Tex - Helten og legenden

HELTEN OG LEGENDEN

Paolo Eleuteri Serpieri

Monochrome version.

TEX: MYTE ELLER VIRKELIGHET? av Mauro Boselli

Under: Den solide og tankefulle Tex Willer, slik Paolo Eleuteri Serpieri «forestilte seg» ham i 1980. På neste side: en humoristisk gjentolkning av en gammel Diabolik (øverst) og hans hyllest til en berømt helt fra den amerikanske tegneserieverdenen, Cisco Kid, tegnet i henholdsvis 1987 og 1984.

T

ex Willer rir igjen. Han har ridd lenger enn Buffalo Bill, Wyatt Earp, Wild Bill Hickok, Calamity Jane og de andre legendariske heltene fra Det gamle vesten. Det er spor etter disse navnene i mange historiebøker. Menneskene har eksistert, selv om de virkelige bedriftene deres har lite å gjøre med de gjenfortalte historiene som har gitt dem legendestatus. Som John Ford fikk en av sine hovedpersoner til å si i mesterverket Mannen som skjøt Liberty Valance: «Hvis legenden møter virkeligheten i Det ville vesten, så vinner legenden». En symbolsk setning. De virkelige mennene og kvinnene som levde i Vesten, var som bleke skygger i forhold til sine fiktive kopier i filmens, litteraturens og tegneserienes verden, men de hadde selvfølgelig veldig varierende egenskaper og livshistorier. En tanke som vi alle før eller siden har grublet på, er hvorvidt vår egen kjære Tex har eksistert i virkeligheten, på en eller annen måte. Som en ranger med det navnet, eller noe lignende, som kanskje giftet seg med en indianerkvinne og bekjempet kvegtyver, comancheroer og togrøvere. Det er slett ikke usannsynlig. Og det er like lett å tenke seg at en journalist i Det ville vesten kunne ha diktet opp litt ekstra om hans bedrifter og at forfattere av populærlitteratur, også kalt kiosklitteratur, kunne finne på å utbrodere historiene ytterligere, slik Ned Buntline gjorde, og med det sørget for at Buffalo Bill ble viden kjent og populær. Motsatt, og litt mer romantisk, kan man også tenke at Tex holdt seg i skyggen med sine heltemodige gjerninger, og at tiden har kastet et glemselens slør over alt sammen – noe som ganske sikkert var tilfelle med mange av disse driftige mennene som dessverre har gått i glemmeboken.

Den Tex som vi kjenner, og som vi leser om eventyrene til hver måned, har han noe med den legendariske personen å gjøre?

Og hva med den figuren som opptrer i denne historien, som en selvutnevnt gammel Kit Carson? … Hvem er han egentlig? Er han en virkelig og autentisk, opprinnelig Tex? Eller en versjon av den legendariske personen som har steget ned til oss gjennom andre kilder og falmede minner, helt til han har funnet en ny og om mulig mer fantastisk og litterær form?

Den gnistrende og geniale historien til Paolo Eleuteri Serpieri bygger på sistnevnte. Historien har sitt utspring i det uventede møtet mellom to legender i den italienske tegneserieverdenen. Men vi må først oppklare en viktig detalj for å unngå misforståelser:

4

Den personen som opptrer på disse sidene, er ikke den tradisjonelle Tex, westernhelten det er blitt utgitt historier om i over 70 år, og som er en ustoppelig og uforanderlig bestanddel av italienske aviskiosker. Dette er en annen tolkning av Tex, sett gjennom legendens foranderlige linse. Og Tex er faktisk en udiskutabel helt, hovedrolleinnehaver i en rekke tegneserier, men også karismatisk og uovervinnelig som bare mytologiske helter, sagnhelter og helter fra folkediktningen kan være.

Western er en sjanger som er både folkelig og litterær på samme tid. Og man vet at de litterære og mytologiske heltene har ulike uttrykk. Det finnes ikke bare én Odyssevs. Det finnes ikke bare én Peer Gynt. Det finnes heller ikke bare én Calamity Jane. Det finnes mange forskjellige. Men likevel er det dem, de er seg selv like, fordi helten i seg selv er variabel og uforgjengelig. Det som teller er den dype kjernen, hjertet som slår i disse figurene – som er produkter av fantasien, ja, men enda mer virkelige og nødvendige enn de ekte.

I denne historien oppfører Tex seg som Tex, med de ville præriene i Texas som bakteppe, der comanchene har ferdes, og også navahohøvdinger. Forfatteren har tatt seg noen kronologiske friheter ved å plassere handlingen i en senere epoke enn den faktiske. Men kanskje den gamle Carson har mistet begrepene om tid etter så mange år? Hvis man da tror at det virkelig er ham, Kit Carson, og ikke en sympatisk bedrager. Og den journalisten som samler historien? Er han virkelig …? De mest tilfredsstillende historiene er i grunnen de som krever samarbeid fra leseren, som inviterer leseren til å gå inn i historien, delta, stille spørsmål. Spørsmål som ikke gir presise svar, men som setter i sving følelser og overvelder, med handlingen, ordene og bildene. Her finnes alt dette. Og her er også Tex. En Tex som vi aldri har sett før. Men det er likevel Tex.

5

L’EROE HELTEN OGE LA LEGGENDA LEGENDEN Soggetto, sceneggiatura, disegni e colori di Manus og tegninger:

Eleuteri Serpieri PaoloPaolo Eleuteri Serpieri Originalens tittel: L’eroe e la leggenda Utgis av Egmont Kids Media Nordic AS, Postboks 4684 Nydalen, 0405 Oslo. www. serie.no Ansvarlig redaktør: Kjell Frostrud Johnsen.

Sjefredaktør: Kjetil Johnsen Redaktør: Jan-Kjetil Johansson Tekst og tegninger: Paolo Eleuteri Serpieri.

Oversettelse: Nina Haugdahl.

Sats og layout: Ivan Pedersen Copyright © 2021 Sergio Bonelli Editore.

Licensed through Panini SpA www.sergiobonellieditore.it Trykt hos Egmont Printing Service ISBN: 978-82-429-6993-4 Egmont Publishing er en del av Egmont. Egmont er et av Nordens største mediekonsern med 6300 ansatte og aktivitet i 30 land. Vi er en stiftelse, og Egmont Fondet deler årlig ut over 90 millioner kroner til et bedre liv for barn og unge.

Paolo Eleuteri Serpieri

Hei, hvor kom De fra?

Hva er du?

Paolo Eleuteri Serpieri ble født i Venezia i 1944, men flyttet tidlig til Roma. Han tok videregående utdanning ved Liceo Artistico, og studerte deretter ved fakultetet for arkitektur, der han var elev av Renato Guttuso og spesialiserte seg i tegning og didaktikk. Men det er i tegneseriene, og spesielt i westerntegneserien, han uttrykker seg tydeligst. Hans umiskjennelige realistiske tegnestil er full av myke linjer og skyggelegginger som gir et psykologisk og dramatiserende filmatisk preg til bevegelsene og gestene til personene som er med, for ikke å snakke om til stedene der handlingen utspiller seg. Mellom 1975 og 1980 samarbeidet Serpieri med forlaget Eura Editoriale om utgivelser. Inspirert av «western-malerne», fra Frederic Remington til N.C. Wyeth og regissører som John Ford og Howard Hawks, illustrerte han flere korte fortellinger av Raffaele Ambrosio, der handlingen utspiller seg i Det ville vesten. Eleuteri Serpieri lagde også noen kapitler i den store franske serien «Histoire du Far West», og for månedsbladet «Orient Express» skrev og tegnet han tegneserieromanen «L’indiana bianca» (1983), før han tok en liten pause fra westernsjangeren. I denne perioden ga han liv (og kropp) til en fyrig heltinne ved navn Druuna, hovedpersonen i en sexy-fiction-horror-saga som hadde stor internasjonal suksess, og begynte i 1985 med «Morbus Gravis».

Mannen dere ser ved arbeidsbordet på tegningen over, med bart og bevæpnet med papir, penn og blekk, er Eleuteri Serpieri. Den uventede gjesten han henvender seg til, er ikke noen hvem som helst, men George Armstrong Custer, han som var ansvarlig for massakren ved Little Big Horn. Et hundreår senere kommer han altså for å kreve ære for både seg selv og sine strategiske evner, og for å anklage Serpieri for alltid å ha «tatt indianernes parti» i sin gjerning som historiker og forfatter av verker om erobringen av Vesten. Og for forfatteren av «Helten og legenden» er faktisk lidenskapen for Det ville vesten så stor og utømmelig at han alltid vender tilbake til dette temaet med jevne mellomrom, også når han har latt det ligge en stund. Indianerne, cowboyene, pionerene, soldatene med de blå jakkene, i det hele tatt alle mennene (og kvinnene) som har gått på disse stiene, er nøkkelfigurer i den grafiske og skriftlige fantasiverdenen til Paolo Eleuteri Serpieri. De som bare kjenner ham på grunn av Druuna, er kanskje ikke klar over hvor stor innsats forfatteren av denne uvanlige historien om Tex har lagt ned i fortellergjerningen i sin lange karriere, hvor mye han har lest, utforsket og gjenoppdaget western-tiden. Full av ydmykhet og respekt har han foredlet denne epoken med alle mulige retoriske virkemidler, med en intens og inderlig tilstedeværelse.

51

Året 1913, New York City. På den nedre delen av Manhattan, i First Avenue, ligger Bellevue Hospital, et psykiatrisk sykehus som i noen tilfeller har plasser for eldre mennesker …

Mister Carson … Kan du fortelle meg litt mer om den mannen? Jeg har allerede skrevet hundrevis av sider om de utrolige eventyrene du har vært med på, men jeg vil så gjerne vite litt mer om ham. Jeg skjønner at du er sliten og ikke orker at jeg maser mer, men det er viktig …

Folk må få vite om dette …

Ja, unge mann …

Du maser veldig … men du har rett. Folk må få vite om dette. Selv om han kanskje ikke hadde ønsket det. Han var sky og reservert … veldig lite opptatt av å ta æren for noe. Sånn var han!

Dette er bra!

Kan jeg skrive det, mister Carson!

Klart det.

Skriv, så alle får vite det.

Han var en lovlydig, modig og bestemt mann.

Men han kunne også være tøff og hard, og dersom forholdene krevde det, kunne han også drepe … men bare de som fortjente det.

Han var en sann venn for alle de rettferdige og lovlydige, og en grusom fiende for de ondsinnete, for de feige og for tyver og drapsmenn. Mot slike folk kunne han være en nådeløs hevner.

Du skjønner … Det var slik i Det ville vesten. For å overleve ved fronten måtte man ha høy moral, god motstandskraft og skyte rett fra hofta. Ja, den eneste loven var våpnenes lov.

Men det har jeg fortalt deg om allerede, Ja, ja … Og dette tror jeg. kunne han, ikke sant?

Men … var han en god skytter? Og hva mener du med hevner?

Hmm … Jo … Det var en hendelse. Men det er så lenge siden, jeg blander sammen alle minnene. Gi meg litt tid …

Det må ha vært i 55, eller kanskje før … ja …

13

Ser du ikke at han har duppet av? Han gjør det hele tiden … Gå nå, vær så snill. La ham være i fred.

Han er veldig sliten, stakkars. Vi vet ikke en gang hvor gammel han er. Han trenger bare å få sove litt.

Ja … Zzzzz …

Men? Mister Carson!

Zzzz …

Unnskyld, jeg mente ikke å…

Høh?

Sove?! Hva pokker?

Jeg sov ikke! Jeg tenkte bare, for svarte! Kom deg vekk, kvinne! Ikke bland deg!

For en oppførsel!

Jeg skal gå! Og jeg nekter å hjelpe deg mer, din gamle tulling!

Ut!

For et ubrukelig kvinnemenneske! All den oppmerksomheten … Jeg blir så forbannet! Hun sier at jeg er gammel, det er vel ikke så merkelig! Mange år ved fronten … Det var tøffe år. Men jeg er fortsatt klar i toppen, det kan jeg love deg! … Eller hva sier du?

Eh … Jeg er helt enig med deg, mister Carson!

Hvor var vi? … Jo, jeg skal fortelle deg om ham og hvordan vi møttes. Som jeg sa, var det rundt 55. Jeg husker det godt …

Og denne hendelsen er nært knyttet til et viktig faktum!

14

Det var første og eneste gang jeg så ham gjøre noe fælt. Mot en comanche, en ordentlig djevel! Og det han gjorde, reddet livene vårt … ja, det er en grusom hendelse, men det måtte til for at alle skulle overleve!

Men vi må begynne med begynnelsen … Jeg var veiviser for en Dragoonpatrulje, og i flere dager hadde vi vært på sporet etter en karavane med våpenhandlere som hadde stjålet flere geværer fra hæren. Jeg mistenkte at den som sto bak tyveriet, var nettopp denne comanchen …

Black Moon!

Vi skulle finne disse geværene. Black Moon hadde samlet sammen comanchene og kiowaene og raidet hvite nybyggere hele veien til New Mexico og Arizona. de plyndret og ødela fredelige navaho-landsbyer. Banden vi lette etter, hadde nettopp massakrert et par navaho-familier som var på flyttefot, på verst tenkelige vis, tydeligvis bare fordi navahoene hadde krysset deres spor. Men jeg visste hva som var årsaken til de grusomme handlingene.

Jeg forsto det noen timer senere …

South Colorado, området rundt Purgatoire River, bak Raton-passet, i noen tidlige morgentimer sommeren 1855 …

Kom hit, løytnant. Du må se dette selv. Jeg har hatt mine mistanker siden i går … og nå er jeg sikker!

15

… Og den morgenen, da jeg studerte sporene nøye, oppdaget jeg noe mer …

Se på disse sporene! De er bare noen timer gamle, og de følger sporene etter karavanen, som er eldre. Sporene går i samme retning!

Det er vel åpenbart?! Noen ligger foran oss i sporet. Kanskje noen som har planer om å gjøre alt selv!

Og hvem kan det være?

Og hva skal det bety?

Jeg kjenner bare én som er gal og fryktløs nok til å ville konfrontere en slik grusom bande. Banden som massakrerte navahofamiliene … Det kan være ham!

Pokker ta deg, Carson! Kan du fortelle meg hvem du snakker om?!

Den røyken der borte …

Jøye meg! Han gjør faktisk jobben vår allerede.

Jeg tror vi er for sent ute!

16

Noen timer tidligere, ved soloppgang samme dag, en del kilometer lenger fremme …

Ingen speidere!

Da føler de seg sikre!

vent her, hesten min.

Vær snill og stille!

17

18

19

Skytingen stoppet, snart sluttet ekkoet å runge … stillheten senket seg over dalen … dødens stillhet. Den eneste lyden man kunne høre, var vinden.

Hei! Din fordømte demon!

Jeg har deg i siktet. Hvis du rører deg, blåser jeg ut skallen din!

Kast pistolene!

20

H

elt alene på prærien må en mann kjempe mot de rasende comanchene til Black Moon. Mannen er Nattens Ørn …

«Hvis legenden møter virkeligheten i Det ville vesten, er det legenden som vinner.» Det berømte sitatet til filmskaperen John Ford er som et mantra for den store tegneseriemesteren Paolo Eleuteri Serpieri når han gir oss sin versjon av legenden om den udødelige Tex Willer.

LEGENDEN OM TEX WILLER I SERPIERIS RÅ, DRAMATISKE OG ROMANTISKE VILLE VESTEN.

i bokhandel og på serie.no