Norske Konserves 2024-1

1|2024

Per Kleiva og Ellingsrudåsen skole

Referat fra InArt

RInArt

Intervju med Elin Ziegler

Reisebrev fra Mauritshuis

R NKF-N Vestlands vårmøte

Fagdager for mugg og asbest

K ONSERVES norske

Redaktøren har ordet

Kjære lesere av Norske Konserves,

Til denne sommerutgaven har vi nok et variert innhold til dere lesere. Vårt redaksjonsmedlem, Thea Christophersen ved NTNU, har intervjuet smykkeekspert ved Blomqvist, Elin Ziegler. Her tas det blant annet opp forskjeller og likheter mellom vårt eget fag og hennes. Felles for disse er selvfølgelig den materielle forståelsen samt et godt øye. Dette kan leses på side 8. Deretter kommer Inger Blichfeldt Bjerkes reisebrev fra Mauritshus i Den Haag. Et nytt kull gjenstands- og malerikonservatorer uteksamineres i disse dager fra UiO og her får vi et lite innblikk i det siste semesteret til Ingrid ved en nydelig, liten perle av et museum på side 15 Deretter kommer en artikkel skrevet av Joanna Hench og undertegnede. Denne omhandler et rivningsvedtak av Ellingsrudåsen skole, som innebærer at monumentale veggmalerier av Per Kleiva går tapt. Som konservatorer er vår ekspertise viktig og vi bør være til stede i forkant av slike vedtak for å kartlegge og identifisere kulturminneverdier slik at informerte og gode beslutninger kan tas. Denne artikkelen finnes på side 19

I siste del av denne utgaven har vi tre referater. Først fra Julie Kviteberg Eriksen

som har skrevet referat fra NKF-N Vestlands vårmøte på side 30. Deretter fra Kine Haugmåne om seminaret i asbest og mugg i Sandnes tidligere i vår på side 31. Og til sist et referat fra InArt-konferansen ved Kulturhistorisk Museum som nylig fant sted, skrevet av meg. Denne på side 34.

Takk til alle som har bidratt til denne utgaven. Frist for innsending til neste utgave er 1. oktober, og bidrag kan som vanlig sendes til norske.konserves@nkf-n.no

God lesning og riktig god sommer!

Med vennlig hilsen, Oda Grønnesby

Innhold

Lederen har ordet

Vilde Marie Dalåsen

Intervju med Elin Ziegler, leder for smykkeavdelingen ved Blomqvist auksjonshus

Thea Christophersen

Praksisopphold på Mauritshuis

Inger Blichtfeld Bjerke

Per Kleivas kunstverk på Ellingsrudåsen skole og viktigheten av kunst- og bevaringsfaglig kompetanse i forkant av rivningsvedtak

Joanna Hench og Oda Grønnesby

Sammendrag av NKF-N Vestlands vårmøte

Julie Kviteberg Eriksen

Referat fra Fagdager om asbest og mugg Kine Haugmåne

Referat fra InArt Oda Grønnesby

Norske Konserves (NK) er tidsskriftet til Nordisk Konservatorforbund – Norge (NKF-N). I NK informeres det blant annet om konserveringsrelevante kurs, konferanser, seminarer og prosjekter, samt ulike hendelser i regi av NKF-N. Tidsskriftet er ment å bidra til økt informasjonsflyt på tvers av institusjoner, samt brobygging mellom konservatorer og eksterne aktører relevante for kulturminneforvaltning.

Redaksjonen til Norske Konserves tar imot artikler relatert til konservering, men forbeholder seg retten til å avvise, redigere, forkorte eller plassere artikler i en annen utgave enn den førstkommende.

Norske Konserves utkommer to ganger i året. Frist for innlevering er 1.april og 1. oktober.

Bidrag til tidsskriftet kan skrives på norsk, svensk, dansk eller engelsk. Teksten leveres som word-fil uten formattering. Be gjerne redaksjonen om mal for artikler eller se denne på NKF-N sine nettsider (www.nkf-n.no). Alle bidrag skal korrekturleses før innsending.

Bilder, illustrasjoner, tabeller og annonser sendes som separate tiff-, jpg- eller pdf-filer med minimum 300 dpi. Filene bør ikke sendes i mindre format enn de ønskes presentert.

E-post norskekonserves@nkf-n.no

Annonsepriser

Helside: kr. 5500,-

Halvside: kr. 4500,-

Kvartside: kr. 3000,-

Redaktør

Oda Grønnesby

Redaksjonsmedlemmer

Thea Pernille Bjelke Christophersen

Karoline Sofie Hennum

Mari Bjørge

Annonseansvarlig

Kine Elandria Bjørnsdatter

Haugmåne

Layoutansvarlig

Hilde Berteig Rustan

Foto omslag: Joanna Hench

ISSN 2535-7018

Styret 2024

Styreleder

Vilde Marie Dalåsen

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

E-post: styreleder@nkf-n.no

Medlemsdatabase

Marit Lehne

Anno – Museene i Hedmark

E-post: styret@nkf-n.no

Kasserer

Ingrid Fitje Apneseth Romsdalsmuseet

E-post: styret@nkf-n.no

1.vara

Ivonne Geisler Trondheim kunstmuseum/MIST

E-post: styret@nkf-n.no

2.vara

Lise Chantrier Aasen

Arkeologisk museum, UiS

E-post: styret@nkf-n.no

Nestleder

Stina Ekelund Erlandsen Museumstjenestene i Rogaland

E-post: styret@nkf-n.no

Styremedlem

Ingrid Skard Skomedal

KORO

E-post: styret@nkf-n.no

E.C.C.O. representant

Ekaterina Pasnak

Papirkonservator NKF-N

E-post: pkonserv@broadpark.no

Representant i FORK

Stephanie Backes Frilanskonservator

E-post: info@malerikonservator-nordnorge.com

Andre verv 2024

Vurderingskomité

Elizabeth Peacock

Institutt for arkeologi og kulturhistorie, NTNU Vitenskapsmuseet

E-post: elizabeth.peacock@ntnu.no

Douwtje van der Meulen Konserveringsstudiet, Universitetet i Oslo

E-post: d.l.van.der.meulen@iakh.uio.no

Simon Mawdsley Kunstsilo

E-post: simon.mawdsley@kunstsilo.no

Valgkomité

Inga Vea

Stiftelsen Lillehammer museum

Juliane Derry Østfoldmuseene

Representant i redaksjonen MoK

Marie Kleivane

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

E-post: marie.kleivane@nasjonalmuseet.no

Webredaksjonen E-post: webben@nkf-n.no

Kristine Y. Amundsen (leder) Astrup Fearnley Museet

Inger Blichfeldt Bjerke Student

Ina Therese Michaelsen Student

Tone Wolff Kalstad Student

Lederen har ordet

Årsmøtet er over og det er et nytt styre på plass. I den forbindelse ønsker jeg å takke alle som bidrar (og har bidratt) til NKF-N; både styre, vurderingskomite, valgkomite, webredaksjon og Norske Konserves. Det er frivillig arbeid, og det kan fort bli noen timer i løpet av året. Men det er så viktig for vårt fagmiljø at vi har en felles arena, hvor vi kan dele og jobbe med faglige saker. Også takk til alle som kom på årsmøtet; det var flott å se såpass mange til stede. Ekstra flott synes jeg det er når man kan komme sammen og ha gode, positive diskusjoner om hvordan fremtiden til konservering skal være i Norge. Videreutvikling av både yrket og NKF-N er avhengig av engasjerte medlemmer og et miljø hvor vi kan ta opp saker på en konstruktiv måte. Og til dere andre som gjerne skulle komme på årsmøtet, men som ikke hadde tilgjengelig til å reise til Oslo; neste år skal styret forsøke å få årsmøtet også i digital form.

I disse dager er et nytt masterkull ferdige utdannet og i prosessen av å søke etter jobber. Årets kull er sammen med styret i en prøveordning av et mentorkonsept for nyutdannede medlemmer i NKF-N. Her skal styret være mentorer som skal hjelpe nyutdannede med overgangen fra studentlivet og inn i arbeidsmarkedet. Dette kan være i form av tilbakemeldinger på søknadstekster, tips til hvor man kan søke jobber eller informasjon om hvordan man oppretter et enkeltpersonsforetak. Det er en prøveordning i år, slik at det vil være nødvendig med justeringer i forhold hva man skal og ikke skal hjelpe til med. I fremtiden er det tenkt at mentorene skal være NKF-N medlemmer utenfor styret. Det kan oppleves som vanskelig for nyutdannede konservatorer å få arbeidserfaring når man ikke har fullt medlemskap i NKF-N, som mange arbeidsgivere stiller som krav i utlysninger. Det

at flere og flere arbeidsgivere har fullt medlemskap i NKF-N som en av kvalifikasjonene i en utlysning, er jo i utgangspunktet en veldig god ting! Men om din institusjon har behov for ekstra hjelp for en liten periode, anbefaler jeg sterkt at man kontakter de nyutdannede og hjelper dem med å få arbeidserfaring, som nettopp er så viktig for dem å få.

Til høsten starter styret igjen med planlegging av flere arrangementer, som for eksempel et nytt kurs i samarbeid med seksjon samlingsforvaltning i Museumsforbundet. Det er mye som skjer og styret prøver å følge opp alle sakene som NKF-N bør arbeide med eller uttale seg om. Vi setter pris på tips om saker, høringsinnspill eller andre ting som dukker opp som dere føler at vi bør vite om. Det er bedre å høre om det to ganger enn en gang for lite.

Men til da, så får dere ha en avslappende sommer og nyte (forhåpentligvis) solrike dager og en ny utgave av Konserves.

Sommerhilsen fra Vilde

Datalogging blir ikke enklere

DT-sensorene registrerer temperatur og RH% enkelt og nøyaktig

Verdens minste sensor

• Størrelse og design gjør den lite sjenerende i et utstillingsmonter

• Et godt alternativ til tradisjonelle dataloggere

• Data leses av i egen portal på nett

• Defner selv min / max-verdier

• Varsel på epost / sms dersom målinger er utenfor valgte verdier

Scan QR-koden for mer info om sensorer, funksjoner og priser

RESULTAT MÅLING

DATAFLYT

Vi fører også et stort utvalg av spesialverktøy, utstyr og hjelpemidler for konservering og bevaring, samt arkivering og innramming.

Carson MagniTouch 3X Touch LED lupe med justerbart fokus

Gamblin Conservation colors

Stort utvalg av pensler og børster

Muntz støvsuger m/ utblås, bærereim, kompakt og lettvekt

Carson MicroFlip 100-250x med LED/UV lys Clips til mobilkamera

Jumbo fltertralle Mobilt avsug for gasser, mugg, løsemidler ++

Evolon - Unikt allsidig tekstil, ikke-vevd, lofri

Utvalg av produkter fra Lascaux

Intervju med Elin Ziegler, leder for smykkeavdelingen ved Blomqvist auksjonshus

Thea Christophersen

Gjenstandskonservator

NTNU Vitenskapsmuseet

Mange av oss som har engasjert oss i konservatorfaget har startet med en viss fascinasjon for noen typer gjenstander, kunststiler, historiske perioder og tradisjoner. Selv har jeg vært drevet av en beundring for dekorativ ornamentikk og kunsthåndverk. Spesielt når slikt uttrykkes i form av smykker med ørsmå detaljer i edle materialer.

Som arkeologisk konservator er jeg så heldig at jeg får håndtere de eldste eksemplarer vi har av smykker. Det er smykker som har overlevd i jorda i flere hundre år, til og med over ett tusen år, til tross for tærende forhold slik som vann, jord, organismer og kjemikalier fra menneskelig aktivitet (Bilde 1). Det er et privilegium å få lov til å studere disse smykkene på nært hold som en del av arbeidet med å bevare dem og tilgjengeliggjøre dem for

Bilde 1: To smykker fra vikingtid med fasetterte røde karneolperler, glassperler og sølvanheng med gripedyr, funnet i Levanger kommune, Trøndelag Foto: NTNU Vitenskapsmuseet

brukere av museet. Likevel er det sjeldent at de arkeologiske smykkene som inngår i universitetsmuseets samling i Trondheim er så velbevarte eller rikt dekorerte med edelstener og gull. Av denne grunn, kan jeg ikke kalle meg en ekspert på området smykkekunst. De gangene jeg får et smykke i hendene som har for eksempel smykkestener eller er fremstilt på et spesielt vis, krever det en del arbeid å stadfeste hvilke materialer og teknikker som er brukt. Jeg ønsket derfor å vite mer om hvordan en som undersøker slike edle materialer i det daglige jobber, og finne ut hva de må kunne for å identifisere og klassifisere dem. Med dette utgangspunktet var det at jeg bestemte meg for å ta kontakt med en fagperson som virkelig kan smykker.

Bilde 2: Elin Ziegler er teamleder og seniorekspert for smykker og klokker ved Blomqvist. Foto: Blomqvist

Elin Ziegler (Bilde 2) er smykkeekspert og leder for smykkeavdelingen ved auksjonshuset Blomqvist. Her har hun jobbet i mange år, og smykkeavdelingen har vokst med tiden hun har vært der. Hun har Cand.Mag i kunsthistorie, historie og filosofi fra Universitetet i Oslo. Som student fordypet hun seg i barokkens historie og kunstnere. I tillegg har hun kurs fra Sotheby’s i London innen kunsthåndverk og design fra 1500- til 1700-tallet. I løpet av tiden som student jobbet hun også på siden for flere gullsmeder og gullsmedforretninger i Oslo. Dette bidro til at hun dannet seg et nettverk av takstfolk og gullsmeder i bransjen, som ble nyttig når hun så fikk seg jobb ved Blomqvist. Elin har også vært innom museumssektoren i en liten periode med en formidlerstilling ved Norsk Folkemuseum.

Formidlerferdighetene kom nok også til nytte når hun etter hvert fikk ta over den delen av Blomqvist som drev med inntak og salg av

smykker på auksjon. “Blomqvist er et gammelt firma som har litt selvpålagte forpliktelser med å drive kulturformidling. I det ligger det at vi har etter hvert utviklet ulike kampanjer for salg av smykker,” forteller Elin. I dag har Blomqvist flere auksjoner hvor smykkeavdelingen er involvert, fortsetter hun: “Vi har en egen auksjonsvariant som heter ‘Antikke Smykker’ som foregår to ganger i året. Det er veldig flotte unike objekter man ikke får tak i en vanlig gullsmed i dag. Både når det gjelder materialer, teknikker, uttrykk, og stiler. Det varierer fra ganske rimelige ting til veldig kostbare ting. Vi har også auksjonen ‘Norsk Moderne’. Det er et samarbeid mellom både kunstavdelingen og gjenstandsavdelingen. Auksjonen kan ha smykker som er fra Plusskolen i Fredrikstad, og smykker fra forskjellige gullsmeder som viser utviklingen av deres stil og produksjon.” Elin nevner blant annet arbeidet med boet til designer og gullsmed Grethe Prydtz Kittelsen. Det innebar at Blomqvist sin smykkeavdeling fikk gjøre en gjennomgang av Kittelsens smykker. De har også vært i kontakt med sølvsmed og smykkekunstner Tone Vigeland i forbindelse med salg av hennes egenproduserte smykker.

Håndlagd kvalitet

Når det gjelder eldre antikke smykker som kommer til auksjonshuset, er direkte kontakt med smykkekunstneren eller deres etterkommere ikke en mulighet. Elin har erfart at noen selgere har mye kunnskap om bakgrunnen til smykker som har gått i arv, for eksempel ved store gårder eller i embetsmannsfamilier. Andre selgere har rett og slett fisket et verdifullt smykke ut av en skrotkasse og tatt det med til auksjonshuset. Ved spørsmål om hvordan kontekstløse smykker dateres, svarer Elin at hennes kunsthistoriebakgrunn spiller en viktig rolle: “Selv om det enkelte smykket kanskje kan ha et litt annet uttrykk lærer man seg etter hvert å gjenkjenne tidsepoker.”

Det er noe spesielt ved eldre smykker som man ikke finner i de fleste gullsmedbutikker i dag. Elin mener at det henger sammen med automatiseringen av smykkeproduksjonen. Dette har ført til at deler som pleide å kreve tid og arbeid å lage for hånd, har blitt erstattet eller kuttet helt ut av prosessen. Færre gullsmedbutikker har verksted hvor det sitter fagfolk og jobber på benken, opplyser Elin. “Det er klart at det gjør noe med arbeidet og

kvaliteten på smykkene, det er jeg helt overbevist om,” sier hun. “Er man ute etter et par enstens diamantørepynter er det en ting, men skal man ha noe mer spesielt, så må man gå til spesielle butikker og det koster jo.” Elin fremhever Juvelér Langaard i Oslo som en virksomhet som tilbyr egen produksjon for kunder. “Men generelt når du går til en gullsmedbutikk så er det mye ferdigprodusert,” fortsetter hun, “det er derfor vi her hos oss liker gamle smykker” Selv tror hun at det er den tidkrevende håndlagde kvaliteten ved gamle smykker som gir en opplevelse av at de har mer sjel ved seg. Det er dette som skiller antikke smykker fra moderne smykker, selv om det finnes enkelte unntak.

Bilde 3: Denne spiralformede gullringen er det eldste smykket Elins avdeling har solgt. Foto: Blomqvist

Datering av historiske smykker

Det er ikke ofte at auksjonshuset får inn smykker som er laget før det 19. århundre. En gjenstand skiller seg spesielt ut når man ser i oversikten over tidligere salg på auksjonshusets nettside. Der er det en gullring som forestiller en tohodet slange som fikk tilslag på 66.000 kroner (Bilde 3). Elin forteller at den ble funnet i en åker. Det er det eldste smykket Elins smykkeavdeling har jobbet med. Hun beskriver den som “en type Middelalderring som ble datert rett etter reformasjonen.” I dette unike tilfellet kom ringen med papirer fra fylkesrådgiver som viste at den var godkjent for salg. Dateringen har vært avgjørende for en slik godkjenning fordi funn som dateres til tiden før reformasjonen i 1537 skal innlemmes i Universitetsmuseenes samlinger som del av

statens eie etter den norske kulturminneloven. Det er derfor mer vanlig at Elin og hennes kollegaer henviser finnere av så gamle smykker til Historisk Museum i Oslo.

Ellers pleier smykkene Blomqvist får inn som er produsert før 1800-tallet å komme fra Bergen, en historisk viktig håndverksog handelsby. Elin forklarer at dette er i forbindelse med laugene som holdt til der, og at “smykker fra Bergen er det mulig å slå opp i gamle bøker og nye bøker på stempler. Da kan man datere, akkurat som man daterer gammelt sølv,” fortsetter hun. Det er derimot ikke alltid smykker har stempelet bevart på grunn av reparasjoner eller fordi den stemplede delen har blitt borte. I slike tilfeller forteller Elin at hun da fokuserer på smykkets konstruksjon for å gi en datering: “Da går det rett og slett på materialbruk, ulike stener, og om det har emalje. Uttrykket på hele smykket gjør at man klarer å datere det sånn noenlunde. Også rett og slett erfaring. Jeg har sett masse smykker!”

Hvordan smykker undersøkes

Når identifikasjon av materialer blir tema er jeg spesielt interessert, da dette ofte er noe jeg står for og bistår andre fagpersoner med på NTNU Vitenskapsmuseet. I konserveringslaben tyr jeg ofte til mikroskopi, men også røntgenfotografering, og kjemisk analyse med Fourier Tranform Infrarød Spektroskopi med ATRtilbehør (ATR-FTIR) og portabel røntgenfluorescens (pXRF). Jobber de med slike analytiske verktøy ved Blomqvist? “På avdelingen har vi et veldig godt mikroskop. Vi har også røntgenmaskin som tester gull og andre stoffer. Det går bare en mikromillimeter inn i godset. Også har vi en stentester som tester ulike type stener”, svarer Elin (Bilde 4) “Man har væske man kan måle RI’en [red.: refractive index] i stenene, for å si hvilken type sten det er. Før pleide vi å bruke kongevann, og det er ikke like nøyaktig.”

Slike verktøy og metoder brukes ikke bare for å finne ut hva karaten er, men også for å avdekke hvilke materialer som lurer under overflaten. For, som ordtaket sier, det er ikke (bare) gull alt som glimrer! Elin forklarer blant annet at det er mange smykker fra rundt 1900 som ser ut som at de er av gull, men som egentlig er belagt med gullfolie over et annet metall. Det kan også være smykker som er stemplet 22 karat, uten at det nødvendigvis er

sant. “Da må du se på hvordan overflaten tar seg ut og teknikken som er brukt”, poengterer hun

Øyet er det viktigste verktøyet

Å identifisere smykkestener og perler er også veldig viktig for å datere smykker. For å avklare hvilken type perler som er brukt, ser Elin og hennes kollegaer etter om perlene har kjerne eller er uten kjerne. De ser også etter karakteristiske gromerker og det overordnede uttrykket perlene har. Når smykker har store stener blir det ofte et samarbeid, sier Elin: “Da er vi tre eksperter som ser på tingene hver for oss,- men vi regner ut og kvalitetssikrer så godt det lar seg gjøre." Selv om identifisering er viktig for datering og verdivurdering, er det sjeldent at stener blir tatt ut av smykkene, da dette er en veldig kostbar prosess. “Normalt så blir alt beskrevet hos oss med stenene i smykkene. Da ser man på baksiden, ser på slitasjen, ser på overflaten, og tar kanskje gjennomlysning av stenene.”

Elin trekker frem en vanlig problemstilling i differensiering mellom forskjellige materialer, nemlig å gjenkjenne stener av glass som er slipt og fasettert for å etterligne diamant. Å skille det ene fra det andre er enkelt i slike tilfeller, forklarer hun. Diamant er mye hardere

enn glass og det motstår slitasje. Glass brytes ned over tid og blir porøst. Glass-stener på smykker vil slites ned ved bruk, og i slike tilfeller kan smykkeekspertene se at fasettene er ruglete og porøse på toppen. “Det vil man så og si aldri se på en diamant!” utroper Elin. Spineller er historisk også brukt for å erstatte eller etterligne diamant. Disse er heller ikke like harde som diamant. For å gjenkjenne disse, bruker Elin lys: “Da ser du rett og slett på refleksjonen og brytningen på stenen i lyset. Når du har sett det nok så skjønner du at det har et helt annet uttrykk.”

Bilde 5: Fasettert granat funnet i Folkebibliotekstomten, Trondheim, datert til middelalder/nyere tid. Steinen har ikke hull, men er tolket å være et emne til en perle. Foto: Jo Sindre P. Eidshaug, NTNU Vitenskapsmuseet.

Bilde 4: Hodelupe og stereomikroskop benyttes ved Blomqvist sin smykkeavdeling. Begge er også de fleste konservatorer godt kjent med. Foto: Blomqvist

En edelsten det er vanlig å finne i arkeologiske smykker i Norge er granat (Bilde 5). Denne stentypen kan forekomme i smykker i samme periode som smykker som er dekorert med stener av glass. Hvordan ser man forskjell på granat og glass? “Hvis du ser på granater, så har de typisk litt sånn blank og oljete uttrykk i overflaten. Og da ser du på fassettene at de ikke er like slitte som en glass-sten.” Hvis smykkestenene ikke har fasetter, foreslår Elin at man kan se etter om det er cabochon eller rundslip. Granater kan også variere i farge, “noen er mer blodrøde, andre er litt mer brune”. Selv om glass også kan forekomme i mange forskjellige farger, er det likevel kvaliteter ved utseende og uttrykk som skiller granaten fra glasset som man kan se på. For eksempel om smykkestenen er opak, hvor gjennomskinnelig den er, og om den er brun eller rød.

Spor på baksiden

Det virker kanskje kontraintuitivt at den viktigste delen av et smykke er baksiden som vanligvis er ute av syne. Det er baksiden som er mest interessant, ifølge Elin. “Det er der vi finner mest informasjon. Det er for å se etter slitasje og hvordan ting er gjort,” sier hun. I tillegg til å undersøke smykkets tilstand og produksjon, er det ofte på baksiden at det kommer frem om smykket er gjenbrukt flere ganger. “Smykker blir ofte transformert gjennom generasjoner, så det kan forandre litt bruk. For eksempel fra å være en kamé, til å være en brosje.” Hun forteller også at grunnen til dette gjenbruket av historiske smykker er den samme grunnen til at gamle klesstiler kommer og går i motebildet i dag: “Bruken av smykker er veldig basert på trender og moter i klær. Slik var det i gamle dager også.” Da er det naturligvis på baksiden at spor av gjenbruk dukker opp, for eksempel i form av lodding, nye hull, og hemper. “Det kan ha skjedd veldig mye med et gammelt smykke,” sier Elin. Det er derfor ikke ofte at de får inn et smykke i opprinnelig form. Hun oppgir selv at det er så sjeldent, at når hun ser et helt originalt antikk smykke “er det jo ekstra gøy!”

Verdien av det gamle

Utover datering og identifisering av materialer, er vurdering av tilstand en nøkkeloppgave i Elin sitt arbeid. “Hvis det er skade på smykket er det vanskelig å omsette. Vi er en kommersiell bedrift, så selger skal tjene

penger, og vi skal tjene penger.” Hender det at de anbefaler at smykker blir reparert eller konservert før salg? “Økonomisk lønner det seg som regel ikke å reparere smykkene, dessverre,” svarer Elin. “Det er som regel ganske kostbart å reparere ting,” fortsetter hun. “Hvis man gjør det, må det være for egen bruk fordi man ønsker å ha det videre i familien.

Så kommer verdivurderingen. Elin forteller at de da både undersøker hva de har solgt lignende smykker for tidligere, og hvilken popularitet og pris den typen smykke de har fått inn har på markedet. “Antikke smykker er blitt en trend i Europa gjennom mange år. Blomqvist har holdt på med det i nærmere 10 år,” fremhever hun. Basert på dette, setter smykkeekspertene en vurdering på hva de tror smykket vil gå for på auksjon. Elin forteller at de jobber ut ifra tre kategorier; En lav og en høy vurdering, og en minstepris. Prisene er ofte avhengig av om smykket har gull i seg. Akkurat nå er markedsprisen på gull veldig høy, noe som begrenser hvilken pris Blomqvist kan sette på de antikke smykkene fordi de ikke kan konkurrere med gullprisen. “Da må det være noe mer enn gullprisen som gjør at man kan få noe mer enn verdien på materialet i smykket,” sier hun. Når eldre smykker skal selges, tar Elin og hennes kollegaer en takst på det. Elin lister opp hva taksering innebærer; “Da går vi gjennom størrelser på stener, prisliste på stener, hva det koster å fatte inn en sten, vi veier det, og vi vurderer hvor mye arbeid det tar å produsere dette smykket.”

Informasjonen fra dette bruker smykkeekspertene for å vurdere hva det vil koste å produsere et slikt smykke i dag for å få en nypris. Her kommer det frem en viktig forskjell mellom antikke smykker og moderne produserte smykker. Dagens priser for det arbeidet som må til for å produsere et moderne smykke med de samme metodene som er brukt på de antikke smykkene, er nemlig generelt høyere enn det de antikke smykkene blir solgt for. “Man kan ha brukt 20 timer på et kjempeflott smykke, men du får ikke det tilbake når du skal selge,” sier Elin. “Prisen er gjerne en god del mindre enn det det koster å produsere dette nytt.” Med andre ord, hvis man har sansen for eldre tiders smykkekunster, kan man få mye for pengene på slike smykkeauksjoner.

Bilde 6: Tostrup anheng/brosje i art nouveau-stil, ca. 1900. På baksiden synes både nålfeste og lodding av hempen, som har gitt smykket flere bruksområder. Foto: Blomqvist

Tid for auksjon

Med alt forarbeidet gjort, er smykket klart for auksjon. For oss som ikke har deltatt på auksjon før, forteller Elin at smykkene stilles ut i Blomqvist sine lokaler i tillegg til at de legges ut på nettsiden. Med unntak av noen spesielle auksjoner, så pleier de ikke å ha omstendelig kuratering av smykkene: “Det hender at vi skriver en tekst kanskje om noe helt spesielt, men nei, jeg kan ikke si at vi gjør det,” sier Elin. “Det hender at vi har utstillinger her. Vi har hatt utstilling på smykker av Henrik Møller fra Trondheim. I slike tilfeller kuraterer vi litt mer med tekster.” Ellers er smykkeauksjonene sammensatt av det de har fått inn fra selgere ved det aktuelle tidspunktet. Elin forklarer hvordan utvalget ved en smykkeauksjon kan variere; “det kan være et smykke til tusen kroner som er utrolig vakkert også kan det være et smykke til mange hundre tusen kroner på samme auksjon”

Ellers innebærer auksjon også formidling. De som er interessert stiller mange spørsmål, og da er smykkeekspertene behjelpelige med sin kunnskap. Hvor mye de kan fortelle om det enkelte smykket, avhenger av den informasjonen de har fått fra de som har levert det inn for salg. Det er ikke alle selgere som vil fortelle så mye, ifølge Elin; “Det er ikke sikkert at man ønsker at noen andre skal vite at man selger det, eller at det er litt private ting. Vi forteller hverken om hvem som selger eller

hvem som kjøper,” utdyper hun Det er kun ved få unntak at det oppgis mer informasjon som kan knyttes til selger, hvis det er snakk om en spesiell proveniens som har betydning for smykkets verdi. “For eksempel at kongen av Sverige har gitt det som en gave til selger, og selger har skriftlig brev på det, da er det selvfølgelig noe vi kan legge ved”, oppgir Elin. Selv synes hun det er mer morsomt når man har personlige historier å legge ved et salg, men det avhenger av hvem som vil fortelle. Elin fremhever hvordan bakgrunnen for et salg har mye å si; “Noen må kanskje ha penger. Andre skiller seg. Eller så er det et så dyrt arvegods at søsknene ikke har råd til å ta vare på det, at de kan kjøpe hverandre ut, eller at de krangler så busta fyker!”

Det er kanskje ikke feil å anta at mange konservatorer har et godt øye for gamle ting. Men hvem andre kan være interessert i antikke smykker? Elin ser som oftest mennesker fra 50 år og oppover, men hun ser også at auksjonene trekker unge mennesker som er interessert. “Generelt vil jeg si at de som kommer her har en genuin interesse av det uttrykket og håndverket som ligger i en gammel ting. De behøver ikke ha god anledning eller god råd,” begynner hun. “De har nok en bakgrunn hvor gamle ting har blitt satt pris på. De kommer fordi de har en kunnskap om det. Eller det kan være kunstnere,” sier hun. En annen viktig grunn til at folk dukker opp til smykkeauksjonene, er at

de rett og slett setter pris på de vakre uttrykkene ved fortidens smykkekunst. “Det gir en glede i livet å se vakre ting. Det behøver nesten ikke være vakkert engang, men at det er noe der fra fortiden som noen har skapt. Og hvordan det er skapt. Det er det som gjør at jeg synes at akkurat denne delen av det vi jobber med over her hos oss på Smykker er det mest interessante.”

Det er Elins håp at smykkeauksjonene bidrar til å bevare kulturhistorien smykkene

representerer. “Smykkene representerer hvordan folk levde, hvordan de brukte smykkene, til hvilke anledninger,” sier Elin. Sørgesmykker, gullsmykker fra laugstiden i Bergen, dalakjede og brudedaler med mynter med danskekonger, er blant de mange typene historiske smykkene Elin jobber med. De bidrar til å forstå Norge i stil og historie. “For meg er det en stor glede og skaper entusiasme, i tillegg til gleden av å se vakre ting,” avslutter hun.

NIKU undersøker, behandler, forsker på og gir råd om kunst, interiør og bygninger

Våre tjenester omfater blant annet rådgivning, tilstandsvurdering, konserveringsbehandling og fargeundersøkelser av:

•malerier

•historiske interiør

•veggdekor

•kirkekunst

•muralmalerier og mosaikk

•moderne kunst og samtidskunst

Praksisopphold ved Mauritshuis

Inger Blichfeldt Bjerke

Masterstudent på malerikonservering Universitetet i Oslo

Inger_bb@hotmail.com

Frem til 2025 står Paulus Potters De Stier fra 1647 i fokus på Mauritshuis i Haag i Nederland. Dette maleriet er Potters største verk og måler 236,5 cm x 341 cm. Undersøkelsene av maleriet startet i mars 2024 og konserveringen begynner i juni. Jeg har fått den fantastiske muligheten til å delta i dette prosjektet i et halvt år, som en del av mitt siste semester på masterprogrammet i malerikonservering ved Universitetet i Oslo. Prosjektet ledes av Abbie Vandivere og Jolijn Schilder som allerede har gjort forundersøkelser i flere år. Siden Mauritshuis'

samling er utstilt i en historisk bygning fra 1600-tallet, er alternativene for flytting av maleriet begrenset. Av samme årsak krever logistikken rundt utstyret som trengs for noen av undersøkelsene nøye planlegging, med hensyn til utfordringer knyttet til størrelse og vekt. Derfor har det blitt bygget et midlertidig konserveringsstudio i ett av museets utstillingsrom, slik at publikum kan få innsyn i hele prosessen gjennom glassvegger. Denne artikkelen formidler noen av de foreløpige erfaringene fra prosjektet, samt hvordan Mauritshuis arbeider for å engasjere publikum

Bilde 1: Det midlertidige atelieret i utstillingsområdet. Foto: Inger Blichfeldt Bjerke

gjennom et tilgjengelig og tverrfaglig forsknings- og konserveringsprosjekt.

Den nederlandske maleren Paulus Potter (1625-1654) er spesielt kjent for sine dyremalerier. Til tross for at han kun ble 28 år, rakk han å produsere omtrent 100 malerier (Verslype 2005: 98). Blant hans mest berømte verker er De Stier (på norsk: Oksen). Det er maleriets historie som har bidratt til å etablere det som en nasjonalskatt i Nederland, og som er grunnlaget for å investere betydelige ressurser i dets bevaring. Etter den franske invasjonen av Nederland i 1795 ble maleriet konfiskert og fraktet til Musée Napoléon, dagens Louvre. Der fikk maleriet stor oppmerksomhet på grunn av sitt uvanlige motiv (Walsh 1985: 5-9). Med tiden ble oksen et symbol på nederlandsk kultur, og i 1815 ble maleriet hentet tilbake og paradert gjennom gatene til stor begeistring blant folket (Buvelot 2004: 25). Siden 1822 har maleriet vært en del av Mauritshuis' samling, der det fremdeles er et høyt verdsatt og ikonisk verk.

Maleriet skal først og fremst konserveres av estetiske årsaker. Dets strukturelle tilstand er god, og en voks-dublering fra 1970-tallet opprettholder et stabilt spenn i maleriet. Motivet var opprinnelig ikke mye større enn selve oksen, som er malt over to sammenføyde lerreter. Potter økte senere dimensjonene ved å feste ytterligere tre lerretsbiter rundt motivet. Over tid har de mange tidligere retusjene og fernisslagene blitt misfarget. Spesielt har himmelområdet blitt omfattende overmalt gjennom flerfoldige konserveringer. Ved å undersøke diverse arkivmateriale har vi fått et inntrykk av hvilke områder som er overmalt, og fra de tekniske undersøkelsene kan vi forhåpentligvis differensiere tydelig mellom det originale og senere tilføyinger.

I begynnelsen av mars ble maleriet flyttet ned én etasje i utstillingsområdet slik at prosjektet vil foregå i et eget rom. Maleriet måtte heises ned mellom gelenderet i de originale trappene i museet. Deretter startet undersøkelsene, deriblant SWIR/VNIR1 og MA-XRF2. For å gjennomføre dette, har et seks meter langt mekanisk staffeli blitt spesiallaget, med inspirasjon og lærdom fra Rijksmuseums Operation Night Watch. Staffeliet gjør at maleriet stødig kan beveges langs veggen det henger på. Dette vil redusere antallet flyttinger av undersøkelsesutstyret, som bidrar til mer

pålitelige resultater, bedre sikkerhet, og ikke minst effektivitet.

Selv om prosjektet er krevende for institusjonen, vekker det samtidig stor interesse blant de besøkende. Museet vil med tiden holde omvisninger med konservering som tema og det vil også være mulig å stille spørsmål under jevnlig organiserte spørsmålsrunder. Ved å invitere publikum med i hele prosessen vil de forhåpentligvis forstå viktigheten av, og bredden i, fagfeltet vårt, samtidig som konservatorenes rolle blir mer synlig i museumssammenheng.

Siden inkluderingen av publikum er en sentral del av prosjektet har flere spørsmål blitt reist, for eksempel: Vil publikum merke løsemidlene som brukes under rensingen og fernisseringen, og hvordan kan de informeres om farene forbundet med dette uten å skremme noen unødvendig? Hvordan kan vi kommunisere at malerioverflaten vil se matt og annerledes ut i løpet av renseprosessen før den blir re-fernissert? Noen av utfordringene blir adressert gjennom informasjonsplakater og interaktive skjermer utenfor det midlertidige studioet, samt oppdateringer på sosiale medier.

Mauritshuis og Abbie Vandivere har allerede verdifull erfaring med prosjekter i utstillingsområdet, som de også gjennomførte med Piken Med Perleøredobb i 2019. Erfaringene viser at publikum er svært entusiastiske når de får ta del i prosessen og det medfører flere fordeler. For det første gir det en unik mulighet for direkte engasjement med publikum, noe som kan øke bevisstheten om og interessen for konservering. Det å dele konserveringsprosessen med publikum kan også bidra til å avmystifisere arbeidet til konservatorer og gi en bedre forståelse av de komplekse prosessene som er involvert i bevaring av kulturarven. Med et såpass kjent maleri vil sannsynligheten for rensekontroverser også reduseres, da endringene før og etter konserveringen vil være grundig dokumentert og tilgjengelig. Dette kan samtidig føre til økt tilhørighet til museet, og muligens føre til gjentatte besøk.

Praksisoppholdet på Mauritshuis er en unik anledning til å bidra i et såpass omfattende og offentlig konserveringsprosjekt. Museets inkludering av publikum er beundringsverdig. Jeg har assistert og selv utført mange

analytiske undersøkelser allerede, med utstyr som jeg frem til nå bare har kunnet lese om. Blant annet har museet et HIROX-mikroskop som jeg allerede har tilbragt mange timer med, i tillegg til at jeg har jobbet med en database over automatiserte trådtellinger i Potters lerreter. Fremover ser jeg frem til å diskutere og teste konserveringsstrategier med teamet. Jeg er veldig takknemlig for denne muligheten og ansvaret som Mauritshuis har gitt meg.

Referanser

Buvelot, Q. (2004) Royal Picture Gallery Mauritshuis: A Summary Catalogue Haag: Waanders.

Verslype, I. (2005) A preliminary study on Paulus Potter’s (1625-1654) painting technique. I: Art matters: Netherlands technical studies in art, 3, s 97–110.

Walsh, A. L. (1985) Paulus Potter: His works and their meaning. Doktorgradsavhandling. USA: Columbia University.

Noter

1 SWIR/VNIR: Kortbølge-infrarød / Synlig og nær-infrarød spektroskopi

2 MA-XRF: Makro-røntgenfluorescens

Bilde 2: Forfatteren foran maleriet. Foto: Jocelyn Hillier.

Per Kleivas kunstverk på Ellingsrudåsen

skole og viktigheten av kunst- og bevaringsfaglig kompetanse i forkant av rivningsvedtak

Joanna Hench

Skulpturkonservator NKF-N, Skulpturkonservator Joanna Hench AS post@konservator.no

Oda Grønnesby

Malerikonservator, Oslo kommunes kunstsamling oda.gronnesby@kul.oslo.kommune.no

Ellingsrudåsen skole i bydel Alna i Oslo inneholder tre bygningsintegrerte monumentalmalerier av Per Kleiva. Oslo kommune, ved Oslobygg KF, har besluttet at skolebygget skal rives, og med det også maleriene (Larsen og Hammer 2024; Oslo kommune 2024). I 2020 var konservatorer og kunsthistorikere fra Oslo kommunes kunstsamling ved Kulturetaten, som er øverste ansvarlige myndighet for kunstverket, på stedet for å vurdere muligheter for bevaring. Både en strappoprosess av selve malingslaget, flytting av verket med betong, å beholde rampen og kunstverket i sin helhet og å bygge et nytt skolebygg rundt dette har blitt vurdert (Skomedal 2023: 44). Det er mulig å se for seg også andre former for bevaring, for eksempel å kun bevare maleriene i rampen, å male opp kopier av utsnitt eller å lage et nytt kunstverk basert på motiv, farger og linjeføring i Kleivas malerier. Uansett hvilken løsning som vedtas er det fra flere instanser (Byantikvaren, Kulturetaten og Fortidsminneforeningen) krevd at kunstverket dokumenteres grundig, og at all tilgjengelig informasjon om kunstverket sammenstilles i rapportform (Oslo kommune 2024). I det følgende vil vi beskrive arkitektur, kunstverk og konservering av maleriene, samt prøve å gjøre rede for hvordan tidligere beslutninger og manglende forståelse og fagkunnskap i de ulike kommunale instansene har ført frem til rivningsforslaget som nå foreligger.

Skolebygget

Ellingsrudåsen skole (tidl. Ellingsrud barneskole) ble offisielt åpnet i august 1972, og er tegnet av arkitekt Elisabeth Amble Tostrup (f. 1944) og Ulf Lyngar (f. 1938), i Lyngar & Tostrup MNAL, på oppdrag fra Ungdomsbygg AS som hadde totalentreprise på prosjektet for Oslo kommune (Gunnarsjaa 2023; Elisabeth Tostrup, telefonsamtale, 03.06.2024; Oslo skolemuseum 2024). Tostrup (dr.ing. og professor emerita ved AHO) var en av få kvinnelige arkitekter i Norge med egen praksis på 70-tallet (Asp 2023; Larsen 2023,2024; Elisabeth Tostrup, telefonsamtale, 03.06.2024). Som totalentreprenør sto Ungdomsbygg AS fritt til å

velge både arkitekt og kunstner til byggeprosjektet. Tostrup hadde familiære bånd til entreprenørselskapet, så de var kjent med hennes arkitektkontor. Arkitektene var unge, men de hadde allerede markert seg i flere arkitektkonkurranser. Per Kleiva hadde i 1970 fått i oppdrag å lage et kunstverk til Apalløkka skole, som også ble bygget på totalentreprise fra Ungdomsbygg AS. Det var derfor naturlig for entreprenøren å velge ham også til dette prosjektet. I tillegg var Elisabeth A.Tostrup også en god venn av Per Kleivas kone, og følgelig en omgangsvenn av kunstneren. Samarbeidet mellom arkitekt og kunstner var derfor spesielt nært i dette byggeprosjektet (Elisabeth Tostrup, telefonsamtale, 03.06.2024).

Bilde 2 og 3: Bygget og dets samspill med naturen. Den opprinnelige hvite fasaden og inspirasjonen fra japansk arkitektur er også synlig her.

Foto: Elisabeth Tostrup.

Skolebygget tar hensyn til, og forholder seg både estetisk og strukturelt til det kuperte terrenget i området (Elisabeth Tostrup, telefonsamtale, 03.06.2024) (Bilde 1). Bygget fremstår visuelt som et modernistisk svar på et japansk hus, med mørkt treverk som markerer konstruksjonsmodulene, lette vegger og runde vinduer i dørene. Denne inspirasjonen var ifølge Tostrup kun indirekte og var bare ett av flere modernistiske trekk. Samvirkningen med den bevarte skogen og naturen omkring skolen er en viktig del av uttrykket, og samspillet med naturen passer også estetisk sett med det japanskinspirerte ved bygget (Bilde 2). Bygget ble tegnet kompakt slik at tomten omkring skulle bli så stor som mulig. Da bygget sto ferdig var det langt mer uberørt natur enn det det er i dag. Det var store områder med skog på begge sider av bygget. Tomten er delt opp i et øvre plan, skråningen og et nedre plan. Store flater, spesielt på nedre plan, er nå asfaltert hvor det tidligere var grønt. Utvendig er også fasadene endret uten å konsultere arkitektene: Skolen var opprinnelig

Bilde 1: Ellingsrudåsens skoles plassering i terrenget. Foto: Joanna Hench

dekket med hvite plater, ikke rødlige slik det er nå. De hvite veggene sto i kontrast til mørkbeiset treverk og røde detaljer, og var tidstypisk (Bilde 3). (Elisabeth Tostrup, telefonsamtale, 03.06.2024)

Skolen er beskrevet som en demokratisk skole (Asp 2023). Det sentrale i prosjektet var at byggets bæring, med unntak av betongkjernen i midten, ligger i et modulsystem med søyler og dragere framfor i bærende vegger. Etasjeplanene omkring kjernen er delt opp med lettvegger. Byggesystemet gjør bygget fleksibelt: Det skulle være enkelt å endre den interne strukturen for å gjøre bygget fremtidsrettet. Etter arkitektens mening er det gjort svært få endringer i interiøret, med tanke på hvor enkelt det var tenkt å kunne endre rominndelingen (Elisabeth Tostrup, telefonsamtale, 03.06.2024). Trafikken i og

gjennom huset var også svært viktig for arkitekten (Elisabeth Tostrup, telefonsamtale, 03.06.2024). Hjertet i bygget er et trappehus uten trapp - en rampe over tre etasjer (Asp 2023). Bygget er konstruert omkring denne sentrale, bestandige betongkjernen og flyten i bygget pulserer gjennom dette hjertet. Inngangene til de ulike etasjene og spesialrommene er vendt mot samme side for enkel orientering og tilgang. Vinduet nederst i rampen har siktlinje gjennom samlingssalen og ut gjennom de store, åpne vindusflatene der. Vinduene og glassbyggesteinene gjør også at det er enklere å navigere seg omkring i bygget, i tillegg til å bidra til det maritime uttrykket i malerienes nederste del (Elisabeth Tostrup, telefonsamtale, 03.06.2024).

Bilde 4: Det største av de tre veggmaleriene, og rampen de er integrert i. Foto: Joanna Hench

Kunstverket

Per Kleiva (1933-2017) malte de tre monumentale veggmaleriene i årene 1976-77 (Flor 2019). Maleriene er utført i olje på et underlag av akryl eller latex (original veggmaling) over pusset betong, og dekker omkring 340 m2. De befinner seg på vestveggen i samlingssalen, i tillegg til det største, som strekker seg over tre etasjer i skolebyggets sentrale rampe - som en fargerik ramme omkring denne (Bilde 4, 5 og 6). Monumentalmaleriet må regnes som 100% bygningsintegrert i sin form, der også håndgerikter og rekkverk, vinduer og lysinnslipp, vegglamper og originale ventilrister i rampen inngår som komplementerende og integrerte elementer. Rampen er nær uforandret både når det gjelder vinduer, lamper, rekkverk og andre faste innredninger (Skomedal 2023: 49).

På bakgrunn av Kleivas personlige tilknytning til arkitektene, og samarbeid ved et tidligere utsmykningsoppdrag på Apalløkka skole, ble kunstneren direkte engasjert til dette kunstprosjektet. Han hadde med seg kunstneren Terje Roalkvam (f. 1948) som assistent under utførelsen av maleriene (Sørensen 2024; Skomedal 2023: 46). At Kleiva var familievenn av skolens arkitekt, har hatt stor betydning. Koblingen mellom arkitekt og kunstner kan sies å være essensiell i forståelsen av hvordan en av Norges mest betydningsfulle kunstnere fikk et slikt oppdrag, samt i forståelsen av hvordan kunstverket og arkitekturen kunne integreres på en så gjennomført måte.

Per Kleiva hadde bakgrunn som reklametegner og dekoratør før han kom inn på Statens kunstakademi i 1955-57, og han fikk stor oppmerksomhet på Høstutstillingen i 1963. Han var samfunnskritisk, og hadde et sterkt engasjement mot undertrykking, og for et levende fellesskap. Han er ansett for å ha vært svært teknisk dyktig - en av sin generasjons mest markante kunstnere. Han har arbeidet i mange teknikker, bl.a. grafikk, maleri og silketrykk, i tillegg til å ha vært innom tredimensjonale uttrykk. Kleiva arbeidet med stilistisk forenkling, opp mot det abstrakte. Hans arbeider faller blant annet innunder sjangre som pop-art og op-art, og nonfigurative colorfield-komposisjoner (Sørensen 2014; Flor 2019). I perioden 1970-74 var Kleiva aktiv i en sammenslutning av politisk aktive kunstnere, kalt GRAS. GRASgruppa var blant de aller første i Norge som lot seg påvirke av amerikansk pop- og op-kunst, og overførte kunstretningene til en norsk kontekst (Skomedal 2023: 47).

Kunstverket kan plasseres i en svært aktiv tid i Kleivas kunstnerskap og dette er det mest omfattende kunstprosjektet han utførte. Verket har også sitt utgangspunkt i en politisk og kunstnerisk svært interessant periode, hvor Oslo kommune utlyste store konkurranser for kunst i de nye drabantbyskolene. I tiden etter andre verdenskrig var det et stort behov for nye boliger og utdanningsinstitusjoner. Nye lokalsamfunn ble etablert i Groruddalen, øst i Oslo. Her fikk kunst en større plass i byutviklingen og Kleiva var sentral i dette engasjementet. Kleiva skriver selv, i et følgebrev til en skisse til et veggmaleri, at kunsten måtte komme inn tidlig i byggeprosessen, fordi disse to prosessene da

Bilde 5 og 6: Det største av de tre veggmaleriene, og rampen de er integrert i. Foto: Joanna Hench

kan tilpasses hverandre: «Teknisk er det heile tenkt utført i samband med ferdigmålinga av skulen og utført av malemeistrane … heile arbeidet skulle på denne måten kunne gjennomførast på kort tid og såleis ikkje koste så mykje ekstra. Veggane skal jo likevel målast. Slitasje kan flikkast på eller utstå til neste oppussing.» (Ulekleiv 2018:48). Kleiva skriver videre at han er skeptisk til kunst som produseres med «kostbare materialar og verdinormer, som stor sett nokon få voksne

Bilde 7 og 8: Fiskestimen og samlingssalen med det Hokusai-inspirerte bølgemotivet. Foto: Joanna Hench Bilde8:SamlingssalenmeddetHokusaiinspirertebølgemotivet.Foto:JoannaHench

forstår, og som i alle fall har svært lite med barns idéverd og økonomiske vurderingsmønster å gjera.» (Skomedal 2024:47).

På Ellingsrudåsen skole består hans bygningsintegrerte monumentalmaleri av frodig fabulering med stiliserte dyremotiver (Flor 2019). Alle tre malerier har motivkretser hentet fra naturmangfoldet. I rampen kan publikum gå inn i skogen i øverste etasje og videre dykke ned i havet, der de til slutt møter en fiskestim (Bilde 7). Utgangen er midt i bølgemotivet i samlingssalen (Skomedal 2023: 46) (Bilde 8). Motivene er ikke uttrykt politiske, men viser med all tydelighet hvordan alt henger sammen: Livet på jorden og i havet, menneskets plass i naturen, og barnas sunne utvikling og vekst som en del av denne helheten. Kleivas egne ord om kunstverkets ønskede virkning var: «Så eg fant ut at

korridorane kanskje kunne brukas til å gjere miljøet meir livleg. Her ferdas elever og lærerar mange gonger for dagen. Eit lite visuelt eventyr her kunne kanskje vera til glede for nokon. Ved å bruke gjennomgåande linjer gjennom alle tre etasjer, kunne oppdaginga av her og der, å finne samanheng mellom form og farge frå etasje til etasje verke spennande og vera et lite pluss.» (Skomedal 2023: 47). Regnværet og skyen i samlingssalen kan oppfattes som et frittstående kunstverk. Det er et stilmessig selvstendig verk, men tematisk tilhørende bølgene og veggmaleriet i rampen, og er slik del av den samme «opplevelsesreisen».

Denne utformingen, som en reise i naturen, skaper nysgjerrighet og bevegelse, og Kleivas tanker om barnas brukerperspektiv, samt om praktisk utførelse, er tydelig til stede. Kleiva har benyttet det arkitektoniske utgangspunktet og lar barn delta i en helt særegen opplevelse via den kunstneriske utformingen. Veggmaleriene er fullstendig tilgjengelige for berøring og er til stede på barnas nivå, både intellektuelt og ikke minst taktilt. Fugler og fisk kan kjennes på og «leses» med fingertuppene, da de er malt på en slik måte at de ligger et nivå over bakgrunnen, som uthevet relieff. Kunstverket kan derfor sies å være universelt utformet og er et av få kunstverk hvor dette er tilrettelagt for barn (Skomedal 2023: 48, 50).

De sterke fargene og linjene viser et tidstypisk bilde av 1970-tallets stemning, og den karakteristiske og fantasifulle tilnærmingen er kraftfull (Skomedal 2023: 49). Kleiva har på mesterlig vis overført uttrykket fra blant annet sine silketrykk (nok en hentydning til det japanske kulturuttrykk; Terje Roalkvam, befaring 03.11.2023), over i stort format. Monumentalmaleriet som format viser at Kleiva forholder seg til tradisjonen fra det modernistiske Nordens freskoepoke i første del av 1900-tallet, og denne bevegelsens produksjon av kunst i offentlige bygg – kunst til folket. Per Gunnar Eeg-Tverbakk i Oslo kommunes kunstsamling har også påpekt at dette er et av få kunstverk fra 70-tallet som kan plasseres i denne tradisjonen (Larsen og Hammer 2024). Bølgemotivet i samlingssalen er åpenbart inspirert av japonismen og er Kleivas egen tolkning av Den store bølgen utenfor Kanagawa fra 1831 av den japanske kunstneren Hokusai (1760-1849). I samlingsalen forholder Kleiva seg også til

scenen som midtpunkt, med det lyse, milde og likevel stringent malte regnet på den ene siden, og de mer organiske, dramatiske og mørke bølgene på den andre siden.

Kleivas verk er unike og kjennetegnes av uttrykkene overført fra op- og pop-art, samt sin fantastiske monumentalitet (Larsen og Hammer 2024). De tre delene har opplevelsesverdi hver for seg og kontrasterer delvis hverandre, men henger samtidig uten tvil sammen. De kan ikke separeres, eller byttes rundt på innbyrdes, uten å miste sin unike særegenhet og totalitet. Ingrid Skard Skomedal, monumentalkunstkonservator og tidligere ansatt i Oslo kommunes kunstsamling, skriver også i sin masteroppgave i arkitekturvern fra 2023 at billedlandskapet på Ellingsrudåsen skole tidligere har blitt beskrevet som uten tvil en av de merkeligste og mest særpregede utsmykninger som er utført i Norge (Skomedal 2023: 47).

Bilde 9: Konservator Ana Vrdoljak i arbeid med konservering av veggmaleriene. Foto: Joanna Hench

Konserveringsprosjektet

Det fargerike kunstverket er teknisk godt utført i varige materialer og har, selv etter mange års iherdig bruk, høy lesbarhet og fremstår fremdeles som en samlet helhet (Skomedal

2023: 49). I Kulturetatens tilstandsundersøkelse fra 2012-2013 fikk kunstverket tilstandskategori 3 på en skala fra 0 til 3, hvor 3 var særdeles dårlig stand. I 2015/16 utførte en gruppe konservatorer, med ulike spesialiseringer (Daniel Gillberg, Joanna Hench, Fredrik Jong, Ingjerd Kleiva, Thomas Smestad og Ana Vrdoljak), behandling av maleriene. De hadde da stått ubehandlet siden oppførelsen og ble ansett for å være «elevarbeid» av skolens ansatte.

På dette tidspunktet bar maleriene preg av slitasje og det var enkelte større skader i murverket. En større setningsskade ble vurdert av både sivilingeniør og murmester på grunn av bekymring for stabiliteten til betongkonstruksjonen. I undersøkelsen ble det ikke funnet noen svakheter og skaden ble regnet som stabil. Før behandling ble det i rampen talt opp ca. 1300 hakk og utfall, og ca. 176 meter med riper gjennom fargelag og finpuss. Det var også skomerker, skriblerier, flekker og limrester, og maleriene var svært skitne. I tillegg hadde det tidligere blitt utført reparasjoner i form av overmalinger og sparkling. Overmalingene var utført i hvitt og dekket større områder av både motivet og bakgrunnen. Maleriene i samlingssalen var i større grad utsatt for ødeleggelser forårsaket av senere oppføring av tekniske installasjoner. Halve regnmotivet var i tillegg overmalt, og fremsto uleselig, selv om det var mulig å skimte deler av det originale motivet under overmalingen (Oslo Konserveringsatelier 2016).

Bindemiddelanalyser av originale malingslag i motiv og bakgrunn ble utført ved bruk av enkle, våtkjemiske overflatetester, noe som ga en klar indikasjon på hvilke materialer motiver og bakgrunn var malt med. Maleriene ble renset med ulike tørre og våte metoder, i tillegg til med løsemidler der det var nødvendig. Skader i pussen ble reparert med kalkmørtel med tilpasset tilslag. Rundt vinduene i rampen var det store områder med puss uten vedheft til betongen og det ble vurdert om vinduene måtte tas ut for å pusse på nytt. Dette ville ført til store skader i det originale fargelaget og valget falt derfor på å konsolidere områdene med en kalkbasert injeksjonsmørtel. Avskallinger i fargelagene ble kittet med latekssparkel i stedet for kalk-/sementbasert mørtel. Hovedgrunnen bak dette valget var at den originale murpussen var dårlig bundet og det var vanskelig å få tilstrekkelig feste for

mørtelen, særlig i de minste skadene. Den basiske pH-en på mørtel ville også kunne skape farge- og glansendringer i de originale fargelagene, i tillegg til at teksturen ville blitt annerledes (Oslo Konserveringsatelier 2016).

I prosjektet var det et uttalt mål å unngå oppmaling/overmaling av originale fargelag: Selv om maleriet er et kunstverk integrert i et bygg i bruk, og stadig vil bli utsatt for nye skader, er det et viktig monumentalverk av en betydelig kunstner, og det ble derfor lagt stor vekt på verkets autentisitet og dokumentariske verdi.

Forvaltningsprosessen

Det er ikke kjent at kunstfaglig ekspertise deltok i prosjekteringsgruppen da prosjekteringen av nytt skolebygg ble påbegynt i 2020. Dette til tross for at både Oslobygg KFs kunstforvalter og Oslo kommunes kunstsamling ble informert om beslutningen, og har vært med i samtaler om bevaring av maleriene. Det har blitt avholdt to høringsrunder der blant annet Kulturetaten, Byantikvaren og Fortidsminneforeningen i mer eller mindre vage termer har uttalt seg til fordel for bevaring av maleriene (Oslo kommune 2024). Maleriene er nevnt i referatet til

Bilde 10: Konservator Joanna Hench. Foto: Ana Vrdoljak

oppstartsmøtet etter første høringsrunde. I samme åndedrag beskrives det faktum at rampen kunstverket er bygd rundt ikke tilfredsstiller dagens krav til universell utforming. Siden det å ta vare på kunsten også innebærer å ta vare på rampen, refereres det videre at dette «byr på utfordringer», men at ulike løsninger for bevaring av kunsten likevel skal vurderes (Oslo kommune 2024). Det viktigste å utlede fra dette er at rampens helningsvinkel er brattere enn kravet i dagens standard og mye av argumentasjonen mot bevaring grunner nettopp i dette forholdet. Andre hørte motargumenter går på at det «ikke er mulig», at maleriene ikke er tilgjengelige for rullestolbrukere på grunn av rampens helningsvinkel, at det er bedre bevarte skolebygg fra perioden andre steder i byen, samt at det er «for dyrt». Disse argumentene kan vanskelig forsvares fra et bevarings- og/eller kunstfaglig ståsted, og viser mangel på rett kompetanse.

Ingrid Grytdal Mathesons spørreundersøkelse fra februar 2024, blant konservatorer som har vært tilknyttet offentlig kunstforvaltning, viser at oppfatningen blant mange av de spurte er at god kunstforvaltning avhenger av enkeltpersoners kunnskap og engasjement (2024: 44). I forvaltningen av offentlige bygg og kunstsamlinger er det ofte bygningsintegrerte og stedsspesifikke kunstverk som påvirkes i størst grad, både ved bruksendringer og i større rehabiliteringsprosjekter. Kunst, og særlig bygningsintegrert kunst, virker til å komme som en overraskelse for alle involverte, og rett kompetanse kommer ofte for sent inn i prosessen, om overhode (Skomedal 2023).

På tross av skolens og verkets kvaliteter, er Ellingsrudåsen som skoleanlegg ikke prioritert for vern. Dette fremgår av skolevernplanen utarbeidet av Byantikvaren i samarbeid med daværende Undervisningsbygg KF (senere integrert i Oslobygg KF) i 2008-2010. Byantikvaren skriver om skolevernplanen på sine nettsider: «Målsettingen med verneplanen er å identifisere og dokumentere kulturhistoriske verdier knyttet til skolebygninger og skoleanlegg i Oslo. Samtlige bygninger og anlegg oppført før 1980 er registrert og vurdert med hensyn til verneverdier. Verneplanen skal være et operativt dokument både for Undervisningsbyggs forvaltning av verneverdig bygningsmasse, og for dialogen

med antikvariske myndigheter ved senere saksbehandling. Verneplanen består av to dokumenter: en del som omfatter skolehistorikk for Oslos og Akers skoleanlegg, med angivelse av viktige skolehistoriske hendelser, samt arkitektonisk og byplanmessig utvikling for Oslo, og en del som er en katalog som inneholder de skolebygninger og anlegg som blir underlagt verne-restriksjoner, med bygningsbeskrivelse og angivelse av formål, omfang og begrunnelse for vern. Registreringen omfatter ca. 150 skoleanlegg med til sammen ca. 500 bygninger.» (Skoleverneplanen (byantikvaren.no))

At Ellingsrudåsen skole ikke er prioritert for vern påpekes i Byantikvarens egen høringsuttalelse, hvor de samtidig understreker at Per Kleivas veggmalerier bør anses som et «fremragende eksempel på kunstnerisk interiørutsmykning», og i tillegg sterkt oppfordrer til bevaring/ombruk av dagens bygningsmasse for å ivareta kunstverket og integrere det i et nytt skoleanlegg (Skomedal 2023: 45; Oslo kommunes 2024). Her kan man, om man vil, gå inn i en diskusjon om «utsmykning» som begrep, særlig brukt om bygningsintegrerte kunstverk, er et begrep som virkelig dekker de potensielle verdiene et kunstverk kan inneha, ettersom både «interiør» og «utsmykning» typisk har en mer negativ konnotasjon enn det for eksempel «maleri» eller «kunstverk» har. Et kunstverk utført av en anerkjent kunstner vil naturlig tillegges langt større integritet enn en dekorasjon utført av håndverker. Men uansett hvilket begrep man velger å bruke og hvilket objekt man står overfor, så er det viktig for verdibevaring å sikre en så grundig og objektiv vurdering som mulig. Skomedal konkluderer nettopp med viktigheten av å undersøke og vurdere hvert enkelt objekt metodisk for å oppnå god forvaltning av våre felles verdier. Hun har brukt Per Kleivas malerier på Ellingsrudåsen skole som et av tre studieobjekter og benyttet en omfattende svensk metode som gjør det enklere å synliggjøre et kunstverks ulike kvaliteter og verdier (Skomedal 2023).

Vi stiller oss bak Skomedals beskrivelse av Per Kleivas veggmalerier som et fremragende eksempel på et tidstypisk kunstverk tilpasset konteksten og miljøet i en barneskole. Den monumentale skalaen viser Kleivas store

ambisjon og viktigheten av at kunstprosjekter legges inn i planleggingen fra en tidlig fase, slik at veggmaleriene løfter de arkitektoniske rammene, og omvendt. Kunstverket er utført med svært høy grad av presisjon på alle plan – dette gjelder både opprinnelig planlegging, konsept, integrering, håndverksmessig utførelse, materialvalg, utforming og fargevalg. I tillegg er konserveringsarbeidet fra 2016 utført i svært høy kvalitet. Veggmaleriene er et særegent og flott eksempel på kunst i offentlig eie. Kunstverket er et av mange skolekunstprosjekter øst i Oslo, hvor det foregikk stor utbygging, men blant disse er det Kleivas verk som er størst og mest intakt når det gjelder en bevart helhet (Skomedal 2023: 52-53). Kunstverket reflekterer stor estetisk kapasitet og den kognitive kapasiteten er fremragende. Dette kommer i tillegg til en høy kulturhistorisk, kunsthistorisk, kunstnerisk og estetisk verdi (Skomedal 2023: 53).

Kunstverkets estetiske kvaliteter har blitt forsterket av god forvaltning og restaurering de senere år. Kleivas veggmalerier er en påminnelse om hvor betydningsfull kreativitet er og hvor positivt det virker på mennesker i et ellers grått og ensartet korridormiljø, uansett om bygget er fra i dag, eller fra 70-tallet (Skomedal 2023: 51). Publikum trenger ingen forkunnskap for å forstå og oppleve kunstverket; her er gjenkjennelige figurer og motiv for de aller fleste i alle aldre.

Rivningsvedtaket har vært utsatt flere ganger, men kunst- og bevaringsfaglig kompetanse har ikke vunnet frem. Oppstartstidspunkt for rivningsarbeidene er nå planlagt til 3. kvartal 2025. NIKU utførte fotogrammetrisk dokumentasjon ved hjelp 3D-skanner og høytoppløselige digitalfoto i februar 2024. Konservatorene J. Hench og A. Vrdoljak utførte nødkonservering direkte i forkant av dokumentasjonen. I tillegg til dette er det fremsatt krav fra Kulturetaten om at alle bestanddeler, linjebruk og eksakte mål dokumenteres (Oslo kommune 2024). Protokollen skal også inkludere en fargearkeologisk undersøkelse. Med det menes kartlegging av alle farger og hver kode, samt oppmalte fargekuponger som arkiveres forskriftsmessig. Kunstverkets konseptuelle rammeverk må undersøkes; det som omhandler kunstverket som en opplevelsesreise, arkitektens rolle i balansen mellom kunstverk og arkitektur, utgangspunkt

for samarbeid, og brukernes opplevelser (Skomedal 2023).

Selv om ingenting kan erstatte den romlige opplevelsen av å stige inn i et kunstverk som dette, kan digitale hjelpemidler bidra til å fange det helhetlige omfanget av kunstverket som en opplevelse - noe som er viktig både for bevaringsarbeid og videre formidling. Disse metodene tilgjengeliggjør verket og er i tråd med universell utforming; verket kan oppleves for alle via beskrivelser eller visuelle opplevelser. Dette er en eksperimentell bevaringsmetode – en måte å omforme et kunstverk til en opplevelse - som kan tilføre ny verdi til bygningsintegrert kunst dersom det ikke er mulig å bevare kunstverket i sin originale form. Med en fremtid som fortsatt er uviss, er det flere tiltak som bør iverksettes. Det gjelder i hovedsak forskning og formidling, mens verket fremdeles er intakt. Et annet eksperimentelt bevaringsgrep ville være å invitere arkitektene av ny skole til en visning av verket og utfordre dem på å inkludere det i ny design (Skomedal 2023).

Konklusjon

Bevaring av Kleivas monumentale kunstverk på Ellingsrudåsen skole er viktig, blant annet fordi de i nasjonal sammenheng er svært verdifulle. Det finnes få kunstverk av denne typen, og fra denne epoken, utført av en av Norges mest betydningsfulle samtidskunstnere. Det at Per Kleiva døde for bare få år siden gir maleriene enda større verdi. Det å bevare så mye som mulig av hans kunstnerskap er viktig for å forstå brytningstiden på 60-/70-tallet, der verdenspolitiske hendelser og nye kunstneriske retninger fikk uttrykk i kunstverkene her i Norge. På grunn av manglende kunnskapsoverføring opplevde skolen kunstverket som «elevarbeid» i mange år, fram til det store konserveringsoppdraget i 2015/16. Elever og ansatte har på tross av dette hatt et nært, daglig forhold til kunstverket, og forståelsen for kunstnerens og kunstverkets betydning har bare gitt maleriet en enda større verdi for lokalmiljøet. Disse stedsspesifikke og bygningsintegrerte monumentalmaleriene innehar store verdier på internasjonalt, nasjonalt og lokalt plan, både kunstnerisk, kunsthistorisk, kulturhistorisk og materialteknikkhistorisk, i tillegg til at de innehar stor opplevelsesverdi og identitetsskapende verdi.

Samfunnets holdninger til bærekraft og kvinners plass i historien har endret seg siden skolevernplanen ble utformet. Bygget innehar stort endringspotensiale uten å måtte rives, og har nasjonal og lokal interesse i kraft av sin arkitekt, når det i et bevaringsaspekt settes opp mot andre bygg fra samme tidsepoke. Skolevernplanen er først og fremst et arbeidsverktøy, men det virker til å ha blitt et dokument som brukes uten skjønn. Selv om planen er godkjent av en større gruppe hos Byantikvaren, er den utarbeidet uten etterprøvbar metode og revisjon. Byantikvaren bærer det største ansvaret, både fordi planen er utarbeidet og godkjent av dem, men også fordi de har myndighet til å legge faktisk press på kommunens andre instanser for å sikre bevaring når endringer i tidligere kunnskapsgrunnlag forekommer.

Fra et forvaltningsståsted vitner prosessen i denne saken om et svakt kulturminnevern, og manglende kommunal samlet forståelse for samtidens kunst- og kulturarv som en felles ressurs for fremtiden. Dersom samtidskunst i offentlig eie skal bevares, må verdivurdering inn i en tidlig fase av prosjekteringen, noe som krever at kunstfaglig kompetanse blir inkludert og rådført. Konservatorer kan bidra med viktig detaljkunnskap som øker bevisstheten om norsk material-, kultur- og kunsthistorie.

Gjenbruk, rekuratering og bevaring av bygningsintegrert kunst er mulig, og det bør ligge til grunn i enhver transformasjon og ethvert rivingsprosjekt. Først når de reelle verdiene blir kartlagt og forstått, kan en beslutning tas. Det er essensielt at konservatorer bidrar inn i slike diskusjoner, og utfordrer beslutningstagere. Hvis Kleivas kunstverk i Tostrups bygg ble løftet frem med sine verdier fra start av, ville narrativet om et ubrukelig bygg vært vanskelig å forsvare. Konservatorer, kunsthistorikere og kulturminneforvaltning bør stå sammen for å formidle og løfte vårt felles fagfelt og kompetanse. Dette vil gjøre vår kultur- og samfunnshistorie rikere, for kunst i offentlig rom er felles verdier vi må verne om.

Takk til Ingrid Skard Skomedal for uvurderlige og kunnskapsrike innspill, samt til Elisabeth Tostrup og Terje Roalkvam for innsiktsfulle og hyggelige samtaler.

Kilder

Arnesen, Kristin, 2009. Modernismens materialer. Riksantikvaren.

Asp, Bjarne. Et trappehus uten trapp Kunstavisen, 15.11.2023.

Byantikvaren: Skoleverneplanen (byantikvaren.no)

Flor, Harald, 2019. «Per Kleiva» i Store Norske Leksikon Tilgjengelig fra: https://snl.no/Per_Kleiva

Gunnarsjaa, A, 2023. «Elisabeth Amble Tostrup» i Store Norske Leksikon Tilgjengelig fra: https://snl.no/Elisabeth_Amble_Tostrup

Larssen, Kristiane. Kvinnene som bygget landet – en serie artikler om kvinnelige arkitekter i D2, 2023-2024.

Larsen, Selma og Sara Hammer. Per Kleivas truede arter. Klassekampen, 28.02.2024

Matheson, Ingrid G. 2024. Anskaffelse Og Forvaltning Av Kunst i Norske Kommuner –Hvilken Rolle Kan Konservatoren Spille? MoK 1 (February): 39–50.

Oslo kommune, 2024. Harald Sohlbergs vei 17 – Dialogfase før politisk behandling –Ellingsrudåsen skole. Tilgjengelig fra: https://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/saksinns yn/casedet.asp?caseno=202019844&wfl=N& Dateparam=03/26/2024&sti=

Oslo Konserveringsatelier, 2016. Konserveringsrapport for Per Kleivas Veggmaleri på Ellingsrudåsen skole.

Skomedal, Ingrid S. 2023. In og ex situ: Bygningsintegrert kunst i endret kontekst. Masteroppgave i arkitekturvern ved AHO.

Sprovin, Mathilde, 2002. Kunstvæversker og Arkitekter. Kvinner i estetiske fag omkring 1900. Dreyer forlag, Oslo.

Sørensen, Gunnar, 2014. «Terje Roalkvam» i Norsk Kunstnerleksikon Tilgjengelig fra: https://nkl.snl.no/Terje_Roalkvam

Ulekleiv, L., Flor, T., Bulie, K. og Lund, T. ., 2018. Per Kleiva: Maleri og skulptur. Press, Oslo.

Oslo skolemuseum, 2024. Tilgjengelig fra: https://kulturpunkt.org/article/6500/

Befaring med Terje Roalkvam, 03.11.2023

Sammendrag av NKF-N Vestlands vårmøte

Julie Kviteberg Erikssen

Malerikonservator

Stichting Restauratie Atelier Limburg

Årets første møte for NKF-N Vestland ble avholdt onsdag 13. april, på Studentsenteret til Universitetet i Bergen. 15 deltakere var til stede, med ulike spesialiseringer innen konservering: metall, tekstil, arkeologi, naturhistorisk, maleri, gjenstand, preventiv, bok og papir. Møtet bestod av presentasjoner og en avsluttende diskusjonsrunde, alle med engelsk som felles språk.

Hana Lukesova innledet med å fortelle om konservering på Vestlandet i nåværende og historisk perspektiv. Først fortalte hun om nåværende status, med en kort presentasjon av aktuelle institusjoner, kommunikasjonskanaler og kommende konferanser. Deretter trakk hun historiske linjer tilbake etableringen av feltet i regionen.

Kine Haugmåne presenterte en kasusstudie om helsefarlige materialer man kan treffe på i arbeidet som konservator. Presentasjonen tok utgangspunkt i flyttingen av magasinet Torvsalkjelleren, og illustrerte eksempler på sikkerhetsforhold, identifikasjon og håndtering av materialer som kan inneholde mugg, bly, radioaktivitet og kvikksølv.

Alexandra Böhme presenterte et sammendrag av konferansen Wood Science & Technology III. Methods to examine panel painting and their preventive remedial

conservations som ble holdt ved SRAL i oktober 2023. En kasusstudie om behandlingen av panelmaleriet Pieta av Perugino ble særlig trukket fram, og sammenlignet med en lignende konservering som ble gjennomført på et panelmaleri fra Mariakirken i Bergen, i 1967 av Bjørn Kaland.

Ruth Murgatroyd ga en smakebit på Universitetsmuseet i Bergens kommende utstilling Bare bein Hun fortalte om allsidige problemstillingene man kan møte på under utstillingsproduksjon og som naturhistorisk konservator. Disse varierte fra praktiske utfordringer, som å motta en boks med løse bein og sette dem sammen til et skjelett, for så å underveis oppdage at det mangler (eller er for mange) føtter, til hvordan tilpasse en utstilling med store skjeletter (som elefanter og giraffer), slik at den både tar hensyn til rømningsveier, luftstrømmer og det fredede bygget den er utstilt i.

Alt i alt ga møtet et innblikk i de varierte problemstillingene Vestlandets konservatorer møter på. Presentasjonene ble etterfulgt av en kort spørsmål- og diskusjonsrunde, hvor temaer som kommunikasjon på tvers av faggrupper, konservering i Norge versus verden, og fremtidige ideer til møter ble tatt opp.

Referat fra Fagdager om asbest og mugg

Kine Haugmåne

Gjenstandskonservator

Bymuseet i Bergen

Den 19. og 20. mars ble det arrangert fagdager om mugg og asbest på Vitenfabrikken i Sandnes utenfor Stavanger. Fagdagene løp over to dager, hvor dag en hadde fokus på mugg og dag to tok for seg asbest. Fagdagene var et samarbeid mellom Nordisk Konservatorforbund Norge, Norges Museumsforbund og Museumstjenesten i Rogaland.

Åpning

Fagdagene åpnet med velkomst fra direktøren på Jærmuseet, Atle Fiskå, leder ved museumstjeneste i Rogaland, Stina Eklund Erlandsen, styreleder ved Nordisk Konservatorforbund Norge, Vilde Dalåsen og styreleder for Jærmuseets seksjon for samlingsforvaltning, Jeanne Dalbu.

Fornuft og følelser

Det første fremlegget ble holdt av Johan Mattson, spesialrådgiver ved Mycoteam. Mattson snakket om realitetene omkring mugg, med søkelys på hvilke forhold som skal til for at muggen skal få fotfeste og hvordan muggen påvirker menneskers helse. Mattsons hovedpoeng var at vi må møte muggproblematikken med fornuft fremfor følelser. Muggsporer finnes over alt og den kan ikke utryddes, men den kan kontrolleres. Det skal flere faktorer til for at muggen skal kunne gro. Det må finnes næring, tilstrekkelig temperatur og nok fuktighet. I tillegg trenger muggen tid. Dette er faktorer museene kan påvirke.

For eksempel kan en relativ luftfuktighet på over 90% nesten garantere muggvekst. Samtidig regnes risikoen som lav allerede ved 75%. Temperatur og relativ luftfuktighet påvirker hverandre, slik at en økning på 5

grader kan senke den relative luftfuktigheten med om lag 20%. Mugg trives bedre ved høyere temperatur, men for lokaler hvor relativ luftfuktighet er vanskelig å kontrollere kan en temperaturøkning derfor allikevel være en god løsning.

Tørkeresistent muggsopp

I det andre fremlegget for dagen fortalte Camilla Jul Bastholm, enhetsjef for magasinering ved Nationalmuseet i Danmark, om sitt pågående forskningsprosjekt på tørketolerant sopp i museumsmagasiner. Dette er et pågående doktorgradsprosjekt som vokste ut av hennes egne observasjoner av en hvit type muggsopp som dukket opp i flere magasiner hvor den relative luftfuktigheten lå stabilt mellom 40 og 60%. Dette betyr at denne typen mugg vokser innenfor de normalt anbefalte parameterne for museumsmagasiner.

Bastholm har en teori om at denne muggsoppen har dukket opp nå på grunn av at anbefalingene har blitt endret fra 45-55% til 40-60%. Det kan være at dette er akkurat nok endring til at denne muggsoppen kan trives. Slike sopper kan bli et større problem etter som klimaendringene påvirker magasinene.

Planlegging og prosedyrer

Det siste lange foredraget på dag en var Natalija Ćosić, preventiv konservator ved Bevaringstjenestene i Salhus. Hennes foredrag var ment som tips og veiledning for hvordan man kan gå frem når muggangrepet er et faktum. Hun satte søkelys på tre stadier i prosessen: den innstillingen man møter problemet med, hvordan man håndterer utfordringen og til slutt evaluering av prosessen. Hun påpekte at ikke alt som ser ut

som mugg faktisk er mugg, og at det er viktig å vite hva man faktisk står ovenfor for å kunne velge riktig behandling.

Ćosić minnet også om at det er forskjell på risiko og fare. En fare er noe som har et potensiale for å skape en skade. En risiko er når denne faren har muligheten til å påvirke en gjenstand. Når det kommer til mugg kan vi ikke eliminere faren, men vi kan redusere risikoen ved å begrense muggens mulighet til å gjøre skade. Første mål bør derfor være å hindre muggen i å få fotfeste.

Mugg på et maleri

Det første korte fremlegget om mugg ble holdt av malerikonservator Maria Elena Santamarina fra Haugelandmuseet. Hun viste bilder og fortalte om prosessen med å rengjøre et moderne maleri som hadde opplevd stor muggvekst under magasinering på grunn av et ugunstig mikroklima.

Mugg i et magasin

Det andre korte innlegget for dagen ble introdusert av Lisa Amalie Elle, fagleder for forvaltning og avdelingsleder for fellesenheten ved Museum Vest, og handlet om Bontelabo-prosjektet. Dette er et flytteprosjekt hvor det ble påvist mugg i forbindelse med tømmingen av et magasin. Prosjektet er fortsatt aktivt, og museumsmedarbeider Thor-Kjetil Jakobsen delte erfaringer fra arbeidet og forklarte de tiltakene de har måttet innføre som en konsekvens av muggen.

Opprettelse av et saneringslokale

Det siste innlegget for dagen ble holdt av Emma Vaagland, malerikonservator og prosjektmedarbeider ved Telemark Museum. Hun presenterte de nye muggsaneringslokalene museet har bygget, og fortalte om prosessen som hadde ledet frem til lokalet slik det ser ut i dag. Hun fortalte også om de rutinene som har blitt utviklet for rommet, og de tiltakene som skal til for å kvalitetssikre lokalet over tid.

Erfaringer med asbest

Mike Lofthus, gjenstandskonservator ved Norsk Luftfartsmuseum, startet dag to med å fortelle om sine erfaringer med asbest i

museumssamlinger. Lofthus har jobbet mange år med samlinger som inneholder store tekniske gjenstander, og derfor ofte også store mengder asbest. Under fremlegget delte Lofthus sine erfaringer, og fortalte om prosessen Norsk Luftfartsmuseum har hatt pågående i sin samling i flere år.

Museet har en stor mengde flyvrak og andre gjenstander som har blitt samlet inn av frivillige, ofte gjenstandsgrupper som inneholder store mengder asbest. Museet har de siste årene gjort en større kartlegging og påfølgende håndtering av denne samlingen. Dette er et arbeid som fortsatt pågår.

Hva er asbest?

Det andre foredraget for dagen skulle holdes av Stephan Mejdell, daglig leder ved Erase, men han måtte dessverre melde avbud. Innlegget ble derfor holdt av Stina Eklund Erlandsen. Innlegget tok for seg asbest som materiale, med søkelys på bruksområder og hvorfor asbest er svært helsefarlig for mennesker.

Eklund påpekte at asbest ikke er giftig, men at det er materialets fysiske oppbygging som gjør det farlig for mennesker. Den største risikoen er innpusting av fibre som virvles opp ved håndtering, og at det første man skal gjøre ved mistanke om asbest derfor er å la gjenstanden stå i ro til man eventuelt har fått bevist det motsatte. I Norge kom det forbud mot bruk av asbest i 1978, men det kan fortsatt dukke opp i bygg og produkter fra tiden som fulgte, spesielt i forbindelse med import fra utlandet.

Avdekking og tiltak

Etter lunsj fortalte Grethe Paulsen Vie, avdelingsleder for kulturhistorie, samling og forskning ved Haugalandmuseet, om den prosessen museet nylig har stått ovenfor i møtet med asbest.

I forbindelse med at Arquebus krigshistorisk museum ble en del av sammenslåingen, gjennomførte museet en kartlegging av asbest i utstillingen. Under denne kartleggingen ble det gjort funn som gjorde at museet måtte stenge og hente inn ekstern kompetanse for å håndtere asbesten. I løpet av denne prosessen gjorde museet seg mange erfaringer, og de er nå i gang med å utarbeide en manual knyttet til denne typen arbeid.

Håndtering av asbest i museer

Det siste foredraget på fagdagene ble holdt av Stine Eklund Erlandsen, på vegne av Museumstjenestene i Rogaland. Museumstjenestene har i 2023 hatt et spesielt fokus på farlige stoffer i samlingene til museene, og startet dette arbeidet med en bevisstgjøring hos museene de jobber opp mot.

I forbindelse med det arbeidet som har foregått, blant annet på Haugalandmuseet,

har museumstjenesten tatt kontakt med arbeidstilsynet for å finne ut hvor grensene går for arbeid med asbestholdig materiale. Der fikk de vite at selv mindre arbeidet krever søknad og godkjent kursing av de som skal utføre arbeidet. Som en konsekvens av dette fikk museumstjenesten satt opp et kurs for sine ansatte og deltakere fra lokale museer. På grunnlag av denne kursingen har de nå muligheten til å selv gjøre mindre arbeid med konsolidering av asbest.

Referat fra The 6th International Conference on Innovation in Art Research and Technology, Oslo 4-7 juni 2024

Oda Grønnesby Malerikonservator

Oslo kommunes kunstsamling oda.gronnesby@kul.oslo.kommune.no

Tirsdag den fjerde juni var det duket for InART2024 ved Kulturhistorisk Museum (KHM) 1 Konferansen samlet 190 deltagere fra flere land og hadde i år som fokus blant annet å presentere nye digitale metoder, utvikling innen undersøkelses- og konserveringsmetodikk, utvikling av nye materialer for bruk i konservering, særlig grønne, og forebyggende konservering med et klima- og miljøperspektiv. Kulturhistorisk museum er en institusjon som selv reflekterer en blanding av arkeologi, antropologi, konservering og naturvitenskaper, hvilket gjør de til et godt egnet sted for en slik konferanse. Dette skal også være starten på en serie slike konferanser som vil foregå ved KHM fremover. Konferansen startet med et verkstedprogram allerede dagen før, med tittelen Colours and appearence for cultural heritage – new research approaches from the apPEARS and PERCIEVE projects Selv hadde jeg kun mulighet til å delta digitalt fra tirsdag til fredag innimellom andre arbeidsoppgaver. Her kommer et forsøk på et lite og dessverre ufullstendig sammendrag til Norske Konserves' lesere

Tirsdag startet med et innlegg fra Keynotetaler, Dante Abate, ved tittelen Advanced and Intelligent Aerial and Space-Born Techniques to Safeguard Archaeological Sites Against Natural and Man-Made Threats Kunstig Intelligens er i ferd med å gjøre sitt inntog også ved museene og i kulturminneforvaltningen,

1 The 6th International Conference on Innovation in Art Research and Technology, 4-7 juni 2024: InART2024 Conference - Museum of Cultural History (uio.no)

og her ble vi presentert for arbeid med bruk av Kunstig Intelligens (KI) for å gjenkjenne mønstre etter plyndring i områder som er utsatt for dette, slik at det i satelittbilder enklere kan gjenkjennes hva som er hull etter plyndring og ikke. Dette i tillegg til bruk av remote imaging ved hjelp av hyperspektrale sensorer for å overvåke fremvekst av alger på arkeologiske kulturminnemiljø på grunt vann som følge av økte havtemperaturer. Her har de prosessert data langs ulike bølgelengder av lys for å forbedre kartleggingen slik at dette kan hjelpe med forvaltningsstrategier i en tid preget av klimaendringer.

I Tracing forgeries of paintings with attribution markers and artificial intelligence ble vi av Barbara Łydżba-Kopczyńska presentert for arbeidet ved ulike polske universiteter på hvordan maskinlæring kan brukes for å analysere malerier og bidra i arbeidet med å vurdere eventuelle forfalskninger. Det er mange forfalskninger i sirkulasjon globalt og det store spørsmålet er hvordan disse kan gjenkjennes og skilles fra autentiserte gjenstander med en kjent proveniens. I dette samarbeidsprosjektet ved ulike universiteter har de anvendt 70 malerier og definert noen «autentisitetsmarkører» med utgangspunkt i disse. I kombinasjon med en maskinlæringsprosess samt beslutningstrær, har de blant annet fått en autentisitetsprediksjon Dette skal kunne veilede forskere i arbeidet med å identifisere

forfalskninger. På sikt har de behov for enda flere enn disse 70 maleriene fordi det er behov for mye data når maskiner skal lære.

Francien Bossema presenterte deretter Fusing 3D imaging modalities for the internal and external investigation of multi-material museum objects, som handlet om visualisering av CT-skanninger ved å skape mer intuitive bilder som er lette å lese. Dette ble gjort ved å blande overflatebilder og tverrsnitt-skanninger, avbildet med et godt brukersnitt. Slik kan CT-skanninger visualiseres i 3D i stedet for som en serie tverrsnitt i 2D. Dette kan være hjelpsomt for undersøkelser, men også for dokumentasjon. Alle disse lå under første sesjon ved navn Applications of Artificial Intelligence, 3D documentation and Virtual Reality Andre sesjon, Applications of Computed Tomography technology, handlet også om digitale metoder, men her fikk jeg dessverre ikke med meg noen av presentasjonene. Sesjon 3, Data Management, var også en fortsettelse av det digitale fokuset. KI som trussel var en aktuell tematikk i presentasjonen Addressing Contemporary Challenges in Art and Cultural Institutions: Exploring the Role of Blockchain Technology in the Preservation of Digital Cultural Heritage of Asia, mer spesifikt som en trussel mot arkivmateriale i form av tyveri, manipulasjon og forfalskning. Metadata som tilhører et kunstverk eller en digital fil om et kunstverk, er viktige og utsatt. Blokkjedeteknologi er noe «KI-resistent» og kan benyttes i arbeidet for å bevare både digitale tvillinger og metadata, slik at man kan stole på materialet.

M3R – a Multimodal Representation for Storage and Open-Access Dissemination of Data of Historical Manuscripts, presentert av Han Claussen, omhandlet den store mengden data man kan sitte igjen med om en gjenstand, som bilder og spektre. I dette prosjektet har dette blitt løst ved hjelp av oppbevaring via multimodale manuskript-representasjoner (M3R). Dette skal samle alle filer og data knyttet til virtuelle representasjoner av en gjenstand. For dette har de utviklet verktøyet GAMS 2 Den siste presentasjonen på tirsdag, HERIe – digital preventive conservation platform, handlet om effektiv risikostyring og identifisering av de mest relevante prosessene som kan medføre tap på kunst- og

2 GAMS (uni-graz.at)

kulturgjenstander og ble presentert av Łucasz Bratasz. De har utviklet plattformen HERIe, som skal fungere som en alternativ tilnærming til forebyggende konservering som vil være mindre ressurskrevende i form av tid, datakraft og spesialisert ekspertise. Dette skal gjøre det enklere å ta avgjørelser.

I flere av disse presentasjonene ble det tatt opp at slike typer arbeid genererer store mengder data som må behandles og forvaltes. Dette trenger man smarte systemer for. I Dante Abates presentasjon ble det også påpekt at bruk av KI må være fundert på robuste, etiske prinsipper, hvor blindsoner og datautvalg som kan være diskriminerende må adresseres. Dette i tillegg til at man må kunne motstå dataangrep og at det er også svært ressurskrevende – nok en utfordring som må håndteres i en forhåpentligvis bærekraftig fremtid.

Onsdag startet med en sesjon bestående av kasusstudier Beatrice Giorgia Boracchi presenterte i A Multi-Analytical Investigation on Darkening of Blue Pigments in Munch’s Paintings arbeidet med å undersøke de mekanismene som ligger bak mørkningen av ultramarin og koboltblå i flere av Munchs malerier. Disse finnes det mange av i Munchmuseets samling og fenomenet kan særlig observeres i maling påført i tykke lag. De har sammenlignet prøver fra maling med prøver fra malingstuber og funnet metallsåper. Dette ligner også tilfeller beskrevet i øvrig faglitteratur på området. Undersøkelser så langt har vist at metallsåper trolig spiller en stor rolle, da ved at de utløser utseparering av mediumet og mørkning i ultramarin, og eksudasjon av frie fettsyrer og korrosjon av kobolt blå. Armida Sodo presenterte deretter A multi-competence and multi-analytical approach to contrast fakes in art, Laboratory of Fakes Laboratory of Fakes er et tverrfaglig forskningssenter med målsetning om å forhindre forfalsking og handel av forfalskede kunstverk. Det ble presentert tre ulike studier fra lett til vanskelig, med fremgangsmåte for hvert tilfelle. Lena Porsmo Stoveland fra NIKU presenterte et samarbeid mellom NIKU og Mycoteam på et panelmaleri fra Andebu kirke. Maleriet hadde en omfattende muggvekst av typen Xerophilic moulds, en sopp som vokser ved lavere relativ luftfuktighet enn annen mugg og som det tidligere har vært lite fokus

på i Norge. Prosjektet inkluderte plassering av dataloggere og testpaneler i kirken samt Mycotape på muggen på maleriet til analysering. Rensetester har i tillegg blitt analysert av Mycoteam. Dette i tillegg til at det har blitt igangsatt arbeid inspirert av KlimaMOV ved å installere bevarte treplater og to loppemarkedfunn (malerier) i kirken for å overvåke videre muggvekst i kirken. Dette vil forhåpentligvis resultere i en bedre forståelse av nedbrytning på grunn av muggvekst og til tidlig identifisering av muggvekst ved hjelp av relativ luftfuktighet- og temperatursensorer. Arbeid ved Musée des Beaux-Arts i Rennes ble presentert av Ronan Gaugne under overskriften A dissemination experiment centered on the scientific analysis of a cat mummy. Store mengder data fra ulike undersøkelser av 800 dyremumier, resulterte i bearbeiding av disse til ulike måter å presentere funn for publikum. Et av de var et prosjekt med 3D-printing av innsiden av en kattemumie i en polymerharpiks. En annen var produksjon av en VR-opplevelse med fokus på de vitenskapelige undersøkelsene av mumien og brukerstudier de har utført viser at dette så langt har vært vellykket.

Torsdag fikk jeg ikke med meg noe fra sesjon sju, Preventive Conservation, men hadde anledning til å titte innom ved sesjon 8, New Approaches for Conservation. Første presentasjon her, Initial Exploration of Surface Attached Gels for Swelling Acrylic Coatings, ved Grace Hanrahan omhandlet surface attached gels (SAGs). Det finnes per dags dato ingen trygge metoder for å fjerne nedbrutte overflatelag i akryl fordi vannsensitiviteten til akrylmalingen og den kjemiske likheten mellom de to akryllagene gjør dette vanskelig. SAGs består av en gel av polyakrylamidbasert polymer med en bakside av polyetylen. Sistnevnte skal bidra til en strukturell integritet samtidig som man kan ha en veldig fleksibel gel. De er dessuten transparente, har en tykkelse (2-5µm) som minimerer hvor mye løsemiddel disse sensitive overflatene blir eksponert for, i tillegg til at surfaktantene er plassert slik i polymernettverket at man skal kunne omgå spørsmålet om rester av rensemiddel på overflaten. De har undersøkt ulike varianter på mock-ups og funnet et passende løsemiddel (benzylalkohol). Deretter har det blitt gjort kvantitative målinger av endringer på overflatene til mock-upsene - plottet inn i stjernediagram. Resultatene av dette vil

brukes videre for å optimalisere systemer som benytter SAGs for å fjerne overflatelag av akryl på akrylmaleri. Etter spørsmål fra salen skal de også kunne brukes på tredimensjonale gjenstander, da de er veldig fleksible, men de er tynne og flate og må derfor klippes slik at de kan vikles skikkelig rundt en overflate for god kontakt.

Neste presentasjon, Development of an innovative method to stabilize the chemical reconversion of darkened lead white in wall paintings av Patrizia Moretti, handlet om reverseringsprosesser av mørkning av blyhvitt brukt i veggmalerier. Tidligere redoksreaksjoner med hydrogenperoksid og eddiksyre for å reversere denne prosessen har vist seg ustabile: noen ganger er resultatet varig, andre ganger ikke. De har her presentert sine første resultater, men dette skal testes videre, etter hvert også på stedet De har laget mock-ups av kalkbasert murpuss med blydioksid påført i ulike typer bindemidler for å utvikle nye metoder som involverer diammoniumfosfat (DAP).

I første presentasjon fra sesjon 9, Archicval and Written Documents, ble, i alle fall jeg, for første gang introdusert for begrepet arkeometrisk filologi. Også dette er en tverrfaglig tilnærming til forskning, men på manuskripter og involverer samarbeid mellom naturvitenskaper og humaniora. Giuseppe Marotta presenterte i Archaeometrical philology for the study of deteriorated and overlapping layers of ink: the colour-code writing system and afterlife of an early Qur’anic fragment et fargekodesystem brukt for vokaler i tidlig arabisk skrift bestående av fargede, runde dotter. Utfordringen her ligger ofte i å skille prikkene som har blitt brukt fra flekker som skyldes nedbrytning, og det at tekster har blitt stadig oppdaterte med ny tekst og nye versjoner av skriftsystemet. Å desiffrere disse tekstene korrekt er viktig for å kunne utføre presise tolkninger. Bruk av ikkeinvaderende teknikker for å vurdere hva som skjer i de ulike lagene samt for å identifisere pigmenter i dottene er sentralt i denne sammenhengen.

Elena Platania presenterte i Alf Bjercke’s factory. Comparing ready-made paint and colour swatches with archived recipes from the first half of the 20th century, NIKUs arbeid med arkivet fra Alf Bjercke som finnes ved Norsk Teknisk Museum. Korrekt identifisering

av materialer er viktig for presise fargeundersøkelser, særlig det å se på bindemiddelene. De har analysert historisk og original husmaling fra Alf Bjercke, med dette arkivmaterialet som referanse. Spørsmålene de har stilt har vært om fargeprøver fungerer som en slik referanse, om det konsekvent er likhet mellom fargeprøver, maling- og arkivoppskrifter, og om disse materialene kan dateres. De analytiske utfordringene har omhandlet glansfulle overflater på fargeprøvene. Dette er nitrocellulose som har blitt brukt for beskyttelse og for å lage uniforme overflater. De har testet oxanoljemaling for henholdsvis gulv og vegger, blanko-maling og Decorin enamel paint. I siste tilfelle sier oppskriften at denne skal inneholde Vanderlande-olje, noe de så langt ikke har lyktes i å finne ut hva er. Her kunne salen heldigvis hjelpe, noe som viser hvor fruktbart det er å møtes og å dele sine resultater på tvers av landegrenser. Videre vil de forske på bruk av kobolt som sikkativ, brukt av fyllstoff og tilsetninger og effekten av nitrocellulose på fargeprøvene over tid.

Sesjon ti, New Methods for Diagnostics, gikk jeg også dessverre glipp av. Fredag ble innledet med Keynote-taler Lavinia de Ferri, som i sin presentasjon, Building Bridges: Integrating Conservation and Conservation Science, gav en historisk gjennomgang av samarbeid mellom naturvitenskapelige fag og konserveringsfaget og gav oss slik en påminnelse om vårt fags grunnleggende tverrfaglighet. I tillegg minnet hun om viktigheten av samarbeid og forskning også innad og ikke bare imellom. De Ferri minner oss også om at vi ikke må glemme selve gjenstanden som kontekst. Hun illustrerte sin presentasjon med ulike kasusstudier som viser hvordan god kommunikasjon mellom ulike disipliner kan gi svært fruktbare resultater når kunst- og kulturhistoriske gjenstander har behov for konservering, blant annet ved et kunstverk av Günther Förg og et av Christen Schiellerup Købke.

I sesjon 11, New Approaches to Cleaning: 1st part, presenterte Arianna Passaretti Assessment of greener solutions for the cleaning of historical metal heritage Dette er arbeid med å finne grønnere metoder som kan brukes ved rensing av metall. De har benyttet en PHB-EL-gel (poly-3-hydroxybutyrat og etyllaktat) som begge er fornybare, ikke giftige, biologisk nedbrytbare og hentet fra

naturen Dette sammen med EDDS (ethylenediamin-N,N′-disuccinic acid), som er en isomer av EDTA og som aldri tidligere har blitt brukt i konservering. Dette har blitt testet på messing og sterlingsølv eksponert for en albuminløsning, nok en grønn løsning, for å korrosjon. promotere Dette skal med sammenlignes tradisjonelle rensemetoder for å vurdere effekt.

Jassica Chasen presenterte så i A Comparative Study of Confined Aqueous Cleaning Systems for Water-Sensitive Painted Wood en kasusstudie fra Damaskusrommet ved LACMA, og renseproblematikk knyttet til et fragment av et bemalt gulvpanel samt en bemalt del av en gesims, begge vannløselige bemalte overflater Dette er et Greenartprosjekt (The GREen ENdeavor in Art Restoration), som handler om å minimere miljøskader samt lage mer miljøvennlige verktøy/metoder og bærekraftige løsninger innen konservering Også her har fokuset vært på å finne grønne alternativer til petroleumsbaserte løsemidler, surfaktanter og polymerer. De har derfor testet nanogeler.

Jeg hadde dessverre ikke mulighet til å få med meg arbeidet som har blitt gjort på rensing av aulamaleriene. Sesjon 12, New Approaches to Cleaning: 2nd part, ble innledet av Tomas Markevičius og presentasjonen Investigation of non-contact cleaning typical unstable sensitive cultural heritage materials from fireborn soot using atomic oxygen generated with the radiofrequency cold plasma at atmospheric pressure. Spørsmålet her er hvordan rense bort sot med atomisk oksygen. Sotpartikler er særdeles små, hvilket gjør rensing komplisert. Atomisk oksygen kan reagere med sot og hydrokarboner og konvertere de til CO, CO2 og H2O. Simuleringssystemer for atomisk oksygen ble først utviklet av NASA på 90-tallet. I dette prosjektet har de generert atomisk oksygen i en operasjon som virker nokså komplisert og testet dette på ulike mock-ups i diverse materialer eksponert for sot. Resultatene er ifølge Markevičius lovende og dette er en metode som ikke krever kontakt med materialet og som heller ikke eksponerer materialet for løsemidler.

Dette var det eneste jeg fikk sett fra denne sesjonen. Det siste jeg fikk med meg fra denne konferansen var Andrea Campostrinis presentasjon Exploring Eco-Friendly

Antimicrobial Solutions for Cultural Heritage

Stone Conservation. Denne omhandlet biologisk nedbrytning på gjenstander av stein og antimikrobielle produkter som kan brukes i konservering. De fleste slike produkter er i dag enten giftige eller farlige på andre måter. Målet med arbeidet deres har vært å finne miljøvennlige alternativer i form av beskyttende overflatelag. De har testet essensielle oljer fra oregano, timian og limonen i nanocontainers av SiO2. Dette har blitt testet på mock-ups av marmor. Deres resultater viste at essensiell olje av oregano i nanopartikler best hemmet soppvekst av

disse. Videre gjenstår det å oppgradere oppskriften slik at også holdbarhet og stabilitet forbedres.

Etter dette fulgte konferansens siste sesjon, Applications of Spectral Imaging Techniques, men også på dette tidspunktet var det andre oppgaver som kalte for min del. Stor takk til Kulturhistorisk Museum for enestående gjennomføring av et svært spennende konferanseprogram, som inneholdt mye nytt, relevant og interessant!

Norske Konserves er tidsskriftet til Nordisk

Konservatorforbund –Norge

Dette nummeret er sammenfattet av:

Redaktør

Oda Grønnesby

Redaksjonsmedlemmer

Thea Pernille Bjelke

Christophersen

Karoline Sofie Hennum

Mari Bjørge

Annonseansvarlig

Kine Elandria

Bjørnsdatter Haugmåne

Layoutansvarlig

Hilde Berteig Rustan