59 minute read
Norge i verden Landareal
from Fagbladet 2021 08
by Fagbladet
I samfunnet
RETTFERDIGHET | VELFERD | MEDBESTEMMELSE | LIKESTILLING
(land i verden sortert etter areal i km2.)
NORGE 385 199
CANADA 9 984 670
RUSSLAND 17 075 200
GRØNLAND 2 166 086
KINA 9 596 960
USA 9 833 517
BRASIL 8 515 770 VATIKANSTATEN 0,44 AUSTRALIA 7 686 850
NORGE I VERDEN Landareal
* Jordas overflate er beregnet til 510 millioner km2 . Av dette er 148 millioner km2 land (inkludert innsjøer og elver), og 362 millioner km2 er hav. Målt etter flateinnhold er Russland gigantisk og verdens desidert største land. Den europeiske delen av landet (3 960 000 km2) er Europas største land, mens den asiatiske delen (13 138 242 km2) er Asias største land. De ti største landene utgjør nesten halvparten av alt landareal på jordkloden. De høyeste fjellene på jorda ligger i den alpine fjellkjedesonen Himalaya. Der troner også verdens høyeste fjell, Mount Everest, 8 848 moh. Dypest havsdyp er Marianegropen i Stillehavet med sine 11 035 meter. Amazonas, med et areal på 5 500 000 km2, er verdens største regnskog. 60% av Amazonas ligger i Brasil. Der finnes en sjettedel av hele klodens registrerte plante-, fiske-, fugle- og dyrearter. I 2020 ble 11.088 km2 med skog hugget ned i Brasil.
(KILDE:WIKIPEDIA, SNL.NO, SSB.NO)
VISSTE DU AT ...
* Om en smelter all isen på Antarktis og Grønland vil havoverflata stige med ca 70 meter og store lavlandsområder vil ligge under vann.
* Det finnes en teori, fremsatt av den tyske geofysikeren Alfred Wegener om at alt land, helt fram til triasperioden (ca. 200 mill. år siden) utgjorde én enhet, et superkontinent kalt Pangea. * Av Norges totale areal er bare 1,7% bebygd område, noe som utgjør 5 611 km2. 75% av Norges areal er skog og åpen fastmark.
* Øygruppa Svalbard som ligger i arktis har et areal på 61 022 km2. Av øyene er Spitsbergen den største med sine 37 673 km2.
Nord Amerika
Sør Amerika Eurasia
Afrika
India
Antarktis Australia I DENNE SEKSJONEN:
S34
Einar ble sagt opp på grunn av dårlig helse, men nekter å gi seg. Nå venter lagmannsretten. S 54
Tre av fire ledige jobber for helsefagarbeidere er deltidsstillinger.
S58
Somieh og Behzad er to av mange bussførere som har opplevd vold på jobben.
FOTO: OLE MARTIN WOLD
S68
Kronikk: Gjennom streik har Fagforbundet vunnet mange viktige seiere.
I takt med at arbeidsgivere legger stadig større vekt på måltall og styring, blir flere arbeidstakere forsøkt presset ut av arbeidslivet. Da turen kom til Einar Braaten (56), bestemte han seg for å ta opp kampen.
TEKST: RØNNAUG JARLSBO FOTO: ANITA ARNTZEN
Helt nederst, under sju etasjer med korridorer og pasientrom, bak en blå garasjeport, finner du varemottaket ved Sykehuset i Vestfold. Her, mellom stålskap og posthyller, traller, trucker og gode kollegaer, finner du også Einar Braaten (56). Hit til «hub-en», som varemottaket kalles, kommer han hver dag klokka 09, selv om han egentlig ikke begynner på jobb før 11. – Ja, jeg synes det er greit å komme i gang tidlig, sier Braaten.
UFØR ARBEIDSKRAFT
Einar Braaten hadde egentlig ikke trengt å jobbe. Diabetes-sykdommen han har hatt siden han var seks år, har gjort hverdagen utfordrende: Han blir fort sliten og håndterer ikke tunge løft eller tidspress.
I 2002 ble han innvilget 100 prosent uførepensjon. Siden 2009 har likevel arbeidsplassen i hub-en vært en bærebjelke i livet hans, og Braaten har vært blant de 25 prosentene med uføretrygdede som får anledning til å bidra til fellesskapet med sin arbeidsinnsats. – Historien om hvordan det ble sånn, er egentlig ganske morsom, sier Braaten og forteller at han i 2009 var både arbeidsledig og pasient. – En dag da jeg skulle hente deler til insulinpumpa på sykehuset, spurte seksjonslederen på sentrallageret om jeg kunne tenke meg å «gjørra litt» der. Og det kunne jeg jo.
FAST SJÅFØR
Han begynte i det små, som tilkallingsvikar ved behov, med å plukke og pakke varer, trille skap og levere ut forbruksmateriell til pleierne på de ulike avdelingene på sykehuset. – De kalte meg poteten, for jeg kunne brukes til det meste.
I flere år jobbet Braaten mellom 50 og 70 prosent med ulike lager- og sjåføroppgaver. I 2017 krevde Fagforbundet at han fikk 50 prosent fast stilling. Arbeidsgiver hadde ingen innsigelser. Ganske snart var han fast sjåfør med egen rute.
Et halvt år etter at han fikk fast jobb avdekket en synstest at diabetesen hadde redusert Braatens syn til 30 prosent på det ene øyet og null sidesyn. Å levere inn sertifikatet var hardt for en mann som betegner seg selv som «lettere autofil» og elsket jobben som sjåfør.
Kort tid etter ble Braaten innkalt til et møte
med ledelsen for å drøfte mulighetene for tilrettelegging eller omplassering til annet arbeid.
I ansettelseskontrakten hadde det stått at han måtte regne med «endring av arbeidssted, arbeidsoppgaver, arbeidstidsplaner og ansvarsområde ved behov.» Nå slet sykehuset med å finne andre løsninger. Referatene fra møter utover våren forteller at sykehuset mente hovedutfordringen lå i krysningspunktet mellom helseutfordringer, manglende kompetanse og «krav om effektivisering av driften».
Samme høst kartla og loggførte arbeidsgiveren Einar Braatens effektivitet når det gjaldt pakkelevering. Ingen andre ble testet. Einar «strøk», både på fart og volum.
Det resulterte i oppsigelse.
I siste liten fikk Fagforbundets hovedtillitsvalgte Geir Tollefsen med seg sykehusledelsen på at Braaten skulle få prøve seg som serviceportør. En serviceportør håndterer blant annet avfall og skittentøy, i tillegg til å levere utstyr til ulike avdelinger på sykehuset. Det er en fysisk tung jobb. Braaten var utslitt etter ni dager, og oppsigelsen var et faktum.
I første linje heter det: «Oppsigelsen er gitt på grunn av arbeidstakers forhold.» Noen setninger lenger ned kommer utdypingen: «Du har flere samtidige og reelle helsebegrensninger og er ufaglært.»
VIKTIG STØTTE: For Einar Braaten har støtten fra tillitsvalgt og kollega Geir Tollefsen vært avgjørende. Det er den fortsatt, for kampen for å beholde jobben er ikke over.
BESKYTTET AV LOVEN
I Norge har vi et lovverk som skal beskytte oss mot å miste jobben som følge av langvarig sykdom, funksjonsnedsettelser eller andre helseutfordringer. Arbeidsmiljøloven og diskrimineringsloven pålegger arbeidsgivere å tilrettelegge arbeidsplass og -oppgaver for arbeidstakere med redusert arbeidsevne så langt det er mulig.
Ifølge Arbeidstilsynet kontrollerer de sjelden om tilretteleggingsplikten følges opp av arbeidsgiver. I de tilsynene der dette har vært kontrollert, er det funnet relativt få brudd på arbeidsmiljøloven. Arbeidstilsynet har ikke sett på Braatens sak. – I dette tilfellet har arbeidsgiver gjort mye, men ikke nok, sier Fagforbundets hovedtillitsvalgte Geir Tollefsen ved Sykehuset i Vestfold.
Han forteller at sykehuset kom med flere forslag til oppgaver som Braaten forsøkte seg på, men som ble for krevende for helsa hans. Ifølge Tollefsen ble forslagene fra Braaten selv og fagforeningen stort sett avvist. – Plukking og pakking av varer på det nye, eksterne lageret, som vi mente ville passe Einar aller best, fikk vi aldri prøvd ut. De mente det ville bli for tungt for ham, og påpekte også at han ikke hadde fagbrev. Sykehuset vil jo i stadig større grad ha fagutdanna personell. De foreslo at han skulle ta fagbrev, men for en mann i Einars alder og med hans helseutfordringer, er det ikke bare-bare å sette seg på skolebenken. Dessuten koster det penger, og det kom ingen tilbud om økonomisk støtte.
Tollefsen understreker at dialogen med sykehusledelsen har vært og er god, men at fagforeningen og ledelsen er dypt uenige om hvordan utfordringene rundt Einar Braatens arbeidsforhold burde løses. – Vi har en IA-avtale. Den handler om å ta vare på arbeidstakere med begrensninger, ikke støte dem ut. Vi mener sykehuset har plass til Einar.
Med Fagforbundet i ryggen gikk Einar Braaten til søksmål mot sykehuset for usaklig oppsigelse. Det ble rettssak, og i april i år kom dommen.
GEIR TOLLEFSEN,
TILLITSVALGT
FULL SEIER
Tønsberg tingrett ga Braaten og Fagforbundet fullt medhold på alle punkter. Det ble fremhevet at sykehuset verken hadde kartlagt helse, reell arbeidsevne eller relevante hjelpemidler godt nok. Retten mente dessuten at sykehuset kunne ha forsøkt å tilrettelegge arbeidsforholdet med alternative arbeidstidsordninger. Til slutt pekte de på Braatens tolv år lange tilknytning og arbeidsplassens betydning som sosial arena i livet hans.
Braaten ble tilkjent 50.000 kroner i erstatning for ikke-økonomisk tap, som følge av belastningen saken har vært for ham.
« … har aldri tidligere fått advarsler eller kritikk for det arbeidet han har gjort, og begrunnelsen for oppsigelsen kan ikke knyttes til forhold som () kan bebreides for. Oppsigelsen fremstår som et resultat av mangelfulle og utilstrekkelige vurderinger.» (Tønsberg tingrett 08.04.2021.)
– Jeg turte ikke å glede meg over seieren, for jeg visste at de kunne anke helt til siste øyeblikk, sier Braaten.
Han fikk rett.
I anken til Agder lagmannsrett, som ble levert før sommeren, ber Sykehuset i Vestfold om at oppsigelsen av Einar Braaten må anses som gyldig, og at de skal slippe å betale erstatning på 50.000 kroner. – Jeg gikk rett i kjelleren, sier Braaten.
Fagbladet har forelagt Sykehuset i Vestfold kritikken som rettes mot dem og bedt om et intervju eller en kommentar til Braatens sak. HR-direktør Bente Krauss skriver i en epost at de ikke vil kommentere en pågående rettstvist, uten rettskraftig dom.
Etter å ha blitt forelagt uttalelsene fra Braaten og hans representanter, velger Krauss likevel å utdype sykehusets syn på tilretteleggingsplikten, uten å kommentere Braatens sak direkte. (Se egen undersak på side 41.)
Mens arbeidsgiver har plikt til å tilrettelegge for en ansatt med redusert arbeidsevne, har arbeidstaker plikt til å samarbeide for å finne en løsning. Braaten takket nei, både til jobb som matvert, kjøkkenassistent og renholder. – Kunne du strukket deg lenger for å få til en løsning? – Jeg synes jeg strakk meg langt. Kroppen min er dessverre ikke så sterk, sier Braaten.
ENGASJERT: Fagforbundets advokat Anne Gry Rønning-Aaby mener Einar Braatens sak er et eksempel på en trend. En trend hvor også offentlige arbeidsgivere lar økonomien styre i for stor grad og glemmer at de har et samfunnsansvar.
TREND
Anne Gry Rønning-Aaby er advokat i Fagforbundet og prosessfullmektig for Einar Braaten. Hun er sterkt engasjert i Braatens sak, og i problemstillingen for øvrig. De siste åra har hun og hennes kolleger i Fagforbundet sett en betydelig økning i oppsigelsessaker med utspring i helsemessige forhold. – For å bruke hverdagsspråk: Det er mange kyniske arbeidsgivere der ute. Flere av mine siste saker i lagmannsretten har handlet om oppsigelse på grunn av sykdom eller nedsatt funksjonsevne. Disse sakene er en del av en trend, hvor arbeidsgivere i stadig større grad lar seg styre av økonomi og måltall, sier hun.
Dette mener hun går ut over de mest sårbare i arbeidslivet – og det skjer ofte i offentlige virksomheter. – Det mest overraskende er at offentlig sektor ikke er det spøtt bedre enn privat. Personlig synes jeg det er enklere å forstå at et privat firma med ti ansatte og stramme budsjetter sliter med individuell tilrettelegging, enn at en virksomhet i offentlig sektor gjør det. Offentlige virksomheter finansieres over statsbudsjettet, de har ofte tusenvis av ansatte og dermed gode muligheter for tilrettelegging, sier Rønning-Aaby.
Hun mener offentlig sektor burde gå foran som et godt eksempel, men at systemet legger opp til et hardkjør. – Dessverre er sykehusene våre også styrt på en måte som til stadighet pålegger dem å spare. Når de står i fare for ikke å nå sine økonomiske mål, ser lederne seg rundt etter steder å kutte. Da ryker målsettinger om inkluderende arbeidsliv og å hindre utstøting. Hvem står da mest laglig til for hogg? Jo, den med redusert funksjonsevne. Dette er etter vår oppfatning i strid med arbeidsmiljølovens vernebestemmelser og målsetting om inkluderende arbeidsliv.
RETT I KJELLEREN: – Jeg turte ikke å glede meg over seieren, for jeg visste at de kunne anke helt til siste øyeblikk, sier Einar Braaten. Han fikk rett.
MANGE HENVENDELSER:
Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm får mange henvendelser fra syke arbeidstakere som føler seg presset ut av jobben.
MANGE FØLER SEG PRESSET UT
Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke ført statistikk over henvendelser fra folk som mener seg presset ut av jobb av helsemessige årsaker eller manglende vilje til individuell tilrettelegging fra arbeidsgiver. Likevel er de godt kjent med problemstillingene i Braatens sak:
– Funksjonsnedsettelse er et av de diskrimineringsgrunnlagene vi får flest henvendelser om, og mange av henvendelsene handler om individuell tilrettelegging på arbeidsplassen, sier likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm. – Flere av de som kontakter oss forteller at de er sykmeldt, føler seg presset til å si opp eller har blitt sagt opp fra stillingen sin, fordi de ikke får tilrettelegging de mener de har krav på.
Bjurstrøm tror ikke arbeidsgivere diskriminerer med vilje, men mistenker at mange har for dårlig kjennskap til likestillings- og diskrimineringsloven.
Etter tolv år som tillitsvalgt for Fagforbundet ved Sykehuset i Vestfold er Geir Tollefsen ikke i tvil om at tilværelsen er blitt tøffere, både for ansatte med og uten helseutfordringer. – Vi er et av landets best drevne sykehus, men det har sin pris. Økonomien tar stor plass og gir lite rom for tilrettelegging. Som tillitsvalgt merker jeg at det sliter på folk, og når folk blir slitne oppstår det lettere konflikt. Et offentlig sykehus bør være en foregangsbedrift og et utstillingsvindu når det kommer til å ta vare på og romme alle arbeidstakere. – Hva har vært mest utfordrende med Einar Braatens sak? – Å oppleve at arbeidsgiver ikke tar bedre vare på sine ansatte.
Agder lagmannsrett har ennå ikke berammet ankesaken, som vil avgjøre om Einar Braaten kan fortsette å jobbe på Sykehuset i Vestfold.
I mellomtida går han på jobb som vanlig, hver eneste dag. Og han har brukt årets fem sommerferieuker godt. – Jeg har sittet hjemme på terrassen og tenkt mesteparten av tida. Etter hvert tenkte jeg nesten bare på det med fagbrev. Noen fortalte at det var mulig å ta fagbrev som logistikkoperatør gratis gjennom Fønix (kompetansebedrift som blant annet jobber med arbeidstakere som er i fare for å falle ut av arbeidslivet, red.anm.). Da bestemte jeg meg. Første dag på skolebenken var tirsdag i forrige uke. 21. november tar jeg eksamen. *
GLAD I JOBBEN: Fem dager i uka går Einar Braaten på jobb i «hub-en» på Sykehuset i Vestfold. Han trives blant kollegene og føler at han stadig lærer noe nytt. Han vil helst ikke tenke på at arbeidsgiveren ønsker å bli kvitt ham. Til venstre: Geir Tollefsen, Fagforbundets hovedtillitsvalgte ved sykehuset.
Tøft – både for ledere og ansatte
Utviklingen i arbeidslivet har antakelig gjort tilrettelegging vanskeligere, tror sosiolog og forsker Robert Salomon ved Arbeidsforskningsinstituttet.
– Vi har fått et hardere arbeidsliv med mer målstyring og høyere krav til produktivitet, både offentlig og privat. Det er tøft, ikke bare for ansatte, men også for ledere. Mange arbeidsgivere føler nok at disse kravene gjør det vanskelig å beholde arbeidstakere som ikke helt mestrer arbeidsoppgaver og arbeidstempo på grunn av sykdom eller utilstrekkelighet. Mulighetene for tilrettelegging vil ofte være større i større virksomheter, samtidig har jeg et klart inntrykk av at det var enklere å få til tidligere, da arbeidslivet holdt lavere tempo og systemene hadde mer slakk. Men fortsatt finnes det bedrifter som for eksempel Stormberg, som faktisk satser på å ansette en del som sliter i arbeidsmarkedet. – Har offentlige arbeidsplasser et større samfunnsansvar og bør strekke seg lenger for å holde folk i arbeid? – Teoretisk kan trygdeytelsene i noen tilfeller utgjøre en større kostnad for staten enn å holde folk i arbeid gjennom subsidiering. Problemet er at stor grad av økonomisk tilrettelegging vil kunne oppfattes som subsidiering, sier Salomon.
Han minner om at diskusjonen har vært oppe når det gjelder attføringsbedrifter, det vil si bedrifter som sysselsetter mennesker med ulike former for yrkeshemninger med sikte på å få dem tilbake i jobb. – Jeg ser likevel ikke bort fra at samfunnet kunne tjent på å ha større slakk og plass til de som ikke jobber så fort. Kanskje var arbeidslivet sunnere for alle, den gangen det var plass til flere som slet litt?
Salomon ser heller ikke bort fra at regelverket knyttet til sykefravær kan legge til rette for at langtidssyke presses ut av arbeidslivet. Loven verner en arbeidstaker som er borte fra jobb på grunn av ulykke eller sykdom mot oppsigelse i ett år. Deretter kan fortsatt sykdom under særlige forutsetninger være saklig grunn til oppsigelse. – Ofte tar det lengre tid enn et år å komme seg på beina etter alvorlig sykdom, likevel kan det etter bare et år være over og ut og strake veien mot attføring og uføretrygd. Kanskje kommer arbeidsavklaringspengene for tidlig? Kanskje åpner regelverket for å la arbeidsgiver utnytte situasjonen?
ROBERT SALOMON, SOSIOLOG OG FORSKER VED ARBEIDSFORSKNINGSINSTITUTTET
– Tar ansvaret på største alvor
HR-direktør Bente Krauss skriver i en epost at de ikke vil kommentere en pågående rettstvist, uten rettskraftig dom, men utdyper sykehusets syn på tilretteleggingsplikten slik:
«Kjerneoppgaven for et sykehus er å levere spesialisthelsetjenester av god kvalitet til befolkningen. For å få det til må sykehuset være en god arbeidsgiver for en rekke kompetente medarbeidere. Som ledd i det har sykehuset et ansvar for- og plikt til - å tilrettelegge for medarbeidere som av helsemessige grunner ikke lenger kan stå i jobben. Denne plikten er omfattende, men ikke absolutt.»
Hun legger vekt på at sykehuset strekker seg langt i slike saker, men at loven også sier det er en grense for hvor langt arbeidsgiver må gå.
«Et tilretteleggingsbehov for enkeltmedarbeidere må undergis en særskilt vurdering i hvert enkelt tilfelle, og arbeidsgiver skal tilrettelegge ’så langt det er mulig’ i henhold til arbeidsmiljøloven. Der tilrettelegging tilbake til opprinnelig stilling ikke er mulig, vurderes også omplassering til annen ledig stilling. Dette ansvaret tar SiV på største alvor, og driver utstrakt tilrettelegging i svært mange enkeltsaker. Sykehuset har et helhetlig ansvar og søker å fylle det på best mulig måte.»
Slik får «koronabarna» en god barnehagestart
Under koronapandemien har flere små barn tilbrakt sine første leveår med begrenset menneskelig kontakt. Det skaper utfordringer – men også muligheter.
TEKST: IDA SØRAUNET WANGBERG FOTO: ANITA ARNTZEN
Kayden (2) har stø kurs mot vaskeservanten i barnehøyde, inne på avdeling Trollfossen i Rødtvet barnehage i Oslo, der han har sin andre dag. – Du trenger ikke vaske hendene nå, sier mamma Anh Le. – Hendene dine er rene, se!
Hun tar hånda hans og viser ham.
På grunn av koronaviruset har familien vært flinke til å vaske og sprite hender, og det har Kayden plukket opp, forteller Ahn til de ansatte på avdelingen.
«KORONAGENERASJONEN»
Kayden er en del av den gruppen barn som ofte kalles «koronabarna» eller «koronagenerasjonen».
Dette er barn som har tilbrakt så å si hele livet sitt i en pandemi, med til tider strenge smitteverntiltak. Mange har stort sett vært hjemme sammen med foreldrene, kanskje ikke møtt mange andre barn, i liten grad blitt passet av andre voksne enn foreldrene sine.
Så hvordan går det nå når disse barna skal begynne i barnehagen?
Etter å ha løpt litt rundt i gangene for å undersøke de nye omgivelsene, har Kayden
JUNE INGEBRETSEN,
PEDAGOGISK LEDER funnet roen på gulvet sammen med barne- og ungdomsarbeider Alimato Kamara. Sammen utforsker de noen av lekene i barnehagen. Kayden fatter interesse for en leke-krokodille med tre små krokodillebabyer på ryggen. – Han er veldig glad i dyr, forteller pappa Truc Huynh.
BEKYMREDE FORELDRE
Mamma Anh sitter i bakgrunnen og følger med. – Jeg tror dette kommer til å gå veldig bra – han virker veldig klar for å begynne i barnehagen, sier hun og legger til: – Det er nok verst for meg.
På grunn av smitteverntiltakene har ikke barnehagen kunnet arrangere besøk eller foreldremøte for de nye barna på våren, slik de pleier. Men pedagogisk leder June Ingebretsen har møtt de nye foreldrene ute ved porten og hatt en ringerunde for å informere om barnehagestarten og trygge foreldrene. – Det er nok flere bekymrede foreldre i år enn det bruker å være. Flere er spente på barnehagestarten, fordi barna er litt engstelige for å møte nye mennesker, sier hun.
Ingebretsen anbefaling til foreldrene er å bruke god tid. – Selv om de fleste bare får tre dager fri av arbeidsgiver til barnehagetilvenning, anbefaler
UT I VERDEN: Kayden (2) har til nå bare opplevd livet under pandemien. Nå skal han begynne i barnehagen.
GOD MOTTAKELSE:
Barne- og ungdomsarbeider Alimato Kamara møter Kayden i garderoben på hans andre dag i barnehagen. vi å bruke litt mer, dersom man har mulighet til det. Det ser vi også at flere gjør, sier hun.
Hun anbefaler også å ha kortere dager i starten. – Vi vet jo ikke helt hvordan disse barna vil reagere på å begynne i barnehagen. Men alle vi som jobber her er såpass trygge på det vi gjør, så det kommer nok til å gå bra, forsikrer hun. – Det kan jo også tenkes at disse barna er tryggere enn andre barn, fordi de har hatt sitt første leveår i veldig trygge omgivelser, skyter barnehagemedarbeider Eva Martinsen inn.
HÅPER KORONA VIL GI BEDRE TILVENNING
May Britt Drugli, professor i pedagogikk ved NTNU, håper oppmerksomheten rundt barnehagestarten til «koronabarna» kan bidra til bedre tilvenning for alle barnehagebarn framover.
Hun leder evalueringen av folkehelseprosjektet «Liten og ny i barnehagen» i Trondheim kommune, som har som mål å utvikle en forskningsbasert modell for tilvenning i barnehage. Hun mener en nøkkel for å få til en god barnehagetilvenning, og kanskje særlig for «koronabarna», er å ha god tid.
På den andre siden kan den sosiale isoleringen også ha hatt positive effekter for barna, mener Drugli. – Dette er barn som har fått en trygg og stabil start, det har vært lite ståhei rundt dem, og de har levd ganske rutinemessige liv. Det kan bety at dette kanskje er en gruppe barn som er spesielt trygge, så det behøver ikke være negativt. Det handler om hvordan de har hatt det med foreldrene sine. De som har hatt det bra, og i tillegg har fått noe stimuli utenfor familien, kan ha fått tidenes start i livet.
Likevel mener hun det vil være en ekstra utfordring ved barnehagestart om familien har levd så isolert at barnet ikke er vant til å leke med andre barn.
I prosjektet har Drugli og kollegene fulgt oppstarten til ettåringene som begynte i barnehagen i fjor, som også hadde tilbragt en betydelig del av livet under nedstenging og strenge smitteverntiltak, og som hadde vært mye sammen med foreldrene. – Vi så at både barn og foreldre dro veldig nytte av fem dagers tilvenning. Og de dro nytte av foreldreaktiv tilvenning, der foreldrene gjør alle rutiner med barna de første dagene, som å skifte bleie og legge dem, mens de ansatte kobler
seg på etter hvert. Dette er en modell vi har tro på, og fikk gode tilbakemeldinger av foreldrene som begynte i barnehagen i fjor høst.
ANBEFALER FEM DAGER
Mens barnehagetilvenning tradisjonelt gjøres over tre dager, mener Drugli at det bør settes av fem dager. – Tre dagers tilvenning har vært standarden i norske barnehager og er en modell som er utviklet basert på at barnehagen tidligere stort sett tok imot barn over tre år. Småbarna har bare måttet tilpasse seg det. Det at arbeidsgivere gir fri med lønn i tre dager, har nok også bidratt til at dette har blitt en fastspikret modell. Men den er ikke utviklet med utgangspunkt i små barns behov, sier Drugli.
Når det nå er så mange småbarn som går i barnehage, mener professoren det ikke bør være for mye forlangt å ha tilvenningsrutiner som ivaretar små barns behov. – Det er viktig for dem å være trygge når de begynner i barnehagen. Er de ikke det, bruker de mye energi på å uroe seg, sier hun.
Hun understreker at det at foreldrene er til stede i barnehagen over lengre tid, ikke betyr at barna sitter klistret i fanget deres hele tiden. – Vi ser helt tydelige mønstre i de over 300 loggnotatene vi sitter på fra foreldre og ansatte. De viser at barna, når de får velge selv, er tett på foreldrene i de to første dagene, mens de ansatte sitter på gulvet, svarer og gjør seg attraktive for barnet. På dag tre henvender barna seg til de ansatte i større grad. De går litt bort fra foreldrene, og dette fortsetter på dag fire og fem. Foreldrene sitter i bakgrunnen, mens barna er mye mer aktive – de deltar i sanger – og er ikke minst opptatt av å undersøke lekene i barnehagen.
For mange foreldre kan barnehagestart være en stor og utfordrende overgang. For det er ikke bare-bare å plutselig skulle overlate poden, som man har tilbragt dag og natt sammen med det siste året, til fremmede. – Barnehageansatte som jobber med tilvenning, bør være tett på foreldrene, så de blir trygge. Hvis foreldrene er usikre, smitter det over på barnet. Derfor bør man bruke tid på å snakke med foreldrene, og la dem fortelle om sitt eget barn. Den kunnskapen er nyttig for å bli bedre kjent med barnet, og så trygger det barna å se at foreldre og barnehageansatte snakker sammen, sier Drugli. *
FØLGER MED: Barne- og ungdomsarbeider Alimato Kamara og Kayden har felles fokus under tilvenningen i barnehagen.
TAR SEG TID: Storebror Jayden, pappa Truc og mamma Anh følger Kayden i barnehagen, og skal bruke god tid på tilvenning. Kayden kan vel håpe på litt ekstra hjelp fra storebror Jayden som går i barnehagen fra før.
HER ER PROFESSORENS RÅD TIL ANSATTE SOM SKAL JOBBE MED TILVENNING
• Gi barn og foreldre tid. • Bli kjent med barnet gjennom foreldrene. De kjenner barnet best, vet hvordan de har det hjemme, og har hatt det det første leveåret. Vis interesse for kunnskapen foreldrene sitter på. • Vær på gulvet, tilgjengelig for barnet. Når barnet viser interesse for en leke, for eksempel, hiv deg på. Vær interessert og engasjert. • Avtal med foreldrene hver dag om hvordan dere skal gjøre det neste dag. Hvem skal stelle, hvem skal legge, når og hvordan skal foreldrene forlate barnet? Dette bør skje i dialog med foreldre, men ha en plan for det og gi tydelig informasjon. Det trygger foreldrene. Er foreldrene usikre og redde, vær tydelig, og si for eksempel: «Nå er barnet klart for dette. Nå prøver jeg å legge.» • Kjør vanlig barnehagedag under tilvenning, med vanlig dagsrytme og rutiner for måltid, utetid, samlingsstund og liknende, slik at både barn og foreldre venner seg til det. • Støtt foreldre i å etablere kontakt seg imellom. • Hjelp foreldrene når de skal forlate barnet i barnehagen. Bli enige om rutinen, for eksempel hvor lenge de skal være der før de sier «hadet» og går. Informer foreldrene om at det er helt normalt at barnet gråter litt, og at det er bedre å gå når de først bestemmer seg, enn å nøle eller komme tilbake igjen. Hjelp foreldre til å få en god bringerutine. • Dersom barnet begynner senere i høst, og ikke er vant til å bli passet av andre eller leke med andre barn, kan man gi råd til foreldrene om å la andre passe barnet, og å oppsøke lekeplasser for å la barnet leke med andre barn, før barnehagestarten. Da blir disse tingene mindre overveldende for barnet i barnehagestarten.
NAVN: Victoria De Oliveira ALDER: 29 FAMILIE: Samboer med Eivind Knudsen, gruppeleder i Arbeiderpartiet i Drammen, mamma til Knøttet og tvillingene Theodor og Adele (2). YRKE: Vernepleier AKTUELL: Ny leder i Fagforbundet Ung
«For noen er jeg kanskje litt skummel?»
Victoria De Oliveira hadde planlagt noe helt annet. I stedet ble det renholderjobb, vernepleierjobb, og nå toppvervet i Fagforbundet Ung. Og engasjementet bare vokser.
TEKST: RØNNAUG JARLSBO FOTO: ANITA ARNTZEN
Eh, akkurat dét er faktisk litt flaut! –Den nye lederen i Fagforbundet Ung framstår ikke som en person som er flau i tide og utide, men når det kommer til hvordan hun havnet i fagbevegelsen, velger
Victoria De Oliveira (29) den beskrivelsen. Uten vitnemål kunne hun glemme kulturstudiene hun hadde siktet seg inn på. I stedet ble det jobb som renholder på det lokale sykehjemmet.
Mora, som var hovedtillitsvalgt for Fagforbundet, hadde én kommentar: «Man kan ikke jobbe i kommunen uten å være medlem i Fagforbundet». Det kunne ha stoppet der. Men det ene fører gjerne til det andre. Snart fikk den unge renholdsarbeideren forespørsler om ekstravakter i «pleien». Da nynorsken var bestått og det igjen ble høst, var framtidsplanene endret. Det ble vernepleiestudiet og deltidsjobb i kommunen. En dag fikk hun en telefon: «Vi har hørt at du er litt engasjert. Kunne du tenke deg å bli ungdomstillitsvalgt i lokalforeningen?» spurte den fremmede.
EN MAMMA SOM SLADRET
Oliveira skrattler ved tanke på telefonsamtalen som skulle endre så mye. – «Litt engasjert? Hvem er det som har sagt det – mamma?» spurte jeg. Og dét var det! Hun må ha sett noe i meg som jeg selv ikke hadde oppdaga ennå. Altså: Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet, og at samfunnet skal være bra for alle, men jeg hadde ingen store tanker om å bli veldig aktiv og engasjert i fagbevegelsen.
Et år seinere kom spørsmålet om å bli regiontillitsvalgt. To år seinere ble hun valgt sentralt. – Jeg har hatt en bratt læringskurve, men jeg har alltid tenkt at blir du spurt om noe og det kan gi deg en mulighet til å lære mer, så er det bare å si ja. Og nå sitter jeg her, på toppen.
«Svært engasjert og motiverende», sier leder av Fagforbundet «voksen», Mette Nord, om den nye lederen. Når Oliveira selv blir spurt om hva som gjør henne til en god leder, er hun langt på vei enig. – Jo mer jeg har fått prøve meg, jo mer engasjert har jeg blitt. I tillegg håper jeg at jeg
MERKET FOR
LIVET: Både tvillingene og Knøttet har satt spor på mammas ankel. Det har vært viktig for Victoria og samboer Eivind å dele historien om valget de tok da de fikk vite at Knøttet ville få et liv preget av sykdom. blir en leder som lytter og som folk tør å komme til. Jeg føler selv at det er en styrke at jeg er en tydelig person, men for noen gjør det meg kanskje litt skummel?
HELTIDSREFORM ER TOPPSAKEN
Akkurat nå er det også litt skummelt å være i Oliveiras sko. – Nå er det jeg som skal ha ansvaret, meg alle skal rådføre seg med og jeg som skal stå fremst i kampene for våre forslag til forbundsstyret og landsmøtet. Da jeg sa ja til å være nestleder for fire år siden, visste jeg jo at jeg kunne bli leder, men jeg hadde ikke sett for meg at det skulle skje nå. Jeg er veldig glad for at det sentrale ungdomsutvalget består av masse ulike folk som utfyller hverandre på alle mulige måter. – Hvilke er de første postene på arbeidslista? – Unge folk som kommer ut i arbeidslivet må få fulle stillinger. Å starte arbeidslivet i en deltidsstilling betyr blant annet at du ikke kommer deg inn i boligmarkedet og må starte voksenlivet med stor usikkerhet. Det er faktisk helt krise!
ET TEAM I DRAMMEN
I oppveksten i Østfold var hun til tider grundig lei moras tillitsverv og engasjement i fagbevegelsen, men i dag er hun takknemlig for verdigrunnlaget hun fikk hjemmefra. Og flirer av at hun og samboeren, Ap-politiker Eivind Knudsen, er i ferd med å skape samme type familie som hun stønnet over i tenåra: En familie hvor alt diskuteres til nær sagt alle tider og barna oppdras til at eiendomspronomenet «min» er fy. Det heter «vår».
Byen «vår» er Drammen. Etter vernepleierstudiene jobbet Oliveira halvannet år i en bolig for psykisk utviklingshemmede, før hun traff Eivind fra Drammen da de begge vikarierte som ungdomssekretærer i LO. – Jeg ble bare veldig sjarmert, og plutselig bodde jeg i Drammen. Jeg hadde faktisk ikke vært her før jeg traff Eivind. Men siden han allerede var etablert i politikken her, skjønte jeg at hvis jeg ble glad i ham, måtte jeg også bli glad i Drammen – og det har jeg blitt.
I hagen bak rekkehuset på Åssiden er det både lekekjøkken og dukkehus, sklie og lekebilparkering. Tvillingene Adele og Theodor rundet to og et halvt år samme dag som Oliveira sa ja til sitt nye lederverv. – Er det noen krysningspunkter mellom rollene som fagforeningsleder og tvillingforelder? – Helt klart. Jeg har møtt folk med tvillinger som setter dem på CV-en fordi de mener det gir viktig kompetanse.
TROR PÅ FAGFORENINGSFRAMTIDA
Oliveira er overbevist om at det vil være stort behov for fagforeninger i åra som kommer. Hun tror pandemien har vært en øyeåpner for mange. Fagforbundet Ung hadde en økning i nye studentmedlemskap på 13 prosent i 2020. – Noe av årsaken ligger garantert i at livet plutselig ble ekstremt utrygt for studenter. Det ble mye styr med studietid og lærlingprøver, og mange oppdaget at de manglet et sikkerhetsnett. De erfarte i praksis at en del goder ikke er noen selvfølge.
Blant yrkesaktive og lærlinger har det samtidig vært frafall. – Hvordan rekrutterer man unge folk til fagbevegelsen? – Ved å vise at det er gøy å være engasjert, gøy å snakke med andre om viktige samfunnsting og å bygge organisasjon. Personlig tenker jeg jo at det er gøy å være med å påvirke arbeidsplassen sin og å sørge for fulle stillinger til folk. – Kan du forklare tariff på en gøyal måte?
Oliveira ler høyt: – Nei, dét er vanskelig. En av fagbevegelsens største utfordringer er forståelig kommunikasjon. Når både jeg og andre erfarne fagforeningsfolk kan se ut som spørsmålstegn når Mette
Nord snakker om glidning og overheng, er det kanskje ikke det vi skal begynne med til unge folk som ikke aner hva en fagforening er.
Hun tror derimot at hun kan forklare hvorfor engasjement nytter. – Jeg hører ofte folk si at «Nei, jeg er ikke så opptatt av samfunn og sånn, jeg er ikke så engasjert.» Det tror jeg ikke noe på. Alle er engasjert i noe, hvis de tenker seg om. Siden jeg har barn, begynner folk ofte å snakke med meg om ting som foreldrepermisjon. Kanskje er de misfornøyd med hvordan den er utformet. Ja, men da er du jo engasjert i dét, da!
At engasjement kan koste, vet hun alt om.
ÅPEN OM ABORTEN
På høyre ankel har hun tatovert to sommerfugler, en stor og en liten. Hver vinge rommer en liten barnefot: Føttene til Adele, Theodor – og Knøttet. For det er ikke to barn i familien på Åssiden. Det er tre. I februar 2018 valgte Victoria og Eivind å la Knøttet slippe et liv preget av sykdom. De tok abort i uke 21 av svangerskapet.
Høsten etter meldte KrF at de mente abortloven legger til rette for et sorteringssamfunn. Erna Solberg og Høyre ga uttrykk for at de var åpne for en lovendring. – Da klarte jeg ikke å holde kjeft. Jeg skammet meg sånn over at en kvinnelig statsminister kunne tillate at min rett til å ta valg for min kropp ble et forhandlingskort.
Victoria og Eivind var 20 uker på vei med tvillingene da de bestemte seg for å stå fram. – Vi gjorde det, fordi det fins altfor få av oss som har stått i den situasjonen og i det valget, og
BYGGMESTER:
Victoria slapper av med å rive den gamle terrassen sammen med tvillingene Adele og Theodor, som markerte 2 1/2 år samme dag som mamma ble ny leder i Fagforbundet Ung.
TRYGGE RAMMER:
Oliveira ser flere krysningspunkter mellom rollen som fagforeningsleder og tvillingforelder: – Rammer og forutsigbarhet er viktig både hjemme og når Fagforbundet Ung er ute og gjør jobben sin. som føler at det er plass til å dele. De av oss som orker og tør, må gjøre det.
Reaksjonene var kraftige. Både fra andre familier som hadde stått i det samme, og fra mennesker som mente de burde valgt annerledes.
BLE KALT «BARNEMORDER» I KOMMENTARFELTENE
Da debatten blusset opp igjen våren 2021, valgte de likevel å fortelle historien sin igjen. Oliveira er fast i stemmen når hun sier at henvendelsene fra andre som har opplevd det samme, veier opp for alt det negative. Likevel innrømmer hun at et støttende nettverk var viktig denne gangen. Hetsen i kommentarfeltene var sterk. – Man kan gjerne være uenig om den politiske saken, men å kalle andre for barnemorder eller sammenligne dem med nazister, dét er sinnssykt. Det handler litt om det AUF har satt søkelyset på den siste tida, om hva ordskiftet
6 kjappe
1. HVA DRØMTE DU OM Å BLI DA DU VAR BARN?
Superhelt.
2. HVA ER EN PERFEKT DAG PÅ JOBBEN?
Når vi er ute og treffer medlemmer.
3. HVA VAR DIN FØRSTE LØNNEDE JOBB?
Som 14-åring vasket jeg kontoret til en fysioterapeut en gang i uka.
4. HVEM BØR SKJERPE SEG?
Kjell Ingolf Ropstad. Fordi han vil ta fra meg og andre kvinner retten til å bestemme over egen kropp ved å skrenke inn på dagens abortlov.
5. HVA ER DITT BESTE RÅD TIL UNGDOMMEN?
Engasjer deg, organiser deg og ha store drømmer.
6. HVA ER TYPISK NORSK?
Er ikke det janteloven, da? Det blir i hvert fall ganske ubehagelig når noen tar for stor plass.
rundt ekstremisme fører til. Det er veldig gjenkjennbart. Jeg har stått i en tøff situasjon som vil prege meg resten av livet. Jeg kunne valgt å glemme, men jeg har en datter og en sønn. Tenk om de en gang må ta det samme valget? Da skal det fader meg bare mangle at jeg orket å si noe om det jeg opplevde, sånn at de kanskje slipper å gå i ei nemnd, eller å forsvare det de har gjort, eller skamme seg.
Det kan være krevende å motivere ferske ungdommer til å gå på en talerstol eller si noe offentlig med slike erfaringer i bagasjen. – Ja, det krever litt, samtidig vet jeg også hvor mye man kan få til gjennom å bruke stemmen sin. Men heiarop er viktig i denne sammenhengen, og der synes jeg mange voksne er veldig flinke. Hvis vi klarer å få «de voksne» til å heie på engasjement, ikke bare si at det er viktig i festtaler, er mye gjort. *
VISSTE DU AT:
Hvis tarmen ikke blir helt tømt, kan avfallsstoffene begynne å gjære. Det kan gi deg en oppblåst, stinn og urolig mage.
Hjelp mot mageproblemer
UROLIG MAGE TREG MAGE • OPPBLÅST MAGE En mage i ubalanse er et velkjent problem for stadig flere mennesker. I mange tilfeller finnes det en enkel og naturlig løsning. Naturproduktet Macoform inneholder en unik sammensetning av plantene artisjokk og løvetann, som arbeider på forskjellige måter for å gi velvære i magen.
Kjenner du deg igjen: Om morgenen er magen flat og du føler deg vel, men etter flere måltider i løpet av dagen blir en følelse av oppblåsthet mer og mer plagsom. Stadig flere mennesker, i alle aldre, sliter med luft i magen, murring, stinn- og oppblåsthet som følge av en dårlig fordøyelse.
Hvorfor får vi stor mage?
For mye fet mat og en hverdag med stillesittende arbeid får tarmen til å jobbe langsomt, og med dette kan avfallsstoffer samle seg opp. Opphopingen av avfallsstoffer i tykktarmen setter i gang en gjæringsprosess. Det forårsaker en rekke forskjellige gassdannelser som blåser opp magen. Noen kaller det også «ballongmage». Det er ubehagelig og plagsomt. Mange ser seg nødt til å legge seg på sofaen etter middag, fordi det er det eneste de klarer. Det blir fort en ond sirkel, hvor mageproblemer blir en uheldig konsekvens av noe så vanlig som å spise et måltid mat.
Sett i gang fordøyelsen
Vil du unngå mageproblemer, bør du sette i gang fordøyelsen din. Macoform er et unikt naturprodukt til dem som sliter med magen. Innholdsstoffene stimulerer fordøyelsen og kan lindre fordøyelsesproblemer, som en urolig mage og oppblåsthet. Produktet har en bred virkning og er et godt valg for å bevare en sunn fordøyelse uten luftplager i magen, oppblåsthet og stinnhet.
Sunn mage i balanse
Macoform er basert på innholdsstoffer fra planten artisjokk, som inneholder noen aktive bitterstoffer som kan lindre oppblåsthet som følge av luft i magen.
I tillegg inneholder Macoform aktive stoffer fra løvetann, som bidrar til en sunn mage i balanse.
Artisjokk kan hjelpe ved:
• oppblåsthet som følge av luft i magen • fordøyelsesproblemer - bl.a. ved å fremme produksjon av fordøyelsessafter
Løvetann bidrar til:
• mage/tarmkanalens normale funksjon • normal mage- og leverfunksjon • å opprettholde pH-balansen • å stimulere fordøyelsen
Prøv til halv pris!
Macoform kan bestilles på abonnement til halv pris for første pakke. kr 189,- (spar kr 190,-) + frakt kr 39,- 2 mnd. forbruk
TELEFON: 37 08 13 00 mandag-fredag kl 8-16 SMS: FORM 15 til 2210 WEB: www.wellvita.no
Engenes 15 4865 Åmli
Dette sier to brukere om Macoform
Jeg har hatt en mage som har vært i ubalanse så lenge jeg kan huske. Jeg så helt tilfeldig en annonse for Macoform, der det ble beskrevet en kranglete mage, og jeg tenkte: Det er jo akkurat slik jeg har det. Nå tar jeg Macoform med løvetann og artisjokk hver dag. Magen fungerer som en klokke og jeg har til og med gått ned noen kilo uten å tenke på det, forteller Johan med et fornøyd smil.
» » Jeg har vært plaget med en oppblåst mage i mange år. Magen føltes ofte stinn og hard, som om det lå en fotball der inne, forteller Anette. Jeg hadde prøvd stort sett alt, men Macoform viste seg å være den riktige løsningen. Den oppblåste magen forsvant, og Macoform har vært en fast del av morgenritualet mitt nå de siste 18 månedene, sier Anette glad. Johan Edberg Anette Adamsen
Tre av fire utlyste jobber for helsefagarbeidere er deltid
Se for deg alle som bor i Tromsø. Så mange av Fagforbundets medlemmer er det som jobber ufrivillig deltid.
TEKST: ØYSTEIN WINDSTAD
Rundt hver tiende av Fagforbundets 400.000 medlemmer – altså 40.000 av dere – jobber ufrivillig deltid og kunne tenke seg en større stilling eller full jobb.
Det kommer fram i Deltidsrapporten 2021, hvor forbundet blant annet har spurt sine medlemmer om heltid og deltid. 36 prosent av de yrkesaktive medlemmene sier de jobber deltid, og mange sier altså at de gjerne skulle jobbet mer.
Fagforbundet har i tillegg laget databasen Deltidslista. En oversikt over 30.000 utlyste helsefagarbeider-jobber. På nettadressen fagforbundet.no/deltidslista kan du gå inn og søke og finne ut om det er lyst ut flest heltids- eller deltidsjobber fra mars 2019 og fram til nå.
Hint: Det er overveldende stort flertall av den ene typen stillinger.
– HELTID ER ET LEDERANSVAR
Deltid og heltid ble et tema i årets riksvalgkamp, men Fagforbundets leder Mette Nord peker også på sjefene i de enkelte kommunene når ansvaret skal fordeles. – Nå må ledere ta et større ansvar for å lyse ut hele faste stillinger. De må gå i bresjen for å sette i gang utviklingsarbeid for organisert arbeid på en annen måte, sier Nord til Fagbladet.
Samtidig håper Nord nå at lovverket kan endres. – Alle hullene i lovverket som gjør at en kan organisere seg vekk fra hele fulle stillinger, må tettes. Det må mer penger til kommunene. Jeg er overbevist om at det vil være god økonomi å øke bemanningen og ha folk i fulle stillinger.
SJU AV TI
Og hvor mange av helsefagarbeider-jobbene er det som er heltid? Svaret fra de 30.000 stillingene som er lagt ut på nav.no de siste årene: 73 prosent av jobbene er deltid. Bare 19 prosent er heltid. Deltidsrapporten 2021 viser at det er størst ufrivillig deltid blant assistenter innen helse og omsorg: 47 prosent svarer at de har deltidsstilling og ønsker større eller full stilling om
JOBBET DELTID: Kristi Bergstø har selv jobbet ufrivillig deltid, blant annet på en omsorgsbolig.
FOTO: WERNER JUVIK
mulig. De som har minst ufrivillig deltid blant Fagforbundets medlemmer, er ledere i kontor og administrasjon. Der svarer 1 prosent at de jobber deltid og vil ha større eller full stilling om mulig.
– MANGLER TRYGGHET OG FORUTSIGBARHET
SV-nestleder Kirsti Bergstø, som selv har jobbet ufrivillig deltid i omsorgsbolig, er en av flere politikere som har tatt opp kravet om retten til heltidsjobb. Da Fagbladet snakker med henne før stortingsvalget, sier hun at hun ser altfor mange som har livene sine på vent, fordi de må sitte med mobilen i hånda og jakte vakter. – Alle de menneskene trenger et nytt politisk flertall som jobber med dem, og ikke mot dem. Fordi det å ha små stillingsbrøker betyr at du ikke får boliglån. Du vet at du må jakte vakter for å dekke utgiftene. Det gir en veldig liten forutsigbarhet i livet, sier Bergstø.
Ett av forslagene til SV er å starte et kompetansesenter.
DELTIDSLISTA
• Fagforbundet har fått analysert 29.505 helsefagarbeider-stillinger. • Stillingene er lagt ut på nav.no fra mars 2019 til og med august i år. • Medieovervåkningstjenesten Retriever har analysert tallene. • 73 prosent av stillingene er deltid, 19 prosent er heltid og 9 prosent er ikke oppgitt. • 74 prosent er faste stillinger, 17 prosent er vikariat og 9 prosent er engasjement.
(KILDE: DELTIDSLISTA)
– Kommunen trenger støtte til å få til mer heltid. Derfor vil vi starte et kompetansesenter. Som skal bistå arbeidslivet i spørsmål om heltid, arbeidstidsreduksjoner og tillitsreform. Vi vil også at det skal komme statlige tilskudd for å sikre heltidsarbeid. Vi vet også at en styrket kommuneøkonomi gir økt bemanning, sier Bergstø. *
KIRSTI BERGSTØ, SV-NESTLEDER
Nå vil «alle» ha faste og hele stillinger
Åtte av ti mener koronapandemien har vist hvor viktig faste ansettelser i hele stillinger er. Nå mener syv av ti at retten til heltid må lovfestes.
TEKST: HELGE RØNNING BIRKELUND
Det er nå en allmenn holdning i befolkningen – uansett hvilket parti man stemmer på – at det er faste og hele stillinger som må gjelde i arbeidslivet. Det kommer fram av en ny undersøkelse utført av Sentio for Fagforbundet.
I undersøkelsen er folk spurt om koronapandemien har vist at det er viktig med faste ansatte i hele stillinger i helse- og omsorgssektoren.
Bare 4 prosent svarer at de er helt uenig i at det er faste og hele stillinger som må gjelde. 66 prosent sier seg helt enig, og 15 prosent sier seg litt enig.
Også blant Høyres velgere er det nå et flertall for at det er faste og hele stillinger som gjelder innenfor helse- og omsorgssektoren. Blant Aps velgere mener åtte av ti dette, mens hele 93 prosent av de som sier de stemmer på Rødt sier ja til hele og faste stillinger.
Fagforbundets leder Mette Nord ønsker fortgang. – Nå har de borgerlige sittet med makta i åtte år uten å gjøre noe nevneverdig for å få det til. Det er på høy tid at det nå settes trøkk i prosessen og at man gjør de lovvedtakene som trengs for at man ikke skal kunne organisere seg vekk fra dette, sier Mette Nord til FriFagbevegelse.
Da Fri Fagbevegelse snakket med Ap-leder Jonas Gahr Støre før valget, sa han at undersøkelsen bekreftet det han selv hadde sett.
– Jeg er ikke overrasket. Den samme holdningen møter jeg ute i arbeidslivet. En hel og fast stilling betyr trygghet i livet gjennom forutsigbarhet, trygg inntekt og muligheten til å få lån. Undersøkelsen viser at mange nå forstår dette og ser at veldig mange arbeidsfolk mangler denne grunnleggende tryggheten. Utfordringen er stor i helse- og omsorgssektoren, som har vært den sektoren hvor deltid har vært mest utbredd. Men nå ser vi det også i store deler av privat sektor. For eksempel i hotell- og restaurantbransjen. Det er en uro, sier Jonas Gahr Støre til FriFagbevegelse. – Hvordan skal dette konkret følges opp? – Dette må vi gjøre på god norsk maner. Sette oss ned med partene i arbeidslivet, som kan arbeidslivet, og de ulike bransjene. Og lage et relevant regelverk. Så må vi ha gode tilsynsmyndigheter som gir arbeidsfolk trygghet for at rettigheten kan bli ivaretatt. – Bør retten til heltid lovfestes? – Ja.
KREVER HANDLING:
Mette Nord har deltatt i en rekke debatter om retten til heltid under valgkampen. Flere partier på rødgrønn side lover nå at de skal sørge for lovfestet rett til faste fulle jobber.
JONAS GAHR STØRE,
AP-LEDER
UNDERSØKELSEN SENTIO HAR UTFØRT FOR FAGFORBUNDET:
Koronapandemien har vist at det er viktig med faste ansatte i hele stillinger i helse- og omsorgstjenestene. Ansatte i eldreomsorgen som jobber i deltidsstillinger, bør ha en lovfestet rett til heltidsstilling hvis de ønsker det.
Helt uenig 4 % Litt uenig 3 % Verken enig eller uenig 7 % Litt enig 15 % Helt enig 66 % Vet ikke 6 % Helt uenig 5 % Litt uenig 5 % Verken enig eller uenig 12 % Litt enig 17 % Helt enig 54 % Vet ikke 7 %
Angrepet i førersetet
I sommer mistet bussfører Somieh Gholam Rasool (36) tryggheten sin. Behzad Bakhtiari (58) kjenner ennå smertene etter angrepet for 15 år siden.
TEKST: KATHRINE GEARD OG IDUN TEEUWEN FOTO: OLE MARTIN WOLD
Somieh Rasool hadde påtatt seg et ekstra skift på en fridag for å hjelpe til å dekke et hull i turnusen. På turen inn mot Trondheim sentrum kom en ungdom på bussen i forstaden Trolla, uten munnbind. – Jeg sa at han måtte ta på munnbind, men han svarte at han ikke hadde. Dessverre, da må du gå av, sa jeg.
MUNNBINDMAS
Rasool har kjørt buss i trønderhovedstaden i åtte år, og alltid trivdes i jobben. Kollegene er veldig hyggelige og det samme er de fleste passasjerer – heldigvis – selv om kjeft også tilhører hverdagen.
Pandemien førte med seg nye utfordringer. Håndheving av smittetiltak har skapt grobunn for nye konfliktsituasjoner. Riktignok har som regel folk bare glemt seg, og fisker fram munnbindet når de får en påminnelse. Men denne dagen i juni smalt det i bussen til Rasool.
Passasjeren uten munnbind påstår at han ikke vil rekke jobben om han må gå av, men det hjelper ikke, forklarer Rasool over høyttaleren. Så ser hun i speilet at ungdommen brått reiser seg og kommer mot henne i stor fart. – Jeg tenkte at han var blitt sint og ville si noe stygt, men plutselig kjenner jeg et hardt slag i ansiktet og hodet fyker bakover. Solbrillene blir knust. Passasjerer forsvinner deretter ut av bussen. Hun blir sittende og forsøke summe seg.
NATTBUSSVOLD
Rasools opplevelse er ikke unik. Vy-kollega Behzad Bakhtiari deler en 15 år gammel historie.
BLE SLÅTT: Etter at Somieh Rasool ble angrepet på jobb, kjører hun bare Metrobussen, hvor sjåføren kan låse seg inne fra passasjerene. – Jeg har mistet tryggheten min, sier hun.
GODE OG ONDE DAGER: – I selve teksten står jeg beskrevet som «en stor utlending med mullaskjegg». Hvorfor må hun skrive noe sånt? sier bussfører Behzad Bakhtiari om en av passasjerene som har klaget på utseendet hans til arbeidsgiver. Likevel trives han i jobben.
Han sitter i førersetet på nattbussen i Trondheim. På denne tida finnes det ikke elektroniske billetter. Alle passasjerer må forbi busføreren, så Bakhtiari sitter med førerdørene åpne. Han begynner å kjenne en følelse av at noe er galt. Ut av ingenting ser han plutselig en stor mann nærme seg bussdørene i en stormende fart. Uten diskusjon, forvarsel eller noen form for kommunikasjon kaster mannen en stor lighter rett i ansiktet på Bakhtiari.
Bakhtiari har bodd i Norge i over 30 år, og har jobbet som bussfører i om lag 20 av dem. Opp igjennom disse årene har han blitt utsatt for to voldshendelser og flere episoder med trusler og trakassering. – Det skjer ikke så ofte. Det er veldig mange hyggelige folk her i Trondheim, men det er alltid noen som er ufine og da føler man seg ikke bra.
Fremdeles får han noen ganger smerter der lighteren traff.
SØVNPROBLEMER OG HODEPINE
Etter at Rasool meldte fra, skaffet sentralen en annen fører. Hun ble sjukmeldt i ti dager med hjernerystelse, sov dårlig, gikk ned flere kilo og får fortsatt behandling for hode- og nakkesmerter. – Nakken er ustabil ennå og innimellom har jeg vondt i hodet, sier hun.
Saken ble anmeldt, men ettersom passasjeren som slo bare er 14 år, får han ingen straff. Det synes Rasool er litt rart. Konfliktråd, der ofre gjerne får en unnskyldning, er aktuelt i saker som involverer så unge. Det takket hun nei til. – Jeg så ikke vitsen.
Voldsepisoden i juni var første gang hun ble fysisk angrepet. Hun håper også det blir siste gang. – Jeg har mistet tryggheten min. Etter at det skjedde, har jeg bare kjørt Metro-bussen. For der har vi lukket kabin og ingen kan komme seg inn. Foreløpig vil jeg ikke kjøre andre busser, sier Rasool, som føler hun har fått god hjelp av arbeidsgiveren og fagforeningen.
BEHZAD BAKHTIARI,
BUSSFØRER
DISKRIMINERENDE OMTALE
Det finnes ingen håndfast statistikk over vold og trusler mot bussførere, men hovedverne-
GODE OG ONDE DAGER: Somieh Rasool er glad i jobben og kollegene sine, men sliter fortsatt med ettervirkningene av volden hun var utsatt for. IKKE HVERDAGSKOST: Fagforeningsleder Ole Roger Berg er glad for at vold på jobben ikke er hverdagskost.
ombud Harald Sehm sier det er en kjensgjerning i næringen at særlig trusler underrapporteres. Billettkontroll er den største triggeren, ifølge Sehm. – Folk prater det av seg på pauserommet eller tror skitkjeft er noe som må følge med jobben, selv om det ikke skal være slik. Arbeidsplassen skal være trygg. Men ansatte må også bidra sjøl gjennom å rapportere, sier Sehm.
Områdesjef for Vy Buss, Kenneth Eidem Bratt, anslår at det ukentlig er hendelser der førere må tåle ukvemsord og trusler, og i noen tilfeller vold. – Vi opplever at det over tid er en negativ utvikling med et økende antall tilfeller av utagerende passasjerer, sier Bratt.
Behzad Bakhtiari, som opprinnelig kommer fra Iran og kom til Norge som flyktning, opplever ofte trakassering på grunn av utseende eller bakgrunn. – Noen sier «jævla utlending» og ler og går, som om det er ingenting. For meg sitter det igjen lenge. Det er ikke pent. Jeg har bodd i Norge i 30 år.
VOLD PÅ ARBEIDSPLASSEN
• 7,1 prosent av de sysselsatte oppgir å ha blitt utsatt for trusler og/ eller vold på arbeidsplassen. 2,4 prosent oppgir å ha blitt utsatt for vold som har gitt synlige merker. • Andelen som oppgir å ha blitt utsatt for vold eller trusler om vold har økt siden 2009, fra 6,4 til 7,1 prosent. • 27 prosent av vernepleiere/sosialarbeidere, pleie-/omsorgsarbeidere og politi/vakt o.l. oppgir å ha bli utsatt for vold eller trusler om vold.
KILDE: STAMI.
(TALLENE ER FRA 2019)
MINDRE KONTAKT
Leder i Fagforbundet buss- og sporveisarbeidernes forening i Trondheim, Ole Roger Berg, sier direkte vold heldigvis skjer sjelden, men at problemet uansett er alvorlig. Derfor er han glad for at selskapet og fagforeningen har gode rutiner for oppfølging av ansatte som blir utsatt for vold.
Et av tiltakene som brukes, er å plassere førere som har opplevd vold i Metrobussen, hvor døra til førerrommet kan stenges. Berg påpeker imidlertid at innelukkingen også har minussider. – Litt av sjarmen med yrket forsvinner når vi ikke lenger får snakket med passasjerene.
Det er Bakhtiari, som i dag også kjører metrobuss, enig i. – Jeg savner å snakke om været og å høre rare historier. Man får seg venner når man er bussfører, og mange hilser på meg i byen, når de kjenner meg igjen. Da er vi ikke lenger fører og passasjer, men venner.
Lighterkasteren ble politianmeldt og saken havnet i tingretten. Mannen endte opp med å betale en bot på noen tusen kroner. *
Hundre prosent håndarbeid
Museumshåndverker Vegard Svarstad fikk en bratt læringskurve da han ville restaurere ei løe fra 1700-tallet ved hjelp av gamle håndverksteknikker. Heldigvis fikk han dyktige læremestere med på laget.
TEKST: INGEBORG VIGERUST RANGUL FOTO: KJELL INGE SØREIDE
NÅ STARTER DET: Museumshåndverker Vegard Svarstad demonterer gulvet i den gamle løa i juni 2020. Etter et år med planlegging og studier av dokumenter og gamle bilder er det tid for praktisk arbeid.
1
Rundt 1750 blir det bygd ei løe på Bjørgum i Setesdal.
Kong Fredrik V er konge av Danmark-Norge. Poteten er så vidt kommet til landet vårt og Norge er en av Europas største trelasteksportører.
Den tredelte løa med rom for høy, korn og rommet med treskegulv skal stå støtt gjennom den industrielle revolusjonen og to verdenskriger. Bøndene skal gjøre sitt inntog i politikken, Norge blir selvstendig, det blir allmenn stemmerett og barnetrygden innføres.
Omtrent samtidig som det første ferdighuset settes opp på Ekeberg, flyttes den gamle løa til museet i Kristiansand.
Året er 1950. Løa har rukket å bli 200 år gammel.
TAR VARE PÅ ARVEN
I fjor sommer, 70 år senere, begynte museumshåndverker Vegard Svarstad jobben med å restaurere løa. Han plukket ned de blytunge stokkene en etter en.
Hver eneste stokk ble merket og flyttet til et nybygd verksted. Her har Svarstad satt sammen løa på nytt. Bilde for bilde. Bit for bit.
1 DEMONTERINGEN
KAN BEGYNNE: Torv og asbest er tatt av taket i juni 2020 og den gamle løa fra 1700-tallet er midlertidig sikret. Nå skal taket og laftekassen demonteres.
Mye av den gamle kunnskapen er tapt. Derfor har han samarbeidet med tradisjonsbærere av steinfundament og setesdalsbygg. Sammen med dem har han vært i skogen og plukket tømmer i riktig størrelse og kvalitet, alder, lengde, bunn og toppmål. – Det er tidkrevende håndarbeid og langt unna en kjapp tur på trelasthandelen.
For Svarstad er det viktig at flere får interesse for å ta vare på arven. Derfor underviser han byggfagselever i bygningsarv og gamle håndverkstradisjoner sammen med Fortidsminneforeningen og er i tillegg et aktivt medlem i Handverkslaget – Foreningen for tradisjonshandverk.
LANGSOMT ARBEID
Fagbladet har fulgt restaureringsarbeidet det siste året, men prosessen startet for over to år siden. Da begynte Vegard Svarstad å grave i løas historie.
Han er inspirert av bygg på flere hundre år som fortsatt trosser vær og vind, mens kledning og vindu på yngre hus må byttes. – I dag kan jeg studere gamle bygninger og lure på hvordan de fikk det til. Vi kan si hva vi vil,
2
men vi kan hente kunnskap for framtida som kan bidra til det grønne skiftet og bærekraft fra dem som bygde denne gamle løa.
Interessen for håndverksteknikker hadde han allerede i tidlig barndom. Han ville ikke ut og leke, men ut og jobbe. Dette gikk riktignok litt i glemmeboka når sløyd og tekstil forsvant ut av skolen og andre ting fanget oppmerksomheten. Han utdannet seg til tømrer og jobbet mye med «gips og glava» før han startet på museet i 2014. Da fikk han virkelig opp øynene for tradisjon og håndverksteknikker. – Det er relativt lett å ta vare på bygg, men den immaterielle kunnskapen svinner fort. Den må praktiseres for å bæres videre. Dette brenner jeg virkelig for, og nå har jeg oppdaget at jeg har bare «skrapt» på overflaten over hva tømrerfaget har å by på.
KORONAUTFORDRINGER I KØ
Pandemien har gjort det siste året utfordrende. – Det virkelig utfordrende har vært kabalen med innleide håndverkere, som har sine tidsvinduer og hvor alt har blitt forskjøvet og vi har måttet vente til de igjen ble ledige. Dette
2 VIKTIG OPPMERKING:
I august 2020 tar Vegard Svarstad ut høyder og diagonaler sammen med eksperten på laftede bygg og setesdalsbygg spesielt, Anders Dalsegg.
3 / 4 OVER HALVVEIS:
I august 2020 bæres også de minste stokkene ut med håndkraft. Museumshåndverkeren kvir seg ikke for litt tungt arbeid, men ekstra hjelp må til på tyngre løft. De største stokkene er blytunge.
3
4
SEPTEMBER 2020
DESEMBER 2020
FEBRUAR 2021
2 3 4
1 FRAMGANG:
I SEPTEMBER reparerer Vegard Svarstad ei bunnsville og spunser inn et stykke nytt trevirke der det gamle er ødelagt. I DESEMBER er det testing av ny stokk hvor en ødelagt er byttet ut. I FEBRUAR er det tid for å tilpasse en ny stokk med båndkniv. I APRIL hogger Svarstad til taktroer og sammen med gode hjelpere har de kommet så langt det er fysisk mulig innendørs og alt skal plukkes ned igjen.
2 BIT FOR BIT: Sammen med innleid arbeidskraft, tradisjonshåndverkere og folk med interesse, erfaring og kompetanse skal puslespillet settes sammen igjen.
3 NYTT OG GAMMELT:
Den hjørnelaftede laftekassa er satt opp på steinfundamentet. Løa er hevet fra marka, noe vegetasjon er fjernet og dårlig masse er fjernet.
4 UTSTYRET I ORDEN:
Øks, skjøre eller pjål (de lærde strides nemlig om hva verktøyet heter), hoggjern og kneppert er blant verktøyet som har vært brukt for å sette i stand løa.
5 LØA I DAG: I disse dager legges siste hånd på et midlertidig tak. Til våren kommer det nevertekte taket på plass. skjedde igjen og igjen, mange ganger samtidig som nye prosjekter og oppgaver ramlet inn.
Tross dette har arbeidet med løa gått stort sett som forventet.
Mange håndverkere har hatt interesse av å delta og bidra med kunnskap om gamle håndverksteknikker. – Vi fikk brynt våre små grå. Vi bladde gjennom bildene og målene vi hadde tatt gang på gang når oppbyggingen ikke stemte. Min trøst når jeg følte at jeg mislyktes, var at det ene lille bildet alltid ville mangle.
FRA KULISSE TIL HISTORIE
Karantene i juni satte en stopp for den siste finishen: Taket. Nå lever Svarstad i håpet om et tradisjonelt nevertekket tak. Slike tak kan ligge like godt i flere tiår– det gjorde det i alle fall på gamle bygg.
5
– Jeg skal ikke være bråkjekk, men bygget vil nok stå fint i 100 år og mer til. Det jeg er spent på, er om våre utskiftninger vil tåle tidens tann.
Hoveddelen av tømmeret som er skiftet ut, er stokker fra 70- og 80-tallet. Disse var frest opp med sag, var oppfliset og hadde trukket til seg fuktighet. Bare noen få av de originale stokkene måtte byttes ut.
Basert på historiske bilder, andre løer og samtaler med håndverkere med lang og bred erfaring fra Setesdalen, mener han håndverksstilen i dag er tilbake til den opprinnelige. – Det er en annen tilnærming til byggene nå. Istedenfor å reparere en reparasjon, tar vi alt. Istedenfor å lappe på bygninger hvert eneste år, investerer vi for framtida. Da bygningen ble flyttet hit i sin tid, var det nok mer en kulisse. Nå er det en historisk bygning. *
Over hele verden streiker de offentlig ansatte mer. Hvorfor? Streiker for velferdsstat og for likeverd
FOTO: LEIF MARTIN KIRKNES
JONAS BALS
Rådgiver i LO og forfatter av boka «Streik»
De siste tiårene har offentlig ansatte innen helse, omsorg og utdanning stått i spissen for noen av de største og mest dramatiske streikekampene verden har sett. Ifølge World Labor Group Database, som samler inn opplysninger om arbeidskamper fra hele verden, har det vært en markant endring i konfliktmønsteret. Kort fortalt er det ikke lenger industriarbeidere, men velferds- og undervisningsarbeidere, som streiker oftest og mest. Hvorfor?
NOE AV FORKLARINGEN ligger i endrede styrkeforhold. I flere land finnes det nå knapt fagforeninger igjen i privat sektor, etter tiår med fagforeningsknusing og høyrepolitikk. En annen forklaring ligger i endrede lønns- og arbeidsvilkår. Man skal ikke ha snakket med mange helsefagarbeidere, sykepleiere eller lærere før man får høre beskrivelser av en jobbhverdag der det knapt er plass til det som gir arbeidet deres mening og glede: Å kunne forholde seg til menneskene man arbeider med, og ikke bare «produsere velferd».
SLIKE HVERDAGSPROBLEMER henger sammen med de mange nyliberale markedsreformene som er gjennomført i offentlig sektor, og som har satt etterkrigstidas utvikling i revers. Det som hadde vært varer på et marked og privilegier for noen få, ble etter krigen forandret til sosiale rettigheter for alle. Mange av streikene til de offentlig ansattes fagforeninger de siste årene, også her til lands, har vært forsvarskamper for disse historiske seirene.
I BOKA MI «STREIK!», som kommer ut denne høsten, har jeg blant annet intervjuet Tone Faugli, leder for Fagforbundets forhandlingsenhet. Hun forteller at mange av forbundets arbeidskonflikter i nyere tid vel så mye har vært en kvinne- og likestillingskamp, som de har vært en økonomisk interessekamp. «Tidligere ble de lavere lønningene i offentlig sektor begrunnet med at folk hadde gode pensjonsordninger og trygge jobber. For mange er ikke det lenger en realitet», fortalte hun da jeg intervjuet henne i våres. Da sto Fagforbundets medlemmer ved Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter samtidig midt i en streik for pensjonsrettighetene sine. «Anbudssystemet gjør at selv ideelle aktører som Røde Kors hele tida skal komme ned i pris. For å få til dette velger mange å bytte arbeidsgiverorganisasjon, slik at de kan komme seg over på en billigere tariffavtale med dårligere pensjon», fortalte Faugli.
HELT SIDEN DEN MÅNEDSLANGE STREIKEN
for de ansattes pensjon ved Akasiabarnehagene i 2017, har forbundet kjempet for å tette de hullene som har
oppstått gjennom denne tariffhoppingen. Gjennom streik og mekling har Fagforbundet vunnet flere viktige seiere, og klart å forsvare bransjestandardene og en anstendig pensjon for mange medlemmer. Det samme klarte de ved Røde Kors, der de streikende fikk drahjelp av at Fellesforbundet og Norsk Arbeidsmandsforbund erklærte at de ville støtte de streikende med sympatiaksjoner. Fagforbundets nestleder Odd Haldgeir Larsen kalte meklingsresultatet en full seier, selv om han også understreket at dette bare var «tredje boksekamp på tolv runder».
OGSÅ FAGFORBUNDETS MEDLEMMER ved blant annet Risenga bo- og omsorgssenter, Ecura hjemmetjenester, Norlandia hjemmetjenester, Kantarellen bo- og rehabiliteringssenter og Doro Care har streiket i år. Kampen deres handlet om lik lønn for likt arbeid, og rettet seg mot utviklingen av et A- og B-lag i helsesektoren. De streikende pekte på at helsearbeidere som jobber på et kommersielt sykehjem kan tjene opptil 100.000 kroner mindre enn de som jobber i et kommunalt sykehjem. NHO mislyktes med å få streiken stanset med påstander om at den var ulovlig, og klarte heller ikke å få den stanset ved hjelp av tvungen lønnsnemnd.
«ALLE VET AT DETTE ER EN SOLIDARITETS-
STREIK», sa tillitsvalgt Elisabeth Offerdahl. «Dette er en streik også for framtida og de som kommer etter oss.» Etter 30 dager gikk partene til tvungen mekling, der Fagforbundet fikk gjennomslag. «Det er jo en kjempebelastning å være i konflikt i så lang tid, men folk har stilt opp uten å kny, i solidaritet med de det gjelder», sa Tone Faugli. For helsefagarbeideren Rowena Queja og kollegene hennes betydde det en lønnsøkning på opptil 60.000 kroner i året. Streiken ble et mektig eksempel på hvor viktig fagbevegelsen er som solidaritetsfellesskap, og hvor avgjørende viktig det er for arbeidsfolk å ha et streikevåpen som fungerer.
LEDEREN FOR NHO-FORENINGEN Norsk Industri, Stein Lier-Hansen, hevdet i fjor at «det er alltid skadelig med streik, det er ingen som tjener på det». Kanskje burde han tatt seg en prat med Fagforbundets medlemmer? Det spørs om det hadde hjulpet: Den amerikanske forfatteren Upton Sinclair var inne på noe vesentlig da han skrev at «det er vanskelig å få en mann til å forstå, dersom hans inntekter avhenger av at han ikke forstår.»
HELDIGVIS ER IKKE FAGORGANISERTE
i Norge avhengige av at menn som Lier-Hansen forstår noe som helst mellom tariffoppgjørene. Når han setter seg ned ved forhandlingsbordet, vet han nemlig utmerket godt hva som står på spill. «United we bargain, divided we beg», står det skrevet på plakatene til de siste fagorganiserte amerikanerne. Bedre kan det ikke sies. Sammen forhandler vi, hver for oss tigger vi. *
