Temahefte 31

Livsl ang lĂŚring Temahefte nr. 31

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD 8-11 14-17

26-29

< 3 Leder: Muligheter for alle < 4-5 — På høy tid med fagutdanning < 6-7 En sunnere hverdag < 8-11 Får kompetansen bak scenen fram i lyset < 12-13 Vi trenger folk med fagutdanning < 14-17 Resirkulert kompetanse < 18-21 Utdanning for alle < 22-23 — Vi kan påvirke fagets utvikling < 24-25 Må håndtere både fag og ulike mennesker < 26-29 Alltid beredt på det verste < 30-31 — Vi trenger mer praksis i yrkesfagene < 32-33 — Byutvikling uten vyer < 34 Teknisk fagskole i stedet for studiekompetanse < 35 Fagforbundets stipendordning og Utdanning.no

Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

2

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Per Flakstad. Tekst og foto: Wenche Schjønberg, Sissel Fantoft, Eivor Eriksen, Nina Berggren Monsen, Werner Juvik, Stein Guldbrandsen, Albert Collett, Kristine Hansen, Jørn Wad, Linn Stalsberg, Bente Bjercke, Erik M. Sundt, Silje Midttun, Per Flakstad, Ola Tømmerås. Illustrasjoner: Tora Marie Norberg. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 3. september 2013.

393

Trykksak

Leder

Muligheter for alle

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

Innenfor teknisk sektor begynner etter hvert utdan­ nings­løpene og faglig skolering å komme på plass.

Renholdsoperatørfaget ble etablert for 17 år siden, og det er ikke så lenge siden vi fikk byggdrifterfaget – for å nevne noen eksempler.

Men fortsatt gjenstår noen yrkesgrupper. Trafikk­ betjentene er en gruppe som fortsatt kjemper for et fagbrev.

Et utdanningsløp utfordrer fagtradisjoner og etablerte rutiner, og bidrar til å fornye faget.

Renholdsbransjen er ett godt eksempel. En fag­ utdanning skal selvsagt ikke alene ta æren for den rivende utviklingen de siste 20 årene. Men vi mener den har bidratt – ikke minst gjennom å heve statusen til yrket og bevisstheten rundt profesjonelt renhold som noe annet og mer enn å vaske gulv og inventar.

I tillegg er det viktig å ta med seg de verdiene som ligger i erfaring og real­kompe­ tanse. Det har Fagforbundet vært opptatt av i mange år.

Ikke minst gir det mange spennende muligheter når erfaring og nye ideer brytes mot hverandre og fører til nye ideer og ny kunnskap.

Livslang læring er et sentralt begrep i dagens arbeidsliv. Fagforbundet er opptatt av at med­lem­ mene skal kunne utvikle seg gjennom hele yrkes­ karrieren. Men da må mulighetene finnes – ikke bare i form av videreutdanningstilbud eller annen form for kompetanseheving, men også gjennom permi­sjonsmuligheter, stipendordninger og andre former for tilrettelegging.

Fagforbundet har sin egen stipendordning, som du kan lese om bakerst i dette heftet, og det er viktig at offentlige myndigheter og arbeidsgivere også bidrar til å gi sine ansatte best mulig kompetanse.

De fagorganiserte kan også selv gjøre en innsats gjennom å si ja til å sitte i prøvenemnder.

Et samfunn i stadig utvikling krever at vi må utvikle oss. Det må være en grunnleggende rettighet for alle å få muligheten til å henge med.

den digitale hverdagen

3

Trafikk­betjener­faget • Fagforbundet arbeider for at trafikkbetjenerfaget skal inngå som en del av videregående skole, på lik linje med for eksempel driftslederutdanningen.

• Utdanningen skal være etter 2+2-modellen, som innebærer at studietida avsluttes med en lære­ plass og fagbrev.

• Fagarbeidere i trafikk­ betjenerfaget skal kunne jobbe både i offentlig og privat sektor, og det for­ utsettes at det tilbys lære­plasser både i kom­ munene og i private foretak.

• En trafikkbetjent skal drive trafikk- og parkerings­ veiledning, samt hånd­ heving av parkerings­ bestem­melsene. Betjenten skal også kunne løse trafikk­utfordringer med hjemmel i aktuelt lovverk, regler og forskrifter.

• Et viktig arbeidsområde er å redusere trafikkfarlig park­ering og parkering som hindrer framkom­ melig­het. I utdanningen skal det også legges vekt på å gi innsikt i bransjens etiske regelverk, opp­ læring i kontor­admi­nis­ tra­­tive oppgaver, gode norsk- og engelsk­kunn­ skaper, og opplæring i hånd­­­tering av konflikt­ situasjoner.

• En trafikkbetjent skal kjenne til og kunne ivareta riktig HMS-arbeid og kunne utføre intern­ kontroll og utøve både privatrettslig og offentlig­ rettslig parkering.

PÅ HØY TID: Fagforbundets Anne Grethe Henriksen mener det er på høy tid at det opprettes en egen fagutdanning for trafikk­betjenter. Her er hun sammen med trafikkbetjent Stig Bratlie fra Hamar og Espen Johansen (t.h.) som leder parkeringsdelen i Hamar kommune.

– På høy tid med fagutdanning En trafikkbetjent har ansvaret for at trafikken flyter i gatebildet og utøver makt som i verste fall kan koste deg flere tusenlapper. Likevel fins det ingen fagutdanning for gatas vaktmestere. – På høy tid å gjøre noe med dette, mener Anne Grethe Henriksen i Fagforbundet.

Tekst og foto: Wenche Schjønberg

4

den digitale hverdagen

trafikkbetjenter Henriksen er trafikkbetjent i Hamar, og har i flere år som lokal seksjonsleder for SST og representant i faggruppa for trafikkbetjenter kjempet for at det opprettes en utdanning som resulterer i at også denne yrkesgruppa får fagbrev.

– Det har noe å si for statusen til trafikkbetjentene og for vår egen yrkesstolthet, sier hun.

Henriksen sier at hun ikke begriper hvorfor trafikkbetjenter – i motsetning til omtrent alle andre sammen­lignbare yrkesgrupper – ikke skal ha mulig­ het til å ta fagbrev.

– Hvilken annen yrkesgruppe er det som ikke har egen fagutdanning?, spør hun.

Opp til kommunen I dag er det opp til hver enkelt kommune å avgjøre hva slags opplæring den enkelte betjenten skal få.

Svært mange kommuner benytter seg av private Norparks opplegg som innebærer hjemmestudium etter­fulgt av et kurs hvor de kommende betjentene blant annet får praksis ute i gatene.

Norpark er bransjeorganisasjonen for all parkerings­relatert virksomhet. Medlemmer kan både være kommuner, kommunale foretak og private virksomheter.

– Ifølge lovverket plikter vi å gi betjentene tilfreds­ stillende opplæring. Men hva som er tilfredsstillende, er det ingen som har definert, sier Espen Johansen, leder for trafikkbetjentene i Hamar kommune.

Dokumentere Johansen støtter kravet om at det må startes en egen utdanning som gir trafikkbetjentene fagbrev.

– En trafikkbetjent har ansvar som kan medføre et stort inngrep i folks økonomi. Resulterer en feil­parkering i borttauing, kan det dreie seg om opp mot 2500 kroner å få bilen ut igjen. Det er klart det er viktig at betjenten kan dokumentere ordentlig opp­læring, sier han.

Ikke parkeringsvakt Betjentene har også en soleklar plikt til å sørge for at trafikken flyter sikkert.

– En trafikkbetjents viktigste jobb er ikke å dra inn kroner til kommunekassa ved å bøtelegge flest mulig, slik mange tror. En trafikkbetjents viktigste opp­gave er å sørge for at trafikken flyter sikkert, at det er framkommelighet i gatebildet, og at det er plass slik at utrykkingskjøretøy kommer fram. Det er prioritet én, sier Johansen.

Det er derfor stor forskjell på å være trafikkbetjent og parkeringsvakt. En trafikkbetjents ansvarsområde strekker seg mye lenger enn til å passe på at trafikkantene

har betalt riktig parkeringsavgift, eller parkert riktig innenfor grensene til et enkelt parkerings­ område.

Byens vaktmestere Johansen og Henriksen karak­ teriserer trafikk­betjentene som byens vaktmestere: – Dersom det for eksempel er et farlig hull i vei­banen, skal betjenten varsle om dette slik at kommunen får gjort noe med det. En trafikkbetjent har også et stort veiledningsansvar for alle som ferdes i trafikken, sier de.

Begge understreker også at det ikke er sånn at trafikkbetjenter har plikt til å skrive ut parkerings­ gebyrer, men at det står i forskriften at de kan skrive ut slike.

– Noen ganger kan det være mer fornuftig å ta en prat. Dersom vår veiledning kan forhindre fram­ tidige farlige feilparkeringer, er dette viktigere enn å sette en avgiftsgiro på frontruta, sier Henriksen.

STORT ANSVAR: Trafikkbetjenter har et så stort ansvar at de også bør få skikkelig utdanning, mener Espen Johansen og Anne Grethe Henriksen.

Avhengig av fagmiljø Både hun og sjefen i Hamar kommune er enige om at veiledning og det å synes i trafikkbildet, er viktig, men for at en trafikkbetjent skal kunne gjøre best mulig jobb, er det også vesentlig at vedkommende har et fagmiljø å gå til.

– Vi trenger et miljø hvor vi kan diskutere og snakke om det vi opplever, avgjørelser vi kanskje er usikre på, diskusjon om bruk av skjønn, med mer.

Selv om reglene er fastlagt, kan vi også bruke skjønn innenfor «firkanten» vi beveger oss i, sier de to, som mener at et en fagutdanning helt klart ville gitt trafikkbetjenter et slikt fagmiljø.

– En egen utdanning innenfor videregående opplæring, ville sørget for et enda bedre nasjonalt fagmiljø for gruppa trafikkbetjenter, sier de.

Kjeftbruk og reaksjoner Trafikkbetjenter kan bli utsatt for kjeftbruk, sinne og i verste fall verbale eller fysiske angrep.

– Da er det viktig å ha nødvendig kunnskap og et fagmiljø å gå til, sier Henriksen.

Fagforbundet har i årevis arbeidet for at betjentene skal få sin egen utdanning. Foreløpig har forsøkene strandet.

Anne Grethe Henriksen håper det blir mulig å komme i mål snart.

– Det vil bety mye for oss trafikkbetjenter, sier hun. den digitale hverdagen

5

En sunnere hverdag Frisør Trude Lundevall måtte bruke gassmaske for å gjennomføre svennebrevet sitt, fordi hun ble syk av produktene som ble brukt. Nå er hun «Grønn Frisør», men foreløpig er en grønn frisørutdanning ikke formalisert.

Tekst: Sissel Fantoft Foto: Eivor Eriksen

Det er Fagforbundet som står bak konseptet Grønn Frisør. I dag fins det 14 slike salonger over hele landet – lett synlige via et klistremerke fra forbundet.

– Dette startet helt tilbake i 2003, da vi begynte å diskutere den kjemiske hverdagen for frisører på et nordisk plan. Det er altfor lite fokus på at frisører jobber med kjemi hele dagen, og at en del har fått allergier og har måttet slutte. Vårt hovedpoeng er at ingen skal bli syke av jobben sin, og alle skal ha mulighet for en livslang karriere, sier leder Ingunn R. Jacobsen i Fagforbundet Frisørenes Fagforening.

Ønsker grønn utdanning – Det har vært stor etterspørsel helt siden starten for fem år siden, og de fleste kundene kommer hit bevisst fordi de har hørt at vi er en Grønn Frisør. sier Trude Lundevall som driver Balanzera i Oslo. Hun hilser grønne frisørutdanninger velkommen i Norge.

Ingunn R. Jacobsen tror at dette er noe som vil komme.

– Vi arbeider med muligheten for å få til en egen Grønn Frisør-linje, men i dag fins konseptet kun på salongnivå, sier Jacobsen.

– Både arbeidsgivere og skoler er interesserte og engasjerte. Noen skoler har allerede begynt å jobbe med det i utdanningen, blant annet Breidablikk videregående skole i Tromsø og Lunde videregåande skule i Telemark.

Faglærerne ved frisørlinja ved Lunde videregåande skule har allerede henvendt seg til Fagforbundet med ønske om å bli godkjent som Grønn Frisør, men foreløpig fins det ingen godkjenningsordning for skoler og frisørlinjer.

Den omfattende astmastudien i Telemark, hvor 50.000 telemarkinger har fått et spørreskjema om luftveisplager og astma, tar også opp frisørfaget.

Frisør­elevene ved Lunde videregåande skole en blant dem som har svart på spørsmålene. Under­ søkelsen skal følge deltakerne gjennom 20 år.

Grønn frisør Grønn Frisør åpner for mange nye muligheter: • Økt kunnskap for frisørene om faget og produktene de håndterer • Det er et godt alternativ for frisører som ikke kan jobbe i tradisjonell frisørsalong pga luftveislidelser • Det forebygger allergi.

• Faren for brystkreft er betydelig mindre.

• Det gir et bredere tilbud til kundene, og er i tillegg mindre skadelig.

Kilde: www.gronnfrisor.no

6

Livslang læring

Lang vei Det var danskene som opprinnelig gikk i bresjen for å vektlegge en grønnere hverdag for frisører.

– Vi har et godt samarbeid på nordisk nivå, hvor vi deler på kunnskapen. Vi har brukt mye materiale fra Videncenteret ved Gentofte sykehus, og kjemikeren Johan Galster som er ansatt i København kommune, forteller Jacobsen.

I begynnelsen opplevde Frisørenes Fagforening stor motstand i arbeidet.

– Vi fikk høre at vi drev med skremselspropaganda.

Både frisørbransjen og leverandørene har hatt svært lite fokus på denne problematikken, leverandørene har vært mest opptatt av at produktene gir mykt, glansfullt hår og fin farge, isteden for de problematiske virkestoffene de inneholder. I mange år har vi følt at vi har stått ganske alene når vi har reist rundt og bevisstgjort frisører, men nå ser vi at jobben begyn­ner å bære frukter, fortsetter hun.

Flere ønsker samarbeid Stadig flere salonger tar kontakt med Fagforbundet med ønske om å bli Grønn Frisør, eller de ønsker å ha grønne produkter i salongene sine.

– Flere og flere leverandører ønsker også å samarbeide med oss. Under NM for hår og skjønnhet i Oslo Spektrum i februar var det flere leverandører som brukte vårt klistremerke på sine produkter, for å reklamere for at de hadde grønne produkter. Det hadde vært helt utenkelig for bare noen få år siden, sier Jacobsen.

– En stadig større del av befolkningen blir bevisst på hva slags produkter de putter i munnen og smører på seg. Vi ser også at pengesterke folk trekkes mot konseptet, det er både politisk riktig og miljøvennlig. Denne utviklingen vil komme frisørene til gode, noe vi er glad for, sier Ingunn R. Jacobsen.

frisører

LEDER: Ingunn R. Jacobsen er leder i Fagforbundet Frisørenes fagforening. Foto: Per Flakstad

Ble syk – Jeg jobbet i to år som lærling. Da jeg tok et tredje år i herrefrisørfaget ble jeg syk i luftveiene, fikk tett nese, var svimmel, trøtt og sliten. Det siste halvåret jobbet jeg med gassmaske for å fullføre svennebrevet, og da jeg fikk det måtte jeg bare slutte. Jeg elsket jobben som frisør, så det var veldig trist å ha gått tre år som lærling og så ikke kunne bruke det til noe, forteller Trude Lundevall.

Hun flyttet til Oslo og tok make up-artist-skolen, men savnet veldig å jobbe med hår.

– En dag tipset min mor meg om en salong i Danmark som hun hadde lest om på internett, som bare brukte «grønne» produkter. Jeg reiste til København og luktet på produktene, og merket ingenting.

Merker forskjell Trude Lundevall flyttet til København og fikk jobb i den «grønne» salongen Zenz.

– Hele konseptet var så annerledes, med bare økologiske og “grønne” produkter som er godkjente, miljøvennlige og helt uten skadelige stoffer, og ikke testet på dyr.

Etter to år i København flyttet Trude tilbake til Norge og åpnet en egen Grønn Frisør på Grünerløkka i Oslo.

– Da jeg åpnet var vi to frisører her, i dag har jeg sju ansatte, og samtlige sier at de føler seg lettere i hodet, og at de merket forskjell med én gang de begynte her. Det gjelder også de som ikke hadde utviklet allergier ennå, sier Lundevall.

«Gode» produkter: Elin Mostue har vært fast kunde i Trude Lundevalls salong siden den åpnet for fem år siden. Hver femte uke tar hun turen helt fra Lillestrøm. – Det betyr mye for meg å vite at her bruker de bare «gode» produkter, sier hun

Livslang læring

7

Kino

Får kompetansen bak scenen fram i lyset SCENETEKNIKER: – Nå kommer vi inn i de rikes hus, sier Øystein Jevanord, scenetekniker på Oslo Nye Teater, idet han senker ned kulissene for Oliver-forestillingen.

Uten teknikere bak scenen vil selv den festligste komedie fort framstå som en mørk tragedie. Likevel eksisterer ikke et fagbrev.

Tekst: Nina Berggren Monsen Foto: Werner Juvik

8

Livslang læring

scenearbeidere PATINERING: Rekvisitør Adriana Garcia Peña (t.h.) og kostyme­medarbeider Marianne Forsberg har utvidet repertoaret sitt, og har blant annet lært seg grunnleggende lydteknikk som en del av Scompprosjektet.

Forsøk på å etablere en utdanning for sceneteknikere • NOU 1976: Teater­ utdanning – konkluderer med tiltak for å etablere grunnutdanning for det tekniske personalet.

Kravene til teaterteknikere blir mer utfordrende og kompliserte parallelt med den galopperende tekno­ logiske utviklingen.

Det er lenge siden en scenetekniker kun løftet kulisser. For at de store teaterhusene skal fungere, trengs det blant annet sceneteknikere, lysteknikere, lydteknikere, rekvisitører og kostymemedarbeidere.

Teknikerne får hovedrollen For å bøte på manglende fagbrev, har Fagforbundet og Norsk teater- og orkesterforening startet kompe­ tanse­prosjektet Scomp – scenekompetanse – og teknikerne har hovedrollen i prosjektet.

Gjennom Scomp får teknikere dokumentert sin kompetanse i et digitalt kompetanse­kartleggings­ system og tilgang til videre opplæring innenfor eget fag og grunnleggende innføring i alt som foregår bak scenen i et stort teaterhus.

Skaper superhelter Det må to superhelter til for å vise hva et kompetanse­ kartleggingsprosjekt betyr.

Under premieren på stykket Zuperhelt 1 på Oslo Nye Teater i fjor faller lydanlegget på venstre side ut.

Det viftes med armer og bein. Det er krisestemning bak scenen. Lydteknikeren forsøker febrilsk å rette opp feilen.

• 1978: Komitéutredning til Nordisk ministerråd konkluderer med behovet for å opprette teater­ teknisk grunnutdanning i alle nordiske land.

Rekvisitør Adriana Garcia Peña og kostyme­ medarbeider Marianne Forsberg redder situasjonen.

Lydløst suser de fram fra bak scenen og setter seg ned ved ledningene på venstre side. Ett feilsøk og noen koblinger senere, er lyden på plass.

– Jeg har jobbet på teateret i 32 år som kostyme­ medarbeider, men jeg hadde ikke nærmet meg en stikkontakt før jeg gikk kurs i grunnleggende lyd­ teknikk i regi av Scomp, sier Forsberg.

Kollegaen Garcia Peña nikker vedkjennende.

Som rekvisitør lager hun redskaper til skuespillerne, og fikser detaljene i dekorasjonene på scenen.

Uten Scomp-kurset hadde stykket humpet videre med dårlig lyd til lydteknikeren hadde rukket å komme bak scenen og fikse problemet.

• 1992: Kongsvinger tekniske fagskole ønsker å opprette linje for scene­ teknikk. Fagplaner ut­ arbeides, men utdan­ ningen ble aldri opprettet.

• 1997: Film- og teater­teknisk forening søker om å legge teatertekniker­faget inn under lov om fagopplæring i arbeids­livet.

• 1999: Departementet avslår søknaden.

Nyttige kurs – At en kostymemedarbeider og rekvisitør på strak arm fikser lyden under et teaterstykke, ville ikke skjedd for bare få år siden. Lydavdelingen har alltid vært veldig spesialisert, sier teknisk sjef Finn Lewin.

Han mener introduksjonskursene innenfor de ulike fagområdene i scenehuset er det mest vellykka prosjektet til Scomp.

Før introduksjonskursene har alle ansatte fått generelle kurs om alt fra sikkerhet i scenehuset til < førstehjelp og planprosesser.

Livslang læring

• Sverige tilbyr formell utdanning ved Stockholms dramatiska högskola for film, radio, tv og teater.

• Danmark har Statens teaterskole i København og Det kongelige teater.

• Norge har ennå ingen offentlig formell utdan­ ning for sceneteknikere.

9

Scomp Prosjektet scene­ kompetanse (Scomp) ble etablert i 2008 av Norsk teater- og orkesterforening og Fagforbundet for å utarbeide et kompetanse­ prosjekt for yrkene i teatrene som ikke har tilbud om offentlig fagutdanning.

Lewin smiler når han forteller om sikkerhetskurset hvor de ansatte ble vist teaterets viktigste knapp, stoppknappen. Den skal benyttes hvis det skjer noe med sceneheisen.

– Da en av påklederne fikk se sikkerhetsknappen, sa hun at hun alltid hadde trodd den var ypperlig til å henge kostymejakker på. Den henger jo så beleilig til ved siden av scenen, knegger Lewin.

– Teateret er som en byggeplass. Vi må forstå hva de andre gjør for å klare å bygge et hus, legger han til.

Fra stige til datamaskin Bjørn Moe, fellestillitsvalgt i Teatertekniske fag­ foreninger, har stått på i årevis for å få på plass et fagbrev for de scenetekniske yrkene.

Det har ennå ikke lyktes. Men med Scomp har SPOTLIGHT: Lystekniker Anders Audum på Oslo Nye Teater har klatret ned fra stigene og satt seg foran datamaskinen som et resultat av teknologiutviklingen innenfor lys og bilde.

10

Livslang læring

teknikere fått en organisert form for kompetanse­ heving, som kan vare fram til de går av med pensjon.

Scomp bryter ned barrierene mellom fag, og sørger for at de ansatte kan følge med på teknologiutviklingen.

– I dag bruker jeg mer tid foran datamaskinen enn i stiger, sier lystekniker Anders Audum, for å beskrive utviklingen innenfor sitt fag de siste årene.

Han er opprinnelig tømrer og begynte med å snekre kulisser. Gjennom hele karrieren er det referanser som har gitt ham jobber.

Ifølge Moe er en av fordelene med Scomp at teknikerne slipper å gå rundt med «hundre bevis i lomma og tre attester» for å bevise kompetansen sin.

– Med Scomp får sceneteknikerne dokumentert hva de kan. De får mulighet til å øke kompetansen og økt respekt for faget. Sånn sett fungerer deler av

scenearbeidere FLEKSIBILITET: Henriette Jevnaker, leder i Film- og teaterteknisk forening, tror Scomp ved å skape mer fleksible medarbeidere også kan bli et våpen mot trusselen om nedbemanning.

Scomp som en slags erstatning for manglende fag­ brev, sier Moe.

Kunnskapsbedrift – Scomp er forut for sin tid. Vi ligger en langside foran virkeligheten, legger Lewin til.

Men selv om entusiasmen rundt Scomp nå er stor, har det ikke alltid vært sånn, innrømmer han.

– Fagforeningens tilstedeværelse har vært garan­ tisten for at personalet ble med på dette pilot­prosjektet og alle kursene, ofte utover egen arbeids­tid, sier Lewin og sender et anerkjennende blikk til Moe før han går inn i en smal gang hvor det henger kostymer tett i tett.

Selv en småbarnsmor med flere års erfaring som «påkleder» i trange barnehagegarderober hadde blitt svimmel av synet. Her henger metervis med kostymer, uten en eneste navnelapp.

– 100 kostymer er laget spesielt for forestillingen Oliver. Et kunstnerisk team har sittet sammen, valgt fargepalett, sydd og kreert, sier Lewin stolt.

Det er blant disse kreasjonene kostymemedarbeider Forsberg trives best. Hun hekter en rød kyse ned fra knaggen. Den var nylaget av en modist til forestil­ lingen Oliver, men etter et par timer i Forsbergs hender ser den ut som om den har tilbrakt flere år i Londons fattigstrøk på 1800-tallet.

– Det skjærer designerne og modistene i hjertet

når vi går løs på kostymene med saks og sandpapir, sier Forsberg, og legger til at en del av jobben på hennes avdeling er patinering – å få klærne til å se slitte ut.

– Det er få maskiner og mange mennesker i det apparatet som ligger bak en teaterforestilling, understreker Lewin.

Oppnår fleksibilitet – Folk ser de timene det er full fart på scenen. Resten av alt som skjer på et teater, kjenner de ikke til. De fleste rekvisittene og kostymene kan ikke kjøpes. Alt er laget her. Vi har til og med vår egen smie. Den samlingen av kunnskap vi representerer, er jeg liv­ redd for at skal falle sammen, sier Lewin.

Henriette Jevnaker, leder i Film- og teaterteknisk forening, håper Scomp også kan bli et våpen mot trusselen om nedbemanning.

– Scomp medvirker til fleksibilitet. De tekniske medarbeiderne kan krysse faggrenser, og beman­ ningen kan utnyttes mer effektivt, avslutter hun.

Livslang læring

Målet med Scomp • Beskrive kompetansen til de ulike fagene.

• Oppnå enighet blant teatrene om hvilken kompetanse som er obligatorisk for en tekniker.

• Øke samarbeidet mellom fagene og mellom teatrene.

• Dokumentere kompetansen til hver tekniker ved å etablere nasjonal database.

• Etablere et bransjeinternt fagbrev, «Scomp-kortet».

11

Vi trenger folk med fagutdanning Stein Guldbrandsen er leder for Fagforbundets Seksjon samferdsel og teknisk

Livslang læring er et grunnleggende prinsipp som understreker betydningen av stadig ny kunnskap som et gode for både den enkelte og for samfunnet.

Illustrasjon: Tora Marie Norberg

I et samfunn i stadig endring er det viktig at de som utfører et arbeid og vet hvordan det best kan utføres, får muligheten til kontinuerlig påfyll av den kompetansen de har behov for og ønsker. Dette vil danne grunnlaget for gode tjenester og positiv uttel­ ling for de ansatte.

Selv om stadig flere utdanner seg i både ung og voksen alder, er det likevel behov for å styrke mulig­ heten for kompetanseheving og utdanning. Det har vært en sterk økning i etterspørselen etter arbeidskraft med høy kompetanse, og utdanningstilbudet må gjenspeile dette. Økningen skyldes faktorer som ny teknologi, økt internasjonal handel med lavkostland, demografiske endringer og næringsvridninger.

Samtidig har også tilbudet økt – først og fremst gjennom økt utdanningskapasitet. Likevel er det under­­skudd på en del typer kompetanse. Norge går glipp av uvurderlig arbeidskraft på flere områder.

Det må derfor sørges for at unge forstår mulighetene innenfor dagens utdanningssystem, og at myndig­ hetene legger til rette for et gjennomgående utdan­ nings­løp som ivaretar behovene både for faglærte, fagskoleutdannede og høgskole- og universitets­ utdannede.

En god offentlig skole med utgangspunkt i sosial utjevning, kvalitet og tilgjengelighet, er grunn­ leggende for Fagforbundets arbeid med utdanning og kompetanseheving.

For at flere skal gjennomføre og bestå utdanningen de har startet på, er det viktig at vi hever kvaliteten i utdanningen og hindrer frafall. Frafallsprosenten er særlig bekymringsfull høy i videregående opplæring.

Norge har ikke råd til å miste så mange fagarbeidere.

Vi trenger all den arbeidskraften vi kan få.

12

Livslang læring

Videre viser forskning at det å ha fullført videre­ gående opplæring sikrer tilknytning til arbeids- og samfunnslivet. En europeisk undersøkelse viser at det kun er 1,8 prosent ledighet blant dem som har fullført yrkesfag.

Utdanningene må tilrettelegges for studenter i ulike livssituasjoner. Det må for eksempel være mulig å studere på deltid ved siden av jobben.

Fagforbundet arbeider også for en lovfestet rett til lærlingplass og en styrking av rådgivningstjenesten.

Bedre samhandling mellom skolen og arbeidslivet vil være til nytte både for elevenes motivasjon og arbeidsklivets behov. Yrkesfagenes omdømme må styrkes, og vi må tydeliggjøre behovet for fag­ utdannede og deres kompetanse.

Det er også viktig å etablere tilbud som tar utgangspunkt i og bygger på den kompetansen folk har med seg fra arbeidslivet. I dag er det lagt til rette for at de som har fagutdanning kan ta y-veien til høgskole og universitet innenfor enkelte fagområder.

Det vil si at det i enkelte fag er mulig å ta høgskole­ utdanning som fagarbeider uten generell studie­ kompetanse.

Dette er vel og bra, men Fagforbundet ønsker å gjøre dette til en generell ordning, slik at de som har fagbrev kan ta utdanning på høgskole- og universitets­nivå hvis de ønsker det. Parallelt vil Fagforbundet jobbe for at fagbrev gir generell studie­ kompetanse.

Læring i arbeidslivet, og anerkjennelse av kunn­ skap og ferdigheter ervervet i arbeid, er viktige forut­setninger for at framtidige kompetansebehov i samfunnet blir dekket opp. Derfor må ordninger for

Faglig innspill

å ta utdanning i kombinasjon med arbeid utvikles, og retten til etter- og videreutdanningspermisjoner må følges opp, slik at kompetansereformens inten­ sjoner om livslang læring realiseres.

Videre må kompetanse og erfaring blant dem uten formell utdanning verdsettes og nyttegjøres i sam­ funnet. Ved ønske og behov må disse gis mulighet til

etter- og videreutdanning på alle nivåer. Det må tilrettelegges for en sømløs utdanning basert både på formell og ikke-formell kompetanse.

Livslang læring tjener både den enkelte, arbeids­ livet og samfunnet på. Kombinert med arbeids­ erfaring er dette blant det mest verdifulle både den enkelte og samfunnet kan investere i.

Livslang læring

13

Kino

Resirkulert kompetanse Ta en kokk, en hjelpepleier, en lektor, en vernepleier, en ingeniør, en sykepleier og en førskolelærer. Hva får du da? Steinkjer Kommunale Renovasjon.

AKTIVT MED: Det er ikke akkurat der hun sitter til daglig, men Ester Stølan innrømmer glatt at hun fylles av fryd når hun knuser trevirke til småflis under blytungt maskineri.

Tekst og foto: Albert Collett

I alle fall nesten. I alt er de 19. Bakgrunnen er mildest talt mangslungen. Noe sier oss at Steinkjer Renovasjon har forstått mer om gjenbruk enn de fleste. Her dreier det seg ikke bare om brukt papp som blir ny. Her får verdifull arbeidskraft ny verdi på en ny arbeidsplass. Ta Elin Westrum. Hun hadde vedvarende problemer med hofter og rygg, og kunne ikke lenger arbeide som sykepleier. På mottaket i Tranamarka kan hun variere arbeidsstillingen som hun vil. Av og til står hun; av og til sitter hun.

Kundene blir tatt vel imot, og merker ingen forskjell.

Det funker.

Sidespor?

Kanskje er dette et aldri så lite sidespor. Denne artikkelen skal handle om kompetanse, og hvordan Steinkjer Renovasjon har gjort store framskritt ved å satse på akkurat det. Men kanskje er det ikke et sidespor likevel. Kanskje sier det noe om en

14

Livslang læring

arbeidsgiver som ser sine medarbeidere, og hvilke resultater det gir å dyrke fram ressursene deres.

Sjefen for det hele, Ester Stølan, er på sett og vis resirkulert selv. Ingeniøren hadde jobbet med inkluderende arbeidsliv i mange år, og hadde lyst til å prøve noe nytt. Da stillingen som enhetsleder for renovasjon i Steinkjer kommune dukket opp i 2007, tenkte hun som så: «Her er en arbeidsplass med store utfordringer og høyt sykefravær. Her får jeg sjansen til å prøve i praksis de t jeg har snakket om.»

Samling ga trivsel Hun startet med å spørre de ansatte hva som var bra og hva som kunne bli bedre, og oppdaget fort hem­ skoen ved at enheten var lokalisert to forskjellige steder.

– Alle ønsket samling på mottaket i Tranamarka, der de uansett spiste lunsj sammen, forteller Stølan.

Hun har akkurat plukket oss opp på jernbane­

Kino

stasjonen, og tar oss med til Tranamarka akkurat i tide til lunsjpausen.

Ved et av bordene finner vi Atle Hovd og Arne Marius Tørring. De er fullstendig på linje med sjefen: – Det var en innertier å flytte. Nå når vi er samlet, er det mye lettere å få til den trivselen vi er enige om at vi ønsker å ha. Det vi også er enige om, er å være åpne, og akseptere at vi er forskjellige. Dessuten skal vi yte optimal service, sier de.

– Jeg tviler på at det fins så alt for mange arbeids­ plasser der sånt skjer, sier de to, aldri så lite stolte, Jon Terje Austli og Bengt Wikestad.

De fleste vil skjønne at det utmerket godt går an å bli en førsteklasses renovatør selv om du ikke har en sekser i norsk. Det går fint å ta fagbrev likevel når mange samarbeider. Langt fra alle arbeidsgivere tar konsekvensen av en så elementær sannhet. Steinkjer Renovasjon gjør det.

Alle har fagbrev

Friskere

– Vi har en veldig flink ledelse, og føler oss godt ivare­tatt. Det sier sitt om viljen til å satse på arbeids­ styrken når de koster på oss så mye utdanning og kursing som de gjør, fortsetter de.

Da er vi framme ved kjernen: Alle som er i posisjon til det, har tatt fagbrev som renovatører. Noen har ikke de fem årene med fartstid som skal til for å gå opp til prøven, andre har jobber der det ikke er relevant. Resten, inkludert Ester Stølan, har gått igjennom utdanningsløpet med teori og praksis over halvannet år. Mang en torsdagskveld har gått med, men oppslutningen har vært upåklagelig.

Fagbrevet til sjefen har også medført at hennes bidrag i det praktiske arbeidet hvis noen er syke, blir like profesjonelt som arbeidsinnsatsen til øvrige ansatte.

Resultatene er formidable. Sykefraværet er redusert fra 25 til 6 prosent på seks år. Jobbtilfredsheten er på topp. Den siste medarbeiderundersøkelsen i Steinkjer kommune ble gjennomført i år. På spørs­målet «Legger din arbeidsgiver til rette for kompetanse­ utvikling som er viktig for jobben din?» ble resultatet 5,7 på en skala fra 0 til 6, skyhøyt over snittet for kommunen som helhet på 4,2. Den generelle tilfredsheten var 5,2, også det godt over snittet på 4,3.

MED EKSTRA ARM: Arne Marius Tørring kjører enmannsbil med lastearm.

Derfor har han rattet på høyre side og kan slå av en prat med kollega Atle Hovd på kloss avstand.

Fagbrevet har bidratt – Vi har rett og slett mer peiling på hva vi holder på med. Det er vi som møter kundene, og kundene venter å få svar. Nå vet vi svaret på mange flere < spørsmål, fastslår Hovd og Tørring.

Livslang læring

15

TRIVES: Eksempel på resirkulert kompetanse: Elin Westrum kunne ikke lenger jobbe som sykepleier, men mottaket i Tranamarka tar hun på strak arm.

– Som for eksempel?

– Hvordan sorteringa foregår, og hvor det blir av avfallet. Noen tror fremdeles at vi tømmer alt i samme dunge når vi kommer inn, men det stemmer jo ikke. Alt som kommer inn hit til Tranamarka, forsvinner ut igjen. Flis sender vi til Sverige, pappen til Peterson på Ranheim der den blir ny papp, plast går til Tyskland, restavfallet blir brent i Trondheim.

Der blir også papiret finsortert og sendt videre til resirkulering.

aha-opplevelse. PCB er kreftfremkallende, og får du det i deg, får du det aldri ut igjen. Vi kan også mye mer om merking og sortering, og om sikring av farlig last.

Hovd og Tørring fyller på fra nabobordet: – Lysstoffrør inneholder også kreftfremkallende stoffer.

Jo mer de forklarer, desto mer skinner den ny­ ervervede kompetansen igjennom. De føler seg rett og slett tryggere i utførelsen av arbeidet.

Tryggere

Lønna teller

Ved et annet bord sitter Jon Terje Austli. Han supplerer: – Vi kan mye mer om farlig avfall. Ta for eksempel isolerglass produsert mellom 1976 og 1982.

Tetningslistene inneholder miljøgiften PCB, og må behandles som spesialavfall. Der fikk jeg meg en

Det er ingen grunn til å stikke under stol at fagbrev slår ut på lønna: Det er en opplagt motivasjonsfaktor for å sette av kveld etter kveld. Også der er tilfreds­ heten langt høyere enn før.

– Jeg tror nesten ikke vi har hatt diskusjon om lønna etter at alle fikk fagbrevet, røper Austli og Wikestad.

Fagbrevet til sjefen, og at hun har opplevd arbeids­ hverdagen til sine ansatte på kroppen, har også bidratt til en annen fordel: Bilparken er skiftet ut.

Stølan så hvor mye tyngre jobben var med gammelt utstyr, og regnet ut hva en utskifting ville koste.

Konklusjonen var at det rett og slett lønte seg, både fordi driftsavtalene er langt gunstigere med nytt materiell, og fordi utslippene er halvert. Tallene ble lagt fram for politikerne, og akseptert. Nå følger fornyingen en oppsatt plan.

Ingen laurbærhvil Ingen seire varer evig. Kravene til faglig oppdatering stanser aldri. Det siste året har tolv av medarbeiderne vært på kurs, konferanser og seminarer. Nyansatte blir automatisk sendt på nybegynnerkurs. Så er det kurs om gjenvinning, og seminarer om farlig avfall, ledelse og rammevilkår. Fire deltok på den årlige, landsomfattende avfallskonferansen. Alt foregår etter en plan.

– Avfall Norge har en glimrende kurskatalog som vi bruker flittig, sier Stølan.

Hver gang noen kommer tilbake, må de fortelle om hva de har lært og diskutert, og dele ut ris og ros.

– Det bidrar til bevisstheten om at vi er eksperter på vårt fagområde, og gir oss yrkesstolthet, sier hun.

En kule varmt Det er ikke nødvendigvis bare komfortabelt å satse på en stab med kompetente folk. Skal man ha glede av kompetansen, må man slippe den til. Det skjer på Steinkjer Renovasjon. Hver fjortende dag er det

16

Livslang læring

Renovatører møte, og folk er ikke redde for å ta ordet. De har utviklet et klima for det.

– Da kan det gå en kule varmt. Vi er langt fra enige om alt, sier Stølan.

– Tidligere var omdømme et sårt punkt. Alle mener noe om renovasjon, og nå har vi tatt tak i hvordan vi skal opparbeide oss og beholde et godt omdømme. Blant annet blir alle nye biler adoptert av en barnehage, og det er barnehagebarna som tegner illustrasjonene vi har på bilene. Derfor har Steinkjer Renovasjon en bamsebil, en blåklokkebil og en prinsessebil, forteller hun.

Ansikt utad – Etter forslag på et av møtene våre har vi også valgt å kjøpe to annonsesider i Steinkjer-Avisa med jevne mellomrom. Tanken bak er rett og slett at dårlig omdømme har mye med kunnskapsmangel å gjøre.

På annonsesidene får to og to ansatte ansvar for hovedinnholdet.

To og to ansatte blir også sendt ut i barnehagene.

Når du skal forklare ungene om farlig avfall, må du selvsagt selv ha frisket opp kunnskapen din. Sånn bidrar omdømmearbeidet også til å vedlikeholde kompetansen, forklarer Ester Stølan.

TIL BRENNING: Jon Terje Austli laster restavfall som skal til forbrenningsanlegget i Trondheim.

< Livslang læring

17

Utdanning for alle Kristine Hansen er rådgiver i Sektorpolitisk enhet i Fagforbundet

Lik rett til livslang læring er et grunnprinsipp i LOs utdanningsog kompetansepolitikk, og er avgjørende for å sikre fortsatt høy sysselsetting og lav ledighet.

Fagforbundet tar dette alvorlig, og vi arbeider for at medlemmene skal få flere og bedre muligheter til livs­ lang læring. Forbundet er opptatt av livslang læring både for dem som har falt ut av arbeidslivet og for dem som er i arbeid. Fagforbundet arbeider for et best mulig utdanningssystem for alle. Fellesskolen, grunn­ opplæringa fra 1.–13. skoleår, er selve bærebjelken.

Det er ikke alle som får fullført grunnopplæringa, og da er det viktig å få nye sjanser. Medlemmer og tillitsvalgte hjelper hverandre med å finne fram til muligheter for alle, og svært mye læring foregår i arbeidslivet. Flere fylker tilbyr fagopplæring til ansatte i kommuner gjennom statlig finansierte prosjekter. Dette er en av flere modeller for hvordan ansatte kan oppnå fagarbeiderkompetanse kombi­ nert med det å være i arbeid under opplæring.

Vi snakker ofte om tre typer læring: formell, ikke-formell og uformell.

Formell læring foregår målrettet etter lære- eller studieplaner og leder fram mot en formell kompe­ tanse som dokumenteres gjennom vitnemål. Ikkeformell læring kan være korte og lange kurs der målet er læring, men som ikke leder fram til et fullført skoleløp eller en grad i høyere utdanning.

Den uformelle læringa skjer underveis i arbeid og samfunnsliv gjennom erfaringer og praksis fra ulike arenaer.

Det hele starter i barnehagen. Der legges grunn­ laget for senere utdanning, og allerede der kan forutsetningene for god gjennomføring av videre­

18

Livslang læring

gående skole etableres. Forberedende lese-, skrive og regneopplæring skjer parallelt med andre aktiviteter som stimulerer barns utvikling. Ikke minst vil fler­ kulturelt perspektiv, språkutvikling, fysisk aktivitet, lek, ernæring og digital kompetanse stå høyt på dagsorden. Det er et mål at lek og læring sammen skal utgjøre en tidlig nok innsats til at det enkelte barn får best mulig utvikling.

Grunnopplæringa er neste skritt. Den består av grunnskolen og videregående skole, og denne felles­ skolen skal være inkluderende, og alle elever har rett til tilpasset opplæring.

Også i grunnskolen, som består av barne- og ungdomstrinnet, er begrepet tidlig innsats blitt et gjennomgående tema. På ungdomstrinnet har nye valgfag kommet for å gjøre skoledagen mer praktisk og relevant for elevene. I tillegg skal fag som arbeids­ livsfaget og utdanningsvalg bidra til at elevene velger mest mulig riktig når de skal ta mer utdanning og etter hvert gå over i arbeid. Det er viktig at elevene opplever mestring og at læringsaktivitetene er motiverende. Elevene må få gode tilbakemeldinger fra de ansatte i skolen. Det vil si tilbakemeldinger som styrker læring og utvikling ved at de er konkrete og peker på utfordringer og muligheter i det videre læringsarbeidet. Det skal være rom for dialog mellom eleven og lærer, barne- og ungdomsarbeider og andre ansatte.

Videregående skolegang er all opplæring mellom grunnskolen og høyere utdanning som gir

<

faglig innspill

Livslang lĂŚring

19

kompetanse. Alle har rett til videregående skole.

Videregående fører fram til yrkeskompetanse eller studieforberedende kompetanse.

Satser eleven på yrkeskompetanse, fullfører og består denne, går de ut av videregående, eller videre­gående kombinert med læretid, med et yrke. Studiekompetanse gir mulighet til opptak på høg­skoler og universitet.

Stadig flere muligheter for å ta høyere utdanning på bakgrunn av yrkes­kompetanse er under utvikling Voksne har rett til videregående opplæring når de har fullført grunnskolen, men ikke tidligere har

20

Livslang læring

fullført videregående opplæring. De har ikke «brukt opp» retten sin. Fylkeskommunene skal dessuten ha et visst tilbud med opplæring for voksne som allerede har fullført videregående skole.

Etter videregående skole står eventuelt høgskole, universitet eller fagskole for tur, men ingen av disse må tas rett etter videregående skole. Mange arbeider litt før de tar slik utdanning, eller de tar utdanning mens de står i arbeid.

Fagskoleutdanninger er korte yrkesrettede utdan­ ninger som bygger på videregående opplæring eller

faglig innspill

tilsvarende realkompetanse. Det stilles ikke krav til generell studiekompetanse. Varigheten på fagskole­ utdanninger varierer fra et halvt studieår og opptil to studieår. Høsten 2011 (det var et gammelt tall) var det omkring 14.000 studenter under utdanning ved fagskolene i Norge.

Det fins både offentlige og private fagskoler.

Fylkes­kommunene tilbyr blant annet offentlig finansierte tekniske og maritime utdanninger, og det er også tilbud om helse- og sosialfag. En fagskole­ utdanning skal være et alternativ til høyere utdan­ ning og skal gi kompetanse som kan tas i bruk direkte i arbeidslivet. Mange tar fagskole som videre­utdanning.

Fagskoleutdanningene må godkjennes av Nokut, og godkjenningen gir rett til utdanningsstøtte fra Lånekassa. Studenter ved fagskoler har en egen studentorganisasjon.

Ved høgskoler og universiteter kan du ta utdanninger der sluttkompetansene er bachelor-, master- eller doktorgrad. Hver høyere utdannings­ institusjon har egne regler for opptak, vurdering av realkompetanse og utvikling av studietilbud. Dette planlegges kort forklart ut fra godkjenning fra Nokut, finansieringsordninger, faglig ståsted og tilgang på lærer- og forskerkrefter. Høgskoler og universiteter har også videreutdanningstilbud, og de samarbeider med arbeidslivet om skreddersydde etter- og videreutdanninger.

Hvis du søker på yrket ingeniør på nettstedet utdanning.no, får du vite at utdanningen kan tas både ved høgskoler og universiteter. Dette er en høyere teknisk utdanning, og du kan bli ingeniør ved å ta bachelor eller master i ingeniørfag.

Sivilingeniørutdanninger krever mastergrad i teknologi. Opptakskrav til slike utdanninger er studie­kompetanse eller realkompetanse. Og det er krav om ulike realfagskombinasjoner. På utdanning. no finner du i også oversikt over de forskjellige ingeniøryrkene og studiestedene for disse. Samme

type informasjon fins også om mange andre yrker.

Det går også an å søke opptak på enkelte universitets- og høgskolestudier uten å ha generell studiekompetanse eller forkurs. Dette gjelder de såkalte y-veitilbudene som retter seg mot studenter som har relevant fag-, svennebrev eller yrkes­ kompetanse fra videregående skole. Disse studiene er tilrettelagt for dem med yrkesfaglig bakgrunn. På utdanning.no finner du for eksempel oversikt over y-veiene i tekniske fag.

Etter hvert vil slike tilbud bli utviklet innenfor flere studieretninger.

Ansvar for utdanningstilbud • Kontakt kommunen for å få informasjon om barnehage og grunnskole.

Kommunen har også ansvar for grunnskole­opplæring for voksne.

• Kontakt fylkeskommunen hvis du har spørsmål om videregående skole, både for ungdom og voksne.

Fylkeskommunen har ansvar for real­kompetanse­ vurdering (på videregående skoles nivå) og fagopplæring. Se også fylkeskommunens hjemmeside og vilbli.no • Karrieresentre fins i nesten alle fylker. De kan hjelpe til med å veilede videre utdannings- og yrkesvalg.

• Nettstedet utdanning.no er den offisielle portalen om utdanning, og der fins svar på det meste om utdanning.

• Nokut kan svare på spørsmål om blant annet utdanning i utlandet, høyere utdanning og har oversikt over godkjente fagskoler.

• Vox – Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk – har informasjon om læring i arbeidslivet. Deriblant om programmet basiskompetanse i arbeidslivet (BKA).

Livslang læring

21

mangesidig fag: Mange blir både overrasket og ikke så lite imponert når det går opp for dem hvor mange­ sidig renholdsyrket er.

Illustrasjonsfoto: Per Flakstad

– Vi kan påvirke fagets utvikling – Jeg vil oppfordre flest mulig til å si ja til å sitte i prøvenemndene.

Ved å gjøre en god jobb der, kan vi påvirke faget og yrkets utvikling, sier ledende renholder Inger Hanssen.

Tekst og foto: Jørn Wad

22

Livslang læring

renholdsoperatører Inger Hanssen jobber til daglig på Kragerø videre­ gående skole, men av og til er hun på plass for å være en del av prøvenemnda for renholdsfaget i Telemark.

Hun har tidligere vært opplæringsansvarlig i Fagfor­ bundet Telemark.

Viktig jobb – Jeg mener det er viktig at vi fagorganiserte er med på å drive yrket videre. Det er nemlig store variasjo­ ner i den opplæringen som lærlingene får. Fagbrevet som renholdsoperatør er ikke mer enn 17 år gam­ melt, så det er ganske mange utfordringer fortsatt, sier Inger Hanssen.

– Og dette slår ut på fagprøven?

– Ja, dersom bedriftene og virksomhetene ikke har fulgt opp fagutdanningen skikkelig, vil dette gå ut over lærlingene. Det er også noen som ikke egner seg for dette yrket, eller som tar for lett på utdanningen.

Det er ikke vanskelig å avgjøre hvem som skal stå og hvem som skal stryke. Noen diskusjoner har vi jo, men vanligvis er det tydelig hvem som ikke består prøven, forteller hun.

Inger Hanssen syns det er positivt at prøvenemnda i Telemark har en blanding av medlemmer fra privat og offentlig sektor.

– Vi får et godt innsyn i hvordan yrket utvikler seg i vårt fylke, men jeg mener at vi burde hatt regionale prøvenemnder i stedet for fylkesvise. Da ville vi fått en enda bedre oversikt over hvor store forskjeller det er i opplæringen, sier hun.

Rekruttering – Jobben vi gjør i ei prøvenemnd betyr også mye for fagets fremtid. Når vi ser hvor vanskelig det er å re­ kruttere renholdere, blir dette ekstra viktig. For elev­ ene som går innledende linje – byggfag – på videre­ gående skole, er det ikke mange sekundene som bru­ kes på å forberede dem på en mulig karriere i ren­ holdsbransjen. Derfor har vi ofte mange voksne kandidater som vil ta fagbrev.

Ifølge Hanssen starter mange i renholdsyrket som ekstrahjelp, noen har droppet ut av skolen og ønsker egen inntekt.

– Det er ikke få eksempler på at folk både blir overrasket og ikke så lite imponert når det går opp for dem hvilket mangesidig yrke dette er. Når de vil gå videre og ta fagbrev, er det viktig at vi møter dem med et godt tilbud og solide fagfolk som kan veilede både dem og bedriftene.

Hun håper de på den måten kan få økt yrkets an­ seelse, og flere får øynene opp for hvilket spennende yrke det er. Hun trekker også fram at det er et hygge­

Prøvenemnder

STOLT: – Jeg er stolt av fagbrevet mitt, og det tror jeg de fleste er. Det er viktig at vi fagorganiserte gjør en jobb i prøvenemndene, mener Inger Hanssen i Kragerø.

lig yrke der de kommer i kontakt med veldig mange mennesker, og der du ser både ungdommer og voks­ ne på en måte som du kanskje ikke gjør ellers.

Fagbrev gir trygghet – Jeg husker 100-litersspannene med rengjøringskje­ mikalier som ble levert på døra der vi jobbet, og som vi håndterte som best vi kunne, uten beskyttelses­ masker eller noe annet, mimrer Hanssen.

Fortsatt hører hun historier om renholdere som stadig får utdelt klorin og salmiakk, og vasker som tidligere. Det får engasjementet til å bruse.

– Med et fagbrev i ryggen har du dokumentert kunnskapen din, og det er lettere å slå i bordet og kreve trygge arbeidsforhold. Det gjør arbeidet bedre for de ansatte, men også bedre for dem som er av­ hengig av å få jobben gjort.

– Et fagbrev er viktig for oss i renholdsbransjen, men ordningen blir ikke bedre enn det vi gjør den til selv, understreker Inger Hanssen.

Livslang læring

• Det finnes en eller flere prøvenemnder for de ulike lærefagene i alle fylker.

Medlemmene i nemndene blir foreslått av arbeids­ giver- og arbeids­taker­ organisasjonene.

• Hver nemnd består av en leder og minst to med­ lemmer. Det er som regel to fra nemnda til stede ved fagprøver og kompetanseprøver.

• Prøvenemnda skal ha kontakt med lærestedene før planlegging av fag­ prøver, og kan be lære­ bedriftene om forslag til oppgaver som kandidaten skal gjennom. Prøve­ nemndene velger om hele eller deler av forslaget som skal være med i prøven.

• Det er yrkesopplærings­ nemnda i fylket som ut­ nevner medlemmene i prøvenemndene. Yrkes­ opplæringsnemnda finnes i hvert fylke og skal fremme synspunkter og behov fra arbeidslivet og bidra til å heve kvaliteten i hele fag- og yrkesopplæringen.

23

Må håndtere både fag og ulike mennesker – Hvis vi skal sikre god og stabil rekruttering, må vi påvirke opplæringen. Derfor er arbeidet i prøvenemnda viktig. Og derfor er det viktig at bedriftene og virksomhetene tar inn lærlinger, sier feiermester Jan Espeseth.

BESKYTTET: Verneutstyret er viktig. Og lærlingene må vite hvordan de skal utstyre seg på fagprøven, understreker Jan Espeseth.

Tekst og foto: Jørn Wad

Jan Espeseth er leder for feieseksjonen i Vestfold interkommunale brannvesen, og leder av prøve­ nemnda for Buskerud og Vestfold. Sammen med kollega Mona Larsen, som også er feiermester, yter de en innsats for at fagopplæringen skal holde mål.

Hun er nemlig settesensor i en del av prøvene som de vordende feiersvennene skal gjennom.

Noen stryker – Det er ikke slik at alle kommer gjennom nåløyet, understreker de. En del av lærlingene synes å tro det, og er derfor ikke er skjerpet nok når de forbereder seg. Men de oppdager raskt når svenneprøven skal avlegges over fem dager at det ikke bare er å seile gjennom. Da er det alvor.

Prøven blir nemlig i sin helhet avholdt realistisk hjemme ute hos brukerne av feiertjenestene, ikke på et eget prøvested. I en slik situasjon skal kandidatene håndtere alle de situasjoner som de kan komme opp i senere, og det er ikke få. Rundt fem prosent stryker allerede på teoriprøven. Noen flere faller fra under den praktiske delen.

Viktig tilsyn – Om lag 25 prosent av tida vår går med til det folk flest forbinder med yrkestittelen, nemlig konkret fei­ ing av piper og ildsteder. Resten bruker vi på tilsyn og oppfølging av brannsikkerhet. Når kandidatene skal opp til fagprøve, skal de lage sine egne feieverk­ tøy, og vise at de kan bruke dem, men kanskje vel så viktig er de formelle reglene de må kunne, og ikke

24

Livslang læring

feiere

minst alle de situasjonene de kommer opp i. Skal de bestå fagprøven, må de også vise at de kan håndtere mennesker, sier Espeseth og Larsen.

– Så for å bestå prøven, må lærlingene kunne gi folk skikkelige skjenneprekener?

– Nei, nei, nei! Vi skal ikke komme med peke­ fingeren, vise til regelverket eller tukte folk. Vår opp­ gave er å motivere hver enkelt ved å gjøre dem oppmerk­somme på hvilke farlige situasjoner som kan oppstå dersom reglene ikke blir fulgt. Det er en grunn til at vi har et regelverk. I verste fall kan det bety forskjellen på liv og død å passe på at det blir fulgt.

Streng og rettferdig – Det er viktig at lærlingene får grundig opplæring, for vi ønsker jo ikke å stryke dem. Tvert om skal vi ha en streng, men rettferdig bedømming av folk. Og det føler jeg vi har, sier Espeseth.

Han forteller om en fireårig utdanning med tre års særløp. Gjennom disse årene skal det skje en gradvis endring av lærlingenes utfordringer, slik at de i starten alltid er med en annen på branntilsyn for å se hvordan det skal gjøres. Etter hvert overtar lærlingen, men da er det fortsatt en erfaren svenn med som kan veilede og tre støttende til hvis det skulle bli nødvendig.

Når de skal gjøre dette under overoppsyn av prø­ venemnda, skal de ha den erfaringen som trengs for å takle utfordringer og overraskelser.

– Som feier vet du aldri hvem som vil komme til å

prege dagen din neste uke. Vi skal sørge for at lærlin­ gene er i stand til å håndtere alle typer mennesker.

God opplæring gir yrkesstolthet – God kvalitet på opplæring og prøvenemnd bi­ drar til økt yrkesstolthet, og yrkesstolthet bidrar til godt arbeidsmiljø og god rekruttering, slår Espeseth fast.

– Vår oppgave som sensorer og medlemmer av prøvenemnda er ikke å stryke flest mulig, men heller ikke å slippe alle igjennom. Vi må sile ut dem som enten ikke er egnet, eller som ikke har vært skjerpet nok i lærlingtida, og det pleier ikke å være så vanske­ lig. Vi har sjelden store diskusjoner om hvorvidt folk skal stå til prøven eller ikke, sier Espeseth og Larsen.

Til venstre: Det er viktig for oss som fagorganiserte å bidra til opplæringen og dermed rekrutteringen til yrket, mener feiermester Jan Espeseth i Vestfold interkommunale brannvesen IKS. Over: Heldigvis er vi ansatt ved en bedrift som satser på lærlinger, og som følger dem opp. Slik er det ikke alle steder, mener feiermestrene Mona Larsen og Jan Espeseth.

Mye å lære – Hvordan er prøvene utformet?

De ser på hverandre, og smiler litt. Leter litt etter or­ dene, men blir enig om at karakteristikker som «uforut­ sigbar» og «veldig forskjellig» er mest dekkende.

– Vi er avhengig av å lage prøver der folk virkelig får vist hva de duger til. Det er veldig mye å lære i dette yrket. Selv om en del av det er fag og et ganske omfattende regelverk, er det også viktig å tilegne seg den personlige egnetheten som skal til for å håndtere hverdagen. Derfor holdes vi prøvene i et virkelig miljø. Sensorene vet heller ikke hvem de skal møte denne dagen. Vi har forsøkt å gjøre prøvene så rea­ listiske som mulig, og synes at vi har fått det til, kon­ kluderer Jan Espeseth og Mona Larsen.

Livslang læring

25

TVERRFAGLIG: Fredrik Frøland, Bjørn Lind og Henrik Litland jobber alle med beredskap i brannvesenet i Oslo. Samarbeid på tvers av fagfelt blir stadig viktigere for etaten, mener de.

Alltid beredt på det verste Å være beredt på det uventede og alltid jobbe med samarbeid på tvers, er brannvesenets oppskrift på et trygt Oslo. Viljestyrte handlinger — som terror — er noe det fokuseres på i framtida, for dette krever mer tverrfaglig arbeid enn noe annet.

Tekst: Linn Stalsberg Foto: Bente Bjercke

26

Livslang læring

brannpersonell Brannpersonell er ikke en ensartet gruppe, de har ulik kunnskap og ulike fagfelt i yrket sitt. Bare i be­ redskapsavdelingen er det noen som har spesialisert seg på røykdykking, andre på redningsdykking i vann. Noen kan mye om kjemikalier; andre kjører utrykningsbilene. Noen har ansvar for stiger, andre for tau og andre igjen for tunneler.

De ulike fagansvarlige skal være spydspiss på sitt område når det gjelder kunnskap. Vi må kunne si at de brenner for faget sitt.

Beredskap i vinden For at brannvesenet skal fungere optimalt, må alle de 311 ansatte på beredskapsavdelingen arbeide godt på tvers. Fredrik Frøland er nyansatt avdelings­ sjef for disse i Oslo brannvesen. Han har ansvar for kunnskapsdeling og hvordan den skal utvikles i framtida.

– Min jobb ligger mellom politikk og administra­ sjon. Noen av våre fagområder er lovpåla gt, mens andre er politisk valgte fagområder, sier Frøland.

Han sier at både myndigheter og folk flest er blitt mer bevisst på beredskap etter 22. juli-terroren, og at det har vært lettere å få gjennomslag for innspill.

Men er 311 personer nok beredskap i Oslo?

– Det kommer an på hvordan vi får organisert oss.

Høyere grunnbemanning ville gjort oss mer fleksi­ ble, og gitt oss mulighet for flere øvelser og kompe­ tanseheving. I dag er dette vanskelig, fordi de ulike brigadene til enhver tid er i skiftordninger og kan ikke fristilles til øvelser. Vi har også nytt godt av flere øvelser sammen med politi og ambulanse, sier Frø­ land.

Nye utfordringer i nye tider Enhvert beredskap må følge med i tida. Noen store utfordringer har forsvunnet. For eksempel er det ikke lenger den samme brannfaren i de gamle 1890-talls bygårdene fordi de fleste av disse bygningene er rehabilitert de siste åra.

Men nye utfordringer kommer til, for eksempel moderne biler med moderne drivstoff.

– På kort tid har vi fått biler som går på elektrisi­ tet, på gass eller hydrogen, eller som er hybridløs­ ninger. Når slike biler kolliderer, må vi hente inn annet fagansvar enn når biler med bensin eller diesel forulykker, forteller beredskapssjef for C-brigaden i Oslo, Bjørn Lind.

– Busser som drives av gass eller hydrogen vil ska­ pe et mye større brannbilde, noe som betyr større risiko for passasjerer og publikum i et større område enn ellers. På enkelte typer gassbeholdere kan det til

og med være slik at politiet må komme og skyte hull på flaska. Da må samarbeidet utvides også på tvers av etatene. fortsetter Lind.

RESSURSER: – Hadde vi hatt mer penger til rådighet, hadde vi brukt det på utstyr som gjør det tryggere for dykkerne våre, sier Henrik Litland, fag­ansvarlig for redningsdykking.

Strekker strikken – En annen ny utfordring er moderne veitunneler, som er blitt veldig avanserte, sier Henrik Litland, som er fagansvarlig for redningsdykking i vann.

Han legger raskt til at en annen form for tunnelvirk­ somhet utfordrer etaten enda mer: – Det er noe vi kaller urban utforskning, det at ungdom tar seg inn i tunneler under bakken, enten det er bunkere fra krigen eller underjordiske tunnel­ systemer. Her kan det være farlige gasser, og noen av dem er i tillegg fulle av vann.

– Det er stadig flere folk som strekker strikken på denne måten, forteller Frøland. Dermed forventes det også at brannvesenet strekker sin strikk like langt. På lengre sikt kan det hende at beredskapen trenger egne urbane redningsgrupper for slike og liknende aktiviteter i byene.

Nytt er det også at det etableres fagansvarlig på sjø, som vil kunne samarbeide med redningsdyk­ kerne. Sjø betyr i denne sammenheng alt fra olje­ vern til båtredning.

Samarbeid på tvers av fag Der det tidligere var nokså tette skott mellom ulike brannfag, er det i dag tettere samarbeid.

– De siste årene har vi fått en ny struktur. Vi har nok sittet mye på vår egen tue, men har inn­ sett at det er viktig med dialog og samarbeid, sier < Litland.

Livslang læring

27

Fire ganger i året har beredskapsstyrken sam­ linger på tvers, der det også er representanter fra ledelsen. Noe av det som skjer på slike samlinger, er rett og slett å fortelle de andre om sitt eget fag­ felt, og finne hvor man har felles utfordringer, slik at alle kan se hvordan de best kan bistå hver­ andre.

Den største gevinsten slike samlinger har gitt, er kontakt oppover til ledelsen, som igjen bidrar til be­ dre informasjon ut og ned. Terskelen er også lavere for kontakt med andre på alle nivåer.

– En kjempepositiv effekt, mener Frøland.

Fordi brannfolk i Oslo er delt opp i fire brigader og jobber skift, er det mulig å være ansatt i mange år uten å møte kolleger på andre stasjoner. Derfor hjel­ per det å møte hverandre på samlingene.

Samarbeid med ambulanse og politi – I Oslo har vi et operativt lederforum – et samar­ beidsorgan mellom ambulanse, politi og brannve­ sen, som går helt tilbake til 1996. Vi har jevnlige møter der vi diskuterer faglige spørsmål og har semi­ narer med forelesere, sier Bjørn Lind.

Han sier at dette er en modell som er i ferd med å spre seg til resten av landet, særlig i byområder. Lind mener det er viktig at politi, ambulanse og brann­ mannskap blir godt kjent.

Når ulykken er ute, er hierarkiet godt etablert: Politiet er innsatsleder på stedet. Den første ankomne befal er innsatsleder for brann, mens ambulanse­ tjenesten forholder seg normalt til brannvesenet som sier hvorvidt det er trygt å gå inn på åstedet.

– Alt som kan planlegges på forhånd, blir plan­ lagt, slik at vi kan bruke tankene på det uforutsig­ bare, sier Lind.

– Særlig i situasjoner der vi snakker om viljestyrte handlinger som terror, er samarbeidet mellom ulike instanser ekstremt viktig. Suksessfaktoren er avhen­ gig av en god struktur, sier Litland.

Terror som ny trussel – Terrortrusler er noe beredskapstyrken innstiller seg på som en økende utfordring, ikke minst fordi dette er noe som utvikler seg i verden for øvrig.

– Dette kommer hit også, ikke minst på grunn av Norges engasjement i utlandet. Vi vil gjerne være i forkant og få gehør for det som ennå ikke har skjedd, men politikere er mer reaktive, og reagerer i ettertid, sier Frøland.

For Bjørn Lind, som har jobbet med beredskap en mannsalder, er dette med «skyting pågår» og vilje­ styrte handlinger noe han tidligere ikke ville skjen­ ket en tanke.

– Men nå må vi skaffe oss kompetanse også på dette. Politiet er i spissen, men vi må følge etter slik at vi ikke utsetter mannskapet for sikkerhetsrisiko, sier han.

Litt av jobben til de fag­ ansvarlige er nettopp å se inn i krystallkula og etter beste evne forutse hva som kan skje og deretter melde fra til ledelsen om det. Dette er den største og vanskelig­ ste jobben, mener Henrik Litland.

KUNNSKAP: Fredrik Frøland er nyansatt avdelingssjef, med ansvar for kunnskapsdeling og hvordan den skal utvikles i framtida.

28

Livslang læring

brannpersonell

Ny brannutdannelse

ANSVAR: Bjørn Lind var den første som hadde fagansvar innenfor beredskap i Oslo, og er glad for at de yngre som tar over, brenner for mer fagkunnskap.

Brannvesenet ansetter folk først, og lærer dem opp etterpå.

– Tanken er at det på lengre sikt skal innføres et eget fagbrev, og at brannyrket skal bygges opp på en litt annen måte. På den måten kan vi få inn ny kompetanse med den som får jobben. For eksempel kan vi da ansette folk som har høyskolebakgrunn på ledelse eller organisering og samarbeid på tvers, sier avdelingssjef Fredrik Frøland.

Fagansvar Beredskapssjef Bjørn Lind var den første som fikk fagansvar i Oslo. Før hans tid ble ikke dette sett på som et behov å ha faglig ansvar plassert på én per­ son. Lind fikk ansvar for redning. Han er glad for se den yngre garde komme inn med ny entusiasme, slik at fagfeltene utvikles.

De fagansvarlige må også vite hva vi ikke kan, og melde fra om dette. For dette må bevilgningsgiverne vite om. Dersom vi ikke får penger, må vi melde ty­ delig fra om hva de kan vente seg av tilbud fra vår side, sier Frøland.

Litland mener man i Oslo må ta innover seg be­ folkningsveksten, og etableringen av fjordbyen som kan gi økt fare for drukningsulykker.

Gleder seg over de yngre Bjørn Lind ser med glede på den neste generasjon.

Det er flott å se hvordan den yngre garden tar ansvar og er genuint opptatt av faget sitt. Sånne som Henrik driver dette videre. Det er dette som gjør oss gode.

Livslang læring

29

utdanning

– Vi trenger mer praksis i yrkesfagene Elever som velger yrkesfag på videregående skole, skal få mer praksis. På den måten vil elevene forstå hvorfor de også trenger teori, mener Marianne Aasen (Ap), leder av kirke-, utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.

Tekst: Linn Stalsberg Foto: Erik M. Sundt

Stortingsmeldinga om kunnskapsløftet «På rett vei» kom i mars i år. En av konklusjonene er at det må endringer til i yrkesfagene for å hindre frafall hos elevene. Ett stikkord er mer fleksibilitet når det gjelder forholdet mellom teori og praksis i opp­ læringen.

Kunnskapsløftet er skolereformen fra 2006, som innebefatter alle år fra første klasse på barneskolen til siste året på videregående.

Tidligere inn i praktisk arbeid – Arbeiderpartiet ønsker en vekslingsmodell i yrkesfag der elevene blir introdusert for praksis tidligere i utdanningsløpet. På den måten vil de også forstå hvorfor de trenger teorien i fagene. Selv de yrkene som i hovedsak er regnet som praktiske trengs kunnskap i matematikk, norsk, engelsk og IT, sier Marianne Aasen.

Hun mener det er viktig at elevene forstår hvorfor de må ha teori, selv om de har valgt en yrkeslinje.

Tanken er at nettopp praktisk erfaring skal gi dem en forståelse av hvorfor de må kunne teori. For eksempel i møte med IT eller HMS på arbeidsplassen, instrukser på engelsk eller matematisk kunnskap.

– Det er slik i dagens samfunn at vi trenger teori for å forstå verden rundt oss, sier Aasen.

Forebygger frafall Aasen mener det er en utfordring at elevene i dag møter teori i undervisningen med en gang, uten å forstå hvorfor de trenger

30

Livslang læring

det i sitt fag. Aasen sier at dette ofte kolliderer med elevenes forventinger til faget og yrket de har valgt.

– Det er ingen tvil om at skolen må gjøres mer praktisk. Det betyr blant annet at elevene i lengre perioder skal jobbe utenfor skolen, mens de i andre perioder er på skolen og lærer teori, sier hun.

Aasen viser til at de videregående skolene som i dag har lavest frafall på yrkesfag, er der hvor elevene fra første dag kastes rett ut i praktisk arbeid. Flere steder, for eksempel i Aurskog-Høland, bygger elevene hus for folk, noe som gir høy motivasjon og selvtillit.

Fremdeles høyt fravær Yrkesfagene har i mange år vært preget av at mange elever slutter. Problemet har altfor lenge vært, mener Aasen, at dette ikke har vært ansett som et problem.

– Men det er problematisk. Samfunnet trenger kompetansen fra yrkesfagene, og unge mennesker trenger en utdanning for ikke å falle utenfor senere.

Vi vet dessuten mye om grunnene til frafallet, og derfor kan vi gjøre noe med det, sier Aasen.

– De vanligste grunnene til frafall, skyldes for dårlig teoretisk ballast fra grunnskolen, elevens sosiale bakgrunn, geografi og kjønn, og ikke minst feilvalg – at eleven begynner på en linje som eleven ikke interesserer seg for. Dette kan skje fordi ved­kommende ikke kom inn på ønsket linje eller trodde faget var noe annet enn det var, sier Aasen.

Det er en utfordring at elevene i dag møter teori i undervisningen med én gang, uten å forstå hvorfor de trenger det i sitt fag.

Kino Det problematiske tredjeåret I dag er det slik at alle som går på yrkeslinjer kan, ta et tredje­ år som gir full studie­ kompetanse. Dette gir alle som består muligheten til å studere videre på høyskole eller universitet. Dette tredjeåret på yrkes­fag er svært teoritungt og krevende, og gir ikke fagbrev innenfor yrket elevene så langt har studert i to år.

Aasen mener denne model­len byr på utfordringer.

– Dette tredje året er tøft, særlig for elever som i utgangs­punktet ikke er glad i mye teori. Både elever og foreldre bør tenke over om det er en bedre plan å å gjen­nomføre veien mot et fag­brev som gir et yrke, framfor studie­spesi­ ali­­sering. Dette tredje året gir ikke et fag­brev, men kun mulig­het til mer studier, sier hun.

Enige om løft Aasen sier at Arbeiderpartiet i stedet ønsker en modell der yrkeselevene først får to år skole, deretter to år i lære for å få fagbrev, for deretter å tilby på­bygnings­året om eleven ønsker videre utdannelse. Aasen ønsker også at flere høyskoler tilbyr elever som har fag­brev studieplass selv om de ikke har påbygningsåret. Enkelte høyskoler prakti­ serer dette i dag.

Marianne Aasen forteller at det er en tverr­politisk enighet rundt stortingsmeldinga når det gjelder yrkes­fagene.

– Det er enighet om å løfte yrkesfagene, men noe uenighet om hvordan dette skal gjøres, sier hun.

Ulike meninger: – Vi trenger yrkesfagene, og unge mennesker trenger en utdanning for ikke å falle utenfor samfunnet. Derfor er det tverrpolitisk enighet om å løfte yrkesfagene, men ulike meninger om hvordan det skal gjøres, sier Marianne Aasen.

Livslang læring

31

Kino

– Byutvikling uten vyer – God by- og tettstedsutvikling krever samfunnsplanleggere som ser helheten. I stedet har politikere i mange norske kommuner i lengre tid overlatt utviklingen til private aktører, sier Jacob Schroll.

Tekst og foto: SILJE MIDTTUN

Arkitekt Jacob Schroll mener det er en stor utfordring for kommunene at de ikke selv har satt seg i førersetet for utviklingen.

– Utbygging og nye initiativer kommer hovedsaklig fra private aktører. Det innebærer at nærmest all byog tettstedsutvikling i norske kommuner i realiteten ligger i private hender, noe som i høy grad ble innført med bølgen av new public management, sier han.

Planverket er viktig verktøy Solide kommuneplaner er viktige for å få en god utvikling. Schroll har skrevet masteroppgaven sin i arkitektur om byutvikling med utgangspunkt i Sandviken bydel i Bergen. Der har kommunen gjen­ nom­hullet eksisterende kommunedelplan ved å gi utbyggere den ene dispensasjonen etter den andre. Nå blir det derfor jobbet med en ny plan for hele bydelen.

– Slike stadige dispensasjoner fører til at planene etter hvert mister sin verdi som verktøy, sier Schroll, som til daglig jobber som arkitekt og prosjektleder i det nystartede Bergen-selskapet «Gamle trehus» som blant annet arbeider med restaurering av vernede bygninger. I tillegg er den danske arkitekten leder av Fagforbundets faggruppe for samfunns­ planlegging, bygg og arealforvaltning som arbeider for å bedre vilkårene for samfunnsplanleggere i norske kommuner.

Høystatusjobb: – I Sveits er det en høystatusjobb med god lønn å være samfunnsplanlegger i den offentlige forvaltningen, forteller Jacob Schroll.

32

Livslang læring

samfunnsplanleggere Infrastruktur åpner muligheter Det er ofte når infrastrukturen endres eller forbedres i en kommune at nye områder plutselig blir svært attraktive for nærings- og industrivirksomhet eller boligbygging.

– Da er det viktig at kommunen er i forkant av det som skal skje. I dag ser vi som oftest at private interes­ser tar initiativene og ender opp med å styre utviklingen, sier Schroll.

Han fremhever sterke fagmyndigheter som helt vesentlig for å få til en god by- og tettstedsutvikling.

– Når private aktører ønsker å bygge ut, er det viktig at noen ser helheten i området, også på lengre sikt. Det kan være et vanskelig terreng å navigere i, forklarer han.

Fagmiljø Store retningsgivende lover spiller inn når et område skal utvikles. Her skal det balanseres mellom kommuneplaner, plan- og bygningsloven, verne­ interesser og miljøhensyn. I mindre og mellomstore kommuner, der fagmyndigheten gjerne består av en eller to personer, kan det være utfordrende.

– Hva skal veie tyngst i hvert enkelt tilfelle? Miljøhensynet eller ønsket om utvikling? Det kan være problematisk å ikke ha et fagmiljø å støtte seg til i slike komplekse vurderinger.

Fagmyndighetene må ha en sjanse til å sette seg inn i dette, men er kontoret under­beman­ net, tar du det viktigste først, og det blir ikke tid til de langsiktige visjonene, sier Schroll.

– Dette resulterer også i at flere kommuner ikke prioriterer å revidere kommuneplanene, og de ansatte må jobbe med utdaterte og mangelfulle planer, legger han til.

statusen ved å jobbe i en større kommune, sier dansken og legger til en liten tankevekker.

– I Sveits er dette høystatusjobber med god lønn.

Det henger sammen med at landet i høyere grad strever etter å holde på den beste kompetansen i offentlig forvaltning.

Press fra flere sider Mangelen på kompetanse over lang tid har fått dramatiske konsekvenser for mange norske tettsteder og mindre byer.

– Sentrumsdøden er et direkte resultat av dette, mener Schroll.

Han sier at kommunenes ansatte kan komme under sterkt press, ikke bare fra utbyggingsinteresser, men også fra sin egen arbeidsgiver.

– Utbyggere som ikke får gjennomslag for planene sine hos fagmyndighetene, går gjerne til politikerne for å overprøve beslutningen. Det krever høy kompetanse og sterk ryggrad å stå imot både private aktører og politikere, understreker arkitekten.

Utvikling gjennom idédugnad God by- og tettstedsutvikling dreier seg ifølge Schroll i stor grad om å behovsdefinere framtida og ha vyer for hvor man vil, men også om være tro mot stedets egenart, se verdien av det du allerede har – samtidig Jacob Schroll som du løfter blikket litt. Det gjelder å få de gode ideene på bordet, og de kommer ikke av seg selv.

I Ålesund har de fått fram de gode ideene til utviklingen av en ny bydel i sentrum gjennom en idédugnad.

– Det har engasjert lokal­befolkningen og skapt en bølge av optimisme, også blant politikerne. Det er et godt utgangspunkt dersom kommunen samtidig har gode samfunns­planleggere som strukturerer arbeidet, sier Schroll.

Kroneksempelet på god byutvikling i nyere norsk tid er Drammen – der vyer for framtida sammen med en klar strategi og et grundig planarbeid – har forandret byen helt. Men dette tilhører unntakene.

– Det er synd at det ofte er den enkleste løsningen som velges, sier Jacob Schroll med et hjertesukk.

Han ønsker seg høyere ambisjoner og flere vyer i byutviklingen i Kommune-Norge.

Når private aktører ønsker å bygge ut, er det viktig at noen ser helheten i området, også på lengre sikt.

Vanskelig å rekruttere Ifølge Schroll er det de små kommuner som har størst problemer med å rekruttere arkitekter og sam­ funnsgeografer, som er det vi først og fremst tenker på når vi snakker om samfunnsplanleggere. Men også jurister, ingeniører, sosiologer og landskaps­ arkitekter er kompetanse de ser etter. Mindre kommuner kan ikke konkurrere på lønn, sam­t idig som de ikke kan tilby et stimulerende fagmiljø.

– Særlig nyutdannede samfunnsplanleggere ønsker ofte å være i et fagmiljø der de har muligheten til å utvikle seg videre. I tillegg er det ikke til å legge skjul på at det til en viss grad også handler om

Livslang læring

33

ingeniører

Teknisk fagskole i stedet for studiekompetanse Med fagbrev som rørlegger og videreutdanning ved teknisk fagskole ble Fred Magne Johansen driftsingeniør i vann og avløp i Tromsø.

INGENIØR: Fred Magne Johansen arbeider som ingeniør etter to år på teknisk fagskole.

Tekst: Per Flakstad

– Etter at jeg hadde jobbet som rørlegger, drifts­operatør og opp­ synsmann i Tromsø kommune i mange år, ønsket jeg å utvikle meg videre. Fordi jeg hadde fag­ brev og lang erfaring i faget, kunne jeg gå rett på en videre­ utdanning på teknisk fagskole, for­teller Fred Magne Johansen, leder for Fagforbundets fag­ gruppe vann og avløp. sfoto : Illustrasjon ås Ola Tømmer

avløpsvannet. I løpet av disse årene gikk Tromsø fra ingen avløpsrensing til å være en av dem som ledet an utvik­lingen i Norge. Det er jeg stolt av, fortsetter han.

Pause Nå har Fred Magne Johansen en pause fra ingeniørjobben for å være hovedtillitsvalgt for Fagforbundet i Tromsø.

– Jeg holder kontakten med faget gjennom å være leder i faggruppa, og det er viktig for meg. For dette er et fag jeg brenner for, sier Fred Magne Johansen.

Trengte ikke studiekompetanse Dermed slapp han runden om studiekompetanse, før han kunne gå videre til studier ved enten høgskole eller universitet.

– Ingeniør er ingen beskyttet tittel, derfor kan jeg være driftsingeniør uten å være utdannet ved for eksempel NTNU i Trondheim, forteller han.

– For mange – meg selv inkludert – er det en tung bøyg å måtte gjennom alle fagene på videregående som kreves for å få studiekompetanse før du kan gå videre på den utdanningen du egentlig vil ta. Derfor ble to år på teknisk fagskole et veldig godt alternativ, sier Johansen.

Rivende utvikling Han valgte elkraft, fordi det ga god kompetanse innenfor strøm og datateknologi.

– VA er i rivende utvikling, og dette var kompe­ tanse jeg mente jeg ville få god bruk for. Det stemte, fortsetter han.

Det er sterk mangel på ingeni­ører i norske kommuner, og Johansen for­teller at han fikk god støtte fra arbeidsgiveren sin for å ta videreutdanning.

– Jeg fikk beskjed om at kom­munen ønsket å satse på meg, så jeg fikk permisjon med lønn. Siden arbeidet jeg i ti år som driftsingeniør, og var blant annet med på utviklingen av kom­munens rensing av

34

Livslang læring

Teknisk fagskole • Teknisk fagskole er et toårig tilbud til alle som har nød­ vendig bakgrunn innen et yrkesfag. Flere veier fører til opptak. Du kan ha fagbrev etter ny eller gammel ordning, kombinert med relevant yrkeserfaring. Mer enn fem års relevant yrkeserfaring kvalifiserer også til opptak.

• Undervisningen består av felles allmenne fag, fellesfag (økonomi og ledelsesfag), linjefag (felles linjefag og for­ dypningsfag) og valgfag. Det første året har flest timer i allmenne fag, mens det andre året har hovedvekt på tekniske linjefag og fordypningsfag.

• For å komme inn på toårig teknisk fagskole må du minst ha følgende praksis og/eller utdanning: Fagbrev innenfor fagområdet eller vitnemål fra treårig likeverdig yrkes­opp­ læring og to års praksis. Verdiskapningsåret i fag­opp­ lærings­tiden utgjør det ene praksisåret.

• Inntil høsten 2002 gjelder følgende overgangsordning for inntak til teknisk fagskole: fagbrev før R-94 eller minst fem års relevant praksis og realkompetanse i de obligatoriske allmennfagene tilsvarende VKI-nivå.

• Søkere med fagbrev tas inn før søkere uten fagbrev. Det blir gitt tilleggspoeng for relevant praksis utover minstekravene for inntak.

Utdanning Utdanning.no Via denne nasjonale nettportalen kan du finne svar på det aller meste som har med utdanning og videre­utdanning å gjøre.

Nett­stedet gir oversikt over mer enn 5000 utdanninger i Norge, fra videregående opplæring til høyere utdanning, inkludert fagskoler, folkehøgskoler og etter- og videre­ utdannings­tilbud.

Ved siden av rene fakta og kontaktinformasjon til ulike utdanningsinstitusjoner, finner du også artikler som kan hjelpe og veilede deg til å velge utdanning og yrke. Artiklene kvalitetssikres av relevante aktører i utdanningssektoren.

Utdanning.no eies av Kunnskapsdepartementet, og driftes av «Senter for IKT i utdanningen».

Adressen er: http://utdanning.no

Utvalg skal gjennomgå fagskolese ktoren Det er oppnevnt et offentli

g utvalg som skal skolesektoren. Utvalget lede s av professor Jan Grund og skal gi en endelig rapport til kunnskapsministeren innen utg angen av 2014.

gjennomgå fag­

Utvalget skal blant annet se på hvordan det kan legges til rette for at studenter kan bevege seg mellom fag skoler og høyskoler og universiteter.

Det skal også vurdere hva det innebæ rer at utdanningen skal være yrk esrettet, og i tillegg se på opptaksgrunn lag, blant annet fagbrev, generell stu diekompetanse og læringsutbytte.

Du kan lese mer om utvalg et og mandatet det har fått her: http://www.regjeringen.no /nb/dep/kd/pressesenter/p ressemeldinger/2013/utval gjennomga-fagskolesektor g-skalen.html?id=734247

rdninger Fagforbundetsstipstendipordennindo ger for sine med­

Fagforbundet har gode ng, for å ta både grunnutdanni lemmer. Du kan få stipend . ing ann etterutdanning og videreutd

Du kan søke støtte til: t og høgskoler • Utdanning ved universite skole og grunnskole • Utdanning på videregående på ulike nivåer • Etter- og videreutdanning • Praksiskandidatopplæring • Yrkesfaglige kurs er a for yrkesaktive medlemm • Lese- og skrivekurs med dat dokumenterte utgifter, Du får dekket halvparten av kalenderår. maksimalt 12.000 kroner pr. av kurs utbetales halvparten For kor tvarige yrkesfaglige ksimalt 3000 kroner pr. dokumenterte utgifter, ma kalenderår.

Lese- og skrivevansker og skrivevansker har For medlemmer med leseder du kan søke om å få Fagforbundet et eget stipend skrivekurs med inntil 10.000 dekket utgifter til lese- og kroner pr. kalenderår. endet må du være yrkesaktiv For å kunne søke dette stip spesifikk lese- og og kunne dokumentere en empel dysleksi skrivevanskelighet, for eks ordningene og laste ned Du kan lese mer om stipend dets hjemmeside. søknadsskjema på Fagforbun Adressen er: http://www.fa

gforbundet.no

Livslang læring

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no