Lars Lauvik
2113
7 SYVENDE MOR I BEDEHUSET Lars Lauvik bc
TEGNESERIE 1826 001 Kr 249,00
SYVENDE MOR I BEDEHUSET wildlife • oppgulp
Wildlife Oppgulp
Utgitt av Egmont Kids Media Nordic AS, Oslo 2021 «EON – Syvende mor i bedehuset» er © 2021 Lars Lauvik Boken er tidligere utgitt i hardcoverutgave i 2011. Redaktør: Iselin Røsjø Evensen I redaksjonen for denne utgaven: Tormod Løkling Grafisk formgiver: Sam Klein Ansvarlig utgiver: Kjell Frostrud Johnsen Trykk ved Egmont Global Supply ISBN: 978-82-429-70329 Varenummer: 53673
Syvende mor i bedehuset
Forord Å være tegneserieskaper er en fin jobb. Jeg har tross alt gjort hobbyen min til et levebrød. Selv om det i rettferdighetens navn blir en del arbeidstimer, prøver jeg å huske på – når jeg en sjelden gang blir stående i rushtrafikken – at jeg tross alt har gjort det ganske greit. Arbeidsdagen min på hjemmekontoret er full av det jeg vil kalle begrenset frihet. Deadline truer alltid i det fjerne, men det er opp til meg hvordan jeg vil legge opp arbeidsdagen (les: arbeidsnatten). Men én ting har jeg lagt merke til: Folks reaksjon når jeg forteller hva jeg jobber med, er nesten uten unntak én av tre. Majoriteten, cirka seksti prosent, spør forundret hvordan i all verden jeg klarer å finne nye ideer hele tiden. Tretti prosent smiler overbærende og lurer på hva jeg egentlig vil jobbe med når jeg blir stor, og de siste tyve prosentene sier med påtatt interesse: «Å ja, tegneserier. Som for eksempel Tom & Jerry og Svampe-Bob og sånt?» Noen få andre konstaterer at det var godt jeg ikke valgte å bli matematiker. Når det gjelder dem som lurer på hvor ideene kommer fra, prøvde jeg meg i mange år med å komme med morsomheter som: «Jeg kjøper dem fra en fabrikk i Leipzig, en by i Sachsen i Østerrike.» Eller: «Jeg plukker tilstrekkelig fleinsopp på høsten, så jeg har et lager for resten av året.» Disse morsomhetene ble så å si alltid møtt med pinlig taushet og fårete smil, så nå sier jeg resignert at det blir en jobb som alt annet. I mitt hode fordrer det å være humorstripeskaper at man iallfall en gang i blant klarer å slenge ut en treffende højdare av en morsomhet i sosialt lag. Det skjer sjeldnere og sjeldnere. Men det kunne vært verre. Jeg kunne ha blitt geografilærer. De som ser på meg som en kvisete gutt på sytten med musikerambisjoner, og som forventer at jeg skal få meg en ordentlig jobb når jeg blir voksen, har jeg gitt opp for lenge siden. Det var en tid jeg lettere indignert
prøvde å forklare dem at det å være tegneserieskaper faktisk innebærer mye arbeid, selvdisiplin og en kreativitet støvete A4-mennesker som dem selv aldri vil forstå eller oppleve. Nå for tiden jatter jeg med dem og sier meg enig i alle vedtatte sannheter de gulper opp. Det er enklere slik. I disse mørke stundene trøster jeg meg med at jeg i det minste er herre over eget arbeid, og at det alltid er noen som har det verre. Hadde skjebnen lurt meg ut på ville veier, kunne jeg tross alt ha endt opp som *grøss* tegneserieredaktør. Den siste gruppen, de som tror tegneserier er IKEA-bruksanvisninger og tegnefilmer på barne-TV, har enten aldri prøvd å montere noe etter en IKEA-bruksanvisning eller så er de fanget i et nostalgisk barne-TV-minne der Pingu er ypperste eksempel på høykultur. Jeg kunne begitt meg ut på et forsøk på å forklare at det finnes tegneserier i alle genrer som er helt på høyden med andre kunstformer, men jeg er redd kredibiliteten min ble noe svekket da jeg i en stripe waterboardet Siv Jensen og tvang henne til å innrømme at hun er jævlig irriterende. Hvordan forklarer man noe så abstrakt som gleden over å se noe man har skapt, utviklet og jobbet med i månedsvis, ferdigstilt i en egen bok? Hvordan beskriver man duften av en bok fersk fra trykkeriet? Hvordan får man andre til å forstå hvor tilfredsstillende det er å holde 176 sider av egne fantasier og tusjstreker i sine skjelvende hender for første gang? Denne barnlige lykkefølelsen mistet de fleste da de mer eller mindre ufrivillig vokste opp. Så når jeg nå pliktskyldig utveksler yrkesstatus med velmenende mennesker, som sleper seg av gårde til ni–til–fem–jobben sin, er det med et tilfreds smil jeg konstaterer at de tenker: «Det kunne vært verre. Jeg kunne vært tegneserieskaper.» Lars Lauvik Tegneserieskaper
Jeg skryter ofte på meg at jeg får mange tilbakemeldinger på stripene mine. Bare bullshit, selvsagt, men akkurat disse gjessene ser ut til å ha truffet noe, for her har jeg fått minst ... to positive e-poster, ingen av dem fra slekt eller venner. Yay!
6
Eks-redaktør Løkling er ikke kjent for å slenge om seg med skryt. Likevel husker jeg at han kom med godord angående denne stripa. Han skrev noe slikt som «ok uttrykk på Gud i tredje rute». Og med det var årets skrytkonto full. Jeg gleder meg allerede til neste gang han velger å overøse meg med ord dyppet i honning.
7
En svartsvidd Gonzales er alltid en vinner.
Denne fantastiske klassikeren av en kvalitetsstripe spiller pü det at sveiseglasset ikke gür ned over Tetras nesegrev, men hvis jeg tegner forfra løses det problemet. Magi, sier jeg!
8
9
10
11
12
Denne stripen er fra tiden da jeg våget meg bort fra det tradisjonelle fire-ruter-oppsettet. Ah, tenk å være ung og fryktløs igjen.
Nådestøtets nedrige nemesis. Denne vakre setningen er helt klart et resultat av leken jeg og min datter hadde i bilen på alle turene på vei til og fra barnehagen. Utfordringen var å lage setninger der hvert ord startet på samme bokstav. Gullkorn som «Bare bæsj bak bilen, bestefar!» er nå en del av hennes barndomsminner.
13
14
Hva skjedde med pushuptrusene for menn?! Ble de virkelig ikke en slager? Jøøøøøss. Gratis tips til Gaustadkandidatene som klekker ut alt dette: BH for menn. Balleholder, that is. Må jo bli en suksess?
15
16
17
Lykkeligvis for både min datter og meg var det min kone som var «heldig» og var til stede da det store spørsmålet poppet ut av barnemunnen: «Hvordan blir babyer laget?» Mitt svar ville garantert vært mer fantasifullt enn normen.
18
... selv om akkurat dette gir jeg en fifty-fifty sjanse for at faktisk stemmer.
Folk som har peiling, sier at det er viktig å skrive om ting man kan når man lager tegneserier. Så da tror sikkert mange av dere at jeg er en klynkende, sutrende klovn når jeg har besøk av dumme basselusker. Det stemmer bra, det.
19
Det kan ikke bare være meg som kikker på og lurer på hva som feiler andre i køen på legekontoret? Neppe. Tipper det er et menneskelig instinkt på linje med trangen til å sjekke lommetørklet etter å ha blåst ut en god halvliter snørr. Virkelig? Ikke det heller?
Jeg hadde vært en røten lege. Fristelsen til å finne på tullesykdommer og kikke på klokken når stakkaren av en pasient spør hvor lenge han har igjen, ville bli aaaalt for stor.
20
Fremdeles, i en alder av trettisyv ĂĽr, kjenner jeg et lite stikk i hjertet nĂĽr jeg etter endt legekonsultasjon ikke blir tilbudt en liten leke.
21
22
Du var for kjip til å kjøpe denne boken da den kom ut i en dyrere hardcoverutgave i 2011. Nå har du fått mer hår i kroppsåpningene over beltestedet, mer penger mellom hendene – og vil unne deg det humordropset du har siklet på i et fullt decennium. Vel bekomme! Seriene i denne boken er hentet fra perioden der Lars Lauvik fikk eget blad; et prosjekt som siden skulle få Hindenburg-katastrofen til å se ut som en litt røff landing på det nordnorske kortbanenettet – men det er en annen historie. Også de to sideprosjektene «Wildlife» og «Oppgulp» er representert her, for ytterligere å belyse slostrilen Lauviks mentale tilstand. «Eon har holdt et jevnt høyt nivå de siste årene, og selv om en del enkle tema går igjen [...], gir Lauvik dem nytt liv hver gang gjennom et outrert persongalleri og knallgod timing. Lars Lauvik er også, sammen med Frode Øverli, blant de beste til å kombinere humor med store følelser.» – Walter Wehus, Bergens Tidende, om boken «EON 6 – Den sjette sansen»