Villheks. Fiendeblod (bokmål)

LENE KAABERBØL

Fiendeblod

bokmål

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 1

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 3

Fiendeblod Oversatt av Ă˜ystein Rosse

Med vignetter av Anders Walter Samlaget Oslo 2014

Dødeboka ferdig_a 20.01.14 15.45 Side 6

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 5

1 Et stivnet sekund «Hva har du gjort med faren min?»

Kahla sto i døra. Jeg hadde ikke hørt henne komme, men det var kanskje ikke så rart – jeg hadde ligget på sofaen i stua og sovet som en bjørn i vinterhi, med en småsnorkende Kattunge på magen, halvt dekket av et av tante Isas gamle ulltepper. Det var stupmørkt ute, og jeg hadde en forvirret fornemmelse av at det måtte være midt på natta.

Merkeligere var det at Tomsen ikke hadde gitt lyd fra seg. Han pleier å bli helt ellevill når et av yndlingsmenneskene hans nærmer seg huset, men denne gangen sto han bare midt på gulvet og så forvirret ut. Det virket som han hadde blitt tatt like mye på senga som jeg.

Mor hadde fremdeles ikke kommet tilbake, konstaterte jeg. Men hvis hun skulle kjøre hele veien tilbake til Merkurgata, sette av Oscar, pakke det hun trengte for å være her i tante Isas hus den uka hun hadde lovt meg … og far skulle jo skrives ut fra sykehuset også. Slikt kunne ta tid, det visste jeg av egen erfaring.

Kahla var søkkvåt, og det var noe uvanlig ved henne.

Hun var ikke pakket inn i tre kåper, fire fargerike skjerf og minst to ulluer sånn som hun pleide. Hun hadde bare en helt vanlig, svart regnfrakk og ingenting på hodet – bortsett fra hår da, så klart. Kahlas hår er knallsvart og blankt og tjukt – og akkurat nå var det altså vått også.

«Regner det?» spurte jeg dumt. Jeg var visst ikke helt våken ennå.

5

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 6

«Faren min,» sa hun igjen, og stemmen var både sint og kjølig. «Hvor er han? Hva har skjedd med ham?»

Alt kom veltende tilbake. For hvordan i all verden skulle jeg få forklart Kahla at mester Millaconda lå stiv som en statue i en seng i den store gangen i Vestmark, akkurat som tante Isa, fru Pommerans, Shanaia og herr Malkin?

Hele heksekretsen til tante Isa. Alle lå de der, og jeg visste knapt nok om de var levende eller døde.

«Noe … noe skjedde,» sa jeg.

Kahla var fra før blek under den vanligvis så solgylne huden. Nå ble hun enda blekere.

«Hva da?» spurte hun. «Si det!»

Og da måtte jeg jo ut med det. Hele den forferdelige kampen i grotta der Bravita Blodsunge hadde brutt seg ut av det 400 år gamle fengselet sitt og hadde forsøkt å vende tilbake til livet gjennom meg.

«Hun ville ha ett meg,» sa jeg stille, «så det ikke var mer Clara igjen i meg, bare Blodsunge. Katt og tante Isa prøvde å stanse henne, men de var ikke sterke nok. Og så … og så kalte jeg. Sånn som herr Malkin hadde lært meg det: Adiuvate. Og de kom, alle sammen, hele kretsen. Og sammen stoppet de Blodsungen, men … men … etterpå var de … ikke døde, det tror jeg iallfall ikke, men helt stive. Og … og … det er de fremdeles.»

«Hvor?» sa Kahla bare.

«I Vestmark.»

Hun kom helt bort til meg.

«Vis meg det,» sa hun.

Jeg ble nesten redd henne. Jeg visste jo at hun iblant 6

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 7

kunne virke både lukket og fiendtlig uten at det trengte bety at hun hadde lyst til å forvandle deg til noe med vorter, noe ekkelt og paddeaktig, men … det var bare ikke noe morsomt når hun så på deg på den måten.

Du har nettopp fortalt at faren hennes er mer død enn levende, formante jeg meg selv. Hadde du ventet at hun bare skulle smile og si at det var helt i orden?

«Nå?» sa jeg og hørte selv at det hørtes nesten like dumt og uforberedt ut som det med regnet.

«Ja. Nå!»

Hun rakte hånden fram som om hun ville dra meg på beina med makt. Kattunge sluttet plutselig å være en liten, halvt usynlig sovende kul under teppet. Han reiste seg i hele sin høyde – det var vel cirka 20 centimeter – og freste hissig til Kahla.

Kahla trakk hånden til seg.

«Hva er det?» spurte hun.

«Det er Kattunge,» sa jeg.

«Ja da, jeg ser at det er en kattunge, men hva gjør den –» Hun avbrøt seg selv og så mer inngående på både Kattunge og meg.

«Hvor er Katt?» spurte hun så.

Savnet inni meg svulmet opp så jeg nesten ikke klarte å si noe.

«Han … kommer ikke mer,» hvisket jeg.

«Og så har du fått den småttingen der isteden?»

«Han er ikke … Jeg vet at han ikke er så stor ennå, men …»

Hun ristet på hodet.

7

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 8

«Samme for meg, så lenge småen ikke sinker oss. Kom nå!»

Kattunge åpnet igjen hele gapet og freste, denne gangen nesten lydløst. Det var klart at det ikke ville bli kjærlighet ved første fres mellom ham og Kahla.

Jeg holdt ham inntil meg mens jeg reiste meg. Jeg ville ikke at han regelrett skulle angripe henne – det ville han neppe slippe så lett unna.

«Hvor skal dere?» spurte Ingentingen søvnig fra sovepinnen ved vedkomfyren.

«Til Vestmark,» sa Kahla. «Jeg vil se faren min!»

Mester Millaconda lå på ryggen og stirret rett opp i lufta.

Han så veldig morsk ut, for de svarte øyebrynene rynket seg så fælt at de nesten møttes på midten, men det var nøyaktig det samme uttrykket han hadde hatt nede i grotta.

Ingenting hadde forandret seg. Ingen av dem, ikke tante Isa heller, hadde rørt seg en millimeter siden Oscar og jeg gikk fra dem dagen før.

Den store gangen så ikke like stor ut som den pleide, nå som det sto fem senger i den. Det så ut som en sykesal, tenkte jeg. Og kunne ikke helt la være å tenke videre: eller et gravkammer.

Kahla utstøtte noe som hørtes ut som en mellomting mellom et gisp og et hulk. Hun kastet seg ned ved siden av mester Millaconda og grep hånden hans. Så slapp hun den brått igjen.

«Han er jo helt kald!» sa hun. «Hvorfor har dere ikke sørget for at han er ordentlig varm?»

8

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 9

Jeg prøvde å forklare at vi hadde prøvd, med tepper og fyr på kaminen og varmeflasker og det hele.

«Det hjelper ikke,» sa jeg. «De er bare sånn.»

Hun hørte ikke etter. Igjen hadde hun tatt hånden til faren, og villsangen kom bølgende ut av henne, høy og skarp og sviende, nesten som en lusing. Hjertet mitt gjorde et håpefullt hopp, og jeg så etter en forskjell, et livstegn, hva som helst annet enn den fryktelige ubevegeligheten. Så vidt jeg kunne se, skjedde det ingen ting, bortsett fra at Kahla ble merkbart trøttere jo lenger hun fortsatte å synge. Likevel bare fortsatte og fortsatte hun, i nesten en time, tror jeg, til stemmen var helt sprukken, og hun var så svak at jeg måtte hjelpe henne på beina da hun endelig ga opp.

«Det virker ikke,» sa hun hest. «Hvorfor virker det ikke?»

«Jeg vet ikke,» sa jeg.

«Jeg forstår ikke hvorfor det ikke virker …» Knærne sviktet under henne, og jeg måtte hjelpe henne ut på kjøkkenet så hun fikk sette seg. Ingentingen flakset bekymret etter oss, med en skur av små «å nei, å nei, å nei»-utbrudd.

Over kjøkkenbordet hang det en krok. Ingentingen så uvilkårlig opp på den, og jeg kunne se at fjærene hennes reiste seg. På den kroken hadde det hengt et bur, og det var i det buret jeg hadde sett Ingentingen første gang. En ynkelig, snørrete og skitten liten skapning som ikke hadde kunnet leve opp til det skaperen hennes forlangte av henne, og var blitt plassert i det buret bare fordi det irriterte Kimæra at Ingentingen fulgte etter henne. Hun hadde ikke visst hva ord som «venn» og «frihet» betydde. Det var hun 9

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 10

først nå så smått i ferd med å lære, og det var sikkert ikke så trivelig for henne å være her igjen. Selv om fjærene la seg etter noen minutter, så hun enda engsteligere ut enn hun pleide. Og ikke bare for sin egen skyld, viste det seg.

«Hvorfor er de så stille?» spurte hun. «Isa … hun … øynene hennes er helt stive. Tror du hun har vondt?»

«Jeg vet ikke,» sa jeg. «Vet du hva som feiler dem?» spurte jeg Kahla. Jeg håpet så inderlig at hun hadde et svar. Hun var en skikkelig god villheks, mye bedre enn jeg var.

Men Kahla ristet på hodet.

«Jeg har aldri sett noe sånt før,» sa hun. «Det virker som … som de har stivnet. Kanskje det er noe med tida.»

«Hva mener du?»

«Faren min sa en gang at hvis man utfører noe virkelig voldsomt og stort – noe magisk, altså – så gjør det noe med tida. Det er som om den går langsommere eller rett og slett går i stå noen sekunder.»

Jeg tenkte tilbake på de gangene jeg hadde vært med på «noe virkelig voldsomt og stort». Jeg kjente godt igjen følelsen av at tida liksom stoppet opp litt – som om alt gikk i sakte film.

Hvis Kahla hadde rett – betydde det da at de fem ubevegelige kroppene simpelthen hadde gått i stå? I et langt, stivnet sekund, midt mellom ett hjerteslag og det neste, midt mellom to åndedrag? Det var på en måte ørlite grann beroligende å tenke på, iallfall bedre enn å forestille seg at de var ved full bevissthet bak de stirrende blikkene og urørlige musklene.

10

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 11

«Men hvordan får man tida til å begynne å gå igjen?» spurte jeg.

Kahla sendte meg et mørkt blikk.

«Hvis jeg hadde visst det, tror du ikke jeg hadde gjort det da? Jeg vet jo ikke engang om det er det med tida. Jeg bare gjetter.»

«Ja, men hva skal vi gjøre, da? Tror du ravnemødrene kan hjelpe oss?»

Kahla satte albuene i bordet og tok seg til panna med begge hender. Det kom en liten lyd fra henne, noe midt mellom et sukk og et lavt hves, og hun strøk det svarte håret litt tilbake. Jeg syntes det snodde seg uvanlig levende rundt fingrene hennes.

«Vi får vel prøve,» sa hun. Men hun hørtes ikke særlig optimistisk ut.

Jeg tenkte på Tomsen og Stjerna og geitene som var alene hjemme. Iallfall til mor kom tilbake.

«Jeg sender en SMS,» sa jeg, «så mor husker å gi dyrene mat. Kom igjen, Kahla – la oss komme oss av sted.

Ravnemødrene vet hva vi skal gjøre!»

Jeg tenkte på Thuja, den fremste i ravnemødrenes krets.

Hun var nok den klokeste villheksa jeg kjente.

Kahla reiste seg. Ansiktet hennes var hardt og besluttsomt.

«Hold godt fast på det kattedyret,» sa hun. «Hvis vi skal klare det, er det best vi skynder oss, og jeg har ikke tid til å fare rundt i villveitåkene og lete etter ham hvis han stikker av.»

Jeg skulle akkurat til å protestere og si at Kattunge ikke 11

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 12

var en som stakk av, men jeg tok meg i det. Hva visste jeg egentlig om hva Kattunge kunne finne på? For sikkerhets skyld puttet jeg ham innenfor jakka og kneppet den øverste knappen.

Det skulle vise seg å være en klok beslutning …

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 13

2 Ravnestormen Den trykkende grå tåka rundt oss var tett og fuktig og … og nærmest lunken. Klebrig. Villveiene var aldri noe ufarlig sted. Selv erfarne villhekser kunne fare vill for alvor.

Og vi var ikke erfarne. Ikke Kahla engang, selv om hun var hundre ganger bedre enn meg til mer eller mindre alt som hadde med den ville verdenen å gjøre.

«Er vi ikke snart framme?» spurte jeg. Jeg syntes vi hadde gått i evigheter. Kattunge mjauet søvnig og strakte et forbein, men rullet seg så sammen igjen inne under jakka mi.

«Jeg vet ikke …» hvisket Kahla. «Det er som om noe er annerledes. Som om noe er … feil.»

«Har vi gått oss vill?» pep Ingentingen fra plassen sin i ryggsekken min.

«Nei,» sa Kahla. «Vi er like ved Ravnekjelen nå. Det er bare som om villveitåkene … gjør motstand.»

Ja. Akkurat sånn var det! Det var derfor det føltes som om vi hadde gått i hundre år. Det var mer som å vasse gjennom vann enn å gå gjennom luft. Eller egentlig gjennom noe som var tjukkere enn vann – olje, kanskje. Lunken, klebrig olje. Det presset på. I ørene, mot tinningene, i nese og munn. Jeg hadde begynt å få vondt i hodet, en skikkelig tordenværshodepine. Det var som om det ikke var plass til alt som skulle være innenfor hodeskallen lenger. Men det tordnet aldri på villveiene. Der var det ikke annet vær enn tåke.

13

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 14

Eller var det det?

En bris lettet litt på det svette håret mitt og kjølte ørlite i nakken. Jeg rakk å tenke at det i grunnen var litt deilig, før det gikk opp for meg hvor feil det var.

«Det blåser da aldri her …» sa jeg.

Så hørte vi en slags rumling bak oss, og vinden ble sterkere. Jeg snudde meg. Et glovarmt vindkast slo imot meg, og tåka bak oss var ikke lenger grå, den var svart.

«Hold deg fast!» ropte jeg til Ingentingen og grep selv overarmen til Kahla med begge hender.

Jeg klarte ikke å bli stående. Lufttrykket løftet meg opp og slo beina vekk under meg, jeg ble virvlet av sted som et blad i en høststorm, og et eller annet traff meg på kinnet, skarpt og dypt som et piskesmell. Kattunge vred seg under jakka mi og grep tak i meg med alle klørne. Vi fløy.

Vi tumlet av sted. Først kunne jeg ikke se annet enn tåke og ikke høre annet enn stormvindens brøl. Så ble lufta fylt av hese skrik, og jeg traff et tre.

Treet knakk. Ikke på grunn av meg, men på grunn av vinden. Jeg kjente et knekk i armen og et rykk som var så voldsomt at det egentlig ikke gjorde vondt engang. Det kom først senere.

Jeg hadde mistet grepet om armen til Kahla, men jeg fløy iallfall ikke bortover lenger. Jeg lå på bakken, som var fuktig, mørk og kald, og stormen blåste over meg og rundt meg. Det suste og knakte, og lufta var full av skrik og svarte fjær og et merkelig spredt regn som traff meg varmt og klissete i håret og ansiktet og på den armen jeg holdt opp foran ansiktet.

14

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 15

Det varte i evigheter. Eller kanskje varte det bare noen sekunder. Tida ga ingen mening lenger.

Det brakte og smalt overalt. Noe falt ned over meg – det kjentes ut som en grein, men jeg var ikke sikker. Hva det nå enn var, så ble det revet vekk igjen, og mørket var totalt. Jeg kunne høre Ingentingens skrekkslagne: «Å nei, å nei, å nei …» og rakk å tenke at hun iallfall var der fremdeles, i ryggsekken, og verken var blitt virvlet vekk eller truffet av noe dødelig.

Så ble det plutselig helt stille.

Vinden døde bort.

Mørket holdt grepet et øyeblikk, men så forsvant det, og sollys sivet ned til oss gjennom tretoppene. Jeg tok meg til armen.

Den er brukket, tenkte jeg, men var likevel ikke helt sikker. Jeg visste ikke hvordan det ville føles, og jeg kunne da fremdeles bøye og strekke fingrene.

Da var det jeg oppdaget at det regnet som hadde truffet meg, ikke var regn. En enslig svart fjær dalte ned mot bakken i dovne buebevegelser. Hendene og armene mine, og sikkert ansiktet også, var dekket av klebrige, mørkerøde blodflekker, og på bakken foran meg, bare noen meter borte, lå de sønderrevne restene av en ravn. «Å nei,» jamret Ingentingen og basket seg opp av ryggsekken. «Hva er det som har skjedd? Å nei, å nei.»

Jeg så meg om. Kahla kunne jeg ikke få øye på akkurat nå, men til tross for brukne greiner og veltete trær kjente jeg igjen stien som førte ned mot Ravnekjelen.

Vi var framme. Jeg burde være lettet. Men jeg hadde 15

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 16

allerede da en kald og redd anelse om at ravnemødrene ikke kunne hjelpe oss lenger.

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 17

3 Stillhet Det var så stille. Himmelen over oss var blå, og sollys glimtet i søledammene og langs de våte greinene. En skulle tro at det ikke var noe som helst galt med verden sånn som den sola skinte. Noen av trærne rundt Ravnekjelen hadde veltet, andre hadde stormen knekt, men de fleste sto nå fremdeles. Og likevel var alt helt feil. Greinene var tomme.

Ikke en eneste ravn kunne vi se eller høre. Ikke så mye som en kråke engang. Himmelen over oss føltes naken og bar uten de kretsende, svarte fuglene, og stillheten uten de hese skrikene deres var rett og slett … helt feil.

«Er de borte … alle sammen?» hvisket Ingentingen.

«Jeg vet ikke,» sa jeg. Men jeg hadde en kald, vond følelse i magen, en følelse som sa: «Ja – hver eneste en.»

Det verket og dunket i den armen som kanskje og kanskje ikke var brukket, og det ville ha vært fint om en voksen villheks bare kunne synge smerten vekk og gi meg en kopp baldriante å sove på, men jeg visste innerst inne at den ømme armen i dag var et ubetydelig, lite problem i forhold til de katastrofene som omga oss.

Et kjempestort gammelt asketre hadde veltet ned i selve Ravnekjelen, så det runde krateret var fullt av brukne greiner. Mye lå bare som kvist og kvas, men mange av de store greinene hadde boret seg så dypt ned i jorda at det så ut som en kjempe hadde slått dem fast for å bruke dem som teltplugger. Under greindekket kunne jeg se noe mørkt.

17

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 18

Nei. Ikke «noe». Noen.

Et menneske lå fastklemt under asketreets veldige krone. Et menneske kledd i ravnemødrenes svarte ordenskappe.

Bare det ikke er Thuja, tenkte jeg, selv om det selvfølgelig ville være forferdelig samme hvem av ravnemødrene det var. Det var bare det at Thuja var den jeg mente var klokest, eller iallfall den jeg stolte mest på.

«Det ligger noen der …» sa jeg og pekte med den friske armen min. «Vi må hjelpe, Kahla –» Kahla var allerede på vei. Hun tok seg ikke engang tid til å gå rundt til den skrånende jordrampa som vanligvis var Ravnekjelens inn- og utgang, men skled og rutsjet nedover skrenten, enda så bratt den var, samtidig som hun nynnet en rask, spørrende villsang for å finne ut om det var en levende eller en død vi måtte prøve å få løs.

En levende eller en død. Jeg tror egentlig at det først var den tanken som for alvor fikk det til å gå opp for meg.

Det var som om jeg hadde gått rundt i en boble av uvirkelighet helt siden stormen traff oss, og det først var nå det gikk hull på bobla.

Tenk om det var en død? Stormen hadde allerede drept hundrevis av ravner, så selvfølgelig kunne mennesker dø også. Særlig hvis et stort tre falt ned på dem. Jeg begynte å løpe bort mot kraterinngangen, selv om det dunket i armen og fikk Kattunge til å sette klørne i både jakka mi og huden under.

Det var ikke Thuja. Det så jeg da jeg kom litt nærmere.

Det var Valla, den litt dovne mannlige ravnemoren som 18

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 19

hadde vært veldig misfornøyd med å måtte renne rundt i skogen midt på natta den gangen jeg skulle ta ildprøven min og vise rådet at det var jeg og ikke Kimæra som snakket sant. Heldigvis var det ikke selve stammen på asketreet som hadde truffet ham, men mange av greinene. En av dem hadde boret seg rett gjennom armen hans som et spyd og naglet ham fast til bakken, men han var ikke død, det kunne jeg både se og høre. Han jamret svakt og skrapte mot bakken med støveltuppene som om han prøvde å krype vekk og ikke forsto hvorfor det ikke gikk.

«Vent!» sa jeg til ham. «Ligg stille. Vi skal nok få deg løs.»

Hvor var alle sammen? Det måtte da være andre her.

De kunne ikke være døde eller såret, alle sammen. Kunne de vel? Hjertet mitt snørte seg sammen ved tanken.

Kahla var allerede i gang med en villsang, og det var hun mye bedre til enn jeg. Jeg hadde til gjengjeld kniven til Oscar, den han hadde gitt meg til fødselsdagen, og med den skar jeg forsiktig over greina på begge sider av Vallas arm. Vi måtte selvfølgelig få greina ut av armen også, men det krevde forberedelser. Varmt vann, bandasjer, mye mer villsang … hjelp, hvis det da var noen hjelp å få her.

Ellers får vi klare oss uten, sa jeg strengt til meg selv.

Valla jamret igjen. Det var ord i det denne gangen, men det var vanskelig å høre hva han sa. Det gråsprengte håret var vått av smertesvette og klistret seg til nakke, kinn og panne.

«Ravnene,» mumlet han. «Ravnene …»

Før hadde jeg egentlig ikke likt ham, men nå syntes jeg 19

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 20

synd på ham. Det var ikke seg selv han tenkte på nå, selv om alle som har en spiss grein gjennom overarmen, må få lov til å synes litt synd på seg selv.

«Det … det går nok bra,» var det eneste jeg kom på å si til trøst. Jeg kunne ikke ljuge og si: «De har det bra.»

Klærne mine var fulle av flekker av ravneblod.

Kahla sang fremdeles, og det var tydelig at det hjalp.

Kahlas stemme hørtes sliten og matt ut fordi hun hadde sunget så lenge og forgjeves for faren sin, men det var kraft i sangen likevel. Valla var ikke fullt så gråblek nå, og det blødde mindre enn før. Han ville sette seg opp.

«Vent litt,» sa jeg og holdt ham tilbake. «Vent til villsangen er ferdig.»

Selv om han ikke var helt klar i hodet, forsto han hva jeg sa. Han lå stille til de siste hese tonene hadde dødd bort.

«Ravnene,» sa han nok en gang. «Er det noen igjen?»

Jeg kunne ikke se ham i øynene.

«Jeg vet ikke,» sa jeg.

Det kom en lyd fra ham som om noe inni ham hadde gått i stykker. Han skjulte ansiktet med den uskadde hånden, og jeg tror han gråt.

«Hvor er de andre?» spurte jeg. «Thuja, Arkus … de andre ravnemødrene. Hva har skjedd med dem?»

Han senket sakte hånden.

«Vi må lete,» sa han. «Vi må lete til vi finner dem.»

«Hvor så du dem sist?» spurte Kahla.

«Det skjedde så brått,» sa han. «Jeg satt og leste, og plutselig kom det et vindkast ned gjennom pipa, så kraf20

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 21

tig at det blåste ut ilden. Jeg hørte noen … merkelige lyder. Noe som ulte, noe som knakte. Selv om ilden hadde sloknet, ble det fryktelig varmt. Og så merket jeg … så … så døde Hugin. Ravnen min. Det var ingenting jeg kunne gjøre, det skjedde så fort. Og jeg visste … villsansen min fortalte meg det … at han ikke var den eneste. Jeg løp ut, men … vinden løftet meg opp og slengte meg i bakken igjen. Jeg kunne høre trærne knekke, og så …» Han tok seg til den gjennomborete armen. «Jeg kom meg ikke løs.

Jeg trodde jeg skulle dø, og det … hadde kanskje vært det beste.»

«Det er aldri det beste,» sa Kahla i et hardt tonefall.

«Det er alltid noe man kan gjøre med livet sitt.»

Hvorfor kjeftet hun på ham? Så hun ikke hvor ulykkelig han var? Jeg så bebreidende på henne. Det svarte håret beveget seg i vinden, nesten som om det var levende, men ansiktet hennes var helt uttrykksløst og ubevegelig.

Det merkelige var at Valla åpenbart tok ordene hennes til seg og rettet seg opp.

«Du har rett,» sa han. «Vi må se om det har skjedd noe med rugekammeret.»

«Først må vi gjøre noe med armen din,» innvendte jeg, men han ville ikke høre.

«Rugekammeret,» gjentok han. «Eggene. Jeg må vite om vi har mistet alt, eller om det ennå er håp for ravnemødrene.»

Rugekammeret var Ravnekjelens hjerte og ravnemødrenes innerste hemmelighet. Her kom ingen fremmede

21

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 22

inn, og først ville ikke Valla ha oss med ned dit heller, men han var så svak at han ikke kunne gå selv.

«Lukk øynene,» befalte han. «Dette er bare for de innvidde!»

Jeg lukket lydig øynene, men jeg kunne ikke lukke ørene også, og jeg hørte tydelig den helt spesielle villsangen han brukte.

Den var ganske kort, den varte ikke stort lenger enn det ville ta å rope: «Sesam, sesam, lukk deg opp!» Likevel var det nesten mer enn han orket. Det lød et dunk og et stønn av smerte, og da jeg åpnet øynene igjen, lå Valla på alle fire, eller snarere på alle tre, for den skadde armen holdt han fremdeles presset inn mot kroppen. Men det hadde skjedd noe annet også. Et svakt lysskjær trengte opp gjennom greinene og kvistene som hadde falt, og vi kunne se omrisset av noe rundt, nærmest som et kumlokk, bare ganske mye større.

Vi fikk Valla til å sette seg på bakken mens Kahla og jeg hjalp hverandre med å dra greinene til side så vi kunne få åpnet lokket. Jeg ville aldri ha funnet det selv. Hvor mange ganger hadde jeg ikke gått gjennom Ravnekjelens runde krater uten å legge merke til det? Mose og lav og vårsopper vokste rundt det og oppå det, og det var tydelig at ravnemødrene hadde brukt mange krefter på å lage denne inngangen slik at den var levende nok til å kunne gjemme seg i den ville verdenen. Da vi åpnet det, så vi at lokket var flettet av levende røtter som bare bøyde seg og lot seg åpne fordi Vallas villsang hadde vekket dem og gjort dem føyelige.

22

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 23

Lysskjæret kom ikke fra vanlige lamper, men fra ildøgler som kravlet rundt mellom trerøttene. En trapp førte nedover i halvmørket, og vi hjalp Valla ned.

Det var overraskende varmt der nede. Faktisk så varmt at svetten begynte å piple fram under vindjakka og Tskjorta. Det kunne ikke være ildøglene, eller ikke bare – de var det man kaller vekselvarme, og de små flammehikkene som kom fra dem, var temmelig bleke og ga ikke mye varme. Det var jorda under oss, skjønte jeg. Den varme sanden rakk meg til anklene, så det var nesten som å stå på en badestrand om kvelden når sola har skint på sanden hele dagen.

Valla gjorde seg fri fra Kahlas støttende grep og vaklet gjennom sanden bort til noe som så ut som et slags omvendt juletre. Det var røttene som bredte seg ut som en underjordisk trekrone, og rundt omkring på rotgreinene hang fine, flettete sivkurver. Valla gikk fra den ene kurven til den andre, vippet lett på dem og kikket oppi, og først da han hadde sett etter i hver eneste en, sank han sammen i sanden og stønnet av lettelse.

«Alt er i orden,» sa han. «Vi har iallfall eggene!»

I det samme hørte vi skritt i trappa bak oss.

«Dere rører dem ikke!»

Ordene var halvt rop, halvt villsang, og de traff meg med en slik kraft at jeg vaklet og støtte inn i Kahla. Jeg kjente et stikk av smerte i armen og kunne ikke la være å gispe.

Det var Thuja som kom tumlende ned trappa, med armene strukket fram og de blinde øynene vidåpne, selv om 23

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 24

jeg visste at hun ikke kunne se noe uten ravnenes hjelp.

Arkus, den vesle gutten som hjalp henne med å lese og finne fram, kom rett i hælene på henne og prøvde å ta den ene armen hennes. Bak henne var det andre skikkelser, temmelig mange, tror jeg, men det var vanskelig å se på andre enn henne. Det var nesten som om hun lyste.

«Ikke fall,» hvisket Arkus. «Vær forsiktig, frue, trappa er bratt!»

«Det har ikke skjedd noe med eggene,» sa Valla. «Det er bare meg, Thuja.»

«Du er ikke alene,» sa Thuja. «Det er noen her. Noen som ikke hører til her.»

«Det er meg, Clara,» sa jeg. «Og Kahla. Og Ingentingen. Og … og … Kattunge. Han er den nye villvennen min.»

«De hjalp meg,» sa Valla. «De har ikke noe ondt i sinne, Thuja!»

Ondt i sinne? Selvfølgelig hadde vi ikke det. Hvordan kunne Thuja tro det? Det var ikke likt henne å være så mistenksom og fiendtlig.

Hun stanset, fremdeles med åpne øyne, som om hun desperat prøvde å se selv om hun ikke kunne det. Ellers var øynene hennes ofte helt eller halvt lukket, og det fikk henne på en måte til å virke roligere og mer fredfull enn de aller fleste andre.

Akkurat nå var det absolutt ikke noe fredfullt over henne. Hun så ut som om hun var klar til å forvandle den neste som prøvde å gjøre noe mot Ravnekjelen, til noe veldig lite, slimete og ubehagelig.

24

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 25

«Clara,» sa hun. «Hvordan har det seg at du er her?»

Jeg forklarte så godt jeg kunne – om tante Isa og de andre, at de bare lå der og var helt stive, og hvordan alt hadde skjedd. Thuja lyttet med hodet på skakke, som om det gjorde at hun oppfattet ordene bedre.

«Isa også?» sa hun da jeg var ferdig. «Og Agate Pommerans og … og alle de andre i heksekretsen? Hva i all verden er det som skjer? Det virker som om noen er ute etter å ta livet, eller nesten ta livet, av alle villhekser … Den stormen. Det var en heksestorm. Den var ikke naturlig.»

«Det er ikke bare ’noen’,» sa jeg. «Det er Bravita Blodsunge.»

«Det kan vi ikke være sikre på. Hun fikk jo ikke deg.

Og sa du ikke at inngangen til grotta raste sammen?»

«Jo. Jeg tror Ilja … ble begravd. Vi måtte klatre opp til et ørlite hull i taket, og det tror jeg absolutt ikke Ilja kan ha klart.» Oscar var skolemester i klatreveggen, og han klarte det bare så vidt, etter å ha ramlet ned to ganger. Ilja var halvfeit og halvgammel, så jeg hadde vanskelig for å forestille meg at hun kunne gjøre ham det etter. «Men … jeg er sikker på at det er Blodsungen.»

«Det kan vi ikke vite,» sa Thuja igjen.

Jeg merket at jeg ble litt mer usikker bare fordi hun ikke ga meg rett. Og likevel … likevel var jeg jo sikker.

«Kan ravnemødrene hjelpe oss?» spurte Kahla, og stemmen hennes skalv som om hun var på gråten. «Faren min … han ligger der og … han blunker ikke engang.»

«Vi får se hva vi kan gjøre,» svarte Thuja, «men uten ravnene … er jeg redd det ikke er stort.»

25

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 26

«Men noe?»

«Kanskje. Nå får vi først se hvor mye vi har mistet i stormen.»

Det var ikke det svaret Kahla hadde håpet på. Hun bøyde hodet, og det skinte i de mørke øynene.

«Først må dere ta dere av deres egne, mener du,» sa hun, kaldt og sint.

«Det kan du godt kalle det. Men faren din og de andre får det etter alt å dømme ikke verre de neste tjuefire timene. Hvem vet hvor mange av de sårete her som står i fare for å dø hvis de ikke får den hjelpen vi kan gi dem?»

Kahla ble helt hvit om leppene, og det hørtes ut som om hun hadde problemer med å trekke pusten.

«Jeg er lei for det,» sa Thuja og vendte det blinde ansiktet mot henne. «Jeg skjønner at det ikke er lett.»

«Gjør du?» hveste Kahla med sammenbitte tenner.

«Jeg tror faktisk ikke du forstår noe særlig.»

Ingentingen gispet, og jeg var ganske forferdet selv også. Tenk å stå og si noe sånt til Thuja, som var den viktigste av alle ravnemødrene!

Thuja svarte ikke med det samme. Det var som om hun «så» svært lenge på Kahla først. Så ristet hun lett på hodet.

«Det kan hende du har rett,» sa hun og hørtes med ett veldig trøtt ut. «Uten ravnene er vi … bare vanlige villhekser. Ja, kanskje ikke det engang.»

«Ikke si det, Thuja!» innvendte Valla.

«Hvorfor ikke? Det er jo sant.»

«Vi har eggene. Vi har fremdeles eggene. Og når de klek26

Fiendeblod BM ferdig_Layout 1 09.05.14 09.59 Side 27

kes … om bare noen uker, ja, kanskje om noen dager … så kan vi begynne forfra.»

Thuja rakte en famlende hånd ut til hun fant skulderen til Valla. Det var den skadde armen hans, men det lot han seg ikke merke med.

«Takk,» sa hun. «På en vond dag som denne er det godt å bli minnet om at framtida fremdeles fins …»

Kahla kastet et sint blikk på de skrøpelige, grå eggene som hang der i kurvene sine, varmt og godt og trygt.

«For noen …» sa hun, men hun sa det ikke så høyt.