Program Cinemateket USF november-januar 2013-2014

s ø n dag s m at i n é u b e h ag p å f i l m

|

|

a r n e s ko u e n n o r s k e F I L M e r f r a 19 1 3 | | ru tg e r h au e r | d o u b l e b i ll | n o r s k e f e i l s k jæ r

Program 4 2013 cinemateket usf

november–januar

|

n o r s k a n i m a s j o n 1 0 0 å r st u m f i l m | h i tc h c o c k

|

e dva r d m u n c h 1 5 0 å r | a k a d e m i e t c i n e m at e k e t x 3

|

|

f i l m f r a ja pa n p å o ppfo r d r i n g

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook

Følg oss på twitter @CinemateketUSF

www.cinemateket-usf.no

NORDISK PANORAMA BEST NORDIC DOCUMENTARY 2013

BERLINALE PANORAMA AUDIENCE AWARD BEST DOCUMENTARY 2013

GRAND PRIZE & AUDIENCE AWARD DOCUMENTA MADRID 2013

DANISH ACADEMY AWARD BEST DOCUMENTARY 2013

CRITICS PRIZE ISTANBUL IFF 2013

GRAND PRIZE &AUDIENCE AWARD SHEFFIELD DOC/FEST 2013

GRAND PRIZE KORTFILMFESTIVALEN 2013

GRAND PRIZE CPH:DOX 2012

BEST FILM PRAGUE ONE WORLD FESTIVAL 2013

GRAND PRIZE HUMAN RIGHTS FILM FESTIVAL BURMA 2013

PÅ KINO FRA 15. NOVEMBER

GRAND PRIZE DOCSBARCELONA 2013

Program 4 2013 cinemateket usf Dag

Dato

Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

tor

3110

søn

0311

19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 18.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.15 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.00 18.00 20.00 21.00 19.00 21.00

Gategutter Tåkekaien Tåkekaien Tåkekaien Gategutter Norsk film fra 1913 Det brenner i natt!

Det brenner i natt!

Norsk film fra 1913 Kalde spor Rotløs ungdom Norsk film fra 1913 Rotløs ungdom Kalde spor Sangen om Rondane Omringet Omringet Sangen om Rondane Reisen til havet Down by law An-Magritt Down by law Reisen til havet An-Magritt La Strada Akademiet Cinemateket: Ung i Japan Kids Return Waterboys Waterboys Kids Return La Strada La Strada An-Magritt Death Proof Planet Terror Planet Terror Death Proof Edderkoppene Norsk Animasjon 1 Edderkoppene Norsk Animasjon 1 Edderkoppene Norsk Animasjon 2 Akademiet Cinemateket: Norsk animasjon 100 år Norsk anmasjon 3 Norsk anmasjon 3 Norsk Animasjon 2

Arne Skouen, Norge 1949 Marcel Carné, Frankrike 1938 Marcel Carné, Frankrike 1938 Marcel Carné, Frankrike 1938 Arne Skouen, Norge 1949 Diverse/ukjent regi, Norge 1913 Arne Skouen, Norge 1955 Arne Skouen, Norge 1955 Diverse/ukjent regi, Norge 1913 Arne Skouen, Norge 1962 Nicholas Ray, USA 1955 Diverse/ukjent regi, Norge 1913 Nicholas Ray, USA 1955 Arne Skouen, Norge 1962 Helge Lunde, Norge 1934 Arne Skouen, Norge 1960 Arne Skouen, Norge 1960 Helge Lunde, Norge 1934 Arne Skouen, Norge 1966 Jim Jarmusch, USA 1986 Arne Skouen, Norge 1969 Jim Jarmusch, USA 1986 Arne Skouen, Norge 1966 Arne Skouen, Norge 1969 Federico Fellini, Italia 1954 Foredrag av Henrik Thon Bardum Takeshi Kitano, Japan 1996 Yaguchi Shinobu, Japan 2001 Yaguchi Shinobu, Japan 2001 Takeshi Kitano, Japan 1996 Federico Fellini, Italia 1954 Federico Fellini, Italia 1954 Arne Skouen, Norge 1969 Quentin Tarantino, USA 2007 Robert Rodriguez, USA 2007 Robert Rodriguez, USA 2007 Quentin Tarantino, USA 2007 Dan Duyu, Kina 1927 Diverse regissører, Norge 1913–2009 Dan Duyu, Kina 1927 Diverse regissører, Norge 1913–2009 Dan Duyu, Kina 1927 Diverse regissører, Norge 1913–2013 Foredrag av Gunnar Strøm Diverse regissører, Norge 1913–2013 Diverse regissører, Norge 1913–2013 Diverse regissører, Norge 1913–2013

tir

0511

ons

0611

tor

0711

søn

1011

tir

1211

ons

1311

tor

1411

søn

1711

tir

1911

ons

2011

tor

2111

søn

2411

tir

2611

ons

2711

tor

2811

søn

0112

tir

0312

ons

0412

4

12

november–januar Side

18 21 21 21 18 23 18 18 23 19 24 23 24 19 27 19 19 27 20 28 20 28 20 20 29 30 31 31 31 31 29 29 20 33 33 33 33 35 40 35 40 35 40 38 40 40 40

søndagsmatiné tåkekaien norsk film fra 1913 an-magritt la strada edderkoppene flåklypa grand prix edvard munch it’s a wonderful life krigshelten dog day afternoon piano

14 Arne Skouen gategutter det brenner i natt! kalde spor omringet reisen til havet an-magritt

30 Japansk film kids return waterboys

32 Double bill: Grindhouse death proof planet terror

tor

0512

søn

0812

tir

1012

ons

1112

tor

1212

søn

1512

tir

1712

ons

1812

tor

1912

søn

2212

tir

0701

ons

0801

tor

0901

søn

1201

tir

1401

ons

1501

tor

1601

søn

1901

tir

2101

ons

2201

tor

2301

søn

2601

tir

2801

ons

2901

tor

3001

19.00 21.00 13.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 20.30 18.00 20.00 13.00 18.00 21.00 19.00 21.00 18.00 21.15 19.00 21.00 13.00 18.30 21.00 18.00 20.00 21.00 18.00 20.30 18.00 21.00 13.00 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.15 19.00 21.15 13.00 18.30 21.00 18.30 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00 13.00 19.00 21.15 19.00 21.00 19.00 21.00 19.00 21.00

Flåklypa Grand Prix De fortapte barns by Flåklypa Grand Prix De fortapte barns by Norsk animasjon 4 Norsk animasjon 4 Strangers on a Train Edvard Munch: kort- og dokumentarfilmer Edvard Munch Flåklypa Grand Prix Edvard Munch Edvard Munch Edvard Munch Strangers on a Train Strangers on a Train Edvard Munch: kort- og dokumentarfilmer Edvard Munch Norsk animasjon 5 Norsk animasjon 5 It’s A Wonderful Life It’s A Wonderful Life It’s A Wonderful Life Edvard Munch Irreversible Akademiet Cinemateket: Ubehag på film Holy Motors Holy Motors Krigshelten Krigshelten Irreversible Krigshelten Duften av grønn Papaya om morgenen Baise-moi Baise-moi Duften av grønn Papaya om morgenen Hundedager Blade Runner – The Director’s Cut Blade Runner – The Director’s Cut Hundedager Dog Day Afternoon Dog Day Afternoon Pianolærerinnen Pianolærerinnen Dog Day Afternoon Helvetes anatomi Haikeren Haikeren Helvetes anatomi Piano Piano Et hål i mitt hjärta Et hål i mitt hjärta Piano Antichrist Operasjon Omega Operasjon Omega Antichrist

Ivo Caprino, Norge 1975 Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro, Frankrike 1995 Ivo Caprino, Norge 1975 Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro, Frankrike 1995 Diverse regissører, Norge 1913–2013 Diverse regissører, Norge 1913–2013 Alfred Hitchcock, USA 1951 Diverse regissører, Norge 1957–1989 Peter Watkins, Norge/Sverige/Storbritannia 1974 Ivo Caprino, Norge 1975 Peter Watkins, Norge/Sverige/Storbritannia 1974 Peter Watkins, Norge/Sverige/Storbritannia 1974 Peter Watkins, Norge/Sverige/Storbritannia 1974 Alfred Hitchcock, USA 1951 Alfred Hitchcock, USA 1951 Diverse regissører, Norge 1957–1989 Peter Watkins, Norge/Sverige/Storbritannia 1974 Diverse regissører, Norge 1913–2009 Diverse regissører, Norge 1913–2009 Frank Capra, USA 1946 Frank Capra, USA 1946 Frank Capra, USA 1946 Peter Watkins, Norge/Sverige/Storbritannia 1974 Gaspar Noé, Frankrike 2002 Foredrag av Asbjørn Grønstad Léos Carax, Frankrike/Tyskland 2012 Léos Carax, Frankrike/Tyskland 2012 Paul Verhoeven, Nederland 1977 Paul Verhoeven, Nederland 1977 Gaspar Noé, Frankrike 2002 Paul Verhoeven, Nederland 1977 Tran Anh Hung, Frankrike 1993 Virgine Despentes og Coralie Trinh Thi, Frankrike 2000 Virgine Despentes og Coralie Trinh Thi, Frankrike 2000 Tran Anh Hung, Frankrike 1993 Ulrich Seidl, Østerrike 2001 Ridley Scott, USA 1982/92 Ridley Scott, USA 1982/92 Ulrich Seidl, Østerrike 2001 Sidney Lumet, USA 1975 Sidney Lumet, USA 1975 Michael Haneke, Frankrike/Østerrike 2001 Michael Haneke, Frankrike/Østerrike 2001 Sidney Lumet, USA 1975 Catherine Breillat, Frankrike/Portugal 2004 Robert Harmon, USA 1986 Robert Harmon, USA 1986 Catherine Breillat, Frankrike/Portugal 2004 Jane Campion, Australia/Frankrike 1993 Jane Campion, Australia/Frankrike 1993 Lukas Moodysson, Sverige 2004 Lukas Moodysson, Sverige 2004 Jane Campion, Australia/Frankrike 1993 Lars von Trier, Dan./Fra./Tys./Sve./Ita./Pol. 2009 Sam Peckinpah, USA 1983 Sam Peckinpah, USA 1983 Lars von Trier, Dan./Fra./Tys./Sve./Ita./Pol. 2009

39 42 39 42 41 41 45 49 48 39 48 48 48 45 45 49 48 41 41 50 50 50 48 56 55 56 56 61 61 56 61 64 57 57 64 57 62 62 57 65 65 58 58 65 58 62 62 58 66 66 59 59 66 59 63 63 59

46 edvard munch edvard munch fem korte filmer om munch

52 ubehag på film irreversible holy motors baise-moi hundedager pianolærerinnen helvetes anatomi ett hål i mitt hjärta antichrist

60 rutger hauer krigshelten blade runner – the director’s cut haikeren operasjon omega

på oppfordring tåkekaien rotløs ungdom down by law la strada de fortapte barns by it’s a wonderful life duften av grønn papaya om morgenen dog day afternoon piano

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB).

Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no).

Innhold

4 | Programoversikt 10 | Leder 12 | Søndagsmatiné

Vi kjører på med søndagsmatineer. Hver søndag presenterer vi en ny matinéfilm kl. 13.00.

14 | Arne Skouen

Norges kanskje fremste regissør gjennom tidene ville fyllt 100 år denne høsten. Slikt må markeres.

22 | Norsk film i hundre

Vi starter en ny serie; hvert år fremover kjører vi et program med 100 år gammel norsk film. Norsk film fra 1913 denne gangen med andre ord.

26 | Norske feilskjær: Sangen om Rondane

For hver suksess som lages finner man i minst én flopp – som oftest flere. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Det vil vi gjøre noe med!

30 | Film fra Japan: Ung i Japan

Japans ambassade i Norge inviterer på gratisvisninger av to japanske filmer og foredrag om hvordan det er å være ung i dagens Japan.

32 | Double Bill: Grindhouse

Quentin Tarantino og Robert Rodriguez lagde i 2007 en hyllest til Grindhouse-kinoen. Like aktuelt i 2013 som i 2007.

34 | Programmets stumme: Edderkoppene

Den kinesiske stumfilmen Edderkoppene ble – til tross for at den har vært tapt i flere tiår – regnet som en av de viktigste kinesiske filmskattene. Gleden var stor når man nylig fant en nesten komplett kopi i det Norske filmarkivet i Mo i Rana.

36 | Norsk animasjon 100 år

Jubileene hagler for tiden. Også norsk animasjonsfilm kan feire 100 år i 2013.

38 | Akademiet Cinemateket: Foredrag av Gunnar Strøm

Gunnar Strøm er norsk animasjons primus motor, og nyter også stor internasjonal respekt. Det han ikke vet om animasjon er ikke verdt å vite.

44 | Programmets Hitchcock: Strangers on a Train

Hitch går aldri av moten. Vi viser én Hitchcock-film per program fremover, og nå står Strangers on a Train for tur – en av hans beste.

46 | Edvard Munch 150 år

Norges mest berømte kunstner, og mannen bak et av verdens mest berømte visuelle ikon ville vært 150 år i desember. Vi markerer med filmer.

Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangementer kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember.

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ullsaker.

52 | Den ekstreme humanismen – ubehag på film

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt.

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design.

Trykk: Hurtig-Trykk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000.

ISSN 1890-7555.

Vi takker: - Asbjørn Grønstad, Gunnar Strøm og Jan Erik Holst for artikler.

- Jan Langlo, Erlend Jonassen og Ingrid Dokka ved Cinemateket i Oslo/NFI, Håvard Oppøyen og Bent Kvalvik ved Nasjonalbiblioteket og Henrik Bardum ved Japans ambassade i Oslo for programsamarbeid.

- Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen og Håvard Oppøyen ved Nasjonalbiblioteket (NB) og for utlån av filmkopier.

- Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet, KODE og Universitetet i Bergen for godt samarbeid.

- Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler.

- Våre annonsører.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

I løpet av 2000-tallet kom en bølge med filmer ment for ordinær kinodistribusjon som gikk lenger enn noen gang før i sin grafiske fremstilling av sex og vold. Vi ser nærmere på hvorfor.

55 | Akademiet Cinemateket: Ubehag på film

Asbjørn Grønstad har forsket på den ubehagelige filmbølgen på 2000-tallet. Med utgangspunkt i en av attpåkladdene i bølgen, Holy Motors, vil han se på hva som kjennetegner disse filmen, og hva de tilfører filmhistorien.

60 | Rutger Hauer

Rutger Hauer fyller 70 år i januar 2014. Vi benytter anledningen til å se igjen noen av klassikerne Hauer var sterkt delaktig i på 1980-tallet.

6

På forsiden:

Blade Runner Ridley Scott USA 1982/92

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Kjartan Slettemark, Nixon visions, 1971 – 1974 (utsnitt).

STUDENTER: - HALV PRIS PÅ INNGANG - GRATIS HVER TORDAG

FRA MUNCH TIL SLETTEMARK 21.09.13–19.01.14 Utstillingen Fra Munch til Slettemark forteller historien om Munchs arv. Med utgangspunkt i Edvard Munchs kunst legger utstillingen vekt på de ekspressive, eksperimentelle og surrealistiske tendensene Munch var inspirasjonskilde til.

Den omfatter nord-europeisk kunst fra tysk ekspresjonisme, med kunstnere som Karl Schmidt-Rottluff og Emil Nolde; over skandinavisk surrealisme med Vilhelm Bjerke-Petersen og Wilhelm Freddie som sentrale aktører; frem til CoBrA-kunstnere med Asger Jorn i spissen. Kunstnere fra 1960-tallet, med blant andre norske Kjartan Slettemark, avslutter denne presentasjonen av nærmere 200 verk.

Alle filmene alfabetisk An-Magritt Ansikter (kort) Antichrist Baise-moi Blade Runner De fortapte barn by Death Proof Det brenner i natt Dog Day Afternoon Down by Law Duften av grønn Papaya om morgenen Edderkoppene Edvard Munch Edvard Munch – et selvportrett (kort) Edvard Munch – Post Mortem (kort) Edvard Munch 1863 – 1944 (kort) Et hål i mitt hjärta Flåklypa Grand Prix Gategutter Glimt fra Edvard Munch’s liv (kort) Haikeren Helvetes anatomi Holy Motors Hundedager Irreversible It’s a Wonderful Life Kalde spor Kids Return Krigshelten La Strada Omringet Operasjon Omega Piano Pianolærerinnen Planet Terror Reisen til havet Rotløs ungdom Sangen om Rondane Strangers on a Train Tåkekaien Waterboys

8

Side 20 49 59 57 62 42 33 18 65 28 64 35 48 49 49 49 59 39 18 49 62 58 56 57 56 50 19 31 61 29 19 63 66 58 33 20 24 27 45 21 31

Leie en kinosal?

Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så høy billedoppløsning som alle andre eksisterende D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og bildesystem til det beste som er å få tak i.

Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens beste digitalfremviser klar til disposisjon.

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

Store

fiolinkonserter ÅRETS JULEGAVE

Med så store fiolinister som Vadim Gluzman, Arabella Steinbacher og Nicola Benedetti, ligger alt til rette for store opplevelser. Mendelssohns romantiske, Bruchs evig grønne og Beethovens «dronning blant fiolinkonserter». I tillegg Vadim Gluzman i kammerformatet og dessuten i Leonard Bernsteins Serenade for fiolin og orkester.

Tor 09.01 Tor 23.01 Tor 27.02 Fre 07.03 Tor 10.04

Mendelssohns Fiolinkonsert Benedetti spiller Bruch Beethovens Fiolinkonsert På kammerset med Vadim Bernsteins Serenade

Pris for serien kr. 1600 / 1400 / 1100 Tlf. 55 21 62 28 www.filharmonien.no

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

leder

DET BLÅSER PÅ TOPPENE Arne Skouen

D

a har Kulturdepartementet fått nye kluter og koster.

Etter åtte år med rødgrønt, blir det nå blåblått fremover. Det siste Hadia & co gjorde før de ryddet skrivebordskuffene var å legge frem sine vyer for Kulturløftet 3, der de blant annet varslet at det skulle utarbeides en Stortingsmelding om filmformidling i Norge. De bevilget også kr. 3,7 millioner kroner i statsbudsjettet til drift av de seks cinematekene utenfor Oslo i 2014 – deri inkludert Cinemateket i Bergen – som en ekstraordinær støtte mens Stortingsmeldingen var under utarbeidelse.

I skrivende stund arbeider den nye politiske ledelsen i departementet på spreng med å luke ut snubletråder og finne frem til områder og tiltak i budsjettet fra de rødgrønne som de kan endre på.

Våre synspunkter på dette har vi brakt til torgs også overfor den nye ledelsen i Kulturdepartementet.

Vi har bedt om at de gjennomfører den varslede Stortingsmeldingen, og at de opprettholder den ekstraordinære bevilgningen av driftsmidler for 2014. Om det motsatte skulle skje sitter du med et historisk program i hendene akkurat nå – uten den varslede statsstøtten er Cinemateket i Bergen nemlig saga blott.

Vi er imidlertid optimister, og presenterer denne gangen kanskje det sterkeste beviset på at cinematekene i Norge er de viktigste formidlerne av norsk filmhistorie. For dette programmets tykkeste røde tråd er 10

helt klart norsk film. Ikke mindre enn fem temaserier/ arrangementer handler om norsk film eller nordmenn i dette programmet.

Allerede programmets første serie er viet en nordmann. Arne Skouen regnes av mange som vår fremste regissør gjennom tidende. I høst ville han fyllt 100 år, og det må selvfølgelig markeres! Han var en av våre få auteurer, som valgte sitt stoff, og i all hovedsak skrev sine filmer selv. Skouen laget film i 20 år fordi han ville si noe, ville fortolke sitt syn på enkeltmennesket og samfunnet. Og han gjorde det på fremragende vis, og ofte med stor suksess og internasjonal oppmerksomhet – ingen andre norske regissører kan vise til hele fire filmer i hovedkonkurransen i Cannes samt en Oscarnominasjon. Vi har funnet plass til seks av hans filmer på vårt program.

Ikke før visningene av Skouen-filmene har kommet i gang, presenter vi enda en nyvinning som skal rette søkelyset på norsk filmhistorie. Etter en modell vi har plukket opp i Bologna, vil vi hvert år fremover vie en kveld til norsk film som er laget for hundre år siden. Det vil i år si film laget i 1913. I samarbeid med arkivarene ved filmarkivet hos Nasjonalbiblioteket presenterer vi denne gangen stort sett det de har som kan dateres til 1913 – dessverre er ikke så mye norsk film fra det året bevart for ettertiden.

Og sannelig! Før serien med Skouen-filmer er avsluttet, kommer også dette programmets utgave av «Norske feilskjær», Helge Lundes Sangen om Rondane fra 1934. Den kan trygt sies å stå i grell kontrast med Arne Skouens filmer, og slik sett passer den fint til å sette norsk film i perspektiv. Sangen om Rondane er i all sin hjelpesløshet faktiske riktig så underholdende – om man liker å le av film som rett og slett er hysterisk dårlig. Her er det ikke mye kvalitet å spore verken foran eller bak kamera.

Programmets første serie med internasjonalt tilsnitt kommer i slutten av november. Da arrangerer vi igjen gratisvisninger av to japanske filmer i samarbeid med Japans ambassade i Norge og finansiert av Japan Film Foundation. Denne gangen er det to filmer som tematisk kretser rundt det å være ung i Japan som presentereres, og det hele innledes med et foredrag av Henrik Thon Bardum fra ambassaden om emnet.

Programmets Double-bill er ved denne korsvei ferdig satt opp på forhånd. I 2005 lanserte kompisene Quentin Tarantino og Robert Rodriguez at de ville lage en komplett pakke med Grindhouse-film, akkurat slik publikum kunne oppleve det på Grindhouse-kinoene på 1970-tallet. Det skulle ikke gå helt slik likevel, da deres meget egenrådige produsent Harvey Weinstein ikke likte publikumstallene under åpningshelgen ved

Rutger Hauer Norsk animasjon 100 år

premieren i 2007. De to filmene ble etter en uke tatt av plakaten, og relansert som to egne filmer. Vi setter Death Proof og Planet Terror sammen igjen til en helaftens opplevelse!

Programmets stumme er denne gangen en virkelig godbit. Edderkoppene (1927) av Dan Duyu har inntil nå vært ansett som en tapt nasjonalskatt i Kina, så det vakte stor oppmerksomhet da de fikk vite at det norske filmarkivet i Mo i Rana hadde funnet en kopi i sitt arkiv. Filmen ble nylig ferdig restaurert og hadde sin ny-premiere ved Cinemateket i Oslo. Nå får du muligheten til å oppleve filmen også i Bergen!

Det er ikke bare Skouen som fyller 100 år denne høsten. Også den første norske animasjonsfilmen så dagens lys i 1913, da Sverre Halvorsen gjorde sine første filmkarikaturer. Vi markerer de hundre år med et foredrag av norsk animasjons fremste primus motor, Gunnar Strøm, samt med visninger av fem kortfilmpakker med norske animasjonsfilmer gjennom 100 år – og selvfølgelig Flåklypa Grand Prix.

Som programmets Hitchcock denne gangen har vi valgt ut Strangers on a Train fra 1951, en film som staket ut kursen for hans senere klassikere og for hans definitive signatur «master of suspense». Til tross for at et grotesk moralsk dilemma legger premisset for historien, er det en letthet og en formidlerglede her

Ubehag på film

som gjør det hele både bisart og spennende, komisk og uhyggelig. Et must med andre ord.

Siste serie før pinnekjøttet må til pers er viet enda en nordmann. Og et jubileum. Denne gangen er det Edvard Munch vi markerer – han ville fyllt 150 år 12. desember. Det er merkelig nok ikke mange filmene om Munch, men den vi har er av mange regnet for å være en av få kunstbiografier som er et mesterverk i seg selv.

Internasjonalt har både filmens britiske regissør Peter Watkins og Edvard Munch fått en voldsom renessanse de siste årene, og det er knapt mulig å finne en eneste anmeldelse av Edvard Munch som er noe annet enn panegyrisk. I tillegg viser vi fem kort- og dokumentarfilmer om Munch og hans kunst.

Når vi skriver 2014 og januarkulda virkelig slår over oss, gjør vi vårt beste til at ubehaget skal sitte best mulig i. I en serie kalt «Den ekstreme humanismen – ubehag på film» ser vi på bølgen med europeiske filmer beregnet på ordinær kinodistribusjon som på begynnelsen av 2000-tallet tok opp i seg ekstreme voldscener og/eller eksplisitt sex. Asbjørn Grønstad har skrevet bok om tema, og vil holde foredrag 7. januar for å innlede det hele.

For å øke underholdningsaspektet litt under all ubehagen i januar avslutter vi programmet med enda en liten hyllest. Denne gangen til en kar som kanskje

ikke assosieres med cinematekfilm – og som fortsatt er i live. Vi synes likevel at nederlandske Rutger Hauer fortjener litt oppmerksomhet i forbindelse med sin 70-årsdag – mannen som med sitt isblå blikk og lyse hår skapte seg en karriere i Hollywood på 1980-tallet som øst-europeisk bad guy. I sine beste roller er han imidlertid ikke en terrorist – og vi har valgt å presentere et lite knippe av hans mest berømte roller som også står seg i dag, nå når Hollywood-skurken generelt har skiftet fra å ha øst-europeisk bakgrunn til å bli araber. It’s all about politics!

Legg til at vi fortsetter med å vise film hver søndag kl. 13.00 også gjennom vinteren – Søndagsmatineén er fortsatt populær – og at vi har funnet plass til en rekke filmer På oppfordring fra dere i dette programmet, og du har ingen grunn til å grue deg til den kalde, fine tiden. I Cinemateket USFs deilige mørke er det lunt og godt.

Vi eimes i kinomørkret!

Ole Petter Bakken Daglig leder

11

Søndag 17. november kl. 13.00

An-Magritt

D

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover.

Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum.

Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag! Kan det bli bedre?

Søndag 3. november kl. 13.00

Tåkekaien

Regi: Marcel Carné. Frankrike 1938. 1 t 30 min.

Regi: Arne Skouen. Norge 1969. 1 t 40 min.

Søndag 10. november kl. 13.00

Norsk film fra 1913 Regi: diverse/ukjent. Norge 1913. Varighet ca. 45 min.

Cinemateket i Bergen har tenkt å starte med noe vi satser på skal bli et årlig event; et program bestående av norske filmer fra hundre år tilbake.

Med andre ord presenterer vi i år et program med norsk film anno 1913. Jørgen Larsson akkompagnerer på piano. Les mer på side 22.

Tåkekaien er et av de fremste eksemplene på den franske poetiske realismen, som hadde sin storhetstid på 1930-tallet. Vi møter desertøren Jean som søker tilflukt på havnen i Le Havre. Her møter han en rekke mennesker som på en eller annen måte er på flukt; de vil vekk fra sin fortid og sine handlinger – de vil ha frihet.

Les mer på side 21.

12

An-Magritt ble Arne Skouen siste film, og den eneste i farger. Filmen er basert på første bind av Johan Falkbergets roman «Nattens brød», og Skouens store evne som forteller med temaet «solidaritet med slitets mennesker» kommer godt til uttrykk her.

An-Magritt har Liv Ullmann i tittelrollen og er fotografert av Sven Nykvist, Ingmar Bergmans faste fotograf. Les mer på side 20.

Søndag 24. november kl. 13.00

La Strada

Regi: Federico Fellini. Italia 1954. 1 t 55 min.

La strada er Fellinis gjennombruddsfilm og en av 1950-tallets mest legendariske filmer. Filmatisk var han en av dem som førte neorealismen inn i nye kunstneriske spor i begynnelsen av femtiårene, og La strada er kanskje hans viktigste bidrag til dette. Les mer på side 29.

Søndag 8. desember kl. 13.00

Søndag 15. desember kl. 13.00

Flåklypa Grand Prix

Edvard Munch

Regi: Ivo Caprino. Norge 1975. 1 t 18 min.

Flåklypa Grand Prix er fortsatt Norges mest sette film på kino, og har hatt stor internasjonal suksess, både i Europa, Sovjetunionen og til og med i Japan.

Les mer på side 39.

Søndag 1. desember kl. 13.00

Edderkoppene Regi: Dan Duyu. Kina 1927. 1 t 2 min.

Edderkoppene var et enormt løft for den unge filmindustrien i Shanghai og store resurser ble bruk på dramatiske kulisser og tidsriktige kostymer. Alle tidens store filmstjerner var involvert og en ny standard ble satt både i produksjonstid og spesial­ effekter. Filmen var ansett som tapt, helt til man nylig fant denne kopien i det norske filmarkivet i Mo i Rana. Les mer på side 35.

Regi: Peter Watkins. Norge/Sverige/ Storbritannia 1974. 2 t 47 min.

Edvard Munch regnes av mange for å være en av få kunstbiografier som er et mesterverk i seg selv. Internasjonalt har bade Watkins og Edvard Munch fått en voldsom renessanse de siste årene, og det er knapt mulig å finne en eneste anmeldelse av Edvard Munch som er noe annet enn panegyrisk. Les mer på side 48.

Søndag 12. januar kl. 13.00

Krigshelten

Regi: Paul Verhoeven. Nederland 1977. 2 t 45 min.

Søndag 22. desember kl. 13.00

It’s A Wonderful Life Regi: Frank Capra. USA 1946. 2 t 5 min.

Julen er her igjen. Tiden da vi vil at alt skal være slik det har vært før, bare med snø. For å hjelpe til, viser vi It’s A Wonderful life for 18. år på rad. Finn frem marsipanen, mandarinene og gløggen og kom ned på Verftet; det blir ikke skikkelig jul uten hjelp av Frank Capra. Les mer på side 50.

Den aristokratiske studenten Erik Lanshof er del av ein vennegjeng som i liten grad bryr seg om politikk. Når nazistane invaderer Holland vert gruppa uunngåeleg dratt inn i konflikten. Venene vel nærast vilkårleg side i krigen og ender opp enten som heltar, skurkar eller rett og slett ignorantar. Les mer på side 61.

Søndag 26. januar kl. 13.00

Søndag 19. januar kl. 13.00

Dog Day Afternoon Regi: Sidney Lumet. USA 1975. 2 t 4 min.

En varm sommerettermiddag i 1972 skjedde et bankran i New York City noe utenom det vanlige. Rett før stengetid stormet Sonny Wojtowicz og den noe enkle vennen hans Salvatore Naturale inn i en bank i Brooklyn. Det meste skulle imidlertid gå galt for de to ranerne som eneste erfaring med bankran var det de hadde fått med seg ved å se Gudfaren (1972) på kino tidligere på dagen. Les mer på side 65.

Piano

Regi: Jane Campion. Australia/Frankrike 1993. 2 t.

Piano er historien om den stumme kvinnen Ada som på 1850-tallet reiser fra Skottland til New Zealand for å innfri en ekteskapskontrakt. Ada har brakt med seg et piano som er hennes kjæreste eiendom og uttrykksmiddel, og musikken blir en erstatning for Adas stemme. Les mer på side 66.

13

Arne Skouen ble født i Oslo 18. oktober 1913. Vi feirer med andre ord hans 100 års dag denne høsten. Skouen er etter manges mening Norges fremste filmregissør, med hele 17 langfilmer, fire av dem i konkurransen i Cannes. En av dem, Ni liv, ble også nominert til Oscar.

Arne Skouen

Dramatiker, forfatter, journalist og regissør

Bakgrunn Etter Examen Artium dro han til sjøs, noe som blant annet ledet til romanen «Jeg er sjømann og sytten år» i 1935. Etter hjemkomsten ble han kriminaljournalist og senere sportsredaktør i Dagbladet, der han tjenestegjorde i årene 1935–41 og 1946–47. Han utgav romanen «Nå skulle Ruth ha sett meg» i 1937 og skuespillene «Ansikt til ansikt» i 1939 – oppført på Søylen Teater i Oslo – og «Barn av Solen» i 1941 som Det Nye Teater antok. Skuespillet «Gullstolen» (1942) ble stanset av sensuren etter generalprøven på Det Nye Teater og Skouen flyktet til Sverige. Fra 1941 var han tilknyttet motstandsarbeidet. I 1942 skrev han skildringer fra hverdagen i det okkuperte Norge, utgitt 1943 (ny utgave i 1994) som «66 skinnbrev fra Oslo» under pseudonymet Bjørn Stallare. 1943–45 virket Skouen ved pressekontoret i Stockholm, London og ikke minst i New York hvor han var presseråd ved ambassaden.

Etter krigen ble han ansatt som kulturmedarbeider i Verdens Gang 1947–57, men var tilbake igjen i Dagbladet i 1971 og virket der til 1995.

I 1947 kom romanen «Fest i Port des Galets», som skildret en sjøgutts modning til mann. Deretter kom romanen «Gategutter» (1948) som handlet om en guttebandes kamp mot streikebrytere under 1920årenes arbeidskonflikter. Det er denne boken som innledet Skouens filmkarriere. Kristoffer Aamot, Oslos mektige kinodirektør innkalte Skouen til sitt kontor i Stortingsgaten 16 og meddelte forfatteren at denne boken skal bli film! (Aamot var på den tiden også styre-

formann i Norsk Film A/S). «Javel», sa Skouen, ikke uenig i det. «Og den filmen skal De regissere!» Dette ledet til et langt liv hvor Skouen skaffet seg teknisk innsikt og kunnskap og etter hvert mange trofaste medarbeidere. I Gategutter (se egen omtale) overlot han den tekniske regien til Ulf Greber, en fordeling av funksjoner som ikke var uvanlig på denne tiden, regissøren hadde jo skrevet manuskriptet og skulle være filmens instruktør. Fotografene Ragnar Sørensen og Finn Bergan kom inn i bildet, samt komponisten Gunnar Sønstevold, klipperen Bjørn Breigutu og andre fagfolk av uvurderlig betydning for Skouens utvikling og renommé. Gategutter slår samtidig an tonen og bestemmer rammen for hans samlede filmunivers, hvor en god fortelling, forankret i solidaritet og samhold og visjonen om fellesskapet var formulert.

Man kan si at Skouens filmer var preget av både den poetiske realismen i fransk film på trettitallet og den italienske neoralismen fra 1942–1952.

I de følgende årene konsentrerte Skouen seg om filmarbeid, og fremstod som vår fremste filmregissør i etterkrigstiden, kanskje i den samlede norske filmhistorien. Den modne filmdebuten med Gategutter, viste ham som en realist med levende interesse for enkeltmenneskets søken etter en plass i samfunnet. Flere av filmene som fulgte henter sin handling fra okkupasjonen, med intense skildringer av motstandskampens farefylte situasjoner og menneskelige dilemmaer.

Mest kjent av disse er den Oscar-nominerte Ni liv (1957) hvor det nordnorske fjellandskapet og vinteren gir

Under innspillingen av Gategutter

kampen mot overmakten en slående visuell, symbolsk ramme. En annen krigsfilm med sterke eksistensielle motiv er Kalde Spor (1962, se egen omtale) med Toralv Maurstad i hovedrollen. Filmregissøren Skouen trer ellers profilert frem i pyromanportrettet Det brenner i natt! (1955, se egen omtale) og i kirkedramaet Herren og hans tjenere (1959), begge med Claes Gill i hovedrollen. I 1962 kom romanen «Pappa tar gull» (1962, dramatisert 1963, filmatisert 1964), en munter satire som ble fulgt av «Pappas dans» (1964) og «Pappa blir voksen» (1966), med kritikk mot behandlingen av hjerneskadde barn.

Skouen var en varm talsmann for de funksjonshemmedes rettigheter, en tematikk han også behandler i skuespillet «Ballerina» (spilt ved Nationaltheatret i 1976).

Han og hustruen Kari hadde da selv fått et handikappet barn og dette gav ham et utrolig pådriv i å skildre og dramatisere denne for ham til da ukjente verden. Filmtrilogien om barn med adferdsproblemer, Om Tilla 15

Under innspillingen av Vaktpostene

(1963), Vaktpostene (1965) og Reisen til havet (1966, se egen omtale), hvor hans datter Synne har ledende roller, viser Skouens innsikt i dette spørsmålet og visualiserer et psykologisk grenseland. Skouens store evne som forteller med temaet solidaritet med slitets mennesker kommer til uttrykk i hans siste film, An-Magritt (1969, se egen omtale), etter Falkbergets roman «Nattens brød» (bind.1), med Liv Ullmann i tittelrollen og Sven Nykvist bak kameraet. Det var Skouens første film i farger og den ble samtidig hans siste.

Etter at filmkarrieren var avsluttet hadde Skouen fast spalte i Dagbladet med sine Ytringer, korte slagferdige kommentarer om kunst og kultur, politikk og samfunn. Tre samlinger «Ytringer» (1973, 1976 og 1980) er utgitt. «Sir Williams Bohémer» utkom 1972, «Sigrid Undset skriver hjem» i 1982 og skuespillet «Bess» i 1983 (oppført ved Nationaltheatrets Amfiscene samme år).

Under pseudonymet Axel Barre utgav Skouen også flere gode kriminalromaner.

16

Et helhetlig kunstnerengasjement Det mest tankevekkende ved Arne Skouen er den evnen han hadde til å kombinere forskjellige profesjoner og uttrykksformer i sitt sosiale engasjement. Dramatikeren, forfatteren journalisten og regissøren hadde alle et mål med sitt virke, å fortelle, påvirke og moralisere i ordets egentlige betydning. Felles for alle profesjonene var den særpregede stilen, kortfattet og klar, men samtidig full av innlevelse og solidaritet. Skouens livserfaring kommer tydelig frem, «Jeg har ikke skrevet noe jeg ikke har sett», har han sagt. I filmene merker man journalisten, i artiklene den visuelle og dramatiske formen. Hemmeligheten bak hans suksess, og han var en ener, er kanskje denne kombinasjonen av ord og bilde, av profilering og poesi. Hans virke beviser at ingen som uttrykker seg gjennom filmen burde holde seg bare til det. En filmregissør burde også kunne være forfatter og/eller journalist og han/ hun burde kombinere film og teater.

Tiden i Dagbladet var av avgjørende betydning for Skouens utvikling og virke. 1930-tallets legendariske sjefredaktør Einar Skavlan og penneføre medarbeidere som Gunnar Larsen, Johan Borgen, Axel Kielland og Ragnar Vold var bærebjelker i avismiljøet og lærte ham meget. Dette kom til nytte da han ble sportsredaktør og raskt ble fortrolig med doktrinen «Hvem, hva og hvor» som er alfa og omega i denne genren. Som sportsjournalist var Skouen en pioner.

Hans første artikkel i genren ble skrevet på den legendariske Remington-maskinen, fra OL i Berlin i 1936, den siste fra OL på Lillehammer i 1994. Da hadde han oppdaget, dog under stor tvil, telefaksens fortreffelighet. Han fortale entusiastisk om dette fenomenet som leste manuskripter og sendte ordene gjennom himmelen til setteriet. Ikke forstod han det og det samme kunne det være. Hans virksomhet som

journalist er blant annet beskrevet i memoarboken «En journalists erindringer» (1996).

Filmbøker og utenlandske presentasjoner I 1973 ble jeg bedt om å skrive boken om Arne Skouen som filmmann. Det kunne blitt en fin oppgave innenfor mine studier i filmvitenskap ved Stockholms universitet. Men jeg nølte, til tross for et nøkternt anbefalelsesbrev fra Skouen selv. Kanskje følte jeg meg ikke moden. Eller kanskje var det Skouens renskårne filmstil som ikke engasjerte meg nok, på det tidspunktet. Senere har skribenter som Lingen Heimbeck, Petter Larsen, René Bjerke og Linn Ullmann skrevet innsiktsfullt om ham og hans 17 filmer. En av dem, Barn av solen (1955) ville ikke Skouen vedkjenne seg, misfornøyd som han var med adapsjonen av eget skuespill til film og med produsenten og produksjonen som helhet.

I forbindelse med 100-årsjubileet kommer NTNUprofessor Gunnar Iversens bok om Arne Skouen. Selv har jeg hatt gleden av mange gode samtaler med ham under våre mange utenlandspresentasjoner av hans filmer, i Lübeck, La Rochelle, Havana og New York.

Der kom filmene til sin rett og fikk oppmerksomhet, hos kritikere, kuratorer og distributører. Det er riktig som Norsk filminstitutts tidligere direktør Vigdis Lian hevdet, at hans renommé som filmmann hadde vært langt større om han hadde kommet fra et mer omfattende språkområde. Han var klar over dette selv og en smule irritert over at han ikke var viet større plass i internasjonal filmhistorie, særlig etter at fire av hans filmer, Nødlanding (1952), Cirkus Fandango (1954), Det brenner i natt! og Ni liv deltok i Cannes-festivalens konkurranse. Sistnevnte ble til overmål Oscarnominert og fikk verdensdistribusjon. «Det må du ta deg av», sa han til meg under vår siste tur sammen, til New York, hvor An-Magritt stod på programmet i

Scandinavian House og hvor vi tilbrakte over fire timer i legendariske Algonquins Hotels lobby-bar. Arne satt i den samme stolen som under New York tiden på 1940-tallet og fortalte levende om Greenwich Village, New York Post og New York Times og om småkinoene, hvor han studerte europeiske klassikere, særlig Marcel Carnés Dagen Gryr (1939) til han kunne den utenat. Det var hans filmskole.

Utenlandsk presse ser ofte andre særtrekk i våre filmer enn den hjemlige. I Frankrike, hvor både Rouen og la Rochelle-festivalene har vist mange av Skouens filmer, har kritikerne trukket fram Kalde spor, som tydelig var inspirert av den italienske mesterregissøren Michelangelo Antonioni. Andre eksistensielle drama som Det brenner i natt! og Herren og hans tjenere fikk også stor oppmerksomhet. Tyskerne fant den sosialt engasjerte trilogien Om Tilla, Vaktpostene og Reisen til havet stimulerende og komedien Bussen (1961) forfriskende.

Disse og flere av Skouens filmer gjorde turné i Tyskland etter hans besøk i Lübeck i 1998. I Havana og New York ble tekstede kopier av An-Magritt deponert i det cubanske filmarkivet ICAIC og i Museum of Modern Art, noe han var mektig stolt over.

Filmpolitikk og Ærespris Jeg tror ikke jeg har møtt en så spennende, nøktern og fascinerende forteller som Arne Skouen. Han var både kunstner og kulturpolitiker og formulerte alltid de nødvendige tanker mellom linjene. Hans løsninger for en kontinuerlig norsk filmproduksjon var både enkle og geniale, som for eksempel hans ideer om direkte støtte til utvalgte produsenter, som han satte fram i artikkelen «New Deal for norsk filmkunst» i VG 11. november 1955. Han var da selv på vei inn i filmprodusentens rekker, med sitt eget selskap ARA-film A/S. Det skulle imidlertid gå 47 år før dette ble gjennomført

under den norske filmstøtteordningen. Mye hadde kunnet være annerledes i norsk film om han hadde fått gjennomslag for dette.

En Ærespris ble oppkalt etter ham i 1991, da Oddvar Bull Tuhus ledet arrangementet Filmens År. Prisen ble innstiftet av flere kulturinstitusjoner, som Dagbladet, Norsk filminstitutt (NFI), Norsk Film A/S, Kodak Norge A/S, Filmteknikk A/S og videreføres i dag av Oslo Kino, SF Norge A/S og NFI. Formålet er å hedre en ekstraordnær innsats for norsk film. Siden 1993 har profilerte filmpersonligheter som Sara Johnsen, Erik Poppe, Bent Hamer, Hans Petter Moland, Åse Kleveland og Anja Breien vært blant dem som har mottatt prisen.

Arne Skouen er også selv tildelt en rekke priser: Filmkritikerprisen i 1950 for Gategutter (sammen med Ulf Greber), mens hans skuespiller Joakim Holst Jensen fikk prisen som klovnen i Cirkus Fandango i 1954, komponisten Gunnar Sønstevold for musikken til Det brenner i natt! (1955), fotograf Ragnar Sørensen for Ni liv i 1958 og Wenche Foss for tolkingen av Fru Helmer i Herren og hans tjenere (1959). Han har også mottatt Norske kinosjefers forbunds årlige pris Sølvklumpen for flere av sine filmer.

Dessuten har han mottatt Statens filmpris i både 1950 og 1952, Aamot statuetten i 1957 (Norsk kinolivs høyeste utmerkelse, utdelt av Kommunale Kinematografers landsforbund), Narvesen-prisen i 1980, Amandas Ærespris i 1986, Norsk kulturråds Ærespris i 1988 og Fritt Ords pris 1996.

Jan Erik Holst Redaktør, Norsk filminstitutt

Filmografi over Skouens langfilmer: 1949 : Gategutter 1952 : Nødlanding 1954 : Cirkus Fandango 1955 : Barn av solen 1955 : Det brenner i natt 1957 : Ni liv 1958 : Pastor Jarmann kommer hjem 1959 : Herren og hans tjenere 1960 : Omringet 1961 : Bussen 1962 : Kalde spor 1963 : Om Tilla 1964 : Pappa tar gull 1965 : Vaktpostene 1966 : Reisen til havet 1967 : Musikanter 1969 : An-Magritt

17

ARNE SKOUEN 1 0 0 ÅR

ARNE SKOUEN 1 0 0 ÅR

TORSDAG 31. OKTOBER KL. 19.00 SØNDAG 3. NOVEMBER KL. 21.00

TIRSDAG 5. NOVEMBER KL. 21.00 ONSDAG 6. NOVEMBER KL. 19.00

Gategutter.

Regi: Arne Skouen.

Norge 1949.

Manus: Arne Skouen, etter egen roman. Foto: Ragnar Sørensen.

Musikk: Gunnar Sønstevold. Medv.: Tom Tellefsen, Svein Byhring, Pål Bang-Hansen, Jack Fjeldstad m.fl.

Utleie: NB. 35 mm, s/hv, 1 t 17 min.

Det brenner i natt!

Regi og manus: Arne Skouen.

Norge 1955.

Foto: Finn Bergan. Musikk: Gunnar Sønstevold. Medv.: Claes Gill, Harald Heide Steen, Elisabeth Bang m.fl. Utleie: NFI. Norsk tale, utekstet. Dcp, s/hv, 1 t 36 min.

GATEGUTTER

DET BRENNER I NATT!

Mellomkrigstidens harde realiteter

Hitchcock på norsk

Skouens regidebut er en realistisk skildring av et arbeidermiljø på Oslos østkant i 1920-årene. 1924 var den virkelig store styrkeprøven for fagbevegelsen i Norge.

Jernstreiken som startet i november 1923 varte i 7 måneder og resulterte i et tap på 3,5 millioner arbeidsdager. I januar gikk havnearbeiderne ut i streik, og i slutten av februar var 75.000 arbeidere enten i streik eller lock-out. Streikebrytere arbeidet under beskyttelse av politi og militære, så arbeiderne måtte selv ta kampen opp mot streikebryteriet.

Med denne historiske konteksten som bakgrunn skildrer Skouen hvordan arbeidskonflikten påvirker hverdagen til en guttegjengen hvis fedre og eldre brødre er rammet av streiken. Alt blir sett fra guttenes synspunkt, og filmen viser ingenting av de mer kompliserte spørsmålene ute i resten av samfunnet.

Skouen ønsket å vise hvordan virkeligheten egentlig var, og valgte å benytte seg av realistiske teknikker. For det første ønsket han en ikke-stilisert skuespillerstil, og blandet profesjonelle skuespillere med amatører han fant på gaten – blant disse kjente navn som Svein Byhring og Pål Bang-Hansen. Og skuespillerne snakket østkantdialekt, noe som var uhørt i norsk film på den tiden. Gategutter er dessuten filmet i det fattigstrøket som arbeiderne bodde i på 1920-tallet, og fremdeles bodde i da filmen ble laget.

Både i tema og stil er Gategutter en av Norges få neorealistiske filmer.

olep/red.

Tim lever tilsynelatende et velordnet liv og arbeider som korrekturleser i en av Oslos dagsaviser. Men han har en adskillig mørkere side, han er pyroman. Dette er en tilbøyelighet han selv ikke makter å kontrollere og som gjør ham til sin egen fiende.

Filmens alvorlige tema vakte til dels sterke reaksjoner blant det norske publikummet på 1950-tallet, og var også opphav til diskusjoner i aviser og tidsskrifter.

Debatten dreide seg ikke bare om psykiske avvik og muligheten for helbredelse, men en fikk også diskusjonen om hvorvidt en slik film kunne virke som en skole for pyromane.

Tim spilles av Claes Gill. Han hadde på forhånd sagt seg villig til å påta seg rollen dersom Skouen klarte å skape en meget detaljrik og klar regi, samtidig som karakterens konturer tydelig ble tegnet. Til gjengjeld skulle Gill yte hele sin personlighet. De to hadde truffet hverandre allerede på 1930-tallet, da Gill var uteligger og livnærte seg med strøjobber som korrekturleser i Dagbladet hvor Skouen jobbet som journalist.

På 1950-tallet hadde Gill avsluttet sin poetiske karriere og var skuespiller og teatersjef.

Han gjorde også tre strålende filmroller, alle med Skouen som regissør. Reidar Lunde skrev i Aftenposten etter premieren: «En slik skikkelse som Claes Gills korrekturleser har vel aldri vært skapt før i norsk film. Sterk i de voldsomme utbruddene, myk i den barnslige gleden, fin i den vare forelskelsen. Uhyggelig når han sniker seg fra hus til hus for å finne en port som er åpen …» olep/red

18

ARNE SKOUEN 1 0 0 ÅR

ARNE SKOUEN 1 0 0 ÅR

TORSDAG 7. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 10. NOVEMBER KL. 21.15

TIRSDAG 12. NOVEMBER KL. 21.00 ONSDAG 13. NOVEMBER KL. 19.00

Kalde spor.

Regi: Arne Skouen.

Norge 1962.

Manus: Arne Skouen og Johan Borgen. Foto: Ragnar Sørensen.

Musikk: Gunnar Sønstevold. Medv.: Toralv Maurstad, Henny Moan, Alf Malland m.fl. Utleie: NFI. Norsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 36 min.

Omringet.

Regi og manus: Arne Skouen.

Norge 1960.

Foto: Finn Bergan. Musikk: Gunnar Sønstevold. Medv.: Ivar Svendsen, Rolf Kirkvaag, Kari Øksnevad, Alf Malland, Henny Moan, Sverre Holm, Kari Simonsen, Tom Tellefsen m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1t 29min

KALDE SPOR

OMRINGET

Iskald samvittighet

Radiosenderen på Kvinneklinikken

Året er 1944. Oddmund befinner seg på en hytte på vidden sammen med tolv krigsflyktninger som han skal lose ut til kysten, der en båt venter. Til tross for tidsnød og gode værforhold bestemmer Oddmund seg for å bli noen dager i hytten for å vente på at kjæresten Ragnhild skal komme opp fra bygda og slå følge med dem.

Når hun dukker opp et par dager senere har det blåst opp til storm, men de er nå tvunget til å fortsette ferden umiddelbart for å rekke båten. Ragnhild får problemer i uværet, og Oddmund velger å sende flyktningene alene i forveien for å hjelpe henne tilbake. Etter at hun er i sikkerhet setter han etter flyktningene, men finner dem ikke igjen. Først om våren når snøen smelter dukker tolv lik opp under et stup.

Femten år etter denne dramatiske hendelsen driver samvittigheten Oddmund til et oppgjør med fortiden.

Kalde spor er Arne Skouens siste okkupasjonsfilm og et av hans mørke, ekspresjonistiske drama. I denne filmen eksperimenterer han for første gang med filmens form, og gjør formen like viktig som historien. Den direkte inspirasjonen til filmen fikk Skouen fra Michelangelo Antonionis verker. Skouen ble imponert av den italienske filmskaperens suverene formfølelse og langsomme rytme, og mente dette ville passe til en norsk fortelling om fjell og ski, krig og oppgjør. Med det mektige fjellandskapet som kulisse lar Skouen en indre kamp om fortiden utspille seg på en truende og skjebnesvanger måte. olep/red.

Beskyttet av overlegen Tor og hans kone Anne, kommuniserer Per med London fra sin hemmelige radiostasjon øverst i Rikshospitalets kvinneklinikk i Oslo. Den forrige radiotelegrafisten, Frimann, er ettersøkt av tyskerne, og har fått ordre av Hjemmefronten om å komme seg til Sverige. Men noe holder ham tilbake: Kjæresten hans venter barn når som helst. Da Gestapo tar tilhold i leiligheten hennes og Frimann omsider oppsøker henne, oppstår en skuddveksling.

Omringet er Arne Skouens tredje film med handling fra annen verdenskrig.

Filmen er bygd over Knut Hauglands bok om sine egne opplevelser. (Den samme Haugland som deltok under tungtvannsaksjonen på Rjukan og som etter krigen ble med Thor Heyerdahl på Kon-tiki over Stillehavet). Skouen var ikke primært opptatt av det historiske, og flyttet konflikten over på et mer universelt, psykologisk plan. Hva gjør ekstreme ytre omstendighetene med enkeltmennesket?

Kritikerne var jevnt over veldig fornøyd med filmen. Aftenpostens Sven Krohn: «Det er godt å konstatere at det finnes noen som arbeider for å heve nivået i norsk film­ produksjon. [...] Filmens annen og store og positive innsats ydes av Rolf Kirkevaag, debutanten på det hvite lerret. Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet av Kirkevaag, men ett er sikkert efter denne filmen: Han har talent utover det å underholde i radio.»

CiO/red.

19

ARNE SKOUEN 1 0 0 ÅR

ARNE SKOUEN 1 0 0 ÅR • SØNDAGSMATNIÉ

TORSDAG 14. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 17. NOVEMBER KL. 21.00

SØNDAG 17. NOVEMBER KL. 13.00 TIRSDAG 19. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 24. NOVEMBER KL. 21.15

An-Magritt.

Regi: Arne Skouen.

Norge 1969.

Manus: Arne Skouen, etter Johan Falkbergets romanserie «Nattens brød». Foto: Sven Nykvist. Musikk: Maj og Gunnar Sønstevold. Medv.: Liv Ullmann, Per Oscarsson, Wolf von Gersum, Claes Gill m.fl. Utleie: NFI. Norske tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 40 min.

Reisen til havet.

Regi og manus: Arne Skouen.

Norge 1966.

Foto: Odd Geir Sæther. Musikk: Gunnar Sønstevold. Medv.: Erik Bye, Synne Skouen, Peter Lindbæk, Carsten Winger, Vegard Hall, Egil Lorck m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 28 min.

REISEN TIL HAVET

AN-MAGRITT

Erik Bye på stort lerret

«Alle mine filmer handler om menneskelig solidaritet» – Arne Skouen

I Reisen til havet møter vi femten år gamle Pinne, en psykotisk jente som har rømt fra en barneanstalt. Målet for flukten er havet, som mer er Pinnes bilde av friheten enn et konkret reisemål. Hun blir tilbudt skyss av den jordnære lastebilsjåføren Hilmar og takker nølende ja. Pinne er forskremt og innesluttet, men ved hjelp av medmenneskelig intuisjon og varme, lykkes Hilmar gradvis i å bryte gjennom forsvarspanseret hennes og oppnå kontakt. På en bensinstasjon som han oppsøker fordi bilen har fått motorstopp, blir Hilmar for første gang klar over at Pinne er etterlyst. Hilmar står plutselig overfor et dilemma: Skal han varsle politiet eller ta henne med seg videre?

Reisen til havet er nummer tre i rekken av Skouen-filmer med psykiske lidelser som tematikk. Nærmere bestemt tar trilogien for seg barn med mentale problemer og måten de blir tatt vare på av samfunnet. I de to foregående filmene (Om Tilla og Vaktpostene) var jentene beskyttet av henholdsvis familie og institusjon. Denne gangen er jenta overlatt til seg selv, og blir avhengig av hjelp fra mannen i gata.

Ikke alle vet at Erik Bye hadde dramautdannelse og teatererfaring bak seg da han i Reisen til havet fikk en forsinket debut som filmskuespiller. Enda viktigere er kanskje hans livserfaring og medfødte begavelse. Med sin naturlige generøsitet, sin uhøytidelige og barske omgangsform var Norges Clark Gable (som Arne Hestenes kalte ham etter å ha sett filmen) perfekt i rollen som medmennesket Hilmar, og i seg selv grunn god nok til å se filmen.

CiO/red.

An-Magritt får en tøff start på livet. Hun blir unnfanget gjennom en voldtekt.

Etter fødselen må moren gå i gapestokken for sitt syndige samleie med en tilfeldig soldat, og ikke lenge etter velger hun å ta selvmord ved å kaste seg i fossen. Dermed blir det bestefaren som må ta seg av An-Magritt. Han er en røslig kar, men alderen innhenter ham og snart må An-Magritt brødfø både seg selv og ham. Alt er likevel ikke helt svart. Hun får en viktig støttespiller i fogden Hedstrøm, en underlig karakter som har en tendens til å dukke opp når hun kommer i vanskeligheter.

Dessuten forelsker hun seg i «konstknekten» Johannes som ankommer bergstaden, og kjærligheten mellom dem forandrer dem begge.

Skouen sa ja til tilbudet om å filmatisere Falkbergets «Nattens brød» fordi den til de grader passet inn i hans temakrets. Alle filmene hans fra Gategutter (1949) til An-Magritt har den sosiale avviker som felles tema. De belyser ulike typer avvikere, og knytter dem til ulike sosiale sammenhenger. An-Magritt er den sosiale banebryter, mens filmene hans fra begynnelsen av 1960-tallet har den psykiske avviker som sentral karakter.

Liv Ullmann hadde nettopp opplevd stor suksess som skuespiller i Bergmanfilmene Skammen (1968) og Persona (1966), og ble hentet tilbake til Norge for dette prestisjeprosjektet. Hennes rolleprestasjon er glimrende, og det er et nesten ufattelig paradoks at snart 45 år senere er dette fortsatt hennes siste hovedrolle i en norsk film. olep/red.

20

P Å O P P FORDRING • SØNDAGSMATINÉ

Le Quai des brûmes.

TORSDAG 31. OKTOBER KL. 21.00 Regi: Marcel Carné.

SØNDAG 3. NOVEMBER KL. 13.00 OG 19.00 Frankrike 1938.

Manus: Jacques Prévert, etter en roman av Pierre MacOrlan. Foto: Henri Alekan. Musikk: Maurice Jaubert. Medv.: Jean Gabin, Michèle Morgan, Michel Simon, Pierre Brasseur, Robert Le Vigan, Aimos m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 30 min.

TÅKEKAIEN Poesiens tåketeppe Den franske filmen på 1930-tallet er uløselig knyttet til begrepet poetisk realisme. De fremste representantene for denne filmperioden er regissøren Marcel Carné og poeten Jacques Prevert. Sammen laget de syv filmer i løpet av en tiårs periode. Av disse er det først og fremst Tåkekaien, Dagen gryr (1939) og Paradisets barn (1945) som er blitt filmhistoriske klassikere. Den poetiske realismen har vært betydningsfull for en lang rekke regissører og filmbølger, også i Norge. I motsetning til den italien-

ske neorealismen og den franske nye bølge, var ikke den poetiske realismen noen helhetlig bevegelse eller bølge, hverken med utstrakte personlige kontakter eller manifester av noe slag. Den poetiske realisme er snarere en historisk etikett på en spesiell filmstemning og type.

Til tross for betegnelsen poetisk realisme, er det lite realisme i Carnés filmer. Han fulgte førkrigstradisjonen og gjorde de fleste opptakene i studio med kulisser, noe som er påfallende i enkelte scener i Tåkekaien. Tematisk

kan det sies at Carné ligger nærmere romantikken enn realismen, da han er opptatt av evige, allmennmenneskelige temaer som det gode versus det onde, autoritet versus individuell frihet. Carné bruker personene til å symbolisere disse motsetningene fremfor å klargjøre forhold i samfunnet. Når det likevel er snakk om realisme, henger det sammen med Carnés valg av miljø og personer. Han fokuserer på «små», vanlige menneskers hverdag, og som ofte lever på kanten av samfunnet, for eksempel den mislykkede kunstneren, desertøren og gangsteren. Disse menneskene er ensomme, redde og uten kontroll over det som skjer med eller rundt dem. De søker etter en mening med tilværelsen, men i sin søken etter dette går de til grunne. Hendelsene skjer etter et skjebnebestemt mønster. Samme hva menneskene gjør, så leder det mot et på forhånd bestemt resultat. Denne fatalismen er et vesentlig særtrekk i Carnés filmer.

Tåkekaien handler om desertøren Jean som søker tilflukt på havnen i Le Havre. Her møter han en rekke mennesker som blir involvert i den tragedien som snart skal utspille seg. Først og fremst er det piken Nelly som han forelsker seg i, hennes formynder, den slu og onde Zabel samt en venn av henne, gangsteren Lucien. Dessuten bareieren Panama og maleren Michel Krauss. Alle er de mennesker som er på «flukt», de vil vekk fra sin fortid og sine handlinger de vil ha frihet.

Dette er klart symbolisert gjennom skipene på havnen og gjennom skuteglasset til Panama. olep/red.

21

FILM I HUNDRE Årgang

1913

I

Cinemateket i Bergen har tenkt å starte med noe vi satser på skal bli et årlig event; et program bestående av norske filmer fra hundre år tilbake. Med andre ord presenterer vi i år et program med norsk film anno 1913.

22

historiebøkene står det at verdens første kinoforestilling ble arrangert av brødrene August og Louis Lumière 28. desember 1895. Med det var den syvende kunstart født, og det skulle bli starten på et kunst- og underholdningsmedie som vokste til det mest betydningsfulle i løpet av 1900-tallet.

Utviklingen det nye mediet gjennomgikk de første tretti årene var voldsom – både teknisk og innholdsmessig. Dessverre ble filmen i de første årene sett på som ren masseunderholdning, og filmene som ble laget ansett som en ferskvare. Produksjonsselskapene jobbet utfra en tese om at folk ville se nye filmer hver gang de gikk på kino – og siden de helst ville at folk skulle gå på kino flere ganger i uken – kinobilletten var veldig billig – var produksjonstempoet høyt. Eksempelvis lagde Mack Sennett – mannen som regnes som slapstick-

komediens far – alene 126 filmer i løpet av 1909 i sitt selskap Keystone films. I perioden mellom 1908 og 1915 sto han bak nesten sju hundre filmer – et snitt på nesten hundre hvert år. Selv en stor filmkunster som Charlie Chaplin trøkket ut 37 filmer i løpet av 1914. Og de to var kun et par av flere tusen filmskapere verden over som pøste ut filmer.

Med en slik enorm produksjon skulle man tro at det ikke skulle være vanskelig å sette sammen program med film som er akkurat hundre år gammel. Men dessverre er det ikke mange filmer igjen fra de første femten årene av filmhistorien. Grunnet ferskvaretankegangen var det ingen kultur for å samle inn og bevare filmkopiene. Hver film fikk et par dager på kino, så ble de byttet ut med en ny. Filmer som var blitt vist ble kastet, eller gitt bort.

Legg til at selve filmkopien på den tiden inneholdt det

FI L M I HUNDRE • SØNDAGSMATINÉ

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Griegakademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondhjem.

Han startet BEK i 2000 og Lydgalleriet i 2007. Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til over 50 spillefilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

TIRSDAG 5. NOVEMBER KL. 19.00 ONSDAG 6. NOVEMBER KL. 21.00 SØNDAG 10. NOVEMBER KL. 13.00

Regi: diverse/ukjent.

Norge 1913.

Stum med norske mellomtekster, akkompangert av Jørgen Larsson på piano. Total varighet ca 40 min.

NORSK FILM FRA 1913 Slik så det ut da

særs brannfarlige stoffet nitrat, så forstår man at svinnet etter hvert ble ganske stort. Man regner med at over 90% av filmene fra denne tiden er tapt for alltid.

Først i begynnelsen av 1950-tallet kom man skikkelig i gang med filmarkiver og en systematisk innsamling og bevaring av filmarven. Men da var det dessverre ofte for sent for filmene som hadde gledet publikum de første tjue årene av filmhistorien.

Når vi nå skriver 2013, begynner det imidlertid å bli noen ruller å hente i det norske filmarkivet. Riktignok sliter vi med å få til et program på mye over halvtimen minutter fra 1913 når vi soper i hop alt Nasjonalbiblioteket kan tilby, men det er en start. Og i årene som kommer vil vi etter hvert faktisk måtte gjøre en utvelgelse. Allerede neste år vil programmet med norske filmer fra 1914 vare over timen.

I disse første årene vil det nok være varierende kvalitet på det vi kan presentere – det kan nok være både fragmenter og dårlig bilde – men det er utvilsomt et unikt, historisk materiale som vi kan vise. Materiale som bør interessere både filmentusiaster og de med en interesse for norsk kultur og historie. olep

I skrivende stund leter fortsatt Nasjonalbibliotekets arkivarer gjennom alle sine lister og lager etter snutter som kan dateres til året 1913. Endelig program vil bli presentert på våre nettsider og i vår medlemsmail når arrangementet nærmer seg.

Foreløpig ser det ut til at følgende film er i boks – og vi regner med flere: Akershus dragonregiments 250 aars jubilæum 31.8.1913 Avsløringen af Fritjofstatuen den 31 juli 1913 Hvalros-jagt ved Frantz-Josephs land Keiser Wilhelm på Norgesbesøk Keiser Wilhelm til Bergen Keiserbesøk ca. 1913, samt opptak fra Kristiansundtraktene Den Norske Amerikalinjes S.S. «Bergensfjord». stabelavløbning 8.4.1913.

«Bergensfjord»s høitidelige dåp forrettes av fru Konsul Bang.

Flyoppvisning af Kapt. Sem-Jacobsen og Løit. Dons i Oslo

23

P Å O P P FORDRING

Rebel Without a Cause.

Regi: Nicholas Ray. USA 1955.

Manus: Stewart Stern og Nicholas Ray. Foto: Ernest Haller. Musikk: Leonard Rosenman.

Medv.: James Dean, Natalie Wood, Sal Mineo, Jim Backus, Dennis Hopper m.fl. Utleie: Egen kopi.

Engelsk tale, utekstet. 35 mm, farger, 1 t 51 min.

ROTLØS UNGDOM «You’re tearing me apart!»

Rotløs ungdom er i dag mest kjent som filmen som ga James Dean sitt gjennombrudd. Det var også en av de første Hollywood-filmene som viste at ikke alt var i orden i den amerikanske kjernefamilien – filmens moralske pekefinger ble ikke rettet mot rebellene, men mot samfunnet som hadde fostret de retningsløst søkende ungdommene. Framstilling av ungdomskriminalitet på film var ikke noe nytt i 1955, men i de fleste av datidens filmer ble kriminalitet framstilt som 24

et problem for fattige. I Rotløs ungdom får man se tenåringer fra rike familier gjøre opprør mot den konforme middelklassetilværelsen.

Rotløs ungdom har kommet seg helskinnet gjennom Hollywood-maskineriets drømmefabrikk og har oppnådd sin velfortjente kult- og klassikerstatus først og fremst takket være to forhold: Nicholas Rays fintfølende regi og James Deans stilskapende og hyperfølsomme spill.

TORSDAG 7. NOVEMBER KL. 21.00 SØNDAG 10. NOVEMBER KL. 19.00

Dean spiller tenåringen Jim Stark, som har problemer med å finne seg til rette på sitt nye hjemsted.

Hormonelle svingninger regjerer, og vi møter ham idet han blir brakt inn i fyllearresten. Resten av handlingen finner sted det påfølgende døgnet. Jim kommer ikke overens med foreldrene, blir mobbet av en ungdomsgjeng og havner i klammeri med politiet.

Filmen er full av ikoniske scener som bilkappløpet og knivkampen mellom James Dean og Dennis Hopper.

Det er også en fantastisk kjemi mellom James og hans kvinnelige motspiller Natalie Wood. Rotløs ungdom ble planlagt skutt i svart/hvitt, men ble siden overført til det nye formatet CinemaScope, og studioet ville at alle scope-filmer skulle skytes i farger. Dermed kom Deans røde jakke virkelig til sin rett, og den skulle på femtitallet bli et symbol på bra stil og gjøre Dean til en pinup for beatnik-bølgen.

Noen sier det hviler en forbannelse over de som deltok i filmen. Alle de tre hovedrolleinnehaverne i Rotløs ungdom skulle få tragiske endelikt. 24 år gamle James Dean døde i en bilulykke før filmen fikk premiere; Natalie Wood druknet 43 år gammel under en seiltur, og Sal Mineo ble drept med kniv på gaten, 37 år gammel.

Nicholas Ray, som den sta outsideren han var i Hollywood, fikk ikke laget en eneste film i løpet av de siste 20 årene han levde. Kanskje var det en mager trøst at han på slutten ble gjenstand for stor kultdyrkelse, fra blant annet cineaster som Wim Wenders og Jim Jarmusch.

olep/red.

PÅ KINO 15. NOVEMB ER

Norsk film er for tiden på en bølgetopp.

Besøkstallene stiger, antall filmer øker og invitasjonene til internasjonale filmfestivaler er mange.

Men det følger en skygge med alt.

R JÆ LSK FEI

FEILSKJÆR

NORSKE FEILF EILSKJÆR FEILSKSKJ JÆR ÆR 26

F

or hver suksess som lages, finner man i hvert fall minst en flopp – som oftest fler. I motsetning til suksessene, blir floppene fort glemt. Og det skal man kanskje strengt tatt være glad for. Samtidig er det jo viktig å lære av våre – og andres – feil. Hvis ikke kan man jo risikere å gjøre de samme tabbene om igjen og om igjen.

Det vil Cinemateket i Bergen være med å forhindre. Derfor vil vi i programmene fremover presenter norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller floppet totalt.

Vi har tidligere annonsert at cinemateket ikke kan garantere deg som publikummer at du vil like våre filmer, men at du vil skjønne at det er en film av betydning, og at den har viktige kvaliteter. Med filmene i denne serien kan vi nesten garantere at filmene ikke har særlig kvaliteter, men at du vil like det du ser – i hvert fall om du ler av ting er ufrivillig morsomt. For dette er filmer med flust av ufrivillig humor, filmer som i sitt forsøk på å ta opp seriøse og viktige tema tryner så fundamentalt i klisjeer og ufrivillig komikk at det faktisk blir underholdene. Eller provoserende. Upåvirket blir man i hvert fall ikke. Og det er jo en av kunstens viktigste funksjoner – å vekke følelser. Er det ikke?

Samtidig er det jo filmer som grunnet sine lave kvaliteter knapt har fått mulighet til å vise seg frem senere. De er svært lite tilgjengelig, siden få av floppene ble lansert på video eller kjøpt opp av fjernsynskanalene. Så med disse eksklusive visningene får også nye generasjoner muligheten til å kose seg med mindre vellykkede forsøk på å lage god film.

På en annen side kan det jo faktisk hende at vi snubler over et forbigått mesterverk i prosessen. Eller kanskje ikke.

Koselig på kino blir det uansett. olep

NORSKE FEI L SK JÆ R

Sangen om Rondane.

Regi og manus: Helge Lunde.

Norge 1934.

Foto: Reidar Lund. Musikk: Tønnes Birknes.

Medv.: Kirsten Heiberg, Georg Løkkeberg, Einar Vaage, Sonja Wigert, Ottar Wicklund, Arne Bang-Hansen m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 26 min.

SANGEN OM RONDANE Jump-cut 25 år før Godard Det tar knappe fem minutter før man skjønner at dette kommer til å bli fryktelig morsomt. Dog ufrivillig morsomt.

Filmen åpner med en rekke bilder av geiter, sauer, hester og kyr på fjellet – presentert gjennom en rekke totalt umotiverte jump-cuts og tonesatt av Edvard Grieg. Når musikken stilner møter vi brødrene Hans og Knut og deres mor, på en så hjelpeløs måte at noen burde ha sagt stopp for hele prosjektet allerede der. Så skjedde ikke, og dermed får historien på sitt meget

egne vis utfolde seg videre.

Sangen om Rondane handler kort fortalt om den fattige bondesønnen Knut og byjenten Greta, datter av en rik grosserer som for første gang på mange år tilbringer sommeren i familiehytten i Rondane sammen med faren, rett ved gården til Knuts mor.

Sist hun var der var hun bare et barn. Første gang Knut møter Greta igjen redder han henne fra å drukne etter at hun av ren kjedsomhet dumdristig har satt seg fore å svømme over et lite fjellvann. Når hun våkner til

TIRSDAG 12. NOVEMBER KL. 19.00 ONSDAG 13. NOVEMBER KL. 21.00

igjen i Knuts sterke armer på elvebredden går det som det sikkert må gå – de to blir forelsket. Dagen etter møtes de to igjen i en løe, og Greta blir gravid.

Allerede dagen derpå – mens Greta fortsatt sover ut etter nattens eskapader – tar grossereren affære når han skjønner at datteren er blitt forelsket i en fattiggutt. Han overtaler Knut til å emigrere til Amerika umiddelbart, og betaler turen over dammen for at det skal skje kvikt. Men Greta er en stabeis, og reagerer ikke helt slik faren hadde håpet.

Om filmen fremstår som hjelpesløs og banal i dag, kan anmeldelser fra samtiden tyde på at publikum også i 1934 var lite imponert. Signaturen A.K. skrev i Dagbladet 17. november 1934 at «All munterhet på Eldorado i går fremkom dessverre på de gale stedene og den eventuelle rørelse som noen måte føle, skyldtes utelukkende fortagendets betagende ubehjelpelighet [...] Hver eneste scene er skamklippet, det hele er aldeles ophakket og uten noen billedlig sammenheng, og alle de mer «dramatiske» situasjoner er blitt flaue og klossete. Fullkomment lattervekkende er den nervepirrende scene med heltinnen og den mannevonde oksen».

En nærmere beskrivelse av den sistnevnte scenen står vi over slik at de som måtte ta turen ned på cinemateket til disse visningene har enda mer å glede seg til.

Sangen om Rondane er faktisk ganske så underholdende – selv om det kanskje ikke er helt slik Helge Lunde hadde sett det for seg den gang han lagde filmen.

Og en ting til: Som tittelen antyder er filmen også krydret med noen sangnumre. Tro oss når vi sier at det ikke akkurat styrker filmopplevelsen. olep 27

P Å O P P FORDRING

Down by Law. Regi og manus: Jim Jarmusch.

USA 1986.

Foto: Robby Müller. Musikk: John Lurie og Tom Waits. Medv.: John Lurie, Tom Waits, Roberto Benigni, Ellen Barkin m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 46 min.

DOWN BY LAW «It’s a sad and beautiful world» Down by Law er, som så ofte hos Jarmusch, en beretning om outsidere. Hovedpersonene roter til sine respektive mistrøstige liv. Plateprateren Zack graver, i følge samboeren, sin egen grav i alkohol og apati. Halliken Jack gjør lite og ingenting, og lar stort sett tiden gå med til sysler av typen «watching the light change». Begge blir lurt i en felle og havner i samme fengselscelle. De to hardkokte tøffingene får straks revirproblemer på den lille cellen, og verre blir det når den ufrivillig komiske 28

italieneren Roberto blir en del av selskapet. Han er ikke særlig stø i amerikanske gloser, og i tillegg har han vært så uheldig å kaste en biljardkule – nummer åtte – i hodet på en motstander. «I killed a man» stotrer han, mens han mistrøstig stirrer ut gjennom gitteret. Med sin tufsete fremtoning og sin skrale engelsk, som han hovedsaklig har plukket opp fra westernfilmer, blir han en permanent forfriskning, og en herlig kontrast til Jack og Zacks tørre kulhet.

TORSDAG 14. NOVEMBER KL. 21.00 SØNDAG 17. NOVEMBER KL. 19.00

Etter kort tid leder den italienske morderen sine cellekamerater på nærmest magisk vis ut av det rømningssikre fengselet, og de flykter gjennom det triste myrlandskapet utenfor New Orleans. Her treffer Bob den store kjærligheten, mens Jack og Zack så fort som mulig skiller lag og fortsetter sin flukt i ensomhet.

Jarmusch har sin egen poetiske fortellestil. Den kjennetegnes ved asketisk omgang med handling, persontegning og filmisk uttrykk. Gjennomgående for Down by Law er den «coole» dovenskapen og den kullsvarte humoren. Stilen er klar og ren, med rolige kamerabevegelser, langsom klipperytme og et puritansk billedvalg. Vi behøver ikke anstrenge oss for å sile ut unødvendig billedinformasjon, da Jarmusch fornekter alt overflødig. Her er det lite av ytre dramatiske begivenheter: Down by Law baserer seg først og fremst på stemningsskapende sekvenser og små­absurde, humoristiske situasjoner slik vi kjenner dem fra Jarmusch’ andre filmer.

Musikeren og skuespilleren John Lurie, som har satt sitt preg på det utsøkte typegalleriet i Jarmusch’ tidligere filmer, ble i Down by Law koblet med Tom Waits. Det viste seg å bli en heldig allianse; de to utfyller hverandre i et uvanlig vellykket samspill. Til alt overmål står de to også bak musikken i Down by Law. Den favner suverent stemningene i filmen, og opphøyer hverdagens tristesse til underfundige smil og lun poesi. olep

P Å O P P FORDRING

La strada.

TIRSDAG 19. NOVEMBER KL. 21.00 Regi: Federico Fellini.

SØNDAG 24. NOVEMBER KL. 13.00 OG KL. 19.00 Italia 1954.

Manus: Federico Fellini, Ennio Flaiano og Tullio Pinelli. Foto: Otello Martelli.

Musikk: Nino Rota. Medv.: Giuletta Masina, Anthony Quinn, Richard Basehart m.fl. Utleie: NB. Italiensk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 55 min.

LA STRADA Less is more La strada er historien om en omreisende varietéartist, Zampano, med «sterk mann» som spesialnummer. På en trehjuls motorsykkel med overbygg drar han rundt på landsbygda og tjener til livets opphold ved å sprenge lenker med brystkassen. Hans kvinnelige støttespiller er død, og han kjøper den unge Gelsomina av hennes mor for noen tusen lire. Gelsomina er enfoldig, men arbeidsvillig og oppofrende. Zampano betrakter henne knapt nok som menneske, men hos Gelsomina vokser

det etter hvert frem en kjærlighet som ikke på noen måte står i forhold til den behandling hun får. Et møte med en annen varietéartist, klovnen Il Matto, på et omreisende sirkus, blir vendepunktet i Gelsominas liv. Han gir henne troen på seg selv og forklarer henne at hun har en oppgave i livet ved Zampanos side, men Zampano fatter ikke hennes kjærlighet før det er for sent.

La strada er Fellinis gjennombruddsfilm og en av 1950-tallets mest legendariske filmer. Med bakgrunn i

den italienske neorealismen, utviklet Fellini etterhvert en særegen interesse for det bisarre og for mennesker i samfunnets utkant. Filmatisk var han en av dem som førte neorealismen inn i nye kunstneriske spor i begynnelsen av femtiårene, og La strada er kanskje hans viktigste bidrag til dette. Filmen bygger på mange av neorealismens konvensjoner: Filmet på location (uten bruk av studioteknikk), med en lavmælt kamerabruk, stor sans for det visuelle uttrykk og med amatører i alle roller unntatt de sentrale. I motsetning til den tradisjonelle neorealistiske filmen er La strada mer en fabel enn en historie fra virkeligheten. Det er mer snakk om psykologisk neorealisme, hvor hensikten var å beskrive og analysere følelser hos en eller flere personer.

Veien (la strada) i La strada er først og fremst historien om den veien Gelsomina og Zampano går i sin personlige utvikling og den forandring de gjennomgår.

For Gelsomina går veien fra en opprinnelig uberørt naturtilstand via en gryende sosial og psykologisk selverkjennelse, frem til selvutslettelse og oppløsning. Møtet med Zampano blir møtet med en voksen verden, kjennetegnet av arbeid, penger, disiplin og sosiale konvensjoner. Gelsomina suger til seg denne nye virkeligheten, og den farger henne som person. Hun går fra å være et autentisk menneske til å bli en artist.

Den nye virkeligheten er imidlertid smertefull da den konfronterer henne med Zampanos likegyldighet og svik. Gelsomina prøver å flykte fra virkeligheten, og det eneste tilfluktsrommet blir artisten, illusjonen. olep 29

FI L M FRA JA PAN • GRATIS INNGANG !

FILM FRA JAPAN Ung i Japan Cinemateket USF er i slutten av november arena for visninger av to japanske filmer.

Visningene arrangeres av Japans ambassade i Norge med støtte fra Japan Foundation.

Visningene er gratis og åpne for alle, og salen fylles opp etter først-til-mølla-prinsippet, så det kan være en ide å komme tidlig!

De japanske filmene som vises denne gang handler om å være ung i Japan. Filmene var populære i Japan for 12–17 år siden (fra 1990-årene til begynnelsen av 2000-tallet), og fra den tid og fram til i dag har Japan og resten av verden forandret seg i takt med økonomi og samfunnsutvikling. Disse forholdene har naturlig nok påvirket de unges situasjon. IT-teknologi har tilført nye kommunikasjonsmåter, og menneskelige relasjoner og tenkesett har også endret seg på noe vis. Men de personlige kampene som utkjempes på veien mot voksenlivet, og de bekymringene man bærer i seg, er noe mange unge fra verden over kan kjenne seg igjen i. Den store betydningen det er å ha noe man brenner for i livet og å ha gode venner, er nok like universelt. Selv i et fredfullt land, der vanskeligheter tilsynelatende er fraværende, kan livet for noen ungdommer vise seg hard.

30

På årets japanske mini-festival viser vi to filmer med «Ung i Japan» som tema, Kitano Takeshiis Kids Return og Waterboys av Shinobu Yaguchi. Filmene er ganske ulike i form, innhold og stemning, men begge skildrer ungdommers virkelighet, med sterke vennskap, livsutfordringer og motbør som fargesettende elementer.

Gjennom historiene håper vi at seerne oppdager likheter og forskjeller mellom Japan og Norge, og at mange får øynene opp for japansk film.

Japans ambassade i Norge

onsdag 20. NOVEMBER KL. 18.00

AKADEMIET CINEMATEKET:

NOSTALGI OG MELANKOLI – JAPAN SER SEG TILBAKE

Foredrag av Henrik Thon Bardum, informasjonsrådgiver ved Japans ambassade i Norge.

Varighet ca. 45 min. Gratis inngang.

Med utgangspunkt i Kids Return og Waterboys (se egne omtaler), vil Henrik Thon Bardum snakke om hvordan det er å vokse opp i dagens Japan. Han vil berøre både utfordringer og gleder ved å være ung i Japan, om skolesystemet de vokser opp i og kjønnsmønstre de sosialiseres inn i. Er det ulike forventninger knyttet til jenter og gutter i deres oppvekst, i oppførsel, frihet og fremtidsplaner? Hvilke løsninger finner japanske ungdommer på utfordringene de møter i livet, og hva slags fremtidsperspektiver har de?

Han vil også ta opp hvordan den blomstrende populærkulturen i landet påvirker ungdommers liv. japans ambassade i norge/red.

Visningene i denne serien er gratis og åpen for alle.

Først-til-mølla!

FI L M FRA JA PAN • GRATIS ADGANG

FI L M FRA JA PAN • GRATIS ADGANG

ONSDAG 20. NOVEMBER KL. 19.00 TORSDAG 21. NOVEMBER KL. 21.00

ONSDAG 20. NOVEMBER KL. 21.00 TORSDAG 21. NOVEMBER KL. 19.00

Kids Return.

Regi og manus: Takeshi Kitano.

Japan 1996.

Foto: Katsumi Yanagishima.

Musikk: Joe Hisaishi. Medv.: Masanobu Ando, Mitsuko Oka, Ken Kaneko, Ryo Ishibashi m.fl. Utleie: Japan Foundation. Japansk tale, engelske undertekster. Digital kopi, farger, 1 t 47 min.

Waterboys.

Regi og manus: Shinobu Yaguchi.

Japan 2001.

Foto: Yuichi Osada. Musikk: Gakuji Matsuda og Hitomi Hayami. Medv.: Akifumi Miura, Kuen Kondo, Takatoshi Kaneko, Kaori Manabe, Aya Hirayama, Naoto Takenaka, Tetta Sugimoto, Akira Emoto m.fl. Utleie: Japan Foundation.

Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, farger, 1 t 30 min.

KIDS RETURN

WATERBOYS

Spørsmålet er ikke hvordan dø – men hvordan leve videre

Synkronsvømming for gutter

Shinji og Masaru er bekymringsfrie elever ved en annenrangs videregående skole.

De fordriver dagene med å surre rundt uten mål og mening. De mobber lærerne, forstyrrer de mer flittige elevene med sykkelkunster i skolegården og investerer lange timer i favorittkafeen. På en kafe får de sitt første møte med den lokale yakuzaen. Masaru får juling. Ydmyket oppsøker han en bokseklubb og begynner å trene. Shinji blir dratt med. Det viser seg snart at Shinji har mer talent enn Masaru, han begynner å trene hardt og vinner etter hvert kamper. Masaru gir raskt opp sin karriere som bokser. Da de møtes neste gang, har Masaru sluttet seg til yakuzaen. Shinji har kommet under innflytelse av en eldre bokser som aldri nådde sine mål. Han lærer ulovlige slag og introduseres for doping. Den engang så lovende unge bokseren blir snart en håpløs taper.

Kids Return er en satire over det japanske samfunnet; et samfunn som i altfor lang tid har villet unngå å konfrontere baksiden av den høye økonomiske veksten og den politiske stabiliteten; et samfunn som belønner konformiteten og avviser opprøret. Kitanos sympati ligger alltid hos samfunnets mer marginale eksistenser: tapere, skrullinger eller andre mistilpassede. Han tar også i denne filmen utgangspunkt i disse for å skildre og tilby sin tolkning av samtidens Japan – et Japan preget av verdimessig forfall.

«Kids Return 2» hadde premiere i Japan i oktober 2013. olep

Waterboys er en komedie om en gjeng gutter som driver med synkronsvømming.

Sakuma, en ung og vakker kvinnelig instruktør, motiverer fem unge skolegutter, som stort sett er håpløse svømmere, til å satse på synkronsvømming. Det ferske laget blir satt på en kraftig prøve når Sakuma blir gravid og slutter i jobben, men ledet an av Suzuki, lagets eneste gode svømmer, hyrer de den sleske delfintreneren Isomura og satser videre.

Den enorme oppmerksomheten denne elleville komedien – og de unge skuespillerne – fikk da den gikk på kino i sin tid medførte at mannlig synkronsvømming plutselig ble svært populært i Japan.

Idéen til filmen er hentet fra en videregående skole for gutter i Saitama-fylket, der skolens svømmeklubb hvert år fra 1980-tallet har fremført synkronsvømming i skolens kulturuke. Filmen ble først vist i små kinohaller i Japan, men endte til slutt opp som en stor nasjonal suksess. Filmen la grunnlaget for en ny boom for japanske filmer i landet.

Japans ambassade i Norge/cio/red.

31

C i n e m a t e ke t

Forventingene var store når Quentin Tarantino i 2005 annonserte at han sammen med sin gode venn Robert Rodriguez skulle lage en helaftens Grindhouse-forestilling. Når resultatet fikk premiere i USA et par år senere gikk det imidlertid ad undas. Det kunne virke som publikum rett og slett ikke hadde fått med seg hva de hadde kjøpt billett til. For hva er egentlig Grindhouse?

Grindhouse er en betegnelse på kinoer som hovedsakelig viste exploitationfilmer, kinoer som hadde sin «storhetstid» på 1970-tallet. Navnet kommer fra de nedlagte burlesk-teaterne som disse kinoene oppstod i, som tidligere tilbød såkalt «bump n’grind» striptease.

På 1970-tallet var fjernsyn begynt å bli så populært at det gikk ut over kinosalget. Det ga noen smarte skaller ideen om å kjøre kinovisninger av filmer fjernsynet aldri kom til å vise – porno, lavbudsjett slasher-horror 32

og dubbede kampsportfilmer fra Hong Kong. Kvaliteten på filmrullene var heller dårig, noe som ga det hele en skitten sjarm. Og filmene ble gjerne visst i såkalte «double bills», to filmer til prisen av en.

Det var denne type filmopplevelse Quentin Tarantino og Robert Rodriguez ønsket å fange med sine to hommager til Grindhouse-filmene, Death Proof og Planet Terror (se egne omtaler). Filmene skulle kjøres som en «double bill» på kino og ha en retro beintøff poster som (i motsetning til på mange gamle exploi­tationfilmer) filmene skulle klare å leve opp til. Samtidig ble det også på slike «double bills» kjørt trailere både før og imellom filmene, og på dette prosjektet fikk Tarantino og Rodriguez med seg ett knippe kompiser til å lage slike trailere som en del av forestillingen.

Som nevnt i innledningen gikk det heller dårlig da «Grindhouse» (som var tittelen på totalopplevelsen ved premieren i USA) ble lansert for publikum.

Totallengden var over 3 timer, og mange forlot kinoen

under rulleteksten etter den første filmen, i den tro at det var slutt. Besøkstallene var katastrofale, så filmens mektige produsent, Harvey Weinstein, bestemte seg for å trekke den tilbake, for heller å lansere de to filmene hver for seg, som to uavhengige filmer. Dette medførte at Tarantinos Death Proof fikk norsk premiere i mai 2007, mens Rodriguez’ Planet Terror kom på norske kinoer to måneder senere, i juli 2007.

Cinemateket USF gir deg i hvert fall muligheten til å se de to på samme kveld – tirsdag kan du se den i «Grindhouse»-rekkefølge, onsdag i motsatt rekkefølge. Bli heller ikke overrasket om det dukker opp en trailer eller to underveis i løpet av kvelden – på filmer du neppe får sett på en kino i nærheten av deg.

Tromsø filmklubb/red./olep

Helaften, kun kr. 60/120 for begge filmene!

DOUB L E BI L L : GRINDHOUSE

DOUB L E BI L L : GRINDHOUSE

TIRSDAG 26. NOVEMBER KL. 19.00 ONSDAG 27. NOVEMBER KL. 21.00

TIRSDAG 26. NOVEMBER KL. 21.15 ONSDAG 27. NOVEMBER KL. 19.00

Death Proof.

Regi og manus: Quentin Tarantino.

USA 2007.

Foto: Jimmy Lindsey og Quentin Tarantino. Musikk: Jack Nitzsche.

Medv.: Kurt Russell, Rosario Dawson, Vanessa Ferlito, Jordan Ladd, Rose McGowan, Sydney Poitier, Tracie Thoms, Mary Elizabeth Winstead, Eli Roth m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 54 min.

Planet Terror.

Regi, manus, foto og musikk: Robert Rodriguez.

USA 2007.

Medv.: Rose McGowan, Freddy Rodriguez, Josh Brolin, Marley Shelton, Michael Biehn, Jeff Fahey, Bruce Willis m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 26 min.

DEATH PROOF

PLANET TERROR

The car is better than safe. It’s death proof

No more dead bodies for Daddy tonight.

For Austins hotteste DJ, Jungle Julia, er skumringstiden den eneste tiden. Som skapt for å henge ut med Shanna og Arlene, to av sine beste venner. De er tre attraktive jenter, på vei gjennom natten, på Guero’s – og Texas Chili Parlor.

Ikke all oppmerksomhet er like ønskelig. Noen holder dem under oppsikt.

Stuntmannen Mike, en arrete jævel, herjet av vær og vind, har full kontroll fra sitt tilholdssted – sittende bak rattet i et monster en bil. Mens de tre jentene starter inntaket av kveldens drikke, er Mike klar med sitt våpen. Motorbruset fra hans blå-hvite monster er allerede påtakelig, bare få skritt utenfor baren.

Quentin Tarantino traff blink på begynnelsen av 1990-tallet, da han kom med de referansetette filmene Reservoir Dogs (1991) og Pulp Fiction (1994). Han omfavnet sin egen populærkulturelle arv, trakk fram til dels fallerte skuespillere som Bruce Willis og John Travolta, og fikk dem til å se kule ut igjen. Tarantino var en mester i småfrekk rekontekstualisering, en linje han har fulgt helt frem til i dag. red.

Lege-ekteparet William og Dakota Block arbeider på et sykehus i en liten amerikanske småby. En kveld blir nattevakten litt mer utfordrende enn de setter pris på.

I løpet av natten strømmer det på med pasienter som alle har koldbrannliknende sår og tomme uttrykksløse blikk. Det viser seg snart at de står overfor en invasjon av zombier.

Den tidligere go-go-danseren Cherry – som på brutalt vis har fått revet av seg benet – befinner seg også på sykehuset. Sammen med henne er Wray, hennes tidligere kjæreste, som står beskyttende ved hennes side. Men selv om Cherry er midlertidig nede for telling, er den siste dansen er definitivt ikke historie. Mens de infiserte innbyggerne i byen raskt endres til aggresive og livsfarlige zombier, danner Cherry og Wray et forsvarslag. I løpet av natten sirkler de seg sakte men sikkert inn mot kilden til faenskapen, og sammen bestemmer de seg for å prøve å stoppe det hele. Om de skulle mislykkes betyr det millioner av smittede og døde, og at verden slik vi kjenner den blir en planet av terror.

Det blir et blodig korstog. Veldig blodig. red.

33

W

stumfilm med levende musikk W

Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene.

Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag.

Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern34

synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være.

Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de fotokjemiske spesial­effektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep

Om musikeren Tarjei Vatne (f. 1969) er en musiker fra Bergen som ofte er å se som pianist, enten i ymse konsertkonstellasjoner rundt om i byen, eller i selskap med teaterimprovisatørene fra Bergen Impro-Laug.

Han har skrevet musikk til en rekke teateroppsetninger, både på Den Nationale Scene og på mer eksperimentelle scener, og trives særs godt med å musisere til dramatiske uttrykk.

P ROGRAMMETS STUMME • N Y RESTAURERT KO P I • s ø n dag s m at i n é

Pan si dong.

Regi: Dan Duyu.

Kina 1927.

Manus: Guan Ji’an, basert på et kapittel i Wu Cheng’ens roman «Reisen mot vest».

Foto: Dan Ganting. Musikk: Tarjei Vatne akkompagnerer på piano. Medv.: Yin Mingzhu, He Rongzhu, Jiang Meikang, Zhou Hongquan, Dan Erchun, Chen Baoqi m.fl. Utleie: NB. Kinesiske mellomtekster, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 2 min.

EDDERKOPPENE En tapt kinesisk filmskatt gjenfunnet i Mo i Rana Edderkoppene var et enormt løft for den unge filmindustrien i Shanghai og store resurser ble bruk på dramatiske kulisser og tidsriktige kostymer. Alle tidens store filmstjerner var involvert og en ny standard ble satt både i produksjonstid og spesialeffekter.

Resultatet ble såpass spektakulært at den som første kinesiske film ble satt opp i Norge, noe som var uhyre viktig – siden denne filmkopien har overlevd til våre dager og nylig ble gjenfunnet i Nasjonalbibliotekets

arkiver. Inntil nå har filmen vært ansett som en tapt nasjonalskatt i Kina og det vakte stor oppmerksomhet da de fikk vite at den hadde dukket opp her i Norge.

Selv om også denne kopien er noe fragmentert – spesielt i begynnelsen – er den såpass komplett at man lett henger med i filmens handlingsforløp.

«Reisen mot Vest» regnes fortsatt som en av de fire store kinesiske klassiske romanene – skrevet rundt 1590 og publisert anonymt, men tilskrives som

TORSDAG 28. NOVEMBER KL. 19.00 SØNDAG 1. DESEMBER KL. 13.00 og 21.00

regel forfatteren Wu Cheng’en. Romanen omhandler Buddhist-munken Tang Xuanzangs reise til India på 600-tallet, hvor målet var å hente noen hellige skrifter og spre Buddhismens tanker i Kina. (Xuanzang var en virkelig person og reisen til India er dokumentert fra flere kilder, også hans egen reiseskildring er bevart).

Men dette enorme romanverket på 100 kapitler, med sin episke kamp mellom guder og demoner, er nok mer ment som en moralfabel enn en historisk biografi.

Regissør Dan Duyu hadde lenge ønsket å filmatisere «Reisen mot Vest», men først i 1926 mente han at kinesisk filmindustri var klar for denne store oppgaven. Uansett kunne man ikke gjøre hele, og valget falt på en av de mest dramatiske episodene – hvor munken Tang blir lokket inn i fjellet av syv skjønne kvinner, bare for å oppdage at de egentlig er kjøttetende edderkoppdemoner. Lederen (spilt av regissørens kone Yin Mingzhu) blir så betatt av munken at hun avlyser middagen og heller inviterer en hærskare av ånder og demoner til bryllup. At han skulle stå i mot hennes ynde er det ingen av demonene som kunne finne på å tro. Heldigvis slipper han å ta denne avgjørelsen selv, hans trofaste følgesvenner aner uråd og finner ut av disse planene. cio/red.

35

Gullmynten Amundsen paa Sydpolen, Gullmynten og Flåklypa Grand Prix

ANIMERT I 100!

Det er i 2013 100 år siden den først norske animasjonsfilmen så dagens lys. Dette markerer vi med et foredrag av norsk animasjons primus motor Gunnar Strøm og visninger av en serie med kortfilmprogrammer satt sammen av Ingrid Dokka ved Norsk Filminstitutt i anledning jubileet.

Og Flåklypa Grand Prix selvfølgelig. Vi kommer ikke utenom den.

D

e siste 15 årene har norsk animasjon utviklet seg til å bli en profesjonell industri med internasjonal suksess. Oscarstatuett, Emmy-nominasjon og hovedpremier ved filmfestivalene i Annecy og Hiroshima illustrerer suksessen. Med unntak av filmene til Ivo Caprino, har norsk animasjon vært ganske ukjent på den internasjonale filmscenen. I mange år var den egentlig ikke så synlig innenlands heller.

Det hele begynte i 1913. Da gjorde tegneren Sverre Halvorsen sine første filmkarikaturer, og i de følgende årene prøvde flere av hans tegneseriekollegaer det nye mediet. Ola Cornelius’ eventyrfilm Fanden i Nøtten (1917) var en åtte minutter lang animert tegnefilm basert på Asbjørnsen & Moes «Gutten og Fanden».

Denne eventyrskatten skulle seinere bli en hovedkilde for mange av Ivo Caprinos dukkefilmer.

Tidlig på 1920-tallet fikk reklamefilmene innpass på norske kinoer. Det førte til en veldig oppblomstring av animasjonsfilm. Trolig var minst fem animasjonsfilmstudioer i Oslo involvert i produksjon av animerte reklamefilmer på slutten av 1920-tallet.

Innføringen av lyd satte imidlertid en stopper for den norske animasjonsindustrien, og nesten alle animerte kinoreklamer i Norge på 1930-tallet ble produsert i utlandet, selv om de ble spesielt laget for norske bedrifter. Kjente europeiske animatører som Hans Fischerkoesen, Oskar Fischinger og Alexandre Alexeieff laget blant annet kinoreklame for Tiedemand.

Dessverre var produksjonen av animerte kortfilmer nesten fraværende. Og slik fortsatte det fram til krigen. Inspirert av Disneys Snehvit og de syv dvergene som hadde premiere i Norge i 1938, ble det satt i gang

produksjon av en norsk helaftens tegnefilm basert på eventyret «Å gjete kongens harer». Men filmen ble aldri fullført.

Ivo Caprino Det største navnet i norsk animasjonsfilm er utvilsomt Ivo Caprino (1920-2001). Han debuterte med Tim og Tøffe i 1948 og produserte dukkefilmer på løpende bånd i studioet på Snarøya fram til premieren på Flåklypa Grand Prix i 1975. Selv om filmen var laget i nært samarbeid med Kjell Aukrust, og det var hans univers som ble brakt til live i filmen, er det Caprinos navn som først og fremst knyttes til Flåklypa Grand Prix. I tillegg er det særlig eventyrfilmene Caprino huskes for. Disse filmene har blitt vist regelmessig på NRK i årevis. NRK kjøpte rettighetene til filmene en gang for alle, en ikke uvesentlig årsak til de hyppige visningene. Men det har også gjort filmene til kjære kulturskatter for hver ny generasjon av nordmenn.

På begynnelsen av 1960-tallet drev Bjørn Aronsen – med bakgrunn fra Disney – et studio i Oslo som produserte hundrevis av animerte reklamefilmer.

Også Trygve Rasmussen Punktfilm produserte reklamefilmer, tittelsekvenser og animerte sekvenser for dokumentarer og fiksjonsfilmer, og noen kortfilmer fra slutten av 1950- til slutten av 1980-tallet. I 1970-tallet debuterte en ny generasjon norske animasjonsfilmskapere. Knut Eide, Thor Sivertsen, Morten Skallerud, Terje Bomann-Larsen og Kine Aune laget hovedsakelig animerte kortfilmer finansiert via statlige støtteordninger for kortfilm. NRK har aldri hatt noen animasjonsavdeling, men noen av NRK-ansatte,

spesielt Anna Tystad Aronsen, gjorde flere animerte kortfilmer for NRK på 1970- og 1980-tallet.

Flere norske animerte kortfilmer fikk et internasjonalt gjennombrudd på midten av 1980-tallet, deriblant den ultra korte (halvannet minutt lange) og morsomme Zwisch! av Thor Sivertsen og Kine Aunes Hva skal vi gjøre med lille Jill? som vant førstepris i filmfestivalen i Shanghai i 1988 .

En industri Bortsett fra Ivo Caprinos studio, fantes det knapt en norsk animasjonsindustri fra slutten av 1920-tallet og frem til 1990-tallet. På begynnelsen av 1990-tallet kom tegneseriestudioet Tegnefilmcompagniet og dukketeater/stop-motionstudioet Studio Magica til å lede prosessen mot etableringen av mot en profesjonell norsk animasjonsindustri. Morten Skalle­ ruds Året gjennom Børfjord (Studio Magica, 1991), en eksperimentell time-lapse animasjon fra Nord-Norge skutt i 70mm Panavision, er et av mesterverkene i den eksperimentelle animasjonsfilmhistorien.

Godt hjulpet av utviklingen av ny teknologi, utbredelsen av tv-reklame, etableringen av Animerte dager og animasjonsutdanninga ved Høgskulen i Volda, har animasjonsindustrien i Norge fått et gjennombrudd. I dag er det flere travle animasjonsstudioer i Oslo, samt mindre studioer rundt om i landet.

Norske animerte kortfilmer av filmskapere som Anita Killi, Piotr Sapegin og Torill Kove har vunnet en rekke internasjonale priser de siste årene. Sapegins Huset på Kampen (1998) vant pris i Hiroshima i 2000, og Anita Killis Tornehekken (2001) var den mestvinnende norske filmen det året den kom ut med 14 internasjo37

NORSK ANIMAS J ON 1 0 0 ÅR

Tv- og spillefilm Mens reklamebyråer tidligere foretrakk britiske eller svenske animasjonsstudioer på 1980-tallet, bruker de nå Qvisten Animasjon, Pravda og andre norske ­studioer. Konkurransen om offentlig filmstøtte er hardere enn noensinne, men fortsatt et viktig insentiv for produksjonen av animerte kortfilmer. De siste årene har man også sett fremveksten av animerte tv-serier, med Emmy-nominerte Elias (produsert av Filmkameratene) som et høydepunkt. Qvisten animasjon har hatt stor suksess med sine humoristiske animerte web-tv-serier som kommenterer det norsk politikk og kjendissamfunnet (Fanthomas og Monarkiet).

Den tradisjonelle spillefilmindustrien er også en viktig kraft i den norske animasjonsindustrien i dag. Den profilerte norske spillefilmprodusenten John M. Jacobsen står bak to vellykkede animerte tegnefilmer: Gurin med reverompa (1998) og Karlsson på taket (2002). Karlsson på taket var basert Astrid Lindgrens bok, og var en svensk co-produksjon.

Tegneseriekunstneren Christoffer Nielsen gjorde suksess med sin computeranimerte tv-serie 38

i 3D To trøtte typer (2000). Spillefilmen Slipp Jimmy fri (Storm Studio) i 2006, også den i 3D, var basert på de samme karakterene og fikk strålende kritikker. Den vant også prisen for beste spillefilm ved filmfestivalen i Annecy i 2007. Filmen var en av de dyreste norske filmene noensinne. To trøtte typer og Slipp Jimmy fri har vært viktige for å bygge opp et produksjonsmiljø for dataanimasjon i 3D. Med de to Elias-filmene gikk Filmkameratene også over til 3D. Qvisten, som startet som et tradisjonelt animasjonstudio, jobber nå stort sett i CGI. Kurt blir grusom ble populær både hos barn og voksne, og animasjonen i Knerten-filmene har vært en viktig årsak til Knertens-trilogiens enorme suksess. Andre storfilmer som Max Manus (2008) og Trolljegeren (2010) er laget med svært profesjonelle spesialeffekter fra Gimpville og Storm Studio. Kon-Tiki (2012) er annet nylig eksempel på hvordan special effects animatører jobbet innenfor spillefilmbransjen.

Men tradisjonell animasjon ikke er helt glemt. En ny film i stop motion med utgangspunkt i Aukrust sitt Flåklypa-univers, signert Rasmus Sivertsen og Qvisten Animasjon, kommer på kino før jul.

I tillegg jobber mange animatører med grafisk design, webdesign og animasjon for mobil. Spesielt viktig er dataspillbransjen. Oslobaserte FunCom har vært en ledende dataspillprodusent de siste ti årene.

På hundre år har man gått fra å være en liten gruppe uavhengige animatører som stort sett jobbet individuelt, til å bli en blomstrende animasjonsvirksomhet som dekker hele aspektet av animerte uttrykk på et høyt faglig nivå.

Gunnar Strøm/red.

(Teksten er basert på en artikkel som ble utgitt av Norsk Filminstitutt i anledning Hiroshima film festival 2012. Redigert av Cinemateket i Oslo.)

TIRSDAG 3. DESEMBER KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET:

NORSK ANIMASJON 100 ÅR Foredrag av Gunnar Strøm.

Varighet ca. 45 min.

Gratis adgang for medlemmer, kr. 40 for ikke-medlemmer.

Medlemsskap kan tegnes i døren

foto: pepe

nale priser. Hennes Sinna Mann var den mestvinnende kortfilmen i verden i 2010. I 2007 mottok Torill Kove Oscar for beste animerte kortfilm for Den danske dikteren, produsert av Mikrofilm i Oslo. Hennes første animerte kortfilm, Min bestemor strøk kongens skjorte (1999), ble også nominert til Oscar. Begge filmene ble produsert i samarbeid med National Film Board of Canada. Kove og Mikrofilm har denne høsten hatt premiere på den animerte spillefilmen Hokus pokus Albert Åberg!. Storm Studio i Oslo co-produserte og hadde post-produksjon på Peter og ulven av Suzy Templeton som vant Oscar i 2008.

Animasjon i hundre I forbindelse med at vi markerer 100-årsdagen for norsk animasjon har vi invitert Norges aller fremste ekspert på animasjon, førsteamanuensis i film og fjernsyn ved Høgskulen i Volda, Gunnar Strøm, til å holde foredrag.

Det han ikke kan om animasjon er ikke verdt å vite.

Strøm er mannen som startet den norske animasjonsutdanningen i Volda i 1992. Han har skrevet en rekke bøker og artikler om animasjonsfilm, og var styremedlem i Association Internationale de Film d’Animation (ASIFA) 1988–2000, generalsekretær i 1991–1994 og vise-president i perioden 1997–2000. Han var også tidligere styremedlem i EUs animasjonsprogram CARTOON. I 1994 startet han Oslo Animation Festival (Animerte Dager), som i nå heter Fredrikstad Animation Festival. Festivalen deler hvert år ut statuetten «Golden Gunnar» til prisvinnerne. Han har dessuten programmert for og vært jurymedlem på en lang rekke filmfestivaler over hele verden. red./olep

NORSK ANIMAS J ON 1 0 0 ÅR • s ø n dag s m at i n é

Flåklypa Grand Prix.

Regi: Ivo Caprino.

Norge 1975.

Manus: Kjell Aukrust, Ivo Caprino, Remo Caprino og Kjell Syvertsen. Foto: Ivo Caprino og Charles Patey. Musikk: Bent Fabricius Bjerre. Stemmer: Leif Juster, Frank Robert, Kari Simonsen, Rolf Just Nilsen, Harald Heide Steen jr. m.fl. Utleie: NB. Norske stemmer, utekstet. 35 mm, farger, 1 t 18 min.

FLÅKLYPA GRAND PRIX Det er fali det På Flåklypatoppen bor sykkelreperatør og oppfinner Reodor Felgen i fred og fordragelighet sammen med sine to hjelpere; den glade fuglen Solan Gundersen og det melankolske pinnsvinet Ludvig. Lykken varer imidlertid aldri evig. Gledesdreperen er den oppblåste skrythalsen Rudolf Blodstrupmoen. Han er racerfører, og har høstet internasjonal berømmelse for et selvlaget fartsvidunder. I en nyhetssending viser det seg imidlertid at Blodstrupmoens genistrek bygger på et utkast Felgen gjorde da Blodstrupmoen var hans

assistent. Både utkastet og Blodstrupmoen forsvant like plutselig, og Felgen legger to og to sammen: industrispionasje.

Felgen og hans tapre kumpaner bestemmer seg for å utfordre Blodstrupmoen i det store Flåklypa Grand Prix med en forbedret utgave av det stjålne utkastet. Resultatet blir Il Tempo Gigante – en bil med et utall tekniske kvaliteter og finurlige finesser. Solan får den styrtrike oljesjeiken Ben Redic Fy Fazan til å interessere seg for prosjektet og finansiere det. Da

TORSDAG 5. DESEMBER KL. 19.00 SØNDAG 8. DESEMBER KL. 13.00 TORSDAG 12. DESEMBER KL. 18.00

Blodstrupmoen får nyss om Felgens planer, blir han ikke overvettes begeistret og prøver sågar å sabotere Il Tempo Gigante.

Det hele munner ut i en thriller av et forrykende bilrace med en så suggererende kamerabruk at selv den mest bilsterke blir levende i magen.

Da Flåklypa Grand Prix hadde premiere i 1975 skapte den historie. Køene foran kinoene ville ingen ende ta, og den fikk kritikerne til å strø rundt seg med superlativer. Den ble årets film i 1975, og har senere mottatt en rekke priser. Fremdeles er den like populær for nye generasjoner – og de som har sett den tidligere ser den gjerne igjen. Flåklypa Grand Prix innehar fortsatt rekorden som Norges mest sette film på kino, og har hatt stor internasjonal suksess, både i Europa, Sovjetunionen og til og med i Japan.

Ivo Caprino er for en pionér å regne innen norsk animasjonsfilm. Han har skapt dukkefilmer av særdeles høy standard, og er uten tvil en av de beste dukkefilmanimatørene i verden. Alt han ville avsløre om sin teknikk den gang filmen ble laget, var at det er en kombinasjon av enkeltbilder og perfeksjonert mekanikk. Dukkene er svært komplisert oppbygget, bestående av mange små enkeltdeler. Slik kan dukkene bevege på armer og ben, men for å få de forskjellige ansiktsuttrykkene, må det til hver enkelt kropp lages flere hoder. Flåklypa Grand Prix er således resultatet av et møysommelig og tidkrevende arbeid, som forøvrig aldri kunne ha blitt realisert uten Kjell Aukrust, forfatteren som har skapt dette besynderlige, men spirituelle typegalleriet. olep 39

NORSK ANIMAS J ON 1 0 0 ÅR

NORSK ANIMASJON 1

Lydskygger

Regi: Julie Engaas, 2008

TORSDAG 28. NOVEMBER KL. 21.00 SØNDAG 1. DESEMBER KL. 19.00

Janus

Regi: diverse. Norge 1913–2009 Ulike format, total spilletid ca. 1 t 5 min (+ ca 1 min pause mellom hver film.)

Sinna Mann

Det beste av norsk animasjon, del en

cio

I til sammen fem ulike kortfilmprogram, byr vi på et tverrsnitt av norsk animasjon laget i løpet av de siste 100 årene. Hvert program inneholder film av ulike filmskapere, laget med ulike teknikker. I Norsk animasjon 1 inngår følgende filmer:

Amundsen paa Sydpolen

Regi: Sverre Halvorsen, 1913

Regi: Linda Fagerli Sæthren, 2007 Regi: Anita Killi, 2009

NORSK ANIMASJON 2

TIRSDAG 3. DESEMBER KL. 18.00 SØNDAG 4. DESEMBER KL. 21.00

Det beste av norsk animasjon, del to

En sigarett – en drøm

Regi: Hans Ficherkosen, 1938

Regi: Astrid Aakra, 1999

I til sammen fem ulike kortfilmprogram, byr vi på et tverrsnitt av norsk animasjon laget i løpet av de siste 100 årene. Hvert program inneholder film av ulike filmskapere, laget med ulike teknikker. I Norsk animasjon 2 inngår følgende filmer:

Den danske dikteren

Amundsen paa Sydpolen

Det opprørske alfabetet

Regi: Øivind Jorfald, 1994

Deep Shit

Regi: Torill Kove, 2007

Regi: Sverre Halvorsen, 1913

Fiinbeck er rømt

Regi: Ottar Gladtvedt & Victor Bergdahl, 1927

Hva skal vi gjøre med lille Jill?

Regi: Kine Aune, 1987

Året gjennom Børfjord

Regi: Morten Skallerud, 1991

Huset på Kampen

Regi: Pior Sapegin, 1998

Mein Stampf Or The Danceshow Of The Last Century

Den danske dikteren

For et svin

NORSK ANIMASJON 3

TIRSDAG 3. DESEMBER KL. 21.00 ONSDAG 4. DESEMBER KL. 19.00

Regi: diverse. Norge 1913–2013 Ulike format, total spilletid ca. 1 t 5 min (+ ca. 1 min pause mellom hver film).

Regi: Martine Grande, 2007

Det beste av norsk animasjon, del tre

Du velger selv

I til sammen fem ulike kortfilmprogram, byr vi på et tverrsnitt av norsk animasjon laget i løpet av de siste 100 årene. Hvert program inneholder film av ulike filmskapere, laget med ulike teknikker. I Norsk animasjon 3 inngår følgende filmer:

Regi: Kajsa Næss, 2013

But Milk Is Important

Regi: Erik G. & Anna Mantzaris, 2013

cio 40

Hva skal vi gjøre med lille Jill?

Regi: diverse. Norge 1913–2013 Ulike format, total spilletid 1 t 5 min (+ ca. 1 min pause mellom hver film)

NORSK ANIMAS J ON 1 0 0 ÅR

Amundsen paa Sydpolen

Amundsen paa Sydpolen

Div. animerte reklamefilmer (vba)/ Evolusjon

Fanden i Nøtten

Regi: Sverre Halvorsen, 1913

Regi: Sverre Halvorsen, 1913

Regi: Rolf Aamot, 1966

Regi: Ola Cornelius, 1917

For et svin

Gullmynten

Regi: Kine Aune og Bob Godfrey, 1992

Regi: Trygve Rasmussen, 1974

Kongen som ville ha mer enn en krone

Zwish!

Regi: Randall Meyers og Anita Killi, 1999

Hell og Lykke, Herr Gorski Regi: Astrid Alma, 2002

Fasten Seat Belt

Regi: Guttorm Nordø, 2002

FearLess

Regi: Therese Jackobsen, 2002

Bygningsarbeidere

Regi: Kajsa Næss, 2008

Det var ikke meg, det var fiskmåsen Regi: Julie Engaas, 2013

cio

NORSK ANIMASJON 4

SØNDAG 8. DESEMBER KL. 21.15 TIRSDAG 10. DESEMBER KL. 19.00

Regi: diverse. Norge 1913–2013 Ulike format, total spilletid ca. 1 t 3 min (+ ca. 1 min pause mellom hver film.)

Det beste av norsk animasjon, del fire

Warp

Travelling Fields

Regi: Inger Lise Hansen, 2009

Reloaded

Regi: Mariken Verbiesen, 2010

Orfeus

Regi: Thomas Balmbra, 2012

Warp

Regi: Krister Kim Larsen, 2012

Jeg er bak døren

Regi: Helga Fjeldså, 2011

Regi: Knut Petter Ryan, 2004

Saiva

Regi: Tuva Synnevåg, 2009

cio

Regi: Alexander Nordaas, 2013

cio

NORSK ANIMASJON 5

I til sammen fem ulike kortfilmprogram, byr vi på et tverrsnitt av norsk animasjon laget i løpet av de siste 100 årene. Hvert program inneholder film av ulike filmskapere, laget med ulike teknikker. I Norsk animasjon 5 inngår følgende filmer:

Regi: Oscar Fishinger, 1927

Regi: Toril Kove, 1999

Hodet mitt

Regi: Rune og Erik Eriksson, 2012

Amundsen paa Sydpolen

Leikr

Regi: Anita Killi, 2001

Min bestemor strøk kongens skjorter

Mushroom Monster

ONSDAG 18. DESEMBER KL. 21.15 TORSDAG 19. DESEMBER KL. 19.00

Regi: Sverre Halvorsen, 1913

Regi: Piotr Sapegin, 1995

Tornehekken

Stop Blaming The Iceberg

I til sammen fem ulike kortfilmprogram, byr vi på et tverrsnitt av norsk animasjon laget i løpet av de siste 100 årene. Hvert program inneholder film av ulike filmskapere, laget med ulike teknikker. I Norsk animasjon 4 inngår følgende filmer:

Fargesymfoni i blått

Regi: Thor Syvertsen, 1983

Katten Mons

Regi: diverse. Norge 1913–2009 Ulike format, total spilletid ca. 58 min (+ ca. 1 min mellom hver film).

En hyllest til norsk kortfilm, del fem Tornehekken

Regi: Runi Langum, 1994 41

P Å O P P FORDRING

La cité des enfants perdus.

Regi: Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro.

Frankrike 1995.

Manus: Jean-Pierre Jeunet, Marc Caro og Gilles Adrien. Foto: Darius Khondji. Musikk: Angelo Badalamenti. Medv.: Ron Perlman, Judith Vittet, Daniel Émilfork, Dominique Pinon, Jean-Claude Dreyfus m.fl. Utleie: Egen kopi. 35 mm, farger. 1 t 52 min.

DE FORTAPTE BARNS BY Et absurd og surrealistisk eventyr for voksne På en plattform i havet utenfor en by bor den onde professoren Krank sammen med en broket forsamling hjelpere: seks identiske kloninger, den lille, sjefete frøken Bissmuth og Irvin – en snakkende hjerne som lever i et akvarium. Krank har ikke evnen til å drømme, og får derfor sine medhjelpere til å kidnappe små barn for å stjele deres drømmer. Til å utføre selve kidnappingen hyrer de inn soldatkykloper, som i bytte for barna får Kranks spesialkonstruerte, mekaniske øyne.

42

I Kranks nærvær blir imidlertid alle barnas drømmer til mareritt. Filmens absurde og fantastiske åpningsscene er et av disse marerittene: Et lite barn sitter i en harmonisk stue på julenatten. Plutselig kommer julenissen ned gjennom pipa. Deretter kommer en julenisse til, og så enda en. Til slutt er hele rommet proppfullt av julenisser som drikker og er stygge og vemmelige. Barnet gråter hysterisk.

Et av barna som blir kidnappet av kyklopene er

TORSDAG 5. DESEMBER KL. 21.00 SØNDAG 8. DESEMBER KL. 19.00

lille Denrée. Denrées storebror, den noe dumme, men svært snille kraftkaren One, legger ut på jakt etter broren. Med seg på ferden får han den lille foreldreløse piken Miette, som under ledelsen av et siamesisk tvillingpar livnærer seg på tyveri.

Det franske regissørparet Jean-Pierre Jeunet og Marc Caro imponerte en hel filmverden med sin spille­ filmdebut Delikatessen i 1991. Deres andre film drar om mulig den absurde verdenen fra debutfilmen enda lenger. De fortapte barns by foregår i et eventyraktig univers, som en blanding av Charles Dickens’ romaner, brødrene Grimms eventyr og Jules Vernes fremtidsepos.

Eventyret utspiller seg i noe man kan kalle en retroframtid; det foregår i en parallell tidssone snarere enn i fortid eller i fremtid. Vi befinner oss like mye i middelalderen som i det 21. århundre. Også kannibal-motivet fra Delikatessen finner man igjen i De fortapte barns by, men der det var ofrenes kjøtt og blod man var ute etter sist, er det her det åndelige; tankene og drømmene.

De fortapte barns by er en umåtelig vakkert fotografert film med imponerende scenografi. Også spesial­ effektene er enestående, og filmen var da den ble laget den dyreste, og en av de teknisk mest avanserte franske filmer noensinne. Rollene er besatt av skuespillere med svært karakteristiske ansikter. Også Jean-Paul Gaultiers kostymer gjør filmen til en estetisk nytelse.

De fortapte barns by er en nytelse for øyet, men også en historie som appellerer til fantasien – en filmatisk syretripp av de sjeldne. olep

UKENTLIGE VISNINGER I KINOSALEN TIVOLI, KVARTERET

FOR PROGRAM OG OPPDATERINGER SE BERGENFILMKLUBB.NO PRISER MEDLEMSKAP (INKL.FILM) 100,BILLETT MED MEDLEMSKAP 50,-

STRANGERS ON A TRAIN

programmets

Hitchcock Én gang per program fremover viser vi en utvalgt Hitchcock-film.

Alfred Hitchcocks Vertigo (1958) overtok i fjor førsteplassen på BFI/Sight&Sounds liste over verdens beste filmer. Og ikke bare det, fire av hans filmer nådde topp-100-listen. BFI svarte med å kjøre en tre måneders lang retrospektiv i Southbank-kinoene sine i London. I fjor så også to nye spillefilmer om Hitchcock dagens lys. Filmen Hitchcock nådde norske kinoer

44

i år, mens The Girl, en HBO-produsert tv-film, handler om den terrorlignende innspillingen av filmen Fuglene (1963) og Hitchcocks besettelse for skuespilleren Tippi Hedren. Nå svarte kanskje ikke tv-serien «Bates Motel» helt til forventningene, men vi kan trøste oss med at Vindu mot bakgården (1954) er på vei til Broadway. 33 år etter sin død lever Hitchcock altså i beste velgående, og vi feirer ham med glede.

Sigurd Wik

P ROGRAMMETS HITC H CO C K

Strangers on a Train.

TIRSDAG 10. DESEMBER KL. 21.00 Regi: Alfred Hitchcock.

SØNDAG 15. DESEMBER KL. 21.00 USA 1951.

TIRSDAG 17. DESEMBER KL. 19.00 Manus: Raymond Chandler og Czenzi Ormone, etter Patricia Highsmiths roman. Foto: Robert Burks. Musikk: Dimitri Tiomkin. Medv.: Farley Granger, Ruth Roman, Robert Walker, Leo G. Carroll, Patricia Hitchcock m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 51 min.

STRANGERS ON A TRAIN Blant Hitchcocks beste i nystrøken utgave Strangers on a Train regnes som en av Hitchcocks beste filmer, og det sier jo sitt. Dette er filmen som staket ut kursen for hans senere klassikere og for hans definitive signatur «master of suspense». Til tross for at et grotesk moralsk dilemma legger premisset for historien, er det en letthet og en formidlerglede her som gjør det hele både bisart og spennende, komisk og uhyggelig. I disse dager ville man kanskje kalt det for en svart komedie, men dette dekker virkelig ikke

denne filmen. Det er ingen andre enn Hitchcock som lager filmer slik, og i bunn ligger hans grundighet og sans for alle aspekter ved filmhåndverket.

Så hva foregår i hodet på en tennisspiller under en kamp? For Guy Haines er det å vite at han forventes å drepe faren til en mann som på sin side har bevist at han er kapabel til drap. Hvordan havnet han opp i dette? Åpenbart ved hjelp av Hitchcocks sans for diabolske plot, men også Patricia Highsmiths roman

og det fortreffelige manuset av Raymond Chandler.

Som i Hitchcocks beste filmer er premisset absurd, men akkurat innenfor troverdighetens grenser. Fra dette vever Hitchcock sammen et nett av terror som sakte kveler stakkars Guy Haines. Strangers on a Train er en uhyre effektivt fortalt film og Hitchcocks mest underholdende ondskapsfulle thriller.

«Det er noe særegent med karakterbyggingen i de fleste filmer av Hitchcock. Det vil si, det er påfallende mange av filmene som er vinklet på en besteborgerlig måte. På et vis så er dette respektfullt gjort av Hitch.

Han var imot at de narrative arketypene eller «klisjeene» skulle dominere hans filmer. Han ville framstille vanlige folk i vanvittige mareritt. Enkelte ganger heller dette litt skeis, men andre ganger går det rett hjem. Strangers on a Train må regnes som vellykket i så måte. Robert Walker er eminent, og gjør antakelig en av sine beste roller noensinne. Storyen er stor.

Mer er det ikke å si om saken. Og siden jeg la vekt på Walkers prestasjoner, ikke glem Marion Lorne som Mamma Bruno, hun er også imponerende. En annen ting ved filmen er Hitchcocks lek med tvillingmotivet, eller dualitet, filmen vrimler av duoer – også i Alfreds tradisjonelle cameo, han går på toget, og bærer med seg – en kontrabass – dobbel selvfølgelig.» – Kjell Ola Dahl i Rushprint.no. sw/red.

45

EDVARD MUNCH p책 film 46

12. desember er det 150 år siden Edvard Munch ble født, Norges desidert mest kjente kunstner gjennom tidende og mannen bak et av verdens mest ikonografiske uttrykk gjennom sitt maleri «Skrik».

Cinemateket i Bergen markerer dette ved å vise Peter Watkins kritikerroste Edvard Munch (se egen omtale) seks ganger i slutten av desember og et kort- og dokumentarfilmprogram.

Kunstneren Edvard Munch I kunsthistorisk sammenheng blir Munch gjerne klassifisert som symbolist og en tidlig representant for ekspresjonismen, som ble en sentral kunstretning i første delen av det 20. århundre. Allerede som helt ung kunstner på 1880-tallet skapte Munch rom for sine egne følelsesmessige erfaringer i kunsten.

Slik representerte han et brudd med den da rådende naturalismens fokus på det objektive og observerbare.

Han foregrep vendingen som skulle komme for fullt i kunsten utover på 1890-årene, mot det subjektive og psykologiske. Eksistensielle temaer som angst, død, kjærlighet, sjalusi og melankoli var sentrale. Å uttrykke sterke, subjektive følelser krevde en annen uttrykksform enn naturalistens. I sin søken etter å uttrykke «sjelens mest subtile syner» utviklet Munch etter hvert sitt karakteristiske formspråk.

Munch blander indre og ytre virkelighet i store flater, avgrenset av klare konturer. Motivene abstraheres til symboler på ulike sinnsstemninger. Han etablerte etter hvert et sett av faste billedsymboler som han brukte for å representere ulike følelser og tilstander. Farger spiller også en tydelig symbolsk rolle i Munchs kunst.

Som kunstner var Munch usedvanlig produktiv.

Han er best kjent for sine malerier, men benyttet seg

av mange ulike teknikker. Blant annet var han nyskapende også som grafiker, og han eksperimenterte ivrig med nyere medier som fotografi og film.

Biografi Edvard Munch ble født på Løten rett utenfor Hamar på Hedmark. Familien Munch flyttet til Oslo – eller Kristiania som det da het – da Edvard var ett år. Her vokste han opp, hovedsaklig på ulike adresser i bydelen Grünerløkka.

Da Munch var 17 år bestemte han seg for å bli kunstner. Han begynte på en kunstutdannelse, blant annet på Tegneskolen i Oslo og som elev av Christian Krogh. I 1889 forlot Munch Norge, og det gikk 20 år hvor han ikke hadde fast tilhold i hjemlandet. I denne perioden tilbragte han blant annet mye tid i Paris og Berlin. Han var imidlertid innom Norge i perioder gjennom 1890-årene. Blant annet holdt han en kontroversiell utstilling ved Blomqvist kunstgalleri i 1895.

I 1916 kjøpte han eiendommen Ekely på Skøyen.

Her hadde han både hjem og atelier. Han var fremdeles veldig produktiv som kunstner. Ekely forble Munchs hjem til han døde i 1944. red./visit oslo.no

47

EDVARD MUN C H 1 5 0 ÅR • C- KINO P RESENTERER : • SØNDAGSMATINÉ

Edvard Munch.

Regi og manus: Peter Watkins.

Norge/Sverige/Storbritannia 1974.

Foto: Odd Geir Sæther. Medv.: Geir Westby, Gro Fraas, Kjersti Allum, Erik Allum, Susan Troldmyr m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, norske undertekster.

35mm, farger, 2 t 47 min.

EDVARD MUNCH Et mesterverk av en kunstnerbiografi Edvard Munch er virkelig noe helt egent. Filmen, som er fra 1974, fikk først premiere på norske kinoer høsten 2007 og er av mange regnet for å være en av få kunstbiografier som er et mesterverk i seg selv. Dette er svært godt hjulpet av norske Odd Geir Sæthers store fotografiske bragd, noe som tjente ham mange internasjonale oppdrag etter dette. Internasjonalt har både Watkins og Edvard Munch fått en voldsom renessanse de siste årene, og det er knapt mulig å finne en eneste 48

anmeldelse av Edvard Munch som er noe annet enn panegyrisk. The New York Times skriver: «Nothing that Peter Watkins has done before quite prepares us for the moving, complex, beautifully felt portrait of the great Norwegian artist Edvard Munch (1863–1944), one of the most influential painters in the founding and defining of European Expressionism.»

Filmen følger Munchs forhold til sin dypt religiøse, borgerlige familie, hardt rammet av sinnsykdom,

ONSDAG 11. DESEMBER KL. 20.30 TORSDAG 12. DESEMBER KL. 20.00 SØNDAG 15. DESEMBER KL. 13.00 OG 18.00 ONSDAG 18. DESEMBER KL. 18.00 SØNDAG 22. DESEMBER KL. 21.00

sykdom og død. Hans møte med Kristiania-bohemens kamp mot det bestående og de første vanskelig forhold til kvinner blir skildret med tidens klassemotsetninger og kulturkamp i bakgrunnen. I sentrum står Munch og hans tidlige malerkunst, evig konsentrert om temaene sykdom og død, ulykkelig kjærlighet og angstfylt seksualitet, der mye av dialogen er hentet fra hans dagbøker.

Britiske Peter Watkins startet sin karriere med å lage en slags pseudo-dokumentariske filmer for BBC. Han rekonstruerte historiske hendelser (eller iscenesatte framtidige hendelser) på en måte som fikk det til å se ut som om det var dokumentarfilm. I Edvard Munch, som i utgangspunktet ble laget for fjernsyn, har han benyttet den samme teknikken. Han lar personer bli intervjuet foran kamera. Gjennom bruk av fortellerstemme får vi utdrag av Munchs dagboksnotater brukt som karakterens indre monolog. Denne dialektiske formen gir en merkelig fortettet intensitet.

Ved hjelp av en masse amatørskuespillere (360 til sammen), Munchs egne bilder, og sitt eget nysgjerrige blikk, har han laget en film som fungerer på flere nivåer. Først og fremst gir den et innblikk i Munchs liv, og det miljø og samfunn han levde i. Men den er også en studie i Munchs arbeidsmetode og form. Dette gjør at filmen både er en episk fortelling, og en subjektiv presentasjon av Munchs kunst. red./sw

EDVARD MUN C H 1 5 0 ÅR

ONSDAG 11. DESEMBER KL. 19.00 TIRSDAG 17. DESEMBER KL. 21.00

FEM KORTE FILMER OM MUNCH Regi: diverse. Norge 1957-1989. Alle norsk versjoner. Total spilletid ca. 55 min.

Kort- og dokumentarfilmer om og inspirert av Munch

GLIMT FRA EDVARD MUNCH’S LIV Regi: Martin S. Knutsen. Norge 1957. Manus: Johan H. Langaard. Foto: Sigurd Angell. Musikk: Jolly Kramer-Johansen. Kommentarer: Reidar Revold. Digital kopi, s/hv, 11 min.

En kort gjennomgang av maleren Edvard Munchs vei fra ung kunststudent til verdenskjent maler. Filmen viser oss en rekke av Munchs verker, fra tegninger og malerier til litografier og fresker. Vi får også se bilder fra boligene hans på Åsgårdstrand og Ekely, og tegningen av det planlagte Munch-museet i Oslo. Dokumentaren inneholder også unikt filmmateriale av Munch som maler i hagen på Ekely, samt film fra Edvard Munchs begravelse.

EDVARD MUNCH 1863–1944 Regi: Ulf Balle Røyem. Norge 1963. 35 mm, farger, 11 min.

Edvard Munch sett gjennom hans malerier og grafikk. Munch tok opp i seg ulike stilstrømninger mot slutten av 1800-tallet; realisme, impresjonisme og nyromantikk og ble en av de første ekspresjonistene i europeisk kunst.

ANSIKTER Regi og manus: Anja Breien. Norge 1969. Foto: Halvor Næss. 35 mm, farger, 7 min.

En film om ansikter – om uttrykk – om situasjoner. Med utgangspunkt i et dikt av den danske lyrikeren Poul Borum, lest av Claes Gill, formidles ansikter i Edvard Munchs bilder.

Filmen vant sølvmedalje ved Kunstfilmfestivalen i Venezia i 1970.

EDVARD MUNCH – ET SELVPORTRETT Regi og manus: Paul Rene Roestad, Jan Olav Brynjulfsen og Jan Erik Düring. Musikk: Fartein Valen. Norge 1978. 35 mm, farger, 18 min.

Edvard Munchs studier av egen person slik de framstår i hans selvportretter og notater, gir et enestående innblikk i det Munch så intenst ønsker å skildre i sin kunst, sitt forhold til verden og menneskene som omga ham.

EDVARD MUNCH – POST MORTEM Regi og manus: Skule Eriksen. Norge 1989. Foto: Kjell Vassdal. Musikk: Randall Meyers. 35 mm, s/hv, 9 min.

Edvard Munch var også opptatt av fotografiet. Denne filmen er basert på Munchs egne fotografier, mange av dem selvportretter. Han kalte dem sine «skjæbnefotografier».

49

J U L EFI L M P Å C INEMATEKET – FOR 1 8 . ÅR P Å RAD

It’s a Wonderful Life.

TORSDAG 19. DESEMBER KL. 21.00 Regi: Frank Capra.

SØNDAG 22. DESEMBER KL. 13.00 OG KL. 18.30 USA 1946.

Manus: Frances Goodrich, Frank Capra og Albert Hackett, etter en novelle av Philip Van Doren Stern. Foto: Joseph Walker. Musikk: Dimitri Tiomkin. Medv.: James Stewart, Donna Reed, Lionel Barrymore m.fl. Engelsk tale, utekstet.

Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 2 t 5 min.

IT’S A WONDERFUL LIFE Juleoratoriet USF Julen er her igjen. Tiden da vi vil at alt skal være slik det har vært før, bare med snø. For å hjelpe til, viser vi It’s a Wonderful Life for 18. år på rad. Finn frem marsipanen, mandarinene og gløggen og kom ned på Verftet; det blir ikke skikkelig jul uten hjelp av Frank Capra.

I den idylliske småbyen Bedford Falls er George Baily den mest populære borgeren og enhver svigermors drøm. Hele sitt liv har han jobbet og slitt for at venner og familie skal få mulighet til å virkeliggjøre 50

sine drømmer. George er den typiske Capra-figur: Han er real og prinsippfast, en hverdagshelt bosatt i en liten harmonisk amerikansk småby. Men når banken han jobber i er på randen av konkurs, synes han ikke at livet er verdt å leve lenger. Clarence, en engel ute på prøve for å gjøre seg fortjent til å få vinger, blir sendt ned til jorden for å hjelpe ham. George får en sjanse til å se hvordan byen hans ville vært om han ikke hadde eksistert. Det er ikke et vakkert syn. Den slemme

forretningsmannen Potter har tatt over styringen, og har døpt byen om til Pottersville, som nå er blitt et sted hvor fordervelsen råder.

Dette var Capras første film etter andre verdenskrig, og han fremhever verdier som medmenneskelighet og nestekjærlighet fremfor storsamfunnets kapitalisme, umoral og grådighet. Capras filmer er ofte blitt kritisert for manglende nyanse i konfliktene og altfor stereotype karakterer. Filmene blir ofte stemplet som sentimentale, populistiske og politisk naive. Kritikken er ikke helt uberettiget, men hans dyktighet som regissør kan ikke betviles. Capra hadde stor forståelse for dialogens betydning og regnes for å være mannen som «brakte den amerikanske stemmen til filmen». Han var også en dyktig skuespillerinstruktør, og var kjent for sin komplekse scenografi og sin fortellemessige økonomi og energi.

It’s a Wonderful Life ble ikke noen suksess da den først kom. Den ble ikke en juleklassiker før på 1960tallet, da etter å ha blitt vist utallige ganger på tv ved juletider. Filmen har nå en spesiell plass i alle våre cinematekshjerter og er overraskende usentimental, klok og universell. Det er et herlig lite eventyr som vil få deg til å forlate kinosalen med et smil om munnen, en klump i halsen og et ønske om å være god mot andre mennesker. God jul! red.

Cinematekenes julekalender Vinn medlemskap og frikort til valgfritt norsk cinematek!

Cinematekenes julekalender er en høytidelig uhøytidelig konkurranse hvor man ikke bare vinner premier, man vinner opplevelser. I form av en quiz bringer vi herved büde julegleder og -irritasjoner. Cinematekenes julekalender gür som følger: Hver formiddag i desember legger vi ut et filmklipp her. Du skal ganske enkelt finne ut hvilken film klippet er hentet fra og innen dagen er omme sende en epost med svaret, ditt navn og din postadresse til post@cinemateket-usf.no.

52

Baise-moi

DEN EKSTREME HUMANISMEN – ubehag på film

Da Gaspar Noés Irréversible ble vist for festivalpublikummet i Cannes våren 2002 skal et tyvetalls personer ha besvimt. Hele 250 forlot salen.

Filmen har siden blitt stående som det kanskje mest ikoniske tilfellet av det kritikeren og kuratoren James Quandt omtalte som «den nye ekstremfilmen».

Holy Motors

N

å skulle de fleste tabuer brytes. Lerretet skulle fylles med alle slags groteskerier, med uforutsigbare voldsutbrudd, fornedrede kropper, og et bredt spektrum av seksuelle perversjoner. De ansvarlige, i følge Quandt sitt inflammatoriske angrep på denne gryende «sjangeren,» var et knippe franske kunstfilmregissører: Catherine Breillat, François Ozon, Philippe Grandrieaux, før nevnte Noé, samt Bruno Dumont.

Det var sistnevntes bidrag Twentynine Palms (2003) som fikk det til å tippe over for Quandt. Filmen, som handler om et noe lunefullt kjærestepar som kjører rundt i ørkenen i California på jakt etter egnede fotolocations, inneholder mye av den spesielle dynamikken som kjennetegner flere av ekstremfilmene – lange stillestående passasjer med lite handling etterfulgt av uventete, sjokkartede rier av svært grafisk art. En slags kjedsomhetens estetikk koblet sammen med elementer fra populære sjangrer som den intellektuelle europeiske kunstfilmen tradisjonelt har holdt god avstand til, som exploitation og pornografi.

Denne leflingen med det «lave» er da også Quandt sitt viktigste ankepunkt; at den franske kunstfilmen – som man vel må kunne si historisk har appellert mer til ånd enn til kropp – skulle bli så oppslukt av kjødelige eksesser tolker han som uttrykk for intet mindre

enn en pågående degenereringprosess i den franske samtidskulturen. Å stemple disse regissørene som rene provokatører uten noe på hjertet ble nærmest en ryggmargrefleks i den kritiske resepsjonen av den nye ekstremfilmbølgen, som kan sies å ha startet med Gaspar Noé sin Alene Mot Alt (1998), for så å ebbe ut med Lars Von Triers Antichrist (2009, se egen omtale). Men nyere filmer som Post Tenebras Lux (Carlos Reygadas, 2012) og ikke minst Leos Carax’ Holy Motors (2012, se egen omtale) antyder at strømningen fortsatt finnes. Selv kjenner jeg mange som kategorisk nektet å se disse filmene, eller som forlot kinosalen midt under visningen. Men disse forutsigbare innvendingene som Quandt gjør seg til talsmann for er forhastede og lettvinte, og minner mer om moralsk hysteri forkledd som kritikk enn genuine filmkritiske innsikter.

Det som Quandt ikke erkjenner, eller ser, er at ekstremfilm-bølgen – som foruten de åtte filmene som vises i denne Cinematek-serien omfatter blant andre Romance (Breillat, 1999), Trouble Every Day (Claire Denis, 2001), À ma soeur! (Breillat, 2001), La Vie nouvelle (Grandrieux, 2002), Ma Mère (Christope Honoré, 2004), 9 Songs (Michael Winterbottom, 2004), Den lunefulle skyen (Tsai Ming-liang, 2005), Skjult (Haneke, 2005), 53

Pianolærerinnen

Gudenes kamp (Carlos Reygadas, 2005), Shortbus (John Cameron Mitchell, 2006), og Import/Export (Seidl, 2007) – innebærer noe langt mer enn en overfladisk og spekulativ sjokk-poetikk. I motsetning til horror-seriene Saw (2004-2010) og Hostel (2005-2011), for eksempel, handler ekstremfilmen alltid om noe annet og mer enn spektakulære voldsorgier. Det er dessuten påfallende hvor mange av disse overskridende filmene som er laget av noen av vår tids fremste auteurer. I boken min om emnet, «Screening the Unwatchable» (2011), forsøker jeg å kontekstualisere og anskueliggjøre bølgen med henblikk både på historiske og estetiske kvaliteter.

Representerer så denne relativt uensartede trenden noe nytt, og i så fall, hva består dette nye av? På den ene siden skriver den nye ekstremfilmen seg inn i en for lengst etablert konfrontasjonsestetisk tradisjon i kunstfeltet (mer om dette under). Men på den andre siden synes det klart at flere av filmene bryter med rådende konvensjoner innenfor spillefilmen.

Fra og med Romance tøyes grensene for nakenhet og sex betraktelig. Scener med erigerte kjønnsorgan og grafisk, ikke-simulert samkvem blir stadig vanligere.

De ulike overskridelsene, hva nå enn de måtte dreie seg om – sex, vold, kjedsomhet, stilistiske virkemidler – bærer preg av å være rettet direkte mot tilskueren, som 54

en henvendelse eller utfordring. Gaspar Noé forteller i intervjuer at han blir glad dersom publikum forlater kinosalen. Michael Haneke snakker om å «voldta» sine seere til «selvstendighet». Dette er ikke uttalelser fra folk som vil underholde eller behage. Med sin kompromissløse innstilling og arsenal av kreative provokasjoner gjør disse filmene på en måte seeren selv til et offer for sin egen estetiske voldsutøvelse. Som seer er opplevelsen av å bli invadert ofte påtrengende (dette er forøvrig en tilbakevendende tematikk også på et narrativt nivå i filmografien til Haneke).

Som før nevnt tilfører den nye ekstrembølgen sjangeren også et element av kroppslighet, en ny korporal bevissthet som kanskje ikke har vært så fremtredende i den ellers så cerebrale kunstfilmen tidligere. Regissører som Breillat, Denis, Noé, Lukas Moodysson, Ulrich Seidl, Lars Von Trier med flere setter gjerne kroppen – avskyelig, ekstatisk, uregjerlig, subversiv – i sentrum.

Tydeligst er dette kanskje i Breillats Helvetes Anatomi (2004, se egen omtale), som eksplisitt utforsker kroppslige prosesser som man vel må kunne si sjelden har blitt gjenstand for filmisk oppmerksomhet.

Men som antydet finnes det altså forløpere til denne serien av skandalefilmer som preget årene rundt millenniumskiftet. Om bølgen på flere måter lykkes med å revitalisere kunstfilmen, samt å gi den noen nye

Helvetes Anatomi

dimensjoner, så må den også forstås som en forlengelse av en sammensatt tradisjon som kan spores tilbake i alle fall til modernismen. Den har gjerne ikke ett bestemt, dekkende navn, men det dreier seg om en form for opposisjonell, mot-kulturell estetikk som dyrker ubehaget, overskridelsen, og konfrontasjonen.

Vi finner elementer av denne negasjonssensibiliteten i en rekke ulike sjangrer, stilarter, kunstformer, og teorier: de tidlige avantgarde-bevegelsene (særlig surrealismen), montasjefilmen, Glauber Rochas forestilling om den antropofagiske filmen, Berthold Brechts teater, Theodor Adornos estetiske teori, JeanLuc Godards mest aktivistiske filmer, Peter Wollen og Laura Mulveys teorier om ødeleggelsen av det filmiske behag, og Pier Paolo Pasolinis ikonoklastiske filmer.

Man kan også se et slektskap med filmer som A Clockwork Orange (Stanley Kubrick, 1971), Straw Dogs (Sam Peckinpah, 1971) Siste Tango i Paris (Bernardo Bertolucci, 1972), Eksorsisten (William Friedkin, 1973) og Sansenes Rike (Nagisa Ôshima, 1976). Sist, men ikke minst, kan man se en klar kontinuitet mellom den ekstreme kunstfilmen og enkelte tendenser i de siste førti års kunst, teater og litteratur, fra Carolee Schneemann og Pat McCarthy til 1990-tallets såkalte Young British Artists (Damien Hirst, Tracey Emin, Sarah Lucas), forfattere som Jay McInerney, Bret Easton Ellis og Michel Houellebecq, og dramatikere som Sarah Kane.

Det er med bakgrunn i denne mangfoldige og rike tradisjonen at bølgen med ekstremfilm må forstås.

Kanskje kan man si at den ikonoklastiske impulsen kom sent til kunstfilmen, ettersom orienteringen mot det oppskakende, det rystende, det kvalmende og det heslige lenge har vært relativt synlig i kunstfeltet. I følge Pablo Picasso er kunstnerens oppgave å lage «uakseptable bilder», en holdning som kunne stått som parole for den overskridende retningen i kunstfil-

Antichrist

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

TIRSDAG 7. JANUAR KL. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET:

UBEHAG PÅ FILM Foredrag av Asbjørn Grønstad. Varighet ca. 45 min.

Gratis for medlemmer, ikke-medlemmer betaler kr. 40.

Medlemsskap kan tegnes i billettsalget og koster kr. 100.

Om hellige motorer men. Men det er misforstått å tolke disse filmprosjektene som hedonistiske og misantropiske. Det er bare overflaten. På sitt ukonvensjonelle vis viderefører også ekstrembølgen den sterke humanismen som har preget kunstfilmen i hele etterkrigstiden. Dette ser man tydeligst i Breillat og Seidl sitt prosjekt, men man finner det også hos de andre. Det handler blant annet om å fange inn et langt bredere spektrum av eksistensformer og væremåter enn de man finner i den langt mer homogeniserte mainstreamen. På sett og vis kan man derfor se den ekstreme retningen i den nyere kunstfilmen som en reaksjon på den forflatede, endimensjonale representasjonen av det menneskelige som karakteriserer mer populære sjangrer. Ekstremfilmen synliggjør – ofte på minst mulig tiltalende vis – livserfaringer og praksiser som marginaliseres og undertrykkes i kulturen for øvrig. Noe av sjokkeffekten kommer nok av dette, av en påtrengende anti-voyeurisme som insisterer på å gi publikum det de ikke vil ha. Av og til føles det som om filmene har forbrutt seg mot uskrevne skopiske lover. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, er dette viktige filmer. Poeten Joseph Brodsky har sagt at «hver estetiske realitet bidrar til å gjøre menneskets etiske realitet mer konsis.» Det er til syvende og sist i dette perspektivet den overskridende kunstfilmen hører hjemme, som kilde til utvikling av vår felles etiske kapital.

Asbjørn Grønstad Kilder: Asbjørn Grønstad, Screening the Unwatchable: Spaces of Negation in Post-Millennial Art Cinema (Palgrave Macmillan 2011).

Tanya Horeck & Tina Kendall, red., The New Extremism in Cinema: From France to Europe (Edinburgh University Press, 2011).

James Quandt, «Flesh and Blood: Sex and Violence in Recent French Cinema,» i Artforum, februar 2004.

Kveldens foredrag vil dreie seg om Leos Carax Holy Motors (se egen omtale), en film som på flere måter gjør selve overskridelsen – av identitet, normer, sjangerforventinger, mediering og formspråk – til sitt hovedanliggende. Carax sitt prosjekt har en viss familielikhet med de ekstreme kunstfilmene fra forrige tiår, noe som blir særlig tydelig i segmentet «Monsieur Merde.»

Holy Motors representerer imidlertid også noe mer. Den nøyer seg ikke med å tøye grensene for hva vi kan tåle av sjokkeffekter og grafiske provokasjoner, men redefinerer også rammene for hvilke opplevelser filmmediet fremdeles kan gi oss. Tematisk vil foredraget kretse rundt betingelsene for autentisk erfaring i en tid hvor en stadig større del av vår livsverden blir styrt av kommunikasjonsteknologier og virtuelle operatører, en problematikk regissøren selv har angitt som bakgrunn for filmen.

Asbjørn Grønstad er filmviter og professor i visuell kultur ved Institutt for Informasjons-og medievitenskap, Universitetet i Bergen, og forfatter av flere bøker. Han er også grunnlegger av og forskningsleder ved Nomadikon: The Bergen Center of Visual Culture, og medredaktør av tidsskriftet «Ekfrase: Nordisk Tidsskrift for Visuell Kultur».

55

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

TIRSDAG 7. JANUAR KL. 18.00 TORSDAG 9. JANUAR KL. 21.00

TIRSDAG 7. JANUAR KL. 21.00 ONSDAG 8. JANUAR KL. 18.00

Irreversible.

Regi, manus og foto: Gaspar Noé.

Frankrike 2002.

Musikk: Thomas Bangalter. Medv.: Monica Bellucci, Vincent Cassel, Albert Dupontel, Philippe Nahon, Jo Prestia m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 34 min.

Holy Motors.

Regi og manus: Léos Carax.

Frankrike/Tyskland 2012.

Foto: Caroline Champetier. Musikk: Daniel Kemper. Medv.: Denis Lavant, Edith Scob, Eva Mendes, Kylie Minogue, Elise Lhomeau, Michel Piccoli, Jeanne Disson, Léos Carax m.fl. Utleie: Tour de Force. Franske tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 56 min.

IRREVERSIBLE

HOLY MOTORS

Dra meg baklengs inn i ... et voldshelvete

Holy shit!

Regissør Gaspar Noé har med Irreversible laget en av de mest kompromissløse og foruroligende filmer som noen sinne er vist på det store lerretet.

Filmen vakte sterke reaksjoner hos publikum, og mange forlot salen både kvalme og sjokkerte over den grafiske volden man fikk presentert på lerretet. Samtidig regner mange den for et ubestridt mesterverk og blant 2000-tallets beste filmer.

Hvorfor skal vi da i det hele tatt gidde å utsette oss for et sånt mørke? Det originale ved Irreversible er at den nettopp forsøker å skape en motvekt til volden, hevnen og dødens pessimisme. Ved å fortelle historien baklengs beveger filmskaperen oss fra et punkt av den ytterste fornedrelse fram mot berøringspunkter mot håp og intimitet. Dette blir også et grep som gir filmen dens styrke som debattfilm, på enormt mange plan. Først og fremst ved at det gir tilskueren den nødvendige objektivitet i forhold til voldens og hevnens vesen. Hadde man fulgt hovedpersonene fra starten av historien hadde vi vært farget av sympatier og hendelsesforløp, men nå møter vi volden uforbredt.

Det er en slags alkymi, dette. Noés film begynner i mørk forakt men ender altså i et tandert håp. I et kompositorisk mesterstykke lykkes regissøren i en forvandling, han lager gull av det mørkeste avfall. Det er filmens store styrke: at den vikler seg ut av menneskeforakten og peker på mer optimistiske muligheter.

arthaus/olep/red.

Holy Motors er en bemerkelsesverdig reise gjennom Paris’ gater, hvor vi følger Monsieur Oscar – en mystisk forkledningsekspert på oppdrag i en hvit limousin.

Hans roller spenner fra å spille en aldrende millionær, gangster, bekymret forelder og anarkistisk uteligger. Som helhet er Holy Motors en brilliant, eksperimentell, spektakulær og fantastisk demonstrasjon av hva en film kan være. Det er groteskt, vakkert, motbydelig og ekstremt fascinerende på en gang.

Holy Motors ble en av de aller største snakkisene i filmverdenen etter sin premiere på Cannes-festivalen i 2012, uten at noen helt kunne forklare hva den handlet om. Kanskje var det nettopp derfor.

Regissøren selv har ikke akkurat selv bidratt til å oppklare hva han vil med filmen, men kanskje sier takketalen i den lille videosnutten han sendte over dammen da filmen fikk prisen for «Best foreign-language film» av Los Angeles Film Critics Assosiation en god del; «Hello, I’m Léos Carax, director of foreign-language films. I’ve been making foreign-language films my whole life. Foreign-language films are made all over the world, of course, except in America. In America, they only make nonforeign-language films. Foreign-language films are very hard to make, obviously, because you have to invent a foreign language instead of using the usual language. But the truth is, cinema is a foreign language, a language created for those who need to travel to the other side of life. Good night.” olep/red.

56

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

SØNDAG 12. JANUAR KL. 21.00 TIRSDAG 14. JANUAR KL. 19.00

ONSDAG 15. JANUAR KL. 19.00 TORSDAG 16. JANUAR KL. 21.15

Baise-moi [Knull meg].

Regi: Virginie Despentes og Coralie Trinh Thi. Frankrike 2000.

Manus: Virginie Despentes og Coralie Trinh Thi, etter en roman av Virginie Despentes. Foto: Benoît Chamaillard. Musikk: Varou Jan. Medv.: Raffaëla Anderson, Karen Bach, Delphine MacCarty, Lisa Marshall m.fl. Utleie: NFK. Fransk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 17 min.

Hundstage.

Regi: Ulrich Seidl. Østerrike 2001.

Manus: Ulrich Seidl og Veronika Franz. Foto: Wolfgang Thaler.

Medv.: Maria Hofstatter, Christine Jirku, Alfred Mrva, Eric Finsche, m.fl. Utleie: NFK. Tysk tale, norske undertekster. 35 mm, farger. 2 t 1 min.

BAISE-MOI

HUNDEDAGER

Thelma og Louise i helvete

Solslikking i streng suburbia

I 1993 ga Virginie Despentes ut romanen «Baise-moi». Fra før hadde hun skrevet en del noveller til pornoblader, sunget i punkeband og drevet så smått med prostitusjon, men nå ble tilværelsen hennes snudd på hodet: Romanen hennes ble en kjempesuksess. Det var snakk om å filmatisere den, men det var ikke før forfatteren traff Coralie Trinh Thi at det ble noe av planene. Coralie hadde siden hun var 18 spilt i en del pornofilmer, og kjente bransjen godt.

Baise-moi handler om Nadine og Manu, to jenter fra hver sin kjipe forstad, som på samme dag opplever store omveltninger i livet sitt: Hver på sin side dreper de, nokså uprovosert, et menneske som står dem nær. De møtes tilfeldigvis på en jernbanestasjon, og selv om begge er fiendtlig innstilt til omverdenen, ser de noe av seg selv hos den andre, og søker instinktivt sammen. Ferden mot utslettelsen kan begynne.

Baise-moi inneholder svært sterke scener. Sexscenene er autentiske, og det synes. Voldsscenene er også svært grafiske. Overraskende nok fikk ikke filmen problemer med den franske sensuren. Det kan virke betimelig å spørre om den ville ha kommet seg gjennom sensuren og blitt tillatt vist på ordinære franske kinoer om den var blitt laget av menn, og ikke kvinner. Det i seg selv er et interessant utgangspunkt for en debatt. olep

Noe skjedde med østerriksk film rundt årtusenskiftet. Michael Haneke staket ut kursen med filmer som Funny Games (2001) og Pianolærerinnen (se egen omtale).

Samtidig dukket Ulrich Seidl opp i Venezia med spillefilmdebuten Hundedager, og vant Juryens spesialpris.

Tematisk og ikke minst formmessig er Seidl inspirert av Haneke. Svarte samtidsskildringer males med bred pensel. Karakterene er tilsynelatende vanlige mennesker som i en eller annen forstand ikke strekker til. Under overflaten avsløres de som ensomme og fremmedgjorte, med skremmende, eller i beste fall kontroversielle skyggesider. Slik blir desillusjonerte og moralsk bankerotte sjeler drevet mot ekstreme og grensebrytende handlinger. Det handler om enkeltindividets streben etter å passe inn i den moderne livsførsel.

Hundedager har ikke like sterk fokus på sex som en tematisk innfallsvinkel som mange av de andre filmene i vår serie med ubehagelige filmer, selv om man får nok med nakenhet også her. Snarere blir sex så vel som vold i flere av de seks historiene som flettes inn i hverandre brukt nærmest som kulisser – trivielle detaljer som ikke kan unnamanøvreres. Søkelyset rettes uavbrutt mot de høyst forskjellige karakterenes fremste fellestrekk: Den stadige søken etter kjærlighet og ønsket om å bli verdsatt.

Hundedager er pessimistisk, mørk og kald – og en film det er umulig ikke å la seg fascinere av og stille seg likegyldig til. olep/red.

57

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

SØNDAG 19. JANUAR KL. 21.00 TIRSDAG 21. JANUAR KL. 18.30

ONSDAG 22. JANUAR KL. 19.00 TORSDAG 23. JANUAR KL. 21.00

La Pianiste.

Regi: Michael Haneke.

Frankrike/Østerrike 2001.

Manus: Michael Haneke, etter en roman av Elfriede Jelinek. Foto: Christian Berger. Musikk: Francis Haines. Medv.: Isabelle Huppert, Benoît Magimel, Annie Girardot, Anna Sigalevitch m.fl. Utleie: Egen kopi.

Fransk tale, norske undertekster.

35mm, farger, 2 t 10 min.

Anatomie de l’enfer.

Regi og manus: Catherine Breillat.

Frankrike/Portugal 2004.

Foto: Yorgos Arvanitis og Guillaume Schiffman. Medv.: Rocco Siffredi, Amira Casar, Alexandre Belin, Manuel Taglang, Jacques Monge, Claudio Carvalho m.fl. Uteleie: Flach Pyramide, Paris. Fransk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 1 t 17 min.

PIANOLÆRERINNEN

HELVETES ANATOMI

Ypperlig Huppert

Eksplisitt om seksualitet fra Catherine Breillat

Erika Kohut arbeider som pianolærerinne. Hun er en kvinne av den gamle skolen – høyt respektert, men streng og profesjonell til fingerspissene; en nådeløs lærer som ikke lar smålige pedagogiske hensyn komme i veien for hennes mål om å frembringe fremstående pianister. Trass sin voksne alder bor hun fortsatt sammen med sin manipulerende mor, og deres leilighet er et ormebol av gjensidig avhengighet, sublimerte lengsler og utilslørt forakt. Under overflaten er den tilsynelatende så tekkelige pianolærerinnen et åpent, væskende sår av seksuelle perversjoner og patologisk selvhat. Og når hun oppdager at Walter, en av hennes elever, nærer en noe mer enn profesjonell interesse for henne, øyner hun muligheten til å leve ut sine seksuelle fantasier.

Pianolærerinnen er basert på Elfriede Jelineks roman med samme navn, og må nok tillegges en del av skylden for at Jelinek ikke var et helt ukjent navn da hun i 2004 mottok Nobelprisen i litteratur. Michael Haneke har laget adskillig mer eksplisitt voldelige filmer enn Pianolærerinnen, men få, hvis noen, som er like intenst ubehagelige. Isabelle Huppert gjør en heltemodig innsats i rollen som den psykologisk forkrøplede tittelkarakteren; mer enn noe annet er dette hennes film.

Haneke har dedikert sin karriere til å fremstille det moderne menneskets iboende fremmedgjorthet. Han har sjelden lykkes bedre enn i Pianolærerinnen.

aksel kielland/red.

Helvetes anatomi er en løs oppfølger til den notorisk beryktede Romance fra 1999, og igjen har Catherine Breillat med seg den italienske pornostjernen Rocco Siffredi i en av hovedrollene.

Siffredi spiller en homofil mann som blir hyret av en kvinne som vil utforske sin egen kvinnelighet ved å eksponere seg for en antatt «nøytral» tilskuer. Foranledningen er en kveld på et homofilt diskotek, hvor hun – en smellvakker, attraktiv kvinne – blir sjokkert over at det ikke er noen som begjærer henne. Derfor vil hun vite hvordan hun egentlig er, som kvinne, vurdert av en mann som (i utgangspunktet) ikke er interessert i å erobre henne seksuelt.

Breillat har laget en knallhardt feministisk film som handler om (det hun mener er) menns naive forhold til kvinner, som blant annet består i at menn blir frastøtt ved tanken på at kvinner menstruerer. Filmen består følgelig av lange og ekstremt blodige og grafiske sex-scener som kanskje er ment å sjokkere spesielt den mannlige delen av publikummet, og som gjør Helvetes anatomi til det hittil drøyeste kapitlet i Breillats filmatiske utforskning av kvinnelig seksualitet – et prosjekt hun har forfulgt siden debutfilmen En riktig ung jente (Une vraie jeune fille) fra 1976, og som hun etter sigende har tenkt å avslutte med denne filmen. Et særdeles blodig punktum.

Under filmfestivalen i Berlin introduserte Breillat denne filmen med å si at «This is my most radical film yet...». Og det kan vi trygt skrive under på.

jan langlo/cio

58

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

DEN UBEHAGE L IGE FI L MEN

SØNDAG 26. JANUAR KL. 21.15 TIRSDAG 28. JANUAR KL. 19.00

ONSDAG 29. JANUAR KL. 19.00 TORSDAG 30. JANUAR KL. 21.00

Ett hål i mitt hjârta.

Regi: Lukas Moodysson.

Sverige 2004.

Manus: Lukas Moodysson og Bjôrn Almroth. Foto: Malin Fornander.

Musikk: Jesper Kurlandsky. Medv.: Thorsten Flinck, Bjorn Almroth, Sanna Bråding, Goran Marjanovic m.fl. Utleie: NB. Svensk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 38 min.

Antichrist.

Regi og manus: Lars von Trier.

Danmark/Tyskland/Frankrike/ Sverige/Italia/Polen 2009.

Foto: Anthony Dod Mantle. Musikk: Kristian Eidnes Andersen. Medv.: Willem Dafoe, Charlotte Gainsbourg, Storm Acheche Sahlstrøm m.fl.

Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35 mm, farger, 1 t 48 min

ETT HÅL I MITT HJÄRTA

ANTICHRIST

Ubehag på svensk

«I’m the best director in the world» – Lars von Trier

I en sliten leilighet lages en pornofilm der skuespillere og regissør presser hverandre inn i et mentalt hjørne. Moralske og sosiale rammer smuldrer opp i et grotesk bildeflimmer. Kan de involverte komme ut på den andre siden uten varige sår på kropp og sjel?

Rickard er en alenefar som har gjort om leiligheten sin til en lekestue for luguber filminnspilling. Han fantaserer om å bli en betydelig aktør i pornobransjen, og flytter gjerne grensene langt for å vaske vekk amatørstempelet. I sin siste film har han fått med Tess, ei ung jente som tror veien til Hollywood blir lettere å gå hvis Rickard får viljen sin. I rommet ved siden av sitter Eric, sønnen til Rickard. Han prøver å lukke øynene for farens forstyrrede liv og virke, men ser for mye.

Eric og Tess finner i blant sammen i stille stunder. Da sprekker pornofasaden.

Tess trer fram som sårbar og trygghetssøkende. Eric blir til sist det klarsynte korrektivet når den mentale sperren hos de andre bryter sammen.

Ett hål i mitt hjärta er på alle måter en ubehagelig og utfordrende film å se.

Likevel tipper den aldri over i det spekulative. I stedet har det blitt et facinerende dypdykk inn i en mentalitet som er fjernt fra det de fleste av oss kjenner til, men som definitivt eksisterer der ute. Internett er fullt av eksempler på akkurat det.

red./olep

Antichrist handler om Han og Henne som, etter at deres sønn dør, trekker seg tilbake for å bearbeide sorgen. Som psykoterapeut bestemmer Han seg for at den beste måten å behandle sorgen Hennes på er å reise dit Hennes psykiske lidelse er på sitt sterkeste, en såkalt eksponeringsterapi. I Hennes tilfelle er dette skogen Eden.

Eden er et univers der alt får symbolsk verdi ved at omgivelsene beskriver det indre sjelelivet. Dermed overføres sinnets ambivalens til naturen, og derfor kan ikke skjønnheten eksistere uten det avskyelige og frastøtende.

Filmen var egentlig planlagt å bli utgitt i 2005, men da Zentropas produsent Peter Aalbæk Jensen røpte filmens premiss i et intervju, ble von Trier så rasende at han bestemte seg for å skrive om hele manus. Et par år senere var von Trier rammet av en dyp depresjon, og han visste ikke om han noen gang kom til å lage en film igjen. Oppgaven med å skrive nytt manus til Antichrist ble hans lille test for seg selv, for å se om han igjen var klar til å jobbe med film.

Filmen hadde premiere ved filmfestivalen i Cannes i 2009, og skapte furore. I debatten som fulgte var kritikerne dypt splittet om filmen var et mesterverk eller noe spekulativt møl. Den var i hvert fall utfordrende for publikum – under premierevisningen besvimte fire stykker. red./olep 59

Hollywood er full av dem, skuespillere som har skapt sin karriere gjennom å bli type-castet til spesielle karakterer.

En av de aller fremste eksemplene er nok nederlandske Rutger Hauer, som med sine isblå øyne og hvite hår fikk utallige roller som øst-europeisk skurk i amerikanske actionfilmer på 1980-tallet. Han kan se tilbake på en karriere med over hundre filmer bak seg, fjernsynsfilmer og -serier inkludert. 23. januar fyller han 70 år, og vi markerer det med å vise filmene han er mest berømt for.

Blade Runner

RUTGER R HAUER

utger Hauer ble født inn i en skuespillerfamilie i Amsterdam mot slutten av andre verdenskrig. Fem år gammel debuterte han på teaterscenen, og brukte mye av tenårene som både teater- og fjernsynsskuespiller. Sitt store gjennombrudd i hjemlandet fikk han med hovedrollen i TV-serien Flores i 1969. Serien var regissert av Paul Verhoeven, og da han noen år senere gikk videre til å regissere kinofilmer, tok han Hauer med seg.

Paul Verhoeven Mange forbinder nok Paul Verhoeven med Starship Troopers (1998) Showgirls (1995), Basic Instinct (1992), Robocop (1987) og Total Recall (1990). Filmer som har noen av de mest hyperkommersielt spekulative volds- og sexscenene Hollywood produserte i løpet av 1990-tallet.

Graver man seg imidlertid tilbake til Verhoevens tid i Nederland, finner man filmer som rokker ved denne oppfatningen. Spesielt filmene Verhoeven lagde i hjemlandet på begynnelsen av sin karriere har etablert ham som landets mest suksessrike regissøren gjennom tidene. Debutfilmen Turkish Delight (1973) ble i 1999

kåret i hjemlandet som hundreårets beste nederlandske film, knepent foran hans tredje film Krigshelten (se egen omtale. Mellom disse to laget han Keetje Tippel (1975), også regnet som en stor klassiker.

Felles for alle disse filmene var at han hadde med seg sitt lille «dream team». Fotografen var Jan de Bont – som senere selv gjorde suksess i Hollywood som regissør (av blant annet Speed (1994)) – men ikke minst hadde Rutger Hauer hovedrollene. Hauers siste film for Verhoeven i hjemlandet skulle bli Spetters i 1980. Etter det ble han snappet opp av Hollywood.

Over dammen Verhoevens filmsuksesser gikk ikke upåaktet hen i Hollywood, og den karismatiske Hauer fikk også mye oppmerksomhet på grunn av sitt distinkte utseende.

Sin første rolle i Hollywood var i Night Hawks fra 1981, der han spilte mot Sylvester Stallone. Alt her hadde en rolle som internasjonal, psykopatisk terrorist – aka øst-europeisk. Målet var å sprenge FN-bygningen, noe politimannen Stallone prøver å forhindre.

Hans neste rolle i statene var en fjernsynsfilm der han spilte en annen usympatisk arier, nemlig Albert Speer, Hitlers personlige arkitekt.

Deretter fulgte det som nok må regnes som Hauers mest berømte rolle, replikanten Roy Batty i Ridley Scotts klassiske Blade Runner (se egen omtale), en karakter som siden har vært regnet blant filmhistoriens «beste» skurker.

Den enorme suksessen Hauer fikk gjennom Blade Runner ga ham mulighet til å jobbe under kjente og etablerte regissører i Hollywood. I ettertid kan man sikkert stille spørsmål ved hvor lurt det var å velge en film med Sam Peckinpah som regissør som sitt neste karrieresteg. Riktignok var Peckinpah en levende Hollywood-legende med flere klassikere på rullebladet, men han hadde på dette tidspunktet et betydelig alkohol- og

RUTGER HAUER 70 ÅR • SØNDAGSMATINÉ

rusproblem. Operasjon Omega (se egen omtale) skulle bli hans siste film, og selv om den langt fra er mislykket – filmen har god nerve og fungerer utmerket som en spenningsthriller, røyner det på mot slutten. Om det skyldes Peckinpah selv eller produsentene hans som klippet noe om på hans versjon før lansering får stå åpent for tolkning. Men skuespillerne – Hauer inkludert – leverer varene.

Etter et par andre filmer av typen midt på treet, fikk Hauer i 1986 rollen som enda en psykopat. Denne gangen som haikeren en uheldig C. THomas Howell plukker opp et sted ute i ørkenen. Robert Harmons Haikeren (se egen omtale) regnes fortsatt blant de aller største kultklassikerne fra 1980-tallet, og veldig mye av æren skal tilskrives Hauer som her etter manges mening gjør sin livs rolle.

En i mengden Resten av Rutger Hauers karriere er et skoleeksempel på hvordan Hollywoods og kjendiskulturens type-casting kan slå negativt ut for en talentfull skuespiller. I årene som har fulgt etter dette har nemlig Hauer aldri helt kommet seg ut av denne type rolle når oppdragsgiver er et etablert Hollywood-selskap. I de fleste tilfeller så er han enkelt og greit den psykopatiske terroristen eller skurken, men selv om han skulle spille andre type karakterer, så stoler man som publikummer aldri helt på ham. Man mistenker karakteren for å ha en skjult hemmelighet, eller onde baktanker. Det være seg om han er far, prest eller politi. Hans blotte tilstedeværelse i filmen gjør at man forventer et svik. Publikum tør ikke helt sympatisere med ham, rett og slett fordi det er Rutger Hauer. Og nesten hver gang innfris publikums mistanke.

At Hauer endte med slike roller i Hollywood var ikke fordi han ønsket det slik.

Han har gjennom hele karrieren tatt roller off-Hollywood i independentfilmer eller i andre land for å finne nye utfordringer, filmer som beviser at han som skuespiller har et stort register å spille på. Spesielt rollen som Andreas i Ermanno Olmis Venezia-vinner Legend of the Holy Drinker (Italia 1988) viser det. Men til tross for at han til tider har hatt kunstnerisk suksess utenfor Hollywood, endret det ikke hvordan de castet ham gjennom 1980- og 1990-årene. Han forble en genreskuespiller som stort sett ble castet til actionfilmer og thrillere – genrer som heller ikke er kjent for å utfordre forventningene til sitt publikum.

Men aldri er det så galt at det ikke er godt for noe. På den tiden var det fra østeuropa skurkene i Hollywoodfilmen kom i fra. I motsetning til i dag hvor de stort sett er muslimske arabere. Slik sett kan man jo si at Hauer dukket opp på rett sted til rett tid med sitt lyse hår og isblå øyne. olep

ONSDAG 8. JANUAR KL. 20.30 TORSDAG 9. JANUAR KL. 18.00 SØNDAG 12. JANUAR KL. 13.00

Soldaat van Oranje.

Regi: Paul Verhoeven.

Nederland 1977.

Manus: Gerard Soeteman, etter en roman av Erik Hazelhoff Roelfzema.

Foto: Jan de Bont. Musikk: Rogier van Otterloo. Medv.: Rutger Hauer, Jeroen Krabbe, Peter Faber, Derek de Lint, Eddy Habbema m.fl. Utleige: NB. Nederlandsk tale, norske undertekstar. 35 mm, fargar, 2 t 45 min.

KRIGSHELTEN Helteepos, actioneventyr og krigsrefleksjon Rutger Hauer spelar hovudrolla som den aristokratiske studenten Erik Lanshof.

Han er del av ein vennegjeng som i liten grad bryr seg om politikk. Når nazistane invaderer Holland vert gruppa uunngåeleg dratt inn i konflikten. Av personane i gruppa sluttar Alex seg til den tyske hæren medan Gus blir ein av motstandsleiarane for heimlandet. Sistnemnte flukter etter kvart til England i lag med Erik, der dei får nøkkelroller i ei mykje større undergrunnsrørsle som arbeider for å få gjeva dronning Wilhelmina tilbake den nederlandske trona.

Det unike med Krigshelten er moduset den vert fortalt i: ei merkverdig form for satirisk stemning som kjem fram gjennom ei blanding av vittigheitar og kynisme.

Samstundes som den fungerer heilt prima som pur underhaldning, viser den sjangeren fram som ufullstendig. Actioneventyret blir skrudd av og på alt etter som det passar seg, avbrote enten av vulgærhumoristiske innslag eller av alvorstunge og ettertenksame augneblink.

Filmen er også ytterst ærlig i høve til folkesetnaden i Nederland sin oppførsel under krigen og haldningar som eksisterte i nasjonen. Personane som filmen følgjer vel nærast vilkårleg side i krigen og ender opp enten som heltar, skurkar eller rett og slett ignorantar. Krigshelten viser fram desse diffuse skiljelinene og reflekterer over dei utan å felle nokon dom. Det er ein film om aksept, om korleis alle, eller ingen, er heltar. red.

61

RUTGER HAUER 70 ÅR

RUTGER HAUER 70 ÅR

ONSDAG 15. JANUAR KL. 21.15 TORSDAG 16. JANUAR KL. 19.00

ONSDAG 22. JANUAR KL. 21.00 TORSDAG 23. JANUAR KL. 19.00

Blade Runner – The Director’s Cut. Regi: Ridley Scott.

USA 1982/92.

Manus: Phillip K. Dick, Hampton Fancher og David Peoples. Foto: Jordan Cronenweth. Musikk: Vangelis.

Medv.: Harrison Ford, Rutger Hauer, Sean Young, Edward James Olmos, M. Emmet Walsh m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster.

35 mm, farger, 1 t 57 min.

The Hitcher.

Regi: Robert Harmon.

USA 1986.

Manus: Eric Red. Foto: John Seale.

Musikk: Mark Isham. Medv.: Rutger Hauer, C. Thomas Howell, Jennifer Jason Leigh, Jeffrey DeMunn, John M. Jackson, Billy Green Bush m.fl.

Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 39 min.

BLADE RUNNER – THE DIRECTOR’S CUT

HAIKEREN

Den ultimate cyberpunkfilmen

Rutger Hauer som landeveispsyko

I Los angeles anno 2019 blir den pensjonerte etterforskeren Rick Deckard kalt tilbake til tjenesten da en gjeng med replikanter (roboter) under ledelse av Roy Batty, spilt av Rutger Hauer, kaprer et romskip og returnerer til jorden. Målet med aksjonen er å ta livet av Eldon Tyrell, lederen for selskapet som produserer ­robotene. Robotene ønsker å få slutt på slavetilværelsen i rom-koloniene.

I 1992 kom Ridley Scotts Director’s cut-versjon av filmen med en rekke justeringer i forhold til 1982-versjonen, hvor blant annet voiceoveren er fjernet og slutten er kraftig omarbeidet. Hvilken versjon som er den beste er fremdeles gjenstand for heftig diskusjon. Det som i alle fall er hevet over tvil er at Blade Runner først og fremst har vært stilmessig epokegjørende. Filmen er kjent for sin estetikk som har blitt kopiert i en rekke filmer. Los Angeles fremstår her som et metropolis bestående av storslagent utsmykkede skyskrapere, som tilbyr en tilværelse i skyene for de privilegerte. På gatenivå råder et kaos av postmodernistisk søppelkultur, forurensing, trafikk og støyende reklame.

Blade Runner bygger på en roman av Phillip K. Dick, av mange ansett som en av cyberpunkens gudfedre. Forholdet mellom menneske og maskin og individet i det gjennomteknologiserte og gjennomkommersialiserte samfunnet er fremtredende også i Dicks forfatterskap. olep/red.

Unge Jim skal kjøre en bil fra Chicago til San Diego. På veien tar han opp en haiker, John Ryder, for å få litt selskap på turen. Dette er definitivt ikke noe sjakktrekk, ettersom den godeste Ryder skal vise seg å være det vi på godt norsk kaller «a bad motherfucker». Innen et kvarter har Ryder trukket kniven mot Jim, prøvd å presse bilen av veien, nesten kjørt ham ned og forsøkt å sprenge ham i fillebiter. Dette er bare opptakten til en tur i terror uten sidestykke i haikerfilmens historie.

Det viser seg etterhvert at Ryder ikke har det travelt med å drepe Jim. Han er mer opptatt av å skremme vettet av ham, som om Jim er hans publikum og psykopaten en rolle han spiller. Og hvem er han? Politiet har ingen papirer på ham; intet rulleblad, ingen førerkort og intet navn, og dette gir ham nesten en diabolsk aura.

Jim blir ikke trodd når han går til politiet, og derfor er det han som blir ettersøkt for Ryders ugjerninger. Det blir med andre ord hett for den vettskremte unge mannen, forfulgt som han er av både psykopaten og politet.

Haikeren er langt inne på B-filmens territorium, men det er like fullt en fandenivoldsk og fenglsende saga om slemme ting som kan skje deg når du minst venter det. Dette skyldes ikke minst Rutger Hauers karakter, en nærmest utenomjordisk skapning som terroriserer landeveien uten annen grunn enn sin egen perverse tilfredstillelse. jan langlo/cio/red.

62

RUTGER HAUER 70 ÅR

ONSDAG 29. JANUAR KL. 21.00 TORSDAG 30. JANUAR KL. 19.00

The Osterman Weekend.

Regi: Sam Peckinpah.

USA 1983.

Manus: Alan Sharp og Ian Masters, etter en roman av Robert Ludlum.

Foto: John Coquillon. Musikk: Lalo Schifrin. Medv.: Rutger Hauer, John Hurt, Meg Foster, Craig T. Nelson, Dennis Hopper, Burt Lancaster m.fl.

Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 42 min.

OPERASJON OMEGA

«LYDVASK» Tid: Torsdag 14. november 2013, kl 19 Sted: Østre (Lydgalleriet i Østre Skostredet 3) Mer informasjon: www.avgarde.no

Weekend med døden John Tanner er den populære programlederen på et landsdekkende TV show.

Han har stor makt og han nyter å bruke den. For øyeblikket jobber han med å avsløre CIAs mektige sjef for åpen skjerm. Før han kommer helt i mål med sin etterforskning blir han imidlertid kontaktet av en stillfaren og iskald CIA agent, som avslører at tre av Tanners venner er spioner for Sovjetunionen.

Tanner bestemmer seg for å hjelpe CIA. Huset hans blir utstyrt med overvåkningsutstyr, før han inviterer vennene til en «hyggelig» weekend for å avsløre dem.

Men spionenes verden skal snart vise seg å være en livsfarlig lekeplass for amatører.

Operasjon Omega er basert på en roman av Robert Ludlum, og i rettferdighetens navn overfor Ludlum må man konstatere at Peckinpah ikke er helt trofast mot det litterære forelegget. Det har likefullt blitt en spennende thriller som også står som et av de bedre eksemplene på hvilke typer roller Rutger Hauer ble tilbudt etter sin ankomst til Hollywood på begynnelsen av 1980-tallet.

Det vil være å ta hardt i å si at Operasjon Omega er et mesterverk, men det skyldes i hovedsak den aldrende og etter hvert tungt alkoholiserte regissøren Sam ­Peckinpah. Både Ludlums historie og skuespillerprestasjonene til Hauer, John Hurt, Dennis Hopper og de andre holder intensiteten oppe hos publikum, i det som ble Peckinpahs siste film. red./olep

«AVGARDES ÅRLIGE MINIATYRMARATON» Tid: Lørdag 16. november 2013, kl 13 Sted: Bergen Offentlige Bibliotek Mer informasjon: www.avgarde.no

AVGARDE STØTTES AV: BERGEN KOMMUNE, NORSK KULTURRÅD, HORDALAND FYLKESKOMMUNE, KOMPONISTENES VEDERLAGSFOND, KLASSISK, FOND FOR LYD OG BILDE OG FOND FOR UTØVENDE KUNSTNERE

63

P Å O P P FORDRING

L’Odeur de la papaye verte.

Regi og manus: Tran Anh Hung.

Frankrike 1993.

Foto: Benoît Delhomme. Musikk: Ton That Tièt.

Medv.: Tran Nuên Khê, Man Lu San, Truong Thi Lôc, Vuong Hoa Hôi m.fl. Utleie: Egen kopi. Vietnamesisk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 42 min.

DUFTEN AV GRØNN PAPAYA OM MORGENEN Malt med bredt filmkamera Året er 1951, det er kveld og om ikke lenge er det portforbud. Lille Mùi går alene i Saigons gater. Mùi er 10 år gammel, faren er død og moren kan ikke forsørge henne. Søstrene er igjen i landsbyen sammen med moren. Mùi er på vei til en middelklassefamilie i byen for å arbeide som tjenestepike.

Vi blir tatt med inn i dagliglivet til familien som Mùi arbeider for. Handlingen utspiller seg i og rundt huset. På loftet sitter bestemor og ber, noe hun har 64

gjort i sju år. Minstemann springer rundt og gjør ugagn, mens husets herre sitter å spiller sitar, når han ikke er ute og sløser bort familiens penger. Fruen driver en liten forretning hvor hun selger tekstiler.

Sammen med den gamle husholdersken Thi tar hun godt i mot Mùi, siden hun minner dem om datteren de engang mistet. Mùi blir innviet i matlagingens mystiske verden på kjøkkenet i bakhagen, et idyllisk sted omkranset av voksende papaya. Vi følger hennes

SØNDAG 12. JANUAR KL. 19.00 TIRSDAG 14. JANUAR KL. 21.00

oppvekst som liten nysgjerrig jente der hun ivrig studerer alt fra arbeidene maur til levende fisk som ligger i en bolle og bare venter på å bli middagsmat.

Filmen gjør et sprang, 10 år er gått og Mùi er blitt en ung kvinne. Hun tjenestegjør nå hos en venn av familien, som hun har vært forelsket i fra første stund.

Han lærer Mùi å lese, og skrive og får henne til å innse at selv om kirsebærtrær forandrer seg, er de fremdeles kirsebærtrær.

Duften av grønn papaya om morgenen er Tran Anh Hungs debutfilm og er blitt kalt et filmatisk dikt. Det er en varm, vakker, var og lavmælt film. Uten så mye dialog, men bildene, musikken og lyden forøvrig taler høyt og tydelig nok i seg selv. Kameraet blir brukt på en observerende, nesten innpåsliten måte, noe som gjør filmen veldig intens.

Tran Anh Hung er født i Vietnam, men vokste opp i Frankrike. Planen var å spille inn filmen i Ho Chin Min-byen, tidligere Saigon, men det fikk han ikke tillatelse til. Alle skuespillerne er vietnamesere i eksil.

Tran sa etter premieren at han håpet dette skulle bli hans første og siste film utenfor Vietnam.

Duften av grønn papaya om morgenen har fått både ære, heder og berømmelse i form av debutantprisen «Camera d’Or» i Cannes i 1993, og en Oscar-nominasjon som beste utenlandske film. olep

P Å O P P FORDRING • SØNDAGSMATNÉ

Dog Day Afternoon.

Regi: Sidney Lumet.

USA 1975.

Manus: Frank Pierson, basert på P.F. Kluge og Thomas Moores artikkel. Foto: Victor J. Kemper. Medv.: Al Pacino, John Cazale, Charles Durning, Chris Sarandon, James Broderick m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelsk tale, utekstet. 35mm, farger, 2 t 4 min.

DOG DAY AFTERNOON «Attica!!»

En varm sommerettermiddag i 1972 skjedde et bankran i New York City noe utenom det vanlige. Rett før stengetid stormet Sonny Wojtowicz og den noe enkle vennen hans Salvatore Naturale inn i en bank i Brooklyn.

Målet var å skaffe penger til en kjønnsskifteoperasjon til Ernest Aron, mannen som Sonny nettopp hadde giftet seg med, og som helst skulle vært hans kone. Det meste skulle imidlertid gå galt for de to ranerne som eneste erfaring med bankran var det de hadde fått med seg ved å se Gudfaren (1972) på kino tidligere på dagen.

De to hadde knapt kommet seg inn i banken før vennen deres dro av gårde med fluktbilen. Han hadde fått øye på en tilfeldig politibil og fikk panikk. Det endte med at Sonny og Sal holdt sju bankansatte som gisler inne i banken i 14 timer, mens politi, presse og etterhvert en stor mengde tilhengere av Sonny og Sal oppholdt seg på utsiden. Antall tilskuere økte raskt etter hvert som stadig flere TV-kanaler sendte direkte fra utsiden av banken. Det ble virkelig en het dag for mange av de involverte.

SØNDAG 19. JANUAR KL. 13.00 OG KL. 18.30 TIRSDAG 21. JANUAR KL. 21.00

Gleden ved å se en ung Al Pacino skape en karakter slik han gjør i Dog Day Afternoon er av de sjeldne. Rollen som bankraneren Sonny er kanskje hans aller beste, der Sonny ikke bare lever i Pacino, han lever utenpå ham, fra frådingen i munnviken til øynenes frenetiske tomhet. Han er bankraneren som ikke nødvendigvis gjør så mye galt i sitt desperate forsøk, men til gjengjeld er han en optimistisk taper som vet absolutt ingenting om å rane banker.

Dog Day Afternoon er en smart, skarp og sår film, og dens oppriktighet og det dirrende nærværet til karakterene gjør den også intens og oppslukende. Prikken over i-en er at dette pares med en tørr og anarkisk humor; overraskende morsomme innslag som tilfører det personlige dramaet blant annet mediesatire. Når ranet har eskalert til en tv-jippo kommer pizzabudet med levering til banken og roper «Hey, I’m a star!» til kameraene. Folkemengden heier frem Sonny, mens han på sin side nyter berømtheten for en stund. Dog Day Afternoons kraft ligger i at den hele tiden balanserer på denne eggen mellom satire og personlig tragedie. Satiren tar imidlertid aldri overhånd, den er der som en katalysator for å beskrive Sonnys person, hans handlinger og det som tærer ham fra innsiden.

Vi røper kanskje ikke så mye ved å fortelle at Sonny og Sal ikke kom seg derifra med penger til en kjønnsskifteoperasjon. Men det endte godt til slutt. Sonny fikk nemlig $7.500 for filmrettighetene til Dog Day Afternoon – pluss 1% av nettoprofitten – noe som holdt i massevis til en operasjon for Aron. sw/olep 65

P Å O P P FORDRING • SØNDAGSMATINÉ

The Piano.

SØNDAG 26. JANUAR KL. 13.00 OG KL. 19.00 Regi og manus: Jane Campion.

TIRSDAG 28. JANUAR KL. 21.00 Australia/Frankrike 1993.

Foto: Stuart Dryburgh. Musikk: Michael Nyman.

Medv.: Holly Hunter, Harvey Keitel, Sam Neill, Anna Paquin, Geneviève Lemon m.fl. Utleie: Egen kopi. Engelske tale, utekstet. 35 mm, farger, 2 t.

PIANO Pianoets stemme Piano er historien om den stumme kvinnen Ada som på 1850-tallet reiser fra Skottland til New Zealand for å innfri en ekteskapskontrakt. Den vordende ektemann Stewart tar imot Ada og datteren hennes ved kysten.

Ada har brakt med seg et piano som er hennes kjæreste eiendom og uttrykksmiddel, men dette nekter Stewart å transportere gjennom bushen.

Den skotske naboen George står i sterk kontrast til det moralistiske og patriarkalske nybyggersamfunnet, 66

et samfunn han har tatt avstand fra ved å pleie omgang med de innfødte maoriene. Ada er stum, og George kan hverken lese eller skrive. Men en kommunikasjon gror frem, på bakgrunn av en byttehandel. George henter pianoet på stranden, mot at Ada lærer ham å spille.

Hun får en del av pianoet for hver «klavertime» hun gir ham. Men George er ikke primært opptatt av å lære å spille selv. Tangent for tangent får Ada pianoet tilbake ved å spille og gradvis avdekke sin kropp for Georges

blikk. Hans forelskelse vokser mot en seksuell ekstase.

Likevel innser han at denne handelen er ødeleggende for dem begge. Ada får til slutt pianoet tilbake, men med et nyvakt erotisk driftsliv i tilgift. Hun har sammen med George skapt en ny måte å kommunisere på, gjennom erotikken. Et heftig trekantdrama utvikler seg der Ada forsøker å bryte ut av sitt arrangerte ekteskap med Stewart, fastlåst som han er i sin sosiale og maskuline stereotypi.

Ada er en stolt og sterk kvinne, mens mennene i filmen fremstilles som sårbare og uten kontroll over sitt følelsesliv. Det er særlig de to mennenes lengsel etter intimitet som skildres. George står frem for kvinnen han elsker med all sin sårbarhet og kjærlighetssorg, mens Stewart fortvilt forsøker å få Ada til å passe inn i bildet som den trofaste kone og sin egen oppfattelse av kvinnelighet.

Jane Campion er opptatt av forholdet mellom ikke-verbal kommunikasjon, seksualitet og kjærlighet. Adas stumhet tvinger oss til å stille spørsmål ved det verbale språkets muligheter og begrensninger.

Pianostykkene blir en erstatning for Adas stemme; for eksempel må tonen formidle de følelser hun nærer for George under pianotimene. Michael Nymans musikk er derfor av vital betydning for filmen.

Campion har med Piano fullt ut bevist at hun er en mesterlig regissør, med en unik billedskapende evne.

Filmen inneholder scener så tette av kropp og lidenskap, av innestengthet, og av natur at de oppleves som om de hver og en varer en liten evighet. olep/red.

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien.

Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør kunne finne noe av interesse her.

Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet på Nordnes.

Billetter:

kr. 40,- m/medlemskap kr 80,- u/medlemskap Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-.

For filmprogram, artikler og annen filminfo, se cinemateket-usf.no, eller følg oss på facebook og twitter.

Velkommen!

GULLPALMEN

CANNES FILMFESTIVAL

ADÈLE EXARCHOPOULOS LÉA SEYDOUX

BLÅ ER DEN

VARMESTE FARGEN EN FILM AV ABDELLATIF KECHICHE

FRITT ETTER TEGNESERIEROMANEN «BLÅ ER DEN VARMESTE FARGEN»

AV JULIE MAROH

www.arthaus.no www.facebook.com/arthaus.no

PÅ KINO FRA 15. NOVEMBER

«MAGNIFICENT …WE WERE UNDER THE SPELL OF THE FILM AND ITS WONDERFUL ACTRESSES.» STEVEN SPIELBERG, JURYFORMANN CANNES FILMFESTIVAL