paraplyen n r . 3 · 2 0 2 6 · t i d s s k r i f t f o r h o r d a l a n d o g s o g n o g fj o r d a n e l e g e f o r e n i n g e r
Tema: Medisinsk utdanning INVITERT INNLEGG
INVITERT INNLEGG
INVITERT INNLEGG
Tilbakemeldingskompetanse
En gordisk knute
Et tøft møte
Små grep – store endringer
Spesialistutdanningens skyggesider
Når erfaring og kompetanse ikke teller
SIDE 6
SIDE 14
SIDE 16
OSLO – STAVANGER – BERGEN – HAUGESUND
Fertilitetsklinikk i Bergen sentrum. Siden 2006 har klinikkene våre hjulpet tusenvis av IVF-pasienter med drømmen om å få barn. Både single og par som ønsker fertilitetsbehandling får hjelp på vår klinikk i Bergen sentrum. Single kvinner og kvinner i parforhold har hos oss også muligheten til å fryse ned eggene sine. Kontakt Dr. Kirsten Øvergaard Hope eller Dr. Ørjan L. Vermeer på vår klinikk i Bergen for mer informasjon.
Aktuell behandling: Eggfrys
Du finner oss på Helsenett
Si hallo til Team Bergen i Kong Oscars gate :-)
✓ Gynekolog søkes til vikariat i Bergen. Vi ønsker å hente inn en gynekolog i et vikariat på tre måneder, muligens litt lenger. Ta kontakt med HR-leder Hanne Kallevik på 94 02 82 98 for en uforpliktende prat.
www.klinikkhausken.no
LEDER
Grethe Fosse Leder HLF grethe.fosse@modalen.kommune.no
Leger rustet for morgendagens utfordringer Det stilles store krav til hva en god lege skal være. Norge utdanner i dag for få leger selv, og vi har lenge gjort oss avhengige av at norske studenter (1 av 3) tar utdanningen i utlandet, og at vi rekrutterer leger fra andre land. Regjeringen har over tid økt antallet studieplasser ved de norske universitetene, og desentraliserte modeller – hvor studentene tar deler av klinikken på mindre lokalsykehus – har vist seg å være en suksess. Vi trenger at legene utdannes der pasientene bor. Helsevesenet er under press i et samfunn som stadig endrer seg; flere blir eldre, flere lever med kroniske sykdommer og kreft, behandlingsmulighetene øker, kravene til helsepersonell øker, nye teknologiske løsninger utvikles og pasientene vet oftere og oftere akkurat hva de vil ha av helsetjenester. En slik situasjon kombinert med mangel på leger stiller også endrede krav til den utdanningen som gis. KRAVENE TIL Å VÆRE EN GOD LEGE ER STORE I DAG
holdninger og den gode samtalen med pasienten på. Nå er det andre fagpersoner enn leger som utgjør hovedtyngden av lærerkreftene de første studieårene på legestudiet, med de konsekvenser det har for faglig forståelse og identitetsdannelse. Nåløyet til vårt profesjonsstudium er trangt. Kun de med tilnærmet toppkarakterer kommer inn, og risikoen da er at en selekterer bort studenter som har de personlige og relasjonelle egenskapene som en god lege trenger. Etter endt medisinutdanning er det vanskelig å komme inn i utdanningsløpet LIS1. Evaluering av medisinutdanningen viser at den nåværende ordningen i for stor grad legger vekt på lønnet arbeid som utføres ved siden av studiene, noe som dermed går ut over tiden studentene bruker på å studere. Den sakkyndige komiteen anbefaler en gjennomgang av hva som skal vurderes ved ansettelse i LIS1- stillinger.
En god lege er lyttende og empatisk og tar pasientens bekymringer på alvor. Hen viser medfølelse, er faglig kompetent og tilgjengelig for pasientene ved å tilby gode løsninger for konsultasjoner og oppfølging når det er nødvendig. Hen kjenner også pasientens sykehistorie over tid, bygger tillit og gir trygghet.
Vi har ikke råd til å ta medisinutdanningens høye kvalitet for gitt. Politikerne og universitetene må gå sammen for å øke utdanningskapasiteten, fornye pensum og sikre at opptaksmodellene henter inn de beste hodene og de varmeste hendene.
Hvordan utdanner vi gode leger? Hvem skal utdanne disse legene? «Mester lærer svenn» fungerer ikke slik det gjorde da jeg studerte, dessverre. Dette var og er en svært bra måte å lære seg både gode ferdigheter,
Det er når vi klarer å balansere den strengeste vitenskapen med den dypeste humanismen at vi utdanner leger som er rustet for morgendagens utfordringer.
nr. 3 · 2026 — paraplyen
3
Støttekollegaordningen Hordaland legeforening – kollegial støttegruppe: Kristian Jansen (Leder) Bergen kommune Tlf. privat: 945 01 822 E-post: jansen.kristian@gmail.com
Elisabeth Tangen Haug Kronstad DPS, Bergen Tlf. privat: 996 03 503 E-post: elisabeth.tangen.haug@helse-bergen.no
Jelena Vlku-Danjec Sletten Allmennpraksis, Bergen Tlf. privat: 967 36 936 E-post: jdanjec@yahoo.com
Lars Onsrud Kronstad DPS Tlf. privat: 917 28 580 E-post: l.onsrud@online.no
Sogn og Fjordane legeforening – kollegial støttegruppe: Thomas Vingen Vedeld (Leder) Stad kommune Tlf. privat: 970 04 492 E-post: thomas.vingen.vedeld@stad.kommune.no
Kristin Susanne Mundal Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter Tlf. privat: 957 88 892 E-post: mundalkristin@hotmail.com
Jan Ove Tryti Sogndal kommune Tlf. privat: 917 73 798 E-post: jan.ove.tryti@sogndal.kommune.no
Kjell-Arne Nordgård Legegruppa SMS – Sunnfjord medisinske senter Tlf. privat: 414 59 620 E-post: kjell80@gmail.com
Du står fritt til å ta kontakt med støttekolleger i andre fylker enn der hvor du selv bor eller jobber.
paraplyen
tidsskrift for hordaland og sogn og fjordane legeforeninger Paraplyen Ansvarlig redaktør: Inger Marie Fosse ingermarief@hotmail.com Nr. 3 · 2026 — 36. årgang
4
Hordaland Legeforening Leder: Grethe Fosse Legenes hus, Kalfarveien 37, 5022 Bergen Tlf: 905 50 127 post@hordalandlegeforening.no
paraplyen — nr. 3 · 2026
Sogn og Fjordane Legeforening Leder: Jan Ove Tryti jan.ove.tryti@sogndal. kommune.no Forsidebilde: Foto: Marita Fløtre
Grafisk produksjon og annonsesalg: Apriil Media AS annonse@apriil.no
REDAKTØR
Inger Marie Fosse ingermarief@hotmail.com
Harmoni og disharmoni på utdanningsfeltet Mye er bra og mye må fortsatt forbedres. Høstens nummer av Paraplyen handler i hovedsak om medisinsk utdanning – både grunnutdanning og spesialistutdanning. Det er mye spennende som skjer på utdanningsfeltet både på universitet, i sykehus og kommune. Julie Solberg Knutsen og Monika Kvernenes fra UIB skriver om tilbake meldingskompetanse – en ferdighet vi alle kan ha nytte av å tilegne oss og stadig forbedre. Lederen for Regionalt utdanningssenter for leger i spesialisering i Helse Vest (RegUt) skriver om det arbeidet som gjøres for å løfte kvaliteten på spesialistutdanningen i sykehus. RegUt og ALIS og SamLIS Vest følger til sammen opp alle lege spesialitetene i regionen. Sistnevnte kontor presenterer seg nærmere i bladet og skriver om viktigheten av god veiledning og samarbeid på utdanningsfeltet. For uinnvidde på utdanningsfeltet er det mange begreper, forkortelser og strukturer å få oversikt over. Dette nummeret kan forhåpentligvis bidra til at noe av dette fremstå litt klarere. Student Idun Grimstad Skjærseth har fordypet seg i temaet medisinsk usikkerhet. Hun tar bl.a. opp viktigheten av å skape trygge læringsarenaer, utvikle eksamensoppgaver som speiler kompleksiteten i den kliniske virkelighet og faglige premissleverandører som tør å vise frem den usikkerheten som finnes. Det skal ikke stikkes under en stol at vi også har noen store utfordringer på utdanningsfeltet. Vi
har invitert inn skribenter som kan belyse noen av spesialistutdanningens skyggesider og selv kjenner dem på kroppen. Skadepoliklinikken i Helse Bergen kommer svært skeivt ut i ny spesialitetsstruktur. Det gjør også den rumenske legen Cristian-Marian Popescu, som beskriver et tøft møte med det norske r egelverket. Ylf melder om forsinkede spesialiseringsløp og driftshensyn som trumfer utdanning. Medisinstudentforeningen skriver om mangelen på LIS1-stillinger som gjør veien inn i legeyrket unødvendig krevende. Det er altså mye å ta tak i. Noen av problemstillingene kan bare løses fra politisk hold. «Regelboken må skrives på ny» som Torbjørn Hiis-Bergh og Njål Kleven fra Skadepoliklinikken så treffende beskriver det. Etter mange års iherdig jobbing der hver stein er forsøkt snudd, håper jeg Skadepoliklinikken snart får lønn for strevet og kan starte ny spesialitet i skadebehandling. Likeså håper jeg på nye, snarlige løsninger for LIS1. Den flaskehalsen som er i dagens ordning, er ingen tjent med. Vi trenger kloke politikere og forstandige byråkrater som kan løse opp i utdanningsflokene. Tiden er overmoden for å ta nødvendige grep. Paraplyen har fra dette nummeret fått en ny, fast spaltist. Jan Sommerfelt-Pettersen vil fremover skrive om aktuelle medisinsk-historiske tema. Han er leder for Medisinsk-Historisk Selskap i Bergen.
nr. 3 · 2026 — paraplyen
5
INVITERT INNLEGG
Frem-og-tilbakemelding Har du tenkt over hvor ofte du enten gir eller mottar tilbakemelding i hverdagen?
Julie Solberg Knutsen Lege med doktorgrad fra Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen julie.knutsen@uib.no
I rollen som lege, leder, underviser, veileder, eller til og med familiemedlem gjør vi dette ofte. Likevel strever vi: Du har kanskje opplevd å gå litt rundt grøten når du egentlig ville fortelle noen at «dette var ikke bra»? Kanskje har du følt deg misforstått på grunn av kritikk du fikk? Eller vært frustrert over mangel på tilbakemelding eller et generisk «bra jobba!». Det er krevende å få til gode tilbakemeldingspraksiser. Derfor har også forskere interessert seg for temaet i flere tiår (1). I denne artikkelen løfter vi frem nyere forskningsbaserte perspektiver på tilbakemelding som kanskje kan hjelpe oss i riktig retning. TILBAKEMELDING SOM DIALOG (FREMFOR MONOLOG)
Tradisjonelt har det vært snakket om tilbakemelding som å formidle hvordan man vurderer andres prestasjoner. Tilbakemeldingen reduseres til potensielt nyttig informasjon, ofte formidlet som en monolog eller som en vurdering. Den som skal nyttiggjøre seg av informasjonen blir passivisert. Uten dialog om veisøkers behov, forståelse av situasjonen og tanker om neste steg er sannsynligheten stor for at tilbakemeldingen bommer eller oppleves lite nyttig.
6
paraplyen — nr. 3 · 2026
Monika Kvernenes Professor i medisinsk pedagogikk og leder av Enhet for læring, Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen monika.kvernenes@uib.no
I nyere forståelser av tilbakemelding vektlegges derfor betydningen av dialog fremfor monolog (2). Hvis tilbakemelding forstås som en samtale – som frem-og -tilbakemelding – skjer det flere ting: den lærende opplever i mindre grad å bli vurdert, vedkommende kan være med å legge premissene for hva det er nyttig å fokusere på, og de kan komme frem til en situasjonsforståelse og veier videre sammen slik at veisøker kan eie konklusjonene (3,4). Forskning tyder på at dette gir bedre forutsetninger for læring (5). AKTØR-PERSPEKTIVET
Måten vi snakker om tilbakemelding på kan være med å opprettholde en delvis utdatert forståelse. Både «gi tilbakemelding» og «få tilbakemelding» tar oss tilbake til det gamle paradigmet der vi ledes til å tro at dette handler om ensidig formidling. Men tilbakemelding er ikke effektivt før informasjonen forstås, bearbeides og brukes. Det må med andre ord handlekraft til - veisøker må ha en aktiv rolle i å fortolke, reflektere og handle (6, 7). I tillegg kan hen med fordel oppsøke og initiere tilbakemelding. Jobben for en veileder er mye lettere hvis en student for eksempel sier «Jeg er litt usikker på om jeg mestrer denne typen vanskelige pasientsamtaler. Kunne du observert meg i aksjon slik at vi kan ha en samtale etterpå om hva som kan forbedres?».
INVITERT INNLEGG
Bak dette initiativet ligger det både motivasjon til forbedring, en spesifikk bestilling og en egenrefleksjon over studentenes styrker og forbedringspotensialer – alt dette er gunstig for læringsprosessen. TILBAKEMELDINGSKOMPETANSE
Begrepet tilbakemeldingskompetanse har blitt populært de siste ti årene. Det retter fokus på at det å jobbe godt med tilbakemeldinger, både som v eisøker og veileder, krever mer enn gode intensjoner. Forskning viser at studenter som er tilbakemeldingskompetente har en innstilling til tilbakemelding som hjelp, de tar an aktiv rolle og de forholder seg analytisk til informasjonen som fremkommer - også når følelsene blir aktivert (8). Ansvaret hviler likevel på veileder eller den mer erfarne andre. Denne bør ta utgangspunkt i konkrete observasjoner eller fortellinger, tilrettelegge for frem-og-tilbakemelding gjennom åpne spørsmål som stimulerer til refleksjon og dialog. Veileder bør også hjelpe studentene med å bli t ilbakemeldingskompetente. En god veileder utdanning bør ta opp i seg alle disse elementene. TYDELIG SKILTING OG TIMING
Veisøker og veileder oppfatter ofte situasjoner ulikt. Der veiledere opplever å bidra med tilbakemeldinger hyppig, kan studenter og LIS-leger rapportere at de ikke fikk noen tilbakemelding. Det kan derfor være nyttig å snakke om hva tilbakemelding er, slik at studentene kan lære å gjenkjenne det når det skjer. Tydelig skilting hjelper – det vil si å påpeke for studentene at «Dette er tilbakemelding». Timingen er også viktig. En god veileder kan vurdere situasjonen og tilpasse tilbakemeldingene slik at de har optimal effekt. Å få høre om alt som gikk galt på en gang vil sannsynligvis bidra til følelse av avmakt og avvisning. En godt timet samtale derimot kan være øyeåpnende for veisøkeren. SMÅ GREP – STORE ENDRINGER
Er du en person som har praktisert og innøvd en tilbakemeldingsspraksis tilhørende det «gamle» paradigmet som beskrevet her, og tenker det kan være vanskelig eller slitsomt å legge om stilen? Husk, det er lite som skal til for å gjøre tilbakemelding mer dialogisk. Å legge til «hva tenker du om dette?» er et steg i riktig retning, spesielt om du faktisk lytter til
svaret. Å la veisøker få mulighet til å oppsummere selv mot slutten av samtalen hva hen tar med seg fra samtalen, er et tiltak til forbedring som kan gjøre samtalen mer relevant og lærerik for veisøkeren. Kanskje du også synes at noen av disse rådene høres kjente ut fra pasientkommunikasjon? Det er slående mange paralleller mellom god veiledning, god pasientkommunikasjon og god kommunikasjon generelt. Den gode nyheten er altså at trening på bedre veiledning kan gi deg bedre kommunikasjons ferdigheter som du kan bruke både i dine profesjonelle og private relasjoner.
DET ER SLÅENDE MANGE PARALLELLER MELLOM GOD VEILEDNING, GOD PASIENTKOMMUNIKASJON OG GOD KOMMUNIKASJON GENERELT.
REFERANSER: 1. Boud, D., & Molloy, E. (2013). Rethinking models of feedback for learning: the challenge of design. Assessment & Evaluation in Higher Education, 38(6), 698–712. https://doi.org/10.1080/02602938.2012.6 91462 2. Carless, D. (2016). Feedback as dialogue. Encyclopedia of educational philosophy and theory, 1-6. 3. Kvernenes, M., & Schei, E. (2022). Legers læring. Veileder i medisinsk pedagogikk. Bergen: Fagbokforlaget. 4. Kvernenes, M. (2023). Hvilke ord bør vi bruke om utdanning?. Tidsskrift for Den norske legeforening. 5. Naomi E. Winstone, Robert A. Nash, Michael Parker & James Rowntree (2017) Supporting Learners' Agentic Engagement With Feedback: A Systematic Review and a Taxonomy of Recipience Processes, Educational Psychologist, 52:1, 17-37, DOI: 10.1080/00461520.2016.1207538 6. Nieminen, J. H., Tai, J., Boud, D., & Henderson, M. (2022). Student agency in feedback: beyond the individual. Assessment & Evaluation in Higher Education, 47(1), 95–108. https://doi.org/10.1080/0260293 8.2021.1887080 7. Nicol, D., & Kushwah, L. (2024). Shifting feedback agency to students by having them write
nr. 3 · 2026 — paraplyen
7
NYHETER
Kvalitetsforbedring av spesialistutdanningen Nytt fra utdanningsfeltet i spesialisthelsetjenesten. Rolf E F Christiansen Leder, Regionalt utdanningssenter for LIS, Helse Vest Overlege dr. med., Medisinsk Klinikk, Helse Bergen rolf.espen.falk.christiansen@helse-bergen.no
Utdanningsreformen fra 2017/2019 medførte overgang til kompetansebasert medisinsk utdanning. Helseforetakene fikk i ny ordning ansvar for spesialistutdanningen og det ble etablert nye strukturer for spesialistutdanning i foretakene, for eksempel utdanningsansvarlig overlege (UAO), utdanningskoordinerende overlege i foretakene (UKO) og regionale utdanningsråd. KOMPETANSEVURDERING
Et sentralt element i den nye reformen er knyttet til vektlegging av kompetansetilegning og kompetanse krav framfor telling av opptjent tjenestetid på forhåndsdefinerte avdelinger. Endringen innebærer at kompetansevurdering av læringsmål i spesialisering blir av avgjørende betydning. Dette er spesielt viktig siden vi i Norge ikke har andre vurderingssystemer av kompetanse slik som spesialisteksamen. Det er viktig at kompetansevurderingen gjøres i et kollegium og ikke av enkeltleger. De fleste avdelinger har derfor etablert egne vurderingskollegium for regelmessige formative og summative vurderinger. De formative vurderingene skal gis underveis i løpet, der leger i spesialisering (LIS) kan få konstruktive tilbakemeldinger på vei mot læringsmålet, mens den summative vurderingen er sluttvurdering ved fullført læringsmål. Erfaringer fra andre land som har gjennomført en liknende reform viser at det ofte tar mange år før alle nye elementer er på plass.
8
paraplyen — nr. 3 · 2026
KVALITETSFORBEDRING
Vi i Helse Vest har over tid hatt sterkt fokus på kvalitetsforbedring av spesialistutdanningen. Kvalitetsfokuset bør være praksisnært med forbedring av veiledning, supervisjon og kompetanse vurdering av LIS i avdelingene, men også ved bruk av kvalitetsvurderingssystemer. I tillegg til Legeforeningens vurderingsbesøk som gjennomføres på oppdrag fra Helsedirektoratet, arbeider vi nå med innføring av tre elementer for å styrke kvaliteten: nasjonale kvalitetsindikatorer, interregional LIS 2-3 evaluering samt elektronisk individuell utdanningsplan (eIUP). Kvalitetsindikatorene er utarbeidet i samråd med Helsedirektoratet og innføres nå. Dataene hentes dels fra Kompetanseportalen og dels fra GAT, og indikatorene er: 1) antall veiledningssamtaler pr. år (min. 10); 2) hvorvidt avdelingen bruker vurderings kollegium i kompetansevurderingen; 3) hvorvidt avtalte veiledningssamtaler føres som arbeids oppgave i arbeidsplansystem for LIS og overlege. Alle LIS skal ha en oppdatert individuell utdanningsplan (IUP) som viser status i utdanningsløpet samt videre plan fram mot fullført spesialist utdanning. Frem til nå har planen vært papirbasert og evt. skannet til kompetanseportalen. Vi har nå laget en elektronisk IUP som skal innføres tidlig neste år i hele regionen. Det er behov for å forbedre utdanningsløpene (generelle planer) med bedre periodisering når det gjelder oppnåelse av læringsmål, og elektronisk IUP vil gi bedre løpende oversikt over utdanningsløpet.
NYHETER
INNFØRING AV NASJONAL LIS 2-3 UNDERSØKELSE
For å vurdere utdanningskvaliteten er tilbakemelding fra LIS 2-3 avgjørende. Vi har derfor sammen med tillitsvalgte arbeidet med å få på plass en interregional LIS 2-3 evaluering. Denne undersøkelsen er nå klar, og vil bli gjennomført en gang pr år. Resultatene vil være analyserbare på avdelingsnivå, publisert og fritt tilgjengelig. I undersøkelsen inngår 25 spørsmål som omfatter kompetansevurdering, prioritering av utdanningsoppgaver, tilgang på læringsaktiviteter samt spørsmål om læringsmiljø og progresjon i utdanningen. Tilbakemeldingen fra undersøkelsen skal gjennomgås både på sykehus og avdelingsnivå. Da gjenstår det å oppfordre til at så mange som mulig prioriterer å svare på undersøkelsen når den sendes ut!
ENDRINGEN INNEBÆRER AT KOMPETANSEVURDERING AV LÆRINGSMÅL I SPESIALISERING BLIR AV AVGJØRENDE BETYDNING.
HAR DU NOE DU VIL FORMIDLE TIL DINE KOLLEGER? Medlemmer av Hordaland og Sogn og Fjordane legeforeninger har mulighet til å skrive i Paraplyen. Innlegg sendes til redaktør på e-post: ingermarief@hotmail.com
Foto: Halfpoint, Adobe Stock.
Spesialister innen: Bryst- og bukplastikk Håndkirurgi Karkirurgi Øre-Nese-Hals Ortopedi Idrettsskader Kort ventetid Helseforsikring & private pasienter
fanamedisinske.no
nr. 3 · 2026 — paraplyen
9
INVITERT INNLEGG
Veiledning – en investering i framtidens leger og fagmiljøer Hvordan sikrer vi gode utdanningsløp, trygge leger og god rekruttering? Noe av svaret ligger kanskje nærmere enn vi tenker – hos hverandre. Maren Nygard* Rådgivende overlege og leder ALIS og SamLIS Vest, spesialist i allmennmedisin maren.nygard@bergen.kommune.no HVEM ER ALIS- OG SAMLIS-KONTORENE?
ALIS- og SamLIS-kontorene er regionale rådgivnings kontor for spesialitetene allmennmedisin og samfunnsmedisin, der våre viktigste oppgaver er å rådgi og bistå utdanningsvirksomheter og leger i spesialisering, og utdanne veiledere. Utdannings virksomhetene i allmennmedisin er kommuner, i samfunnsmedisin kan det også være andre virksomheter som NAV, Statsforvaltere og helseforetak. Det er opprettet seks rådgivningskontor spredt over hele landet, med Helsedirektoratet som oppdragsgiver. ALIS og SamLIS Vest er lokalisert i Bergen, og vårt geografiske område er fylkene Vestland og Rogaland. Vi skal bidra til en trygg og forutsigbar spesialistutdanning med god og likeverdig kvalitet. Vi møter allmennleger i spesialisering (ALIS) og samfunnsmedisinske leger i spesialisering (SamLIS) i ulike faser av utdanningen, og ser hvor mye gode fagmiljøer, veiledning og supervisjon betyr. Spesialisering handler ikke bare om å gjennomføre et utdanningsløp. Det handler om å bli en trygg og kompetent spesialist – og om å oppleve tilhørighet i et fagmiljø. Målet er enkelt, men ambisiøst; gode utdanningsløp som gir trygge leger, god pasientbehandling og god rekruttering til fagene våre. VEILEDNING ER EN KJERNE I SPESIALISTUTDANNINGEN
Spesialistutdanning handler om langt mer enn å krysse av for oppnådde læringsmål. Leger skal utvikle faglig kompetanse, klinisk skjønn og evne
10
paraplyen — nr. 3 · 2026
til å håndtere komplekse situasjoner. De skal også utvikle en profesjonell identitet og lære å stå i usikkerhet, prioriteringer og vanskelige beslutninger. Her har veiledning en viktig rolle. God veiledning gir rom for faglig utvikling, refleksjon og profesjonell vekst. Den kan hjelpe legen i spesialisering til å se egne styrker og utviklingsområder, sette ord på erfaringer og få nye perspektiver på kliniske og organisatoriske problemstillinger. Med innføringen av ny spesialistutdanning i 2019 ble heldigvis individuell veiledning en sentral og forskriftsfestet del av utdanningen. Da allmennmedisin og samfunnsmedisin ble etablert som egne spesialiteter i 1985, var gruppeveiledning den formen for veiledning som inngikk i spesialistutdanningen. Den var, og er fortsatt, en viktig arena for å diskutere fag, etikk, rolleforståelse og krevende situasjoner – men også for å erfare at en ikke står alene, noe en ofte opplever som ALIS og SamLIS. Individuell veiledning og gruppeveiledning utfyller hverandre, og begge har en viktig plass i spesialistutdanningen. Utdanning av individuelle veiledere er en viktig del av mandatet til ALIS- og SamLIS-kontorene. Samtidig er det viktig å få fram at det er utdanningsvirksomhetene som har ansvar for å sikre at veileder har nødvendig kompetanse, og at veiledning faktisk blir gjennomført. I allmennmedisin skal veiledningen i gjennomsnitt utgjøre minimum 42 timer per år i perioden legen har praktisk tjeneste, og den skal foregå jevnlig. Tilsvarende omfang anbefales i samfunnsmedisin
INVITERT INNLEGG
og arbeidsmedisin. Dette er tid som legen tas ut av ordinær drift og pasientbehandling. Derfor er det avgjørende at veiledningen holder høy kvalitet og oppleves som relevant, nyttig og læringsfremmende – både for legen i spesialisering og for veilederen. GOD VEILEDNING SKJER IKKE AV SEG SELV
God veiledning krever tid, kompetanse og struktur. Det krever også en kultur der det er trygt å stille spørsmål, dele usikkerhet og gi og få tilbakemeldinger som utfordrer og fremmer læring. Hvordan legger vi til rette for at veiledning faktisk blir en integrert og verdifull del av arbeidshverdagen? Og kanskje enda viktigere: Hvordan kan vi gjøre veiledningen til noe vi gleder oss til – og som faktisk gjør oss bedre? Å satse på gode veiledere handler derfor ikke bare om å oppfylle forskriftens krav. Det er en investering i kvaliteten på spesialistutdanningen, den enkelte leges faglige utvikling og framtidens helse- og omsorgstjeneste.
morgendagens fagmiljøer og veiledere – og dermed hele helsetjenesten. Veiledning er derfor mer enn en del av spesialistutdanningen. Det er en investering i framtiden. ALIS- og SamLIS-kontorene arrangerer jevnlig kurs i individuell veiledning over hele landet, åpne for leger i alle spesialiteter. I november arrangerer vi i tillegg en oppfølgings dag for individuelle veiledere i Oslo, med faglig påfyll, erfaringsutveksling og refleksjon rundt veilederrollen. SPØRSMÅL TIL REFLEKSJON FOR VEILEDER
• Hva kjennetegner en god veileder? • Hva er det viktigste du som veileder kan gi en lege i spesialisering? • Hva gjør vi når veiledning blir vanskelig? • Hva gir deg motivasjon som veileder? Mer informasjon og påmelding finner du på nettsidene våre: alis.no og samlis.no
UTDANNING SKJER IKKE I SILOER
Selv om spesialistutdanningen har ulike løp og fagområder, er legene en del av den samme helse tjenesten. I alle spesialiteter skal legen i spesialisering (LIS) få nødvendig veiledning og supervisjon, samtidig som det kan være krevende å finne balansen mellom drift og oppfølging av LIS. Allmennleger, samfunnsmedisinere og sykehusleger er avhengige av hverandre – både i pasient behandlingen og i utviklingen av tjenestene. ALIS skal som hovedregel ha minimum seks måneders institusjonstjeneste, som i stor grad gjennomføres i sykehus. Sammen med felles kurs og arbeid med felles kompetansemål gir dette verdifulle møteplasser på tvers av fag og tjenestenivåer. Bruker vi disse mulighetene godt, kan spesialistutdanningen bli noe mer enn individuell kompetansebygging. Den kan også bli en arena for å forstå hverandres roller bedre, utvikle et felles språk og samarbeide om hvordan helsetjenesten skal møte framtidens behov. VI UTDANNER IKKE BARE LEGER – VI UTVIKLER FAGMILJØER
ALIS- og SamLIS-kontorene ønsker å bidra til at utdanning, veiledning og samarbeid får den plassen det fortjener. Når vi lykkes med spesialistutdanningen, styrker vi ikke bare den enkelte lege, vi utvikler også
Fra venstre: Elisabeth Johannesen, Rolf Martin Tande, Maren Nygard og Anja Mørch-Rasmussen.
* ANSATTE VED ALIS OG SAMLIS VESTKONTORET (OG BIDRAGSYTERE TIL ARTIKKELEN): Hans Høvik, lege og veileder Rolf Martin Tande, lege og veileder • Anja Mørch-Rasmussen, lege • Odny Askeland, lege • Elisabeth Johannessen, rådgiver • Ulrikke Fredriksen Ullestad, rådgiver • Maren Nygard, faglig leder og lege • •
nr. 3 · 2026 — paraplyen
11
INVITERT INNLEGG
Et studentblikk på usikkerhet og trygghet Hva jeg ikke kan versus kunnskap som ikke finnes. Idun Grimstad Skjærseth Medisin- og forskerlinjestudent på 6. året ved Universitetet i Bergen idun.skjerseth@student.uib.no
Gjennom det siste året har usikkerhet og trygget vært viktige tema innenfor medisinen, kanskje gjort ekstra aktuelle gjennom NRK-serien LIS. Medisin er et fag preget av usikkerhet i mange former, både for pasientene og for oss som jobber i helsetjenesten. Som snart utdannet lege er jeg spent på å se hvor godt studiet har forberedt meg på denne virkeligheten. I mellomtiden vil jeg dele noen refleksjoner om usikkerhet fra et studentperspektiv. For meg har dette vært et viktig tema – jeg har både skrevet
12
paraplyen — nr. 3 · 2026
hovedoppgave om medisinstudenters opplevelser med usikkerhet i praksis og en kronikk om studenter og usikkerhet i Tidsskriftet (1). DELE EGEN USIKKERHET
Som student og nybegynner i medisinen har jeg opplevd mye faglig usikkerhet, og det kan være spesielt vanskelig å skille mellom hva man er usikker på fordi man ikke vet nok og hva man er usikker på fordi kunnskapen ikke finnes. I disse tilfellene er det alltid
INVITERT INNLEGG
nyttig at undervisere kommuniserer eksplisitt rundt usikkerhet i faget, egne opplevelser med usikkerhet og hvordan de håndterer usikkerhet (2). En særlig effektiv strategi er erfarne klinikere som diskuterer ulike løsninger på vanskelige problemstillinger. Dette opplevde jeg for eksempel tidlig i studiet da vi hadde undervisning i geriatri. De to underviserne kunne ofte være uenige om hvordan et kasus burde håndteres. Dette kunne være en god læringsmulighet for oss og illustrerte at det ofte ikke finnes «riktige svar». Likevel kom det svært negative reaksjoner fra studentene når underviserne var uenige seg imellom. Vi syntes det var urimelig. Hvis underviserne var uenige, hva i alle dager skulle vi da svare på eksamen? VURDERINGSFORMER SOM SPEILER VIRKELIGHETEN
Det er velkjent at eksamen er styrende for læring (3). Som student er første prioritet å bestå og vurderings formen styrer hvordan vi leser, øver og tenker. På dette tidspunktet i utdanningen hadde vi stort sett opplevd eksamener med flervalgsoppgaver der det finnes et «beste» svar, noe som vi gjerne tolker som et «riktig» svar. I virkeligheten presenterer ikke pasientene seg med alternativ A, B, C og D. Man kan da stille spørsmål ved om det å lese med forventning om et «riktig» svar forbereder oss på ekte pasientmøter. Det er ikke nok at undervisere går fram som gode eksempler, vi må også ha vurderingsformer som oppmuntrer oss til å gå inn i usikkerheten (2). Tillegg av muntlige eksamener, kasusdiskusjoner og skriftlige oppgaver kan bidra til å flytte oppmerksomheten fra reproduksjon av fakta til klinisk resonnering.
Illustrasjoner: Idun Grimstad Skjærseth.
TRYGGE LÆRINGSARENAER
En annen god arena for å lære om usikkerhet er klinisk praksis. Her får vi møte ekte pasienter og en smakebit på ansvaret yrket innebærer. I hovedoppgaven min undersøkte jeg medisinstudenters erfaringer med usikkerhet i klinisk praksis. Student ene opplevde mange ulike former for usikkerhet som handlet om svært ulike ting. Mye handler ikke om usikkerhet rundt diagnoser og behandlingsforløp, men snarere utrygghet rund praktiske og sosiale forhold. Ofte gjelder dette tilsynelatende enkle problemer, for eksempel hvorvidt man skal introdusere seg for en pasient. Mange beskriver situasjoner der de skygger en lege i en pasientkonsultasjon der legen aldri introduserer studenten for pasienten, og heller ikke gir studenten rom for å introdusere seg selv. Studentene satt igjen med spørsmål som: «Skal jeg avbryte konsultasjonen og introdusere meg?» og «Kan jeg i det hele tatt være her?» Mangelen på introduksjoner kan gi studentene en sterk følelse av utrygghet og at de ikke hører hjemme i klinikken (4). Dette kan hindre at studentene tar aktive roller i klinikken, der de kunne øvd seg på å håndtere den medisinske usikkerheten. Trygghet er en forutsetning for å kunne stå i usikkerhet. For å våge å stille spørsmål, innrømme det man ikke kan og utfordre seg selv faglig, må man oppleve at man hører til. Dette er nødvendig for læring i klinisk praksis. Hvordan studenter møtes i klinikken er derfor avgjørende. Vi bør etterstrebe læringsmiljøer som gir studenter trygghet nok til å utfordres faglig. Hvordan studenter håndterer usikkerhet handler derfor ikke bare om individuelle egenskaper, men også om læringsmiljøet de er en del av. Vi håndterer utfordringer bedre når vi vet at noen har ryggen vår.
REFERANSER: 1. Skjærseth IG, Braa AH, Sæther E, Weinreich E. Et godt skjult pensum. Tidsskrift for Den norske legeforening. 2025 2. Stephens GC, Lazarus MD. Twelve tips for developing healthcare learners’ uncertainty tolerance. Med Teach. 2024;46(8):1035-43 https://doi.org/10.1080/0142159X.2024.2307500 3. Biggs J. Enhancing teaching through constructive alignment. 1996;32(3):347-64 https://doi.org/10.1007/BF00138871 4. Valestrand EA, Whelan B, Eliassen KER, Schei E. Alienation in the Teaching Hospital: How Physician Non-Greeting Behaviour Impacts Medical Students’ Learning and Professional Identity Formation. Perspect Med Educ. 2024;13(1):239–49 https://doi.org/10.5334/ pme.1185
nr. 3 · 2026 — paraplyen
13
INVITERT INNLEGG
En gordisk knute I spenningen mellom helsetjenestens og befolkningens behov på den ene siden og gjeldende avtaler på den andre, blir verken tariffrettigheter eller utdanningsrettigheter for Skadepoliklinikkens leger ivaretatt.
Torbjørn Hiis Bergh Avdelingsoverlege Skadepoliklinikken, Helse Bergen, Spesialist i allmennmedisin, Phd. og 1.amanuensis ved Universitetet i Bergen torbjorn.hiis.bergh@helse-bergen.no RIGID ORDNING MED LITE HANDLINGSROM
Ansettelser av leger i sykehus har for lengst gått over til en norm med faste stillingsforhold. Gjennom hovedtarifforhandlinger ble dette avtalefestet gjeldende fra 1.juli 2015. Midlertidige ansettelsesforhold uten utdanningsplan skulle fases ut. Dette løste i stor grad utfordringen knyttet til midlertidige stillinger, men skapte samtidig nye struktur elle vansker for tjenester som faller utenfor den forhåndsdefinerte spesialiststrukturen. Etter at ny spesialistforskrift trådte i kraft 1.mars 2019, har strukturen for utdanning blitt rigid og handlingsrommet utenfor spesialistforskriften snevret inn til det marginale. På denne måten har søken etter å sikre legenes rettigheter til faste stillingsforhold og tilhørende utdanning samtidig krevd et offer. Helsetjenester som ikke kan tilby LIS-stillinger lider. Når utdanningsstillinger er introdusert som forutsetning for ansettelsesforhold for leger og rammene for utdanningsstillinger er låst, vil tjenester som ikke følger normen stille med et stort handicap i arbeidsmarkedet. Ubalansen i konkurransevilkår for rekruttering og stabilitet av leger er gjennom dette blitt forsterket.
14
paraplyen — nr. 3 · 2026
Njål Kleven Overlege og tillitsvalgt Skadepoliklinikken, Helse Bergen njal.kleven@helse-bergen.no
SIKRER KVALITET
Skadepoliklinikken i Bergen har over 50.000 pasient konsultasjoner årlig og har med uendret samfunnsoppdrag drevet uavbrutt siden 1917. Rollen som beskytter mot overstrøm i sykehusets akuttmottak er like aktuell i dag som da avdelingen ble opprettet. Avdelingen utgjør i tillegg et viktig bindeledd mellom primærhelsetjenesten som håndterer en stor andel av skadene på den ene siden, og sykehusets kirurg iske b ehandlingstilbud på den andre. Fraværet av henvisningsplikt sikrer rask tilgang på spesialisert skadebehandling når dette er påkrevd, om det er snakk om en skulder ute av ledd, et brukket håndledd eller en vridning av et kne. I tillegg til å gi en rask tilgang til rett nivå ved en akutt skade, eliminerer også denne modellen et stort antall unødvendige dobbel- og trippelkonsultasjoner. På denne måten er fortidens løsning også fremtidens hvor den tradisjonelle silotankegangen med et skarpt skille mellom 1. og 2. linje holdes unna. Skadepoliklinikkens funksjon og rolle står seg like godt i 2026 som i 1917. UTARMING AV FAGMILJØET
Ved Skadepoliklinikken i Bergen er det tilknyttet 17 legestillinger som ikke er utdanningsstillinger. Legene har ingen formalisert utdanningsplan.
INVITERT INNLEGG
Å etablere LIS-stillinger i avdelingen i eksisterende spesialitet er heller ikke mulig uten å akkumulere et stort antall LIS i andre avdelinger i sykehuset. Situasjonen preges av Skadepoliklinikkens nødvendige eksistens hvor avdelingen spiller en sentral rolle som bindeledd mellom sykehus og kommune, men uten egentlig å passe inn. I spenningen mellom helsetjenestens og befolkningens behov på den ene siden og gjeldende avtaler på den andre, blir imidlertid verken tariff rettigheter eller utdanningsrettigheter for disse legene ivaretatt. Mens ansvaret for utdanning og veiledning av eksterne leger og medisinstudenter består, utarmes fagmiljøet gradvis idet Skade poliklinikkens egne leger stadig raskere søker ut mot de mer forjettede utdanningsstillingene. Det blir legeflukt i søken etter formalkompetanse; å bygge realkompetanse er ikke lenger tilstrekkelig. Ansvaret for legene som står i stillinger uten utdanningsløp etterlates til arbeidsgiver, med legeforeningens stilltiende samtykke. BEHOV FOR SPESIALITET I SKADEBEHANDLING
24.02.26 sendte daværende administrerende direktør i Helse Bergen, Eivind Hansen, et brev til Helse Vest og utrykte på vegne av sykehuset en bekymring for rammevilkårene ved Skade poliklinikken. Sykehuset meldte behov for opprettelsen av en ny spesialitet i skadebehandling. Helse Vest RHF stilte seg i sitt tilsvar negativ og så ingen behov for opprettelse av ny spesialitet, men uten å komme med konstruktive innspill til løsning. I en situasjon hvor sykehuset anerkjenner viktigheten av Skadepoliklinikken og det ikke finnes noen åpning i de gjeldende spillereglene, er de som forfatter regelboken tilfreds med status quo. HOD, Legeforeningen, Helsedirektoratet og regionale helseforetak har et kollektivt ansvar. Arbeidsgiver er pålagt en utdanningsplikt, men har ikke tilstrekkelig medbestemmelse i utforming av kompetanse og utdanning i eget foretak. Helsevesenets suksess vil bli målt i omstillingsevne. Parallelt med endring i demografi og stadige kutt i budsjetter, løper en debatt om behovet for og nødvendigheten av nye spesialistområder for leger. Fag som rettsmedisin, sykehjemsmedisin, palliativ medisin, skadebehandling og andre er i søken etter anerkjennelse som spesialistområde. Fagligheten
i institusjoner som ikke kan tilby helhetlige s pesialiseringsforløp er skadelidende og helsetjenesten skriker etter rammevilkår for tilpasning. REGELBOKEN MÅ SKRIVES OM
Vi må erkjenne at helsevesenets organisering uløselig er knyttet til spesialiststrukturen for leger. En tilnærming hvor behov i helsetjenesten kommer først, er nødvendig for å møte de utfordringene vi har i dag og kommer til å møte i fremtiden. Uten at arbeidsgiver i større grad er med på å definere hvilken kompetanse de trenger og på hvilken måte utdanning skal foregå, er heller ikke forutsetningene til stede for å oppfylle intensjonene med de obligatoriske utdanningsstillingene. Regelboken må skrives på ny og denne gangen må alle få være med. Debatten om spesialiststrukturen kan ikke lenger være en rituell dans rundt en hellig ku. For det kan fremstå absurd, nærmest parodisk, at en forutsetning for å ansette en spesialist i en avdeling uten utdanningsstillinger, er at spesialisten har utdannet seg et helt annet sted. Det bryter med forståelsen om hva en spesialist skal være. Og mens hodepinen vedvarer og tiltar i styrke, venter legene våre på at Legeforeningen skal være til for alle leger hele livet.
EN TILNÆRMING HVOR BEHOV I HELSETJENESTEN KOMMER FØRST, ER NØDVENDIG FOR Å MØTE DE UTFORDRINGENE VI HAR I DAG OG KOMMER TIL Å MØTE I FREMTIDEN.
nr. 3 · 2026 — paraplyen
15
INVITERT INNLEGG
Et tøft møte med norsk godkjenningspraksis Når erfaring og kompetanse ikke teller med. Cristian-Marian Popescu Tidligere medlem av Hordaland legeforening, spesialist i infeksjonssykdommer og nåværende LIS1 i Tromsø kommune cristian.marian.popescu0@gmail.com
Denne fortellingen er ikke ment som en systematisk eller helt objektiv beskrivelse av det norske lege utdanningsprogrammet. Den er heller ikke en faglig eller akademisk kritikk av regelverket, eller et forsøk på å presentere noen ferdige løsninger. Det er bare en kort oppsummering av min personlige opplevelse av hvordan systemet fungerte i akkurat mitt tilfelle. FRA ROMANIA TIL NORGE
Jeg flyttet til Norge i midten av april 2023, etter at jeg i 2022 hadde kommet over en annonse fra et vikar byrå som rekrutterte leger, hovedsakelig til allmennpraktiserende stillinger. Etter et par uker i Oslo for å ordne med alt fra D-nummer til akuttmedisinkurset, befant jeg meg plutselig på Bergensbanen til Voss, og så på en busstur videre over Hardangerbrua og inn i Eidfjord. 2. mai var min første dag på det lille legekontoret og min første konkrete kontakt med det norske helsevesenet. Jeg hadde ingen erfaring som allmennlege fra før. Utdanningssystemet er annerledes i Romania, og etter de seks årene på medisinstudiet begynte jeg direkte i et spesialiseringsløp i infeksjonssykdommer. Totalt har jeg jobbet i sju år ved forskjellige sykehus i Romania før jeg flyttet til utlandet. Jeg hadde i utgangspunktet fått et vikariat på seks måneder. Som lege må en vel ha en passelig kunnskap om lovverket, og i mitt tilfelle må jeg innrømme at denne kunnskapen i beste fall har vært perifer. Jeg hadde dermed ingen peiling på hvor lenge man kunne jobbe som fastlegevikar, eller i fremmede
16
paraplyen — nr. 3 · 2026
konsepter som LIS1, ALIS og så videre. Heldigvis var kommuneoverlegen klokere, og i samråd med henne søkte jeg om godkjenning av spesialiseringen min, med forutsetningen om at dette også ville føre til godkjenning av LIS1. Det fulgte nokså logisk av rekkefølgen at hvis (1) norskutdannede leger ikke kan være spesialister uten gjennomført LIS1, og (2) utenlandsutdannede leger med godkjent konvertert spesialisering skal behandles på lik linje med norskutdannede leger, så ville den konverterte spesialiseringen godkjenne alt som var nødvendig for å kunne bli spesialist, inkludert LIS1. ALIS-LØP I EIDFJORD
Søknaden om å konvertere spesialiseringen gikk nesten overraskende fort, og før vinteren 2023 var jeg allerede godkjent spesialist i infeksjonssykdommer i Norge. Det gikk også nokså bra på kontoret, eller i hvert fall greit nok til at vikariatet ble forlenget til september 2024. Etter at spesialiseringen ble godkjent, og i god tro om at alle kravene var oppfylt, begynte jeg ALIS-løpet i kommunen. Jeg deltok i flere smågruppemøter med kollegaene fra Ullensvang og Ulvik, og meldte meg inn i en fin veiledningsgruppe som jeg har vært med i i nesten to år. Privatlivet gikk også strålende, og i mai 2024 ble mitt første barn født på Voss sykehus. Når man bor på et så lite sted som Eidfjord, og dessuten jobber på det eneste legekontoret i bygda, blir man nokså fort kjent med en stor del av befolkningen. Før vi flyttet dit hadde vi bodd i to år
INVITERT INNLEGG
i Barcelona, og overgangen fra cirka fem millioner til ett tusen mennesker var ganske påfallende. Men for min del var det en velkommen endring, og jeg trivdes veldig godt med å skape gode forhold til både pasientene og kollegaene på kontoret. Altså passet Eidfjord kommune veldig godt for meg, og jeg antar at jeg også passet nokså bra for kommunen, slik at vi før jeg gikk i pappapermisjon i oktober 2024 avtalte et nytt vikariat på 12 måneder, med en plan om at jeg skulle søke på en fast stilling når den skulle dukke opp, til alles fornøyelse. KJEPPER I HJULENE
Det dukket imidlertid opp kjepper i hjulene midt i permisjonen min, da kommuneoverlegen kalte meg inn for å opplyse om at vi hadde misforstått Helsedirektoratets tolkning av lovverket, og at LIS1 ikke var godkjent for meg, til tross for et fullført og godkjent spesialiseringsløp. Jeg hadde da jobbet som fastlegevikar fra begynnelsen av mai 2023 til slutten av september 2024, altså 17 måneder. Vi satt da uten en uendelig buffet av løsninger foran oss, og av de få tilgjengelige alternativene endte vi med at jeg sendte en søknad til Helsedirektoratet om godkjenning av LIS1-læringsmål basert på utdanning tatt i utlandet. En søknad som inkluderte et skjema utgitt av Helsedirektoratet for leger med delvis fullført spesialisering i utlandet. I søknaden beskrev jeg utdanningsløpet mitt og ba om at min sju års sykehuserfaring, i tillegg til min nesten halvannet års erfaring fra norsk kommunehelsetjeneste, samt en skriftlig uttalelse fra kommuneoverlegen om prestasjonen min, skulle tas hensyn til ved godkjenning av læringsmål som tilsvarer totalt 18 måneders erfaring. En slik søknad hadde, ifølge Helsedirektoratets nettsted, en behandlingstid på 12 måneder. EN LANGVARIG PROSESS
Søknaden ble sendt i begynnelsen av februar 2025. Jeg begynte det nye vikariatåret i april 2025. I desember 2025 lyste kommunen ut fastlegestillingen. Det hadde ikke kommet noe svar fra Helse direktoratet, til tross for flere purringer fra både meg og kommuneoverlegen. Jeg søkte på stillingen og gjorde stadig flere forsøk på å få svar fra Hdir. Det kom likevel ikke noe svar før søknadsfristen var over, og dermed var jeg ikke kvalifisert som kandidat til stillingen jeg da hadde ivaretatt i snart tre år. Stillingen ble derfor fylt av en annen søker.
Svaret fra Helsedirektoratet kom i mars, mer enn én måned og ti dager etter at den 12 måneder lange behandlingstiden hadde utløpt. Jeg fikk godkjent sykehusdelen av LIS1, men tiden man jobber som selvstendig allmennpraktiserende lege - totalt sett 3 år i mitt tilfelle - teller tilsynelatende ikke mot LIS1-læringsmål. Regelverket slik det ble praktisert i mitt tilfelle innebar at jeg kunne arbeide som fastlegevikar med selvstendig ansvar for egen pasientliste i 3 år, mens jeg ikke kunne arbeide i en ALIS-stilling med de samme arbeidsoppgavene. STORE OMKOSTNINGER
Uten noen jobb på legekontoret var det dessverre lite hensiktsmessig å bli i Eidfjord lenger. Kona mi fikk ny jobb i Oslo, og vi flyttet dermed til Bærum i løpet av sommeren. Jeg ønsker å fortsette i allmennmedisin, men hadde lite håp om at jeg kunne få godkjent kommunedelen av LIS1 ved å klage på Helsedirektoratets vedtak. Vi har derfor innfunnet oss med at jeg bare må fullføre delen jeg mangler på en restplass. Etter en del søking har jeg fått tilbud om en LIS1-stilling i Tromsø kommune, og har nå i september nylig begynt. Jeg ser frem til å fullføre LIS1 i Tromsø, og for fire–fem år siden ville jeg nok ha sett på et halvt år her som en svært spennende og eventyrlig opplevelse. Under de nåværende omstendighetene innebærer det imidlertid også seks måneder med ukependling, lite tid sammen med familien, og ikke minst seks måneder av min under tre år gamle sønns oppvekst som jeg i stor grad går glipp av. Disse personlige ulempene er naturligvis ikke de viktigste konsekvensene som kan følge av et regelverk. De er likevel reelle og betydelige nok for dem som rammes. I tillegg kommer ressursene kommunen har brukt på veiledning og annen oppfølging gjennom de tre årene jeg arbeidet der, samt de personlige og profesjonelle relasjonene som ble bygget opp i løpet av denne tiden. For pasientene betyr det også at kontinuiteten i oppfølgingen blir brutt når en lege som har fulgt mange av dem over flere år, må forlate legekontoret av formelle grunner. Jeg forstår hensikten med regelverket og behovet for å sikre at leger som arbeider selvstendig i Norge har nødvendig kompetanse. Samtidig er jeg mindre sikker på at et system som i så liten grad kan ta hensyn til faktisk opparbeidet kompetanse og erfaring, alltid bidrar best mulig til dette målet.
nr. 3 · 2026 — paraplyen
17
INVITERT INNLEGG
Samtalar om HLR-minus og andre behandlingsavgrensingar – kan vi bli betre? Ny pilot med multimodal undervisning. Margrethe Aase Schaufel Overlege, Kompetansesenter i lindrande behandling, Kreftklinikken, Helse Bergen margrethe.aase.schaufel@helse-bergen.no
Mange som jobbar med akutt og livstruande sjukdom, har stått med pasientar der vi opplever at den livsforlengande behandlinga vi gir, medfører meir liding enn livskvalitet og nytte. Den oppdaterte nasjonale rettleiaren for avgjerdsprosesser for begrensing av livsforlengande behandling, «Behandlingsavklaringer ved livsbegrensende eller alvorlig langvarig sykdom», har følgande o ppmoding: «Helsepersonell bør utarbeide behandlings avklaringer for pasienter med livsbegrensende eller alvorlig langvarig sykdom» (1). I spesialitetar som allmennmedisin, sjukeheims- og palliativ medisin har ein tradisjon for å samtale med pasient og pårørande om dette, og viktige prosjekt pågår for å innarbeide god samhandling om såkalla forhåndssamtalar (2-3). EI KREVJANDE OPPGÅVE
Ein del av oss med spesialitetar som har livredding som ryggmargsrefleks, kan oppleve det krevjande å snu fokuset frå livforlengande behandling til å avgrense eller avstå frå dette. Det er også utfordrande å snakke om behandlingsavgrensingar på ein måte som ikkje skapar frykt og uro hjå pasientar og pårørande. Når ein har erfart ein «mislukka» HLR-samtale, kan
18
paraplyen — nr. 3 · 2026
det framstå nesten utopisk å klare å etterleve den nasjonale rettleiaren: «På en rolig og skånsom måte kan døden formidles som en naturlig del av sykdomsforløpet, og det kan forklares at forsøk på gjenoppliving ved hjertestans da ikke vil hjelpe, ikke forlenge livet eller gi bedre livskvalitet.» (1) I Helse Bergen prøver vi no, i samarbeid med Landsforeningen for hjerte, lunge og hjerneslag (LHL) og Verdighetsenteret, å utarbeide kommunikasjonstrening spesifikt om HLR minus og andre behandlingsavgrensingar. Utifrå våre interne retningslinjer (4), skal vi vurdere HLR minus når • inneliggande pasientar har auka risiko for hjartestans • HLR vurderast som nyttelaust av lege eller behandlingsteamet fordi pasienten er alvorleg sjuk • HLR kan forventast å gjenopprette eigenpuls hjå pasienten, men det er tvilsam nytte for pasienten fordi HLR truleg bidrar til å forlenge liding og forstyrre ein dødsprosess
INVITERT INNLEGG
• pasienten sjølv eller pasienten sine nærmaste pårørende (ved ikkje samtykkekompetentpasient) formidlar at pasienten ikkje ønskjer livsforlengande behandling Den nasjonale rettleiaren konkretiserer at HLR minus er aktuelt ved irreversibel eller progredierande alvorleg sjukdom, alvorleg komorbiditet og skrøpeleg heit, betydeleg kognitiv svikt og funksjonstap, og at høg alder (>80 år) vurderast i samanheng med dei nemnde faktorane. Som hovudregel skal pasienten informerast om HLR minus, og såleis vil det vere mange innlagte pasientar der ein HLR-samtale bør gjennomførast.
KOM GJERNE MED INNSPEL
Korleis kan ein trene seg på å ha slike samtalar? Internasjonal forsking viser at såkalla multimodal undervisning truleg er det beste, der ein både får gjennomgang av retningslinjer, etiske og juridiske aspekt, samt simulering i lag med kommunikasjonsinstruktørar. Vi er i gang med utforming av ein pilot, og tar gjerne imot innspel på kva du tenkjer er viktig innhald og best format for godt læringsutbyte og samstundes gjennomførbarheit i ei hektisk, klinisk verksemd.
Kommunikasjonstrening om HLR-minus og andre behandlingsavgrensingar.
REFERANSER: 1. Helsedirektoratet. Nasjonal veileder for behandlingsavklaringer ved livsbegrensende eller alvorlig langvarig sykdom (2026). Beslutningsprosesser for behandlingsavklaringer - Helsedirektoratet 2. Førehandssamtalar – dine ønsker for framtidig helsehjelp - Helse Bergen HF 3. Helsedirektoratet. Nasjonale faglige råd for forhåndssamtaler og planlegging ved begrenset forventet levetid (2023). Forhåndssamtaler - Helsedirektoratet 4. Helse Bergen. Elektronisk Kvalitetshåndbok. HLR minus: Forhåndsvurdering av å avstå fra hjerte- og lungeredning (2024).
Simulering i lag med kommunikasjonsinstruktører.
nr. 3 · 2026 — paraplyen
19
YNGRE LEGER
Spesialistutdanningen – en kvalitetsreform til besvær? Den «nye» spesialistutdanningen er forankret i Spesialistforskriften som ble iverksatt i 2016, og ble innført for LIS1 i 2017, samt for LIS2/3 i 2019 (1). Etter snart ti år med kompetansebasert utdanning av leger, er det fristende å anta at omleggingen av spesialiseringsløpet har vært en suksess, både med tanke på kvalitet, tidsbruk og resultat. Realiteten er dog noe mer nyansert.
Carolin Sparchholz YLF carolin_spar@hotmail.com
FORSINKEDE SPESIALISERINGSLØP
Yngre legers forening har siden 2021 gjennomført jevnlige spørreundersøkelser blant leger i spesiali sering om forhold i spesialistutdanningen og hvorvidt de var i rute i henhold til skissert utdanningsløp. Tall fra disse undersøkelsene tyder på at spesialist utdanningen ikke er like godt implementert som man skulle ønske, og at andelen leger som er forsinket i sin spesialisering er oppsiktsvekkende stor. Spørsmålet er om dette skyldes forhold ved selve spesialist utdanningen eller systemet den skal fungere i. I tallmaterialet fra 2025 svarte 43,5 % av respondentene at de var forsinket i sin spesialisering. Hele 50 % av de som anga at de var forsinket, var forsinket med mer enn 12 måneder. Dette var en betydelig økning sammenlignet med tall fra undersøkelsene i henholdsvis 2021 og 2023. Hovedgrunnene til forsinkelse ble oppgitt å være manglende tilgang på eller prioriteringen til prosedyrer, dårlig bemanning
20
paraplyen — nr. 3 · 2026
og rekrutteringsvansker i både LIS- og overlegesjikt, og omstillingsprosesser. DRIFT TRUMFER UTDANNING
Spesialistutdanningen bygger på kompetansevurdering, et begrep som sykehusene burde være godt kjent med per nå, men det var likevel kun 10 % av respondentene som anga at de fikk daglig supervisjon, og enda færre fikk rutinemessig tilbakemeldinger før læringsmål ble godkjent. Resultatene taler for seg, og tyder på at sykehusene ikke følger opp sin lovpålagte utdanningsplikt godt nok. Opplevelsen blant respondentene er tydelig: drift trumfer utdanning. Driftsfokuset i seg selv er likevel ikke utelukkende negativt for spesialistutdanningen, all den tid drift er pasientbehandling. Det er når stadig prioritering av drift fører til at LIS ikke får tilgang på viktige læringsaktiviteter, især prosedyrer, at spesialiseringsløpet forsinkes. Dette er en unødig
YNGRE LEGER
forsinkelse for den enkelte lege, men så vel et tap for arbeidsgiver og samfunnet som har behov for spesialister. Samtidig må man stille spørsmål ved om minstetiden på 6,5 år er tilstrekkelig, og det kan tenkes at det kreves mer tid for å utdanne spesialister i noen fag. Formålet med den kompetansebasert spesialist utdanningen var aldri å produsere spesialister på kortest mulig tid eller på bekostning av kvalitet i utdanningen. EN LOVPÅLAGT KJERNEOPPGAVE
Intensjonen med en kompetansebasert spesialistutdanning er god, men krever ressurser for å kunne gjennomføres som den kvalitetsreformen den var ment å være. Utdanning av helsepersonell er en av de fire lovpålagte kjerneoppgavene til sykehusene,
men oppleves å stadig komme i andre rekke. onsekvensene av en slik nedprioritering synes å K være uoverskuelige nok til at man ikke klarer å sette inn støtet der det trengs som mest: tid til læringsaktiviteter, mulighet til å gjennomføre kurs og rotasjoner, og avsatt tid til veiledning og supervisjon av leger i spesialisering. Mer lege-til-lege-tid er også helt avgjørende for å utdanne trygge, selvstendige spesialister, og må gis høy prioritet i en hverdag der økonomiske og driftsmessige hensyn utfordrer de viktigste læringsarenaene.
REFERANSER: 1. Alt du må vite om ny spesialistutdanning | Tidsskrift for Den norske legeforening
Har du pasienter som venter på operasjon eller time hos spesialist? Hos oss kommer pasientene direkte til spesialist uten ventetid.
• Allmennmedisin • Endokrinologi • Gastrolab • Gastrokirurgi og proktologi • Gynekologi • Hematologi • Hudsykdommer • Indremedisin • Kardiologi
• Nevrologi • Ortopedi og fysikalsk medisin • Pediatri • Plastikkirurgi • Psykologi og psykiatri • Revmatologi • Urologi • Vaksinasjon • Øre-nese-hals
Les mer på aleris.no/bergen
nr. 3 · 2026 — paraplyen
21
KURS
Toppen av Skålafjell, 500 moh. Å gå tur med gode kollegaer kan være forebyggande for helsa. Foto: Solfrid Hellesøy Siqveland.
Relasjonssamtalar inn i Normaltariffen! Det er ikkje overraskande for oss legar at det å ha sunne og gode relasjonar gjer at vi har det bra. Gode, nære relasjonar gjer at vi gror betre når vi får sår, har betre livskvalitet i møte med kreft, toler høgt blodtrykk betre, har færre dødelege hjarteinfarkt og mindre belastning frå kroniske sjukdomar. Solfrid Hellesøy Siqveland Medlem i Faggruppe for relasjoners betydning for helsen i NFA og leiar i kurskomitèen Hordaland legeforening solfridhs@gmail.com
22
paraplyen — nr. 3 · 2026
KURS
I desse dagar skal vi ta tak i Normaltariffen for allmennlegar igjen. Allmennlegeforeininga og førstelandsråda frå alle fylker skal 15. og 16. oktober møtast for å prioritere og løfte fram viktige saker for fastlegane. Faggruppe for relasjoners betydning for helsen i Norsk Forening for Allmennmedisin, vart stifta 4. desember 2025. I samband med det kliniske emnekurset: «Sunne relasjonar» i Rosendal 9.-11. september hadde vi styremøte, der Normaltariffen var tema. EINSEMD FARLEG FOR FOLKEHELSA
Det er kjent at sosial isolasjon og relasjonell belastning har større konsekvensar for helsa enn fedme, hypertensjon og røyking (1). Så kvifor har ikkje vi fastlegar systematisk opplæring i samtalar om einsemd, relasjonar og samliv? Vi har mykje realkompetanse som legar og med så mykje forsking og kunnskap som finst om relasjonar, bør vi kunne starte arbeid med dette på kontora våre. Så kvifor gjer vi ikkje det? Om eg vil snakke med nokon om røyking, så kan eg følgje ei nasjonal fagleg retningslinje frå Helsedirektoratet, vise til sjølvhjelpssider og bruke motiverande intervju for å nemne noko. Om eg leitar
Dei fleste kursdeltakerane. Foto: Marita Fløtre.
etter noko om relasjonar på Hdir. sine sider (fordi vi er nødt til å nytte råd i samsvar med Hdir. sine tilrådingar om vi skal ta takst 101) kan eg søkje opp ordet «Einsemd». Einsam kan ein vere både aleine og ilag med andre, til og med i eit parforhold kan ein vere einsam. Om eg klikkar meg vidare, kjem eg til Livskvalitet og folkehelsearbeid, og så til Helse Norge om Psykisk helse og Einsemd. Her er to store problem: Einsemd blir sett på som einaste «sjukdom» ein får i mangel av relasjonar, denne «sjukdomen» blir klassifisert som kun psykiatrisk. Einsemd og relasjonar har ikkje berre psykiske konsekvensar, det påverkar alt frå morbiditet til mortalitet! STRUKTURERTE SAMTALEVERKTØY
Pasientar blir råda til å ta opp einsemd med til dømes fastlegen. Eg meiner vi må tenke større, og sjå på alle relasjonar, ikkje berre mangel på relasjonar, men kvaliteten på dei relasjonane ein har. Det er eit spørsmål vi kan byrje å stille våre pasientar som er i parforhold, som er forska på og som vil gje oss nyttig informasjon og kanskje føre til endring: «På ein skala frå ein til ti, kor tilfreds er du med for holdet ditt?» (2) For dykk som vil gå lenger er det óg
Avlsgården sine sauer. Foto: Marita Fløtre.
nr. 3 · 2026 — paraplyen
23
KURS
strukturerte samtaleverktøy som Min Positive helse (3). RELATE-GP er eit nytt verktøy, utvikla av fastlege og forskar Siri Dalsmo Berge, som no er under pilotering i allmennpraksis. Målet er at fastlegar skal ha eit enkelt rammeverk for å ta opp, utforske og følge opp relasjonelle belastningar innanfor ramma av ein vanleg konsultasjon. Har du eit dårleg parforhold har andre gode relasjonar ein kompenserande effekt (4). Vi kan ha gode relasjonar til søsken, vener, kollegaer og andre. Dette er også viktig å arbeide systematisk med – det gjeld kroppen, sinnet og sjela. Det er ikkje berre eit livskvalitetsspørsmål, men eit spørsmål om å leve. Vi kan berre bruke takst 101 tre gonger på eit år. Vi meiner det må aukast, i fyrste omgang til fire og dei viktige relasjonane må med! Vi i faggruppa kjem til å spele inn relasjonssamtalar/endring som tiltak på linje med fysisk aktivitet til våre førstelandsråd. Vil du støtte oss? Ta kontakt med ditt førstelandsråd eller bli med i faggruppa.
TAKST 101 Strukturert samtale for å motivere til endring relatert til kosthold, røykeavvenning og/eller fysisk aktivitet og/eller gode relasjoner for pasienter med, eller med risiko for hjerteog karsykdom, diabetes 2, fedme eller KOLS, og for pasienter med psykisk sykdom og/eller rusmiddellidelser.
REFERANSER: 1. Holt-Lunstad, J., Smith, T. B., Baker, M., Harris, T., & Stephenson, D. (2015). Loneliness and Social Isolation as Risk Factors for Mortality: A Meta-Analytic Review: A Meta-Analytic Review. Perspectives on Psychological Science, 10(2), 227-237. https://doi.org/10.1177/1745691614568352 2) Riviere, L.A., Sinclair, R.R. Validation and Reliability Estimation of the Brief Marital Satisfaction Screening Tool. Contemp Fam Ther 45, 24–35 (2023). https://doi.org/10.1007/s10591-022-09638-5 3) https://positivehealth-international.com/dialogue-tools/#freedownloads 4) Keneski, E., Neff, L. A., & Loving, T. J. (2018). The Importance of a Few Good Friends: Perceived Network Support Moderates the Association Between Daily Marital Conflict and Diurnal Cortisol. Social Psychological and Personality Science, 9(8), 962-971. https://doi.org/10.1177/1948550617731499
24
paraplyen — nr. 3 · 2026
Baronihagen. Foto: Marita Fløtre.
KURS I HORDALAND
26.–29. oktober 2026, Grunnkurs D, Scandic Ørnen, Bergen 5.–6. november 2026, Er det normalt? Klinisk emnekurs allmennmedisin, og valfritt kurs i bup, vop og pediatri, Legenes Hus, Bergen 9.–12. november 2026, Grunnkurs A, Del 2, Solstrand Hotel & Bad i Os 21.–23. april 2027, Klinisk emnekurs i Fjellmedisin, Allmennmedisin, akutt- og mottaksmedisin, og som valfritt kurs i anestesiologi og ortopedisk kirurgi, Rosendal HØSTKURS PÅ LEGENES HUS
5.–6. november 2026 blir det høstkurs på legenes hus. H ordaland legeforenings kurskomite arrangerer klinisk emnekurs. Kurset er godkjent for allmennmedisin, barne- og ungdomspsykiatri, psykiatri og barnesykdommer. Kurset er kalt «er det normalt?» og kurskomiteen ønsker å ha fokus på normal utvikling og på hvordan vanlige problemstillinger kan løses og håndteres bedre i førstelinjetjenesten. Vi vil belyse og drøfte temaer som er sentrale for barns helse og dagliglivernæring, søvn, vekst, følelser, sykdom og belastninger og særlig legge vekt på å øke kunnskapen om hva som er normal utvikling og hvordan foreldre og helsepersonell kan støtte barnet sitt på en god måte. Vi håper å legge til rette for gode samtaler på tvers av spesialiteter om disse temaene! Stine Alp, fastlege og pediater, medlem av kurskomitèen i Hordaland legeforening
H E LT NYE G LC. E N DE LIG E L EK TRISK. Ikoniske GLC er blitt fornyet og kommer nå med opptil 702 km rekkevidde og med lynrask lading som gir opptil 300 nye kilometer på kun 10 minutter. På tide å lade opp forventingene. Fra 673 900 kr
Gode rabatter hos Bertel O. Steen gjennom legeforeningen. Mercedes-Benz GLC. Gjennomsnittlig elektrisk energiforbruk 14.9 – 18.8 kWh/100km og elektrisk rekkevidde opptil 702 km. Alle priser er inkl. frakt/levering Oslo med forbehold om feil og endringer. Importør: Bertel O. Steen AS.
Bertel O. Steen Kokstad, Kokstaddalen 53, 5257 Bergen Bertel O. Steen Åsane, Liamyrane 3, 5132 Nyborg
STUDENTEN
LIS1-flaskehalsen Hva skal kvalifisere til en stilling?
Anna Emken Nestleder Nmf anna.emken@medisinstudent.no
Norge trenger flere legespesialister. Sykehus melder om bemanningsutfordringer, fastlegekrisen fortsetter å prege kommunene og mange distrikter sliter med å rekruttere helsepersonell. Samtidig blir mange nyutdannede leger gående og vente på LIS1plass for å kunne starte spesialiseringen sin. ET STORT PARADOKS
Antall LIS1-plasser bør samsvare med dagens og fremtidens legebehov. Likevel er antallet som fullfører legeutdanningen og ønsker å jobbe i Norge i dag høyere enn antall tilgjengelige LIS1-stillinger. For ferske leger betyr det unødvendig venting, og for mange at man blir ansatt i vikariater med mer ansvar og mindre krav til veiledning enn for LIS1. Medisinstudiet skal utdanne generalister, og i bunn og grunn burde gjennomført studie være tilstrekkelig for å kvalifisere til en LIS1-stilling som neste trinn i utdanningen. Likevel bekymrer mange medisinstudenter seg allerede tidlig i studiet for hvordan de skal skaffe seg LIS1-plass og bruker mye tid på å bygge CV for å kvalifisere seg. Etter 4,5 år på studiet får man midlertidig lisens, og da velger mange å jobbe fremfor å gå på undervisning for å skaffe seg relevant arbeidserfaring i håp om å komme gjennom nåløyet. I tillegg brukes mye tid på søknadsskriving og intervjurunder på siste semester av studiet.
26
paraplyen — nr. 3 · 2026
TID FOR NYE INNTAKSORDNINGER
Dagens LIS1-ordning er søknadsbasert, men Norsk medisinstudentforening (Nmf) støtter forsøk med andre inntaksordninger. En regional eller nasjonal samordning av søknader og intervjuer kunne trolig redusert belastningen for både søkere og arbeidsgivere. Vi ønsker oss også større åpenhet rundt prosessen, blant annet gjennom offentliggjøring av søkertall og vurderingskriterier. Til syvende og sist mener vi at den viktigste løsningen er å øke kapasiteten i systemet. LIS1stillinger er kostbare, og stiller store krav til opplæring og tid avsatt til veiledning. Likevel er det en nødvendig investering for å unngå vakanser og dyre vikarbyrå og å sikre god legedekning i fremtiden. Et bærekraftig helsevesen krever både grunnutdanningskapasitet og nok LIS1-stillinger, og dette burde planlegges sett i forhold til hverandre og ikke som separate deler av systemet.
ANTALL LIS1-PLASSER BØR SAMSVARE MED DAGENS OG FREMTIDENS LEGEBEHOV.
Betanien sykehus er en sentral aktør innen gynekologi og kvinnehelse, og tilbyr et bredt, offentlig finansiert behandlingstilbud til kvinner i hele regionen. Vi har avtale med Helse Vest RHF og tar imot henvisninger fra fastleger, spesialister og andre.
Et trygt og offentlig tilbud Som en del av spesialisthelsetjenesten i region vest tilbyr vi behandling innenfor offentlige rammer, med kort ventetid og høy kvalitet. Bred kompetanse – effektiv dagkirurgi Vår dagkirurgiske avdeling består av: • 4 erfarne opererende gynekologer • 1 anestesilege • 1 generell kirurg • Uroterapeut og erfarne sykepleiere Vi tilbyr utredning, poliklinisk og kirurgisk behandling med fokus på operativ behandling innen generell gynekologi. Vi er opptatt av å levere helsetjenester med høy faglig kvalitet, moderne teknikker, flotte lokaler og effektiv pasientflyt.
Våre behandlingstilbud inkluderer bl.a.: • Urinlekkasje – TVT-operasjoner og Bulkamid • Menoragi og muskelknuter og polypper – hysteroskopi, TCER/endometriereseksjon og hysterektomi • Descens/fremfall • Laparoskopiske operasjoner/kikkhulls operasjoner for ovarialcyster, hysterektomi/ fjerne livmor, endometriose, og sterilisering. • Behandling av cervixdysplasi – konisering Vi legger vekt på forutsigbarhet, god dialog med henviser og rask tilbakemelding etter behandling. For henvisning og mer informasjon, se våre hjemmesider.
betaniensykehus.no | tlf. 55 50 71 61
MEDISINSK HISTORIE
Helsetjenesten under felttoget – 86 år siden Et historisk tilbakeblikk på Den andre verdenskrig i Norge sett i lys av krigen i Ukraina. Jan Sommerfelt-Pettersen Lege og spesialist i samfunnsmedisin Leder for Medisinsk-Historisk Selskap i Bergen jan@sommerfelt-Pettersen.no
Helse- og omsorgsministeren har - først i år - gitt helseforetakene oppdrag om å være forberedt på krig. Ikke bare forberedt på, men også skulle fungere i krig. Tilsvarende oppdrag har gått til kommunene og næringslivet. Også du og din familie skal klare dere selv i minst en uke. Det er alvor og det haster sier myndighetene. Krigen i Ukraina er i vårt nabolag og har vart lenger enn Den første verdenskrig. Tall er usikre, men det anslås at antall døde, savnede og sårede (1) på begge sider har passert to millioner (2). Dette er den største, mest dødelige og lengste krigen i Europa siden Den andre verdenskrig. KAN VI LÆRE AV HISTORIEN?
«Den som vil bli kirurg, må gå i krigen,» skrev Hippokrates (3). Spørsmålet er om vi kan lære av historien? Noen hevder at den som ikke lærer av historien er dømt til å gjenta dens feilsteg. Andre sier at det eneste vi har lært av historien er at vi ikke lærer noe av historien. Et mellomstandpunkt er at historien ikke gjentar seg, men den rimer (4). Det er nyttig å følge nøye med i hva som skjer i Ukraina. Som under alle kriger, ser vi en rasende utvikling både i teknologi og taktikk. Droner var lite aktive da krigen startet. I dag er det droner som dreper og skader de fleste. Skademekanismer er dimensjonerende for hvorledes helsetjenesten skal forberede seg på krig.
28
paraplyen — nr. 3 · 2026
La oss ta et historisk tilbakeblikk på Den andre verdenskrig i Norge. Det var sist gang det var svært mange døde og skadde i Norge. Hitler hadde, som Putin i 2022, regnet med at et overraskelsesangrep ville lykkes i løpet av en ukes tid eller der omkring. Norge var det landet i Vest-Europa som tok lengst tid å ta. Felttoget i Norge varte i 62 dager. Selve okkupasjonen varte i 1855 dager. Den 24. mars 2027 vil krigen i Ukraina ha vart like lenge. Over 60 000 deltok i felttoget (5). Rundt 860 militære og 850 sivile døde i løpet av disse 62 dagene. Dette var rundt 16 % av alle norske krigsdødsfall under krigen. Britene hadde 4 400 falne og sårede i Norge (6). Franskmennene og polakkene hadde 533. I tillegg kom tyske tap. Tallet på skadde er erfaringsmessig tre ganger høyere enn antall døde (7). Det anslåes mellom 1 500 og 2 000 skadde militære. De sivile tall er mer usikre. Meget usikre anslag gir et tall på rundt 4 000 norske og allierte som ble behandlet av helsetjenesten i løpet av de 62 dagene. I tillegg ble helse angrepet i strid med folkeretten. Hospitalsskipet «Brand IV» ble senket av tyske fly utenfor Ålesund. Sykehusene i Bodø, Namsos og Molde ble ødelagt av tyskerne. Mange andre sykehus ble helt eller delvis overtatt av tyskerne. Felttoget stilte norsk helsetjeneste overfor en meget stor utfordring med mange sårede samtidig som mange leger trakk i uniform. I tillegg er
MEDISINSK HISTORIE
krigsskader preget av skudd og eksplosjoner og alltid forurenset uvanlig i en sivil hverdag. BESTOD HELSETJENESTEN TESTEN UNDER FELTTOGET?
Det finnes ingen helhetlig evaluering av helse tjenestens ytelse under felttoget (8). På den annen side er det heller ikke tydelige utsagn om at den ikke virket. Stabssjefen i 6. divisjon, som var den eneste divisjon som var fullt oppsatt før 9. april, uttalte at det «dels i samarbeid med de sivile sykehus» var en «… meget effektiv – og undertiden overdimensjonert – sanitetstjeneste» (9). Tyskernes angrep var preget av overraskelse – som ikke er nytt i krig – og en ekstrem hastighet i angrepet – Blitzkrieg – som faktisk var uvanlig. Den tyske generalen Heinz Guderian var sentral i innføringen av denne krigsform og første gang den ble brukt var ved angrepet på Polen i 1939. Tyskerne benyttet moderne fellesoperativ krigføring (10) for første gang. Marinefartøy ble brukt som hurtiggående troppetransporter istedenfor saktegående troppetransportskip. Fallskjermjegere ble første gang brukt ved angrepene på Sola og Fornebo flyplass samt på Dombås. Luftwaffe var ikke bare tett integrert med sjø og landstyrker, en nyhet, men gjennomførte også en logistisk luftbro ingen hadde sett maken til. Flybombing ble hyppig brukt i Norge, kun tidligere kjent fra Den spanske borgerkrig (11). Sist, men ikke minst var psykologisk krigføring en
integrert del av operasjonen. Vidkuns Quislings radiokupp 9. april om kvelden var et eksempel. Norge var et testlaboratorium på hva tyskerne gjorde senere. Etter 62 dager nedla den norske hær etter ordre sine våpen, men Norge kapitulerte ikke. Regjeringen beordret Sjøforsvaret og våre luftstridskrefter til Storbritannia. Striden ble fortsatt i eksil med konge, regjering, marinen og handelsflåten som de viktigste verktøy. Det kan se ut som om hverken sivil eller militær helse sviktet under felttoget, men problemstillingen bør studeres nøyere.
REFERANSER: 1. Begrepet som brukes på engelsk er casualties. 2. Jones, SG. Et.al. 2026-07-01. Russian Blood and Treasure. The Ballooning Costs of Putin’s War. Washington DC, Center for Strategic and International Studies. 3. Qui chirugiam vult discere, ad militiam ire debet I On the Surgery (Lyons AS, Petrucelli RJ. Medicine, An Illustrated History. New York: Harry N. Abrams Publishers; 1978:67). 4. Det første var filosofen George Santayana, det andre filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel og det tredje er mer usikkert, men Karl Marx eller Mark Twain. 5. https://www.forskning.no/digitalisering-historie-krig-og-fred/over60000-nordmenn-deltok-i-felttoget-i-1940-na-far-vi-vite-hvem-devar/2265283 Anvendt: 2026-09-13. Et register over alle disse er under etablering, se https://soldater.no/. 6. Derry, TK. 1952. History of the Second World War. The Campaign in Norway. London, HMSO. 7. Fazal, TM. 2014. Nonfatal Casualties and the Changing Costs of War. International Security, 39, 1; 95–125. 8. Det burde gjøres grundigere studier av denne problemstillingen. 9. Lindbäck-Larsen, O. 1965. Krigen i Norge; 178. 10. Joint operations. 11. Redslene fra Den spanske borgerkrig og spesielt tysk terrorbombing av sivile byer, ble avgjørende for etableringen av Det civile luftvern, i dag Sivilforsvaret, i 1936.
Er du interessert i medisinsk historie, bruk QR koden og få mer informasjon om møter og turer i regi av Medisinsk Historisk Selskap i Bergen.
nr. 3 · 2026 — paraplyen
29
UNIVERSITETSLEGEN
Forståeleg uro hos fastlegane Steinar Hunskår Institutt for global helse og samfunnsmedisin steinar.hunskar@uib.no
Samstundes som fastlegeordninga har runda 25 år og vi kan slå fast at den i hovudsak har tent pasientane og legane godt, har det vorte uro i rekkene. Uro og opprør har vore retta både mot staten («som ikkje vil oss vel») og mot eigne tillitsvalte («ikkje gode nok forhandlarar»). Her må vi skilje mellom skit og kanel! Faget allmennmedisin er bygd på eit sett med verdiar, der generalistpraksis, kontinuitet og eit tillitsbasert lege-pasienttilhøve kanskje er dei viktigaste. Utfordrar staten fagidentiteten for mykje, vert det vanskeleg å få legane med på laget og det blir konflikt. Endringa i takstane for sjukmelding er eit døme på ei slik sak. Å betale for å unngå full sjukmelding utfordrar tilliten til uavhengig medisinsk vurdering, medan kronebeløpet spelar mindre rolle. Prinsipp går framfor pengar. Men det ligg til staten å lage ei fastlegeordning, som ein organisatorisk modell for allmenn- legetenester, som regulerer økonomi og mange andre tilhøve. Legane kan håpe på mest mogeleg innverknad gjennom avtaleverket, men staten kan einsidig fastsette reglane ved lover og forskrifter. Det inneberer også retten til å vedta både dumme og uheldige ting, som kommunal nettlege eller einsidig endre økonomimodellen slik at legar vert ramma veldig ulikt. Eg opplever nok litt manglande forståing for desse prinsipielle tinga, når kritikken mot eigne tillitsfolk er som sterkast. Sjølv om vi allmennlegar er sterkt usamde i mange av dei endringane som staten gjer for fastlegane, så må vi forstå at makta
30
paraplyen — nr. 3 · 2026
rår, men håpe på at faget og legeforeininga klarer å argumentere mot uheldige endringar. Basistilskotet er eit godt eksempel, der legane vil ha mest på stykkpris. Det er politisk usemje om korleis fordelinga mellom «fast betaling» og aktivitetsbasert innsats skal vere, men eit klart politisk fleirtal ønskjer å endre balansen mot meir fast og mindre stykkpris. Å stå i mot eit slikt breitt politisk ønskje, er ei formidabel oppgåve, men avhengig av at vi støttar godt opp om våre tillitsvalte og ikkje kastar dei under bussen som ubrukelege.
Å STÅ I MOT EIT SLIKT BREITT POLITISK ØNSKJE, ER EI FORMIDABEL OPPGÅVE, MEN AVHENGIG AV AT VI STØTTAR GODT OPP OM VÅRE TILLITSVALTE OG IKKJE KASTAR DEI UNDER BUSSEN SOM UBRUKELEGE.
UNIVERSITETSLEGEN
Ina Jacobsen, Stavanger, med prosjekt om beslutninger med KI.
ble halvert under koronapandemien. Allmennlegene unngikk også å bruke mer uheldige typer antibiotika. Avhandlingen understreker den store påvirkningen som konsultasjoner, testing og behandling for luftveisinfeksjoner har på primærhelsetjenesten. Leo Larsen (f. 1992) er utdannet lege ved UiB (2023) og arbeider nå som LIS1 ved Ålesund Sjukehus. Avhandlingen utgår fra Fagområde for allmennmedisin med Knut Erik Emberland som hovedveileder. Biveiledere var Valborg Baste og Guri Rørtveit.
Liv Larsen, Arendal, med prosjekt om relasjonelle belastninger.
VANT PRESTISJEFULL PRIS
NYE AFU-STIPEND
Allmennmedisinsk forskningsutvalg (AFU) har tildelt nye korttidsstipend for hausten 2026 til allmennlegar med rettleiar og tilknytning til allmennmedisin miljøet i Bergen: Kari Ersland, Stavanger, med prosjekt om kognitiv terapi ved panikklidelse.
Christopher Ligaard, Oslo, med prosjekt om digital detox hos unge. Synneva Stokke, Bergen, med prosjekt om preventiv kardiologi. PH.D.: SØVNAPNÉ OG KOMORBIDITET
Ragnhild Stokke Lundetræ disputerte 12.6.2026 for ph.d.-graden ved UiB med avhandlingen «Obstructive sleep apnea and comorbidities.» Avhandlingen undersøker hvordan obstruktiv søvnapné (OSA) henger sammen med andre søvnforstyrrelser, effekten av CPAP på insomni, samt sammenhengen mellom OSA og lavgradig inflammasjon målt med CRP. Arbeidet er basert på et stort pasientregister fra Haukeland Universitetssjukehus. Samlet sett gir avhandlingen ny kunnskap om samspillet mellom OSA, respons på behandling og inflammasjon. Ragnhild S. Lundetræ er utdannet lege ved UiB (2022). Avhandlingen utgår fra Fagområde allmennmedisin med professor Bjørn Bjorvatn og førsteamanuensis Sverre Lehmann som veiledere. BOK: KVALITATIVE METODER PÅ ENGELSK
I fjor kom 5. utgave av Kirsti Malterud sin kjente innføringsbok om kvalitative forskningsmetoder. Nå er den kommet i engelsk utgave på forlaget Routledge, med tittelen Qualitative Research Methods for Medicine and Health Sciences. PH.D.: INFEKSJONER UNDER PANDEMIEN
Leo Larsen disputerte 8.6.2026 for ph.d.-graden ved UiB med avhandlingen «Respiratory tract infections in Norwegian primary care». Avhandlingen viste at andelen som fikk antibiotika for en luftveisinfeksjon
Prosjektet «FRONESIS - Flere praksisplasser og bedre veiledning for studenter på fastlegekontorene» fikk nylig forsknings- og innovasjonsprisen for 2026 av Kunnskapskommunen Helse Omsorg Vest under årets kunnskapskommunekonferanse. FRONESIS fikk prisen for sin innovative tilnærming til å skaffe flere plasser for et stadig økende antall studenter som trenger praksis i allmennmedisin. PH.D.: FASTLEGAR SOM RETTLEIARAR I PRAKSIS
Julie Solberg Knutsen disputerte 19.6.2026 for ph.d.-graden ved UiB med avhandlinga «General practitioners as supervisors for medical students in clinical placements.» Avhandlinga har kartlagt kapasiteten hos norske fastlegar når det gjeld rettleiing av medisinstudentar i slutten av studiet, samt haldningar og avgrensande faktorar når det gjeld å ta imot studentar. Parpraksis – der to studentar er i praksis samstundes på same lege kontor – er utforska som eit ledd i vurdering av kapasiteten for framtida og kvaliteten på praksisopplevingane. Potensial for meir rettleiingskapasitet finst. Fleire studentkontor, økonomiske insentiv samt auka kompetanse, er naudsynte faktorar. Tilbod om parpraksis kan vere eit godt supplement til den tradisjonelle praksismodellen. Julie Solberg Knutsen (f.1994) er utdanna lege ved UiB (2019). Avhandlinga utgår frå Fagområde for allmennmedisin med hovudrettleiar professor emeritus Steinar Hunskår og medrettleiar professor Gunnar T. Bondevik.
nr. 3 · 2026 — paraplyen
31
Returadresse: Den norske legeforening Postboks 1152 Sentrum 0107 Oslo
Vi feirer
6 år
Foto: Morten Wanvik
Alle bør kunne utføre egenundersøkelse av føflekker. Dersom det oppdages en ny føflekk eller endring i en føflekk bør man få dette undersøkt. Hos noen pasienter er egenundersøkelse praktisk vanskelig fordi de har så mange føflekker. Dette kan vi løse på Bryggen Hudlegesenter med FotoFinder og helkroppsbilder. Pasienten kommer til
årlige kontroller slik at vi kan oppdage nye føflekker og endringer i føflekker ved sammenligning av bildene. På denne måten blir melanom oppdaget på et tidlig stadium. Henvisning er ikke nødvendig, pasienten kan ta direkte kontakt.
bryggenhudlegesenter.no info@bryggenhudlegesenter.no Bryggen 13, 5003 Bergen (3. etasje i Bryggen Helsehus)
Tlf: 900 67 300
LES MER OM VÅRE HUDLEGER