Han blåste frostrøyk mellom fingrene og snudde seg mot snekkerverkstedet. Til høyre for bygget klamret iskrystallene seg til et lavt piggtrådgjerde. Piggtrådrosene glitret i månelyset, som om også krigens ondskap var pyntet til jul. Lyset ga piggene liv, omformet dem til noe større enn den tiltenkte djevelskapen. Soldaten gikk bort til vinduet og gned vekk rim fra glasset. Innenfor var hans bande av kamerater, muntrere enn noensinne. Borte var den trøstesløse jula under okkupasjon og den virkeløse jula i Skottland mens verden brant. Samtidig var idealismen og kamplengselen fra den første jula som kommandosoldat, forsvunnet. De grønne djevlene var desperat muntre. Han så gjennom vinduet fra den ene soldaten til den neste. Alle rødmussede i kinnene, og det skyldtes ikke bare kulde fra tidligere på dagen. Idet han oppdaget kompanisjef Hauge reise seg, skyndte soldaten seg inn med den grønne bereten i neven. Latter, lys og lukten av julemat slo mot ham. Den norske jula var brakt så nær Berlin de allierte hadde maktet. Det skulle bli den siste jula med krig! Det fantes ingen annen mulighet. Det ville ikke være mulig å holde ut nok et år i kamp. Ingen kjenner fredens kraft bedre enn den som står med våpen i hånd. Her satt de nå, Norges eneste avdeling kommandosoldater, og feiret jul på en snekkerskole ved frontlinjen. Selv kalte de seg «grønne djevler» på grunn av fargen på beretene. De hadde kjempet i Nederland gjennom høsten, mistet kamerater, men seiret. Nå sto belønningen på provisoriske bord mellom høvelbenkene. Dampen fra ribbe, surkål og poteter steg fra militære kokekar. Linjeakevitten glinset gyllent i krusene. Tatt i betraktning mørket som omga dem, fremsto scenen som et julemirakel, et gilde som kunne tåle tidens tann like standhaftig som sagakongenes fester. Nærmere hadde ikke soldatene kommet norsk førkrigsjul. Nostalgi og øyeblikkets lykke bleknet det spartanske i rommet, akkurat som for Josef og Maria i stallen.
De opprømte stemmene hadde stilnet da bestikk klirret mot et krus. Alle vendte blikket mot kompanisjef Rolf Hauge, kapteinen som hadde brakt dem ut av det skotske havblikket og formet dem til tyskernes største frykt. Her var de. Stormen! Hauge reiste seg med kruset fullt av akevitt i neven. Samtidig, utenfor deres hørevidde, raste en V2-rakett over himmelen. V2 var Hitlers nye våpen, bygget for å knuse byer uten forvarsel. Lydløst glødet den i natten, ennå bare synlig som en julestjerne utenfor vinduet: et varsel om at neste øyeblikk kunne bli De grønne djevlenes siste. Seks uker tidligere hadde de også stått overfor et slikt «siste øyeblikk», og på veien dit hadde de vært som hyrdene på marken den aller første julaften. Tappert søkte de stallen, som om de allerede den gang kjente til dette tegnet som nå skar over himmelen, mot stallen og julemirakelet. Alt hadde startet som i bibelens juleevangelium – men ikke med engler. Gravsteiner hadde forkynt fremtiden for de utvalgte soldatene. Utvalgt til hva? Til å bevitne fredens gjenkomst – eller til å smi den selv gjennom død og ild?
D
ET SKJEDDE ved midnatt. Den siste dagen av oktober 1944 gled De grønne djevlene og andre kommandosoldater ut fra Belgias kyst. Som hyrdene på marken hadde også de ventet på budskapet. Det nådde dem ikke som et løfte om et liv i en fredelig verden, heller om en tid som skulle komme etter dem: Storm Walcherens strender. Fjern tyskerne fra øya. Gi ditt liv om det kreves. Nå holder historien øye med dere!
Dette var svaret på deres bønn. De seilte inn i mørket for å åpne havna som skulle gi lys til et helt kontinent, og til mennesker andre enn dem selv. Walcheren lå som en mørk krybbe i grålysningen, som om de seilte inn i et juleevangelium snudd på hodet. De allierte krigsskipene holdt de tyske bunkerstillingene under ild, mens små båter nærmet seg land. I to av disse båtene gjorde nitti norske kommandosoldater seg klare. Fra øya svarte ikke tyskerne på det allierte angrepet. Hadde de flyktet? Stillheten var forrædersk. Tyskerne holdt igjen inntil landgangsbåtene kunne rammes. Plutselig brølte og glimtet det opp fra øya. Forsvarerne hilste dagen. Walcherens sanddyner ble på et øyeblikk en ildsprutende tysk festning. Granatene haglet rundt De grønne djevlene, mens den iskalde Nordsjøen sprutet opp i eksplosjonene. Levende og døde mennesker fløt mellom vrakrester. Havbrisen spredte bare stanken av røyk, blod og bensin. De grønne djevlene kunne bare vente mens båtene langsomt tok dem gjennom granatregnet. En av soldatene presset begge hendene mot magen og kjente tøyklumpen på innsiden av uniformen. Der hadde han knyttet et norsk flagg berget fra en synkende Shetlandsbåt. Han skulle få flagget til å vaie i vinden igjen, uten at fienden kunne hindre det.
De grønne djevlene gikk til fots oppover gata. Folk kom ravende imot dem. Snart så de døde og sårede strødd mellom ruiner. Bygg var forvandlet til nakne murer. Episenteret. En V2-rakett hadde truffet en fullsatt kino. «Det var tusen mennesker der inne, over halvparten drept øyeblikkelig», fortalte de til minerydderne. «De så western-filmen The Plainsman.» Den grusomme perm-fortellingen etterfulgtes av lang taushet. «Vet dere hva vi har glemt?» sa plutselig en av dem. Mer taushet. «Det er snart jul!» Som om et teppe tungt av gru var trukket vekk fra tankene, la alle ned mineryddingen for dagen og skyndte seg til brakkene de hadde overtatt fra tyskerne. En rask opptelling viste at store deler av matlageret besto av kjeks og corned beef. Det ga ingen jul. Og likevel måtte det bli jul. Det var et lite, men avgjørende opprør mot mørke, kulde og krig.
FRA FOTOGRAFI TIL ILLUSTRASJONER Enkelte scener i juleheftet bygger direkte på historiske fotografier, som PG Jonson tok under kampene på Walcheren. Hver dag satset fotografen livet for å vise norske soldater i kamp. Av de sju fotografene som fulgte de allierte kommandosoldatene i land på Walcheren, falt fem under kampene, mens én vendte tilbake uten film. PG krøp derimot frem fra søla med både livet og filmruller i behold.
Mikal Mikkelsen med hodet på den famøse grisen de fortærte under kampene på Walcheren, mens Alfar Christensen viser frem et trofé fra en tysk stilling. Fotografiet ble et av de mest ikoniske fra kampene på vestfronten.