Fagbladet 2015 07 KON

TEMA: KVINNER I LOKALPOLITIKKEN Tekst: PER FLAKSTAD og SIMEN AKER GRIMSRUD

22 %

av landets ordførere er kvinner.

38 %

av landets kommunestyrerepresentanter er kvinner.

De vet hvordan det er å jobbe turnus og ufrivillig deltid. Nå vil Anita og Mariann fra Herøy være med og bestemme. < ag157 els10-14 indd 10

20 08 15 09 30

DEN STØRSTE FISKEN: Ameen Suliman Agha fra Syria og Abdul Qadir Mohamed fra Somalia utveksler fiskehistorier med ordfører Ståle Refstie.

JA TIL FLERE flyktninger

Mange av landets kommuner lukker dørene for flere flyktninger. I Sunndal vil de gjerne ta imot flere.

Tekst og foto: SIDSEL HJELME

U

tenfor rådhuset på Sunndalsøra står ordfører Ståle Refstie i munter passiar med to mørkhudede menn.

– Nordmenn er glad i å snakke om været, ler en av dem, Abdul Qadir Mohamed. 27-åringen kom til Sunndalsøra som flyktning fra Somalia for tre år siden, og nå er det tettstedet ved Driva som er hjemme. Den andre, Ameen Suliman Agha, kom direkte fra krigens redsler i Syria da han gikk ut av bussen på Sunndalsøra for halvannet år siden.

Abdul har akkurat fått vitnemålet for fullført norsk grunnskole i handa og er klar for videregående. Ameen, som har to års høyskoleutdanning fra hjemlandet, har også begynt på scratch med norsk grunnskole. Videre skolegang og jobb er målet for begge to, og de håper på ei framtid mellom fjord og fjell på Sunndalsøra.

Vil ha flere flyktninger I forhold til folketallet er Sunndal en av de norske kommunene som tar imot flest flyktninger. Og de har plass til flere, understreker Arbeiderparti-ordføreren: – Mottak av flyktninger er tverrpolitisk forankret fra Frp til SV. Vi har enstemmig vedtak i kommunestyret om å ta imot 25 flyktninger i år, men hvis vi får en ekstra forespørsel, har vi kapasitet til å bosette 15 i tillegg.

Sunndals-ordføreren har i flere sammenhenger markert seg som en tydelig stemme i flyktningpolitikken, og blant annet oppfordret Kommune-Norge til dugnad for å ta imot flere syriske flyktninger.

Nøkkelen til å lykkes Kommunen med 7000 innbyggere har gjennom årene bosatt over 700 flyktninger. De fleste av disse (88 prosent) var i jobb eller utdanning før perioden med statstilskudd utløp, forteller leder av innvandrertjenesten Bente Mosbakk.

– Hva er nøkkelen til å lykkes, til å få så mange ut i skole og jobb?

– Vi har satset voldsomt på grunnskoleopplæring for voksne. Selv om mange har fullført grunnskolen i sitt hjemland, viser det seg ofte at de faller ut av videregående fordi de har for svakt skolegrunnlag. Men med norsk grunnskoleeksamen klarer de seg mye bedre i videregående.

– Jeg hater velmente light-opplegg, vi må ha de formelle tingene på plass, ellers detter altfor mange flyktninger fort ut igjen både fra skole og jobb. Grunnskole er alfa og omega, vi ser at det er dette som fungerer.

Lønnsomt å ta imot mange God organisering er avgjørende for resultatene, understreker Bente Mosbakk. I Sunndal er både asylmottaket, flyktningkontoret og voksenopplæringen organisert under innvandrertjenesten, og lederen er med i rådmannens ledergruppe. Dermed er det god forankring og kort vei til topps både administrativt og politisk.

Mange kommuner klager over at statstilskuddet for å bosette flyktninger er for lavt. I Sunndal sluses alle statstilskudd direkte til innvandrertjenesten, og kravet fra kommunestyret er at tjenesten skal gå i null. Og innvandrertjenesten leverer: Bosettingen går med overskudd, slik at den i praksis gir ekstra bidrag til kommunekassa.

– Vi er en liten kommune, men har stordriftsfordeler fordi vi har samordnet ressursene, sier Bente Mosbakk. Å bygge opp et slikt apparat tar tid, og det må holdes i drift, påpeker hun:

NØKKEL TIL SUKSESS: Norsk grunnskoleeksamen er alfa og omega for at flytningene skal skape seg en trygg tilværelse, sier Bente Mosbakk.

16 < Fagbladet 7/2015

ag157 els16-17 indd 16

20 08 15 09 28

– Å ta «pauser» i mottak av flyktninger, slik noen kommuner ønsker, er ingen løsning. Skal vi drive effektivt, kan vi ikke bygge opp og ned, men ha jevn bosetting over flere år. Vi kan alltid ta imot flere, men ikke færre.

Bolig er ingen flaskehals Mange kommuner rapporterer at de ikke klarer å skaffe nok boliger til flyktningene. I Sunndal løser de også dette uten store problemer.

– Bolig er ikke en så stor flaskehals som det ofte blir framstilt. Alle kommunale boliger i Sunndal legges inn i en felles boligpool, det gir større fleksibilitet og rask oversikt over hva vi har og hva vi trenger. I tillegg har vi et godt samarbeid med private utleiere, og mange flyktninger skaffer seg leilighet på egen hånd, sier Mosbakk.

– Når flyktningene kommer i jobb, bruker vi Husbankens startlån slik at de kan kjøpe seg egen bolig.

Er det så vanskelig, da?

Bente Mosbakk tror mange kommuner overdriver utfordringene med å ta imot flyktninger: – Jeg tror det er lett å overdimensjonere behovet for hjelp. Ønsket om å hjelpe er så stort at normaliteten blir borte, de mister perspektivet på hva det egentlig innebærer, sier lederen av innvandrertjenesten.

– Når jeg møter på denne problematiseringen av flyktningers hjelpebehov, spør jeg: Hva gjør du når en familie fra Trondheim flytter til kommunen?

– Vi skal tilby flyktningene den ekstra kvalifiseringen de trenger. For de fleste er dette opplæring i språk og kultur – ellers har de fleste bare behov for det samme tilbudet som norske nordmenn, sier Mosbakk.

SUNNDAL KOMMUNE

• 7100 innbyggere.

• Har bosatt 735 flyktninger.

295 bor fortsatt.

• Statstilskuddet som gis gjennom introduksjonsprogrammet, gir overskudd i kommunekassa.

• Mottak av flyktninger er tverrpolitisk forankret fra Frp til SV. • Et enstemmig kommunestyre har vedtatt å ta imot 25 flyktninger i 2015, og 15 ekstra hvis UDI ber om det.

Fagbladet 7/2015 < 17

ag157 els16-17 indd 17

20 08 15 09 28

GODT FAGFORENINGSARBEID I GRUE

Gleden var stor blant de ansatte i Hedmarkskommunen Grue som var varslet om at de kunne bli oppsagt. Alle beholder jobbene sine og kan se framtida lyst i møte.

Tekst og foto: PER FLAKSTAD

T

BEHOLDT jobbene

årene begynte å trille da sjefen min ringte og sa at alle varsler om oppsigelser var trukket tilbake, forteller Faria Ibrahim. Jeg tror jeg sa masse, men er ikke i stand til å huske ett ord av det jeg sa. Så glad ble jeg, fortsetter hun.

– Jeg hoppet i sofaen hjemme da en SMS tikket inn.

Jeg husker at jeg ropte «yes – vi klarte det» ut i lufta, forteller Heide Marie Bauer.

Begge har jobbet 14 år i Grue, og er to av rundt 60 ansatte som 19. mai fikk varsel om mulig oppsigelse.

– Det hadde gått rykter og vært snakket om oppsigelser i lang tid. Likevel kom brevet som et sjokk, forteller Faria og Heide.

– Jeg begynte å tenke på om jeg kanskje måtte flytte, selv om jeg liker meg i Grue og er godt etablert her, sier Faria.

notat som viste at lønnsutgiftene reelt sett var gått ned uten oppsigelser, og at dette ville slå inn med full helårseffekt i løpet av året. Ifølge notatet burde kommunen klare å håndtere den økonomiske ubalansen uten oppsigelser, men gjennom naturlig avgang og med mindre bruk av innleide vikarer.

– Dette materialet tok vi med til Grue Arbeiderparti, som ønsket å samarbeide med oss og ta saken videre politisk, forteller Karlsen.

Viktig fagligpolitisk arbeid Siden hovedtillitsvalgt er langtidssykmeldt, aksepterte kommunen at Camilla S. Karlsen, som er 2. nestleder i Fagforbundet Hedmark, kunne representere de ansatte.

– Vi begynte å jobbe både politisk og administrativt, forteller hun. – Alle som hadde fått oppsigelsesvarsel skulle inn til kartleggingssamtaler, og vi snakket med hver eneste av dem og fulgte dem til samtalene. I tillegg hadde vi et veldig godt samarbeid med forbundets kompetansesenter for Østlandet og med omstillingsenheten i Fagforbundet sentralt.

– Vi hadde også et stort fagligpolitisk møte der vi diskuterte hvordan oppsigelser kunne unngås, forteller hun.

– Uheldig å skremme ansatte I slutten av mai sendte hun et brev til rådmannen der hun ba om en oversikt over antall årsverk som sluttet i kommunen i 2014, forventet naturlig avgang i 2015 og en oversikt over vikarbruk. Svaret viste at kommunen hadde en naturlig turnover på 16 årsverk, og at en restriktiv ansettelsespolitikk ville spare Grue for ca. 10 millioner kroner i årlige lønnsutgifter. I tillegg påviste Rudaa at kommunen kunne spare mye på å redusere lønn og honorarer til vikarer og konsulenter.

Grue Arbeiderparti sendte også et brev til ordføreren der de ba om at oppsigelsene ble stanset.

– Jeg stilte spørsmål i formannskapet ved at det var sendt varsel til så mange som 60, og fikk til svar at det måtte være et godt utvalg å ta av når de skulle i gang med kartlegging av kompetanse, tjenestetid og sosiale hensyn.

Det var unødvendig å skremme opp så mange ansatte og deres familier på denne måten, sier gruppelederen i Grue Ap og tidligere ordfører, Herdis Bragelien.

– Som opposisjonspolitiker er jeg veldig glad for at Fagforbundet engasjerte seg. Tallene og faktaene deres ga argumentasjonen vår tyngde, sier hun.

Tallknuser Blant annet undersøkte siviløkonom Bjørn Kristian Rudaa i Fagforbundet økonomien i Grue, og skrev et

– Nødvendig prosess Også rådmann Turid Bjerkestrand er glad for at det ikke blir noen oppsigelser i denne fasen, men under-

18 < Fagbladet 7/2015

ag157 els18-19 indd 18

20 08 15 09 28

«Jeg begynte å tenke på om jeg kanskje måtte flytte, selv om jeg liker meg i Grue og er godt etablert her.»

FARIA IBRAHIM

streker overfor Kommunal Rapport at økonomien er vanskelig.

En av forutsetningene for å unngå oppsigelser er at 25 ansatte takker ja til å bli omplassert til et annet tjenestested.

– Vi hadde ikke fått til denne omlasseringen uten kartleggingsprosessen i forkant. Det hadde i alle fall blitt veldig uryddig, sier rådmannen til Kommunal Rapport.

OPPSIGELSENE STOPPET: Oppsigelsesvarslene i Grue ble trukket tilbake etter iherdig jobb av blant andre Camilla S. Karlsen i Fagforbundet Hedmark (foran). Heide Bauer (t.v.), plasstillitsvalgt Else Marit Gjedtjernet og Faria Ibrahim.

– Viktig bidrag fra Fagforbundet Om morgenen, tirsdag 16. juni, ble alle varsler om oppsigelse trukket tilbake.

Camilla S. Karlsen er ikke i tvil om at det grunnslagsmaterialet som Fagforbundet skaffet og presset fra forbundet og det lokale Arbeiderpartiet i fellesskap var et viktig bidrag for å stanse oppsigelsene.

Hun er glad for at varslene er trukket tilbake, men ser kritisk til måten kommunen har håndtert saken på.

– Hvis det var nødvendig å kartlegge de ansattes kompetanse, ansiennitet og sosiale hensyn, så kunne det har vært gjennomført uten et oppsigelsesvarsel som gjorde de ansatte både redde, frustrerte og forbannet, sier hun.

Plasstillitsvalgt Else Marit Gjedtjernet bekrefter at oppsigelsesvarselet førte til mye uro på arbeidsplassene, og at det gikk ut over arbeidsmiljøet.

– Vi er veldig takknemlig for den jobben Fagforbundet og spesielt Camilla har gjort for oss, og glad for at vi fortsatt har jobb. Vi ser lyst på framtida, men vi har noen uker bak oss som vi gjerne skulle vært foruten, sier Heide Marie Bauer og Faria Ibrahim.

Fagbladet 7/2015 < 19

ag157 els18-19 indd 19

20 08 15 09 28

Portrettet

Tekst: SIMEN AKER GRIMSRUD Foto: WERNER JUVIK

Det er nesten så du kan høre vannet fra Akerselva bruse i årene hans. Raymond Johansens stamtre er fullt av greiner fra Oslos østkant og arbeiderbevegelsen.

Nå vil han styre hovedstaden.

Hundre prosent Oslo Raymond Johansen Alder: 54 år Famile: To sønner.

Yrke: Politiker Bor: På Lindeberg i Oslo Aktuell: Byrådskandidat for Ap i Oslo

Han har satt seg til rette på kontoret med utsikt over Youngstorget. Fem minutter forsinket fisker han fram noen jukselapper fra skrivebordspulten, og unnskylder det midlertidige preget på kontoret. Til høsten flytter han inn på rådhuset i hovedstaden, i verste fall som opposisjonsleder. Raymond Johansen håper det er som den første Ap-byråden på 18 år i byen han elsker.

– Her får jeg brukt alle egenskapene mine, begynner han.

For den tidligere partisekretæren i Arbeiderpartiet er det ikke et steg ned å bli lokalpolitiker i hjembyen. Mannen som har vært samferdselsbyråd i Oslo for SV, leder av Flyktninghjelpen, sportslig leder i Vålerenga og statssekretær i UD, for å nevne noe, mener han er godt rustet til å styre hovedstaden.

– Jeg har jobba lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Oslo er blitt en liten, internasjonal storby. Jeg har en kulturell kompetanse som er verdifull i møte med mange grupper i Norge. Bare det at jeg kan si at jeg har vært på hjemstedet til folk, gjør at vi «cathcer» opp med en gang.

Han flyttet fra Rodeløkka i byen til Tveita i Groruddalen som guttunge. Fra utedo til toalett og badekar. Siden har han blitt i den utskjelte dalen øst i Oslo. Da Raymond gikk i femte, begynte de første innvandrerne i klassen, en pakistaner og en mørk, muskuløs gutt fra Kapp Verde-øyene. Raymond må

flire når han tenker på hvordan ungene i klassen måtte bort og kjenne på musklene til den nyankomne.

Ingen andre i Norge har opplevd større forandringer enn Raymonds generasjon som vokste opp i Groruddalen. Det hevder han i alle fall selv. Da tvillingsønnene hans gikk ut av ungdomsskolen, hadde 80 prosent av elevene en annen etnisk bakgrunn.

– Det har vært en berikelse, tror jeg. Sønna mine er mer fargeblinde enn jeg er.

– Men det er klart det preger et bomiljø.

Når gamle fru Fredriksen er den eneste med norsk navn i en blokkoppgang på Lindeberg, kan hun føle seg isolert hvis naboene ikke snakker norsk. Det er en utfordring du ikke ser på andre kanter av byen.

Raymonds farfar var klubbformann på Fellesmeieriet i nesten 30 år og satt i styret i LO-forbundet NNN. Moren var bydelspolitiker for Ap på Tveita. Onkelen Torbjørn Berntsen ble kalt «leppa fra Grorud».

Raymond fikk også jobb på meieriet. I to år kjørte han melk. Han måtte ta sertifikat for stor bil. Trivdes godt. Så tok han fagbrev som rørlegger, men rørtanga og skiftenøkkelen ble raskt byttet ut med dokumentmapper og pult. Selv om det snart er 25 år siden, blir rørleggerjobben trukket fram i mediene støtt og stadig. Raymond rister på hodet og smiler.

– Det blir flaut, vettu. Flaut for de gamle kompisene mine som fortsatt er rørleggere,

20 <Fagbladet 7/2015

ag157 els20-22 indd 20

20 08 15 09 26

ag157 els20-22 indd 21

20 08 15 09 26

Portrettet

– Jeg savner Reiulf. Både han og onkel Torbjørn har gitt meg mange gode råd, men de har aldri vært påtrengende.

Raymond Johansen var partisekretær da bomba gikk av i regjeringskvartalet og den første fra ledelsen i partiet som møtte livredde ungdommer og gråtende pårørende på Sundvollen. Det er fire år siden den grå julidagen.

– Det har blitt en melankoli og sårhet inni meg som jeg bærer på hele tida.

Han har vært i flyktningleirer i Libanon og i katastrofeområder i Afrika. Møtt mennesker i sult og fattigdom, skjebner på flukt. Det kan være vanskelig å fordøye inntrykkene.

– Jeg kunne være i en flyktningleir en torsOslo har alltid har vært delt, og klassefor- dag og se tøffe ting, så spiste jeg pizza med unga på lørdagen. skjellene er fortsatt store.

– Hva har det gjort med deg?

– Det aller viktigste er å gjøre folk i stand – Kanskje har jeg lært at det ikke går an å til å klare seg selv; du må ha jobb og lønn.

Johansen lener seg fram. Gestikulerer. Blir sammenligne problemene til en som har mer bestemt. Nå snakker politikeren. Om flykta fra Sierra Leone med problemene til områdeløft for Groruddalen, viktigheten av sønnen min som har skada seg på fotballforskjellig type boliger i bydelene, nærings- banen. For alle mennesker er de problemene utvikling, bygging av 2000 nye barnehage- du har, store nok. Selv om jeg vet hvor faens plasser og tusenvis av nye boliger, faste og bra vi har det.

– Det er litt av prohele stillinger i komblemet med kommunemunesektoren, bedre «Jeg er fotballpønsj. politikken også. Samspråkopplæring for Jobben har jeg i tankene menlignet med Sierra dem som jobber i barhele tida. Da er det deilig Leone har ingen noe å nehage og kollektivsatklage over i Norge, men sing. å være oppslukt av noe bekymringene du har – Er det en fordel at annet i 90 minutter.» for unga dine du selv er fra Grorudeller mora di, er store dalen?

– Det tror jeg er veldig bra. Groruddalen nok. Da er det min oppgave som politiker å har alltid vært underrepresentert både i by- gjøre noe med det. styret og på Stortinget. Men jeg skal være en I fjor døde Reiulf Steen. Den tidligere Apbyrådsleder for hele byen. lederen ble Johansens ste-svigerfar da RayEn del av Raymonds hjerte er utenfor lan- mond giftet seg med Carolina Maira.

– Å være politisk leder kan være ensomt. dets grenser. I mange år hadde han godt over 100 reisedøgn i året. Han savner det inni- Reiulf var en av få jeg kunne prate med om visse ting. Han visste hvordan det var. mellom. Det å komme fram til et nytt sted. at jeg skal sitte på intervjuer og snakke om det. «Her kommer’n igjen, snakker om den rørleggerjobben sin opp og ned i mente.

Har’n ikke gjort aent?»

Raymond har tatt heisen til toppen av Folketeaterbygningen og går ut på takterrassen for å bli fotografert. Han peker mot en av åsene øst i Oslo.

– Jeg bor rett ved den kuppelen der.

Så forteller han om en lørdag for litt siden. Det var kjempevær, og han og en kompis var langt inni skauen med bikkja Xavi. Oppkalt etter fotballspilleren. De satt og nøt stillheten ved et tjern i marka. Så bestemte de seg for å dra til Hovedøya.

Drakk øl og så på solnedgangen.

– Faen, det er jo en helt fantastisk by, vettu. Da har’u skauen, stillheten, du tar t-banen ned, du har sjøen, tar ferga ut. I løpet av noen timer. Det er glede. Det er livskvalitet.

Han gnistrer. Ser nesten litt gutteaktig ut.

– Jeg er veldig Oslo-patriot.

22 <Fagbladet 7/2015

ag157 els20-22 indd 22

20 08 15 09 26

Redigering: Per Flakstad Illustrasjoner: www.tonelileng.no Adresse: Fagbladet, Postboks 7003 St.Olavs plass, 0130 Oslo E-post: barespor@fagforbundet.no

Fast eller flytende rente SPØRSMÅL: Jeg har et boliglån med flytende rente på 4 prosent. Hvis jeg binder renta i tre år kan jeg få den ned til 2,7 prosent. Dette fraråder banken meg. Har du et råd om hva jeg bør gjøre?

E.B.

SVAR: Det kan være ulike grunner til at banken fraråder å binde renta. Uansett er det ikke opplagt at det er lurt å binde renta nå.

I utgangspunktet tjener verken du eller banken noe på å binde renta. Hvis rentene utvikler seg som markedet tror, vil du etter tre år ha om lag like lave renteutgifter med flytende som med fast rente. Årsaken er forventninger i

markedet om at den flytende renta vil synke.

En ulempe ved fastrentelån er at både renta og nedbetalingsplanen blir låst for et antall år framover.

Dermed mister du muligheten til å betale ekstra avdrag om du ønsker det, eller avdragsfrihet om du har behov for det.

Mitt råd er å velge flytende rente hvis du tåler en rente som svinger litt. Hvis du sliter med økonomien med dagens rentenivå, bør du vurdere å binde. Ikke fordi det vil lønne seg, men fordi du da får helt forutsigbare utgifter.

Magne Gundersen, forbrukerøkonom i Sparebank 1

Verneombud for lederne?

SPØRSMÅL: Vi diskuterer ny organisering av vernetjenesten, og det har kommet opp en interessant problemstilling; hvem skal være verneombud for mellomlederne? Er det hovedverneombudet, skal de ha eget verneombud, eller er verneombudet i ledernes egne enheter også verneombud for dem? B.R. SVAR: Først en aldri så liten lovhenvisning: Lederne er gitt myndighet og ansvar fra arbeidsgiver eller eier for å sørge for at arbeidsmiljøet er forsvarlig etter lovens forskrifter.

Verneombudene har oppgaven med å påse at lederne gjør jobben sin, jf. aml. § 6-2 (1).

I en vanlig arbeidssituasjon løses de mange små vernesakene på det laveste nivået. Der det er behov for budsjettmessige vurderinger på overordnet nivå, finner som regel verneombudet og mellomlederen sammen da også. Men når overordnet nivå fatter en beslutning, forventes det at lederne viser lojalitet til

beslutningen selv om den kan være negativ for dem. Den samme lojaliteten kan ikke kreves av verneombudene.

Verneombudene er altså verneombud også for lederne i hverdagen, men ikke for lederen når lederen utøver ledelse. Da inntrer derimot verneombudets plikt til å vurdere om ledelsens beslutninger er i tråd med krav til et forsvarlig arbeidsmiljø.

Hvis det ikke er tilfelle, må lederen påregne nødvendig motstand.

Problemene oppstår gjerne når lederen gjør et organisatorisk problem til sitt personlige problem og vil ha verneombudet til å synes synd på seg, for eksempel hvis det er motstrid mellom krav fra ledelsen og de ressursene som ansatte blir tildelt. Det kan føre til overbelastninger, som igjen kan føre til vernesak. Da blir det upassende at lederen møter verneombudet med at «men du er også verneombud for meg.»

En situasjon der man må være

verneombud for sin leder, er hvis lederen blir mobbet eller trakassert, om det så er nedenfra, ovenfra, eller fra siden. En mellomleder vil være like sårbar som alle andre i en slik situasjon.

I slike tilfeller vil ofte hovedverneombudet være den som følger opp, det vil si varsler nivået over den lederen det gjelder, og påser at saken blir undersøkt og fulgt opp.

I flere store organisasjoner er mellomledere valgt som hovedverneombud. På underordnet nivå er de ikke verneombud, men på overordnet nivå fungerer de godt som sparringspartnere i møter med arbeidsgiverens representant. Videre er det mange positive erfaringer fra steder der hovedverneombud er mellomledernes rådgiver i vanskelige arbeidsmiljøsaker, og sågar fronter deres saker mot arbeidsgiver.

I noen bedrifter og virksomheter har grupper av spesialarbeidere eget verneombud for

å sikre deres særlige behov.

Kanskje det går an å tenke en slik organisering for ledere?

I mange tilfeller utgjør lederne mer enn ti prosent av de ansatte.

Dette handler om maktforhold på jobben. Lederen kan instruere sine ansatte så lenge det skjer på en saklig måte.

Verneombudet er en helt vanlig arbeidstaker, som i sitt ordinære arbeid er underlagt instruksjon og ledelse. Men i mange tilfeller må verneombudet sette seg opp mot «makta». Det skal skje uten redsel for gjengjeldelse.

I den ideelle verden er dette uproblematisk, men sånn er dessverre ikke alles opplevelse.

Det er derfor et viktig poeng at vi ikke uten videre godtar at «verneombudet er alle ansattes – inklusive arbeidsledernes – verneombud.» Verneombudet kan virkelig komme i skikkelig skvis mellom barken og veden, og det var ikke meningen med verneombudsrollen.

Arne Bernhardsen, redaktør i Gyldendal Arbeidsliv

Fagbladet 7/2015 < 25

ag157 els24-25 indd 25

20 08 15 09 27

Tekst og foto: JØRN WAD

Regjeringen lokker med 20 millioner kroner i støtte for hver kommune som deltar i en sammensmelting. Men utgiftene kan bli store.

Bare i IKT-sektoren er det snakk om milliarder.

Kommunereformen kan gi enorme IKT-utgifter R

une By i Kommunesektorens organisasjon KS sier det slik: – Det er klart at de 20 millionene som blir tilført en sammenslutning per kommune som går inn i den, også må dekke eventuelle IKTutfordringer. I alle fall har ikke departementet så langt gitt andre signaler.

– Skal vi få til en satsing i IT-sektoren i kommunene, må det komme ekstra penger. Mens IKT før var en støttefunksjon, er det nå blitt en kjernefunksjon, sier Elin Wikmark Darell, som er IT-leder i Værnes-regionsamarbeidet. Nylig holdt hun et foredrag for ordførere og rådmenn i regionen, der hun pekte på både mulighetene og utfordringene for en framtidig IT-satsing.

Store, nye utgifter Værnes-regionens samarbeid er en del av «Det digitale Trøndelag» og har vært drevet fram av entusiastiske trøndere som har fått til mye. De har avdekket flere områder som ennå ikke er løst.

– Én ting er i alle fall sikkert: Det vil komme til å koste penger. Mye penger. Dette er ressurser kommunene ikke har tilgjengelig per i dag, så det vil måtte bety at det bevilges større beløp til disse formålene, sier Wikmark Darell.

Små innsparinger I utgangspunktet kan det virke vanskelig å skaffe disse pengene, blant annet fordi det ikke er tallmateriale tilgjengelig som kan danne et grunnlag for eventuelle bevilgninger.

I en utredning fra Statistisk sentralbyrå i 2002 blir det slått fast at kommunene vil kunne oppnå en del besparelser ved sammenslåing. Men dette er opplysninger med visse modifikasjoner, forteller Rolf Aaberge, en av de tre forskerne som jobbet fram rapporten.

– Vi så at i mange tilfeller ville kommunene kunne få

gevinster ved sammenslåinger, men det gjaldt først og fremst i sentraladministrasjonene. Vi tok høyde for at tjenestetilbudet fortsatt skulle være det samme, og dermed ble det få eller ingen oppsigelser innenfor tjenesteyting.

Men noe overtallighet ville det bli i sentraladministrasjonene, sier han.

Involverer alle Blant ordførere og rådmenn i Værnes-regionen er holdningen noe blandet, men de fleste mener at det de har gjort til nå, har beredt grunnen for en eventuell sammenslåing, selv om det fortsatt er en del «huller» i samarbeidet.

– Vi har kommet ganske langt, og vi har vært svært så bevisst på å trekke med oss de ansatte, slik at både organisasjonen og den enkelte som er involvert i digitaliseringsprosessen har hatt god sjanse til å jobbe seg inn i den framtida vi alle vil bli en del av, understreker hun.

Folk mister ikke jobben Elin Wikmark Darell er ikke redd for at folk vil miste jobbene sine ved en eventuell sammenslåing.

– Nei, datamaskinene vil overhodet ikke ta over folks arbeidsoppgaver. Det er riktignok noen funksjoner i sentraladministrasjonen i kommunene blir overtallig. Men poenget er jo at oppgavene ikke vil forsvinne. De som står i førstelinjetjenesten og andre som produserer tjenester, vil være minst like tiltrengt som før. Det er bare snakk om at vi automatiserer en del rutiner, jobber noe smartere, og ikke minst kvalitetssikrer det vi gjør.

– Her i Værnes-regionen har vi kommet ganske langt, og det har kostet en del å være så offensive. Men jeg vet at mange regioner og kommuner har et langt stykke fram til de eventuelt kan gå inn i en sammenslåingsprosess, som naturlig nok også vil måtte bety integrering av IKTsiden av hverdagen, sier IT-lederen.

UTFORDRINGER: Det er mange som vil få utfordringer når ulike systemer skal fungere sammen, sier (f.v.) fagarbeider Martin Stenseth, IT-leder Elin Wikmark Darell og seniorkonsulent Odd Moksnes. Noen litt tilfeldig valgte ledninger og utstyr illustrerer forskjellighetene.

30 < Fagbladet 7/2015

ag157kons30-31 indd 30

17 08 15 15 23

colourbox.com

ring». En slik rapportering vil synliggjøre hvor store inntekter og kostnader internasjonale konsern har i hvert enkelt land, og vil gi innbyggere innsyn og skattemyndighetene en enklere jobb.

Sist, men ikke minst, fremmet regjeringen i 2014 forslag om å begrense innsynet i registeret som viser hvem som eier selskapene. Stortinget avviste dette, og vedtok 5. juni, etter et representantforslag fra Marianne Marthinsen (Ap), at det skal utredes et eierregister som viser de reelle eierne, inklusive hvem som skal ha innsyn i registrene.

Norge er i en særstilling økonomisk på grunn av oljefondet. Flere finansinvestorer har allerede skjønt at norske velferdstjenester er attraktive. For eksempel eier den svenske Wallenberg-familien det store

helsekonsernet Aleris, som har avtale med flere norske sykehus, og barnehagegruppen Espira, som omfatter 75 norske barnehager hvor 7500 barn tilbringer hverdagene sine.

Med denne regjeringen må vi vente ytterligere press fra både norske og internasjonale kommersielle aktører for å erobre de nye markedene. Og støttespillerne i Norge er klare. I forbindelse med kommunereformen har NHO sagt at de mener 100 kommuner er nok i Norge. Petter Furulund i NHO Service sa til Klassekampen i april 2014 at: «Små kommuner gjør det vanskelig å tjene penger på å drive velferdstjenester. Større kommuner gir bedre muligheter for private velferdsbedrifter.» Han slapp virkelig katta ut av sekken.

En slik utvikling vil endre det norske samfunnet. Privatisering av offentlige tjenester

MILLIARDÆRER: Private aktører har tjent seg svært rike på å utføre velferdstjenester betalt av det offentlige.

er ifølge økonom Thomas Piketty en av årsakene til at forskjellene mellom fattig og rik øker. For Norges del hjelper det lite å smykke seg med en stor offentlig sektor når den i økende grad forvandler offentlig rikdom til privat fortjeneste.

Så lenge myndighetene ikke sikrer et regelverk med full åpenhet om og kontrollmulighet angående hva offentlige penger blir brukt til, må et minstekrav være at det offentlige utfører alle velferdsoppgavene.

Hvilken hensikt har det å diskutere om private bør bidra mer før vi får fullt innsyn i eierforhold og kontroll med hva offentlige penger blir brukt til?

Fagbladet 7/2015 < 37

ag157kons36-37 indd 37

17 08 15 15 22

SLURVER IKKE: Tom Roger Gjødalstuen sier de ansatte gjør en ekstra innsats når det er kommunens egne bygg de vedlikeholder.

Å bygge vaskeri i kommunal regi har vært en suksess, ifølge teamlederen. Hun forteller at de har hatt besøk fra en rekke kommuner som vurderer å bygge vaskeri selv.

– Hvilke fordeler har kommunen av å drive vaskeriet selv?

– De ansatte får trygge, faste jobber med en god pensjonsordning, i motsetning til i mange private firmaer. Her har de tre års lønnsvern ved omorganiseringer. Samtidig driver vi like effektivt og lønnsomt som private, sier Amundrød.

Hun mener dessuten det er en fordel at vaskeriet ligger i kommunen framfor at et privat firma skal frakte tøy fram og tilbake til Sarpsborg.

– Det er en god miljøgevinst i «kortreist» tøy, sier teamlederen.

De ansatte føler de blir hørt Damene på vaskeriet er sikre på at det er den erfaringen de har bygd opp gjennom mange år som gjør at det kommunale vaskeriet klarer å gjøre jobben effektivt.

– Vi vet hva som fungerer og hvordan ting bør gjøres.

Dessuten kjenner vi dem som jobber på sykehjemmene og som skal bruke tøyet, sier Iversen.

Grethe Islerud var en av fire ansatte som satt i arbeidsutvalget da det nye vaskeriet skulle planlegges. Der fikk de komme med sine erfaringer og være med og bestemme,

ANSVAR FOR 800 BOLIGER: Snekker Tom Roger Gjødalstuen har jobbet i vedlikeholdsavdelingen i Sarpsborg kommune i 13 år.

blant annet hvilke traller som skulle velges og hvilke dager tøyet skulle leveres på.

Arbeidshverdagen har bedret seg. Da tre vaskerier slo seg sammen, skulle også tre kulturer smelte sammen. Det har gått overraskende smertefritt.

– Det har faktisk gått veldig bra. Vi har fått et godt samhold, og reiser på hyttetur sammen hver høst, forteller Iversen.

48 < Fagbladet 7/2015

ag157 els46-48 indd 48

20 08 15 09 49

SYRISKE FLYKTNINGER

Nyhetene forteller om syriske sivile som lider, om massakrer og om familier som må klare seg uten mat og medisiner. Nesten fire millioner har flyktet fra landet, og tallet blir stadig høyere.

Tekst: ALI WATTI

Millioner på flukt fra krig

M

izgin Al-Hussein var advokat før krigen startet i 2011. Nå bor hun med sin sønn på sju år i Tyrkia. Hun er arbeidsløs, og sønnen får ingen skolegang.

– Under revolusjonen håpet vi at våren ville bringe oss modernitet og utvikling, utsprungne blomster, solskinn og fuglekvitter, men i stedet tørket blomstene, lydene av skyting skremte fuglene og røyken av bombene dekket sola, sier hun.

Sønnen spør ofte: «Hvorfor har alle andre en pappa, mens min er langt borte?» Al-Hussein venter på familiegjenforening med mannen sin, som har fått asyl i Norge.

På hvert gatehjørne er det spor etter krig og ødeleggelse. Lukten av forkullede kropper siver ut av ruinene.

– I dag er Kobani fri. Noen av oss kom tilbake, men flere foretrekker å være i eksil, siden alt er ødelagt og få har noe sted å bo. Folk i byen trenger medisin, mat, drikkevann og strøm. Jeg er blitt mer bevisst på hvor mye det betyr å ha et trygt sted å være. Dette kan det internasjonale samfunnet hjelpe oss med, sier Mustafa Abdi.

Savner familien sin En annen person som drømmer om trygghet er E.D., en kvinne på 30. Hun ønsker å være anonym for sin egen sikkerhets skyld.

Kom hjem til brent bolig – Jeg har fortsatt en drøm om at jeg en Medieaktivisten Mustafa Abdi publiserte nyvakker dag får bo med familien min et trygt lig et bilde av sivile som flyktet fra Tel-Abya sted, i et hjem hvor jeg ikke er gjest. Aller i Raqqa fylke, fra Den islamske staten (IS). mest ønsker jeg meg en stabil og trygg hverdag, sier hun.

Abdi ble selv flyktning til Tyrkia, men han dro E.D. er født i Syria, men er datter av to hjem etter at byen han, Kobani, ble frigjort. palestinske foreldre. Nå har hun bodd i LiMen huset sitt fikk har ikke returnere til.

Byen består nå av ruiner; bare noen få bygbanon i to og et halvt år, mens familien ninger står igjen. fremdeles bor i den syriske hovedstaden – Til slutt fant jeg huset mitt. I taket hang Damaskus og opplever krigen der. en granat; den så ut som en stygg lysekrone. FLYKTNING: – Selv om – De kommer seg ikke ut av landet; det Bomber og granater hadde delt bakveggen i det ikke er sjekkpunkter koster for mye. Det er også en livsfarlig tur, selv om reisa ikke er lang og ikke går over to. Familiebildene fløt over alt; en del av dem eller lyd av skyting, er Tyrkia et fremmed land, var brent. Det samme gjaldt biblioteket mitt sier Mizgin Al-Hussein. et hav. Jeg føler meg ensom. Etter at jeg flyksom inneholdt over tusen bøker jeg har brukt tet, forandret livet mitt seg helt. Jeg har mishele mitt liv på å samle, sier han. tet vennene mine; noen ble drept, andre flyktet som meg På husveggen hadde IS med fet skrift malt trusler om og flere ble arrestert, forklarer E.D. med sorg i stemmen. nedslakting. I bakhagen lå to døde IS-krigere.

Broren var en av de mange som risikerte livet sitt i en – Lekene til døtrene mine lå spredd utover, knust og båt over Middelhavet. Han klarte å komme seg til den ødelagt, forteller han andre siden av havet.

TRENGER HJELP: Syrere på flukt er blitt mer bevisst på hvor mye det betyr å ha et trygt sted å være og å bli verdsatt.

50 < Fagbladet 7/2015

ag157 els50-52 indd 50

20 08 15 09 48

DEBATT

Foto: Per Flakstad

ARBEIDSVILKÅR

«Tøffere» arbeidskjøpere!

Det er ingen tvil om at i flere av våre bedrifter i bussbransjen er ledelsen blitt tøffere – i negativ forstand. Noe av dette kjenner vi igjen fra tidligere tider. Når det er nok tilgjengelig arbeidskraft, kjører bedriftene en tøffere linje overfor ansatte. Vi merker dette bl.a. i en økende mengde oppsigelsessaker.

Men dette er ikke det farligste. Det som er mye verre, er at vi har fått et skifte i holdninger på toppen, både når det gjelder samarbeid, styring og kontroll. Bedriftene benytter seg stadig mer av den såkalte styringsretten. Vi merker det ved at det i økende grad fattes vedtak uten at de er drøftet med tillitsvalgte og verneombud. Så kan vi krangle om hva hovedavtalene sier om dette, men det ender sjelden med annet enn et lite «dask på hånda» til bedriften, i beste fall.

I verste fall får det ingen konsekvenser for bedriften i det hele tatt, fordi prosedyrene for å håndtere brudd på avtalen er omstendelige, og selve hovedavtalen kan tolkes ganske forskjellig i mange saker.

Vi merker holdningsendringen også i form av mer styring og kontroll, i stedet for samarbeid og tillit. Det er i ferd med å bre seg en holdning av mistillit mot ansatte, med stadig mer overvåkning og kontroll. I stedet for å stole på sine ansatte og gi den frihet under ansvar, vil ledere kontrollere dem til minste detalj. Det skal rapporteres om alt mulig til alle tider.

Ikke nok med at det er GPSsystemer som forteller alt vi gjør på bussen til enhver tid, men det innføres også manuelle kontroller av bussen som bærer

HARDE KRAV: De ansattes vurderingsevner og ferdigheter blir undervurdert av arbeidsgiverne i bussbransjen, mener tillitsvalgt i Trondheim.

preg av angiveri. Det innføres styringssystemer som ISO-sertifisering, der alle avvik skal rapporteres og dokumenteres.

Men der vi tidligere satte oss ned og drøftet hva som måtte gjøres for å rette opp og forhindre slike avvik, så er det nå ledere på forskjellige nivåer som bestemmer hva som skal gjøres. Og dersom de ikke vil gjøre noe, så lukkes avviket.

Det innføres automatiseringssystemer som fratar ansatte muligheten til å bruke sin egen faglige dyktighet til å utføre jobben: fartssperrer, automatisk girkontroll og antispinn som ikke kan kobles ut. Det betyr at du fratar ansatte muligheten til å bruke sin kompetanse til å vurdere situasjonen og løse den. Snart blir det vel en datamaskin som kjører bussen, så er vi sikre på at «menneskelig svikt» er utelukket. Men alle som har håndtert en datamaskin vet at den slett ikke fungerer som den skal hele tiden, og hvem har ansvaret da?

Dette er ikke noe som er spesielt for vår bransje. Jeg hører om de samme tendensene i mange andre bransjer også.

Jeg tror vi er i ferd med å

bevege oss bort fra «den norske modellen» i vårt arbeidsliv, og vi som fagbevegelse må diskutere hvordan vi møter dette. Vi kan ikke overlate dette til den enkelte tillitsvalgte på arbeidsplassen. Her må fagforbundene og fagbevegelsen sentralt utvikle mottiltak som kan brukes over alt. Hansken er herved kastet.

Ole R. Berg, leder i Fagforbundet Buss- og Sporveisarbeidernes Forening

LOKALVALG

Forventninger til politikerne etter valget Fagforbundet Telemark mener det er viktig at vi bruker stemmeretten fordi politikk dreier seg om hva det offentlige skal drive med, og hvordan de offentlige oppgavene skal utføres. Det er et spørsmål om å prioritere. Vi mener at det offentlige har ansvaret for at oppgavene blir løst med god kvalitet på tjenestene. Vi mener at offentlig sektor har ansvaret som for eksempel å sørge for funksjonsdyktig skole, helsevesen, barnehager, utbygging av

samferdselsnett og øvrig infrastruktur.

Gjennom de siste årene har vi sett en helt ny og alvorlig utvikling. Private aktører tjener seg rike på skattefinansierte velferdstjenester. Dette må stanses.

De offentlige pengene må i sin helhet komme tjenestene til gode. Lokalpolitikerne må gjenerobre eierskap og kontroll over de tjenestene som er overlatt til private drivere.

Vi ønsker offentlige barnehager med god bemanning.

Kultur- og fritidstilbud skal være tilgjengelig for alle. Skoler som forfaller må pusses opp, og det må være nok lærere til å gi en god undervisning. Skolefritidsordningen må ha nok penger og ansatte til at det blir et skikkelig tilbud for barna.

Hjemmetjenesten må legges opp slik at de eldre får den hjelpen de trenger, og stoppeklokka må legges vekk.

Sykehjem og andre institusjoner må ha en bemanning som gjør at alle får en god omsorg.

Heltid er viktig for å få høyest mulig kompetanse blant medarbeiderne og best mulig kontinuitet for brukerne.

Fagforbundet Telemark er opptatt av at politikerne skal ta sitt ansvar som arbeidsgiver. Vi mener at kvaliteten på arbeidsdagen henger tett sammen med kvaliteten på tjenestene. Norsk arbeidsliv preges i for stor grad av målesyke. Kvalitet vil i praksis si at ansatte har nok tid til å utføre oppgavene sine.

Det må sørges for at vi får rekruttert gode fagarbeidere til offentlig sektor.

Fagforbundet Telemark mener at dette kan gjøres gjennom økt grunnbemanning, tilby heltidsstillinger, en attraktiv lønn, sette av midler til etter- og videreutdanning, og bruke riktig kompetanse på riktig sted. Ansatte i ulike yrker

<

Fagbladet 7/2015 < 53

ag157 els53-55 indd 3

20 08 15 09 48

colourbox.com

Byrådet setter viktige velferdsoppgaver ut på anbud. Den ene dagen lovpriser de at gamle fru Hansen har valgfrihet til å velge for eksempel et kommunalt sykehjem. Men kort tid etter kan byrådet overlate driften av sykehjemmet til private. Ingen spør hva beboerne ønsker. Så lite er valgfriheten verdt.

Det kuttes i lønns- og arbeidsvilkår. Den som kan kutte mest i lønnsbudsjettet, vinner. Færre på vakt. Færre fagfolk. Men både den bemanningen de vant anbudet på og den faktiske bemanningen, er en forretningshemmelighet. Hvordan kan de ansatte da varsle om avvik?

Byrådet sendte i fjor 170 ansatte og 750 barn i Oslobarnehagen ut

i et særs uheldig eksperiment.

Fagfolk advarte. Byrådet erkjenner nå feilgrepet: «På bakgrunn av evalueringen av prosess og foreløpig vurdering av fordeler og ulemper, ser byrådet det som lite aktuelt å gå videre med salg og konkurranseutsetting av flere barnehager.»

De ansatte skal ha en selvsagt ytringsfrihet, både i den offentlige debatten og i de politiske beslutningsprosessene. På Haugerud skole gjelder den demokratiske sentralismen: Der heter det: «Du kan være uenig innad, men utad står du fjellstøtt på det vi er enige om.»

Og om lærernes deltakelse i den vanlige samfunnsdebatten: «Vil du

påvirke, gjør du det gjennom stemmeseddelen.»

Demokrati og innflytelse er selvsagt ikke begrenset til å bruke stemmeseddelen annethvert år.

– Vi har en fraværende ytringskultur i Osloskolen, sier lederen for Utdanningsforbundet i Oslo. Vi kan ikke ha en sånn kommune.

Borgerligheta har nå styrt Oslo i 18 år. Vi trenger et nytt flertall, og ny politikk. Ved sitt valg av partistemme kan velgerne sørge for systemskifte i kommunen, og ved å gi personstemmer bestemme sammensetningen av laget.

Hjertet er på venstre side, blindtarmen til høyre. Ikke overlat valget til andre.

Fagbladet 7/2015 < 57

ag157 els56-57 indd 3

20 08 15 09 48

Etter jobb Tekst og foto: PER FLAKSTAD

Han kaster seg ikke på første fly hvis fuglevarselet på telefonen piper. Men Ole Skimmeland tar gjerne en kjøretur på et par timer.

Falkeblikk

Ole Skimmeland Alder: 60 år.

Jobb: Bibliotekar på Deichmanske bibliotek i Oslo.

Familie: En datter.

Hobby: Fuglekikker og friluftsmenneske.

I oktober 2009 er Ole Skimmeland nyoperert i skulderen, sykmeldt og kjeder seg. Han får lov av legen å gå turer, og han tar bussen ut til Fornebu for å se om det kanskje kan dukke opp en fugl eller flere – helst en litt sjelden en.

Og der var den – rødhalevarsleren – en spurvefugl som bare er observert i Norge tre ganger.

– Jeg tror det er en av de beste fugleopplevelsene mine, forteller han.

For det han liker aller best er å ferdes ute i naturen – eller «i felt» som han sier, og selv oppdage fugler som ikke er så vanlige å se.

Da gjelder det å bruke øynene godt, i tillegg til en god kikkert.

– Jeg reiser jo også ut på «krysseturer» til steder der andre har lagt ut melding om observasjon av en fugl jeg mangler på listen min. Men det aller morsomste er å oppdage den selv, sier Ole Skimmeland.

Til nå har han sett ca. 340 ulike arter i Norge, og rundt 600 arter totalt.

Rovfugler og vadere er favorittene, særlig jaktfalker som kan stupe ned mot byttet i svimlende hastigheter.

– Men en snøugle på fjellet vil også være en drøm, smiler han.

Det startet på barneskolen i Stavanger.

Femteklassingene laget egne fuglebrett, og

Ole syntes det var morsomt å finne ut navnet på fuglene som etter hvert dukket opp på brettet hans.

Til jul fikk han en fuglebok, og dermed var han i gang.

Men på videregående begynte interessen å dabbe av. Først i 2000, etter at han hadde flyttet til Oslo, begynte han å kikke etter fugler igjen – enda mer ivrig enn før.

Han legger jevnlig ut observasjonene sine på nettsida til Norsk ornitologforening, av-

deling Oslo/Akershus, og han deltar på flere organiserte turer i inn- og utland.

Men det beste er å gå ute i naturen, kjenne på spenningen om den fuglen han ser etter dukker opp, og ikke minst høre vakker fuglesang.

– Om jeg ikke skulle se noe spennende på turen, har jeg uansett hatt en fin naturopplevelse, og for meg er det en viktig del av det å være ute i felt, sier friluftsentusiast Ole Skimmeland.

62 <Fagbladet 7/2015

ag157 els62 indd 62

20 08 15 09 54

ag157hels67 indd 63

19 08 15 09 24