Temahefte 30

Velferdsteknologi Temahefte nr. 30

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD 4-9 17-19

< 3 Leder: Den viktige balansen < 4-9 Velferdsteknologi – bedre tjenester, men etiske utfordringer < 10-11 Teknologi erstatter ikke mennesker < 12 Morgendagens omsorgsutfordringer < 13-16 Hva er egentlig smerte? < 17-19 Demensomsorg handler om respekt < 20-21 Hjelpen sto klar da jeg kom hjem < 22-23 Har vi egentlig en omsorgskrise? < 24-27 Matglede i Sandefjord < 28-31 Marte Meo-praktikerutdanning i omsorgen for personer med demens < 32-35 Når aktivitet blir medisin

28-31 Temaheftene er et yrkesfaglig tilbud. Her går Fagbladet dypere inn i fagene og problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

2

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Per Flakstad. Tekst og foto: Titti Brun, Karin Svendsen, Morten Lundstein, Kjellfrid T. Blakstad, Jørn Wad, Christine Kristoffersen, Kåre Hagen, Randi Johnsen, Marianne Munch, Linn-Heidi Lunde, Tonje Pedersen, Jan Inge Haga. Illustrasjoner: Marius Pålerud. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 23. januar 2013.

393

Trykksak

leder

Den viktige balansen Mange av morgendagens omsorgsløsninger kjenner vi ennå ikke, skriver Kåre Hagen i sitt faglige innspill om utfordringene i framtidas eldreomsorg. Kriser oppstår når vi forsøker å løse nye problemer med gamle virkemidler, skriver han videre. Sluttpoenget hans er at vi må se de mulighetene som ligger i nytenkning, og utnytte dem slik at vi kan ta eldrebølgen i stedet for å frykte den. Samtidig er det et viktig poeng å ta vare på de eldres verdighet. Ut fra et faglig ståsted, er det deres behov og deres menneskeverd som må komme først – enten vi snakker om GPS-sendere eller andre moderne hjelpemidler. Det er her de varme hendene, med tilhørende godt kvalifiserte og kloke hoder, kommer inn i bildet. Les for eksempel om hvordan Unni Selte, som ble kåret til «Årets helsefagarbeider» i fjor, håndterer vanskelig spørsmål fra mennesker med demens uten at det går på bekostning av hennes egen integritet. Les også om Nina Simonsen, som med Fagforbundets støtte har laget et eget studiehefte om å arbeide med demente. – Det viktigste vi gjør er, å se mennesket bak syk­ dommen, sier hun. Ingen maskin – uansett hvor genial den er – vil bli i stand til nettopp dette som er helt grunnleggende når det gjelder å behandle og arbeide med mennesker! Det betyr selvsagt ikke at alt i eldreomsorgen bør forbli slik det er i dag. Framtida innebærer store utfordringer, og det blir helt nødvendig å tenke nytt for at de kompliserte velferdsregnestykkene skal gå opp. Det er ikke nok med flere varme hender og kloke hoder. Det trengs nytenkning på alle nivåer. Ikke minst på det nivået som de ansatte represen­terer. Her finnes det masse kunnskap, og – ikke minst – svært mye erfaring. Også dagens seniorer – som vil være morgendagens pleietrengende – bør engasjere seg for å påvirke sin egen framtidige hver­dag mens de fortsatt er friske og har muligheten.

For Fagforbundets medlemmer i pleie- og omsorgs­ sektoren handler det om å engasjere seg i den yrkes­ faglige utviklingen og sin egen yrkesframtid, slik blant andre Unni Selte og Nina Simonsen har gjort. Ny teknologi og de varme hendene må i framtidas velferdsnorge balanseres i en helhet til pasientenes beste. Bare gjennom et yrkesfaglig engasjement kan forbundets medlemmer være med på å legge premis­ sene for denne viktige balansen. Sammen med dette temaheftet ligger også et fakta­ ­hefte om trygghet i hjemmet for eldre. For­håpentligvis vil dere finne nyttig informasjon og tips her.

VELFERDSTEKNOLOGI

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

3

Velferdsteknologi

Velferdsteknologi –

bedre tjenester, men etiske utfordringer

Bostedet Munkehatten Munkehatten er et botilbud for voksne med betydelig nedsatt fysisk/psykisk funksjonsevne. Bostedet har 25 døgnplasser. Det er ca. 60 ansatte fordelt på 44 stillinger. Alle får et tilbud utenfor bostedet minimum tre dager i uka. Månedlig avholdes beboermøter, og brukermedvirkning inngår i hverdagens pedagogikk.

HØYTEKNOLOGISK HUS: Velferdsteknologi hjelper Gunhild Valbjør Løchen i hverdagen så det blir tryggere å bo hjemme.

Danmark Danmark har satt av tre milliarder kroner i et ABTfond (anvendt borger­ teknologi). En dansk analyse anslår at opp mot 20 prosent av omsorgs­ tjenestenes tid kan løses via teknologi, spesielt reisetid (10 prosent).

Teknologien kan gi økt velferd. Men hva med etikken og jussen? Og er Norge klar for å sette GPS på demente? Og for robotmating? Tekst: TITTI BRUN Foto: HEIDI LUNDSGÅRD

Gunnhild Valbjør Løchen (86) i Vågå bor i et høyteknologisk hus. En stor touchskjerm med bilder og lyd hjelper til å holde styr på dagens aktiviteter, avtaler og medisiner. En automatisk stemme minner om at hun har glemt å lukke kjøleskapet, eller slå av komfyren. Gunnhild er testkanin for velferds­ teknologiske muligheter. Foreløpig er det ikke fritt fram for at den offentlige helsetjenesten installerer teknologien. Det må lov­ endringer til. Prosessen er i gang, men går med manuell hastighet. Norge utreder seg sakte inn i den digitale framtida.

Den danske Lov om sosial service (serviceloven) fikk i 2010 egne regler om anvendelse av alarm- og sporingssystemer. Norge har ikke gjort tilsvarende endringer i lovverket, men regjeringen har varslet at de kommer.

4

VELFERDSTEKNOLOGI

I Danmark er loven endret og teknologien tatt i bruk både i private hjem og på nye høyteknologiske institusjoner.

– Jeg vil bo hjemme Gunnhild er født på gården Valbjør, som ble bygget på 1850-tallet. Ingen skulle tro at det tradisjonsrike huset er fullt av tekniske løsninger som gir mulighet til å fortelle Gunnhild alt fra når posten legges i kassa til å slå på TV når Dagsrevyen begynner. Det er installert en fallsensor som varsler dersom hun faller. Lyset slår seg automatisk på i soverommet og

Velferdsteknologi Velferdsteknologi i Norge

gangen når hun setter føttene på gulvet. Det er til god hjelp dersom hun må på toalett om natta.

Norge er ett av de land i Europa som vil få minst dramatiske endringer i alderssammensetningen. Det blir ikke flere eldre over 80 år de nærmeste 10–15 årene. Det gir tid til å planlegge for den store veksten fra 2025 og framover. Antallet yngre brukergrupper øker, i tillegg til flere eldre med hjelpebehov.

80.000 eller 800.000 kroner? Da Abelia, som er NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter, i fjor tilbød Våga å teste velferds­ teknologi i praksis, sa kommunen ja. – Dette har vi tro på. Vi har økt antallet pilot­ brukere som prøver ut tekniske hjelpemidler fra to til fem siden starten i november 2011, sier helse- og omsorgssjef Svein Holen. Han benekter at dette gjøres for å spare penger. – Folk vil bo hjemme lengst mulig. Det er også et nasjonalt mål. Teknologien sørger for et bedre og tryggere liv. Samtidig vet alle helsearbeidere at hvis vi kan legge til rette for mestring, så sparer det offentlige penger på lengre sikt.

Loven stenger for bruk På frivillighetssentralen i Vågå sentrum er det installert et utstillingsrom. Der er mange innbyggere innom for å se og prøve utstyret. Ikke minst på­rørende. Så lenge lovverket stenger for at det offent­lige kan benytte tekno­ logien, er ressurssterke pårørende viktige medspillere. – Teknologien er der; den må bare tilpasses og tilrettelegges. Men lover og regler er et hinder. Det haster å få orden og komme i gang, mener helsesjefen.

Etisk minefelt Teknologien fins, men i forhold til lover og derved utnyttelse av velferdsteknologi, henger Norge langt etter Danmark. Det utredes og diskuteres for å sikre både personvern og menneskeverdet. En som tross positiv innstilling til velferdsteknologi forsvarer at myndighetene skynder seg langsomt, er Kjellfrid T. Blakstad, leder for Seksjon helse og sosial i Fagforbundet. Et studiebesøk til Finland har brent seg fast. På en institusjon for psykiatriske pasienter satt bare en pleier nattevakt. Hun fulgte med pasientenes søvn på monitor. Dersom en pasient våknet og var urolig, tilkalte hun Securitas. – Da jeg spurte henne hva hun syns om dette, svarte hun at det stred mot hennes faglighet, men at hun hadde måttet venne seg til det. Slik skal ikke sårbare pasienter behandles. Et slikt samfunn vil vi ikke ha. Derfor må vi ta oss tid til å vurdere konse­ kvensene, mener Blakstad.

Danmark Helsedirektoratet foreslår å bruke 120 millioner årlig på velferdsteknologi. Nesten en milliard på åtte år kan høres ut som en stor satsing.

DIGITALT HJEMMEBESØK: Kols-pasient Bende Krogh veiledes gjennom dagens målinger av sykepleieren på sykehuset i Odense.

Men Danmark har beveget seg mye raskere ut på det trådløse velferdsnettet. Allerede i 2009 satte de av et fond på tre milliarder kroner for å stimulere og ta i bruk velferdsteknologi fram til 2016. Lovene om GPS og andre varslings- og sporings­ hjelpemidler ble endret i 2010. Odense kommune har kommet langt i å ta i bruk teknologiske hjelpe­ midler som robotkosedyr og telemedisin. Hjemme­ tjenesten krever at brukerne har robotstøvsugere.

Hypermoderne institusjoner Andreas sitter i rullestol, men kan selv låse og åpne døren inn til sitt rom på Munkehatten i Odense. Den nye toetasjers institusjonen er full av tekno­ logiske hjelpemidler. Heissensorer åpner døra auto­ matisk og kjører til neste etasje. I fellesrommet kan beboerne selv følge med på hvem som ringer på om kvelden. Pleierne kan tilkalles til rommet via bildeskjerm. Der kan Andreas se hvem av de ansatte som er på vakt, melde seg på aktiviteter på dagsenteret i nabobygningen, selv velge blant ukens menyer, og – ikke minst – kommunisere med lyd og bilde direkte med familien. De kan også gå inn og bestille buss dersom de ønsker å dra på tur.

Annen faglighet Institusjonsleder Anette Larsen sier at beboerne ikke har fordommer mot ny teknikk, men opplever at de får bestemme mer. – Våre beboere er mer uavhengig av oss og får bestemme mer over sitt privatliv. Det gir større selv­ følelse og økt livskvalitet. Teknikken er god når den brukes riktig, mener Larsen. Hun påpeker at de an­ satte må tenke annerledes om fag og jobb. Bort fra det praktiske, over på relasjonsarbeid. – Vi er midt i en periode der vi ansatte må endre vår mentalitet. Da datateknologien kom, trodde alle < VELFERDSTEKNOLOGI

5

Kino HØYTEKNOLOGISK INSTITUSJON: Andreas setter selv sammen uke­ menyen og melder seg på aktiviteter på den nybygde boligen i Odense.

og vi skulle bli arbeidsløse, men teknikken flytter i stedet arbeidet over på mer interessante oppgaver.

Robotmater og GPS Beboeren Brita er ikke i stand til å gjøre seg forstått. Men Brita har en GPS i skoen, og den tillater at hun kan bevege seg noe friere i sin rullestol, selv om det fortsatt er innenfor institusjonens område. For nå kan pleierne raskt finne ut hvor hun er og sjekke at alt er bra. – Der jeg jobbet tidligere, var det flere som kunne benytte automatisk vask- og tørkdo. Det gir en fantastisk frihet å klare en så intim hverdagssituasjon selv, sier avdelingsleder Mai-Britt Ustrup. Hun har også arbeidet med en pasient som matet seg selv med robothjelp. – I begynnelsen reagerte pårørende negativt. Men når de så at han selv kunne velge hva han ville spise og i sitt eget tempo, endret de innstilling. Det viktige er at pasienten eller beboeren selv er med på å bestemme, sammen med de ansatte. Bruken av tekno­logien må jo føre til en samlet forbedring i hverdagen.

Kols-kofferten

Fakta om omsorg • Den store veksten i eldre over 80 år kommer fra 2025 og framover. • Den offentlige omsorgen har driftsbudsjett på 80 milliarder årlig, i tillegg kommer investerings­kostnader og kom­munale fellesutgifter. • Omsorgstjenestene utgjør ca 1/3 av den kommunale virksomheten. • For 20 år siden ble 2/3 av ressursene brukt i alders- og sykehjem, mens i dag brukes over halvparten av ressur­sene i hjemme­tjenesten. • Fra 1970 til 2010 har antallet sykehjemsplasser steget fra 13.000 til 40.000 plasser. Andre pleie- og omsorgsboliger har steget til 50.000.

I en leilighet i en annen del av Odense pakker pasient Bende Krogh opp kolskofferten. Klokka er elleve på formiddagen, og hun skal ha sin daglige samtale med sykepleier på Odense Universitetshospital. Hun lyser opp når sykepleieren dukker opp på skjermen. Krogh tar selv alle målinger, og sammen leser de av resultatene. – Dette er veldig smart, mener pasienten. Sam­ talen her blir mye roligere enn på sykehuset. Det er mye mer personlig og intimt når vi ser hverandre direkte i øynene uten forstyrrelser, sier hun. Krogh har aldri tatt i en datamaskin i sitt liv, men denne håndterer hun med tre knapper.

• Stadig flere eldre ønsker å bo sentralt med nærhet til servicesenter og offentlig transport.

Syk av sykehus

• 40 prosent av syke­fra­været i helse- og omsorgs­sektoren er muskel- og skjelettlidelser. Andelen er spesielt stor blant ren­holdere, kjøkkenpersonale og helsearbeidere.

Krogh har, som mange kolspasienter, mellom fire og seks innleggelser årlig. Før varte oppholdet åtte–ti døgn. Nå sendes hun hjem etter to døgn, og i løpet av få timer er kolskofferten på plass. – Det er farlig å være på sykehus. Faktisk dør ti prosent av kolspasientene på grunn av infeksjoner. Det gir bedre pleie at pasientene bor hjemme, sier

• Norge har høy leve­standard og er blant de beste til å ta i bruk nye tekniske muligheter. Dagens unge er enda bedre på internett, GPS-teknologi og andre teleløsninger. • 54 prosent av norske kvinner over 55 år bruker internett ukentlig, mot 19 prosent i EU-land. Tilsvarende tall for menn er 61 og 19 prosent.

6

VELFERDSTEKNOLOGI

Velferdsteknologi Claus Duedal Pedersen, som er sjef for sykehusets Center for klinisk innovasjon. Nå ønsker sykehuset å tilby pasientene fysisk opptrening via skjerm. Overraskende nok er også psykiatriske pasienter som bor hjemme, godt fornøyd med skjermsamtaler, og det er selve teknologien som gjør at pasientene opplever at de får en bedre oppmerksomhet fra behandlerne. – Vi må endre innstillingen blant leger og ledelse, for vi kan gi pasientene bedre og raskere oppfølging på denne måten, mener Pedersen.

Praksis En tredel av arbeidstida i omsorgssektoren går med til transport, møter, saks­behandling, rapport­ering og annen admi­nistra­sjon. Slik kan robot- og sensor­teknologi spare administra­sjons­utgifter:

Robot kosedyr: Denne selen følger deg med blikket. Sitter du taus lenge, kaller den på deg. Den lagrer stemmen din og snur seg etter lys og lyd. Noen aggressive og utagerende demente blir roligere av å kose med den.

• Unngå reisetid og korridor­vandring ved å bruke billedbasert, mobil kommunikasjon. • Utvikle helhetlig intern­kontroll og saks­behandlings­­systemer. • Unngå reiser til medi­sinske undersøkelser ved å benytte telemedisin. • Unngå reisetid til møter ved å benytte mobilt kommunikasjonsutstyr. • Bruke automater for å legge medisiner i dosetter. • Benytte robotteknologi for å forenkle vaske­rutiner. • Redusere rutinetilsyn og fysisk overvåkning av helse (diabetes, fallfare). • Aktivisere og motivere til fysisk aktivitet og bidra til sosial kontakt med pleiere, brukere og pårørende. • Gi løsninger som setter brukere i stand til å gjøre oppgaver selv.

Robotmater: Den gir mulighet for noen pasienter å velge maten fra fatet selv, og spise den i eget tempo.

Veien videre • Tredoble antallet ergo­terapeuter fra dagens knapt 700 årsverk til 2100. • Legge velferdsteknologi inn i videregående opp­læring av helsearbeidere. • Satse på internopplæring av egne helsearbeidere i kommunene. • Opprette sekretariat for kommunal innovasjon som kan koordinere og stimulere utviklingen og bruk av velferdsteknologi. • Lovregulere bruken av varslings- og sporingshjelpemidler, slik at de etiske retningslinjene blir tydeligere. Kilde: NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg

Robotstøvsuger: I Odense kommune må alle privatpersoner som skal ha hjemmehjelp kjøpe en robotstøvsuger. Det letter det fysiske arbeidet, og gir tid til andre oppgaver.

< VELFERDSTEKNOLOGI

7

En velferdsteknologisk milliard Det haster å få standardisert teknologien, endret utdan­ ningen og få lovverket på plass, mener Helse­direktoratet, og foreslår å sette av én milliard over åtte år til et velferdsteknologisk fond. Kilde: Velferdsteknologi. Helsedirektoratets fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013–2030.

Leketøy og rullestoler: Over hele verden prøver forskere og teknikere å finne gode hjelpemidler til bruk i pleie og omsorg. Ofte inspirert av teknologien i leketøy og industrielle roboter.

Det er bare å lære seg den nye betydningen av Vip: Velferds­teknologisk inno­vasjons­­­program. Helse­direk­ to­ratets forslag til ny nasjonal satsing innholder 19 tiltak, som endringer i lov­giv­ningen, kompe­tanse­heving og utreding av fram­tidige modeller for finansiering.

Kommunene er nøkkelen 120 millioner årlig i åtte år er resepten for å få Norge inn i den velferdsteknologiske tidsalderen. Direk­ toratet ønsker ikke ett nasjonalt senter, men flere regionale innovasjonssentre. Og er klar i sin tale: Det fraråder satsing på velferdsteknologi hvis det ikke samtidig sikres at kommunene settes i stand til å gjennomføre fornyingen.

Behov for storsatsing Direktoratets rapport bygger i stor grad på NOU 2011:11 Innovasjon i omsorg. Tiltakene innebærer stimulering av spredning av gode ideer knyttet til sju satsingsområder: • Trygg hjemme (trygghetspakker og forebyggende løsninger, hjemmerehabilitering) • Velferdsteknologi som støtte og stimulans ved kognitiv svikt • Velferdsteknologi som støtte til sosial kontakt • Velferdsteknologi i sykehjem og bofellesskap • Velferdsteknologi som støtte til kommunale lokalmedisinske tjenester • Utvikle mulighetsrommet for personer med funksjonsnedsettelse • Velferdsteknologisk infrastruktur i boligblokk

Ikke brukerfinansiert Direktoratet anbefaler ikke at bruker skal betale anskaffelsen av hjelpemidlene, men benytte dagens regler for egenandel. Rapporten peker også på at det finnes en grense for hvor mange egenandeler folk er villige til å betale. Det må settes i gang et arbeid med framtidas finansiering av nye tekniske løsninger, som kan tilbys gjennom Nav Hjelpemiddelsentraler og av kommunene. Trådløs dørlåser og -åpner: Mange rullestolbrukere får ikke låst eller åpnet inngangsdøren uten å tilkalle hjelp. Med trådløs kontroll må pleierne banke på og vente til beboer velger å åpne. Apparat for opptrening: Et avansert treningsapparat som gir instruksjoner. Med sikkerhetsseter og sperrer. Kan brukes i egentrening på institusjon eller hjemme.

8

VELFERDSTEKNOLOGI

Velferdsteknologi

Fri og trygg med GPS 14 spreke drammensere med demensdiagnose prøver ut GPS. De får beholde friheten, og pårørende føler seg trygge når de går på tur. Personalet i hjemmetjenesten prøver å finne en farbar vei mellom sikkerhet og etikk. Tekst: KARIN E. SVENDSEN Foto: ERIK M. SUNDT

– Noen har det i blodet at de må ut. Jeg tror de ville blitt mer deprimert om de ikke fikk komme ut i frisk luft på fine dager, sier Mari Trogstad, hjelpepleier ved Åssiden hjemmetjeneste i Drammen. Enkelte ville vært utrygge og holdt seg inne hvis de ikke hadde blitt utstyrt med GPS. Andre ville ha gått ut uansett. – Da er det betryggende både for pårørende og oss at de har med seg en GPS, mener Andersen og Trogstad. Hjemmetjenesten på Åssiden har vært med i et forsøksprosjekt i snart ett år. Tre av deres brukere har fått utlevert en GPS. Erfaringene så langt gjør at Andersen og Trogstad håper hjemmetjenesten i framtida får mulighet til å bruke hjelpemiddelet på brukere som er i god fysisk form og som liker å bevege seg utendørs selv om orienteringsevnen svekkes. – Det må være bedre enn at vi må låse dørene deres, sier Trogstad.

Etisk balansegang Personalet kan når som helst spore opp brukerens posisjon hvis han eller hun har på seg GPS, bortsett fra hvis brukeren befinner seg innendørs bak tykke betongvegger eller på toget. Personalet kan dessuten ringe opp bruker og på den måten hente inn infor­ masjon om hvor han eller hun befinner seg ved å tyde bakgrunnsstøy. De kan også gå inn i GPSens historikk og se hvor brukeren har vært flere dager bakover. – Vi kan alltid spore dem opp, men vi må tenke nøye gjennom det før vi gjør det, sier Monica Andersen. Hun er tydelig skeptisk til de utstrakte muligheter for overvåkning som utstyret gir. – Det er en krevende balansegang mellom brukers sikkerhet og pårørendes trygghet på den ene sida og personvernet på den andre sida, syns hun. Personalet er svært tilbakeholdne med å bruke utstyret for ikke å trå over brukernes grenser for privatliv. På spørsmål om når de kan tenke seg å spore en bruker, svarer Monica Andersen:

– Hvis vi ikke har sett noe til brukeren tidligere på dagen, og han eller hun ikke kommer hjem mens vi er der for å ta kveldsskift, vil jeg vurdere sporing, sier Monica. Foreløpig har de ikke diskutert seg fram til felles rutiner, men både Monica Andersen og Mari Trogstad føler behov for felles refleksjoner for å finne felles retningslinjer i forhold til hver enkelt bruker.

Mye må avklares Åssiden hjemmetjeneste har tre brukere som nå prøver ut GPS. Felles for dem er at de bor alene, at de er positive til utstyret og at de er flinke til å ta det med seg når de går ut. – Målet er å gi brukerne større frihet, og det har de fått, mener Mari Trogstad og Monica Andersen. Før hjemmetjenesten sporer opp en GPS, kon­takter de pårørende for å høre deres mening. Et annet spørsmål som må avklares, er hvem som skal hente en bruker som har gått seg bort. Det var ikke av­k lart før prosjektet var i gang, men nå har de inngått avtale med pårørende til alle tre brukerne om at de selv henter ved behov.

ETISK FORSVSARLIG: – Hvis vi er restriktive med å spore brukerne, er GPS en stor fordel for mange mennesker med demens, mener Monica Andersen og Mari Trogstad.

VELFERDSTEKNOLOGI

9

Faglig innspill Overlege Stein Husebø i samtale med Morten Lundstein:

Teknologi erstatter ikke mennesker

Stein Husebø, overlege og daglig leder ved «Verdighetsenteret – omsorg for gamle» i Bergen.

– Den såkalte velferdsteknologien kan være et nyttig supplement i eldreomsorgen, men den erstatter ikke menneskelig kontakt, mener Stein Husebø. Få brenner mer for retten til en verdig alderdom enn nettopp Stein Husebø. I den siste tiden har stadig flere politikere uttrykt håp om at digital tekno­logi kan spare arbeidskraft i eldre­omsorgen. Vi spør Husebø om han mener dette håpet er realistisk. – Når det gjelder all bruk av teknologi og tekniske hjelpemidler, må vi stille det grunnleggende spørs­ målet; Hvem har nytte av det? Er det de gamle eller politikerne? Bidrar det til et bedre liv for pasientene, eller er det kun til pynt på politikernes budsjetter?

Morten Lundstein, tidligere rådgiver i Fagforbundet.

10

– Vi vet jo at om 20 år er antallet pleietrengende eldre fordoblet, og at det blir færre unge til å ta seg av stadig flere arbeidsoppgaver i eldreomsorgen. Kan ikke velferdsteknologien da være et mulig alternativ? – Politikerne har overdrevne forventninger til hva teknologi og medisinske hjelpemidler kan bidra med når det gjelder å møte denne utfordringen. De tror at mye penger og ressurser kan spares. Men konse­ kvensene kan i verste fall bli uverdige. – La oss ta et avskrekkende eksempel: Bruk av ernærings­­sonder i stedet for normale måltider. I USA har det kommet så langt at om det ikke er tid og ressurser til å hjelpe en pasient til å spise skikkelig mat, legges det altfor ofte en slange ned i magen på ved­­kommende. En gang om dagen henges det opp en flaske med tilstrekkelig næring til å holde pasienten i live. Så ligger pasienten der helt alene og blir matet kanskje uten å vite det selv. – Hva slags livskvalitet gir slike måltider? Uten smak, lukt og sosialt samvær? – Teknologi og hjelpemidler gir muligheter, men vi må alltid vurdere om hensikten helliger middelet eller om vi bryter etiske grenser. – Men om velferdsteknologien ikke løser utfordringene til den såkalte eldrebølgen, kan den vel være nyttig på enkelte områder? – Det er jeg enig i. La oss ta et par viktige eksempler på hvor teknologien sannsynligvis kan bidra til bedre livskvalitet: Over 70 prosent av pasientene på syke­ VELFERDSTEKNOLOGI

hjem er demente og ikke i stand til å ta vare på seg selv. Derfor har de fleste norske sykehjem låste dører på demensavdelingene, noe som bryter med grunn­ leggende menneskerettigheter. Derfor er det økende faglig og politisk forståelse for å ta i bruk GPS. – Samtidig er dette en type elektronisk overvåking hvor en nøye må veie fordeler opp mot det etisk betenkelige. Men for de aller fleste demente er nok fordelene åpenbare. – Fag forbundets medlemmer i eldreomsorgen rappor­terer om manglende tid til å gå tur med pasientene så ofte som ønskelig. Så her peker du åpen­bart på et felt hvor teknologien kan øke livs­k valiteten. Har du flere eksempler? – Bruk av datamaskiner og nettbrett sammen med enkle dataprogrammer kan ikke bare gi de gamle stimuli og glede, men også til en viss grad bremse utviklingen av demens. – Nettbrett som kan kontrolleres med enkle berør­ inger av skjermen, er spesielt godt egnet for demente. Her kan de betrakte bilder av barn, barne­barn og andre kjente og kjære, noe som skaper en velkommen gjenkjennelse Eller de kan lytte til musikk som vekker gode minner. En gammel dame som bodde hos oss var så dement at hun ikke husket noe som helst. Men så fant vi fram til en salme som vi visste hadde betydd mye for henne, og plutselig husket hun alle 21 versene! Ansiktet strålte, dagen hennes var reddet! – Dette er jo gode eksempler på at velferdsteknologi kan gi demente og omsorgstrengende et rikere liv. Men det løser jo ikke det store personalbehovet i framtidas eldreomsorg? – Derfor er det farlig å slå seg til ro med at Norge i dag har den best utbygde offentlige eldreomsorgen i verden. Vi har flest sykehjemsplasser i forhold til folketallet, og bemanningen er både svært god og høyt kvalifisert sammenlignet med andre land. Men utfordringene 30 år inn i framtida blir formidable. – Blant annet vil vi da sannsynligvis ha 160.000 personer med demens i Norge – en fordobling fra i dag. Med stadig færre unge til å arbeide i den offent­ lige omsorgen, har vi ingen muligheter til å bygge oss ut av dette med stadig flere sykehjemsplasser.

Faglig innspill – I stedet må vi innse at det er på tide å trekke viktig lærdom fra andre verdens­deler. I Asia, Afrika og Latin-Amerika er det helt natur­lig at familien tar an­ svar for sine gamle. For dem er god omsorg å be­holde sine gamle familie­med­­­­lem­mer hjemme så lenge som mulig. Dette er en type eldre­om­sorg vi i Norge er dårlige på og hvor jeg mener vi har mye å hente. – Her i Norge er vi jo så godt vant med offent­lige om­ sorgstilbud at for­slaget garantert vil skape debatt. Har vi også andre mulig­heter til å møte de framtidige utfordringene? – Den frivillige innsatsen. Her har vi et stort uutnyttet poten­sial. I dag har vi en halv million pensjo­ nister, i 2050 har vi tre ganger så mange. De aller fleste vil være spreke, og med mye positiv virke­ trang. Dette er en enorm mulighet vi må be­nytte oss langt mer av. – Landets kommuner må i langt større grad ta initiativ og legge for­holdene til rette for å benytte seg av denne ressursen.

– Dette bringer oss fram til et spørsmål som jeg vet du er spesielt opptatt av. Hva er en verdig omsorg ved livets slutt? – Forutsetningen for en verdig siste levetid er at vi må legge til rette for et siste farvel med gode samtaler mellom pasient og pårørende. I tillegg må den døende få tilstrekkelig smertelindring. Det er altså ikke penger eller avansert medisink utstyr som er avgjørende for en god avslutning på livet, men en satsing på de menneskelige kvalitetene. Derfor kan jeg avslutte denne samtalen som jeg begynte: Den gode, mellommenneskelige kom­muni­ka­sjonen vil alltid være langt viktigere i eldreomsorgen enn all verdens avanserte, digitale apparater. .

– Samhandlings­re­formen skal jo gi oss et bedre helse­ vesen med mer effektiv ressurs­ bruk. Drar eldre­om­sorgen noen nytte av denne reformen? – Heller tvert om er jeg redd for. Samhandlings­ reformen er sikkert positiv for sykehusene, men for syke­hjemmene i kommune­ helse­tjenesten har refor­men skapt store problemer. – Taperne blir til syvende og sist de skrøpe­lige og døende pasientene. Tidligere ble disse pasientene sendt til sykehuset fra syke­hjem­mene for å få behand­ling, nå har strømmen snudd. Sam­handlings­refor­men har ført til at døende pasienter på uverdig vis nærmest kastes ut av sykehusene til syke­ hjemmene. Dette er en situasjon syke­ hjemmene verken har kapasi­tet eller kompetanse til å ivareta. VELFERDSTEKNOLOGI

11

Faglig innspill

Morgendagens omsorgsutfordringer Fagforbundets medlemmer i pleie- og omsorgstjenestene gjør en fantastisk jobb! Ja, det kan være fysisk og psykisk utfordrende å jobbe i denne sektoren, men også meningsfullt, givende og lærerikt. Vi er privilegerte som bor i et av verdens rikeste land. Vi har det så godt at vi blir stadig eldre, og i framtida blir det veldig mange gamle her i landet. Dette er bra, selvfølgelig. Men det gir oss også utfordringer i oppgaveløsningen.

Kjellfrid T. Blakstad, leder av Seksjon helse og sosial i Fagforbundet

Derfor er Fagforbundet glad for at den nylig framlagte Stortingsmeldingen «Morgendagens omsorg» (St.meld.29 2012-13), inneholder tiltak som vi støtter og gjerne vil bidra til å løfte fram. Det er fortsatt viktig å satse på rekruttering av ungdom og voksne til de ulike yrkene i pleie- og omsorgssektoren. Det er av avgjørende betydning at arbeidsgivere klarer å trekke til seg arbeidskraft med den ønskede kompetansen. Da er hele stillinger, ei lønn å leve av, en kompetanseutviklende kultur, god ledelse og godt arbeidsmiljø viktige elementer. For kvalitet i tjenestene kan vi trekke fram de tre k-ene, som Helse- og omsorgsdepartementet, KS, Norsk Syke­pleierforbund, Pensjonistforbundet, Kirkens Bymisjon og Fagforbundet lanserte i fjor: Kapasitet, Kompetanse og Kvalitet. Det er flere veier til god omsorg, men det er liten tvil om at de ansatte må spille en hovedrolle for å få det til.

planer, god oversikt over aktuelle kompetansehev­ ingstilbud, økt fokus på oppgavedeling og interesse for og implementering av nye teknologiske løsninger. Teknologi kan aldri erstatte menneskelig omsorg, men som tillegg til menneskelig omsorg kan velferdsteknologi gi et bedre liv for brukeren. Vi ønsker at Fagforbundets medlemmer skal gå aktivt inn i dette fagområdet, søke kompetansehev­ ing på bruk av velferdsteknologi, og bidra til et godt samspill mellom brukere, pårørende og de ansatte i omsorgstjenestene. I arbeidet med å ta i bruk alle tilgjengelige omsorgsressurser, handler det også om et godt samspill med pårørende, og et økt innslag av frivillig innsats. Vi er godt fornøyd med at vår samarbeidspartner, Verdighetsenteret i Bergen, nevnes spesielt i Stortingsmeldingen i forbindelse med økt satsing på opplæring av frivillighetskoordinatorer. Sist, men ikke minst er vi i Fagforbundet opptatt av et økt folkehelsearbeid – i alle faser av livet. Fysisk aktivitet, hverdags­rehabili­tering, aktivitet og miljøarbeid er viktige satsings­områder i fram­tiden. Fag­ forbundets årlige konferanse «KreativOmsorg» presenterer gode eksempler fra hele landet, og i 2014 skal vi for tiende gang arrangere denne møteplassen sammen med våre samarbeidspartnere: Helsedirektoratet, Nasjonal­ foreningen for folke­helsen, Landsforeningen for hjerteog lungesyke og Pensjonistforbundet. Du kan lese mer om dette på www.kreativomsorg.no. Jeg ønsker oss alle lykke til i arbeidet med morgendagens omsorg.

Det er flere veier til god omsorg, men det er liten tvil om at de ansatte må spille en hovedrolle for å få det til.

Den nylig framlagte Stortingsmeldingen peker på at mange av framtidas utfordringer i omsorgssektoren kan løses ved å bruke ressursene på nye måter og innføre nye metoder og arbeidsformer. Helse- og omsorgsministeren vil satse på mer innovasjon, mer forskning, bedre teknologi og ikke minst bedre og sterkere samspill mellom offentlig og uformell omsorg. På denne måten skal velferdsstaten styrkes og videreutvikles. Fagforbundet er spesielt opptatt av forbedringsarbeid knyttet til fagspørsmål – å finne nye metoder og arbeidsformer. Innføring og bruk av kompetanse-

12

VELFERDSTEKNOLOGI

Palliativ behandling

Hva er i grunnen smerte?

KLEM LINDRER: Hva er smerte? Og hva er riktig behandling? Her er det Ester Grønvold som får en riktig god og varm klem av Unni Selte.

– En kveld ble jeg tilkalt av en av pasientene. Han var svært syk, og klaget over smerter. Han fikk to smertelindrende tabletter, og jeg ble sittende en stund ved senga hans. Allerede etter to minutter følte han seg bedre. Da forsto jeg at smerte kan lindres med annet enn tabletter, forteller Unni Selte. <­

Tekst og foto: Jørn Wad

VELFERDSTEKNOLOGI

13

Faglig innspill

PRAKTISK HJELP: Det er selvsagt også en rekke praktiske ting man trenger hjelp til innimellom i et bofellesskap.

HVILE: En god hvil etter endt spasertur hører med.

I fjor fikk Unni Selte prisen «Hele Norges helse­ fagarbeider». I juryens begrunnelse står det at hun utmerker seg som en klok, kreativ og reflektert helse­ fagarbeider som behandler de eldre med respekt og verdighet, og at hun – med sin utstråling, sitt engasje­ ment og sin faglige dyktighet – er en meget god representant for yrket. Til daglig jobber hun ved Sundjordet Bofellesskap i Hole kommune på Ringerike.

Smertebehandling – Som en del av prisen fikk jeg være med på et kurs i

14

VELFERDSTEKNOLOGI

regi av Røde Kors sykehjem i Bergen. Det hadde tittelen «Lær for å lære videre», og er nettopp basert på hva smerte – fysisk og psykisk – egentlig er. Sentralt i kurset sto også hvordan vi skal klare å for­ midle denne kunnskapen til kolleger, forteller hun. – Det vi lærte på kurset ga meg viktig kunnskap å ha med i mitt daglige arbeid. Samtidig ble jeg tvunget til å tenke gjennom smerte og smertelindring på en ny og litt dypere måte: Hva er egentlig smerte? For det var jo ingen tvil om at pasienten vi snakker om, virkelig var fysisk syk; han hadde en alvorlig kreft­sykdom. – Det selvsagt ingen tabletter som virker etter bare et par minutter. Når pasienten opplevde så sterkt lindringen, så var det fordi jeg satte meg ned og snakket med ham, at jeg rett og slett var til stede, sier hun stille, og ser litt ut av vinduet. Unni tenker annerledes enn mange andre, og forsøker også å jobbe på en annen måte. Det er blitt lagt merke til, og har blant annet resultert i en pris.

Følte oss sett – Det var hyggelig å få en pris. Og fagdagen som kommunen fulgte opp prisen med med, gjorde at både jeg og vi som yrkesgruppe følte oss sett. Vi jobber med grupper som ikke lenger har så lett for å stille krav, derfor er det viktig at slikt skjer, forklarer hun.

Palliativ behandling I grunnen har Unni Selte alltid jobbet i eldre­ omsorgen – helt fra hun begynte å ta sommerjobber. Og hun har alltid jobbet lokalt, så de som tidligere var hennes lærere, kontaktpersoner i banken, kom­ munepolitikere, eller kanskje til og med nærmeste familie, møter hun kanskje plutselig igjen i jobben. – Helsepersonell treffer jo folk i sårbare situasjoner i livet. Derfor forsøker jeg å tenke at innenfor de rammene vi har, skal livet – så langt det er mulig – fortsette som før.

Verdighet Unni Selte er opptatt av å behandle hver enkelt beboer etter sine individuelle behov: – Det handler mye om å beholde folks verdighet i hverdagen. La oss ta han som er av den oppfatning at han er på togreise hele tiden, og lett undrende krever svar på nattestid om hvorfor toget har stoppet? Da gjelder det å ta vare på verdigheten hans, samtidig som han må få et svar han kan godta. Så jeg sier at jeg ikke kan svare på det, fordi jeg bare er nattevakten. Det godtar han uten videre, og legger seg til å sove etter å ha blitt ivaretatt på en måte som gir mening – for ham. – Så du må være litt av en løgnhals innimellom? – Ha ha, ja det kan du kanskje si. Jeg vil heller si at vi må ta pasientens livssituasjon på alvor, og gi den støtten og behandlingen som de har krav på – og som de trenger. Vi har jo også en rekke andre løpende oppgaver mens vi er på vakt, men de må aldri få lov til å overskygge den daglige omsorgen vi skal ha for pasientene. – Vi har elleve fastboende og bare ett eneste avlastningsrom her. Alle har sine individuelle behov, og hvis vi klarer å imøtekomme dem på beboernes egne premisser så langt det lar seg gjøre, vil de ha det mye bedre. Og vi vil spare en masse medisinering, det er jeg overbevist om.

med hver enkelt pasient på en måte som gir mening for dem. – Vi må aldri tro at mennesker med demens aldri skjønner hva som foregår; av og til kan en av dem se på meg og spørre: «Hvor blir det av meg da, oppi alt dette. Hva skjer med meg? – Hvordan kan helsepersonell best møte folk slik du ser det? – De må rett og slett forsøke seg litt fram og bli kjent med enkeltmennesket. Noen får vi aldri helt smertefrie, og andre blir aldri helt rolige. Men jeg tror det er ro og trygghet vi alle søker i en slik situasjon, sier Unni Selte. Samtidig mener hun at tryggheten faktisk kan ha sine egne utfordringer: For eksempel i diskusjonene om GPS-merking av pasientene. – Noen synes det er ille, og argumenterer med pasientenes personvern. Jeg ser argumentet, men mener at det ikke holder. Også når vi ikke lenger er i stand til å vurdere konsekvensen av våre handlinger, har vi behov for trygghet. GPS-teknologien er en

TID TIL MENNESKER: Det kan hende vi av og til ikke rekker de ekstra pliktene vi har, om de enn er aldri så viktige. Men så lenge de går ut over døde ting, så får det heller stå til, utfordrer Unni Selte, som ble «årets helsefagarbeider» i fjor.

Hva er kunnskap? Fagkunnskap er viktig, men det kanskje aller viktigste er å kunne behandle og kommunisere med mennesker, mener hun. – Det er viktig å få komme på kurs – få nye impulser og lære mer. Men du kan lese bindsterke verk om faget vårt – hvordan vi i teorien skal hånd­ tere smerte hos pasienter, og hvordan vi skal jobbe med ditt og datt – uten egentlig å forstå så mye mer. Kunnskap er viktig. Svært viktig. Men vi må også spørre oss hva vi skal kunne noe om. Jeg mener at det er vel så grunnleggende å skaffe seg kunnskap om enkeltmennesket slik at vi kan kommunisere

<­ VELFERDSTEKNOLOGI

15

Palliativ behandling sikkerhet for å bli funnet og tatt med hjem til bofellesskapet, uten alt oppstyret som følger med dersom noen går seg bort, sier Unni Selte.

Lett å se

KORTSPILL: Hva med et slag kort? Unni utfordrer, og Ester deler gjerne ut.

16

– Det kan hende at vi ikke alltid rekker gulvvask, rydding og slike ting. Men da tenker jeg at de av­ vikene får vi heller ta. De går tross alt ut over døde ting, og ikke de menneskene vi er her for å ta vare på. – Du ser på folk hvordan de har det, sier hun plutselig, etter en liten tenkepause – igjen. Unni Selte forholder seg litt filosofisk – og ikke så rent lite gjennomtenkt – til jobben sin. Derfor er hun blitt hedret med en pris. Men selv om hun er ydmyk nok til å være både takknemlig og glad for den, er

VELFERDSTEKNOLOGI

hun engasjert på annet hold – det som nemlig førte til at hun fikk prisen: – Så igjen må vi spørre: Hva er i grunnen smerte? Når du ser på noen at de ikke har det bra, må du være der for dem. Samtidig må du ha oversikten over hvordan andre på avdelingen har det, fordi du må behandle alle likt, sier hun. – Noen ganger er det veldig vanskelig – andre ganger direkte frustrerende. Men vi må gjøre denne jobben som best vi kan, og hjelpe hverandre til å bli litt bedre hele tiden, mener Unni Selte.

Demens HYGGE: Nina setter seg ofte ned med pasientene og slår av en prat. – Det er viktig at vi er til stede og møter hver pasient som en likeverdig, sier Nina.

Hva er demens? Demens er en felles­ betegnelse på en rekke syk­dommer i hjernen, og den vanligste er Alzheimers sykdom. Demens kjennetegnes ved svekket mental kapasitet og medfører svikt i pro­ sesser som hukommelse og tenkning, språkevne og læring, følelsesmessig svikt i forhold til kontroll, moti­ vasjon og sosial adferd, og sviktende evne til å utføre dagliglivets gjøremål. Demens opptrer hyppigst hos eldre over 65 år og kalles da aldersdemens.

– Demensomsorg handler om respekt – Målet med arbeidet vårt er å bedre livskvaliteten for hver enkelt pasient, sier spesialhjelpepleier Nina Simonsen ved Vestby sykehjem i Akershus. Tekst og foto: Christine Kristoffersen

VELFERDSTEKNOLOGI

Sykdommen er som regel kronisk, og tilstanden for­ verrer seg med flere og flere symptomer. Noen pasienter får en rask forverring over to til fire år, mens andre har en langsom over 10–15 år.

Demenskontakt Nina Simonsen er demens­ kontakt i Vestby kommune. Hun er også med i demens­ nettverket i Follo, der alle Follo-kommunene har et samarbeid, og driver sam­ tale­grupper for ekte­feller/ samboere/barn/søsken til personer med demens i samarbeid med Kari Jensen, Åse Lende Pung, Jorun Aarmo Lesteberg og Hanne Braastad Rygg.

17

<

Demens En bedre hverdag for personer med demens

– Det er viktig å ta seg tid til pasientene. Snakke med dem og se dem som de personene de er. At vi opptrer rolig og er til stede med hele oss, er veldig viktig. Omsorgen vi gir gjør pasientene trygge, sier Nina.

I 2008 laget spesial­hjelpe­ pleier Nina Simonsen ved Vestby sykehjem studie­ heftet «Miljøarbeid for bedre hverdag – demens». Studieheftet ble gitt ut av Fagforbundet, og kom i andre opplag i 2009.

Felles opplæring Hvordan man oppfører seg sammen med demente har stor innflytelse på livskvaliteten deres. Bare noen snakker med høy stemme, er det nok til å gjøre en person med demens forvirret. Derfor er det viktig at alle som skal jobbe med dem får god opplæring. I 2008 laget Nina Simonsen studieheftet «Miljø­ arbeid for bedre hverdag», et yrkesfaglig studiehefte om demens, med støtte og faglige råd fra Fag­forbundet. – Grunnen til at jeg skrev heftet var at Vestby sykehjem skulle opprette to nye enheter for demente. Men sykehjemmet hadde mange ansatte som ikke tidligere hadde arbeidet med personer med demens, og det ga meg ideen til å lage et opplæringshefte, forteller Nina. Heftet er siden kommet i nytt opplag, og brukes i dag i opplæring av nye pleiere på sykehjem over hele landet.

Hensikten med heftet er å gi alle som jobber med demente en felles opp­læring og for­ ståelse for mennesker med demens og hva de trenger. Det legges vekt på: • Anerkjennelse: Gi pasienten en bekreftelse på hvem hun/han er og at hun/han er verdt noe. For eksempel hilse vennlig, presentere seg, ha øyekontakt og liknende. • Samarbeid: Hjelpe pasienten og gjøre ting i samarbeid med han/ henne. For eksempel ved påkledning: Hjelpe til slik at pasienten klarer å kle på seg selv og får en opplevelse av mestring. Samarbeid med pasienten slik at hun/han ikke «går i stå», men klarer å over­ komme hindringer og vanskeligheter. • Understøttelse: Støtte pasientens eget initiativ og aktivitet. • Validering: Verdsette pasientens erfaringer og følelser. • Positive tilbakemeldinger: Dette er med på å øke pasientens selvfølelse. Kilde: heftet «Miljøarbeid for bedre hverdag – demens» av Nina Simonsen.

18

Nyttig demenshefte GODT: – Det er godt når du grer meg, Fadumo, sier Mary Nordby (95) og nyter den gode omsorgen.

– Helt siden Nina Simonsen begynte som hjelpepleier, har hun hatt interesse for demensomsorg. For fem år siden skrev hun studieheftet «Miljøarbeid for bedre hverdag» som fortsatt brukes over hele landet i opplæring av nye medarbeidere.

Bruke tid – Vil du ha fløte i kaffen din, Liv? – Ja, takk, svarer Liv (86). Det er kaffeservering på Vestby sykehjem. Spesial­ hjelpepleier Nina Simonsen (49) heller opp i koppen. – Vil du ha et kakestykke også? – Ja, takk, men bare et lite stykke. På Vestby sykehjem har de to avdelinger for personer med demens. «Hagestua» ligger i første etasje, «Solstua» i andre. Nina er gruppeleder på Hagestua hvor det bor ti eldre. Nina serverer kaffe og kake til Liv, men tar med en porsjon til seg selv også. Når alle har fått, setter hun seg ved bordet til Liv. Sola strømmer inn gjennom store vinduer, og stemningen på avdelingen er fredfull. De to andre pleierne som er på jobb, setter seg ned med kaffen og tar del i hyggestunden de også. VELFERDSTEKNOLOGI

En av dem som har hatt god nytte av det yrkesfaglige studieheftet Nina har laget, er Fadumo Awdini (46) fra Vestby. Hun jobber som helsefagarbeider på samme avdeling som Nina. – Jeg kommer opprinnelig fra Somalia. Da jeg gikk på norskkurs i 2007 ble jeg utplassert på syke­ hjemmet to dager i uka som en del av språk­opp­ læringen, forteller Fadumo. På sykehjemmet likte hun seg så godt at hun siden har utdannet seg til helsefagarbeider. I dag jobber hun som fast vikar på Hagestua. – Jeg har lest heftet til Nina og syns det er veldig bra. Det handler om hvordan vi som pleiere skal behandle de demente – med respekt. De er voksne mennesker som greier mye selv. Det er viktig at de får gjøre selv det de greier å gjøre, sier Fadumo.

Bønnetid Da Fadumo Awdini begynte på sykehjemmet, var det mange eldre som syntes det var litt uvant at hun hadde mørk hudfarge og brukte hijab. – Jeg husker det var en mannlig beboer som alltid snakket engelsk til meg. Men etter hvert fikk jeg forklart ham at jeg skjønte norsk, sier Fadumo og smiler. Som troende muslim ber hun fem ganger om dagen. Da hender det at hun må be på jobben. – Jeg spør alltid kollegene mine om det passer før

Demens jeg går og ber. Hvis bønnetiden er midt i et måltid, venter jeg selvsagt til vi er ferdig med å spise. Det er aldri noe problem. Bønnetiden varer bare tre minut­ ter, sier Fadumo og smiler forsiktig. Som bønnerom får hun lov til å bruke lintøy­rommet. – De med en annen religion enn oss må utføre de samme oppgavene som oss – også når det gjelder å servere svinekjøtt og alkohol til pasientene, sier Nina Simonsen. Beboerne får servert alkohol til festmiddag, som er en gang per måned, i helgene og i høytidene. Noen pasienter har også sin egen vin, likør eller lignende som de får servert etter eget ønske.

Studiesirkler På Vestby sykehjem har de pleiere fra 18 ulike nasjoner, inkludert Norge. – Bare fra Somalia har vi åtte stykker. Tre av dem har tatt utdanning mens de har vært ansatt her, og en fjerde er under utdanning nå, forteller Nina Simonsen. – Ellers har vi folk fra Zambia, Kenya, Mosambik, Russland, Ukraina, England, Sverige, Tyskland, Vietnam, Kina, Polen, Finland, Taiwan, Kosovo, Pakistan og Thailand. Med folk fra så mange forskjellige kulturer, er felles opplæring viktig. Det har sykehjemmet tatt på alvor. Simonsen, som også er seksjonsleder og leder i Fagforbundet, Vestby, har de siste årene ledet studiesirkelen «Tvang – helst ikke» for Fagforbundets medlemmer på sykehjemmet, og også for noen av Fagforbundets medlemmer i hjemmesykepleien. Hun anbefaler seksjonsansvarlige i andre kommuner å sette i gang slike studiesirkler for medlemmer i demensomsorgen. (Studiemateriell, hefter og dvd, kan bestilles hos forlaget Aldring og helse). – Kompetanseutviklende tiltak på sykehjemmet er nyttig. Jeg er sikker på at det bidrar til økt trivsel, lettere integrering og bedre arbeidsmiljø for de ansatte. Dette viser i alle fall erfaringene fra Vestby sykehjem. Vi har et lavt sykefravær, og leder ved sykehjemmet har deltatt i studiesirkelen. Både hun og begge avdelingslederne støtter alle ansatte som ønsker mer kompetanse. Et eksempel til etterfølgelse, sier Nina Simonsen. 1.april begynte hun i 50 prosent stilling som seksjonsleder for helseseksjon i Fag­ forbundet Akershus. Resten av tiden jobber hun på Vestby Sykehjem.

– Mange av de utenlandske har kanskje mer tålmodighet enn oss norske? Ellers syns jeg ikke det er så store forskjeller. Jeg syns i grunnen vi som jobber her er veldig like – til tross for at vi ser forskjellige ut, sier Nina Simonsen. For noen år siden hadde de en kvinnelig beboer på Hagestua som hele tiden sa hun ville hjem. Men så kikket hun plutselig bort på Fadumo Awdini. – Jeg skal slutte å mase om hjem. For du lengter sikkert mer hjem enn meg, sa hun til Fadumo. – Hva tror du de eldre tenker i møte med de utenlanske pleierne? – Jeg tror at beboerne fort venner seg til dem som jobber her. De ser ikke først og fremst på utseendet til folk, men på hvilken holdning pleierne møter dem med, sier Nina Simonsen. Fadumo Awdini er enig: – Det tok en stund før jeg skjønte hvordan man snakker med beboerne. Det er ikke alltid de finner ordene de vil si – så vi må forsøke å forstå hva de vil si. Men nå går det bra. Nå kjenner jeg dem så godt at jeg føler på meg hva de ønsker, sier hun.

Trives På tavla i gangen til avdelingen Hagestua henger det informasjon om ukas aktiviteter. Beboerne kan være med på både lesergrupper, bingo og trim sammen med de andre beboerne på sykehjemmet. – Jeg trives godt sammen med pasientene. Og så har vi et kjempegodt arbeidsmiljø. Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag, sier Nina Simonsen.

KUNNSKAP: – Vi har mer kunnskap om pleie av demente pasienter nå enn vi hadde for 20 år siden. Det gir en bedre hverdag for pasientene, sier spesialhjelpepleier Nina Simonsen. Etter at hun begynte som hjelpepleier i 1987, har hun tatt videreutdanning i psykiatri, aldersdemens, alderspsykiatri, praktisk pedagogisk veiledning, personaladministrasjon og personalledelse.

Blir kjent med beboerne – Har dere noen bevisste tanker rundt det å få mennesker fra 18 forskjellige land til å jobbe sammen?

OMSORG: – Det viktigste vi gjør er å se mennesket bak sykdommmen, sier Nina Simonsen. Her er Nina og Fadumo på besøk på rommet hos Mary.

VELFERDSTEKNOLOGI

19

Rehabilitering

– Hjelpen stod klar da jeg kom hjem Hun skulle bare løfte en luftrenser. Plutselig smalt det i ryggen. Da hun kom hjem fra sjukehuset, ble hun tatt imot med hjelpemidler og en plan for rehabilitering.

PRESSER LITT: – Rehabilitering handler også om å presse litt, sier Margita Söderberg og forsikrer Kerstin Wikén om at hun trygt kan ta i.

Tekst og foto: Karin E. Svendsen

Kerstin Wikén smiler oppgitt over seg selv. Hun skulle bare flytte på en luftrenser. Den var litt tung, men 76-åringen trodde da hun skulle klare det uten hjelp. Da hun løftet den opp, hørte hun et smell i ryggen. På sjukehuset ble det klart at hun hadde flere brudd i ryggraden. Et halvt år etter husker hun nesten bare sterke smerter og mye morfin fra sjuke­huset.

På vei til større verdighet Hjemmetjenesten og rehabiliteringsteamet i Östersund samarbeider tett for å gi hver enkelt bruker akkurat de hjelpemidler og den bistanden som kan bidra til mest mulig uavhengighet.

k som er medisins Bodil Evertsson ener m d, un MODIG VEDTAK: rs te Ös i habiliteringen ansvarlig for re da de tidlig et modig vedtak de or gj poltikerne gsrehabilitering. satset på hverda

20

VELFERDSTEKNOLOGI

Hver bydel i Östersund har sitt eget rehabili­ terings­team. Ergo- og fysio­terapeuten vurderer potensialet for rehabilitering hos alle nye brukere. Sammen med hjemme­ tjenesten leter de også jevnlig etter muligheter for å trappe ned bistand. – Vi mener hjelp til økt selvstendighet er viktig for livskvaliteten. De fleste opplever verdighet i mestring og selvstendighet, sier Elenor Ivarsson, ergoterapeut i rehabili­ teringsteamet i Erikslund.

Trenger litt eller mye Alle brukere er forskjellige, og behovet for hjelpe­midler, for praktisk bistand og muligheter for rehabilitering varierer mye. – Vi trår til med stor innsats for at en person skal kunne leve uten eller med redu­sert bistand fra hjemme­tjenesten, sier Elenor. Hun forteller at en bruker kan få både toalett, seng, elektrisk rullestol og trappe­heis for å kunne klare seg mest mulig selv. Andre får rehabilitering og hjelpemidler

Rehabilitering Men hjemkomsten husker hun godt. – Der stod dere på rekke og rad med alt jeg trengte av hjelpemidler og planer. Da ble jeg virkelig imponert over dere, sier hun til Margita Söderberg, fysioterapeuten som har utarbeidet trenings­pro­ gram­met hennes og fulgt henne opp siden hun kom hjem. Og Margita bekrefter at de også hadde et møte med teamet på sykehuset og med Kerstin selv i løpet av de to ukene hun var innlagt. – Vi gjør oss kjent med alle pasienter som vil få bruk for hjemmetjenesten etter utskriving, forteller fysioteraputen

Tar bort hjelpemidler Kerstin Wikén minnes noen uker da hun verken kunne stå opp om morgenen, sitte i en sofa, løfte tekoppen, vanne blomster eller vaske opp. Nå står hun opp uten problemer, og hun beveger seg lett med krykker. Etter sykehusoppholdet kjøpte Kerstin klosser for å heve senga. Hun fikk blant annet innerullator og uterullator. Uterullatoren er allerede avviklet. Inne bruker hun også sjelden rullator, så nå mener fysioterapeuten at den også snart kan fjernes. – Målet mitt er å gå de 300 meterne bort til kiosken uten krykker, sier Kerstin. – Om du fortsetter å trene, blir musklene snart sterke nok både i beina og ryggen, mener fysio­terapeuten.

en periode etter en syke­hus­innleggelse. Rehabili­ terings­teamet trekker tilbake både hjelpe­midler og trening etter hvert som brukeren blir sterkere. En tredje hovedgruppe er eldre mennesker som får hverdagsrehabilitering over lang tid for at de ikke skal bli enda mer avhengig av hjemmetjenesten.

Øyne som ser Rehabiliteringsteamet er avhengig av at hjemme­ tjenesten observerer og er på utkikk etter forandringer hos brukerne. Derfor får alle ansatte kontinuerlig kursing i hverdagsrehabilitering.

Modige politikere satset på rehabilitering De gamle i Östersund lever mer selvstendig enn før. Politikerne satset penger på rehabilitering i hver­ dagen. Gevinsten er høyere livskvalitet og lavere kostnader til hjemmehjelp og pleie. – Hverdagsrehabilitering handler om å bevare funksjoner. Kanskje også om å øke styrken til den enkelte litt, sier Bodil Evertsson, ergoterapeut og

Den største hindringen nå er den tunge ytterdøra nede. – Jeg skal sette inn en døråpner. Da blir du selv­ stendig, lover Margita. Kerstin skal også skaffe seg et dusjssete, og ser fram til hun kan dusje når hun vil. Like etter at Fagbladet møtte henne, begynte Kerstin på gymnastikken på Trivseltreffet. Der vil hun fortsette også etter at rehabiliteringen avsluttes.

Suksessfaktorer

Målbevisst trening Kerstin hadde klart seg uten hjelp inntil uhellet. Nå trener hun to ganger daglig for igjen å bli uavhengig av både hjemmetjenesten og hjelpemidler. Hun går opp og ned trapper, og hun gjør øvelser innendørs både med og uten vekter. Fra begynnelsen gikk hun opp og ned trappene med selskap. Nå klarer hun seg alene. De første dagene kom fysioterapeuten og så til at hun gjorde alle øvelsene rett. Nå er Margita bare innom en gang i blant for å konstatere at Kerstin trener riktig, og at hun blir sterkere og mer rørlig. – Her trengs lang rehabilitering, men det vil ta slutt, lover fysioterapeuten når hun ser hvordan Kerstin jobber seg gjennom øvelsesprogrammet. – Du er skikkelig flink. – Jeg begynner nesten å bli imponert over meg selv også, smiler Kerstin.

medisinsk ansvarlig for rehabilitering i Östersund kommune i Midt-Sverige.

En kommune i bresjen Östersund gikk foran da de satset på hverdags­ rehabilitering allerede fra slutten av 1990-tallet. – Politikerne gjorde et modig vedtak da de satset på hverdagsrehabilitering og ansatte 22 ergo- og fysioterapeuter til tross for lav økonomisk vekst, mener Bodil Evertsson. For 12 år siden hadde Östersund fem ergo­ terapeuter og bare et par fysioterapeuter. To av terapeutene gjennomførte et prosjekt med stor inn­ sats på rehabili­tering i en liten del av kommunen. Samtidig som behovet for hjemmetjenester økte i resten av Öster­sund, sank det i denne delen av kommunen. – Prosjektet overbeviste samtlige politikere, uansett partitilhørighet, og i dag har vi 22 ergo­terapeuter og 21 fysioterapeuter i kommunen, forteller Evertsson.

VELFERDSTEKNOLOGI

Bodil Evertsson, ergo­ terapeut og medisinsk ansvarlig for rehabilitering i Östersund er overbevist om at det systemet de har utarbeidet for hverdags­ rehabilitering er framtids­ rettet. – Konseptet fungerer, men det går ikke av seg selv, sier hun. I tillegg til at alle ansatte i hjemmetjenesten trenger en arena for tverrfaglige diskusjoner, mener hun også at følgende må på plass: • Hjemmetjenesten må ha tilstrekkelig mange ergoog fysioterapeuter. • Leder i hjemmetjenesten må hele tida prioritere tid til felles møter slik at alle som møter en pasient eller bruker, får snakket og reflektert sammen. • Leder må holde fast ved at muligheter for å styrke brukeren alltid blir vurdert nøye før andre tiltak settes inn. • Alle som arbeider i hjemme­ tjenesten må læres opp av ergo- og fysioterapeuter til å se muligheter for rehabili­ tering og bidra til opp­ trening. • Øverste leder i hjemme­ tjenesten må ha høg­skole­ utdanning i et helsefag.

21

Faglig innspill

Har vi egentlig en omsorgskrise? Mange snakker om framtidas om­ sorgs­k rise. Men kriser oppstår fordi vi forsøker å løse nye problemer med gamle virkemidler i stedet for å utnytte mulig­hetene og tenke nytt. De siste 30 årene har Norge ut­ viklet en særegen velferdsmodell for å møte behovene til eldre og funksjons­ ­hemmede. Omsorgs­opp­gaver er ført ut av familien og omgjort til ordinært lønnsarbeid utført av fagutdannede ansatt i kommunene. Denne modellen har mange for­ deler. Kvinner har kunnet tre ut av tradisjonelle, ubetalte omsorgs­roller. 260.000 personer mottar hjelp, uav­ hengig av sin private økonomi. Rettig­ heter har erstattet avhengig­het og utrygghet. Om bare 13 år – i 2026 – vil norgeshistoriens største fødselskull (1946-årgangen) feire sine 80-årsdager. Mange flere vil leve lenger, og oppleve at hjernen svikter gjennom demens­ sykdommer. Antall dødsfall vil øke fra 40.000 til over 60.000 per år. Mange vil oppleve å bli alene etter at ektefelle og venner faller fra. Og ikke minst kan flere mennesker med svekket helse bli til en bølge av stygge ulykker. Satt på spissen vil bekjempelse av fall, ensomhet og kognitiv svikt bli en av morgendagens store samfunns­ oppgaver. Dersom vi tar utgangspunkt i hvordan vi i dag løser omsorgs­ oppgavene, og bare ganger det opp med at flere mennesker i framtida vil leve lenger og med flere helseproblemer samtidig, får vi en dyster mangel på arbeidskraft.

22

VELFERDSTEKNOLOGI

Faglig innspill Fortsetter vi med å rekruttere ansatte til omsorgs­ sektoren nesten bare blant kvinner, og behandler arbeidskraften slik at den har 10–12 prosent sykefra­ vær, mye deltid og tidlig uførepensjonering, vil enkle regnestykker vise at tre av fem jenter må velge omsorgs­y rker hvert år i de neste femti årene. Dette er verken ønskelig eller mulig. Derfor blomstrer krisepåstandene. Men den såkalte omsorgskrisen skapes ikke av eldrebølgen. Krisen skapes av forestillingen om at ting ikke kan gjøres annerledes enn i dag. Tenkes det nytt, er en helt annen framtid mulig. Heller enn å dvele ved begrensningene ved dagens modell, må vi arbeide fram de store mulighetene som ligger ikke bare i å møte befolkningens behov, men også gjøre det på måter som bedrer samfunnet for alle. For det første, flere eldre betyr helt opplagt at mer ressurser må inn i omsorgsfeltet. Men heller enn bare å tenke økte skatter og flere ansatte, må vi spørre: Hvilke behov vil eldre ha? Hva slags løs­ ninger ønsker vi i alderdommen? Hvem sitter med nøkkelen for å dekke behovene våre? Ensomhet og passivitet kan lett følge med aldring. Da framskyndes mange aldrings- og sykdoms­ prosesser, og hjelpebehovene blir store (og dyre). Om vi holder oss aktive i samkvem med andre, forlenges selvhjulpenhet og helse. God livskvalitet er det billigste. Men denne doble gevinsten kommer bare om omsorgssektoren åpner seg mot samfunnet og inviterer til samhandling med alle krefter som kan bidra i en samfunnsdugnad mot ensomhet, og for aktiv aldring for alle. For det andre, mulighetene til å bruke ny teknologi i omsorgssektoren må oppdages og utnyttes. Da vil vi se de store mulighetene som ligger i å øke den enkeltes evne til å mestre dagligdagse aktiviteter, til å gjøre omgivelsene tryggere, til å motta flere helse­ tjenester i egen bolig, og – ikke minst– til at de an­ satte i sektoren kan arbeide på bedre måter. Og – enten vi liker det eller ikke – en omsorgssektor med mer bruk av moderne teknologi, blir nok også mer attraktiv som arbeidsplass for gutter. For det tredje, de aller fleste ønsker å bo hjemme så lenge som mulig. Men hvor godt de kan klare seg, bestemmes like mye av boligens utforming som av egen helse. Vi nordmenn er flinke til å endre boligen når vi får barn. I årene som kommer må vi bli like gode til å tilpasse boligen til livets siste fase. Boligmassen må

bygges om slik at den passer bedre til en befolkning med flere eldre og funksjonshemmede. Sammen med velferdsteknologi og hjelpe- og helsetjenester levert hjemme, kan flere bo bedre, tryggere og lenger der de mest ønsker å være. Og som en ekstra bonus kan behovet for nybygging av dyre sykehjemsplasser dempes. For det fjerde, det er et paradoks at samtidig som omsorgssektoren er stor og skal vokse, er innsatsen på forskning og utvikling mikroskopisk. Heller enn å tro at dagens modell er den endelige og rette måten å gjøre tingene på, er det klokere å anta at omsorgs­ sektoren, akkurat som all annen virksomhet, kan utvikle nye og bedre tjenester utført på både bedre og billigere måter. Mange av morgendagens omsorgsløsninger kjen­ ner vi ennå ikke. Vi finner dem heller ikke uten at innsats settes inn på utforsking, oppdaging og ut­ prøving av nye løsninger. Men skal dette være gode løsninger, kreves det systematisk involvering av ansatte, pårørende og brukere i alt utviklingsarbeid.

Kåre Hagen er direktør i Nova – Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Han ledet det regjeringsoppnevnte utvalget som leverte rapporten «Innovasjon i omsorg» i 2011.

Ofte snakkes det om eldrebølge og omsorgs­ sektoren som en belastning på økonomien. Ikke bare er dette umoralsk overfor dem som gjennom lange arbeidsliv har bygget velferdssamfunnet. Det er også feil. Økt bruk av velferdsteknologi og klok ombygging av boligene, skaper etterspørsel mot næringslivet. Bedrifter må se de kommersielle mulighetene i å utvikle produkter og løsninger som flere og mer kjøpekraftige eldre vil ønske. Folk eldes i alle land. Næringslivet må se eksport­ mulighetene. Forutsetningene for suksess er gode: Verden ser opp til den nordiske velferdsmodellen. Norge har sterke kunnskapsmiljøer innenfor teknologi og bolig. De må utforske omsorgsektorens behov, og kommunene må bruke sin makt til å drive frem leveranser av gode kvalitetsprodukter. All erfaring så langt viser at markedet kan spille en mye bedre rolle som underleverandør til offentlige tjenester, enn ved å overta ansvaret for tjenestene. Konkurranseutsetting gir ikke nyskapende tjenester, bare et jag etter å levere gamle løsninger på en billigere måte. Kriser oppstår når vi prøver å løse nye problemer med gamle virkemidler, når tilvante forestillinger oppfattes som de eneste sanne. Klarer Norge, i et samarbeid mellom politikere og nytenkende krefter i fagbevegelsen, i det sivile samfunnet og i næringslivet å utnytte de store mulighetene som ligger foran oss, kan vi ta eldrebølgen heller enn å frykte den! VELFERDSTEKNOLOGI

23

Digital formidling

FORNØYD: – Jeg trives godt her på Nygård, og maten er veldig god, sier Astrid Nordahl (80). Hun er en av de som daglig får sin styrke­drikk for å komme i form. Her ser vi henne sammen med hjelpepleier Grethe Holm.

Matglede i Sandefjord – Det er helheten av varme hender, medisiner og riktig ernæring som skaper bedre helse, sier avdelingsleder Erlend Eliassen. Ved Nygård bo- og behandlingssenter i Sandefjord kan pasienter og beboere velge hva de vil spise. Tekst og foto: Randi Johnsen

– Et måltid skal være fristende for øye og gane. Samtidig skal det være næringsrikt og tilpasset den enkelte. Slik beskriver Erlend Eliassen (41) det ukent­ lige menyforslaget som sendes til avdelingene. Han utdyper det slik: – Hvis noen har individuelle ønsker, prøver vi å oppfylle dem. Yngre pasienter vil kanskje foretrekke en frisk salat, framfor middag med poteter og saus. Etter noen år som kjøkkensjef og kantineleder utdannet han seg til kostøkonom. Senere jobbet han

24

VELFERDSTEKNOLOGI

flere år ved Radiumhospitalet og på Sagenehjemmet i Oslo. For seks år siden tok han med seg familien og flyttet til Sandefjord hvor han ble avdelingssjef ved Nygård bo- og behandlingssenter. Her har han videreført han sine erfaringer med kostveiledning, og fortsatt å jobbe med vekt og underernæring.

Underernæring – I dagens samfunn fokuseres det mye på overvekt og de plagene dette medfører. Like fullt viser det seg at

Ernæring hver tredje eldre person – enten de bor hjemme eller på sykehjem – er under­vektige, forteller Eliassen. Han sier videre at under- og feilernæring gir dårligere helse og livskvalitet, øker faren for svimmel­het og brudd­skader ved fall, og gir økt risiko for liggesår. – Alle pasienter burde veies regel­messig for å fange opp under­ernæring så tidlig som mulig. Hos oss har vi i dag faste rutiner på at alle veies ved innleggelse og senere med jevne mellomrom, sier han. Erlend Eliassen forteller at han ble sett på som litt rar da han løp rundt i gangene på Radium­hospitalet og ville veie pasienter og vite hva de spiste. Men etter hvert har mange forstått betyd­ningen av dette arbeidet. – Undervektige og tynne har et dårlig immun­ forsvar, derfor bør personer over 70 år ha en BMI (body mass index) mellom 25 og 28, mener han.

Håndbok for riktig kost Hans store interesse for pasien­tens kosthold og trivsel resul­terte blant annet i en forespørsel fra Helse­ direktoratet om å med­v irke i arbeidet med den nye Kost­håndboken. – Jeg var en del av redaksjonen, og jobbet med redigering og layout i over to år før ut­g ivelsen i 2012. Boka har en rekke bidrags­ytere, og alt skulle kvalitets­ ­sikres. Det var mye faglig uenig­het under­veis, og store diskusjoner om hva som var best og riktigst. Selv er jeg godt fornøyd med resul­tatet. Det har blitt en innholdsrik bok med gode råd og veiledninger. Her finner du nøkkelen til en standard­­kost for friske og en egen kost for syke, sier Eliassen, som represen­terer Fagforbundet i arbeidet med boka. I ettertid har avdelingslederen vært en flittig benyttet foredrags­holder, og har besøkt institusjoner over store deler av Norge. I sin egen kommune har han undervist alle som jobber i hjemme­tjenesten – også her med tanke på underernæring. – Alle som jobber med eldre og syke har en utfordring. Vi må se hele mennesket og vi må våge å si fra når noe er galt, sier han.

Ukemeny

– En pasient som nærmer seg 90, har ikke alltid samme oppfatning av et godt måltid som en 40-åring. Vi hadde tidligere en periode med valg­fri meny, men for mange pasienter ble det ble rett og slett for vanskelig å ta et valg. I dag har vi en fast ukemeny med mulighet for ønskekost. Det fungerer veldig bra, forteller Eliassen som også kan tilby et bredt utvalg av pålegg til brød­måltidene. Oppskåret frukt og kjøkkenets egen «styrkedrikk» med fruktog bær er også faste innslag på menyen. – Vi har tre hoved­måltider, et mellom­­måltid og et kakemåltid. I tillegg er det mulig å få en kveldssuppe som lages på kjøkkenet. Dette er måltider som fungerer veldig bra, men personlig skulle jeg ønske at middagen ble inntatt på ettermiddagen og ikke klokken 13.30, slik vi har det i dag. I norske hjem er det svært få som spiser middag midt på dagen, og Nygård er jo hjemmet til alle som har institusjons­ plass, sier Eliassen.

Ved Nygård bo- og behandlingssenter er det 148 sengeplasser fordelt på en langtidsavdeling, en kort­ tids­avdeling for opptrening og avlast­ning, et av­ klarings­senter som er opp­rettet i forbindelse med sam­handlings­ reformen, og en lindrende enhet. Dette betyr at senteret har stor aldersspredning – noe som blant Erlend Eliassen, avdelingsleder­ annet gjenspeiles i måltidene.

Det viktigste vi i sektoren gjør, er å jobbe tverrfaglig.

DIETT: På et stort boog behandlingssenter er det mange som er avhengig av en spesiell diett. Bente Jaehn er ernæringsfysiologistudent og hospiterer for tiden på Nygård. Sammen med avdelingslederen har hun ansvaret for de ulike diettene som skal lages.

Næringsrik «shot» I perioder har avdelingslederen jobbet tett på pasienter og beboere, men har etter hvert løsrevet seg noe: – Hovedansvaret bør alltid ligge på VELFERDSTEKNOLOGI

<­ 25

Ernæring Nygård bo- og behandlingssenter • Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Vestfold. • Kåret til Årets begeistringsbedrift i Vestfold i 2011. • 148 sengeplasser fordelt på langtidsavdeling, korttidsavdeling for opptrening og avlastning, avklaringssenter og lindrende enhet. • Kjøkkenet på Nygård har 7,2 årsverk og produserer mat til 348 brukere fordelt på fem av byens institusjoner. • Er i ferd med å bli sertifisert som miljøfyrtårns­ bedrift. • Satser på velsmakende, god og næringsrik mat. • Pasienter og beboere får tilbud om ønskekost.

avdelingen, men fortsatt hender det at jeg tar meg en runde for å høre hva den enkelte liker å spise. Dette er kanskje spesielt viktig med tanke på de aller sykeste. Blant annet vet jeg at pasienter på lindrende enhet ofte har dårlig matlyst eller sliter med å svelge. Da prøver jeg å finne fram til noe som smaker. En næringsrik «shot» med fløte og frukt bruker å falle i smak. Eliassen sier videre at dette er ingredienser som også er veldig effektive for pasienter med liggesår. – Vi har sett at denne proteindrikken gjør at sår gror mye raskere enn ved bruk av salver. Når sår gror raskt, kortes liggetiden. Det er best for pasienten, og kommunen sparer samtidig penger. Dessuten koster kjøkkenets egen «styrkedrikk» bare en tredel av den som kjøpes på apoteket, sier han med et stort smil.

Mindre avfall For en avdelingsleder som er utdannet kostøkonom, er selvfølgelig kostøret en viktig del av driften. Et variert kosthold med gode råvarer koster penger. Samtidig er det mye svinn. Mat som har vært innom en avdeling, kan ikke brukes senere selv om den kommer urørt tilbake til kjøkkenet. – For to år siden hadde vi 30 tonn avfall, men i fjor var dette redusert til 26 tonn. Innføringen av ønske­ kost har utvilsomt vært en viktig med­v irk­ning til denne reduksjonen. Ingen er tjent med å servere mat som ikke faller i smak, sier Eliassen, som har som mål å redusere avfallet til 20 tonn.

Drikk nok vann Eliassen har et budsjett som i gjennomsnitt tilsvarer et forbruk på 40-50 kroner pr. pasient i døgnet. Det satses på et balansert kosthold med grønnsaker, kjøtt og fisk. Selv mener Eliassen at et jevnt inntak av fet fisk som ørret, laks, sild, makrell, ansjos og sardiner er viktig. Ikke minst med tanke på vitamin D og omega 3. – De eldre trenger både vita­miner og mineraler. Når vi daglig serverer oppskåret frukt, vet vi at behovet for C-vitaminer blir ivare­tatt. B12 er også viktig. Det finner vi blant annet i kjøtt, lever, egg og melk. – Hva annet er viktig å huske på? – Vann. Alle trenger 30 ml vann pr. kilo kroppsvekt i døgnet. Det er ikke alltid like lett å få en pasient til å drikke nok. Han sier videre at både angst og depresjon ofte kan bedres med mat: – Etter at vi utvidet kosttilbudet med tettere mål­tider, har vi sett en markant nedgang i bruken av sovetabletter og medisiner. En pasient som våkner om natten, roer seg ofte når de får noe å spise eller drikke i kombinasjon med varme hender på men­nesker som prater.

Trangt budsjett – Hva er din største utfordring som avdelingsleder? – Den største utfordringen er kanskje å få bud­ sjettet til å strekke til. Her gjelder det å jobbe på lag. Jeg tror hemmeligheten er å motivere de ansatte. Det ligger mye idealisme i det å lage god og nærings­ rik institusjonsmat med et lavt kostøre. Vi burde hatt

Kosthåndboken Helsedirektoratet utga i 2012 en ny versjon av «Kost­hånd­boken» – en 270 siders nasjonal veileder i ernæring i helse- og omsorgstjenesten. Den skal være rettesnor for blant annet sykehjem, sykehus, fastleger og helse­stasjoner/skolehelse­tjeneste i Norge. Avdelingsleder Erlend Eliassen ved Nygård bo- og behandlings­senter har bidratt med det redaksjonelle arbeidet. Flere av bokas bilder er tatt på Nygård. Boka kan bestilles gratis fra Helsedirektoratet. E-post: trykksak@helsedir.no

26

VELFERDSTEKNOLOGI

Ernæring flere penger å rutte med, men slik er det dessverre ikke. Vi må klare oss med det vi har. Videre påpeker Eliassen betydningen av et godt samarbeid mellom kjøkken og avdelingene: – På de månedlige samhandlingsmøtene får vi rettet opp det som har gått galt, selv om det meste er bra. Det handler om å ha respekt for hverandre. Kjøkkenet på Nygård får mange gode tilbake­ meldinger, men sjefen selv ønsker å dele denne æren med gode kolleger, som han beskriver som flinke og engasjerte. – Hva er hemmeligheten bak din suksess? – Jeg er veldig opptatt av det jeg gjør, og har vel også vært heldig som får lov til å utfolde meg i tråd med ideene mine. Ellers tror jeg det er mange flinke institusjoner der ute, men de snakker kanskje ikke så høyt. Forskjellen ligger i det å tørre å satse, tørre å være modig, tørre å skape en endring. Til syvende og sist har vi de samme utfordringene over hele landet: Vi har en økonomi å forholde oss til, vi må lage systemer for samhandling mellom avdelingene og kjøkkenet, og vi må kunne tilby rett mat til rett tid. – Og er det fortsatt noen som lurer på noe, fins de fleste svarene i Kosthåndboken, avslutter den smilende avdelingslederen i Sandefjord. STYRKEDRIKK: Kokkens styrkedrikk består blant annet av frukt/bær, fløte, egg og sukker.

Næringsdrikk Denne energidrikken gis til syke personer som har liten eller ingen matlyst. Gir åtte porsjoner à 1,5 dl. Hver porsjon er på 390 kcal. Kan oppbevares tre dager i kjøleskap. Bruk blender eller stavmikser.

ØNSKEKOST: – En god hamburger kan bestilles som «ønskekost», opplyser kokke­lærling Kyrre Wesergaard.

6 dl kremfløte 1 dl helmelk 50 g bær/frukt (gjerne frosne) 4 egg 1 dl sukker 2 dl iskrem

Tips Bruker du bare bær/frukt og Biola eller yoghurt, blir det en sunn energidrikk for friske. Med litt havregryn metter det mer. VELFERDSTEKNOLOGI

27

Faglig innspill

28

VELFERDSTEKNOLOGI

Faglig innspill

Marte Meo-praktiker­ utdanning i omsorgen for personer med demens Personer som rammes av demens får redusert evne til å kommunisere, og omsorgspersoner stilles over­for betydelige utfordringer når det gjelder observasjon, kommunikasjon og tiltak. Styrking av omsorgspersoners kommunikasjonsferdigheter er derfor viktig. Marte Meo – som betyr «av egen kraft» – er en kommunikasjonsbasert og løsnings­ orientert veiledningsmetode som bruker video for å belyse og illustrere temaer til bruk i veiledning. Marte Meo-veiledning benyttes for å hjelpe omsorgs­g ivere til å finne nye løsninger når samspillet med pasienten blir utfordrende. Målet er å ivareta og opprettholde personens gjenværende ressurser og identitet gjennom funksjonsstøttende kommunikasjon. Utgangspunktet er grunnleggende prinsipper for mellommenneskelig samhandling, der individets behov for å bli sett og bekreftet står i sentrum. Dette er også sentrale mål ved personsentrert omsorg, en tilnærming som først ble introdusert av den engelske psykologen Tom Kitwood . Personsentrert omsorg innebærer å verdsette personer med demens, å ta den demensrammedes perspektiv, å behandle personer med demens individuelt, og å skape et positivt sosialt miljø. Det som i størst grad skiller Marte Meo-metoden fra andre personsentrerte tilnærminger, er bruk av video som hovedredskap for å skolere omsorgs­personell. Elementer for funksjonsstøttende kom­muni­ kasjon. I veiledning blir omsorgspersonell som arbeider med personer med demens, skolert i prin­ sippene for funksjonsstøttende kommunikasjon, som beskrevet i Tekstboks 1. Rammebetingelser som fysisk tilrettelegging og tydelig ledelse, er nødvendig og danner utgangspunkt for kommunikasjon. Elementene henger sammen; de går over i hverandre og kan brukes enkeltvis eller samlet, avhengig av pasientens behov i samhandlings­ situasjonen. Korte sekvenser av ulike hverdagslige

samspillsituasjoner mellom omsorgs­person/pasient blir filmet. Gjennom videoveiledning blir omsorgs­ giver gjort oppmerksom på betydningen av de små nyansene i samspillet.

Grunnelementer for funksjonsstøttende kommunikasjon 1. Behovet for å bli møtt på en trygghetsskapende og tillitvekkende måte (relasjonell oppvarming): Kontaktetablering: ved å bli møtt med smil, blikkontakt og et engasjert kroppsspråk, kan pasientens utrygghet og angst for å mislykkes dempes, og forventninger om å lykkes styrkes. Gjentas under handlingsforløpet. 2. Felles oppmerksomhet og bekreftelse av initiativ: Omsorgspersonen er oppmerksom på pasientens initiativ og fokus. Omsorgspersonen benevner og bekrefter dette med ord, lyder eller mimikk. Omsorgspersonen legger til rette for at pasienten skal reagere tilbake. 3. Informasjon om det som skjer og skal skje: Omsorgspersonen skaper trygghet og forutsigbarhet gjennom trinnvis benevning av handlinger og opplevelser i samspillsituasjonen. 4. Anerkjennelse underveis i handlingsforløpet: Omsorgspersonen bekrefter pasienten og gir anerkjennelse verbalt i form av utsagn som fint, bra, takk og lignende eller i form av smil, nikk og andre positive ikke-verbale signaler. 5. Hjelp til å være i rytme og oppleve å være i kontakt (turtaking): Omsorgspersonen tar hensyn til og avventer og bekrefter pasientens reaksjon slik at det blir en vekselvirkning eller rytme i samspillet. 6. Markering av start og avslutning: Pasienten får hjelp til å starte og avslutte en handling ved at omsorgspersonen markerer overgangen ved hjelp av stemmebruk og/eller bevisst berøring. 7. Individuell tilpasset fysisk berøring: Omsorgspersonen håndleder om nødvendig pasienten gjennom handlingsforløpet. Omsorgspersonen gir om nødvendig pasienten fysisk nærhet ved angst. 8. Støtte til å tåle og til å mestre ubehag: Omsorgspersonen hjelper pasienten til å holde ut mulige ubehagelige, men nødvendige oppgaver, slik som tannpuss og kroppsstell. Omsorgspersonen er bevisst sin følelsesmessige inntoning i slike situasjoner gjennom å anerkjenne pasientens utrykk for smerte eller ubehag og ved å ikke bagatellisere. 9. Hjelp til å presentere seg og til å reagere på andre (triangulering av personer og objekter): Omsorgspersonen støtter pasienten til å opptre sosialt, ved å benevne pasientens og andres reaksjoner, og gjennom å knytte presentasjonene til konkrete forhold i omgivelsene. Presentasjon av objekter (eksempelvis klær) kan bidra til å skape gjenkjenning. VELFERDSTEKNOLOGI

29

<

Faglig innspill Skolering i metoden. Det er et krav at den som veileder i metoden har autorisasjon som Marte Meoterapeut. Dette er en toårig videreutdanning som krever minimum 3-årig helse–og sosialfaglig utdan­ nelse for å kunne gjennomgå programmet. Marte Meo- praktikerutdanning er et alternativt utdan­ nings­­program for personell som ikke har 3-årig høy­ skoleutdannelse, eller i de tilfellene der det er uhensikts­messig å gjennomføre Marte Meo- veileder­ utdanning.

Psykologspesialist/ førsteamanuensis LinnHeidi Lunde, Haukeland universitetssykehus/ Universitetet i Bergen.

Marte Meo- praktikerutdanning ORGANISERING: • Gruppe på inntil ti personer. • Samlingene ledes av Marte Meo terapeut. • Teoretisk introduksjon og demonstrasjon av grunn­ elementer i funksjonsstøttende kommunikasjon. • En dagssamling om kommunikasjon. • Fem dags-samlinger a seks timer eller 10 samlinger a tre timer. • Omsorgsgiver sjekker at informasjonsskjema er fylt ut.

Geriatrisk sykepleier/ master i kliniske hjelperelasjoner Marianne Munch, NKS Olaviken alderspsykiatriske sykehus.

INNHOLD: • Trene seg i å lese pasientens kroppsspråk ved å studere filmklipp. • Gjennomgang og drøfting av grunnelementene i funksjonsstøttende kommunikasjon. • Bli veiledet på medbrakte filmer. KRAV TIL EGENINNSATS: • Deltagerne må sørge for, i samarbeid med avdelingsleder/ gruppeleder/primærsykepleier, at tiltak og resultater blir fulgt opp • Deltagerne må lære seg grunnelementene i funksjons­ støttende kommunikasjon. • Deltagerne tar med egne filmopptak. KRAV TIL GODKJENNING: • Har innsikt i og mestrer kommunikasjonselementer i samhandling med egne pasienter. • Ikke overstiger 20 prosent fravær fra kurset.

Marte Meo- praktikerutdanning er et innførings­ kurs som strekker seg over fire til seks måneder. Gruppene organiseres på den enkelte arbeidsplass eller avdeling, og samlingene ledes av autorisert Marte Meo-terapeut. Det veksles mellom under­

30

VELFERDSTEKNOLOGI

visning og praktiske øvelser, og deltakerne får en introduksjon i funksjonsstøttende kommunikasjon. Hver deltaker bidrar med minimum to videoopptak av seg selv i samspill med pasient/pasienter. Videoopptakene tar utgangspunkt i hverdagslige samspillsituasjoner som måltider og stell. Grunn­ elementene blir gjennomgått og drøftet, og del­ takerne får trening i å lese pasientens kroppsspråk ved å studere filmsekvenser fra egne filmopptak. Se tekstboks 2. for en oversikt over Marte Meopraktikerutdanningen. Hva vet vi om effekten av Marte Meo-metoden? Omsorgspersonell som har fått vei­ledning i metoden formidler at de er blitt mer nysgjerrige og oppmerk­ somme på hva som skjer i ulike samspillsituasjoner, og hvilke behov pasienten til enhver tid har. Det har vært gjennomført intervjuer av omsorgsgivere som har gjennomført Marte Meo-terapeututdanning. Infor­mantene har gitt beskrivelser av hvilken betyd­ ning det har hatt for dem å lære metoden og å bruke den i veiledning av annet omsorgspersonell. Tilbakemeldingene fra informantene er blitt sammen­fattet i fire hovedkategorier: • Å få et konkret arbeidsredskap. • Å få økt bevissthet. • Å få felles kunnskap. • Å få opplevelsen av å møte pasientenes individuelle behov på en bedre måte. Evaluering av Marte Meo-praktikerutdanning viser at dette innføringskurset gir omsorgspersonell en opplevelse av å yte personsentrert omsorg. Sam­tidig melder kursdeltakerne tilbake at Marte Meo-metoden også fører til økt jobbtilfredshet. (se lenke til vår artikkel i tidsskriftet Demens og Alderspsykiatri nr. 3/2012). Metodens begrensninger. En av de største inn­ vendingene mot Marte Meo-metoden har vært at den mangler basis i forskning, og at det er et begrenset antall studier å vise til når det gjelder effekt. Ved søk i anerkjente databaser finnes få treff når det gjelder vitenskapelige publikasjoner. De studiene som foreligger, er først og fremst av kvalitativ art, og hvor man har intervjuet omsorgs­ personell om nytten av metoden. I Norge pågår det for tiden to doktorgradsstudier med utgangspunkt i Marte Meo-metoden, en av disse er rettet mot personer med demens og omsorgspersonell. Anbefalinger for praksis. Ved skolering av omsorgspersonell i Marte Meo-metoden anbefales

Faglig innspill følgende punkter for vellykket gjennomføring: • Praktikerutdanningen ledes og gjennomføres av Marte Meo-terapeuter/veiledere. • Deltakerne bør være fra samme avdeling slik at flest mulig tilegner seg den samme kompetansen. • Lederforankring og tilstrekkelige ressurser mens utdanningen pågår er viktig, slik at deltakerne kan ha hele kursdager uten å måtte gå på jobb først • Lederoppfølging og tilrettelegging før, under og etter er nødvendig. Lederdeltagelse anbefales. • Mellom samlingene er det viktig at deltakerne får konkrete oppgaver som å filme, prøve ut tiltak og lage tiltaksplaner Lenke til hovedartikkel i tidsskriftet Demens og Alders­psykiatri, nr.32012:http://www.aldringoghelse.n/?PageID=4243&Item ID=3514

VELFERDSTEKNOLOGI

31

Aktivisering

Når aktivitet blir medisin En beboer på et sykehjem trenger mer enn vafler og kaffe, tenkte fysioterapeut Lone Koldby i Stavanger. Nå har hun innført aktivitetsdosetten og gitt mange sykehjemsbeboere en bedre hverdag. Tekst: Tonje Pedersen Foto: Jan Inge Haga

Det er tidlig formiddag på Vågedalen sykehjem like utenfor Stavanger. På dagsenteret i første etasje spiller beboerne og dagbrukerne quiz. I tredje etasje, på langtidsposten, er dagen minst like travel. Selv om noen dupper av i stolen i stua, er de aller fleste våknere enn noen gang. Her har sykehjemmet nemlig innført aktivitetsdosetten, som skal være det stikk motsatte av det velkjente begrepet medisin­ dosetten.

Følges opp

Tips til aktiviteter Lesing, håndarbeid, tegning og maling, gå tur, samtale­ stund, trim, matlaging, baking, velvære, skjønn­hets­ pleie, snekkerarbeid, hagearbeid, musikkterapi, filmkveld, sang og musikk, spill, busstur, teater, konsert, andakt, spille et instrument og høre på radio.

32

Fysioterapeut Lone Koldby, den danske initiativ­ takeren til aktivitetsdosetten, hadde lenge reagert på overforbruk av medisiner og sovende beboere. Så fikk hun ideen til den alternative dosetten. – Jeg brukte et navn som alle kjenner. Dosett er noe vi ansatte har et forpliktende forhold til. Syke­ hjemsansatte sier ofte at de har det for travelt, men medisindosetten tar alle seg tid til. Ved å innføre aktivitetsdosetten, skal aktivitet bli like innarbeidet som medisinene, sier hun. Etter mange år på Øyane sykehjem i Stavanger ble Kolby motløs av å se at de beboerne som ikke deltok i fellesaktiviteter, satt på dagtid og sov. Hun ønsket å snu trenden, og fikk en idé om å forbedre hverdagen på sykehjemmene. En individuell plan med aktiviteter for hver enkelt beboer ble løsningen. Planen lages ut fra den enkelte beboers interesse og behov. VELFERDSTEKNOLOGI

FELLESTRIM: Den faste morgentrimmen er nå en del av aktivitetstilbudet på Vågedalen sykehjem.

Livskvalitet satt i system – Som fysioterapeut vet jeg hvor viktig det er med trening og aktivitet. Mange beboere har en passiv hver­dag med altfor lite stimulering, og flere har savnet mulig­heter for tur og frisk luft. For meg er det viktig at også de svakeste beboerne har et innhold i dagen sin. Dette er rett og slett livskvalitet satt i system, forteller Kolby. Den direkte helseeffekten er tydelig hos dem som får mer aktivitet og trening i hverdagen, mener hun. Samtidig handler det om så veldig mye mer: Beboernes engasjement, uttrykket i øynene når de gjør noe de liker, og ønsket om å flere opplevelser. – Jeg pleier å si at vi må starte rolig med to aktiviteter i uka. Ofte ser vi at beboerne ønsker

veldig mye mer. Det forteller meg at jeg tenker rett. Likevel må vi bremse litt i starten, slik at dette lar seg gjennomføre på lengre sikt også. Mange ansatte gir også uttrykk for at de gjerne vil tilby flere aktiviteter. Aktivitetsdosetten gjør det lettere å gjennomføre aktiviteter med god samvittighet.

Trim og hobby På dørene til beboerne på Vågedalen henger det et utfylt skjema med ukas aktiviteter. Her er både tid og dato merket, slik at beboerne får samme aktivitet uavhengig av hvem som er på jobb. – Det er viktig at beboerne får individuelt til­passede aktiviteter. Aktivitetene velger vi sammen med dem, og dette er ofte noe de alltid har vært interessert i.

Hvis det er personer med demens, spør vi pårørende om hva de har likt å gjøre tidligere. På denne måten finner vi aktiviteter som de eldre trives med. Vi følger også nøye med på kroppsspråk og mimikk, sier Koldby.

Kroppspleie gir velvære I enden av gangen har pleiemedarbeider Renate Egelid og beboer Gudrun Martinsen satt seg ned i to stoler. På bordet står et godt utvalg av neglelakker som Martinsen kan velge i. – Å, dette trenger jeg, smiler hun mens Egelid filer neglene hennes. Velvære er nemlig en av aktivitetene beboerne velger. Her får de alt fra smøring med krem til negleog fotstell og makeup. VELFERDSTEKNOLOGI

< 33

Aktivisering

OPPTRENING: Trim og trening er i fokus på Vågedalen sykehjem. Med god støtte fra Kristiane Tambo går Bjørn Svindland flere ganger daglig.

– For meg er det godt å se at jeg kan bidra med noe av det jeg kan overfor de som bor her. Det er mye morsommere å jobbe her etter at vi startet med aktivitetene. Jeg opplever at jeg får en mer personlig dialog med beboerne, sier Egelid. – Nå blir du fin, fortsetter hun til Martinsen. – Ja. Dette er deilig. Litt lenger nede i gangen har Bjørn Svindland dagens trim. Han har vondt i beina, men har fast rutine om å gå, både på gulvet og i trapper. – Nå trener jeg. Du kan tro at jeg blir svett av dette, ler han.

Sertifisering Når en beboer starter med aktivitetsdosetten, skal de ansatte utføre en interessekartlegging. Dette skjer i dialog med beboerne ved hjelp av en sjekkliste. Den inneholder en rekke aktiviteter som kan beskrive hva beboerne trives med å gjøre. Her er alt fra lesestund til tur, trim, dans, musikk og matlaging. For å ta i bruk aktivitetsdosetten, må sykehjems­an­ satte gjennom et kurs med Lone Koldby. Dette er et dagskurs der Koldby går gjennom effekten aktiviteter gir, samt etterfølgende veiledning. Etter kurset får del­ takerne et kursbevis med tittelen aktivitetsdoktor. Det er disse som har hovedansvaret for å fylle ut de individuelle aktivitetsplanene, i nært samarbeid med beboeren selv, primær- og sekundær­kontakt og pårørende.

Like viktig som medisiner Siden Vågedalen sykehjem tok i bruk aktivitets­ dosetten i januar, har aktivitets- og frivillighets­ koordinator Kristiane Tambo fått en mye mer givende jobb. – Vi hadde en mannlig beboer her som sov mye på dagtid. En dag hadde vi en polsk gruppe på besøk som sang og spilte polsk folkedans. Da begynte han plutselig å dirigere og danse. Dette viser hvordan de rette aktivitetene påvirker mennesker. Slike opp­velser gjør noe med oss som jobber her. Vi ser at aktiviteter er like viktig som medisiner, mener Tambo.

Fra skepsis til entusiasme Mens sykehjemmet tidligere prioriterte aktiviteter for brukerne på dagsenteret, og bare hadde sporadiske aktivitetstilbud til beboerne ved syke­ hjemmet, har aktivitetene nå kommet inn i avdelingene og blitt en integrert del av hverdagen og de faste rutinene. Selv om flere var skeptiske i starten, er skepsisen nå snudd til entusiasme. – For min del gir jobben virkelig mening når jeg ser at beboerne blir bedre og lettere i humøret. Jeg er overbevist om at dette er veien å gå, fortsetter Tambo. På aktivitetsplanen til Kari Thorstvedt står både trening, fellestrim, neglestell og lesing. Hun går på dagsenteret noen ganger i uka, men trives også godt på avdelingen. – På fredagene kommer det kryssord i avisa. Det gleder jeg meg alltid til. Noen ganger løser jeg det sammen med noen andre, smiler hun.

Arbeidsplassen mer attraktiv At aktivitet har blitt oversett på sykehjem er velkjent, mener Lone Koldby. Likevel er hun overrasket over hvor stor effekt det gir når aktiviteten settes i system.

34

VELFERDSTEKNOLOGI

Aktivisering e aktiviteter d hjelp av riktig MER VÅKEN: Ve innholdsrik m sykehjem en er får beboere ved ldby, som terapeut Lone Ko dag, mener fysio itetsdosetten. har utviklet aktiv

Aktivitetsdosetten • Aktivitetsdosetten er utviklet på Øyane syke­ hjem i Stavanger i sam­ arbeid med Stavanger kommune. • Metoden bygger på at aktiviteter kan virke på samme måte som medisin. Når aktiviteten gjøres systematisk uke etter uke, får det en helsebringende effekt. • Aktivitetsdosetten skrives av sertifiserte aktivitets­ doktorer. Doktorene er helsepersonell som har vært på kurs i bruk av metoden. • Les mer på www.aktivitetsdosetten.no

itets­ KALENDER: Aktiv uelt vid di in er dosetten itetene tiv ak og , et ss tilpa lender. Slik føres inn i en ka le ansatte å al r fo tt le er det itetene. tiv gjennomføre ak

Aktivitet Stavanger • Siden 2009 har flere syke­ hjem i Stavanger hatt kurs om aktivitets­ dosetten. • Målet er at dette innføres i alle sykehjemmene i Stavanger.

iz og LEKER: Spill, qu r er ulike gjetteleke tte sa an a tips til hv en m m sa e ør gj n ka ike Sl e. med beboer de aktiviteter gir go opplevelser og bånd. skaper tettere

– Jeg har sett så altfor mye overforbruk av medisiner. En gang satt en mann og sov. Da jeg spurte om han var trøtt, svarte han at han kjedet seg. Derfor lukket han øynene. For meg er det uverdig å se på. Det skal ikke være sånn at brukerne bare får aktiviteter når den rette, engasjerte medarbeideren er på jobb. Alle må være med på dette, og alle beboerne skal følge planen, sier hun. For Tambo og de andre ansatte på Vågedalen er arbeidsplassen blitt mer attraktiv. Lone Koldby mener hun har funnet oppskriften. Aktiviteter er

• Siden 2009 har initiativ­ taker Lone Koldby hatt over 200 sykehjems­ ansatte på kurs. • Aktivitetene utføres av helsepersonell, frivillige eller pårørende.

ikke noe nytt. Det nye er at aktivitetene settes i system og gjennomføres uke etter uke. – Vi kan velge hvordan vi ser på beboere på sykehjem. Er de bare noen gamle vi tørker rumpa på og gir medisiner? Svaret er nei. Dette er mennesker som trenger det samme som oss andre: Stimulering, trening, aktivitet og en innholdsrik hverdag, mener hun.

VELFERDSTEKNOLOGI

• Det har vist seg at på­ rørende trives med å utføre aktivitetene. Det gjør besøket mer givende for begge parter. • Det er utarbeidet en «Felleskatalog for aktivitetsdosetten» hvor det listes opp ideer til hvordan aktiviteter kan utføres.

35

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no