Glasskongen

Glasskongen er en rikt illustrert julebok med 24 kapitler.

ISBN: 978-82-429-7782-3 Varenummer: 55065

Hvorfor forsvinner folk sporløst fra Christiania like før jul? Og hvordan kan den hemmelighetsfulle Julius Wernøe klare å lage så vakre julekuler, at Munthe-familiens glassverk holder på å bli utkonkurrert?

Dette er to av gåtene unge Emilie Munthe må finne ut av i løpet av desember 1881. Emilie slår seg sammen med arbeiderklassegutten Anton, og sammen drar de på kryss og tvers i et snødekt førjuls-Christiania for å løse mysteriene. Underveis oppdager de roser som blomstrer på uforklarlig vis i snøen, magi - og hittil ukjente følelser.

KRISTIANIA – 1881

KRISTIANIA – 1881

GLASSKONGEN en julefortelling

GLASSKONGEN Utgitt av Egmont Kids Media Nordic AS, Oslo 2023 Glasskongen © Inger Merete Hobbelstad Illustrasjonene i boken © Even Skaranger Redaktører: Tonje Tornes og Tormod Løkling Bokdesign: Stein K. Hjelmerud Ansvarlig utgiver: Kjell Frostrud Johnsen Trykk ved Egmont Global Supply ISBN: 978-82-429-7782-3 Første opplag

Glasskongen av

INGER MERETE HOBBELSTAD Illustrert av

EVEN SKARANGER

1. desember 2 Christiania 1881 Emilie

D 4

ET VAR DEN FØRSTE DAGEN i julemåneden, og i natt hadde det begynt å snø. Emilie Munthe satt i det store vinduet i andre etasje og så ut. Hun var nettopp fylt fjorten år, men frydet seg like sterkt over å se Oscars gate bli myk og julehvit som hun hadde gjort da hun var barn.

Fremdeles falt tunge, store fnugg mot gaten, og hyllet alt inn i et tykt, hvitt slør. Snøen la seg på flosshattene til to menn med grå barter og spaserstokker, som kom skridende fra Homansbyen. Den klistret seg til manen på to tunge bryggerihester, som kom i muntert trav fra vest med en stor vogn bak seg mens røyken stod ut av de store neseborene.

I motsatt retning kom en liten dame med grått hår, blått skaut og en stor sekk på ryggen. Hun skled stadig i de tynne skoene, men holdt seg på bena. Og på en benk på den andre siden av gaten satt en gammel, gråkledd mann med hvitt skjegg. Emilie la hodet på skakke og så på ham. Hun visste det var mange i Christiania som ikke hadde noe sted å bo, og som måtte leve på gaten. De var ikke ofte å se i et fornemt strøk som dette. Men hun tenkte på hvor trist det måtte være for dem, særlig nå i desember, å se inn gjennom vinduene på varme hjem som ble fylt av julelys og julemat uten å ha noe sted å gå selv.

Emilie rettet igjen blikket mot den gamle mannen. Hun var redd for at han hadde sovnet. Det kunne være farlig nå når luften var så kald.

Men så glitret det i et par mørke øyne under den grå hetten. Mannen var våken, men satt helt stille. Det var som om han fulgte nøye med på hvert eneste snøfnugg som kom dalende.

Emilie grep etter en blokk og en blyant. Raskt begynte hun å lage en skisse av den snødekkede gaten og menneskene der ute. Det var merkelig hvor vanskelig det var å fryse fast et øyeblikk i en tegning, å holde fast noe som var i bevegelse, men hun kunne ikke annet enn å prøve.

Hun sugde åndsfraværende på en av sine egne, røde hårlokker mens hun tegnet. Da hun så opp fra papiret, hadde konen med det blå skautet gått opp mot deres egen inngangsdør. Snart hørte hun noen svake bank, og lyden av den tunge døren som gled opp. En lavmælt samtale fulgte der nede. Hun kjente igjen den vennlige stemmen til Berthe, kokkepiken. Det var Berthe som pleide å åpne døren, i et langt, stivet, hvitt forkle og et smil så stort at ingen kunne la være å smile tilbake.

6

EMILIE LA FRA SEG BLYANTEN, skled ned fra vinduskarmen og løp over teppet i dagligstuen. Det hadde et hvitt og sort mønster som hun alltid hadde syntes lignet en buktende drage, og av gammel vane trippet hun nedover den hvite linjen som var dragens rygg. Pendelen i den store klokken i hjørnet seilte frem og tilbake, og fra etasjen over hørte hun langsomme skritt. Det var bestefar, som hadde tredje etasje helt for seg selv, og som antagelig hadde vært borte i den store bokhyllen for å hente en ny, tung bok før han igjen sank ned i den høye stolen ved vinduet. Emilie hadde pleid å sitte på store puter ved peisen hans mens han leste høyt fra en eventyrsamling, eller fra bøker om hvordan de levde andre steder i verden. Men de siste årene var han blitt blekere og sykere, og nå var det like ofte hun som leste høyt for ham.

Men i dag skulle Emilie ikke opp til bestefar, hun skulle ned i kjøkkenet, for i dag begynte arbeidet med å støpe lys til jul.

De var allerede i gang da hun skled inn på kjøkkenbenken. Det var ild på peisen, og kokka, fru Monsen, hadde satt seg til med bena på hver side av en stor trebøtte med varm, flytende, fiolett voks. Hun hadde kvasse øyne og skarp nese, og var en påfallende mager dame til å lage så fete sauser og himmelske desserter som hun gjorde. Nå var hun opptatt med å dyppe begge ender av en lang tråd ned i voksen, før hun trakk dem sakte opp og dyppet dem ned igjen. Hun smilte fort til Emilie,

som fulgte fascinert med på det fiolette laget utenpå veketrådene, som gradvis ble tykkere og dypere i fargen.

I det samme ble døren slått støyende opp, og en høy, ung mann med stritt, mørkt hår og en stor, snørrete nese som han tørket av på håndbaken kom inn. Han slo snøen av støvlene sine og ramlet ned på en krakk ved peisen.

«God ettermiddag, frøken Munthe», sa han og nikket til Emilie.

«Og god ettermiddag, fru Monsen», sa han. «Sitter De her og støper lys helt alene? Hvor er Berthe?»

«God dag, Pål», sa fru Monsen uten å se opp. «Berthe er på kammerset og snakker med en kone som kom på døren. Hun hadde noen kyser og hatter hun ville selge.»

«Ja, jeg så at hun kom», sa Pål, trakk ut et enormt lommetørkle og pusset nesen med et trompetaktig støt.

Kokkepiken Berthe kom hastende inn på kjøkkenet mens hun knyttet snorene på en ny, hvit kyse under haken. Straks hun så Pål, steg en hektisk rødfarge opp i de bløte kinnene hennes.

«Jaså, du trengte enda en kyse, Berthe», sa fru Monsen godmodig.

«Den jeg hadde, var så slitt», sa Berthe. «Men jeg følte også at jeg burde kjøpe noe av den gamle konen før hun gikk. Det var så ergerlig for henne at hun kom mens direktøren var ute og spaserte. Klærne hennes var hullete, og det hadde gått et stort skår av speilet hun holdt opp. Jeg så nesten mer på det enn på meg selv. Og så syntes jeg ikke hun burde gå herfra tomhendt, arme kroken.»

«Jeg syntes det var rart at en sånn fillefrans gikk rett opp til hoveddøren», sa Pål. «De fleste kramkarer og fattigfolk banker vel på kjøkkendøren, for ikke å være til bry.»

«Andre steder ville de nok blitt kommandert til å gå rundt huset», sa fru Monsen uten å ta øynene fra de tynne lysene. «Men ikke her i huset.» «Å?»

Pål så opp.

«Hvorfor ikke?»

Fru Monsen var stille et øyeblikk. Lysene gled opp og ned. Det

7

8

eneste som kunne høres var knitringen fra ilden på peisen og den svake, bløte lyden av en og annen fet dråpe som falt fra lysene og traff den varme voksen.

«Det var en dame som jobbet her i huset da jeg var ung», sa fru Monsen til sist. «Hun sluttet i jobben da hun giftet seg og fikk en sønn.

Men så døde mannen, og selv ble hun syk. Hun hadde ikke lenger penger til husleie, så hun og gutten hennes flyttet opp i en hytte i skogen.»

Fru Monsens tynne, trælete fingre løftet lysene forsiktig til side, lot dem henge på en messingknagg og fant frem en ny veketråd. Ilden knitret på peisen, og stemmen hennes var lav og messende.

«En dag da gutten var på vei hjem, ble han borte. Det var mulig å følge fotsporene hans ut på et av de islagte vannene ved skogen, der de endte ved en stor råk. Han hadde gått gjennom isen. Så moren ble helt alene igjen.»

Hun knep leppene sammen, men Emilie kunne ikke si om minnet gjorde henne sint eller trist. Kanskje begge deler.

«Etter det har tiggere fått banke på hoveddøren her. Men det hjalp jo ikke han som druknet.»

Emilie grøsset, selv i varmen fra peisen. Hun så for seg gutten, omsluttet av det iskalde vannet. Da hun så opp, møtte hun Berthes varme blikk.

«De ser ut som om De kunne trenge en kopp varm sjokolade, frøken», sa hun.

Hun fant frem en liten kobbergryte, en flaske fersk melk og en krukke med sjokolade.

«Forresten har jeg hørt at gutten slett ikke druknet», sa Berthe.

«Kroppen hans ble aldri funnet. Det er noen som tror at en trollmann som bodde i bunnen av tjernet forbarmet seg over ham og ikke lot ham drukne. I stedet tok han gutten til seg som sin egen sønn og lærte ham all mulig trolldomskunst.»

Pål hadde strakt to lange ben frem mot peisilden mens han lyttet til Berthes historie. De store ullsokkene kom nesten borti de åpne flammene. Men fru Monsen bare fnyste.

«Jeg har også hørt den historien», sa hun. «Jeg synes ikke man skal

fortelle slike skrøner. Før eller siden kommer andre unge gutter til å gå ut på isen for at nøkken skal lære dem å trolle, og så vil de drukne alle som en. Nei, det er nok at denne ene gutten forsvant.»

Berthe plasserte en rykende kopp med sjokolade foran Emilie. Hun løftet den forsiktig opp og blåste på den mens hun så ut på gaten. Nå hadde det begynt å mørkne. Gjennom skumringen kom Lydia Wernøe forbi. Under kåpekanten lyste det i en sitrongul kjole med mønster av røde blader. Emilie kunne ikke annet enn å stirre på henne og på det mørke håret, som var satt opp i en stor oppsats over en slank nakke.

Frøken Wernøe var ung, men oppførte seg så selvsikkert som om hun hadde levd et helt liv og sett hele verden, og hun gikk alltid i store kjoler, den ene med mer oppsiktsvekkende farger og mønstre enn den andre. Men det var ikke bare det som gjorde at naboene snakket om henne.

Faren til Emilie fikk alltid en dyp rynke i pannen når han snakket om direktør Wernøe, Lydias far. Familien Munthe eide et glassverk, dypt inne i de store skogene nord for Christiania. Bestefaren og faren til Emilie hadde begge vært direktører for glassverket. Det var derfra de kom, de forseggjorte glassene og karaflene som fylte skapene i stuene deres og som prydet bordene både hos dem og mange andre når det skulle dekkes til fest i Christiania. Det var derfor Emilies familie var rik. Men den siste tiden hadde faren hennes kommet hjem om ettermiddagen med en stadig mer bekymret mine, og munnen under den mørke barten smilte stadig sjeldnere. Hver kveld lukket han seg inne på kontoret med avisen og store ark med tall og regnestykker. Emilie forstod ikke alt som foregikk, men hun visste at direktør Wernøe også eide et glassverk, og at han hadde begynt å levere de vakreste glass, flasker og lysekroner til varemagasinene i byen.

Familien Munthes glassverk klarte ikke å levere så mange, så vakre, eller så billige varer som Wernøe, og nå tjente de langt mindre enn før.

Far hadde ikke engang villet gå for å hilse på familien Wernøe da de flyttet inn i gaten. Men Emilie sendte likevel lange blikk etter den elegante Lydia, og tenkte at hun en gang skulle bli slik selv.

Hun visste at Lydia jobbet som skuespillerinne ved et teater nede

9

10

i byen, noe som også fikk de andre fruene og frøknene i strøket til å hviske opprørt bak ryggen hennes. De forstod ikke hvorfor frøken Wernøe, som hadde så mye penger, ville jobbe, og i alle fall ikke på et så tvilsomt sted som et teater, der alskens lurvete folk kunne komme og se på henne. De som hadde slike lavmælte samtaler om Lydia, endte ofte med å bli enige om at hun bare ville vise seg. Men Emilie tenkte lønnlig for seg selv at det måtte være fantastisk å stå på en scene og få publikum til å leve seg inn i en eventyrlig historie, og glemme hverdagen i en time eller to.

Men nå gled blikket hennes fra frøken Wernøe til en annen skikkelse. Den gamle mannen satt fremdeles på benken rett overfor huset hennes. Det så ikke ut som om han hadde rørt seg.

Hun kjente at Berthe kom opp på siden av henne og så i samme retning.

«Han har sittet der siden i morges», sa hun lavt.

Plutselig kjente Emilie at kokkepiken skvatt til og trakk pusten i et raskt gisp.

«Han så rett på meg», sa hun. «Det var så underlig. Det var som om han kunne se rett inn i sjelen min. Som om han kjente til alt jeg hadde gjort og sagt.»

Emilie tenkte seg om et øyeblikk. Hun tenkte på bestefaren og på gutten som hadde løpt gjennom den mørke skogen i Nordmarka.

«Berthe», sa hun, «kan du lage en kopp varm sjokolade til?»

EMILIE LUKKET DØREN BAK SEG og gikk ned den snølagte trappen. Mellom de glatte vottene holdt hun en rykende kopp. Med forsiktige skritt, for at ingenting skulle spille ut, krysset hun gaten og gikk bort til den gamle mannen. Hun rakte frem koppen.

«Du har sittet her i hele dag», sa hun. «Jeg tenkte at du kanskje ville ha en kopp varm sjokolade.»

Mannen tok imot koppen og så opp på henne. Øynene hans minnet om fugleøyne, de var blanke og mørke som sorte perler, og det virket ikke som om de blunket. Kinnene til mannen var friske og røde, og han smilte vennlig.

«Takk skal De ha, frøken Munthe», sa han. «Det var fint tenkt.»

I det samme hørte Emilie at ytterdøren slo igjen på ny. Hun snudde seg. Den hvite kysen røpet at det var Berthe som nå kom ned trappen, og begynte å gå nedover gaten.

«Berthe», sa Emilie, «fryser du ikke? Glemte du kåpen?»

Berthe svarte ikke. Forundret gikk Emilie henne i møte.

«Berthe … ?»

Da så hun noe som fikk henne til å stanse. Berthe var slapp og hvit i ansiktet, og munnen var halvåpen. Men det som satte en støkk i Emilie, var øynene hennes. Det lå en hvit hinne over dem, så det ikke var mulig å se den blå irisen eller pupillene.

Berthe verken så eller hørte henne. Som en søvngjenger gikk hun nedover gaten. Emilie så etter henne mens hun kjente hjertet slå fort.

Den eneste tanken som stod klart for henne var: «Jeg må fortelle dette til Anton.»

11

2. desember 2 Anton

12

NTON SMÅLØP OVER KAIEN. Rundt ham gikk arbeidskarer med flekkete klær og skyggeluer, på vei hjem fra jobb på Akers Mekaniske Verksted. De gikk langsomt, for de var slitne og sultne etter en lang dag, men de skravlet og lo. Anton hadde avtalt å være hos Emilie etter at skolen var ferdig, så han måtte skynde seg.

Det var et kaldt bitt i luften som fikk det til å prikke i kinnene hans, og ute i Pipervika var vannet i ferd med å fryse til. Gjennom det tynne frostsløret så han de store, mørke formene av gamle Akershus festning.

Han kveilet det brune, hjemmestrikkede skjerfet en gang til rundt halsen. Vanligvis ville han gledet seg over at kulda var kommet og at det gikk mot en hvit jul. Men i år var alt annerledes.

Da Anton var barn, hadde far vært kusk for familien Munthe.

Anton hadde ofte sittet på når faren kjørte hestene sine opp foran huset i Oscars gate, og sklidd ut av vognen i det den stoppet. Han sto bak det ene, store hjulet og kikket når direktøren kom ut av døren, i mørk frakk og flosshatt, og steg inn i vognen. Direktøren var alltid alene, og da Anton lurte på hvorfor, hadde faren hans med dempet stemme fortalt at direktørfruen, moren til de to jentene i huset, hadde blitt syk og dødd da den yngste var spedbarn.

Etter hvert hadde Anton lagt merke til en rødhåret jente på hans egen alder, som ofte satt i vinduet i annen etasje og så etter vognen når de kjørte av sted. Han skjønte at det var den yngste av frøknene Munthe, hun som aldri hadde fått bli kjent med moren sin. En vinterdag hadde han vinket til henne, og hun vinket tilbake. Neste gang han var med faren for å hente direktøren, hadde hun sittet i hagen og ventet på

14

ham, kledd i en blå ullkåpe og blanke knappestøvler. De hadde bygget sin første snømann sammen i et hjørne av hagen. Siden hadde han og Emilie vært venner. Noen ganger tenkte han at hun var lillesøsteren han aldri fikk.

Alt Emilie tok i, ble vakkert, tenkte Anton iblant. Hun kunne forme en snømanns øyne og munn med koksstykker slik at den så både snill og klok ut. Og når de rullet snøballer for å lage en lykt, risset hun mønstre inn i dem, så lykten ble penere enn noen andre. Anton hadde følt at han kunne fortelle Emilie alt. Men nå var de nesten voksne, og det var mye det var blitt vanskelig å snakke om. Særlig én ting, og det var om hvor fattig familien hans var blitt.

Lenge hadde de vært en familie på fire. Det var far og mor og Anton og storebroren Jens. Men så hadde moren fått et guttebarn til, og så et til, og så enda et. Og faren tjente ikke nok på å kjøre for én familie. Han sa opp og begynte i stedet som drosjekusk, og fraktet alle som trengte det, rundt omkring i byen. Emilies familie hadde forstått, selv om de gjerne ville ha beholdt ham i stillingen. Og da direktør Munthe hørte at Anton var så rask i hodet, og særlig flink i matematikk, bestemte han seg for å betale for skolegangen hans. Anton hadde sett kameratene sine slutte på skolen og søke arbeid på Akers Mek. og andre store verksteder, mens han selv fikk lære mer om tidligere tider og om tallenes hemmeligheter. Hver morgen gikk faren hans ut for å kjøre passasjerer til og fra Stortorget. Hver ettermiddag i mørketiden pleide moren hans å tenne lys i vinduskarmen. Så kom faren hjem, hengte fra seg frakken og fikk en glovarm kaffekopp av moren. Han samlet barna rundt seg og fortalte historier om alle menneskene han hadde møtt samme dag, mens han drakk forsiktig av den rykende koppen. Det var en fin tid, selv om de ikke hadde mye penger.

Men for noen år siden hadde den første sporvognen kommet, en farkost i okergult tre som lignet en togvogn, og som ble trukket gjennom gatene av sterke hester. Og faren til Anton og de andre drosjekuskene ble sittende på Stortorget med vognene sine og vente i time etter time, mens kvelden ble stadig kaldere.

For noen uker siden hadde far kommet hjem med en skrallende hoste, og dagen etter kom han seg ikke opp av sengen. Der hadde han ligget siden, mens moren til Anton gikk inn med varm suppe og ble mer og mer bekymret i ansiktet. Kvelden før hadde hun samlet alle de fem barna og fortalt dem at de alle ville måtte sove på samme rom en stund.

Hun hadde leid ut det ene soverommet til en ung prestestudent for å få penger til jul. Anton og storebroren Jens hadde gått inn på rommet de delte med lillebrødrene og samlet klærne sine. De snakket knapt sammen, men Jens hadde forsøkt å smile til Anton og rusket ham oppmuntrende i håret. De tre småguttene sto og så på med alvorlig mine.

Moren la ut tynne madrasser stappet med tøyfiller på rommet hun delte med faren, så det knapt var gulvplass igjen. Om natten ble Anton holdt våken av farens hoste og sitt eget urolige hjerte.

På vei opp til Oscars gate måtte han runde hjørnet ved Jansens isenkrambutikk. Selv om han hadde det travelt, var det noe i ham som fikk ham til å stoppe utenfor butikken. Han nølte et øyeblikk. Så grep han om messingklinken og gikk inn i butikken. Et muntert klirr i en liten bjelle signaliserte at noen var kommet inn. Først virket det som om butikken var tom. Men så reiste Jansen selv seg opp bak disken, som en mager havgud som dukket opp over havoverflaten.

«God ettermiddag, Jansen», sa Anton. «Er De her fremdeles?»

Jansen var en rank mann i vest og skjorteermer. Håret hans hadde forlengst trukket seg tilbake og gjort pannen stor og høy, og foran øynene hadde han et par runde briller med mørkeblått glass som han aldri tok av seg og som gjorde ansiktet hans umulig å lese. Selv om han aldri hevet stemmen, syntes Anton det var noe litt nifst ved ham. Jansen nikket lett uten å smile.

Anton ble alltid slått av at Jansens butikk virket større når han kom inn enn hva han trodde når han stod utenfor. Rom etter rom var fylt med alskens verktøy og redskaper, men også med dukker, tinnsoldater og lekeklosser. På en hylle lå tykke stoffer i gilde farger, blå med gule girlander og røde med gylne prikker. I en kurv var det kjøkkenhåndklær og forklær. Men det Anton lette etter, hang på en knagg lengst inne i butikken. Det var et par skøyter i sølvgrått skinn, med blanke, nypussede meier og tynne skinnreimer til lisser.

15

16

Det var gått et par uker siden de først dukket opp i Jansens butikk, og Anton hadde tenkt på dem hver dag siden. Han hadde riktignok hørt om slike skøyter før, de som hadde en egen sko og ikke måtte spennes på eller bindes fast med skinnreimer. Men de var flottere enn han kunne ha forestilt seg.

Anton elsket å gå fort på skøyter, å fare over hard is og kjenne vinden i ansiktet. Men den ene av hans egne skruskøyter var ødelagt: Eggen var hakkete, og den ene skruen var slarkete så skøyten ikke lot seg feste skikkelig. Han kunne bare fantasere om hvordan det ville vært å gå med disse skinnende sølvskøytene.

«Kanskje jeg ikke burde tatt dem inn.»

Jansen hadde kommet opp på siden av ham uten at han hadde merket det.

«Det er ikke mange her i strøket som har råd til dem. Men de var så vakre. Og jeg sa til meg selv at hvem vet, kanskje er det noen familier som får en ekstra slant i hendene før jul. Eller kanskje en rik onkel eller tante kommer innom og bestemmer seg for å gi dem til noen som vil ha glede av dem.»

Han så på Anton.

«Du vet», sa Jansen, «at alt kan skje.»

ANTON TENKTE PÅ SKØYTENE helt til han svingte inn i Oscars gate. Da rykket en skarp stemme ham ut av tankene.

«Hei! Du!» Det kunne være sagt til hvem som helst, så Anton bestemte seg for å ignorere stemmen, da den lød igjen: «Hei, du med det brune skjerfet!»

Det var en slepen, nasal stemme, lavmælt, men vant til å bli adlydt.

Anton kastet et raskt blikk bakover. Der så han tre gutter, alle tre-fire år eldre enn ham selv, nesten menn. De hadde kveldslyset bak seg, så han kunne ikke se så mye mer enn silhuettene. Den ene var høy og bredskuldret, og svingte på en spaserstokk som så ut til å være spisset i enden. Han hadde en elegant frakk som smalnet i midjen, og det som så ut til å være et hvitt, nystrøket halstørkle - et antrekk som fikk Anton til

å føle at hans egen arvede frakk var laget av en potetsekk. Skjerfet som moren hadde strikket, kjentes enda mer grovt og stikkende enn vanlig.

Anton bestemte seg for å late som om han ikke hadde hørt noe, og satte farten opp. Da han på ny tittet bak seg, så han at de andre guttene også gikk fortere.

«Jeg tror jammen det er en rotte fra Vika som har gått seg vill», sa den slepne stemmen.

«Men du skal vite, lille skadedyr, at jeg er den beste rottejegeren på vestkanten.»

Anton så seg til høyre og venstre. Foran en av hagene var det en høy, snødekket hekk. Brått skjente han til siden, stupte inn i hekken, og kravlet noen meter bortover. Snøen drysset i øynene, og kvistene stakk ham i ansiktet mens han hørte de rasende stemmene bak seg: «Etter ham!»

Han hørte at de kom løpende. Idet de alle tre hadde begynt å gjennomsøke hekken, brøt han seg fri og pilte bort til et lønnetre han hadde sett fra veien. Det hadde ingen lave grener, men han grep tak i barken med begge hender og heiste seg oppover mens han flyttet føttene etter seg. Det var et knep han hadde lært av guttene på kaia, de som hadde jobbet med å sette opp telegrafstolper. Forfølgerne brøt gjennom hekken og så fotsporene som førte til treet, men der ble de stående og stampe. Ingen av dem visste hvordan de skulle kunne klatre etter ham. Den høye gutten med halstørklet ga fra seg et slags brøl.

Anton kunne ikke dy seg.

«Ikke glem at rotter kan klatre», ropte han ned. «Når havet en gang stiger, er det vi som vil klare oss. Da er det vi som overtar.»

Den høye gutten sparket i treet så snøen drysset av det.

«Glem det, Laurits», sa en av de to andre. «Vi tar ham neste gang.»

ANTON BLE SITTENDE I TREET til lenge etter at de hadde gått.

Så klatret han forsiktig ned, slapp seg mykt på den snøkledde bakken og trasket mot familien Munthes hus, da ytterdøren ble slått opp og Emilie kom løpende mot ham med det lange, røde håret dansende mot ryggen.

17

3. desember 2 Emilie

K 18

USKEN DRO I TØMMENE, og hesten som trakk den store, gule sporvognen stoppet ved siden av fortauet. Emilie sprang lett om bord, med Anton etter. Hun glattet på den blå kåpen, før hun satte seg ved vinduet og lette i lommen etter penger. Anton satte seg forsiktig, som om den røde trebenken skulle vært av glass.

Det var så underlig. Anton var vanligvis den modigste av de to.

Strengt tatt var han den modigste av alle. Han klatret til topps i de høyeste trær og kunne henge seg bak på hestevogner i full galopp. Han var heller ikke blitt det minste redd da Emilie fortalte om det som hadde skjedd med Berthe, om kvelden da hun plutselig hadde kommet ut av huset og gått som en gjenganger nedover gaten, med øyne så hvite som snø. Han hadde bare trukket på skuldrene og påpekt at Emilie ikke visste så mye om hvor Berthe bodde og hvordan det var med familien hennes. Kanskje hun hadde fått en viktig beskjed og måtte skynde seg hjem.

Emilie hadde nikket og sagt at det sikkert var slik. Men noe fortsatte å plage henne, som en kløe under huden. Hun klarte ikke å glemme kokkepikens hvite, stive blikk.

Nå satt Anton helt stille og så seg rundt med store øyne. Det slo henne at han kanskje aldri hadde tatt sporvognen før, selv om det var fem år siden den kom til Christiania, at han kanskje ikke hadde råd.

Nå kom to herrer inn. De slo snøen av støvlene på det spinkle metalltrinnet, før de begge fant frem en mynt og puttet på kassen ved