Temahefte 47

pleie i praksis Temahefte nr. 47

For medlemmer av Fagforbundet

Foto: colourbox

8–11 18-20

Foto: colourbox

26-27

INNHOLD < 3 Leder < 4–7 Faglig innspill: Ingvar Skjerve < 8–11 Sykepleie i tråd med forskningen < 12–15 Vi trenger både sykepleiere og helsefagarbeidere med spesialisering < 16–17 Faglig innspill: Cathrine Krøger < 18–20 Skal klare mest mulig selv < 21–23 Faglig innspill: Linda Hægdahl <2 4–25 Fagleg innspel: Tonje Thorbjørnsen < 26–27 Ny kunnskap kommer ikke alltid pasientene til gode < 28–33 Faglig innspill: Joakim Caspersen

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Hege Breen Bakken Illustrasjoner: Johan Reisang Medarbeidere: Karin E. Svensen, Linn Stalsberg , Åslaug Rygg Layout: Nylund Larsen AS Trykk: Ålgård Offset AS. Redaksjonen avsluttet 17. oktober 2017.

393

Trykksak

leder

«Du blir ikke en dårligere pleier bare fordi du valgte feil linjeavstand» Sitatet er hentet fra en sykepleier som for et par år siden tok videreutdanning i sårbehandling ved en høgskole her til lands.

Vedkommende hadde overhodet ingen planer om å bli forsker eller å begi seg ut på en aka­ demisk karriere. Hun skulle bare ta mer utdan­ ning for å bli flinkere i jobben på sykehjemmet.

I en slik situasjon vil akademias rigide krav til linjeavstander og litteraturlister virke ganske fjernt. For ikke å si irrelevant.

Mange vil også kjenne seg igjen i det. Vi har vel alle hatt en eller annen «Hva skal jeg bruke dette til?»-opplevelse i løpet av årene på skole­benken.

I dette nummeret av Fagbladets temahefter forsøker vi å sette debatten om praksis i helse- og om­sorgs­fagene på dagsorden. Er det for eksem­ pel slik at teorien har fått for stor plass i de ulike helse­­fagutdanningene? Hvorfor har det blitt slik? Og med hvilke konsekvenser?

Mange har advart mot en større teoreti­sering av utdan­ ningen – særlig den på høyere nivå. Kathrine Krøger, en av bi­drags­­yterne i dette bladet, begynte i voksen alder på syke­pleie­r­utdan­ ningen i 2015. Der fikk hun det hun kaller et «sjokk­artet møte med en utdanning med frenetisk fokus på ullen teori».

Hun etterlyser mer relevant medisinsk teori og mer kunnskap om den verden som møter syke­pleierne når de kommer ut i jobb.

Det finnes likevel eksempler på at praksis­ perspektivet er i ferd med å sige inn i enkelte utdanningskretser.

På videreutdanningen nevnt innledningsvis, er skillet mellom teori og praksis nærmest visket ut. Sykepleierne tar med seg erfaringene de har fra arbeidslivet inn i studiene. Så bringer de det

Hege Breen Bakken ansvarlig redaktør

de lærer om sårbehandling, direkte ut i hver­ dagen igjen. Ifølge førsteamanuensis Edda Johansen som har forsket på nettopp denne måten å lære på, er studentenes egen arbeidsplass undervurdert i tidligere forskning.

For den greske filosofen Aristoteles var praksis det samme som å gjennomføre en beslutning.

Altså det å få ting gjort. Det kan vi godt tåle å øve mer på – uten at den akademiske dannelsen skal glippe på veien.

Den eneste risikoen ved dette er at studentene vil føle at de tar en utdanning som gjør dem i stand til å gjøre en god jobb.

Så får de kanskje leve med at det stilles krav til linjeavstand og fotnoter.

pleie i praksis

3

Profesjonskampenes tid er over!

Ingvar Skjerve er syke­ pleier og har master­grad i profesjonsetikk og diakoni fra Universitetet i Oslo.

Han er også leder for Seksjon Helse og Sosial i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo.

En sjelden gang får man være med på noe virkelig stort og viktig.

I vår hadde jeg gleden av å hilse de 31 helsefagarbeiderne som kom seg gjennom alle nåløyene og ble sykepleierstudenter på grunnlag av fagbrevet sitt.

Det lå mange års kamp bak denne delseieren for Fagforbundet. Den såkalte tresemester­ ordningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus kom ikke i stand på grunn av initiativer fra høy­ skolen. Den ble pålagt av Utdanningsdirektoratet og er en prøveordning. Det er enda et stykke frem til at det blir noen permanent yrkesvei (y-vei) til sykepleiekomptanse, om det i det hele tatt blir noen. Norsk Sykepleierforbund (NSF) har vært svært skeptisk, for å si det pent, og deres tette bånd til utdannings­ insti­tu­sjnene er ingen godt bevart hemmelighet.

Kampen om y-veien er en kamp med lange historiske linjer. Helt siden sykepleien ble etablert som fag, på begyn­ nelsen av det forrige år­hundre, har det foregått en debatt om hva som bør være dens kunnskaps­g runnlag.

Norsk Sykepleierf­or­bund har stått i front for å etablere den som en selvstendig akademisk disiplin. Da forbundet ble etablert, var dets viktigste kampsak å skille de faglærte fra de ufaglærte.

I et opprop sendt ut i forbindelse med stiftelsen av Norske Syke­pleierske­ forbund, lyder det som følger: Søstre!

Den lethet hvormed der f.eks kan beg yndes i privatpleie, uten forut­gaaende utdannlese, gir kvinder anledning til at paata sig sykepleie, som kun burde

4

pleie i praksis

betroes den fuldt utdannede syke­pleierske. At dette er til stor skade for baade den syke og sykepleierskestanden er noget som siger sig selv. (Melby, 1990) Hensikten med moderne fagorganisasjoner var å bygge solidaritet mellom folk i en bestemt klasse gjennom å etablere monopol på arbeids­ kraften, for slik å presse arbeidsgiverne til å heve prisen på varen arbeidskraft. Skal denne strate­ gien lykkes, må så mange arbeidere i bransjen eller sektoren som mulig, slutte opp om fag­ organi­sasjonen.

Stifterne av NSF ville omtrent det motsatte. De var ikke ute etter å bygge klassesolidaritet i helse­ sektoren. Tvert imot. De søkte å splitte helse­­ arbeiderne og monopolisere bestemte arbeids­opp­ gaver og funksjoner på sine med­lem­mers hender.

Påfallende er det også, som blant annet Åshild Fause og Anne Micaelsen har påpekt i sin gjennom­gang av sykepleiefagets historie i Norge, at NSF i årene etter stiftelsen ikke var særlig opptatt av klassiske fag­foreningskrav, slik som lønns- og arbeidsforhold. De utdannede syke­ pleierne var med andre ord ikke primært ute etter en enklere hverdag, men primært ute etter å etablere seg som en profesjon.

Behovet for kunnskaper og ferdigheter i arbeidet med pleien av den syke er udiskutabel.

Slik sett var sykepleiernes kamp også en kamp for noe mer enn deres egeninteresse. Samtidig var den åpenbart også et redskap som ga de utdannede sykepleierne en priviligert stilling og stor makt innenfor en bransje i voldsom vekst.

Noe av det første Sykepleierskeforbundet gjorde for å «verne om sitt kall» var selv å drive

faglig innspill

arbeidsformidling. Forbundet ble startet i 1912. I slutten av januar 1914 innvilget formandsskapet i Kristiania, med leder Bergljot Larsson i spissen, en liten stilling til å drive sykepleieformidling.

Dette ble startskuddet til Norsk Sykepleierske­ forbunds Byrå, en virksomhet som bare i løpet av sitt første halvår, formidlet ni faste poster, 26 pleiere på timebasis og 243 fulltids privat­ pleiersker.

Bergljot Larsson hadde tidlig staket ut kursen for selv å drive arbeidsformidling. Dermed hadde hun kontroll med hvem som fikk arbeide som sykepleiersker. Sommeren før stiftelsen hadde hun vært i Tyskland og Danmark for å studere hvordan formidling av sykepleiersker var ordnet der, og konkludert med at det var egen formidling som «kunde råde bot på de slette forhold», ifølge forsker Kari Melby.

En interessant påpekning i Melbys beretning om Norsk Sykepleierskeforbunds Byrå, er at de i stor grad konsentrerte seg om privatpleien.

Melby skriver om dette: «Ved å konsentrere seg om privatpleien inn­ gikk NSF en gjensidig, men skjult kontrakt med de velstående pleietrengende. Denne gruppa hadde interesse av høy kvalitet og hadde mulig­ heter for å betale for den og ble en naturlig alliert i arbeidet for en bedre utdanning.

Samtidig kunne sykepleierskene håpe på generell status­heving gjennom arbeidet for de velstående.»

Sammen med likegyldigheten overfor almin­ ne­­­lige fagligpolitiske krav antyder dette at det var et snev av sosialt streberi i sykepleierskenes motivasjon. De ville på en side vinne politiskøkonomisk makt gjennom å monopolisere arbeids­­­oppgaver og vinne en profesjonskamp, men de var altså heller ikke fremmede for å låne litt anseelse fra sine rike pasienter.

Det er ingen overdrivelse å si at Bergljot Larsson var inn­flytelsesrik i den norske syke­ pleiens barndom. Hun var intiativtaker til stiftelsen av Sykepleierske­for­bundet, ledet det i 23 år og var samtidig redaktør for forbundets blad Sykepleien. Fra 1925 til 1940 var hun for­ standerinne ved Norsk Sykepleierskeforbunds Fortsettelses­skole. Hennes bilde av sykepleiersken må ha preget forbundets virke svært sterkt. Og dette bildet var preget av klassiske borgerlige,

kvinneidealer, nemlig kvinnen som hustru og som mor, med sin dannelsesbase i hjemmet.

Fiendtligheten mot industrialismen og lønns­ arbeidet, vektleggingen av en slags borgerlig dygdsetikk (karakterdannelse), stor opptatthet av husmorrollen, prioriteringen av privatpleien – alt sammen viser at NSF fra begynnelsen av var nokså godt etablert innenfor en borgerlig ramme.

Både politisk-øko­nomisk og ideologisk stod NSF i et motsetningsforhold til den fram­voksende arbeiderklassen og dens klasse­organisasjoner.

NSFs fokus på fagutvikling og på eksklusivt felles­skap gjør at sykepleierskenes forbund var mer i slekt med det gamle laugs­vesenet enn med de moderne fag­bevegelsesorganisasjonene.

Sykepleierskenes kamp for å etablere seg som profesjon ble kronet med seier i 1948.

Da vedtok Stortinget en autorisa­sjons­lov.

Nå krevdes det høyere utdanning for å få lov til å kalle seg sykepleier. Syke­ pleien var endelig etablert som middelklasseprofesjon.

Et nytt interes­sant kapittel i historien om

pleie i praksis

5

Dette hadde vært en villet politikk fra det regjerende Arbeider­ partiet i etter­krigstida. Men allerede på 1950-tallet begynte politikere og helse­byrå­krater å uttrykke bekym­r ing for rigidi­teten dette skapte i arbeids­markedet.

Etter­spørselen etter arbeids­­ kraft var høy, og kvinner represen­­terte en uut­nyttet ressurs – en så­kalt arbeids­­kraft­reserve.

Familienes ønske om høyere inntekt kombi­nert med et gryende ønske om økonomisk selv­stendig­het blant kvinner, satte i gang det vi kjenner som kvinnenes innmarsj i arbeidslivet. Denne prosessen var med på å sette i gang veksten i pleie- og omsorgs­sektoren, i tillegg til det vi kjenner som kvinnebevegelsen og kvinnefrigjøringen.

syke­pleiens profesjonskamp kommer imidlertid med historien om hjelpepleierne.

En egen hjelpepleierutdanning ble etablert i 1962, med Norsk sykepleierforbunds velsignelse.

Samfunnsforsker Håkon Høst skriver om etabler­ingen i artikkelen «Hjelpepleier­utdan­ ningen – en suksesshistorie fra 1960-tallet ved veis ende?» at den kan ses som et uttrykk for flere samtidige moderniseringsprosjekter: Moderni­ sering av helsesektoren, av kvinnerollen og av utdanningssystemet.

Mot slutten av 1950-tallet endret Norge seg på flere vis. En underliggende drivkraft er endrin­ gene i arbeidsmarkedet. På denne tiden var familier med én inntekt, altså med hjemme­ værende husmor og en mann som forsørger, blitt det vanlige. Denne utviklingen nådde en topp i 1960, da 55 prosent av landets voksne kvinner hadde status som husmor.

6

pleie i praksis

Det borgerlige husmoridealet som var med på å etablere historien om sykepleien, kommer altså under press på begynnelsen av 1960-tallet.

Sykepleien gjennomgår et ideologisk hamskifte i de påfølgende årene. Vekk fra Bergljot Larssons husmoderlige kallsideologi og mer i retning av en moderne profesjonsideologi. Forsvaret av syke­pleien som et verdig kall avtok imidlertid ikke. NSFs holdning til hjelpepleierutdanningen illustrerer på en måte både hamskiftet og kontinuiteten.

Helt fra starten av, og lenge etter Stortingets vedtak om autorisasjonslov, sloss NSF mot etablering av kortere pleieutdanninger. Slike forsøk ble tolket som forsøk på å uthule syke­ pleiens profesjonsvern. Hva var det så som fikk dem til å ombestemme seg, og gå inn for etabler­ ingen av hjelpepleierutdanning i 1962? Ifølge Kari Melby var det et massivt press, blant annet fra Helsedirektoratet og dets mektige leder Karl Evang.

I tillegg kom det en ny sykepleielov i 1960, som mer enn fordoblet det teoretiske pensum i syke­ pleierutdanningen og reduserte elevens om­ fattende gratis arbeidsplikt. Utsikten til en mer teoritung sykepleierutdanning, et steg i retning av etablering av sykepleien som akademisk disiplin, bidro kanskje til at Sykepleierforbundet så positivt

faglig innspill

på ut­sikten til å få utdan­net hjelpe­ personale. Ifølge Kari Melby mente i alle fall sentrale personer i Syke­ pleie­r forbundet at hjelpe­ pleier­utdanningen kunne bidra til å avlaste syke­ pleierne i kjedelige rutine­ oppgaver, slik at de kunne konsentrere seg om mer avansert arbeid.

Norsk Sykepleierforbund lyktes. Både i å etablere sykepleien som profesjon og som egen, akademisk disiplin. I dag begynner imidlertid kostnadene ved strategien å bli tydelige. Det er noen illevarslende trekk ved både faget og ved organi­seringen i helsetjenestene.

For den som leser både Cathrine Krögers og Linda Hæggdahls tekst i dette tidsskriftet, blir det åpenbart at det er noe i måten vi utdanner og bruker helsepersonell i dette landet som ikke stemmer. På den ene siden har vi sykepleier­ studenter som opplever at utdanningen de får, ikke er relevant for den virkeligheten som møter dem ute i praksis. På den andre siden har vi hjelpe­pleiere som opplever at de gjør alt mulig annet enn å jobbe med det de er utdannet til.

Kommunhelsetjenesten sliter med å rekrut­­tere nok sykepleiere, og sykepleierne i kommune­helsetjensten opplever at de får for mye ansvar og står alene med store oppgaver.

Sam­t idig vet vi at det mangler faste, hele stillinger for helsefagarbeidere i kom­mune­helse­ tjenestene. Mange helse­fagarbeidere opp­lever at deres faglighet skyves til side, at ting de helt utmerket godt kunne gjort, og som vårt profesjons­nøytrale lovverk til­later dem å gjøre, blir definert som «sykepleie­opp­gaver». Syke­­ pleierne lager slik ris til egen bak.

Sykepleiere som opplever at de er «alene på jobb», kan takke sin profesjons­­strategi for dette.

Det er på tide å få en ordentlig debatt om hva slags kompetanse vi trenger i helse­tjenstene. En nøktern kompetansanalyse må ligge til grunn, en analyse som tar høyde for at det neppe er samfunnsgavnlig eller samfunns­økonomisk for­nuftig

å basere seg bare på høyskole­utdan­net arbeidskraft.

Også når det gjelder den delen av arbeids­styrken som skal ha høy­ skoleutdanning, er det behov for en virkelighet­s­orien­tering. Når avgått statssekretær og tidligere leder i NSF Lisbeth Norman i fullt alvor i Aftenposten i vinter hevder at løsningen på kompe­tanse­ utfordringene i helse­tjenstene er «flere master­­grader», er det grunn til å si stopp.

Bare et fåtall av oss kan, skal eller bør ta doktor­g rad.

Og ikke en gang alle som kommer så langt, kan regne med forsker­ karriere.

På høy­­skolene må man spørre seg om det faktisk er slik at det viktigste er å bli «uni­ versi­teter», eller om det kanskje er en like verdig framtid i å være gode høyskoler og utdanne flinke, reflekterte praktikere. Profesjonskampenes tid bør være over. I stedet bør vi få en felles erkjennelse av at vi trenger forskjellige faggrupper, med forskjellig type kompetanse.

Og kanskje bør det ikke være helt tette skott imellom dem. En mer sømløs utdannelse er et første steg på veien.

De 31 pionerene som begynte på sykepleien på Kjeller i vår, kan bane vei. De tar med seg erfaringene som helsefagarbeidere, den mest pasientnære yrkesgruppa vi for tiden har, inn i syke­pleien og en framtid som avdelings­ sykepleiere, helseledere og spesial­ sykepleiere. Kanskje vil ikke den krevende virkelighten i primær­ helse­t jenesten være like skrem­ mede for dem som allerede kjenner den?

Sykepleiere som opplever at de er «alene på jobb», kan takke sin profesjonsstrategi for dette.

Berntsen, Harald (2007): Tilbake til start.

En pamflett om norsk arbeider­bevegelse 1907– 2007.

Christensen, Karen; Syltevik, Liv Johanne (2008): Kvinners arbeid Fause, Åshild og Micaelsen, Anne (2002): Et fag i kamp for livet: sykepleiefagets historie i Norge Ljunggren, Jørn (red.) og Dahlgren, Kenneth (red.) (2012): Klassebilder: ulikhet og sosial mobilitet i Norge.

Melby, Kari (1990): Kall og kamp. Norsk Sykepleierforbunds historie Pax Leksikon, bind 6, side 186–188.

pleie i praksis

7

Sykepleie i tråd med forskningen Sykepleiere er pålagt til enhver tid å arbeide ut ifra den nyeste forskningen på sitt felt. Men hvor lett er det å holde seg oppdatert? Legger arbeidsgiveren det til rette for dette, og forstår sykepleierne språket i vitenskapelige artikler?

Tekst: Linn Stalsberg Foto: colourbox

Ja, det gjør de. Dette er sykepleierne opplært til, sier Unni Hembre, instituttleder for helsefag ved Høyskolen i Oslo og Akershus.

Hun mener at sykepleiere i dag er godt rustet til å lese vitenskapelige artikler etter endt utdan­ ning.

Mens redaktøren i forskning.no, Nina Kristiansen, er ganske overbevist om at det ofte utilgjenge­­lige språket i vitenskapelige artikler kan eksklu­dere en sykepleier fra å forstå hva en annen syke­pleier har skrevet og forsket på.

Sykepleierne selv, her representert ved helse­ søster Sunniva Linløkken Granlund, savner mest av alt rammevilkår og tid til å sette seg inn i ny forskning i en travel arbeidshverdag.

– Det kan i ytterste konsekvens bety liv eller død, sier hun.

Trenger tid til oppdatering Sunniva Linløkken Granlund er sykepleier med erfaring fra hjemmesykepleien. Hun tar videre­ utdanning som helsesøster og startet denne høsten i ny jobb på Oslos østkant. Hun forsøker å holde seg oppdatert på ny forskning innenfor sitt felt.

– Ifølge helsepersonelloven plikter vi å opp­ datere oss. Men jeg tror likevel at en del kollegaer ikke gjør det, sier Granlund.

– Hvorfor ikke?

– Sykepleiere har utrolig travle arbeidsdager.

Det legges ikke til rette fra ledelsen for at den

8

pleie i praksis

<

forskningsformidling FORSKNINGSFORMIDLING OPPDATERING: Helsepersonelloven pĂĽlegger sykepleiere ĂĽ holde seg faglig oppdatert, men slett ikke alle arbeidsgivere legger til rette for det.

pleie i praksis

9

Foto: Sonja Balci, HiOA

– Men jeg er bevisst på hvilke kilder jeg bruker.

På helsebiblioteket.no kan vi finne helt ny forskning, mens på helsedirektoratet.no fins det som allerede er implementert.

Forskningsformidling må få status

BEHERSKER: Sykepleierstudentene er opplært til å forstå vitenskapelige artikler, mener Unni Hembre ved Høgsdkolen i Oslo og Akershus.

10

enkelte sykepleier skal ha tid til å oppdatere seg.

Dette kunne det godt lages tydelige rammer for.

Arbeidsgiver må vise at de verdsetter at ansatte oppdaterer kunnskapen sin.

Granlund legger til at det også handler om til­ gjengelighet. Fordi hun holder på å videre­ utdanne seg på høyskole, har hun tilgang til databaser der forskningen ligger. Vanlige syke­ pleiere har ikke det, sier hun.

Hun forteller at det heldigvis er vanlig å ha fag­­utviklingssykepleier ansatt, som holder sin av­deling oppdatert på prosedyrer tilpasset avdel­ ingens pasientgrupper.

– Dette sikrer kvaliteten på at sykepleierne jobber faglig forsvarlig, mener Granlund.

For tida er Granlund medlem både i Fag­ forbundet og i Norsk Sykepleierforbund. En av årsakene til at hun beholder medlemskapet i sist­­nevnte, er nettopp vitenskapelige artikler hun får gjennom magasinet Sykepleien og Sykepleien Forskning. I tillegg er det alle fag­ gruppene, som faggruppe for helsesøstre som hun nå er medlem i.

– Vanlige sykepleiere leser ikke doktor­g rads­ avhandlinger. Er det lenge siden man selv studerte, husker man ikke fagtermer og meto­ dikk, sier Granlund.

Selv leser hun gjerne bladet Sykepleien, og på nett sykepleien.no/forskning, helsedirektoratet.no, helsebiblioteket.no, forskning.no, helse­norge.no og fhi.no for å finne stoff om ny forskning.

pleie i praksis

Det er ikke enkelt, selv for en garvet forsker, å forstå alt som skrives i ulike forskningsartikler.

Derfor leser både forskere og sykepleiere som Granlund, gjerne forskningsjournalistikk i stedet for vitenskapsartikler.

Redaktør Nina Kristiansen i forskning.no er enig i at det ikke er lett å forstå vitenskapelige artikler.

– Forskere skriver ikke alltid så godt. Ofte for­ står de ikke engang hverandre. Selv forskere innenfor de ulike helsefagene kan slite med å lese hverandres vitenskapelige artikler.

– Hvorfor er det sånn?

– En av grunnene er at mange fagfelt opererer med et smalt stammespråk. En annen årsak er jålete forskere, som er mer opptatt av å fremstå som akademiske og faglig smarte enn å bli lest av mange. I tillegg er det mye angst for å ikke å fram­stå som faglige nok, de frykter kollegaenes dom. Mye kunne vært gjort for å gjøre forskerne trygge.

– Det er ikke mange år siden formidling ble sett ned på, at de forskerne som var synlig i mediene ble ansett som lettbeinte, i motsetning til en seriøs forsker.

– Hva kan g jøres for å endre dette?

– Mitt råd er at lederne i akademia må gjøre forskningsformidling til en ønsket og viktig aktivitet. Det må være toleranse for å drive med formidling, det må få status internt.

Kristiansen mener en del forskning på helse er blant verstingene sånn sett, og det er en utfordring for journalistene i forskning.no, der helse er det absolutt mest leste fagfeltet.

– Medisin er helt fryktelig. Dette er en gammel vitenskap som har forvillet seg langt inn i stam­ mespråket, mener Kristiansen.

Selv om sykepleie er en ung akademisk gren, der høyere utdanning som master og PhD er av nyere dato, synes Kristiansen at faget raskt har klart å gjøre seg uforståelig, med unødvendig tungt akademisk språk og skrivestil.

– Det er forferdelig dersom helsepersonell ikke får oppdatert seg faglig fordi forskningen gjør

forskningsformidling Foto: Erik Norrud

Å formidle forskning handler om demokrati, det er fellesskapets verdier som er investert her og skal formidles. seg utilgjengelig. Selvsagt kan ikke alle forstå vitenskapelige artikler på alle fagfelt, men jeg syns sykepleiere burde kunne forstå sitt eget felt, sier Kristiansen.

Forskning i flere medier Forskning er tilgjengelig på flere måter, der vitenskapelige artikler bare er en variant. I tillegg har alle utdanningsinstitusjoner en kom­ muni­kasjonsavdeling som skal formidle forsk­ ningen utad. Det fins også nettaviser og andre medier som skriver journalistisk om forskning.

– Jeg ser ofte formidling fra kommuni­ka­sjons­ avdelingene som er for utilgjengelig, fordi den ofte handler om å gjøre forskeren fornøyd, sier Kristiansen, som sier at hun som redaktør er opp­­­­tatt av at hennes journalister bruker «menneske­­­­­språk» når de skriver om forskning.

Alle, uav­hen­g ig av alder og utdanning, skal kunne lese og forstå det vi skriver på vårt nett­ sted, sier Kristiansen.

De har diskusjoner hele tida: Hva betyr egent­ lig «kognitiv», eller «diskurs» eller «imple­ mentere»? De jobber hele tida for ikke å bli smittet av forskernes språk.

– Å formidle forskning handler om demokrati, det er fellesskapets verdier som er investert her og skal formidles, sier Kristiansen, som holder skrivekurs blant annet for helsepersonell i nettopp dette.

Unni Hembre er leder ved institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er ikke bekymret for at syke­ pleiere ikke forstår forskning på eget felt.

– Dette er de godt utdannet til å beherske.

Sykepleiere er pålagt å jobbe i samsvar med anerkjent forskning og erfaring, det vi kjenner som kunnskapsbasert praksis. Det betyr syke­ pleiere som etterspør, leser, forstår og anvender ny forskning i sitt arbeid, sier Hembre.

Forventer at studentene forstår Hun understreker at sykepleie i dag er høyere

utdanning, der studentene lærer kritisk tenkning, metodikk og fagspråk som gjør artiklene til­ gjengelig for dem og gjør dem i stand til å vurdere.

– Alle som har gjennomført en bachelor, lærer dette, forsikrer hun, og legger til at dette forventer høyskolen av studentene.

– Men får sykepleiere i jobb tid til å følge dette opp?

– Både spesialist- og kommunehelsetjenesten har plikt til å drive kunnskapsbasert. Vi utdanner sykepleierne i samarbeid med praksisstedene, sørger for kunnskapen, men det er arbeidsgiver, og ikke utdanningen, som senere har ansvaret for å utvikle kunnskapen videre. Så kan jeg være bekymret for at det ikke settes av nok tid til fordypning og innhenting av kunnskap i ulike tjenester, men det er nødvendig hvis tjenesten skal være kunnskapsbasert, avslutter Hembre.

UFORSTÅELIG: – Jålete forskere er mer opptatt av å framstå som akademiske enn å bli lest av mange, mener Nina Kristiansen i forskning.no.

pleie i praksis

11

– Vi trenger både sykepleiere og helsefagarbeidere med spesialisering Både fagskoler og høgskoler tilbyr videreutdanning for helsefagarbeidere. Noen velger fagskolen for å fortsette å arbeide nær pasientene. Andre velger sykepleien, blant annet for å øke sjansen til hel og fast stilling.

Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: Sissel M. Rasmussen

Helsefagarbeidere kan velge minst to veier videre. Den ene mer teoretisk enn den andre. De kan ta studiespesialisering på videregående for der­etter å ta sykepleierstudiet, eller de kan spesialisere seg på en fagskole. Nå kjører Høg­ skolen i Oslo og Akershus (HiOA) i tillegg et pilot­prosjekt for 30 helsefagarbeidere som begynte på sykepleierstudiet etter et forkurs i norsk og matematikk.

De helse­fag­arbeiderne som velger sykepleier­ studiet, velger en ny og mer teoretisk profesjon, mens de som tar fag­ skolen, fortsetter i et mer praktisk yrke som fag­ arbeidere. Behovet for begge yrkesgruppene ventes å vokse i framtida.

Høgskolen i Oslo Akershus (HiOA) tilbyr også barneog ungdomsarbeidere utdanning som barne­ hagelærere.

Universitetet i Tromsø (UiT) har opprettet fem plasser i Harstad for fagarbeidere som vil videreutdanne seg til vernepleiere.

12

Vil beholde pasientkontakten – For meg er kontakten med pasientene veldig viktig. På sykehus har sykepleierne gjerne mindre kontakt med pasientene enn helsefag­arbeiderne.

Jeg ønsker å arbeide på sykehjem, i hjemme­ tjenesten eller på helsehus, og da vil jeg ha mye kontakt med pasi­entene uansett om jeg er helse­ fagarbeider eller syke­ pleier, sier Tine Melby.

Hun begynte på syke­ pleierstudiet i august og syns ennå det er for tidlig å si om helsefag­arbeiderne skiller seg fra de studen­ tene som kommer rett fra videregående.

– Foreløpig har jeg bare sett at vi har hatt en fordel på øvingspost. Vi har mer erfaring med prosedyrene for blodtrykk og mye av det vi ellers skal øve på der. Jeg regner med at de som ikke har bakgrunn som helsefagarbeider, også må lese mer for å forstå grunnleggende sykepleie, sier hun.

Jeg ønsker å arbeide på sykehjem, i hjemme­ tjenesten eller på helse­hus, og da vil jeg ha mye kontakt med pasientene uansett om jeg er helse­fagarbeider eller sykepleier.

Kan også bli vernepleier og barnehagelærer

Dette er foreløpig pilotprosjekter.

Tine tror både en spesialisering på fagskole og utdanning som sykepleier åpner flere dører.

Mer ansvar som sykepleier Helsefagarbeider Tine Melby stortrives på syke­ pleierstudiet ved HiOA. Det var først og fremst drømmen om å lære mer og få mer ansvar som fikk henne til å studere.

– Men selvfølgelig også for å få høyere lønn og større mulighet til fast stilling, sier hun.

Hun kunne også ha tenkt seg å gå fagskolen i stedet.

– Jeg søkte på Kreft­omsorg og lindrende pleie på Fagskolen på Bjørkelangen for fem år siden, men måtte si fra meg plassen da jeg ble gravid.

Nå fins ikke det tilbudet lenger, forteller hun.

pleie i praksis

Positiv til nye tilbud fra høgskolen Fagforbundet har vært den sterkeste pådriveren for Y-veien, det vil si muligheten for fag­ arbeidere til å studere ved universitet og høgskoler. Iren Luther, nestleder i Fag­forbundet

SPESIALISERING FAGBREV ER BRA: – Det er ikke riktig at du må ta høgskoleutdanning for å få full jobb, mener Iren Luther.

pleie i praksis

13

Fagskoler Helsefagarbeidere og barne- og ungdomsarbeidere kan finne tilbud om spesialisering ved fagskoler over hele landet.

På nettsida utdanning.no finner du en oversikt over alle fagskolene. På nettsida nokut.no kan du også se hvilke som er godkjent, og som dermed gir rett til støtte fra lånekassa.

Y-veien

Fagarbeidernes kompe­tanse Nestlederen i SHS mener det ikke bør være en selvfølge at helse­fagarbeidere må gjennom alle fag og all undervisning når de tar sykepleien.

– Det innebærer en aner­kjen­nelse av kompe­ tansen til helse­fagarbeiderne å vurdere fritak for deler av utdan­ninga, mener hun.

– Utdanninga, både på fagskolen og på høg­skolen, må bygge videre på det hjelpe­ pleierne og helsefagarbeiderne kan fra før. De kan en masse etter flere år i jobb.

Luther anser pilotprosjektet ved HiOA som et skritt på veien mot en reell Y-vei fra fagbrev til høgskole- eller universitets­ utdanning.

– Jeg er veldig spent på hvordan det går med studentene og på evalueringen av prosjektet, sier hun.

Men det skal jo ikke være sånn at du må bli sykepleier for å få full jobb.

Foto: Karin E. Svendsen

Yrkesfaglig vei til høgskolestudium og -profesjon.

Seksjon helse og sosial (SHS), er derfor svært glad for at helse­fagarbeidere og barne- og ung­ domsarbeidere nå har fått flere muligheter. Selv om fagbrev er en god yrkes­utdanning, skjønner hun at noen ønsker å skifte profesjon.

– Det er ofte vanskeligere for helse­fagarbeidere enn for syke­pleiere å få seg jobb. Jeg tror det er en grunn til at mange helsefagarbeidere ønsker å ta sykepleier­utdan­ ning, sier hun.

– Men det skal jo ikke være sånn at du må bli sykepleier for å få full jobb. Fagforbundet mener at fagbrev og fagskole er en god vei inn i arbeids­livet, og at fagarbeidere med og uten spesiali­sering på fagskolen har god og nyttig kompetanse, legger hun til.

Luther tror fagbrev og fagskole passer bedre enn høgskolen for dem som ønsker å arbeide nær pasienten, selv om mange sykepleiere også gjør det.

ÅPNER DØRER: – Uansett om du velger fagskole eller høgskole, vil du som fagarbeider få bedre muligheter på arbeidsmarkedet, tror Tine Melby.

14

pleie i praksis

SPESIALISERING Foto: Karin E. Svendsen

UTDANNING MÅ LØNNE SEG: – Når arbeidsgivere ønsker at ansatte skal ta fagskolen, må de være villig til å betale mer, sier Silje Kjørholt.

Uvitenhet en hindring Mange ungdommer er uvitende om fagskoletilbudene og muligheten til å ta en videreutdanning på fagskolen. Derfor er de fleste fagskolestudentene i helsefag godt voksne kvinner.

– Vi trenger både sykepleiere og helsefag­ arbeidere med spesialisering, sier Silje Kjørholt, leder i Orga­ni­­sasjon for norske fagskolestudenter (ONF). Hun sier at det som mest av alt kjenne­ tegner fag­skolene, er at tilbudene her blir utviklet sammen med arbeids­g ivere og virksom­heter som ønsker at deres an­satte skal øke sin kompetanse på ett eller flere områder.

– Derfor blir studiene på fagskolene som regel praksisnære, og de gir økte jobbmuligheter, mener Kjørholt.

– Jeg tror mange elever og fagarbeidere ikke kjenner til at de kan spesialisere seg. Derfor velger de bort fagskolen, sier ONF-lederen.

Hun tror det er grunnen til at de fleste som spesialiserer seg i helsefag, er godt voksne kvinner som arbeidsgiver har oppfordret til å ta en videreutdanning.

– Vi tror særlig ungdommen er uvitende om mulig­heten til å ta en videreutdanning på fag­ skolen, sier hun.

Stort behov for spesialisering Silje Kjørholt mener det er gode jobbmuligheter for helsefagarbeidere som tar en videreutdanning på fagskole.

– Sju av ti kommuner ønsker at helsefag­ arbeiderne deres skal gå videre på en fagskole for

å dekke kompetansebehovet, sier hun og viser til Kommunesektorens arbeidsmonitor 2016.

ONF-lederen mener også at mange sykehus trenger helsefagarbeidere med spesialisering, blant annet i barsel.

Mer lønn og høyere status Fagarbeidere som arbeider i kommunen, kan få 20.000 kroner ekstra i lønn hvis de har utdanning på fagskolenivå. Det blir avgjort i lokale forhand­ linger, og forutsetter at arbeidsgiver er villig til å plassere dem i den nye stillingskoden for fag­ arbeidere med fagskole.

– Vi jobber for at spesialisering på fagskolenivå skal gi uttelling i hele arbeidslivet, sier Silje Kjørholt.

ONF er fornøyd med lovforslaget om at utdan­ ning på fagskole skal gi studiepoeng i stedet for fag­ skolepoeng som nå. Studentorganisasjonen håper også at studiepoeng kan tildeles tidligere studenter når ny fagskolelov blir vedtatt. Dermed kan de som allerede har tatt en utdanning på fagskole, få utskrevet nye vitnemål med studie­poeng.

– Både økt lønn og studiepoeng bidrar til økt anerkjennelse av fagskoleutdanningen, mener Silje Kjørholt.

Organisasjonen for norske fagskolestudenter (ONF) organiserer 9000 av de 15.000 studentene på fagskolene.

pleie i praksis

15

Sykepleie som håndverk er neglisjert Høsten 2015 begynte jeg på sykepleierutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Det var et sjokkartet møte med en utdanning med et frenetisk fokus på ullen teori.

Det som har forundret meg mest i disse årene, er skolens underminering av sykepleie som håndverk.

16

Jeg er ikke alene. Jeg har aldri møtt en skole med så stor frustrasjon og misnøye blant studen­ tene. Hårreisende dårlige lærebøker, et tåkete og omstendelig språk og uendelig terping på etikk, kommunikasjon og hvordan en forskningsartikkel skal se ut. Tilsvarende har det vært en neglisjering av sykepleie som håndverk; praksiskunnskap, anatomi og sykdomslære.

Vi er studenter som alle lengter etter å lære noe ordentlig. Til nå har vi fått høre at det vi lærer først vil gi mening når vi kommer til tredje året. Da vil vi innse hvor relevant teorien har vært.

Og nå er vi her da. I vårt tredje år, og i praksis på sykehus for første gang. Det vil si. Det er de heldige av oss. De uheldige havner i avdelinger der de har tilbrakt sine første uker med tverr­ faglige møter. Alternativt foran datamaskinen for å lære seg dips, og i hvilken rubrikk du skal kartlegge pasientens eliminasjon, reproduksjon eller åndelige status.

For de av oss som har vært så heldige å havne på en aktiv sykehusavdeling, kan den første tiden være direkte pinlig. Pinlig fordi vi kan så lite til å være tredjeårsstudenter. For min del er det første gang jeg ser et avtrekkskap for penicillin, og jeg har ikke lagt PVK (perifert venekateter, som brukes til å gi legemidler eller andre væsker intravenøst) annet enn på en gummidings.

Kanskje aller verst. Vi er så uhyggelig dårlig for­beredt teoretisk. Etter et slapt annet år på skolen – med nok en hjemmeeksamen i etikk og kom­munikasjon, og et surrealistisk dårlig psykiatripensum – har vi stort sett glemt det vi lærte i det første årets hektiske anatomi- og syk­ domslærepensum. Av læreren vår fikk vi den­ gang høre at den latinske terminologien trengte vi ikke bry oss om. Det var forståelsen det dreide seg om. Hun kan ikke ha lest en journal eller vært innenfor en sykehusavdeling på årtier. Her svirrer det av latinske begreper og diagnoser.

pleie i praksis

I motsetning til de fleste andre sykepleier­ utdanningene, har studentene på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) sykehuspraksis først i tredje året. Ifølge praksisstedet er det høyst uvanlig, og gjør at HiOA-studentene nærmest er som grønnskollinger å regne med tanke på at vi snart er ferdige. Jeg spurte skoleveilederen om det finnes noen faglig begrunnelse for å vente så lenge. Nei, dessverre, sa hun, og la til at både studenter og lærere lenge hadde kjempet for å få sykehuspraksisen tidligere, men at det ifølge skolen krevde for omfattende omorganisering.

Med andre ord: Skolen er for stor, skuta for vanskelig å manøvrere. For øvrig et mantra som går igjen hver gang skolen må forsvare hvorfor de ikke klarer å gjennomføre helt nødvendige forbedringer av studiet.

Størrelsen ja. Sjefen selv, Curt Rice, er stolt av den. I enhver sammenheng peker han på at vi er den største høyskolen i landet. Som om det i seg selv er et kvalitetstegn.

Under­søkelser tyder på at det motsatte er tilfelle. Både når det gjelder lærer- og sykepleier­ utdan­ningen scorer små institu­sjoner jevnt over bedre, både på kvalitet, praksis og trivsel.

faglig innspill

Likevel er sentralisering en bevisst utdan­ ningspolitikk. Hensikten er å skape «robuste forskningsmiljøer», og for HiOAs del er målet å bli ledende på å tilby «fremragende profesjons­ kvalifisering av høy vitenskapelig kvalitet og yrkesrelevans». Da kan det synes langt igjen. Til å ha så store ambisjoner har resultatene hittil vært ganske stusselige.

Et kjerneproblem for profesjonsfagene er et økende gap mellom teori og praksis. Noe av problemet ligger i høyskolestrukturen. I mot­ setning til på medisinstudiet, der lærerne ofte er halvt i klinikk og halvt i undervisning, har høy­ skolelærere fulle stillinger. Det betyr at mange ikke har vært i nærheten av praksisfeltet på flere tiår. Dette bærer undervisningen preg av. Fore­ lesningssalene er overfylt når vi har eksterne forelesere – helst med erfaringer fra praksis. Med hederlige unntak er det derimot glissent når høyskolens egne ansatte foreleser. Mye fordi det teoretiske bærer preg av å ha ligget hermetisert i årevis på høyskolen, og fremstår lite relevant og oppdatert.

Det som har forundret meg mest i disse årene, er skolens underminering av sykepleie som hånd­ verk. Også nå, da vi

studenter uttrykker stor begeistring over alt vi lærer i praksis på sykehus. Studieveilederen minner oss om at sykepleie er langt mer kompleks enn «bare» å kunne prosedyrene. Det kan hvemsomhelst lære seg, får vi høre. Kom­muni­ kasjon derimot...

Er det noe jeg har lært i møte med praksis, så er det hvor mye vi sykepleiere faktisk skal kunne som håndverkere. Et håndverk som krever teoretiske begrunnelser som er langt mer oppdaterte og relevante enn dem de hvert år tørker støv av på høyskolen. Blir vi gode håndverkere i bunn, vil vi også kunne lage nyttig og solid forskning, eller bli gode ledere for den del. Med den nedvurderingen av den praktiske delen av utdanningen i høyskolesystemet, ender vi som ulne samfunnssynsere som kan litt av alt; kommunikasjon, ledelse, endringsvilje. Det er noe hvemsomhelst kan lære seg.

Og hva ville pasienten valgt? En sykepleier som kom inn, så deg varsomt inn i øynene og utøvet sine ferdigheter i motiverende intervju.

Eller en som faktisk kunne redde liv.

Cathrine Krøger er litteraturkritiker og sykepleierstudent.

pleie i praksis

17

STYRKE OG BEVEGELIGHET: – Jeg har ikke vondt i kneet, men det fungerer dårlig etter bruddet. Og hoftene er blitt stive, forteller Didrik Kaspersen som har skifta ut myke og dype møbler. Nå trener han for å styrke beinet og myke opp hoftene.

Skal klare mest mulig selv Det er ikke lenger en selvfølge at hjemmetjenesten tømmer søpla for brukeren. I Bodø følger de heller brukeren når han selv går ut med søpla. Slik får han sterkere bein og bedre balanse. Og blir mer selvstendig.

Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: ERIK VEIGÅRD

– Tenk, de ville ta fra meg matlagingen. Didrik Kaspersen (88) blir lettere indignert når han tenker tilbake på sitt første møte med hjem­me­ tjenesten. Han hadde jo laget middag selv hele sitt voksne liv og syntes det var helt uinteressant å se på at andre gjorde det for ham.

18

pleie i praksis

En god oppfinnelse Men nå er den tradisjonelle hjemmetjenesten byttet ut med hverdagsrehabilitering i deler av Bodø, og Kaspersen får opptrening for å klare mest mulig selv. For ifølge 88-åringen er det god terapi å komme ut i frisk luft og å sitte på

HVERDAGSREHABILITERING

kafé og betrakte folk og snakke med kjente.

– Hverdagsrehabilitering er en god opp­fi n­ nelse, slår han fast.

Sara Olufsen er hjelpepleier og en av Didrik Kaspersens hjemmetrenere. Hun hadde arbeidet åtte år i hjemmetjenesten, da hun i 2013 begynte i teamet som driver hverdagsrehabilitering. Hun trives bedre med denne måten å arbeide på.

– Det er så givende å se hvor glade brukerne blir når de klarer å gjøre noe selv, syns hun.

Kaspersen får hver dag besøk av en hjemme­ trener. For noen år siden fikk han operert hofta, og for drøyt to år siden brakk han et bein. Som en del av opptreningen etter beinbruddet fikk han veiledning i å gjøre styrke- og balanseøvelser, han fikk følge til butikksenteret og hjemme­ trenerne sluttet å overta huslige oppgaver som 88-åringen selv kunne utføre.

Siden målet hans var å kunne ta seg en tur på kafé, var turen ned trappa fra leiligheten og spaser­­turen bort til senteret sammen med hjemme­treneren en del av den daglige treninga.

Hjelperne kan være for snille Ergoterapeut Liv Sundseth brenner for økt aktivitet og deltakelse fra brukerne.

– Vi må endre tankesettet vårt, uttaler hun med overbevisning. Hun sikter til hjelperen som henter avisa på vei inn til brukeren og som tar med seg søpla på vei ut. Dermed går gode mulig­ heter til opptrening tapt.

Og ergoterapeuten er ikke i tvil om at opp­ trening til økt selvstendighet skaper en bedre hverdag for brukeren enn hjelp som sementerer hjelpeløsheten og avhengigheten.

Et annet eksempel på hvordan brukeres hjelpe­ løshet ikke blir forsøkt bedret, er når han eller hun ikke lenger kan gå i butikken for å handle mat.

Lært hjelpeløshet – Da går vi rett på ferdigmat. Det hadde vært bedre å levere ingredienser slik at brukeren kunne fortsette å lage maten sin selv, mener Liv Sundseth. I stedet blir brukeren avlært sine mat­ kunster, for heretter kommer jo hjemmetjenesten med maten.

Den lærte hjelpeløsheten skjer ifølge ergo­tera­ peuten ofte etter et sykehusopphold med på­ følgende rehabilitering eller korttidsopphold på sykehjem.

– På sykehuset blir hjelpebehovene kartlagt, og de får kanskje vedtak på noen hjemmetjenester.

Men i stedet for at hjelpen blir evaluert og redusert når pasienten blir bedre, sniker det seg inn nye tjenester, sier ergoterapeuten.

PÅ VEI MOT MÅLET: Inger Jacobsen må trene etter at hun brakk ryggen.

Hjemmetrener Siv-Elin Rønning Staulen ser også god framgang.

Tverrfaglig innsats Bodø har valgt en annen vei. Der har de dan­net et tverrfaglig team med ergoterapeut, fysio­t erapeut, sykepleiere og helsefagarbeidere som sammen med bruker jobber mot brukernes mål.

Etter at ergoterapeuten har foretatt den første kartleggingen av en ny bruker, og brukeren selv har definert sine mål for opp­ treningen, vurderer hun om det må gjøres endringer i hjemmet for å nå målene. Hun kartlegger og analyserer blant annet brukers aktiviteter og vansker med daglige gjøremål.

Kanskje bør enkelte møbler skiftes ut, tepper fjernes eller lyset forsterkes.

Deretter kommer fysioterapeuten inn med sine faglige verktøy. Hun finner fram til de rette øvelsene for å oppnå målene, og hjemmetrenerne blir veiledet av terapeutene hos den enkelte bruker.

Finner løsninger Liv Sundseth tror alle kan bruke mestrings­ strategier for å klare oss selv tross funksjonstap.

Hun forteller blant annet om kvinnen som før var avhengig av trappeheis, og som nå stropper

Hverdags­ rehabilitering i Bodø To ergoterapeuter, to fysioterapeuter, en syke­ pleier og fire helsefagarbeidere utgjør temaet for hverdagsrehabilitering i Bodø. De ni fyller seks årsverk.

Hverdagsrehabiliteringen i Bodø begynte som et pilotprosjekt i en av kommunens sju soner i 2011.

Teamet har en ergoterapeut som fast kontakt på kommunens tildelingskontor. Kon­takten får kopi av alle nye tildelinger og ut­videde ved­tak og vurderer om noen trenger hverdags­rehabili­tering.

pleie i praksis

19

Målgruppe for prosjekt hverdags­ rehabilitering • Hjemmeboende med funksjonstap etter sykehusinnleggelse og rehabiliteringsopphold.

• Brukeren må kunne skjønne og følge instruksjon.

• Brukeren må ha evne til å samarbeide og arbeide målrettet.

• Palliative pasienter og pasienter hvor progredi­ erende lidelser er hoved­ årsak til funksjons­ned­ settelse, faller utenfor målgruppa.

• Brukere med rus­ problemer eller psykiatriske lidelser som kan påvirke rehabi­li­ teringen, hører ikke til målgruppa.

fast skittentøyskurven til heisen mens hun selv går ned trappene til kjelleren for å vaske tøy.

Av og til kan det være nødvendig å ommøblere for å nå målet om økt selvstendighet og trygghet.

Det kan være så enkelt som å snu dusjkrakken slik at brukeren har armaturen foran seg.

– Andre ganger kan vi kanskje redusere litt på forventningene, sier ergoterapeuten og forteller om kvinnen som beklaget seg over at hun ikke lenger klarte å vaske hele ryggen.

– Hvem gjør vel det? Vi vasker der vi kommer til. Resten overlater vi til dusjstrålen.

Vinn-vinn-vinn Målet med hverdagsrehabilitering er at brukerne skal få en bedre hverdag, at de skal få gjøre det som er viktig for dem. En forutsetning for suksess er at det er brukeren som definerer målene for rehabilitering.

– De får en bedre hverdag med større grad av selv­stendighet. Også vi ansatte har fått det bedre, og nærværet har økt, forteller fysioterapeut Aina Engseth.

Hun betegner de økonomiske fordelene som ren bonus. De sparer mye på mindre bruk av hjelpe­midler selv om de fremdeles bruker toalett­ forhøyere og dusjkrakker for å øke sikkerheten.

Dessuten har de spart en del på redusert bruk av bleier.

– En kvinne som har fått høre at hun er inkonti­nent og bare skal la det renne, kan med trening og gode rutiner for toalettbesøk i mange tilfeller få tilbake kontrollen, sier Engseth.

Slik arbeidet teamet • Fast møte to timer hver uke med flest mulig til stede. Alle i teamet blir orientert om nye brukere. De evaluerer også mål og tiltak for gamle brukere med tanke på veien videre, om de skal trappe ned eller avslutte innsatsen.

• Hjemmetrenerne møter hver morgen sykepleier, fysio- og/eller ergoterapeut for å avgjøre hva hver enkelt bruker har mest nytte av akkurat den dagen.

• Ansatte med fagbrev får åtte timers under­ visning i blant annet rehabilitering, moti­vasjon, kommunikasjon og fallforebygging. Videre får de veiledning av fysioterapeut, ergoterapeut og sykepleier i praktisk arbeid.

Ny modell Fra oktober i år arbeider hjemmetjenesten i Bodø på en litt annen måte. Liv Sundseth, ergo­terapeut og gruppeleder, sier at de ikke har klart å få hele hjemmetjenesten til å tenke hverdags­rehabilitering etter den spesialiserte modellen.

– Nå innfører vi en integrert modell, der ergo- og fysioterapeuter går aktivt inn for å støtte alle som arbeider i hjemmetjenesten.

Alle ansatte i hjemmetjenesten har fått kurs, og vi håper alle vil tenke rehabilitering fram­ over, sier hun.

MINDRE HJELP: – Målet er at brukerne skal få en bedre hverdag. At kommunen også sparer på hverdagsrehabilitering, er en bonus, mener Liv Sundseth (t.v.) og Aina Engseth.

20

pleie i praksis

FAGLIG INNSPILL

Før var jeg hjelpepleier...

Da jeg var ferdig utdannet i 2001, mottok jeg stolt min autorisasjon som hjelpepleier. I dag er jeg ikke lenger stolt, men fullstendig utslitt.

I 2001 var jeg hjelpepleier, gikk på jobb som hjelpepleier. I dag er jeg hjelpepleier, kokk, vakt­ mester, portør, vaskehjelp, jeg overtar opp­gaver sykepleieren ikke rekker å gjøre, jeg fortsetter arbeidet fysioterapeuten har startet. Jeg løper fra oppgave til oppgave og rekker ikke gjøre meg helt ferdig med noe. Jeg skriver tiltaksplaner, men har ikke tid til å utføre tiltakene. Jeg må ta snarveier fordi en klokke ringer idet jeg skal til å legge til rette for noe slik at pasienten skal bli mer selvhjulpen. Det går så mye fortere om jeg gjør det selv.

Jeg løper fra Johansen på toa­ lettet for å sette på kaffen til frokosten, tilbake til Johansen og setter ham foran vasken for så å løpe tilbake til kjøkkenet for å skjære opp ost og sette på egg. Til­ bake til Johansen for å hjelpe ham på med benklær, for så løpe til Hansen. Setter ham på toa­lettet før jeg løper til kjøkkenet for å sette fram melk og tømme kaffe i koppen til de to som har satt seg til bords. Unnskylder meg før jeg løper tilbake til Johansen som har gredd håret, men trenger følge inn til frokostsalen. Idet vi starter å gå, ringer Hansen og trenger hjelp fra toalettet. Jeg må bare la den ringe, for jeg kan ikke forlate Johansen som har lett for å falle.

Tenker med gru på at jeg har to pasienter til.

Enda godt at de liker å ligge lenge.

Linda Hægdahl er hjelpe­ pleier med viderutdanning i psykiatri. Hun er også tillitsvalgt i Fagforbundet Pleie og Omsorg Oslo.

siden rengjøringsbyrået ikke vasker i dag, og skal til å gå inn på rommet. Heldigvis kommer en kollega og sier hun kan ta over.

Når siste maskinen med oppvask er ferdig etter frokost, gjør jeg meg klar til å lage lunsj til pasientene. 24 pasienter skal ha måltid nummer to. Litt usikker på hva som skal lages i dag, men finner sikkert ut av det etter hvert. Håper at det ikke tar for lang tid. Jeg har to tiltaksplaner som skal skrives. Mine primær­pasienter skulle hatt tiltaks­planene i går, men måtte ut­sette det da det var en pasient som ble akutt dårlig og måtte ha 113, Sepsis (red. anm. også kalt blod­for­ giftning).

Mens jeg står og forbereder lunsj, kommer en pleie­assistent og sier at Olsen har hovne bein, og hun er usikker på hva hun skal gjøre. Jeg sender henne til syke­­ pleieren, sykepleieren kom­mer til meg og spør om jeg har mulighet til å gå til Olsen med vann­ drivende da hun er opptatt med dosering. Jeg drar steike­panna av plata og går inn til Olsen med de hovne beina. Jeg gir ham pillene og han ber meg sitte ned, han har så mange vonde tanker. Jeg sier til ham at jeg skal komme, jeg må bare lage lunsjen først.

Jeg løper fra oppgave til oppgave og rekker ikke gjøre meg helt ferdig med noe. Jeg skriver tiltaksplaner, men har ikke tid til å utføre tiltakene.

En pårørende kommer og forteller at det er så skittent på morens rom. Jeg henter fram en mopp

På kjøkkenet får jeg beskjed om at det mangler søppelposer, og ingen vet hvor de er. Jeg ber dem om å passe maten på komfyren og løper gjennom to bygg for å finne poser. Jeg passer på å ta med meg kassa med papp som skulle vært

<

pleie i praksis

21

Jeg går sakte ut av rommet, men idet han ikke kan se meg, løper jeg videre.

22

fjernet for flere dager siden. På tur tilbake går jeg innom kjøla for å hente middag som skal varmes opp. Jeg kjenner et lite blaff av tilfredshet over at jeg klarte å huske på tre ting, men det lille blaffet forsvinner fort. Jeg har fortsatt ikke vært inne hos Olsen.

Jeg og en kollega serverer lunsjen, og jeg spør om hun kan ta oppvasken så jeg kan gå inn til Olsen. Hun svarer at hun må følge en pasient til fotpleie, dessuten har hun ikke gjort ferdig skyllerommet. Jeg for­teller at hun slipper å fjerne papp siden jeg allerede har gjort det. Hun blir glad, men sier hun må likevel bort – gjennom to bygg – for å levere glassavfall. Pokker! At jeg ikke husket det da!

Jeg gjør ferdig oppvasken og spiser litt mat mens jeg holder på. Klokken halv tre går jeg inn til Olsen. Han sover, men våkner idet jeg kommer inn. «Jeg vet du har så mye å gjøre, søster, ikke kast bort tiden med meg.» Jeg overhører ham og setter meg ned og kjenner hvor utrolig deilig det er å sitte litt. Vi snakker mye, Olsen og jeg, han forteller om barndommen sin i Oslos gater, om rampestreker, om forelskelse og bryllup, om dagen han mista kona si, og den enorme sorgen han følte da han måtte gravlegge sitt barn som døde av kreft. Jeg hjelper ham opp av senga og bort til godstolen, hjelper ham å løfte beina opp på en krakk og henter et glass vann. Jeg sjekker at han har ringesnora tilgjengelig og måler vitalia, han takker, stryker meg over kinnet og smiler.

Jeg går sakte ut av rommet, men idet han ikke kan se meg, løper jeg videre. Han skal i hvert fall slippe å se at det kvarteret jeg tilbragte inne hos ham, har medført at jeg er forsinket.

Jeg løper inn på kjøkkenet og setter middagen i varmetralla slik at de som kommer på seinvakt, kan servere middag til riktig tid. Løper så inn på vaktrommet for å skrive rapport. Alle maskinene er opptatt, og det er kø for å dokumentere. Jeg spør om jeg kan få snike i køa, jeg har ikke så mye å rapportere. Mens jeg venter, prøver jeg å huske hva som her skjedd med pasientene. «Fikk tilrettelegging i stell, hjelp til ben­ klær, måtte ha følge ut

pleie i praksis

til matsalen.» «Stelte seg selv.» «Ble stelt i seng, orket ikke stå opp.» Når jeg så kommer til Olsen, så skriver jeg «Ødemer i begge ankler, konf. med sykepleier, fikk vanndrivende med god effekt».

Jeg logger meg ut og lar neste kvinne slippe til ved pc-en.

Jeg skulle vært ferdig på jobb for ti minutter siden, men må vente til kvelds­vaktene har fått rapport for å gi dem en beskjed og at det er nye rutiner på kjøk­kenet. Jeg orker ikke å gi opp­ læring, de må lese selv. På bussen hjem kjenner jeg det brenner bak øye­lokkene, jeg er så sliten at jeg vil gråte. Jeg kommer hjem, orker ikke lage middag, men smører meg ei skive brød, tar litt smerte­stillende mot rygg­smerter.

Setter meg for å se noe på TV som ikke krever så mye hjerne­a ktivitet. Kanalen TLC er passe hjernedødt, tenker jeg og dupper av.

Våkner ganske fort og ringer til jobben for å gi beskjed om at vitalia ikke er ført inn på Olsen og spør om de kan føre det inn. Jeg vender tankene tilbake til TLC, men klarer ikke å kon­sen­trere meg. Jeg irriterer meg så sinn­sykt over at jeg glemte å doku­mentere at Olsen, og jeg hadde en fin samtale og at han følte seg mye bedre etterpå.

Og jeg irriterer meg over at jeg ikke fikk tid til å skrive tiltaks­planene. Jeg vurderer å skrive avvik på meg selv, men vet jeg får som svar at jeg må bli flinkere til å planlegge arbeids­ ­­dagen. Der­for skriver jeg ingen avvik i dag heller.

7,5 timer på jobb – egentlig 8 siden jeg ikke fikk tatt matpause – og kun 15 minutter av disse følte jeg at jeg gjorde en god jobb; de 15 minuttene inne hos Olsen.

Jeg går til sengs, men blir liggende å se i taket i flere timer og gruer meg til neste dag. Jeg bare håper jeg får lov til å være hjelpepleier i morgen.

Jeg kan så mye mer enn å steike karbonader.

faglig INNSPILL FAGLIG innspill

pleie i praksis

23

Politikarane kappast om å løfte fagskolane Tonje Thorbjørnsen er rådgivar i Fagforbundet Seksjon helse og sosial og nestleiar i Nasjonalt utval for fagskoleutdanning i helse- og oppvekstfag (NUFHO).

Fagskolane er ein viktig del av utdanningssystemet, men er altfor lite kjent. I ei tid der høgskolar skal bli universitet og helsefaga pregast av stadig sterkare akademisering, trengst det fagskolar som kan gi god praksisbasert utdanning over heile landet.

Ein stor del av medlemmene våre har ei grunn­ utdanning som fagarbeidarar. Fagskole er eitt av dei viktigaste verkemidla for desse til å kunne vidare­utvikle kompetansen sin. Fagskole­utdan­ ning sørger for dyktige fagfolk til helsesektoren, og vil samtidig gi grunnlag for lønsauke og utvida arbeidsoppgåver og ansvar for den enkelte.

Fagskoleutdanning i helsefag utgjer ein stor del av det norske fagskolesystemet og er den delen som veks raskast. Om lag 25 prosent av alle fagskolestudentar tek utdanning i helsefag.

Satsing på fagskole har blitt eit aktuelt politisk tema som dei to største partia kappast om å løfte høgst. Fagskole får, med den nye fagskolelova, status som høgre yrkesfagleg utdanning. Det blir innført studiepoeng, og studentane får rettar på linje med studentar ved universitet og høgskolar.

Kjelder Agenda Kaupang (2017): Samarbeid mellom kommuner og fagskoler, KS FOU-prosjekt nr. 164021 Arbeidsforskningsinstituttet (2017): Helsefagarbeidernes muligheter for utvikling og bruk av kunnskaper og ferdigheter i jobben, FoU-resultat 02:2017 Høst, H., C. Tømte (2016): Styring og styrking av en fragmentert sektor – En evaluering av Nasjonalt fagskoleråd, Oslo. NIFU.

24

Fagskoleutdanning i helsefag byggjer på dei gamle vidareutdanningane for hjelpepleiarar som blei etablert og bygd ut på 1970- og 80-talet i barsel- og barnepleie, psykisk helsearbeid og somatikk. Etter innføringa av Reform 94 i vidare­ ­gåande opplæring blei vidareutdanningane lagt ned. Men helsestyresmaktene, med god drahjelp frå Fagforbundet, tok initiativ til å gjen­innføre utdanningane og leggje dei under den nye lova om fagskolar frå 2003.

Bakgrunnen for etableringa av dei gamle vidare­utdanningane og dagens fagskoleutdan­ningar har primært vore behovet for spesiali­sering og fagleg fordjuping. Dei største og mest populære tilboda er «Psykisk helse og rus» og

pleie i praksis

«Helse, aldring og aktiv omsorg». I tillegg har det blitt utvikla tilbod i kreftomsorg, nevrologiske skader og lidelsar, rehabilitering, miljøarbeid, smitte­vern og sterilforsyning, rettleiing, admi­ nistra­sjon og team- og prosjektleiing.

Dei aller fleste som tek fagskoleutdanning i helse­fag, har ei grunnutdanning som helse­ personell. Det er mogleg å bli tatt opp som student til fagskoleutdanning på grunnlag av real­kompe­ tanse. Ein kan ikkje få autorisasjon som helse­ personell etter gjennomført fagskole­utdan­ning viss ein ikkje har ei godkjent grunn­utdanning.

Det er fagskolane som søkjer Nokut om god­ kjenning av fagskoletilbod basert på skolens studie­plan. Nasjonalt utval for fagskoleutdanning i helse- og oppvekstfag (NUFHO) utarbeider «nasjonalt anbefalte planar» som skolane kan byggje sine tilbod på. I NUFHO deltek arbeids­ livspartane og representantar for dei offentlege og private tilbydarane.

Per i dag finst det rundt tolv anbefalte planar som er retta mot helsepersonell med utdanning frå vidaregåande nivå – primært helsefag­ arbeidarar. Helsedirektoratet har finansiert utvikling av fagskoleutdanning i helsefag via øyre­ merka midlar på statsbudsjettet. For 2017 var

Fagskoleutdanning sørger for dyktige fagfolk til helsesektoren, og vil samtidig gi grunnlag for lønsauke og utvida arbeidsoppgåver og ansvar for den enkelte.

FAGLeG INNSPeL

løyvinga på vel 100 millionar kroner. I tillegg får studentar som er medlem i Fagforbundet, stipend.

Det finst ikkje så mange vitenskapelege studiar av kva fagskoleutdanning i helsefag betyr i arbeids­feltet, det vil seie i kommunanes helseog omsorgstenester og i sjukehus. KS har gjen­ nom­­­ført eit FoU-prosjekt (red.anm. forskning og utvikling) som tyder på at det er stor variasjon i kva grad kommunane kjenner til fagskole­utdan­ ning. Det er og eit spørsmål om dei har strategiar som inkluderer fagskoleutdanning. Likevel meiner dei fleste at fagskoleutdanning er viktig for å heve kompetansen til dei tilsette og utvikle og forbetre tenestene.

Stadig fleire unge tek bachelor- eller master­ utdanning på høgskole eller universitet. Det er bra, men samfunnet treng også den yrkesfaglege kompetansen til fagarbeidarane. For at ungdom skal finne yrkesfag like interessant som høgskole­ ut­danning, må det finnast karrierevegar og måtar å byggje kompetanse på som gir utteljing.

Fagskolane er nettopp yrkesretta alternativ til høgskole. Det må dessutan utviklast gode over­ gangar mellom systema.

Dei kommunale helse- og omsorgstenestene står overfor utfordringar med å tiltrekkje seg nok personell med rett kompetanse. Stadig meir komplekse helse- og omsorgstenester skal ytast i kommunane, og pasientar og brukarar har samansette behov. Dette krev mykje av alle som jobbar der, og ingen kan rekne med å vere ferdig utlært etter avslutta grunn­ut­danning, uansett kva nivå den er på.

Styrken til fagskolen er at den har ein kunn­skapsbase som er erfarings­ basert og praksisnær. Sam­tidig skal den bruke forskings­ resultat og annan kunn­skap til å ut­vikle nye arbeids­

metodar og god praksis.

Dette er kompe­tanse som arbeids­livet etter­lyser.

Fagforbundet jobbar for å løfte yrkesfaga og sørge for at den kompe­ tansen ein fag­arbeidar har, blir verdsatt og ut­ vikla. «Kunn­skaps­sam­ funnet» betyr ikkje at alle skal ha mastereller doktor­g rad.

Kunn­skaps­samfunnet betyr at alle arbeids­ takarar må utvikle sin kompetanse i samsvar med endra behov i arbeids­ liv og samfunn – gjennom heile yrkes­ livet. Fag­ skolen er eit viktig virke­ middel for å sikre at fag­ lærte også får den muligheita.

pleie i praksis

25

FRUSTRASJON: Det er slett ikke sikkert at sykepleiere som tar videreutdanning, har en arbeidsplass som tar i bruk den nye kunnskapen til beste for pasienten.

Ny kunnskap kommer ikke alltid pasientene til gode Sykepleiere som tar videreutdanning eller mastergrad i kunnskapsbasert praksis, får ofte ikke brukt den nye kunnskapen. Årsaken er at arbeidsplassen er fastlåst i utdaterte prosedyrer.

Tekst: Ingrid Hope, Høgskolen på Vestlandet Illustrasjonsfoto: colourbox

Kunnskapsbasert praksis skal styrke beslutnings­ grunnlaget til de som jobber i helse- og sosial­ sektoren og bevisstgjøre dem på hvor de henter kunnskap fra. Arbeidsrutiner som ikke er basert på oppdatert kunnskap, kan i verste fall føre til feilbehandling av pasienter. Derfor er det viktig at helsepersonell forholder seg kritiske til egen praksis, søker oppdatert kunnskap og bruker kunn­­­skapsbaserte retningslinjer. Å innføre kunn­ ­skapsbasert praksis (KBP) handler om å sette

26

pleie i praksis

helsearbeidere i stand til å gjøre nettopp dette.

Siden 2004 har Høgskolen på Vestlandet tilbudt en videreutdanning på 15 studiepoeng i kunnskapsbasert praksis. I tillegg har høgskolen tilbudt masterstudium i faget siden 2008.

Men hva skjer når studentene er uteksaminert?

Klarer arbeidsplassen å dra nytte av kompetansen hos disse medarbeiderne, til beste for pasientene?

Eller drukner den nye kunnskapen i den travle arbeidshverdagen?

KUNNSKAPSBASERT PRAKSIS

Lærende organisasjoner Førstelektor Grete Oline Hole og høgskolelektor Katrine Aasekjær har i to ulike studier forsket på nettopp dette.

– En ting er hva studentene lærer under utdan­ ning, men arbeidsplassen er også viktig, forteller Grete Oline Hole.

I samarbeid med sine kollegaer har hun inter­ vjuet 22 tidligere mastergradsstudenter om hvor godt de lykkes med å bruke kunnskapsbasert praksis på arbeidsplassen sin ett år etter endt utdan­ning.

Studentene ga tilbakemelding om at utdan­ ningen hadde gitt dem nyttige verktøy som de kunne bruke i arbeidet. Men skulle de få til endring i praksis, måtte de også jobbe i en organisasjon som så på seg selv som en lærende organisasjon som la til rette for endringer.

– Hvis ikke jobben la til rette for det, tok de ofte med seg kunnskapen og skiftet jobb, sier Hole.

Den viktige mellomlederen Katrine Aasekjær har undersøkt om sykepleiere som tar videreutdanningen i kunnskapsbasert praksis, lykkes med å ta i bruk metodikken på arbeids­plassen. Hun er enig med Hole, men påpeker at det også er noen forskjeller.

– De som tok videreutdanning, skiftet ikke nød­­vendigvis jobb selv om de ikke fikk til endringer. Vi så hvor viktige mellomlederne var.

Studentene var avhengig av at den den nærmeste lederen forsto hva kunnskapsbasert praksis var og tilrettela for det på arbeidsplassen, forklarer Aasekjær.

I samarbeid med sine medforfattere publiserte hun nylig resultatene fra studien, basert på intervju med 20 tidligere videreutdannings­ studenter.

Blir endringsagenter Mastergradsstudentene så i større grad på seg selv som «endringsagenter» når de kom ut i praksis. De hadde mange ulike jobber, og en del av dem satt i lederposisjoner hvor de hadde handlingsrom til å gjøre endringer. De som ikke satt i lederposisjoner, meldte at de hadde lært strategier for å skape dette handlingsrommet.

– Mastergradsstudentene kunne mer om styringsmekanismene i helse- og omsorgsvesenet.

Denne kunnskapen brukte de aktivt for å forankre prosjektene sine hos sentrale personer i systemet, poeng­ terer Hole.

Hvis ikke jobben la til rette for endringer, tok de ofte med seg kunnskapen og skiftet jobb.

Suksessfaktorer En mastergrad gir mer dybde­kunnskap enn en videreutdanning, men utdanningen er ikke et mål i seg selv – uansett nivå. Det overordnede målet med begge utdanningene er at de skal føre til endringer i praksis som øker kvaliteten og pasientsikkerheten i norsk helsevesen.

Så hva skal egentlig til for å få utbytte av kompetansen slik at arbeidsplassen faktisk får til en kvalitetsforbedring?

– Sjansene er større for å lykkes dersom det er flere fra samme arbeidsplass som tar utdan­ ningen. Dersom sykepleieren kommer alene til­ bake med kunnskapen, drukner det lettere i den dag­lige virksomheten, forteller Katrine Aasekjær.

– De organisasjonene som sender flere på utdanning og har en klar strategi for hva de skal bruke de nyutdannede til, får selvsagt et mye større utbytte, legger Grete Oline Hole til.

De som hadde videreutdanning i bagasjen, startet for eksempel med å lage fagprosedyrer for å demonstrere for sine kollegaer verdien av å jobbe kunnskapsbasert. Dette var måten å «selge» produktet sitt til arbeidsplassen.

– Vi har funnet mange likheter, men strate­ giene de bruker er ulike. Mastergradsstudentene er mer selvstendige og tar regien selv. Videre­ utdanningsstudentene er mer avhengig av at det står en leder bak og legger til rette, kommenterer Aasekjær.

Egentlig burde kunnskapsbasert praksis vært en så viktig del av de helsefaglige grunn­utdan­ ningene at nyutdannet helsepersonell hadde den kompetansen de trengte for å bruke metoden aktivt i sitt daglige virke. Der er vi dessverre ikke i dag, mener de to.

– Vi opplever at høgskolene har ulik kompe­ tanse og underviser ulikt i kunnskapsbasert praksis.

Et eget doktorgradsprosjekt ved Høgskolen på Vestlandet kartlegger nå bachelorstudenters kompe­­tanse i kunnskapsbasert praksis. Hvordan lærere integrerer faget i helsefaglige bachelor­ utdanninger blir også undersøkt.

Kilder Grete Oline Hole, Sissel Johansson Brenna, Birgitte Graverholt, Donna Ciliska, Monica Wammen Nortvedt: Educating change agents: A qualitative descriptive study of graduates of a Master’s program in evidence –based practice. BMC Medical Education, 2016 Katrine Aasekjær, Hilde Valen Waehle, Donna Ciliska, Monica Wammen Nortvedt, Esther Hjälmhult: Management Involvement: A Decicive Condition When Implementing Evidence-Based Practice. World views on Evidence-Based Practice, 2016.

pleie i praksis

27

Kan akademiseringen av sykepleiefaget ha gått på bekostning av yrkesrelevansen?

Sykepleiefaget har vært preget av profesjonskamp og akademisering. Men hvilke konsekvenser har dette hatt for et fag som krever høy grad av praktisk relevans i yrkesutøvelsen?

28

pleie i praksis

Faglig innspill

vitenskapelige av­g ren­s­n ing har altså ikke bare foregått mot medisin, det har vært en grense­ dragning mot de andre pleie- og omsorgsyrkene.

Sykepleierutdanningen ble tidlig påvirket av amerikanske tradisjoner for videreutdanning.

Der søkte man spesialisering mot medisinens tradisjoner. Det var lite eller ingen oppmerksom­ het omkring vitenskapsteori, etikk og omsorg. I løpet av 1950-, 60-, og 70- tallet ble det stadig vanligere for norske sykepleiere å søke seg til utlandet for å få mer kunnskap, og USA ble et populært studieland.

De første «amerikafarerne» i sykepleie ble også lærere på Norsk Sykepleierhøyskole når de kom hjem. «Amerikalinjen» som de også ble kalt, ble en innflytelsesrik kunnskapselite i Norsk Sykepleierforbund, som tidlig stimulerte til denne utviklingen. Gjennom stipendmidler opp­ fordret forbundet til å ta universitetsgrader og anbefalte utdanningsinstitusjoner for studentene (ofte Teachers College ved Columbia University i New York). Det var vanlig at stipendmottakeren forpliktet seg til å søke stilling ved Norges Syke­ pleierhøyskole når utdanningen var ferdig.

Av mange ble «amerikalinjen» sett på som en ensretting av undervisningen. At den var for mye orientert mot medisinstudiet. Motsvaret ble der­ med å knytte seg til en mer samfunns­v iten­skape­ lig tradisjon fremfor den medisinske tradi­sjonen.

Spesialistkompetansen som ble bygget, var der­ med formet etter legenes modell, men der sam­ funnsvitenskapen satte rammer for innholdet.

Sykepleie brukes ofte som eksempel på en vel­ lykket profesjonaliseringsprosess. Syke­pleierne har fått kontroll over en viktig yrkesutøvelse i vel­ferdsstaten gjennom å dyrke frem en aka­ demisk kunnskapsbase, godkjent i utdan­nings­­ systemet.

Det viktige i slike profesjonaliseringsprosesser er å forsøke å nærme seg gruppene som står over dem i statushierarkiet, i sykepleiens tilfelle legene og medisinen. Sykepleierne har for eksempel vist at de har kompetanse og kvalitet, altså at faget utgjør en profesjonell kunn­ skapsbase. Samtidig er det viktig å avgrense nedover, altså å sikre at andre grupper ikke jobber seg oppover i statushierarkiet og får rett til å utøve sykepleiernes opp­gaver. Sykepleiens

Joakim Caspersen, NTNU Samfunnsforskning og Senter for profesjons­ studier, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Norsk Sykepleierforbund har vært skeptiske til forslag om yrkesfaglige veier inn i sykepleie.

Forslaget har kommet opp i forskjellige former opp gjennom årene, også i den foreløpig siste stor­ tingsmeldingen om utdanning i helse- og vel­ferds­ utdanningene «Utdanning for velferd. Samspill i praksis», (Stortingsmelding 13, 2011–2012). Her foreslår myndighetene å gjennomføre forsøk med en såkalt yrkesfaglig vei (Y-veien). Dette prøves nå ut som tre-terminsordning ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Utdanningen tas over tre år som normalt, men med to sommer­terminer. Opptaket til tre-terminsordningen er basert på fullført og bestått VG1, VG2 og fagbrev som helsefagarbeider, motivasjonsbrev og et intervju. Ordningen er altså basert på at kandi­dater med yrkesutdanning

pleie i praksis

29

i helse- og sosialfag kan tas opp til tilrettelagte studier i høyere utdanning.

Sykepleierforbundets offisielle argumentasjon for å sikre at de har rett til å utføre spesifikke arbeids­­ oppgaver, har vært å fremheve at det er kvaliteten i arbeidet som står på spill. Men også pro­fe­sjo­ naliseringsargumentet har ligget til grunn.

I 1968 foreslo for eksempel den såkalte Bjørnsson-komiteen at hjelpepleierutdanningen skulle gi grunnlag for en avkortning i sykepleier­ utdanningen. Komiteen ønsket et trinnvis ut­ dan­ningssystem for helse- og sosialsektoren, der syke­pleierutdanningen skulle foregå i videre­ gående skole i form av yrkesutdanning over ett år. Deretter som to år på høyskolenivå.

Ifølge NIFU-forsker Håkon Høst kunne endringene på den ene siden «ses som en anerkjennelse av at hjelpepleierutdanningen la det første grunnlaget for utdanning til sykepleier.

På den annen side betydde det at sykepleier­ utdan­ningen ikke ble en treårig høyere utdan­ ning som bygget på eksamen artium, men en toårig utdanning som bygget på en videregående yrkesutdanning».

Norsk Sykepleierforbund var negative til en slik utvikling. Det tok sin tid før Bjørnssonkomiteens innstilling ble behandlet i Stortinget i 1976. Derfor startet forbundet å utarbeide sin egen modell for grunnutdanning i sykepleie.

Deres argumenter for treårig grunnutdanning for sykepleie førte dermed til at Bjørnssonforslaget ikke ble vedtatt.

Sykepleierforbundet gir ikke særlig rom for tvil om hva de mener om å innføre Y-vei for kandi­ dater med yrkesutdanning i helse- og sosialfag.

Forbundet ønsker krav til studie­kompetanse for opptak til høyere utdanning og at det skal arbeides for karakterkrav knyttet til opptak.

Begrun­nelsen er at dette vil opprettholde den faglige kvali­ teten.

Når du er ferdig utdannet sykepleier, er du kvalifisert for praktisk, klinisk syke-­ pleie, men også for videre utdanning og akademisk

30

pleie i praksis

arbeid. Denne tosidigheten gjelder ikke bare for syke­pleie. Yrkesrettede høyere utdanninger står på mange måter i en evig klemme her. På den ene siden skal de kvalifisere til praktisk yrkes­ utøvelse gjennom et utdanningsløp. På den andre siden har de også et klart akademisk mandat om å utvikle faget. I tillegg er det mange driv­k refter som er med på å dra utdan­ningene i en mer aka­demisk retning, både nasjonalt og inter­na­sjo­nalt, ofte beskrevet som «aka­demisk drift».

Akademisk drift inne­bærer en individuell og insti­tu­ sjonell utvik­ling mot stadig høyere status. Det er for det første en tendens til at organi­ sasjoner imiterer andre organi­sasjoner som opp­ fattes å ha høyere status.

Ofte er det fag­ personalet ved utdan­ nings­ins­t itusjonene som er driv­k reftene i slike prosesser.

De legger ofte press på ledelsen for å få bedre

faglig innspill

forskningsbetingelser, muligheter til å utvikle studieprogram på stadig høyere nivåer, og dermed begynne å ligne mer på universitetene.

Ledelsen har på sin side et ønske om å heve organisasjonens status, og ønsker dermed at personalet i større grad skal drive akademisk forskning og benytte seg av tradisjonelle aka­ demiske undervisningsformer. På denne måten er undervisningspersonalet og institusjonen deltakere i gjensidig forsterkende prosesser.

Prosessene forsterkes gjennom akkrediterings­ prosesser (i Norge er det Nokut som har ansvar for disse) som bruker klassiske akademiske kriterier for å bedømme utdanningenes kvalitet. I sum skapes et selvforsterkende akademisk driv.

På 1990-tallet kom høyskole­re­formen, og med den skjedde det en stor omveltning i syke­pleier­utdanningen. Det faglige målet med reformen var å heve kvaliteten i høyere utdan­ning og forsk­ ning. Dette skulle skje ved at institusjonene ble bedre på det de var gode på, og samarbeide med andre på områder de selv sto svakere.

Rammeplanen som var gjeldende før inn­før­ ingen av høyskolereformen, var med vilje formu­lert vidt for å gi de enkelte sykepleier­ utdan­ningene mest mulig frihet. Ramme­planen som ble fastsatt i etter­kant av høy­skole­reformen i 2000, vektla i større grad standardisering.

Syke­pleier­utdanning skulle være sykepleier­ utdanning, uansett studiested.

Spenningen mellom den akademiske og den praktiske orienteringen i sykepleie ble på mange måter forsterket gjennom høyskolereformen, ved at utdanningen ble dreid i en mer akademisk retning.

Sykepleierutdanningens rolle som en gene­ ralist­utdanning ble satt under press, hevdet enkelte, gjennom denne vektleggingen av aka­ demiske tradisjoner. Den treårige sykepleier­ utdanningen skulle først og fremst utdanne sykepleiere til å utføre praktisk sykepleierarbeid.

Den akademiske orienteringen utfordret dette synet.

Som et motsvar ble praksis­studiene løftet frem til å ha en tydeligere posisjon enn før, men ble kritisert av dem som mente at forsk­n ing og teori var viktig for å utvikle selv­stendige og omstil­lings­dyktige yrkes­utøvere. Dreiningen mot det akademiske kom også til uttrykk gjennom inn­føringen av en felles lov for universiteter og høy­skoler, som slår fast at alle høyere utdan­n ings­institusjoner skal drive

pleie i praksis

31

forskning og ut­v iklings­arbeid. Mot­set­n ingen mellom det aka­demiske og yrkes­orien­ter­ingen ble under­streket ved at loven sa at syke­pleien er en yrkes­utdan­n ing (som gir assosiasjoner til videre­gående­n ivået), samtidig som den skal være forsknings­basert.

Sykepleiefaget trekkes ofte frem som det vellykkede profesjons­ prosjektet. Årsaken til det, mener flere, er at de som har vært drivkrefter for ut­v iklingen, har lykkes i å

32

pleie i praksis

bruke kunn­skaps­utviklingen som verk­tøy for å sikre sykepleiens status. Ikke minst har utdan­ning vært viktig i lønns­kampen for sykepleie. Men spørsmålet er om denne akademiseringen har ført til at utdan­ningen har blitt mindre relevant for utøvelsen av yrket.

Hvis vi går litt tilbake i historien, stod syke­ pleien overfor følgende spørsmål: Skulle man vekt­legge den mer formaliserte «nursing science», med idealer hentet fra medisinens teo­ retiske og abstrakte kunn­skap? Eller skulle man drive forskning i samarbeid med sykepleiens praksis­felt? Det ble valgt en fremgangsmåte som på mange måter kan virke paradoksal sett i dagens lys. Dreiningen av sykepleie mot de ikkebiologiske og ikke-teknologiske temaene var et forsøk på å praksisrette sykepleiefaget.

Sykepleierforbundet har på samme tid både jobbet med å styrke det akademiske kunnskaps­g runnlaget og med å

faglig innspill

fremheve viktigheten av å styrke praksis­under­ visningen. Det ligger derfor en dobbelthet i Syke­pleierforbundets strategi på dette området.

Vi kan si at det doble arbeidet forbundet har gjort med praksisretting og akademisering, har gjort sykepleierne i mindre grad i stand til å møte arbeidsgiveres forventning om å overføre kunnskap. Og det er denne spenningen man ser resultatet av i diskusjoner om praksisretting og akademisk orientering. Norsk Sykepleierforbund argumenterer på den ene siden for profesjonell autonomi basert på deres særegne kunnskapsbase, samtidig som sykepleieprofesjonen må svare for krav om yrkesretting og relevans fra offentlige og private arbeidsgivere.

Strategien med å fremme sykepleiens eksklu­sive kunnskapsgrunnlag kan dermed sies å ha gått på bekostning av den direkte nytten av syke­pleier­ utdanningen. Dette er en problemstilling som til en viss grad rammer alle profesjoner som står i spen­ ningen mellom det akademiske og det yrkesrettede.

Profesjonskampen har stått høyt på agendaen i sykepleiefaget. Man har sett viktig­heten av å bygge profesjonen for å stå best mulig rustet blant annet i lønnskampen. Spørsmålet er hvilke konsekvenser en slik utvikling kan ha hatt for et fag med høye krav til relevant praksiskunnskap.

Kilder Artikkelen bygger på Caspersen, Joakim: Drivkrefter i profesjonsutdanningene i sykepleie og medisin, NIFUrapport 33/2012, og er en redigert versjon av «Ikke bare en helgevakt», publisert i Manifest Tidsskrift i 2013.

Caspersen, J. og Kårstein, A. (2013): Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant praksisveiledere. NIFUrapport 14/2013.

Hatlevik, I.K.R. (2012): Praksis i studiene.

En undersøkelse blant praksisveiledere, faglærere og studenter ved fem profesjonsutdanninger. HiOA småskrift 2012 nr. 2.

Høst, H. (2007). Utdanningsreformer som moderniseringsoffensiv: en studie av hjelpepleieryrkets rekruttering og dannelseshistorie, 1960–2006. Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

Juvkam, R. A. (1985): Sykepleieforskning i Norge/vitenskapsteori og praksis. Gyldendal.

Karseth, B. (2000): Sykepleierutdanning i en reformtid. Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, NIFU. Karseth, B. (2004): Hva er gyldig kunnskap i sykepleierutdanningen? Noen kunnskapsmessige og didaktiske kommentarer. I B. Christiansen, B. Karseth & K. Heggen (red.), Klinikk og akademia/reformer, rammer og roller i sykepleierutdanning.

Universitetsforlaget.

Karseth, B. & Nerland, M. (2007): Building professionalism in a knowledge society: Examining discourses of knowledge in four professinal associations. Journal of Education and Work.

Kyvik, S. (2002): Utviklingen av en egen høgskolesektor. I S. Kyvik (Red.), Fra yrkesskole til universitet?: endringsprosesser i høgskolesektoren. Fagbokforlaget.

Mekki, T.E. (1999): Tiltak for å styrke sykepleierutdanningen, rapport fra et utvalg. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Melby, K. (1990): Kall og kamp – Norsk Sykepleierforbunds historie. J.W. Cappelens Forlag.

Messel, J. og Smeby, J-C (2017). Akademisering av høyskoleutdanningene? I S. Mausethagen og J-C. Smeby (Red.) Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse.

Universitetsforlaget.

Notat fra Norsk Sykepleierforbund til Kirke, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget angående stortingsmelding 13 (2011–2012), Utdanning for velferd – samspill i praksis.

Slagstad, R. (2006: Kunnskapens hus (2. utvidete utg.). Pax. Stortingsmelding 40 (1990–91). Fra visjon til virke: om høgre utdanning.

pleie i praksis

33

tema I temaheftene går Fagbladet dypere inn i problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen til medlemmer i Fagforbundet. Du kan også ha god nytte av hefter som tidligere er utgitt.

LIVSLANG LÆRING Temahefte nr. 40

For medlemmer av Fagforbundet

profesjonell nærhet Temahefte nr. 38

For medlemmer av Fagforbundet

Uunnværlige sosialarbeidere

Læring på jobben Temahefte nr. 35

For medlemmer av Fagforbundet

FAGBLA DETS TEMAH EFTER GIR DEG UT FORDR INGER, KUNNS KAP OG INS PIRASJ ON

HEFTENE ER GRATIS!

Bestill Fagbladets temahefter på fagforbundet.no. Gå inn i Nettbutikken, Yrkesfaglige temahefter.

FOTO: COLOURBOX.COM

Hva ønsker du å lese mer om innenfor ditt fagfelt?

Send oss forslag til temaer tips@fagbladet.no

Spar

...gjør dagen din behagelig

15%

Comfort Stretch - God stretchkvalitet i friske farger En behagelig serie hvor komfort, design og funksjonalitet går sammen i en behagelig enhet.

49% bomull/48% polyester/3% EOL-stretch

Husk å oppgi rabattkode FB917

Modell 20213 Formsydd dametunika med v-utskjæring, korte ermer og brystlomme.

XS - 4XL

Ordinærpris 489,00 Nå kun

Sort

415,-

Turkis

Lilla

Cerise

Navy

Lys blå

Marine

Koksgrå

Lys blå

Marine

Koksgrå

Modell 20105 Formsydd dameoverdel med trykknapper, v-utskjæring og korte ermer.

XS - 4XL

Sort

Turkis

Lilla

Modell 96305 2-veis stretchkvalitet.

Damebukse med regulerbare stropper i livet og ved ankelen.

Sort + Hvit.

Str. XS/36 - 4XL/50

Cerise

Navy

Stretch Sport - Fantastisk stretchkvalitet Funksjonell bukse med stretch i begge retninger. Perfekt både til arbeid, trening og fritid.

88% polyamid/ 12% elastan

Ordinærpris 549,00 Nå kun

465,Modell 920050

Modell 920070

Doria Kvalitet: Skinn Farge: Fuchsia m. blomst Hvit - Lilla - Lys blå Størrelse: 36 - 42

Sunny Kvalitet: Skinn Farge: Fuchsia Lilla - Lys grå Lys blå Størrelse: 36 - 42

FRITT VALG Ordinærpris 549,00 Nå kun

465,-

Modell 920090 Maud Kvalitet: Mesh Farge: Lys grå Fuchsia - Hvit Navy Størrelse: 36 - 42

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no Tilbudet gjelder til 30.11.17 og du har full bytte- og returrett i 30 dager.

Bestill på 57 69 46 00 eller www.praxis.no

Praxis Arbeids- og Fritidsklær AS Sjøtun Næringspark 6899 Balestrand