NTFS 5.26 by Apriil Media

NORSK TIDSSKRIFT FOR SJØVESEN [NO 5] 2026, ÅRG. 141

«The future lies in close co-operation» Major General Paul Maynard, Assistant Chief of the Naval Staff, UK

KNM Roald Amundsen, HMS Prince of Wales og HMAS Sydney under operasjon Highmast utenfor vestkysten av Australia 11. juli 2025. En F-35B tar av fra HMS Prince of Wales. Foto: MoD.UK Images, LPhot Bill Spur.

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

ALT FOR NORGE

I kongesjaluppen Stjernen i 2023. Foto: Liv Anette Luane, Det kongelige hoff.

Sjømilitære Samfund ønsker

kong Haakon VIII

hell og lykke i sin gjerning for sitt land og folk. Admiralen er vår øverste krigsherre og æresmedlem i SMS.

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Leder

The future lies in close co-operation By Paul Maynard

Standardiserte fartøy – er dette lurt? Av Oddgeir Nordbotten

Sjømakt og nye fregatter i dronekrigens tidsalder Av Daniel Thomassen

Æresmedlemmer og hedersgjest på sjømaktseminaret 24.–25. september Av Bjørn Terjesen

Ubåttjenesten i en brytningstid – Fra Ula-klassen til 212CD i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet Av Espen Engebretsen

Presidentens spalte

Ny giv for KNM Hitra – Venneforening under etablering Av Trond Grytting og Bernt Grimstvedt

Doktor Jans hjørne

Når isen trekker seg tilbake: Isbryterens rolle i fremtidens Arktis Av Soheb Mushtaq

Krigsspill ved Sjøkrigsskolen Av Steffen Berge Øverland

OMT i Sjøforsvaret 10 år etter innføringen – noen betraktninger rundt kompetanse og identitet Av Andreas Furrebø Levsen

NORSK TIDSSKRIFT FOR SJØVESEN [NO 5] 2026, ÅRG. 141

«The future lies in close co-operation»

NORSK TIDSSKRIFT FOR SJØVESEN utgitt av Sjømilitære Samfund Postboks 14 Mathopen, 5810 Bergen

Major General Paul Maynard, Assistant Chief of the Naval Staff, UK

www.sms1835.no Redaksjon: Sjømilitære Samfund, Bjørn Terjesen, Eidsvågveien 79, 5101 Eidsvågneset E-post: bjornterjesen59@gmail.com | Tlf. 924 05 719 Forretningsfører: Tom Egil Lilletvedt | Tlf. 920 48 067 | Bankgiro: 9521.05.16752 Tidsskriftet utkommer 6 ganger årlig. Årsabonnement koster kr. 250,og tegnes ved innbetaling av beløpet over giro. Ansv. red.: Bjørn Terjesen Redaksjonskomite: Kommandør Bjørn Egenberg, kommandørkaptein Geir Holberg og skvadronsmester Janina Stedjeberg Skaar (nettredaktør). Annonser: Olaf Hatland | olaf.hatland@apriil.no | 476 65 881 Produksjon: Apriil Media AS | www.apriil.no

[No 5] 2026 – Side 3

UTGIVELSESPLAN 2026 Nr.

Annonse frister

Utgivelse

1/26 2/26 3/26 4/26 5/26 6/26

6. feb 10. apr 29. mai 21. aug 9. okt 20. nov

27. feb 4. mai 19. jun 11. sep 30. okt 11. des

Redaksjonen forbeholder seg rett til mindre justeringer. Senere innlevering av aktuelt stoff kan avtales særskilt. Redaksjonen ønsker stadig å aktualisere hver utgivelse og initiativ fra leserkretsen mottas med stor takk. Opplag: 2.000

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

LEDER

Samarbeid og integrasjon Temaet for årets sjømaktseminar var «Flåteplanen av 2024 i opprørt hav». Seminaret var inndelt i fire bolker: «Strategisk sammenheng og maritim rolleforståelse»; «Flåteplanen av 2024 – ambisjoner, realisme og gjennomføring»; «Industri, teknologi og verdiskaping» og «Personell og kompetanse». Referat og innlegg fra seminaret vil bli publisert i NTfS eller på SMS nettside. Generalmajor Paul Maynard fra Royal Navy var sjømaktseminarets «Keynote speaker». Hans hovedbudskap var at Storbritannia og Norge må samarbeide tett, som under andre verdenskrig. Samarbeidet er godt i gang med avtalen Lunna House og på praktisk nivå med jevnlige maritime operasjoner. Den åtte måneder lange verdensomspennende operasjonen Highmast i 2025 var et tydelig signal om at begge nasjoner mener alvor. Felles interesser og utfordringer i nordområdene ble understreket både av generalmajor Maynard, statssekretær i FD, Andreas Flåm og av flaggkommandør Petter Kammerhuber fra Forsvarets operative hovedkvarter. Tor Ivar Strømmen fra Sjøkrigsskolen fikk opp temperaturen og minnet oss om at vi virkelig befinner oss i et «opprørt hav» og at utfordringene står i kø. Da må vi ikke late som om det er «havblikk» (red.).

Vi står nå på terskelen til å realisere «Flåteplanen av 2024». Dette ble belyst med en historisk gjennomgang av flåteplaner, hvordan vi skal få til Forsvarsløftet og, ikke minst komme i mål med dagens flåteplan. Vi fikk også et innblikk i deler av fremtidens flåte med en presentasjon om standardiserte fartøyer. Det er en omfattende oppgave Forsvaret og forsvarsindustrien har gitt seg i kast med. Det er skrevet kontrakt mellom Norge og Tyskland om ubåter og den første norske besetningen er allerede utpekt og i gang med forberedelsene. Vi nærmer oss kontraktinngåelse for minst 5 Type 26 fregatter (med helikoptre?). Verftsindustrien venter i spenning på valg av leverandør for de standardiserte fartøyene til Marinen og Kystvakten. Det er i tillegg en lang rekke andre prosjekter som skal gjennomføres parallelt. Er Forsvarsmateriell, Sjøforsvaret, FFI, Forsvarsbygg og forsvarsindustrien i stand til å gjennomføre dette i en tid som er preget av lange ledetider, kraftig prisvekst og en rivende teknologisk utvikling? En vellykket flåteplan krever mer enn samarbeid. Det krever sømløs integrasjon mellom aktører på ulike nivåer. Kontreadmiral Thorleif Pettersen var sjef for Sjøforsvarets Forsyningskommando da Flåteplanen av 1960 ble gjennomført.

[No 5] 2026 – Side 4

N O R S K

T I D S S K R I F T

Samarbeidet med verftsindustrien i Norge var viktig og Pettersen gjorde sitt til at industrien og konsulenter følte at de var «om bord» og ble en del av «vinnerlaget». Han fremhevet åpenhet og at det ble tydelig uttalt fra Sjøforsvaret at vi var avhengig av den maritime kompetansen og verftsindustrien i Norge. Det er enighet om at området personell og kompetanse antagelig er den største utfordringen vi står overfor. Forsvarets HR-direktør Cecilie Heuch tok for seg status i arbeidet med å sikre nok og riktig personell til Forsvarsløftet. Hva har skjedd siden forrige sjømaktseminar i 2024? HR i Forsvaret er en tung og byråkratisk materie og ting tar uforholdsmessig lang tid, var svaret. Pensjonssaken er ett av flere eksempler. Det lover godt at Forsvaret, sammen med SINTEF i en undersøkelse topper listen av attraktive arbeidsplasser for studenter, nyutdannede og de som er noen få år inn i sin yrkeskarriere. Aller viktigst er det nok å lytte til de som allerede er i systemet og rapporterer om «avfarende plass». Det er nok å ta tak i. Knut Arild Hareide, administrerende direktør i Norges Rederiforbund, tok i sitt innlegg til orde for at utdanningskapasiteten ved Sjøkrigsskolen må utnyttes maksimalt. Sjøkrigsskolen og Sjøforsvaret er en maritim styrkebrønn, en investering for hele den maritime næringen. Det bør gå begge veier. Hanne Marit Bjørk, tidligere forskningsdirektør ved FFI, avsluttet seminaret. Hun stilte spørsmål om hvordan vi kan bygge innovasjonskraft og produksjonskraft for forsvar av Norge før det er for sent. Hun tok utgangspunkt i autonome systemer og droner. Vi har mulighet til å bygge en sterk, fleksibel og fremtidsrettet nasjonal leverandørindustri

F O R

S J Ø V E S E N

på maritime og luftbårne drone- og anti-drone kapabiliteter som styrker både Forsvaret, Totalforsvaret og landets sikkerhet i tiårene fremover. Men gode muligheter er allerede tapt. Kutt byråkratiet! Vi må handle nå! I denne utgaven av NTfS kan du lese om norsk sjømakt og fregatter i dronenes tidsalder – en norsk tilnærming til en hybridmarine. Artikkelen om isbryternes rolle i fremtidens Arktis bør også være av interesse. Det samme gjelder bruk av krigsspill på Sjøkrigsskolen. Det har vært et satsningsområde de siste årene og er nå integrert som en viktig del av utdanningen. I et leserinnlegg stilles spørsmålet: «Standardiserte fartøyer – er dette lurt?» Kjør debatt! I artikkelen «Ubåttjenesten i en brytningstid: Fra Ula-klassen til 212CD i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet» kan vi lese om hva ubåtvåpenet har vært preget av siden etableringen i 1909: Innovasjon og omstillingsevne. Har dere hørt om OMT – Ordning for Militært Tilsatte? Flotiljemester Andreas Furrebø Levsen tar for seg hvordan det står til med OMT i Sjøforsvaret 10 år etter innføringen. Han behandler både spesialister og offiserer og spør hvilket forhold de ulike kategoriene har til identitet og kompetanse. Sjøforsvaret må ha et bevisst forhold til styrker og svakheter ved dagens ordning. Det er spesielt viktig når vi nå skal samarbeide tettere med den tyske og britiske marinen. En integrering med felles utdanning, øvelser og operasjoner med blandede norsk-tyske ubåtbesetninger og norsk-britiske fregattbesetninger er en uttrykt ambisjon. Vi har mange spennende utfordringer som må tas tak i. Bjørn Terjesen / Red.

[No 5] 2026 – Side 5

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

The future lies in close co-operation By Major General Paul Maynard, Assistant Chief of the Naval Staff and Director Strategy and Policy, United Kingdom

Generalmajor Paul Maynard og moderator Stein Forsdahl, FHS Sjøkrigsskolen under sjømaktseminaret 24. september. Foto: Bjørn Terjesen. [No 5] 2026 – Side 6

N O R S K

T I D S S K R I F T

Good morning, all. It’s great to be with you here in Bergen today, and I’d like to thank Oliver and all those responsible for hosting this important seminar. I’ve been a frequent visitor to Norway over the years, and it’s always great to be here in Bergen at the home of the Royal Norwegian Navy. Before I begin, the First Sea Lord has asked me to pass on his regrets at not being able to be here personally, due to prior commitments. However, he is very much looking forward to reconnecting with many of you at the Atlantic Future Forum in Oslo in a few weeks’ time. I would also like to pay tribute to your late King, Harald. Perhaps more than anyone, he embodied the enduring ties between our two nations. In 2012 he said, ‘united by our history and the North Sea, Britian and Norway are more than friends, we are family’. While he maintained many deep and personal connections to the UK, a key part of his affinity with our country was through the Royal Navy. It was a relationship that stretched back to the Second World War and endured as King Harald spent 45 years serving as a much loved Honorary Colonel in the Marines. The legacy that he leaves behind… the spirit of co-operation between the UK and Norway… is also why I am here today. Because our task is it not just to maintain that relationship… it is to deepen it. And the reason why we must do so is simple: our relationship really matters – and not just to our two nations. It matters for our collective defence. It matters to all of Europe. And it matters to NATO.

F O R

S J Ø V E S E N

Our relationship is as strong today as it ever has been. Not just because the current security environment demands that we work together. But because we are bound by our shared geography, by our shared values and our shared interests. Because we have learned from our shared history that we will only succeed if we work together. We are both maritime nations who recognise the fundamental importance of sea power. Our prosperity and security have for centuries depended on it. Our influence around the world has long been carried on ocean currents. Throughout our history, our national survival has repeatedly rested on our control of the seas around us. No chapter in our history demonstrates that more powerfully than the Second World War. In the UK, we have just marked the 86th anniversary of the Battle of Britain. Rightly, that campaign, and the courage of British and allied pilots, continues to be celebrated. It denied Goering’s Luftwaffe air superiority and prevented a Nazi invasion. But the truth…is that Hitler’s decision to abandon Operation Sealion had already largely been decided…thanks to the campaign fought in Norway’s waters and fjords. Between April and June 1940, British, Norwegian, French and Polish forces fought a bitter campaign on land, in the air and – decisively – at sea. Allied submarines struck German transports and warships along the Norwegian coast. Norway’s coastal defences sunk the Germany heavy cruiser Blücher. They also dealt a serious blow to the Königsberg, which was sunk the next day right here in Bergen harbour by the Fleet Air Arm. At Narvik, Royal Navy destroyers fought at close quarters, and HMS Warspite and her

[No 5] 2026 – Side 7

N O R S K

T I D S S K R I F T

escorts drove back the remaining German fleet. The Royal Navy suffered difficult losses. The wider campaign failed. Norway was occupied. But the price paid by the German Navy was severe – and the Luftwaffe suffered a similar fate over Britain just a few months later. Together, these two battles showed Hitler that an invasion of Britain could not succeed. While the Norway campaign was ultimately a painful defeat for the allies, the Norwegian people did not succumb to their occupation. Instead, they offered fierce defiance. And through that defiance an even deeper partner ship was forged between our two nations. The Royal Norwegian Navy did not give up. It continued the fight from British ports. Norway’s merchant fleet played an equally integral role in helping us sustain the fight. By 1942, approximately 40 per cent of British fuel was being transported by Norwegian tankers. Your sailors, soldiers, and resistance fighters crossed one of the world’s most unforgiving seas to maintain a lifeline between Britain and your resistance movement. At the heart of that effort was Shetland. And at the heart of Shetland was Lunna House. Following the German invasion in 1940, it became the first headquarters of the operation remembered as the Shetland Bus. It was the base from which brave Norwegian crews carried agents, weapons and supplies into Norway, and brought refugees out. It supported the testing of one-man submarines and the planning of operations against German targets. It housed resistance figures including Leif Larsen.

F O R

S J Ø V E S E N

These missions were conducted in darkness, in winter, across violent seas, and under constant threat of discovery. They required exceptional courage. Yet courage alone was not enough. The success of Shetland Bus rested on a profound trust that existed between Norwegians and Britons. British and Norwegian personnel shared intelligence, equipment, bases and a purpose. They combined local knowledge with shared resolve. They operated as partners because neither country could achieve the mission alone. It is for this reason that Lunna House remains embedded in the collective memory of our two nations. It reminds us that close co-operation is not a diplomatic nicety. When two nations work as closely together as we did then – and are doing again now – that is itself a powerful weapon. And so, it’s unsurprising that when our two governments came together in December last year, to sign a major new defence pact, we decided to name it…Lunna House. The choice of name was both deliberate and significant. 80 years ago, our nations came together in Northern waters to resist aggression and defend freedom. The Lunna House agreement embodies that same spirit, applied to the shared threats we now face. It brings our navies closer together, so that we can police the North Atlantic, strengthen our anti-submarine warfare, and protect the critical undersea infrastructure on which our societies depend. Through Lunna House, we have laid the foundations for a combined and integrated fleet of Type 26 frigates. Together, we will possess the world’s most capable ASW Warship. By

[No 5] 2026 – Side 8

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Skjold-klasse korvett i Lunna Voe under MTB-våpenets 150-årsjubileum i 2023. Lunna House i bakgrunnen. Foto: Forsvarets Spesialstyrker.

doing this, Norway has made a generational commitment. It has sent a clear signal to Russia, alongside us in the UK, that we will not be intimidated. The opportunity this provides both of our navies cannot be overstated. The Type 26 partnership was more than just a procurement decision. It was a choice… to strategically align our navies, our industries, and our nations. Up until now, navies have set their ambition at interoperability – working together effectively, even when our equipment and systems are different. But now we have the potential to go much further. To become truly interchangeable. Not just two fleets working together… two fleets able to operate as one.

We have demonstrated an unprecedented level of ambition between our navies. And the Type 26 is only one part of that. Our navies are working on ASW helicopter co-operation, seeking common solutions that will improve future Type 26 operations. As part of our shift to the Hybrid Navy, we are exploring how our crewed and uncrewed systems can work together in the underwater battlespace, drawing lessons from current conflicts and creating opportunities for joint development and experimentation. Through Atlantic Bastion…Norway is helping us to build a defensive sensor network across the North Atlantic….To monitor, detect and

[No 5] 2026 – Side 9

N O R S K

T I D S S K R I F T

neutralise subsurface threats. We are progressing common programmes, including Joint Commando Craft and offshore support ships for mine hunting, stingray torpedo and the Naval Strike Missile. Norway has been invited to join the Sea Ceptor User Group, opening another route to shared learning and integration. And practical co-operation is already happening on operations. That includes last year’s CSG deployment and now the multinational response to the choking of the Strait of Hormuz. Together, these show how our partnership is going from strength to strength in a world that will need it. And there is perhaps no clearer evidence of that than the growing presence of our Royal Marines Commandos, operating side by side with Norway in the Arctic. And it is there in the northern tundra, fjords and islands that we help create conditions for maritime operations to succeed. Of course, we still have much to do to realise the full ambition of the Lunna House Agreement. But the strength of our partnership is plain for all to see. It is a blueprint that our allies across the alliance want to emulate. And it is also the basis for everything we are trying to achieve through the Joint Expeditionary Force and the Northern Navies initiative, which I know Norway is helping to shape alongside us. Through that agreement, which we hope to finalise in Oslo in a few weeks’ time, we aim to move beyond episodic activity towards a persistent and increasingly, integrated maritime force. The ambition is to recreate a more credible and effective vanguard force for NATO in the North. Navies that train together, exercise

F O R

S J Ø V E S E N

together, plan together and, if necessary, fight together. To move towards common systems, shared data and digital networks, sensors, weapons, logistics and stockpiles. Our ambition is high – but the growing threat demands it. A family of Northern Navies, stronger than the sum of its parts. Our co-operation also stretches south, to the Black Sea and to Ukraine… through the Maritime Capability Coalition, an initiative which both of our nations should take immense pride in. Launched in December 2023, the coalition has brought together 22 nations to deliver equipment, training, infrastructure and longterm support to Ukraine’s Navy. Through it, we are helping Ukraine sustain the fight today – prioritising air defence from the sea, coastal defence and strike capabilities. But just as importantly, we are helping to ensure Ukraine can win the fight tomorrow, by building a modern Navy aligned with NATO standards. At the same time, we are learning too. The coalition has become a hub for innovation, and Ukraine has demonstrated how a force willing to adapt quickly, employ ingenuity and embrace new technologies can overcome a force that on paper was deemed far superior. We should continue to learn carefully from Ukraine, while recognising that the conditions of the Black Sea are not the same as the North Atlantic, and northern waters. And we must also remember that what happens in the Black Sea does not stay in the Black Sea. Which brings me back to the waters closest to Britain and Norway. Just as they were eighty years ago, the North Atlantic and High North have regained strategic prominence. The Norwegian Sea, the Arctic and the northern

[No 5] 2026 – Side 10

N O R S K

T I D S S K R I F T

approaches are no longer seen as distant theatres. They are the gateway to our backyard; they form our sea border with Russia. This is where focus must be. Where Russian surface and sub-surface activity continues to pose a persistent challenge, both for the protection of our critical national infrastructure and for the UK particularly, our continuous at sea deterrent. Russia retains advanced submarines, long-range weapons and specialist deep-water capabilities. It is increasingly active in our domain, and we are both spending increasing amounts of time and resource monitoring Russian vessels and the shadow fleet. We know that Russia is probing us for weakness, and that it seeks advantage in the grey zone. Its activity below the threshold of open conflict, including around critical infrastructure, requires more vigilance, improved awareness and closer allied co-ordination. None of this makes confrontation inevitable, and nor do we seek it. But it does make our partnership, our co-operation, even more important. It is through this, that we send a clear signal to Russia: that an attack on one nation will meet the combined strength of many. That is what NATO stands for… and the commitment runs through the veins of our UK- Norway relationship.

F O R

S J Ø V E S E N

Most importantly, it demonstrates that we are organised and prepared, that we are determined to uphold security and stability in the region. And that the cost of any aggression against us will be far greater than any advantage our enemies hope to gain. To succeed, we must look to the future, but also to our past. In 1940, Britain and Norway faced a tyrant who sought domination over Europe. We responded with courage, we denied our enemy sea control – and we did so… together. From the operations room at Lunna House, our people learned that geography binds us together, but a shared purpose makes us stronger. As we navigate these uncertain times and troubled waters, the message that the Royal Navy and the Royal Norwegian Navy have sent is clear: We will meet the challenge as we have before. Together. Thank you.

Our renewed partnership is how we build a persistent, integrated ASW force in the North Atlantic and High North. It ties together our warships, aircraft, helicopters, Commandos, sensors, uncrewed systems and industries. It strengthens our ability to root out and neutralise hostile activity, protect reinforcement routes, defend critical undersea infrastructure and safeguard the maritime arteries that our countries depend on. [No 5] 2026 – Side 11

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Sjømakt og nye fregatter i dronekrigens tidsalder Av kommandør Daniel Thomassen

Styrkesjef UK Carrier Strike Group 25, Commodore James Blackmore besøker skipssjef, kommandørkaptein Stian Schnelle, skipssjef på KNM Roald Amundsen under Operasjon Highmast. Foto: Forsvaret. [No 5] 2026 – Side 12

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Deployeringen med KNM Roald Amundsen i operasjon Highmast i 2025 viste på mange måter hvorfor moderne fregatter er en svært viktig kapasitet for Sjøforsvaret og Norge. I løpet av åtte måneder bygget vi tillit og evne til full integrasjon med en av våre viktigste allierte, understøttet Havretten som er så viktig for oss, gjennomførte styrke demonstrasjoner på vegne av NATO, representerte norske interesser overfor partnere som deler våre verdier, fikk svært verdifull trening med en avansert og kapabel styrke som er svært viktig for våre kollektive forsvarsplaner, og gjennomførte en skarp multi domeneoperasjon med gjensidig styrkebeskyttelse i Rødehavet, som over tid har vært et område der missiler og droner har blitt brukt i angrep mot sivil skipsfart og allierte.

Innledning Når vi i disse tider får på plass en avtale om nye T26-fregatter får vi ikke bare et formidabelt og avansert kampsystem med høy ytelse, men vi viderefører fregatter som et nødvendig og fleksibelt virkemiddel som kan bidra substansielt til de oppgavene Forsvaret har blitt gitt av Stortinget på en fremtidsrettet måte. Det er også en tydelig demonstrasjon av at vi tar på alvor Norges økende forpliktelser for kollektivt forsvar og regional sikkerhet i en varig forverret sikkerhetspolitisk situasjon, der kontroll med våre havområder og tilstedeværelse med en relevant krigsforebyggende terskel må forsterkes. Vi står midt i en epoke der havet er den mest avgjørende arenaen for nasjonal sikkerhet, politisk handlefrihet og økonomisk velstand. Nordområdene, Norskehavet og Nord-Atlanteren er en sentral frontlinje i en stormaktrivalisering som utspiller seg under, på og over havoverflaten. Det er her Russlands strategiske ubåter opererer, det er her kritisk undervannsinfrastruktur ligger utsatt til, og det er her vi og våre allierte må ha operasjonsfrihet i krise og konflikt slik at alliert forsterkning og etterforsyning kan nå oss. For Norge, som havnasjon og frontlinjestat,

100.000 tonn diplomati. USS Gerald S. Ford i Oslofjorden 24. mai 2023 eskortert av KNM Roald Amundsen. KV Nornen i bakgrunnen. Foto: Tiril Haslestad, Forsvaret.

betyr dette at relevant sjømakt forblir en kjernekapasitet for vår sikkerhet og våre samfunnsfunksjoner. Dette er bakgrunnen for en betydelig maritim satsing i forsvarsløftet, som et samlet Storting har vedtatt på anbefaling fra Forsvarskommisjonen og Forsvarssjefens Fagmilitære Råd. Men norsk sjømakt handler om langt mer enn Forsvaret alene. Norge er en havnasjon som lever av og ved havet. Vår velstand kommer hovedsakelig fra maritime næringer, og vi forvalter ressurser og forsyningslinjer av

[No 5] 2026 – Side 13

N O R S K

T I D S S K R I F T

stor strategisk betydning. Som Geoffrey Till påpeker, er havet samtidig en ressurs, en transportåre, et informasjonsnettverk, et strategisk rom og et område under nasjonal jurisdiksjon. Norges maritime styrke hviler derfor både på militære kapasiteter og på vår sivile sjømakt: handelsflåten, energisektoren, havbruksnæringen, verftsindustrien, kablene på havbunnen og den maritime teknologiklyngen. Alt dette er grunnleggende for norsk og europeisk sikkerhet og gjør oss til en stormakt på bakgrunn av vår sivile sjømakt. Da må vi også ta ansvar for å ha en relevant sjømilitær evne for å sikre og bevare dette. Når norske myndigheter investerer i nye fregatter, investerer vi derfor i evnen til å beskytte et av verdens viktigste maritime samfunn. Den sikkerhetspolitiske utviklingen de siste årene har gjort denne sammenhengen stadig tydeligere. Russlands krig mot Ukraina har revitalisert stormaktrivaliseringen i Europa. Samtidig har den russiske Nordflåten fortsatt å prioritere moderne ubåter, langtrekkende presisjonsvåpen og spesialiserte undervannskapasiteter. Flere analyser og uttalelser peker på Russlands økende evne og vilje til å kartlegge og potensielt sabotere kritisk undervannsinfrastruktur. Dette gjelder ikke bare energirørledninger, men også fiberkabler og sensornettverk som moderne samfunn er avhengige av. Vår geografiske plassering gjør oss spesielt utsatt, og russiske ubåter må operere i eller gjennom havområder der Norge har ansvar og interesser. Samtidig gjør vårt forsvarskonsept, basert på egenevne, totalforsvar og alliert forsterkning, at åpne sjølinjer er avgjørende i fred, krise og krig. Norge, Sverige og Finland utgjør i militærstrategisk sammenheng nærmest en øy. Alliert støtte med volum må i stor

F O R

S J Ø V E S E N

grad komme sjøveien. I dette perspektivet blir antiubåtkrigføring ikke en nisjekapasitet, men en forutsetning for nasjonal og alliert sikkerhet. Likevel spør mange om vi skal bruke store ressurser på bemannede fregatter i en tid der droner, kunstig intelligens og autonome systemer endrer krigens karakter. Svaret er ja. Den teknologiske utviklingen endrer hvordan vi opererer, men den endrer ikke hvorfor vi opererer. Sjømakt handler om ressurser, transport, handel, kommunikasjon, marinediplomati, suverenitetshevdelse, maktprojeksjon og evnen til å flytte styrker over havet. Disse funksjonene krever fortsatt bemannede fartøyer. Ubemannede systemer kan overvåke, kartlegge og samle data. De kan forlenge rekkevidden til militære styrker og redusere risiko. Men de kan ikke representere staten på samme måte som et bemannet fartøy. De kan ikke gjennomføre myndighetsutøvelse. De kan ikke besøke havner, representere Norge internasjonalt eller utgjøre samme politiske signal i en krise. Et norsk krigsfartøy med norsk flagg og norsk besetning om bord er mer enn et våpensystem. Det er et uttrykk for norsk suverenitet. Bemannede fartøyer har også en funksjon i avskrekking som ubemannede systemer vanskelig kan erstatte. I forbindelse med utøvelsen av press, eller i en eskalerende krise, vil stater være langt mer varsomme med å angripe en motpart på en måte som innebærer høy risiko for betydelige tap av menneskeliv. Dette øker den politiske kostnaden ved militær aggresjon og bidrar til konfliktforebygging. Det vedvarende behovet for fregatter og bemannede fartøy betyr ikke at fremtidens marine skal være uforandret. Tvert imot. Sjøforsvaret, Royal Navy, og en rekke andre

[No 5] 2026 – Side 14

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Hybridmarinen. Illustrasjon ved hjelp av KI.

vestlige mariner utvikler nå det som omtales som en hybrid marine. Kjernen i denne tankegangen er at fremtidens sjømakt ikke skal baseres på bemannede eller ubemannede systemer alene, men på kombinasjonen av dem. Bemannede plattformer fungerer som kommandonoder og integrasjonsplattformer. Ubemannede systemer leverer volum, utholdenhet og risikodeling. Sammen utfyller de hverandre og skaper de operativ effekt som ingen av delene kan levere alene. Både NATO og Storbritannia har de senere årene understreket at sikkerheten i NordAtlanteren blir stadig viktigere. Amerikansk sikkerhetsstrategi og nedtrekk av styrker i Europa peker på at USA i økende grad må prioritere Indo-Stillehavet, og at europeiske

allierte derfor må ta et større ansvar for egne nærområder. Resultatet er fremveksten av en ny nordatlantisk maritim arkitektur der Norge, Storbritannia og andre nordeuropeiske land får en sentral rolle. Strategiske samarbeidsavtaler med våre nærmeste europeiske allierte handler derfor både om kollektiv sikkerhet og den pågående byrdefordelingen i NATO, og om garderingsstrategien som den norske Regjeringen har innrettet seg etter. Derfor har Norge besluttet å investere i minst fem fregatter av Type 26-klassen som skal utgjøre en felles fregattflåte sammen med Storbritannia. De er konstruert for antiubåtoperasjoner i Nord-Atlanteren og er samtidig utviklet for å integrere fremtidige ubemannede kapasiteter. De har store

[No 5] 2026 – Side 15

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Type 26 fregatt med helikopter. Foto: BAE Systems.

hangarer, fleksibel oppdragsutrustning, verdensledende antiubåt-kapasitet, god utholdenhet og betydelig vekstpotensial for fremtidige oppgraderinger. De har også en avansert kommunikasjonsinfrastruktur og er designet for å fungere som kommandonoder i en nettverksbasert og multidomenebasert styrkestruktur. Anskaffelsen er ikke bare et nasjonalt materiellprosjekt, men inngår i en større maritim satsing som også inkluderer nye ubåter, standardiserte fartøy og ubemannede systemer. Fregattene skal dermed ikke operere alene. De skal være navet i et integrert system med våre nærmeste allierte på tvers av domener. Fregattprosjektet er en sentral del av det stadig tettere norsk-britiske forsvarssamarbeidet og Lunna House-avtalen er et viktig ledd i utøvelsen av vår sikkerhetspolitikk. Gjennom

partnerskapet med Storbritannia får vi tilgang til stordriftsfordeler som felles logistikk, vedlikehold, treningsmuligheter og teknologisk utvikling. Samarbeidet går langt utover selve fartøyene og inkluderer interoperabilitet, felles øving, overvåking og avskrekking og beskyttelse av kritisk undervannsinfrastruktur sammen med andre allierte i rammen av NATO. I denne sammenhengen har begrepet Atlantic Bastion fått særlig betydning. Atlantic Bastion er Royal Navys visjon for fremtidig antiubåtkrigføring og beskyttelse av kritisk undervannsinfrastruktur. Konseptet bygger på integrasjonen av bemannede plattformer, ubemannede systemer, undervannssensorer, kunstig intelligens og digitale kommandonettverk. Målet er å skape kontinuerlig situasjonsforståelse i Nord-Atlanteren og gjøre det vanskeligere

[No 5] 2026 – Side 16

N O R S K

T I D S S K R I F T

for motstandere å operere skjult. For Norge er dette særlig relevant og vi skal bli fullt integrert i en felles tilnærming til Atlantic Bastion. Vi kontrollerer den nordlige tilgangen til GIUKgapet. Vi opererer P-8 Poseidon, investerer i nye ubåter og skal anskaffe fregatter med kapable helikoptre. Geografi, kompetanse og alliert integrasjon gjør Norge til en naturlig og foretrukket partner i denne militære satsingen og regionale utviklingen der vi sammen må ta større ansvar. Debatten om Flåteplanen bør ikke dreie seg om vi skal velge bemannede fartøyer eller autonome systemer. Den må handle om hvordan de kombineres. Fremtidens maritime operasjoner vil bli gjennomført av nettverk av sensorer, kunstig intelligens, ubemannede plattformer, satellitter, maritime patruljefly, ubåter og bemannede fartøyer. Men slike nettverk trenger fortsatt robuste kommandonoder som kan ta beslutninger, integrere informasjon og levere effekt i alle domener. De trenger fortsatt plattformer som kan utøve suverenitet, avskrekke motstandere og representere staten. Derfor er ikke T26fregattene et uttrykk for gårsdagens teknologi, men tvert imot militær nytenking i forhold til utfordringene vi møter. De er en nødvendig konsekvens av sjømaktens vedvarende natur og vår rolle i den verden som nå vokser frem. De nye fregattene vil fortsatt være vårt mest fleksible og anvendbare sjømilitære virkemiddel på havet som er så avgjørende for vår sikkerhet, frihet og velstand. Sammen med ubåter, maritime patruljefly, standardiserte fartøy, undervannsdroner, allierte styrker og totalforsvarsaktørene skal fregattene bidra til å beskytte norske havområder, kritisk infrastruktur, handelsforbindelser og nasjonale interesser. Valget av nye fregatter er derfor

F O R

S J Ø V E S E N

ikke et valg mellom gammelt og nytt. Det er et valg for at Norge skal ha evne til å kontrollere sine havområder, beskytte sine interesser, bygge allianser og ta ansvar som havnasjon i en stadig mer krevende sikkerhetspolitisk virkelighet. Det er helt nødvendig, og vi har ikke råd til å la være.

Kommandør Daniel Thomassen er tidligere skipssjef på MTB og fregatt, og har vært sjef for 1. Fregattskvadronen siden januar 2024. Han har bred operativ erfaring fra Sjøforsvaret og internasjonale operasjoner. Han har også tjenestegjort i Forsvarsstaben og i NATO HQ som seksjonssjef i Militærmisjonen i Brussel. Thomassen er uteksaminert fra U.S. Naval War College, har en Master of Arts International Relations fra Salve Regina University og har i senere tid gjennomført studier i data og kunstig intelligens ved Universitetet i Bergen. Han har tidligere publisert artikler i NTfS, Norsk Militært Tidsskrift, Forsvarets Forum, Stratagem, U.S. Naval Institute Proceedings, The National Interest og Center for International Maritime Security.

Referanser: Alleslev, L. (2019). NATO Anti-Submarine Warfare: Rebuilding Capability, Preparing for the Future. Rapport 150 STC 19 E rev. 1 fin. Andrews, S. A. G. (2026). Will Navies Prevail in “Generation Drone”? An Australian View. Naval War College Review, 79(2). Blagden, D. (2026). The North Atlantic Robotics Organization? Limitations of complex uncrewed platforms in NATO states’ naval postures. NATO Defence College Outlook No. 10, September 2026. Cole, A. (2023). Autonomy and asymmetry: The future of Norway’s defense 2022-2042. Atlantic Council. Arbeidet inngikk også som underlagsarbeid til Forsvarskommisjonen av 2021.

[No 5] 2026 – Side 17

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Referanser (forts.): Foggo, J. (2023). The Fourth Battle of the Atlantic Is Underway. Center for European Policy Analysis, 17. januar 2023.

Ministry of Defence. (2025). The Strategic Defence Review 2025: Making Britain Safer: secure at home, strong abroad. UK Government.

Forsvarsdepartementet. (2025). Avtale med Storbritannia om fregattsamarbeid på plass. Regjeringen.no, 4. september 2025.

Ministry of Defence. (2025). UK unveils new undersea warfare technology to counter threat from Russia. UK Government, 8. desember 2025.

Forsvarsdepartementet. (2025). Norge og Storbritannia undertegner historisk forsvarsavtale. Regjeringen.no, 4. desember 2025.

NATO. (2025). Alliance Maritime Strategy. 29. oktober 2025.

Forsvarsdepartementet. (2026). Norge, Tyskland og Storbritannia tar på seg økt ansvar for anti-ubåtkrigføring. Regjeringen.no, 18. juni 2026. Forsvarsdepartementet. (2026). Prop. 68 S (2025–2026): Forsvarsløftet – Økte rammer og prioriteringer i Langtidsplanen for forsvarssektoren. Holloway, James. (2026). Joint ASW Operations: Integration of Naval, Air, and Space Assets in Unified Campaigns. Diverse Daily, 13. Januar 2026. Jenkins, G. (2026). First Sea Lord Speech at RUSI. UK Ministry of Defence, 29. april 2026.

Prest, S. (2026). Hybrid Navy: Building the Maritime Operating System. Royal United Services Institute, 24. august 2026. Salisbury, E. (2025). Atlantic Bastion: The Future of Anti-Submarine Warfare. Foreign Policy Research Institute, 11. august 2025. Strømmen, T. I. (2020). Sjøkontroll: viktig og misforstått. Necesse (vol. 5, nr. 1), s. 111–121. Till, G. (2026). Seapower: A Guide for the TwentyFirst Century. 5. utgave. Routledge.

Ønsker du å bli medlem i Sjømilitære Samfund? Skann QR-koden og meld deg inn.

[No 5] 2026 – Side 18

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Når isen trekker seg tilbake:

Isbryterens rolle i fremtidens Arktis Av kommandørkaptein Soheb Mushtaq

Skipssjef OK Geir-Martin Leinebø sammen med toksleder Hanne Sagen fra Nansensenteret. Foto: Kystvakten. [No 5] 2026 – Side 19

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Høsten 2026 fikk jeg delta på deler av det internasjonale forskningstoktet HiAOOS om bord på Kystvaktens isbrytende fartøy KV Svalbard.1 Gjennom tre uker i Polhavet fikk jeg oppleve hvordan Arktis er i ferd med å endre karakter. Områder som tidligere var dominert av forskning og sporadisk aktivitet, preges i dag i økende grad av internasjonal tilstedeværelse, kommersielle interesser og strategisk konkurranse.

ved å kunne operere i polare områder nord for Svalbard. Dette er et område der konvensjonelle fartøy ikke kan operere, det er stor mangel på beredskaps- og redningsressurser, og del av en sektor der Norge har søk- og redningsansvar (SAR) helt opp til Nordpolen. Hva innebærer et mer tilgjengelig Arktis for behovet av isbrytere i fremtiden? Og, har det konsekvenser for norsk sikkerhet hvis det ikke anskaffes nye?

1. Observasjoner fra et tokt i Arktis og på Nordpolen Å nå Nordpolen var en opplevelse i seg selv. Likevel var det synet av et Polhav i endring, og den økende menneskelige aktiviteten i området som gjorde sterkest inntrykk. I perioden var opp til fire kinesiske forskningsfartøy registrert i området ifølge tilgjengelige maritime data.2 Samtidig var containerfartøyet Dubai Tower registrert på transitt fra Kina til Europa via arktiske farvann som del av en planlagt sesongbasert forbindelse.3 For bare få år siden ville en slik konsentrasjon av kinesiske forskningsfartøy og kommersiell skipsfart nær Nordpolen vært oppsiktsvekkende. I dag er den et synlig uttrykk for de raske endringene som preger nordområdene, og er et eksempel på hvordan sikkerhetspolitiske ambisjoner gradvis omsettes i handels- og operativ virksomhet i vårt nærområde. Begge aktivitetene var avhengige av betydelige investeringer i isbryterkapasitet.

2. Hvordan Arktis er i endring Det er anerkjent at Arktis gjennomgår omfattende endringer som følge av et varmere klima. Flere klimamodeller indikerer at Polhavet kan oppleve tilnærmet isfrie somre før midten av vårt århundre, selv ved betydelige utslippsreduksjoner.5 Et mer tilgjengelig Arktis har allerede ført til økt maritim aktivitet, og det er summen av aktivitetene som må tas nærmere i betraktning for å se hvordan det kan påvirke Norge.

KV Svalbard (Polar Class-3) er én av Norges to isbrytere4 og har vært en trofast tjener i over 25 år, som betyr at den nærmer seg slutten av sin operative levetid. Mange av fartøyene som nå anskaffes internasjonalt vil fortsatt være operative når KV Svalbard tas ut av tjeneste. Fartøyet har gitt norske myndigheter handlingsrom og evne til oppdragsløsning

2A. En handelsvei som det stadig legges til rette for (og påvirker Norskekysten)

Skipstrafikken med antall fartøy som opererte i Arktis økte med 40 prosent mellom 2013 og 2025, mens den samlede seilingsdistansen ble nesten doblet i samme periode.6 Russland og Kina utvikler i økende grad Nordøstpassasjen som en alternativ handelskorridor mellom Asia og Europa. For Kina er dette del av den såkalte Polarsilkeveien, mens Russland ser Nordøstpassasjen som en ny inntekts- og transportkorridor for eksport av råvarer. Begge land investerer betydelig i havne- og logistikkstruktur for å legge til rette for økt trafikk mellom Asia og Europa. Ankomsten av containerskipet Xin Xin Hai 1 til Murmansk i august 2026 illustrerer at utviklingen allerede er i gang.7

[No 5] 2026 – Side 20

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Commandant Charcot (150 meter lang, 31,283 Tonn, Polar Class 2). Foto: Soheb Mushtaq.

2B. Betydelig økning i turisme og infrastruktur

2C. Jakten på fornybare og ikke-fornybare naturressurser

Arktis har opplevd en kraftig vekst i turisme de siste tiårene. Vinterturismen økte med 600 prosent mellom 2006 og 20168 mens antall ilandstigninger på Svalbard fra cruiseskip og ekspedisjonsfartøy har økt fra om lag 24 000 personer i 1996 til rundt 90 000 personer i 2025, en vekst på nær 275 prosent.9 Utviklingen understøttes av investeringer i ny infrastruktur. Grønland investerer i ny flyplassinfrastruktur i Nuuk, Ilulissat og Qaqortoq, mens kommersielle ekspedisjoner til Nordpolen har blitt et voksende marked. Kinesiske turister er en stadig viktigere kundegruppe, mens fartøy som 50 Years of Victory og Le Commandant Charcot muliggjør reiser til områder som tidligere var utilgjengelige for ordinær turisme.10,11,12

Parallelt intensiveres konkurransen om både fornybare og ikke-fornybare ressurser i Arktis. Innen fiskeri er Norge og Russland de dominerende aktørene i Barentshavet, som regnes som et av verdens mest produktive havområder for kommersielle fiskerier.13 Oppvarmingen bidrar til en nordlig forskyvning av viktige fiskebestander som torsk og hyse. Samtidig har den samlede fiskebiomassen i norske og arktiske havområder falt betydelig, noe som kan øke konkurransen om tilgjengelige ressurser i nordområdene. Flere fiskefartøy uten isforsterkning er observert nærmere iskanten enn før.14,15

[No 5] 2026 – Side 21

N O R S K

T I D S S K R I F T

Flere arktiske stater investerer samtidig i infrastruktur for å utnytte fiskeri-, mineral-, oljeog gassressurser i regionen. Russland s atser særlig på utviklingen av Yamal-regionen og Nordøstpassasjen, mens Canada, Grønland og USA styrker egen tilgang til kritiske mineraler og arktisk logistikk.16,17,18 2D. Økt strategisk interesse

Arktis har utviklet seg fra et relativt utilgjengelig havområde til en region der økonomiske, vitenskapelige og sikkerhetspolitiske interesser møtes.19 Russland er drivkraften bak utviklingen av Nordøstpassasjen, mens Kina i økende grad søker innflytelse gjennom handel, forskning og investeringer. Parallelt med at arktiske stater styrker sin sivile og militære tilstedeværelse, viser også ikke-arktiske stater økende interesse for nordområdene.20 Russlands arbeid for å etablere et internasjonalt forskningssenter på Svalbard (Pyramiden) med deltakelse fra flere BRICS-land illustrerer også hvordan stater med ikke-arktisk tilknytning søker større innflytelse i regionen.21 I en slik situasjon blir norsk evne til å utøve suverenitet, opprettholde beredskap og være operativt til stede i nordområdene stadig viktigere. Denne utviklingen danner bakteppet for det opprinnelige spørsmålet i artikkelen, hvilken rolle isbrytere vil spille i fremtidens nordområder? En fellesnevner blant både arktiske og ikke-arktiske stater med ambisjoner i nordområdene er investeringer i ny isgående kapasitet. Slike fartøy gir tilgang til Arktis- og handlingsrom, og noe viktigere, det normaliserer tilstedeværelsen til de som evner å oppholde seg jevnlig i området. Men trenger vi slike fartøy nå som isen smelter?

F O R

S J Ø V E S E N

3. Mindre is betyr ikke mindre behov for isbrytere Virkeligheten er mer kompleks enn det intuitive argumentet om at mindre havis automatisk vil redusere behovet for is brytere. Selv om den arktiske havisen er i tilbakegang, peker dagens klimaprognoser mot et sesongmessig isfritt Arktis i sommermånedene, ikke et helårlig isfritt Polhav.22 Selv ved høye klimagassutslipp forventes ikke Polhavet å være isfritt året rundt innen 2100, noe som innebærer at utfordringer knyttet til navigasjon, sikkerhet og tilgang til arktiske farvann vil vedvare langt inn i fremtiden.23 Samtidig forventes den maritime aktiviteten i regionen å fortsette å vokse, noe som vil øke behovet for isgående kapasitet til eskorteoppdrag, søk- og redningstjenester, beredskap, forskning, forsyningsoperasjoner og suverenitetshevdelse.24 Selv med redusert havisutbredelse om sommeren vil vinteris, drivis og økt skipstrafikk derfor bidra til å opprettholde et betydelig behov for fartøy med isgående kapasitet i overskuelig fremtid. 3A. En markant satsning på isbrytere for understøttelse av strategiske interesser

Omfanget av den internasjonale satsingen på isbrytere illustrerer den økte strategiske interessen for Arktis. Russland disponerer v erdens største isbryterflåte med om lag 57 større isbrytere og isforsterkede patruljefartøy, flere ganger større enn flåtene til andre arktiske stater. Samtidig pågår byggingen av flere nye atomdrevne isbrytere, til tross for forsinkelser og utfordringer knyttet til internasjonale sanksjoner, for å styrke Russlands kapasitet langs Nordøstpassasjen.25,26 Utviklingen er imidlertid ikke begrenset til Russland. I 2024 etablerte Finland, USA og Canada det såkalte ICE Pact (Icebreaker Collaboration Effort), et strategisk samarbeid om utvikling og bygging av nye

[No 5] 2026 – Side 22

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

planer for ny kapasitet de kommende tiårene. I et slikt perspektiv blir det relevant å spørre hvordan Norge skal opprettholde sin evne til å operere i Arktis når KV Svalbard nærmer seg slutten av sin operative levetid. 3B. Økende aktivitet og et voksende kapabilitetsgap

Konseptillustrasjon av den framtidige amerikanske Polar Security Cutter. Kilde: U.S. Coast Guard/ Wikimedia Commons (Public Domain).

isbrytere.27 Til sammenligning disponerer Canada om lag 18 isbrytere, Finland rundt 10, Danmark 7, USA 5 og Sverige 5.28 Samtlige av disse nasjonene er i gang med å fornye eller utvide sine flåter. Kina videreutvikler sin polare flåte med flere isbrytere og ytterligere fartøy under utvikling, mens Tyskland opprettholder en betydelig forskningsinnsats gjennom forskningsisbryteren Polarstern og planlegger etterfølgeren Polarstern II.29 Samlet sett viser dette at majoriteten av Arktiske interessenter investerer betydelige ressurser i isbryterkapasitet. Samtidig disponerte Russland alene flere isbrytere og iskapable patruljefartøy enn hele NATO samlet så sent som i 2022. Like viktig er det at både allierte og ikke-allierte legger

Utfordringen i Arktis er ikke bare at regionen blir mer tilgjengelig, men at aktiviteten øker raskere enn beredskapen. Stadig flere mennesker og fartøy opererer langt fra etablerte redningsressurser, noe som øker konsekvensene av ulykker og havarier. Grunnstøtingen til reketråleren Northguider i Hinlopenstretet på Svalbard i desember 2018 illustrerer verdien av nasjonal isgående kapasitet. Etter havariet ble mannskapet evakuert med redningshelikopter, mens KV Svalbard utgjorde den sentrale maritime ressursen i den videre håndteringen. Fartøyet var den eneste norske maritime ressursen

Arctic Search and Rescue Agreement: Areas of Application. Kilde: Norwegian Ministry of Foreign Affairs, 2011. Gjengitt fra Wikimedia Commons/PICRYL (Public Domain). [No 5] 2026 – Side 23

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

gitt Norge evnen til å operere i isfylte farvann, støtte forskningstokt, delta i redningsoperasjoner og opprettholde norsk tilstedeværelse langt nord for Svalbard. Dersom fartøyet fases ut uten en tilsvarende erstatning, oppstår et kapabilitetsgap som kan redusere Norges operative handlingsrom i nordområdene.

Northguider redningsaksjonen med KV Svalbard. Foto: KV Svalbard/Kystvakten.

med tilstrekkelig isgående kapasitet til å operere sikkert i området under de rådende forholdene. Uten KV Svalbard ville norske myndigheter hatt begrensede handlings alternativer og i større grad vært avhengige av ekstern bistand for å håndtere en alvorlig hendelse i norsk jurisdiksjonsområde.30

Spørsmålet er derfor ikke bare om aktiviteten i Arktis øker, men om Norges operative kapabilitet utvikles i samme tempo. Dersom dagens kapasitet ikke erstattes, kan avstanden mellom norske ambisjoner og den faktiske evnen til å operere i nordområdene gradvis øke. Et særlig krevende scenario er evakuering av flere hundre passasjerer fra et cruiseskip i de sentrale delene av Polhavet. I slike situasjoner vil helikopterrekkevidde, værforhold og manglende infrastruktur raskt bli begrensende faktorer. Cruiseutvalget understreker at norsk beredskap ikke kan dimensjoneres for verstefallshendelser, og anbefaler flere tiltak for å redusere risiko og styrke beredskapen.33 I denne sammenheng kan moderne isbrytere bidra som mobile beredskapsplattformer i områder der alternative ressurser ofte er langt unna. Et annet scenario er behovet

Norge har søk- og redningsansvar (SAR) helt til Nordpolen, men de dedikerte ressursene på Svalbard består i hovedsak av to redningshelikoptre og et begrenset antall fartøyressurser.31,32 Samtidig er avstandene enorme, vær- og isforholdene krevende, Kapasitet og responstiden til hendelser Nordpoloperasjoner langt nord i ansvarsområdet kan bli betydelig. Når skipstrafikk, Operasjoner i flerårsis forskningstokt, fiskeriaktivitet og SAR-støtte i Polhavet cruiseturisme samtidig øker, vokser også sannsynligheten for hendelser Forskningsstøtte der dagens kapasitet blir satt under press. Utfordringen må dessuten Suverenitetshevdelse ses i lys av at KV Svalbard som sagt Operativ tilstedeværelse nærmer seg slutten av sin operative nord for Svalbard levetid. I mer enn 25 år har fartøyet [No 5] 2026 – Side 24

KV Svalbard i dag

Uten tilsvarende erstatning

Begrenset

Redusert

Sterkt redusert

Begrenset

Redusert

N O R S K

T I D S S K R I F T

for å opprettholde tilgangen til Svalbard vinterstid dersom naturhendelser, forsyningsutfordringer eller andre kriser skulle oppstå. På øygruppens nordside finnes det i dag få alternative ressurser dersom situasjonen krever rask respons under krevende isforhold. 3C. Styrke norsk beredskap

De beskrevne forholdene gir grunnlag for å vurdere en styrking av den norske beredskapen gjennom et fartøy med betydelig isbryter- og redningskapasitet. Dette burde være en Polar Class 2 (PC-2) fartøy konstruert for helårsoperasjoner i moderate til tunge polare isforhold, inkludert flerårsis.34 Et slikt fartøy vil kunne fungere som en mobil plattform for søk- og redningsoperasjoner, slepeoperasjoner, transportkapasitet, medisinsk støtte, helikopteroperasjoner, logistikk og myndighetsutøvelse i områder hvor alternativene er få. En mulig løsning kan være et samarbeid mellom Sysselmesteren og Kystvakten etter modell av dagens statlige slepebåtberedskap. Dette vil kunne styrke både den sivile beredskapen på Svalbard og Norges samlede redningsevne i Arktis. Et slikt fartøy vil også gi norske myndigheter økt handlingsrom dersom Norge møter økt politisk, juridisk eller operativt press knyttet til utøvelsen av suverenitet på Svalbard.35 Hovedbegrunnelsen bør være beredskap og redningstjeneste, men kapasiteten vil samtidig bidra til å styrke norsk tilstedeværelse og myndighetsutøvelse i et område med økende strategisk betydning. 4. Konklusjon Arktis er ikke lenger et fjernt og utilgjengelig havområde, men en region med økende strategisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk betydning. Samtidig vokser aktiviteten i

F O R

S J Ø V E S E N

nordområdene mulig raskere enn Norges evne til å håndtere større hendelser og hevde tilstedeværelse over tid. Funnene i artikkelen tyder på at det foreligger et kapabilitetsgap. Mens både allierte og konkurrenter investerer betydelige ressurser i ny isgående kapasitet, nærmer Norges viktigste fartøy med betydelig isgående kapasitet seg slutten av sin operative levetid. Dersom kapasiteten ikke erstattes, risikerer Norge gradvis redusert evne til søk og redning, forskning, myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse i egne nærområder. Spørsmålet er derfor ikke først og fremst om Arktis blir viktigere, men om Norge er villig til å investere i de kapasitetene som kreves for å forbli en troverdig og operativ arktisk nasjon. Et mulig første steg er å se til våre allierte, Finland, USA og Canada igjennom ICE Pact.36 For Norge kan deltakelse i et slikt pågående samarbeid være både en kostnadseffektiv og tidseffektiv løsning, særlig dersom prosjektet gjennomføres i samarbeid med etablerte internasjonale miljøer og verft.

Soheb Mushtaq er marineoffiser og faggruppesjef Maritime operasjoner ved FHS Sjøkrigsskolen. Han har en mastergrad i Strategy and international Security fra HelmutSchmidt University i Hamburg. Han har lang og bred operativ tjenestebakgrunn, nasjonalt som internasjonalt.

Referanser: 1. https://www.forsvaret.no/aktuelt-og-presse/ aktuelt/kystvaktfartoy-klar-for-arktisk- forskningstokt 2. Malte Humpert, «China Sends Four Polar Research Vessels into Arctic as U.S. Scrutiny Grows», captain, 6. juli 2026, https://gcaptain.com/chinasends-four-polar-research-vessels-into-arctic-asu-s-scrutiny-grows/.

[No 5] 2026 – Side 25

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Referanser (forts.): 3. Arctic Portal, «China Launches Regular Arctic Container Service to Europe», 21. august 2026, https:// arcticportal.org/ap-library/news/4146-chinalaunches-regular-arctic-container-service-to-europe. 4. KV Svalbard er en Polar Class – 3 (PC-3), som betyr at den har flere funksjoner enn bare en ren isbryter. Den er bygget for å kunne både bryte tyngre is (året rundt i andreårs-is med elementer av flerårs-is) i kombinasjon med andre oppgaver i oppdragsporteføljen som: Kystvaktoperasjoner, Søk og redning (SAR), Fiskerioppsyn, Suverenitetshevdelse, Forskningstokt, Helikopteroperasjoner, Beredskap i nordområdene. 5. European Space Agency, Simulations Suggest Ice-Free Arctic Summers by 2050, tilgjengelig på: https://climate.esa.int/en/projects/sea-ice/ news-and-events/news/simulations-suggest-ice-free-arctic-summers-2050/. 6. Arctic Council (PAME), Arctic Shipping Update: 40% Increase in Ships in the Arctic, 12. februar 2026. 7. The Maritime Executive. (2026, 19. august). First Chinese Cargo Ship Carrying Containers Reaches Murmansk. https://maritime-executive.com/ article/first-chinese-cargo-ship-carrying-containers-reaches-murmansk 8. Runge, C.A., Daigle, R.M. & Hausner, V.H. (2020). ‘Quantifying tourism booms and the increasing footprint in the Arctic with social media data’, PLOS ONE, 15(1), e0227189. https://doi.org/10.1371/journal. pone.0227189. 9. MOSJ. (2026). Marine and coastal tourism in Svalbard. Environmental Monitoring of Svalbard and Jan Mayen (MOSJ). Tilgjengelig på: https:// mosj.no/en/indikator/influence/traffic/cruise-andcoastal-tourism/ 10. Airways Magazine. (2026). Analysis: Investment in Greenland’s three airports. Airways Magazine. Tilgjengelig på: https://www.airwaysmag.com/ new-post/investment-greenland-airport-infrastructure 11. Polar Travel Club. (2025). North Pole Cruise 2025. Tilgjengelig på: https://np.polartravelclub.ru/en (lest 4. september 2026); Poseidon Expeditions. (u.å.). North Pole Expedition Aboard Icebreaker. Tilgjengelig på: https://poseidonexpeditions.com/ arctic/north-pole-icebreaker-cruise/ 12. PONANT. (2026). Le Commandant Charcot. PONANT Expeditions. Tilgjengelig på: https://

en.ponant.com/cruise-ships/le-commandant- charcot 13. ClimeFish. (u.å.). Barents Sea fisheries. ClimeFish Project. Tilgjengelig på: https://climefish.eu/c4fbarents-sea/ 14. Pizzolato, L., Howell, S. E. L., Dawson, J., Laliberté, F. & Copland, L. (2023). Mapping vessel traffic patterns in the ice-covered waters of the Arctic. Climatic Change, 176, 88. Tilgjengelig på: https:// link.springer.com/article/10.1007/s10584-023-03568-3. 15. Polar Journal. (2026). Warming of the Barents Sea threatens fish stocks. Polar Journal. Tilgjengelig på: https://polarjournal.net/warming-of-thebarents-sea-threatens-fish-stocks/ 16. Jun, J. (2025). Russia’s Arctic LNG Infrastructure: Development and Operational Analysis. Arctic Tearline Initiative, Johns Hopkins University. Tilgjengelig på: https://www.tearline.mil/ public_page/russias-arctic-lng-infrastructure-development-and-operational-analysis 17. Government of Northwest Territories. (2026). Arctic Economic & Security Corridor. Government of Northwest Territories. Tilgjengelig på: https:// www.inf.gov.nt.ca/en/AESC 18. U.S. Coast Guard. (2026). U.S. Coast Guard advances Arctic security with Kodiak and Seward homeports. United States Coast Guard. Tilgjengelig på: https://www.news.uscg.mil/Press-Releases/ Article/4514462/us-coast-guard-advances-arcticsecurity-with-kodiak-and-seward-homeports/ 19. Arctic Council, Protection of the Arctic Marine Environment (PAME). (2024). Arctic Shipping Status Report #1: The Increase in Arctic Shipping 2013-2023. Akureyri, Iceland: PAME Secretariat. Tilgjengelig på: https://pame.is/images/03_Projects/ASSR/ASSR_1_-_2024_update.pdf 20. Meier, W. N., Petty, A., Hendricks, S., Bliss, A., Kaleschke, L., Divine, D., Farrell, S., Gerland, S., Perovich, D., Ricker, R., Tian-Kunze, X., & Webster, M. (2025). Sea Ice. I: NOAA Arctic Report Card 2025 (NOAA Technical Report OAR ARC 25-06). National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). https://doi.org/10.25923/mmxf-0r86 21. Nilsen, T. (2024, 15. juni). Moscow continues to push for BRICS science centre at Svalbard. The Barents Observer. https://www.thebarentsobserver.com/ arctic/moscow-continues-to-push-for-bricsscience-centre-at-svalbard/128069

[No 5] 2026 – Side 26

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Referanser (forts.): 22. NOAA Climate.gov. (2024). Five Things to Understand About an “Ice-Free” Arctic. Tilgjengelig på: https://www.climate.gov/news-features/ understanding-climate/five-things-understandabout-ice-free-arctic 23. Jahn, A. mfl. (2024). Projections of an Ice-Free Arctic Ocean. Nature Reviews Earth & Environment. Tilgjengelig på: https://www.nature.com/articles/ s43017-023-00515-9 24. Arctic Council, Protection of the Arctic Marine Environment (PAME). (2026). Arctic Shipping Update: 40% Increase in Ships in the Arctic. Tilgjengelig på: https://arctic-council.org/news/ increase-in-arctic-shippin 25. Statista. (2024). Russia Has the World’s Largest Icebreaker Fleet. Basert på data per november 2022. Tilgjengelig på: https://www.statista.com/ chart/33823/icebreakers-and-ice-capable-patrol-ships/ 26. Kubny, H. (2026). New Russian Nuclear-Powered Icebreaker Delayed. Polar Journal, 27. august 2026. Tilgjengelig på: https://polarjournal.net/new-russian-nuclear-powered-icebreaker-delayed/ 27. Office of the President of the Republic of Finland. (2024, 11. juli). Finland, the United States and Canada to intensify their icebreaker collaboration. Tilgjengelig på: https://www.presidentti.fi/en/ finland-the-united-states-and-canada-to-intensify-their-icebreaker-collaboration/ 28. Statista. (2025). Russia Has the World’s Largest Icebreaker Fleet. Basert på data fra International Institute for Strategic Studies (IISS) og Reuters. Tilgjengelig på: https://www.statista.com/ chart/33823/icebreakers-and-ice-capable-patrol-ships/ 29. Alfred Wegener Institute (AWI). (2026). Research Vessel and Icebreaker Polarstern. Tilgjengelig på: https://www.awi.de/en/fleet-stations/research-vessel-and-cutter/research-vessel-and-icebreaker-polarstern.html (lest 4. september 2026)

in the Arctic. Signed in Nuuk, Greenland, 12 May 2011. Tilgjengelig på: https://www.treaty-accord. gc.ca/text-texte.aspx?id=105240 32. Sysselmesteren på Svalbard. (2019). Rescue Service. Tilgjengelig på: https://www.sysselmesteren.no/en/the-governor-of-svalbard/police/ redningstjeneste/; BarentsWatch. Search and Rescue in the Norwegian Area of Responsibility. Tilgjengelig på: https://www.barentswatch.no/ en/articles/Search-and-rescue-in-the-Norwegian-area-of-responsibility/ 33. Norges offentlige utredninger (NOU). 2022. Sjøsikkerhet og beredskap for framtiden. Utredning fra utvalg oppnevnt ved kongelig resolusjon 19. juni 2020. NOU 2022: 1. Oslo: Nærings- og fiskeridepartementet. 34. Et PC-2-klassifisert fartøy er konstruert for helårsoperasjoner i krevende polare farvann og kan operere selvstendig i betydelige mengder flerårsis. Slike fartøy representerer blant de mest kapable sivile og statlige isgående plattformene i verden, og brukes typisk til isbryting, forskning, beredskap og operasjoner i de sentrale delene av Polhavet. Polar Class-systemet er utviklet av IACS (International Association of Classification Societies), hvor PC-1 er den høyeste klassen og PC-7 den laveste. 35. Henriksen, T. (2024). The Dispute over the Geographical Application of the Svalbard Treaty: Into a New Phase. Ocean Development & International Law, 55(4), 466-476. 36. Office of the President of the Republic of Finland. (2024, 11. juli). Finland, the United States and Canada to intensify their icebreaker collaboration. https://www.presidentti.fi/en/finland-the-united- states-and-canada-to-intensify-their-icebreakercollaboration/

30. Staalesen, A. (2018, 31. desember). Drama in Arctic waters as trawler runs aground at Svalbard. The Barents Observer. Tilgjengelig på: https:// www.thebarentsobserver.com/arctic/dramain-arctic-waters-as-trawler-runs-aground-atsvalbard/120638; 31. Arctic Council. (2011). Agreement on Cooperation on Aeronautical and Maritime Search and Rescue [No 5] 2026 – Side 27

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Krigsspill ved Sjøkrigsskolen Av orlogskaptein Steffen Berge Øverland

Krigsspill på kart. Foto: Steffen Øverland. [No 5] 2026 – Side 28

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Krigsspill har vært benyttet i militær profesjonsutdanning og militære organisasjoner i over hundre år. Også i Norge, på Sjøkrigsskolen (SKSK) og KNM Tordenskjold, har ulike varianter av krigsspill og konfliktsimuleringer blitt benyttet i årtier for å utdanne militære ledere. De siste årene har krigsspill blitt benyttet mer i utdanningen ved SKSK. Ulike krigsspill har blitt benyttet i undervisningsemner som lederskap, sikkerhetspolitikk og operativ logistikk i tillegg til operasjoner. Bruk av krigsspill har blitt benyttet mer systematisk, basert på solide pedagogiske grunnprinsipper og med en stadig større erfaringsbase. Profesjonell militær utdanning står overfor et grunnleggende paradoks: offiserer utdannes for krig, men de fleste vil aldri oppleve stridsoperasjoner i løpet av karrieren. Dette skaper et vedvarende gap mellom teoretisk kunnskap og praktisk anvendelse, særlig innen planlegging, ledelse og taktisk beslutningstaking. Som følge av dette bør profesjonell militær utdanning, i tillegg til tradisjonelle læringsformer, benytte metoder som gjenskaper virkelige forhold på en måte som samtidig er trygg, repeterbar og pedagogisk meningsfull. Krigsspill og simulering er en lovende tilnærming for å oppnå denne balansen, fordi det gjør det mulig for studentene å operere i realistiske omgivelser der teori omsettes til praksis gjennom beslutninger og handling. «Krigsspill er en strukturert, men fleksibel metode for beslutningstaking som skaper «safe to fail»-miljøer hvor deltagerne kan utforske suksess og fiasko til relativt lav kostnad. Metoden innebærer konkurrerende, kreative utfordringer i et tilpasset opplegg, drevet av deltakernes beslutninger og med hensyn til alle

Krigsskipmodeller til bruk i krigsspill. Foto: Steffen Øverland.

motstridende faktorer. I kjernen står spillerne – deres valg, felles erfaringer og læringspunkter.» (UK MOD, 2020). McHugh (1966) fremhever den menneskelige dimensjonen ved krigsspill. Han definerer krigsspill som en simulering av utvalgte aspekter ved en konfliktsituasjon, med forhåndsbestemte regler, data og prosedyrer, med mål om å gi deltakerne erfaring med – eller informasjon om – beslutningstaking som kan anvendes i virkelige situasjoner. I denne forstand er krigsspill beslektet med simuleringer, men i stedet for å gi prediktive og validerte prognoser basert på et begrenset sett variabler, eksponerer det deltakerne for flere mulige utfall av egne beslutninger, med mål om å utvikle praktisk beslutningserfaring. Johan Elg (2017) beskriver krigsspill som en mellomting mellom militære og akademiske aktiviteter som har som mål å utdanne og

[No 5] 2026 – Side 29

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Dataspill som krigsspill. Foto: Steffen Øverland.

analysere. Krigsspill gir verken den fulle friksjonen man finner i feltøvelser, eller de beregnede og validerte prediksjonene fra simuleringer og kampmodeller. I stedet forenkler de begge, for å fokusere på menneskelig konkurransepreget beslutningstaking. Fra et pedagogisk perspektiv samsvarer krigsspill godt med Joe Biggs’ (1998) prinsipper for effektiv læring. Riktig brukt fremmer det aktiv deltakelse, engasjement og refleksjon. Studentene må anvende kunnskap fremfor å gjengi den, noe som gir dypere læring og bedre forståelse. I tillegg skaper spillets konkurransesituasjon usikkerhet og spenning som øker både kognitivt og emosjonelt engasjement. Krigsspill på Sjøkrigsskolen Dagens krigsspill-bruk ved Sjøkrigsskolen startet med dataspill. Instruktører i faget

operasjoner og taktikk tok på eget initiativ i bruk et kommersielt dataspill som simulerer maritim strid i sanntid. Basert på gode tilbakemeldinger fra deltagerne og et samarbeid med leverandør ble dataspillet i perioden 20172020 utviklet til en mer dedikert simulator for sjøstrid (Vantage) på taktisk nivå. Det mest særpregede i utviklingen var ikke at det ble benyttet en simulator, men måten denne ble brukt på. Fra Sjøkrigsskolens lederutviklingsfilosofi (Sjøkrigsskolen 2009) ble ledelse av små grupper (lag på 3-8 personer), ledelse i en situasjon preget av kaos og usikkerhet benyttet som ledesnorer. Dette ble koblet med en krigsspillmodell der lag ble satt mot lag – og begge sider hadde en realistisk mulighet for å utføre sitt oppdrag. Siden aktiviteten er studentdrevet fra begge sider av den simulerte konflikten, finnes det ikke noen «skolens løsning» - eller fasit på hvordan

[No 5] 2026 – Side 30

N O R S K

T I D S S K R I F T

oppdraget skulle løses. Dette ble innarbeidet i emnet (faget) taktikk og operasjoner. Fra 2020 ble det i økende grad gjort framstøt mot internasjonalt samarbeid og utviklingsarbeid med krigsspill som pedagogisk metode. Et gjennombrudd i dette arbeidet var konferansen «Military exercises and wargaming in Professional military education» som ble arrangert ved skolen i mai 2022. Denne resulterte i en svært nyttig artikkelsamling (Rønnfeldt 2022), og satte søkelys på praktiske utfordringer med krigsspill som pedagogisk metode. I tillegg ble mange krigsspill demonstrert praktisk – fra sandkasse til simulatorer. Skolen begynte i denne perioden å benytte flere ulike krigsspill, fra ferdige brettspill til spill på kart med linjaler og 3d-printede brikker. I dag benyttes krigsspill som læringsaktiviteter og praksisarenaer i mange emner på skolen. I stor grad er metoden og det pedagogiske grunnlaget likt for alle, mens hvilket spill, og hvilket scenario som spilles er avhengig av læringsmålene som skal oppnås. Ved Sjøkrigsskolen gjennomføres krigsspill vanligvis gjennom en strukturert prosess

F O R

S J Ø V E S E N

støttet av en spillplattform. Studentene organiseres i lag og får tildelt motstående roller innenfor en fiktiv, men realistisk geopolitisk kontekst eller annen spillsituasjon. Hvert lag får et oppdrag, ressurser og operasjonelle mål. I planleggingsfasen utvikler studentene planer ved hjelp av etablerte militære metoder og doktriner. Denne fasen legger vekt på analytisk tenkning, samarbeid og strukturert problemløsning. Instruktørene gir veiledning, men ikke fasitsvar. I gjennomføringsfasen testes planene i spillet mot en tenkende, kreativ motstander – motstanderlaget. Utfallet er uforutsigbart og avhenger av kvaliteten på beslutningene som fattes på hver side. Studentene må kommunisere, tilpasse seg og samhandle under usikre forhold. Veiledere og lærere kan her ta roller som mentor, men også stridsdommer. I refleksjonsfasen gir strukturerte tilbake meldingsøkter studentene mulighet til å analysere egne beslutninger og resultater. Denne fasen er avgjørende for læring, da den fremmer selvrefleksjon, kritisk tenkning og forbedring Ved Sjøkrigsskolen vurderes krigsspill som effektivt fordi det integrerer flere sentrale læringsmekanismer: • erfaringsbasert læring («Learning by doing») • utvikling av beslutningsevne under press og usikkerhet • integrering av flere fagområder (taktikk, kommunikasjon og ledelse)

Gulvspill gir gode arenaer for diskusjon. Foto: Steffen Øverland.

• umiddelbar tilbakemelding

[No 5] 2026 – Side 31

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Krigsspill i Ukraina. Foto: Steffen Øverland.

Vi har også erfart at studentene lærer andre ting enn vi hadde planlagt med – som ofte er svært relevante for deres helhetlige utdanning. For eksempel har studenter ved flere anledninger demonstrert at de lærer mye om ulike lands styrkestrukturer ved å spille med dem i krigsspill. I dag benyttes krigsspill i nesten samtlige fellesfaglige emner. I sjømilitære operasjoner og taktikk bruker vi en serie krigsspill fra enkle taktiske øvelser til større fellesoperative scenarier. I offisersutvikling benytter vi enkle taktiske scenarier med innlagt rollespill. I videregående befalsutdanning og offisers kvalifiseringskurs benytter vi ulike krigsspill. Totalt arrangerer Sjøkrigsskolen i løpet av et undervisningsår for tiden ca. 70 krigsspill av ulike typer. Spillene brukes i egne emner, støtte til hele Forsvarets Høgskole, og ulike andre kunder innenfor Forsvaret. Hvordan samarbeider vi med partnere for å forbedre krigsspill som pedagogisk metode?

Siden 2024 har skolen samarbeidet med ukrainske partnere for å utveksle erfaringer og utvikle bedre undervisnings- og læringsaktiviteter. Gjennom BLACK SEA BATTLE LAB-pro grammet samarbeider vi om å forbedre pedagogikken knyttet til krigsspill ved bruk av VANTAGE-simuleringsprogramvaren ved Sjøkrigsskolen, med National Defence University of the Ukraine (NDUU) i Kyiv og Naval Forces Institute (NFI) i Odesa. Videre har samarbeids-programmet som mål å utvikle operativt relevant kunnskap om maritim sikkerhet, sjømakt og ledelse, inkludert bruk av krigsspill. Begge programmene bruker det samme nettverket av partnere innen norsk og ukrainsk militær utdanning, og har allerede resultert i flere felles produkter. For eksempel har Dmytrenko (2026) undersøkt bruken av simuleringssystemer som Vantage i en ukrainsk utdanningskontekst.

[No 5] 2026 – Side 32

N O R S K

T I D S S K R I F T

I Norge har krigsspill-miljøet ved skolen i økende grad fått anerkjennelse. Siste år har vi arrangert krigsspill for Stabsskolen, Sjøforsvaret og KNM Tordenskjold. Også internasjonalt har vi institusjonelle samarbeid om krigsspill med sjøkrigsskolene i Sverige, Danmark og Nederland. Disse samarbeidene har foreløpig handlet om gjensidig informasjon og kursing, Et nytt, forpliktende samarbeid med den nederlandske Sjøkrigsskolen ser lovende ut, der begge skoler forplikter seg til å utvikle krigsspill som metode, og utveksle erfaringer, scenarier og spill brukt i undervisning. Selv om krigsspill brukt som undervisningsmetode har vist seg lovende, er det ikke en erstatning for andre undervisningsformer – men heller et supplement. I praktisk undervisning har krigsspillene vist seg å være gode på de mer avanserte læringsmålene, noe Gordon (1996, ss. 527, 598.) omtaler som «secondary skills» – «Alertness, interpretation, judgement and decision-making».

F O R

S J Ø V E S E N

De gir også forsterkning av enkelte kunnskapsmål – slik som egen og andres styrkestruktur, forståelse av kommando og kontroll og beslutningserfaring med planlegging og ikke minst gjennomføring av operasjoner. Dette krever imidlertid lærere og støttepersonell som har meget god kunnskap om fagkretsen, og også har både teknisk og pedagogisk erfaring fra bruk av krigsspill i undervisningen. Å innarbeide krigsspill fast i undervisningen har vært en utfordring på Sjøkrigsskolen. Spesielt har utfordringen vært å spre kompetanse og erfaring med metoden ut over noen få ressurspersoner. Anskaffelse og vedlikehold av materiell til krigsspill har også vist seg å være en utfordring. Spill, gulvkart, skillevegger og dedikerte PCer og audiovisuelt materiell er ikke en del av hverken akademiske eller militære grunnsatser. Krabberød (2026) beskriver billedlig utfordringene i å anskaffe et simulatorsystem for krigsspill. Lignende hindringer ligger også i veien for anskaffelse av annet materiell som 3d-printere, gulvmatter med kartgrafikk og spill til test og utprøving. På tross av utfordringene har krigsspill-miljøet ved Sjøkrigsskolen de siste årene hatt en rivende utvikling, med både implementering i undervisningen, utvikling av krigsspill i profesjonell militær utdanning som pedagogisk metode, og forsknings- og utviklings samarbeid både i Norge og internasjonalt.

Taiwan - plan og gjennomføring. Foto: FHS/Sjøkrigsskolen.

Steffen Øverland er marineoffiser og Hovedlærer i Maritime operasjoner ved FHS Sjøkrigsskolen og har en mastergrad (mSc) i Maritime Operations fra Kingston University. Han har operativ tjeneste hovedsakelig fra [No 5] 2026 – Side 33

N O R S K

T I D S S K R I F T

fregatter, hvor han har tjenestegjort på både Oslo- og Nansen-klasse fregatt mellom 1998 og 2019, innen samband, navigasjon og krigføring og som stabsoffiser i taktiske staber. Som instruktør og lærer har han tjenestegjort ved både KNM Tordenskjold og Sjøkrigsskolen, innenfor fagfeltene samband, taktikk, maritime operasjoner og Sjømakt. Øverland har vært hovedlærer ved Sjøkrigsskolen siden 2019.

F O R

S J Ø V E S E N

Elg, J. (2017). Wargaming in Military Education for Army Officers and Officer Cadets. PhD-avhandling. King’s College London. Gordon, A. (1996). The rules of the game. Jutland and British naval command. John Murray. Krabberød, Tommy. (2026). Bedre, ikke mer kontroll. Forsvarets Forum. Mouat, T. (2022). The use and misuse of wargaming. Scandinavian Journal of Military Studies, 5(1), s. 209–220. McHugh, F. J. (1966). U.S. Navy Fundamentals of War Gaming. US Naval War College. Rønnfeldt, C. (red) (2022). Scandinavian Journal of Military Studies, 2022 Vol 5/1, s. 192-333. https://sjms. nu/collections/military-exercises-and-wargaming. (Hentet 19. august 2026).

Referanser: Biggs, J., Tang, C., & Society for Research into Higher Education. (2007). Teaching for quality learning at university: what the student does (3. utg.). McGraw Hill/Society for Research into Higher Education and Open University Press.

UK Ministry of Defence. (2020). Wargaming Handbook. Development, Concepts and Doctrine Centre.

Dmytrenko, O. (2026). A critical examination of the use of modeling systems in military education process. Open Access Government, april 2026, s. 300–301. https://www.openaccessgovernment. org/article/critical-examination-use-modeling-systems-military-education-process/206741/ (Hentet: 08. juni 2026).

VI TRENGER DEG! Redaksjonen i Norsk Tidsskrift for Sjøvesen oppfordrer alle som tjenestegjør i og utenfor Sjøforsvaret, spesielt yngre spesialister og offiserer, til å levere stoff til oss. Send ditt bidrag til: bjornterjesen59@gmail.com

[No 5] 2026 – Side 34

Littoral Warfare Next-Generation

Norway is transforming its littoral combat capability with new vessels, unmanned systems, advanced sensors and integrated C2 - built for the demands of the High North. In the High North, speed alone is not enough. Range, endurance and sustainment are equally critical. For industry, the challenge goes beyond delivering a vessel - it is about providing an integrated, resilient and interoperable combat capability built for Norway’s demanding operating environment.

Designed for Norway’s archipelago and ready to be built in Norway. A proven, operational and missionagnostic platform for troop transport, advanced ISR and tomorrow’s capabilities. Adaptable by design and ready for Autonomous Ocean Core - backed by decades of experience delivering maritime systems to Norway.

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

OMT i Sjøforsvaret 10 år etter innføringen – noen betraktninger rundt kompetanse og identitet Av flotiljemester Andreas Furrebø Levsen

Oppstilling i anledning vitnemålsseremoni ved FHS Sjøkrigsskolen for marineingeniørstudentene (kull Jakob Strandheim) og Videregående befalskurs 1 (VBU 1) for spesialistbefal den 19. desember 2025. Artikkelforfatter står foran. Foto: Vanessa Andrea Vågstøl Hilland, FHS Sjøkrigsskolen. [No 5] 2026 – Side 36

N O R S K

T I D S S K R I F T

Innledning Fordelingen mellom helhet og teknikk i to ulike korps, har lange tradisjoner i vestlige forsvarsmakter. Tanken er god etter mitt skjønn, men dette er foreløpig ikke tilstrekkelig identitetsforankret i (Sjø) Forsvaret. Med dette som bakteppe, har dette innlegget til hensikt å skape engasjement for enhver med interesse for profesjon og utdanning i Sjøforsvaret. Det er publisert flere artikler og innlegg som analyserer OMT (ordning for militært tilsatte) både i Sjøforsvaret og i Forsvaret generelt. Forvaltningsperspektivet har vært en gjenganger. Identitetsperspektivet er etter mitt syn vektlagt i langt mindre grad – noen bidrag er imidlertid verdt å nevne. Major Stein Helge Kingsrød fremmer for eksempel konkrete problemområder innen utdanning, uavklarte roller og dels manglende dannelses nivå.1 Orlogskaptein Tor Ivar Strømmen har flagget en bekymring rundt hvorvidt det utdannes sjøoffiserer skodd for å beherske krigens kompleksitet på strategisk nivå.2 Dette innlegget vektlegger identitetsperspektiver i dagens personellordning gjennom et historisk tilbakeblikk. Historien gir ingen oppskrift, men bidrar til refleksjon. Utfordringer og perspektiver diskuteres med Sjøforsvaret som primær referanseramme i et forsøk på å fundere over hva offiseren og spesialistbefalet egentlig er. Det eksisterer sannsynligvis like mange synspunkter på OMT som det er fast ansatte i Forsvaret. Dette kan blant annet være uttrykk for manglende rolleavklaring, for liten forankring i organisasjonen eller rett og slett at personellet ikke kjenner seg igjen i ordningen. Dette er paradoksalt, når dagens personellstruktur primært skulle bidra til «harmonisering og fleksibilitet» og

F O R

S J Ø V E S E N

føre til en mer effektiv personellforvaltning.3 Målsettingen med militærordningen var å skape en mer fremtidsrettet personellordning som understøttet Forsvarets operative evne. Ordningen skulle sikre rekruttering, utvikling, utdanning og i større grad beholde både offiserer med breddekompetanse og spesialister med dybdekompetanse. Viktige tiltak i den sammenhengen var etableringen av to karrieresystemer etter NATO-standard med et spesialistkorps med egne karriereog utdanningsløp tilpasset behovet for fagkompetanse. Fordelingen av offiserer og spesialister er fastsatt med måltallene 3/7. Det har i nyere tid blitt uttalt at OMT påførte Sjøforsvaret en rekke problemer som tidligere ikke eksisterte.4 I dette ligger blant annet at Sjøforsvaret har andre behov sammenlignet med de andre forsvarsgrenene, noe Roald Gjelsten påpekte allerede i 2015.5 Kravene til formell utdanning, også på avdelingsnivå om bord, er forholdsvis høyt. Etableringen av en ny personellkategori har derfor vært krevende i Sjøforsvaret. For eksempel har fortløpende omdrøfting av offisers- og spesialistgrad vært nødvendig for å holde hjulene i gang. Samtidig har dette gjort identitetsbygging unødvendig krevende. Gradsdrøfting av OR- og OF-stillinger gjøres tilsynelatende av strengt behov fremfor prinsipielle beslutninger tilknyttet arbeidsoppgavenes forankring til søyle eller nivå.6 Dermed fremstår forskjellen mellom spesialistbefal og offiser som kunstig. Opplevelsen er at det egentlig ikke har noe å si, det er et forvaltnings- og lønnsspørsmål fremfor et spørsmål om evner og ansvar. Så hva innebærer det å være spesialist i Sjøforsvaret? Er spesialist i det hele tatt et dekkende begrep? Hva innebærer OMT for offiseren? Og, er dagens nivådannende utdanning tilpasset behovet?

[No 5] 2026 – Side 37

N O R S K

T I D S S K R I F T

Spesialisten – en underoffiser uten identitetsforankring I stortingsproposisjonen om militær ordningen fra 2015, fornorskes det engelske begrepet «non-comissioned officers» til «spesialistkorpset».7 En personellstruktur i tråd med resten av NATO var en vesentlig inngangsverdi. Proposisjonen unnlater å benytte begrepet «underoffiser», som etter sigende var noe annet enn vår tids nye spesialistkorps. Et underoffiserskorps skulle vi visstnok ikke ha. «Spesialist» et vanskelig begrep å anvende. I helsesektoren er spesialistbegrepet anvendt i relasjon til noe viderekomment. Her distingverer det mellom en ervervet spisskompetanse fremfor det allmennpraktiserende. Forskjellen fremstår som overførbar til dagens OR-korps som skal representere «detaljer» og «teknikk».8 Forskjellen er imidlertid at innen helsefagene innebærer spesialisering også senioritet. Både i kompetanse, ansvar, myndighet og som oftest i lønn. I den grad dette også forekommer i Forsvaret, er det sannsynligvis lokale forekomster fremfor norm. Det må samtidig sies at faglig spesialisering eller høy akademisk kompetanse ikke er en garantist for godt lederskap. På den måten kan en argumentere for spesialistbegrepets eksistensberettigelse i Forsvaret og skille mellom ledelsesoppgaver og faglig ekspertise. Når spesialistbefalet også er forventet å lede blir forskjellene derimot mindre åpenbare. Underoffiserene, har slik som offiserskorpset, lange tradisjoner i Europa.9 Under middelalderen dukket begrepet sersjant opp fra det opprinnelig latinske adjektivet «servient» som kan oversettes til å tjene. Den engelske betegnelse «petty officer» ble etterhvert ekvivalenten til sjøs. I Danmark-Norge på 1700-tallet var underoffiserene karakterisert

F O R

S J Ø V E S E N

som eldre mannskaper rekruttert fra soldatstanden.10 Dette var erfarne soldater som i kraft av sin innflytelse og sosiale tilhørighet fikk utvidete oppgaver for oppfølging, trening og disiplin. Underoffiserene sto de menige mannskapene nært og var naturlige bindeledd til avdelingens offiserer. Behovet for mellomledere, som ivaretok daglig drift og fulgte opp underlagt personell, var nødvendig også den gang. På 1800-tallet ble det opprettet egne underoffisersskoler som etterhvert ble obligatorisk for underoffiserskorpset her til lands.11 Det var altså snakk om en gradvis rendyrking og profesjonalisering av rollefordelingen mellom offiser og underoffiser. I de tyske konge- og hertugdømmer fikk de eldste underoffiserene betegnelsen «Die Mutter der Kompanie», kompaniets mor.12 Oppgaver som disiplin, drill, opplæring og medmenneskelig ivaretakelse bidro til dette kjælenavnet som fortsatt er i bruk. Grunntanken er stort sett den samme i dag. Spesialistbefalet og underoffiseren fremstår derfor som synonymer. Underoffiserbegrepet er nok på sin side lettere å definere fordi fag kompetanse, eller spesialisering, ikke kan isoleres til OR- eller OF-søylen. Hovedpoenget med to ulike korps i en militær organisasjon, er en tydelig oppgave- og ansvarsfordeling. Det var tradisjonelt sett ulike forventninger til de to kategoriene militært personell. Kompetanse, egenskaper og erfaring skulle si noe om hvor den enkelte egnet seg i hierarkiet. En kan bare til en viss grad overføre disse forholdene til Sjøforsvaret i dag. Når forskjellene i kompetanse, egenskaper og erfaring er vanskelig å tyde, mister ordningen sin betydning. Ikke bare i våre egne rekker, men også overfor våre nære allierte. Med erkjennelsen om at OR står for «Other

[No 5] 2026 – Side 38

N O R S K

T I D S S K R I F T

Ranks», har den norske militære gradsmodellen favnet dette bokstavelig, med en tolkning som kan betegnes som mer katolsk enn paven. Underoffiserskorpset favner dermed alle andre enn de 30 prosent militære ledere definert som offiserer. Denne kritikken må samtidig forklares. Avdelingsbefalsordningen var ikke nødvendigvis bedre. Den gang var den typiske fagmannen, gjerne med fagbrev eller teknisk fagskole som også hadde befalsskole i ryggsekken, forutbestemt til slutt å bli offiser på løytnants- og kapteinløytnantsnivå. I NATO-sammenheng var dette en liberal inngangsverdi til offiserskorpset. Prinsippet om å muliggjøre et karriereløp også for fagmannen, både som fagutøver og leder, er god og ikke minst i takt med NATO forøvrig. Problemet oppstår når «OR», uavhengig av teknisk og akademisk kompetanse og erfaring, ses under ett.

F O R

S J Ø V E S E N

Det er de siste årene viet mye tid til å definere den norske underoffiseren. Forsøkene ser ut til å ha resultert i en pseudodefinisjon i retning av befal uten de «riktige» studiepoengene fra Forsvarets Høgskole. Kingsrød drar en lignende sammenligning med begrepet «kvasioffiserer» som etter hans syn er befal som mottar en slanket og oppstykket versjon av offisersutdanningen fremfor fag- og funksjonsrettet spesialisert opplæring.13 Dette er ikke til forkleinelse for underoffiserene, snarere en refleksjon rundt hvorvidt den nivådannende utdanningen tilbyr det Sjø forsvaret har bruk for. Dette kommer jeg tilbake til. En annen utfordring er opplevd tilhørighet. Slagordet «vi spesialister», fremstår som et iherdig, men anstrengt forsøk på å samle en svært blandet personellkategori.

Skipselektriker om bord i KNM Uredd etter en torpedoøvelse i Lyngfjorden utenfor Tromsø i september 2021. Foto: Magnus J. Horne, Sjøforsvaret. [No 5] 2026 – Side 39

N O R S K

T I D S S K R I F T

Underoffiserskorpset i Sjøforsvaret er først og fremst usedvanlig heterogent. Ikke bare militærfaglig mangfoldig, men også i utdanningsnivå, erfaring og ansvarsområder. En identitetsforankring fordrer en så unisont som mulig forståelse av vårt virke, oppgaver, roller og ansvar. Legger en til grunn at utdanningsnivå, erfaring og ansvarsområder er svært forskjellig, står vi tilnærmet kun igjen i det åpenbart visuelle. Personellkategorien er i seg selv eneste common ground. Én hjørnestein fremstår imidlertid avgjørende; underoffiserskorpset må ikke være stedet du havner fordi du mangler noe, snarere der du velger å være fordi du har det som trengs. På samme måte må offiserskorpset, også før stabsskolenivå, være søylen en velger å gå til på bakgrunn av kompetanse, erfaring og evner – ikke kun et studievalg en gjør som ung voksen. I streben etter å definere hva OR-korpset er og bør være, har en vel så viktig diskusjon stort sett uteblitt fra debatten. Dersom underoffiseren er høyt utdannet, har lederutdanning- og erfaring og virksomhetsforståelse, hva innebærer det for offiserens faglige påkledning og utdanning? Hva så med offiseren? Historisk sett var offiseren valgt fra adelsstanden og embete var forbeholdt borgere med familiegitte privilegier. En rekke hær- og flåtestyrker kom etterhvert til erkjennelsen at offiserbegavelse ikke var et medfødt privilegium, men måtte dannes. Tidlig på 1700-tallet utviklet det seg en systematisk offisersutdannelse i Danmark-Norge med hovedvekt på reglementer, reguleringer og teoretiske rammeverk som tok offisersstanden ut fra rent praktiske sysler.14 Rasjonale for den prøyssiske krigsskolen, som ble til etter dårlig krigslykke under Napoleonskrigene,

F O R

S J Ø V E S E N

var å etablere et felles begrepsapparat og å akademisere krigsstudiet for offiserskorpset.15 Militærhistoriske analyser av fortiden skulle klargjøre offiseren til kommende konflikter. Krigsakademiet skulle løfte offiserens forståelseshorisont til å beskue enheter og avdelinger, ikke isolert, men i ett større perspektiv og på den måten etablere en felles operasjonsplattform.16 Det nye synet på offiseren var dermed den militære akademisk-dannede embetsmannen med kjennskap til militærhistorie- og teori så vel som teknologi og operasjonskunst. Offiseren behersket samtidig soldatyrket og detaljkunnskap der det var nødvendig. Nærhet til faget viste seg også relevant for offiseren frem til vår tid. Den tilpassede norske sjøkrigsskolen som ble gjennomført i Storbritannia under den andre verdenskrig, hadde som i dag vesentlige elementer av spesialisering.17 Det var rett og slett nødvendig for å drifte maskineri, lede ildgivningen og navigere skuten. Krigen skulle vinnes! Utdanningsnivået blant Sjøforsvarets personell er i all hovedsak høyt. Det er ikke nødvendigvis slik at offiseren har bachelor- og masterutdanning og spesialisten ikke har det. Snarere tvert imot er det en rekke i OR-søylen som kan skimte med høyre utdanning minst på samme nivå som offiserene. For befalet som innehar lederutdanning, ledererfaring, virksomhetsforståelse og høyere utdanning fremstår differansen til en offiser som liten. Forskjellen er trolig såpass liten at det er kunstig å kategorisere disse i forskjellige søyler. De til enhver tid pålagte oppgaver vil trolig være det eneste som skiller de to, men ikke alltid. Navigasjonskompetanse, en vesentlig fagpilar i Sjøforsvaret, er for eksempel ikke avgrenset til én søyle. Rollen som vaktsjef, er ikke eksklusivt

[No 5] 2026 – Side 40

N O R S K

T I D S S K R I F T

forbeholdt offiseren. Navigatørrollen var for eksempel frikoblet fra offisersrekkene i den dansk-norske flåte til utpå 1600-tallet.18 Men, også i andre militærfaglige sammenhenger bekler underoffiseren roller som vakthavende. Inntrykket er at argumentet svært ofte dreier i retning av «vi bruker de som egner seg» - noe som naturligvis er bra. Når en erkjenner at begrepet vaktsjef på engelsk oversettes til «duty officer» eller på tysk til «Offizier vom Dienst», antydes en mismatch med våre allierte. Den mangfoldige norske OMT-modellen er trolig vanskelig å forstå for våre allierte som har hundreårige tradisjoner med sine underoffiserskorps. For de britiske petty officers og tyske Unteroffiziere, vil høyere utdanning utover forsvarsintern fag- og funksjonsopplæring trolig oppleves som overflødig i underoffiserskorpset. Tilsvarende vil britiske og tyske offiserer bli vel så overrasket over å møte norske underoffiserer med like høy eller høyere utdanning enn seg selv. Med dette følger sannsynligvis noen utfordringer som det relativt egalitære norske Sjøforsvaret ikke ønsker å stilles ovenfor. Dette innebærer ikke at underoffiseren skal ekskluderes fra roller han og hun behersker. Skillelinjen mellom hva du gjør fremfor hva du er, er derimot diffus. Identitetstilhørigheten blir desto vanskeligere å etablere. En åpenbar forskjell er imidlertid kommandoforholdet. Det fremstår å være bredere enighet omkring at den som fører kommando, er offiser. Det er derimot kun en relativt liten andel av offiserer i Sjøforsvaret som faktisk fører kommando. Forskjellen mellom offiseren som ikke fører kommando og underoffiseren blir i realiteten et spørsmål om tilsetningsforhold fremfor egenskaper, ferdigheter og identitetsforankring.

F O R

S J Ø V E S E N

Utdanning I diskusjonen omkring likheter og f orskjeller mellom offisers- og underoffisersøylen i Sjøforsvaret, må en også snakke om utdanning. Er utdanningen hensiktsmessig for de to søylene? Diskusjonen er ikke ny. I årene etter avslutningen av den andre verdenskrig, var nettopp dette stridstema.19 Admiral Skule Storheill, sjef for Sjøforsvaret i perioden 1951–1954, argumenterte for en sjøkrigsskoleutdanning på nivå med andre krigsskoler og høyskoler i landet. Storheill slo dermed et slag for det teoretiske rammeverket med erkjennelsen om at erfaringen kommer senere. Admiralen fikk lite gehør den gang. Revisjonene av befalsordningen i 1984 og 1986 innførte KS1- og KS2-ordningen på Sjøkrigsskolen.20 Kort fortalt ga KS1 en grunnleggende fagmilitær- og bransjerettet utdanning tilstrekkelig for videre tjeneste i Marinen. KS2 skulle gi en bransjeuavhengig utdanning med vekt på militærteori, sjømakt, internasjonal politikk, ledelse og logistikk. Utfordringen med dagens sjøkrigsskoleordning er slik jeg ser det, at den militærfaglige dannelsen til stadighet må vike for den forutsatte bransjespesialiseringen. Strømmen poengterer det samme og viser til de omfattende lovpålagte kravene som følger ingeniørfag og maritim utdanning.21 Resultatet er en utvanning av det militærfaglige og de tradisjonelle akademiske syslene. Derav også Strømmens betegnelse av en marine uten offiserer. Utdanningshverdagen på Sjøkrigsskolen har likhetstrekk med eksisterende fagskoleløp som legger opp til en undervisningstung

[No 5] 2026 – Side 41

N O R S K

T I D S S K R I F T

skoledag med fokus på ferdighetstrening. På mange måter er dette veldig bra. For eksempel er navigasjonsutdanningen på Sjøkrigsskolen, med støtte fra navigasjonskompetansesenteret, trolig i verdensklasse. Opplæringen gir et svært godt utgangspunkt for videre utvikling som navigatør. Men, Sjøkrigsskolen er også en høyskole. Det innebærer en akademisk ramme. Akademiske ferdigheter må trenes og reflekteres over tid som en gjennomgående rød tråd fra opptak til uteksaminering. Akademisk dyd og forståelse oppstår ikke plutselig når en bacheloroppgave er levert. Sjøkrigsskolen har i dag, som følge av tung vektlegging av bransjefag og ferdighetstrening, simpelthen ikke tid i utdanningen til en slik akademisk eller militærteoretisk påkledning. Kanskje dagens nyutdannede sjøkrigsskoleoffiserer er mer spesialiserte enn vi ønsker å innrømme? Identitet må skapes og vedlikeholdes i begge søyler og representere en reell rolleavklaring myntet på kompetanse. Utdanningen som gis offiserene og underoffiserene må speile hensikten og behovet. Dette leder avslutningsvis til noen konkrete anbefalinger: • Utdanningen på Sjøkrigsskolen bør skille mellom fag- og funksjonsrettet kompetanse på den ene siden og sjømilitær teori, sjømakt og operasjonskunst på den andre med gjeninnføring av KS1 og KS2. Hensikten er ikke å skape et skille, snarere å dyrke de ulike veienes egenart. • KS1 gir faglig forankring på bachelornivå innen navigasjon, maskin, våpen, elektro og logistikk. Utdanningen er fagtungt innrettet og bygger videre på allerede bestått befalskurs. Studentene uteksamineres som underoffiser innenfor gradssjiktet OR5/OR5+.

F O R

S J Ø V E S E N

• KS2 gir kandidaten praktisk og teoretisk offisersdannelse innen sjømilitært lederskap, sjømakt og operasjoner. Kadettene uteksamineres som OF1/ OF1+. Overgangen til KS2 må slik som kvalifikasjonskursene, være inngangen til offisersøylen uavhengig av om fagkompetansen er ervervet på KS1 eller ved ekstern institusjon. • Underoffiserskorpset må dannes og formes på egne premisser, ikke som en avart av offisersøylen. • Normalavansement i OR-søylen fjernes. Opprykk, også på beordringssystemet, må bero seg på selvstendige veivalg og et ønske om egenutvikling på videregående befalsutdanning nivå 1 og 2. • VBU 1 og 2 må svare til Sjøforsvarets grenspesifikke behov og Forsvarets forventning til den moderne underoffiseren. Utdanningen bør ved siden av perspektiver på profesjon, sjømakt og maritime operasjoner i en akademisk ramme, vektlegge nærhet til mennesket som individ og soldat.

Flotiljemester Andreas Furrebøe Levsen har blant annet bakgrunn som navigatør fra 1. Korvettskvadron og tjeneste fra Sjøforsvars staben. Levsen har i dag stilling som kullsjef for videregående befalsutdanning nivå 1 & 2 og offiserkonverteringsstudiet på FHS/ Sjøkrigsskolen. Han er utdannet historiker og arbeider for tiden med en Phd i historie ved Universitetet i Bergen.

[No 5] 2026 – Side 42

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Referanser:

Kilder:

1. Kingsrød, 2026

Ersland, G. A. Holm, T. H (2000) Krigsmakt og kongemakt. Bind 1, norsk forsvarshistorie. Eide forlag.

2. Strømmen, 2020. 3. Prop. 111 LS (2014-2015) militærordningen, 6. 4. Olsen, 2026 5. Gjelsten, 2015. 6. Olsen, 2026. 7. Prop. 111 LS (2014-2015) militærordningen, 25. 8. Forsvarets spesialistpolicy, 6f. 9. Williams, 2026. 10. Ersland, Holm, 2000, 259. 11. Ibid, 259. 12. Williams, 2026. 13. Kingsrød, 2026. 14. Ersland, Holm, 2000, 251.

Forsvaret (2026) Forsvarets spesialistpolicy. Forsvarets ryggrad. Forsvarsdepartementet (2015) Prop. 111 LS (2014– 2015) Ordningen for militært tilsatte og endringer i forsvarspersonelloven m.m (militærordningen). Gjelsten, R (2015) Styrk forsvarsevnen - ta Marinen i bruk! Personellutfordringer, beredskap og stridsevne i Sjøforsvaret. Institutt for Forsvarsstudier. Haaland, T. L. Hobson, R. Bjerga, K. I (2002) Den militære profesjonen, staten og samfunnet. Cappelen Damm Akademisk. Kingsrød, S. H (2026) Vi må gjøre noe med Forsvarets personellsystem. Som del av: Norsk Militært Tidsskrift. Oslo Militære Samfunn.

16. Paret, 2009, 93.

Marinemuseet (2017) 200 år med krops og utdanning. Et hefte fra marinemuseet til 200-årsjubileet for SKSK og SMK.

17. Marinemuseet 2017, s. 12. Se også: Terjesen & Gjelsten, 2017, 123f.

Olsen, Ø. F (2026) OMT i Sjøforsvaret – et unødvendig klasseskille. BFO.

18. Terjesen & Gjelsten, 2017, 21f.

Paret, P (2009) The Cognitive Challenge of War. Prussia 1806. Princeton University Press.

15. Haaland, Hobson, Bjerga, 2002, 100.

19. Marinemuseet 2017, s. 15. 20. Marinemuseet 2017, s. 18f. 21. Strømmen, 2000.

Strømmen, T. I (2020) Ei marine utan offiserar. Som del av: Norsk Tidsskrift for Sjøvesen. Sjømilitære samfunn. Terjesen, B. Gjelsten, R (2017) Sjømilitær kompetanse og lederutvikling i 200 år. Sjøkrigsskolen 1817–2017. Bodoni forlag. Williams, R. F (2026) A Brief History of the Noncommissioned Officer and Professional Development. Army University Press.

[No 5] 2026 – Side 43

INVITASJON

Stiftelsesmiddag i Horten 4. desember 2026

SMS avholder tradisjonell Stiftelsesmiddag i lokalene i Horten (Øvre vei 1) fredag 4 desember 2026. Vi starter med enkel lunsj og fagseminar i det nye hotell/konferanse bygget. Program og tidsplan kommer senere. Deretter er det kirkeparade kl. 18:00 med avmarsj fra Samfundsbygningen kl. 17.45. Aperitiff kl. 18:30 med påfølgende tre retters middag i Kongesalen. Antrekk: Mess 2 / Smoking Priser (inkludert gebyr): Fagseminar med enkel lunsj: kr 500,Festmiddag medlem SMS: kr 1.750,Festmiddag gjest: kr 1.950,-

Påmelding på nettsiden til SMS:

sms1835.no

Energy Transition Outlook 2026

MARITIME FORECAST TO 2050 A deep dive into shipping’s decarbonization journey

Ingen kan spå fremtiden. Men de beste beslutningene tar høyde for den. Maritime Forecast 2026 gir innsikt i utviklingen som vil forme maritim næring frem mot 2050.

Last ned rapporten

Har du betalt kontingenten? SMS har sendt ut krav om årlig kontingent (til de som ikke trekkes over FP). Fakturaen kommer til din oppgitte e-postadresse. Om du ikke har sett fakturaen, sjekk «Søppelpost». Generalsekretær

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Standardiserte fartøy – er dette lurt? Av kommandørkaptein (p) Oddgeir Nordbotten

Designutkast av fartøysklassen i fire ulike varianter – utviklet av SALT & KDA i forbindelse med designkonkurransen. Kilde: Sjøforsvarsstaben. [No 5] 2026 – Side 45

N O R S K

T I D S S K R I F T

I NTfS nr. 3 2026 (s. 6–15) var det en presentasjon av de nye standardiserte fartøyene ved KK Torbjørn Grimeland fra Sjøforsvarsstaben. Det er flott at det blir offentliggjort presentasjoner av tankene og planene rundt denne nye fartøysklassen/-klassene. At den eksisterende strukturen, både indre kystvakt, korvetter, mineryddere/-sveipere eller logistikkfartøy (som i utgangspunktet hadde lite med Sjøforsvaret å gjøre) er både mangslungen og vanskelig å håndtere med hensyn til reservedeler, vedlikehold og understøttelse ellers, fremstår som troverdig. Men på et annet plan, med de ulike oppgavene disse fartøyene er ment å ivareta og at de er til dels bygget i ulike tidsepoker, er det også naturlig at det er slik. At klassene er bygget for å ivareta en spesifikk trussel, som at Alta- og Oksøy-klassen eksempelvis er bygget for å bekjempe en minetrussel, er selvsagt også en del av bakgrunnen til at det er slik. Sjøforsvaret synes å velge standardisering som et kriterium for å få på plass en ny struktur, som skal inngå i Sjøforsvaret i en «systemav-systemer» tilnærming hvor ubemannede og modulære systemer skal utgjøre en sentral plass. At det er mulig og ønskelig å redusere antall versjoner av ulike systemer man må understøtte er forståelig. Det er ulike leverandører til ulike systemløsninger for de ulike eksisterende klassene. Sånn sett er ideen om standardiserte fartøy en mulighet til å redusere antall varianter av nødvendige fartøys-systemer og derved en mulighet til å redusere kompleksitet i logistikk og vedlikehold og muligens redusere kostnader. Men, det er også mulig å standardisere på mindre områder, velge en sambandsløsning, maskineri, navigasjonsløsning, kommando- og

F O R

S J Ø V E S E N

kontroll-system, og en rekke andre komponenter, eller logistikk og trenings-løsninger. I den omtalte presentasjonen hevdes det at man vil få et så stort volum at tradisjonelle plattformkrav knyttet til fart og signatur fremstår lite aktuelle («De strategiske gevinstene for Norge med et stort volum vil derfor langt overgå de taktiske ulempene med eksempelvis et fartøy som går litt saktere eller ikke er spesialbygget for å redusere signatur»). Valget, ifølge Sjøforsvarsstaben, er altså et skrog med fart, signatur, stabilitet og godt forberedt for brannbekjempelse som definisjon av hva som skal utgjøre «standard». Og denne standarden skal utvikles ut ifra hva norske leverandører foreslår («Ambisjonen er å få støtte fra industrien til å identifisere de viktigste områdene for standardisering og kombinere dette med egne erfaringer fra dagens plattformer»). Fartøyene skal bygges basert på en «sivil» standard ut ifra prinsippet «så sivil som mulig, så militær som nødvendig» i henhold til prinsippskissen ( NTfS nr. 3 2026, s. 8). Videre skal den sivile løsningen tilføres «militære modifikasjoner for overlevelse (økt evne til brannbekjempelse + stabilitet) og egenbeskyttelse». Med denne løsningen vil man være godt rustet til å møte de forventede truslene i innledningen av en konflikt, hevdes det videre. Min innvending mot denne tilnærmingen er at den ikke tar på alvor hva som utgjør overlevelsesevne til en kombattant plattform. Overlevelsesevne kan illustreres gjennom tre pilarer. Den første pilaren er selvforsvar, det vil si evnen til å bekjempe trusler, gjerne med våpenmakt eller ikke kinetiske virkemidler som ulike narremidler. Den andre pilaren er evnen til å unngå å bli truffet av en

[No 5] 2026 – Side 46

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Figur 1: Fartøyskonseptet for standardiserte fartøy – tilpasningsevne til hele konfliktspekteret.

motstanders våpen. Her er muligheten til å unngå deteksjon av en motstanders sensorer og våpen viktige egenskaper, eller benytte fart for å komme seg vekk fra et forventet virkeområde for et våpen. Den tredje pilaren angår skadereduksjon, det vil si motvirke virkningen av våpen en blir utsatt for. Tiltak i denne pilaren er eksempelvis panser, redundans i nødvendige systemer som fremdrift, og evne til å redusere virkning av skaden og bekjempe den, eksempelvis brannposter og robust vanntett inndeling og pumper for å bevare stabilitet. Her er det på tide å gjøre en sammenligning med andre kombattante systemer hvor F35 er et eksempel på et slikt system. Dette flyet er tuftet på en usynlighetsfilosofi, gjerne kalt «stealth». Men selv om flyet er bygget på denne filosofien og har ekstrem lavsignatur er det meg bekjent ikke saldert

på hverken selvforsvarssystemer, både aktive og passive, eller evne til å bekjempe brann eller bevare flydyktighet ved skade (innenfor oppnåelige rammer). De samme pilarene gjelder for de fleste enheter som kan komme i kampsituasjoner. I anskaffelsen av nye fregatter og ubåter satses det på kvalitet i forhold til overlevelse, og disse anskaffelsesprogrammene har derfor signaturkrav, fartskrav i tillegg til krav om aktive og passive selvforsvarsløsninger og skadebekjempelse. Slike krav kommer som en analyse av operasjonsmiljøet, oppdragene til fartøyene og hvilke trusler kan fartøyene utsettes for, og hvordan kan de håndteres. Slike analyser synes på en måte gjennomført for standardfartøyene siden de skal sikres overlevelsesevne gjennom flere brannposter, ytterligere vanntett inndeling (mindre avstand mellom vanntette skott) og

[No 5] 2026 – Side 47

N O R S K

T I D S S K R I F T

de nevnte «selvforsvarssystemer». Hvorvidt disse selforsvarssystemene er robuste nok til å håndtere alle relevante trusler vites ikke, og er heller ikke mulig å vurdere siden «selvforsvarssystemer» ikke spesifiseres eller presenteres. Antagelsen er at man har kommet til at de ikke gir 100 prosent pålitelighet siden nevnte brannposter og stabilitet må økes og forsterkes. Man antar med andre ord at skadesituasjoner kan oppstå. Det er mulig å sammenligne standard-fartøy med Shetlandsbussen, som baserte sine operasjoner på skøyter som ble brukt av flyktninger til å komme til Shetland. Agenter, våpen, ammunisjon, sambandsmidler og annet, ble satt inn i Norge fra Shetland og agenter og flyktninger trukket ut. Skøytene ble utrustet med sambandsmidler og lette selvforsvarsvåpen og brukt i operasjoner på norskekysten, bak fiendens linjer, og deres sivile utforming (og opprinnelse) ble brukt som beskyttelse og forkledning mot okkupasjonsmakten. Som vi vet, ble dette konseptet forlatt grunnet store tap og avdelingen fikk høsten 1943 tre ubåtjagere. Disse ubåtjagerne hadde lavt fribord og lav visuell profil, var robuste nok til å håndtere overfarten, men samtidig små og manøvrerbare nok til å kunne operere overalt på norskekysten. Og de hadde fart nok til å få gjennomført oppdragene i den mørke del av døgnet og til å kunne unnvike de fleste vaktbåter de måtte «snuble» over, og våpen til å kunne kjempe seg ut skulle det bli nødvendig. Men samtidig opprettholdt de konseptet om å opptre skjult for at de sabotører og agenter de transporterte skulle ha mulighet til å gjennomføre oppdraget uten å ha okkupasjonsmakten i hælene fra begynnelsen. Det var fart og utnyttelse av mørke som muliggjorde de operasjonene som tidligere var gjennomført i forkledning

F O R

S J Ø V E S E N

som vanlig skipstrafikk. Og i motsetning til skøytene gjennomførte ubåtjagerne alle operasjonene uten tap av liv eller fartøy. Ubåtjagerne var med andre ord så militære som nødvendig og behovet for å være så sivil som mulig var det vel ingen som savnet. Å presentere Shetlandsbussen på denne måten er gjort fordi standardfartøyene vil ha omtrent samme oppgave. Der Shetlandsbussen fraktet og hentet sabotører, agenter og flyktninger i det okkuperte Norge, skal standardfartøyene være moderfartøy og frakte og hente ulike droner og ubemannede systemer – slik konseptet presenteres i NTfS. For der Shetlandsbussen overlot agenter og sabotører til seg selv, og «London» overtok å være kontaktledd for sabotører og agenter, er det mer diffust hvilken rolle standardfartøy vil ha i selve operasjonene utover transport. Hvor skal «London» være for disse ulike dronene, ubemannede og modulære systemene? Det sies det ingen ting om direkte (utenom at fjernoperering fra land nevnes), selv om det sies slik i presentasjonen; «forsterket med ulike ubemannede plattformer i luften, overflaten og under vann, gir økt fleksibilitet og åpner for en endring av hvordan oppgaver og oppdragsløsning gjøres i Sjøforsvaret». Om dette innebærer at selve standardfartøyene skal være involvert i styringen av de ulike delsystem så er det en styrke for konseptet. Det er i alle fall en mulighet som øker fleksibilitet dersom kontroll av disse systemene kan allokeres til flere aktører. Begrunnelsen for det er som følger: De ulike ubemannede systemene, enten de er sensorer eller effektorer, må styres eller overvåkes eller avtappes for informasjon. Det fordrer tilgang til kommunikasjon. Om man baserer seg på satellitt eller bruk av det elektromagnetiske spektrum så pådrar man

[No 5] 2026 – Side 48

N O R S K

T I D S S K R I F T

seg sårbarheter, satellittskygge eller bortfall av satellittilgang og jamming, slik dronekrigen i Ukraina tvang frem fiberoptisk kontrollerte droner. En fremskutt plattform kan ha andre muligheter til å kontrollere og få informasjon fra droner og andre ubemannede systemer som optiske sambandsløsninger og direktive antenner, og supplere for defekter/tap eller tilføre flere delsystemer mer effektivt fra en relativt fremskutt posisjon. Dette «systemet» krever en plattform som har gode muligheter til å ta vare på seg selv. Det er prisverdig at Sjøforsvaret ser på ubemannede systemer i oppdragsløsningen. Men målet om å gå bort fra en plattformsentrert tilnærming til en ubemannet og modulær tilnærming på den måten som presenteres synes å være prematur, og inneha betydelige risikoelementer. Det er ikke mulig å påstå at standardfartøyene ikke trenger fart eller lave signaturkrav før man har vurdert hvilken

F O R

S J Ø V E S E N

rolle fartøyene skal inneha, og hvordan «systemet skal fungere», noe artikkelen i NTfS ikke gir svar på. Men holdningen til at man ikke trenger hverken fart eller spesielle signaturkrav i disse fartøyene er veldig langt fremme i presentasjonen, og det er visst volumbetraktninger som underbygger denne tilnærmingslogikken.

Kommandørkaptein (P) Oddgeir Nordbotten ble uteksaminert fra Sjøkrigsskolen i 1986. Han har tjenestegjort på MTB og fregatt, og var skvadronssjef MTB. Han har videreutdannelse fra Royal Military College of Science (Master of Science i Design of Information Systems) og har mastergrad i militære studier fra Forsvarets Høgskole. Han har blant annet tjenestegjort i SFK med materiellanskaffelser, og de siste 5 årene av sin tjenestetid var han Senior stabsoffiser i Sjøforsvarsstaben Planavdeling og N10. Han sluttet i 2020.

Ubåtjagerne Hitra og Vigra i Scalloway 14. mai 1945 før triumfseilasen til Bergen. Foto: Norsk Maritimt Museum/ Jan Herman Linge. [No 5] 2026 – Side 49

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Æresmedlemmer og hedersgjest på sjømaktseminaret 24.–25. september 2026

Hedersgjest: Orlogskaptein Øyvind Lavoll var seminarets hedersgjest. Alle foto: Bjørn Terjesen.

Æresmedlemmer: Fra venstre KL Erik Brauner, KADM Kjell Birger Olsen og KADM Trond Grytting. [No 5] 2026 – Side 50

Æresmedlemmer: Fra venstre FKOM Jacob Børresen og KADM Egil Eikanger.

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Ubåttjenesten i en brytningstid Fra Ula-klassen til 212CD i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet Av Kommandørkaptein Espen Engebretsen, NK Ubåttjenesten

KNM Uthaug i ULA-klassen og allierte maritime styrker seiler i formasjon i Andfjorden øst for Andøya i forbindelse med vinterøvelsen Joint Viking i mars 2025. Foto: Thomas Haraldsen, Forsvaret. [No 5] 2026 – Side 51

N O R S K

T I D S S K R I F T

Europa står overfor den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden den kalde krigen. Russlands pågående angrepskrig mot Ukraina og økt global uro skaper store utfordringer for hele den vestlige verden. På tross av politisk usikkerhet står NATO og de europeiske landene samlet, og Norge opprettholder et nært og godt samarbeid med sine viktigste strategiske maritime partnere. Samtidig som Europa styrker sine forsvar, investerer Norge mer i eget forsvar enn på flere tiår. Midt oppe i dette står den etter hvert aldrende Ula-klassen fremdeles frem som en spydspiss i Sjøforsvaret. Etter over 35 år i tjeneste løser Ula-klassen fortsatt krevende oppdrag, og utgjør en formidabel strategisk ressurs og kapasitet for både Norge og NATO. Veien til Ula-klassen I 1982 inngikk Norge kontrakt med Thyssen Nordseewerke (TNSW) i Emden om bygging av seks ubåter. Fartøyene ble utviklet som et tysk-norsk samarbeidsprosjekt, der designkompetansen kom fra det tyske ubåtmiljøet rundt IKL1 og HDW2, mens Kongsberg utviklet kampsystemet. Som en kuriositet kan det nevnes at flere av skrogseksjonene faktisk ble bygget i Norge og sendt til Emden for sammenstilling. Det norske ubåtmiljøet – bestående av få men særdeles kompetente ubåtskipsingeniører og erfarne offiserer – hadde med sin tekniske kompetanse, operative erfaring og faglige tyngde en sentral innflytelse på kravene til det som skulle bli en ubåt spesielt tilpasset norske forhold. En relativt liten konvensjonell ubåt som skulle erstatte Kobben klassen, operere skjult dypt inn norske fjorder samtidig som den skulle ha økt utholdenhet og kunne operere i nordområdene. Allerede i 1987 ble kjølen strukket

F O R

S J Ø V E S E N

på KNM Ula, og alle seks ubåtene ble levert i perioden 1989–1992. Da kontrakten ble undertegnet i 1982, var den kalde krigen på sitt mest intense. Ulaklassen ble utviklet for å møte trusselbildet i Nord-Atlanteren og Barentshavet, med Sovjetunionens nordflåte som den dimensjonerende faktoren. Over 40 år etter prosjektstart – og mer enn 30 år i kontinuerlig tjeneste – patruljerer de fortsatt i et sikkerhetspolitisk landskap som på mange måter minner om det de opprinnelig ble konstruert for. Ula-klassen har på mange måter vært en stor suksess og det at Norge selv har eid designet har gjort at vi har hatt tilstrekkelig dokumentasjon, tegningsgrunnlag og kompetanse til å utføre endringer og forbedringer underveis i livs løpet. Ula-klassen har vært anerkjent som en av verdens mest stillegående konvensjonelle ubåter. Fra den kalde krigen til global krig mot terror På 1990-tallet ble Ula-klassen primært benyttet til overvåking, overflatekrigføring (ASuW) og anti-ubåtkrigføring (ASW). Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001 ble Ula-klassen imidlertid involvert i NATOoperasjonen Active Endeavour i Middelhavet. Flere norske ubåter deltok i disse maritime antiterror- og overvåkningsoperasjonene i perioden 2000–2010. Ula klassen var ikke utstyrt med klimaanlegg, noe som gjorde det svært krevende å være om bord med høye temperaturer og luftfuktighet. Svært høy luftfuktighet er over tid utfordrende både for personell og elektronikk. I 2004 ble det imidlertid installert klima og aircondition som gjorde det mer behagelig om bord. I de senere år har oppdragsprofilen dreid mer mot etterretningsinnhenting, avskrekking,

[No 5] 2026 – Side 52

N O R S K

T I D S S K R I F T

støtte til spesialoperasjoner samt strategisk tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i våre egne nærområder. Ula-klassen fyller i dag en langt mer sammensatt rolle enn det man så for seg i begynnelsen. I årenes løp har fartøyene blitt kontinuerlig oppdatert og vedlikeholdt og de utgjør fremdeles en høyst kapabel strategisk ressurs. Det strandede nordiske samarbeidet Etter den kalde krigen innså Sverige, Norge og Danmark at de alle ville ha behov for å erstatte sine eksisterende ubåter i perioden 2010–2020. I stedet for at hvert land skulle utvikle hver sin ubåt, undersøkte man mulighetene for å etablere et felles nordisk ubåtprogram. I 1997 ble Viking-prosjektet

F O R

S J Ø V E S E N

formelt etablert, og to år senere ble industrikonsortiet Viking Submarine Corporation stiftet, med blant annet Kockums, Kongsberg og Odense Steel Shipyard på laget. Målet var å utvikle en moderne, konvensjonell ubåt utstyrt med Stirling-AIP3. Danmark og Sverige opererte stort sett i Østersjøen, mens Norge opererte i dypere og mer ugjestmilde farvann i Nord-Atlanteren og Barentshavet. Det var derfor ulike operasjonelle behov og stadige diskusjoner om ulike tekniske løsninger for å ivareta dette. Det ble diskutert to ulike versjoner av Vikingklassen hvor Norge kunne få en versjon med noe lengre rekkevidde.

Et britisk Merlin helikopter og et dansk Seahawk helikopter samtrener med den norske ubåten KNM Utstein under øvelsen Arctic Dolphin i februar 2025. Foto: Mathias Christensen, Royal Danish Navy. [No 5] 2026 – Side 53

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

Type 212 CD. Illustrasjon: TKMS. [No 5] 2026 – Side 54

S J Ø V E S E N

N O R S K

T I D S S K R I F T

Norge hadde i første omgang planer om å anskaffe 4 Viking-klasse ubåter som erstatning for de siste 4 kobben-klasse ubåtene som skulle fases ut. Dette for å opprettholde 10 ubåter i strukturen. Deretter var det planer om en ytterligere anskaffelse når Ula klassen senere skulle fases ut nærmere 2020. Det ble derimot fattet en politisk beslutning om å redusere antallet ubåter i strukturen til 6, noe som medførte at grunnlaget for prosjektet falt bort. Norge valgte derfor å trekke seg ut av prosjektet i 2002, men fortsette som observatørnasjon for mulig inntreden på et senere tidspunkt ifm. erstatning av Ulaklassen. Stadig reduserte forsvarsbudsjetter gjorde det trolig enklere å skyve behovet for en erstatning av Ula-klassen foran seg. I 2004 besluttet Danmark å legge ned ubåtvåpenet som et resultat av det danske forsvarsforliket 2005-2009. Dette var et resultat av strategiske prioriteringer og et ønske om å prioritere hva NATO trengte og hvilke kapasiteter som var viktigst for internasjonale operasjoner. Som et resultat av nedleggingen av det danske ubåtvåpenet og at Norge allerede var ute, ble derfor Viking-prosjektet skrinlagt. Likevel la arbeidet et viktig grunnlag for det svenske A26-designet (Blekinge-klassen) som bygges i dag. Veien mot tysk-norsk partnerskap og 212CD Etter at Viking-prosjektet havarerte, tok det noen år før det ble gjort nye formelle fremstøt for en fremtidig norsk ubåtkapasitet. I perioden 2007–2012 pågikk det ulike konseptstudier og analyser. Et av alternativene som ble vurdert, var faktisk å avvikle den norske ubåtkapasiteten uten å erstatte Ula-klassen. En omfattende levetidsforlengelse, der man i praksis kun gjenbrukte skroget, var også oppe til vurdering.

F O R

S J Ø V E S E N

I 2012 ble det imidlertid sendt ut en offisiell forespørsel til internasjonale ubåtprodusenter. Det tok likevel fem år før Norge i 2017 valgte Tyskland og verftet ThyssenKrupp Marine Systems (TKMS) som strategisk partner. Beslutningen innebar at Norge og Tyskland i fellesskap skulle utvikle en ny og større variant basert på den eksisterende 212A-klassen. Byggekontrakten ble signert i 2021, og omfattet opprinnelig fire ubåter til Norge og to til Tyskland. I 2025 ble dette økt til seks ubåter for begge nasjoner. I tillegg har Canada nylig valgt TKMS som sin foretrukne leverandør for sitt prosjekt, som kan omfatte inntil 12 nye ubåter. Er 35 år gamle ubåter fortsatt relevante? Det er legitimt å stille spørsmål ved om en over 30 år gammel ubåtklasse fortsatt er relevant og kapabel, men det er den i aller høyeste grad. Ula-klassen har fremdeles gode signaturegenskaper, noe som gjør den ekstremt vanskelige å detektere for en motstander. Vi besitter dessuten en uvurderlig kompetanse og erfaring på Ula-klassen, både blant besetningene, i landorganisasjonen og ved verkstedene. De senere årenes oppdateringer av blant annet sensorparken gjør at den fremdeles er en særs potent kapasitet. Likevel er ikke hverdagen uten utfordringer. Aldrende materiell krever mer omfattende vedlikehold, og utfordringer knyttet til reservedeler, foreldelse (obsolescens) og logistikk gjør det mer krevende å holde fartøyene operative. Det er heller ikke til å stikke under stol at personellsituasjonen og bemanningen til tider er sårbar. Kulturelle og samfunnsmessige endringer gjør at dagens arbeidsliv preges av større forventninger til balanse mellom arbeid og privatliv enn for en generasjon siden. Ubåttjenesten konkurrerer også om den

[No 5] 2026 – Side 55

N O R S K

T I D S S K R I F T

samme tekniske kompetansen som det er stor etterspørsel til i sivilt næringsliv. For enkelte blir ønsket om en bedre balanse mellom jobb og fritid, samt konkurransedyktige lønnsvilkår avgjørende – til tross for at Forsvaret har gjort betydelige forbedringer på dette området de siste årene. Det å jobbe på og med ubåt er på mange måter enn livsstil, det er helt unikt med tanke på samhold, utfordringer og opplevelser. Det skrives og sies mye om Forsvaret som arbeidsplass, men en skal lete lenge etter den fleksibiliteten og de mulighetene en får over tid. Verdien av realistisk trening Å bygge robuste og dyktige ubåtbesetninger krever kontinuerlig og realistisk trening. Det er helt avgjørende at plattformen og kampsystemet får testet sine kapasiteter under reelle forhold. I 2025 fikk Ubåttjenesten anledning til å gjennomføre en skarp torpedoskyting mot et overflatemål, noe som ikke hadde vært gjennomført på mange år. Under øvelsen Ægir i Andfjorden utenfor Andøya senket en norsk ubåt den utrangerte fregatten KNM Trondheim. Det ble også avfyrt missiler fra andre plattformer mot samme mål under øvelsen. Skarpskytingen demonstrerte torpedoens enorme effekt. Mens sjømålsmissiler primært treffer og gjør skade i overbygningen på et fartøy, vil en tungvekts torpedo detonere under kjølen. Sjokkbølgen løfter skipet, og det påfølgende undertrykket gjør at skroget knekker i to under sin egen vekt. Ula-klassen viste under Ægir at den fortsatt har en formidabel brodd og utgjør en reell strategisk avskrekkingsfaktor. Slike skarpskytinger er uvurderlige for å verifisere at systemene fungerer og for å demonstrere operativ evne overfor omverdenen.

F O R

S J Ø V E S E N

Dronenes inntog: Erstatning eller lagspiller? Det pågår en rivende teknologisk utvikling innen ubemannede systemer i alle militære domener. Erfaringene fra Ukraina-krigen har tvunget frem en innovasjonstakt der nye konsepter og kapasiteter testes ut i operative miljøer nesten daglig. Samtidig har sabotasjeaksjoner mot kritisk undervannsinfrastruktur ført til at også sivile aktører, særlig innen oljeog gassnæringen, har tatt i bruk ny teknologi for overvåking og sikring. Moderne undervannsdroner (UUV/AUV) har i dag en utholdenhet som gjør at de kan operere i dager og uker av gangen. De er relativt rimelige i drift og er velegnet til oppgaver som havbunnskartlegging, rørledningsinspeksjon, minerydding og lokal etterretning. Likevel er det fundamentale begrensninger som gjør at dronene ikke fullt ut kan erstatte den bemannede ubåten med det første. Taktisk handlingsfrihet, menneskelig beslutningsevne i komplekse situasjoner, evne til å vurdere gråsoner, samt de etiske dilemmaene knyttet til maktanvendelse og avfyring av våpen er områder som krever et menneske i loopen. Undervannsdroner vil derimot bli en ekstremt viktig komplementær kapasitet. Som fremskutte sensorer og til innsamling av data vil ubemannede enheter fungere som viktige styrkemultiplikatorer for de bemannede plattformene. 212CD: Det neste kapittelet Den nye ubåtklassen 212CD er nå under bygging i Kiel, og det første fartøyet forventes å ankomme Haakonsvern i 2029. For alle som har fulgt Ula-klassen gjennom år med drift og vedlikehold, er det imponerende å følge produksjonen av de nye ubåtene. Det legges

[No 5] 2026 – Side 56

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Illustrasjon av en klasse 212 CD på vei inn mot ubåtanlegget på Haakonsvern. Illustrasjon: Forsvarsbygg/LPO Arkitekter.

ned et enormt antall ingeniør- og arbeidstimer for å realisere det som vil bli en av verdens mest avanserte undervannsbåter. Dette representerer en unik mulighet for personell som ønsker å ta del i et historisk materiellprosjekt – enten som besetningsmedlemmer eller i støttende funksjoner på land. Forberedelsene er allerede godt i gang: Det bygges ny bygningsmasse og moderne vedlikeholdsfasiliteter på Haakonsvern. Siden 212CD blir betydelig større enn Ula-klassen, kan ikke det eksisterende ubåtverkstedet på Laksevåg lenger benyttes. 212CD representerer en stor teknologisk fornyelse og vil blant annet gi bedre sensorer, signaturegenskaper og utholdenhet. Takket være brenselcellebasert AIP kan 212CD operere skjult og neddykket over langt lengre

perioder enn tradisjonelle dieselelektriske ubåter, som er avhengige av å snorkle jevnlig for å lade batteriene. At Norge, Tyskland og kanskje Canada anskaffer identiske fartøyer, vil i tillegg gi store synergieffekter innen logistikk, reservedelstilgang, trening, vedlikehold og kanskje på sikt også felles bemanningsløsninger. Ubåttjenesten ser nå frem til å sende første besetning til Tyskland allerede neste år for kurs, opplæring og klargjøring for overtakelse av første båt. Oppsummering Da Ula-klassen ble faset inn tidlig på 1990-tallet, var verden preget av avspenning og optimisme etter Berlin murens fall. I dag er situasjonen snudd på hodet. Europa preges igjen av stormakts rivalisering, og

[No 5] 2026 – Side 57

N O R S K

T I D S S K R I F T

havområdene i våre nærområder har fått en uvurderlig strategisk betydning. Når ubåttjenesten nå går inn i en ny epoke med innfasingen av 212CD og integrasjonen av autonome systemer, vil teknologien utvilsomt endre måten vi opererer på – men den endrer ikke hvorfor vi opererer. Behovet for usynlig tilstedeværelse, kontinuerlig etterretning og troverdig avskrekking under havoverflaten er mer aktuelt enn på lenge. Det

F O R

S J Ø V E S E N

er derfor ikke slutten på bemannede ubåter vi er vitne til, men begynnelsen på et nytt og høyteknologisk kapittel hvor bemannede og ubemannede farkoster samhandler.

Referanser: 1. IKL – Ingeniørkontor Lübeck 2. HDW - Howaldtwerke 3. AIP - Air Independent Propulsion

Den 11. mai 2026 besøkte en delegasjon fra det tyske sjøforsvaret Haakonsvern Orlogsstasjon. Det ble signert en avtale mellom våre to ubåttjenester knyttet til utdanning, trening og evaluering. Foto: Selma Jenvin-Steinsvåg, Forsvaret.

[No 5] 2026 – Side 58

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Utlysning av stilling:

GENERALSEKRETÆR

i Sjømilitære Samfund Stillingen som generalsekretær SMS er ledig fra årsskiftet. Generelt: Generalsekretær er tilsatt i lønnet 50 % stilling, og rapporterer direkte til President og Hovedstyre. Lønn og øvrige betingelser fastsettes ved tilsetting, og justeres løpende på initiativ fra President og Hovedstyre. Primæroppgaver: 1. Føre regnskap for Sjømilitære Samfund og Harlans legat. 2. Inneha og forvalte fullmakter på konti tilhørende SMS/Harlans legat i bank (pt. Handelsbanken), samt Forsvarets personellservice og fondsforvalter (pt. Storebrand). 3. Bistå President SMS med alle administrative funksjoner.

10. Kalle inn til møter i Hovedstyret på datoer fastsatt av President. 11. Holde kontakt med redaktør NTfS. 12. Initiere og samordne forberedelser til årlig generalforsamling iht SMS lover. 13. Bistå President og Hovedstyre med forberedelse av aktiviteter både faglig og sosialt, sammen med aktivitetsutvalget. Praktiske forhold: Generalsekretær har kontor i Kommandant boligen, Gravdalsveien 155 i Gravdal, Bergen. Arbeidstaker står fritt til å ta enkeltdager som hjemmekontor når arbeidsmengde og -art tilsier det. Det tilstås ingen kompensasjon for etablering/vedlikehold av hjemmekontor.

4. Holde kontakt med ledere i lokalforeninger under SMS.

Søknadsfrist: 10. november 2026.

5. Rådgi President og Hovedstyre i forhold som økonomi, administrasjon, kommunikasjon etc.

Søknad med CV sendes per e-post eller brev.

6. Løpende kommunisere med faggrupper under SMS og holde President og Hovedstyre oppdatert. 7. Ta vare på bevaringsverdig informasjon/ dokumentasjon og påse forsvarlig lagring. 8. Bidra sammen med web-master og ledere i faggrupper i ajourhold av data på SMS’ hjemmeside. 9. Forvalte SMS materiell, bøker etc.

E-postadresse: gs@sms1835.no Postadresse: SMS Gen sekr Postboks 14 Mathopen 5810 BERGEN Ytterligere informasjon: Tom Egil Lilletvedt, Mobil: 92 04 80 67 E-post: gs@sms1835.no

[No 5] 2026 – Side 59

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

PRESIDENTENS SPALTE

Kjære venner av Sjøforsvaret og Sjømilitære Samfund

jømilitære Samfunds Sjømaktseminar 2026 ble meget vel gjennomført på Radisson Blu Royal hotell i Bergen 24.–25. september. Vi har mottatt bare positive tilbakemeldinger. Det viser at seminaret var meget vellykket og at vi også denne gang leverte på både form og innhold. Antall deltakere denne gang var ca. 500, noe som er all time high. Festmiddagen i Håkonshallen toppet det hele med nær 270 deltakere. Jeg takker alle som deltok på seminaret både som bidragsyter og deltaker. Det er en fornøyelse å arrangere når resultatet ender slik. En spesiell takk går til Dr. Jan Sommerfelt Pettersen som også denne gang var faglig ansvarlig for seminaret, og administrativ leder SMS generalsekretær, Tom Egil Lilletvedt. De gjorde begge en solid innsats. BZ. Som jeg har nevnt ved flere anledninger tidligere, er sjømaktseminaret vårt flaggskip. Det er det viktigste arrangementet vi gjennomfører, og vi er meget stolte over den anerkjennelse seminaret etter hvert har fått. Et godt seminar blir ikke mulig uten deltakere. En stor takk går til Sjøforsvaret, FMA/Markap, og FHS/Sjøkrigsskolen som alle deltok med store delegasjoner. Det var også meget gledelig at rederinæringen og Maritime Bergen (medarrangør) deltok.

Jeg vil også fremheve den uvurderlige støtten vi fikk av kadettene ved FHS/Sjøkrigsskolen. Dere er proffe. Vi var også heldige som fikk benytte oss av solide moderatorer fra Sjøkrigsskolen. Tusen takk for bidraget. Jeg vil takke Erik Kierulf for hans arbeid for å legge til rette for bedriftene som deltok med stand. Vi er så heldige at vi kan invitere bedrifter til å delta i seminaret med utstillinger uten at vi får habilitetskonflikter. Det er en av fordelene at det er vi som arrangerer seminaret og ikke ledelsen i Sjøforsvaret eller FMS/Markap. Reidun Lillebøe Hansen og Nils John Stølen gjorde en flott administrativ innsats under seminardagene. Takk til dere alle. Sjefen for Forsvarsmateriell Maritime Kapasiteter Flaggkommandør Stein Håvard Bergstad hadde sin siste arbeidsdag i stillingen den 30. september. Han går av med pensjon fra stillingen han har hatt i nær 6 år. SMS takker deg for samarbeidet og innsatsen for Sjøforsvarets tarv og utvikling og ønsker deg lykke til i din neste funksjon. Det er ikke i skrivende stund kjent hvem som overtar etter han i Markap.

[No 5] 2026 – Side 60

N O R S K

T I D S S K R I F T

Jeg noterte meg fra seminaret at Sjef Sjøforsvaret KADM Berdal, direktør for Forsvarsmateriell Gro Gjære, HR-direktøren i Forsvaret Cecilie Heuch alle fremstod positive og optimistiske ift om vi klarer å gjennomføre den ambisiøse langtidsplanen for Forsvaret. Det lover godt. De har vår støtte. Orlogskaptein og Ubåtsjef Øyvind Lavoll var seminarets hedersgjest. Det ble meget godt mottatt blant deltakerne og han fremstod på en utmerket måte. Øyvind er et godt forbilde for de unge (– og de eldre). SMS ønsker deg lykke til som sjef på første 212CD. Øyvind hadde også et innlegg på seminaret med tittelen: «Personellet er vår viktigste ressurs. Tar vi det på alvor?» Han hadde på forhånd forhørt seg med kolleger og budskapet var litt mer nyansert enn det vi hørte fra ledelsen.

F O R

S J Ø V E S E N

diskusjoner. Kontreadmiral Gunnstein Bruåsdal hadde et meget spennende frokostforedrag på Sjaluppen om Forsvarets digitale transformasjon. Her går utviklingen raskt. Utover høsten ar vi enda mange aktiviteter. Vi har foredrag i Kommandantboligen i Gravdal, frokostforedrag på Haakonsvern, vinsmaking på Bergenhus og stiftelsesmiddag i Horten. Det er også jevn aktivitet i våre lokalforeninger i Oslo og Horten. Alt av info om våre arrangementer finnes på er på våre hjemmesider www.sms1835.no. Jeg ønsker dere en fortsatt aktiv høst. Heidi Krøke Kommandør (p) President i SMS

Kommandørkaptein og sjef på KNM Fridtjof Nansen Stian Buunk snakket om erfaringer med to besetninger på fregatter. Det gir økt operativ effekt og tilgjengelighet, bedre forutsigbarhet og økt ståtid. Pionerprosjektet har vart lenge nok og tiden er inne for å utarbeide et permanent rammeverk for ordningen. Det var stor deltakelse fra forsvarsindustrien på seminaret. De er utålmodige og venter på at kontrakten med Type 26 fregatter skal underskrives og, ikke minst, hvem som skal bygge de standardiserte fartøyene. Dette vil etter sigende bli avklart i løpet av de kommende ukene og månedene. Siden sist har vi hatt besøk av forsvarsminister Tore O. Sandvik i Kommandantboligen i Gravdal. En frisk og opplagt forsvarsminister ble møtt av et fullt hus og bidro til gode

[No 5] 2026 – Side 61

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

Ny giv for KNM Hitra

– Venneforening under etablering

Foto: Marinemuseet.

KNM Hitra er en av våre fremste representanter fra 2. verdenskrig. Fartøyets mange besøk langs kysten for å formidle Nordsjøtrafikken siden hun ble restaurert på 1980-tallet er høyt verdsatt og unik i norsk krigshistorie. KNM Hitra sin alder og tekniske status har medført at fartøyet de senere år har hatt utfordringer med å opprettholde sin ambisjon som et seilende krigshistorisk museum i tråd med Stortingets føringer. I en tid hvor krig og konflikt er nærmere enn på mange år, er det derfor behov for en ny giv for KNM Hitra.

Ansvaret for KNM Hitra er idag fordelt på flere. Forsvarshistorisk Museum er eier av fartøyet, mens Sjøforsvaret har driftsansvaret. Kostnadene til drift og vedlikehold samt bemanning er i praksis ivaretatt av Sjøforsvaret. En tredje aktør er Stiftelsen Marinens veteran skip (MVS). MVS er etablert for å ivareta, bevare og formidle Sjøforsvarets historiske fartøyer på en helhetlig og bærekraftig måte. Pr idag er 7 fartøyer fullt implementert i stiftelsens portefølje og flere er ønsket, blant annet KNM Hitra hvor MVS i dag bidrar i prosjekter. Stiftelsen mottar økonomiske bidrag fra det

[No 5] 2026 – Side 62

N O R S K

T I D S S K R I F T

offentlige og private givere. I tillegg utføres det en betydelig dugnadsinnsats fra mange enkeltpersoner. Et fortsatt langt og godt liv for KNM Hitra forutsetter etter vår mening en sterkere koordinering mellom de tre nevnte aktør ene. Det er særlig behov for en avklaring av ansvars- og myndighetsforholdene. Videre mener vi at etablering av en venneforening for KNM Hitra kan være et verdifullt bidrag i denne prosessen. Venneforeningens oppgaver kan feks være bemanning og enklere vedlikehold. Fartøyets stasjon skal være Bergen.

F O R

S J Ø V E S E N

MVS vil påta seg å etablere et utkast til et rammeverk som skal sikre at KNM Hitra fortsatt kan være et seilende museumsfartøy. Ambisjonen er at dette arbeidet er ferdig ila 2026. En aktiv venneforening for KNM Hitra vil nødvendigvis kreve at det finnes engasjerte frivillige, uansett alder og kategorier som vil bidra til dette viktige arbeidet. Vi er overbevist om at vi skal lykkes i dette. Trond Grytting, styreleder Marinens veteranskip Bernt Grimstvedt, pådriver for venneforening for KNM Hitra

Siden 1990-tallet har Bjørn Kristian Berge (1939–2024) levendegjort historien rundt Nordsjøfarten, Shetlandsgjengen og Telavåg. Her underviser han elever fra 7. klasse på Løvås skole i Fyllingsdalen ved KNM Hitra i Vågen i Bergen i mai 2021. Foto: Tom Hjertholm, Bergensavisen. [No 5] 2026 – Side 63

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

DOKTOR JANS HJØRNE

Europas skrekk U

nder Sjømilitære Samfunds Sjømakt seminar i september trakk sjefen for Sjøforsvaret, kontreadmiral Oliver Berdal, frem et viktig perspektiv, dampfregatten «Kong Sverre». Hun var ved stabelavløpningen vårt største og dyreste orlogsfartøy. Hun seilte ett tokt før hun ble lagt i bøyene. Håpløst teknologisk foreldet.

Europas skrekk «Kong Sverre» var konstruert av sjefen for marinens skipsbyggingsvirksomhet, Håkon Adelsten Sommer feldt (1811–1883), en av landets kjente konstruktører. Hun var det største krigsskip av tre bygget i Norden. Hun var det ypperste av treskipsbygging og markerer toppen på Sommerfeldt konstruktørkarriere.

men Europas skrekk, viser hvor raskt ting kan endre seg i krig. Innovasjon kan være befengt med større risiko enn forventet. FOTU Bak denne forkortelsen gjemmer det seg en meget interessant institusjon – Forsvarets Overkommandos Tekniske Utvalg. Kjemikeren, professoren, etterretningsoffiseren og majoren Leif Tronstad (1903–1945) tok i 1942 initiativ til å etablere FOTU på utefronten. FOTU ga dels militærteknologiske råd til Forsvarets ledelse og dels rekrutterte de norske forskere og særlig ingeniører til tjeneste på utefronten. FOTU plasserte norske vitenskapsmenn i uniform i kjernen av den teknologiske innovasjon under krigen.

Som admiral Berdal påpekte, seilte hun ett tokt i forbindelse med Den andre dansk-tyske krig i 1864. Den amerikanske borgerkrigen medførte mange raske endringer i teknologi og taktikk. Slagskip av jern, med dreibare kanoner og uten sårbar rigg var hoved grunnene til foreldelsen. «Kong Sverre» var et teknisk mesterverk. Hun gikk fra Europas skrekk til farlig sårbar og museal i løpet av de fem år det tok å bygge henne.

Medlemmene i FOTU ble lønnet av Norge og plassert i britiske militære avdelinger og institusjoner. Halvparten av offiserene var engasjert i arbeidet med de to høyest prioriterte områdene, radar og sonar (i Storbritannia kalt ASDIC). I tillegg til et lite ledelseselement og vitenskapsmennene, hadde FOTU fornuftig nok representanter for hær, sjø og luft.

Marinen lærte. I 1873 anskaffet marinen verdens første torpedobåt, «Rap», som gjorde hele 18 knop. I 1909 var vi blant de første med ubåt. Marinen har alltid vært høyteknologisk,

Major og sivilingeniør Helmer Dahl (1908– 1999) var engasjert i motstandsbevegelsen i Bergen da han fikk melding fra professor, senere nobelprisvinner, Edward V. Appleton

[No 5] 2026 – Side 64

N O R S K

T I D S S K R I F T

F O R

S J Ø V E S E N

(1892–1965) – «Vennligst kom over til England så hurtig som mulig, vi har bruk for deg her». I Storbritannia fikk han ansvaret for utviklingen av en radar på 3 cm båndet. Arbeidet fikk stor praktisk betydning for krigføringen.

sentrale eksempler, men det er også svært mange andre det ikke er plass til å nevne her. FOTU gir oss et viktig historisk eksempel på hvorledes vi kan lære av krigstiders tempo og innovasjon.

I tillegg til FOTUs viktige rolle i de fremste allierte forskningsmiljøene var Tronstad med i Industrikomiteen i London slik at liaisonen mellom forsvar, forskning og industri ble ivaretatt.

Hastverk Regjeringen har sagt at det er alvor og det haster. Det betyr at vi trenger tilstrekkelig innovasjonshastighet, men det er kanskje enda viktigere med tilstrekkelig forvaltningshastighet. Næringslivet snur seg fort, forskerne ikke så fort, mens forvaltningen aldri belønnes for hurtighet, men for forsvarlighet og forsiktighet. Som under Den andre verdenskrig brenner Europa, og vi har hastverk.

Det var også noen leger og mange oseanografer og meteorologer engasjert i FOTU. Stridsrasjoner for Lingekompaniet ble utviklet av major, professor og lege Leiv Kreyberg (1896–1984). Bølge- og dønningsvarsler ble utviklet av Harald Ulrik Sverdrup (1888–1957) og hadde stor betydning ved de mange amfibiske landganger. Ingeniøren Willy Simonsen (1913–2003) utviklet en batteridrevet og håndholdt radiomottaker og -sender, Sweethart, som egnet seg for agenter. Den ble produsert i 5000 eksemplarer og flydroppet over store deler av Europa. Meteorologen Sverre Petterssen (1898–1974) er mest kjent for at han varslet været under D-dagen og fikk overbevist general Eisenhower om å utsette landgangen med én dag. Dette forhindret en katastrofe for verdens største amfibiske operasjon da været den planlagte dagen var for dårlig. Årets spillefilm «Pressure» dramatiserer krangelen forut for dette vitenskapelig baserte innspillet. Dette er bare noen få eksempler av mange mulige. FOTU fikk mange positive følger etter krigen og var sentral i moderniseringen av Norge. Forsvarets Forskningsinstitutt og atomreaktorene i Halden og på Kjeller er

Vår innsats for Ukraina har gått fra humanitær hjelp til skarp våpenhjelp. Først i 2025 fikk vi opp farten og gav 85 milliarder. Vi er involvert på en helt annen måte enn tidligere. Vi er med og vi har mange eksperter og fagfolk som støtter og lærer, samtidig, akkurat som under Den andre verdenskrig. Da er sjansen for at det blir FOTU modellen og ikke Kong Sverre modellen som tar kaken. Vi er veldig kjappe, bare vi får tenkt oss om i noen år. Nå er vi der vi skal være i forhold til Ukraina. Da er det bare å «gunne på». Nå må vi vise like stor hurtighet her hjemme, både i forsvarsløft og i det manglende totalforsvarsløftet. Det er alvor og det haster, og det må vi vise med tempo i alle ledd. Vi må ikke ile sakte når Europa brenner. Kontreadmiral (p) Jan Sommerfelt-Pettersen Referanser er tilgjengelig ved å kontakte forfatteren.

[No 5] 2026 – Side 65

VARD – det trygge valget for Forsvaret Som Norges eneste eksisterende skipsbygger med erfaring i bygging av store militære fartøy, kombinerer VARD dokumentert erfaring med moderne teknologi, innovasjon og en komplett verdikjede. Det gir oss kraften til å levere avanserte og fremtidsrettede fartøy raskt, sikkert og i tråd med Forsvarets krav.

Våre leveranser inkluderer: • FS MARJATA OG FS EGER (ETTERRETNINGSFARTØY) • KV SVALBARD (ISBRYTER) • KV HARSTAD • KV JAN MAYEN • KV BJØRNØYA

Med kapasitet, tverrfaglig kompetanse og høy leveransepresisjon er vi en partner Forsvaret kan stole på.

Scan QR-koden og les om hvordan vi kan bygge fartøy for Forsvaret.

• KV HOPEN

Leverandører til Sjøforsvaret LEVERANDØR AV KOMMUNIKASJONS – OG ESM LØSNINGER TIL ALLE FORSVARSGRENER Rohde & Schwarz Norge AS | Tlf. 23 38 66 00 fimapost@rohde-schwarz.com www.rohde-schwarz.no

Stolt leverandør av skips- og våpentekniske ingeniørtjenester til FMA og Sjøforsvaret i 35 år.

www.fireco.no Tlf. 69 38 33 88

30692-Ad with Logo_200403.indd 1

06.04.20 15:47

www.mikomarine.com

www.tess.no

Overflatebehandling • Inspeksjon og prosjektering Tilkomstteknikk • Isolasjon

post@vestlandkorrosjon.no • +47 40 50 91 90 Idrettsvegen 143, 5353 Straume

Returadresse: Sjømilitære Samfund, Kjusgutua 61 2015 Leirsund

From Air, Land & Sea

NSM & JSM Missiles

Selected by:

Protechting People and Planet

PRECISION STRIKE