle kulturminnene her i landet som Riks­ antikvaren har på sitt program. Dette betyr at de får økonomisk og faglig støtte, men bare et fåtall er i drift, slik som ullvarefabrikken. På Sjølingstad

MUSEENES ANSVAR

er det rundt 100 maskiner fra ulike tids­­epoker som fortsatt kan brukes. Men det gjelder å kjøre dem forsiktig så de varer lenge.

Tar vare på kompetansen Oliver Torkelsen er industriarbeider i bunnen og begynte å jobbe i Mandal Veveri i 2001. Veveriet er kjent for bunadstoffer.

– En av de andre ansatte sluttet, så jeg fikk hele farveriet i fanget. Det var nervepirrende, sier Torkelsen. Han fant seg godt til rette, men åtte år senere ble avdelingen lagt ned.

– Da tok jeg en telefon til Skjølingstad, og der var det akkurat blitt en ledig stilling som spinneri­ ­­ansvarlig.

Torkelsen har fagbrev i farging, trykking og etterbehandling, og sist høst tok han et nytt fag­ brev i industritekstilfaget, garnframstilling og spinning. Da var det 14 år siden sist noen gikk opp til denne prøven.

– Det er viktig at folk er her og gjør jobbene, ellers vil kompetansen forsvinne ut døra, sier spinnerilederen, som etterlyser litt større interesse hos fagforeningene.

På 50-tallet var ullvarefabrikken den største arbeidsplassen i Lindesnes kommune. Nå er det tolv ansatte som driver det hele.

– Før sto arbeiderne ved maskinene. Vi følger produktet, og målet er heller ikke å lage så mye, sier Torkelsen. Han starter den store ring­spinne­ maskinen, og den mekaniske lyden fyller hele rommet.

– Dette er en av de nyeste og viktigste maskinene vi har her på huset. Den er fra 1969, og du må overvåke den hele tiden, som ei vakt­bikkje.

Skoleklasser kommer på besøk. De får lære om hvordan den industrielle revolusjonen nådde Norge. Stedet er også åpent for publikum, som gjerne vil være med på omvisning. Mange har hørt historier fra bestefar eller oldefar og vil se hvordan det var i virkeligheten.

Ekte plissé til bunadene Oppe i veveriet skramler Josef og Maria. Dette er de to Jacquard vevstolene, og det kompliserte fuglemønsteret blir til ved hjelp av hullkort.

Gunnveig Helland følger prosessen med drevent blikk. Veteranen har 29 år på Sjølingstad og kan høre om maskinene fusker eller om noe er galt.

HARDT ARBEID: For å lage plissé til bunadstakkene, må snorene i ullstoffet strammes til for hånd. Lisa Johnsen gjør jobben og blir assistert av Gunnveig Helland. Begge er medlemmer av Fagforbunet.

RUVER: Sjølingstad Uldvarefabrik er fortsatt et stort anlegg i ei lita bygd, men arbeidsstokken har krympet.

Ullstoffet som veves skal bli til myke tepper og pledd, og hele produksjonen selges fra museums­ butikken i første etasje. Kvinnene kan ikke veve så mye at det blir unødig slitasje på maskinene.

Ved et bord sitter Lisa Johansen med et ull­ stoff, spenner musklene og strammer snor etter snor som er vevd inn. Dette er den korrekte måten å lage ekte plissé på, og når stoffet er farget og ferdig, lagres det minst i ett år, før det går videre til Husfliden. Der selges det som stakk til Vest-Telemark og Setesdalsbunaden. Sjøling­ stad Uldvarefabrik er det eneste stedet som står for en slik plissé-produksjon, så det er her kultur­ arven bevares og føres videre.

KULTURARBEIDEREN

31

– Litteraturfestivaler setter alt på pause

På biblioteket i Stavanger er det fullt program hver dag.

Men når det er festival får de ansatte nye roller som setter hverdagsoppgavene på vent.

Tekst: YLVA SEIFF BERGE

32

KULTURARBEIDEREN

LITTERATURFESTIVALER

for lyden på et utsolgt arrangement med 400 spente deltakere.

Kulturelt felleskap – Jeg jobber som koordinator på biblioteket.

Jobben min til hverdags er å lage kulturelt program og produksjon her på huset, med alt fra lys og lyd til bemanning, forteller Falnes. I løpet av året er hun med på å organisere utallige arrange­­menter og flere festivaler.

Hverdagen på Sølvberget i Stavanger er full av nye prosjekter, foredrag for å engasjere nære og lokale til å gå på biblioteket og bli en del av det kulturelle fellesskapet.

Jobber i kulissene – Vi er jo et av de store folkebibliotekene. Det betyr at vi har mulighet til å skape mange arrangementer, som kanskje ikke andre biblioteker har muligheten til i samme grad. Da er det bra at vi har et helt team med engasjerte ansatte som kan jobbe bak teppet. Vi er et stort system, som jobber godt sammen, spesielt når vi har store festivaler, sier Tone Larssen Rogne, som til vanlig jobber som koordinator for læring og formidling.

Nå er det vinterferie og det blir lite tid til å sitte på kontoret, det er mange andre oppgaver som må gjøres. For da åpner biblioteket dørene med fullt program der de fleste arrangementene er gratis.

En av Norges største festivaler LYDTEST: Mette Bjørnstad Falnes, koordinator, tester lyden på scenen før dørene åpner for dagens litterære arrangement.

Det vrimler av lyder og liv i Sølvberget bibliotek og kulturhus i Stavanger. Barnehagebarn med refleksvest går pent og pyntelig på rekke og rad mellom barnebøkene i første etasje. Toppetasjen er overtatt av studenter som leser og studerer i stillhet. Utenfor har det rukket å samle seg en lang kø pensjonister, som venter på å komme inn på dagens litteraturprat. Inne på scenen står Mette Bjørnstad Falnes med mikrofon i hånden og tester lyden, det er første gang hun er ansvarlig

Samtidig med alle de andre arrangementene som fyller det drøyt 15.000 kvadratmeter store biblioteket, er planleggingen av årets største festival allerede godt i gang. Da vil hverdagen endre seg helt for alle på huset.

– Helt siden 1995 har vi arrangert Kapittel­ festivalen, som er en av Norges største litteratur­ f­estivaler på lik linje med Lillehammer og Bergen. Den har vokst seg større hvert år, og vi har til og med fått eget program for barn og ungdom, forteller Rogne.

Kapittelfestivalen for litteratur og ytringsfrihet, arrangeres i en uke i midten av september.

<

KULTURARBEIDEREN

33

Festivaler er veldig bra for organisasjonen, det knytter menneskene på jobben sammen. Vi samarbeider med folk vi ikke vanligvis jobber med, får på oss andre «hatter» enn vi pleier å ha. mars er han hovedarrangør for Barnas verdens­ dag i Stavanger, som også skal være på biblioteket.

Festival for de minste NYE OPPGAVER: Fra venstre, Mette Bjørnstad Falnes, Tone Larssen Rogne og Jamal Mohamod. Til vanlig jobber de med arrangementer på biblioteket, men når det er festival tar de på seg andre roller og setter hverdagen på vent.

Ytringsfrihet på programmet Kapittel er en samfunnsengasjert festival, og ytrings­­frihetsbegrepet gjennomsyrer program­ met. Samtidig er festivalen en av Norges viktigste arenaer for norsk og internasjonal skjønn­ litteratur. Festivalen har også tradisjon for å vie poesien og den illustrerte litteraturen god plass i programmet, sammen med andre kunst­uttrykk som teater, dans, kunst og musikk.

– Når det er festival går vi ut av de vanlige rollene våre. Vi sier at vi kommer tilbake til de vanlige jobbene våre når festivalen er ferdig, sier Rogne.

Arrangementer for alle Tilbake til hverdagen på biblioteket har Jamal Mohamod startet sitt tre timers lange skift i skranken i første etasje.

Mellom de røde søylene tar han imot lånte bøker som skal leveres tilbake, finner fram nye som er reservert og setter dem ut, klare til å hentes av besøkende.

– Mitt ansvar er innenfor integrering og mang­­fold, vi prøver å lage aktiviteter som setter fokus på minoritetene i byen, og lager mange gratis arrangementer som alle kan delta på, sier Mohamod, som jobber som rådgiver på biblio­ teket, og i det internasjonale kulturutvalget. I

34

KULTURARBEIDEREN

– Vi begynte allerede å legge planer for festivalen i høst. Nå er programmet satt, og vi jobber med å få inn frivillige og koordinere de små detaljene.

Som hvordan åpningsseremonien skal være og slikt. Samtidig skal vi arrangere vår første barneparade, det blir veldig spennende. I fjor kom det 6800 deltakere på barnefestivalen, sier Mohamod.

Det har blitt så mange deltakere at i år har de bestemt seg for å gjøre det til en to dagers festival.

På programmet til festivalen er det norske folke­ eventyr, den afrikanske lekeplassen, kultur­verk­ sted og flere pop-up arrangementer.

Omvisning på biblioteket Sola siver inn gjennom de store vinduene i første etasje og gir biblioteket en herskapelig følelse.

Tone Larssen Rogne står i inngangshallen og ønsker en gruppe velkommen til biblioteket for første gang. På programmet er det omvisning, lånekort og utforsking av biblioteket.

– Vi bruker biblioteket aktivt i hverdagen for å formidle til de som bor i byen og de som er på besøk. Biblioteket har blitt et viktig knutepunkt i byen og mange har et forhold til oss, sier Rogne.

Dugnadsånden tar over Planleggingen av de årlige arrangementene begyn­ner lang tid i forveien. Det er fokus på program, produksjon, og arrangementer utenfor så vel som innenfor bibliotekets vegger. Frivillige skal organi­seres, artister skal bookes og pro­gram­ met skal gjøres klart.

– Festivaler er veldig bra for organisasjonen, det knytter menneskene på jobben sammen. Vi

LITTERATURFESTIVALER

samarbeider med folk vi ikke vanligvis jobber med, får på oss andre «hatter» enn vi pleier å ha.

Det blir rett og slett dugnadsånden som tar over, sier Mette Bjørnstad Falnes.

Koordinerer 90 frivillige Under festivalene er det de ansatte og mange frivillige som står på for å få festivalen til å gå rundt. De hverdagslige arbeidsoppgavene byttes ut med nye og de støtter hverandre der de kan.

– Selv om man kanskje blir kastet inn i mye nytt, er det mange gode folk rundt deg, med ulik erfaring og bakgrunn som støtter opp. Da blir man plutselig sjåfør, artistvert eller noe helt annet, sier Tone Larssen Rogne.

Det er nærmere 90 frivillige fra Stavanger som melder seg til å delta under festivalen for å få den til å gå rundt, jobben med å organisere dem er stor.

– Jeg var ansvarlig for de frivillige fjor under Kapittelfestivalen. Det er en god erfaring jeg kommer til å ta med meg videre, sier Mette Bjørnstad Falnes.

BARNAS DAG: Jamal Mohamod er ansvarlig for Barnas verdensdag på biblioteket, i fjor kom det over 6.800 deltakere, og i år håper de på enda flere,

Samme jobb i ny kontekst Selv om hverdagen under festivaler er litt anner­ ledes for de ansatte på biblioteket, føler de likevel at de trekker linjer til hverdagsarbeidet sitt.

– Vi jobber med det samme type kulturarbeidet til vanlig, men i en annen kontekst. Under festivaler er det en helt egen stemning, da føles det som at «alle» kommer til Stavanger for å være med på det vi gjøre, sier Rogne. Samtidig legger hun vekt på at det skjer mye formidling på biblioteket både før og etter festivalen.

– I etterkant av festivaler innser mange at de kanskje har fått en litt annerledes introduksjon til biblioteket enn de hadde forventet. Årlig har vi rundt 1,2 millioner besøkende, og det har mye med festivalene å gjøre, forteller Rogne.

Folkeopplysningen I dag er det over 60 litteraturfestivaler rundt om i landet, der ansatte fra bibliotek, frivillige og kulturarbeidere jobber sammen for å inspirere folk flest med litteratur.

– Som bibliotek opplyser vi folk. Temaene vi velger på festivaler og i hverdagen tar opp viktige og globale temaer. Både for å få opp besøkstallet

OMVISER: Tone Larssen Rogne har akkurat mottatt en ny gruppe på biblioteket, som skal vises rundt og få sine første lånekort.

men ikke minst for å fylle folkeopplysningsrollen vi har. Dette gjelder spesielt de større arrange­ mentene vi har, da når vi ut til enda flere, sier Rogne.

Hun legger også vekt på at det å arrangere en festival på denne måten, hvor de ansatte får være med å engasjere seg i alle ledd av prosessen er med på å bygge en sterk fellesskapsfølelse.

KULTURARBEIDEREN

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no