Issuu

Praksis på Nasjonalmuseet

Intervju med Tine Frøysaker

PhD forskning ved Nasjonalmuseet

R NKF-N XXIII kongress

Nytt fra konserveringsstudiet ved UiO

K ONSERVES norske

Redaktøren har ordet

Kjære leser,

2024 er på hell og årets siste Norske Konserves er ute. Vi håper alle har hatt et godt jobbår. I denne vinterens utgave kan vi presentere et intervju med Professor Tine Frøysaker, som etter nyttår går av med pensjon fra konserveringsstudiet ved UiO. I dette intervjuet får vi høre om hvordan hun fant fram til konserveringsfaget og om tiårene hun har tilbragt som malerikonservator etter. Tines avgang er en av flere endringer ved konserveringsstudiet som vil skje fremover, og førstelektor ved studiet, Douwtje van der Meulen, har vært så grei å redegjøre for disse i en tekst for Norske Konserves

NKF-DK arrangerte i høst NKFs 23. kongress, i København, med tittelen Resilience: Adapting Heritage Preservation to Future Challenges Vårt redaksjonsmedlem Hilde Berteig Rustan var til stede og har skrevet et referat til glede for oss som ikke hadde anledning til å delta. Laura Homer, ved Nasjonalmuseet, presenterer sitt forskningsprosjekt på metoder for fjerning av syntetiske fernisser fra akrylmaleri, som hun nå er midtveis i. Og til slutt har malerikonservator Tone Wolff Kalstad og gjenstandskonservator Line Flo, bidratt med en beskrivelse av deres praksisopphold ved Nasjonalmuseet i år.

Så vil vi takke alle som har bidratt til dette nummeret, og ønske alle NKF-Ns medlemmer et godt nytt år!

Neste frist for innsending av bidrag er 1. april. Hvis du sitter inne med noe du ønsker å formidle, er du mer enn velkommen til å sende oss en mail om det. Det kan være prosjekter du har vært med på, noen utfordrende oppgaver eller givende samarbeid. Ferdige konserveringsprosjekter, forskningsprosjekter, refleksjoner, anbefalinger og alt som bidrar til et styrket fagmiljø er ønsket. Vi ønsker oss også referater fra møter, seminarer og kurs

Vennlig hilsen, Oda Grønnesby

Vilde

Oda Grønnesby

Praksissemester ved Nasjonalmuseet

Tone Wolff Kalstad og Line Flo

Nytt fra konserveringsstudiet ved Universitetet i Oslo (UiO) ved konservator og programleder

Douwtje van der Meulen

Acrylic and PVAc varnishes: Ongoing PhD research at the National Museum of Art, Architecture and Design

Hilde Berteig Rustan

Norske Konserves (NK) er tidsskriftet til Nordisk Konservatorforbund – Norge (NKF-N). I NK informeres det blant annet om konserveringsrelevante kurs, konferanser, seminarer og prosjekter, samt ulike hendelser i regi av NKF-N. Tidsskriftet er ment å bidra til økt informasjonsflyt på tvers av institusjoner, samt brobygging mellom konservatorer og eksterne aktører relevante for kulturminneforvaltning.

Redaksjonen til Norske Konserves tar imot artikler relatert til konservering, men forbeholder seg retten til å avvise, redigere, forkorte eller plassere artikler i en annen utgave enn den førstkommende.

Norske Konserves utkommer to ganger i året. Frist for innlevering er 1.april og 1. oktober.

Bidrag til tidsskriftet kan skrives på norsk, svensk, dansk eller engelsk. Teksten leveres som word-fil uten formattering. Be gjerne redaksjonen om mal for artikler eller se denne på NKF-N sine nettsider (www.nkf-n.no). Alle bidrag skal korrekturleses før innsending.

Bilder, illustrasjoner, tabeller og annonser sendes som separate tiff-, jpg- eller pdf-filer med minimum 300 dpi. Filene bør ikke sendes i mindre format enn de ønskes presentert.

E-post norskekonserves@nkf-n.no

Annonsepriser

Helside: kr. 5500,-

Halvside: kr. 4500,-

Kvartside: kr. 3000,-

Redaktør

Oda Grønnesby

Redaksjonsmedlemmer

Thea Pernille Bjelke Christophersen

Karoline Sofie Hennum

Mari Bjørge

Hilde Berteig Rustan

Annonseansvarlig

Kine Bjørnsdatter Haug Skjoldli

Layoutansvarlig

Hilde Berteig Rustan

Foto omslag: Vilde Marie Dalåsen

ISSN 2535-7018

Styret 2024

Styreleder

Vilde Marie Dalåsen

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

E-post: styreleder@nkf-n.no

Nestleder

Stina Ekelund Erlandsen Museumstjenestene i Rogaland E-post: styret@nkf-n.no

Medlemsdatabase

Marit Lehne Oslo kommunes kunstsamling

E-post: styret@nkf-n.no

Kasserer

Ingrid Fitje Apneseth Romsdalsmuseet

E-post: styret@nkf-n.no

1.vara

Ivonne Geisler

Trondheim kunstmuseum/MIST

E-post: styret@nkf-n.no

Styremedlem

Ingrid Skard Skomedal KORO

E-post: styret@nkf-n.no

Styremedlem

Lise Chantrier Aasen Arkeologisk museum, UiS E-post: styret@nkf-n.no

E.C.C.O. representant

Ekaterina Pasnak Papirkonservator NKF-N E-post: pkonserv@broadpark.no

Representant i FORK

Stephanie Backes Frilanskonservator

E-post: info@malerikonservator-nordnorge.com

Andre verv 2024

Vurderingskomité

Elizabeth Peacock

Institutt for arkeologi og kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet

E-post: elizabeth.peacock@ntnu.no

Douwtje van der Meulen Konserveringsstudiet, Universitetet i Oslo

E-post: d.l.van.der.meulen@iakh.uio.no

Simon Mawdsley

Kunstsilo

E-post: simon.mawdsley@kunstsilo.no

Valgkomité

Inga Vea

Stiftelsen Lillehammer museum

Juliane Derry Østfoldmuseene

Representant i redaksjonen MoK

Marie Kleivane

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

E-post: marie.kleivane@nasjonalmuseet.no

Webredaksjonen E-post: webben@nkf-n.no

Kristine Y. Amundsen (leder) Astrup Fearnley Museet og selvstendig næringsdrivende

Inger Blichfeldt Bjerke Universitetslektor BA konservering, UiO

Ina Therese Michaelsen Student

Tone Wolff Kalstad Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

Mari Bjørge Oslo Kommunes Kunstsamling

Lederen har ordet

I podcasten «Reading the art world» nevner museumsrådgiveren András Szántó at under korona gjenoppdaget vi mennesker at det faktisk er mulig å roe ned tempoet i hverdagen. Men at vi i dag ser mer og mer tendens til at vi har begynt å løpe på den evigvarende tredemøllen igjen. Denne kommentaren resonnerte sterkt i meg, etter et travelt år og særlig travel høst. Det skjer mye på alle kanter, og det virker som om alle er passert aktivitetsmengden pre-korona. Og synlig aktivitet er et mål for styret i NKF-N også, at det skal skje mye. Hvert fall til et visst punkt (vi gjør det tross alt på frivillig basis).

Styret i NKF-N er alle travle mennesker, men likevel prøver vi å ta oss tid til å arrangere aktiviteter for våre medlemmer og følge opp viktige saker som konservatorenes sakspersoner. Vi har sendt inn innspill til SSB til oversettelsen av NACE, og til Riksantikvaren om bevaringsprogrammet. Vi jobber også med planlegging av ulike arrangementer, samt å representere NKF-N på ulike arenaer. I høst var styreleder Vilde på NKF Kongress i Danmark, vara Ivonne Geisler på fagseminar om kirkeløftet i Trondheim og styremedlem og FORK-representant Stephanie Backes på Riksantikvarens høstseminar om kulturarv og beredskap.

Noen ganger må vi se på helheten og lønnsomheten til de ulike tingene vi i styret gjør og revurdere om det er ting som vi kan gjøre annerledes eller bedre. I høst har vi revurdert vårt årlige høstmøte som pleier å ta plass i Oslo-regionen i november, og som resultat er høstmøtet avlyst. Det betyr derimot ikke at ingenting vil skje: styret har bevilget flere penger til regionallagene med oppfordring til regionallagslederne om å arrangere noe for deres medlemmer, enten om det er faglig,

sosialt eller begge. I tillegg jobber vi med å ha et faglig webinar, slik at alle medlemmer i hele landet kan ha nytte av dette. På denne måten håper vi at NKF-N klarer å tilby faglig innspill og sosiale møtearenaer til flere av våre medlemmer enn det vi har gjort tidligere. Gi oss gjerne tilbakemelding om hva dere synes om dette.

Nå som utstillinger er kommet opp (eller ned), diverse rapporter er skrevet og året snart er omme, så kommer en oppfordring til alle om å roe ned tempo for et lite øyeblikk og ta seg tid til å lese igjennom Norske Konserves artikkel for artikkel. Det er en av de få publikasjonene hvor konservatorer kan ta i bruk norsk fagterminologi, og lese og skrive faglige artikler på norsk - i tillegg til å få en liten oppdatering om hva som skjer rundt omkring i landet. Det er noe som er verdt å ta vare på.

God lesing, Vilde

The sky is the limit: Intervju med Tine Frøysaker

Oda Grønnesby Malerikonservator

Oslo Kommunes Kunstsamling

Professor i malerikonservering ved konserveringsstudiet, Tine Frøysaker, går av med pensjon fra Universitetet i Oslo (UiO), etter 20 år som ansatt der. Karrieren har vært lang: Fra å ha svennebrev som bygningsmaler, gikk hun videre til universitetet for å studere arkeologi og kunsthistorie. En stor nysgjerrighet for det materielle utviklet seg, og i 1985 ble hun tatt opp som elev ved Riksantikvarens atelier. Her ble hun siden ansatt som konservator og fulgte også etter da NIKU ble opprettet i 1994. I 2002 disputerte hun med sin doktoravhandling «The Church PaintingsofGottfriedHendtzschelinNorway - PastandFutureConservation» i Gøteborg, og gikk siden inn i en forskerstilling i NIKU. Karrieren ved UiO startet da hun ble oppringt i forbindelse med at det skulle etableres et masterstudium i malerikonservering. Frøysaker var på den tiden den eneste i Norge med PhD i malerikonservering (og for øvrig, fra 2011, også Norges første kvinnelige professor i malerikonservering). I januar 2025 har hun jobbet hele førti år i tre ulike statlige institusjoner, men det hele begynte altså med det håndverksfaglige og utviklet seg derifra:

Ja, før jeg begynte hos Riksantikvaren, så tok jeg svennebrev som bygningsmaler. Og så hadde jeg en cand. mag. bestående av arkeologi grunnfag, kunsthistorie mellomfag og grunnfag i etnologi og «læren om menneskene i og mellom husene». I arkeologien var de mye mer metodeorienterte enn i kunsthistorie og derfor gikk det på denne tiden opp et lys for meg da jeg begynte å forstå mer om teori og metode. På kunsthistorie ble det alltid vist mye bilder, og jeg satt ofte og lurte på hvordan disse bildene så ut på baksidene og på hvordan de hadde blitt laget. Vi var en uke i Roma med Gunnar Danbolt og han viste oss flere restaurerte kunstverk, og

det var en øyeåpner for meg. Der hadde jeg en sjelsettende opplevelse i en kirke med en komplett mosaikk. Danbolt fortalte at denne hadde blitt restaurert og om hvordan de tenkte da dette ble gjort. Plutselig kunne jeg se alle retusjeringene, selv om jeg ikke så dem til å begynne med. Den opplevelsen får jeg fremdeles gåsehud av å tenke på og da var liksom retningen staket ut for meg. I tillegg så hadde jeg, da jeg gikk på yrkesskolen, en lærer som drev en antikvitetsbutikk ved Bislet. Han fortalte meg om Riksantikvarens restaureringsatelier og at det eksisterte en konservatorforening; NKF-N. Da jeg fant ut om dette, oppsøkte jeg et møte, og ved de to første møtene jeg var på så var det noen som la frem sine diplomarbeider. Dette gjorde at jeg var godt forberedt da jeg selv skulle på intervju hos Riksantikvaren. Både det at jeg hadde orientert meg godt og at jeg hadde en bakgrunn med både teori og praksis, var en kjempefordel. Da var det over 90 søkere og vi var to som ble innstilt til de to utlyste stillingene. Dette ble mitt gullkort inn i konservering. Det var altså den læreren som fortalte meg at konservatorene reparerte kirkekunst, som åpnet døren, og det at jeg fant fram til NKF-N og begynte å gå på møtene deres som var veien inn for meg.

Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i deler av det du forteller. Altså i den erfaringen med å finne ut at det faktisk går an å jobbe med å «reparere kunst» og at kunst i det hele tatt blir ødelagt. Men er det mange studenter i dag som har den samme praktiske bakgrunnen? For min egen del kan jeg ikke si at jeg hadde det. Jeg kom selv nærmest rett fra videregående og inn på universitetet.

Nei, det tror jeg ikke. Jeg synes de kan mindre håndverk. Jeg har opplevd flere ganger at nye

masterstudenter ikke har særlig mye erfaring med verktøy. I tillegg har flere en forventning om at det kun skal arbeides med billedsiden, når vi i realiteten jobber med baksidene også.

Er det slik at du synes dette er noe som mangler og at søknadsprosessen burde legges opp på en annen måte?

Jo, men på universitetet så kan det ikke forlanges at folk skal kunne bruke verktøy, for eksempel. Og sjeldnere og sjeldnere, så har de tatt i et verktøy. De kan ha en del erfaring med tegning og maling, men at det også handler mye om helt tradisjonelle verktøy og hvordan de brukes, det er det noen som blir overrasket av. De vokser kanskje ikke opp i hjem hvor det er vanlig å reparere ting. Men siden konservering er et universitetsfag, så kan vi ikke undervise i noe som undervises på yrkesskolene. Vi kan ikke forlate universitetsrammene.

Vil du si at dette er et tap? For i det store og hele, anses det som en vinning å flytte konserveringsfaget inn på universitetene, men har man samtidig tapt noe?

Absolutt. Og det synes jeg var en kjempefordel med den gamle undervisningen, selv om vi hadde for lite teori hos Riksantikvaren. Vi ble kastet ut i alt mulig og man lærte seg fort å ikke være særlig redd. Jeg husker jeg klatret veldig høyt opp i et stillas, til et middelalderkrusifiks i en kirke, og da jeg kom opp dit så tenkte jeg at her må jeg verken hoste eller nyse, for da detter malingen av. Det var en rar opplevelse, for jeg visste ikke at maling kunne være så løs og likevel såvidt henge der. Så jeg fikk noen slike overraskelser de første årene om hvor nedbrutt ting kan være, men fremdeles se ganske ok ut på avstand. Jeg har hatt en veldig stor glede av all den praksisen vi hadde, for vi gjorde veldig mye rart. I tillegg gikk jeg på ulike kurs hvor det ble lært bort ådring, marmorering, å trekke streker og å male med sjablong – mange av de dekorasjonsteknikkene som har vært uendret siden middelalderen. Men jeg vet ikke om slike kurs finnes lengre. Ellers så kunne vi jo anbefalt våre søkere å ta dem.

Hvordan var overgangen til en undervisningsjobb?

Den var stor. For det første skulle jeg lage et studium og jeg måtte lage pensumlister. Alan

Phenix hadde laget hovedoverskriftene for undervisningen med et kurs i strukturelle behandlingsinngrep, som skulle være lengst og gå over to semestre, og et kurs i rensing og ett i visuell reintegrering. Jeg hadde dette som utgangspunkt, og måtte finne litteratur til studentene. Dette har jeg gått bort fra senere fordi jeg mener at masterstudenter må lære seg å finne litteratur på egenhånd fra dag én. Jeg måtte også lage undervisningsplaner og hadde ¾ år på å forberede dette før det første kullet skulle starte. I tillegg måtte vi bestemme hva slags opptaksprøver de skulle få og hva vi kunne kreve av dem der. Og så måtte jeg ha ferdige forelesninger. Da jobbet jeg enormt mye for å få gjort ferdig dette, i form av overheads og diasbilder som jeg byttet mellom. Og selvfølgelig, jeg måtte finne ut hva jeg skulle undervise, hva jeg skulle trekke frem og hva jeg skulle vektlegge. Jeg tror aldri jeg har jobbet og lest så mye før, og jeg leste nok mer faglitteratur den gang enn da jeg tok doktorgraden.

Og så tenkte jeg på hva jeg syntes var viktigst at en som skal bli malerikonservator både gjør, tenker og skriver, i tillegg til hvordan de leser bilder og gjør seg kjent med et maleri. Og jeg har «hjernevasket» alle mine studenter med spørrepronomenene. Svarer man ut disse, så får man en god oversikt. Og selv om noen kanskje synes det høres rart ut i begynnelsen, så skjønner studentene etter hvert at det er en måte å få kontroll på.

Hadde du en klar strategi da du begynte å undervise?

Ja, jeg tenkte at nå skal de lære alt det som jeg savnet i min egen undervisning. Og så tenkte jeg at jeg må forsøke å motivere dem til å få mer praksis utover de timene vi hadde til rådighet. Men det handlet mest om at de skulle lære ting jeg mente at jeg selv burde ha lært da jeg var elev.

Hva var det?

Det var å formulere seg i forhold til disse tre hovedbolkene av undervisningen, altså strukturelle behandlingsinngrep, rensing og visuell reintegrering, og å orientere seg i litteraturen i større grad. Samtidig var det mye i den utdannelsen jeg har som også var veldig bra, og det ville jeg også ha med, selv om det måtte foregå på mye mer komprimert tid ved

UiO. Jeg gjorde meg mange tanker og diskuterte mye med andre.

Har denne strategien endret seg nevneverdig eller har dette vært konsekvent?

Det har endret seg litt, blant annet fordi jeg alltid har lest mye og prøvd å revidere undervisningsopplegget. Jeg har på mange måter hatt nesten de samme forelesningene og forelesningsrekkene, men innholdet er endret. Men overordnet har det vært det at studentene skal lære det jeg ikke lærte, men som jeg burde ha lært. Jeg husker veldig godt hva jeg lærte og hva jeg ikke lærte, men samtidig er jeg veldig glad for den utdannelsen jeg fikk hos Riksantikvaren, hvor jeg også jobbet med flinke folk som jeg lærte utrolig mye av.

Var det mange søkere på det første masterkullet?

Ja, men det var ikke der det var flest søkere. Bachelorstudiet ble opprettet før jeg begynte, og de studentene som gikk der fikk vite at det skulle komme et masterstudium og var ganske motiverte. Jeg har vært med på å utdanne mellom 50 og 60 malerikonservatorer, og det er veldig ulikt hvem jeg husker og hvorfor. Det har aldri skjedd at det er noen jeg ikke har husket, men så har jeg alltid hatt mange gode studenter. Og det som er den største gleden med å være lærer er å se at når studentene starter, så har alle ulike grunnlag hvor de kan ulike ting, men de kan ikke så mye om konservering. Etter hvert som man foreleser og veileder skrivingen, så legger man merke til hvordan ting begynner å falle på plass og hvordan de i løpet av de to årene forandrer seg. Noen forandrer seg veldig mye, men alle blir universitetsutdannede og det er noe helt annet enn når de starter. De snakker annerledes, de tenker annerledes, de formulerer seg annerledes og oppfører seg til dels også annerledes. Selv de mest sjenerte, våger etter hvert å snakke i plenum og blir mer selvsikre. Det er en slags oppvåkning som er helt fantastisk å være vitne til. Det er det som gjør at man holder ut som lærer, at man ser at denne endringen skjer. Også det å ha stipendiater er veldig givende. Da jeg selv tok doktorgrad, endret mitt syn på konservering seg ganske radikalt. Det er det som skjer hos en PhD-student; de blir jo så flinke. Og jeg blir så stolt. Den gleden veier opp for veldig mye som irriterer meg. På bachelornivå skjer det nok ikke like mye med folk, for de er litt overveldede, men å veilede på master- og

doktornivå er veldig gøy. Jeg ser jo også at noen, og da særlig fra de tidligere kullene, har hatt veldig gode norsklærere, men akkurat dette varierer. Det er fint å ha kunstfagbakgrunn når man starter, men det er også veldig fint å ha hatt en norsklærer som har holdt litt tak i deg.

Selv tok jeg et årstudium i litteraturvitenskap før jeg peilet meg inn på konserveringsfaget, og opplevde at jeg i løpet av det året knakk noen koder som gjorde at jeg var mye bedre forberedt da jeg begynte på bachelor i konserveringsstudiet, enn om jeg hadde kommet dit rett fra videregående. Hvordan synes du overgangen fra videregående skole til universitetene er i dag?

Jeg tror overgangen fra videregående skole til universitetene er mye større nå enn før, og jeg synes den begynner å bli for stor. Jeg skjønner at mange kan slite, men på universitetet kan vi ikke forelese på videregående nivå, det har vi ikke lov til. Det er enkelte som har foreslått at de kunne lære å drive et atelier for eksempel, eller å sette opp budsjett og slike ting. Dette undervises på et nivå som er mye lavere, så om man vil lære seg det, så er det bare å ta et kveldskurs. Vi kan ikke trekke inn slike ting i utdannelsen selv om noen hadde ønsket seg det. Alt det vi gjør må være på universitetsnivå. Med unntak av skrivingen - der føler jeg at vi oftere og oftere må starte på videregåendenivå.

På hvilke måter har du sett at vilkårene for faget vårt her til lands i Norge har endret seg?

Det er i alle fall blitt opprettet veldig mange flere konservatorstillinger. Majoriteten av de jeg har utdannet har jobb, eller de driver selv. Og så mange jobber fantes ikke før, så villigheten til å ansette fagfolk som oss har endret seg. Museene ser at de faktisk har noen å ansette. Det har overrasket meg, for det var ikke mange museer som hadde konserveringsfaglig ansatte da jeg begynte å undervise. Det er en gledelig utvikling. Men så tenker jeg at det er opp til hver enkel av disse nyutdannede som får jobb på et museum som kanskje aldri har hatt konservator før, å forme den jobben selv. Det krever en kraftig innsats. Det er også veldig opp til den enkelte, hva man gjør en museumsjobb til og de ulike museene drives veldig forskjellig. Museene har likevel skjønt at her er det en yrkesgruppe som

trengs Men vi kunne nok også drevet mye mer med formidling av yrket.

Og hva med vilkårene for konserveringsstudiet? Dere fylte jo nylig 25 år, er det stor forståelse for faget høyere oppe i universitetssystemet?

Det er veldig avhengig av instituttlederne og nå har vi en som er veldig god, men vi har ikke alltid hatt noen som fungerer for oss. Da vi fikk Erling Sandmo som forskningssjef, var det en åpenbaring. Han ringte til den forrige direktøren ved Munchmuseet og sa at det finnes ikke noen doktorgrad i konservering av Munchs malerier og spurte om vi ikke burde samarbeide for å finne finansiering til en stipendiatstilling. Han gikk ut og prøvde å trekke i trådene. Så plutselig fikk vi altså en forskningssjef som ville gjøre noe for oss. Noëlle fikk sitt Forskningsrådsprosjekt, og da hadde jo også Aulaprosjektet pågått en stund. Erling satte seg inn i hva vi gjorde og hva vi ville. Så vi har altså opplevd å være i en situasjon hvor vi ikke ble jobbet for, og så plutselig få en person i ledelsen som begynner å røre rundt i grytene slik at ting begynte å skje.

Vi har jo også fantastiske gjestelærere. Jeg sa veldig tidlig ifra om de tingene som masterstudentene måtte lære, men som jeg ikke kunne undervise i. Da var det penger til å ansette gjestelærere. Nå er denne finansieringen skrudd igjen og det er en av grunnene til at jeg ikke lenger vil fortsette. UiO prioriterer annerledes, og alt skal nå undervises av den faste staben. Men jeg kan ikke undervise i for eksempel conservation science. Jeg samarbeider masse med dem, men jeg kan ikke undervise i dette.

Hva skal du gjøre nå?

Charlotte Wiik (kunstforvalter ved uio, red. anm.) vil at jeg skal fortsette med arbeidet i aulaen. Vi har planer for sommeren 2026. Da skal neste masterkull være med og de skal tilstandsvurdere Solen igjen, og eventuelt konsolidere. Vi har gjort det samme hvert fjerde år, og det har vi tenkt at skal fortsette. Jeg synes aulamaleriene er noe av det viktigste som universitetet eier. Og så skal vi ha en komite hvor vi diskuterer tiltak. Så dette slutter jeg ikke med. Nettsiden til aulaprosjektet beholder jeg også. Vi driver jo fremdeles og publiserer litt, og det legges på dette nettstedet. Så er jeg med i et spansk

prosjekt sammen med Francesco Caruso og det får sannsynligvis forlengelse ut neste år. I tillegg er jeg med i et portugisisk prosjekt på polykrom skulptur fra middelalderen. Vi har gjort en del arbeid i år, og vi kommer til å få mye etterarbeid. Jeg er også på advisory board i Noëlles femårige prosjekt, og jeg skal være med på noe av feltarbeidet, akkurat slik som jeg elsker. Så fremover skal jeg bare gjøre de morsomme tingene.

Nå er jeg 67 år og har vært 40 år i tre fulltidsstillinger i staten og jeg tenker man må trekke seg mens man fremdeles er nær toppen Jeg er veldig fornøyd med denne timingen og har også en veldig grei instituttleder. Jeg beholder nøkkelkortet mitt, adgangen til biblioteket og jeg får IT-hjelp. Studiet skal jo også flytte opp på Blindern, og da får jeg adgang dit også Da skal konserveringsstudiet være i Bonnevie-huset.

Betyr denne flyttingen at man på sikt også kan gi bachelorstudentene mer praktisk opplæring?

Flyttingen handler om noe helt annet, så det spørs. UiO og Eiendomsavdelingen vil ikke bruke så mye penger, og praksisundervisning er veldig dyrt. Men den flyttingen tror jeg blir veldig bra.

Hvilken fremtid spår du for konserveringsstudiet ved Universitetet i Oslo? Er det en lysende fremtid eller blir det litt motbakke også?

Nei, jeg tror det kommer til å gå bra. Jeg er jo så ekstremt heldig å ha kollegaer som Noëlle, Douwtje og Jerrod, som nylig begynte i en stilling på gjenstandskonservering. Noëlle og Douwtje er utdannet ved UCL og Jerrod ved universitetet i Cardiff, og begge er utmerkede utdannelser. Dette er flinke folk. Jeg har vært kjempeprivilegert og veldig heldig. Jeg har hatt kollegaer som virkelig har utvidet min horisont, og som jeg har gode relasjoner til. Og det de liker, som jeg kan bidra med, er at jeg har mye lenger erfaring enn dem. Og som Francesco sier: han liker de problemstillingene jeg kan knytte til et kunstverk, for det kan ikke han som kjemiker. Han er nede i atomene og molekylene og der er jo ikke jeg. Jeg er i konteksten. Så vi fortsetter å samarbeide og publisere sammen. Det vil jeg jo ikke slutte med. Og det er ikke det at jeg ikke vil ha studenter, men jeg vil ut av undervisningen

fordi den binder opp mye mer tid enn hva jeg får godskrevet. Jeg fortsetter å forske som emeritus og jobbe litt som rådgiver på aulaprosjektet. Men jeg skal ikke ha ansvar for studenter, jeg skal ikke undervise og jeg skal ikke være veileder for masterstudenter.

Hvordan tror du ting kommer til å forandre seg i fremtiden?

Jeg tror at museene kommer til å forandre seg og at flere konservatorer kommer til å ta doktorgrad, forske og hente inn eksterne bevilgninger for å finansiere denne forskningen.

At museene kommer til å forandre seg i sin faglighet?

Ja, fordi konservatorene som jobber der kommer til å bli bedre og bedre utdannet fordi det blir enklere å ta doktorgrad etter hvert. Nå får vi noen stipendiatstillinger, særlig i forbindelse med Noëlles prosjekt. Vi vil få en stipendiatstilling ved UiO omtrent hvert andre år. Gruppen med PhD kommer til å øke og de vil finne på nye og mer interessante ting. Fordi de har lært noe annet eller de har lært noe mer, så jeg tenker at det kommer til å gå bra fordi det er store verdier som står på spill. Museene kommer også til å lære dette. Så jeg er optimistisk, men når jeg ikke får lov til å ha gjesteforeleserne ‘mine’ lengre, da blir det ikke så bra som jeg vil ha det og derfor vil jeg slutte å undervise.

Har du noen minner fra karrieren som skiller seg ut?

Ja, jeg nevnte jo dette med mosaikken i kirken i Roma og at dette gikk igjennom marg og bein. Og så har jeg besøkt og hospitert ved mange museer hvor jeg har vært hos konservatorene og sett hva de gjør. Det åpner seg en del dører når man jobber med undervisning. Jeg har jo opplevd mye spennende i forhold til kunstverk og hva konservatorene har vist meg og hvor jeg har tenkt med glede på at jeg har verdens beste yrke. Og så har jeg vært mye på kongresser, men det begynner jeg å bli litt lei av I tillegg har enkelte studenter satt dype spor, både på master- og PhD-nivå, og som jeg fryder meg over når jeg tenker på dem. Så jeg har hatt det utrolig gøy. Jeg synes noe av det flotteste man kan drive med, det er malerikonservering. Så jeg kommer ikke til å slippe taket helt, men jeg

kommer til å være mye mer selektiv. Sønnen min har faktisk foreslått å lage atelier i garasjen min, men det er jo ikke det jeg vil. Jeg vil jobbe tverrfaglig og i team, fordi det opplever jeg som veldig berikende. Og jeg kan jo ikke sitte med middelalderskulptur og mikroskop der ute i garasjen.

Hva med milepæler eller høydepunkter, eventuelt nedturer i karrieren?

Jeg må si at det å ha en instituttleder som ikke brød seg om vårt fag var vanskelig. Da måtte vi ha en sterk indre motor på å finne motivasjon. Å ha en dårlig sjef, det passer jeg innmari dårlig til. Jeg kan være litt krigersk og kan velge konfrontasjon, og det er ikke alltid smart. Men jeg har også hatt noen helt fantastiske ledere, og det at jeg har de kollegaene jeg har, det har brakt masse glede. Også det å kunne stille spørsmål som hvordan er dette maleriet malt og hvorfor ser det slik ut nå. Hva har skjedd her. Jeg har et dypt engasjement i faget og spesielt enkelte deler av det. Og det at jeg har vært kjempeheldig med kollegaer både her, ved NIKU og hos Riksantikvaren. Så høydepunktene handler kanskje mer om folk og samarbeid enn om kunstverkene. Og jeg vet ikke om jeg hadde passet til noe annet heller. Jeg synes at jeg har kunnet gjøre veldig mye forskjellig og at jeg har fått mange muligheter. Jeg slutter ikke fordi jeg er lei.

Avslutningsvis, om vi løfter blikket. Hva er det viktigste en konservator gjør? Og i fremtiden, hvordan skal vi jobbe for å bare bli bedre og enda dyktigere i det vi holder på med?

Vi må jobbe internasjonalt og følge med på faglitteraturen. Og så må konservatorene melde seg på de offentlige diskusjonene. Vi trenger noen som orker å jobbe i alle disse sosiale mediene, og det tror jeg kommer. Det kommer helt sikkert i utlandet først, men jeg håper at vi tar det opp i oss og jobber på flere plattformer også her til lands. Det tror jeg er kjempeviktig.

Og den viktigste jobben konservatorer gjør?

Det å kommunisere hva konservering er og hvorfor det er behov for dette, det må ut. Det må bli et større budskap for det vil kunne generere mer penger, interesse og innflytelse. Og så har jeg et håp om at videregående skole endres og bedre forbereder folk til

universitetsstudier. Det mener jeg er kjempeviktig, og jeg tror det kommer til å skje også. Min erfaring er at man må tørre å gå litt utenfor boksen sin og melde seg på samtaler selv om man kanskje ‘bare’ jobber backstage på et museum. Jeg tror vi trenger flere som føler at de kan overskride de stengslene som man føler at blir satt, og kanskje begynner å stille litt nye og andre spørsmål som også er mer tverrfaglige. Jeg tror «the sky is the limit», men at det trengs folk som ikke lar seg stanse av det dagligdagse og ordinære. Og at museene endres litt. Men nå blir det flere og flere konservatorer, så nå må vi kunne begynne å påvirke mer. Med begeistring, for

det gir så mye energi. Så jeg kan ikke skjønne hvorfor dette ikke skal gå bra.

Nettlenker

Aulaprosjektet:https://www.hf.uio.no/iakh/ english/research/projects/aula-project/ index.html

Enclosure:https://enclosure-project.eu/

Medievalcolours:https://sites.google.com/ fct.unl.pt/medieval-colours/home

NIKU undersøker, behandler, forsker på og gir råd om kunst, interiør og bygninger

Våre tjenester omfater blant annet rådgivning, tilstandsvurdering, konserveringsbehandling og fargeundersøkelser av:

• malerier

• historiske interiør

• veggdekor

• kirkekunst

• muralmalerier og mosaikk

• moderne kunst og samtidskunst

www.niku.no

Praksis på Nasjonalmuseet våren 2024

Bilde 1: Oppakning av ‘Historja’. Foto: Nasjonalmuseet/ Ina Wesenberg

Line Flo

Gjenstandskonservator

Arbeidssted: Nasjonalmuseet/Kulturhistorisk Museum/privatprakstiserende Epost-adresse: Line.flo@peccator.no

Tone Wolff Kalstad

Malerikonservator

Arbeidssted: Nasjonalmuseet E-post adresse: tonewk@gmail.com

Å få muligheten til å fullføre masterutdanningen i henholdsvis maleri- og gjenstandskonservering med et praksissemester hos Nasjonalmuseet for arkitektur, kunst og design, må sies å være en reell gulrot i enden av et langt og intenst studium. Etter fem års fullført bachelor- og masterutdanning ved Universitetet i Oslo var

det endelig tid for å teste ut kunnskapen i arbeidslivet.

Det var ikke uten ærefrykt at to ferske konservatorspirer møtte opp til første dag i de fantastiske konserveringsatelierene på Aker Brygge en mandag morgen i februar.

Bilde 2: Dokumentering av arbeidet av kommunikasjonsavdelingen. Foto: Line Flo

Praksissemesteret ble preget av en varm mottakelse og en rekke spennende og utfordrende oppgaver. Arbeidet med den enestående og mangfoldige samlingen som Nasjonalmuseet forvalter, i kombinasjon med muligheten til å observere og lære fra et av Norges ledende konserveringsmiljøer, utgjorde en viktig og høyt verdsatt erfaring.

Seksjonen for konservering ved Nasjonalmuseet er organisert i ulike spesialiseringsområder, der konservatorene med ansvar for de forskjellige materialgruppene arbeider i dedikerte atelierer. Tone gjennomførte sin praksis hos malerikonservering, mens Line fordelte sin praksis mellom gjenstands- og tekstilkonservering.

Begge fikk delta i montering av utstillinger som åpnet i lyshallene i løpet av våren. Line startet oppholdet med monteringen av utstillingen

“Sylkvasse sting” av Britta Marakatt-Labba, som førte til mange interessante refleksjoner rundt håndtering av urfolkskunst, samtidskunst og kunst med sterke politiske budskap. Tone fikk i løpet av oppholdet delta i monteringen av både “Mark Rothko. Malerier på papir” og “Hun blir Anna-Eva Bergman”. Utstillingene besto av en stor andel innlånte verk og hadde kurérer til stede fra store, internasjonale institusjoner samt mindre lokale museer gjennom hele monteringsperioden. Utstillingsarbeidet bidro til innsyn i hvordan utstillinger av denne magnituden blir til. Det var lærerikt å se hvor tett konservatorene jobber med de andre faggruppene på museet og de eksterne kurérene, og hvor avgjørende dette samarbeidet er for å gjennomføre utstillinger med den høye profesjonaliteten som preger Nasjonalmuseet. Samspillet mellom de mange ulike faggruppene ved museet ble blant annet synliggjort i forbindelse med monteringen av det monumentale verket ‘Historjá’ av Marakatt-Labba i en spesialbygget sirkulær monter i lyshallen. En montering som krevde et tyvetalls mennesker og omfattende planlegging for å kunne gjennomføres på en konserveringsfaglig forsvarlig måte. Her var kunstteknikk, lysdesign, utstillingsdesign, logistikk, kuratorer, konservatorer og prosjektledelse med i planleggingen, samt at det hele ble dokumentert av et filmteam fra kommunikasjonsavdelingen da verket ble montert.

Bilde 3: Montering av ‘Historja’. Foto: Nasjonalmuseet/ Ina Wesenberg

Et annet spennende prosjekt Line fikk lov til å jobbe med på tvers av atelierene var kartlegging av potensielle pesticider i samlingen. Det er ingen hemmelighet at mange samlinger, spesielt de som består av kulturhistoriske og tekstile objekter, historisk har blitt behandlet med en rekke giftige kjemikalier. Kartleggingen av disse kan gi føringer på hvilke forholdsregler man skal ta ved håndtering av gjenstandene. Arkivsøk ledet til en lang liste med pesticider som har vært brukt i samlingen, spesielt det som stammer fra Kunstindustrimuseet samling (KIM). X-Ray Fluorescence (XRF) er ofte ansett som et godt analytisk verktøy for å detektere eventuelle tungmetaller som kan være skadelige for mennesker. Flere ulike gjenstander, både tekstiler og andre gjenstander av organiske materialer ble undersøkt. Selv om en slik innledende undersøkelse ikke gir endelige konklusjoner, kan den gi verdifull informasjon som legger grunnlaget for videre arbeid og sikrer forsvarlig håndtering av samlingen.

Bilde 4, 5 og 6: XRF måling av hatt med fugl, et utvalg hårsmykke og XRF av dronning Mauds skijakke

Foto: Line Flo

Bilde 7: Magasineringsprosjekt parasollsamling. Foto: Line Flo

Magasinering av sårbare gjenstander er også en viktig del av samlingsarbeidet, og Line fikk muligheten til å jobbe med å utarbeide en magasineringsløsning for museets samling av prydparasoller fra 18-1900 tallet. Mange av disse er laget av vektet silke, som med tiden ofte blir svært svekket, noe som kan forverres om magasineringen ikke er optimal.

En annen interessant oppgave var konserveringen av en voksskulptur fra 1920tallet. Mannekengen er produsert i Paris på

slutten av 20-tallet og modellert etter en kjent fransk skuespillerinne. Den er en del av en større samling av prøvedukker fra ulike tidsperioder, og illustrerer de skiftende idealene for kvinnekroppen gjennom tidene. Dukkene var i utgangspunktet inventar, og ikke en del av samlingen. I flytteprosessen fra KIM til NaM, ble voks-bysten ansett som spesiell nok til at den ble innlemmet i Nasjonalmuseets samling som et selvstendig verk

Bilde 8 og 9: Magasineringsprosjekt parasollsamling. Foto: Line Flo.

Bilde 10, 11 og 12: Pierre Imans ‘byste’ (OK-19556) Før konservering, etter konservering og publisert bilde etter konservering. Foto: Line Flo og Nasjonalmuseet/ Frode Larsen

Bysten hadde blitt stemoderlig behandlet før den ble innlemmet i samlingen. Den hadde hakk og sår i ansiktet, håret var matt og i uorden, og den var skitten etter tiår i et kott under trappen på KIM. Bysten er laget i voks, med ekte menneskehår, glassøyne og porselenstenner. Det var flere skjemmende

Bilde 13: Øvelse i stabilisering av tekstil.

Foto: Hannah Vickers ..stabilisering av tekstil.

Foto: HannahVickers

Bilde 14: Planting av skogbunn på Joar Nangos ‘Máilmmioainnuid goahti’ (NMK.2022.0366). Foto: Line Flo

Bilde 15: Fotografering av nyinnkjøpte verk. Foto: Mariann Nestegard Vivelid

hakk og skrammer i ansiktet som gav bysten dårlig lesbarhet. Det ble et utfordrende og spennende prosjekt å forsøke å finne gode metoder for rens og retusjering av en voksbyste.

Bilde 14: Planting av skogbunn på Joar Nangos ‘Máilmmioainnuid goahti’ (NMK.2022.0366).

Foto: Line Flo

Med et mandat som hele Norges museum, og med en samling av internasjonal interesse, mottar Nasjonalmuseet en kontinuerlig pågang av låneforespørsler som i størst mulig grad blir forsøkt imøtekommet. Tone fikk delta i det sammensatte og til tider omfattende arbeidet med å påse at malerienes strukturelle og visuelle tilstand var tilfredsstillende før utlån. Prosessene ga også et innblikk i vurderingene som ligger til grunn for hvilke verk som lånes ut og hvilke prioriteringer som gjøres under forberedelsene. Arbeidet bestod av innledende undersøkelser for å kartlegge tilstand og eventuelle behandlingsbehov, samt å utføre behandlinger som konsolidering av oppskallinger, rensing av overflatesmuss, kantdublering, kompensering for tap med mindre retusjer og tilpassing i ramme. Forberedelsene innebar også å sikre at verkene var godt dokumentert før utreise, i tillegg til skriving av tilstands- og behandlingsrapporter.

Bilde 15: Fotografering av nyinnkjøpte verk.

Foto: Mariann Nestegard Vivelid

Tone fikk mulighet til å følge noen av maleriene på reisen videre ut fra konserveringsatelieret, der første stopp var pakking og klargjøring for transport sammen med magasinteknikerne. Det var interessant å få innblikk i den kontinuerlige vurderingen og optimaliseringen av hvordan maleriene skal pakkes, og å se hvordan museet søker å ta grønne hensyn uten å inngå kompromisser med bevaring av samlingen. Siste etappe på utlåns-reisen var å være med på kurérturer for verk som skulle lånes ut til Munchmuseet og til Haugar kunstmuseum. Kurérturene ga et ørlite innblikk i hvordan andre institusjoner jobber. Det var også interessant å se hvordan disse møtene bidrar til tillitsbygging mellom institusjoner og utveksling av faglig kunnskap.

Under oppholdet fikk Tone bryne seg på konsolidering av ulike typer malerioverflater. Blant annet ble mikro-oppskallinger i “Den Bergtagne” av Gerhard Munthe fra 1928, og oppskallinger i en ufernissert, matt overflate i “Ved flygelet” av Jean Heiberg fra 1919

Norske

Kalstad

16: Forarbeidet til “Samfunn” av Else Hagen på arbeidsbordet.

behandlet. Den mest utfordrende oppgaven var konsolideringen av forarbeidet til “Samfunn” av Else Hagen. Maleriet er en skisse til den store utsmykningen med samme navn i Stortingets trappehall som ble oppført i 1959-1966. Forarbeidet ble en del av Nasjonalmuseets samling i 2014 og ankom museet på rull. Maleriet var uoppspent og preget av omfattende skader og tap, og var for ustabilt til å kunne bli stilt ut. Store deler av maleriet har et underliggende fargelag med en pulveraktig overflate som er eksponert i områder med avskallinger. Den pulveraktige overflaten bidrar til at det øverste fargelaget har dårlig vedheft og er sårbart for delaminering. Utfordringen besto i å finne en metode for konsolidering av løse fargeflak uten å endre farge og glans i overflaten. Foruten å finne frem til en metode for å stabilisere skissen, innebar oppgaven å være i dialog med kurator for å diskutere alternativer for hvordan skissen kunne vises frem til publikum og som samtidig var kompatibelt med maleriets tilstand.

Bilde 17: Næropptak av forarbeidet til “Samfunn” av Else Hagen. Foto: Tone Wolff Kalstad

Bilde

Foto: Linn Solheim

19: Konsolidering av mikrooppskallinger i “Den Bergtagne” av Gerhard Munthe.

Foto: Tone Wolff Kalstad

Bilde 21: Siste forberedelser før utlån av «Perception Managment Display Unit (Alabaster) w/ Two Paintings for Target Audience 19-25 y/o» av André Tehrani.

Foto: Vilde Marie Dalåsen

Bilde 20: Vedlikeholdsarbeid av samlingspresentasjonen.

Foto: Vilde Marie Dalåsen

Praksissemesteret ved Nasjonalmuseet var meget innholdsrikt og bestod for øvrig av en rekke spennende og varierte oppgaver foruten de beskrevet over. Fra registrering og dokumentasjon av nyinnkjøpte verk, prøvemontering av samtidskunstverk bestående av svært utfordrende materialer, nedmontering av deler av samlingspresentasjonen, samlingsarbeid i magasinene, vedlikehold av utstillingene, til oppdatering av verdibergingsplaner. Oppholdet ga et godt innblikk i hvor variert og mangefasettert konservatoryrket kan være.

Tusen takk til Nasjonalmuseet ved leder seksjon for konservering Kari Skytt Andersen, hovedveilederene våre, seniorkonservator for maleri Thierry Ford, gjenstandskonservator Maren Midtdal, tekstilkonservator Hannah Vickers, og til alle de øvrige konservatorene for å øse av deres kunnskap, inkludere oss som en del av teamene og for tilliten vi ble vist ved å få ta del i så mange spennende arbeidsoppgaver. De faglige diskusjonene, praktiske erfaringene, observasjonene av konservatorenes arbeid, samt en hel rekke tips og triks, førte til at vi i løpet av våren sto igjen med to betydelig tyngre og bedre utrustet verktøykasser. Erfaringene vi tilegnet oss under praksisoppholdet er ikke noe man kan lære seg gjennom en lærebok. Vi er derfor svært takknemlige for at Nasjonalmuseet

Bilde 18: Tilstandsvurdering under monteringen av “Mark Rothko. Malerier på papir”.

Foto: Vilde Marie Dalåsen

Bilde

prioriterer det viktige arbeidet med å løfte fremtidige generasjoner av konservatorer gjennom praksis og veiledning. Nasjonalmuseets vilje til å åpne dørene for studenter bidrar ikke bare til å sikre overføring av faglig kunnskap, men også til å styrke nyutdannede konservatorers kompetanse på et høyt internasjonalt nivå. Denne innsatsen er avgjørende for at konservatorer utdannet i Norge skal være konkurransedyktige

internasjonalt og få verdifull arbeidserfaring i et krevende fagfelt.

Til slutt vil vi takke for en generøs lunsjavtale gjennom oppholdet. Takket være Nasjonalmuseets kantine Dugurd har vi aldri vært så velernærte som disse 14 ukene!

Bilde 22: Montering av “Hun blir Anna-Eva Bergman”. Foto: Privat.

Datalogging blir ikke enklere

DT-sensorene registrerer temperatur og RH% enkelt og nøyaktig

Verdens minste sensor

• Størrelse og design gjør den lite sjenerende i et utstillingsmonter

• Et godt alternativ til tradisjonelle dataloggere

• Data leses av i egen portal på nett

• Defner selv min / max-verdier

• Varsel på epost / sms dersom målinger er utenfor valgte verdier

Scan QR-koden for mer info om sensorer, funksjoner og priser

RESULTAT MÅLING

DATAFLYT

Vi fører også et stort utvalg av spesialverktøy, utstyr og hjelpemidler for konservering og bevaring, samt arkivering og innramming.

Carson MagniTouch 3X Touch LED lupe med justerbart fokus

Gamblin Conservation colors

Stort utvalg av pensler og børster

Muntz støvsuger m/ utblås, bærereim, kompakt og lettvekt

Carson MicroFlip 100-250x med LED/UV lys Clips til mobilkamera

Jumbo fltertralle Mobilt avsug for gasser, mugg, løsemidler ++

Evolon - Unikt allsidig tekstil, ikke-vevd, lofri

Utvalg av produkter fra Lascaux

Nytt fra konserveringsstudiet ved

Universitetet i Oslo (UiO)

Douwtje Lieuwkje van der Meulen

Konservator og programleder

Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH)

Konserveringsstudiet ved UiO har gjennomgått en betydelig endring de siste årene. Revisjonen som begynte i 2020/21, omfatter både bachelor- og masterprogrammet med mål om å skape et mer ressursmessig bærekraftig undervisningsprogram uavhengig av timelærere samt mer praksis på bachelorprogrammet.

Utfallet av denne prosessen er at konserveringsstudiet fra og med høsten 2024 er blitt et eget program. Det har blitt opprettet et nytt bachelorprogram og spesialiseringen prosjektbasert konservering i masterprogrammet er nedlagt. Videre skal det være to vitenskapelige ansatte for hver av spesialiseringene i gjenstands- og malerikonservering.

At konserverinsstudiet er blitt et eget program betyr mer og bedre synlighet i offentligheten, på nettet og i samordnet opptak til høyre utdanning Det gamle bachelorprogrammet Kulturarv og bevaringskunnskap er lagt ned og et nytt opprettet under tittelen Kulturarv- og konserveringsstudier

Det nye bachelorprogrammet består av åtte fordypningsemner i konservering: introduksjon til konservering, etikk, filosofi og historie, fire forebyggende konserveringsemner som omhandler samlingsforvaltning, klima og overvåking, og risikoanalyse og håndtering samt

kriseberedskap. Videre er to emner rettet mot gjenstandskonservering: gjenstandsteknologi og bevaringsforhold i forskjellige jordbunnsforhold og to rettet mot malerikonservering: Introduksjon til kunstteknologi og avansert kunstteknologi. For å få opptak til master i konservering må studenten i tillegg ta en 40-gruppe som består av emner i uorganisk og organisk kjemi for konservatorer, et nytt emne om konservering i krysningspunktet og dokumentasjon. Til slutt skal studenten velge fire frie emner og følge Exfac og ExPhil. For mer detaljert informasjon om studieprogrammet se: https://www.uio.no/studier/program/ kulturarv-konservering/index.html

På masterprogrammet får studentene, ved siden av teori og praksis i konservering av gjenstander og malerier, nå et utvidet emne i analysemetoder som svar på de store utviklingene i dette feltet de siste årene, og et emne i forskningsteori som skal gi bedre veiledning i skriving av masteroppgaven. Masterspesialiseringen

prosjektbasert konservering var for dyrt i drift og måtte derfor nedlegges. Det jobbes for tiden med det reviderte masterprogrammet.

Når undervisningsprogrammer settes sammen på universitetet må det tas hensyn til retningslinjer for undervisning ved Det humanistiske fakultet (HF) og Universitet i Oslo. Fakultetet krever for eksempel at et studieprogram skal ha et utvekslingssemester og dette er lagt etter ønske fra studentene i fjerde semester Nå vil studentene ha et bredere kunnskapsgrunnlag og større tilhørighet til studiet før de reiser ut. Videre har konserveringsstudiet tatt hensyn til European Confederation of ConservatorRestorers’s (E.C.C.O) og The European Network for Conservation–Restoration Education’s (ENCoRE) kriterier til utforming av konserveringsutdanninger og den kompetansen en masterkandidat i konservering skal ha. I tillegg ble det gjennomført en spørreundersøkelse (av studenter, alumni og mulige arbeidsgivere). Det endelige undervisningsprogrammet har blitt godkjent av ledelsen og styret ved IAKH og undervisningsseksjonen på HF.

Denne våren begynte det første kullet på det nye bachelorprogrammet i konservering ved UiO. 80 studenter hadde Kulturarv- og konserveringsstudier som sin første prioritet og 28 ivrige studenter har fått plass. Siste kull masterstudenter gikk ut våren 2024. Det er innført ett år studiestopp for å organisere det nye masterstudiet og høsten 2025 vil det igjen tas opp studenter på masterspesialiseringen gjenstands- og malerikonservering.

Dr. Jerrod Seifert begynte i juni 2024 i stillingen som førsteamanuensis i

gjenstandskonservering. Han beskriver seg selv som kulturarvsmaterialforsker, arkeologisk konservator og tidligere feltarkeolog. Hans siste jobb var som analytisk laboratoriumsspesialist i Avdeling for arkeologi og konservering ved Universitetet i Cardiff. Hans forskning omfatter blant annet overvåking av oksygenforbruk for å sammenligne korrosjonshastigheter for behandlede støpejernskanonkuler fra The Mary Rose, med mål om å lage korrosjonsbehandlingsmodeller av kulturarvsjern og etablere nye retningslinjer for behandlingsendepunkter. Fra august blir kjemiundervisningen ivaretatt av kjemiker og forsker ved Kulturhistorisk Museum, Calin Steindal. I samarbeid med konserveringsansatte jobbes det nå med å få til to relevante kjemiemner.

Våren 2024 ble Professor Noëlle Streeton tildelt en ERC Consolidator Grant for prosjektet POLYCHROME: The survival of Damaged Medieval Polychromed Heritage in the Nordics. For mer informasjon se https://www.hf.uio.no/iakh/forskning/ prosjekter/polychrome/index.html

Prosjektet startetførsteoktoberogvilgå overfemår. I den perioden vil hun for det meste være fristilt fra undervisningen. I tillegg vil Professor Tine Frøysaker, siden 2004 ansatt hos konserveringsstudiet, gå av med pensjon ved slutten av året. Våren 2023 ble det utlyst en førsteamanuensis stilling i malerikonservering, den prosessen måtte dessverre stoppes, men stillingenvil bliutlystpånyttibegynnelsen av2025og viberderekonservatoreromå spre annonsen når den kommer til mulige kandidater. Inntil da vil undervisningen bli ivaretatt av vikarer. Norske Kon erves 2 /2024 | van der Meulen | Nytt fra konserveringsstudiet ved UiO

Til slutt vurderes en mulig flytting av konserveringsstudiet til nye lokaler. ERCprosjektet vil medføre ansettelse av flere PhD-kandidater og postdoktorer, og det er derfor behov for egnede fasiliteter for å gjennomføre forskningen. Ved konserveringsstudiets nåværende lokasjon er det ikke tilstrekkelig plass, og studiet har lenge etterspurt nye lokaler på grunn av begrenset plass og til dels lite hensiktsmessige arbeidsforhold. Behovet for nye lokaler støttes av ledelsen ved IAKH og HF, og det er anerkjent av

universitetets eiendomsavdeling. De nye lokalene, som både skal huse ERCprosjektet og tilby plass til ansatte og masterstudenter i konservering, vil dersom alt går slik vi ønsker ligge i Kristine Bonnevies hus sentralt på Blindern campus. Samtaler med arkitekter og eiendomsavdelingen pågår, og om alt går etter planen, vil ombyggingen finne sted våren 2025 med innflytting i august samme år.

Acrylic and PVAc varnishes:

Ongoing PhD research at the National Museum of Art, Architecture and Design

Laura Homer Conservator

The National Museum of Art, Architecture and Design

laura.homer@nasjonalmuseet.no

Title of PhD: Novel cleaning methods to remove commercial synthetic artists´ varnishes from sensitive modern paintings in the collection of the National Museum of Norway

Picture 1: A selection of commercially available varnishes from various manufacturers, designed for use over acrylic paint. Photo: Laura Homer

Abstract

This PhD research project examines new cleaning methods for the removal of artistapplied commercial synthetic varnishes from sensitive modern paintings. A group of varnished acrylic paintings will be used as case studies to test the removability of varnishes. These paintings were made in the period of 1966–1982 by prominent

Norwegian artists represented in the collection of the National Museum.

Background and context: knowledge gap

Manufacturers of acrylic paints recommend applying a protective coating to acrylic paintings and several artists

follow these recommendations despite it not being standard practice. Although synthetic varnishes, especially those formulated specifically for artists, are more stable than traditional natural resin varnishes, they can still degrade. They can discolour and yellow or become cloudy and milky; acrylic dispersion varnishes remain relatively soft at room temperature, meaning they readily imbibe dirt resulting in a grey, patchy appearance. Other issues include uneven gloss, increased opacity, and even interaction and fusion with underlying paint layers Any painting is compromised by a layer of surface dirt or a discoloured, dull, milky varnish, but it is particularly inappropriate for minimalist, colour field or geometric paintings, such as the case study paintings. It can negate the impact and meaning of the artwork. However, removing these varnishes is challenging due to the chemical similarity of the paint and the varnish.

Recent research has focused on removing soiling from unvarnished acrylic paints or on safer and greener methods for removing natural resin and synthetic varnishes from oil paints. However, there is a considerable knowledge gap regarding the removal of synthetic varnishes from synthetic paint films, a task so challenging that it’s often referred to as the “impossible task” in conservation circles.

The research will review a range of synthetic varnishes produced by several leading commercial paint manufacturers and used by Norwegian artists. The main research aim is to test and evaluate appropriate, ethical, low-risk and sustainable treatments for the removal of degraded synthetic varnishes in post-mid

1950s painted works of art, without affecting the underlying acrylic and PVAc (polyvinyl acetate) paint films.

Practice-led research

Eight paintings from the National Museum collection were shortlisted for examination and analysis. They date between 1966 and 1982, are painted by prominent Norwegian artists, and are registered in the museum database as being painted in either acrylic or PVAc. They all have a visible varnish layer present. Most are characterised as hard-edged abstract, minimalist and/or op art, with a restrained colour palette.

Alongside examination of the case study paintings, research was conducted into the archives of relevant artists and paint manufacturers. Accessing some archives proved challenging, as most manufacturers protect their product formulation secrets. Key archives accessed include Lukas Schoenfeld, Schmincke, and Grumbacher, as well as those of Jotun and Alf Bjercke, two major Norwegian manufacturers from the period producing acrylic emulsion household paints and PVAc and acrylic industrial varnishes. Notably, due to the lack of availability of artist-grade acrylic products in Norway prior to 1974, artists often used household paints and industrial varnishes intended for floors or boats. These were often formulated with less stable resins than artists’ products, such as polyurethane or vinyl polymers, leading to discolouration over time.

Table 1: The eight paintings from the colledtion shortlisted for examination and analysis

An overall view of the painting and a detail showing the discoloured, degraded, and uneven layer of varnish. Gunnar S. Gundersen, “Winter Sun”, 1966. Photo: Nasjonalmuseet / Børre Høstland © Gundersen, Gunnar S./BONO

Analysis & collaboration with MOLAB

The project received scientific support from the mobile laboratory MOLAB, which is financed by the EU-funded IPERION HS programme. Nine scientists visited the National Museum in the summer of 2023, and carried out non-invasive scientific analysis of the case study paintings using six different portable analytical instruments. The collaborative project aimed to identify both varnish and paint types and investigate the possibility of resolving isolating varnish layers, a technique recommended by most paint manufacturers. The techniques were also evaluated for monitoring varnish removal tests. Interpretation of the analytical data was supported by the author’s own knowledge of the paintings, visual observation in normal and ultraviolet light, digital microscopy with Hirox, technical art history, archival research and scrutiny of the paint market and material history. Organic analyses of the binders and varnishes were supplemented with inorganic analysis of pigments and fillers through XRF point analysis and mapping, and SEM-EDX, enabling a holistic understanding of the case study paintings.

Testing of novel varnish removal methods will be conducted on artificially aged mockups to avoid unnecessary risks to actual paintings through trial treatments. Mockup materials are based on those identified on the case study paintings, as closely as realistically possible given the continuing advances in polymer and acrylic chemistry.

Testing will involve various varnish removal methods available to conservators, including rigid Nanorestore® Peggy hydrogels, nanostructured fluids, surface-attached polyacrylamide gels, PVA-Borax gels, and novel green GVL-PHB gels (Valero-lactone poly-hydroxy-butyrate).

Research institutions

The research is fully funded by the National Museum and is carried out in affiliation with the University of Oslo. The research is being disseminated through a variety of relevant international conferences, peer-reviewed articles and public talks. A unique feature of this research is the ongoing, open dialogue with living artists about their material choices and use of varnishes.

Project supervisors

• Professor Noëlle Streeton, University of Oslo

• Senior conservation scientist Bronwyn Ormsby, Tate, London

• Professor Gunnar Heydenreich, Cologne Institute of Conservation Sciences

NKF XXIII Congress

Resilience: Adapting heritage preservation to future challenges

København, 3-4 oktober 2024

Hilde Berteig Rustan

Malerikonservator

Henie Onstad Kunstsenter hbr@hok.no

Klokka var halv ni og denne konservatoren hadde blingsa og sto glad og fornøyd utenfor Statens Museum for Kunst, og så lite til andre som også så ut som de skulle på konferanse. Hadde jeg misforstått hvor man gikk inn? Etter et kjapt søk i Google maps kom svaret, jeg sto foran feil museum og hadde ca. 30 minutter å gå og torsdagens hovedinnleder skulle begynne klokka ni. Det var typisk nok også Kim Kraczon som skulle snakke om den sosioøkonomiske byrden forbruksmaterialer har på bevaringen og presentasjonen av kulturarv, et emne jeg selv har vært interessert i og jobbet med siden studietiden. Utrolig nok rakk jeg innledningen fra NKF-DKs leder Pernille Holm Mogensen om hovedtemaet Resilience: Adapting heritage preservation to future challenges. Målet for konferansen var å inspirere hvordan vi som fag og yrke kan jobbe mot å bli mer motstandsdyktige for fremtiden, i en tid hvor det hele tiden skjer store endringer rundt oss og vern av kulturarv presses fra mange kanter.

Kim Kraczon skuffet ikke, og hovedpoenget i hennes foredrag var at vi må ha bevissthet for samt problematisere valgene vi tar rundt forbruksmaterialer, pakkematerialer for magasiner og kunsttransport. Ifølge Kraczon har kunstfeltet et årlig karbonutslipp tilsvarende Østerrike, hvor plast og kunsttransport er hovedsynderne.

I foredraget gikk hun gjennom flere grønnvaskingsmyter om resirkulering og bioplast med mer og hadde også eksempler fra egen praksis hvor ulike pakkematerialer og metoder ble testet mot hverandre. Hva som faktisk er mest bærekraftig kan hele tiden diskuteres og problematiseres. Tyvek har for eksempel et lavt karbonfotavtrykk i produksjonen, men slipper fra seg mikroplast. Ubleket bomull krever mye mer vann under tilvirkning, men det er kanskje likevel bedre i det lange løp. Å holde materialer i bruk heller enn å fokusere på resirkuleringen er viktig. Hva et gitt objekt faktisk trenger og ikke hva som er ideelt, er en annen faktor som kan problematiseres mer. Er en klimakasse for eksempel absolutt nødvendig for korte transporter innlands i klimatiserte biler? Hun bød på en tankevekkende inngang til første dag som var delt inn i de to sesjonene Resources & Sustainability og Co-creation & collaboration

Den første delen fortsatte i det materielle hjørnet med et innlegg om flytting og lagring av en hel samling på museet Lenbachhaus i München av Ele von Monschaw som hadde jobbet med prosjektet i over 15 år. Det som startet som et midlertidig kassesystem i trelags bølgepapp for flyttingen av en stor malerisamling fra et magasin til et annet, hadde nå blitt en standard hos dem både for magasinering og utlån. Denne seksjonen inneholdt også et foredrag om utforskningen av glyserolbaserte blandinger for bevaring av menneskelig vev istedenfor bruk av formalin

og etanol. Et annet ga en innføring i EUprosjektet ENDURE og hvordan de har som formål å undersøke både naturlige og menneskeskapte nedbrytningsprosesser og fastslå deres samlede virkning på undervannskulturarv for å kunne komme med forslag til hvordan den best kan bevares.

Etter lunsj skiftet fokuset over til hvordan vi som konservatorer, kanskje spesielt i samtidskunstfeltet, bør fokusere mer på samarbeid med kunstner, og også være åpne for at vi vil være med på å påvirke det endelige resultatet. Det første innlegget av Saara Peisa tok for seg det etiske og også ofte juridisk problematiske med å bruke levende dyr i kunst, med utgangspunkt i en utstilling med Pierre Huyghe på EMMA - Espoo Museum of Modern Art. Han har flere akvarieverk som inneholder alt fra fisk, eremittkreps, kråkeboller og ulike sjøstjerner, og konservatorene og utstillingsteamet brukte mye tid på å sikre at dyrevelferd sto i høysetet både før, under og etter utstillingsperioden. Dette inkluderte da innsamling fra bærekraftige kilder, gode planer og hjelp fra eksterne akvarister som kunne påse at dyrene ble godt ivaretatt i utstillingsperioden, at de fikk gode hjem etter utstillingen var over og at de hadde en transparent kommunikasjon utad hele veien.

Konservatorers aktive rolle i å holde objekter både levende og relevante ble problematisert av Louise Nicole Cone fra Statens Museum for Kunst, som ønsker mer fokus på at det ofte blir en form for samskaping og sammenfiltring mellom verk, kunstner og konservator, spesielt når det gjelder tidsbaserte medier og flyktige materialer. Begrepet sammenfiltring er hentet fra kvantefysikken. Hennes innlegg ga eksempler på og var en oppfordring til å redefinere konservering til å også kunne inkludere vår funksjon som tidsvitner til en kunstners intensjon og visjon som går forbi å bare dokumentere og ha skriftlige instruksjoner.

Et annet foredrag tok utgangspunkt i hvordan bruk av frivillige tekniske eksperter siden 2020 har hjulpet Danmarks Tekniske Museum med å både forstå og revurdere sin egen samling, der informasjon og begrunnelsene for det som er samlet inn ikke nødvendigvis lenger foreligger. Denne formen for borgervitenskap har styrket museets samlingsforvaltning, men

har også utfordret og satt deres rutiner på prøve.

Et høydepunkt for meg var Anja Sandtrøs innlegg om hvordan Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design har håndtert den samiske kunstneren Joar Nangos verk Máilmmioainnuid goahti, A House for All Cosmologies, et større stedsspesifikt arkitektonisk kunstverk som for tiden står utendørs på taket på Nasjonalmuseet. Verket var en del av museets åpningsutstilling og har stått her siden 2022. Som ansatt ved en institusjon som også forvalter et utfordrende verk av Nango, er det spesielt interessant å høre om hvordan de har måttet lære av egne feil og tilpasse bevaringen underveis, og også anerkjenne at hans verk ofte har en flyktighet i seg som kanskje ikke kan magasineres og bevares for evig. Fleksibilitet og utprøvning av nye metoder er en ren nødvendighet i møte med denne typen verk, og synliggjør også hvordan vi som konservatorer kan komme i konflikt med konserveringens etikk eller samiske kulturtradisjoner når vi skal tenke ut løsninger. Det aktualiserer også spørsmålet om det er behov for en spesialisert tilnærming til konservering av samisk kunst.

Mingling og lunsj på Nationalmuseet i København. Foto: Hilde Berteig Rustan.

Etter en fullspekket dag bar det videre til Skuespillhuset for konferansemiddag på Aamans replik. Her satt jeg sammen med medlemmer av både svenske og danske NKF, og vi snakket om alt fra hundene vi bor med til beredskapssamarbeid, brannen på Børsen, profesjonskamp og situasjonen for museer både sentralt og mer i periferien i våre respektive land.

Begge dager ble avsluttet med paneldebatt mellom alle foredragsholderne. Foto: Hilde Berteig Rustan.

Dag to startet med en ny hovedinnleder, professor Suzie Thomas som har bakgrunn i kulturarvstudier. Hennes foredrag om såkalt dark heritage eller mørk kulturarv tar utgangspunkt i kulturarv som smerter, og stilte også det berettigede spørsmålet om det i det hele tatt er mulig å dekolonialisere. Thomas innledet to litt mer alvorlige økter, Conflict & Care og Change & Persistence.

Marie Elisabeth Berg Christensen sitter i styret til Blue Shield Danmark og har nettopp avsluttet en PhD om bruk av kulturarv i konflikter i det 21. århundret. I moderne konflikter brukes kulturarv både som politiske, idelogiske og strategiske symboler på identitet. Dette er et voksende emne innenfor sivilbeskyttelse og kulturarvbeskyttelse, og politisk er det ofte en bred enighet om at kulturarv skal beskyttes. En utfordring er at dette ikke er godt nok institusjonalisert for å tydeliggjøre hvem som har ansvar for å gi denne beskyttelsen. Museumsfeltet har per i dag ikke et internasjonalt system med bred

gjennomslagskraft for å bistå med beskyttelse av kulturarv i væpnet konflikt og forskningen hennes har også vist at hvem som får hjelp er avhengig av konfliktens synlighet offentlig og politisk. Å jobbe mer på tvers av flere sektorer ser hun på som nøkkelen til veien videre, og også forske mer interdisiplinært.

Et annet fokus sto Jennifer Dathan for, som har sett på hvordan flyktningers motstandskraft når de er bosatt et nytt sted kan dra stor nytte å ha tilgang på tradisjoner og kulturelle normer fra sitt hjemland, og også fysiske objekter. Disse hverdagsobjektene var

i dette tilfellet definert av syriske flyktninger i Storbritannia, og ga de deltagende i studien en følelse av hjem som var med på å bygge tilhørighet i en ny kontekst.

I sesjon to, Change & Persistance, var vi innom temaer som at fagfeltet trenger å samordne den forvirrende terminologien rundt konservering og hvordan denne kan forstås ulikt på tvers av lokale, nasjonale og internasjonale organisasjoner, i dette tilfelle med Slovakia som eksempel. Et annet foredrag tok for seg en workshop de har hatt over flere år i Finland, for å se hvordan verdibasert metodologi kan hjelpe prioriteringsprosesser innenfor samlingsforvaltning. Workshopene viste at det ikke finnes en felles enighet mellom fagfolk og studenter i feltet om hva og hvorfor noe bør bevares over noe annet, og at dette tydeliggjør hvor viktig det er å ha en tverrfaglig dialog med andre fagfelt i en innsamlingsprosess.

Torunn Kojan Bøe la frem hvordan Bevaringstenestene ved MUHO har utviklet verktøysett som kan brukes for å tette kunnskapshull i samlingsforvaltningen i Vestland fylke. For å adressere avvik mellom tilgjengelige ressurser i regionen og behov, har de utviklet tre spill-baserte læringsverktøy for å hjelpe museer med alt fra håndtering av farlige stoffer til innsamlingsprioritering og beredskap. Alle fokuserer på interaktiv læring som er en fordel for å lette samarbeidsutveksling av kunnskap mellom deltakerne.

Mikkel Ege Bartholdy og Anastasia van Gaver fortalte om hvordan de jobber med å bevare

historiske dioramaer ved hjelp av nymotens teknologi ved Statens Naturhistoriske Museum (SNM). Museet skal snart flytte til helt nye bygninger, og dioramaene vil ikke gjenetableres på nøyaktig samme måte som de har vært vist frem til nå. Målet med denne dokumentasjonen var å få oversikt over utstillingenes tilstand, hvordan den var bygget opp og med hvilke materialer, og på hvilket grunnlag valgene har blitt gjort. Dette ble gjort

Det Kgl. Bibliotek og Nationalmuseet sitt nye fjernmagasin i Vinge Foto: Hilde Berteig Rustan.

På lørdag morgen var vi en heldig liten gruppe som møttes under den største klokka på Hovedbanegården lørdag morgen for utflukt til Vinge, Det Kgl. Bibliotek og Nationalmuseet i Københavns nye fjernmagasin. Etter en kort togtur og sammenligning av museenes posisjon og utfordringer i Norge, Danmark og Finland var vi fremme midt i ingenmannsland.

To av våre guider fra NKF-DK tok oss med via en byggeplass og så sto vi foran en port som du må ha kontakter for å få åpnet.

Etter noen telefoner var vi inne i Danmarks ‘Fort Knox’ og fikk croissanter og kaffe av to fra Det Kgl. Bibliotek som begge hadde jobbet med prosjektet å etablere dette fjernmagasinet i mange år. Vi fikk en lengre presentasjon før en omvisning i det som nå er Det kongelige bibliotek sin halvdel. I motsetning til mange andre fjernmagasin jeg har jobbet med har de hyppige utlån og generelt mye transport og logistikk inn og ut av det som oppbevares i Vinge. Det var veldig interessant å høre om deres lærdommer og hvordan de i praksis forvalter sin samling som også er i aktiv bruk, og hvordan de klimatiserer arkivmaterialet inn og ut av Vinge.

for å bevare så mye informasjon om de historiske utstillingene som mulig.

Etter noen innholdsrike dager og samtaler på kryss og tvers av landegrenser ble det tydelig at for å gjøre fagfeltet mer robust for framtiden, så er denne formen for kunnskapsutvekslingen og møteplass helt essensielt

En post-print fra hele konferansen blir forhåpentligvis tilgjengelig digitalt snarlig og i denne får man også lese de ulike posterne som ble presentert. Norge har nå tatt over stafettpinnen fra NKF-DK og neste konferanse blir i Bergen i 2027!

Norske Konserves er tidsskriftet til Nordisk

Konservatorforbund –Norge

Dette nummeret er sammenfattet av:

Redaktør

Oda Grønnesby

Redaksjonsmedlemmer

Thea Pernille Bjelke

Christophersen

Karoline Sofie Hennum

Mari Bjørge

Hilde Berteig Rustan

Annonseansvarlig

Kine Bjørnsdatter Haug

Skjoldli

Layoutansvarlig

Hilde Berteig Rustan