Temahefte 38

profesjonell nĂŚrhet Temahefte nr. 38

UunnvĂŚrlige sosialarbeidere

For medlemmer av Fagforbundet

Leder

Uten sosialarbeiderne blir velferdsstaten bare fine ord

INNHOLD 4-7 13-15

Det viktigste prinsippet for den norske velferdsstaten er at velferdsordningene skal gjelde alle, uavhengig av om du er rik eller fattig, gammel eller ung og inn­ vandrer eller norsk.

Sosialarbeiderne som jobber i Nav, i barne- og familie­vern, på krisesenter og i asylmottak, sørger for at prinsippene blir satt ut i praksis. De jobber i rusomsorg, fengselsvesen og psykisk helsearbeid, og bidrar med viktig kunnskap i barnehage, skole og på sykehus. De har som jobb å vise omtanke for utsatte grupper.

Forutsetningene er perfekte i Norge for å drive arbeid som fremmer folks helse, ifølge en kommentar i dette heftet. Når politikere og medier mistenkelig­ gjør dem som har størst behov for velferdsstatens tjenester, setter vi velferdsstaten under press. Utsagn som «det skal bli vanskeligere å være sykmeldt» og innstramminger overfor dem som mottar uføretrygd, skaper et inntrykk av at de som faller utenfor bare må skjerpe seg litt for å komme innenfor igjen.

Sosialarbeiderne vet at dette ikke stemmer. De ser at også i velferdsstaten Norge fins det fattige familier, folk med psykiske lidelser og familier som sliter på grunn av rusavhengighet. De ser mennesker i krise hver dag.

I dette heftet møter du sosial­ arbeidere i ulike jobber. Mange av dem

< 3 Leder < 4–7 Jegersberg gård: Rusavhengige øver seg på et vanlig liv < 8–10 Anders Zachrisson: Kan begrep fra psykoanalytisk terapi være nyttig? < 11–12 Steinar Lorentzen: Å forstå andre kan være så mangt < 13–15 Utviklingshemming: Gleder seg til å få en jobb < 16–19 En liten trøst til barn i asylmottak < 20–21 Bjørn Erik Lohne: Fra teori til praksis — det store spranget < 22–25 Krisesenter: Ikke nok tid til omsorg <2 6–28 Kvalifiserte tolker sikrer likeverdige tjenester < 30–31 Maurice Mittelmark: Jeg forbinder velferdsstaten med lykke < 32–34 Barneansvarlige på sykehus: Når mor eller far er syk < 35 Lær mer

32-34

kommer i klemma mellom enkelt­menneskets behov og systemets begrensninger.

– Vi er alltid bakpå, sier lederen på et krisesenter du kan lese om i heftet, og forteller om konsulenter fra kommunen som kommer på besøk for å se hvor det kan strammes inn økonomisk.

En sosialarbeider på asylmottak kaller jobben for himmel og helvete. Himmel når hun får lagt til rette for at traumatiserte barn og foreldre kan leke sammen. Helvete når hun mangler ressurser og må bruke tida på å sende søknader om økonomisk støtte, i stedet for å være sammen med barna på mottaket.

Få politikere vil si at de er imot velferdsstaten.

Like­vel er det mange som ønsker å konkurranseutsette tjenestene og stramme inn tilbudet for dem som allerede har minst.

Argumentet er gjerne økonomisk. Sosialt arbeid gir ikke kommunen profitt, men å spare penger på de svakeste i samfunnet vil sannsynligvis ikke lønne seg på lang sikt. Det er ikke en vel­ferdsstat verdig.

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

2

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Nina Berggren Monsen. Illustrasjoner: Svein Johan Reisang/ Burning Ink. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 5. mai 2015.

393

Trykksak

sosialt arbeid

3

Leder

Uten sosialarbeiderne blir velferdsstaten bare fine ord

INNHOLD 4-7 13-15

Det viktigste prinsippet for den norske velferdsstaten er at velferdsordningene skal gjelde alle, uavhengig av om du er rik eller fattig, gammel eller ung og inn­ vandrer eller norsk.

Sosialarbeiderne som jobber i Nav, i barne- og familie­vern, på krisesenter og i asylmottak, sørger for at prinsippene blir satt ut i praksis. De jobber i rusomsorg, fengselsvesen og psykisk helsearbeid, og bidrar med viktig kunnskap i barnehage, skole og på sykehus. De har som jobb å vise omtanke for utsatte grupper.

Forutsetningene er perfekte i Norge for å drive arbeid som fremmer folks helse, ifølge en kommentar i dette heftet. Når politikere og medier mistenkelig­ gjør dem som har størst behov for velferdsstatens tjenester, setter vi velferdsstaten under press. Utsagn som «det skal bli vanskeligere å være sykmeldt» og innstramminger overfor dem som mottar uføretrygd, skaper et inntrykk av at de som faller utenfor bare må skjerpe seg litt for å komme innenfor igjen.

Sosialarbeiderne vet at dette ikke stemmer. De ser at også i velferdsstaten Norge fins det fattige familier, folk med psykiske lidelser og familier som sliter på grunn av rusavhengighet. De ser mennesker i krise hver dag.

I dette heftet møter du sosial­ arbeidere i ulike jobber. Mange av dem

< 3 Leder < 4–7 Jegersberg gård: Rusavhengige øver seg på et vanlig liv < 8–10 Anders Zachrisson: Kan begrep fra psykoanalytisk terapi være nyttig? < 11–12 Steinar Lorentzen: Å forstå andre kan være så mangt < 13–15 Utviklingshemming: Gleder seg til å få en jobb < 16–19 En liten trøst til barn i asylmottak < 20–21 Bjørn Erik Lohne: Fra teori til praksis — det store spranget < 22–25 Krisesenter: Ikke nok tid til omsorg <2 6–28 Kvalifiserte tolker sikrer likeverdige tjenester < 30–31 Maurice Mittelmark: Jeg forbinder velferdsstaten med lykke < 32–34 Barneansvarlige på sykehus: Når mor eller far er syk < 35 Lær mer

32-34

kommer i klemma mellom enkelt­menneskets behov og systemets begrensninger.

– Vi er alltid bakpå, sier lederen på et krisesenter du kan lese om i heftet, og forteller om konsulenter fra kommunen som kommer på besøk for å se hvor det kan strammes inn økonomisk.

En sosialarbeider på asylmottak kaller jobben for himmel og helvete. Himmel når hun får lagt til rette for at traumatiserte barn og foreldre kan leke sammen. Helvete når hun mangler ressurser og må bruke tida på å sende søknader om økonomisk støtte, i stedet for å være sammen med barna på mottaket.

Få politikere vil si at de er imot velferdsstaten.

Like­vel er det mange som ønsker å konkurranseutsette tjenestene og stramme inn tilbudet for dem som allerede har minst.

Argumentet er gjerne økonomisk. Sosialt arbeid gir ikke kommunen profitt, men å spare penger på de svakeste i samfunnet vil sannsynligvis ikke lønne seg på lang sikt. Det er ikke en vel­ferdsstat verdig.

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

2

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Nina Berggren Monsen. Illustrasjoner: Svein Johan Reisang/ Burning Ink. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 5. mai 2015.

393

Trykksak

sosialt arbeid

3

brukererfaring

Rusavhengige øver seg på et vanlig liv Kristin Baatz holder beboerne på Jegersberg gård i strammere tøyler enn hestene. Men smilet sitter løst.

Tekst: NINA BERGGREN MONSEN Foto: EVA KYLLAND

– Det ligger trygghet i de strenge rammene vi har på Jegersberg, sier Baatz. Hun er sosionom og jobber som stallsjef og mentor på gården, som er et rehabi­ literingssenter for rusavhengige.

Gården har ingen låste dører.

– Men vi har ikke rom for folk som ønsker «å ta en sprekk», sier hun.

Og regelen om at alle måltider spises sammen er ren medisin, ifølge henne.

– Ensomhet er den største risikofaktoren for rus­ avhengige, fortsetter Baatz.

Rusavhengige sliter ofte med lav selvtillit, har slitt ut eller mistet familien sin, og må velge bort tidligere venner for det nye rusfrie livet. På Jegersberg gård blir de del av et fellesskap som sammen øver seg på et vanlig liv i jobb og uten rus.

ULIK ERFARING: Ingelill Lærum Pedersen, fagansvarlig på Jegersberg, mener gården er en suksess fordi kommunen tør å høre på folk med brukererfaring, slik som kollegene hennes Kristin Baatz og Trond Offergaard i bakgrunnen.

4

sosialt arbeid

Dobbeltkompetanse På seg selv kjenner du andre, sies det. Baatz har brukt flere år av livet sitt på å ljuge og holde ting skjult.

Nå kommer erfaringen som rusavhengig til nytte i jobben med å hjelpe andre tilbake til et rusfritt liv.

– Da det bodde en mamma her, merket jeg at hun fant støtte i at jeg også var mor. At jeg også hadde følt meg som en mislykka, sier Baatz.

– Tida er det beste vi har på Jegersberg gård. Det tar mange år å innse at du skal leve rusfritt resten av livet. Å kunne bo med folk som sier det til deg, og viser at de selv har klart det, det tror jeg er nyttig, legger hun til.

Leser signalene Trond Offergaard har en bachelor i idrett og har gått livets harde skole, ifølge ham selv.

Den skolen inkluderte rus og har gitt ham spesial­ kompetanse på å kjenne lusa på gangen. En nyttig kompetanse i jobben som mentor på Jegersberg gård.

– Jeg ser signalene før sprekken kommer, sier han, og legger til at fellesskapet også er nyttig for å forhindre sprekker. Ingen får mulighet til å isolere seg.

Hittil har ikke rehabiliteringssenteret opplevd at noen sprekker.

– Det er ikke usunt å ha rustanker. Det er bare bra å få de tankene fram. Det er hva du gjør med tankene som er avgjørende, sier Offergaard.

Jobben på Jegersberg påminner ham om hvor han selv har vært.

– Det er et helt annet liv å være i aktiv rus enn å være her inne. Jeg må minne meg på mine svarteste dager. For det er der jeg havner hvis jeg ikke fortsetter å utvikle meg videre, sier Offergaard.

FRI DRESSUR: Rutiner og faste regler gir trygghet til beboerne, sier Kristin Baatz, stallsjef og mentor på Jegersberg gård.

< sosialt arbeid: profesjonell nærhet

5

brukererfaring

Rusavhengige øver seg på et vanlig liv Kristin Baatz holder beboerne på Jegersberg gård i strammere tøyler enn hestene. Men smilet sitter løst.

Tekst: NINA BERGGREN MONSEN Foto: EVA KYLLAND

– Det ligger trygghet i de strenge rammene vi har på Jegersberg, sier Baatz. Hun er sosionom og jobber som stallsjef og mentor på gården, som er et rehabi­ literingssenter for rusavhengige.

Gården har ingen låste dører.

– Men vi har ikke rom for folk som ønsker «å ta en sprekk», sier hun.

Og regelen om at alle måltider spises sammen er ren medisin, ifølge henne.

– Ensomhet er den største risikofaktoren for rus­ avhengige, fortsetter Baatz.

Rusavhengige sliter ofte med lav selvtillit, har slitt ut eller mistet familien sin, og må velge bort tidligere venner for det nye rusfrie livet. På Jegersberg gård blir de del av et fellesskap som sammen øver seg på et vanlig liv i jobb og uten rus.

ULIK ERFARING: Ingelill Lærum Pedersen, fagansvarlig på Jegersberg, mener gården er en suksess fordi kommunen tør å høre på folk med brukererfaring, slik som kollegene hennes Kristin Baatz og Trond Offergaard i bakgrunnen.

4

sosialt arbeid

Dobbeltkompetanse På seg selv kjenner du andre, sies det. Baatz har brukt flere år av livet sitt på å ljuge og holde ting skjult.

Nå kommer erfaringen som rusavhengig til nytte i jobben med å hjelpe andre tilbake til et rusfritt liv.

– Da det bodde en mamma her, merket jeg at hun fant støtte i at jeg også var mor. At jeg også hadde følt meg som en mislykka, sier Baatz.

– Tida er det beste vi har på Jegersberg gård. Det tar mange år å innse at du skal leve rusfritt resten av livet. Å kunne bo med folk som sier det til deg, og viser at de selv har klart det, det tror jeg er nyttig, legger hun til.

Leser signalene Trond Offergaard har en bachelor i idrett og har gått livets harde skole, ifølge ham selv.

Den skolen inkluderte rus og har gitt ham spesial­ kompetanse på å kjenne lusa på gangen. En nyttig kompetanse i jobben som mentor på Jegersberg gård.

– Jeg ser signalene før sprekken kommer, sier han, og legger til at fellesskapet også er nyttig for å forhindre sprekker. Ingen får mulighet til å isolere seg.

Hittil har ikke rehabiliteringssenteret opplevd at noen sprekker.

– Det er ikke usunt å ha rustanker. Det er bare bra å få de tankene fram. Det er hva du gjør med tankene som er avgjørende, sier Offergaard.

Jobben på Jegersberg påminner ham om hvor han selv har vært.

– Det er et helt annet liv å være i aktiv rus enn å være her inne. Jeg må minne meg på mine svarteste dager. For det er der jeg havner hvis jeg ikke fortsetter å utvikle meg videre, sier Offergaard.

FRI DRESSUR: Rutiner og faste regler gir trygghet til beboerne, sier Kristin Baatz, stallsjef og mentor på Jegersberg gård.

< sosialt arbeid: profesjonell nærhet

5

brukererfaring

LURVELEVEN: Det er ivrige typer som går på hunde­ daghjem på Jegersberg gård.

Hundepasseren og hennes mentor, Arild Strømmen, passer på at lekeslåssingen ikke blir blodig alvor.

Jegersberg gård • Tilbyr bolig og arbeids­ plass til rusavhengige.

• Beboerne får kommunal leiekontrakt når de flytter inn.

• Grunnmuren i rehabili­ terings­modellen består av tid, fellesskap, mentor­ ordning og kvalifisering.

Sammensetningen av folk, fra ansatte med bruker­ erfaring til en daglig leder som har vært hotell­ direktør, er nøkkelen til stedets suksess, mener Ingelill Lærum Pedersen, som er fagansvarlig på Jegersberg.

– Modellen på Jegersberg gård virker fordi kom­ munen har turt å høre på dem som har bruker­ erfaring, sier Pedersen.

Hun tviler dessuten på at Jegersberg ville hatt like hårete mål som i dag med en sosionom som daglig leder i stedet for en sjef med erfaring fra næringslivet.

De vanskelige høytidene Jula illustrerer godt hvor nyttig det er at de ansatte har ulik bakgrunn. Da jula nærmet seg var nemlig hun og daglig leder i fullt julemodus. De planla innkjøp av juletre og drømte om hvor fint det skulle bli å pynte til jul på den ærverdige gården.

Til slutt måtte Offergaard si ifra.

– Det er ditt eget behov for julestemning du til­ fredsstiller, sa han til Pedersen. For beboerne hater jula, slik han selv og Baatz også har gjort.

– Det ga meg noe å tenke på, sier Pedersen.

– Samtidig er det en del av rehabiliteringa å gjøre høytider som jula overkommelig. Vi skal gi beboerne nye minner å knytte til disse dagene, legger hun til.

– Nå har jeg og beboerne begynt å grue oss til 17. mai. De dagene som er positive for mange er forferdelige for dem som har vokst opp med rus, sier Baatz.

• Arbeidsdagen på gården er fra 07.00 til 15.30.

• Det er rom til åtte beboere. I mars fikk Jegersberg klarsignal fra bystyret til å utvide med 18 nye plasser.

• Gården driver hunde­­dag­hjem, selger og hogger tømmer på oppdrag og leier ut stallbåser og hester.

• En serviceavdeling tar hage­oppdrag på bestilling.

6

sosialt arbeid

Fra avrusning til vanlig liv Pedersen har jobbet med rusproblematikk i over ti år, men sier hun aldri har lært hvor mye det faktisk krever å bli rusfri før hun kom til Jegersberg.

– Det finnes mange bra tiltak i behandlings­ tjenestene, men hjelp til å klare livet etter at behandlingen er ferdig, det mangler, sier hun.

Jegersberg fyller gapet mellom behandling og vanlig liv i bolig og jobb. Å bli fysisk frisk går relativt fort, men å lære seg å leve et rusfritt liv tar lang tid, ifølge Pedersen.

– Å stå opp om morgenen og klare å stå i vanskelige situasjoner på jobb, det øver vi på, sier hun og legger til at de nesten ikke har sykefravær på gården. Å lære seg både å ta imot og å gi tilbakemeldinger, er en viktig del av arbeidstreningen.

– Fikk jeg kritikk før, ville jeg vanligvis gått og ruset meg. Det er en viktig del av det vanglige livet å klare å ta i mot kritikk uten å ty til rus, sier Baatz.

Hesteabstinens Klokka er knapt sju, men i stallen er hestene godt i gang med dagens frokost. Lyden av hester som tygger høy er noe av det deiligste som fins, mener en av beboerne på gården. Han vil ikke stå fram med navn, men er stallgutt på Jegersberg.

– Hvis jeg har det tøft på kvelden, setter jeg meg i båsen hos hesten min, sier han.

Han hadde glemt at han hadde drevet med hester som liten. Det var først da han kom i stallen at det

GAMMELT EKTEPAR: En av stall­guttene på Jegersberg gård kaller seg og hesten sin for et gammelt ektepar.

demret for han. Nå kaller han seg og hesten han har ansvar for, for et gammelt ektepar.

På grunn av to forstuede fingre måtte han en gang holde seg borte fra stallen i to dager.

– Jeg fikk abstinenser, sier han og smiler. I mot­ setning til abstinensene som har revet i kroppen hans, er hesteabstinens noe positivt.

– Hun er en varmblodstraver, men var i ei ulykke da hun var lita. Det ødela sjansene for å bli konkur­r anse­hest, sier han og gir hoppa et nuss på mulen.

Hans hjerte har hun i alle fall vunnet.

pleier å si at han har 20 års erfaring fra begge liv – som rusmisbruker og som rusfri.

– Alle har en mentor, men så går beboerne forbi oss. Vi må slippe dem løs, sier Strømmen og ser på den eneste kvinnelige beboeren på gården mens hun passer hundene i luftegården.

– Hun skal ta over hundedaghjemmet snart, sier han og ser bort på hundepasseren som er tydelig klar for oppgaven.

– Dette er drømmejobben, sier hun og smiler.

Hundedaghjem Hestenes rytmiske tygging blir brått avbrutt av et vold­somt leven fra gårdsplassen. Der har de første «barnehagebarna» til gårdens hundedaghjem an­ kom­met. Blant logrende haler og ivrige bjeff noterer en av beboerne og hennes mentor hvilke hunder som har kommet og hvilke som passer til å gå på tur sammen.

Arild Strømmen er også mentor på gården og

Mentorordning Jegersberg gård er basert på en mentorordning hvor egenerfaring blir ansett som ressurs i rehabiliteringsarbeidet. Alle beboerne får en mentor når de flytter inn. Mentorene har kommet langt i sin egen rehabilitering, kjenner gården godt, er aktiv og en bidragsyter i fellesskapet. Når du blir mentor selv, beholder du fortsatt din egen mentor. Mentorene er representert i alle prosesser som foregår i driften av gården, som rekruttering, rehabilitering, arbeidslag, oppfølging og samarbeid internt og eksternt.

sosialt arbeid

7

brukererfaring

LURVELEVEN: Det er ivrige typer som går på hunde­ daghjem på Jegersberg gård.

Hundepasseren og hennes mentor, Arild Strømmen, passer på at lekeslåssingen ikke blir blodig alvor.

Jegersberg gård • Tilbyr bolig og arbeids­ plass til rusavhengige.

• Beboerne får kommunal leiekontrakt når de flytter inn.

• Grunnmuren i rehabili­ terings­modellen består av tid, fellesskap, mentor­ ordning og kvalifisering.

Sammensetningen av folk, fra ansatte med bruker­ erfaring til en daglig leder som har vært hotell­ direktør, er nøkkelen til stedets suksess, mener Ingelill Lærum Pedersen, som er fagansvarlig på Jegersberg.

– Modellen på Jegersberg gård virker fordi kom­ munen har turt å høre på dem som har bruker­ erfaring, sier Pedersen.

Hun tviler dessuten på at Jegersberg ville hatt like hårete mål som i dag med en sosionom som daglig leder i stedet for en sjef med erfaring fra næringslivet.

De vanskelige høytidene Jula illustrerer godt hvor nyttig det er at de ansatte har ulik bakgrunn. Da jula nærmet seg var nemlig hun og daglig leder i fullt julemodus. De planla innkjøp av juletre og drømte om hvor fint det skulle bli å pynte til jul på den ærverdige gården.

Til slutt måtte Offergaard si ifra.

– Det er ditt eget behov for julestemning du til­ fredsstiller, sa han til Pedersen. For beboerne hater jula, slik han selv og Baatz også har gjort.

– Det ga meg noe å tenke på, sier Pedersen.

– Samtidig er det en del av rehabiliteringa å gjøre høytider som jula overkommelig. Vi skal gi beboerne nye minner å knytte til disse dagene, legger hun til.

– Nå har jeg og beboerne begynt å grue oss til 17. mai. De dagene som er positive for mange er forferdelige for dem som har vokst opp med rus, sier Baatz.

• Arbeidsdagen på gården er fra 07.00 til 15.30.

• Det er rom til åtte beboere. I mars fikk Jegersberg klarsignal fra bystyret til å utvide med 18 nye plasser.

• Gården driver hunde­­dag­hjem, selger og hogger tømmer på oppdrag og leier ut stallbåser og hester.

• En serviceavdeling tar hage­oppdrag på bestilling.

6

sosialt arbeid

Fra avrusning til vanlig liv Pedersen har jobbet med rusproblematikk i over ti år, men sier hun aldri har lært hvor mye det faktisk krever å bli rusfri før hun kom til Jegersberg.

– Det finnes mange bra tiltak i behandlings­ tjenestene, men hjelp til å klare livet etter at behandlingen er ferdig, det mangler, sier hun.

Jegersberg fyller gapet mellom behandling og vanlig liv i bolig og jobb. Å bli fysisk frisk går relativt fort, men å lære seg å leve et rusfritt liv tar lang tid, ifølge Pedersen.

– Å stå opp om morgenen og klare å stå i vanskelige situasjoner på jobb, det øver vi på, sier hun og legger til at de nesten ikke har sykefravær på gården. Å lære seg både å ta imot og å gi tilbakemeldinger, er en viktig del av arbeidstreningen.

– Fikk jeg kritikk før, ville jeg vanligvis gått og ruset meg. Det er en viktig del av det vanglige livet å klare å ta i mot kritikk uten å ty til rus, sier Baatz.

Hesteabstinens Klokka er knapt sju, men i stallen er hestene godt i gang med dagens frokost. Lyden av hester som tygger høy er noe av det deiligste som fins, mener en av beboerne på gården. Han vil ikke stå fram med navn, men er stallgutt på Jegersberg.

– Hvis jeg har det tøft på kvelden, setter jeg meg i båsen hos hesten min, sier han.

Han hadde glemt at han hadde drevet med hester som liten. Det var først da han kom i stallen at det

GAMMELT EKTEPAR: En av stall­guttene på Jegersberg gård kaller seg og hesten sin for et gammelt ektepar.

demret for han. Nå kaller han seg og hesten han har ansvar for, for et gammelt ektepar.

På grunn av to forstuede fingre måtte han en gang holde seg borte fra stallen i to dager.

– Jeg fikk abstinenser, sier han og smiler. I mot­ setning til abstinensene som har revet i kroppen hans, er hesteabstinens noe positivt.

– Hun er en varmblodstraver, men var i ei ulykke da hun var lita. Det ødela sjansene for å bli konkur­r anse­hest, sier han og gir hoppa et nuss på mulen.

Hans hjerte har hun i alle fall vunnet.

pleier å si at han har 20 års erfaring fra begge liv – som rusmisbruker og som rusfri.

– Alle har en mentor, men så går beboerne forbi oss. Vi må slippe dem løs, sier Strømmen og ser på den eneste kvinnelige beboeren på gården mens hun passer hundene i luftegården.

– Hun skal ta over hundedaghjemmet snart, sier han og ser bort på hundepasseren som er tydelig klar for oppgaven.

– Dette er drømmejobben, sier hun og smiler.

Hundedaghjem Hestenes rytmiske tygging blir brått avbrutt av et vold­somt leven fra gårdsplassen. Der har de første «barnehagebarna» til gårdens hundedaghjem an­ kom­met. Blant logrende haler og ivrige bjeff noterer en av beboerne og hennes mentor hvilke hunder som har kommet og hvilke som passer til å gå på tur sammen.

Arild Strømmen er også mentor på gården og

Mentorordning Jegersberg gård er basert på en mentorordning hvor egenerfaring blir ansett som ressurs i rehabiliteringsarbeidet. Alle beboerne får en mentor når de flytter inn. Mentorene har kommet langt i sin egen rehabilitering, kjenner gården godt, er aktiv og en bidragsyter i fellesskapet. Når du blir mentor selv, beholder du fortsatt din egen mentor. Mentorene er representert i alle prosesser som foregår i driften av gården, som rekruttering, rehabilitering, arbeidslag, oppfølging og samarbeid internt og eksternt.

sosialt arbeid

7

faglig innspill

Omsorgsarbeid:

Kan et begrep fra psyko­ analytisk terapi være nyttig?

Vår evne til nærvær og empati er begrenset og kan overbelastes, konsta­terer den danske psykologen Ole Schouenborg.

Schouenborg har fornuftige tanker om hvordan negative virkningene av langtids omsorgsarbeid kan reduseres. I hovedsak dreier det seg om å legge de ytre for­holdene til rette, men også den enkeltes an­svar for sin situasjon frem­heves.

Schouenborg sier at det må utvikles en helt ny teori og et fagspråk med mentale strategier som ivare­tar omsorgsarbeideres psykiske helse. Med bak­g runn i mitt arbeid som psykoterapeut vil jeg her gi et beskjedent bidrag til en slik mental strategi.

Innenfor psykoanalytisk terapi fins det måter å forstå relasjonen til pasienten på og strategier for å håndtere denne relasjonen. For meg har denne tenk­ningen vært et hjelpemiddel for å holde meg noen­lunde intakt som behandler.

Nå kan vi spørre om det er elementer i denne tenkningen som kan være nyttig også utenfor det psyko­­terapeutiske rom­met, i andre, minst like krevende behandlings- og omsorgssituasjoner.

Sentralt står tanken at vår opplevelse av andre er farget av våre tidligere rela­sjoner, især til de omsorgs­personene som var formende for vår personlighet.

Uten at vi er klar over det, utvikler vi en form for beredskap eller forventning i møte med andre som påvirker vår opplevelse av andre og vår reaksjon på dem. Et barn som har vokst opp med en autoritær og lite forståelsesfull far, vil utvikle reaksjonsmønstre som preger hvor­dan det reagerer på personer i autoritetsposisjon, lærere, politi, sjefer, behandlere osv. Disse reaksjons­mønstrene er individuelle og ubevisste. Noen reagerer kanskje med usikkerhet eller engstelse, noen med passivitet, noen med sinne og protest, noen kanskje trekker seg. Poenget er at reaksjonen ikke nødvendigvis er et svar på den andres oppførsel, men på en indre bered­skap. I psyko­analysen kalles dette for over­føring. Jeg reagerer på en person, som om han er en annen, og som om han for­holder seg til meg anner­ledes enn han faktisk gjør.

Anders Zachrisson er pensjonert første­ amanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo.

Overføring er et fenomen som ikke er begrenset til psyko­terapi­­rommet. Det er et feno­men som i varierende grad preger alle møter mellom men­ nesker. Nå er det ikke slik at den andre forandres full­stendig. Men den andre blir farget av min beredskap, det er som om han får preg av mitt indre

<

sosialt arbeid

9

faglig innspill

Omsorgsarbeid:

Kan et begrep fra psyko­ analytisk terapi være nyttig?

Vår evne til nærvær og empati er begrenset og kan overbelastes, konsta­terer den danske psykologen Ole Schouenborg.

Schouenborg har fornuftige tanker om hvordan negative virkningene av langtids omsorgsarbeid kan reduseres. I hovedsak dreier det seg om å legge de ytre for­holdene til rette, men også den enkeltes an­svar for sin situasjon frem­heves.

Schouenborg sier at det må utvikles en helt ny teori og et fagspråk med mentale strategier som ivare­tar omsorgsarbeideres psykiske helse. Med bak­g runn i mitt arbeid som psykoterapeut vil jeg her gi et beskjedent bidrag til en slik mental strategi.

Innenfor psykoanalytisk terapi fins det måter å forstå relasjonen til pasienten på og strategier for å håndtere denne relasjonen. For meg har denne tenk­ningen vært et hjelpemiddel for å holde meg noen­lunde intakt som behandler.

Nå kan vi spørre om det er elementer i denne tenkningen som kan være nyttig også utenfor det psyko­­terapeutiske rom­met, i andre, minst like krevende behandlings- og omsorgssituasjoner.

Sentralt står tanken at vår opplevelse av andre er farget av våre tidligere rela­sjoner, især til de omsorgs­personene som var formende for vår personlighet.

Uten at vi er klar over det, utvikler vi en form for beredskap eller forventning i møte med andre som påvirker vår opplevelse av andre og vår reaksjon på dem. Et barn som har vokst opp med en autoritær og lite forståelsesfull far, vil utvikle reaksjonsmønstre som preger hvor­dan det reagerer på personer i autoritetsposisjon, lærere, politi, sjefer, behandlere osv. Disse reaksjons­mønstrene er individuelle og ubevisste. Noen reagerer kanskje med usikkerhet eller engstelse, noen med passivitet, noen med sinne og protest, noen kanskje trekker seg. Poenget er at reaksjonen ikke nødvendigvis er et svar på den andres oppførsel, men på en indre bered­skap. I psyko­analysen kalles dette for over­føring. Jeg reagerer på en person, som om han er en annen, og som om han for­holder seg til meg anner­ledes enn han faktisk gjør.

Anders Zachrisson er pensjonert første­ amanuensis i psykologi ved Universitetet i Oslo.

Overføring er et fenomen som ikke er begrenset til psyko­terapi­­rommet. Det er et feno­men som i varierende grad preger alle møter mellom men­ nesker. Nå er det ikke slik at den andre forandres full­stendig. Men den andre blir farget av min beredskap, det er som om han får preg av mitt indre

<

sosialt arbeid

9

faglig innspill

bilde. Selv om fenomenet er all­ment, trenger det ikke å være for­styr­rende hvis den andre som ad­skilt person i sin egen rett ikke går helt tapt i opp­levelsen.

Under bestemte om­stendig­heter kan over­førings­­­ reaksjonene bli mer domi­nerende. Det gjelder for eksempel psyko­t iske tilstander, men også ved syk­ dom som gjør oss redde eller er forbundet med smerte, og som lett skaper en av­hengig­het til pleiepersonalet. Det er her jeg tenker at overførings­ begrepet kan være til nytte i omsorgsarbeid. Når pasienten rea­gerer med sterke følelser på meg som behandler eller pleier, kan det være at reaksjonen faktisk ikke umiddel­bart har å gjøre med meg og hva jeg har gjort eller sagt. At det er en overført reaksjon.

Med en slik holdning kan jeg forbli i mitt arbeid som pleier uten samtidig å føle meg urettmessig kritisert.

Det betyr ikke at reaksjonen skal av­v ises eller overses. For pasienten er følelsen til stede og reell og skal tas alvorlig. For meg, som blir utsatt for anklager eller angrep om føles urett­ferdige og urimelige, ligger det en beskyttelse i forståelsen av at dette nok ikke gjelder meg personlig, at det er rettet mot meg i min pleierrolle og at grunnen til reaksjonen heller må søkes i pasientens indre tilstand enn i mine for­ sømmelser og feil.

Det forutsetter natur­lig­v is at reaksjonen ikke er et rimelig svar på min behandling av pasienten, men at den kan sies å være ute av proporsjon. Jeg kan altså ikke automatisk avferdige pasientens reaksjon med at den ikke har med meg å gjøre; det må en selv­ gransking til. Hvis jeg da ser at det mer har å gjøre med pasientens fortvilelse og desperasjon enn med meg, er det lettere for meg å møte pasienten med forståelse, innlevelse og respekt. Og det gjør det lettere å avstå fra å begynne en argumentasjon om at følelsene er «feil» - en argumentasjon som etter min mening er uhensiktsmessig. Virkningen er van­lig­v is den motsatte av hva vi vil oppnå. Istedenfor å bringe pasienten «til fornuft», forsterker vi hans opp­levelse

10

sosialt arbeid

av ikke å bli forstått, ikke bli tatt vare på.

Med en slik holdning kan jeg forbli i mitt arbeid som pleier og behandler uten samtidig å bli krenket og føle meg urettmessig kritisert. Og det er så avgjort mindre krevende og utmattende. Det er jo en erfaring at det ofte ikke er arbeidet i seg selv som sliter oss ut, men omkring­liggende konflikter, krenkelser, følelser av utilstrekkelighet eller urett­ferdighet. Så lenge arbeidet finner sted under noen­lunde konfliktfrie forhold og uten til­kommende følelses­messige belast­ ninger, tærer vi vesentlig mindre på kreftene.

Overføring er et allment fenomen. Det betyr at også vi som fagarbeidere er underlagt den samme dynamikken, at vi «farger» opplevelsen av pasientene på grunn av vår historie og våre relasjonserfaringer.

Også for oss skjer dette uten at vi umiddelbart blir klar over det. Ved at vi holder et øye med oss selv, at vi prøver å forstå våre egne reaksjoner og særlig dem som kommer overraskende på oss, bygger vi opp under vår forståelse av pasienten. Vi gjør et bedre arbeid, og vi bedrer etter mitt syn vår evne til å ta vare på oss selv i et krevende yrke.

Å forstå andre kan være så mangt Helsearbeidere må forstå sine klienter for å kunne hjelpe. Det betyr at de på et rasjonelt nivå får tak i hva problemene består av, og at de tar imot og rommer de holdningene og følelsene som preger klienten i en aktuell situasjon.

Dette er av og til enkelt. Andre ganger er situasjonen mer sammensatt, for eksempel ved et uttrykt ønske om hjelp som alternerer med sterke negative følelser i form av kritikk og motvilje mot å la seg undersøke.

Da er det forventet at hjelperen både kan ta imot, tåle å være i situasjonen og forholde seg konstruktivt til klienten, inntil underliggende og mer rasjonelle aspekter i situasjonen blir klarere.

Empati, fra gresk empatheia, som betyr «å føle seg inn i», er et nøkkelord for folk som arbeider med behandling og omsorg. Ordet brukes til å karakter­ isere måter å forholde seg til andre mennesker på. Vi kan skille mellom evnen til å leve seg inn i den andres situasjon slik at du føler det den andre føler (affektiv empati) og det å forstå hva den andre føler (kognitiv empati). Et tredje, meget viktig moment, er at du opplever situasjonen som den andres følelser (empatisk presisjon).

Å ha empati for en annen er altså å forstå hvordan denne personen opplever en situasjon eller tilstand.

Det er ikke det samme som å tolke den andres følelsesliv som om det var ens eget, noe som vanligvis vil forstås som å «legge over» (projisere) sine egne holdninger eller egenskaper på den andre.

Det betyr heller ikke at du ved å være empatisk automatisk føler sympati, fra gresk sympatheia, som betyr «medlidenhet», for en annen Men mange mener at veien til å utvikle en mer genuin medlidenhet med en annen går gjennom evnen til å oppleve empati.

To andre begreper hentet fra samtalebehandling, men som beskriver fenomener både innenfor og uten­for denne situasjonen, er overføring og motover­ føring. Overføring er godt beskrevet av Anders Zachrissons innlegg på forrige side. Han under­ streker at mange av de sterke følelsene pasienten har for hjelperen, ofte er knyttet til en indre beredskap med røtter i tidligere forhold.

Jeg vil ta for meg motoverføring og beskrive hvordan denne dels kan påvirke empati og sympati i forholdet mellom pleier og klient og dels hvordan den kan medføre problemer og konflikter i pleie- og behandlingsmiljøer.

Motoverføring har vært definert på litt forskjel­ lige måter, men jeg tar utgangspunkt i følgende ele­menter i samhandlingen mellom pleier og pasient: 1. Intellektuell forståelse basert på informasjon og intellektuell kunnskap.

2. Generell respons til pasienten som person.

3. Behandlerens overføring til pasienten (gjentakelse av aspekter av tidlige relasjoner, utløst av trekk ved pasienten).

4. Behandlerens motoverføring (reaksjon til den rollen han blir tildelt av pasientens overføring).

5. Empatisk identifikasjon med pasienten. sosialt arbeid

Steinar Lorentzen er professor emeritus ved institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

< 11

faglig innspill

bilde. Selv om fenomenet er all­ment, trenger det ikke å være for­styr­rende hvis den andre som ad­skilt person i sin egen rett ikke går helt tapt i opp­levelsen.

Under bestemte om­stendig­heter kan over­førings­­­ reaksjonene bli mer domi­nerende. Det gjelder for eksempel psyko­t iske tilstander, men også ved syk­ dom som gjør oss redde eller er forbundet med smerte, og som lett skaper en av­hengig­het til pleiepersonalet. Det er her jeg tenker at overførings­ begrepet kan være til nytte i omsorgsarbeid. Når pasienten rea­gerer med sterke følelser på meg som behandler eller pleier, kan det være at reaksjonen faktisk ikke umiddel­bart har å gjøre med meg og hva jeg har gjort eller sagt. At det er en overført reaksjon.

Med en slik holdning kan jeg forbli i mitt arbeid som pleier uten samtidig å føle meg urettmessig kritisert.

Det betyr ikke at reaksjonen skal av­v ises eller overses. For pasienten er følelsen til stede og reell og skal tas alvorlig. For meg, som blir utsatt for anklager eller angrep om føles urett­ferdige og urimelige, ligger det en beskyttelse i forståelsen av at dette nok ikke gjelder meg personlig, at det er rettet mot meg i min pleierrolle og at grunnen til reaksjonen heller må søkes i pasientens indre tilstand enn i mine for­ sømmelser og feil.

Det forutsetter natur­lig­v is at reaksjonen ikke er et rimelig svar på min behandling av pasienten, men at den kan sies å være ute av proporsjon. Jeg kan altså ikke automatisk avferdige pasientens reaksjon med at den ikke har med meg å gjøre; det må en selv­ gransking til. Hvis jeg da ser at det mer har å gjøre med pasientens fortvilelse og desperasjon enn med meg, er det lettere for meg å møte pasienten med forståelse, innlevelse og respekt. Og det gjør det lettere å avstå fra å begynne en argumentasjon om at følelsene er «feil» - en argumentasjon som etter min mening er uhensiktsmessig. Virkningen er van­lig­v is den motsatte av hva vi vil oppnå. Istedenfor å bringe pasienten «til fornuft», forsterker vi hans opp­levelse

10

sosialt arbeid

av ikke å bli forstått, ikke bli tatt vare på.

Med en slik holdning kan jeg forbli i mitt arbeid som pleier og behandler uten samtidig å bli krenket og føle meg urettmessig kritisert. Og det er så avgjort mindre krevende og utmattende. Det er jo en erfaring at det ofte ikke er arbeidet i seg selv som sliter oss ut, men omkring­liggende konflikter, krenkelser, følelser av utilstrekkelighet eller urett­ferdighet. Så lenge arbeidet finner sted under noen­lunde konfliktfrie forhold og uten til­kommende følelses­messige belast­ ninger, tærer vi vesentlig mindre på kreftene.

Overføring er et allment fenomen. Det betyr at også vi som fagarbeidere er underlagt den samme dynamikken, at vi «farger» opplevelsen av pasientene på grunn av vår historie og våre relasjonserfaringer.

Også for oss skjer dette uten at vi umiddelbart blir klar over det. Ved at vi holder et øye med oss selv, at vi prøver å forstå våre egne reaksjoner og særlig dem som kommer overraskende på oss, bygger vi opp under vår forståelse av pasienten. Vi gjør et bedre arbeid, og vi bedrer etter mitt syn vår evne til å ta vare på oss selv i et krevende yrke.

Å forstå andre kan være så mangt Helsearbeidere må forstå sine klienter for å kunne hjelpe. Det betyr at de på et rasjonelt nivå får tak i hva problemene består av, og at de tar imot og rommer de holdningene og følelsene som preger klienten i en aktuell situasjon.

Dette er av og til enkelt. Andre ganger er situasjonen mer sammensatt, for eksempel ved et uttrykt ønske om hjelp som alternerer med sterke negative følelser i form av kritikk og motvilje mot å la seg undersøke.

Da er det forventet at hjelperen både kan ta imot, tåle å være i situasjonen og forholde seg konstruktivt til klienten, inntil underliggende og mer rasjonelle aspekter i situasjonen blir klarere.

Empati, fra gresk empatheia, som betyr «å føle seg inn i», er et nøkkelord for folk som arbeider med behandling og omsorg. Ordet brukes til å karakter­ isere måter å forholde seg til andre mennesker på. Vi kan skille mellom evnen til å leve seg inn i den andres situasjon slik at du føler det den andre føler (affektiv empati) og det å forstå hva den andre føler (kognitiv empati). Et tredje, meget viktig moment, er at du opplever situasjonen som den andres følelser (empatisk presisjon).

Å ha empati for en annen er altså å forstå hvordan denne personen opplever en situasjon eller tilstand.

Det er ikke det samme som å tolke den andres følelsesliv som om det var ens eget, noe som vanligvis vil forstås som å «legge over» (projisere) sine egne holdninger eller egenskaper på den andre.

Det betyr heller ikke at du ved å være empatisk automatisk føler sympati, fra gresk sympatheia, som betyr «medlidenhet», for en annen Men mange mener at veien til å utvikle en mer genuin medlidenhet med en annen går gjennom evnen til å oppleve empati.

To andre begreper hentet fra samtalebehandling, men som beskriver fenomener både innenfor og uten­for denne situasjonen, er overføring og motover­ føring. Overføring er godt beskrevet av Anders Zachrissons innlegg på forrige side. Han under­ streker at mange av de sterke følelsene pasienten har for hjelperen, ofte er knyttet til en indre beredskap med røtter i tidligere forhold.

Jeg vil ta for meg motoverføring og beskrive hvordan denne dels kan påvirke empati og sympati i forholdet mellom pleier og klient og dels hvordan den kan medføre problemer og konflikter i pleie- og behandlingsmiljøer.

Motoverføring har vært definert på litt forskjel­ lige måter, men jeg tar utgangspunkt i følgende ele­menter i samhandlingen mellom pleier og pasient: 1. Intellektuell forståelse basert på informasjon og intellektuell kunnskap.

2. Generell respons til pasienten som person.

3. Behandlerens overføring til pasienten (gjentakelse av aspekter av tidlige relasjoner, utløst av trekk ved pasienten).

4. Behandlerens motoverføring (reaksjon til den rollen han blir tildelt av pasientens overføring).

5. Empatisk identifikasjon med pasienten. sosialt arbeid

Steinar Lorentzen er professor emeritus ved institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

< 11

utviklingshemming

Punkt 3 og 4 representerer motoverføring i snevrere forstand. Gitt at reaksjonene for en stor del er ubevisste, blir det mer forståelig hvordan de negativt vil kunne påvirke evnen til empatisk innlevelse med pasientene. Styrken på disse reaksjo­ nene, hos både behandler og pasient, vil ofte være avhengig av hvor integrerte terapeuten og pasienten er som personer.

Ved mer alvorlige somatiske og psykiske lid­ elser som sterkt preger personligheten kan behand­ lers reaksjoner bli mer preget av gjensvar til pasi­ entenes overføring. De følgende er bare noen eksempler blant mange: a. Er pasienten slem og vanskelig eller syk og plaget? Pasientens selvopptatthet, tendens til klamring og krav, irritasjon og misnøye kan dominere framfor hjelpeløshet, fortvilelse og angst. Forståelsen blir at «pasienten manipulerer, krever oppmerksomhet og må ta seg sammen».

Resultatet kan bli tap av empati, moralisering, dårlig behandling og tidlig utskrivning. b. Frelsersyndromet. I motsetning til den fore­ gående kan pleieren, et team eller en hel avdeling bli engasjert i en urealistisk forvissning om at denne pasienten skal hjelpes, uansett begrensninger både hos seg selv og pasienten. Dette kan være et resul­tat av at pleieren «går inn i»

Av og til smitter pasientens håpløshet, tomhet og fortvilelse over på pleieren eller teamet.

pasientens idealiserende over­føring, eller et forsøk på å slippe unna en vond egen skyldfølelse eller hjelpeløshet, over å komme til kort. c. Ingenting nytter. Av og til smitter pasientens håp­ løshet, tomhet og fortvilelse til pleieren eller teamet, som har gjort mye, uten at noe har hjulpet. Forslag som at «pasienten ikke vil» eller at man skal gi mer eller en annen medisin kan gi uheldige utslag, som polyfarmasi, det vil si at pasienter benytter flere medikamenter enn ønskelig d. Grensesetting eller straff? Pasienter med tendens til uro, utagering og aggresjon av forskjellige grader må ofte skjermes for å unngå selvskading og for å beskytte andre, inkludert pleier. Egne konflikter omkring aggresjon kan gjøre grense­ setting vanskelig, og resultatet kan bli en kontroll som ligner mer på straff eller hevn enn be­ handling. Alternativt blir pleieren for etter­ givende av frykt for eget eller pasientens sinne. e. Polsk riksdag. Her forvandler individuelle reaksjoner blant pleierne seg til indre stridigheter som kan lede til utmattelse i pleierstaben og fragmen­tering av institusjonsmiljøet. Dette kan skyldes at enkelte dårlig integrerte pasienter projiserer forskjellige aspekter av seg selv på ulike teammedlemmer, som basert på egne obser­ vasjoner og forskjellige indre disposisjoner vil begynne å kives. I verste fall blir pasientens indre kaotiske verden omgjort til en ytre slagmark. Forståelse av hva som er i ferd med å skje er eneste mulighet for å gå tilbake til produktive menings­ utvekslinger som kan bidra til å gjenopprette konstruktive behandlingsopplegg.

Avslutningsvis vil jeg under­ streke viktigheten av at hjelperen er åpen for at klientens så vel som egne reaksjoner kan være irrasjo­ nelle og ute av proporsjon. Mulig­ hetene for å redusere uheldige følger på kort og lang sikt er også betinget av at du har mulighet for å samtale med pålitelige, erfarne kolleger.

Men, det er viktig å huske på at sterke reaksjoner også påvirkes av faglige ideologiske motsetninger og ikke minst mangel på tid og andre ressurser.

12

sosialt arbeid

SNART I JOBB: Med godt samspill mellom videregående skole og tilrettelagt tilbud fra kommunen kan Shanna snart bli arbeidstaker i kantina. Kantineansvarlig Britt Dyrland Thøgersen i bakgrunnen.

Shanna gleder seg til å få en jobb Shanna fra Tjølling i Larvik er 18 år og snart russ. Hun har en ut­vik­lings­­hemming og trenger forutsigbarhet, tilrettelegging og praktisk bistand. Snart er Shanna på vei til fast jobb som kantine­ medarbeider i Larvik kommune.

Tekst og foto: PER OLAV BERG

Shanna Viktoria Five Tegle liker å ri og sparke fotball. I siste Norway Cup scoret hun mål i finalen der laget hennes, Larvik Turn Unified, vant sin klasse. 18-åringen liker også å gå på Thor Heyerdahl videregående skole. Og hun liker å tenke på at hun er på vei til å få jobbe med det hun liker aller mest: Å lage og servere mat.

I tre år har hun gått i en klasse for elever med behov for tilrettelagt opplæring. Skolen har en egen avdeling med arbeids- og hverdagslivstrening, hvor i

alt 33 elever får tilbud. Elevene søker seg inn på ulike programfag.

Shanna har valgt restaurant- og matfag. Andre elever har søkt teknikk og industriell produksjon eller service og samferdsel.

Elevene går vanligvis på skolen i tre år, og det siste året er de utplassert en dag i uka i arbeids- og kvalifiseringsprogrammet (AOK), en del av virksomhetsområdet arbeid og aktivitet i Larvik kommune. sosialt arbeid

< 13

utviklingshemming

Punkt 3 og 4 representerer motoverføring i snevrere forstand. Gitt at reaksjonene for en stor del er ubevisste, blir det mer forståelig hvordan de negativt vil kunne påvirke evnen til empatisk innlevelse med pasientene. Styrken på disse reaksjo­ nene, hos både behandler og pasient, vil ofte være avhengig av hvor integrerte terapeuten og pasienten er som personer.

Ved mer alvorlige somatiske og psykiske lid­ elser som sterkt preger personligheten kan behand­ lers reaksjoner bli mer preget av gjensvar til pasi­ entenes overføring. De følgende er bare noen eksempler blant mange: a. Er pasienten slem og vanskelig eller syk og plaget? Pasientens selvopptatthet, tendens til klamring og krav, irritasjon og misnøye kan dominere framfor hjelpeløshet, fortvilelse og angst. Forståelsen blir at «pasienten manipulerer, krever oppmerksomhet og må ta seg sammen».

Resultatet kan bli tap av empati, moralisering, dårlig behandling og tidlig utskrivning. b. Frelsersyndromet. I motsetning til den fore­ gående kan pleieren, et team eller en hel avdeling bli engasjert i en urealistisk forvissning om at denne pasienten skal hjelpes, uansett begrensninger både hos seg selv og pasienten. Dette kan være et resul­tat av at pleieren «går inn i»

Av og til smitter pasientens håpløshet, tomhet og fortvilelse over på pleieren eller teamet.

pasientens idealiserende over­føring, eller et forsøk på å slippe unna en vond egen skyldfølelse eller hjelpeløshet, over å komme til kort. c. Ingenting nytter. Av og til smitter pasientens håp­ løshet, tomhet og fortvilelse til pleieren eller teamet, som har gjort mye, uten at noe har hjulpet. Forslag som at «pasienten ikke vil» eller at man skal gi mer eller en annen medisin kan gi uheldige utslag, som polyfarmasi, det vil si at pasienter benytter flere medikamenter enn ønskelig d. Grensesetting eller straff? Pasienter med tendens til uro, utagering og aggresjon av forskjellige grader må ofte skjermes for å unngå selvskading og for å beskytte andre, inkludert pleier. Egne konflikter omkring aggresjon kan gjøre grense­ setting vanskelig, og resultatet kan bli en kontroll som ligner mer på straff eller hevn enn be­ handling. Alternativt blir pleieren for etter­ givende av frykt for eget eller pasientens sinne. e. Polsk riksdag. Her forvandler individuelle reaksjoner blant pleierne seg til indre stridigheter som kan lede til utmattelse i pleierstaben og fragmen­tering av institusjonsmiljøet. Dette kan skyldes at enkelte dårlig integrerte pasienter projiserer forskjellige aspekter av seg selv på ulike teammedlemmer, som basert på egne obser­ vasjoner og forskjellige indre disposisjoner vil begynne å kives. I verste fall blir pasientens indre kaotiske verden omgjort til en ytre slagmark. Forståelse av hva som er i ferd med å skje er eneste mulighet for å gå tilbake til produktive menings­ utvekslinger som kan bidra til å gjenopprette konstruktive behandlingsopplegg.

Avslutningsvis vil jeg under­ streke viktigheten av at hjelperen er åpen for at klientens så vel som egne reaksjoner kan være irrasjo­ nelle og ute av proporsjon. Mulig­ hetene for å redusere uheldige følger på kort og lang sikt er også betinget av at du har mulighet for å samtale med pålitelige, erfarne kolleger.

Men, det er viktig å huske på at sterke reaksjoner også påvirkes av faglige ideologiske motsetninger og ikke minst mangel på tid og andre ressurser.

12

sosialt arbeid

SNART I JOBB: Med godt samspill mellom videregående skole og tilrettelagt tilbud fra kommunen kan Shanna snart bli arbeidstaker i kantina. Kantineansvarlig Britt Dyrland Thøgersen i bakgrunnen.

Shanna gleder seg til å få en jobb Shanna fra Tjølling i Larvik er 18 år og snart russ. Hun har en ut­vik­lings­­hemming og trenger forutsigbarhet, tilrettelegging og praktisk bistand. Snart er Shanna på vei til fast jobb som kantine­ medarbeider i Larvik kommune.

Tekst og foto: PER OLAV BERG

Shanna Viktoria Five Tegle liker å ri og sparke fotball. I siste Norway Cup scoret hun mål i finalen der laget hennes, Larvik Turn Unified, vant sin klasse. 18-åringen liker også å gå på Thor Heyerdahl videregående skole. Og hun liker å tenke på at hun er på vei til å få jobbe med det hun liker aller mest: Å lage og servere mat.

I tre år har hun gått i en klasse for elever med behov for tilrettelagt opplæring. Skolen har en egen avdeling med arbeids- og hverdagslivstrening, hvor i

alt 33 elever får tilbud. Elevene søker seg inn på ulike programfag.

Shanna har valgt restaurant- og matfag. Andre elever har søkt teknikk og industriell produksjon eller service og samferdsel.

Elevene går vanligvis på skolen i tre år, og det siste året er de utplassert en dag i uka i arbeids- og kvalifiseringsprogrammet (AOK), en del av virksomhetsområdet arbeid og aktivitet i Larvik kommune. sosialt arbeid

< 13

utviklingshemming

og gjør etterarbeidet med penge­telling og bank­innskudd, ifølge faglærer Kari Tvetene Haga.

– Det er ekstra motiverende å være faglærer når du vet at elevene våre går på skolen for å få utdanning til et valgt yrke, sier Haga.

– Vi forbereder elevene til et liv i arbeid, bolig og samfunn. Samarbeidet med AOK og de flinke fag­folkene der gir elevene trygghet for at de får noe menings­f ylt å drive med etter videre­ gående. Der får de jobb i tilrettelagte arbeidsplasser. Det gir den beste sosiale opplevelsen for mange av dem.

Gleder seg

TRIVES PÅ SKOLEN: Faglærer Kari Tvetene Haga med Shanna i klasserommet på Thor Heyerdahl videregående skole.

Meningsfylt skoleløp – Her på Thor Heyerdahl får Shanna og de andre elevene et skreddersydd opp­legg. I tillegg til pro­ gram­faget får Shanna under­v isning i norsk, matte, engelsk, samfunns­fag, kiss (kropp, identitet, seksualit­et og samliv) og kroppsøving.

Annenhver fredag driver noen av elevene i arbeids­ livsklassen kafé, ungdomsbedriften Thor Heyerdahls Cafe. Elevene lager det som serveres, betjener kafeen

– Jeg gleder meg til å gå på skolen og til å være utplassert i kantina, sier Shanna, litt sjenert. Hun er ikke vant til å være i sentrum.

Hun koser seg med å lære mye nytt og gleder seg til å begynne i jobb, få lønn og gjøre nytte for seg i kantina til AOK, som på en normal dag betjener rundt 100 brukere og arbeidstakere.

– Det ville vært kjedelig å bare være hjemme, eller på et dagsenter. Å reise på jobb og drive med det jeg har lyst til, er mye bedre, sier Shanna.

Ungdom med spesielle behov får vise at de er til nytte Torild Tillerås er hjelpepleier i vernepleie og har vært ansatt som assistent ved Thor Heyerdahl videre­gående skole i 19 år. Hun har fulgt Shanna tett det siste året, og er med på utplassering i kantina og i kafeen.

– Shanna har fått følelsen av å være på vei til en jobb. Hun får trening i et arbeid hun mestrer og liker. Det gir trygghet.

– Alle Shanna-er i landet burde hatt tilsvarende tilbud og få jobbmuligheter som alle andre inn­ byggere i kommunen. Det bidrar til at personer med nedsatt utvikling føler seg verdsatt av samfunnet. Å bli hentet og kjørt til et dagsenter, er ikke det samme som å være til nytte i en reell jobb, sier Torild Tillerås.

14

sosialt arbeid

Arbeid – ikke oppbevaring — Vi ønsker ikke å kalle dette et dagsenter selv om vi er en del av Larvik kommunes tjenestetilbud. Brukerne våre er arbeidstakere, uansett om arbeidet er tilrettelagt eller ikke, sier vernepleier Hanne Islund.

– Vi er rundt 55 ansatte i virksomhetsområdet vårt. Personalgruppa er sammensatt, med helsefaglig personell og fagpersoner fra bilverksted, grafiske fag, keramikk, kantine, tekstil, utetjeneste og hjemkjøring av mat til eldre, snekkeryrket, trening og opplæring, vedproduksjon og vedlikehold, forklarer vernepleier og konsulent Hanne Islund ved AOK. – Etter utplassering i videregående skole, tilbyr vi et arbeidsliv så likt det normale som mulig. Vi produserer produkter og tjenester av høy kvalitet, og har for lengst fjernet oss fra hobbybegrepet.

– Arbeidstakerne er med på å tenke sortiment,og de er med på å skape produktene, legger hun til.

Da hun var utplassert i kantina til AOK, fikk Shanna veiledning av en kokk og en konditor.

AOK gir veiledning i arbeidsoppgavene elevene skal utføre når de begynner å arbeide fast. De vei­ leder også på andre områder, som sosiale ferdigheter og plikter og oppgaver i hverdagen, ifølge Islund.

Øker livskvaliteten

ASSISTANSE: Torild Tillerås har fulgt Shanna når hun har hatt utplassering i kantina til AOK.

– Mange skal arbeide hos oss helt til de blir pensjo­ nister, og det er viktig å få til variasjon innen­for de arbeidsoppgavene de behersker. Derfor er det viktig å ha en sammensatt personalgruppe som ivaretar både fag og det sosiale, sier Islund. Å ivareta enkeltmennesker med særskilte behov krever en stab med variert kompetanse, mener hun.

– Det er viktig at vi har ulik erfaring og ser verden på forskjellig måte. Brukerne våre – arbeidstakerne

– må ha følelsen av at de gjør noe nyttig, samtidig med at de blir ivaretatt.

AOK gir en lovpålagt kommunal tjeneste etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

– Når brukerne våre arbeider med folk ute i avdel­ ingene, når de klipper plen eller står i kantina, utfører de og de ordinært ansatte jobbene sammen. Det er ingen forskjell på vår arbeidstaker og kom­munens øvrige ansatte. Vi erfarer at når folk blir ansett som likeverdige, så begynner de å snakke sammen, også om de tingene som kan være vanskelig å ta opp. På den måten øker livskvaliteten for personen med et særskilt behov, understreker Hanne Islund.

GODE PRODUKTER: Vernepleier Hanne Islund har jobbet ved AOK i sju år. Her med en iPad-holder som arbeidstakerne ved AOK har laget.

Fagfolk skaper menneskeverd­ – I Vestfold fylkeskommune har vi et velfungerende tilbud på skolesiden for alle som trenger spesial­tilbud. Det tilrettelagte tilbudet på Thor Heyerdahl videregående skole blir bra fordi det også er fagfolk i den andre enden som kan føre elevene videre ut i meningsfylt arbeid. Samarbeidet mellom skolen og AOK i Larvik er et godt eksempel på en vellykket prosess, sier assisterende utdanningsdirektør Kjell Håkon Andersen i Vestfold fylkeskommune.

– Kompetente fagfolk i begge ender bidrar til å skape menneskeverd. God struktur på samarbeidet mellom forvaltnings­­områdene er viktig. Det er gode ressurser i andre Vestfold- kommuner også, men de kan ha ulik tilnærming til å skape menings­fylt tilbud om arbeidsliv for personer med særskilt behov, sier Andersen.

sosialt arbeid

15

utviklingshemming

og gjør etterarbeidet med penge­telling og bank­innskudd, ifølge faglærer Kari Tvetene Haga.

– Det er ekstra motiverende å være faglærer når du vet at elevene våre går på skolen for å få utdanning til et valgt yrke, sier Haga.

– Vi forbereder elevene til et liv i arbeid, bolig og samfunn. Samarbeidet med AOK og de flinke fag­folkene der gir elevene trygghet for at de får noe menings­f ylt å drive med etter videre­ gående. Der får de jobb i tilrettelagte arbeidsplasser. Det gir den beste sosiale opplevelsen for mange av dem.

Gleder seg

TRIVES PÅ SKOLEN: Faglærer Kari Tvetene Haga med Shanna i klasserommet på Thor Heyerdahl videregående skole.

Meningsfylt skoleløp – Her på Thor Heyerdahl får Shanna og de andre elevene et skreddersydd opp­legg. I tillegg til pro­ gram­faget får Shanna under­v isning i norsk, matte, engelsk, samfunns­fag, kiss (kropp, identitet, seksualit­et og samliv) og kroppsøving.

Annenhver fredag driver noen av elevene i arbeids­ livsklassen kafé, ungdomsbedriften Thor Heyerdahls Cafe. Elevene lager det som serveres, betjener kafeen

– Jeg gleder meg til å gå på skolen og til å være utplassert i kantina, sier Shanna, litt sjenert. Hun er ikke vant til å være i sentrum.

Hun koser seg med å lære mye nytt og gleder seg til å begynne i jobb, få lønn og gjøre nytte for seg i kantina til AOK, som på en normal dag betjener rundt 100 brukere og arbeidstakere.

– Det ville vært kjedelig å bare være hjemme, eller på et dagsenter. Å reise på jobb og drive med det jeg har lyst til, er mye bedre, sier Shanna.

Ungdom med spesielle behov får vise at de er til nytte Torild Tillerås er hjelpepleier i vernepleie og har vært ansatt som assistent ved Thor Heyerdahl videre­gående skole i 19 år. Hun har fulgt Shanna tett det siste året, og er med på utplassering i kantina og i kafeen.

– Shanna har fått følelsen av å være på vei til en jobb. Hun får trening i et arbeid hun mestrer og liker. Det gir trygghet.

– Alle Shanna-er i landet burde hatt tilsvarende tilbud og få jobbmuligheter som alle andre inn­ byggere i kommunen. Det bidrar til at personer med nedsatt utvikling føler seg verdsatt av samfunnet. Å bli hentet og kjørt til et dagsenter, er ikke det samme som å være til nytte i en reell jobb, sier Torild Tillerås.

14

sosialt arbeid

Arbeid – ikke oppbevaring — Vi ønsker ikke å kalle dette et dagsenter selv om vi er en del av Larvik kommunes tjenestetilbud. Brukerne våre er arbeidstakere, uansett om arbeidet er tilrettelagt eller ikke, sier vernepleier Hanne Islund.

– Vi er rundt 55 ansatte i virksomhetsområdet vårt. Personalgruppa er sammensatt, med helsefaglig personell og fagpersoner fra bilverksted, grafiske fag, keramikk, kantine, tekstil, utetjeneste og hjemkjøring av mat til eldre, snekkeryrket, trening og opplæring, vedproduksjon og vedlikehold, forklarer vernepleier og konsulent Hanne Islund ved AOK. – Etter utplassering i videregående skole, tilbyr vi et arbeidsliv så likt det normale som mulig. Vi produserer produkter og tjenester av høy kvalitet, og har for lengst fjernet oss fra hobbybegrepet.

– Arbeidstakerne er med på å tenke sortiment,og de er med på å skape produktene, legger hun til.

Da hun var utplassert i kantina til AOK, fikk Shanna veiledning av en kokk og en konditor.

AOK gir veiledning i arbeidsoppgavene elevene skal utføre når de begynner å arbeide fast. De vei­ leder også på andre områder, som sosiale ferdigheter og plikter og oppgaver i hverdagen, ifølge Islund.

Øker livskvaliteten

ASSISTANSE: Torild Tillerås har fulgt Shanna når hun har hatt utplassering i kantina til AOK.

– Mange skal arbeide hos oss helt til de blir pensjo­ nister, og det er viktig å få til variasjon innen­for de arbeidsoppgavene de behersker. Derfor er det viktig å ha en sammensatt personalgruppe som ivaretar både fag og det sosiale, sier Islund. Å ivareta enkeltmennesker med særskilte behov krever en stab med variert kompetanse, mener hun.

– Det er viktig at vi har ulik erfaring og ser verden på forskjellig måte. Brukerne våre – arbeidstakerne

– må ha følelsen av at de gjør noe nyttig, samtidig med at de blir ivaretatt.

AOK gir en lovpålagt kommunal tjeneste etter lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

– Når brukerne våre arbeider med folk ute i avdel­ ingene, når de klipper plen eller står i kantina, utfører de og de ordinært ansatte jobbene sammen. Det er ingen forskjell på vår arbeidstaker og kom­munens øvrige ansatte. Vi erfarer at når folk blir ansett som likeverdige, så begynner de å snakke sammen, også om de tingene som kan være vanskelig å ta opp. På den måten øker livskvaliteten for personen med et særskilt behov, understreker Hanne Islund.

GODE PRODUKTER: Vernepleier Hanne Islund har jobbet ved AOK i sju år. Her med en iPad-holder som arbeidstakerne ved AOK har laget.

Fagfolk skaper menneskeverd­ – I Vestfold fylkeskommune har vi et velfungerende tilbud på skolesiden for alle som trenger spesial­tilbud. Det tilrettelagte tilbudet på Thor Heyerdahl videregående skole blir bra fordi det også er fagfolk i den andre enden som kan føre elevene videre ut i meningsfylt arbeid. Samarbeidet mellom skolen og AOK i Larvik er et godt eksempel på en vellykket prosess, sier assisterende utdanningsdirektør Kjell Håkon Andersen i Vestfold fylkeskommune.

– Kompetente fagfolk i begge ender bidrar til å skape menneskeverd. God struktur på samarbeidet mellom forvaltnings­­områdene er viktig. Det er gode ressurser i andre Vestfold- kommuner også, men de kan ha ulik tilnærming til å skape menings­fylt tilbud om arbeidsliv for personer med særskilt behov, sier Andersen.

sosialt arbeid

15

asylmottak

Noe av det verste med å jobbe i mottak er barnefattigdommen, mener ansatte ved Dikemark statlige mottak for asylsøkere.

Tekst: Ellen Heggestad Foto: Werner Juvik

– Å jobbe i mottak er både himmel og helvete, sier Merle Ellermäe.

Ansatte i asylmottak møter mennesker i en særlig vanskelig og sårbar situasjon. Noen venter på å få asylsøknaden sin behandlet – kanskje i flere år.

Andre har fått avslag på søknaden sin og skal sendes hjem. Atter andre har fått opphold, og venter på å få starte et nytt liv et sted i Norge. De ansatte møter unge og gamle, barn og voksne, familier og enslige.

De må forholde seg til ulike språk og ulike kulturer.

Merle Ellermäe er barneansvarlig ved mottaket, og har jobbet der i ett år. Hun er utdannet psykolog fra Estland, men har ikke fått utdannelsen godkjent i Norge. Hun studerer derfor ved siden av, og har akkurat hatt eksamen i kognitiv adferdsterapi for barn og unge. Hun er der hun vil være.

– Jeg vil jobbe med minoritetsbarna, fordi de er de aller svakeste, sier Merle.

Arbeid på asylmottak går rett i kjernen på sosialt arbeid: problemene som følger av fattigdom og marginalisering.

Mange barn, lite penger

En liten trøst for barn i mottak

PRAKSISPLASS: Sosionomstudent Lene Steen Kvernberg er i praksis på Dikemark asylmottak. En viktig oppgave er å være sammen med barna og bidra til gode opplevelser.

På Dikemark bor det for tiden rundt 20 barn, men de har vært oppe i 30. De er fra 0 til 15 år. Noen av barna er født der og kjenner ingen annen tilværelse.

Andre kan ha vært gjennom tøffe opplevelser før de kom.

Uansett er livet på mottak krevende for både store og små. I en slik situasjon er det ekstra viktig å ivare­ ta barna og gi dem positive opplevelser, aktiviteter og mestringsfølelse. Men pengene strekker ikke til.

– Vi har ikke ressurser til aktiviteter som er helt vanlige for norske barn, som dataspill, idrett eller musikkundervisning. En stor del av jobben min er å søke om midler til ulike aktiviteter. Men dette tar tid som jeg heller burde brukt sammen med barna, forteller Merle.

Det er da hun opplever jobben som et helvete.

Men når er det himmel?

– Det er når vi klarer å få til noe med barna, og spesielt når vi får med foreldrene også, smiler hun.

Styrker foreldrene Det kan være vanskelig å være en god forelder på et mottak. Mange må sette livene sine på vent, og veien til passivisering og institusjonalis­ering er kort. En <

16

sosialt arbeid

sosialt arbeid

17

asylmottak

Noe av det verste med å jobbe i mottak er barnefattigdommen, mener ansatte ved Dikemark statlige mottak for asylsøkere.

Tekst: Ellen Heggestad Foto: Werner Juvik

– Å jobbe i mottak er både himmel og helvete, sier Merle Ellermäe.

Ansatte i asylmottak møter mennesker i en særlig vanskelig og sårbar situasjon. Noen venter på å få asylsøknaden sin behandlet – kanskje i flere år.

Andre har fått avslag på søknaden sin og skal sendes hjem. Atter andre har fått opphold, og venter på å få starte et nytt liv et sted i Norge. De ansatte møter unge og gamle, barn og voksne, familier og enslige.

De må forholde seg til ulike språk og ulike kulturer.

Merle Ellermäe er barneansvarlig ved mottaket, og har jobbet der i ett år. Hun er utdannet psykolog fra Estland, men har ikke fått utdannelsen godkjent i Norge. Hun studerer derfor ved siden av, og har akkurat hatt eksamen i kognitiv adferdsterapi for barn og unge. Hun er der hun vil være.

– Jeg vil jobbe med minoritetsbarna, fordi de er de aller svakeste, sier Merle.

Arbeid på asylmottak går rett i kjernen på sosialt arbeid: problemene som følger av fattigdom og marginalisering.

Mange barn, lite penger

En liten trøst for barn i mottak

PRAKSISPLASS: Sosionomstudent Lene Steen Kvernberg er i praksis på Dikemark asylmottak. En viktig oppgave er å være sammen med barna og bidra til gode opplevelser.

På Dikemark bor det for tiden rundt 20 barn, men de har vært oppe i 30. De er fra 0 til 15 år. Noen av barna er født der og kjenner ingen annen tilværelse.

Andre kan ha vært gjennom tøffe opplevelser før de kom.

Uansett er livet på mottak krevende for både store og små. I en slik situasjon er det ekstra viktig å ivare­ ta barna og gi dem positive opplevelser, aktiviteter og mestringsfølelse. Men pengene strekker ikke til.

– Vi har ikke ressurser til aktiviteter som er helt vanlige for norske barn, som dataspill, idrett eller musikkundervisning. En stor del av jobben min er å søke om midler til ulike aktiviteter. Men dette tar tid som jeg heller burde brukt sammen med barna, forteller Merle.

Det er da hun opplever jobben som et helvete.

Men når er det himmel?

– Det er når vi klarer å få til noe med barna, og spesielt når vi får med foreldrene også, smiler hun.

Styrker foreldrene Det kan være vanskelig å være en god forelder på et mottak. Mange må sette livene sine på vent, og veien til passivisering og institusjonalis­ering er kort. En <

16

sosialt arbeid

sosialt arbeid

17

asylmottak

LIVET PÅ MOTTAK: Det bor for tiden rundt 20 barn på Dikemark mottak. Barna er i alderen 0 til 15 år. Flere av dem er født på mottaket og kjenner ingen annen tilværelse.

viktig del av Merles jobb er derfor å få foreldrene på banen.

– Mye av jobben vår går ut på å prøve å få fram foreldrenes ressurser og bistå dem i rollen som foreldre, forteller hun.

Det kan være de enkleste ting, som å leke ute i snøen.

– Mange av foreldrene tenker at det kan være farlig. Vi må forklare at det er det ikke, og prøve å få dem med ut sammen med barna. Det er så godt å se hvor fornøyde både barn og voksne blir etterpå.

Barnefattigdom Dikemark mottak blir drevet av Norsk Folkehjelp på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI). Ifølge UDIs retningslinjer skal mottaket holde en nøktern, men forsvarlig standard.

Beboerne mottar støtte fra staten som skal dekke utgifter til mat, transport, lege­besøk og andre kost­ nader.

Satsene er 2920 kroner i måneden per voksen.

Beboere som skal sendes ut av landet får 1980 kroner i måneden. Selv om beboere med barn får et tillegg i støtten, er det vanskelig å klare seg i Norge med så lite.

– Noe av det verste er barnefattigdommen. Det er

18

sosialt arbeid

vondt å se at barna ikke kan være med på det samme som norske barn kan, sier Merle.

Frivillig botilbud Blant de viktigste oppgavene for ansatte på mot­ tak er å få beboerne gjennom et informasjons­ program om det norske samfunnet. Programmet tar for seg blant annet asylprosessen, livet i mottaket, lokal­m iljøet, helse, bosetting og retur.

De fungerer som rådgivere og skaffer til veie infor­m asjon om utdan­n ing og andre tilbud.

– Et mottak er definert som et frivillig botilbud, ikke et behandlingssted. Vår rolle er begrenset til å jobbe med folk her og nå. Men det er klart at det er veldig krevende å være vitne til at beboere sliter så mye, sier Arne Adolfsen, mottaksleder på Dikemark.

Norsk Folkehjelp har flere ganger tatt til orde for at asylsøkere må få samme levekår som sosial­ stønadsmottakere, og at beboerne må få det samme uavhengig av status i asylsaken.

– Norsk Folkehjelp ønsker å ta på seg en tals­ manns­rolle marginaliserte grupper, og jobber for å heve standarden og øke vel­ferden for asylsøkere på norske mottak, sier Adolfsen.

ØKE VELFERDEN: — Norsk Folkehjelp jobber for å heve standarden på norske mottak, sier Arne Adolfsen, daglig leder på Dikemark asylmottak.

BARNEANSVARLIG: Med minimale ressurser må Merle Ellermäe gjøre jobben sin som barneansvarlig ved Dikemark asylmottak.

— Det gjelder å være glad for det lille vi får til, smiler hun.

I mellomtiden forsøker de ansatte på Dikemark mottak å hjelpe beboerne så godt de kan, blant annet gjennom samarbeid med lokale krefter.

– Vi har avtale med en Kiwi-butikk i nærheten om å hente mat som er i ferd med å gå ut på dato. Takket være denne avtalen får beboerne gratis middag tre ganger i uka, forteller Arne.

Mottakslederen skryter også av Asker kommune og støtten derfra, og fra lokale lag og foreninger som bidrar med aktivitetstilbud og annen innsats for beboerne.

Men ressursmangelen skremmer.

– Jeg kommer gjerne tilbake for å jobbe som frivillig med mottaket, men ikke som ansatt. Med den store mangelen på ressurser ville det vært for slitsomt å jobbe her i lengre tid, mener Jørn.

For å klare å stå i spagaten mellom himmel og helvete er det to egenskaper som er viktige, ifølge Merle: – Du må være litt ildsjel – og så må du være glad for det lille du får til.

Relevant praksis For tiden har mottaket to sosionomstudenter fra Høgskolen i Oslo og Akershus i en niukers praksis­ periode. Dette er også et kjærkomment tilskudd til driften. Selv visste ikke studentene Lene Steen Kvernberg og Jørn Rostad mye om hva de gikk til, men etter å ha fått prøvd seg er de ikke i tvil om at praksisen har vært svært relevant for utdannelsen.

– Det går rett inn i alt sosialt arbeid går ut på: Fattigdom og marginalisering og problemene som følger av det. Jeg ser at kompetansen som sosionom trengs og at mottak absolutt er et sted for sosionomer å jobbe, sier Lene.

Fakta asylsøkere Mennesker som søker om beskyttelse i Norge har en lovfestet rett til et sted å bo mens de venter på at søknaden deres blir behandlet. De kan velge å bosette seg i et asyl­mottak, eller finne bolig selv. Mottakene blir drevet av kommuner, frivillige organisasjoner eller private selskaper på kontrakt med Utlendings­direktoratet (UDI). Det er også UDI som utarbeider retningslinjene for hvordan mottakene skal drives.

Driften lyses ut gjennom offentlige anbuds­konkurranser.

De aller fleste som søker beskyttelse i Norge velger å bo i mottak hele eller deler av tiden det tar å behandle søknaden. Ved utgangen av 2014 bodde det totalt 14.400 personer i mottak. Antallet personer med endelig avslag på asylsøknaden var 3300. www.udi.no

sosialt arbeid

19

asylmottak

LIVET PÅ MOTTAK: Det bor for tiden rundt 20 barn på Dikemark mottak. Barna er i alderen 0 til 15 år. Flere av dem er født på mottaket og kjenner ingen annen tilværelse.

viktig del av Merles jobb er derfor å få foreldrene på banen.

– Mye av jobben vår går ut på å prøve å få fram foreldrenes ressurser og bistå dem i rollen som foreldre, forteller hun.

Det kan være de enkleste ting, som å leke ute i snøen.

– Mange av foreldrene tenker at det kan være farlig. Vi må forklare at det er det ikke, og prøve å få dem med ut sammen med barna. Det er så godt å se hvor fornøyde både barn og voksne blir etterpå.

Barnefattigdom Dikemark mottak blir drevet av Norsk Folkehjelp på oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI). Ifølge UDIs retningslinjer skal mottaket holde en nøktern, men forsvarlig standard.

Beboerne mottar støtte fra staten som skal dekke utgifter til mat, transport, lege­besøk og andre kost­ nader.

Satsene er 2920 kroner i måneden per voksen.

Beboere som skal sendes ut av landet får 1980 kroner i måneden. Selv om beboere med barn får et tillegg i støtten, er det vanskelig å klare seg i Norge med så lite.

– Noe av det verste er barnefattigdommen. Det er

18

sosialt arbeid

vondt å se at barna ikke kan være med på det samme som norske barn kan, sier Merle.

Frivillig botilbud Blant de viktigste oppgavene for ansatte på mot­ tak er å få beboerne gjennom et informasjons­ program om det norske samfunnet. Programmet tar for seg blant annet asylprosessen, livet i mottaket, lokal­m iljøet, helse, bosetting og retur.

De fungerer som rådgivere og skaffer til veie infor­m asjon om utdan­n ing og andre tilbud.

– Et mottak er definert som et frivillig botilbud, ikke et behandlingssted. Vår rolle er begrenset til å jobbe med folk her og nå. Men det er klart at det er veldig krevende å være vitne til at beboere sliter så mye, sier Arne Adolfsen, mottaksleder på Dikemark.

Norsk Folkehjelp har flere ganger tatt til orde for at asylsøkere må få samme levekår som sosial­ stønadsmottakere, og at beboerne må få det samme uavhengig av status i asylsaken.

– Norsk Folkehjelp ønsker å ta på seg en tals­ manns­rolle marginaliserte grupper, og jobber for å heve standarden og øke vel­ferden for asylsøkere på norske mottak, sier Adolfsen.

ØKE VELFERDEN: — Norsk Folkehjelp jobber for å heve standarden på norske mottak, sier Arne Adolfsen, daglig leder på Dikemark asylmottak.

BARNEANSVARLIG: Med minimale ressurser må Merle Ellermäe gjøre jobben sin som barneansvarlig ved Dikemark asylmottak.

— Det gjelder å være glad for det lille vi får til, smiler hun.

I mellomtiden forsøker de ansatte på Dikemark mottak å hjelpe beboerne så godt de kan, blant annet gjennom samarbeid med lokale krefter.

– Vi har avtale med en Kiwi-butikk i nærheten om å hente mat som er i ferd med å gå ut på dato. Takket være denne avtalen får beboerne gratis middag tre ganger i uka, forteller Arne.

Mottakslederen skryter også av Asker kommune og støtten derfra, og fra lokale lag og foreninger som bidrar med aktivitetstilbud og annen innsats for beboerne.

Men ressursmangelen skremmer.

– Jeg kommer gjerne tilbake for å jobbe som frivillig med mottaket, men ikke som ansatt. Med den store mangelen på ressurser ville det vært for slitsomt å jobbe her i lengre tid, mener Jørn.

For å klare å stå i spagaten mellom himmel og helvete er det to egenskaper som er viktige, ifølge Merle: – Du må være litt ildsjel – og så må du være glad for det lille du får til.

Relevant praksis For tiden har mottaket to sosionomstudenter fra Høgskolen i Oslo og Akershus i en niukers praksis­ periode. Dette er også et kjærkomment tilskudd til driften. Selv visste ikke studentene Lene Steen Kvernberg og Jørn Rostad mye om hva de gikk til, men etter å ha fått prøvd seg er de ikke i tvil om at praksisen har vært svært relevant for utdannelsen.

– Det går rett inn i alt sosialt arbeid går ut på: Fattigdom og marginalisering og problemene som følger av det. Jeg ser at kompetansen som sosionom trengs og at mottak absolutt er et sted for sosionomer å jobbe, sier Lene.

Fakta asylsøkere Mennesker som søker om beskyttelse i Norge har en lovfestet rett til et sted å bo mens de venter på at søknaden deres blir behandlet. De kan velge å bosette seg i et asyl­mottak, eller finne bolig selv. Mottakene blir drevet av kommuner, frivillige organisasjoner eller private selskaper på kontrakt med Utlendings­direktoratet (UDI). Det er også UDI som utarbeider retningslinjene for hvordan mottakene skal drives.

Driften lyses ut gjennom offentlige anbuds­konkurranser.

De aller fleste som søker beskyttelse i Norge velger å bo i mottak hele eller deler av tiden det tar å behandle søknaden. Ved utgangen av 2014 bodde det totalt 14.400 personer i mottak. Antallet personer med endelig avslag på asylsøknaden var 3300. www.udi.no

sosialt arbeid

19

Faglig innspill

Det store spranget fra teori til praksis Etter endt utdannelse som barnevernpedagog eller sosionom skal studentene ut i arbeidslivet og prøve ut teoriene fra tre intense studieår.

Mange av studentene er skoleflinke og ambisiøse, med et genuint ønske om å hjelpe andre mennesker.

De fleste er unge med liten erfaring fra arbeidslivet.

Møtet med familier i oppløsning, mennesker fra andre kulturer og mishandlede barn kan bli et sjokk for noen. Dette har jeg erfart som veileder for studenter på ungdomsinstitusjonen jeg jobber på i Oslo og gjennom undervisningen på Høgskolen i Akershus i pedagogiske metoder og miljøterapi.

Noen av studentene greier seg bra og takler arbeids­­press, uforutsigbarhet og relasjons­bygging.

Felles for disse er at de spiller med åpne kort, ikke er forutinntatte og går med på at erfaring er den beste læremester.

Bjørn Erik Lohne er time­ lærer på Høgskolen i Oslo og miljøterapeut på Frydeberg ungdoms­ institusjon.

Men de fleste sliter med å integrere all kunnskapen de har opparbeidet seg gjennom studiene med det daglige arbeidet på institusjonen.

For dem stemmer ikke kartet overens med land­ skapet. De blir stående litt på sidelinja og observere hva som skjer. Da greier de ikke den viktigste delen av jobben vår – å bygge relasjoner til menneskene vi jobber med.

Kan vi egentlig forvente at studenter i noen måneders praksisperiode skal klare å bygge en frukt­ bar relasjon?

Kan de ikke ha enklere læringsmål som er realis­ tiske? Eller er det sånn at på et tidspunkt må de bare hoppe ut i det?

En av kollegaene mine er sosionom. Hun jobbet ett år som saksbehandler i Nav. Der hadde hun et godt arbeidsmiljø og oversiktlige rutiner, men det var samtidig en uoverkommelig arbeidsmengde. Hun konstaterte at halvparten av dem som jobbet der i hennes periode enten skiftet avdeling eller sluttet.

Hennes konklusjon er at det er bedre å jobbe på en barnevernsinstitusjon – tross uforutsigbare dager – enn aldri å føle at du får gjort jobben din.

For et par dager siden var jeg i et møte med barne­verntjenesten, og saksbehandleren la ikke skjul på at hun var sliten og frustrert. Hun representerte et av de største barne­vernskontorene i Oslo og hun forklarte at hun hadde altfor mange saker og nådde ikke over alle. Grunnen var at folk sykmeldte seg eller søkte jobb i andre bydeler med mindre arbeids­ press.

20

sosialt arbeid

I mitt møte med studentene ser jeg et behov for å få vite hva som rører seg på arbeids­plassen. Jeg kom­ mer «rykende fersk» fra institu­sjonen og tar opp realist­iske situasjoner.

Ved flere tilfeller har stu­denter henvendt seg til meg med ønske om å jobbe som ekstravakt hos oss. Hva skal jeg svare?

«Beklager, du er for ung.»

Eller: «Du trenger litt mer erfaring.» Para­dokset er at jeg ikke vet hvor de skal få opparbeidet seg mer erfaring.

Som tillitsvalgt for Fagforbundet er jeg med på mange ansettelsesprosesser. Jeg mener det er ett spørsmål alle må få som søker jobb som miljøterapeut: Hva er god miljøterapi for deg?

For mange nyutdannede er dette vanskelig å svare på. Og ligger det ikke litt i spørsmålet at det kreves noe arbeidserfaring for å kunne redegjøre for hva slags miljøterapi som virker utviklende for men­ nesker?

Jeg jobber på en institusjon, men over 90 prosent av alle barn og unge som plasseres utenfor hjemmet etter barnevernloven havner i fosterhjem.

Mange av de ungdommene som havner hos oss kommer fra et eller flere sprukne fosterhjem. Jeg kan bare forestille meg hvor vanskelig det er for saksbehandlere over det ganske land å skulle veilede voksne mennesker i relasjonens kunst.

For noen år siden så jeg en erfaren kollega kaste opp på vei hjem fra jobben.

Hun sa opp stillingen ikke lenge etter. Grunnen var alle skuffelsene i rela­sjo­ nene hun hadde til ung­ dommene. Hun greide ikke å la være å ta jobben med seg hjem.

Når arbeidsdagen på insti­tusjonen var over, hadde hun halvparten igjen.

Nemlig å gå hjem og tenke på hva hun hadde gjort feil og hvorfor ungdommen ikke responderte på hennes tilnærming.

Hun tok en pause fra bransjen, men kom senere sterkt igjen og er blitt en ypperlig veileder for studenter.

Hennes mantra er at vi trenger erfaring fra relasjonsbygging på alle områder i livet og at vi ikke makter å hjelpe alle våre klienter til en positiv utvikling. Det faktum må vi leve med i jobben vår.

Det er tøft å skulle «reparere» familieforhold og enkeltindivider. Vi ønsker så inderlig å se resultater og å få bekreftet at vi har funnet en god faglig platt­form.

Erfaringsbasert kompetanse må ikke under­ vurderes i sosialt arbeid. Det er et stort behov blant studenter for mer praksisorientert undervisning.

Det gjenstår å se om vi får markante forandringer som kan gjøre framtidas studenter bedre rustet til å ta det store spranget over i arbeidslivet.

Er den nå­ værende treårige utdan­ ningen i sosiale fag tilstrekkelig for å løse oppgavene vi står overfor?

Det går ikke en dag uten at barnevernet eller Nav kritiseres i pressen. Hvordan er det egentlig med oss?

Er den nåværende treårige utdanningen i sosiale fag tilstrekkelig for å løse oppgavene vi står overfor?

Det har i mange år vært diskutert om studiet skal utvides. Noen har tatt til orde for at det burde være fem­årig med større vekt på praksis og identitets­ utvikling. Noen mener at det holder å utvide og effektivisere de praksisperiodene som allerede er innlagt i studiet.

Mitt forslag er å knytte studentene sterkere til en relevant arbeidsplass gjennom hele studiet. Teoretisk kunnskap knyttes kontinuerlig opp til studentenes arbeidserfaringer.

Høgskole og arbeidssted er i dialog om hva som fungerer og på hvilke områder studenten trenger å utvikle seg. Teori og praksis i skjønn harmoni. sosialt arbeid

21

Faglig innspill

Det store spranget fra teori til praksis Etter endt utdannelse som barnevernpedagog eller sosionom skal studentene ut i arbeidslivet og prøve ut teoriene fra tre intense studieår.

Mange av studentene er skoleflinke og ambisiøse, med et genuint ønske om å hjelpe andre mennesker.

De fleste er unge med liten erfaring fra arbeidslivet.

Møtet med familier i oppløsning, mennesker fra andre kulturer og mishandlede barn kan bli et sjokk for noen. Dette har jeg erfart som veileder for studenter på ungdomsinstitusjonen jeg jobber på i Oslo og gjennom undervisningen på Høgskolen i Akershus i pedagogiske metoder og miljøterapi.

Noen av studentene greier seg bra og takler arbeids­­press, uforutsigbarhet og relasjons­bygging.

Felles for disse er at de spiller med åpne kort, ikke er forutinntatte og går med på at erfaring er den beste læremester.

Bjørn Erik Lohne er time­ lærer på Høgskolen i Oslo og miljøterapeut på Frydeberg ungdoms­ institusjon.

Men de fleste sliter med å integrere all kunnskapen de har opparbeidet seg gjennom studiene med det daglige arbeidet på institusjonen.

For dem stemmer ikke kartet overens med land­ skapet. De blir stående litt på sidelinja og observere hva som skjer. Da greier de ikke den viktigste delen av jobben vår – å bygge relasjoner til menneskene vi jobber med.

Kan vi egentlig forvente at studenter i noen måneders praksisperiode skal klare å bygge en frukt­ bar relasjon?

Kan de ikke ha enklere læringsmål som er realis­ tiske? Eller er det sånn at på et tidspunkt må de bare hoppe ut i det?

En av kollegaene mine er sosionom. Hun jobbet ett år som saksbehandler i Nav. Der hadde hun et godt arbeidsmiljø og oversiktlige rutiner, men det var samtidig en uoverkommelig arbeidsmengde. Hun konstaterte at halvparten av dem som jobbet der i hennes periode enten skiftet avdeling eller sluttet.

Hennes konklusjon er at det er bedre å jobbe på en barnevernsinstitusjon – tross uforutsigbare dager – enn aldri å føle at du får gjort jobben din.

For et par dager siden var jeg i et møte med barne­verntjenesten, og saksbehandleren la ikke skjul på at hun var sliten og frustrert. Hun representerte et av de største barne­vernskontorene i Oslo og hun forklarte at hun hadde altfor mange saker og nådde ikke over alle. Grunnen var at folk sykmeldte seg eller søkte jobb i andre bydeler med mindre arbeids­ press.

20

sosialt arbeid

I mitt møte med studentene ser jeg et behov for å få vite hva som rører seg på arbeids­plassen. Jeg kom­ mer «rykende fersk» fra institu­sjonen og tar opp realist­iske situasjoner.

Ved flere tilfeller har stu­denter henvendt seg til meg med ønske om å jobbe som ekstravakt hos oss. Hva skal jeg svare?

«Beklager, du er for ung.»

Eller: «Du trenger litt mer erfaring.» Para­dokset er at jeg ikke vet hvor de skal få opparbeidet seg mer erfaring.

Som tillitsvalgt for Fagforbundet er jeg med på mange ansettelsesprosesser. Jeg mener det er ett spørsmål alle må få som søker jobb som miljøterapeut: Hva er god miljøterapi for deg?

For mange nyutdannede er dette vanskelig å svare på. Og ligger det ikke litt i spørsmålet at det kreves noe arbeidserfaring for å kunne redegjøre for hva slags miljøterapi som virker utviklende for men­ nesker?

Jeg jobber på en institusjon, men over 90 prosent av alle barn og unge som plasseres utenfor hjemmet etter barnevernloven havner i fosterhjem.

Mange av de ungdommene som havner hos oss kommer fra et eller flere sprukne fosterhjem. Jeg kan bare forestille meg hvor vanskelig det er for saksbehandlere over det ganske land å skulle veilede voksne mennesker i relasjonens kunst.

For noen år siden så jeg en erfaren kollega kaste opp på vei hjem fra jobben.

Hun sa opp stillingen ikke lenge etter. Grunnen var alle skuffelsene i rela­sjo­ nene hun hadde til ung­ dommene. Hun greide ikke å la være å ta jobben med seg hjem.

Når arbeidsdagen på insti­tusjonen var over, hadde hun halvparten igjen.

Nemlig å gå hjem og tenke på hva hun hadde gjort feil og hvorfor ungdommen ikke responderte på hennes tilnærming.

Hun tok en pause fra bransjen, men kom senere sterkt igjen og er blitt en ypperlig veileder for studenter.

Hennes mantra er at vi trenger erfaring fra relasjonsbygging på alle områder i livet og at vi ikke makter å hjelpe alle våre klienter til en positiv utvikling. Det faktum må vi leve med i jobben vår.

Det er tøft å skulle «reparere» familieforhold og enkeltindivider. Vi ønsker så inderlig å se resultater og å få bekreftet at vi har funnet en god faglig platt­form.

Erfaringsbasert kompetanse må ikke under­ vurderes i sosialt arbeid. Det er et stort behov blant studenter for mer praksisorientert undervisning.

Det gjenstår å se om vi får markante forandringer som kan gjøre framtidas studenter bedre rustet til å ta det store spranget over i arbeidslivet.

Er den nå­ værende treårige utdan­ ningen i sosiale fag tilstrekkelig for å løse oppgavene vi står overfor?

Det går ikke en dag uten at barnevernet eller Nav kritiseres i pressen. Hvordan er det egentlig med oss?

Er den nåværende treårige utdanningen i sosiale fag tilstrekkelig for å løse oppgavene vi står overfor?

Det har i mange år vært diskutert om studiet skal utvides. Noen har tatt til orde for at det burde være fem­årig med større vekt på praksis og identitets­ utvikling. Noen mener at det holder å utvide og effektivisere de praksisperiodene som allerede er innlagt i studiet.

Mitt forslag er å knytte studentene sterkere til en relevant arbeidsplass gjennom hele studiet. Teoretisk kunnskap knyttes kontinuerlig opp til studentenes arbeidserfaringer.

Høgskole og arbeidssted er i dialog om hva som fungerer og på hvilke områder studenten trenger å utvikle seg. Teori og praksis i skjønn harmoni. sosialt arbeid

21

krisesenter

Krisesenteransatte:

BARN BLIR SETT: Kari-Mette Fjell og Ezzat Sadegh, som jobber med barna på krisesenteret, er glad for at barn blir inkludert i veiledningen på en helt annen måte enn de ble før.

Ikke nok tid til omsorg Krisesentrene har på få år gått fra å være et frivillig hjelpetiltak til å bli lovpålagte kommunale institusjoner. Som i mange andre deler av Velferds-Norge er leder Kari-Mette Fjells umiddelbare beskrivelse av hverdagen slik: — Vi er alltid bakpå.

Tekst: LINN STALSBERG Foto: WERNER JUVIK

På Mysen i Østfold ligger et krisesenter som i fjor feiret 30-årsjubileum. Her kan kvinner og deres barn få hjelp til å komme seg ut av et vanskelig parforhold. 60–70 kvinner kommer årlig til senteret.

Noen av kvinnene bor her i to, tre måneder, andre bare en natt eller to. Også menn kan søke hjelp, men i denne kommunen ligger hjelpetiltaket for menn et annet sted.

Kari-Mette Fjell er i daglig leder på krisesenteret, etter å ha jobbet her i 13 år.

– Vi opplever at vi aldri rekker å gjøre alt vi skulle gjort. Senest i går hadde vi besøk av en konsulent.

Han var på oppdrag fra kommunene for å gjennom­ gå alle interkommunale selskaper for å se på muligheter for innsparing. Vi har 7,2 stillinger, men ideelt skulle vi hatt 11–12. Da kunne vi gjort enormt mye mer for kvinnene og barna deres. Konsulenten spurte hva som ville skje hvis vi kuttet til seks stillinger. Da svarte jeg at da blir vi et hospits, sier Fjell. <

22

sosialt arbeid

sosialt arbeid

23

krisesenter

Krisesenteransatte:

BARN BLIR SETT: Kari-Mette Fjell og Ezzat Sadegh, som jobber med barna på krisesenteret, er glad for at barn blir inkludert i veiledningen på en helt annen måte enn de ble før.

Ikke nok tid til omsorg Krisesentrene har på få år gått fra å være et frivillig hjelpetiltak til å bli lovpålagte kommunale institusjoner. Som i mange andre deler av Velferds-Norge er leder Kari-Mette Fjells umiddelbare beskrivelse av hverdagen slik: — Vi er alltid bakpå.

Tekst: LINN STALSBERG Foto: WERNER JUVIK

På Mysen i Østfold ligger et krisesenter som i fjor feiret 30-årsjubileum. Her kan kvinner og deres barn få hjelp til å komme seg ut av et vanskelig parforhold. 60–70 kvinner kommer årlig til senteret.

Noen av kvinnene bor her i to, tre måneder, andre bare en natt eller to. Også menn kan søke hjelp, men i denne kommunen ligger hjelpetiltaket for menn et annet sted.

Kari-Mette Fjell er i daglig leder på krisesenteret, etter å ha jobbet her i 13 år.

– Vi opplever at vi aldri rekker å gjøre alt vi skulle gjort. Senest i går hadde vi besøk av en konsulent.

Han var på oppdrag fra kommunene for å gjennom­ gå alle interkommunale selskaper for å se på muligheter for innsparing. Vi har 7,2 stillinger, men ideelt skulle vi hatt 11–12. Da kunne vi gjort enormt mye mer for kvinnene og barna deres. Konsulenten spurte hva som ville skje hvis vi kuttet til seks stillinger. Da svarte jeg at da blir vi et hospits, sier Fjell. <

22

sosialt arbeid

sosialt arbeid

23

krisesenter

Rekker aldri den gode samtalen

Mange mødre som kommer, skammer seg veldig og føler seg som dårlige mødre.

Fjell og hennes ansatte skulle gjerne hatt mer tid til den gode samtalen med kvinnene som kommer til krisesenteret.

– Vi skulle snakket mer om selve hendelsene, og hatt mulighet til å gjøre hyggelige ting sammen, som å bake boller eller gå på kafé. Men altfor ofte går vi fra jobb og tenker på alt vi ikke rakk å gjøre. Og det er særlig miljøarbeidet vi ikke rekker, sier Fjell. Å gjøre hyggelige ting er viktig for å stabilisere mennesker med traumer, mener hun.

Fordi historien til krisesentrene i stor grad handler om kvinnesak og frivillighet, er det stolthet rundt denne «uprofesjonelle profesjonaliteten» som en del av de ansattes identitet. De lever tett på brukerne, det er døgnbemanning, og det å kunne vise omsorg og nærhet er essensielt.

Fjell har selv ingen sosialfaglig utdanning, men kom inn i krisesentervirksomhet som frivillig og som medlem av arbeidsutvalget til krisesenteret. Senere ble hun ansatt, og hun er mangeårig medlem av Fagforbundet. I staben sin har hun sosionomer, en barnevernspedagog og en økonom som har lang praktisk erfaring med å jobbe med barn med spesielle behov. Flere har traumekompetanse i sin bakgrunn, og det jobbes internt mot et mål om at alle skal ha en felles faglig forståelse rundt traumer og vold.

– Det viktigste vi gjør her er å hjelpe kvinnene med det praktiske, og å tilby et hus som er trygt og sikkert slik at vi unngår skader på liv og helse. Vi hjelper dem med å finne styrke til å komme seg videre i livet. Men vi vet etter hvert også mye om traumer og at slik behandling tar tid, tid vi ikke alltid har. I tillegg må vi må til enhver tid endre

Krisesentre i Norge • Det finnes 50 krisesentre i Norge • Krisesenter er et tilbud for kvinner og menn som har blitt utsatt for vold, og deres barn.

• Det er gratis å få hjelp og bo på krisesenter • Mange krisesentre har i dag fast ansatt personale, men noen har fremdeles hjelp av frivillige.

• 1. januar 2010 ble krisesentertilbudet en lovpålagt oppgave i Norge. Loven pålegger alle kommuner å tilby innbyggerne ett

24

sosialt arbeid

eller flere krisetiltak tilsvarende et godt utbygd krisesenter • Fra 1992 til og med 2013 har 54.237 kvinner, 228 menn og 39.845 barn bodd på krisesenter • Landets krisesentre har om lag 20.000 henvendelser i året • I gjennomsnitt har 66 prosent av krise­ senterbeboerne innvandrerbakgrunn og 25 prosent av dem rapporterte om en overgriper med norsk bakgrunn.

behandlingen etter hvem brukerne er. For eksempel har vi akkurat nå mange babyer her, som har opplevd vonde ting. Da tilbyr vi babysang. For vi vet at dette er bra og beroligende for babyer med traumer, forklarer Fjell.

Færre krisesentre enn før Krisesenteret i Østfold ble opprettet i 1984, i en tid der mange av dagens krisesentre dukket opp.

I 2005 flyttet krisesenteret til dagens hus, som er bygget om og tilpasset deres behov. Fjell er svært fornøyd med hva de har fått til. I dag er det plass til åtte familier samtidig her.

– Vi trengte mer plass og mange fellesarealer. Det er viktig, for ellers føles det trangt og folksomt og kvinnene isolerer seg på eget rom for å få være i fred.

Det er tross alt traumatiserte folk som kommer hit, og de trenger stille soner å trekke seg tilbake til. Vi har også egne bad til alle som bor her. Ungene har egne lekeområder inne og ute, sier Fjell.

Tidligere kunne kommunene opprette et krise­ senter og bidra med 20 prosent av midlene, mens staten sponset resten. Etter 2011 har dette gått inn i rammetilskuddet til kommunene, og de kan selv bestemme hvor krisesentrene skal ligge. I Østfold, som har hatt en sterk kvinnebevegelse og relativt mange sentre, har kommunene bestemt seg for å beholde alle sentrene.

– Dette er bra. Men kommunene er stadig vekk på jakt etter sparetiltak, fordi den nye modellen gir Østfold mange millioner kroner færre i øremerket statlig støtte, forklarer Fjell.

Mer omtanke for barn De siste ti årene har det vært en gradvis endring i synet på barn på krisesenter. Tidligere ble barn i hovedsak ansett som et vedheng til mor. De ble aktivisert mens mor fikk rådgiving.

Men nå er det nye tider. Barn blir ikke bare betraktet som vitner til vold, men at de som vitner har levd med vold og at det er svært skadelig.

– Mange mødre som kommer skammer seg veldig og føler seg som dårlige mødre. I dag, når det vellykkede står så høyt i kurs, kan det være ekstra vanskelig å fortelle at de blir utsatt for vold hjemme, sier Fjell.

Ezzat Sadegh har jobbet på krisesenter i snart 15 år. Hennes arbeidsområde er barna, og hun skulle gjerne hatt en kollega i samme rolle som henne. Det har hun ikke i dag.

– Det snakkes heldigvis mer om barn på krisesenter nå enn før. Vi jobber for eksempel med en metode

REPARERER: Ezzat Sadegh, forteller at mange kvinner føler at de er redusert som menneske og mamma når de kommer på krisesenter. Sadeghs oppdrag er å reparere, og få kvinnene til å føle seg som en god forelder igjen.

som går på samspill mellom mor og barn, istedenfor å sette barnet vekk mens vi snakker med mor.

Gudskjelov for det! Da jeg begynte her, drev jeg mye med barnepass. Men barna trenger en sterk og trygg voksen, og vi gir foreldreveiledning for å styrke mor, sier Sadegh.

Hun forteller at mange kvinner opplever at de er redusert som menneske og som mamma når de kommer på krisesenter etter mye kaos i livet sitt.

Sadeghs oppdrag er å reparere, og få kvinnene til å se barna sine og føle seg som gode foreldre igjen.

Bedre tiltak rundt ansattes helse På tross av liten tid til miljøarbeid og færre ansatte, er det ting som det siste tiåret har blitt bedre, for eksempel at politiet tar vold i nære relasjoner mye mer på alvor enn før, forteller Fjell.

– Etter at krisesentrene ble interkommunale selskaper i 2008, er de ansatte pålagt å fylle ut mange flere skjemaer enn før, men det er ikke en­ tydig negativt. Statistikk er viktig for oss, vi skal

kunne vise frem hva vi driver med. Men noe hopper vi over. Vi skal for eksempel føre opp telefon­hen­ vendelser og huke av hva vi snakker om underveis i den. Men det har vi ikke kapasitet til, sier Fjell.

En annen endring er søkelyset på sekundær­ traumatisering.

– Det vil si at de som jobber her selv kan få traumer av alt de hører og ser. De siste årene har vi fått mer kunnskap om dette, forteller Fjell.

Hun forteller at det som holder dagens ansatte friske, er at de setter av tid til å snakke sammen. I motsetning til tidligere år, foregår dette i dag i systematiske refleksjonsgrupper.

– For 15 år siden hadde vi mer tid til å snakke sammen mellom slagene. I dag er hverdagen mer travel, og vi må sette dette i system, sier Fjell.

I tillegg har de en ekstern psykologspesialist som gir faglig veiledning, og en prest som er tilgjengelig for dem.

– Og vi slipper i alle fall stoppeklokka her. Den skal vi aldri innføre, avslutter Kari-Mette Fjell. sosialt arbeid

25

krisesenter

Rekker aldri den gode samtalen

Mange mødre som kommer, skammer seg veldig og føler seg som dårlige mødre.

Fjell og hennes ansatte skulle gjerne hatt mer tid til den gode samtalen med kvinnene som kommer til krisesenteret.

– Vi skulle snakket mer om selve hendelsene, og hatt mulighet til å gjøre hyggelige ting sammen, som å bake boller eller gå på kafé. Men altfor ofte går vi fra jobb og tenker på alt vi ikke rakk å gjøre. Og det er særlig miljøarbeidet vi ikke rekker, sier Fjell. Å gjøre hyggelige ting er viktig for å stabilisere mennesker med traumer, mener hun.

Fordi historien til krisesentrene i stor grad handler om kvinnesak og frivillighet, er det stolthet rundt denne «uprofesjonelle profesjonaliteten» som en del av de ansattes identitet. De lever tett på brukerne, det er døgnbemanning, og det å kunne vise omsorg og nærhet er essensielt.

Fjell har selv ingen sosialfaglig utdanning, men kom inn i krisesentervirksomhet som frivillig og som medlem av arbeidsutvalget til krisesenteret. Senere ble hun ansatt, og hun er mangeårig medlem av Fagforbundet. I staben sin har hun sosionomer, en barnevernspedagog og en økonom som har lang praktisk erfaring med å jobbe med barn med spesielle behov. Flere har traumekompetanse i sin bakgrunn, og det jobbes internt mot et mål om at alle skal ha en felles faglig forståelse rundt traumer og vold.

– Det viktigste vi gjør her er å hjelpe kvinnene med det praktiske, og å tilby et hus som er trygt og sikkert slik at vi unngår skader på liv og helse. Vi hjelper dem med å finne styrke til å komme seg videre i livet. Men vi vet etter hvert også mye om traumer og at slik behandling tar tid, tid vi ikke alltid har. I tillegg må vi må til enhver tid endre

Krisesentre i Norge • Det finnes 50 krisesentre i Norge • Krisesenter er et tilbud for kvinner og menn som har blitt utsatt for vold, og deres barn.

• Det er gratis å få hjelp og bo på krisesenter • Mange krisesentre har i dag fast ansatt personale, men noen har fremdeles hjelp av frivillige.

• 1. januar 2010 ble krisesentertilbudet en lovpålagt oppgave i Norge. Loven pålegger alle kommuner å tilby innbyggerne ett

24

sosialt arbeid

eller flere krisetiltak tilsvarende et godt utbygd krisesenter • Fra 1992 til og med 2013 har 54.237 kvinner, 228 menn og 39.845 barn bodd på krisesenter • Landets krisesentre har om lag 20.000 henvendelser i året • I gjennomsnitt har 66 prosent av krise­ senterbeboerne innvandrerbakgrunn og 25 prosent av dem rapporterte om en overgriper med norsk bakgrunn.

behandlingen etter hvem brukerne er. For eksempel har vi akkurat nå mange babyer her, som har opplevd vonde ting. Da tilbyr vi babysang. For vi vet at dette er bra og beroligende for babyer med traumer, forklarer Fjell.

Færre krisesentre enn før Krisesenteret i Østfold ble opprettet i 1984, i en tid der mange av dagens krisesentre dukket opp.

I 2005 flyttet krisesenteret til dagens hus, som er bygget om og tilpasset deres behov. Fjell er svært fornøyd med hva de har fått til. I dag er det plass til åtte familier samtidig her.

– Vi trengte mer plass og mange fellesarealer. Det er viktig, for ellers føles det trangt og folksomt og kvinnene isolerer seg på eget rom for å få være i fred.

Det er tross alt traumatiserte folk som kommer hit, og de trenger stille soner å trekke seg tilbake til. Vi har også egne bad til alle som bor her. Ungene har egne lekeområder inne og ute, sier Fjell.

Tidligere kunne kommunene opprette et krise­ senter og bidra med 20 prosent av midlene, mens staten sponset resten. Etter 2011 har dette gått inn i rammetilskuddet til kommunene, og de kan selv bestemme hvor krisesentrene skal ligge. I Østfold, som har hatt en sterk kvinnebevegelse og relativt mange sentre, har kommunene bestemt seg for å beholde alle sentrene.

– Dette er bra. Men kommunene er stadig vekk på jakt etter sparetiltak, fordi den nye modellen gir Østfold mange millioner kroner færre i øremerket statlig støtte, forklarer Fjell.

Mer omtanke for barn De siste ti årene har det vært en gradvis endring i synet på barn på krisesenter. Tidligere ble barn i hovedsak ansett som et vedheng til mor. De ble aktivisert mens mor fikk rådgiving.

Men nå er det nye tider. Barn blir ikke bare betraktet som vitner til vold, men at de som vitner har levd med vold og at det er svært skadelig.

– Mange mødre som kommer skammer seg veldig og føler seg som dårlige mødre. I dag, når det vellykkede står så høyt i kurs, kan det være ekstra vanskelig å fortelle at de blir utsatt for vold hjemme, sier Fjell.

Ezzat Sadegh har jobbet på krisesenter i snart 15 år. Hennes arbeidsområde er barna, og hun skulle gjerne hatt en kollega i samme rolle som henne. Det har hun ikke i dag.

– Det snakkes heldigvis mer om barn på krisesenter nå enn før. Vi jobber for eksempel med en metode

REPARERER: Ezzat Sadegh, forteller at mange kvinner føler at de er redusert som menneske og mamma når de kommer på krisesenter. Sadeghs oppdrag er å reparere, og få kvinnene til å føle seg som en god forelder igjen.

som går på samspill mellom mor og barn, istedenfor å sette barnet vekk mens vi snakker med mor.

Gudskjelov for det! Da jeg begynte her, drev jeg mye med barnepass. Men barna trenger en sterk og trygg voksen, og vi gir foreldreveiledning for å styrke mor, sier Sadegh.

Hun forteller at mange kvinner opplever at de er redusert som menneske og som mamma når de kommer på krisesenter etter mye kaos i livet sitt.

Sadeghs oppdrag er å reparere, og få kvinnene til å se barna sine og føle seg som gode foreldre igjen.

Bedre tiltak rundt ansattes helse På tross av liten tid til miljøarbeid og færre ansatte, er det ting som det siste tiåret har blitt bedre, for eksempel at politiet tar vold i nære relasjoner mye mer på alvor enn før, forteller Fjell.

– Etter at krisesentrene ble interkommunale selskaper i 2008, er de ansatte pålagt å fylle ut mange flere skjemaer enn før, men det er ikke en­ tydig negativt. Statistikk er viktig for oss, vi skal

kunne vise frem hva vi driver med. Men noe hopper vi over. Vi skal for eksempel føre opp telefon­hen­ vendelser og huke av hva vi snakker om underveis i den. Men det har vi ikke kapasitet til, sier Fjell.

En annen endring er søkelyset på sekundær­ traumatisering.

– Det vil si at de som jobber her selv kan få traumer av alt de hører og ser. De siste årene har vi fått mer kunnskap om dette, forteller Fjell.

Hun forteller at det som holder dagens ansatte friske, er at de setter av tid til å snakke sammen. I motsetning til tidligere år, foregår dette i dag i systematiske refleksjonsgrupper.

– For 15 år siden hadde vi mer tid til å snakke sammen mellom slagene. I dag er hverdagen mer travel, og vi må sette dette i system, sier Fjell.

I tillegg har de en ekstern psykologspesialist som gir faglig veiledning, og en prest som er tilgjengelig for dem.

– Og vi slipper i alle fall stoppeklokka her. Den skal vi aldri innføre, avslutter Kari-Mette Fjell. sosialt arbeid

25

tolking

Tenk deg at du sitter hos legen og får vite at du har en alvorlig sykdom. Du må ha behandling og ta medisiner. Legen forklarer, men du har likevel tusen spørsmål i hodet og en redd klump i magen. Tenk deg så at du ikke behersker det språket legen snakker.

Du forstår kanskje litt, men mye er uklart og du skulle så gjerne fått alt forklart og kanskje stilt noen av spørsmålene på ditt eget språk.

Mange mennesker med minoritetsbakgrunn opp­ lever å være i en situasjon der de ikke forstår den informasjonen som gis av det offentlige. Det trenger ikke alltid å være så dramatisk som i det tenkte eksemplet ovenfor, men det kan være viktig likevel, som å forstå et vedtak fra Nav eller en beskjed fra skolen barna går på.

Økt behov for tolketjenester Behovet for tolketjenester her i landet har økt jevnt og trutt siden arbeids­inn­vandringen startet for fullt på 1970-tallet. På 80-tallet ble det etablert kom­ munale og interkommunale tolke­tjenester i de fleste storby­kom­muner. Utover på 90-tallet vokste etter­ spør­selen ytterligere, og utdan­ning og kvalifisering av tolkene ble satt på dags­ ordenen. I dag er det regi­ strert tolkebehov i over 100 språk her i landet.

Med den store etter­ spørselen etter tolker har det etter hvert også kommet private aktører på banen.

Kravene til konkurranse­ utsetting har ført til at flere offentlige etater setter tolke­ tjenester ut på anbud. De kommunale tolketjenestene taper ofte anbudene fordi de ikke kan konkurrere på antall tolker og pris.

– Derfor må vi tenke helt nytt. Tolkesentralen ved Oslo universitetssykehus er et bra tiltak, men det er også en ny konkurrent på markedet. De ulike sektorene innenfor det offent­­lige, som politi, justis, helse og utlendings­d irektoratet må slutte å kon­ kurrere om de mest kvalifiserte tolkene og begynne å samarbeide, sier Nenad Pavlovic.

Han mener Tolkesentralen bør heves opp på et høyere nivå slik at flere offentlige institusjoner kan nyte godt av den.

Satser på egen tolketjeneste Da det ble avdekket at 90 prosent av tolkene som ble brukt på Oslo-sykehusene ikke hadde formelle kvalifi­kasjoner, tok Universitetssykehuset grep.

Oslo Universitetssykehus (OUS) hadde fram til i fjor en avtale med tolkeformidlingsbyrået Noricom.

Byrået hadde vunnet anbudsrunden med laveste pris og en påstand om at de likevel kunne levere kvali­fiserte tolker til sykehuset. En evaluering av tjenesten avslørte imidlertid at over 90 prosent av tolkene manglet formelle tolkefag­lige kvalifikasjoner.

Nå skjerper sykehuset kravene og vil kun bruke tolker med statsautorisasjon eller utdannelse fra høyskole eller universitet.

Tolken skal være tolk, ikke en medhjelper.

Helse­personell må lære mer om hvordan de skal bruke tolk.

SKJERMTOLK: Tolkesentralen tilbyr også telefontolking og skjermtolking. Disse metodene brukes som et supplement til frammøtetolking. På skjermen ser vi somalisktolk Lul Hassan Kulmiye i samtale med kolleger på Tolkesentralen.

Kvalifiserte tolker sikrer likeverdige tjenester Kommunikasjon er en forutsetning i arbeid med mennesker, men når vi snakker ulike språk er det vanskelig å nå fram til hverandre.

Konsekvensene kan bli så alvorlige at liv går tapt.

Tekst: Ellen Heggestad Foto: Werner Juvik

26

sosialt arbeid

— Sektorene må samarbeide – Anbud har vært en ulykke for tolketfeltet, sier Nenad Pavlovic ved Tolketjenesten i Oslo kommune.

– Fordi det først og fremst konkurreres på pris, blir satsene svært lave. Men hvem er det som tar de aller dårligst betalte oppdragene? Jo, de tolkene som er helt uten kompetanse, konstaterer han.

Dette går særlig ut over de kommunale tjenestene, hvor oppdragene, i tillegg til å være dårligere betalt, gjerne er av kortere varighet. Det er ikke lønnsomt for en tolk å ta en halvtimes konsultasjon på en helse­stasjon når hun heller kan tolke i et seks timer langt asylintervju for Utlendingsdirektoratet, eller ta oppdrag for rettsvesenet som kan gå over flere dager.

Færre liggedøgn

Tolking i offentlig sektor I norsk lovgivning finner vi bestemmelser om bruk av tolk i domstolloven, utlendingsloven og krisesenterloven. Også annen særlovgivning kan medføre en rett eller plikt til bruk av tolk, selv om tolking ikke er eksplisitt nevnt i lovteksten. Dette gjelder blant annet pasientog brukerrettighetsloven, forvaltningsloven og straffeprosessloven.

Et regjeringsoppnevnt ut­valg leverte i 2014 utred­ ningen Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd.

Utvalget fore­slår blant annet å innføre en lov­ hjemlet plikt for offentlig sektor til å bruke kvalifisert tolk fra 2019.

I 2014 ble det ble gjennom­ ført 15.000 kon­sul­tasjoner med tolk ved OUS. Dette kostet syke­huset 15 mil­ lioner kroner. Selv om Tolke­sentralens tjenester ved første øyekast kan se dyrere ut enn Noricoms, mener Hanne Løfsnes, Tolkesentralens leder, at bruk av kvali­fiserte tolker kan bidra til å få kostnadene ned på lengre sikt.

– Flere studier fra USA og England viser at når syke­husene bruker kvalifisert tolk, synker antall ligge­­døgn. Det er også mindre risiko for kompli­ka­ sjoner og gjeninnleggelse for de pasientene som får tolk, sier Løfsnes.

Enklere og mer fleksibelt – Jeg opplever at det er enklere å få tolk nå og at det har blitt mer fleksibelt med den nye Tolkesentralen, sier Idilia Guerra. Hun er sosionom ved Medisinsk klinikk på Ullevål sykehus, en avdeling hvor det ofte er behov for tolk.

– Noen kan ha kognitive problemer på grunn av sykdommen eller behandlingen. Cellegift kan for

<

sosialt arbeid

27

tolking

Tenk deg at du sitter hos legen og får vite at du har en alvorlig sykdom. Du må ha behandling og ta medisiner. Legen forklarer, men du har likevel tusen spørsmål i hodet og en redd klump i magen. Tenk deg så at du ikke behersker det språket legen snakker.

Du forstår kanskje litt, men mye er uklart og du skulle så gjerne fått alt forklart og kanskje stilt noen av spørsmålene på ditt eget språk.

Mange mennesker med minoritetsbakgrunn opp­ lever å være i en situasjon der de ikke forstår den informasjonen som gis av det offentlige. Det trenger ikke alltid å være så dramatisk som i det tenkte eksemplet ovenfor, men det kan være viktig likevel, som å forstå et vedtak fra Nav eller en beskjed fra skolen barna går på.

Økt behov for tolketjenester Behovet for tolketjenester her i landet har økt jevnt og trutt siden arbeids­inn­vandringen startet for fullt på 1970-tallet. På 80-tallet ble det etablert kom­ munale og interkommunale tolke­tjenester i de fleste storby­kom­muner. Utover på 90-tallet vokste etter­ spør­selen ytterligere, og utdan­ning og kvalifisering av tolkene ble satt på dags­ ordenen. I dag er det regi­ strert tolkebehov i over 100 språk her i landet.

Med den store etter­ spørselen etter tolker har det etter hvert også kommet private aktører på banen.

Kravene til konkurranse­ utsetting har ført til at flere offentlige etater setter tolke­ tjenester ut på anbud. De kommunale tolketjenestene taper ofte anbudene fordi de ikke kan konkurrere på antall tolker og pris.

– Derfor må vi tenke helt nytt. Tolkesentralen ved Oslo universitetssykehus er et bra tiltak, men det er også en ny konkurrent på markedet. De ulike sektorene innenfor det offent­­lige, som politi, justis, helse og utlendings­d irektoratet må slutte å kon­ kurrere om de mest kvalifiserte tolkene og begynne å samarbeide, sier Nenad Pavlovic.

Han mener Tolkesentralen bør heves opp på et høyere nivå slik at flere offentlige institusjoner kan nyte godt av den.

Satser på egen tolketjeneste Da det ble avdekket at 90 prosent av tolkene som ble brukt på Oslo-sykehusene ikke hadde formelle kvalifi­kasjoner, tok Universitetssykehuset grep.

Oslo Universitetssykehus (OUS) hadde fram til i fjor en avtale med tolkeformidlingsbyrået Noricom.

Byrået hadde vunnet anbudsrunden med laveste pris og en påstand om at de likevel kunne levere kvali­fiserte tolker til sykehuset. En evaluering av tjenesten avslørte imidlertid at over 90 prosent av tolkene manglet formelle tolkefag­lige kvalifikasjoner.

Nå skjerper sykehuset kravene og vil kun bruke tolker med statsautorisasjon eller utdannelse fra høyskole eller universitet.

Tolken skal være tolk, ikke en medhjelper.

Helse­personell må lære mer om hvordan de skal bruke tolk.

SKJERMTOLK: Tolkesentralen tilbyr også telefontolking og skjermtolking. Disse metodene brukes som et supplement til frammøtetolking. På skjermen ser vi somalisktolk Lul Hassan Kulmiye i samtale med kolleger på Tolkesentralen.

Kvalifiserte tolker sikrer likeverdige tjenester Kommunikasjon er en forutsetning i arbeid med mennesker, men når vi snakker ulike språk er det vanskelig å nå fram til hverandre.

Konsekvensene kan bli så alvorlige at liv går tapt.

Tekst: Ellen Heggestad Foto: Werner Juvik

26

sosialt arbeid

— Sektorene må samarbeide – Anbud har vært en ulykke for tolketfeltet, sier Nenad Pavlovic ved Tolketjenesten i Oslo kommune.

– Fordi det først og fremst konkurreres på pris, blir satsene svært lave. Men hvem er det som tar de aller dårligst betalte oppdragene? Jo, de tolkene som er helt uten kompetanse, konstaterer han.

Dette går særlig ut over de kommunale tjenestene, hvor oppdragene, i tillegg til å være dårligere betalt, gjerne er av kortere varighet. Det er ikke lønnsomt for en tolk å ta en halvtimes konsultasjon på en helse­stasjon når hun heller kan tolke i et seks timer langt asylintervju for Utlendingsdirektoratet, eller ta oppdrag for rettsvesenet som kan gå over flere dager.

Færre liggedøgn

Tolking i offentlig sektor I norsk lovgivning finner vi bestemmelser om bruk av tolk i domstolloven, utlendingsloven og krisesenterloven. Også annen særlovgivning kan medføre en rett eller plikt til bruk av tolk, selv om tolking ikke er eksplisitt nevnt i lovteksten. Dette gjelder blant annet pasientog brukerrettighetsloven, forvaltningsloven og straffeprosessloven.

Et regjeringsoppnevnt ut­valg leverte i 2014 utred­ ningen Tolking i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd.

Utvalget fore­slår blant annet å innføre en lov­ hjemlet plikt for offentlig sektor til å bruke kvalifisert tolk fra 2019.

I 2014 ble det ble gjennom­ ført 15.000 kon­sul­tasjoner med tolk ved OUS. Dette kostet syke­huset 15 mil­ lioner kroner. Selv om Tolke­sentralens tjenester ved første øyekast kan se dyrere ut enn Noricoms, mener Hanne Løfsnes, Tolkesentralens leder, at bruk av kvali­fiserte tolker kan bidra til å få kostnadene ned på lengre sikt.

– Flere studier fra USA og England viser at når syke­husene bruker kvalifisert tolk, synker antall ligge­­døgn. Det er også mindre risiko for kompli­ka­ sjoner og gjeninnleggelse for de pasientene som får tolk, sier Løfsnes.

Enklere og mer fleksibelt – Jeg opplever at det er enklere å få tolk nå og at det har blitt mer fleksibelt med den nye Tolkesentralen, sier Idilia Guerra. Hun er sosionom ved Medisinsk klinikk på Ullevål sykehus, en avdeling hvor det ofte er behov for tolk.

– Noen kan ha kognitive problemer på grunn av sykdommen eller behandlingen. Cellegift kan for

<

sosialt arbeid

27

tolking FAGBLADETS TEMAHEFTER GIR DEG UTFORDRINGER, KUNNSKAP OG INSPIRASJON

tema

LIKEBEHANDLING må være utgangspunktet for den offentlige satsingen på barnevern.

I temaheftene går Fagbladet MANGE SPRÅK: – Språkene som brukes mest ved OUS er somali, arabisk, urdu og polsk, forteller Hanne Løfsnes, leder av Tolkesentralen ved Oslo universitetssykehus (t.v.). Sosionom Idilia Guerra (t.h.) mener at det har blitt enklere å skaffe tolk etter at sykehuset selv tok ansvaret for tolketjenestene.

eksempel gjøre at du glemmer andre språk og kun kan kommunisere på morsmålet, forklarer hun.

Hun er selv utdannet tolk og vet mer enn de fleste om kommunikasjon via tolk.

– Tolken skal være tolk, ikke en medhjelper. Helse­ personell må lære mer om hvordan de skal bruke tolk, sier Guerra.

Det stilles strenge krav til en tolk, og det er ut­ arbeidet egne retningslinjer for god tolkeskikk.

Stats­autoriserte tolker er pålagt å følge disse. Det innebærer for eksempel at de ikke skal utføre andre oppgaver enn å tolke under tolkeoppdraget. Tolken kan heller ikke la egne holdninger og meninger påvirker arbeidet.

Attraktiv oppdragsgiver Tolkesentralen legger også vekt på å skape gode arbeids­betingelser for tolkene. Fordi sentralen klarer seg med langt færre tolker, blir det flere oppdrag på hver enkelt. Tolkene får også mer forutsigbarhet ved at oppdragene samles og aldri er av kortere varighet enn fire timer.

28

sosialt arbeid

Lul Hassan Kulmiye er statsautorisert tolk i somalisk og elsker jobben sin. Men hun ville aldri ha tatt oppdrag for private formidlingsbyråer.

– Jeg vil at kunden skal ha kontakt med meg. Jeg vil ikke ha noe mellomledd. Jeg tar oppdrag for Tolkesentralen fordi jeg vil jobbe for noen som står for kvalitet, understreker hun.

Tolkesentralen ved OUS er et forsøksprosjekt som skal evalueres etter ett års drift. Dersom evalueringen er positiv kan det bli aktuelt å utvide modellen med en egen tolketjeneste til flere sykehus.

dypere inn i problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen til medlemmer i Fagforbundet.

Som sosialarbeider er det hefter som har kommet tidligere du kan ha god nytte av.

MILJØARBEID er ikke en teknisk tjeneste der yrkesutøveren kan slå av og på tjenestene.

Bestill Fagbladets temahefter på www.fagforbundet.no. Gå inn i Nettbutikken, Yrkesfaglige temahefter. Heftene er GRATIS!

Nasjonalt tolkeregister Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister som gir oversikt over tolkers for­melle kvalifikasjoner. Registeret driftes av Immigrasjons- og mangfold­sdirektoratet, som arbeider for at offentlig sektor skal ta utgangspunkt i reg­isteret når det er behov for tolk. www.tolkeportalen.no

sosialt arbeid

29

tolking FAGBLADETS TEMAHEFTER GIR DEG UTFORDRINGER, KUNNSKAP OG INSPIRASJON

tema

LIKEBEHANDLING må være utgangspunktet for den offentlige satsingen på barnevern.

I temaheftene går Fagbladet MANGE SPRÅK: – Språkene som brukes mest ved OUS er somali, arabisk, urdu og polsk, forteller Hanne Løfsnes, leder av Tolkesentralen ved Oslo universitetssykehus (t.v.). Sosionom Idilia Guerra (t.h.) mener at det har blitt enklere å skaffe tolk etter at sykehuset selv tok ansvaret for tolketjenestene.

eksempel gjøre at du glemmer andre språk og kun kan kommunisere på morsmålet, forklarer hun.

Hun er selv utdannet tolk og vet mer enn de fleste om kommunikasjon via tolk.

– Tolken skal være tolk, ikke en medhjelper. Helse­ personell må lære mer om hvordan de skal bruke tolk, sier Guerra.

Det stilles strenge krav til en tolk, og det er ut­ arbeidet egne retningslinjer for god tolkeskikk.

Stats­autoriserte tolker er pålagt å følge disse. Det innebærer for eksempel at de ikke skal utføre andre oppgaver enn å tolke under tolkeoppdraget. Tolken kan heller ikke la egne holdninger og meninger påvirker arbeidet.

Attraktiv oppdragsgiver Tolkesentralen legger også vekt på å skape gode arbeids­betingelser for tolkene. Fordi sentralen klarer seg med langt færre tolker, blir det flere oppdrag på hver enkelt. Tolkene får også mer forutsigbarhet ved at oppdragene samles og aldri er av kortere varighet enn fire timer.

28

sosialt arbeid

Lul Hassan Kulmiye er statsautorisert tolk i somalisk og elsker jobben sin. Men hun ville aldri ha tatt oppdrag for private formidlingsbyråer.

– Jeg vil at kunden skal ha kontakt med meg. Jeg vil ikke ha noe mellomledd. Jeg tar oppdrag for Tolkesentralen fordi jeg vil jobbe for noen som står for kvalitet, understreker hun.

Tolkesentralen ved OUS er et forsøksprosjekt som skal evalueres etter ett års drift. Dersom evalueringen er positiv kan det bli aktuelt å utvide modellen med en egen tolketjeneste til flere sykehus.

dypere inn i problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen til medlemmer i Fagforbundet.

Som sosialarbeider er det hefter som har kommet tidligere du kan ha god nytte av.

MILJØARBEID er ikke en teknisk tjeneste der yrkesutøveren kan slå av og på tjenestene.

Bestill Fagbladets temahefter på www.fagforbundet.no. Gå inn i Nettbutikken, Yrkesfaglige temahefter. Heftene er GRATIS!

Nasjonalt tolkeregister Nasjonalt tolkeregister er et innsynsregister som gir oversikt over tolkers for­melle kvalifikasjoner. Registeret driftes av Immigrasjons- og mangfold­sdirektoratet, som arbeider for at offentlig sektor skal ta utgangspunkt i reg­isteret når det er behov for tolk. www.tolkeportalen.no

sosialt arbeid

29

faglig innspill

— Jeg forbinder velferdsstaten med lykke Maurice Mittelmark oppfordrer oss til å ta vare på velferdsstaten.

Den er helsebringende av natur, mener professoren ved universitetet i Bergen.

Maurice Mittelmark er professor ved Hemilsenteret på universitetet i Bergen, som blant annet forsker på helsefremmende arbeid.

– Filosofien bak helsefremmende arbeid er del­ takelse, respekt, solidaritet og samfunnsbygging.

I tillegg mener vi at helsepolitikk ikke kun skal rettes mot helsesektoren. Alt dette passer som hånd i hanske med velferdssamfunnet vi har i Norge, sier Mittelmark.

– At alle skal ha et sikkerhetsnett og lik tilgang til tjenester er rettigheter som fremmer helsen vår og som vi tar for gitt. Men de eksisterer ikke i de fleste andre land.

Mittelmark jobber på Hemil-senteret, som forsker på helsefremmende arbeid. Instituttet har psyko­ loger, antropologer, syke­pleiere, lærere og geografer.

– Instituttet er tverrfaglig fordi helse­fremmende arbeid vil påvirke helse­politikken fra alle retninger.

Folkehelse angår hele samfunnet, sier Mittelmark.

– Skiller helsefremmende arbeid seg fra annet helse­arbeid?

– De fleste som jobber med helse og forebygging har søkelys på adferd. De er opptatt av risikofaktorer som røyking, kolesterol, mangel på mosjon på indi­ vidnivå. Målet er å utvikle vitenskapelige begrun­ nede tiltak for å hjelpe folk til å forandre risikoadferd og dermed få bedre helse.

– Enkeltmenneskets ansvar for egen helse er selv­ sagt viktig. Men tanken bak helsefremmende arbeid er at dette bare dekker deler av helsetiltakene. Helse skapes ofte av krefter som indi­videne ikke har kon­troll over. Derfor er vi som jobber med helse­frem­ mende tiltak opptatt av helsepolitikk i tillegg til adferd.

Verden ser på Norge som det helsefremmende arbeidets land.

– Kan du gi et eksempel på helse­politikk som ligger utenfor helse­sektoren?

– Forebyggene helsearbeid kan deles i to områder. Det ene handler om hva Folkehelse­ instituttet bør gjøre for å beskytte folkets helse og ligger under helse­ sektoren. Det andre tar for seg hva

30

sosialt arbeid

alle andre sektorer i samfunnet bør gjøre for å bidra til god folkehelse.

– Se for eksempel på utdanningssektoren. Barn tilbringer mye tid på skolen og helsen deres påvirkes av blant annet av det psykososiale miljøet på skolen.

Derfor er skolen en forferdelig viktig arena for helse­ arbeid, men det kan være vanskelig å overbevise ansatte i utdanningsktoren om deres ansvar for barns helse fordi de er mest opptatt av utdanning.

Det samme kan sies om alle andre sektorer i sam­ funnet.

– Har det blitt mer eller mindre plass til helse­f rem­mende arbeid i samfunnet?

– Hvis vi tar eksempelet med skolen igjen, er det ingen tvil om at det brukes mer tid og energi i skolen på å fremme helse i dag enn for 20 år siden. Det er bedre forståelse i skolen for at helse påvirker læring.

– Folkehelsearbeid, ikke å bare forebygge syk­ dom­mer, men fremme folks livskvalitet, er et kjenne­ tegn på Norges utvikling. Verden rundt ser på Norge som «det helsefremmende arbeidets land».

– Tidligere barnevernsbarn, Barneverns­proffene, ønsker at loven om barneverntjenester suppleres med en formålsparagraf som bygger på kjærlighet. Hva mener du om det?

– Det er umulig å være uenig. Har ikke barn rett på kjærlighet? Alle i samfunnet som er ansvarlige for barn må sørge for at de får kjærlighet.

– Jeg har ingen tilknytning til barnevernet, men denne måten å tenke vern på, ligger i kjernen av helse­fremmende arbeid.

– Det er ikke så mange år siden at vi var mest bekymret for at folk brukte vold i oppdragelse. Det har vi kjempet bra i mot.

– Hva skal være sosialarbeiderens jobb?

– Sosialarbeiderne er hjelpere. Folk som gjerne vil hjelpe andre har fantastisk evne til å se på utfor­ dringer, risiko og begrensninger. Men når tiltakene

handler om å minske risiko eller forebygge blir arbeidet fort problemfokusert.

– Vi må bli flinkere til å se på muligheter og kapasitet. Ta allmennlegen som har en pasient med alvorlige plager og store smerter, som det er vanskelig å gjøre noe med. En helsefremmende lege vil si til pasienten: «Jeg vil veldig gjerne høre hvordan du har taklet vanskelige situasjoner før i livet? Hva er ressursene dine? Vi kan ikke kjempe mot plagene dine uten at vi kobler inn dine ressurser.»

– En slik lege­konsul­tasjon tar mer tid, men et sykt menneske er mer enn et sykt menneske. Leger og andre hjelpere må bli flinkere til å tenke helsefrem­ ming ved å bruke ressursene folk har. Det kommer selvsagt i tillegg til medisin og terapi. Mens vi tar oss av plagene og smertene, må vi samtidig ta i bruk de personlige egen­skapene som gjør personen sterkere.

– Du går snart av med pensjon. Hvordan skal det framtidige helsefremmende samfunnet se ut?

– Uten tvil veldig likt det Norge vi lever i. Husk at jeg er fra USA med mange års fartstid rundt omkring i verden. Hvis vi sammen­likner situasjonen for helse­ frem­mende arbeid i USA og i Norge, er Norge nesten perfekt. Forutsetningene for å fremme helse er så bra.

Det må vi beholde. Vi må kjempe for det vi har.

– Helsefremmende arbeid blir en mer og mer sentral del av samtalen rundt tjenestebordet i kom­ munen. Folk som før i tiden aldri ville møttes, sitter nå sammen for å diskutere hvordan kommunen skal ta hensyn til at utbygginger tar hensyn til folks helse.

– Jeg er ikke bekymret for framtida om vi fortsetter å gå langs den stien vi er på nå.

sosialt arbeid

31

faglig innspill

— Jeg forbinder velferdsstaten med lykke Maurice Mittelmark oppfordrer oss til å ta vare på velferdsstaten.

Den er helsebringende av natur, mener professoren ved universitetet i Bergen.

Maurice Mittelmark er professor ved Hemilsenteret på universitetet i Bergen, som blant annet forsker på helsefremmende arbeid.

– Filosofien bak helsefremmende arbeid er del­ takelse, respekt, solidaritet og samfunnsbygging.

I tillegg mener vi at helsepolitikk ikke kun skal rettes mot helsesektoren. Alt dette passer som hånd i hanske med velferdssamfunnet vi har i Norge, sier Mittelmark.

– At alle skal ha et sikkerhetsnett og lik tilgang til tjenester er rettigheter som fremmer helsen vår og som vi tar for gitt. Men de eksisterer ikke i de fleste andre land.

Mittelmark jobber på Hemil-senteret, som forsker på helsefremmende arbeid. Instituttet har psyko­ loger, antropologer, syke­pleiere, lærere og geografer.

– Instituttet er tverrfaglig fordi helse­fremmende arbeid vil påvirke helse­politikken fra alle retninger.

Folkehelse angår hele samfunnet, sier Mittelmark.

– Skiller helsefremmende arbeid seg fra annet helse­arbeid?

– De fleste som jobber med helse og forebygging har søkelys på adferd. De er opptatt av risikofaktorer som røyking, kolesterol, mangel på mosjon på indi­ vidnivå. Målet er å utvikle vitenskapelige begrun­ nede tiltak for å hjelpe folk til å forandre risikoadferd og dermed få bedre helse.

– Enkeltmenneskets ansvar for egen helse er selv­ sagt viktig. Men tanken bak helsefremmende arbeid er at dette bare dekker deler av helsetiltakene. Helse skapes ofte av krefter som indi­videne ikke har kon­troll over. Derfor er vi som jobber med helse­frem­ mende tiltak opptatt av helsepolitikk i tillegg til adferd.

Verden ser på Norge som det helsefremmende arbeidets land.

– Kan du gi et eksempel på helse­politikk som ligger utenfor helse­sektoren?

– Forebyggene helsearbeid kan deles i to områder. Det ene handler om hva Folkehelse­ instituttet bør gjøre for å beskytte folkets helse og ligger under helse­ sektoren. Det andre tar for seg hva

30

sosialt arbeid

alle andre sektorer i samfunnet bør gjøre for å bidra til god folkehelse.

– Se for eksempel på utdanningssektoren. Barn tilbringer mye tid på skolen og helsen deres påvirkes av blant annet av det psykososiale miljøet på skolen.

Derfor er skolen en forferdelig viktig arena for helse­ arbeid, men det kan være vanskelig å overbevise ansatte i utdanningsktoren om deres ansvar for barns helse fordi de er mest opptatt av utdanning.

Det samme kan sies om alle andre sektorer i sam­ funnet.

– Har det blitt mer eller mindre plass til helse­f rem­mende arbeid i samfunnet?

– Hvis vi tar eksempelet med skolen igjen, er det ingen tvil om at det brukes mer tid og energi i skolen på å fremme helse i dag enn for 20 år siden. Det er bedre forståelse i skolen for at helse påvirker læring.

– Folkehelsearbeid, ikke å bare forebygge syk­ dom­mer, men fremme folks livskvalitet, er et kjenne­ tegn på Norges utvikling. Verden rundt ser på Norge som «det helsefremmende arbeidets land».

– Tidligere barnevernsbarn, Barneverns­proffene, ønsker at loven om barneverntjenester suppleres med en formålsparagraf som bygger på kjærlighet. Hva mener du om det?

– Det er umulig å være uenig. Har ikke barn rett på kjærlighet? Alle i samfunnet som er ansvarlige for barn må sørge for at de får kjærlighet.

– Jeg har ingen tilknytning til barnevernet, men denne måten å tenke vern på, ligger i kjernen av helse­fremmende arbeid.

– Det er ikke så mange år siden at vi var mest bekymret for at folk brukte vold i oppdragelse. Det har vi kjempet bra i mot.

– Hva skal være sosialarbeiderens jobb?

– Sosialarbeiderne er hjelpere. Folk som gjerne vil hjelpe andre har fantastisk evne til å se på utfor­ dringer, risiko og begrensninger. Men når tiltakene

handler om å minske risiko eller forebygge blir arbeidet fort problemfokusert.

– Vi må bli flinkere til å se på muligheter og kapasitet. Ta allmennlegen som har en pasient med alvorlige plager og store smerter, som det er vanskelig å gjøre noe med. En helsefremmende lege vil si til pasienten: «Jeg vil veldig gjerne høre hvordan du har taklet vanskelige situasjoner før i livet? Hva er ressursene dine? Vi kan ikke kjempe mot plagene dine uten at vi kobler inn dine ressurser.»

– En slik lege­konsul­tasjon tar mer tid, men et sykt menneske er mer enn et sykt menneske. Leger og andre hjelpere må bli flinkere til å tenke helsefrem­ ming ved å bruke ressursene folk har. Det kommer selvsagt i tillegg til medisin og terapi. Mens vi tar oss av plagene og smertene, må vi samtidig ta i bruk de personlige egen­skapene som gjør personen sterkere.

– Du går snart av med pensjon. Hvordan skal det framtidige helsefremmende samfunnet se ut?

– Uten tvil veldig likt det Norge vi lever i. Husk at jeg er fra USA med mange års fartstid rundt omkring i verden. Hvis vi sammen­likner situasjonen for helse­ frem­mende arbeid i USA og i Norge, er Norge nesten perfekt. Forutsetningene for å fremme helse er så bra.

Det må vi beholde. Vi må kjempe for det vi har.

– Helsefremmende arbeid blir en mer og mer sentral del av samtalen rundt tjenestebordet i kom­ munen. Folk som før i tiden aldri ville møttes, sitter nå sammen for å diskutere hvordan kommunen skal ta hensyn til at utbygginger tar hensyn til folks helse.

– Jeg er ikke bekymret for framtida om vi fortsetter å gå langs den stien vi er på nå.

sosialt arbeid

31

barn med syke foreldre

Barneansvarlig i sykehus

LÆRING I PRAKSIS: Irma, datteren til Live Marstein og barneansvarlig Unn-Cathrin Buvarp legger veneflon på dukken.

FOTO: Privat

Etterpå fikk Irma og Vemund med seg hver sin dukke og legekoffert hjem.

– Den store, gode effekten av dette er at barna har visst hvor jeg har vært og at de ikke syns Ahus er skum­melt. For oss har det vært veldig godt med denne dagen hvor alt ble konkret for dem, sier Marstein.

MANGE TANKER: Tidligere kreftpasient, Live Marstein, og barneansvarlig og sykepleier ved onkologisk avdeling på Ahus, Unn-Cathrin Buvarp, har delt mange timer og tanker sammen de månedene Marstein fikk cellegift på sykehuset.

Når mor eller far er syk Hvert år opplever 3500 barn og unge at kreft rammer noen i nærmeste familie. Irma og Vemund fikk hjelp av en barneansvarlig på sykehuset da moren fikk cellegiftbehandling.

Tekst: INGEBORG VIGERUST RANGUL Foto: ERIK M SUNDT

Live Marstein kom alene til sin første behandling med cellegift. Den andre gangen var begge barna med.

– Vi fikk et lyst og trivelig rom med barnetegninger på veggene, tegnesaker og leker. Jeg satt i en stol og fikk cellegift og barna fikk legge veneflon på en egen dukke og gi den medisiner med sprøyte, sier Marstein.

32

sosialt arbeid

Trygghet To sykepleiere var med. En tok seg av Marstein, den andre forklarte og hjalp Irma (7) og Vemund (5) med veneflon og posen med cellegift til dukken Kasper.

De lærte om kreft og historien rundt kjemoterapi og medisinen som spiser opp kreften.

Barn er velkommen Hovedregelen er at helsepersonell som behandler den alvorlig syke forelderen også har ansvaret for å møte barnas behov for informasjon og oppfølging i samarbeid med foreldrene.

For barneansvarlig og sykepleier ved onkologisk avdeling på Ahus, Unn-Cathrin Buvarp, er det viktig å formidle at barn er velkomne på avdelingen.

– Barna blir kjent med sykehuset, avdelingen og de ansatte. De får mulighet til å spørre om det de lurer på, sier Buvarp.

Barn og ungdom trenger støtte og forståelse for sine egne reaksjoner i familien, men også i barne­ hagen eller på skolen. Det å besøke den som får behandling bidrar til det, mener Buvarp.

– Det er fint for barna å ha noen å snakke med og føle at de ikke står alene. Mange barn blir stående med stort omsorgsansvar, legger hun til.

Loven sikrer familien Ifølge loven skal helsepersonell ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging av barn av

pasienter med psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade.

– Det er ingen bestemt utdanning som ligger i bunn for å være barneansvarlig, men egnethet vekt­ legges. Loven sier heller ingenting om antall barne­ ansvarlige utover at det skal være tilstrekkelig mange, sier Tove Bergh.

Hun er koordinator for de 120 barneansvarlige ved Ahus. Det er sosionomer og psykologer på psykiatrisk avdeling, psykologer på rusavdelingen og sykepleiere på somatisk avdeling.

De barneansvarlige sikrer kartlegging, sertifi­ sering og oppfølging på sine respektive avdelinger i til­legg til sin vanlige stilling. Bergh er koordinator på heltid. Hun har ansvaret for informasjon, brosjyrer og fagdager i tillegg til internundervisning for de barneansvarlige og kommunene som sogner til sykehuset.

Familieperspektiv – Jeg fungerer som en overordnet vaktbikkje for barna, sier Bergh.

– Kartlegging av hvordan familiene har det, kan lett komme i skyggen av diagnostisering og behand­ ling. Derfor er det nødvendig med barne­ansvarlige som sørger for å ivareta både barna og familie­ perspektivet, legger hun til.

Bergh sier hun er ganske fornøyd med måten de organiserer de barneansvarlige på. Men det er mye hun gjerne skulle gjort mer av. sosialt arbeid

Fra 1. januar 2010 ble helse­ personell lov­pålagt å bidra til nødvendig informasjon og opp­følging av de mindre­årige barna av pasienter som er psykisk syke, rus­middel­av­hengige eller alvorlig somatisk syke eller skadde.

Barneansvarliges oppgaver • Kartlegge om pasienten har barn.

• Vurdere barnets behov.

• Samtale med pasienten om barnets oppfølgings­ behov og tilby informa­ sjon og veiledning av aktuelle tiltak.

• Aktivt å be om samtykke fra forelderen for å foreta hensiktsmessig opp­ følging av barnet.

• Gi informasjon til barnet og omsorgs­person innen­ for reglene om taushets­ plikt.

Kommunens oppgaver Helsetjenesten i kommunen har plikt til å ivare­ta barn som pårørende i til­ svarende ut­strekning som i spesialisthelse­tjenesten.

Kom­munene har ikke den samme plikten til å utnevne barneansvarlig helse­ personell som Spesialist­ helse­tjenesten.

33

<

barn med syke foreldre

Barneansvarlig i sykehus

LÆRING I PRAKSIS: Irma, datteren til Live Marstein og barneansvarlig Unn-Cathrin Buvarp legger veneflon på dukken.

FOTO: Privat

Etterpå fikk Irma og Vemund med seg hver sin dukke og legekoffert hjem.

– Den store, gode effekten av dette er at barna har visst hvor jeg har vært og at de ikke syns Ahus er skum­melt. For oss har det vært veldig godt med denne dagen hvor alt ble konkret for dem, sier Marstein.

MANGE TANKER: Tidligere kreftpasient, Live Marstein, og barneansvarlig og sykepleier ved onkologisk avdeling på Ahus, Unn-Cathrin Buvarp, har delt mange timer og tanker sammen de månedene Marstein fikk cellegift på sykehuset.

Når mor eller far er syk Hvert år opplever 3500 barn og unge at kreft rammer noen i nærmeste familie. Irma og Vemund fikk hjelp av en barneansvarlig på sykehuset da moren fikk cellegiftbehandling.

Tekst: INGEBORG VIGERUST RANGUL Foto: ERIK M SUNDT

Live Marstein kom alene til sin første behandling med cellegift. Den andre gangen var begge barna med.

– Vi fikk et lyst og trivelig rom med barnetegninger på veggene, tegnesaker og leker. Jeg satt i en stol og fikk cellegift og barna fikk legge veneflon på en egen dukke og gi den medisiner med sprøyte, sier Marstein.

32

sosialt arbeid

Trygghet To sykepleiere var med. En tok seg av Marstein, den andre forklarte og hjalp Irma (7) og Vemund (5) med veneflon og posen med cellegift til dukken Kasper.

De lærte om kreft og historien rundt kjemoterapi og medisinen som spiser opp kreften.

Barn er velkommen Hovedregelen er at helsepersonell som behandler den alvorlig syke forelderen også har ansvaret for å møte barnas behov for informasjon og oppfølging i samarbeid med foreldrene.

For barneansvarlig og sykepleier ved onkologisk avdeling på Ahus, Unn-Cathrin Buvarp, er det viktig å formidle at barn er velkomne på avdelingen.

– Barna blir kjent med sykehuset, avdelingen og de ansatte. De får mulighet til å spørre om det de lurer på, sier Buvarp.

Barn og ungdom trenger støtte og forståelse for sine egne reaksjoner i familien, men også i barne­ hagen eller på skolen. Det å besøke den som får behandling bidrar til det, mener Buvarp.

– Det er fint for barna å ha noen å snakke med og føle at de ikke står alene. Mange barn blir stående med stort omsorgsansvar, legger hun til.

Loven sikrer familien Ifølge loven skal helsepersonell ivareta behovet for informasjon og nødvendig oppfølging av barn av

pasienter med psykiske lidelser, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade.

– Det er ingen bestemt utdanning som ligger i bunn for å være barneansvarlig, men egnethet vekt­ legges. Loven sier heller ingenting om antall barne­ ansvarlige utover at det skal være tilstrekkelig mange, sier Tove Bergh.

Hun er koordinator for de 120 barneansvarlige ved Ahus. Det er sosionomer og psykologer på psykiatrisk avdeling, psykologer på rusavdelingen og sykepleiere på somatisk avdeling.

De barneansvarlige sikrer kartlegging, sertifi­ sering og oppfølging på sine respektive avdelinger i til­legg til sin vanlige stilling. Bergh er koordinator på heltid. Hun har ansvaret for informasjon, brosjyrer og fagdager i tillegg til internundervisning for de barneansvarlige og kommunene som sogner til sykehuset.

Familieperspektiv – Jeg fungerer som en overordnet vaktbikkje for barna, sier Bergh.

– Kartlegging av hvordan familiene har det, kan lett komme i skyggen av diagnostisering og behand­ ling. Derfor er det nødvendig med barne­ansvarlige som sørger for å ivareta både barna og familie­ perspektivet, legger hun til.

Bergh sier hun er ganske fornøyd med måten de organiserer de barneansvarlige på. Men det er mye hun gjerne skulle gjort mer av. sosialt arbeid

Fra 1. januar 2010 ble helse­ personell lov­pålagt å bidra til nødvendig informasjon og opp­følging av de mindre­årige barna av pasienter som er psykisk syke, rus­middel­av­hengige eller alvorlig somatisk syke eller skadde.

Barneansvarliges oppgaver • Kartlegge om pasienten har barn.

• Vurdere barnets behov.

• Samtale med pasienten om barnets oppfølgings­ behov og tilby informa­ sjon og veiledning av aktuelle tiltak.

• Aktivt å be om samtykke fra forelderen for å foreta hensiktsmessig opp­ følging av barnet.

• Gi informasjon til barnet og omsorgs­person innen­ for reglene om taushets­ plikt.

Kommunens oppgaver Helsetjenesten i kommunen har plikt til å ivare­ta barn som pårørende i til­ svarende ut­strekning som i spesialisthelse­tjenesten.

Kom­munene har ikke den samme plikten til å utnevne barneansvarlig helse­ personell som Spesialist­ helse­tjenesten.

33

<

lær mer

barn med syke foreldre

ULIKE ROLLER: Barne­ ansvarlig Unn-Cathrin Buvarp, Live Marstein, koordinator for de barne­ ansvarlige Tove Bergh og doktorgradsstipendiat Ellen Katrine Kallander kjenner rollen som barneansvarlig på hver sin måte.

– For å nevne én ting, er flere hele fagdager for sykehusets ansatte og kommunene viktig for å beholde søkelyset på temaet. Jeg ser at dette må gjøres hele tiden fordi det er så mange andre utfordringer og krav til et sykehus og de ansatte utover å opprettholde fokuset på familieperspektivet.

Krevende diagnoser Ifølge Bergh lever 10.000 personer med den uhelbredelige nevrologiske sykdommen multippel sklerose. De fleste av disse er kvinner, og mange av dem har barn. Halvparten av kvinnene får gjerne en depresjon ved siden av sykdommen.

– Tall fra Folkehelseinstituttet viser at så mange som 130.000 barn lever med en psykisk syk mor eller far og 70.000 har en rusavhengig forelder. Det går utover dagliglivet. Derfor må vi fore­bygge at dette ender opp som barnevernssaker på toppen av alt annet, sier Bergh.

Tung bør Doktorgradsstipendiat ved FOU Avdeling psykisk helse­vern, Ahus, Ellen Katrine Kallander, forsker på hva barn bidrar med hjemme og i familien når mor eller far er syk, og hvordan det påvirker fysisk og psykisk helse, utdanning, trivsel og tid til fritid og venner.

Studien er en del av et større nasjonalt prosjekt om barn som pårørende i de fem store sykehusene Vestre Viken HF, Sørlandet sykehus, Nordlandssykehuset, Stavanger Universitetssykehus, Rogaland A-senter i

34

sosialt arbeid

samarbeid med R-BUP Øst og Sør og BarnsBeste.

– Flere tidligere norske undersøkelser viser at barn kan oppleve å få omsorgsoppgaver som tidvis kan være tunge å bære. Barna ofte er overlatt til seg selv og må lære å mestre utfordrende hjemmesituasjoner.

Kallander sier også at det er naturlig at når noen er syke så bidrar alle mer, men barna blir ofte ikke sett eller anerkjent for det de gjør. I tillegg er barn lojale og slipper ikke nødvendigvis til andre omsorgs­ personer.

– Det er mye logistikk som går igjen i ansvaret de har fått. Alt det praktiske, sammen med omsorgen for den syke. Så mange som halvparten av barna bidrar med alt fra trøst, støtte og oppmuntring til administrering av medisin, forteller hun.

For enkelte blir omsorgsoppgavene kombinert med skolegang så vanskelig at de ender med å droppe ut av skolen.

– Omsorgsoppgavene må anerkjennes så de kan få nød­vendig praktisk og emosjonell støtte og av­ lastning, mener Kallander.

Etterlatte barn Sverige og Norge har omtrent det samme lovverket om oppfølging av barn som pårørende, mens i Danmark gikk ikke loven om barneansvarlige gjennom.

– Men to grupper mangler i loven: Søsken og barn som etterlatte. Dette jobber vi med begge to for å få på plass, sier Bergh.

Bergh og Kallander sitter i sofaen i bygget som kalles «basen». I dette bygget er det samlet en del helse­fremmende og forebyggende funksjoner. Her jobber de med barn som pårørende og sorgstøtte­ oppfølging av etterlatte.

– Barn som pårørende blir etterlatte når mor eller far dør. Det er viktig at de får et tilbud om å være i gruppe med andre barn og unge som har opplevd å miste mor eller far eller søsken, forteller Bergh.

Hurra, bang!

Live Marstein har hatt sin siste cellegiftbehandling.

Hverdagene med cellegift på Ahus og hår som forsvant, er borte.

Hun visste at hun var kreftfri da brystet ble fjernet.

Det gjorde at det var lettere å involvere barna, fordi hun visste at slutten ville bli god.

– Dette er bare en liten periode av livet. Men familien kommer alltid til å ha det med seg i bagasjen. Og da er det veldig flott at Ahus har vært så flinke til å gjøre det til en trygg prosess.

– I dag skal jeg hjem til pølsefest. Barna har laget festrop: Live er frisk! Hurra! Bang!

generell fagutvikling

Tolking

barn

Profesjonell utvikling og faglig veiledning Karin Killén

Short term 12, en film fra 2013 om livet på en barne­verns­institusjon. Regissør Destin Daniel Cretton.

Miljøterapi­ boken – Mentalisering som holdning og handling Finn Skårderud, Bente Sommerfeldt

I for store sko Barn og unge forteller hvordan det er å vokse opp med syk mamma eller pappa.

Boka har også innlegg fra fagfolk Hertevig forlag

Psykisk helse og rus

Meg også Tytti Solantaus.

Aktivitetsbok for barn som pårørende Universitets­ forlaget

Underteksten.

Psyko­analy­tisk terapi i praksis Gullestad SE & Killingmo B (2005/ 2013) Universitets­ forlaget

Miljøterapi med barn og unge – Organi­ sa­sjonen som terapeut Erik Larsen Voksne for barn

Rusomsorg i praksis En antologi om Retrettens kunnskaps­ plattform og effekt Retretten Fellesskapet som metode: Miljøterapi og evaluering i behandling av rusmis­brukere Dag Furu­holmen, Arne S. Andresen

Hvordan hjelper jeg barnet mitt?

Tytti Solantaus, Håndbok for foreldre med psykiske problemer Voksne for barn

Fagforbundet Ikke lenger en tjeneste av ukjent kvalitet Statusrapport om tolkefeltet i helsevesenet i hovedstadsområdet

Håndbøker for ulike yrkesgrupper

Akkurat slik vi gjør med andre spesialister Anbefalinger for fremtiden Tolking som en integrert del av tjeneste­­tilbudet i helse­vesenet i hovedstads­omradet

Stopp opp— si fra!

Avviksmelding og varsling i helse- og omsorgstjenesten

www.tolkeportalen.no

Assistenten Håndbok for assistenter i helse- og sosialsektoren

Miljøarbeid for en bedre hverdag Terapeutisk konflikt­hånd­tering

Funksjons­ hemming Hva er funksjons­ hemming Jan Tøssebro Universitets­ forlaget

Dialogkort:

Øyeblikk – samhandling og helhetlig tilbud i møte med barn som ikke har livet foran seg Marit Elin Hansen Boka er gratis og kan bestilles ved Frambu senter for sjeldne funksjonshemninger

• Etiske dilem­maer i miljø­arbeid • Etikk i barne­vernet • Etikk i rus­omsorg og psykisk helsevern • Etikk i barne- og ungdomshjem

Materiell kan bestilles på: fagforbundet.no

sosialt arbeid

35

lær mer

barn med syke foreldre

ULIKE ROLLER: Barne­ ansvarlig Unn-Cathrin Buvarp, Live Marstein, koordinator for de barne­ ansvarlige Tove Bergh og doktorgradsstipendiat Ellen Katrine Kallander kjenner rollen som barneansvarlig på hver sin måte.

– For å nevne én ting, er flere hele fagdager for sykehusets ansatte og kommunene viktig for å beholde søkelyset på temaet. Jeg ser at dette må gjøres hele tiden fordi det er så mange andre utfordringer og krav til et sykehus og de ansatte utover å opprettholde fokuset på familieperspektivet.

Krevende diagnoser Ifølge Bergh lever 10.000 personer med den uhelbredelige nevrologiske sykdommen multippel sklerose. De fleste av disse er kvinner, og mange av dem har barn. Halvparten av kvinnene får gjerne en depresjon ved siden av sykdommen.

– Tall fra Folkehelseinstituttet viser at så mange som 130.000 barn lever med en psykisk syk mor eller far og 70.000 har en rusavhengig forelder. Det går utover dagliglivet. Derfor må vi fore­bygge at dette ender opp som barnevernssaker på toppen av alt annet, sier Bergh.

Tung bør Doktorgradsstipendiat ved FOU Avdeling psykisk helse­vern, Ahus, Ellen Katrine Kallander, forsker på hva barn bidrar med hjemme og i familien når mor eller far er syk, og hvordan det påvirker fysisk og psykisk helse, utdanning, trivsel og tid til fritid og venner.

Studien er en del av et større nasjonalt prosjekt om barn som pårørende i de fem store sykehusene Vestre Viken HF, Sørlandet sykehus, Nordlandssykehuset, Stavanger Universitetssykehus, Rogaland A-senter i

34

sosialt arbeid

samarbeid med R-BUP Øst og Sør og BarnsBeste.

– Flere tidligere norske undersøkelser viser at barn kan oppleve å få omsorgsoppgaver som tidvis kan være tunge å bære. Barna ofte er overlatt til seg selv og må lære å mestre utfordrende hjemmesituasjoner.

Kallander sier også at det er naturlig at når noen er syke så bidrar alle mer, men barna blir ofte ikke sett eller anerkjent for det de gjør. I tillegg er barn lojale og slipper ikke nødvendigvis til andre omsorgs­ personer.

– Det er mye logistikk som går igjen i ansvaret de har fått. Alt det praktiske, sammen med omsorgen for den syke. Så mange som halvparten av barna bidrar med alt fra trøst, støtte og oppmuntring til administrering av medisin, forteller hun.

For enkelte blir omsorgsoppgavene kombinert med skolegang så vanskelig at de ender med å droppe ut av skolen.

– Omsorgsoppgavene må anerkjennes så de kan få nød­vendig praktisk og emosjonell støtte og av­ lastning, mener Kallander.

Etterlatte barn Sverige og Norge har omtrent det samme lovverket om oppfølging av barn som pårørende, mens i Danmark gikk ikke loven om barneansvarlige gjennom.

– Men to grupper mangler i loven: Søsken og barn som etterlatte. Dette jobber vi med begge to for å få på plass, sier Bergh.

Bergh og Kallander sitter i sofaen i bygget som kalles «basen». I dette bygget er det samlet en del helse­fremmende og forebyggende funksjoner. Her jobber de med barn som pårørende og sorgstøtte­ oppfølging av etterlatte.

– Barn som pårørende blir etterlatte når mor eller far dør. Det er viktig at de får et tilbud om å være i gruppe med andre barn og unge som har opplevd å miste mor eller far eller søsken, forteller Bergh.

Hurra, bang!

Live Marstein har hatt sin siste cellegiftbehandling.

Hverdagene med cellegift på Ahus og hår som forsvant, er borte.

Hun visste at hun var kreftfri da brystet ble fjernet.

Det gjorde at det var lettere å involvere barna, fordi hun visste at slutten ville bli god.

– Dette er bare en liten periode av livet. Men familien kommer alltid til å ha det med seg i bagasjen. Og da er det veldig flott at Ahus har vært så flinke til å gjøre det til en trygg prosess.

– I dag skal jeg hjem til pølsefest. Barna har laget festrop: Live er frisk! Hurra! Bang!

generell fagutvikling

Tolking

barn

Profesjonell utvikling og faglig veiledning Karin Killén

Short term 12, en film fra 2013 om livet på en barne­verns­institusjon. Regissør Destin Daniel Cretton.

Miljøterapi­ boken – Mentalisering som holdning og handling Finn Skårderud, Bente Sommerfeldt

I for store sko Barn og unge forteller hvordan det er å vokse opp med syk mamma eller pappa.

Boka har også innlegg fra fagfolk Hertevig forlag

Psykisk helse og rus

Meg også Tytti Solantaus.

Aktivitetsbok for barn som pårørende Universitets­ forlaget

Underteksten.

Psyko­analy­tisk terapi i praksis Gullestad SE & Killingmo B (2005/ 2013) Universitets­ forlaget

Miljøterapi med barn og unge – Organi­ sa­sjonen som terapeut Erik Larsen Voksne for barn

Rusomsorg i praksis En antologi om Retrettens kunnskaps­ plattform og effekt Retretten Fellesskapet som metode: Miljøterapi og evaluering i behandling av rusmis­brukere Dag Furu­holmen, Arne S. Andresen

Hvordan hjelper jeg barnet mitt?

Tytti Solantaus, Håndbok for foreldre med psykiske problemer Voksne for barn

Fagforbundet Ikke lenger en tjeneste av ukjent kvalitet Statusrapport om tolkefeltet i helsevesenet i hovedstadsområdet

Håndbøker for ulike yrkesgrupper

Akkurat slik vi gjør med andre spesialister Anbefalinger for fremtiden Tolking som en integrert del av tjeneste­­tilbudet i helse­vesenet i hovedstads­omradet

Stopp opp— si fra!

Avviksmelding og varsling i helse- og omsorgstjenesten

www.tolkeportalen.no

Assistenten Håndbok for assistenter i helse- og sosialsektoren

Miljøarbeid for en bedre hverdag Terapeutisk konflikt­hånd­tering

Funksjons­ hemming Hva er funksjons­ hemming Jan Tøssebro Universitets­ forlaget

Dialogkort:

Øyeblikk – samhandling og helhetlig tilbud i møte med barn som ikke har livet foran seg Marit Elin Hansen Boka er gratis og kan bestilles ved Frambu senter for sjeldne funksjonshemninger

• Etiske dilem­maer i miljø­arbeid • Etikk i barne­vernet • Etikk i rus­omsorg og psykisk helsevern • Etikk i barne- og ungdomshjem

Materiell kan bestilles på: fagforbundet.no

sosialt arbeid

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no