Temahefte 20

HELSEFARE Temahefte nr. 20

Frisørsalongenes giftige bakside Toralf fikk klor i lungene Renholderens risikofylte hverdag

For medlemmer av Fagforbundet

INNHOLD < 3 Leder < 4-7 Reportasje: Framtidas frisører bruker ikke gift < 8-9 Intervju: Skulle bare... < 10-13 Reportasje: Kjemper for erstatning etter klorskader < 14-15 Faglig innspill: Bassengdrift med mange kjemikalier < 16-18 Reportasje: Gullende rent i kloakkanlegget < 19-21 Faglig innspill: Da ammoniakkskyen truet i Hønefoss < 22-24 Reportasje: Beskytter seg mot virus og bakterier < 25-27 Reportasje: Renholderens risikofylte hverdag < 28-30 Reportasje: Rydder opp i dyreklinikkene < 31 Omtaler av bøker og nettsider

Temaheftene er Fagbladets yrkesfaglige tilbud. Her går vi dypere inn i problemstillinger knyttet til arbeidssituasjonen for medlemmer av Fagforbundet.

Last ned dette, og andre temahefter i PDF-format på www.fagbladet.no

M

Ø ILJ

M E RK

241

E

T

Ansvarlig redaktør: Kirsti Knudsen. Prosjektleder: Vegard Velle. Tekst og foto: Vegard Velle, Ola Tømmerås, Per Flakstad, Torstein Kvakland (Arbeidervern), Albert H. Collett, Svein André Svendsen, Christian E. Bergheim, Marte Frimand-Anda, Sjur Frimand-Anda, Ole Morten Melgård, Marit Orø, John Lars Seines, Terje Reginiussen og Arne Sougstad. Illustrasjoner: André Martinsen. Layout: Fryd Forlag AS. Trykk: Aktietrykkeriet AS. Redaksjonen avsluttet 9. februar 2011.

393

Trykksak

leder

Har du en trygg arbeidsplass?

I dette temaheftet tar vi opp de kjemiske og biologiske helse­ farene mange utsetter seg for på arbeidsplassen. Vi møter vakt­mester Toralf Myklebust, som har fått ødelagt lungene etter å ha jobbet med klorbasseng i 20 år. Og vi besøker renseanlegget i Lillevik, hvor de ansatte ble plaget av kvalme, slapphet, utslett og rennende, røde øyne – paradoksalt nok mens de gjorde miljøet rent for andre.

Ifølge Arbeidstilsynet øker bevisstheten vår om helsefarene på arbeidsplassen. Men fremdeles er arbeids­plassen for mange et sted hvor de kan bli eksponert for kjemikalier, virus, bakterier og helse­ farlige stoffer. Dette kom tydelig fram i Arbeids­ tilsynets kampanje Kjemisk helsefare, som pågikk i perioden 2003–06, og som inkluderte en ny tilsynsrunde i 2010. Hele 75 prosent av de undersøkte virksomhetene manglet en risikovurdering av arbeids­plassen – et klart brudd på Arbeidsmiljøloven.

I kampanjen kom det også fram at én av tre ansatte manglet opplæring i hvordan de skulle forholde seg til kjemikalier, for eksempel gjennom noe så enkelt som god hygiene.

En risikovurdering er en kartlegging av hvilke kjemiske substanser arbeidstakerne utsettes for, og hvilken virkning disse stoffene har. En slik gjennom­ gang er første, grunnleggende steg for å bekjempe kjemisk og biologisk helsefare. På denne måten får arbeiderne vite hvilke stoffer de er utsatt for, og det blir lettere å sette inn tiltak mot eventuelle sykdommer og plager.

Mange arbeider i tilsynelatende trygge yrker, og er ikke klar over farene. I frisøryrket er det mange som ikke tenker på at de jobber i et potensielt helsefarlig miljø, med arbeidsgivere som ofte er mer opptatt av interiøret i salongen enn de ansattes sikkerhet.

I en undersøkelse Arbeidstilsynet har gjennomført i 900 frisørsalonger, viser det seg at vifteanlegget i fem av ti salonger ikke gjør jobben sin. Enda verre: To av ti salonger hadde ikke vifte­anlegg i det hele

tatt, til tross for at frisørene hånd­terer stoffer som en maler ikke ville tatt i uten beskyttende sikkerhetsutstyr.

Danskene har kommet lenger enn oss når det gjelder å undersøke helsefarene frisører kan bli u­tsatt for. Frisørene får ikke bare langt hyppigere enn andre hud- og luftveisplager; de har også 50 prosent større sjanse for å få blærekreft og 30 prosent større risiko for brystkreft.

Informasjon om alternative og bedre produkter er ofte en mangelvare – noe Fagforbundet forsøker å gjøre noe med gjennom det alternative frisør­ konseptet Grønn frisør.

Verneombud og tillitsvalgte har et spesielt ansvar for å motarbeide helse­fare på arbeidsplassen.

Men alle ansatte må bli klar over risikoen ved bruk av farlige stoffer. Vi ønsker ikke at vi om ti år får en ny gruppe med samme dårlige erfaringer som tann­helse­se­kretærene.

kirsti knudsen ansvarlig redaktør

4

helsefare

sunnere frisørbransje

Framtidas frisører bruker ikke gift Frisører er en av yrkesgruppene som daglig utsettes for helsefarlige stoffer. Irene Stana Midttun, daglig leder ved Floke Grønn Frisør på Voss, ønsker seg strengere regler.

Tekst og foto: Per Flakstad

Da Trude Lundevall måtte begynne å bruke gass­ maske når hun farget håret på kundene, skjønte hun at hun hadde to valg: Enten å finne seg et annet yrke, eller å finne andre, giftfrie, stoffer å bruke i håret på folk. Hun valgte det siste, og driver i dag Balanzera, en grønn frisør i Oslo.

Da Irene Stana Midttun etablerte Floke Grønn Frisør på Voss i 2008, var det ikke fordi hun fikk alvorlige problemer med de hårpleieproduktene som de fleste salongene bruker. Hun har en sterk visjon om en renere frisørbransje, som tar både miljøet og arbeidsmiljøet på alvor.

– Jeg startet ikke en grønn salong fordi jeg måtte, men fordi jeg ville! Det er dette som er framtida for bransjen, sier hun.

Arbeidsmiljøet er viktig – Jeg hadde en klar idé om å drive en salong der frisører kan jobbe i mange år uten fare for å pådra seg allergier eller andre helseskader, og der HMS (helse, miljø- og sikkerhet) var en viktig del av sat­ singen, forteller hun. Salongen ble også raskt sertifi­ sert som miljøfyrtårn etter de nyeste og strengeste reglene, som den første – og foreløpig eneste – på Vestlandet.

– Det er slett ingen heder for bransjen at gjennom­ snittsalderen på frisører er lavere enn på de fleste andre områder i arbeidslivet. Det skal ikke være nødvendig å drive slik at folk slutter og begynner med noe annet når de kommer et stykke opp i 20-årene eller bikker 30. Jeg er overbevist om at fri­ sører vil stå lenger i yrket sitt hvis arbeidsforholdene

– både når det gjelder helseskadelige stoffer og det psykososiale arbeidsmiljøet – blir tatt tak i, sier hun.

Grønne salonger i Norge

Fikk arbeidsmiljøpris De var tre frisører som startet opp Floke Grønn Frisør, og salongen har blitt en suksess fra dag én.

– Voss, med 14.000 innbyggere, er kanskje et lite sted for det mange vil kalle en nisjesalong. Men jeg ønsket sterkt å prøve, og tenkte «det får gå som det går». Og det har gått så det suser, smiler Irene.

Allerede året etter, i 2009, fikk salongen Voss Bedriftshelsetjenestes arbeidsmiljøpris. I begrunnel­ sen heter det at bedriften står fram som et bane­ brytende eksempel som gir viktige signaler til alle næringer, mens spesielt til sin egen bransje.

– Jeg ønsket å melde inn virksomheten i en bedrifts­helsetjeneste fordi jeg mener det er viktig å kunne bruke deres kunnskap om forebygging, til­ rettelegging og kontroll av miljøet og de ansattes helse. Mange andre mente det var unødvendig å bruke penger på slikt fordi frisørbransjen ikke var pålagt å ha en bedriftshelsetjeneste.

– Nå er reglene endret, og frisørene må ha en bedrifts­ helsetjeneste for sine ansatte, forteller Irene, som er ny­ valgt styreleder av Voss Bedriftshelsetjeneste.

Floke Grønn Frisør Skulegata 9, 5700 Voss Tlf: 56 51 03 05 www.floke.no Høst Grønn Frisør Kirkegata 10, 9008 Tromsø Tlf: 77 67 12 91 www.hostfrisor.no Balanzera Grønn Frisør Sofienberggata 2 A, 0551 Oslo Tlf: 22 04 11 66 www.balanzera.no/dev.php Frisøren Grønn Frisør Strandgata 41, 6900 Florø Tlf: 95 84 00 76 www.frisøren.net Zåbra Grønn Frisør Storgaten 13, 3674 Notodden Tlf: 35 01 02 90 www.zaabra.no

Strengere regler Hun mener dette forteller tydelig hva som må til for å forbedre frisørenes arbeidsmiljø også når det gjel­ der bruk av helseskadelige stoffer.

– Det er naivt å tro at bransjen gjør noe som mon­ ner på eget initiativ. Vi må få strengere regelverk. < helsefare

5

Hjemmesiden til Fagforbundet Frisørenes Fagforening: www.frisorene.no

Og – ikke minst – må produsentene av hårpleiepro­ dukter tvinges til å oppgi hva de putter i produktene sine, sier hun.

Hun er sjokkert over hvordan hun blir møtt når hun vil vite hvilke stoffer som er puttet i for eksempel hårfarge: – Når jeg ber om slik informasjon, får jeg ofte tilsendt en kopi av etiketten!, forteller hun.

– Og det hjelper meg ikke så mye, i alle fall ikke når det gjelder mengden av de ulike stoffene som finnes i produktet. Da ber jeg om å få tilsendt en prøve, og så sender jeg den videre til Johan Galster ved Viden­centeret i København og får den testet.

Mange ganger har såkalte «grønne» produkter vist seg å ikke holde det markedsføringen lover, forteller hun.

– Så lenge produsentene ikke må oppgi hva som faktisk finnes i produktene sine, blir det svært van­ skelig – både som frisør og som kunde – å velge de giftfrie. Dessuten er reglene for hvor store mengder av ulike stoffer du kan putte i produktene dine, og likevel kalle dem for «grønne», for slappe. Derfor er det avgjørende viktig med strengere regler – både for hva kosmetikk og hårpleieprodukter kan inneholde og hvordan innholdet skal dokumenteres, sier Irene Stana Midttun.

BEDRE MILJØ: Irene Stana Midttun er opptatt av både arbeidsmiljøet for sine ansatte og mest mulig klimanøytral drift.

– Unntar en hel bransje fra arbeidsmiljøloven Merkingen av frisørprodukter er regulert i kosme­ tikkloven, og det er Mattilsynet som forvalter den.

Fra 2012 vil loven bli skjerpet, men fortsatt vil den ha et smutthull som det ifølge Irene Stana Midttun er svært viktig å få tettet.

– Det vil fortsatt bli mulig å søke Mattilsynet om fritak fra å føre opp en eller flere ingredienser grunnet forretningshemmeligheter. Det er dette argumentet de fleste produsenter bruker for å unngå å oppgi hva produktene deres inneholder. I dag leveres kanskje så mye som 95 prosent av alle hårepleieprodukter uten datablad med oversikt over innholdet, sier hun.

– Arbeidsmiljøloven har klare krav til stoff­ kartotek som ig jen krever datablad. Den har også

6

helsefare

krav til hvordan ansatte skal kunne beskytte seg når de arbeider med helseskadelige stoffer. Vi vet at mange hårpleieprodukter inne­holder sterkt allergi­­framkallende og andre helsefarlige stoffer, men hvordan er det mulig å beskytte seg når du ikke aner noe om innholdet i de produktene du bruker, fortsetter hun.

– Denne muligheten til å slippe å fortelle hva hår­ pleieproduktene inneholder, og mengden av de ulike stoffene, innebærer jo i realiteten å unnta en hel bransje fra arbeidsmiljølovens krav om å beskytte seg. Jeg kan ikke forstå at det ikke skal være mulig å gjøre noe med dette, sier Irene Stana Midttun, som har skrevet brev til Stortinget om saken.

sunnere frisørbransje Grønn frisør

Fagforbundet Frisørenes Fagforening har etablert begrepene «Grønn Frisør» og «Kvalitetssalong». Dette er forbundets store satsing for å få en sunnere, mer miljøvennlig og ryddigere frisørbransje. Fagforbundet samarbeider blant annet med Stiftelsen Miljøfyrtårn, Statens arbeidsmiljø­institutt, Forbrukerrådet, Arbeidstilsynet, Mattilsynet, Norges astma- og allergiforbund og Naturvernforbundet om dette prosjektet.

Skal salongen kunne kalles «Grønn frisør», må den tilby behandling med produkter uten de mest skadelige stoffene etter en liste som er utarbeidet av Johan Galster ved Videncenter for allergi i København. Listen ligger åpent på en egen nettside.

Les mer her: www.gronnfrisor.no

For farlig for malere At frisører og kundene deres utsettes for mange helseskadelige stoffer, er i dag godt dokumentert. Det finnes omfattende ana­ lyser av innholdet i hårpleie- og kosme­ tikkprodukter – spesielt i Danmark.

Videncenteret for allergi i København har arbeidet med dette i flere år.

– Mange kjemiske stoffer som for lengst er blitt forbudt i blant annet maling, er fortsatt tillatt i hårfarge. Det som altså er for farlig å påføre med pensel, er med an­ dre ord helt greit å påføre rett på hode­ bunnen til folk, og det med bare hendene, sa Helga Skofteland, rådgiver og jurist i Forbrukerrådet, da Fagbladet intervjuet henne i 2009.

Frisørbransjen selv har et markedsført mål om å bruke mindre mengder helse­ skadelige stoffer. Men utviklingen ser ut til å gå sakte framover. Det er dessuten svært vanskelig å få greie på hva de enkelte produktene inneholder uten å sende dem til analyse, og det gjør de færreste.

Så langt er det Fagforbundet Frisørenes Fagforening og enkeltfrisører som har etablert egne salonger som har gått i spissen for en renere utvikling.

Kjemiske stoffer som ikke brukes hos Grønn frisør • Formaldehyd og formaldehydfrigjørere • Hydroquinone • Stoffer med aminophenol • P-phenylenediamine eller PPD eller paraphenylenediamine • Toluene-2,5-diamine sulphate • Toluene-2,5-diamine • Methylchloroisothiazolinone • Methylisothiazolinone • Stoffer med resorcinol • 1-naphthol • Alle parabener

helsefare

7

Skulle bare...

– Så mange som to tredeler av inspiserte virksomheter får skriftlige reaksjoner, forteller Kjell Haugen, regiondirektør for Arbeidstilsynet Indre Østland.

Tekst: Vegard Velle Foto: Christian E. Bergheim

– Hvilken rolle har Arbeidstilsynet?

– Arbeidstilsynet håndhever arbeidsmiljøloven. Vi etterser at virksomhetene forebygger sykdom og skade og kontrollerer at de har systemer for egenkontroll av arbeidsmiljøet. Og vi gjennomfører nødvendige tiltak, slik at arbeidstakere ikke utsettes for unød­vendig risiko.

Arbeidstilsynet ønsker tips og vurderer alle inn­ spill nøye.

– Gjøres det nok i arbeidslivet for å hindre kjemiske og biologisk helsefare?

– Nei. Av de ca 15.000 tilsynene vi gjennomfører, er det i ca 2/3 av tilfellene grunn til å gi skriftlig reaksjon om forhold som må utbedres. Omfanget av reaksjoner har holdt seg ganske stabilt i en årrekke.

Det tror vi skyldes at vi klarer å velge ut de bransjene som har størst problemer.

Vi støter bort i mange virksomheter som ikke har gjort en god nok risikovurdering, altså en vurdering av hvilke helsefarer som ligger i miljøet og hvilke tiltak som må settes inn for å motvirke disse.

Så mange som én av tre virksomheter vi besøker,

8

har ikke gjennom­ført noen risikovurdering i det hele tatt, og de ansatte har heller ikke fått tilstrekkelig opplæring i hvordan å håndtere helsefarlige stoffer.

Dette er veldig høye tall. Virksomheten kjenner enten ikke til regelverket eller har ikke vært opptatt av det. Generelt er små virksomheter minst bevisste, enten fordi de mangler kompetanse eller har for lite oppmerksomhet rettet mot miljøet. Altfor mange arbeidstakere har ikke kunnskap om hva slags forurensning de jobber i eller hvor om­fattende den er.

De yrkene hvor risikoen for eksponering er størst er blant frisører, bakere, lakkerere, industriarbeidere og sveisere. Ofte er problemet for dårlig ventilasjon eller for dårlig verneutstyr.

– Hva er konsekvensene av å bli utsatt for helsefarlige kjemiske og biologiske stoffer?

– Eksponering for kjemikalier foregår i alle sektorer i arbeidslivet: fra for eksempel rengjøringsmidler, lakk, maling, plast eller plantevernmidler. Aller mest risikofylt kan det likevel være å bli utsatt for flere typer av kjemikalier samtidig, såkalt blandings­eksponering.

kjemisk og biologisk helsefare De vanligste plagene ved eksponering fra kjemikalier er hud­problemer og kontakteksem, luftveislidelser, repro­­­duksjons­skader og, litt mindre vanlig, akutt forgiftning.

– Hvilke sosiale konsekvenser har kjemiske og bio­logiske helseskader?

– Plagene kan redusere livskvaliteten, siden personen fungerer dårligere både sosialt og i arbeids­ livet. Dersom arbeidstakeren ikke lenger er i stand til å utføre arbeidsoppgavene sine, kan han eller hun bli utstøtt fra arbeidslivet.

Løsemiddelskader kan medføre personlighets­ forandring og sosial dysfunksjon. Slike skader kan også svekke læringsevne, noe som gjør det vanskelig for arbeidstakeren å omskolere seg til yrker hvor han eller hun ikke blir eksponert. Dermed ender arbeids­ takeren raskt opp som trygdemottaker.

– Minsker faren for kjemiske og biologiske stoffer i arbeidslivet? Eller fins det mekanismer som virker i motsatt retning?

– Et område hvor vi har sett mye utnytting av arbeidstakerne, er i bygg- og anleggsbransjen. Her har sosial dumping av lønns- og arbeidsvilkår vært et stort problem.

Vi har ikke noen holdepunkter for å si at helsefaren øker med arbeidsinnvandringen. Men selvsagt kan det oppstå situasjoner hvor en person som ikke behersker norsk, ikke forstår risikoen knyttet til helse­farlige kjemikalier. Det er viktig at arbeids­ takerne får informasjon på et språk de forstår.

Generelt går det ikke an å si at det offentlige er bedre enn det private til å bekjempe helsefarer, noe vi blant annet har sett i helseforetakene, hvor vi nylig har påpekt en rekke forhold knyttet til stort arbeidspress.

Selv om vi skriver ut like mange pålegg som før, merker vi forbedringer. Sjeldnere og sjeldnere opp­ lever vi at arbeidsgiverens forhold til helse, miljø og sikkerhet (HMS) handler om å anskaffe noen permer fra et konsulentbyrå og gjemme de bort på hylla.

Virksom­hetene trenger levende, tilgjengelige og enkle HMS-systemer som de selv forbedrer og bruker.

Vårt inntrykk er at oppmerksomheten om arbeids­ miljø­spørsmål har økt, og at teknologi og nye arbeids­ måter minsker risikoene. Folk har høyere utdannelse og mer kunnskap om eksponeringsfarer og riktig bruk av verneutstyr. Verneombudene og de tillits­­valgte er flinkere. Og Arbeidstilsynets kontroller gir resultater.

– Kan arbeidstakere stole på at krav og for­ skrifter er gode nok, for eksempel i frisør­yrket?

– Ja, er mitt generelle svar. Men én ting er regel­ verket, en annen ting er om det etterleves.

Når det gjelder frisørene, er det ikke vi, men Mat­ tilsynet som følger opp regelverket i kosmetikk­ lovgivningen og har ansvaret for farlige kjemikalier.

Vi følger opp andre sider ved frisøryrket. For drøyt fem år siden gjennomførte vi 900 tilsyn i frisør­salonger. Vi fant at halvparten av salongene brukte ventilasjonsanlegg som ikke var gode nok til å fjerne helsefarlige stoffer. På toppen av dette fant vi at en av fem ikke eide noe ventilasjonsanlegg i det hele tatt. Med andre ord overholdt 70 prosent av salongene ikke forskriftene for ventilasjon.

– Hvorfor blir ikke verneutstyr brukt? Er det gode nok holdninger i forhold til dette?

– Ofte hører vi uttrykket: Jeg skulle bare!

Det er ikke lurt å ta sjanser. Alt for ofte kommer vi over saker hvor arbeidstakerne er lemfeldige med sikker­heten, for eksempel fordi verneutstyret er util­ gjengelig. Eller det oppfattes som forsinkende eller ubehagelig. Eller det bunner i dårlige holdninger.

Nye arbeidstakere fanger fort opp den lokale sikker­hets­kulturen og tar etter eldre rollemodeller.

Verne­utstyr er heller ikke bare for sikkerhet, men også for å unngå helseplager.

– Hva bør arbeidsgiverne gjøre for at verne­ utstyret tas i bruk?

– Arbeidsgiverens første ansvar er å kartlegge risikoene i arbeidet. Dernest må han treffe tiltak for å fjerne eksponeringen helt eller delvis. For eksempel ved å bli kvitt eller bytte ut kjemikalier og arbeids­ måter som kan skade helsa.

Til sist må han tenke verneutstyr. For eksempel deksler foran maskiner, utstyr for å redusere utslip­ pene og tildekking av bar hud eller åndedretts­vern.

Arbeidsgiveren plikter å kartlegge og kurse de ansatte i dette, slik at de ansatte blir motiverte til å bruke verneutstyr. Arbeidsgiverne har hoved­ ansvaret for at riktig utstyr anvendes. Men arbeideren plikter å medvirke.

FAKTA • I 2010 gjennomførte Arbeidstilsynet ca 15.000 tilsyn.

• Innenfor kjemi, biologi og støy gjennomførte Arbeidstilsynet ca 2400 tilsyn i 2010.

• Tilsynene bunner i Arbeidstilsynets egen satsing på bransjer eller tips fra verneombud, ansatte eller bedriften selv.

• I 2011 satser Arbeids­ tilsynet spesielt på bergverk, oljeservice­ næringen, smådyr­ veterinærer, asbest­ saneringsfirmaer, frisører og avløpsanlegg.

– Hva kan de ansatte gjøre hvis de føler at arbeids­g iveren ikke tar sikkerhetsansvaret tilstrek­kelig på alvor?

– Det mest aktuelle er å gå til verneombudet.

Verne­ombudet og ledelsen bør sammen prøve å løse problemet. Verneombud ber ofte om tilsyn eller veiledning fra Arbeidstilsynet. Hvis verneombudet ikke fins eller ikke gjør nok, kan arbeideren gå til noen andre tillitsvalgte eller direkte til Arbeidstilsynet.

helsefare

9

Kjemper for erstatning etter klorskader KLORSKADET: Toralf Myklebust har fått ødelagt lungene etter å ha pustet inn klordamp og klorstøv i nærmere 20 år.

Toralf Myklebust driftet et klorbasseng i 20 år, og sitter igjen med ødelagte lunger. Etter en årelang kamp for å få yrkesskade­erstatning, fikk han for tre år siden innvilget en erstatning på 30.000 kroner, noe han mener er en vits.

Tekst: MARTE FRIMAND-ANDA Foto: SJUR FRIMAND-ANDA

10

helsefare

Myklebust kjemper videre, og har ingen planer om å gi seg.

– Jeg blir sliten bare av å tenke på hele den papirmølla jeg har vært gjennom i løpet av disse årene, sier Myklebust og slenger en tykk perm proppfull av papirer på bordet.

Myklebust begynte som vaktmester på Varatun psykiatriske senter i Sandnes i 1988. En del av jobben var å drifte varmtvannsbassenget. På den tiden kom kloret i store dunker med 60 til 70 prosent rent klor i tablettform. Kloret måtte Myklebust blande ut manuelt med vann.

klorforgiftet på jobben Brukte verneutstyr – Jeg var alltid nøye med å bruke verneutstyr når jeg jobbet med kjemikaliene. Men det var ingen som tenkte på svevestøvet og gassene som ble værende igjen i rommet lenge etter lokket var satt på kjemikaliedunkene, sier Myklebust.

Det var ikke bare i kjemikalierommet de giftige stoffene florerte. Bassenget på Varatun er et helse­ basseng som holder opptil 37 grader. På grunn av varmen trives bakteriene ekstra godt. Derfor må det også ekstra mye klor til for å beholde vannkvaliteten.

På grunn av varmen blir kloret ekstra flyktig.

Fikk stadig tyngre pust Myklebust jobbet som røykdykker i brannvesenet før han begynte på Varatun. Der måtte han gjennom strenge legesjekker to ganger i året. Spesielt lungene ble undersøkt nøye.

– Lungene mine var helt tipp topp da jeg sluttet i brannvesenet, sier han.

I løpet av 90-tallet merket Myklebust at han gradvis fikk tyngre pust. Etter bare to år i jobben varslet Myklebust arbeidsgiver om at ventilasjonssystemet måtte byttes ut, både i bassengområdet og i kjemi­kalie­ rommet. Men ingenting skjedde. Arbeids­tilsynet var på befaring, og kon­klu­derte med at ventilasjonen i kjemikalie­rommet var for dårlig. Likevel lot det nye systemet vente på seg.

Stengte bassenget Etter ti år med gjentatte purringer hadde Myklebust fått nok. Han stengte bassenget, og nektet å åpne det før ventilasjonen var tilfreds­stillende.

– Jeg kunne ikke gamble med min egen, mine kollegers og brukernes helse. Noe måtte skje, sier Myklebust.

Etter ett år ble bassenget åpnet igjen, denne gangen med splitter nytt ventilasjons­­system.

Ødelagte lunger – Selv om det nye ven­t ilasjonssystemet var bra, var lungene mine såpass øde­lagt etter alle disse årene uten skikkelig ventilasjon. Jeg tålte knapt lukten av klor før lungene tettet seg, sier Myklebust, som er den tredje vakt­mesteren på samme arbeidsplass som har fått puste­problemer.

Myklebust var overbevist om at lunge­problemene hans hadde en direkte sammen­heng med kloret han jobbet med. Nå gjensto det bare å bevise dette for trygde­kontoret. I 1999 sendte han en søknad om yrkes­skadeerstatning. Søknaden ble verken registrert eller behandlet.

– Jeg fikk beskjed om at så lenge jeg var i full jobb og ikke var sykemeldt, kunne jeg umulig være syk. Derfor hadde jeg ingen rett på erstatning, sier Myklebust.

Men vaktmesteren ga seg ikke. Legen hans henviste ham videre til en hjerte- og lungespesialist, som konklu­ derte med at Myklebust hadde en kronisk lunges­ykdom og astma. Spesialisten sendte Myklebust videre til yrkesmedisinsk avdeling på Haukeland sykehus i Bergen for å finne ut om sykdommen var jobbrelatert.

– Legen i Bergen mente at lungeskadene mine skyldtes langvarig eksponering av klor­gasser, sier Myklebust, som ble vurdert til å være 15 prosent medisinsk invalid.

Erstatning Nå trodde Myklebust saken var avgjort. I 2005 sendte han en ny søknad. Skuffelsen var stor da søk­ naden ble avvist. Begrunnelsen var at han fortsatt var under skadelig yrkespåvirkning.

– Det er helt utrolig at man må være sykmeldt for å få erstatning. Jeg ville ikke sykmelde meg. Jeg ønsket å jobbe, sier Myklebust.

Etter dette sluttt Myklebust å drifte bassenget. Han fortsatte i jobben, men med andre arbeids­oppgaver. I 2008, tre år etter forrige avslag, sendte han en ny søknad. Denne ble nok en gang avvist. Myklebust klaget, og fikk til slutt medhold. Han ble innvilget en erstatning på 30.000 kroner. Som hovedregel gis erstatning kun tre år tilbake i tid fra søknads­tidspunktet.

Dermed ble skadetidspunktet satt til 2005.

– Jeg mener dette er feil. Skadetidspunktet bør settes mye tidligere, sier Myklebust.

Gir seg ikke Dersom Myklebust skal få godkjent et tidligere skade­­tidspunkt, må det bevises at avslaget på Myklebusts tidligere søknad fra 2005 var feil.

I fjor høst tok Fagforbundets advokat saken.

Advo­katen mener det var feil av trygdekontoret å avslå søk­naden på grunnlag av at Myklebust fortsatt jobbet med klor. Nå jobber de for å få satt skade­t ids­ punktet tre år tilbake. I tillegg ønsker Myklebust en ny vurdering av invaliditetsgraden, da han mener han har blitt mye dårligere de siste årene.

– I dag har jeg diagnosen kols og astma. Kloret har brent opp bronkiene mine helt ned til lungene.

Jeg klarer nesten ikke gå opp en trapp lenger, sier Myklebust.

Tidligere drev han aktivt med jakt, fiske og skigåing. Det har han sluttet med.

– Jeg har rett og slett ikke pust til det, sier Myklebust, som håper den tolv år lange kampen snart er over. helsefare

< 11

klorforgiftet på jobben Toralf Myklebusts historie 1988: Myklebust begynner i jobben som vaktmester på Varatun psykiatriske senter.

1990: Myklebust henvender seg til arbeidsgiver og etterlyser bedre ventilasjon.

1990–1999: Ingenting skjer med ventilasjonen. Myklebust får gradvis problemer med pusten.

1999: Myklebust stenger bassenget og søker om yrkes­skadeerstatning.

Søknaden blir verken registrert eller behandlet, siden Myklebust er i full jobb.

12

helsefare

2000: Bassenget åpner igjen med nytt ventilasjonsanlegg. Myklebust begynner for alvor kampen for yrkesskadeerstatning. I flere år sendes han rundt fra lege til lege.

2005: Myklebust sender inn ny søknad om yrkes­skade­erstatning.

Denne gangen blir søknaden behandlet, men avslått med begrunnelsen at han fortsatt er under skadelig eksponering i jobben.

2008: Myklebust sender nytt krav.

Han har nå vært uten eksponering

i tre år. Søknaden blir igjen avvist.

Myklebust klager og får medhold.

Han innvilges en erstatning på 30.000 kroner. Skadetidspunktet blir satt til 2005.

2009: Myklebust klager, da han mener skadetids­punktet bør settes lenger tilbake i tid. Klagen avvises.

2010: Myklebust klager igjen, og i oktober tar Fagforbundet saken.

Det har foreløpig ikke kommet noe vedtak på den siste klagen.

Ga opp kampen For åtte år siden pustet Alf Sjursen inn store mengder klorstøv i en arbeidsulykke.

Han ga opp kampen for å få yrkesskadeerstatning. Det angrer han på i dag.

– Jeg fikk avslag og orket ikke kjempe videre. Jeg var syk og sliten og følte at jeg hele tida stanget hodet mot veggen, sier Sjursen.

Sjursen begynte som vaktmester med ansvar for skolebassenget på Øygard ungdomsskole i Sandnes for 20 år siden. Akkurat som Myklebust, hadde han ansvar for å blande klor til bassenget for hånd. Han brukte alltid verneutstyr når han jobbet direkte med kloret. Men dårlig ventilasjon og svevestøv førte til at Sjursen gradvis fikk problemer med pusten.

Akutt syk I tillegg til å gå og puste inn klorstøvet i årevis, ble Sjursen utsatt for en alvorlig ulykke i 2003. En gang han hadde blandet klor, glemte han å sette på lokket på klordunken.

– Da jeg ble oppmerksom på det, gikk jeg bort for å sette på lokket. Jeg tok ikke på meg maska, for jeg var jo egentlig ferdig med å blande, sier Sjursen.

Idet han setter lokket på dunken, virvler en sky av klorstøv opp som Sjursen puster inn. Reaksjonen lar ikke vente på seg.

– Det var akkurat som om noen stod bak meg og klemte til rundt halsen min.

Jeg fikk ikke puste, sier Sjursen.

På legevakten så de at luftrøret var kraftig oppsvulmet. Sjursen fikk store doser kortison, og etter kort tid ble han bedre.

– Det var veldig skummelt. Jeg kunne ha dødd. Hadde luftrøret hovnet opp mer, hadde jeg blitt kvalt, sier han.

Ettervirkninger I dag, åtte år etter ulykken, sliter Sjursen fortsatt med ettervirkninger.

– Jeg har en kronisk halskatarr, er tung­pustet og har problemer med å snakke på grunn av øde­ lagte stemmebånd, sier han.

Sjursen søkte om yrkesskadeerstatning fra Sand­ nes kommune. Sjursens lege konkluderte med at han hadde fått en varig betennelse i halsen og på stemme­ båndene som følge av klordamp.

– Men trygdekontoret hadde egne leger. Deres lege mente tungpustheten min hadde sammenheng med to hjerteinfarkt jeg hadde hatt tidligere. Det rare er at jeg ikke hadde hatt noen form for puste­ problemer før ulykken, sier Sjursen.

Sjursen fikk avslag på søknaden, men han fikk innvilget 50 prosent uførepensjon. Det var han ikke interessert i. I dag jobber Sjursen fortsatt i full stilling.

I fjor ble hele ventilasjonssystemet og blandings­ systemet bygget om.

– Det nye systemet er helt fantastisk. Bare synd det kom for sent til å redde helsa mi, sier Alf Sjursen. helsefare

Godtok avslaget: Alf Sjursen har samlet alle papirene i en perm. Dessverre godtok han avslaget på yrkesskadeerstatning, noe han angrer på i dag.

13

Bassengdrift med mange kjemikalier De fleste basseng i Norge er skolebasseng i størrelsen 12 og 25 meter lange. De driftes av en vaktmester.

14

faglig innspill Vaktmesteren drifter basseng, behandler kjemikalier og driver med forvaltning, drift og vedlikehold av bygg og uteanlegg.

Det er som regel vannkvaliteten og forholdene i svømmehallen som får størst oppmerksomhet.

Arbeids­miljøet i tekniske rom, hvor kjemikalie­ behandlingen foregår, er det mindre fokus på. Jeg har sjelden hørt at arbeidsgivere kan dokumentere at vaktmesteren har den nødvendige opplæringen i behandling av kjemikalier.

Vannet som brukes i bassenget er som regel ferskvann, og i noen tilfeller sjøvann. Når vannet er i bassenget, begynner vannbehandlingen med at vannet pumpes gjennom rense­ filtre. Deretter tilsettes kjemi­ kalier, og prøvetakingen av klor, pH, alkanitet og kalsium­hard­ het begynner. Ved hånd­tering av disse kjemi­kaliene oppstår det støv og gasser.

I teknisk rom oppbevares det ufortynnet klor og syre. Ved blanding av disse stoffene kan det oppstå klorgass. Dette er en gift som ble brukt under 1. verdenskrig, og som ved innånding kan være dødelig.

Den er usynlig og luktfri. Det er nok mange steder som ikke har oppgradert sine tekniske anlegg til et lukket system for blanding av klor. Der står ansatte fremdeles og blander klor for hånd i dårlig ventilerte rom.

godkjent til desinfisering av badevann og som samtidig sakte bryter ned organisk materiale.

Klor brukes til desinfisering og som medium for å senke pH-verdien. Klor leveres som handelsvare normalt i form av klorgass, natriumhypoklorit og kalsiumhypoklorit.

De filtertypene som benyttes mest er sandfilter, diatomittfilter og kullfilter. Sandfiltrene fylles med sand og renses ved returspyling. Diatomittfiltrene renses for smuss og filterpulver ved returspyling, og det legges på nytt filterpulver. Kullfiltrene renses ved returspyling.

Diatomitt (celite) er et hvitt pulver som anses å være helseskadelig. Den største faren ved bruk av dette stoffet er lunge­skader. I tillegg betegnes diatomitt som et lav­ potent kreftf­remkallende stoff.

Punkt­avsug ved behandling av diatomitt blir anbefalt og burde finnes i alle tekniske rom.

Det er nok mange steder som ikke har oppgradert sine tekniske anlegg til et lukket system for blanding av klor.

Vaktmestere eller bassengteknikere tilhører en yrkesgruppe som arbeider mye alene. Etter min erfaring finner vi ikke så mange avviksmeldinger for skader og uhell, eller for kvalme og ubehag fra dårlig ventilerte tekniske rom. Dette er allikevel noe de fleste har opplevd. Det er mange uhell og nesten­ ulykker som ikke registreres.

Ett eksempel som ble offentlig kjent, sto på trykk i Badeteknisk Forum, nr. 3/2004. Det dreide seg om en vaktmester som ble tilkjent millionerstatning som følge av to klorgassulykker og dårlig ventilasjon ved arbeid i teknisk rom.

Kjemikalier danner ofte støv og gasser som er irriterende for hud og slimhinner. Bruk av personlig verneutstyr som engangskjeledress, støvmaske og hansker er nødvendig for å sikre helsa.

Bassengvann må oppfylle de kravene som Forskrift om vannforsyning og drikkevann mm. av 1.1.95 setter til drikkevannskvalitet ved inntaket til sirkulasjonssystemet. Det er bare klor som er

For å heve pH-verdien brukes natriumkarbonat og natriumbikarbonat. For å senke pH-verdien anvendes natriumbisulfat (natrium­ hydrogen­sulfat), salt­syre, svovelsyre og kullsyre.

Blandes klor og en av de pH-regulerende stoffene, dannes klorgass som er svært giftig og dødelig. Der hvor det kan dannes klorgass, er det viktig med god ventilasjon og varslingssystem om det er mulig.

Alkaniteten i vannet er bestemmende for vannets evne til å nøytralisere en syre eller en base. For å senke alkaniteten benyttes saltsyre, og for å heve den brukes natriumbikarbonat.

John Lars Seines, faggruppe 1 vaktmester

Mest brukte kjemikalier 1. Diatomit filterpulver Celite 545 2. Perlite 3. Kalsiumhypoklorit granulat 4. Kalsiumklorid 5. Natrium bikarbonat 6. Natriumbisulfat 7. Natriumhypoklorit 8. Kalsiumhypokloorit 9. Klorgass 10. Natriumtiosulfatantiklor 11. Polyaluminiumklorid 12. Natriumbisulfat 13. Saltsyre 14. Svovelsyre 15. Kullsyre 16. Soda-krystall

Kalsiumhardhet er et mål på mengden av oppløst kalsium og magnesium i vannet. En lav kalsiumhardhet gir et aggressivt og mineralfattig vann, som tærer på fugene mellom flisene, på rør og på messingkoblinger.

Høy kalsiumhardhet gir avleiringer. Det anbefales at det foretas ukentlige målinger av dette.

17. Soda-kaustisk

Bassengdriftere håndterer mange og ulike kjemikalier. Ikke bare kjemikalier til bassenget, men også maling, desinfeksjonsmidler og avløpsåpnere.

I 2002 gjennomførte Norsk Kommuneforbund en arbeidsmiljøundersøkelse blant badeansatte.

Kanskje er det tid for en ny arbeidsmiljøundersøkelse om kjemikaliebehandling for vaktmestere, og spesielt for dem som drifter basseng, sykehjem og sykehus.

21. Taylor alkalietest

helsefare

18. Rengjøringsmidler 19. Lovibond DPD-tabeletter nr. 1 og nr. 2 20. Lovibond penolrødtabletter 22. Taylor hårdhetstest 23. Chinhydron 24. Kalibreringsbuffer-pH 25. Co2-gass 26. Aktivt kull 27. AL sulfat- fellingsmiddel

15

Gullende rent

i kloakkanlegget

16

helsefare

renseanlegg NYTT ANLEGG: Verneombud Runar Koch Olsen (t.v.) og daglig leder Ragnar Kløverød.

Lillevik - 13 ansatte jobber med å rense avløpet og drifte pumpestasjoner i Larvik kommune.

- På ca tre timer kan Lillevik renseanlegg rense en vannmengde tilsvarende innholdet i et svømme­ basseng (med inter­ nasjonale mål).

DA: Kvalme, slapphet, hudirritasjon med utslett og rennende, røde øyne.

NÅ: Anlegget er så rent at de ansatte kan gå rundt med hvite sokker uten å bli skitne på beina.

- Kapasitet for produksjon av slam tilsvarer ca 1000 lastebillass med slam i året.

Tekst: Torstein Kvakland, Arbeidervern, og Vegard Velle Foto: Svein André Svendsen

Da de ansatte på avløpsanlegget skjønte at arbeids­ miljøet var årsaken til at de fikk helseproblemer, tok Larvik kommune en fullstendig risikogjennomgang av arbeidsplassen. Alle arbeidsoperasjoner ble gjen­nom­ gått, og to enkle spørsmål ble stilt: Hva kan gå galt her?

Og hva kan vi gjøre for å hindre at noe går galt?

På grunn av helseplagene tok ledelsen ved anlegget, i samarbeid med de ansatte og HMSseksjonen i kommunen, kontakt med ekspertise fra Statens Arbeidsmiljøinstitutt (Stami). De ønsket å finne ut hvilke stoffer de omga seg med og hva disse betød for helsa.

Inhalerte kjemikalier og bakterier Verneombud Runar Olsen forteller at de ansatte gikk med måleapparater på seg, slik at de kunne dokumentere hva slags stoffer de omga seg med på arbeidsplassen.

Stami konstaterte støv over hele anlegget. Ekspertene fant også ut at de ansatte inhalerte støv, endotoksin og

bakterier over et akseptabelt nivå. Først og fremst var det de som jobbet nær kilden som ble syke.

- Renseanlegget ble løftet fram som et pilotanlegg av Norsk Vann i 2007.

Stengte tørkeanlegget På slutten av 90-tallet var det vanlig å bygge tørkeanlegg for å hygienisere slambehandlingen. På denne måten ble mengden slam redusert, samtidig Rambekk renseanlegg som bakterier og parasitter ble uskadeliggjort. Trodde på Gjøvik: Har fortsatt slamtørke man.

Det viste seg nemlig at det tørkede slammet dannet Arendal renseanlegg: støv som preget de ansattes arbeidsmiljø. Dette Har fortsatt slamtørke støvet hadde ikke noen god effekt på helsa, snarere Ivar renseanlegg på tvert imot. Da det ble klart hva som var årsaken til Jæren: Har fortsatt plagene, tok de ansatte, med verneombudet i spissen, slamtørke initiativ til å stenge hele tørkeanlegget.

Kilden til plagene måtte vekk. Og ledelsen i Gardermoen renseanlegg: Larvik kommunes kommunalteknikk besluttet da i Har kastet ut slamtørken 2006, etter behandling i arbeidsmiljøutvalget, å Bekkelaget renseanlegg installere ny teknologi i anlegget, hovedsakelig av i Oslo: Har kastet ut <­slamtørken hensyn til arbeidsmiljøet for de ansatte.

Andre renseanlegg

helsefare

17

renseanlegg Strenge regler for bruk av verneutstyr 1. Manglende bruk er et avvik 2. Gjentatt avvik medfører muntlig advarsel 3. Ved avvik nummer tre: Skriftlig advarsel 4. Ved avvik nummer fire: Personalsak/oppsigelse

Kostet flesk

Smitterisiko

– Nå produserer ikke systemet lenger støv. Vi kjøpte et nytt anlegg til seks millioner kroner og har eliminert plagene, sier Ragnar Kløverød, daglig leder på Lillevik renseanlegg.

Et avløpsanlegg er preget av alt det ekle vi andre kvitter oss med gjennom kloakksystemet. Det består av mer eller mindre faste bestanddeler som kalles ristgods og skittent vann. Når kloakken er ledet fram til avløpsanlegget, blir ristgodset skilt ut fra det flytende.

Dette er en prosess som foregår automatisk. Ristene som fanger opp ristgodset er selvrensende, så vanligvis er det ingen som må håndtere dette med hendene.

Både vannet og slammet inneholder altså bakterier og parasitter som kan føre til sykdom. Arbeid ved et avløpsanlegg innebærer derfor alltid fare for smitte.

For å holde risikoen på et så lavt nivå som mulig, skal det alltid holdes pinlig rent, og en viktig del av jobben til de ansatte er å spyle. Da er det viktig at ingen får vanndråper i munn eller øyne. Lukkede prosesser og vasking av alt som er i kontakt med skitt, må de være nøye på. Det er obligatorisk med verneutstyr som vernebriller, munnbind og hansker i tillegg til heldekkende drakt.

Fra kloakk til matjord

Verneombud Runar Olsen er med på å bestemme hvordan arbeidet skal organiseres og hva slags verne­­utstyr som skal brukes i de ulike arbeids­ operasjonene. Han er glad for at symptomene nå er borte. Ingen har fått varig mén av støvplagene.

– Vi er fremdeles opptatt av langtidseffektene av å være i kontakt med mindre konsentrasjoner av farlige stoffer. For røykere er risikoen for å være i kontakt med slamstøv trolig mye større enn for ikkerøykere, forteller Ragnar Kløverød.

Men i dag blir Lillevik renseanlegg ansett som helsemessig trygt arbeidsmiljø. Det er lav risiko forbundet med å arbeide ved eller besøke anlegget.

Dritten er ikke bare skjøvet under teppet, men permanent renset opp.

Anlegget har nå installert lukkede tanker der slammet blir pasteurisert. Det vil si å varme opp innholdet til 70 grader i en time for å ta knekken på bakterier og parasitter. Etter dette kan slammet brukes til jordforbedring på landbruksarealer og i jordblandinger.

Slammet blir også behandlet (luktstabilisert) i en såkalt råtnetank, hvor bakterier spiser oppimot halvparten av massen. Denne prosessen fører til produksjon av metangass, som etter hvert kan utnyttes kommersielt. Allerede i dag brukes gassen til oppvarming av anlegget.

Denne gassen er høyeksplosiv, så det gjelder å ha gode rutiner for sikker håndtering. Også restmassen blir pasteurisert og brukt til jordforbedring.

Automatisk utskilling: I bassenget blir slammet til bunnfall og skilles ut.

18

helsefare

Trygt arbeidsmiljø

Da ammoniakkskyen truet i Hønefoss Brannmannskaper er mer utsatt på jobb enn de fleste. Men de er også gode til å ta sine forholdsregler. Følg Ringerike brann- og redningstjeneste i aksjon. <­

helsefare

19

Søndag 14. november kom det melding om am­ moniakk­­lekkasje fra pølsemaker Leiv Vidars fabrikk i Hønefoss. Lekkasjen var fra et røropplegg uten­dørs på taket.

Ringerike brann- og redningstjeneste (RBR) rykket ut med fem mann som kjørte mannskapsbil og stigebil, samt vakthavende brannsjef i egen kom­ mando­bil. Ved ankomst ble det konstatert en betydelig gasslekkasje på taket, og det ble raskt klart at det var behov for å ha en ytre sikkerhets­sone. Denne ble utfra temperatur og stoffets egen­ skaper definert som 400 meter, men i og med at det kjentes lukt 600 meter unna, ble avstanden økt tilsvarende.

Fabrikken til Leiv Vidar ligger om lag to kilometer fra sentrum av Hønefoss. Denne dagen var vind­draget ned mot sentrum, men heldigvis mot et om­råde som var lite befolket. Hadde vind­ retningen vært en annen, hadde det krevd evakuering av flere boligfelt.

umulig uten de ansattes lokalkunnskaper. RBRs mannskaper jobbet med å fjerne is mens ammoniakken sprutet på kjemikalieverndraktene. Dette var helt klart et skummelt oppdrag, og på grunn av den intense kulden måtte de regelmessig trekke seg ut av gassen for å få opp varmen i kroppen igjen.

Sikten til kjemikaliedykkerne var stort sett lik null.

Etter ca en time klarte de å stenge alle kranene som var nødvendig. Vi hadde kontroll over situasjonen.

RBR har få kjemikalie­vern­ drakter, og vi ba derfor om flere drakter fra Jevnaker brannvesen og industri­­vernet på Norske Skog Follum fabrikker i Hønefoss. RBR hadde personell i splash­drakter, men disse ble ikke brukt direkte under inn­ satsen – først etter at lekkasjen var tettet. Selv da, med lite gass i lufta, slapp splashdraktene igjennom gass slik at når mann­skapene var ferdige og tok av seg draktene luktet det kraftig ammoniakk og alt av klær måtte av.

Vanskelige arbeidsforhold

Stripping og dusjing før sykehus

Gassen oppførte seg som beskrevet i artikler i Brannmannen – på en overraskende måte.

Ammoniakk er lettere enn luft, og dermed skulle den egentlig ha gått rett til værs. Men det gjorde den ikke. Den la seg ned på bakken, og lå der en stund før den steg opp i lufta.

Dette medførte store utfordringer for mann­skapene på bakken. Vi hadde en gass-sky som beveget seg hit og dit, og RBRs bil – som stod nærmest – ble raskt forurenset av gassen. I tillegg måtte RBRs mann­ skaper på bakken ha på seg frisk­lufts­utstyr i tilfelle gass-skyen endret retning.

Det ble raskt behov for sanering av forurenset personell fra Leiv Vidar. RBR opprettet sanerings­ sted på en skole i nærheten. Personellet ble fraktet til skolen i en allerede forurenset brannbil, og dusjet av mannskaper fra RBR. Etter stripping og dusjing, ble personellet tran­ sportert i ambulanser til sykehuset. Ringerike syke­ hus var på dette tidspunktet satt i gul beredskap.

Det er viktig å ikke forurense ambulanser og sykehus, derfor fikk ingen dra dit uten å ha blitt sanert. Alle eiendeler ble lagt igjen på sanerings­ stasjonen.

Ventilene skjult i is

Kummer med gass

Leiv Vidars ansatte beskrev for oss hvordan vi kunne stenge ventilene for å stoppe lekkasjen. Planen var å stenge tre ventiler. Beskjed ble gitt til mannskapene på taket, som begynte å lete.

Så kom den første store overraskelsen: Hele anlegget var i normalsituasjon fullstendig nediset.

Det var svært vanskelig å lokalisere ventiler og stengekraner. Det ble derfor raskt klart at riktig verktøy var øks for å få fjernet is. Et 12-millimeter rør ble 200 millimeter tjukt med is, og med mange rør i alle retninger, var det vanskelig å finne de rette.

Vannet som ble brukt, førte med seg ammoniakk via takrennesystemet/vegg og ned i kummer på om­ rådet. Flere timer etter at gasslekkasjen var stoppet, målte vi over 1000ppm i kummene.

Det er viktig å huske at gassen legger seg i hulrom og kummer selv om den er lettere enn luft. Vi målte også gass i kummer 400 meter unna.

For å bedre på dette, kjørte vi inn ca. 25.000 liter vann i overvannsystemet. Det medførte at gass­ konsen­trasjonen nesten ikke lenger var målbar.

Vestviken 110-sentral i Drammen deltok aktivt i aksjonen. Operatørene lyttet på alt som ble sagt, og kom flere ganger med viktige og kritiske opp­ lysninger, blant annet i forhold til hvilken type tak

Det er viktig å huske at gassen legger seg i hulrom og kummer selv om den er lettere enn luft.

Foto: Marit Orø

Varabrannsjef Terje Reginiussen og brannmester Arne Sougstad, Ringerike brann- og redningstjeneste.

Fakta amoniakk (NH3) * Fargeløs og giftig gass med stikkende lukt. * Gassen er brennbar, men vanskelig antennelig. * Frysepunkt på minus 78 grader, kokepunkt på minus 33 grader.

Verdifulle lokalkunnskaper Vi klarte det til slutt, men dette hadde vært så å si

20

helsefare

faglig innspill ammoniakken rant ned på. Det er en stor trygghet å ha fagfolk på sentralen.

Erfaringer fra Hønefoss

Tok situasjonen alvorlig

Det vi ser på som viktig å dele med andre i brann­m iljøet, er følgende:

Skadestedsleder (SKL) satt på en høyde ca 500 meter fra fabrikken, med god utsikt til lekkasjen. Helse tok situasjonen alvorlig, og kalte inn ambulanser fra store deler av Buskerud. I tillegg var lege tilgjengelig i SKL, noe vi opplevde som nyttig. Helse hadde også god kontroll over forurensede personer inn og ut av området.

En journalist fra lokalavisa hadde vært i et område med gass og tatt et bilde som ble lagt ut på nett.

Vakthavende brannsjef krevde derfor at denne journalisten måtte saneres på samme måte som alle andre, og kjørt til sjekk på sykehuset. RBR har i ettertid tilbudt seg å ta en gjennomgang for lokal­ avisa, slik at de får retningslinjer på hvordan de skal forholde seg ved slike farlige oppdrag.

• Ammoniakkanlegg er i normal­ situasjon fullstendig nediset. Det er vanskelig å skjønne seg på rør­ størrelser etc. Velg riktig verktøy.

• Det er meget viktig med godt vedlike­ hold av slike anlegg. Flere bevegelige deler, i for eksempel ventiler, må regelmessig byttes for å unngå lekkasjer.

• Det er viktig å stenge de rette ventilene, slik at ammoniakkgass ikke blir stående mellom to ventiler med fare for trykkøkning. En idé kan være å kjøre opp anlegget for å unngå eksplosjonsfare.

• Sanering av klær og verneutstyr gikk lett. Etter ca. en time i friluft var gassen borte, selv om det luktet sterkt før sanering.

• Ammoniakk er lettere enn luft, men gassen vil likevel legge seg på bakken.

• Kun kjemikalie­ verndrakter er holdbart i ammoniakkvæske og -gass. Ved livreddende innsats kan splashdrakter benyttes.

• Det er en riktig avgjørelse å plassere en liason i staben hos Politiet, selv om man ikke har en LRS-situasjon.

helsefare

21

Riktig kledd: Verneombud Ragnar Eriksen er iført korrekt engangstøy når han måler gass før eventuell nedstigning i den dype, skitne og mørke kummen hvor kloakken flyter.

Beskytter seg mot virus og bakterier Etter påtrykk fra Arbeidstilsynet legger Vestby kommune bedre til rette for smittevern.

Tekst og foto: TORSTEIN KVAKLAND, Arbeidervern

22

helsefare

vern mot smitte – Det som går i do, havner i avløpsvannet. Vi sørger for at avløpet er åpent og at det blir ført fram dit det skal. I denne jobben sier det seg selv at vi kommer borti både smittestoffer som finnes i vannet og gift­ige gasser som dannes i kloakken. Derfor må vi være nøye med å bruke verneutstyr og vaske hendene oftere enn de fleste andre.

Fire karer sørger for vann og avløp i Vestby kom­ mune. De vet godt at de har en jobb som krever nøy­ aktighet og påpasselighet for å unngå sykdom.

Oversvømt av kloakk Vi er samlet på kontrollrommet i Vestby, der vann- og avløpsarbeiderne Ragnar Eriksen, John Kronbäck og Gunnar Nyland ved hjelp av pc holder styr på kommu­ nens pumpestasjoner.

Eventuelle komplikasjoner blir automatisk meldt, og den som er på vakt, rykker ut. Dersom noe går galt i pumpe­stasjonen, fins det et overløp som sikrer mot tilbakeslag av kloakkvann.

Karene husker med skrekk et uhell i Son for et par år siden, der overløpet var proppet fullt av jord og stein på grunn av anleggsarbeid like ved. Da pumpestasjonen gikk tett, førte det til at en restaurant ble oversvømt. Det luktet ikke godt.

– Dette hender heldigvis svært sjelden, og årsaken ligger vanligvis utenfor vår kontroll, understreker avløpsgutta i Vestby.

Virus og bakterier Pumpestasjonene skal holdes ved like. Noen av dem er nye, og konstruert slik at alt kan styres fra utsida, mens de eldre stasjonene krever mer nærkontakt med vannet. Her må selve pumpa heises opp fra kummen, eller «sumpa» som de kaller den.

Når pumpa henger, skal den høytrykkspyles. Mi­ kroskopiske dråper holder seg svevende i lufta lenge etter at spylinga er over. Disse kan inneholde smit­ testoffer – virus eller bakterier – som det er nødven­ dig å beskytte seg mot.

Drittjobben blir satt ut Når stasjonen går tett, slammet må suges ut og tette ledninger må spyles, leier kommunen inn folk utenfra.

– Blant disse folka er ikke kunnskapen om smitte­ fare særlig høy. De bruker ikke overvettes mye verne­utstyr. Vi har forstått at de innleide regner med å bli syke etter første gang med høytrykkspyling; det hører liksom med.

Selv har de ikke noen alarmerende sykdoms­stati­ stikk å vise til. De antar det skyldes at de tar seg i vare.

Garderobesmitte Avløpsgutta er altså klar over at de skal være påpas­ selige med ikke å spre smitte. Derfor tar de ikke med seg arbeidstøy hjem, og arbeidsgiveren sørger for at arbeidsklærne blir vasket.

De ansatte har to garderobeskap hver, ett for rent tøy og ett for skittent. Før sto skapene ved siden av hverandre, uten skille mellom ren og skitten sone.

Til overmål skiftet også de andre driftsarbeiderne i kommunen i den samme garderoben. De ble altså utsatt for smittefare uten å ha arbeidsoppgaver som krever spesielle tiltak.

Etter at Arbeidstilsynet har vært på kontroll, er dette blitt rettet opp. Vann- og avløpsarbeiderne skal ikke lenger ha noen grunn til å frykte smitte på grunn av garderobeforholdene. De har fått sin egen garderobe, med egen inngang. < Krever påpasselighet: Kloakk inneholder smittestoffer og endotoksiner som kan påføre avløpsarbeiderne sykdom.

Vurderte ikke helsefaren Da Arbeidstilsynet inspiserte avløps­anleggene i Vestby kommune, var det ingen tegn til at kommunen hadde vurdert helse­faren til de ansatte, slik loven krever.

Langt mindre var det tegn til konkrete planer for å gjøre eventuell smitte­fare mini­mal.

Arbeids­giveren hadde heller ikke sørget for å lære opp arbeids­takerne slik at de kunne ta vare på sin egen helse.

— Det er en åpenbar risiko forbundet med dette arbeidet, men ingen av våre ansatte har noen gang blitt syke. Vi må bare innrømme at vi rett og slett ikke har tenkt på dette. Nå begynner vi omsider å få system på arbeidsmiljøet, men vi måtte altså få pålegg fra Arbeids­ tilsynet først, sier driftssjef Arne Kristian Sogn i Vestby kommune.

— Vi har gitt bedriftshelse­ tjenesten konkrete opp­drag som de har løst, for eksempel vaksinasjoner og opplæring av de ansatte i smittevern.

Ut over dette har vi nok ikke brukt denne kompetansen, sier Sogn.

helsefare

23

vern mot smitte

Hvem har ansvaret?

Lukket system: De nyere pumpestasjonene hvor kloakkvannet går i lukket system, sikrer at rørlegger John Kronbäck ikke utsettes for smittefare når han skal kontrollere at pumpestasjonen fungerer som den skal.

Dersom du blir syk på en tilrettelagt arbeidsplass, er det sannsynligvis du selv som har tatt med smittestoffet utenfra.

Avløpsarbeidere, enten det er driftsoperatører på et renseanlegg eller avløpsarbeidere i en kommune, skal ha en arbeidsplass som er lagt til rette for vern mot smitte. Arbeidsgiveren har ansvaret for å sørge for at ingen skal bli infisert på grunn av arbeids­plassen.

Avløpsarbeideren skal etter loven følge opp tiltakene

arbeidsgiveren legger opp til, og være nøye med den personlige hygienen for å holde smitte på avstand.

Bakterier, virus og parasitter Avløpsvannet kan inneholde sykdomsframkallende bakterier, virus og parasitter. Alle som arbeider med avløpsvann, skal derfor være vaksinert mot polio, hepatitt A og stivkrampe.

Smittestoffer og endotoksiner kommer inn i kroppen gjennom luftveiene, rifter og sår i huden eller gjennom kroppens slimhinner.

Dersom du har vært i kontakt med vannet, skal du skifte til rene klær og vaske deg, slik at du selv ikke blir påvirket eller sprer smitten videre.

Rene og skitne soner Medfører arbeidet ditt kontakt med smittestoffer, skal arbeidsgiveren dele arbeidsplassen inn i rene og skitne soner. Når du kommer på jobb, skal du henge fra deg dine private klær i et rent skap som befinner seg i en ren sone. Rent arbeidstøy tar du på deg når du har gått inn i skitten sone.

Skittent arbeidstøy skal aldri tas med hjem.

Arbeids­g iveren skal sørge for å få det vasket.

Dobesøk Toalettbesøk i den urene sonen krever at du vasker hendene med såpe slik at det ikke oppstår infeksjon i de edlere deler. Etter besøket skal hendene vaskes på nytt, så du ikke bærer med deg smitte videre.

Pass på at hendene er rene når du spiser. Smitte kan lett overføres til brødskiva eller til kaffekoppen.

Ingen skal tilbake til den rene sonen før håret er vasket med sjampo og kroppen med såpe. Så kan du gå ut i ren sone og ta på deg private klær. Slik unngår du å bringe med deg smitte hjem.

Tunge kumlokk gir skader Tunge kumlokk og trange kummer, hvor du må krype nedi og stå krumbøyd for å jobbe, kan ofte være skyld i rifter, blå negler og ryggproblemer.

Barnesikre kumlokk av betong har en vekt på mellom 100 og 110 kilo. Enkelte veier helt opp mot 155 kilo. Er du ikke forsiktig, er det fort gjort å løfte på seg skader.

24

helsefare

Aktuell viten xxxxxx

Renholderens risikofylte hverdag Renholdere er dobbelt sü utsatt for astma som folk flest. Syndebukken er rengjøringsmidlene.

<

helsefare

25

SKAUN KOMMUNE: Rutinerte renholdere i rådhuset: F.v. Anne Riaunet, Janne Aunan og Wenke Vikhammer.

Nei-lista Renholderne i Skaun har laget en liste over ren­ gjøringsmidler de ikke ønsker å bruke.Utvelgelsen er basert på produktets merking.

Taski tapi gum, tyggegummi­fjerner Taski tapi spotex 1, flekkfjerner

Sprut – ikke spray Rådhuset i Børsa har 36 toaletter. Hver gang Wenke Vikhammer har vasket ferdig et visst antall, begynner snørra å renne.

Taski tapi spotex 2. flekkfjerner

Tekst: ALBERT H. COLLETT Foto: OLE MORTEN MELGÅRD

Taski tenksol Taski TR-103 tepperens

– Du kan godt si at jeg får rensket opp i systemet, flirer hun. Og det er ikke bare snørr. Det er tårer også.

Det svir rett og slett i øynene, selv om renholderne i Skaun kommune i Sør-Trøndelag har et svært bevisst forhold til rengjøringsmidlene de bruker.

I klartekst: De bruker dem minimalt, og sprutflaskene er innstilt på stråle, ikke spray. Dermed spres færre potensielt helseskadelige dråper i lufta.

Temperaturstrips Tepperens, Sapur spray ex.

Tepperensmiddel teppex Titan 911 desinfekt Titan SU 358 Titan 140 Titan 170

Udelikat

Titan hypo

Et lite delikat tema, tenker du kanskje. Kan så være, men akk så viktig. Faktum er nemlig at Wenke må passe seg, ellers risikerer hun å få astma.

– Renholdere er dobbelt så utsatt for astma som folk flest, forteller overlege Håkon Lasse Leira ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Verre enn det:

Titan industri SU-124 Titan kassevask XL Toalettrengjøring into citrus Toalettrens into WC

26

helsefare

– Det er nettopp rengjøringsmidlene som fører til denne overhyppigheten, slår han fast. Leira er ekspert på arbeidsrelatert astma, og er akkurat nå spesielt nysgjerrig på renholderne.

Like skitten do Nå skal det sies at ekspertisen ikke er helt enig med seg selv. Når seniorforsker Steinar Klubben Nilsen i Sintef Byggforsk får høre pH-verdien på rengjørings­ midlet og hvordan de bruker det i Skaun, slår han fast at det må være parfymen som irriterer, ikke de vaskeaktive stoffene. pH-en er oppgitt til 9,5 for handels­varen og 7 for bruksløsningen.

– Produktet inneholder ikke sterke alkalier, sier Nilsen. Bruken, slik den er beskrevet, skulle ikke bidra til å danne dråper som pustes inn.

Rengjøringsmidler og risikoer – Det spiller for så vidt ingen rolle, sier Leira. Risikoen for å få astma er antakelig like stor enten årsaken til snørra og tårene er allergi eller irritasjon.

Leira er også litt overrasket over det lave pHnivået som blir brukt til å rengjøre toalettene: – Hvis tallet stemmer, har det ingen effekt i do.

Det blir omtrent som å slå i vann.

Leira berømmer blant andre NHO for deres lang­ varige arbeid med å rydde opp i renholds­bransjen, men føyer til: – Produktspektret i denne bransjen endrer seg med lysets hastighet. Derfor er det uhyre viktig å være påpasselig og holde seg oppdatert.

Tatt på fersk gjerning Akkurat det setter de mye inn på i Skaun. Renholdsleder Eli Hansen har ansvar for 25 ansatte. Hun ble for alvor bevisst på arbeidsmiljøutfordringene da hun tok fagbrev for 12–13 år siden.

– Nysing, kløe og svie er typiske reaksjoner når vi blir utsatt for kjemikalier. Derfor har vi redusert forbruket til et minimum. Vi bruker for eksempel ikke ren­ gjørings­midler i det hele tatt når vi gjør rent vaskene.

Mikrofiberklutene gjør rent på egen hånd, forteller hun.

Gode holdninger må vedlikeholdes, påpeker Hansen.

– Jeg driver kontinuerlig oppsøkende virksomhet, og sjekker at alle flasker er innstilt på sprut i stedet for spray. Av og til tar jeg noen på fersk gjerning.

Forbudt i Danmark Steinar Nilsen i Sintef Byggforsk har inntrykk av at situasjonen i bransjen er bedre enn før. Bruken av ren­g jøringsmidler er i alle fall kraftig redusert mange steder.

– Jeg tror de fleste får forholdsvis god opplæring om helserisiki. Kravet om HMS-opplæring for renholdsbedrifter kom tidlig på 90-tallet. Det offent­ lige har ikke samme krav. Til gjengjeld tror jeg kanskje ren­holderne der er mer bevisste, og at flere har fagbrev, sier han.

Til tross for gode holdninger, underslår ikke Nilsen at det fins problemer. Aerosolene er ett av dem.

– I Danmark har de forbudt ren­g jøringsmidler på aero­sol­flasker. Bare spruteflasker med stråle som ikke kan omstilles til spray er tillatt, forteller han.

desinfeksjons­metode som er helt unødvendig i vanlig renhold. Det er rett og slett å skyte spurv med kanoner. Alt som inneholder kjemikalier som dreper bakterier, øker risikoen for både hudproblemer og mer resistente mikroorganismer, og bør brukes bare når det er strengt nødvendig.

Forsvarsbygg er flinke Steinar Nilsen skryter av Forsvarsbygg, som har én million kvadratmeter golv å gjøre rene, og 400 ren­ holdere. Av disse har 170 fagbrev. Lederen av renholds­ tjenestene, Edith Stakvik, forteller at en ren­holds­hånd­ bok er under arbeid og vil bli lansert i løpet av våren.

– Vi kjører med færre og færre midler. Vi går stadig gjennom listene, og bruker flest mulig svane­ merkede produkter, forteller hun.

Renholdet har gjennomgått en omfattende om­ stillings­­prosess helt siden 2002. Med bistand fra Sintef Byggforsk har bruken av renholdsmidler blitt nesten halvert.

Stadig bedring Steinar Nilsen skryter også av Fagforbundets innsats for å gi renholdsmedlemmene en bedre hverdag.

– De har deltatt aktivt i utformingen av den nordiske standarden for kvalitetsstyrt renhold, NS-INSTA 800, og har jobbet for at den skal tas i bruk. Standarden er nå ganske utbredt i Norge. Hvis man ber om renhold i det offentlige, skal det brukes relevante standarder. Det er fornuftig, for da har man et mål på kvaliteten til produktet man leverer. Det hjelper ikke å få rengjort for et visst antall kilo eller kroner hvis du ikke vet hva du får.

Nei til sølv Nilsen er også bekymret over den internasjonale tendensen til å bruke mye mer desinfeksjons­midler enn det vi har tradisjon for her i landet.

– Det er stadig noen som pusher på. Bruken av sølv i mikrofiberkluter er ett eksempel på en

Farlige rengjøringsmidler Renholderens hverdag blir tørrere og tørrere, men enkelte steder må kjemi­ kalier til. Kunsten er å sørge for at de havner i do, ikke i kroppen. Første punkt er hansker, så unngår du søl på hendene.

Neste punkt er å beskytte øyne og ansikt, gjerne med maske.

Så har vi innånding og svelging. En tynn stråle sender færre svevepartikler ut i lufta enn en spray. Derfor er det om å gjøre å stille inn spruteflaska riktig. Siste punkt er riktig dosering. Egne doseringsautomater sørger for at du unngår «godslumpen», som slett ikke er god.

Slike forsiktighetsregler er det all grunn til å ta på alvor. Et typisk produkt, fra markedsleder Lilleborg, er Taski Sani 100 J-Flex, som brukes på våtrom, og som irriterer øynene. Det inneholder stoffet alkylalkohol etoksilat, som er farlig ved svelging og som kan gi alvorlig skade hvis du får det direkte i øynene.

Produktet inneholder også alkyleterkarboksylsyre, et stoff som irriterer huden.

Noen kan også reagere på parfymen.

Bruk stråle: To bilder sier mer enn tusen ord: Rengjøringsmidlene blir utrolig mye mer flyktige når de sendes ut i lufta som spray enn som stråle.

helsefare

27

FARE: Veterinær Katarina Storli og dyrepleier Eileen Josefsen (t.h.) gjør Sissi klar for operasjon. Underveis eksponeres pleiere og veterinærer for kjemikalier, narkosegasser og fare for røntgenstråling.

Rydder opp

i dyreklinikkene

Hittil er 76 smådyrklinikker inspisert av Arbeidstilsynet. Hele 61 har fått pålegg om forbedringer.

Tekst og foto: OLA TØMMERÅS

28

helsefare

dyreklinikk under lupen Kartlegger ikke helsefare

De fleste klinikker har et stort forbedringspotensial.

Bransjen trenger bedre retningslinjer.

Dyrepleier Eileen Josefsen

Den største delen av de 251 påleggene klinikke ne fikk av Arbeidstilsynet, dreide seg om manglen de kart­legging av kjemi sk og biologisk helsefare, då rlig ventilasjon og manglen de måling av forurensing i lufta (for eksempel narkose ­gass).

61 fikk pålegg om å for bedre seg på dette området.

I tillegg fikk 41 påleg g for manglende tilknytni ng til bedriftshelsetjeneste n.

27 manglet utarbeide lse, utforming eller opplæ ring for stoffkartotek. 15 hadde ikke gode nok rutiner for bruk av personlig ve rne­ utstyr og 26 manglet handlingsplaner i he nhold til internkontrollforsk riften.

at ansatte utvikler kjemikalieskader, allergier, hudlidelser eller luftveislidelser, sier hun.

Krever regler

I fjor startet Arbeidstilsynet en storstilt kampanje rettet mot smådyrklinikkene i Norge. Innen høsten 2011 skal de ha besøkt alle av de om lag 300 som finnes i landet.

Ved nyttårsskiftet hadde 76 klinikker fått besøk av kontrollørene. Foreløpig resultat: 61 klinikker er ilagt til sammen 251 pålegg om forbedringer.

Dårligere rutiner Dyrepleiere eksponeres i høy grad for de samme farene som sykehuspersonell, men rutinene er av en helt annen verden. Rundt 1100 personer er sysselsatt på smådyrklinikker i Norge.

– De ansatte driver med mye som kan være farlig, sier seniorforsker Vigdis Tingelstad ved Arbeidstilsynet.

– Med kampanjen ønsker vi å bidra til å forhindre

Aksjon dyreklinikk

Leder for faggruppe dyrepleiere i Fagforbundet, Eileen Josefsen, klargjør hunden Sissi for operasjon på Lørenskog dyreklinikk.

Lørenskog dyreklinikk er en av de 76 klinikkene Arbeidstilsynet har besøkt, og en av de knappe 15 som ikke har fått noe pålegg. Josefsen er bekymret for kolleger rundt om i landet.

– Yrket trenger skikkelige retningslinjer og klare minimumskrav til rutiner og beskyttelse, mener Josefsen. Hun tror anmerkningene hadde vært enda flere om retningslinjene hadde vært grundigere.

* Arbeidstilsynet skal inspisere arbeidsmiljøet i hver eneste dyreklinikk i landet.

Blir eksponert

* Arbeidstilsynet sjekker om klinikkene har handlingsplaner med risikovurdering, riktig opp­ læring og rutiner, bruk av verneutstyr, ventilasjon og stoffkartotek.

* Aksjonen ble påbegynt 1. mars 2010 og avsluttes høsten 2011. * Ansatte i dyreklinikker eksponeres for stråling fra røntgen, narkose­gasser, diverse kjemi­kalier, medisiner og cellegift.

Josefsen har sju års fartstid som dyrepleier, og kan bekrefte at Lørenskog dyreklinikk er blant de beste.

– Mitt inntrykk er at mange klinikker bagatelliserer sikkerhetsrisiko knyttet til bruk av kjemikalier.

Instruksene i produsentenes datablader blir jevnt over ikke fulgt, sier hun.

Ett eksempel er eksponering for formalin, som * Anslagsvis 1100 personer er sysselsatt på dyre­ dyrepleiere bruker hyppig til å konservere prøver ­fra dyrene. HMS-databladet sier: Bruk gassmaske< klinikkene i landet. helsefare

29

Dyreklinikker under lupen eller avtrekkskap, vernebriller, spesialhansker og verne­k lær. Formalin kan gi varige helseskader ved innånding og hudkontakt.

– En del dyrepleiere og klinikkassistenter bruker ikke engang hansker. Andre tror det er nok med vanlige latexhansker som formalinen trenger fort igjennom. Jeg vet ikke om en eneste klinikk som har avtrekkskap eller gassmasker, sier Josefsen.

pasienter er allerede til behandling. På venterommet sitter flere.

Klinikkeier Katarina Storli ønsker Arbeidstilsynet velkommen.

– Av konkurransehensyn så er det bra at hele bransjen blir kontrollert, for det er klart at sikkerhets­ tiltak koster. Noen kan være fristet til å redusere sikkerheten av økonomiske grunner, på­peker Storli.

Sikkerhet koster Det er hektisk på Lørenskog dyreklinikk.

Veterinær og klinikkeier Katarina Storli gjør klar narkose til Sissi, mens Josefsen assisterer. Tre

Helsefarlig eksponering * Kjemikalier g * Røntgenstrålin * Narkosegasser * Medisiner og ce

llegift

30

helsefare

STRÅLING: — Mange klinikker bagatelliserer risikoen, mener Eileen Josefsen. Her på røntgenrommet med hunden Sissi.

nyttige tips Anbefalte NETTSTEDER HMS-butikken

Arbeidsmiljø for renholdere

Her finnes et stort utvalg i verneutstyr og litteratur som angår kjemisk og biologisk helsefare på jobben. http://tinyurl.com/6zatasb

Informasjon om renhold, viktige forholdsregler for å unngå helseskader, og hvilke lover og regler som gjelder for renholdsbransjen på arbeidsmiljø­området. Liste over kursarrangører som tilbyr arbeidsmiljøopplæring for renholdsbransjen. www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=79448

Få orden på kjemikaliene En introduksjon om kjemikalier, hvilke farer de kan repre­ sentere og hva du kan gjøre for å forebygge skader. Sjekk­liste for forholdene i egen virksomhet. Oppskrift på handlingsplan. www.arbeidstilsynet.no/binfil/download2. php?tid=91420

Gravide og eksponering Ulike eksponeringer i arbeidslivet kan føre til skader i svangerskapet. Hvordan kan vi sikre gravide et godt arbeidsmiljø, og hvilke tiltak bør iverksettes? http://tinyurl.com/67jv647

Vern mot eksponering for kjemikalier på arbeidsplassen (Kjemikalieforskriften)

Enkel modell for risikovurdering En enkel risikovurdering kan gjennomføres i fire trinn. www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=207483

Forskriftens formål er å sikre arbeidstakernes sikkerhet og helse mot farer knyttet til bruk av kjemikalier, blant annet kreftfremkallende og arvestoffskadelige stoffer. www.arbeidstilsynet.no/forskrift.html?tid=78017

Ventilasjon i frisørsalonger Denne veiledningen er utarbeidet med bakgrunn i Arbeidstilsynets kampanje overfor frisørbransjen i 2004-2005. www.arbeidstilsynet.no/brosjyre.html?tid=90949

Anbefalte Bøker

juni 2005) Arbeidsmiljølovanennet(loomv av 16.

tstyr på Bruk av personlig verneu ynet arbeidsplassen, Arbeidstils

v til det personlige Her står det blant riften omhandler kra rsk Fo d ve g rin rde og vu evaring, vedlikehold - Krav om særlig risiko verneutstyret, oppb asjon. orm inf plæring og alenearbeid oll av dette, samt op ntr ko d ve n løn ns - Fokus på prestasjo eid arb t fyl iko ris g for BHT t - Godkjenningsordnin lig innføring i temae Arbeidstilsynet ved e boka gir en lettfatte for nn et De igh ak nd tilt my e et ilk vid hv - Ut og peker på idler og helseskade, splassen em eid løs arb på til t ing åk me erv ble ov sjonene for å komme pro ring i regi av organisa som bør settes i verk essige - Verneombudsopplæ så om hvilke trygdem og livs. Den informerer har. r de ka med løsemiddels rettigheter personer deg med å velge riktig Dette heftet hjelper lier. skal håndtere kjemika vernehanske når du

sse Leira Løsemiddelskader, Håkon La

tröm m.fl.

Hanskeguiden, Guhn Mells ni Bratt Yrkesskade – hvovaerssåikt?,overUnrettigheter og

Boka gir lettfattelig met av lle dersom du blir ram ytelser som er aktue r ere essykdom. Den inform yrkesskade eller yrk kan fremme krav om også om hvordan du kan få hjelp. erstatning og hvor du

ndbok, Hovedvernombudet – en hå Gyldendal arbedeidviksltigivste saksområdene et

Håndboka berører rede for mmer bort i, og gjør hovedverneombud ko også tar n De øre oppgaven. hvordan man kan utf eid arb k tis ma rbeid og syste for seg hvordan sama få å for man trenger kan gi den autoriteten tert eidsmiljøsaker. Opp­­da arb e tig gjennomslag i vik e ny n de , ftshelsetjeneste utgave omtaler bedri raksis. sempler på god HVO-p ek IA-avtalen og flere

t, Førstehjelp på ulykkesstede forstehjelp.no tigste

Her finner du de vik førstehjelp når fremgangsmåtene for s i tilknytning ne fin ulykken er ute. Bør hjemmet og i bilen. i , ass enhver arbeidspl til r rne ve for rk e lakkerte sider som gjø Oppdatert oppslagsve rket som stehjelpsfolder med ått sve Før lag s p­ op og te st es Tek en l. t or vann og oljesø praktiske arbeid. De eids­ den robust også overf yper. rneombudet med arb ve til g se r de lige og med store skriftt en nv tfa he lt språk, men illustrasjoner er let tte ke en et ml på .ht et ex rev ind sk rstehjelp.no/ miljø­faglige emner Bestilles her: www.fo ld. ho inn lig fag lid so d me

land og Verneombudet, Ebba Wergebeidsliv Paul Norberg, Gyldendal ­oarm­budenes

helsefare

31

Postboks 7003 St. Olavs plass, 0130 Oslo – tlf. 23 06 40 00 – faks 23 06 44 07 www.fagforbundet.no • www.fagbladet.no