Det jeg lærte av bestefar

Jens

Det jeg lærte av bestefar

Jens Kvernmo & o tto Ulseth

Forord

OPPLEVELSER MED BESTEFAR

På sporet av rådyr

Fiske i bekken

Oterfiske i Lustadvatnet

Bestefar får laks

På jakt med eget våpen Min første laks

Jeg skjøt rådyr På tiurleik, helt alene i skogen Rypejakt med pappa Boka som skapte drømmene Helt alene på jakt Jeg fikk meg en hund!

OG BESTEFARS

FRILUFTSTIPS

Slik lager du bål Slik gjør du opp fisk (ørret) Når du skal overnatte ute om vinteren Slik bygger du snøhule Slik lager du deg markstang Regler for knivbruk Regler for våpenbruk Slik kler du deg

og bestefars beste råd for å få en god og sikker tur

Forord

En gang trodde jeg at jeg kunne bli som alle andre, med fast jobb og arbeids tid, med hus, kone og stasjonsvogn. Jeg prøvde faktisk på det, og det så ikke så verst ut.

Men det ble ikke slik. For jeg er født, eller kanskje heller opplært, til å være noe ganske annet. Av to bestemte personer. Jeg er lagd for å leve i naturen.

Den ene personen som har påvirket meg mest, er bestefar, som tidlig tok meg med på alle slags turer, på jakt og fiske, og som er den som har lært meg mest om hvordan en klarer seg og trives i fjellet.

Den andre er Helge Ingstad, eventyrer, forfatter, samfunnsbygger, jurist; ja, det meste, som også skrev ei bok jeg fortsatt bærer med meg hver eneste dag: «Pelsjegerliv». Han solgte alt han eide for å dra ut i villmarka i Canada, og kom hjem og skrev bok om det.

Den boka fant jeg naturligvis hjemme hos bestefar.

Min egen bok er først og fremst en hyllest til den ene av de to, til bestefar Kåre Asbjørn Kvernmo, som fortsatt er min aller beste turkamerat. Her forteller jeg om noen av de beste turene vi hadde sammen mens jeg var guttunge, og om noe av det jeg lærte av ham.

Otto Ulseth har hjulpet meg å skrive boka og sørget for at den blir fortalt slik jeg opplevde og husker ting.

Ogndal, juli 2022 Jens Kvernmo

OPPLEVELSER MED BESTEFAR

På sporet av rådyr

Jeg var seks år. Mamma var veldig syk. Jeg var redd hun skulle dø. Det var midt i jula. Jeg bodde noen dager hos bestefar og farmor. Huset deres var bare noen hundre meter hjemmefra, oppi ei grend som heter Tolstad i den lange dalen Ogndal i Steinkjer. Jeg kunne løpe hjem når jeg ville, det tok meg bare noen minutter, men jeg syntes det var godt å være hos bestefar og farmor. Der var alle sammen friske, og ingen skulle dø.

En kveld jeg skulle legge meg, så bestefar ut gjennom vinduet og sa til meg:

– Det snør litt ennå, men snart blir det oppholdsvær. Da blir det fin spor snø. I morgen skal vi to på sporjakt.

– Skal jeg ta med meg tregeværet mitt? spurte jeg.

Pappa hadde laget et tregevær som jeg brukte å leke med. Jeg skjøt nesten alle kråkene og skjærene på gårdsplassen, men alle sammen fløy videre etterpå, enda så høyt jeg ropte «pang, pang!».

– Vi går uten gevær i morgen, både du og jeg. Vi skal se om vi kan finne spor etter rådyr, og prøve å følge det, forklarte bestefar.

Jeg synes det hørtes spennende ut. Jeg hadde hørt mye snakk om rådyr jakt, og bestefar hadde fortalt meg om den første gangen han så rådyr hjemme

Her er jeg på vårtur og speider ut over hjembygda Ogndal’n.

hos oss. Da han var liten, fantes det ikke et eneste rådyr i hele Ogndal’n. Nå var vi nesten sikre på å finne spor i nysnøen.

Farmor serverte ostesmørbrød og melk til frokost. Det var det beste jeg visste. Bestefar gikk mest rundt kjøkkenbordet og så ut av vinduene.

– Det har snødd noen centimeter ser jeg. Flott sporsnø!

– Tre–fire kuldegrader. Kunne ikke blitt bedre!

Han var så ivrig at jeg nesten glemte å tenke på mamma, men bare nesten.

Bestefar tok med seg den grå sekken sin som han alltid brukte. Jeg så at farmor puttet noe oppi den. Det ante meg at det var noen godsaker.

Vi skulle ikke gå langt, bare «rett borti skogen her», som bestefar sa. Men snøen var dyp. Jeg måtte ta to skritt for hver gang bestefar tok ett, og hvis jeg prøvde å gå i sporene hans, ble det enda tyngre fordi han var tung og tråkket dypt. Dessuten var det mye artigere å gå ved siden av ham, sånn at vi kunne oppdage rådyret på likt, hvis vi fikk se noe. Grantrærne hang snøtunge over oss.

Det var midt i jula, og det var akkurat sånn julestemning som det var på julekortene på den tida. I alle fall hvis jeg ikke tenkte på mamma.

– Borti her tenker jeg rådyrene ligger og sover, sånn som de pleier å gjøre på dagtid, sa bestefar. Jeg syntes vi hadde gått ei lita mil, men antagelig var det ikke en kilometer en gang. Bestefar gjorde tegn som skulle vise at vi måtte snakke veldig lavt, bare hviske, og helst ikke si noen ting i det hele tatt.

Han bøyde seg ned og snakket veldig rolig til meg:

– Rådyret hører godt. Og det kan lukte oss på lang avstand. Det er for at det skal kunne oppdage rovdyr og komme seg unna både gaupa og jerven.

Det er vel for at det skal komme seg unna jegeren også, tenkte jeg, men

vi var jo ikke jegere den dagen. Jeg hadde ikke en gang med meg tregeværet mitt. Vi skulle bare finne dyret og følge sporet.

Vi listet oss innover i skogen, løftet føttene forsiktig og satte dem ned i nysnøen, som nesten ikke laget noe lyd. Det var en super dag for sporjakt. Jeg hadde aldri før hørt min egen pust, men nå syntes jeg den var så høy at jeg var redd den skulle skremme rådyrene. Det drysset litt snø fra ei gran, og jeg så så vidt halen på et ekorn. Kanskje var det nøtteliten som var på vei til skolen, i aller siste liten?

Plutselig stoppet bestefar og pekte innover i skogen. Det var så spennen de, men jeg forsøkte å puste så lite som mulig. Bestefar gikk først, mot en liten åpning i skogen. Her hadde noe foregått. Bestefar pekte og snakket litt høyere enn i sted:

– Her har rådyret gått og beitet.

Han viste meg noen spor som gikk frem og tilbake.

– Og her har det ligget og hvilt seg. Her lå det antagelig og sov helt til vi nettopp vekket det.

Rådyret hadde vært der for bare ett eller to minutter siden. Det var rart å tenke på. Hvor var det nå? Sto det mellom trærne der og så på oss?

Bestefar pekte på et ganske stort område.

– Her ser du spor overalt. Nå går vi tilbake i våre egne spor, til vi ikke ser flere rådyrspor, så går vi rundt det området der rådyret har spist og sovet. For nå har vi gjort laust rådyret.

– Gjort laus?

Jeg skjønte ingen ting.

– Ja, vi skremte dyret, slik at det våknet og forsvant. Det kaller vi å «gjøre løs» dyret. Men ennå vet vi ikke hvor det har løpt.

I rådyrskogen med bestefar, tante Mette, onkel Geir, lillebror Kasper, lillesøster Randi Emelie og pappa.

Derfor begynte vi å gå rundt der det hadde vært, og plutselig gikk det et spor ut av området.

– Der har det gått. Nå er det bare å følge det, sa bestefar. Det var som om dyret hadde tråkket forsiktig i snøen, satt ned tærne bare et kort sekund.

– Dette er rådyrspor, men det er ikke så lett å se forskjell på rådyr og reve spor, forklarte bestefar, og la til:

– Men det skal du få lære deg. Jeg var ikke sliten lenger. Jeg tenkte ikke på mamma akkurat da.

Vi fulgte sporene et lite stykke, helt inntil vi fant noen andre og større spor.

– Her har det gått en elg, forklarte bestefar.

De sporene var litt lengre, med to runde avtrykk foran og to lange bakover.

– Rådyret har begynt å gå i de samme sporene som elgen. Det er lettere for det å gå der. Vi gjør akkurat det samme.

Jeg så etter både elgen og rådyret, og vi gikk og gikk, inntil bestefar bråstoppet.

– Her har det hoppet ut.

Rådyret hadde svingt. Det så ut som om det gikk rundt i ring. Vi fulgte det, helt inntil vi kom tilbake til våre egne spor.

– Her ser du, Jens. Dyret har gått tilbake, og kommet inn i sporene våre igjen.

Jeg skjønte at det var rett i nærheten av oss, selv om vi ikke så noe til det. Bestefar bøyde seg ned og la hånda forsiktig i sporet. Han ba meg gjøre det samme.

– Kjenn, det er ikke noe snø oppi sporet. Det er helt ferskt. Rådyret har nettopp gått her.

Jeg måtte reise meg og se meg rundt, men jeg så ikke noe rådyr.

Så forklarte bestefar meg at hvis det hadde vært snø i sporet, ville det betydd at det var litt lenger siden dyret gikk her, og hvis vi hadde kjent at sporet var hardt, nesten litt frosset, ville det sannsynligvis vært spor fra kvelden før.

Så tegnet han opp for meg i snøen hvordan sporene etter haren ser ut. – De er ikke til å ta feil av, to ved siden av hverandre foran og to etter hver andre bak. Jo lengre mellom dem, jo fortere har haren hoppet.

– Senere skal jeg lære deg å se på bæsjen etter dyret hvor fersk den er. Hvis vi kommer helt innpå det, kan vi kjenne lukta, eller kanskje har dyret bæsjet mens det har løpt slik at den ligger som i ei stripe.

Vi fulgte rådyrsporene til en vei, som rådyret hadde krysset.

– Hvis vi hadde vært på jakt, ville vi satt oss på post her nå. Men vi er bare på sporjakt, sa bestefar.

Vi gikk tilbake til dit vi hadde funnet de første sporene, så hvor rådyret hadde spist seg gjennom snøen for å finne mat og hvor det hadde ligget og sovet.

Så laget vi oss en liten sofa av granbar, bestefar tok fram sin egen termos med kaffe og min med sjokolade, og godsakene som farmor hadde sendt med oss.

Jeg var kjempesliten, for jeg syntes vi hadde gått så langt. Det var godt å hvile seg.

– Når skal vi på ordentlig rådyrjakt? spurte jeg bestefar.

– Det blir neste gang, Jens.

se egen sporoversiKt på side 164.

Bestefar Kåre Asbjørn Kvernmo i rådyrskogen.

Jens Kvernmo er blitt kjent som en eventyrmann med lidenskap for jakt, fiske og friluftsliv.

boka forteller han

lærte

Gjennom fortellingene om Jens og bestefar får du innblikk i hvordan barn kan bli oppmuntret til ekte friluftsglede.

bestefar

laksefiske, hjortejakt,

om Jens sitt eventyr i

med hundene.

Alene og

får bli med Jens

med

Skjækerfjella

I denne boka får du Jens og bestefar sine beste råd for

fri, med

et

Les og brUk boKa sammen med barn og barnebarn!