1|2025
Bevaring av lyd
Lønnsundersøkelse 2024 R Vevlodd av ubrent leire
Restaurering av en murgård
K ONSERVES norske
Redaktøren har ordet
Kjære alle lesere,
I denne utgaven kan dere lese om Vera de Bruyn-Ouboters doktorgradsprosjekt ved NTNU i artikkelen Bevaring av lyd – en forskningsstudie om korrosjon på musikkinstrumenter i museumssamlinger på side 16, Thea Christophersen med kollegaer ved NTNU sin artikkel om funn og konservering av vevlodd av ubrent leire fra vikingtid på side 21 og Wlodzimierz FominKrasnopolskis artikkel om Veneziacharteret og restaureringen av en murgård i Oslo på side 27. Styret presenterer også sin oversikt over lønnsundersøkelsen som ble gjennomført i fjor og presentert ved NKF-Ns årsmøte i Oslo i vår. Dette på side 8.
Det vil bli flere endringer i redaksjonen fra høsten av. Jeg går av som redaktør og Kine Bjørnsdatter Haug Skjoldli tar over vervet, mens Viktor Goman tar over som annonseansvarlig etter Kine. Mari Bjørge avslutter sitt verv som redaksjonsmedlem og Margrethe Rudjord, Lise Sæther og Silje Bell Børresen ønskes velkomne som nye medlemmer av redaksjonen. Redaksjonen i Norske Konserves jobber for tiden med å se på nye publiseringsløsninger for bladet, men uansett hva det landes på så er Norske Konserves klar for mange flere publikasjoner
av vårt felles fagblad for konservering. Som det også ble påpekt ved årsmøtet, er det viktig at vi har plattformer som er egnet til å knytte konservatorer i dette langstrakte landet sammen og et sted for å dele erfaringer og kunnskap.
Takk til alle bidragsytere for deres innsendte bidrag. Jeg vil også takke for meg og ønske den nye redaksjonen lykke til i arbeidet.
God lesning!
Vennlig hilsen, Oda Grønnesby
Innhold
(Nest)lederen har ordet Lise Chantrier Aasen
Lønnsundersøkelse for NKF-N medlemmer i 2024
Stina Ekelund Erlandsen, Linn Kristin Solheim og Lise Chantrier Aasen
Bevaring av lyd: En forskningsstudie om korrosjon på musikkinstrumenter i museumssamlinger
Vera Milena de Bruyn-Ouboter
Vevlodd av ubrent leire: En historie om bevaringsforhold og gjenstandskonservering
Astrid B. Lorentzen, Silje E. Fretheim og Thea Christophersen
60 år med Veneziacharteret: Restaurering av en murgård i Oslo med respekt for historie og charterets veiledning Wlodzimierz Fomin-Krasnopolski
Norske Konserves (NK) er tidsskriftet til Nordisk Konservatorforbund – Norge (NKF-N). I NK informeres det blant annet om konserveringsrelevante kurs, konferanser, seminarer og prosjekter, samt ulike hendelser i regi av NKF-N. Tidsskriftet er ment å bidra til økt informasjonsflyt på tvers av institusjoner, samt brobygging mellom konservatorer og eksterne aktører relevante for kulturminneforvaltning.
Redaksjonen til Norske Konserves tar imot artikler relatert til konservering, men forbeholder seg retten til å avvise, redigere, forkorte eller plassere artikler i en annen utgave enn den førstkommende.
Norske Konserves utkommer to ganger i året. Frist for innlevering er 1.april og 1. oktober.
Bidrag til tidsskriftet kan skrives på norsk, svensk, dansk eller engelsk. Teksten leveres som word-fil uten formattering. Be gjerne redaksjonen om mal for artikler eller se denne på NKF-N sine nettsider (www.nkf-n.no). Alle bidrag skal korrekturleses før innsending.
Bilder, illustrasjoner, tabeller og annonser sendes som separate tiff-, jpg- eller pdf-filer med minimum 300 dpi. Filene bør ikke sendes i mindre format enn de ønskes presentert.
E-post norskekonserves@nkf-n.no
Annonsepriser
Helside: kr. 5500,-
Halvside: kr. 4500,-
Kvartside: kr. 3000,-
Redaktør
Oda Grønnesby
Redaksjonsmedlemmer
Thea Pernille Bjelke Christophersen
Karoline Sofie Hennum
Mari Bjørge
Hilde Berteig Rustan
Annonseansvarlig
Kine Bjørnsdatter Haug Skjoldli
Layoutansvarlig
Hilde Berteig Rustan
Foto omslag: Thea Christophersen
ISSN 2535-7018
Styret 2025
Styreleder
Vilde Marie Dalåsen
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
E-post: styreleder@nkf-n.no
Nestleder
Lise Chantrier Aasen Arkeologisk museum, UiS
E-post: styret@nkf-n.no
NKFs Forbundsrådsordfører
Stina Ekelund Erlandsen Museumstjenestene i Rogaland
E-post: styret@nkf-n.no
Styremedlem
Marit Lehne
Oslo kommunes kunstsamling
E-post: styret@nkf-n.no
Kasserer
Ingrid Fitje Apneseth
Romsdalsmuseet
E-post: styret@nkf-n.no
E.C.C.O. representant
Ekaterina Pasnak
Papirkonservator NKF-N
E-post: pkonserv@broadpark.no
Ansvarlig for å følge opp E.C.C.O.saker i Norge
Ina Halvorsen Riksantikvaren
E-post: styret@nkf-n.no
Representant i FORK
Stephanie Backes Frilanskonservator
E-post: info@malerikonservator-nordnorge.com
Vara
Kine Bjørnsdatter Haug Skjoldli Bevaringstjenestene i Museumssenteret i Hordaland (MuHo)
E-post: styret@nkf-n.no
Vara
Ingrid Skard Skomedal KORO
E-post: styret@nkf-n.no
Andre verv 2025
Vurderingskomité
Elizabeth Peacock
Institutt for arkeologi og kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet
E-post: elizabeth.peacock@ntnu.no
Douwtje van der Meulen Konserveringsstudiet, Universitetet i Oslo
E-post: d.l.van.der.meulen@iakh.uio.no
Simon Mawdsley
Kunstsilo
E-post: simon.mawdsley@kunstsilo.no
Valgkomité
Inga Vea
Stiftelsen Lillehammer museum
Juliane Derry Østfoldmuseene
Representant i redaksjonen MoK
Marie Kleivane
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
E-post: marie.kleivane@nasjonalmuseet.no
Webredaksjonen E-post: webben@nkf-n.no
Kristine Y. Amundsen (leder) Astrup Fearnley Museet og selvstendig næringsdrivende
Ina Therese Michaelsen Vigelandmuseet
Mari Bjørge Oslo Kommunes Kunstsamling
Ida Bråthen Forsvarshistorisk Museum
Silje Bell Børresen Student
(Nest)lederen har ordet
Foran domkirken i Stavanger er det nylig blitt plassert en diger Lamassu, en assyrisk vaktdemon. Skulpturen som er satt sammen av tomme hermetikkbokser er laget av den irakisk-amerikanske kunstneren Michael Rakowitz. Den er plassert midt i byen i forbindelse med byens 900-års jubileum og ikke uventet har den skapt stort engasjement, både på godt og vondt. Kunstneren har selv uttalt at Lamassuen er en kommentar på de mange ødeleggelsene av hans kulturarv. Og nettopp ved å stå foran den nylig restaurerte kirken, som er Norges best bevarte domkirkebygg fra middelalderen, setter den vår kulturarv i perspektiv.
I slutten av mars ble NKF-N sitt årsmøte avholdt på KHM (Kulturhistorisk museum) og for første gang ble det avholdt som en hybridløsning. Et demokratisk prinsipp som gjorde det mulig for dem som ikke hadde anledning til å delta fysisk på møtet i Oslo å følge møtet der de måtte befinne seg i vårt langstrakte land. I fremtiden vil vi prioritere hybridløsninger, så langt det er praktisk og økonomisk mulig. Her er det på sin plass å takke de som hjalp oss å gjennomføre hybridmøte – uten teknisk support på KHM (som var til stede under hele møtet!) hadde det ikke vært mulig. Med stort engasjement fra både salen og digitalt kunne vi ha nyttige diskusjoner om blant annet Norske Konserves fremtid, en sterkere regional forankring og hvilke saker NKF-N bør prioritere. På årsmøtet ble også et nytt styre valgt. Det er godt å kjenne på at dugnadsånden fremdeles står ved lag og i den forbindelse ønsker vi å takke alle som bidrar til NKF-N; både styre, vurderings- og valgkomiteen, webredaksjonen og Norske Konserves. Vi
gjør dette arbeidet hovedsakelig på frivillig basis og det går fort med flere sene kvelder og lange helger. Motivasjonen vår er at vi får jobbe med saker som er viktige for vårt fagmiljø og vi opplever gjennomslag i prosesser som har innvirkning for vår profesjon.
Årsmøtet ble avsluttet med en presentasjon av resultatene fra lønnsundersøkelsen som ble gjennomført blant NKF-Ns medlemmer høsten 2024. Sammendraget av undersøkelsen kan leses i sin helhet i dette nummeret av Konserves. Som en liten godbit har vi lagt til en beskrivelse og illustrasjon av gjennomsnittskonservatoren, riktignok slik han/hun fremstilles basert på undersøkelsen.
NKF-N blir 75 år i 2026 og dette må selvsagt feires! I hvilken form eller når på året er fremdeles uvisst, vi ønsker oss derfor forslag fra våre medlemmer. Det skal være en hyllest til alle de dyktige konservatorene som har bidratt til at fagmiljøet er så sterkt som det er i dag og alt det gode arbeidet som har blitt gjennomført. Samtidig må vi fortsette å kjempe for konservatorens rolle i fremtiden og vårt arbeid med å bevare kulturarven. I dag står Lamassuen foran Stavanger domkirke som en påminnelse om en vokter som ikke klarte å verne sine kulturskatter, la oss jobbe for at det aldri skjer igjen
God leselyst!
Lise
Vi er registrert forhandler av Dino-Lite digitale mikroskop
Dino-Lite er svært nyttig for å analysere og restaurere malerier, dokumenter, tekstiler og andre kunstgjenstander.
Modellene har forskjellige egenskaper
•Kort og lang arbeidsavstand
•UV/IR/flouriserende lys, samt hvitt lys
•Forskjellige grader av forstørrelse
•Trådløse for bruk med tlf & nettbrett
Scan QR-koden for å lese mer om Dino-Lite, samt en case fra tropisk museum i Amsterdam.
enkelt på forsiden vår, eller ved å scanne denne QR-koden
Z-rail og Z-clips fra Monarch metal gir et diskret solid oppheng med minimalt utstikk fra vegg
-Bygger maksimalt 6,35 mm ut fra vegg
-Håndterer tyngde på opptil 200kg*
-Z-rail leveres i 125 cm lengde som standard,
-Z-clips monteres med skruer eller med forhåndsmontert 3M VHB tape
*Forutsatt at det monteres etter anvisning fra produsent
** Z-rail skinner kan bestilles i forskjellige lengder
Lønnsundersøkelse for NKF-N medlemmer i 2024
Stina Ekelund Erlandsen
Senior kulturhistorisk konservator NKF-N og avdelingsleder, Museumstjenestene i Rogaland
Linn Kristin Solheim
Malerikonservator NKF-N
Nasjonalmuseet/Kulturhistorisk museum
Lise Chantrier Aasen
Malerikonservator NKF-N
Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger
Per dags dato har NKF-N 270 medlemmer. Når vi ser på medlemsmassen i NKF-N, så jobber de fleste i en av de store byene, noen jobber i privat praksis, de fleste er ansatt innen kommune og stat, og mange jobber på et museum. Vi er spesialister på ulike materialgrupper, og mange jobber alene med sitt arbeidsfelt eller område, ofte som museets- eller institusjonens eneste konservator. Dermed kan det være vanskelig å forhandle opp sin egen lønn, eller vite hvilket lønnskrav en skal legge inn ved reforhandlinger eller nyansettelser om man ikke vet hvor normalen ligger.
Så hva kan NKF-N og styret gjøre for å bedre situasjonen? Styret i NKF-N har over flere år ønsket å danne en nasjonal lønnsstatistikk for sine medlemmer. Det ble derfor satt sammen en arbeidsgruppe bestående av Stina Ekelund Erlandsen, Linn Kristin Solheim og Lise Chantrier Aasen, som høsten 2024 utarbeidet en spørreundersøkelse. Denne ble sendt på grønn e-post til alle medlemmene og delt på foreningens facebook-side. Undersøkelsen ble gjennomført i desember 2024 og omhandler lønnsdata for lønnsoppgjøret fra 2023.
Målet med lønnsundersøkelsen er å danne en nasjonal oversikt over lønn i forhold til flere faktorer som utdannelsesnivå, kjønn, geografisk plassering, ansiennitet og ansvar. Statistikken over lønn kan videre brukes av medlemmene til sine respektive lønnskrav.
Resultatene ble først presentert på NKF-Ns årsmøtet 21. mars i Oslo, der publikum hadde mulighet for å komme med spørsmål og tilbakemeldinger. Hensikten med denne artikkelen er å gi en grundigere presentasjon av resultatene.
Metode og svarfrekvens
Det ble først utarbeidet en spørreundersøkelse på SurveyMonkey med satte lønnstrinn på 100.000 intervall. Ettersom det viste seg at de fleste befant seg innenfor et ganske tett spekter, ble det valgt å utarbeide en 2. spørreundersøkelse der lønnsnivå skulle påføres i fritekst. Dette dannet et mer presist sammenligningsgrunnlag.
Den 2. spørreundersøkelsen ble besvart av 81 personer og 78 av disse avleverte komplette svar i henhold til lønn. Det er disse data som presenteres i denne artikkelen.
Ved utgangen av 2024 har NKF-N i alt 270 medlemmer. I undersøkelsen spesifiseres ikke hvilken type medlemskap respondenten har, men ut ifra svarene i undersøkelsen kan vi lese at de 81 respondentene har en utdannelse innen konservering, og at de er aktive på arbeidsmarkedet. Det er altså ikke æresmedlemmene, honnørene eller studentene som har svart, men selve medlemsmassen i NKF-N, det vil si både ordinære og assosierte. Dette gir et grunnlag på 237 medlemmer og en svarfrekvens på 34 %.
Utdannelse
Konservatorer generelt har en høy utdannelse, majoriteten på masternivå. I undersøkelsen er det fem respondenter med doktorgrad. Ca. 17 % har også andre akademiske meritter og 6 % har en håndverkerutdannelse i tillegg.
Det er stor overenstemmelse mellom utdannelsesnivå og krav i stillingen, noe som viser seg spesielt tydelig når søylene for hvor mange som har en Ph.d. (gul søyle i diagrammet) er tilsvarende høy som søylen for spørsmålet om du har en stilling som krever dette utdanningsnivået.
Graf 1) Utdannelsesnivå. Grønn: Bachelor, Blå: Master, Gul: Ph.d., Turkis: andre akademiske meritter, Orange: håndverkerutdannelse
Hvor gamle er vi?
Hoveddelen av respondentene er mellom 30 og 50 år. Det er få mellom 20-29, hvilket tyder på at de fleste kommer forholdsvis sent ut i arbeidsmarkedet, men det er tilsvarende få over 60 år. Sistnevnte kan ha sammenheng med hvem som har svart (eller ikke svart) på spørreundersøkelsen.
Graf 2) Alder
Hvor bor vi?
De aller fleste konservatorene som svarte på undersøkelsen bor i Oslo (56 %), etterfulgt av Rogaland og Trøndelag.
Hvem jobber vi for?
Ifølge undersøkelsen er staten den største arbeidsgiveren for konservatorer i Norge med over 48 % ansatte.
Hvor mye ansvar har vi?
Over halvparten av de spurte har hverken arbeidsgiver-, personal-, budsjett- eller prosjektlederansvar.
Analysen av datasettet viste ingen sammenheng mellom personal- og arbeidsgiveransvar og lønn. Dette og resultatene knyttet til alder, kan tyde på at få avdelingsledere og lignende har svart på denne undersøkelsen.
Graf 3) Geografisk plassering
Graf 4) Arbeidsplass
Graf 5) Ansvar i jobben
Graf 6) Ansiennitet
Hvor lang ansiennitet har vi?
Som vi kunne forvente har andelen høytlønnede tilsvarende lengre ansiennitet i faget. Samtidig viser undersøkelsen en forholdsvis stor mobilitet innen arbeidsmarkedet. Selv om de fleste har 13-21+ års arbeidserfaring som konservator, har over 35 % 0-3 års ansiennitet i nåværende stilling. Det ser ut til at man ved å skifte jobb har hatt muligheten til å reforhandle og kreve høyere lønn enn man får ved et langt ansettelsesforhold ved samme arbeidsgiver. Mønsteret kan også tyde på at mange står i midlertidige stillinger lenge.
Graf 7) Goder gjennom jobben
Goder gjennom jobben?
Over 93 % har mulighet til å delta på seminar eller konferanser gjennom jobben. Mer enn halvparten av de spurte har mulighet til å forske og publisere innenfor stillingen og har formidlingsoppgaver rettet mot publikum. De
fleste offentlig ansatte svarer positivt på mulighet for videre-/etterutdanning. Færre, men allikevel en betydelig del, har avsatt tid til forskning/fordypning i stillingen. Helsen er tydeligvis viktig for arbeidsgiver og de fleste har tilgang på bedriftshelsetjeneste og mulighet for trening i arbeidstiden.
Tabell 1) Snittlønn etter stilling og kjønn
Tabell 2) Snittlønn etter høyeste utdannelsesgrad Fagforening?
Over 90 % av de spurte konservatorene er organisert i en fagforening, med Forskerforbundet som det foretrukne forbundet (50 %), hvilket også har medlemmer i hele landet. NTL (27 %) er konsentrert til Osloregionen og Rogaland. Den største forskjellen i lønn er mellom dem som er uorganisert. Ellers er det ganske lik utvikling i de de øvrige fagforeningene.
Hva tjener en konservator NKF-N?
Gjennomsnittlig årslønn er presentert brutto før skatt. Relevante data over gjennomsnittslønn til sammenligning er hentet fra Forskerforbundet Lønnsstatistikk for ikkestatlig sektor 2023, tall per 31.12.2023. Forskerforbundets tall i brun kursiv.
Gjennomsnittlig årsinntekt for en konservator NKF-N i 2023/2024 er, ifølge spørreundersøkelsen, på NOK 664 947. Den gjennomsnittlige lønnsøkningen de siste tre årene for konservatorer på landsbasis er 140 000 kr og 150 000 kr i Oslo spesielt.
Snittlønn etter utdannelsesgrad
Den store lønnsforskjellen er mellom konservatorer som driver privat firma og offentligansatte. Samtidig viser timeprisen til de privatpraktiserende liten forskjell, hvilket tyder på at det er mengden arbeid og antall timer som utløser denne store forskjellen.
Konservatorer med privat praksis gir også tilbakemelding om særdeles stor variasjon i inntjening fra år til år. En annen markør som gir uttelling, er høyere utdanning. Det er en tydelig forskjell i gjennomsnittslønnen for dem med doktorgrad kontra dem med bachelor/master.
Snittlønn etter alder
Lønnen ser ut til å følge med ansiennitet i faget, samtidig ser det ut til å være en sviktende lønnsutvikling for dem mellom 50-59 år som har en gjennomsnittslønn på 637 125 kr. I gruppen under, dem 40-49 år, er gjennomsnittslønnen 667 318 kr og for gruppen over, 60+, er den 870 239 kr. Den sistnevnte snittlønnen har sammenheng med noen få personer som trekker snittet betraktelig opp. Fjernes dem som ikke driver privat firma eller har PhD, reduseres snittlønnen med ca 200 000 kr (NOK 673 069) for gruppen 60+.
Regionale forskjeller
I presentasjonen av lønnsundersøkelsen har vi fordelt resultatene i fire geografiske områder: gruppe 1 Finnmark, Troms, Nordland og Trøndelag; Gruppe 2 Møre og Romsdal, Innlandet, Vestland og Buskerud; Gruppe 3 Akershus, Agder, Rogaland og Telemark; Gruppe 4 Oslo, Østfold og Vestfold. Fordelingen mellom disse områdene er basert
Tabell 3) Snittlønn etter alder
Normalt forhandles lønn en gang i året i forbindelse med lønns- eller
på geografisk nærhet, men også fordi lønnsnivået innad i disse regionene er sammenfallende.
Hva skal du gjøre for å få bedre lønn?
Ønsker du å gå opp i lønn bør du gjøre følgende grep ifølge resultatene fra spørreundersøkelsen: drive ditt eget private foretak, ta en Ph.d., eller bli mann. Dessuten lønner det seg å bo i Osloregionen.
Dersom du ikke har mulighet eller ønsker å ta disse grepene, finnes det andre knep. De største lønnshoppene skjer ved jobb-bytter. Når du mottar et jobbtilbud, er det viktig å fremforhandle lønnen din. Undersøk da hva personer med sammenliknbare stillinger tjener og bruk dette, slik som resultatene fra denne lønnsundersøkelsen!
Når du først har kapret deg en jobb, kan du fremdeles påvirke lønnen din gjennom lokale lønnsforhandlinger. I forbindelse med de lokale forhandlingene er det viktig at du setter deg inn i lønnspolitikken i din virksomhet, og at du på bakgrunn av dette skriver et lønnskrav.
Har du vesentlige endringer i stillingen, kan det være at forhandlinger på særlig grunnlag kan være aktuelt. Det kan være lurt å ta kontakt med tillitsvalgt i din fagforening.
Styret i NKF-N drives av frivillige. Denne lønnsundersøkelsen ble iverksatt og gjennomført ettersom vi ønsker å jobbe med saker som er relevante og nyttige for medlemmene våre. For å få til det er vi avhengig av at folk melder seg til verv og støtter opp om arrangementer og undersøkelser som dette. Dessverre ser vi at det er enkelte regioner med lav svarprosent. Vi håper derfor på en enda bedre deltagelse i fremtidige undersøkelser når man ser at informasjonen vi dokumenterer er relevant og nyttig. Forhåpentligvis kan vi sende ut tilsvarende lønnsundersøkelser med jevne mellomrom, kanskje hvert 3. år eller lignende. Vi ønsker dere lykke til og håper den presenterte lønnsstatistikken kan fungere som et godt sammenligningsgrunnlag!
Hvem er gjennomsnittskonservatoren i NKF-N, basert på undersøkelsen?
Tabell 4) Snittlønn etter geografi
Det er en klar overvekt av kvinner (91 %). Gjennomsnittskonservatoren er mellom 40-49 år, bor i Oslo, jobber i staten og er medlem av forskerforbundet. Hun har en masterutdannelse i konservering og har mellom 13-20 års ansiennitet i faget. Hun har en årslønn på ca 680 000 kroner brutto, men mener hun fortjener 100 000 kroner mer. Hennes mannlige kollega driver et privat firma og tjener over 200 000 kroner mer enn henne
Figur 1) Gjennomsnittskonservatoren i Oslo, illustrasjon generert av ChatGPT. Vi er noe usikker på hva hun driver på med, renser negler? Samtidig som hun har lagt fra seg utstyret sitt oppå maleriet!
i året. Den andre regionen med høyest svarprosent var Rogaland. Her har hennes statlig ansatte kollega en årsinntekt på mellom 630 000 - 670 000 kroner brutto. Og hvis noen lurer på hvordan KI har oppsummert en gjennomsnittlig konservator for oss, så ser vi altså slik ut:
2) Hennes mannlige kollega som jobber privat og tjener over 200 000 kroner mer i året, illustrasjon generert av ChatGPT.
Figur 3) Gjennomsnittskonservatoren i Rogaland, illustrasjon generert av ChatGPT.
Figur
NIKU undersøker, behandler, forsker på og gir råd om kunst, interiør og bygninger
Våre tjenester omfater blant annet rådgivning, tilstandsvurdering, konserveringsbehandling og fargeundersøkelser av:
• malerier
• historiske interiør
• veggdekor
• kirkekunst
• muralmalerier og mosaikk
• moderne kunst og samtidskunst
Bevaring av lyd
En forskningsstudie om korrosjon på musikkinstrumenter i museumssamlinger
Vera Milena de Bruyn-Ouboter Konservator NKF-N, musikkinstrumenter Norges musikkmuseum, Ringve og Rockheim (Museene i Sør-Trøndelag) vera.de.bruyn.ouboter@mist.no
Bakgrunnen for prosjektet er en observasjon av lokal korrosjon på musikkinstrumenter i samlingene til Norges musikkmuseum, Ringve og Rockheim (Museene i Sør-Trøndelag MiST) i en tidsperiode over 15 år. Lokal korrosjon på metallstrenger med påfølgende brudd har blitt observert på ulike strenge- og tasteinstrumenter, både i magasin og utstillingsrom. Årsakene er ikke oppbevaringsforholdene alene, men emisjoner fra ulike organiske materialer som reagerer over tid med metaller som er montert i umiddelbar nærhet.
Det ble søkt om støtte fra forskningsrådet og i 2022 startet et fireårig prosjekt, i rammen av en offentlig sektor-ph.d. (OFFPHD). MiST er hovedansvarlig for prosjektet mens gradsgivende universitet er Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU), Institutt for materialteknologi (IMA). Prosjektet har arbeidstittel «Materialkombinasjoner og nedbrytning - en utfordring innen konservering av musikkinstrumenter»1. Fire studenter tilknyttet til NTNU/IMA har bidratt tematisk til OFFPHD-prosjektet med oppgaver av ulik størrelse (Flø Gustad, 2023).
Kartlegging av kontaktkorrosjon i musikkinstrumentsamlinger
Siden omfanget av skadefenomenet kontaktkorrosjon i musikkinstrumentsamlinger er ukjent, ble det etablert en kartlegging i startfasen av prosjektet. Kartleggingen pågår fremdeles og hittil er 12 musikkinstrumentsamlinger i 8 europeiske land med om lag 1200 instrumenter inkludert. Musikkinstrumenter i magasin og på utstilling
ble undersøkt med henblikk på lokal avgrenset korrosjon ved kontaktpunkter mellom metall og organisk materiale. Kartleggingen ble gjennomført ved å undersøke instrumentene direkte samt ved å intervjue personalet som arbeider med samlingene. Det er laget et nettbasert spørreskjema, som løpende kan benyttes av konservatorkollegaer for å inkludere ytterlige observasjoner på musikkinstrumenter i kartleggingen3 . Innsamlet data vil bli tilgjengeliggjort på en egen nettside som er under etablering.
Det ble oppdaget at 15 % av alle de undersøkte musikkinstrumentene viser tegn på kontaktkorrosjon, med en ujevn fordeling på instrumentfamiliene2. Resultatet tyder på at kontaktkorrosjon forekommer oftest på strengeinstrumenter som plukkes, deretter tasteinstrumenter og treblåseinstrumenter, uavhengig av proveniens og datering (figur 1).
Figur 1: Instrumentfamilier med kontaktkorrosjon oppdaget i en kartlegging av 12 ulike musikkinstrumentsamlinger i Europa.
De omgivende miljøforholdene styrer nedbrytningsprosessen i stor grad, men er ikke alene ansvarlig for kontaktkorrosjonsfenomenet. Oppsummert er kartleggingen en bred tilstandsvurdering som viser de mest utsatte materialene i musikkinstrumenter som er i fare for å gå tapt. Disse kan så prioriteres for mer inngående undersøkelser og konservering med mål om å forsinke nedbrytningsprosessene. Blant de mest berørte materialkombinasjonene var stålstrenger i kontakt med ullfilt, tre, lær eller plast. Det ble derfor gjennomført grundigere undersøkelser av strengeprøver, filt og plastprøver tatt fra objektene til grunnlag for å velge relevante nye materialer til modelleksperimenter for å studere korrosjon.
Stålstrenger i kontakt med ullfilt
Lokal korrosjon ved kontaktpunktet mellom strengene og filt ble i størst grad observert i tastinstrumenter som pianoer og flygler. Bilde 1 viser et taffelpiano (RMT 777)4 fra Norges musikkmuseums samlinger, laget i perioden 1810–1820 og med korroderte strenger i kontakt med filt.
Bilde 1: a) Taffelpiano (RMT 777, 1810-1820). Foto: Norges musikkmuseum.
b)Korrosjon ved stålstrenger i kontakt med filt i samme instrument. Foto: Norges musikkmuseum.
Bilde 2: Metallstruktur av en streng til taffelpiano (RMT 777) undersøkt med skanning elektronmikroskop (SEM). Analyseresultater til energidispersiv røntgenspektroskopi (EDS) er vist i Tabell 1. Foto: Norges musikkmuseum
Element masse % atom %
Fe 94,5± 0,09 94,1 ± 0,04
Zn 2,5± 0,06 2,3 ± 0,02
Pb 1,3± 0,03 0,4 ± 0,00
Ca 1 ± 0,01 1,6 ± 0,01
Al 0,5 ± 0,01 1,2 ± 0,01
Si 0,2 ± 0,01 0,4 ± 0,01
Tabell 1: Elementene funnet ved SEM-EDS analyse på en strengeprøve til taffelpiano RMT 777.
En strengeprøve fra taffelpianoet, tatt fra 25. streng ved skruen i diskanten, viser metallets mikrostruktur med langstrakte krystaller etter trekkprosessen under produksjon (bilde 2). I Tabell 1 vises legeringselementene av samme streng med en stor andel av jern, samt små mengder av sink, bly, aluminium og silisium, som neppe beskytter vesentlig mot korrosjon. Generelt kunne det bekreftes at strengenes mikrostruktur og sammensetning varierer med type instrument, tone og datering (Durier, 2019).
Filt, produsert for pianoindustrien, ble undersøkt ved å utføre laboratorieeksperimenter orientert etter det eksperimentelle designet til Oddy-testen. Filtfibrene og de respektive korrosjonsprodukter på sølv, kobber, bly og jern ble analysert ved et tre-måneders forskningsopphold hos Riksantikvarieämbetets kulturarvslaboratoriet i Visby, Sverige. Noen av korrosjonsproduktene, som dannet seg i
kontakt med ullfilt, inneholdt svovelholdige forbindelser som antageligvis stammer fra ullfibrene.
Stålstrenger i kontakt med cellulosenitrat
Ved strengeinstrumenter som plukkes ble det oppdaget flere tilfeller med korrosjon av metallstrenger i kontakt med plast (de BruynOuboter 2025). Plasten ble identifisert som cellulosenitrat (celluloid) som er i aktiv nedbrytning. Et eksempel er en banjomandolin (RMT 721)5, laget på midten av 1900-tallet, fra Norges musikkmuseums samlinger. Metallene er ubelagte stålstrenger, tinnbelagte stålstrenger og stålstrenger omspunnet med kobberbasert tråd. I løpet av over 15 år med årlig kontroll, dukket korrosjon på strengene stadig opp igjen til tross for rensing, skjøting (de Bruyn, 2009) og isolering med polyetylenfolie (melinex) eller silikon. Etter erstatning av korroderte og røkne strenger, oppstod korrosjonsprodukter også på de nye strengene (Bilde 3).
Korrosjonsproduktene som dannet seg på strengene i nærheten av cellulosenitrat ble undersøkt i samarbeid med kulturarvslaboratoriet ved Kulturhistorisk museum (KHM) og Naturhistorisk museum (NHM), Universitetet i Oslo. Tilstedeværelsen av nitrøse forbindelser i korrosjonsproduktet kunne bekreftes og indikerte en involvering av nitrogenoksider frigjort fra cellulosenitrat.
Metoder
Ulike historiske og moderne stålstrenger ble analysert med henblikk på å dokumentere ulikhetene i mikrostruktur og kjemisk sammensetning. Strengene ble støpt inn, polert i tverr- og lengdesnitt og etset før de ble undersøkt med SEM-EDS. Tre ulike typer selfassembled monolayers (SAMs) ble testet med hensyn på korrosjonsbeskyttende egenskaper. I tillegg ble korrosjonsegenskapene til moderne pianostrenger og tre typer moderne tinnbelagte stålstrenger undersøkt med elektrokjemiske metoder i modellmiljøer. Blant metodene som ble brukt i prosjektet var lysmikroskopi, infrarød spektroskopi (IR), røntgenfotoelektronspektroskopie (XPS), Raman spektroskopi, faststoffmikroekstraksjons-gasskromatografi med massespektrometri (SPME-GC-MS) og induktivt koblet plasma med
massespektrometri (ICP-MS) og røntgendiffraksjon (XRD).
Bilde 3: Korrosjon på metallstrenger i kontakt med en oversal av cellulosenitrat på en banjo-mandolin (RMT 721). Foto: Norges musikkmuseum. Norske
Bevaring av lyd og konservering av materiale – en motsetning?
Innen musikkinstrumentkonservering ligger prosjektets hovedfokus på den materielle delen av musikkinstrumentene og ikke på spillbarheten. Siden materialegenskapene definerer lyden som fremkalles, bidrar materialenes konservering til å bevare informasjon om deres spesifikke lydbærende egenskaper. En opprettholdelse av instrumentets spillbarhet er for det meste uforenlig med konservering av materialene, siden disse utsettes for både statisk og dynamisk mekanisk belastning i stemt tilstand. Den statiske belastningen kan beregnes med en mensurberegning, som vist ved eksempelet til et taffelpiano, laget av C. Faller i Tyskland, 1799 (privat samling) med en belastning opp til over 600N/mm2 per streng (figur 2).
Figur 2: Strengspenning av et taffelpiano (1799). Teoretisk mensurberegning for frekvens a’ = 392 Hz med stål- og messingstrenger.
I tillegg utsettes materialet for dynamisk belastning ved spilling. For å møte musikerens krav om et fungerende instrument må svekkede deler regelmessig skiftes ut og antallet av historiske musikkinstrumenter med lite utskiftet materiale er minkende. Bevarte originalmaterialer i instrumentene fremstår derfor som et uvurderlig grunnlag for fremtidens forskere og instrumentmakere, med tanke på å kunne lage autentiske instrumentkopier til aktiv bruk.
Prosjektet fremhever behovet for å utvikle metoder for å isolere metall eller fange opp nedbrytningsprodukter frigjort fra organiske materialer i mikromiljøer for å forhindre korrosjon på musikkinstrumenter. I den kommende prosjektperioden skal korrosjonshemmende metoder testes i modelleksperimenter. Prosjektet har også en høy overføringsverdi til andre typer
kulturhistoriske objekter med bevaringsmessige utfordringer ved komplekse materialkombinasjoner.
Veiledere
Prof. Andreas Erbe, NTNU/IMA
Dr. Ole Øystein Knudsen, SINTEF/NTNU
Dr. Annabella Skagen, Norges musikkmuseum (MiST)
Prof. em. Elizabeth E. Peacock, NTNU Vitenskapsmuseum
Dr. Ulf Ingemar Gustafsson, Jødisk museum, Trondheim
Studenter tilknyttet prosjektet ved NTNU/IMA
Erlend Flø Gustad (2022/2023)
Stian Magerøy Bostad (2022/2023)
Clément Boichon (2024)
Merete Torp Dahl (2024/2025)
Solene Hauducoeur (2025)
Noter
1 https://prosjektbanken.forskningsradet.no (prosjektnummer: 336864), (dato oppsøkt 30.03.2025)
2 For kategorisering av musikkinstrumenter ble tesaurusen fra Musical Instruments online (MIMO) brukt https://mimointernational.com/MIMO/accueil-ermes.aspx og https://vocabulary.mimointernational.com/InstrumentsKeywords/en/, (dato oppsøkt 30.03.2025)
3 Bidrag til kartleggingen er velkommen her: https://nettskjema.no/a/467966, (dato oppsøkt 30.03.2025)
4
https://digitaltmuseum.no/011022849078/taffe lpiano, (dato oppsøkt 30.03.2025)
5
https://digitaltmuseum.no/011022848592/banj o-mandolin, (dato oppsøkt 30.03.2025)
Referanser
Flø Gustad, E., 2023, «Toward thin film organic coatings for corrosion protection of cultural heritage», NTNU, institutt for materialteknologi, tilgjengelig fra: https://ntnuopen.ntnu.no/ntnuxmlui/handle/11250/3023785, oppsøkt dato 30.03.2025.
Durier, M.G., Villiaume, L., Pires, R., Cotrebil, Y., Vega, E., Houssay, A., Battault, J.-C., Vion, M., Clarke, C., Guillot, I., Dillmann, P., Vaiedelich, S., 2019, «Iron Piano Wire Production at the Beginning of the 19th Century», Metal 2019, Proceedings of the interim meeting of the ICOM-CC metals working group, Neuchâtel, Switzerland, 49-57.
de Bruyn, V., 2009, «Skjøting av metallstrenger på musikkinstrumenter», Norske konserves, 2/2009, 16-19.
de Bruyn-Ouboter, V.M., Kutzke, H., Sait, S.T.L., Friis, H., Krzywiecki, M., Erbe, A., 2025, «Corrosion of Steel Strings on Historical Musical Instruments Triggered by the Emissions of Degrading Cellulose Nitrate», ChemPlusChem, e202500099, https://doi.org/10.1002/cplu.202500099.
Vevlodd av ubrent leire :
En historie om bevaringsforhold og gjenstandskonservering
Astrid B. Lorentzen Arkeolog
Institutt for Arkeologi og Kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet
Silje E. Fretheim Arkeolog, ph.d
Institutt for Arkeologi og Kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet
Thea Christophersen Konservator (NKF-N)
Institutt for Arkeologi og Kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet
Denne artikkelen ble først publisert i SPOR Magasin nr.2-2024.
Det sies at ingenting varer evig, og det blir vi stadig vekk minnet på, både arkeologer og ikke minst gjenstandskonservatorer. Gjenstandene vi finner, er laget av materialer med svært ulike egenskaper og svært ulik holdbarhet. Noen ganger finner vi gjenstander som burde ha forvitret og forsvunnet for lenge siden. Andre ganger har gjenstandenes nedbrytning kommet for langt til at de kan reddes. Ofte kan Vitenskapsmuseets konservatorer redde gjenstander som er i ferd med å forsvinne for alltid.
Spennende funn i Melhus
På tidligsommeren 2024 ble det foretatt en mindre arkeologisk undersøkelse like sør for Melhus sentrum, på gården Nedre
Melhus, i forbindelse med krysningsspor for jernbanen. Man kjente til at det skulle være bosetningsspor fra jernalderen på stedet, og i nærområdet hadde det tidligere blitt undersøkt en rekke spor etter bosetning, i form av kokegroper, hus og graver. Det man derimot ikke hadde forventet å finne var et grophus. Dette er en hustype vi i Norge kjenner fra vikingtid og middelalder, og som kjennetegnes ved at gulvet og deler av veggene er gravd ned under bakkenivå. Grophusene fra denne perioden lå som regel i tilknytning til gårdstun og ble oftest brukt som små arbeidshus, gjerne tilknyttet tekstilhåndverk, og da ofte veving.
Bilde 1: Skisse av grophus med oppstadvev basert på funn fra Foss Lian ved Hovin i 2018. Grophuset fra Nedre Melhus hadde færre bevarte konstruksjonstrekk. Figur: S. E. Fretheim.
I tilknytning til gulvflaten i grophuset fra Nedre Melhus ble det funnet vevlodd som må ha fungert som tyngder i en oppstadvev, en stående vevtype. Det spesielle med vevloddene som ble funnet her, var at de besto av ubrent leire. Under gravingen av grophusets gulvlag ble det observert små klumper av blågrå leire. Dette ville nok passert nokså upåaktet, hadde det ikke vært for at det i et lignende grophus, som i 2018 ble funnet på Foss Lian, nær Hovin i Gauldalen, ble avdekket både den vanligste typen vevlodd av stein og noen eksemplarer av nettopp ubrent leire.
Grophuset på Foss Lian ble datert til vikingtid, mellom 870 og 990 e.Kr. I dette huset, langsetter sørveggen, ble det funnet til sammen åtte vevlodd av kleber. Det var tydelig at grophuset hadde brent ned, og at oppstadveven fortsatt sto inntil veggen da det skjedde. I toppen av en liten grop nær østveggen i huset ble det funnet enda et vevlodd av kleber, og i bunnen av gropa lå flere fragmenter og et helt, oppsprukket vevlodd av ubrent leire. Kanskje ble disse oppbevart i gropa for å unngå at de skulle bli ødelagt? I mer enn tusen år holdt de likevel ikke. Ingen andre gjenstander ble funnet inne i huset, men rett utafor ble det funnet et spinnehjul av skifer.
Bilde 2: Arbeid med graving av grophuset på Nedre Melhus gård. Foto: A. Lorentzen, NTNU Vitenskapsmuseet
Bilde 3: Dronefoto av grophuset på Nedre Melhus. Foto: Magnar M. Gran, NTNU Vitenskapsmuseet
Norske Konerves
1/2025
Lorentzen, Fretheim og
Christophersen
Vevlodd av ubrent leire
Bilde 4: Vevlodd av ubrent leire fra Nedre Melhus. Foto: Åge Hojem, NTNU Vitenskapsmuseet
Bilde 5: Utsnitt av funn langs veggen i grophuset på Foss Lian. Fotografen peker på et av vevloddene av kleber, men innimellom disse var det flere runde flekker av ubrent leire som også kan ha vært rester av vevlodd. Foto: S.E. Fretheim, NTNU Vitenskapsmuseet.
Vevlodd
De aller fleste vevloddene vi har i Vitenskapsmuseets samlinger, er av kleber, men de finnes også i andre steintyper, og i brent leire/keramikk. Det ser ut til at vevloddene av brent leire stort sett er av den samme runde sorten – med hull i midten – som vi fant på Nedre Melhus i 2024, mens loddene av kleber gjerne er mer avlange, ofte med en rett kant nederst og hullet forskjøvet mot den avrunda toppen. Utenom de to grophusene vi har undersøkt i Melhus kommune, har Vitenskapsmuseet bare noen ganske få eksempler på fragmenterte vevlodd av ubrent leire fra bygrunnen i Trondheim, sannsynligvis fra middelalderen. Imidlertid er det god grunn til å tro at vevlodd av ubrent leire har vært vanligere i yngre jernalder og middelalder enn det vi får inntrykk av når vi ser på gjenstandene som er funnet og tatt vare på. Foto av jordlag på gulvnivå i grophuset på Foss avslører flere leirklumper som kan tenkes å være rester av vevlodd vi ikke fikk med oss under utgravninga. Gjennom mikroskopstudier av jordlag fra gulvet i et større hus som ble undersøkt på Foss Lian i 2018 (en type analyse vi kaller jordmikromorfologi), ble det påvist en rekke mindre fragmenter av ubrent eller svakt brent leire/silt. Analysen ble gjort ved University College London av en forsker som gjenkjente fenomenet fra tidligere arbeid med jernalderhus i England, og mente det måtte være biter av vevlodd. Mens grophuset på Foss ble tolka som en vevstue, hadde dette
huset to store ildsteder – og ble tolka som et kokhus/eldhus. Det ble datert til overgangen vikingtid/middelalder, 1000–1100 e.Kr. Ingen hele vevlodd ble funnet i eldhuset, men kanskje var dette et sted der vevlodd av leire ble laget og lagt til tørk?
Ubrent leire er et materiale som er svært skjørt, og selv om de oppsprukne vevloddene fra Foss Lian ble tatt med inn til Vitenskapsmuseet, lyktes vi ikke med å ta vare på det ene loddet som i utgangspunktet var helt. Vi var imidlertid heldigere med bevaringsforholdene på Nedre Melhus gård, hvor flere av vevloddene fortsatt var intakte da de ble funnet. For å få dem med oss til museet, renset vi dem forsiktig frem, og fikk løftet dem forsiktig, ett etter ett, over på papptallerkener, som vi videre fikk plassert i små bokser. Som støtte for vevloddene – under transport –dekket vi dem med sand etter å ha lagt plastfilm over dem. Slik ble de fraktet trygt direkte til konserveringslaboratoriet ved NTNU Vitenskapsmuseet.
Konservering av gjenstander av ubrent leire
Den største utfordringen knyttet til bevaring av gjenstander av ubrent leire, er fysisk stabilitet. I likhet med brent keramikk består slike gjenstander av leirpartikler, silt og eventuell magring. Leirblandingen har blitt tilført vann og formet til en gjenstand i fuktig tilstand, og deretter lufttørket. Fordelen med å brenne
leiren er at den høye temperaturen fører til at vannet fordamper og leirpartiklene sintrer, altså delvis smelter sammen, slik at gjenstanden får en solid og fast form som ikke kan endres på igjen. Uten brenning kan vann fortsatt trenge inn i leirblandingen og svekke strukturen, og utsettes leiren for mye vann, kan gjenstanden gå helt i oppløsning. Gjenstander av ubrent leire tar også lettere fysisk skade fordi leirblandingen holdes sammen av svake bindinger mellom leirpartiklene. Derfor ser man ofte hakk, riper, hull og sprekker i slike gjenstander.
Ettersom vevloddene fra Nedre Melhus hadde ligget lenge i jorden, hadde det lagt seg et kompakt lag med jord og sand rundt dem. Dette har bidratt til å minimere mengden vann, og enkelte av vevloddene har velbevart rund form og opphengshull. Noen av dem var også bare delvis bevart som en halvrund form med spor av opphengshull, og et var delt i to på midten, men ellers godt bevart.
Vevloddene har ligget fuktig og nedkjølt i jorden. For å unngå oppsmuldring og sprekker ved for rask tørking ble de oppbevart i tette bokser i kjøleskap i en periode etter utgraving. Deretter ble de individuelt pakket ut for gradvis tørking i konserveringslaboratoriet med kontrollert luftfuktighet. Overflaten på vevloddene ble forsiktig renset frem med tørre metoder som ikke introduserte ny fukt til leiren. Det var viktig å kunne se forskjeller i farge, konsistens og kornstørrelse for å skille den ubrente leiren fra den kompakte jorden og sanden som hadde lagt seg på overflaten.
Det ble brukt mekaniske verktøy, blant annet skalpell og børste, for å rense frem leiren uten å lage nye merker i overflaten. På grunn av den myke leiren hadde småstein og sand også gravd seg inn i leiren på noen av vevloddene, hvor de ikke kunne renses bort. Når det gjaldt de aller dårligst bevarte vevloddene, var det tydelig at leiren hadde forsvunnet, og at sand og jord var integrert i formen på gjenstanden. For å bevare formen på disse vevloddene ble sanden derfor bevart i de nedbrutte områdene.
Bilde 6: Rens av vevlodd fra Melhus Nedre. Overflaten av leiren var stort sett jevn og godt bevart, og kom tydelig frem under rens. Foto: T. Christophersen, NTNU Vitenskapsmuseet
Etter rens ble vevloddene konsolidert for å forhindre fremtidig oppsmuldring og fragmentering. Konsolidering vil si at det brukes et syntetisk middel som trekker inn i leirstrukturen og binder leirpartiklene sammen. Dette øker stabiliteten til vevloddene. Faren med å konsolidere en porøs leire er at man kan få misfarging, for eksempel ved at leiren får en mørkere farge og i verste fall et plastaktig utseende. Etter grundig research innenfor konsolideringsmidler for keramiske materialer ble det derfor valgt å bruke 7,5% Aquazol i 70:30 etanol:demineralisert vann, penslet på overflaten, fordi dette er et middel som gir et matt utseende uten misfarging. Til å lime sammen fragmenter som hadde falt fra hverandre, ble det brukt en sterk og tykk limtype, 60% Paraloid B72 i aceton innerst i bruddflaten, så 40% Paraloid B72 i 10:90 aceton:etanol. Til retusjering av bruddet ble det brukt japanpapir som på forhånd var faget for å passe til den ubrente leiren. Japanpapiret ble festet med samme konsentrasjon Aquazol som ble brukt til konsolodering for å gi en matt overflate. Med denne behandlingen skal vi trygt kunne håndtere vevloddene – uten frykt for at de vil smuldre bort i hendene på oss!
Bilde 7: Det valgte konsolideringsmiddelet hadde gode egenskaper, både med tanke på gjennomtrengning i den porøse leiren, og med tanke på det visuelle uttrykket etter tørking, da det skapte en minimal fargeforskjell. Et fragment fra et annet vevlodd av ubrent leire i museumssamlingen (T27986:108) ble brukt til å teste konsolideringsmiddelet. Foto: T. Christophersen, NTNU Vitenskapsmuseet
Sluttresultatet ble en gruppe vevlodd som nå kan innlemmes i museets samlinger, og brukes i forskning, formidling og andre aktiviteter. På denne måten har vevloddene som kanskje i utgangspunktet ikke var ment å ha noen lang levetid, blitt bevart, og de gir oss muligheten til å lære mer om en nokså sjelden gjenstandstype.
60 år med Veneziacharteret:
Restaurering av en murgård i Oslo med respekt for historie og charterets
veiledning
Wlodzimierz Fomin-Krasnopolski
Dipl. restaurator av vernet arkitektur
Takstingeniør med mesterbrev i murerfaget wlodzimierz.fomin@gmail.com
Denne artikkelen omhandler restaureringen av en historisk bygård utført i samsvar med prinsippene i Veneziacharteret, Kulturminneloven og veiledning fra Riksantikvaren Restaureringen hadde som mål å bevare bygningens autentisitet, materialbruk og historiske uttrykk, samtidig som nødvendige tiltak ble iverksatt for å sikre både strukturell stabilitet og funksjonalitet. Videre presenteres metodene som ble benyttet for å velge restaureringstiltak, samt hvordan beslutningsprosessen ble forankret i retningslinjene for bevaring av kulturminner. En helhetlig tilnærming ble vektlagt, der tradisjonelle håndverksteknikker ble kombinert med moderne restaureringsmetoder for å forlenge bygningens levetid uten at dens estetiske og historiske verdi gikk tapt. Artikkelen avsluttes med en vurdering av restaureringsarbeidet og dets betydning for fremtidig forvaltning av historiske bygningsmiljøer.
I 2024 markeres 60-årsjubileet for Veneziacharteret, et dokument som har vært et sentralt rammeverk for konservering og restaurering av kulturminner og historiske bygninger. Denne artikkelen presenterer restaureringsprosessen av en bygård i Thereses gate i Oslo, oppført i 1895 og registrert på Byantikvarens gule liste (Byantikvaren 2024). Prosjektet er et konkret eksempel på hvordan charterets prinsipper fortsatt er høyst relevante i moderne bevaringsarbeid.
Restaureringsarbeidet ble gjennomført i regi av Thereses gate 47 Sameiet, med OPAK AS som byggherrens rådgiver og byggeleder. Oslo Murmesterbedrift AS hadde rollen som hovedentreprenør, mens Elsmark Mur & Puss AS og Total Konstrukt AS fungerte som underleverandører for henholdsvis puss- og malerarbeid.
Jeg hadde gleden av å delta i restaureringsprosjektet som anleggsleder,
med et særlig ansvar for praktisk tilrettelegging og faglig oppfølging av restaureringsarbeidene. I denne rollen bidro jeg blant annet med reviderte fasadetegninger og forslag til restaureringsplan, ettersom arkivmaterialet hos Plan- og bygningsetaten inneholdt flere unøyaktigheter knyttet til etterkrigsombyggingen. På bakgrunn av historiske fotografier og tilgjengelige kilder utviklet jeg detaljtegninger av opprinnelige dekorelementer – som gesimser, vindusomramminger og ornamentikk – som grunnlag for tilbakeføring i samsvar med bygningens historiske uttrykk.
Det ble etablert et midlertidig stukkatørverksted på byggeplassen, hvor dekorfragmenter ble dokumentert, renset, satt sammen, eller støpt på nytt. Dette arbeidet ble utført parallelt med opplæring av håndverkere i tradisjonelle restaureringsteknikker. Restaureringen ble
Bilde 1: Situasjonsplan – Thereses gate 47, Oslo. Oversiktsillustrasjon av bygårdens lokalisering i sitt omkringliggende miljø. Utarbeidet av: W. Fomin-Krasnopolski. (2024)
gjennomført i henhold til prinsippene om autentisitet, reversibilitet og minimalt inngrep, slik de er formulert i Veneziacharteret, Riksantikvarens veiledere og retningslinjene fra International Scientific Committee on the Analysis and Restoration of Structures of Architectural Heritage (ISCARSAH).
Veneziacharteret regnes som et av de mest sentrale internasjonale dokumentene innen kulturminnevern (Hansteen 2020: avsn. 2). Det slår fast at konservering og restaurering ikke bare handler om å bevare opprinnelige materialer og håndverksteknikker, men også om å ivareta bygningers historiske og kulturelle betydning. Charteret ble utformet av et internasjonalt ekspertmiljø og etablerer felles prinsipper som skal gjelde på tvers av landegrenser. Samtidig gir det rom for at hvert enkelt land kan tilpasse disse prinsippene til sin egen kulturarv og nasjonale tradisjon.
Videre vil artikkelen belyse betydningen av tverrfaglig samarbeid i gjennomføringen av restaureringsprosjekter. Hvorfor er det så essensielt å forstå prinsippene for planlegging og utførelse av restaureringsarbeid?
"[ ] Det er et nasjonalt ansvar å ivareta disse ressursene som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for nålevende og fremtidige generasjoners opplevelse, selvforståelse, trivsel og virksomhet." (Kulturminneloven § 1, LOV-1978-0609-50).
Historisk bakgrunn for bygningen
Bygården i Thereses gate 47 ble oppført i 1895 og ligger med gavlene tett inntil nabobyggene. Bygningen er et eksempel på eklektisk arkitektur; en stilretning som kombinerer elementer fra ulike historiske perioder. Opprinnelig var bygningen en fireetasjes murgård med to ildsikre trapper og en bitrapp i tre. Etter en brann i 1945 ble loftet bygget ut til full etasjehøyde, noe som førte til at gesimsen ble hevet med to meter. I 1985 ble det i tillegg oppført to leiligheter med kvistvinduer på loftet. Den nåværende bygården har dermed fem etasjer, noe som er vanlig for området. Enkelte gårder i samme kvartal hadde også bakbygninger i indre gårdsrom. Bygningen er konstruert med bærende yttervegger i tegl, murt med kalkmørtel og pusset utvendig med kalkpuss. Fasaden er dekorert med gipselementer, noe som var typisk for bygårder fra denne perioden.
Et særegent trekk ved bygningens arkitektoniske uttrykk er pseudo-risalittene på både front- og sidefasaden. Disse arkitektoniske elementene, hvor deler av fasaden stikker svakt ut, skaper en dynamisk effekt og gir bygningen et mer markant og plastisk uttrykk. Gjennom årene har bygningen vært utsatt for naturlig slitasje, moderniseringer og manglende vedlikehold, noe som har ført til tap av flere arkitektoniske detaljer. I tillegg har misforståelser knyttet til arkitektens opprinnelige løsninger ført til at enkelte estetiske elementer har gått tapt eller
blitt forenklet. Opprinnelig var fasaden rubinrød, med mørkegrå gesimser og mørkebrune vinduer. Imidlertid viser fotografier fra Nasjonalbiblioteket at fasaden allerede på 1920tallet ble malt i en lysere farge som harmonerte bedre med omgivelsene.
Bilde 2: Fasadebilde før restaurering. Fasaden til bygården mot Thereses gate. Opprinnelig en fireetasjes fasade, men med en påbygd femte etasje etter brannen i 1945. Den påbygde etasjen har en tydelig forenklet utforming og mangler de opprinnelige takarkene. Foto: Ukjent
Forberedelse og planlegging
Forberedelsesfasen for restaureringen av bygården i Thereses gate 47 var avgjørende for å sikre et vellykket resultat. Prosessen startet med en grundig dokumentasjon av bygningens eksisterende tilstand, inkludert fotografisk opptak, skriftlige beskrivelser og produksjon av oppdaterte tegninger. Under gjennomføringen av prosjektet viste det seg å være nødvendig å utarbeide nye tegninger som reflekterte bygningens faktiske fasadeuttrykk. Etter brannen i 1945 ble det besluttet å bygge på en ekstra etasje, men i forbindelse med dette ble det gjort en arkitektonisk feil i opptegningen av fasaden. Denne feilen ble først avdekket underveis i restaureringsarbeidene, da ingen tidligere hadde påpekt avviket mellom arkivtegningene
og bygningens faktiske utforming. På bakgrunn av dette ble det utarbeidet oppdaterte fasadetegninger i henhold til gjeldende antikvariske retningslinjer, for å sikre et korrekt og dokumentert grunnlag for restaureringsprosessen.
Tegnearbeidet fulgte anerkjente konservatoriske prinsipper, hvor fasader og snitt dokumenteres i målestokk 1:50, og dekorelementer som gesimser og ornamenter tegnes i 1:1. Dette samsvarer med praksis i nasjonale og internasjonale bevaringsprosjekter, og er forankret i retningslinjene fra både Riksantikvaren og ISCARSAH1. Tegningene dannet et sentralt grunnlag for beslutningsprosessen i byggemøter og muliggjorde en nøyaktig og autentisk tilbakeføring av bygningens arkitektoniske uttrykk.
1 «Drawings must be prepared at an adequate scale (usually 1:50 or 1:20)… For relevant details, a scale of 1:1 or 1:5 may be needed». (ISCARSAH 2023: 6-7)
Bilde 3: Thereses gate ved Bislet. Dato 1890 til 1930. Utgiver Mittet & Co. AS/ Henriksen & Steen. Nasjonalbiblioteket.
Kunstig intelligens (KI) gir oss nye muligheter til å gjenopplive historien. Med hjelp av KI har jeg klart å forbedre og fargelegge gamle bilder, slik at de gir et mer levende inntrykk av fortiden.
Bilde 4: Dette bildet av Thereses gate fra tidlig 1900-tall har først blitt gjort skarpere og deretter fargelagt ved hjelp av kunstig intelligens. – [W. Fomin-Krasnopolski].
Nedenfor presenterer jeg historiske bilder avThereses gate, som jeg har bearbeidet ved hjelp av moderne teknologi for å bringe historien til live i farger.
Bilde 5: Oslo, Theresegate ved Bislet. Dato 1890 til 1930. Utgiver Mittet & Co. AS/ Henriksen & Steen. Kilde: Nasjonalbiblioteket.
Bilde 6: Dette bildet av Thereses gate fra tidlig 1900-tall (etter 1907) har først blitt gjort skarpere og deretter fargelagt ved hjelp av kunstig intelligens – [W. Fomin-Krasnopolski].
Bilde 7: Bybillede, Arbeiderbladet. Dato 1925 til 1935. Fotograf: Ukjent. Kilde: Nasjonalbiblioteket
Bilde 8: Dette bildet av Thereses gate fra 1925 - 1935 har først blitt gjort skarpere og deretter fargelagt ved hjelp av kunstig intelligens – [W. Fomin-Krasnopolski]
9: Oslo. Bislet. Dato 1940 til 1945. K. Harstad Kunstforlag. Kilde: Nasjonalbiblioteket.
Bilde 10: Dette bildet av Thereses gate fra 1940 - 1945 har først blitt gjort skarpere og deretter fargelagt ved hjelp av kunstig intelligens – [W. Fomin-Krasnopolski]. Bildet viser bygningen i sin opprinnelige tilstand før brannen, fortsatt med fire etasjer. Fasaden fremstår i en kremfarget tone, mens dekorelementene er lysbrune. Taket er tydelig dekket med røde takstein (antikkrødt).
De oppdaterte tegningene gjorde det mulig å forstå arkitektens opprinnelige intensjoner ved oppføringen av bygget og gjenopprette
Bilde
bygningens opprinnelige tilstand i samsvar med både de første planene og dagens bevaringsprinsipper. Det kan sies at de eksisterende tegningene avvek betydelig fra den faktiske bygningsstrukturen.
Bilde 11: Arkitekttegning av bygårdens opprinnelige takkonstruksjon. Tegningen viser de opprinnelige kobbhusene, som i sin tid muliggjorde full utnyttelse av loftsetasjen ved å gi rikelig dagslys. Vi kan også observere den opprinnelige takvinkelen på det saltaket, som ble endret ved ombyggingen etter 1945.
Arkitekt: Ukjent.
Kilde: Plan- og bygningsetaten, 1895.
Bilde 12: Arkitekttegning utarbeidet rett etter krigen. Tegningen viser planene for påbygging av én etasje gjennom et vertikalt tilbygg, samt den angitte takvinkelen for det nye saltaket. Det er verdt å merke seg at tegningen viser tredje etasje dekorert med pilastre på baser med kapiteler mellom hvert vindu. I virkeligheten var det kun bygningens venstre og høyre del, som danner pseudo-risalittene, som var dekorert med slike pilastre. Arkitekt: Wilhelm Kjelland. Kilde: Plan- og bygningsetaten, 1945.
Bilde 13: Arkitekttegning av bygårdens fasade, utarbeidet i forbindelse med ombygging av loftet til nye boenheter. Tegningen viser planene for påbygging av én etasje gjennom et vertikalt tilbygg, samt takets kjente vinkel i form av et saltak. Et interessant trekk ved tegningen er at den gjentar den samme feilaktige fremstillingen som i tegningen fra 1945. Arkitekt: Espen Eskeland, Arkitektene AS Kilde: Plan- og bygningsetaten, 1945
Bilde 14: Verifisert arkitekttegning av begge bygårdens fasader. Tegningen viser tydelig markerte pseudorisalitter på begge fasadene, samt rekonstruerte ornamenter som er tilbakeført til sitt opprinnelige utseende. Det er verdt å merke seg vindusomrammingene i femte etasje, som etterligner nyklassisistiske profiler og trolig ble tilført på 1990-tallet. Selv om disse ikke er opprinnelige elementer, har de blitt bevart som en historisk lagdeling – et uttrykk for de kontinuerlige endringene og tilpasningene fasaden har gjennomgått over tid. Tegning: W. Fomin-Krasnopolski, 2024
For å legge til rette for restaureringsprosessen ble bygningen og dens omgivelser nøye forberedt. Dette inkluderte:
• Sikring av arbeidsområdet for å ivareta sikkerheten til arbeidere og omkringliggende strukturer.
• Etablering av tekniske tiltak for å beskytte bygningens historiske substans under arbeidene.
En del av forberedelsene var en omfattende mikrobiologisk kontroll av fasaden. Basert på
funn av biologisk skade ble det iverksatt desinfeksjonstiltak, nøye tilpasset materialenes tilstand og graden av mikrobiologisk nedbrytning. Gjennom en systematisk og metodisk tilnærming til planleggingen ble det sikret at restaureringsprosjektet kunne gjennomføres i samsvar med prinsippene for autentisk bevaring, samtidig som bygningens opprinnelige materialer og teknikker ble ivaretatt.
Bilde 15 a og b: Bildet viser tilstanden bygården befant seg i før restaureringsarbeidene startet. En akkumulering av tidligere feil og uegnede inngrep hadde ført til omfattende skader, forverret av uregelmessig vedlikehold over tid. Tilstanden illustrerer tydelig behovet for en helhetlig og faglig forankret restaurering.
Restaurering av murverket
Restaureringen av murverket var en kompleks prosess som krevde en skånsom og metodisk tilnærming for å bevare bygningens opprinnelige materialer og sikre dens autentisitet. I samsvar med antikvariske prinsipper, slik de er formulert i ISCARSAH sine retningslinjer, ble det lagt stor vekt på ikke-destruktive og reversible metoder. Dette sikret at skader og forvitring ble behandlet effektivt, samtidig som inngrepene ikke kompromitterte bygningens historiske verdi.
Overflaterengjøring før restaurering
Før videre restaureringstiltak kunne gjennomføres, var det avgjørende å fjerne
forurensninger, uegnede tidligere reparasjoner og løse pusslag. Dette ble gjort ved hjelp av en kombinasjon av manuelle og mekaniske rengjøringsteknikker, tilpasset bygningens materialer og tilstand. Alle uoriginale og feilaktig utførte reparasjoner som var i konflikt med bygningens historiske estetikk, materialstruktur eller fargeharmoni, ble selektivt fjernet. Enkelte inngrep ble likevel bevart, da de representerer arkitektoniske endringer som vitner om bygningens utviklingshistorie. Under påbyggingen etter brannen i 1945 ble det opprinnelige, rikt profilerte takgesimset, med skarpe dryppkanter og klassiske konsoller, erstattet med en enkel komposittprofil (cyma reversa), som i praksis fungerer som en redusert pseudo-gesims. Etter påbyggingen ble det også etablert moderne betongbalkonger med forenklet form. Det ble derfor besluttet å ikke rekonstruere det originale gesimset, men å bevare dagens løsning som en tydelig lagdeling mellom den opprinnelige arkitekturen og det nyere påbygget. Tilsvarende ble det valgt å bevare både det enkle båndgesimset og det pseudo-frontoninspirerte feltet rundt vinduene i femte etasje, til tross for at disse ble tilført på 1990-tallet og mangler historisk forankring. Disse elementene er i dag en del av bygningens visuelle uttrykk og fungerer som vitnesbyrd om dens arkitektoniske reise. Som Vitruvius skriver: «En bygning er som et levende vesen, dens deler må formes med hensyn til helheten»2. Alle endringer, selv de som avviker fra det opprinnelige, etterlater spor –og noen ganger er disse sporene synlige arr.
2 Vitruvius, De architectura, bok I, kapittel II. Norsk oversettelse basert på engelsk utgave: https://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/Vitruviu s/1*.html
Bilde 16: Kapitel. Under restaureringsarbeidet ble det utført grundig dokumentasjon av de bevarte dekorative elementene på bygningens fasade. Dette ble gjort for å sikre et nøyaktig kunnskapsgrunnlag før eventuell rekonstruksjon, og for å bevare informasjon om original utforming, materialbruk og håndverksteknikk.
.
Sterkt nedbrutte lag av puss og løs maling ble eliminert for å avdekke et stabilt underlag og forberede overflaten for videre behandling. Rengjøringen ble utført ved hjelp av en kontrollert renseteknikk, hvor et tørt slipemiddel ble påført under justerbart trykk for skånsomt å fjerne smuss, avleiringer og saltskjolder uten å skade det originale underlaget. Ved bruk av dyser ble prosessen jevnt og sikkert gjennomført, slik at selv de mest forvitrede delene av murverket kunne bevares. Denne metoden minimerte risikoen for vanninntrenging og reduserte dermed faren for å aktivere skadelige kjemiske forbindelser, som salter, som kunne føre til ytterligere nedbrytning.
I områder med sterke forurensninger, som atmosfæriske avleiringer eller gamle malingsrester, ble spesifikke rengjøringsmidler med mykgjørende eller løsemiddelbaserte egenskaper benyttet. Disse ble påført manuelt med en myk børste og deretter nøytralisert med vanndamp for å sikre at eventuelle kjemiske rester ble fullstendig fjernet uten å skade overflaten. Dampbehandlingen ble utført med et kompakt dampapparat fra Kärcher (modell SC 1), i kombinasjon med avmineralisert vann, som
Bilde 17: Fotodokumentasjon av restaureringsprosessen ved bossverk (kvader-mur), med bruk av tradisjonell sjablongteknikk.
Foto: W. Fomin-Krasnopolski.
reduserer risikoen for saltutfelling og kjemiske reaksjoner i porøse materialer. Ved fjerning av fastsittende smuss og eldre malingsrester ble det benyttet Sto Färgborttagning F 245, et spesialisert malingsfjerningsmiddel utviklet for bruk på mineralske underlag. Middelet ble påført som en film og fikk virke i kontrollert tid, før det ble fjernet med damp under justert trykk. Prosessen ble støttet av bruk av håndverktøy fra stukkatør- og skulptørfaget, for forsiktig bearbeiding av detaljerte profiler og ornamenter uten å skade original overflate. Ved å kombinere disse metodene ble murverket renset grundig, samtidig som bygningens opprinnelige uttrykk og materialkvalitet ble bevart. Arbeidet ble utført i samsvar med antikvarisk retningslinjer for restaurering, med særlig vekt på å opprettholde bygningens autentisitet og tekniske integritet.
Utfylling og reparasjon av pussmørtel
Utfylling og reparasjon av pussmørtel er en essensiell del av restaurering av murverk, som ikke bare innebærer rensing av overflaten, men også nøye utfylling og reparasjon av skader i pusslaget. For å sikre at reparasjonene er kompatible med bygningens opprinnelige materialer og struktur, må arbeidet utføres i samsvar med anerkjente retningslinjer for bevaring av historiske murflater.
Reparasjon av pusslag bør utføres med kalkbasert mørtel, som herder hydraulisk og gir god vedheft til eksisterende murverk. For å sikre at de restaurerte pussflatene harmonerer med bygningens arkitektoniske uttrykk, er det avgjørende å etterligne den opprinnelige teksturen.
For å forhindre at mørtelen tørker for raskt og utvikler svinnsprekker, må de reparerte områdene holdes fuktige i flere dager etter påføring. Dette oppnås ved forsiktig vanning med en fin dusj av rent vann flere ganger om dagen, beskyttelse mot sterk sol og vind, samt bruk av fuktige duker eller plastfolie for å bevare nødvendig fuktighet gjennom herdingsprosessen. Kalkbaserte mørtler har en lang herdetid og krever nøye oppfølging for å oppnå varige resultater. Fordelen med disse materialene er at de lar bygningen "puste" ved å regulere fuktighet på en naturlig måte, noe som er essensielt for å unngå skader fra fuktoppbygging og saltutslag i murverket.
Riktig valg av mørtel og forsvarlig utførte reparasjoner sikrer ikke bare holdbarheten av restaureringen, men bidrar også til å bevare bygningens historiske karakter i tråd med prinsippene for vern av verneverdige bygg.
Konservering- og restaurering av bygningsdetaljer
En avgjørende del av restaureringsprosessen var restaurering og rekonstruksjon av bygningsdetaljer, som spiller en vesentlig rolle i fasadens estetiske uttrykk og historiske autentisitet. Målet var ikke å skape noe nytt, men å bevare og rekonstruere eksisterende elementer i samsvar med antikvarisk prinsipper for restaurering. Hver detalj ble dokumentert, renset og forsiktig utbedret uten å tilføre nye elementer som kunne forstyrre fasadens opprinnelige komposisjon.
Gesimsene, opprinnelig utført i jonisk stil, ble restaurert med stor nøyaktighet for å sikre at de harmonerte med bygningens arkitektoniske uttrykk. Hver del ble grundig dokumentert og analysert før arbeidet startet, og skadde eller ufullstendige partier ble restaurert. Ingen gesimser ble rekonstruert fra bunnen av med mindre det var nødvendig, noe som sikret at fasadens historiske uttrykk ble ivaretatt i tråd
med konserveringsprinsipper som vektlegger bevaring fremfor nyskaping (ETS 121 1985). For å opprettholde bygningens visuelle enhet ble de karakteristiske diamantformede gipsornamentene rundt vinduene rekonstruert. Flere av disse elementene var delvis forsvunnet eller skadet, og rekonstruksjonen ble basert på eksisterende originale fragmenter og historisk dokumentasjon. Dette sikret at de nye elementene fullt ut reflekterte fasadens opprinnelige komposisjon.
Balustradene, som utgjør en viktig del av fasadens dekorative uttrykk, ble restaurert ved hjelp av anastylose, der originale fragmenter ble renset og gjenbrukt, mens manglende deler ble rekonstruert for hånd basert på eksisterende former. Hver baluster ble analysert individuelt for å sikre korrekt proporsjon og detaljering.
Fasaden hadde gjennom over hundre år blitt endret i flere omganger, ofte med forenklinger
Bilde 19: Fotodokumentasjon av restaureringsprosessen ved diamantformede gipsornamentene rundt vinduene. Foto: W. Fomin-Krasnopolski.
Bilde 18: Fotodokumentasjon av restaureringsprosessen ved pilastrer, med bruk av tradisjonell sjablongteknikk. Foto: W. Fomin-Krasnopolski.
av restaureringsprosessen ved balustradene. Foto: W.
og restaureringer som svekket de opprinnelige klassiske formene. Mange profiler var fjernet, myknet eller redusert til det ugjenkjennelige. For å gjenopprette fasadens historiske karakter ble det i prosjektet valgt en trinnvis og skånsom fjerning av overmalinger og uegnede reparasjoner, for å avdekke de best bevarte opprinnelige strukturene. Denne metoden muliggjorde høy presisjon i kartlegging og rekonstruksjon. Totalt ble nesten femti profiler dokumentert og seks silikonformer produsert for gipsavstøpninger.
Noen nyere inngrep, blant annet fra 1990tallet, ble likevel bevart som en del av bygningens historiske utvikling. Dette er i tråd med prinsippene til Camillo Boito, som i sine restaureringsteorier vektla betydningen av å bevare og synliggjøre historiske lag.3 Gesimser, pilastre og ornamenter i bygningen er utformet i samsvar med etablerte stilidealer fra klassisk arkitektur, som dorisk, jonisk, korintisk, kompositt og toskansk orden (Gunnarsjaa 2007: s. 192–194). Disse gir retningslinjer for proporsjoner, profiler og relasjon mellom bygningsdeler, og fungerte som et nødvendige referansegrunnlag for rekonstruksjonen.4
En av de mest bemerkelsesverdige delene av restaureringsarbeidet var gjenopprettelsen og fremhevelsen av bygningens pseudo-risalitt, en sentral del av fasadens arkitektoniske uttrykk. Ved å tydeliggjøre denne formen kunne arkitektens opprinnelige visjon gjenskapes. Den fremhevede pseudorisalitten skaper en harmonisk helhet med fasaden, samtidig som den visuelt skiller seg ut fra bygningens hovedvolum. Dette gir fasaden et mer dynamisk og dekorativt preg, samtidig som det bidrar til en mer markant tredimensjonal effekt. I tillegg til de estetiske kvalitetene forbedrer denne rekonstruksjonen også romopplevelsen innvendig ved å skape en mer romslig følelse i de tilstøtende interiørene.
21: Fotodokumentasjon av restaurert jonisk kapitel over pilaster. Foto: W. Fomin-Krasnopolski.
3 Camillo Boito: “Prima Carta del Restauro” (1883). Boito anbefalte å bevare visuelle skiller mellom nye og gamle deler for å ivareta autentisitet og historisk lesbarhet.
4 Jf. Vitruvius, De architectura, og europeisk arkitekturhistorisk tradisjon for doktrinære klassiske stilarter.
Bilde 20: Fotodokumentasjon
Fomin-Krasnopolski.
Bilde
Gjennom en grundig og metodisk tilnærming ble bygningens arkitektoniske detaljer gjenopprettet på en måte som respekterte de opprinnelige materialene og utformingen. Restaureringsarbeidet fulgte internasjonale konserveringsprinsipper, der målet var å bevare så mye som mulig av den opprinnelige substansen, samtidig som de rekonstruerte elementene harmonerte med bygningens historiske og estetiske uttrykk.
Fargesetting og estetisk helhet
For å sikre at bygningens fargesetting harmonerte med dens historiske kontekst, ble arbeidet utført i samsvar med anbefalinger og retningslinjer fra fagmiljøer og institusjoner innen kulturminnevern (Grøndahl 2023). Valget av fargetoner var basert på en kombinasjon av fysiske lagundersøkelser og analyser av historiske fargeprøver. Ifølge generelle prinsipper for restaurering av eldre murfasader bør fargesettingen ta hensyn til bygningens arkitektoniske stil, tidsepoke og opprinnelige uttrykk for å bevare autentisiteten.
I stedet for å dekke fasaden med et heldekkende, ugjennomsiktig lag, ble den behandlet med en silikatmaling, som gir en naturlig dybde i overflaten og lar murverkets struktur forbli synlig. Dette skaper en mer autentisk og levende fasade som eldes harmonisk over tid. Silikatmalingens dampåpenhet sikrer at fuktighet i murverket kan migrere ut, noe som forhindrer opphopning av skadelige salter. Samtidig
binder den seg kjemisk til underlaget, noe som gir en slitesterk og værbestandig overflate. I motsetning til moderne akryl- og latexbaserte malinger, skaller den ikke av, men eldes naturlig med bygningen. Den matte, mineralaktige finishen gjør at den harmonerer med eldre bygningers arkitektoniske uttrykk og understreker de opprinnelige materialenes estetikk.
For å gjenskape bygningens opprinnelige estetiske uttrykk ble den endelige malingspåføringen utført ved hjelp av tradisjonelle teknikker som sikret en jevn fargeovergang og en overflate som samsvarer med bygningens historiske karakter. Gjennom denne metodiske tilnærmingen ble fasaden ikke bare restaurert, men også ført tilbake til sitt historiske formspråk i tråd med bygningens opprinnelige utseende.
Oppsummering av restaureringsarbeidet
Restaureringen av bygården i Thereses gate 47 var en omfattende og kompleks prosess som krevde tett samarbeid mellom spesialister innen bygningshistorie, restaurering, materialteknologi og tradisjonelt håndverk. Målet var å bevare autentisitet gjennom skånsomme, men effektive tiltak, i tråd med antikvariske bevaringsprinsipper.
Arbeidet omfattet rensing og restaurering av murverket, hvor skånsomme metoder sikret at den historiske substansen ble bevart. Skadde pusslag ble utbedret med kalkbasert mørtel,
Bilde 22: Bygningens fargesetting ble arbeidet utført i samsvar med anbefalinger og retningslinjer fra fagmiljøer og institusjoner innen kulturminnevern1
Bilde 23: Ferdig restaurert fasade. Bildet viser den frontale fasaden etter fullført restaurering. Originale detaljer er tilbakeført med høy presisjon, skadede partier er rekonstruert i tråd med historiske forbilder, og hele fasaden fremstår nå som et helhetlig uttrykk i samsvar med bygningens opprinnelige arkitektoniske karakter. Foto: W. Fomin-Krasnopolski.
nøye tilpasset bygningens opprinnelige materialstruktur. Dekorative elementer, som gesimser i jonisk stil og diamantformede vindusornamenter, ble rekonstruert for å bevare fasadens arkitektoniske helhet. Balustradene ble restaurert ved hjelp av anastylose, hvor originale fragmenter ble renset og gjenbrukt, mens manglende deler ble nøyaktig rekonstruert basert på eksisterende historiske referanser. Det var nødvendig å etablere et midlertidig stukkatørverksted på byggeplassen – akkurat som i gamle dager – for å gjennomføre rekonstruksjon, gjenskape manglende elementer og utføre anastylose direkte på stedet.
En av de viktigste forbedringene var fremhevingen av bygningens pseudorisalitt, som ikke bare styrket fasadens tredimensjonale uttrykk, men også gjenskapte arkitektens opprinnelige visjon. Den endelige fargesettingen ble utført i samarbeid med Murbyen Oslo, og fasaden ble malt med historisk korrekt silikatmaling, som sikrer en varig, dampåpen og autentisk overflate.
Gjennom denne systematiske og tverrfaglige tilnærmingen ble bygårdens historiske verdi bevart, samtidig som dens arkitektoniske kvaliteter ble gjenopprettet. Restaureringen viser hvordan vitenskapelig dokumentasjon, tradisjonelt håndverk og moderne
konservering- og restaureringsmetoder kan bidra til å sikre kulturhistoriske bygninger for fremtidige generasjoner.
Kilder
Boito, C. (1883). Carta del Restauro Presentert på IV Congresso degli Ingegneri e Architetti Italiani, Roma, 1883. Tilgjengelig på: https://www.academia.edu/11493648/Carta_ del_restauro_detta_Carta_del_Boito oppsøkt 24.09.2024.
Byantikvaren i Oslo, 2024. Gul liste, Tilgjengelig fra: https://www.oslo.kommune.no, oppsøkt 24. juni 2024.
Hansteen, Hans Jacob, 2020. Dette er kulturminnenes internasjonale grunnlov, Tilgjengelig fra: https://fortidsminneforeningen.no/aktuelt/v enezia-charteret-pa-norsk/, oppsøkt 15. Februar 2025.
Grøndahl, Christel Eline Wigen, 2023. Fargesetting av 1800-talls murgårder, Bygg og Bevar, Tilgjengelig fra: https://byggogbevar.no/pusseopp/maling/artikler/fargesetting-av-1800-tallsmurgaarder/, oppsøkt 24. juli 2024.
Gunnarsjaa, Arne, 2007. Arkitekturleksion. Abstrakt forlag AS, Oslo, 2. utgave.
ICOMOS, 1964. The Venice Charter for the Conservation and Restoration of Monuments and Sites, Tilgjengelig fra: https://www.icomos.org/charters/venice_e .pdf, oppsøkt 24. mai 2024.
ISCARSAH, 2023. Recommendations for the analysis, conservation and structural restoration of architectural heritage, Tilgjengelig fra: https://iscarsah.org/documents/, oppsøkt 15. Februar 2025.
Konvensjon om vern av Europas faste kulturminner - ETS nr. 121, Tilgjengelig fra:https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/tra ktat/1985-10-03-1, oppsøkt 15. Februar 2025.
Kulturminneloven. 1978. Lov om kulturminner (Kulturminneloven). Oppdatert 2021. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no / 24.mai 2024.
Nasjonalbiblioteket. 1890–1945. Fotografisk dokumentasjon av Thereses gate og Bislett, Tilgjengelig fra: https://www.nb.no, oppsøkt 24.09.2024.
Plan- og bygningsetaten. 1895–2024. Arkitekttegninger og byggesaksdokumenter for Thereses gate 47, Oslo kommune, Tilgjengelig fra: https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksi nnsyn/, oppsøkt 24.mai 2024.
Riksantikvaren, 2024. Veileder for istandsetting av murfasader, Riksantikvaren, Oslo.
Riksantikvaren, 2023. Kulturminnesøk, Hentet fra: https://kulturminnesok.no, oppsøkt 24. juli 2024.
1Vitruvius, 1899. De architectura libri decem Redigert av Valentin Rose. Leipzig: B.G. Teubner. Tilgjengelig på: https://archive.org/details/vitruviidearchi00 rosegoog oppsøkt 24. juli 2024.
Norske Konserves er tidsskriftet til Nordisk
Konservatorforbund –Norge
Dette nummeret er sammenfattet av:
Redaktør
Oda Grønnesby
Redaksjonsmedlemmer
Thea Pernille Bjelke
Christophersen
Karoline Sofie Hennum
Mari Bjørge
Hilde Berteig Rustan
Annonseansvarlig
Kine Bjørnsdatter Haug Skjoldli
Layoutansvarlig
Hilde Berteig Rustan