Temahefte 37

i førstelinje for ungdom Temahefte nr. 37

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD 4-7 16-19

< 3 Leder < 4–7 Gi viljen muligheter: Ungdom i svevet < 8–9 Ellen Ovenstad: I førstelinje for utsatt ungdom < 10–13 Alt er mulig/ungdomsklubb i Groruddalen < 14–15 – Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten fritidsklubben < 16–19 Når et barn på flukt skal bli ekte drammenser < 20–21 Magne Raundalen: Kvitt deg med Styggen på ryggen <2 2–25 En lykkelig skoledag i Lundsvågen naturskole < 26–27 Arne Johan Vetlesen: I samme båt – og likevel så alene < 28–31 – Se mennesket, ikke såret: Intervju med psykiater Finn Skårderud < 32–34 Rosa Kompetanse: En skole for alle < 35 Tips og omtaler

22-25 Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

2

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektmedarbeidere: Ingeborg Rangul Vigerust og Vegard Velle. Tekst: Ellen Ovenstad, Ingeborg Rangul Vigerust, Per Flakstad, Linn Stalsberg, Magne Raundalen, Kjetil S. Grønnestad, Arne Johan Vetlesen og Ellen Heggestad. Foto: LLH, Hege Abrahamsen, Erik M. Sundt, Per Flakstad, Werner Juvik og Kjetil S. Grønnestad. Illustrasjoner: Svein Johan Reisang/Burning Ink. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 3. februar 2015.

393

Trykksak

Leder

Ungdomsarbeid er viktigere enn noen sinne Aldri før har ungdommer vært så sunne og spreke som i dag. De røyker og super stadig mindre og trener mer enn noen gang. Likevel er det flere som sliter psykisk. Det er et paradoks.

I tillegg faller mange utenfor fellesskapet. I fjor fant forskere ut at så mange som 40.000 unge mennesker står helt på sida av samfunnet. Ikke jobber de, ikke studerer de og ikke får de støtte fra Nav. Enkelte av dem er sikkert ute på backpacker-reise, noen jobber, kanskje på sjarken til far, eller forsørger seg gjennom svart arbeid. Andre ender opp som kriminelle og havner i fengsel. Men sannsynligvis lever svært mange i denne gruppa hjemme hos mor og far og spiller dataspill på barnerommet om natta.

Mange av dem har dårlige framtidsutsikter, ser svart på livet og har ingen tro på framtida. De har falt av racet allerede i ungdomsskolen eller i videre­ gående. De kaver og mangler grunn under føttene.

Og i et upersonlig samfunn, er det ikke alltid vi tar vare på hverandre.

Desto viktigere at det fins voksne omsorgs­personer som ser det som sitt ansvar å fange opp disse unge, det være seg barne- og ung­doms­arbeidere, lærere, trenere, støtte­kontakter, barne­ vernere, ansatte i fritids­­klubbene eller opp­ søkende sosial­arbeidere i ute­seksjonen.

Dessverre ender ungdommer ofte opp som en over­sett gruppe i poli­t ikken, en salderingspost i kommune- og stats­ budsjetter. Mantraet om barn og eldre går igjen i valg­kamper og parti­pro­g rammer, men de unge er det ikke så mange som vil ta an­­svaret for. Ung­ dom­mene er ikke late, men sliter med lav selv­følelse, liten moti­vasjon og tror ikke de mestrer en utdan­ning eller en jobb.

Kanskje trenger ung­ dommen bare en voksen som kan hjelpe ham eller henne over en kneik i livet. Det er jo meningsløst at flere titusener av

unge gir opp arbeidslivet og ikke finner sin plass, samtidig som vi trenger flere føtter og hender i omsorgsvesenet enn noen sinne. De unge skal overta landet vårt, derfor må vi ta godt vare på dem.

Det politiske Norge må sette av ressurser og gi ungdommene som faller utenfor nok oppmerksomhet.

Skolehverdagen må tilrettelegges bedre, slik at færre dropper ut. De som jobber med unge mennesker bør få anerkjennelse for jobben de gjør, for eksempel de ansatte i uteseksjonen, tusenvis av barne- og ung­ doms­arbeidere som jobber i ungdomsskolen eller ledere i fritidsklubbene.

Barnebokforfatteren Astrid Lindgren mente at ethvert barn hadde krav på at minst én voksen lyttet til og forsto barnet, Den Ene. Ellers ville barnet ende opp ulykkelig. Det gjelder også når barnet nærmer seg voksen alder.

God lesning!

i førstelinje for ungdom

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

De unge skal overta landet vårt, derfor må vi ta godt vare på dem.

3

Gi viljen muligheter

ET GODT STED: Marianne Andreassen, prosjekt­leder for Ungdom i svevet, har opplevd mange gode samtaler og mye latter i sofaen på Rødskola i Sortland. Mathias Gullholm til venstre og Kevin til høyre.

Begge har søkt trygghet innenfor veggene på Rødskola.

Hovedbudskapet i prosjektet Ungdom i svevet er så presist at det får plass på et postkort.

Tekst: Ingeborg Rangul Vigerust Foto: Hege Abrahamsen. Bris Studio AS

Reidun Follesø er forskningsansvarlig for Ungdom i svevet.

– Vi har laget verdens korteste forskningsrapport, forteller Reidun Follesø stolt.

Ungdommene ville ikke selv kalles ungdom i risiko.

– Vi snakket med dem om andre betegnelser, og et reklamebyrå ble også koblet inn. Vi ønsket et begrep som var mer positivt uten å fjerne det potensielt fare­ fulle.

Follesø sier at alle unge er i et svev – på vei fra noe og til noe annet. Det er bevegelse. For de fleste er dette trygt, for andre utrygt.

– Ungdom i svevet har blitt en merkevare, og ung­ dommene er selv stolte av det, sier Follesø.

4

i førstelinje for ungdom

Hva virker?

Universitetet i Nordland har jobbet tett på kom­ munene i fylket, men planla ikke prosjektene for dem. De ble invitert til å bli med.

– Vi arbeidet sammen om forskning, der vi spurte: «Hva er lurt? Hva virker?» Dette er deltakerbasert forskning.

Svarene de fikk var like enkle som de var kompli­serte.

Ungdommene ønsket seg noen som brydde seg og som hadde forventinger til dem – men forvent­ningene måtte være i samsvar med hva den enkelte fikk til.

Lykkelig kobling – Ungdommene ville ha de voksne til å komme seg ut av kontorene og ut dit hvor de var. Gå ved siden av

ung i sortland dem og hjelpe dem til å se muligheter. Ikke gi dem opp. Dette fikk vi plass til på postkortet, sier Follesø.

– Det kompliserte ligger i at noen må få dette til å skje. Noen må tro på ungdommene slik at de tror på seg selv.

Follesø mener Ungdom i svevet var vellykket av flere grunner. Det var en lykkelig kobling mellom fylkesmannen, kommunen, universitetet og ungdom­ mene selv. I tillegg var kommunene fornøyde, og flere tiltak er videreført etter prosjektslutt.

Magiske øyeblikk I den blå byen Sortland, ligger Rødskola. Her opp­s tår magiske øyeblikk og her får ungdom igjen troen på seg selv og andre mennesker.

Rødskola er et av de eldste byggene i Sortland.

Det har vært skole gjennom årene og fylt med mange aktiviteter. I dag er det et hus med ulike kommunale tjenester og tilbud.

Her holder Marianne Andreassen til, folkehelse­ koordinator og prosjektleder i Ung i Sortland. Det store kontoret hennes er fylt av trygge lyder. Gulvet knirker og kjøleskapet durer. En gammel rundovn, to sofagrupper og et langbord med plass til 14 for­ teller en historie om raushet og varme.

– Her er det rom for gode samtaler, krangling og frustrasjoner, rop og skrik og tårer. Her er det rom for alle og hit kommer mange, forteller Andreassen.

Oppriktig interesse Likevel kan trappetrinnene hit være fryktelig tunge første gang. Det var de for 17-åringen Kevin. Han hadde stukket av fra hjembyen sin og bodde alene i Sortland.

– Marianne oppfordret meg sterkt om å komme.

Jeg måtte ikke komme – men jeg kunne hvis jeg ville, sier Kevin, som ikke vil ha etternavnet sitt på trykk.

– Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg ikke hadde kommet den gangen, sier han.

Kevin er helt bestemt på at det var spørsmålene og interessen til Marianne Andreassen som var av­g jørende for hans del. Hun stilte rett og slett riktige spørsmål.

– Da hun ringte første gangen var hun ikke på­ trengende. Det var noe i holdningen hennes som gjorde meg nysgjerrig. Hva kunne hun hjelpe meg med? Hun pratet ikke høyt og hun var undrende selv, mener han.

Praktisk omsorg Den første telefonsamtalen mellom de to kom i stand etter at barnevernet hadde tatt kontakt med Marianne. De var bekymret fordi de ikke fikk tak i

Kevin. Marianne konsentrerte seg om det praktiske i starten da hun snakket med ham. Hadde han mat?

– Da skjønte jeg at det var et ekte menneske. Jeg hadde ikke møtt så mange hyggelige mennesker.

Og hadde mye hat inni meg. Men jeg ga den vennlige stemmen i telefonen en sjanse og tok trinnene opp til huset, sier Kevin.

KORT OG KONSIST: Hovedbudskapet til Ungdom i svevet får plass på et postkort.

Mange år – Kevin var redd og full av angst. Han hadde blitt mobbet og drapstruet og var redd for at jeg skulle utsettes for noe. Det var sterkt å oppleve at han gikk og så seg over skulderen, forteller Marianne.

Marianne og Kevin møttes for første gang i 2008.

Tillit og relasjonsbygging kommer ikke av seg selv.

Det tar det mange år å etablere. i førstelinje for ungdom

< 5

ung i sortland – Starter du en relasjon med noen, må du ikke avslutte den etter et par år. Du må tåle å stå løpet ut. Har noen levd mange år i kaos, snur det ikke i løpet av ett år, mener Marianne.

Hun sier at når ungdom finner en person i hjelpe­apparatet som de får tillit til, må forholdene legges til rette for at den gode relasjonen kan vare over lengre tid.

– I dag er Kevin som min egen sønn, sier hun.

Alltid tilgjengelig Nå jobber Kevin som ungdoms­ rådgiver i Nav, i et prosjekt hvor han oppsøker ungdom som sliter.

– Jeg oppsøker dem ute eller drar hjem til dem. Jeg prøver å møte dem i det som opptar eller interesserer dem, det være seg friluftsliv eller motorer.

TRYGG: – Jeg hadde Kevin er med i møter sammen med en saks­ ikke klart å bytte navn behand­ler fra Nav, og i fellesskap kartlegger de veien fra Sandra til Mathias videre. hadde det ikke vært – Noen forsvinner, men da venter jeg. Jeg gir dem for tryggheten her på telefonnummeret mitt og gir dem mulighet til å Rødskola, sier Mathias komme til­ b ake selv.

Gullholm.

Kevin og Marianne er enig om at de som jobber med ungdom må være til stede. Det er nøkkelen. De må være tilgjengelige. Mobilen må være på.

– Kevin har kunnet ringe meg når som helst. Det er ikke slik at folk ringer deg ned, sier Marianne. dom i nalt prosjekt om ung­ sjo na et er t ve sve i – Det er en trygghet i å Ungdom pron i Nordland har vært ne an sm lke Fy n. ne vite at jeg kan ringe når risikoso bidratt med itetet i Nordland har ers v i­ Un ns me , ier som helst. Men det betyr sjekte er. Pro­ i ni nordlandskommun ng kli tvi u ­ fag og g ikke at jeg ringer midt på forsknin - og velsember 2010. Arbeids de i t tte slu av ble t natta, sier Kevin. sjekte d fem andre direk-

Ungdom i svevet

r, i sam­arbeid me ferdsdirektoratet ha periode for å midler over en treårs torater, innvilget nye ker. Et resul­ fyl tatene til alle landets videreformidle resul­ likket, som b e­ filmen Det magiske øy tat fra prosjektet er s­ ng tillings- og inklu­deri inngår i Barne-, likes oppsøkende ednings­­materiell om departementets vei­l alle landets iellet er distribuert til ung­doms­arbeid. Mater kommuner. evet.no Les mer: Ungdomisv

6

i førstelinje for ungdom

Utenfor boksen – Ta deg tid eller la være, er Kevins fremste råd til dem som skal hjelpe ungdom som er i svevet.

– Alle barn og ung­ dommer som har en vond historie, søker

etter noe i livet som de ikke har – en trygg person.

Noen som bryr seg.

Han mener at mange hjelpepersoner er låst i jobbinstruksen sin og tør ikke å gå utenfor den. Det skremmer mer enn det hjelper.

– Marianne fortalte meg om seg selv. Det har ingen andre gjort. Jeg kan ikke bare gi og gi, jeg vil ha noe tilbake også.

Magisk øyeblikk Mathias Gullholm har brukt tilbudet på Rødskola i fire år, og han har vært lærling i kontor- og admi­ nistrasjons­faget siden oktober 2013.

Hver dag sitter han nederst ved det lange bordet inne på Marianne Andreassens kontor. Han har funnet seg en fast stol blant de 14 mulige. Her skriver han referat fra møter og logg over arbeidet han gjør.

– Jeg har blitt tatt imot med åpne armer her, sier Mathias lavmælt.

– Jeg hadde ikke klart å bytte navn fra Sandra til Mathias hadde det ikke vært for tryggheten her på Rødskola. Det er trygt her. Jeg ville hete Mathias etter tippoldefaren min. Han har så snille øyne på et bilde jeg har av ham. Edvard heter jeg etter den andre tippoldefaren min.

Mathias forteller at det å bytte navn fra Sandra til Mathias alltid har kjentes riktig. Ingen av vennene ble overrasket.

– Jeg hadde en flink psykiatrisk sykepleier i Lødingen. Han hjalp meg og har fått meg opp og fram. Han er mitt magiske øyeblikk. Jeg håper alle får et magisk øyeblikk i livet. Det forandrer alt, sier Mathias.

Stadig nye mål FNs barnekonvensjon er lagt til grunn for et om­fat­ tende kartleggingsarbeid i Sortland. Dette inngår også i kommunens satsing kalt Vårres unga – vårres framtid. Kommunen har hentet inn barn og unges meninger som grunnlag for arbeidet med sin oppvekstplan. Elevene på kommunens åtte barneog ungdomsskoler har svart på spørsmål om hva som er en god oppvekst, hvordan de vil ha det og hva de selv kan gjøre for å få det bedre.

Svarene var at barn og unge ønsker å ha det godt.

De forteller at de har det godt når de har familie og venner, en god og mobbe­fri skole­hver­dag, morsom fri­t id og et trygt lokal­miljø. Dette har inspi­rert kommunen til å bli enda mer ambisiøs.

– Vårt neste mål er å bli Norges beste barne- og ungdoms­kommune – kanskje allerede i 2015, smiler Marianne Andreassen.

En digitalisert kommune Det røde huset i blåbyen Varme vegger – i den blå strømmen Varmen er en trygghet, som innenfor de vegger det gis.

En klem et løfte, eller en forståelse gir varmens verdi.

Den blå strømmen er uendelig Fristelser, negativ fokus, en sirkel med feil endestopp.

Som du selv er, skal du følge din egen strøm, så lenge den er varm Kevin, juni 2010

Rødskola Rødskola på Sortland er et hus med ulike kom­mu­ nale tjenester og aktiviteter. Rødskola er en aktiv prosess for å bidra til et felles tenkesett, et felles verdigrunnlag for alle som jobber med barn, unge og familier i kommunen.

Husets beboere omtaler seg som en mellom­ landing for ungdom i svevet. Her skal ungdom opp­ leve at de blir gitt mulighet til å mestre sitt eget liv

ut fra egne forutsetninger, uten at de skal slå seg til ro der.

Et av tiltakene Rødskola er engasjert i, er ut­ad­ rettet og oppsøkende arbeid.

Sortland kommune fordeler det utadrettede arbei­det mellom Nav, barnevern, skole, helse, rusomsorg og psykiatri. Ungdomstjenestens funksjon er å moti­vere og hjelpe ungdom til å

komme i kontakt med andre tjenester dersom det er nødvendig eller ønskelig. Det er et mål at alle som har ansvar for ungdom skal finnes der ung­ dommen er, og at grensene mellom de ulike etatene ikke skal være for skarpe. Ungdommen skal oppleve å møte en helhetlig og samordnet tjeneste.

i førstelinje for ungdom

7

Den ene som bryr seg Ellen Ovenstad er rådgiver i Fagforbundets seksjon kirke, kultur og oppvekst.

Det trengs bare én voksen som bryr seg.

8

Utekontakter og klubbarbeidere kan være de viktigste personene i livet til ungdom som har det vanskelig og som mangler støtte fra familien. Vi må forstå verdien av arbeidet denne yrkesgruppa gjør og utnytte deres erfaring og kompetanse på en bedre måte.

Forskning viser at ungdom i Norge stort sett er veltilpassede og harmoniske. De er opptatt av skole og utdanning, og har foreldrene sine som forbilder og kompiser. De ruser seg mindre enn før, og er opptatt av trening og kosthold. Ren idyll, eller et falskt glansbilde? Sikkert begge deler, men det er fremdeles er en del unge som opplever at alt slett ikke er «perfekt». De finner seg ikke til rette i skolen, og har ikke den støtten hjemme som de trenger.

Mange ungdommer har svært få positive voksen­ kon­takter. Det er her utekontakter og klubbarbeidere kom­mer inn. De har ulike arbeidsoppgaver, men noen viktige fellestrekk. For mange ungdommer vil disse yrkes­g ruppene representere en viktig trygghet i hver­dagen, noen som har tid til å lytte og som kan gi gode råd. Kort sagt, slikt som en mor eller far skulle gjort, eller en tante eller bestefar. Være til stede, forstå det som er vanskelig og forsterke det som er bra. For andre betyr de mye mer: En siste mulig­het til å gjøre noe med egen situasjon.

Verken utekontakter eller klubbarbeidere har noen maktposisjon overfor ungdommene. De må bygge opp tillit, og gjøre seg fortjent til den tilliten de får. Ved det første møtet har de ingen journal som forteller hva slags problemer ung­dom­men sliter med, de møter dem med blanke ark og et åpent sinn. De må stole på sin egen magefølelse, på at de er i stand til å se hvilken sinnsstemning den unge jenta eller gutten er i.

Aggressiv? Rusa? Suicidal? Glad, eller likegyldig? På gata og i klubben må de stole på sin egen evne til å møte nye og uventede situasjoner på en konstruktiv og konflikt­dempende måte.

De må tåle å stå i spennet mellom lojaliteten til de unge, og de forventningene samfunnet har til jobben de skal gjøre, og rollen de har. En miljøarbeider jobber både på individuelt nivå og på systemnivå.

Konkrete problemer skal løses i samarbeid med den det gjelder og eventuelt andre ressurspersoner. Det skal jobbes langsiktig for å skape godt miljø, og miljøarbeideren skal bidra på flere av samfunnets satsningsområder, for eksem­pel psykisk helse, rus, trafikksikkerhet og mobbing. i førstelinje for ungdom

Dette er en ubyråkratisk arbeidsform. De fleste utfordringer blir løst der og da, basert på dialog og tidligere erfaring. Dette forutsetter et varmt hjerte og et klart hode. Utgangspunktet er at du i en vanskelig situasjon ønsker å hjelpe, og vet hva som hjelper. Det er viktig å vite hva du selv kan gjøre, og hvor en annen instans må overta.

En viktig oppgave for dem som møter de mest ut­satte ungdommene er å få dem til å se hvilke ressur­ser de selv har, og bidra til å styrke disse. Dette gjøres på ulike måter, blant annet gjennom å intro­dusere de unge til ulike fritidsaktiviteter eller å skaffe sommer­jobb eller en meningsfull aktivitet på dagtid. Å mestre på ett område gir ringvirkninger til andre områder. For mange er det å finne en hobby å leve seg inn i viktig for å mestre en tøff hverdag. Det er dessuten viktig å ha noen å gjøre ting sammen med. Klubb­arbeidere blir ofte flinke til å se hvem som kan passe til å gjøre noe sammen; hvem som har et venne­potensial.

Folk som jobber med ungdom på denne måten har en allsidig bakgrunn. I noen kommuner er det krav om høyskoleutdanning innenfor kultur- eller sosial­fag, men det er ikke hovedregelen. De ansatte er derfor en like blandet gruppe som ungdommene de møter. Noen er nesten født til en slik jobb; de stor­trives når det er litt kaotisk, og ser systemet i «gal­skapen». De klarer å gi den enkelte følelsen av å være verdifull, og har et naturtalent for å skape et godt miljø rundt seg.

Blir denne egenskapen/kompetansen tilstrekkelig verdsatt i det offentlige? Det burde vært en ordning med «blå resept» på sånne mennesker, men mange opplever en helt annen virkelighet. Som arbeids­takere er disse en utsatt gruppe. Det blir stadig satt spørsmålstegn ved legitimiteten av denne arbeids­formen. Det er vanskelig å måle effekter, og det er vanskelig å argumentere for noe vi ikke helt kjenner nytten av. I trange kommune­ budsjetter blir lov­pålagte oppgaver prioritert framfor de mer udefi­nerte og vanskelig målbare.

Unicef har en kampanje gående som heter «Den ene», og som skal få enkeltpersoner til å bry seg når vi ser barn som ikke har det så bra. Det trengs bare én voksen som bryr seg. Fritidsledere nevnes som en av flere grupper som kan være denne ene. Ved å gjøre små tiltak på et tidlig stadium kan vi også for­hindre problemer senere. Dette kan ikke tallfestes eller doku­ menteres på van­lig måte, men er en erkjen­nelse som

Faglig innspill ligger i rygg­margen hos dem som har erfaring fra feltet.

Denne erfaringen bør komme flere til gode, blant annet gjennom det tverr­faglige samarbeidet om barn og unge i kom­munene. Mange klubb­arbeidere opp­ lever at de ikke blir tatt med i slike nett­verk; delvis på grunn av en misforstått tolkning av taushetsplikten, og dels fordi det ikke er noen aksept for at arbeids­ formen har noen verdi ut over øyeblikket. Det som hjelpeapparatet beskytter med taushetsplikten kan

den klubbansatte ha visst om lenge. Kanskje nettopp fordi den voksne ikke repre­senterer noen makt i forholdet til den unge, kan det vokse fram et tillits­ forhold som åpner for å endre en vanskelig situasjon.

Både utekontakter og klubb­ansatte trenger å syn­lig­ gjøre verdien av det arbeidet de gjør på sine arenaer.

Det er ikke gitt at utenforstående ser at den ute­kon­ takten eller klubbarbeideren som står og prater med en gjeng ungdommer i virkeligheten driver avan­sert miljø­ arbeid, som gir de unge ny tro på egne muligheter.

i førstelinje for ungdom

9

Alt er mulig

STOLTE JENTER: En gang i uka møtes jentene for å trene. På første rad til venstre sitter Nasreen Begum med innebandykølle, deretter trener Yusra Hasan, Wahin, Abdi, Hudan og Aian. På andre rad til venstre står Zayneb, Sania, Sania, Vahiba, trener Tosheeba Rasool, Ronedekm Atiqa og kontaktperson Tehrim Ahmed.

10

Ved å gi ungdom kompetanse på frivillig arbeid og ledelse har Furuset snudd problemer til muligheter. Kriminaliteten i bydelen er redusert med 60 prosent på ti år.

Tekst: Ingeborg Rangul Vigerust Foto: Erik M. Sundt

Inngangspartiet i idrettshallen Furuset Forum i Grorud­­dalen i Oslo er omgjort til ungdomsklubb.

Bord er satt fram. Det er nok folk til å ta imot alle som kommer, og lister til å notere navn og telefon­ nummer. Musikk og latter gjaller gjennom gangen, og i baren er det kø for å kjøpe brus og kakao.

Brettspill og dataspill er i hyppig bruk, og de hule, taktfaste smellene røper at bordtennis fortsatt er en populær aktivitet på ungdomsklubb. Et møterom er forvandlet til diskotek med blinkende lys og dansbare rytmer. i førstelinje for ungdom

I den store hallen i kjelleren er sportsgruppa «Stolte jenter» i ferd med å avslutte mens parkour­ gjengen akkurat har begynt å rigge til banen.

Midt i mylderet finner vi Vidar Noreng, daglig leder i Furuset Idrettsforening. Han har jobbet med barn og unge i 40 år og er primus motor bak det meste som skjer i idrettshallen. Han kjenner navnet på alle som er innom denne fredagskvelden, husker bakgrunnen deres, spør om hvordan det går med studier, foreldre og søsken.

– Fredag og lørdag kveld står idrettshallen som

ungdomsklubb på furuset regel tom, og da lager vi ungdomsklubb. Vi har ingen egne lokaler, men bruker ganger, kontorer og møterom. Et rom eller en krok kan bli et flott diskotek eller et eget jenterom, sier Noreng.

Genistrek Noreng forteller at for sju-åtte år siden var det store problemer med ruteknusing og hærverk i nær­ området. Politikere, barnevern, politi og frivillige organisasjoner gikk sammen, og med midler fra Groruddalssatsingen etablerte de Alnaskolen.

– Alnaskolen var en genistrek. Et rent kompetanse­ hevingsprosjekt der de unge lærer alt de trenger som ledere i frivillig arbeid, sier Noreng.

Siden oppstarten har 130 ungdommer gått på skolen. Mange av dem er i dag aktive på festivaler, med ungdomskafé, musikkstudio eller i idretten.

Kan nå langt Furuset Idrettsforening feiret 100 år i fjor. Mye har endret seg siden dengang. Da kom medlemmene fra områdets 150 små gårder og noen eneboliger, mens nå kommer de med bakgrunn fra mer enn 150 forskjellige nasjoner. Kjente personer som Trygve Lie og Ole Reistad var aktive på fotballaget i sin tid.

Lie ble senere FNs første generalsekretær, og Reistad er kjent for sin militære innsats og som idrettsutøver.

– Det viser at du kan nå så langt du vil som med­ lem hos oss, sier smiler Noreng.

Han legger ikke skjul på at utfordringer som krimi­­­nalitet, fattigdom og narkotika fortsatt eksi­ sterer. Gjennom Furusetalliansen forsøker de å være i forkant med rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid blant barn og unge. Her samarbeider repre­ sentanter fra politiet, kultursektoren, Alna­skolen, biblioteket, skolene og bydels­administrasjonen.

Noreng ønsker seg også bedre kår for kjærligheten i bydelen: – Jeg synes det er bra at ære og tradisjon respek­ teres, men kunne nok så avgjort ha ønsket at dagens unge gutter og jenter på Furuset mer åpent kunne vise at de både likte hverandre og ble forelsket på tvers av kulturell bakgrunn. I dag foregår mye av i lukkede rom og i frykt for at familien skal oppdage det.

FULL FART: Fredag kveld er det parcour-trening på Furuset Forum. Om vinteren trener de teknikk inne, og så snart været tillater det, er det full fart ute.

Lite frivillig erfaring 93 prosent av innbyggerne på Furuset har inn­ vandrer­bakgrunn. Mange har liten erfaring fra fri­ villig styre og stell. Det ønsker Nasreen Begum å gjøre noe med. Hun kom til Norge for 19 år siden og er hva Noreng kaller en ambassadør for Furuset.

< i førstelinje for ungdom

11

Alnaskolen Alnaskolen er et tiltak for å utvikle lederkompetanse i ungdomsmiljøene på Furuset og drives av Furuset Idrettsforening med støtte fra blant andre Bydel Alna gjennom Groruddalssatsingen.

Alnaskolen er et tilbud til ungdom mellom 15 og 25 år som har eller ønsker å ha en lederrolle i aktiviteter i lokalmiljøet innenfor idrett, andre fritids­ aktiviteter og frivillig arbeid. Opplæringen skjer ved å kombinere teori og praksis, og pågår gjen­nom hele året. Deltakerne drar på studieturer og får økt sin formelle kompe­tanse gjennom ulike kurs. De blir også godt kjent med andre ungdommer i sitt lokalmiljø.

Skolen har bidratt til en 60 prosent reduksjon i kriminaliteten på Furuset over en tiårs­periode.

• Har hatt 130 deltakere på grunnkurs siden 2008 • Engasjerer 30 idretts- og ungdomsledere

Nasreen Begum jobber med et prosjekt som får mødrene med på aktivt frivillig arbeid i bydelen og lokalmiljøet.

– Vi står i kafeen på bydelsdager, og mødrene motiverer barna sine til å delta på aktiviteter, for­ teller Begum.

Hun har jobbet i flere år sammen med kvinnene og satt i gang mange ulike tiltak. Hun har jobbet for norskopplæring, gratis kjernetid i barnehagen og hun har rekruttert mødre til Furuset Forum.

Begum har kartlagt kvinnenes og barnas alder og koblet dem til passende aktiviteter.

– Nasreen er viktig for Furuset. Svært få kan så mye om rettigheter og plikter som henne, sier Noreng.

Begum er også ansatt i LIN (Likestilling, inklu­ dering og nettverk), en frivillig flerkulturell organi­ sasjon med over 1000 medlemmer.

– Vil du komme deg videre i det norske samfunnet, er det smart å være med i et nettverk av kvinner som jobber for din sak, smiler Begum.

Kjent i miljøet Ungdommen selv er nøkkelen til å rekruttere ny ungdom. Elevene fra Alnaskolen er forbilder i by­ delen.

Sahra Jaber på 20 år er en av de sentrale ungdom­ mene med bakgrunn fra Alnaskolen. Hun har selv innvandrerbakgrunn og kjenner miljøet godt.

Sahra er prosjektmedarbeider på Alnaskolen, klubbleder for «Ung i Forum» og historiens yngste bydels­politiker. I tillegg er hun student på heltid.

Stolte jenter

• Har et svært aktivt miljø av jenter med minoritetsbakgrunn • Bidrar i ulike medvirkningsprosesser for å forme framtidas lokalsamfunn • Deltar med hundrevis av dugnadstimer til arrangementer i bydelen • Bidrar til Furusetfestivalen gjennom tett lokalt samarbeid • Utvikler prosjekter for å engasjere og motivere ungdommer

12

– Jeg er ansvarlig for å tilrettelegge aktiviteter på ungdomsklubben og for å følge opp de ansatte. Vi har møter hver fredag og lørdag. Hver gang har vi nyttige diskusjoner hvor vi prøver å forbedre oss, forteller Sahra.

– Jeg ønsker å jobbe både med integrering og forebygging. Det er så viktig å fange opp ungdom i faresonen og få dem inn i ulike tiltak uten at de skjønner det selv. Vi forsøker å blande de ressurssterke og dem som ikke er det, slik at ingen settes i bås. De som klarer seg bra, hjelper dem som klarer seg mindre bra, forklarer Sahra.

Hun har også vært med på å bygge opp Stolte Jenter hvor hovedmålgruppen er jenter under 18 år som ikke deltar i organisert idrett. Hun mener det er viktig å involvere foreldrene.

– Foreldrene har mye å si for jenters deltakelse.

Derfor må miljøene må være åpne og inkluderende, i førstelinje for ungdom

KJENT I MILJØET: Trener Yusra Hasan, kontaktperson Tehrim Ahmed og trener Tosheeba Rasool har alle gått på Alnaskolen, og er i dag viktige personer i lokalmiljøet på Furuset. De nyter respekt fra både foreldre og barn.

og samtidig ha forståelse for minoritetsforeldres bak­ grunn og forutsetninger, mener S ahra.

Trygt og gratis I dag er det Tehrim Ahmed, sammen med sin mor Nasreen Begum, som er kontaktperson for Stolte jenter. Hver fredag ettermiddag fram til klokka 18 trener rundt 10–12 jenter fast i gymsalen. De spiller dødball, fotball eller håndball, og trener løping og styrketrening.

– Mange foreldre synes det er for dyrt å sende barna på organisert idrett og prioriterer i stedet skolen. Men fysisk aktivitet gir psykisk velvære.

Dessuten er dette tilbudet gratis, understreker Tehrim.

Unngå båser For å involvere minoritetsforeldre, foreslår Sahra at ungdomsklubber og idrettslag får oversatt informa­ sjonsmateriell, slik at flere foreldre får muligheten til å lære om tilbudene.

– Det er viktig å delta, enten det er i idrett eller andre aktiviteter. Derfor må informasjon om hvordan dette bidrar positivt også komme fram, konkluderer hun.

Tillit og kontakt Engasjerte voksenpersoner med tillit hos ungdom­men er viktige ingredienser for å få til et sunt klubb­miljø.

– Jeg synes de har fått det til i lokalmiljøet på Furuset. Alnaskolen er unik, og det er ungdoms­

ungdomsklubb på furuset Groruddals­ satsingen

MR. FURUSET: Vidar Noreng er daglig leder i Furuset Idrettsforening og med på alt som skjer i hallen. Han kjenner alle og har jobbet for et godt miljø for store og små på Furuset i over 40 år.

klubben også, sier Viggo Vestel. Han er forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) og har forsket på flerkulturelle ungdomsmiljøer i Oslo gjennom flere år.

Kunnskap og kjennskap Vestel mener at ungdomsklubben på Furuset er godt fungerende blant annet fordi den har engasjerte ild­ sjeler som kommuniserer med ungdom. De har både kunnskap om og kontakt med ungdom og miljøet rundt og de har den nødvendige tilliten.

– De har en egen fingerspissfølelse, sier Vestel.

En fritidsklubb kan være en egnet arena for fore­ bygging, men den kan også stimulere til problem­ atferd som rusbruk og kriminalitet.

– En klubb blir et dårlig sted å være hvis det blir for mange som er ute å kjøre samlet på ett sted. De får for stor påvirkningskraft.

På en av de første klubbene Vestel var i kontakt med da han startet å forske på Groruddalen i 1993, ble det omsatt hasj og sterkere stoffer. En ung­doms­ gjeng herjet i nærmiljøet; de dominerte og folk var redde. Her ofret klubben dem som fungerte.

Sosial dynamikk – Den sosiale dynamikken er viktig for å få en klubb til å være bra, sier Vestel.

Derfor er ikke antall dingser, internett og avansert utstyr avgjørende for å lykkes. Viggo Vestel har besøkt klubber med 16 datamaskiner, musikkstudio og film­ rom og klubber med få datamaskiner. Det er ikke utstyret det kommer an på, men hvordan det sosiale fungerer. Og det viktigste er forholdet til lederne.

– For å få en godt fungerende ungdomsklubb, må det være voksne klubbledere med tillit hos ung­ dommen. Lederne har en unik posisjon til å gi råd og støtte til ungdom som er ute og sklir litt, under­ streker Vestel.

Les mer: Vestel, Viggo og Ida Hydle. 2009. Fritidsklubb – kvalifisering og rusforebygging? NOVA Rapport 15/2009. PDF http://www.nova.no/asset/3867/1/3867_1.pdf

i førstelinje for ungdom

Startet i 2007 og varer fram til 2016. Hvert år bevilger staten og Oslo kommune minst 50 milli­ oner kroner hver til Groruddalssatsingen.

I satsingsperioden vil det offentlige dermed investere over én milliard kroner ekstra i Groruddalen. Synlig miljøopprustning, styrking av innbyggernes stolthet og identitet og økning av livs­kvaliteten er noen av målene. Beboere, organi­ sasjoner, borettslag, næringsliv, bydeler og andre offentlige institu­ sjoner er trukket inn i samarbeidet. Hittil er mer enn 200 tiltak og prosjekter kommet i stand. En forskningsrapport fra PwC viser at mange opplever Groruddalen som et godt sted å bo, jobbe og leve.

Samtidig viser rapporten at det fins en rekke utfordringer: • Levekårsforskjellene i Groruddalen er store.

• Enkelte boområder har problemer med nedslitt bygningsmasse.

• Flere lokalsentra tømmes for liv og innhold.

• Tre store veier, t-baner og en jernbanelinje skjærer på langs gjennom dalen, og gjør det vanskelig å ferdes på tvers.

• Støy og luftforurensing gjør dalen til et mindre attraktivt bosted.

13

– Jeg hadde ikke klart det uten fritidsklubben Jakob Yuan Nergård (17) var ensom og utstøtt på skolen.

Redningen ble fritidsklubben, hvor han fikk tillit og trygghet av Siv Janna Glømme og de andre voksne.

Tekst og foto: Per Flakstad

– Jeg er et annet menneske i dag enn jeg ville ha vært uten fritidsklubben, sier Jakob Yuan Nergård. Han er en veltilpasset ungdom i full gang med utdanning, og med klare mål i livet.

Men livet har ikke alltid vært lett. Både på barne­ skolen og på ungdomstrinnet var han en av dem som ble holdt utenfor venneflokken blant klassekamerater, og han følte seg både alene og motløs.

– Jeg ble ikke fysisk mobbet, men jeg syntes det var både vondt og vanskelig å gå for meg selv. Nye elever som begynte i klassen, fikk klar beskjed om at de ikke skulle henge med meg, forteller han.

Heldigvis for Jakob fantes det andre steder å gå.

På Uranienborg fritidsklubb, og senere Hamna i Frogner bydel, var det ingen som visste at de ikke skulle være sammen med ham, og han møtte også voksne som han fikk tillit til og kunne snakke med om problemene sine.

Skal bli barne- og ungdomsarbeider En av dem han fikk god kontakt med, var klubbleder på Hamna, Siv Janna Glømmi. Hun har lang erfaring i å arbeide med barn og unge. Hun forsto at Jakob var en gutt som trengte voksenstøtte og et trygt miljø rundt seg. Gjennom samtaler og små, nesten umerkelige, integreringstiltak bygget han

14

i førstelinje for ungdom

ungdomsklubben ble redningen På ungdomsklubben skal folk kunne leve ut annerledesheten sin og kreativiteten sin innenfor trygge rammer.

opp selvtillit og ble en del av miljøet i klubben.

I dag går han på barnog oppvekstlinja på videre­­­­gående skole, og planen er å bli barne- og ungdoms­arbeider. Han har allerede hatt praksisen sin på Hamna fritids­klubb, og ifølge Siv Janna er han blitt en viktig res­surs­person og medspiller når klubben har junior­kvelder.

Tillit og respekt – Vi følger ikke noe spesielt mobbeprogram i klubben, men dette er selvsagt noe vi jobber med hele tida og tar opp på ulike måter. Vi observerer de barna og ungdommene som kommer hit, og forsøker å fange opp signaler fra dem som ikke har det bra eller som har behov for ekstra voksenkontakt, sier Siv Janna Glømmi.

Samtidig er hun veldig klar på at de ansatte på klubben har et stort ansvar som forbilder for ung­ dommene, ved siden av at de skal bygge opp tillit og ha respekt for at ungdom er ungdom – på godt og vondt.

– Tillit er alfa og omega i et slikt arbeid, skyter Jakob inn. – Uten den gjensidige repsekten og tilliten mellom meg og de ansatte, ville jeg ikke åpnet meg og snakket med dem slik jeg har gjort i flere år. Og denne tilliten har bygget meg opp og hjulpet meg til å bli den jeg er.

Skal ikke synes så godt – På ungdomsklubben skal folk kunne leve ut annerledesheten sin og kreativiteten sin innenfor trygge rammer og med voksne til stede. Vi forsøker hele tida å tilpasse aktiviteten og tilbudene til de behovene som vi ser, men det er samtidig viktig ikke å stigmatisere noen ved å gjøre de tiltakene vi setter inn altfor synlige, mener Siv Janna.

Da hun for en tid tilbake mente det var mye å ta tak i blant en del av jentene som besøkte klubben, ble det ble startet en jentegruppe, og det viste seg å fungere.

– Nå har vi en kulturgruppe som fungerer veldig bra. Blant annet hadde klubben en utstilling på Jern­ banetorget i Oslo i sommer. Det var selvsagt stor stas for medlemmene å kunne stille ut arbeidene sine på et sted hvor de ble sett av så mange mennesker, forteller Siv Janna.

I tillegg viser klubben filmer hver fredag, gjerne med en diskusjon av filmen etterpå. Her har klubb­ arbeiderne store muligheter til å ta opp temaer og eventuelle problemer på et generelt grunnlag – uten at noen av ungdommene sitter med følelsen av at de

blir utlevert eller at nett­opp deres vanske­ lig­heter blir synlig­­gjort for andre.

– Denne muligheten prøver vi å bruke bevisst, sier Siv Janna.

Lønnsom forebygging Hamna er – sammen med Uranienborg og Ruse­ løkka – kommunale fritidsklubber med fast an­satte.

Siv Janna Glømmi mener dette har stor betyd­ning for det arbeidet de gjør.

– Hvis vi skal klare å få tillit fra de unge, må vi bruke tid. Da er det helt avgjørende at ungdommen møter de samme menneskene fra gang til gang og blir kjent med dem, sier hun.

I dag har Hamna en full stilling som klubbleder, og en full stillingshjemmel som deles av fire ansatte, som alltid har «sine» ukedager. På den måten blir klubben stabil og forutsigbar.

– Vi vil gjerne bety noe for barna og ungdom­ mene som går her. Etter min mening er fritids­ klubbene med på å spare samfunnet for store utgifter fordi vi kan forebygge mange ungdomsproblemer, sier Siv Janna.

– Men denne forebyggende effekten av arbeidet vårt er jo ikke så lett å vise fram. Vi prøver jo nettopp å bety en forskjell for ungdommene uten at det skal synes så godt.

– Jeg håper likevel at politikerne som sitter i posi­ sjon til å støtte fritidsklubbtilbudet forstår effekten av innsatsen vår, sier Siv Janna Glømmi.

i førstelinje for ungdom

VIKTIG JOBB: Klubbleder Siv Janna Glømmi mener fritidsklubbene gjør en viktig jobb sparer samfunnet for mye penger, selv om innsatsen ikke er så lett å måle. – Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag uten fritidsklubben, mener Jakob Yuan Nergård.

15

Når et barn på flukt skal bli ekte drammenser Noen flyktninger kommer til Norge som barn, helt alene. De som får opphold sendes til en av landets kommuner, som får ansvaret for å gjøre dem til en av sine. «Drammensmodellen» gir ungdommene omsorg, trygghet og selvstendighet nok til å klare seg selv raskt.

Tekst: Linn Stalsberg Foto: Werner Juvik

Trenger besøkshjem: – Vi trenger alltid flere hybler og besøkshjem, og håper drammenserne kan fortsette å åpne sine hjem for ungdommene våre, sier Gudmund Rype (t.h) og Ottar Ottarson.

16

– Enslige mindreårige asylsøkere som kommer til oss har opplevd situasjoner vi ikke kan sette oss inn i, sier Gudmund Rype, avdelingsleder i Barnevern Operative Døgnenheter i Drammen kommune.

En hvit villa midt i et av Drammens flotte bolig­ strøk huser fem unge fra andre land som raskt skal bli godt integrerte drammensere. For tida bor det tre gutter og to jenter fra fire nasjoner her, sammen med

i førstelinje for ungdom

miljøpersonell som er til stede døgnet rundt. Etter ett år skal de ut av bofelleskapet og skape sitt eget liv.

Selvstendighet er målet De enslige mindreårige som kommer til kommunen har vanligvis bodd på asylmottak først, mens noen få kommer rett fra flyktningleirer i andre land.

– Drammen tilbyr tre bofellesskap, fem fosterhjem

enslige mindreårige asylsøkere for de yngste, og 50 hybler, forklarer Gudmund Rype.

Fosterhjemmene og hyblene følges opp av et eget team.

Vanligvis er ungdommene 15-17 år, men Drammen har en gang tatt imot et søskenpar på seks og åtte som kom alene. I dag er det ungdommer i bo­­fellesskapene fra blant annet Afghanistan, Somalia, Eritrea, Syria, Sri Lanka og Tsjetsjenia.

– Det er absolutt en fordel med blanding av både nasjonaliteter og kjønn i bofellesskapene. Da lærer de seg norsk fort, og integreres raskere, forteller Òttar Ottarson, miljøarbeider og tillitsvalgt.

I ni år har han jobbet i slike bofellesskap. I tillegg er han tillitsvalgt for Fagforbundet.

– Vi må hjelpe ungdommene til å løsrive seg fra oss. Vi trekker oss tilbake etter hvert, uten at de opp­ lever det som avvisning, men vi kan følge dem fram de er 23, sier Rype.

Drammen kommune har 35 ansatte som jobber med enslige mindreårige asylsøkere, fordelt på bak­ grunner som miljøarbeidere, sykepleiere, lærere, sosionomer og jurister. Ofte er det over 100 søkere på utlyste jobber, og gjennomtrekket er lite.

– Fordi vi har drevet med dette siden 2002 begynner vi å få en viss erfaring, og vi driver ofte opplæring i andre kommuner som skal ta imot slike ungdommer for første gang, sier Rype.

Bofellesskap i maks ett år

Traumatiserte ungdommer

Ungdommene kan bare bo i bofellesskapet i maks ett år. Dette er et bevisst valg Drammen har tatt.

– Vi er opptatt av at ungdommene raskt skal komme seg videre og ut i samfunnet, etter å ha fått grunnleggende veiledning her, sier Ottarson. Han mener andre kommuner kan ha en tendens til å la enslige mindreårige asylsøkere bo for lenge i omsorgs­boliger, i sin iver etter å gi ungdommene trygghet.

En del av ungdommene er traumatisert på grunn av opplevelser i hjemlandet, mens de var på flukt eller fra erfaringer på asylmottakene i Norge. De ansatte er satt sammen i team for å kunne gi ung­dom­mene den tryggheten de trenger.

– Det er viktig at vi kan nok om traumebasert omsorg, som vi har blitt kurset i. De første tre månedene konsentrerer vi oss om at de skal lande og finne trygghet. Det gjør vi ved å sette sammen et fast

i førstelinje for ungdom

FELLESSKAP: Mat står i fokus i bofellesskapene. En og en har ansvar for meny og matlaging, og praten går høylydt når alle samles.

Her feirer tillitsvalgt og miljø­arbeider Ottar Hrafn Ottarson bursdagen til Fatmina, i rosa genser, sammen med Seble Kefele, til venstre i bildet, som < jobber i bofellesskapet, Atef i rødt, og Mehak.

17

Ofte er den sanne historien om fortida verre enn den offisielle varianten myndighetene har fått. med en kusine. Det kan bety at de ufrivillig blir mer opptatt av en kveldsjobb enn lekser, sier Rype.

– I tillegg er det ofte bare timer fra en ungdom ankommer bofellesskapet vårt, til det står en voksen­ person fra opprinnelseslandet på døra her, klar til å fortelle den unge om kleskoder de bør følge, hvilken klan de tilhører fra hjemlandet og hva de skal og ikke skal gjøre her i Norge, sier Ottarson.

Han legger raskt til at dette ikke alltid er negativt, men også noe som kan bety trygghet. Oftest inviterer han den voksne inn, og de forsøker finne en måte å samarbeide på. Er det en fjern slektning, vil dette oftest være ressurspersoner i den unges liv.

– Men det blir vanskelig om noen skal «fjernstyres» for mye fra hjemlandet. Dette skaper indre uro og stress hos ungdommene, sier Ottarson.

– Ofte er den sanne historien om fortida verre enn den offisielle varianten myndighetene har fått. Den kommer gjerne en sen kveld når ungdommene sitter på rommet og tenker, eller lager mat sammen med en voksen.

Kommunens helsetjenester benyttes dersom en ungdom viser seg å ha ekstra utfordringer og trenger hjelp. Derfor er den største skrekken for dem som jobber med enslige mindreårige at kommunale inn­ sparinger skal gå utover kvaliteten på slike tjenester.

Skape et integrert menneske: – Det overordnede målet vårt er å skape et godt integrert menneske gjennom utdanning og arbeid, sier Gudmund Rype, avdelingsleder i Barnevern Operative Døgnenheter i Drammen kommune.

team av ansatte som ungdommene knytter seg til, sier Ottarson. Han er for tida misfornøyd med at hans eget forbund ikke har godkjent turnusen som kunne gjøre denne tette oppfølgingen fra et fast team mulig, og ruster seg til diskusjoner om dette.

Ungdommene får tilbud om ulike sports- eller fritids­a ktiviteter i nærmiljøet, og dette er populært.

Mange lever kompliserte liv Mange av beboerne lever kompliserte liv på grunn av bakgrunnen sin, forklarer Rype og Ottarson. På den ene siden er de helt vanlige ungdommer som trives på skolen og er aktive i fotballklubben. På den andre har de ofte problemer som de norske vennene ikke har.

– Noen har for eksempel familie i hjemlandet som forventer av penger av dem, eller at de skal gifte seg

18

i førstelinje for ungdom

Hva mener de unge selv?

I 2012 evaluerte Drammen det de kaller «Drammens­­­modellen» – altså sin måte å integrere enslige mindre­årige asylsøkere på. Og hva syntes ung­dom­mene selv?

Undersøkelsen er entydig på ett felt: De unge stor­ trivdes i bofelleskap. Noen ville ikke flytte ut, og syntes det ble ensomt å bo alene i starten. Noen av dem slet med å få etnisk norske venner, utenom å ha dem som klassekamerater eller kolleger.

– Barna i undersøkelsen mente bofellesskapet ga dem språkforståelse, og kunnskaper om matlaging og budsjett som de trengte når de skulle bo alene, sier Rype.

Men noen av barna mente de voksne ikke forsto deres behov i starten, da de var triste og lei seg og savnet familien sin. De ønsket også mer leksehjelp, flere aktiviteter der de kunne få venner, og tilgang til

enslige mindreårige asylsøkere

Retten til en representant Alle enslige mindreårige asylsøkere i Norge har rett til en representant, det man vanligvis kaller en verge.

Vergene følger opp både mens den mindreårige søker om opphold, og i tida etterpå dersom ved­kom­ mende får opphold og skal etablere seg i Norge.

Fylkes­mannen overtok det administrative ansvaret for vergeordningen 1. juli 2013. Norsk Folkehjelp har hatt ansvaret for rekruttering, opplæring og opp­­følging av representanter.

– Når det gjelder vergenes opplæring på landsbasis, varierer denne fortsatt mye. Det er opp til hvert fylke hvordan de legger opp opplæringen. Fortsatt er det forholdsvis kort stund siden Fylkesmannen tok over ansvaret for vergeordningen; vi håper derfor at ulik­ hetene i de forskjellige fylkene minsker når ordningen

VIKTIG VERGE: Alle enslige mindreårige asylsøkere har rett til en verge som taler deres sak.

er enda bedre på plass, sier vergeansvarlig Lise Mensner i Norsk Folkehjelp.

Hun forklarer at vergen er barnets juridiske foreldre, og den eneste personen som har innsynsrett i alle barnets saker, som for eksempel ved opprettelse av bankkonto.

Når det gjelder omsorgsbolig eller fosterhjem er samarbeidet mellom vergen og bosituasjonen essensielt, sier Mesner.

– Det er omsorgsboligen eller fosterhjemmet som har det daglige ansvaret, men det er vergens oppgave å påse at det tilbudet som blir gitt, er til ungdommenes beste, og at de mindreårige får det tilbudet de har krav på.

i førstelinje for ungdom

19

Faglig innspill

Kvitt deg med Styggen på ryggen Magne Raundalen er barnepsykolog

Med Nobelprisen i medisin satte to lysende forskere, psykologene May Britt Moser og Edvard Moser, Norge og hjernen på kartet. Det de allerede var verdensberømt for, var oppdagelsen av hjernens eget kartverk. Det som gjør at den og vi vet hvor vi er og hvor vi skal.

Da handler det om hukommelse, og vi spår neppe feil når vi tror at dette får så stor betydning for skolen at ordet hjerne også blir sexy for pedagoger.

Vi må bli flinkere til å koble på og søke råd hos følelsene, fordi hjernen vår først og fremst er sosial.

Kong Harald hadde barnas grunnlov med seg fra start til mål i sin fantastiske nyttårstale sist. Den hadde han fått av barnehagebarn. «Si snille ord til hverandre» var en av lovene. Dermed er kongen og barna midt inne i et stort hjerneprosjekt som har pågått lenge, men toppet seg i de siste årene: Utviklingen av empati og omtanke.

Professor Per-Einar Binder ved Universitetet i Bergen har satt en ekstra spiss på denne forskningen ved å minne oss om at vi også skal ha omtanke for oss selv. Rett og slett selvmedfølelse. Dette er helt forskjellig fra selvopptatthet. Det handler mye om å si snille ord til oss selv når det ikke går så bra.

Personlig opplevde jeg i året som gikk å få skikkelig respons fra skolefolk da jeg utfordret dem til å hjelpe elever på synkekurs til å si snille ord til seg selv.

Kvitte seg med Styggen på ryggen som hele tiden prøver å fortelle deg at du kommer ingen vei her i livet. Professor Binder og OnklP er helt på linje.

OnklP har brukt rappen som terapi. Binder slår fast at du blir frisk av å kvitte deg med Styggen.

Menneskelig omsorg og omtanke er blitt et spesielt hett forskningsområde i den senere tiden.

Forskningen dreier seg om forsøk på å forstå kildene til praktisert empati og omtanke, sistnevnte også kalt mentalisering.

Om disse temaene er det skrevet og forsket mye det siste tiåret, men den siste runden som jeg vil ta her, går gjennom hjernen. Det vil si den store oppmerksomheten empati og omtanke har fått innenfor det som kalles kognitiv nevrovitenskap.

Kognitiv nevrovitenskap er like mangfoldig som all

20

i førstelinje for ungdom

annen vitenskap, men for vårt mål er det nok å understreke at disse forskerne anser hjernen som bruksavhengig – den bygges av erfaringene.

«There is nothing more biological than experiences,» sier en av de fremste forskerne, Bruce D. Perry. Det vil si at empatien i utgangspunktet som uferdig struktur, er medfødt, for deretter å bli formet av opplevelsene, erfaringene, og innholdet i barne­oppdragelsen.

En pionér på dette forskningsfeltet er Tania Singer, tysk psykolog med hjerneforskning som spesialområde, og første kvinnelige direktøren ved Max Planck Institutt i Leipzig. Det har sikkert ikke vært noen ulempe at hun er datter av en av Tysklands mest kjente hjerneforskere.

Ved å gå til selve kilden, hjernesentrene, studerer hun nå omsorgens opprinnelse og videre utvikling.

Hva er hennes hovedkonklusjoner fra hjernevisittene?

Hun finner ikke noe spesifikt empatisenter i hjernen, skriver hun. Men det er mange medfødte anslag av forskjellig art forskjellige steder i hjernen. Fra obser­ vasjoner av «empatisk smitte» – sett allerede på føde­avdelingen, der én baby som skriker kan få med seg mange hvis de ikke sover hardt – vet vi at det handler om medfødte anlegg som evolusjonen har prioritert.

Med årene bygges dette empatinettverket ut slik at barn kan kjenne en grunnleggende glede når det kan få en annen som ikke har det så bra til å føle seg bra. Da heter handlingene prososial adferd. Empatien aktiveres, omsorg kan kurere. Og vi vet i dag at omsorg og kjærlighet aktiverer positive kjemikalier fra det som jeg har valgt å kalle «hjernens apotek»: Dopamin, serotonin og oxitocyn for å nevne tre du kan slå opp.

Det empatiske nettverket danner grunnlaget for nye påbygginger i hjernens toppetasje. Mest oppmerk­ somhet har Tania Singer fått for sitt arbeid med å kartlegge på hjernenivå hva som skjer dersom vi trener opp evnen til omsorgsfull omtanke – mentali­sering.

Blant annet har hun studert og fotografert de omfattende ekstraressursene som blir utviklet i hjernen hos «omtanke-eksperter», nemlig buddhist­munker! Mye

faglig innspill tyder på at også former for yoga er med på å møblere hjerneavsnittene som fremmer mentalisering.

Tania Singer konkluderer med at hjernen er spesielt lærevillig på det sosiale feltet, empati og omsorg, fordi evolu­sjonen krevde at hjernen først og fremst ble sosial. Det vil si i stand til å leve i om­fat­ tende gruppe­felleskap med mangfoldige sosiale rela­ sjoner og krav til smidighet og tilpasning.

når Styggen på ryggen roper skam og nederlag. Jeg sender utfordringen videre til skolen. Det vil si læreren som kan bli «Snillen på ryggen» som hvisker gode ord til elever på synkende kurs. Kanskje kommer kongen.

New York Times kunne nå på nyåret 2015 fortelle oss på førstesiden at det berømte MIT (Mas­sa­ chusetts Institute of Tech­ no­logy) hadde forsket på det som skiller gode og effektive team fra de mindre gode. Det hjalp ikke å heve IQ-nivået hos deltakerne. Det hjalp ikke å hente inn en ledende ekspert. Hva var det som måtte til?

Først oppdaget de at det gikk bedre hvis de økte antallet kvinner. Men senere skjønte de at det hadde sammenheng med det viktigste i et vel­lykket team: Evnen til mentali­ sering. Det vil si til det å lese andres følelser, verdier, inten­sjoner, tenke­ måter og planer. Tania Singer 12 points! Så var da også overskriften på et tosiders intervju med Tania Singer i «Die Zeit» som følger: «Wir müssen mehr fühlen!» Vi må bli flinkere til å koble på og søke råd hos følelsene, fordi hjernen vår først og fremst er sosial.

Og så kommer profes­sor Per-Einar Binder og for­ teller oss at vi blir friskere hvis vi tenker og føler bedre om oss selv. Særlig i førstelinje for ungdom

21

Privatisering av indrefileten

En lykkelig skoledag

22

i førstelinje for ungdom

Lundsvågen naturskole – Vi gir guttene en dag der de lykkes. Det er en motivasjon for de resterende fire dagene i ordinær skole, sier Lars-Ingvald Klovning, lærer ved Lundsvågen naturskole i Stavanger.

Tekst og foto: Kjetil S. Grønnestad

Ute er det mørkt. Lufta er mild og fuktig. En vanlig vintermorgen i Stavanger. En etter en kommer guttene inn døra på Lundsvågen naturskole på Hundvåg. Rolig samles de rundt frokostbordet for en felles start på dagen med skolens ansatte.

Dette er ingen sentrumsskole. Tvert imot. Elevene kan ha lang skolevei. Kanskje over 15 km. Hundvåg er ei øy nord for byen. Og Lundsvågen ligger på Kisteneset, så langt borte fra sentrum det er mulig å komme.

– Skolen starter halv ni. Men det hender at noen kommer allerede halv åtte. Fordi de vil. Vi har ikke problemer med skulk. Elevene våre er motiverte. De vet de mister skoleplassen hvis de ikke møter opp, sier Bjørn Johannesen, miljøarbeider ved Lunds­vågen.

Etter å ha fått høre om rognkjeks, hummer, sjøpølse og ål, er det tid for å kle seg i regntøy, støvler og redningsvest. For å komme til Langøy, må Kiste­ sundet krysses med båt. Ingen protesterer mot påkled­ningen.

– Det er en fordel at elevene kommer fra ulike klassetrinn. De eldre overfører erfaring til de yngre. De vet at mobilen skal leveres inn om morgenen og at klær, støvler og utstyr skal på. Guttene ordner seg selv. Det er lite mas for oss, sier miljøarbeider Petter Sværen.

UNG STYRMANN: Magnus prøver seg som båtfører til Langøy. Petter Sværen følger med på at han gjør det korrekt.

Trives med å bli sett Etter frokost består en vanlig skoledag først av fysisk arbeid, deretter lunsj, så praktisk undervisning, før dagen avsluttes med gym eller fiske.

Denne formiddagen skal elevene rydde skog på nabo­øya Langøy. Men først må jeg se saltvanns­ akvariet. Lundsvågen naturskole har fisk og sjødyr fra hav­området rundt Stavanger, og er landsdelens eneste akvarium åpent for publikum. De store og små akvariene, på til sammen 45.000 liter, er bygd av skolens ansatte og elever. Kristoffer, Magnus og Filip viser meg rundt. De er tydelig stolt over an­ legget de steller og holder ved like.

– Jeg liker meg svært godt på Lundsvågen. Jeg holder ut de vanlige skoledagene fordi jeg ser fram til hver mandag, sier Magnus.

– Det er godt å få ut energien gjennom praktisk arbeid her, og ikke bare sitte stille ved pulten sier Kristoffer.

Alle tre skryter uoppfordret av lærerne på skolen: – De ser oss.

Får prøve seg i trygge rammer Guttene imponerer med kunnskapen og for­midlings­ evnen om livet i havet. Dette har de gjort før. Ved siden av spesialundervisningen, tilbyr Lundsvågen dagsekskursjoner for byens barne- og ungdomsskoler.

Hvert år besøker 110 klasser skolen. De av Lundsvågens elever som vil, får gaide gjestene i akvariet og ute på sjøen.

< i førstelinje for ungdom

23

På turen over til Langøy prøver Magnus seg som båtfører. Det er naturlig. Skolen tilbyr teori og praksis for båtførerprøve og mopedsertifikat.

Guttene setter i gang med å felle trær og kutte kvister i den tette barskogen. Arbeidet er nyttig.

Langøy er et friluftsområde med turstier som gror igjen. De smiler og ler mens de sager.

– Guttene får testet seg. De jobber i eget tempo og er stort sett ivrige, sier Lars-Ingvald Klovning.

– Det er ikke selve arbeidet som er viktigst. Det er å gi dem mestringssituasjoner. Vi skal bygge opp selv­bildet deres. Vi har tid til guttene og er her for dem. Det er nok en fordel at vi er

voksne karer, sier Petter Sværen mens han tenner opp bål av trærne og greinene guttene kommer med.

Vil gjerne ha jenter som elever Sværen har vært lengst på Lundsvågen. Helt siden 1991. Han har sett elevene forandre seg. I starten var det flere «gategutter» som slåss. I dag formidler PPT gutter med andre behov. ADHD, dysleksi, depresjon og Aspergers er blant årsakene til at noen trenger en annerledes skoledag. I starten hadde skolen også jenter som elever. Det er lenge siden nå.

– Jeg skulle gjerne hatt jenter her, og også en kvinnelig ansatt. Elevene har godt av å forholde seg til begge kjønn, sier Sværen.

Hverken han eller Johannesen kan si hvorfor skoler ikke søker inn jenter til Lundsvågen.

Kanskje får urolige gutter lettere tilbud om spesialunder­v isning enn stille jenter. Kanskje er naturskolens til­bud mer tilpasset gutter. Kanskje skyldes det at Lundsvågen ikke har hest, slik «søsterskolen» Sørnestunet rideskole har.

Lærer samhold

m Lundsvågen å se fra vi har mandagen på r nå len res ko de ms av hje en på akvarium er : – Vi liker oss bedre visning på skolens GAIDER PÅ AKVARIET . Stell av fisk og om us gn Ma og er off ist til, sier Filip (t.v.), Kr ver. mange arbeidsoppga

Bjørn Johannesen sier Lundsvågen bygger mennesker. Han kan ha et poeng. En av elevenes oppgaver er å gjete og fôre villsauene som beiter på Langøy. Kristoffer og Magnus tar meg med for finne dem. På vei gjennom furuskogen, ut mot lyngheia der vi hører bjelleklang, holdes greinene omtenksomt til side for at jeg lettere skal komme fram.

Guttene forteller om sam­hold. At de lærer å ta hensyn til hverandre. At alle skal inkluderes selv om hver gutt har sitt å stri med.

– Vi er et brorskap, sier Magnus.

Lundsvågen naturskole er et sted med varme.

Det er aldri tvil om hvem som er sjef, men lærernes autoritet utøves med humor, trygghet og menneske­kunnskap. De forteller om gode tilbakemeldinger fra skoler og foreldre.

– Vi hører ofte foreldre si at de har fått en ny gutt etter at sønnen deres begynte hos oss, sier Johannesen.

Praktisk opplæring

ip Langøy. Her har Fil skog skal felles på RYDDER SKOG: Mye

24

i førstelinje for ungdom

t. gnus bidratt med sit

Ma (t.v.), Kristoffer og

Elevene mister 20 prosent av under­ visningen på hjemskolen. Det er hjem­ skolens ansvar at de ikke går glipp av for mye pensum.

– Min klasse starter ikke opp nye prosjekter når jeg er her på mandagene.

På tirsdagen får jeg orien­tering om hva de

Lundsvågen naturskole gikk gjennom dagen før, sier Kristoffer.

Halv tolv kjører vi båten tilbake til skolen for felles­lunsj. Etter lunsj er det kurs i stillasbygging. Det er et eksempel på Lundsvågens filosofi: Å lage ekte arbeidssituasjoner.

– Vi har rollespill som om vi er på en ekte arbeids­ plass. Derfor skal guttene ha på verneutstyr når de setter opp stillaset, sier Bjørn Johannesen.

Bit for bit reises stillaset på en åpen plass mellom to av skolens mange mindre bygg. Guttene jobber ivrig. Når stillaset er ferdig, måler de høyden i en nivelleringskikkert.

Gym på slutten av dagen er populært. Ikke minst innebandy.

– Guttene har mye energi. De sendes gode og slitne hjem med bussen, smiler Johannesen.

Om skolen Lundsvågen naturskole har seks ansatte og plass til 25 elever. Fem elever fra sjuende til tiende klasse får spesialundervisning hver sin ukedag. Elevene tildeles plass av PPT. Hjemskolen betaler to lærertimer per elev. Lundsvågen er del av Lenden skole og ressurssenter for grunnskoleelever med psykososiale vansker og/eller psykiske lidelser.

Lenden har dagstilbud på Lundsvågen naturskole, Engøyholmen, og Sørne­­s­ tunet rideskole. Lenden har også veiledningstilbud for barnetrinnet på avdeling Lunden, og for ungdomstrinnet på avdelingene Lysgården og Ramsvik.

Lenden skole og ressurssenter: http://www.linksidene.no/ lenden/Underside/179 Lundsvågen naturskole:

MÅLER STILLASET: Magnus prøver nivelleringskikkerten mens Kristoffer (bakerst), Lars-Ingvald Klovning og Filip ser på.

Yrkesveiledning og bedriftsbesøk Lundsvågen naturskole rettleder ungdom slik at de kommer inn i sitt rette spor. Yrkesveiledning er en viktig del. Skolen har kontakt med ulike bedrifter i regionen.

– Et eksempel er entreprenørbedriften Kruse Smith. De kom på besøk og fortalte om hvordan det er å være betongarbeider. Uka etter besøkte vi en av deres byggeplasser. Uka etter det igjen hadde vi jernbinderkurs for elevene på verkstedet vårt, sier Bjørn Johannesen.

Gjenspeiler samfunnet Siden skolen har mange voksne pr. elev, får de tett oppfølging. Det hender at en fra personalet følger en

usikker gutt helt fram til døra på skolen, så han blir trygg på at han finner fram ved skolestart.

På en skole som Lundsvågen blir de ansatte godt kjent med elevene. Bjørn Johannesen blir stille når han tenker på guttene det ikke gikk bra med, men lyser opp når han forteller om dem som lyktes. De som fikk puffet de trengte for å få seg jobb som mekaniker, sjømann eller sidemann på lastebil.

– Vi gjenspeiler samfunnet. Det går ikke bra med alle. Men vi prøver å vise guttene mulighetene i verden, slik at de kan velge det som passer for dem, sier Johannesen. i førstelinje for ungdom

http://www.minskole.no/ minskole/lundsvagen/pilot. nsf/ vIndexAll?Opennavigator Alt for barna Lenden er oppkalt etter byoriginalen Lars H. Lende (1882–1971) som hadde «Alt for barna» som sitt motto. http://no.wikipedia.org/ wiki/Lars_H._Lende http://www.nrk.no/ rogaland/ny-bok-omlars-lende-1.8390905

25

I samme båt – og likevel så alene Arne Johan Vetlesen er professor i filosofi, Universitetet i Oslo

Hvis du er din egen lykkes smed, er du også ansvarlig om du mislykkes.

26

Ungdomsopprøret i 1968 markerte et farvel til holdninger og verdier i de unges foreldregenerasjon preget av konformitet og lydighet overfor autoriteter.

Det handlet om en bitende samfunnskritikk inspi­ rert av nymarxistisk tankegods – Marcuse, Adorno, Sartre – og med særlig brodd mot USAs krigføring i Vietnam (imperialisme), kolonialismen i Afrika og ulikheten skapt av en kapitalistisk økonomi. Slag­ ordene fordømte utbytting og fremmedgjøring eller manet til frigjøring og solidaritet.

1970-tallet var sterkt preget av disse venstre­ radikale ideene, som mobiliserte deler av arbeider­ klassen i de ledende vestlige landene i tillegg til de store kullene med studenter som rykket inn på universitetene. Nye sosiale bevegelser så dagens lys, sentrert rundt et knippe strids­temaer: Atomkrig og våpenkappløp, miljøvern og atom­k raft, feminisme, homofiles rettig­heter, anti-rasisme.

Bevegelsene mobiliserte folk i alle samfunnslag og førte til en gjennomgripende venstre­dreining av menta­ liteten som på kort tid fikk «Gerhardsen-epokens» opptatt­het av materiell trygg­het og økonomisk vekst til å fremstå som ens­betydende med et konformitetspress og en A4-tilværelse som Dag Solstad her hjemme hånlig kunne omtale som «det sosialdemokratiske helvete».

Overgangen fra 1970- til 80-tallet innvarslet imidlertid store endringer. I USA og Storbritannia kom det til et skifte fra et sosialdemokratisk-liberalt styre til en ny og på sitt vis svært radikal konservatisme, personifisert ved Ronald Reagan og Margaret Thatcher. Fagforeningene ble erklært som politisk hovedfiende, staten skulle slankes, ny dynamikk vinnes for den vågale entreprenøren og det frie næringsliv. De fremadstormende nye høyrekreftene omdefinerte det politisk-ideologiske landskapet: Sosialdemokratiet ble ansett som fortid­ srettet og stivbent, den påstått overtunge staten som en elefant på leirføtter som ved å sy puter under armene på folk gjorde dem til passive klienter og parasitter. Det var tid for å kreve noe av folk, ikke bare innfri alskens forventninger og krav om offentlige ytelser. i førstelinje for ungdom

Sosialdemokratiet reagerte utover på 1990-tallet med å justere sitt syn på maktforholdet og arbeids­ delingen mellom stat og marked. Modernisering, effektivisering og rasjonalisering ble mantraet også fra den kanten, og politikken langt på vei en kappe­ strid mellom blokkene om å være flinkest til å av­ vikle statlige virksomheter med sikte på å skape rom for at private foretak kunne konkurrere om borgernes – etter hvert kundenes – gunst. Frihet – forstått som individuell valgfrihet på et marked fullt av alternative tilbud, jo flere slike, desto mer frihet – ble målet som moderniseringen skulle fremme.

Frihet hadde som sagt stått sentralt i ung­ doms­opprøret. Men friheten ble sett, og kjempet for, i kombinasjon med en tanke om solidaritet med de svake og undertrykte. Frihetsforståelsen som har dominert de siste to, tre tiårene har mistet elementet av forpliktelse overfor de mest utsatte. Ja, jeg vil sågar hevde at de som vokser opp i dagens Norge opplever at ansvar primært betyr «mitt ansvar for meg selv», og tilsvarende med omsorg.

I et samfunn der de unge er gitt en større indi­ viduell frihet enn noen tidligere generasjon, for­ ventes det at denne fri­heten forvaltes på en ansvars­ full måte av den enkelte; at mulighetene som ligger åpne for å lykkes, for å realisere seg selv og egne mål og verdier, ikke skusles bort. Hvis du er din egen lykkes smed, er du også ansvarlig om du mislykkes. Økt forekomst av utbrenthet, spise­for­styrrelser, selvskading og depre­sjon hos norske ungdommer vitner om at det inter­naliserte kravet til vellykkethet har en høy pris. Mange føler seg alene, ensomme og fortapte i et sam­funn der de som sliter med samme type pro­blemer ikke opplever hverandre som i samme båt og dermed som allierte, men i stedet som kon­kur­renter om knappe goder. Nyliberalismens menneske- og frihetssyn indivi­duali­serer alt som har med mot­stand å gjøre – med avpolitisering og apati som konsekvens.

I lys av de utfordringene som preger verden i dag, som arbeidsløshet og klimaendringer, er det

faglig innspill lett å se at forventningene dagens unge har til lykke og vekst ikke er realistiske. Mye tyder på at den store fortellingen om fremgang og fremskritt som har rådd grunnen siden krigen nå er brutt, slik at mye fremover snarere vil handle om forverring.

Siden utfordringene er av strukturell art – især dette at en kapitalistisk økonomi basert på profitt og vekst ikke klarer å bremse av økologiske hensyn –

må vi møte dem i samlet flokk dersom en ny kurs skal vinne frem. Det enkelte individet – som ny­ liberali­smen fremstiller som nær allmektig hva gjelder alt av betydning for egen livskvalitet – viser seg nå svært så avmektig med tanke på hvilke motkrefter som må mobiliseres for å sikre en trygg fremtid, økologisk og økonomisk. Om noe haster i vår tid, så er det solidaritetens renessanse.

i førstelinje for ungdom

27

– Se mennesket, ikke såret!

Ifølge psykiater Finn Skårderud vil alle som arbeider med ungdom før eller senere komme borti noen som skader seg selv. Han har selv 30 års erfaring på feltet, og ser at fenomenet øker.

Tekst: Ellen Heggestad Foto: Per Flakstad

Om selvskading • Vi skiller mellom indirekte og direkte selvskading, innenfor og uten­for kulturelle og sosiale normer.

• Selvskading er ingen psykiatrisk diagnose, men kan opptre som diagnose­ kriterium i det som ofte kalles borderline per­ sonlighets­forstyrrelser.

• Direkte selvskading er van­ligst blant ungdom, og særlig blant unge jenter, og opptrer ofte sammen med spiseforstyrrelser.

• Den vanligste årsaken til at unge mennesker skader seg selv, er at de har sterke følelser som de vil komme vekk fra. De søker en lindring fra følelsesmessig ubehag som kaos, frustrasjon, tristhet, sinne og angst.

28

Finn Skårderud tar imot oss i nyåpnede Villa Sult på Frogner i Oslo – et senter for behandling av og kunn­skap om spiseforstyrrelser. Skårderud er en inter­nasjonalt anerkjent ekspert på området, men det er først og fremst gjennom sine bøker, avis­ artikler og essays at han er blitt et kjent navn her hjemme.

Spiseforstyrrelser og selvskading henger sammen.

En person med spiseforstyrrelser har ofte prøvd selvskading, og spiseforstyrrelser er i seg selv en form for selvskade, i likhet med misbruk av alkohol og andre rusmidler, mener Skårderud. Piercing, risiko­ atferd og overdreven trening har også elementer av selvskade ved seg.

røyke og drikke for mye kan falle inn under kate­ gorien indirekte selvskade. Psykiatrien befatter seg stort sett med direkte selvskade.

– Og det betyr at folk går gjennom hud – de skjærer seg, risper seg, brenner seg. Men ikke nød­vendi­g vis.

Mange er opptatt av at dette ikke må synes, altså kan de slå seg selv eller dunke hodet i veggen.

– Hvorfor vil noen skade seg selv på denne måten?

– Jeg tror mange gjør det fordi de mangler et godt språk for å uttrykke hvordan de har det. Det å skade seg selv blir et språk for å avreagere en følelse som de ikke klarer å takle. Vi kan si at selvskading er følelsesregulerende – folk gjør det for å unnslippe et større ubehag, en større smerte.

Selvskade som ritual

Skammer seg over arrene

I enhver kultur finnes det ritualer for selvskading.

Ifølge Finn Skårderud er kristendommen en av de mest selvskadende kulturene i historien.

– Kristus som henger på korset og overgir kroppen sin, og middelalderens nonner og munker som pisket seg og sultet seg – dette er jo selvskading. Poenget er imidlertid om selvskadingen skjer innenfor eller utenfor en norm. Altså, er det en religiøs praksis, eller kanskje en idrettslig praksis?

Han mener at Birken er en åpenbar selvskade, men altså innenfor normen i vår kultur, der også fenomener som tatovering og piercing befinner seg.

– Det er når vi snakker om selvskading utenfor normen, at vi tenker at her er det noe galt, forklarer Skårderud.

Noen mener folk skader seg for å få oppmerksomhet, men Finn Skårderud mener vi skal være forsiktig med å ha en slik holdning. Selv om enkelte kanskje gjør det i den hensikten, og legger ut bilder av sårene sine på Instagram og Facebook.

– Men det er ikke det vanligste. Det vanligste er at folk g jør det i skjul, går med langermede gensere i august og skammer seg over arrene. De f leste har dette som en dyp hemmelighet, sier han.

– Hvem er det som skader seg selv?

– Selvskading er først og fremst noe unge mennesker starter med. En ung person er pr. defi­ nisjon umoden – ennå ikke ferdig. Noe av det unge mennesker har vanskeligheter med er ofte å tåle sterke følelser. Ting du og jeg tåler, som for eksempel å ikke bli invitert på en fest, kan være et alvorlig tema for en 14-år gammel jente.

– Er dette noe som alltid har eksistert, eller er det et nytt fenomen?

Gjennom hud En annen måte å rydde opp i begrepene på, er å skille mellom indirekte og direkte selvskade. Det å i førstelinje for ungdom

ungdom som skader seg selv

UNGDOMMENS SPRÅK: Selvskading er et økende fenomen blant ungdom, særlig unge jenter, og er noe alle som arbeider med ungdom vil møte før eller senere. Psykiater Finn Skårderud har arbeidet med temaet i en årrekke. Han mener selv­skading har blitt en del av de unges språk, og et ut­ trykk for at de ikke har det ålreit og at livene deres er kompliserte.

– Den gangen jeg begynte å jobbe i psykiatrien var dette ikke et tema. Ikke fordi det var tabu, men fordi det knapt fantes. Vi oppdaget fenomenet for ca. 20 år siden, og etterpå har det vært en betydelig økende forekomst. Vi ser det på hvem som kommer til lege­ vakta, vi ser det på ungdomspsykiatriske av­delinger, lærere oppdager det og helsesøstre opp­dager det.

Ungdommens språk Skårderud mener at den som jobber med unge mennesker i dag, må regne med å møte noen som

driver med selvskading. Det er blitt en del av ungdoms språk for at de ikke har det ålreit, og for at livene deres er kompliserte. – Så dette må vi bare lære oss å tåle, mener han.

– Hva er det ved vårt samfunn eller vår kultur som g jør at noen unge mennesker tyr til så drastiske handlinger?

– Det er en rekke krav til ungdom i dag som er ganske så annerledes enn da jeg vokste opp for én generasjon siden. Jeg sier ikke at ting blir verre, bare at ting blir annerledes, og ikke minst er alt hele tida i forandring. Skolen endres, familien endres, i førstelinje for ungdom

< 29

ungdom som skader seg selv App mot selvskading StopSelfHarm er en app utviklet av psykolog Svein Øverland. Med appen får brukeren hjelp av mobilen til å legge bort tankene om å skade seg selv når en vanskelig situasjon oppstår.

Appen kan lastes ned på App Store og Google Play, og koster 21 kroner.

arbeids­­plassen og teknologien endres. Det er en ved­ varende uro, og da søker vi gjerne forenklingene.

Kontroll over kroppen kan gi en følelse av kontroll over livet. I en slik kultur blir kroppen viktig, og vi begynner å snakke via kropp. Og da får vi hele spennet med fitness og spiseforstyrrelser og slanking og dietter. Selvskading hører på en måte med i den samme kroppspakka.

– Kan det ha noe å g jøre med at vi alle kan være så mye mer synlige nå?

– Ja, kropp er også blitt viktig fordi vi så til de grader lever i en billedkultur. Bildene er over alt, hele tida. Teknologien – altså de sosiale mediene – trekker oss i retning av å bli mer overfladiske. Det vil vi at vi jobber med å forme kroppen vår, lage den perfekt eller gå løs på den.

Viktig å ikke dømme – Hva kan vi g jøre i møte med en ung person som skader seg selv?

– Det grunnleggende er å legge moral til side og ikke dømme. De fleste som skader seg har mer enn nok av skam. Vi bør være interessert i hvem personen er og hvordan personen har det – ikke i hva hun eller han har gjort.. Men rammen er viktig. Hvis det akkurat har skjedd, er det en dårlig ramme for en samtale. Da koker det i hodet hos den andre og gjerne hos oss selv. I akutte situasjoner handler det mest om å finne ut om det er strips, plaster eller legevakta.

Samtalen, som bør være en rolig, interes­sert og nysgjerrig en, bør følge to eller tre dager etterpå.

Trenger alternativer Finn Skårderud er opptatt av at vi ikke trenger å gjøre ting altfor komplisert og rope på psykiatrien i enhver situasjon.

– Det ligger ikke nødvendigvis dype problemer bak. Det er ungdoms natur å teste ut ting. Mange har risset inn initialene på sin kommende ekskjæreste på håndbaken og angret på det fem år etterpå?

Men for noen er dette en meget alvorlig atferd som de driver med kanskje daglig, og som kan bunne i traumer fra misbruk og overgrep, ifølge Skårderud.

Da er vi langt inne i psykiatrien. I møte med ungdom med selvskading kan det derfor være en trygghet at foreldre og fagfolk vet om det.

– Men mange har ikke lyst til å sitte på vente­ rommet på BUP. De syns det er mye hyggeligere å snakke med en rådgiver på skolen eller med en grei fritidsklubbleder. Og en rådgiver eller en fritids­ klubb­leder kan hjelpe gjennom å tilby alternativer til selvskadingen. De kan si: Send meg heller en sms eller en mail, eller ring meg. Slike avlednings­ manøvrer kan være til god hjelp for mange.

Skårderud anbefaler også appen StopSelfHarm.

Tross det engelske navnet er den norskprodusert og inneholder informasjon om selvskading og funk­ sjoner til hjelp for dem som vil slutte å skade seg selv.

– Vær interessert – ikke i såret, men i mennesket.

Hvem er hun? Hvem er han? Det er ikke så viktig om såret er to eller fire centimeter langt. Det viktigste er mennesket bak.

Faresignaler ved selvskading og spiseforstyrrelser Tegn på selvskading kan i første omgang være at personen virker ulykkelig, mistilpass og deprimert, og isolerer seg mye I tillegg er kutt/ brannsår og arrdannelse signaler som bør tas på alvor. Her er en oversikt: • Uforklarlige arr eller merker • Kuttskader, brennmerker eller andre tegn • Utbredt bruk av plaster/bandasjer • Upassende klær til sesongen • Uvilllighet til å delta i aktiviteter som krever mindre dekkende klær (svømmetøy, shorts, t-skjorte)

30

• Konstant bruk av wristbands • Uforklarlige gjenstander, for eksempel barberblader • Isolasjon • Deltar ikke i sosiale aktiviteter, sårbar for avisning, vanskeligheter med å mestre sinne • Uttrykker selvhat, skam eller følelsen av uverdighet Vanlige tegn på spiseforstyrrelser • Blir veldig opptatt av at maten skal være sunn og kalorifattig (lightprodukter) • Slutter å spise godterier • Unngår stadig flere matsorter

i førstelinje for ungdom

• Kjenner stress og skyldfølelse for å ha spist, og blir irritert rundt måltider • Tror at ting blir bedre om vekta går ned • Avviser at noe er galt selv om folk rundt ser at det er mye som er annerledes • Øker ofte treningsmengden sterkt • Uttrykker misnøye med kropp, fasong, utseende • Mister menstruasjonen eller den blir uregelmessig. Noen får den ikke i vanlig alder • Humøret svinger, konsentrasjonen og hukommelsen blir dårligere • Søvnproblemer

• Vekttap eller store vektsvingninger • Tretthet og svimmelhet • Fryser mye, særlig på hender og føtter, blålig farge på hender • Lav kroppstemperatur • Hodepine og andre kroppslige plager • Veier seg ofte • Generelt irritabel • Utvikler rigide daglige rutiner • Sosial tilbaketrekning • Benekter sult når hun/han må være sulten • Magesmerter og metthetsfølelse ved inntak av små mengder mat.

temahefte hefte tema Norske kommuner har de siste årene blitt

Norske kommuner har de siste årene blitt

svært avanserte brukere av digitale

svært avanserte brukere av digitale

hjelpemidler. Ikke bare er de allroundere

hjelpemidler. Ikke bare er de allroundere

og bruker digital teknologi på mange

og bruker digital teknologi på mange

områder. De er også nyskapende og

områder. De er også nyskapende og

utvikler eller tilpasser et utall av tjenester, utvikler eller tilpasser et utall av tjenester, rutiner informasjonskanaler. rutiner ogog informasjonskanaler. mer dette i temaheftet LesLes mer omom dette i temaheftet Digitale kommuner.

Digitale kommuner.

Fagbladets temahefter Fagbladets temahefter gir deg utfordringer, gir deg utfordringer, kunnskap og inspirasjon

kunnskap og inspirasjon

Bestill Fagbladets temahefter på www.fagforbundet.no. Gå inn i Nettbutikken, Yrkesfaglige temahefter. Heftene er GRATIS!

Bestill Fagbladets temahefter på www.fagforbundet.no. Gå inn i Nettbutikken, Yrkesfaglige temahefter. Heftene er GRATIS! LivsLang Læring konkurranseutsetting D i g i t a l e s p r a n g Temahefte nr. 31

For medlemmer av Fagforbundet

Temahefte nr. 34

LivsLang Læring Temahefte nr. 31

tema_aug_2013.indd 1

For medlemmer av Fagforbundet

For medlemmer av Fagforbundet

Temahefte nr. 32

konkurranseutsetting Temahefte nr. 34

For medlemmer av Fagforbundet

For medlemmer av Fagforbundet

Digitale sprang Temahefte nr. 32

For medlemmer av Fagforbundet

02.09.13 20.10

tema_aug_2013.indd 1

<

02.09.13 20.10

i førstelinje for ungdom

31

En skole for alle

Ord og utrykk Lhbt: Lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Skeiv: Fra engelsk queer.

Blir brukt som alternativ til lhbt, ofte av personer som ikke finner seg til rette i lhbt-begrepene, men favner bredere. Brukes oftest av unge.

Alle er like mye verdt, uansett seksualitet. Som ansatt i skolen kan du bidra til en tryggere hverdag for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (lhbt).

Kjønnsidentitet: Den personlige oppfatningen av hvilket eller hvilke kjønn man er. Opplevelsen er sub­jektiv og ikke nød­vendig­­vis i sam­ svar med kroppens ytre anatomi eller andres oppfatning.

Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpe­rsoner (LLH) tok i 2011 initiativet til Rosa kompetanse skole for å øke skolens kunnskap om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner og gjøre skoledagen tryggere for denne gruppa.

Undervisningsopplegget inneholder både teori og konkrete verktøy som kan brukes i skolehverdagen.

Kurset har fått navnet HOMO sapiens – seksuell orientering, kjønnsidentitet og inkluderende under­ visning. Det skal også utvikles tilsvarende kurs for barnehageansatte.

– Målet vårt er en skole der lesbiske, homofile, bifile og transpersoner skal kunne være seg selv og oppleve å bli inkludert og ivaretatt. For å få til dette trenger de ansatte å føle seg trygge når disse temaene kommer opp, både i klasserommet og i korridorene.

Vi tror at økt kompetanse er nøkkelen til faglig trygghet, forteller Synne Hall Arnøy, leder av Rosa kompetanse skole.

Transperson: Et sekke­ begrep som omfatter mange ulike kjønns­identi­ teter og -uttrykk. Begrepet omfatter personer som bryter med det samfunnet forventer av dem på grunn­ lag av hvilket kjønn de fikk tildelt ved fødselen. Trans handler om kjønn og ikke seksualitet.

Tekst: Ingeborg RangUL VIGERUST Foto: LLH

– I tillegg er lærerne pålagt å undervise om lhbt.

Mange har behov for å kjenne seg trygge på tematikken og dermed lettere oppfylle kravene i læreplanen, føyer hun til.

Åpenhet og anerkjennelse – Om vi ikke selv er skeive, vil de fleste likevel kjenne flere som er lhbt, om vi vet det eller ikke. Når homo brukes som skjellsord for å korrigere andre, er dette et problem for alle. Diskriminering i skolegården er et samfunnsproblem, mener Hall Arnøy.

Hun sier videre at voksnes holdninger og hand­ linger har mye å si for skolemiljøet. Å være en inklu­derende voksen dreier seg om å bruke et åpent språk og bidra til å synliggjøre lhbt på en positiv måte.

Når elever og kolleger møtes med åpenhet og anerkjennelse, er det med på å skape en skole der alle kan leve godt som den de er, ifølge Hall Arnøy.

– Det betyr at du tør å snakke om seksuell orien­ tering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk på en natur­ lig måte, både i faglige og sosiale sammenhenger.

Unge skeive trenger voksne som ser, anerkjenner og snakker positivt om framtida. Ofte er det ikke så mye som skal til.

Den viktige samtalen Dersom elever forteller om sin lhbt-status, er det viktig hvilken respons de får. Noen vil ha behov for å snakke mer om det.

– Vi råder til å stille åpne spørsmål som bidrar til å kartlegge om dette er noe elevene har det greit med, eller om de har behov for noen å snakke med. Kanskje er du den første elevene forteller dette til, sier Hall Arnøy – Å leve skjult kan føre til dårligere livskvalitet.

Veiledning og trygge nettverk som Skeiv verden eller Åpen kirke-gruppe kan være en god støtte.

Det er viktig å vite at alle sentrale religioner har liberale retninger som anerkjenner homofilt samliv.

32

i førstelinje for ungdom

rosa kompetanse LIKEVERD: Synne Hall Arnøy er leder av Rosa kompetanse skole. Hun ønsker seg den gode, åpne samtalen fri for fordommer.

Hun holder kurs for ansatte i skolen for å økt kompetansen og gi faglig trygghet.

Rosa Kompetanse Når homo er skjellsord Under andre verdenskrig var homofile en av de for­ fulgte gruppene og ble merket med rosa trekanter.

– På den måten har vi med oss en viktig del av historien i navnet Rosa kompetanse. Samtidig er dette dessverre fortsatt aktuelt flere steder i verden i dag, og i alle deler av verden i enkelte miljøer, sier Hall Arnøy.

– Homo er et av de mest brukte skjellsordene i norsk skole. En stille aksept av slike skjellsord invi­ terer til diskriminering av utsatte grupper.

Viktig for Fagforbundets medlemmer Medlemmer i Fag­for­bundet barn og opp­vekst i Oslo er blant dem som har deltatt på kurset.

– Vi ser at det i hoved­s ak er et kurs som skolene bestiller selv, og ofte er kurset kun for lærerne, mens assistenter og andre på arbeids­­plassen ikke deltar. Vi mener det er viktig å nå ut til alle rundt elevene, derfor ønsket vi å gi tilbudet til våre med­lemmer som jobber i skolen, sier Mette Hartander, nestleder Fagforbundet barn og opp­ vekst i Oslo.

– Det er også viktig å tenke gjennom egne hold­ ninger, tankesett og uttalelser i møte med lhbt, mener Hartander.

Også mange barnehageansatte Fagforbundet Oslo ønsket at deltakerne skulle få informasjon om hvordan de best mulig kan møte barn og unge i disse spørsmålene, og gi anledning til å stille spørsmål og undre i fellesskap.

– Det var en overmåte positiv respons fra alle.

Deltakerne følte de hadde lært mye, fått kommet med alle sine spørsmål, og at samtalene og disku­ sjonene var gode. Kursleder var flink, åpen og brukte eksempler fra sin hverdag, noe som gjorde del­takerne trygge nok til å komme med egne historier fra barnehage, skole eller privatliv – historier om møter med lhbt-barn og -unge.

Hartander ble forbauset over at det kom mange deltakere fra barnehagesektoren.

– Her var det mange som hadde erfaring med barn som faller utenfor den vedtatte kjønnsnormen, så det er tydelig at det er behov for skolering også blant barnehageansatte. i førstelinje for ungdom

Rosa Kompetanse er et undervisningstilbud ut­ viklet av LLH, finansiert av henholdsvis Helse­ direktoratet, Justis­departe­ mentet og Kunnskaps­ departe­mentet.

Helsepersonell, skole­ ansatte, politi og påtale­ myndighet undervises i hvordan de kan snakke trygt om kjønn og seksu­ alitet. Målet er å bidra til økt kunnskap om det å være lesbisk, homofil, bifil eller transperson i dagens Norge.

Uansett hvor i landet folk bor, skal de føle seg trygge og inkludert på skolen, i helsevesenet og i møte med politiet.

Llh.no/rosakompetanse

33

<

rosa kompetanse

Slik kan vi skape en åpen og tolerant skolehverdag For å skape en romslig skole for elevene er det viktig å begynne med dem som jobber der. Hvor mange lesbiske, homofile, bifile og trans­ personer som er åpne på din skole kan være en pekepinn på hvor inkluderende skolen oppleves, både for elever og ansatte.

Hvordan snakker ledere på store samlinger og hvor­dan opp­trer vi i personalgruppa? Hvordan organi­seres personalfester? Er bordplasseringen kjønnsstyrt? Blir medmor gratulert ved fødsel?

Bruk av homo som skjellsord er en utfordring ved mange skoler. Stille aksept av homoskjellsord kan gi grobunn for mobbing. Kanskje kan skolen vedta nulltoleranse for bruk av lhbt-skjellsord i sin lokale handlingsplan mot mobbing?

Læreren Lhbt-temaet er aktuelt både i faglig og sosial sammen­heng, og læreren er ansvarlig for å møte, tilrettelegge for og følge opp sine elever med utgangs­punkt i deres situasjon.

Kunnskapsløftet (LK06) sier at læreren skal under­vise i lhbt-temaer i flere fag. Opplæringsloven krever at skolen har et godt psykososialt miljø og er inkluderende for alle. Da er det viktig at temaet avmystifiseres og naturliggjøres tidlig.

To mammaer kan også være med i et matematikk­regnestykke, og diktet

eansatte Åtte rosa råd til skol ikke-hetero­

maet og bruk 1. Våg å ta opp te pler i ulike fag. norma­tive eksem g selv. lk få definere se 2. Ikke anta. La fo synlig­gjøring.

3. Bidra til positiv øytrale ket. Bruk kjønnsn 4. Åpne opp språ l som for eksempe ord og begreper n. hu og n for ha kjæreste i stedet i forkant, ende situasjoner 5. Tenk over krev eredt. så er du mer forb er te se for homorelat 6. Ha nulltoleran skjellsord. r i møte egne utfordringe 7. Reflekter over med temaet. av skapet. trygt å komme ut 8. Sjekk at det er

34

i førstelinje for ungdom

som analyseres i språkfag kan for eksempel handle om kjønnsidentitet. I til­legg er skeiv tematikk en del av vår historie, kultur og litteratur.

Miljøarbeider/assistent Miljøarbeideren/assistenten er meget viktig i noen elevers hverdag. De jobber tett med elevene, særlig dem som har ekstra utfordringer. Mange assi­sten­ ter er unge og blir derfor ofte et forbilde.

Hva de sier om lesbiske, homofile, bifile og trans­ personer vil elevene merke seg. Si derfor gjerne noe positivt. Miljøarbeideren/assistenten følger elever gjennom dagen og får kanskje mange spørs­ mål og viktig innsikt i elevenes liv. Dette kan brukes som en anledning til å snakke om lhbt der det er relevant, og til å åpne for viktige samtaler rundt temaet når elever uttrykker at dette er noe de vil snakke om.

Rådgiver/sosiallærer Rådgiver/sosiallærer tilrettelegger gjerne for elever i en vanskelig livssituasjon. Det har stor betydning om det er åpent for lhbt-perspektiver i veiledningen fordi vi ofte ser en sammenheng mellom det å leve skjult og det å ha det vanskelig på skolen.

I møte med ungdom er det viktig ikke å proble­ mati­sere lhbt. Det å være skeiv er ingenting å skam­me seg over eller føle skyld for. Det er heller ikke synd på en person som er lhbt. Men mange unge synes det er vanskelig å kjenne tiltrekning mot personer av samme kjønn, eller å oppleve at kroppen man er født i ikke stemmer overens med den kjønn­sidentiteten man har.

Det å føle at man ikke er som alle andre, eller ikke passer helt inn, kan føre til depresjon, angst, spise­forstyrrelser eller selvmordstanker.

Helsesøster For mange unge er helsesøster en de tør å snakke med om følelsene sine. Mange inkluderer lhbtspørsmål som standard i sine samtaler med ung­ dom. At noen tør å stille spørsmål om seksuell orientering eller kjønnsidentitet kan være viktig i en komme ut-prosess. Forebyggende og helse­

fremmende arbeid når det gjelder seksuell helse er et sentralt arbeidsområde for helsesøster.

Mange ungdommer opererer ikke med klare kate­gorier for sin seksuelle identitet eller adferd.

Noen har sex med personer av begge kjønn, og noen definerer sin identitet på tvers av adferd. Det er viktig å vite at ikke alle definerer seg som gutt/ mann eller jente/kvinne.

Gi tydelige signaler om at helsetjenesten kan tilby hjelp. Ha plakater og brosjyrer om lhbt synlig og tilgjengelig på venterommet og kontoret.

Bibliotekaren I tillegg til å være en fri kilde til kunnskap er biblioteket ofte skolens hjerte. Bibliotekaren er både veileder, pedagog og sosialarbeider og møter samtlige av skolens elever i løpet av året.

Bibliotekaren vet også at mange av dem som faller utenfor gjerne søker tilflukt i biblioteket.

Her kan viktige signaler fanges opp og videre­for­ midles til kontaktlærer og rådgiver.

Biblioteket er også et sted for den frie tanken.

Det er betydningsfullt å kjenne seg igjen i bøker.

Lhbt-personer kan ha et sterkt førstemøte med romanen eller filmen som «ser» dem. Lhbtlitteratur og film kan gjøres tilgjengelig og synlig på skolebiblioteket og i bibliotekets tema­u tstillinger.

Skeiv kjærlighet er også en del av valentins­ dagen, eller kanskje lhbt-litteratur kan ha en helt egen temauke? Plakater med lhbt-informasjon kan være synlig på biblioteket, samt måneds­ magasinet BLIKK. Administrasjon/resepsjon/vaktmester Om de er skolens ansikt utad eller møter elevene i gangen de er viktig i skolehverdagen. I løpet av arbeidsdagen får de kanskje små historier og inn­ sikt i elevenes arbeid og hverdag. For noen elever kan disse være de viktigste voksenpersonene på skolen.

Hva med et kompliment til eleven eller læreren som skiller seg ut og bryter med kjønnsnormen?

Sett et regnbueflagg på skranken eller kontoret under Skeive dager eller et regnbuemerke i vinduet. Dette er små ting som viser at skolen og dere som fronter den er positive og åpne til lhbtpersoner. Små handlinger kanskape store endringer.

tips og omtaler BØKER Angsten for oppdragelse.

Et samfunns­ etisk per­spek­ tiv på dan­ nelse, Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen, Universitetsforlaget, 2012.

Forfatterne mener blikket må løftes fra det nære og private og ut i et samfunn bestående av miljø­problemer, voksende sosiale og økonomiske forskjeller, kultur­konflikter og forvitring av felles­skaps­verdier. De legger fram en rekke etiske spørsmål som kommer i kjølvannet av disse utfordringene, og mener disse må legge føringer for hvordan foreldre, lærere og andre driver oppdragelse og dannelse av barn og unge.

Ung-til-ung. Voksen veiledning, Bjørn Lindstad, Landsforeningen Ungdom & Fritid, 2002.

Håndbok i veiledning av ungdom i fri­tidsklubb som ønsker å drive rus­ forebyggende aktiviteter blant jevnaldrende.

Et sted å være - et sted å lære, Ivar Frønes, Gyldendal norsk forlag, 1979.

En bok om sosial læring og forebyggende arbeid.

En annen smerte.

Psykiske vansker hos barn og ung­dom, Turid Borgen og Ida Garløv, Hertevig forlag 2007.

Heftet er skrevet til alle som til daglig har samvær med barn og ungdom som strever med et eller annet psykisk problem. Det sier noe om å forstå psykiske vansker, hvordan få hjelp, barn i risiko­ situasjoner og familiens rolle i sam­ spillet med og behandlingen av barnet.

nettsider

www.skeivbok.no Skeiv bok er ein database over bøker som har homofili som tema.

Kriteria er at boka skal ha minst ein viktig person som er homofil/bifil/ skeiv/transe. http://www.barnevernet.no/ ettervern/Prosjekter/Ungdom-isvevet/ Målet til Ungdom i svevet er å kartlegge, prøve ut, dokumentere og formidle kunnskap tilnærmings­måter, metoder og samarbeids­former overfor ungdom i sviktsonen. http://www.regjeringen.no Det magiske øyeblikket er en film om å møte barn og ungdom som ikke har det så lett. Søk i dokumentararkivet: Det magiske øyeblikket.

llh.no Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner arbeider for likestilling og mot alle former for diskriminering av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner (lhbt-personer).

rapporter

Det magiske øyeblikket. Hvordan komme i kontakt med ungdom som sliter, Barne-, likestillings- og inklu­ derings­departementet, 2010.

Jeg vil jo ikke bare sitte her.

Jeg vil ut og leve! Ut­for­dringer for ung­dom med psykiske vansker i over­gangen fra skole til arbeidsliv, av Line Indrevoll Stänicke, 2014.

Opp­søkende sosialt ungdoms­ arbeid, kom­munal veileder, Landsforeningen for opp­søkende sosialt ungdomsarbeid, 2012.

Fakta om klubb: Klubb­under­ søkelsen 2008, Ungdom & Fritids tilstandsrapport over fritids­ klubbene i Norge, Ane Hammerø, 2009.

Fri­tids­klubb, kvali­fi­sering og rusfore­bygging? Viggo Vestel og Ida Hydle, Nova, 2009.

Løysingsfokusert samtaleteknikk (LØFT) i fritidsklubbar. Rapport frå eit forprosjekt om fritidsklubbar og rus­ førebygging, Ingrid Smette, Nova, 2005.

På egne ben i Molde og omegn.

Bo­eta­blering av ungdom med behov for omfattende og sammensatte tjenester, Molde kommune 2014.

Ungdom, frafall og margi­nali­ sering, Mira Aaboen Sletten og Christer Hyggen, Norges forskningsråd, 2013. i førstelinje for ungdom

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no