UKON
Forklaringsopplysningane Utval, gjendikting og etterord ved Monica Aasprong
Samlaget oslo 2019
Gjendiktingane i denne boka er basert på følgjande titlar: Vädrets hjärna © U K O N 1994 Sändning © U K O N 1997 Stammar © U K O N 2002 Familjeoxymoronen © U K O N 2003 Block © U K O N 2005 Synopsis © U K O N 2007 Barndomstolen © U K O N 2009 Brukaren © U K O N 2011 ? © U K O N 2013 Tekstane i avdelinga «Nye dikt» (s. 243–251) © U K O N 2019 © n o r s k u t g åv e : Det Norske Samlaget 2019 www.samlaget.no B o k d e s i g n : Magnus Osnes S k r i f t : Caslon 11/14,5 T r y k k e r i : ScandBook AB, Falun Printed in Sweden I S B N 978-82-521-9350-3
Innhald Frå Vädrets hjärna (1994) ����������������������������������������� 9 Ulukka ���������������������������������������������������������������� 11 Om vêret sin hjerne ����������������������������������������������� 13 Frå Sändning (1997) ���������������������������������������������� 17 Huset ������������������������������������������������������������������ 19 Andre menneske ��������������������������������������������������� 22 Frå Stammar (2002) ����������������������������������������������� 27 Kommentar til dikta ���������������������������������������������� 29 Diktat etter Gud ��������������������������������������������������� 31 Iliaden ����������������������������������������������������������������� 49 Sigmund Freuds kasusskildringar ����������������������������� 53 * Omsetjingas augneblink (Dora) ������������������������ 54 * I trafikkens teikn (Vesle Hans) �������������������������� 55 * Endringa (Rottemannen) �������������������������������� 57 * Dei tilbakefantaserande tala (Ulvemannen) ��������� 58 * Den einaste gjenstanden (Schreber) �������������������� 60 Dagbøkene til far ��������������������������������������������������� 61 Borte ������������������������������������������������������������������� 81 Frå Familjeoxymoronen (2003) ��������������������������������� 83 1–20 �������������������������������������������������������������������� 85 135–145 ��������������������������������������������������������������� 87 197–206 ��������������������������������������������������������������� 88 Frå Block (2005) ���������������������������������������������������� 91
Ja, eg veit det �������������������������������������������������������� 93 Ved ein feil ����������������������������������������������������������� 94 Først veks eg veldig fort ������������������������������������������ 95 Mister Block ��������������������������������������������������������� 96 Høgt elska, vesle hunden min ���������������������������������� 98 Klar ferdig gå ������������������������������������������������������� 99 Aarskogs syndrom ����������������������������������������������� 101 Eg kan ikkje noko for det �������������������������������������� 104 Ho var fuktig og fraus ������������������������������������������ 105 Eg har ein idé ����������������������������������������������������� 106 Desember, ettermiddag ����������������������������������������� 107 Frå Synopsis (2007) ���������������������������������������������� 109 Det panegyriske – ein operalibretto ������������������������ Utan tittel ���������������������������������������������������������� Med tittel ����������������������������������������������������������� Found poem (Alabama) ���������������������������������������� Found poem (Lacie Heart) ������������������������������������ Found poem (Mi høgt elska) ��������������������������������� Egget ���������������������������������������������������������������� Stor A ��������������������������������������������������������������� Synopsis ������������������������������������������������������������
111 137 139 141 143 144 146 149 166
Frå Barndomstolen (2009) ������������������������������������� 167 Verditautologien �������������������������������������������������� 169 Barndomen – utdrag �������������������������������������������� 202 Frå Brukaren (2011) �������������������������������������������� 217 Levande gravlagd ������������������������������������������������ 219 Eg ville vere poet ������������������������������������������������� 221 Tilbakefallsmannen ��������������������������������������������� 223
Det beste med kultur ������������������������������������������� Mamma skuldar berre på andre ������������������������������ Faderen �������������������������������������������������������������� Folket ���������������������������������������������������������������� Fem plassar �������������������������������������������������������� Tilbakefallsmannen (forts.) ����������������������������������� Kreftklinikken ����������������������������������������������������
226 228 230 232 233 234 236
Frå ? (2013) �������������������������������������������������������� 239 Nye dikt ������������������������������������������������������������ 243 Det eg bruker seie om aldring �������������������������������� 243 Ambassadørane ��������������������������������������������������� 245 Symbollære for det tjueførste hundreåret ����������������� 248 Sending frå gløymsla. Etterord ������������������������������� Bibliografi ��������������������������������������������������������� Kommentar �������������������������������������������������������� Notar ����������������������������������������������������������������
253 265 266 267
Frå Vädrets hjärna (1994)
Ulukka Eg sit i baksetet, kikar fram mellom foreldra mine. Noko fælt kjem til å skje. Kanskje ei ulukke. Alle er tause, berre bilmotoren høyrest. Så er vi framme og stig ut av bilen. Ei lita hamn. Vi er heilt aleine. Verken andre menneske eller båtar å sjå. Det er ettermiddag og snøar tett. Ljoset her er skremmande, det har gøymt seg under snøen og isen. Alt ser ut som ei flimrande tv-rute. Eg byrjar gråte og nektar å gå meir. Mor kjem tilbake, bøyer seg ned og prøver å lyfte meg opp. Eg vil ikkje. Far går eit stykke til, men så stansar han òg. Vi tre står lenge og ser ut over den flimrande isen. Eg ser korleis eg kjem inn på soverommet til foreldra mine etter å ha drøymt. I draumen var far død. Men draumen var på tv, og på tv er dei aldri heilt døde. Ein kan sjå at dei pustar, om det så berre er små rørsler. Mor vaknar, og eg fortel henne at eg i draume har mata far med surmjølk for å få liv i han. Eg fortel mor at eg heile tida visste at han levde. Far søv. Mor og eg sit saman i senga og ser korleis brystkassa til far rører seg forsiktig opp og ned. Eg visste heile tida at han ikkje var død. Dei seier at far min er dauv, og ein kunne trudd at dei berre sa feil. Men det er sant, han høyrer ingenting. Ein må snakke sakte. Artikulere. Han sit i lenestolen. Han les avisa og røykjer sigarettar. Han ser meg ikkje. Eg listar meg stilt på tå ikring han. Eg er dyktig, eg nærmar meg han sakte bakfrå. Sakte, sakte. No står eg rett bak han, heilt tyst, heilt still. Ein må røre seg veldig forsiktig, elles kjennest det i golvet. Ikkje røre for mykje på kroppen når ein skrik. Ein må velje mellom å skrike ned mot golvet eller opp mot taket. Far må ikkje kjenne luftdraget. No skrik eg. Alt eg kan. Alt eg er god for. Etterpå listar eg meg alltid forsiktig derifrå og går inn på rommet mitt. Nokre dagar før går eg nedover ei skråning saman med ein klassekamerat. Vi er på veg heim, han heiter Krister. Det er den tiande mars, og det snøar tett. Eg og Krister går nedover skråninga. Ein stad har det danna seg ein isflekk. Vi går ganske nær kvarandre, og då vi går langsmed isflekken, glir han litt. Eg strekkjer lynraskt ut armen bak han. Meir som ein refleks. Det trengst ikkje heller, for han vinn straks att balansen. Det var nok berre ein refleks. Han oppdaga det ikkje, og vi held fram nedover skråninga. Vi er på heimveg, og det snøar tett. 11
Vi er på heimveg, ljoset er skremmande. Alle er tause, berre bilmotoren høyrest. Denne gongen er det eg som køyrer bilen, sjølv om eg berre er sju år og litt full. Det er 1973. Mor, far og eg skal døy i ei bilulukke. Mor og far sit i baksetet. Det er ettermiddag og snøar tett. Rett før Holmsund forstår eg kva som skal skje. Eg seier til mor og far at eg er uskuldig, at eg ikkje kan hindre det som skal hende. Rolla mi i dette er trass alt lita. Dei byrjar gråte, seier at det finst så mykje igjen, så mykje dei enno ikkje har fått gjort. Dei græt og kyssar kvarandre. Sjølv eg byrjar gråte framme i førarsetet. Etter ulukka ligg eg i vegkanten. Nokon legg eit pledd over meg. Nokon prøver å lyfte meg opp, men eg vil ikkje. Mor og far sit enno i bilen. Det snøar, og ljoset er skremmande her. Det er som på tv. Det står stint bak snøfnugga. Det let vere å puste, for ikkje å vise at det er levande. Eg ligg aleine innpakka i eit pledd. Det er ganske mykje folk her no. Eg ser opp mot dei tallause flimrande fnugga som dansar opp frå brådjupet. Dette er alt eg har, og nokre sekund synest eg at eg anar ei lita vakling hjå himmelen.
12
Om vêret sin hjerne verdas første himmel og ljoset er kvast heva gjennomskinleg himmelen veg mykje kjem ljos ut av mitt «ikkje ljos frå lampa, eller ljos frå sol»
langt vekk
årstida: våren morgonen tåka som blir broten ned i fargar sjattert i skilde ljoslag himmelsletta med alt som kan trengast av tåke og langsamt regn som dublettar
det er i mars april berre eitt rom for stille eit mørker vi snakkar dagen som står sakte opp som eit trist namn slapp snø det kvite i auga skimt av noko nakent dagen: noko dveler blir drege vatn gjennom det dveler her noko av dei siste fargane som auge øyre synlege vev med vatn som har runne himmelen gjev etter himmelen kjennest att etter nokre få fòrer nokre strimer driv ikring slør skyer frå kroppen min mot din ingen for nær slør mellom andedraget og andletet 13
slør
mellom hjarteslaget
inntil
det er noko inntil i kvart andedrag vi merka oss kvart andedrag vi mima blir drege som ein tynn vind kvart kyss slått i hel sufflert inntil i kvart andedrag (kan det vere uroa som sit att som ei sterk lukt i kleda? eller det som er att av ei uro? å berre lukke auga for ei side? ein farge?) himmel og eld uroa teken ifrå oss smerta pulsen vend inn drøymd det regnar som ein hjerne som vêret sin hjerne noko som dreg over ryggen med lunga sitt enkle liv noko som kliv over ryggen ingenting kliv ingenting er sant som ein ikkje seier «det har med nærleik å gjere: hår pupillar støvberarar inderlegheit andletet innanifrå» inntil kvart andedrag inntil langstilka brunlege sporehus fikserbilete av hoorganet
den plassen der du seier sanninga det vevet det vevsrommet det i deg der du ikkje finst våren: det har byrja regne i kroppen min eg er fylt av vatn ein symjar vatnet gjennomlevd sideveges grumsete som tjukk tåke vaks inn i handa mi krumma handa dreg i strimer dreg gjennom vatnet 14
dreg kalde og varme straumar basstonar gjennom hovudet og lyden mot lyden mot vatnet brest døgna i smelting eit første utkast til eit lyn kvilepunkt for erindring forandring danning av eit minne ein ettervarme måne nærmare og nærmare og regnet graverer auget i sildrebekkar
indre regnet
vandrar frå drope til drope jordas dy jordas brende timeglas blir mata ned i jordmånesigden i jordangande sky her: ein gryingslyd i lufta ein vag fugleveng slår smerta er teken ifrå oss
himmelen rører seg utfolda stengd slynger eit skeivt morgonljos
15