Sanka ull | Woolgathering

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 1

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 3

Patti Smith

SANKA ULL Gjendikta av Ingrid Z. Aanestad

Samlaget Oslo 2013

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 120

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

Til far

13:54

Side 5

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Contents To the reader 8 A bidding 14 The Woolgatherers 18 Barndance 30 Cowboy Truths 38 Indian Rubies 44 Drawing 50 Two Worlds 74 Art in Heaven 90 Nineteen Fifty-Seven 94 Kimberly 110 Millet 116 Flying 122 A Farewell 134

Side 6

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Innhald Til lesaren 9 Eit kall 15 Ullsankarane 19 Løedans 31 Cowboysanningar 39 Indiske rubinar 45 Teikna 51 To verder 75 Kunst i himmelen 91 Nittenfemtisju 95 Kimberly 111 Millet 117 Flyga 123 Eit farvel 135

Side 7

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 8

(Svart/Black plate)

To the reader In 1991 I lived on the outskirts of Detroit with my husband and two children in an old stone house set by a canal that emptied into Lake Saint Clair. Ivy and morning glory climbed the deteriorating walls. A profusion of grapevines and wild roses draped the balcony, where doves nested in their tangles. The yard was a bit overgrown, much to our neighbors’ consternation, and they would often try to tame it while we were away. Our unruly patch boasted an abundance of wildflowers, lilacs, two ancient willows, and a single pear tree. I truly loved my family and our home, yet that spring I experienced a terrible and inexpressible melancholy.

I would sit for hours, when my chores were done and the children at school, beneath the willows, lost in thought. That was the atmosphere of my life as I began to compose Woolgathering.

I had received a letter from Raymond Foye, who cofounded Hanuman Books with Francesco Clemente, requesting a manuscript. A Hanuman Book was only 3 by 4 inches in size, like a tiny Indian prayer book that one could carry in one’s pocket. Charmed by the prospect, I began my task in early fall, just as the pears were forming. I wrote slowly at first and Raymond would call every so often to encourage me. One afternoon he called to relay a request from William Burroughs. All Hanuman Books were numbered on the spine and mine was to be 46, the year of my birth. But William desired it, as his favorite number was 23, which doubled to mine. For the love of William I traded with him.

[8]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 9

(Svart/Black plate)

Til lesaren I 1991 budde eg i utkanten av Detroit saman med mannen min og to barn i eit gammalt murhus ved ein kanal som rann ut i Lake Saint Clair. Eføy og vindel klatra på dei skrøpelege veggene. Eit vell av vinranker og villroser hang over balkongen, og duer bygde reir i flokane. Hagen var litt overgrodd, til forarging for naboane våre, og dei prøvde ofte å temja han medan me var vekke. Den uregjerlege jordlappen vår kunne skilta med ei overflod av markblomar, syrinar, to gamle piletre, og eitt enkelt pæretre. Eg var verkeleg glad i familien min og heimen vår, likevel opplevde eg den våren ein forferdeleg og ubeskriveleg melankoli. Når pliktene mine var unnagjorde og ungane på skulen, kunne eg sitja i timevis under piletrea, fortapt i tankar. Slik var stemninga i livet mitt då eg begynte å skriva Sanka ull.

Eg hadde fått eit brev frå Raymond Foye, som grunnla Hanuman Books saman med Francesco Clemente, han bad om eit manuskript. Ei Hanuman-bok var berre tre gonger fire tommar stor, som ei indisk bønebok ein kunne ha i lomma. Sjarmert av ideen begynte eg på oppgåva mi tidleg på hausten, då pærene tok form.

Eg skreiv først langsamt, og Raymond ringte av og til for å oppmuntra meg. Ein ettermiddag ringte han for å bringa vidare eit spørsmål frå William Burroughs. Alle Hanuman-bøkene hadde nummer på ryggen, og mitt skulle vera 46, året eg blei fødd. Men William ønskte det, då yndlingstalet hans var 23, som dobbelt opp blei mitt. Av kjærleik til William bytte eg med han.

[9]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 10

(Svart/Black plate)

I wrote by hand on sheets of graph paper, and on December 30, 1991, on my forty-fifth birthday, I completed the manuscript. I sent it off to Raymond, who typed it out for me and sent it to Madras to be published. As it turned out 45 was the perfect number for me.

I gave my father the first copy of Woolgathering, but as time passed he said nothing. My father was a beautiful man but difficult to impress and I only halfheartedly hoped he would read it. Yet some years later, shortly before his death, he said to me, “Patricia, I have read your book.” I prepared myself for certain criticism, but was struck that he called such a small offering a book. “You’re a good writer,” he said, and he made me a cup of coffee. It was the only such compliment he ever gave me.

Someone asked if I would consider Woolgathering a fairy tale. I have always adored such tales but I am afraid it does not qualify. Everything contained in this little book is true, and written just like it was. The writing of it drew me from my strange torpor and I hope that in some measure it will fill the reader with a vague and curious joy. palm sunday, 2011, barcelona

[ 10 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 11

(Svart/Black plate)

Eg skreiv for hand på millimeterpapir, og den 30. desember 1991, på 45-årsdagen min, gjorde eg ferdig manuskriptet. Eg sende det av garde til Raymond, som reinskreiv det for meg og sende det til Madras for utgjeving. Det viste seg at 45 var det perfekte talet for meg.

Eg gav far min det første eksemplaret av Sanka ull, men tida gjekk og han sa ingenting. Far min var ein fantastisk mann, men vanskeleg å imponera, og eg vona berre halvhjarta at han ville lesa det.

Men nokre år seinare, kort tid før han døydde, sa han til meg: «Patricia, eg har lese boka di.» Eg var førebudd på kritikk, men blei slått av at han kalla ei slik lita gåve ei bok. «Du skriv godt,» sa han og laga ein kopp kaffi til meg. Det var den einaste gongen han gav meg ein slik kompliment.

Nokon spurte om eg tenker på Sanka ull som eit eventyr. Eg har alltid elska eventyr, men eg er redd denne vesle boka ikkje kvalifiserer. Alt ho inneheld, er sant, og skrive akkurat slik det var. Ved å skriva henne kom eg meg ut av den merkelege dvaletilstanden min, og eg vonar at ho til ei viss grad vil fylla lesaren med ei vag og nyfiken glede. palmesundag, 2011, barcelona

[ 11 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 12

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 13

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 14

(Svart/Black plate)

A Bidding I always imagined I would write a book, if only a small one, that would carry one away, into a realm that could not be measured nor even remembered.

I imagined a lot of things. That I would shine. That I’d be good.

I’d dwell bareheaded on a summit turning a wheel that would turn the earth and undetected, amongst the clouds, I would have some influence; be of some avail.

Curious wishes feathered the air making light the limbs of a somber, spindle-legged child barely able to keep her anklets from disappearing into her heavy shoes.

All my socks were out of shape. Possibly because I often filled them with marbles. I’d load them with aggies and steelies and head out. It was the one thing I was good at and I could beat anyone around.

[ 14 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 15

(Svart/Black plate)

Eit kall Eg har alltid førestilt meg at eg kom til å skriva ei bok, om berre ei lita ei, som kom til å føra ein vekk, inn i eit rike som ikkje kunne målast eller eingong minnast.

Eg førestilte meg mange ting. At eg kom til å skina. At eg kom til å vera god. Eg skulle bu barhovda på ein fjelltopp og dreia på eit hjul som igjen dreia kloden, og uoppdaga, blant skyene, kom eg til å ha ein viss innverknad, vera til ei viss nytte.

Nyfikne ønske surra i lufta, frigjorde føtene til eit dystert, spedlemma barn som knapt klarte å hindra sokkane i å forsvinna ned i dei tunge skoa.

Alle sokkane mine var misforma. Kanskje fordi eg ofte fylte dei med klinkekuler. Eg lasta dei fulle med agatkuler og stålkuler og sette kursen ut. Det var det einaste eg var god til, og eg kunne slå kven som helst.

[ 15 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:54

Side 16

(Svart/Black plate)

At night I’d pour my booty upon my bed and wipe them with a chamois. I’d arrange them by color, by order of merit, and they’d rearrange themselves — small glowing planets, each with its own history, its own will of gold.

I never had a sense that the ability to win came from me. I always felt it was in the object itself. Some piece of magic that was animated through my touch. In this manner I found magic in everything, as if all things, all of nature bore the imprint of a jinn.

You had to be careful, you had to be wise. For the discerning might catch something far away and draw it close.

And the wind caught the edges of the cloth that covered my window. There I kept vigil, alert to the small, easily becoming, through an open eye, monstrous and beautiful.

I would gaze, gauge and just like that, be gone — vane avion, flitting from earth to earth, unconscious of my awkward arms or wayward socks.

I was off and not a soul was aware. For it appeared to all that I was still among them, upon my little bed, rapt in child’s play.

[ 16 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 17

(Svart/Black plate)

Om kvelden tømte eg byttet ut på senga mi og gnei dei med eit pusseskinn. Eg ordna dei etter farge, etter forteneste, og dei ordna om på seg sjølv – små glødande planetar, kvar med si eiga historie, sin eigen vilje av gull.

Eg hadde aldri kjensla av at evna til å vinna kom frå meg. Eg tenkte alltid at ho fanst i gjenstanden sjølv. Ein bit magi som fekk liv gjennom mi berøring. På dette viset fann eg magi i alt, som om alle ting, alt i naturen, bar avtrykket av ein djinn.

Du måtte vera forsiktig, du måtte vera klok. For den forstandige kunne fanga noko langt borte og trekka det nær.

Og vinden tok tak i kanten av kledet som dekte vindauget mitt.

Der vakte eg, merksam på det vesle, som lett, gjennom eit ope auge, kunne bli uhyrleg og vakkert.

Eg kunne stira, ta mål og så berre bli borte – ein veng som smatt frå verd til verd, umedviten om dei keitete armane mine eller dei eigenrådige sokkane.

Eg var borte, og ikkje ei sjel var klar over det. For det verka for alle som om eg framleis var blant dei, på den vesle senga mi, oppslukt i leik.

[ 17 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 18

(Svart/Black plate)

The Woolgatherers There was a field. There was a hedge composed of great bushes framing my view. The hedge I regarded as sacred — the stronghold of the spirit. The field I revered as well, with its high, beckoning grass and powerful bend.

Beyond, to the right, was an orchard, and to the left a whitewashed barn with the words HOEDOWN HALL above the double doors. Here, on Sunday evenings, we all would meet and dance to the fiddler and the fiddler’s call.

Later, after my bath, my mother would comb my hair and I’d say my prayers and she’d tuck me in. I’d wait till all was quiet. Then I’d rise, mount a chair, push aside the cloth that covered my window and continue my prayers, wandering, to greet my God. On clear, peculiar nights I sometimes saw movement in the grasses.

At first I thought it to be the swipe of the white owl or the great pale wings of a luna moth spreading and folding like a medieval habit. But it came to me one night that they were people like none I had ever seen, in strange archaic cap and dress. I used to think I could see the white of their bonnets and, at times, a hand, in the act of grasping, illuminated by the moon and stars or the light from a passing car.

[ 18 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 19

(Svart/Black plate)

Ullsankarane Der var ei mark. Der var ein hekk med store buskar som ramma inn utsikta mi. Hekken såg eg på som heilag – festningsverk for ånda. Marka akta eg også, med sitt høge, vaiande gras og si kraftfulle kurve.

Bortanfor, til høgre, var ein frukthage, og til venstre ei kvitkalka løe med orda HOEDOWN HALL over dobbeltdøra. Her møttest me alle om sundagskveldane og dansa til spelemannen og ropa hans.

Seinare, etter at eg hadde bada, kjemde mor håret mitt, og eg bad kveldsbøna mi, og ho stappa dyna rundt meg. Eg venta til alt var stille. Då reiste eg meg, klatra opp på ein stol, trekte til sides kledet som dekte vindauget, og heldt fram med bøna, på veg for å helsa på guden min.

På klare, underlege kveldar hende det eg såg rørsler i graset. Først trudde eg det var vengeslaget til den kvite ugla eller dei store bleike vengene til ein nattsvermar som opna seg og falda seg saman som ein mellomalderhabitt. Men ei natt gjekk det opp for meg at dei var folk, folk som ikkje likna nokon eg hadde sett før, i merkelege gammaldagse luer og kjolar. Eg brukte å tenka at eg kunne sjå det kvite i kysene deira, og iblant ei hand i ferd med å gripa, opplyst av månen og stjernene eller lyktene til ein bil som køyrde forbi.

[ 19 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 20

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 21

(Svart/Black plate)

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 22

(Svart/Black plate)

Morning found the field bright, abundant with a thousand wildflowers we often gathered and wove into crowns. But the centerpiece was the old black barn inhabited by bats. It has long since burned. But at that time it stood like a battered top hat that only the courageous or forlorn might wear.

We’d pass it on our walks, my brother, sister and I. I was the eldest, the youngest not yet born. We’d walk to the center of town and scale the stone wall that protected, like a mother’s arms, the Cemetery of Friends. Beneath the great walnut trees the brethren came to rest, and it seemed to us, even by day, to be the most discreet and silent place on earth. Here, enveloped by an air both solemn and sweet, we puffed on the punks we cut from the swamp, communing for hours yet not saying a word. These times filled us with joy. Volumes of joy that still pleasure me in the reading.

Skipping home we’d salute all that charmed us. The old man who sold minnows. The creek that seemed so wide it might have opened into the mouth of the Delaware. The armory, the hall, and then Thomas’ Field greeting us, seeming to call us by name.

[ 22 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 23

(Svart/Black plate)

Om morgonen skein marka, overstrødd med tusenvis av markblomar. Ofte plukka me blomar og fletta kransar. Men blikkfanget var den gamle svarte stallen der det budde flaggermus. Han er nedbrend for lenge sidan, men på den tida stod han som ein hatt så medteken at berre eit modig eller fortapt menneske ville gått med han.

Me gjekk forbi der på turane våre, bror min og syster mi og eg. Eg var eldst, den yngste ikkje fødd enno. Me gjekk til sentrum og klatra over muren som låg vernande som ein moderfamn rundt Venekyrkjegarden. Under dei store valnøttrea kvilte brorskapen, og sjølv på dagtid syntest me det var den mest skjerma og stille plassen på jord. Her, innhylla i noko både høgtideleg og behageleg, patta me på sivstrå me plukka i myra, var saman i timevis utan å seia eit ord. Desse stundene fylte oss med glede. Bind av glede som framleis gjer meg glad når eg les i dei.

Me hoppa og spratt heimover, helsa på alt som fortrylla oss. Den gamle mannen som selde ørekyte. Bekken som verka så brei at han kunne ha munna ut i Delaware-elva. Våpenkammeret, løa, og så Thomasmarka som tok imot oss, det var som om ho ropte ut namna våre.

[ 23 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 24

(Svart/Black plate)

We raced through the grass, meeting up with our friends. Sometimes I’d just plop deep within it and stare up at the sky.

It seemed like all of creation was mapped out above and I was drawn from the laughter of the other children into a stillness I aspired to master. Here one could hear a seed form or the soul fold like a handkerchief.

I believed they were there, the people. I could hear them, now and then, murmuring and whistling as if behind a wall of cotton.

I could hear them but I could never make out the language they were speaking nor the melodies they were weaving.

When I’d return everything was as it was, I’d run and join the others and we’d play statue and red rover or if we were feeling brave venture into the barn and pitch sticks at the bats. Later, crossing the road home, I never failed to bow my head as we passed the bush.

[ 24 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 25

(Svart/Black plate)

Me kappsprang gjennom graset, møtte venene våre der. Nokre gonger lét eg meg berre falla djupt ned i graset og låg og stira opp på himmelen.

Det var som om heile skaparverket var planlagt der oppe, og eg blei trekt vekk frå låtten til dei andre ungane og inn i ei stille eg trakta etter å meistra. Her kunne ein høyra eit frø forma seg eller sjela falda seg saman som eit lommetørkle.

Eg trudde dei var der, folka. Eg kunne høyra dei iblant, mumlande og plystrande som om dei var bak ein bomullsvegg. Eg kunne høyra dei, men eg fann aldri ut av språket dei snakka eller melodiane dei spann.

Når eg kom tilbake, var alt som før, eg sprang til dei andre, og me leikte stiv heks og politi og røvar, eller om me kjente oss ekstra modige, våga me oss inn i stallen og kasta pinnar på flaggermysene. Seinare, når me kryssa vegen og gjekk heimover, gløymde eg aldri å bøya hovudet når eg gjekk forbi buskane.

[ 25 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 26

(Svart/Black plate)

One afternoon I was sent to town alone. I was in an agitated state for I had decided to ask the old man who sold minnows about the people in the field. Children feared him but in a certain light he seemed almost blessed, eternal. The oldest man in the oldest house — a tumbling shack, painted black and set back in an overgrown patch. The word BAIT was stenciled on the tilting roof.

Here he sat, in all weather, in his overalls, long white hair and beard, keeping watch over the world and the grave of his wife buried in the shadows by the house.

I stood there by him. It seemed to me I never really asked. For my mind, darting this way and that, would not cooperate with my tongue. But perhaps a phrase or two escaped. For he answered, as he turned the bowl of his pipe without opening his eyes, without so much as moving his lips: They be the woolgatherers . . .

I didn’t question beyond that. It seemed too fragile, too important.

I just lit out, fairly flew, scarcely remembering to say goodbye. I did turn to wave as I ran and his open eyes caught mine and seemed to contain that which one might only call a splendor.

[ 26 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 27

(Svart/Black plate)

Ein ettermiddag blei eg send til byen åleine. Eg var oppspilt, for eg hadde bestemt meg for å spørja den gamle mannen med ørekytene om folka på marka. Ungane var redde for han, men i eit visst lys verka han nesten velsigna, evig. Den eldste mannen i det eldste huset – eit forfalle og svartmåla skur, inst på ein overgrodd jordlapp. Ordet AGN stod med sjablongbokstavar på det skeive taket. Her sat han, i all slags vêr, i overallen sin, langt kvitt hår og skjegg, og heldt vakt over verda og grava til kona som låg i skuggen ved huset.

Eg stod der framfor han. Veit ikkje om eg verkeleg fekk spurt. For tankane mine, som pilte frå det eine til det andre, ville ikkje samarbeida med tunga mi. Men kanskje smatt ei setning eller to ut.

For han svarte, medan han snudde pipehovudet utan å opna auga, utan eingong å røra leppene: Det er nok ullsankarane …

Eg spurte ikkje meir. Det verka for skjørt, for viktig. Eg berre sprang av garde, flaug nesten, hugsa knapt å seia ha det. Eg snudde meg for å vinka medan eg sprang, og dei opne auga hans møtte mine, og det verka som dei romma noko ein berre kunne kalla venleik.

[ 27 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 28

(Svart/Black plate)

I was not at all sure what a woolgatherer was but it sounded a worthy calling and seemed a good job for me. And so I kept watch. In every weather. Then I drew the cloth and lay upon my bed, unable to sleep, amusing myself by giving them names and designing, by the beam of my pocket flash, their cloaks and boots and the clouds they called home.

And the image of the woolgatherers in that sleepy field drew me to sleep as well. And I wandered among them, through thistle and thorn, with no task more exceptional than to rescue a fleeting thought, as a tuft of wool, from the comb of the wind.

[ 28 ]

Sanka ull ferdig.qxd:Just Kids

14-05-13

13:55

Side 29

(Svart/Black plate)

Eg var slett ikkje sikker på kva ein ullsankar var, men det høyrdest ut som eit verdig kall og verka som ein passande jobb for meg.

Og eg heldt vakt. I all slags vêr. Etterpå trekte eg føre kledet og la meg på senga, ute av stand til å sova medan eg mora meg sjølv med å gje dei namn. I strålen frå lommelykta forma eg kappene deira og skoa og skyene dei kalla heime.

Og biletet av ullsankarane på den døsige marka fekk meg til å sovna. Eg vandra blant dei, gjennom tistlar og tornar, og oppgåva mi var ikkje meir uvanleg enn å redda ein tanke, flyktig som ein ulldott, frå karden til vinden.

[ 29 ]