Program Cinemateket USF april-juni 2015

k r i g e n i n o r g e P å F i L m o r s o n w e L L e s 1 0 0 å r A k i r A k u r o s AwA s s A m u r A i F i L m e r 19 7 0 -tA L L e t s n eo n o i r B A n e F F 2 0 1 5 | | | | s Ø n DAg s m At i n É | C - k i n o P r e s e n t e r e r : | F e L L e sV i s n i n g e r C i n e m At e k e n e i n o r g e | P r o g r A m m e t s st u m m e | m å n e D e n s H i tC H C o C k

ProgrAm 2 2015 cinemateket usf

april–juni

Program 2 2015 cinemateket usf

april–juni

Dag

Dato Kl.

Tittel

Regi, land, årstall

ons

0804 18.00 20.00 21.00 0904 19.00 21.15 1204 13.00 16.00 19.00 21.00 1404 19.00 21.00 1504 19.00 21.00 1604 19.00 21.00 1904 13.00 19.00 21.00 2104 19.00 2204 19.00 21.00 2304 18.30 21.00 2604 13.00 19.00 21.00 2804 19.00 21.00 2904 19.00 21.00 3004 19.00 21.15 0305 13.00 19.00 21.00 0505 19.00 21.00 0605 18.30 21.00 0705 19.00 21.00 0805 18.00 20.00

Kampf um Norwegen Akademiet Cinemateket: 75 år siden 9. april Kampen om tungtvannet Sunset Boulevard Kampen om tungtvannet Kampf um Norwegen The Act of Killing The Look of Silence Sunset Boulevard 5 år – som vi så dem Rashomon Rashomon The Look of Silence Barbarella The Look of Silence The Act of Killing The Look of Silence Barbarella Syv samuraier The Look of Silence 5 år – som vi så dem Stalag 17 Kampf um Norwegen The Look of Silence The Long Goodbye The Look of Silence Shetlandsgjengen Stalag 17 The Look of Silence The Long Goodbye Midnight Cowboy Shetlandsgjengen Syv samuraier Ballettguttene Carmen Carmen Ballettguttene Citizen Kane The Stranger The Stranger Midnight Cowboy The Kids From Marx and Engels Street The Man Who Defend Gavrilo Princip

Martin Rikli og Dr. Werner Buhn, Tyskland 1940 Foredrag av Tonje Haugland Sørenssen Titus Vibe-Muller og Jean Dréville, Norge/Frankrike 1948 Billy Wilder, USA 1950 Titus Vibe-Muller og Jean Dréville, Norge/Frankrike 1948 Martin Rikli og Dr. Werner Buhn, Tyskland 1940 Christine Cynn, Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Nor./Storb. 2012 Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014 Billy Wilder, USA 1950 Per G. Jonson og Bredo Lind, Norge 1947 Akira Kurosawa, Japan 1951 Akira Kurosawa, Japan 1951 Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014 Roger Vadim, Frankrike/Italia 1968 Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014 Christine Cynn, Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Nor./Storb. 2012 Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014 Roger Vadim, Frankrike/Italia 1968 Akira Kurosawa, Japan 1954 Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014 Per G. Jonson og Bredo Lind, Norge 1947 Billy Wilder, USA 1953 Martin Rikli og Dr. Werner Buhn, Tyskland 1940 Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014 Robert Altman, USA 1973 Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014 Michael Forlong, Norge 1954 Billy Wilder, USA 1953 Joshua Oppenheimer og Anonym, Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014 Robert Altman, USA 1973 John Schlesinger, USA 1969 Michael Forlong, Norge 1954 Akira Kurosawa, Japan 1954 Kenneth Elvebakk, Norge 2014 Carlos Saura, Spania 1983 Carlos Saura, Spania 1983 Kenneth Elvebakk, Norge 2014 Orson Welles, USA 1941 Orson Welles, USA 1946 Orson Welles, USA 1946 John Schlesinger, USA 1969 Nikola Vukˇcevi´c, Montenegro 2014 Srđan Koljevi´c, Serbia 2014

tor søn

tir ons tor søn tir ons tor søn tir ons tor søn tir ons tor fre

2

10 Side

17 16 17 21 17 17 26 27 21 18 32 32 27 21 27 26 27 21 32 27 18 22 17 27 38 27 18 22 27 38 22 18 32 41 41 41 41 48 49 49 22 52 53

krigen i Norge på film kampf um norwegen kampen om tungtvannet fem år som vi så dem shetlandsgjengen bobby’s krig over grensen

20 Cinematekene i norge sunset boulevard barbarella stalag 17 midnight cowboy li’l quinquin

28 Akira Kurosawa rashomon syv samuraier blodets trone den skjulte festning livvakten sanjuro kagemusha ran

lør søn

tir ons tir ons tor tir ons søn tir ons tor søn tir ons tor søn tir ons tor søn tir

0905 18.00 20.00 1005 13.00 16.00 18.00 20.30 1205 19.00 21.15 1305 18.30 21.00 1905 18.30 21.00 2005 18.30 21.15 2105 19.00 2605 19.00 21.00 2705 19.00 21.00 0706 13.00 19.00 21.15 0906 18.00 21.00 1006 19.00 21.00 1106 19.00 21.00 1406 13.00 19.00 21.00 1606 18.00 20.00 1706 19.00 21.00 1806 19.00 21.00 2106 13.00 18.00 20.00 2306 19.00 21.00 2406 18.30 21.00 2506 19.00 21.00 2806 13.00 19.00 21.15 3006 18.00 21.00

The Piano Room Little Budo Citizen Kane Travelator The Weight of Chains 2 See You in Montevideo Blodets trone Citizen Kane Citizen Kane Blodets trone Chinatown Den skjulte festning Den skjulte festning Chinatown Li’l Quinquin The Lady From Shanghai Bobby’s krig Bobby’s krig The Lady From Shanghai Li’l Quinquin Livvakten A Girl Walks Home Alone at Night Frau im Mond Livvakten Mr. Arkadin A Girl Walks Home Alone at Night Night Moves Mr. Arkadin A Girl Walks Home Alone at Night Sanjuro Night Moves Touch of Evil Frau im Mond Over grensen Touch of Evil A Girl Walks Home Alone at Night Sanjuro Kagemusha Prosessen Kagemusha A Girl Walks Home Alone at Night Marnie Marnie Prosessen A Girl Walks Home Alone at Night Over grensen Ran Falstaff A Girl Walks Home Alone at Night Ran Falstaff

Igor Ivanov Izi, Makedonia 2013 Danilo Be c´kovi´c, Serbia 2014 Orson Welles, USA 1941 Dušan Mili´c, Serbia 2014 Boris Malagurski, Serbia 2014 Dragan Bjelogrli´c, Serbia 2014 Akira Kurosawa, Japan 1957 Orson Welles, USA 1941 Orson Welles, USA 1941 Akira Kurosawa, Japan 1957 Roman Polanski, USA 1974 Akira Kurosawa, Japan 1958 Akira Kurosawa, Japan 1958 Roman Polanski, USA 1974 Bruno Dumont, Frankrike 2014 Orson Welles, USA 1948 Arnljot Berg, Norge 1974 Arnljot Berg, Norge 1974 Orson Welles, USA 1948 Bruno Dumont, Frankrike 2014 Akira Kurosawa, Japan 1961 Ana Lily Amirpour, USA 2014 Fritz Lang, Tyskland 1929 Akira Kurosawa, Japan 1961 Orson Welles, Frankrike/Spania/Nederland 1955 Ana Lily Amirpour, USA 2014 Arthur Penn, USA 1975 Orson Welles, Frankrike/Spania/Nederland 1955 Ana Lily Amirpour, USA 2014 Akira Kurosawa, Japan 1962 Arthur Penn, USA 1975 Orson Welles, USA 1958 Fritz Lang, Tyskland 1929 Bente Erichsen, Norge 1987 Orson Welles, USA 1958 Ana Lily Amirpour, USA 2014 Akira Kurosawa, Japan 1962 Akira Kurosawa, Japan 1980 Orson Welles, Frankrike 1962 Akira Kurosawa, Japan 1980 Ana Lily Amirpour, USA 2014 Alfred Hitchcock, USA 1964 Alfred Hitchcock, USA 1964 Orson Welles, Frankrike 1962 Ana Lily Amirpour, USA 2014 Bente Erichsen, Norge 1987 Akira Kurosawa, Japan/Frankrike 1985 Orson Welles, Spania/Sveits 1965 Ana Lily Amirpour, USA 2014 Akira Kurosawa, Japan/Frankrike 1985 Orson Welles, Spania/Sveits 1965

53 54 48 54 55 55 33 48 48 33 39 33 33 39 23 49 19 19 49 23 34 25 57 34 50 25 39 50 25 34 39 50 57 19 50 25 34 35 51 35 25 59 59 51 25 19 35 51 25 35 51

36 1970-tallets neo-noir the long goodbye chinatown night moves

42 orson welles citizen kane the stranger the lady from shanghai mr. arkadin touch of evil prosessen falstaff

52 Baneff 2015 the kids from the marx and engels street the man who defended gavrilo princip the piano room little budo travelator the weight of chains 2 see you in montevideo

3

Innhold

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB).

Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA.

2 | Programoversikt 6 | Leder 8 | Søndagsmatiné

Legg spaserturen til USF Verftet og se søndagsmatineen kl. 13.00.

10 | Krigen i Norge på film

9. april er det 75 år siden Tyskland invaderte Norge. Cinemateket i Bergen ønsker med denne filmserien å se på hvordan norsk film har formidlet historiene fra krigen i Norge.

16 | Akademiet Cinemateket: Krigen i Norge på film «Hva er det vi ser? Krigen på film og historisk kunnskap», heter foredraget av Tonje Haugland Sørenssen. Hun har nettopp tatt en doktorgrad ved UiB om temaet.

20 | Fellesvisninger Cinematekene i Norge

En gang i uken er det digitale fellesvisninger ved alle de norske cinematekene – i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø.

24 | C-kino presenterer:

Minilansering av tre filmer frem mot sommeren: The Look of Silence, Citizen Kane og den ferske A Girl Walks Home Alone at Night.

28 | Akira Kurosawas samuraifilmer

Samurai-filmen har gjerne blitt delt inn i to kategorier: De som er regissert av Akira Kurosawa, og de andre. Cinemateket i Bergen gir deg denne våren mulighet til å se alle de førstnevnte.

36 | 1970-tallets neo noir

Cinemateket USF viser tre sentrale filmer i hva som har blitt kalt neo noir: Night Moves, The Long Goodbye og Chinatown – blant 1970-tallets mest severdige amerikanske filmer.

40 | Dansens dager 2015

Billetter koster kr. 50 for medlemmer og kr. 80 for ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangement kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til Bergen filmklubbs visninger. Tapte medlemskort erstattes dessverre ikke. Medlemskap gjelder for et halvår. Vårmedlemskap kan kjøpes i perioden 1. november – 30. april og er gyldig i perioden 1. november – 30. juni.

Høst-medlemskap kan kjøpes i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 1. mai – 31. desember.

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: Cinemateket USF Georgernes verft 12 NO-5011 Bergen tlf.: 55 31 85 80 e-post: post@cinemateket-usf.no nett: www.cinemateket-usf.no

42 | Orson Welles 100 år

Ansatte: Ole Petter Bakken Daglig leder Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig Kaja Elisabeth Budd Hytland Kinotekniker

52 | Balkan New Film Festival – BaNeFF 2015

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde Holm, Aslak Høyersten og Lubna Jaffery.

Cinemateket i Bergen viser i samarbeid med Bergen Dansesenter to filmer med dans som tema under Dansens dager: Kenneth Elvebakks ferske dokumentar Ballettguttene og Carlos Sauras fyrrige Carmen.

6. mai er det 100 år siden Orson Welles ble født. Det kan selvfølgelig ikke gå upåaktet hen, så Cinemateket i Bergen gir deg mulighet til se igjen noen av mesterverkene hans.

BaNeFF er en festival lokalisert i Stockholm, og som i fjor drar BaNeFF på turné og besøker Norge. På cinematekene i Oslo og Bergen vises syv utvalgte filmer fra Balkan.

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), der ikke annet er angitt.

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design.

Trykk: Molvik grafisk AS. Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000.

ISSN 1890-7555.

Vi takker: - Tonje Haugland Sørensen for artikkel og programsamarbeid.

- Cinematekene i Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Trondheim og Tromsø for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler.

- Jan Langlo, Kjell Runar Jenssen, Irene Torp Halvorsen og Hege Jaer v/Cinemateket i Oslo/NFI, Jelena Mila v/BaNeFF, Ragnhild Gjefsen i Dansens Dager og Chloé Faulkner i NFK for programsamarbeid.

- Arild Jørgensen, Kjetil Kvale Sørenssen, Bent Kvalvik, Bent Bang-Hansen og Håvard Oppøyen ved Nasjonalbiblioteket (NB) og Cinemateket i Oslo/NFI for utlån av filmkopier.

- Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, Jørgen Larsson, Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid.

- Våre annonsører.

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er

56 | Programmets stumme: Frau im Mond

I en forrykende film får vi servert spionasje, melodrama og sci-fi i det som er Fritz Langs siste stumfilm. Akkompagneres av vår faste huspianist Jørgen Larsson.

58 | Programmets Hitchcock: Marnie

Hitchcocks Marnie er en av regissørens mørkeste filmer.

Med sin nærmest sadistiske undertone er Tippi Hedren den iskalde blondinen som sliter med psyken.

4

På forsiden:

The Look of Silence

Joshua Oppenheimer og Anonym Dan./Fin./Indo./Nor./Storbr. 2014

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Disneys

Fantasia

ONSDAG 20. OG TORSDAG TORSDAG 21.

21. MAI MAI GRIEGHALLEN KL. 19.30 I GRIEGHALLEN publikum ii alle alle aldre aldre velkommen velkommentil tilfifilmkonsert lmkonsert Vi ønsker publikum orkester og og Disneys Disneys fifilmklassiker lmklassikerFantasia Fantasiafra fra med «live» orkester 1940. En anledning anledning til til åå la la seg seg begeistre. begeistre.Få Fåhar harsom som formidle myter myter og og legender legenderpå påen en Disney maktet å formidle populær måte gjennom gjennom sine sine fifilmer. lmer. II Fantasia Fantasia er er Mikke Mikke Mus gjennomgangsfi gjennomgangsfigur gur som som trollmannens trollmannens læregutt læregutt og og Leopold Stokowski, Stokowski, som som ledet ledet «Harmonien» «Harmonien» på på de de første første Festspillene i 1953, 1953, dirigerer. dirigerer.

Filmkonserten er er en en perfekt perfekt anledning anledning til til åå bli blikjent kjentmed med orkesterets kjernerepertoar gjennom historiene kjernerepertoar gjennom historiene som som fortelles; fortelles; Beethovens Beethovens Skjebnesymfoni, Skjebnesymfoni, Tsjaikovskijs Tsjaikovskijs Nøtteknekker, Nøtteknekker, Gershwins Gershwins Rhapsody Rhapsody in in Blue Blue og og Stravinskijs Stravinskijs Ildfuglen.

Ildfuglen.

www.harmonien.no www.harmonien.no

BILLETTER BILLETTER BARN / STUDENTER KR. 100 BARN / STUDENTER KR. 100 FAMILIE (MIN 4) A KR. 150 FAMILIE (MIN 4) A KR. 150 BT/OBOS KR. 260-360 BT/OBOS KR. 260-360 VOKSEN KR. 330-460 VOKSEN KR. 330-460 GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR GRIEGHALLENS 55 21 61 50, 10 – 17 BILLETTKONTOR (11 – 14) 55 21 61 50, 10 – 17 (11 – 14)

leder

Våren kommer tidsnok V

åren er i anmarsj, og med den kommer vår utfordring med å lokke folk bort fra solen og inn i kinomørkret. Vi tror imidlertid at programmet du nå holder i hånden skal klare nettopp det – det er tett mellom høydepunktene. Dessuten viser vi ikke film hver kveld, samt at solen kan man nyte når sommeren er her. Så rydd plass i kalenderen og start planleg­ gingen av kinovåren!

9. april er det 75 år siden Tyskland invaderte Norge.

Andre verdenskrig – eller bare «krigen» som den refereres til i Norge – er den mest sentrale hendelsen i moderne norsk historie. Det er også med sine nesten 40 filmer den mest filmatiserte tematikken i norsk film.

Til sammenligning har vi ikke en eneste film i Norge med tematikk fra Første verdenskrig, og filmer fra Viking-tiden kan telles på en hånd.

Film er i ferd med å bli den mest utbredte kilden for historisk kunnskap. Da kan det være på sin plass å rette søkelys på hvilke historiske hendelser man velger å filmatisere, og hvordan man velger å fremstille dem. I vår serie ønsker vi å se på hvordan norsk film har formidlet historiene fra krigen i Norge på det store lerret.

I den forbindelse har vi invitert Tonje Haugland Sørensen som vil ta for seg de norske krigsfilmene og 6

reflektere over hvilke historier de fremviser, hva det betyr for populariseringen av historie å få filmatisert sin historie, og ikke minst hva det betyr at enkelte krigshendelser er filmatisert igjen og igjen slik som Tungtvannsaksjonen, mens andre aldri har funnet veien til lerretet. Gå ikke glipp av hennes foredrag «Hva er det vi ser? Krigen på film og historisk kunnskap» på Akademiet Cinemateket 8. april kl. 20.00.

Programmets andre utgave at Akademiet Cinemateket handler om Indonesia. I forbindelse med at Joshua Oppenheimers siste film The Look of Silence er månedens film i april, viser vi også hans forrige dokumentarfilm The Act of Killing (2012) – vinner av ikke mindre enn 72 internasjonale priser. Begge filmene har folkemordet i Indonesia i 1965-66 som bakteppe, men der The Act of Killing viser bødlene og torturistenes versjon av hendelsene, er det ofrene og de etterlatte som slipper til i The Look of Silence.

The Look of Silence er som nevnt månedens film i april. Vi følger opp med to andre filmer for mai og juni; Orson Welles’ Citizen Kane i mai (som for vår del er rekordkort siden alle de røde dagene havner på våre ordinære visningsdager samt at Nattjazz okkuperer hele USF – inkludert vår kinosal – de siste to ukene av måneden), og A Girl Walks Home Alone at Night i

juni. Sistnevnte er en av det siste årets store festivalschlägere, og er noe så spesielt som en film om en vakker, ung, kvinnelig vampyr i hijab. Selv om filmen er produsert i USA – av iranskfødte Ana Lily Amirpour – foregår handlingen i Iran, språket er persisk og lydsporet inneholder blant annet iransk 1980-talls pop.

Fascinerende er bare fornavnet.

Den andre store serien i dette programmet er viet samurai-filmene til Akira Kurosawa. Kurosawa står som en påle i filmhistorien. Ikke bare i hjemlandet Japan, men på global basis. Selv om han har gjort viktige filmer innenfor andre genre, er det først og fremst hans revitalisering av samurai-filmen som plasserer ham på pidestallen. Samurai-filmen har gjerne blitt delt inn i to kategorier: De som er regissert av Akira Kurosawa, og de andre. Cinemateket i Bergen gir deg denne våren mulighet til å se alle de førstnevnte.

Neste serie ut er en hyllest til 1970-tallets neo noir – en av disse genrene som er definert etter at filmene ble laget, da man i ettertid fant en bevegelse eller en rød tråd i filmene fra en periode. Filmskaperne selv trodde faktisk at de laget film noir – ironisk nok også en genre som ble definert i ettertid. Med kjennskap til hva som definerte film noir, ble neo noir-filmene naturlig selvbevisste og refererende. De brukte troper, typer og

tema fra tidligere filmer, men istedenfor å kopiere var det mer snakk om kommentering, vridning og videreutvikling av sjangerens konvensjoner. Revisjonisme og dekonstruering av film noir er fundamentalt i neo noir – og noe som gjør filmene så fascinerende. Tre av 1970talls mesterverk står på plakaten; Robert Altmans The Long Goodbye, Roman Polanskis Chinatown og Arthur Penns Night Moves.

En ny dato: 6. mai er det 100 år siden Orson Welles ble født. Det kan selvfølgelig ikke gå upåaktet hen, så Cinemateket i Bergen gir deg mulighet til se igjen noen av mesterverkene hans. Med sin uvanlige fortellerform og oppfinnsomme bruk av en rekke forskjellige virkemidler skapte Welles et mesterverk allerede med sin debutfilm Citizen Kane – filmen som ble kåret til verdens beste film i fem tiår på rad. Welles var en av filmens store begavelser, men flere av filmene er preget av at han ikke fant seg til rette i Hollywood.

Hans egen rastløse natur hindret også en tilfredsstillende ferdiggjøring av flere prosjekter. Filmene i vår serie er ment å vise spennvidden hans gjennom et helt liv i filmens tjeneste.

Helgen 8.–10. mai presenterer vi sju filmer fra Balkan i samarbeid med den svenske festivalen BaNeFF. BaNeFF er en omreisende filmfestival med base i Stockholm og går av stabelen i en rekke svenske byer. Dette er andre året festivalen også tar turen over grensen og presenterer deler av sitt program i Oslo og Bergen.

En annen festival vi viderefører samarbeidet med er Bergen Dansesenter og Dansens Dager. Dansens Dager er en felles dag for dansere på alle nivåer og innen alle genre. På tvers av tradisjonelle skiller i alder, ferdighetsnivå og dansestil står vi sammen og viser mangfold, entusiasme og kjærlighet til dans. Vi viser to dansefilmer som en del av arrangementet; Kenneth Elvebakks Ballettguttene som har ordinær kinopremi-

ere i resten av landet – men ikke i Bergen – 17. april, og Carlos Sauras Carmen.

Samtidig forlater vi ikke våre gamle travere Programmets stumme og Programmets Hitchcock!

Programmets stumme denne gangen er Fritz Langs siste stumfilm Frau im Mond fra 1929, en av filmhistoriens første seriøse science fiction-filmer i langfilmformat. Storslagent, lekent men samtidig også fascinerende med tanke på hvilke tanker man på slutten av 1920-tallet hadde om hvordan romferdene skulle foregå i fremtiden. Jørgen Larsson akkompagnerer samtlige 163 minutter på piano – bare det i seg selv er et besøk verdt!

Programmets Hitchcock er denne gangen Marnie fra 1964 – av mange regnet som mesterens siste mesterverk. Sikkert er i hvert fall at dette er Hitchcock på sitt mørkeste. Seksualitet, vold, dominans og fortrengning – alle kjente Hitchcock-ingredienser – finnes her, i et ekstremt kontrollert narrativ med nesten sadistiske undertoner. Sean Connery er som en 1960-talls Mr. Grey, men sliter litt mer med å få kontroll over sin kvinnelige motspiller – spilt av Tippi Hedren – enn ham.

Glem heller ikke at vi krydrer det hele med en rekke perler valgt ut av de sju norske cinematekene i fellesskap – deriblant en norgespremiere på Bruno Dumonts kritikerroste fjernsynsserie Li’l Quinquin som hadde stor suksess på fransk fjernsyn.

Husk: sommeren kommer tidsnok! Det er ingen skam å bruke noen timer hver uke i en deilig kinosal.

Vi eimes i kinomørkret!

Ole Petter Bakken Cinematekleder

Alle filmene alfabetisk 5 år – som vi så dem Act of Killing, The Ballettguttene Barbarella Blodets trone Bobby’s krig Carmen Chinatown Citizen Kane Den skjulte festning Falstaff Frau im Mond Girl Walks Home Alone at Night, A Kagemusha Kampen om tungtvannet Kampf um Norwegen Kids From Marx and Engels Street, The Lady From Shanghai, The Li’l Quinquin Little Budo Livvakten Long Goodbye, The Look of Silence, The Man Who Defend Gavrilo Princip, The Marnie Midnight Cowboy Mr. Arkadin Night Moves Over grensen Piano Room, The Prosessen Ran Rashomon Sanjuro See You in Montevideo Shetlandsgjengen Stalag 17 Stranger, The Sunset Boulevard Syv samuraier Touch of Evil Travelator Weight of Chains 2, The

Side 18 26 41 21 33 19 41 39 48 33 51 57 25 35 17 17 52 49 23 54 34 38 27 53 59 22 50 39 19 53 51 35 32 34 55 18 22 49 21 32 50 54 55

7

Søndag 19. april kl. 13.00

The Act of Killing

Regi: Christine Cynn, Joshua Oppenheimer og Anonym. 2 t 39 min.

D

et er mange som setter pris på muligheten til å bruke søndag ettermiddag i en mørk kinosal på Cinemateket USF, så vi fortsetter med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra vårt program de fleste søndager kl. 13.00 i månedene fremover.

Filmene som plukkes ut er enten etablerte klassikere, filmer vi tror har et klassikerpotensial eller rett og slett filmer vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum.

Så du har nå muligheten til både søndagsfrokost, søndagspromenade, søndagskinotur, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på en og samme søndag!

Kan det bli bedre?

Den 72 ganger prisbelønte The Act of Killing er en sjangeroverskridende dokumentarfilm som presenterer historien om folkemordet i Indonesia i 1965–66 på en mildt sagt fascinerende måte. Istedet for å trenge gjerningsmennene opp i et hjørne med spørsmål om anger og skyld, utfordres de til å gjenskape sine groteske handlinger på film. Les mer på side 26.

Søndag 26. april kl. 13.00

The Look of Silence Regi: Joshua Oppenheimer og Anonym. 1 t 42 min.

Søndag 12. april kl. 13.00

Kampf um Norwegen Regi: Martin Rikli og Dr. Werner Buhn. Tyskland 1940. 1 t 20 min.

Kampf um Norwegen er en tysk propagandafilm som forteller om invasjonen av Norge og Danmark fra tyskernes perspektiv.

Den gir en kronologisk framstilling av begivenhetene før, under og etter 9. april 1940. Les mer på side 17.

8

I sin oppfølger til Oscar-nominerte The Act of Killing har regissør Joshua Oppenheimer skiftet perspektiv på folkemordet i Indonesia i 1965–66.

Nå handler det om de overlevende.

Vi følger en familie som gjennom videoopptak får vite hvordan eldstesønnen ble myrdet og identiteten til mennene som drepte ham. Les mer på side 27.

Søndag 7. juni kl. 13.00

Søndag 21. juni kl. 13.00

Li’l Quinquin Søndag 3. mai kl. 13.00

Syv samuraier Regi: Akira Kurosawa. Japan 1954. 3 t 7 min.

Søndag 10. mai kl. 13.00

I Syv samuraier møter vi herreløse krigere som går i spissen for å forsvare en landsby som jevnlig plyndres av banditter. Kampscenene i filmen er blitt legendariske. Ved bruk av telelinser, flere kameraer og hurtig klipping fikk Kurosawa frem en bevegelighet og dramatikk som var særdeles effektiv, enestående og nyskapende for sin tid.

Les mer på side 32.

Kagemusha

Regi: Bruno Dumont. Frankrike 2014. 3 t 20 min.

Regi: Akira Kurosawa. Japan 1980. 3 t.

Li’l Quinquin vant to priser ved årets Tromsø internasjonale filmfestival; selve hovedprisen og Den internasjonale kritikerprisen.

Et lattervekkende og absurd mordmysterium fra Bruno Dumont. Les mer på side 23.

Kagemusha markerte, mye takket være Gullpalmen i Cannes, Akira Kurosawas gjeninntreden på den internasjonale filmarenaen.

Her vender han tilbake til den perioden han kan best, det japanske samuraisamfunnet på 1500-tallet. Les mer på side 35.

Citizen Kane

Regi: Orson Welles. USA 1941. 1 t 59 min.

Kåret til verdens beste film i 50 år. Selv om Citizen Kane har en forholdsvis enkel historie, er produksjonen fantastisk overambisiøs og nyskapende. Dypfokus, motlys, innovativ bruk av klipp og imponerende lange, kompliserte kamerakjøringer og en innovativ bruk av musikk, er bare noen eksempler på teknikker som Orson Welles introduserte for publikum verden over. Les mer på side 48.

Søndag 14. juni kl. 13.00

Søndag 28. juni kl. 13.00

A Girl Walks Home Alone at Night

Ran

Regi: Ana Lily Amirpour. USA 2014. 1 t 39 min.

Vi befinner oss i en merkelig, underbefolket, tegneserieaktig forstad til den iranske byen Bad City. En ensom, attraktiv og ikke minst hijabkledd vampyr er på jakt etter kjærlighet og blod. En av siste års store festivalfavoritter. Les mer på side 25.

Regi: Akira Kurosawa. Japan/Frankrike 1985. 2 t 40 min.

Akira Kurosawas Ran utspiller seg på Unno-sletten i Japan på 1600-tallet. Den gamle krigsherren Hidetora bestemmer seg for å fordele makt og eiendommer mellom sine sønner. Ran er en visuelt storslått film. Filmen er legendarisk for sine nøyaktig koreograferte slagscener, noe som får krigshandlingene til å fremstå som en forskjønnet skjebneballett. Les mer på side 35.

9

Bobby’s krig. Foto: Nasjonalbiblioteket

KRIGEN I NORGE PÅ FILM 75 år siden 9. april 10

E 9. april er det 75 år siden Tyskland invaderte Norge, og landet vårt var okkupert for første gang siden vi erklærte oss som en selvstendig nasjon.

Andre verdenskrig – eller bare «krigen» som den refereres til i Norge – er den mest sentrale hendelsen i moderne norsk historie. Det er også med sine rundt 40 filmer den mest filmatiserte tematikken i norsk film.

Til sammenligning har vi ikke en eneste film i Norge med tematikk fra Første verdenskrig, og filmer fra Viking-tiden kan telles på en hånd.

Film er i ferd med å bli den mest utbredte kilden for historisk kunnskap. Da kan det være på sin plass å rette søkelys på hvilke historiske hendelser man velger å filmatisere, og hvordan man velger å fremstille dem. Cinemateket i Bergen ønsker med denne filmserien å se på hvordan norsk film har formidlet historiene fra krigen i Norge på det store lerret.

n uniformert honnørgarde av krigsveteraner hilser kong Haakon VII velkommen. Året er 1948, og kongen skal på kino. Veteraner i uniform er kanskje oftere assosiert med monumenter og storslåtte seremonier, men denne kvelden ønsket de velkommen til gallapremieren på Kampen om tungtvannet (1948).

Veteranene, som hadde deltatt i Tungtvannsaksjonen, hadde i stor grad spilt seg selv i filmen, og et par uker etterpå gjentok de den samme honnørgarden på premieren i Paris. Da var det president J. Auriol som ble ønsket velkommen. «Nordmennene», skrev Berlingske Tidende, «feiret som om de hadde vunnet krigen alene.»

Kampen om tungtvannet skulle komme til å bli en av de største norske filmsuksesser noensinne, og innad i sjangeren okkupasjonsdrama, det vil si filmer om den tyske okkupasjonen 1940-45, er den en av de virkelig klassiske norske filmene. Hva anekdotene om Kampen om tungtvannets premiere i tillegg viser, er at filmer om krigen både er spillefilmer laget for å underholde og de er historie- og erindringsformidlere. At det så er kongen eller den franske presidenten som kommer som hedersgjest er selvfølgelig ikke tilfeldig, og man kan godt si at dignitærene velsignet Kampen om tungtvannet med sitt nærvær, og at filmen fikk en form for legitimering i den sammenhengen. Det handler om film som historieformidler; om hvilke historier som blir formidlet, hvordan de fremvises, og hvem som ser dem.

11

I forbindelse med Kampen om tungtvannet anno 1948 kan det virke som om «alle» så den. Filmen står igjen som en av de store suksessene i norsk filmhistorie, og har vært sentral i flere ulike sammenhenger i etterkrigstiden. Den er ikke det eneste okkupasjonsdrama som har hatt et slikt gjennomslag. Faktisk er etterkrigstiden preget av norsk films stadige fascinasjon for krigen som tema. Filmenes stil og vinkling har variert, men faktum er at innad i norsk filmhistorie er norsk okkupasjonsdrama en av de største sjangerne. Samtidig må ikke Kampen om tungtvannet sees som emblematisk

Kampen om tungtvannet. Foto: Nasjonalbiblioteket

12

for hele sjangeren, men heller som et uttrykk for den blandingen av film, historieformidling og minnearbeid som gjerne preger den. For de norske okkupasjonsdramaene er ikke bare filmer som tar utgangspunkt i krigen, de er også innlegg i den kulturelle erindringen om krigen og til dels viktige bidragsytere til hvilke krigsnarrativer og bilder av krigen som har blitt presentert for folk flest. I diskusjonen om hvilke historier vi forteller om krigen og om disse historiene har vært for enkle eller for heroiske, så er det viktig å ta høyde for okkupasjonsdramaene. For det var her, på kinolerretet,

at okkupasjonen ble popularisert. Det er derfor på sin plass å sette søkelyset på disse filmene og deres rolle i etterkrigstidens kulturelle erindring.

Krigen og film – ikke bare krigsfilm Men først noen ord om krigen. I norsk sammenheng snakker man gjerne bare om «krigen», og med det mener man den tyske okkupasjonen av Norge 19401945. Hendelsen er en av de mest sentrale i moderne norsk historie, og den er også en av de mest diskuterte.

Kanskje kan man rett ut kalle deler av den betent?

For historien om krigen, og forståelsen om hvilke fortellinger som har blitt fortalt og hvilke som har blitt oppfattet som undertrykt og tilsidesatt, er en komplisert vevnad. Man behøver ikke skrape dypt i diskusjonen om krigsnarrativer før man finner fortellinger om traumer og politisk ideologi. Hvilke narrativer har vært gangbar mynt? Er det noen personer som har blitt fremhevet som helter fremfor andre?

Har noen av historiens kjensgjerninger vært dysset ned? Diskusjonene er mange, og de kan ofte være vonde. Kanskje er ikke det så rart. Andre verdenskrig er et av de største traumene i norsk historie, og det finnes fremdeles mange nordmenn for hvem krigen ikke bare er historie, men selvopplevde minner. Det er innlysende at hendelser som brutal okkupasjon skaper sår og arr det tar tid å lege.

Ut fra et slik bakteppe med faktiske, virkelige traumer, kan det virke frivolt å snakke om filmer om krigen, men argumentet her vil heller være at på grunn av krigens særegne stilling i norsk historie og norsk historisk bevissthet, så blir det å forholde seg til hvordan den har blitt formidlet ekstra viktig. Og herunder må man ikke bare ta for seg skreven historieskriving, men også hvordan andre medier slik som film har formidlet krigshistorien.

Film som progaganda-medie Okkupasjonsdramaene har sitt utgangspunkt i andre verdenskrig. Ikke bare fordi de er basert på historiske hendelser fra krigsårene, men også fordi de kan leses som en del av den utviklingen og betydningen som ble filmmediet til del i samme periode. Godt kjent er den vekten Nazi-Tyskland la på film som et medium for propaganda, og herunder kunne man finne både spillefilm, dokumentar – som Kampf um Norwegen (se egen omtale), som består av opptak gjort under invasjonen av Norge i 1940 – og filmaviser i form av Deutsche Wocheschau. Nå var ikke tyskerne alene om å innse filmens betydning. I alle de allierte landene, slik som USA, Storbritannia og Sovjetunionen, ble filmproduksjonen satt inn i krigsarbeidet. I USA fikk

Kampf um Norwegen. Foto: Nasjonalbiblioteket

regissører som William Wyler og John Ford offisersgrader og inngikk som en del av militærestyrkene, dog bevæpnet med kamera heller enn konvensjonelle våpen. Vissheten om viktigheten av film kan også gjenfinnes hos den norske eksilregjeringen. Mens den satt i London sørget den for at et knippe på nesten 70 filmer om andre verdenskrig ble tekstet på norsk.

Etter frigjøringen av Norge ble så disse ferdigtekstede filmene snart satt opp på kino, hvor de fikk kallenavnet Regjeringsfilmene. Den første filmen ut var David Lean sin In Which We Serve (1942) som kom på norske kinoer 17. mai 1945 under tittelen Sagaen om et Skip.

Eksilregjeringen i London var ikke alene om å ha et fokus på film. I det okkuperte Norge var det også andre som skrev filmer om krigen alt under krigen, deriblant

Olav Dalsgard og Rolf Randall. Historien sier at de skrev på et filmmanus mens de satt fanget på Grini, og at manuset så ble smuglet ut fra fangeleiren med mye besvær. Dette manuset skulle utgjøre basisen til det som ble den første spillefilmen om krigen – Vi vil leve (1946).

Filmen fikk blandet mottagelse, og de fleste anmeldere mente den var for melodramatisk. Samtidig var alle enige i at filmen hadde en egen verdi som formidler av hva som hadde skjedd. Det er særlig dette argumentet – at film som medium kan vise publikum hva som har skjedd, at man kan se det med egne øyne – som vil bli gjennomgående innad i sjangeren. Filmen gis verdi ved sin påståtte evne til å dokumentere og bevitne, og det er verdt å ha i mente at dette argumentet blir gjentatt uavhengig om filmen er spillefilm eller dokumentar.

Kampf um Norwegen. Foto: Nasjonalbiblioteket

13

Om kritikerne var av den oppfatning at Vi vil leve ble for melodramatisk, hadde de ingen lignende innsigelser med hensyn til Kampen om tungtvannet i 1948, en spillefilm som i langt større grad la vekt på det dokumentariske aspektet. I denne filmen spilte en rekke av veteranene seg selv. De brukte til dels det samme utstyret de hadde brukt under aksjonen, og med opptak tatt på de samme stedene for å illudere de historiske hendelsene. I et intervju før premieren kan regissør Titus Vibe-Müller stolt fortelle at til og med hunden som er med i filmen er den samme.

Kampen om tungtvannet var ikke alene om å bruke veteraner for å gjenskape historien. Både innad i Norge og i utenlandske filmer fantes eksempler på veteraner som spilte seg selv i filmer basert på deres opplevelser under krigen, slik som britiske Theirs is the Glory (1946) og Now it can be told (1947). Disse veteranfilmene hadde nesten alltid dette dramadokumentariske anslaget, og samlet sier de noe om den rollen film kunne bli tildelt som formidler av krigshistorie. Bruken av veteraner snarere enn skuespillere ga kanskje en følelse av autentitisitet, men det kunne også gå hardt utover filmen som kunstnerisk uttrykk. Skuespillet i disse filmene var ofte av laber kvalitet, og skal en betrakter av i dag se Kampen om tungtvannet eller Shetlandsgjengen (se egen omtale) så gjør vedkommende lurt i å legge til side forventinger om profesjonelt skuespill, og heller se på filmene som dramadokumentarer – eller som de sa i filmenes samtid: halvdokumentarer.

Dokudrama og kunstnerisk behandling Nå var ikke alle okkupasjonsdramaene dramadokumentariske veteranfilmer, og det fantes også en del mer tradisjonelle spillefilmer i den forstand at profesjonelle skuespillere innehadde alle rollene. Det som kjennetegner disse filmene er at det ikke finnes 14

noen klar stilistisk fellesnevner, samt at man finner okkupasjonsdramaer i hvert tiår fra 1940-tallet og frem til skrivende stund. Den aktuelle tv-serien om Kampen om tungtvannet som gikk på NRK i januar 2015 er således en del av en stor, og i norsk sammenheng særlig produktiv, sjanger.

Samtidig er det ikke slik at alle norske okkupasjonsdrama er helteopus om krigen. Snarere har filmene også vært forsøk på kritiske betraktninger og psykologiske drama. En del av filmene har også søkt å ta for seg både krigen og dens kollektive erindring.

Herunder kan man finne okkupasjonsdramaene til Arne Skouen, med Omringet (1960) og Kalde spor (1962) som de klareste eksemplene på filmer som stiller vanskelige spørsmål om okkupasjonstiden og dens minner. Også Arnljot Berg leverte en av de kanskje mest finstemte og vare hverdagsportrettene fra krigen med Bobbys Krig (se egen omtale). Laila Mikkelsen med Liten Ida (1981), som var basert på en selvbiografisk roman av Marit Paulsen, er et annet sterkt kort. Videre er det ikke mulig å ta for seg film og kritisk betraktning om krigen uten å sette fokus på Bente Erichsens Over grensen (se egen omtale). Dette skulle være filmen om den såkalte Feldmannsaken; et rovmord på et jødisk ektepar utført av to norske grenseloser. Bråket rundt Over grensen og den motstanden Erichsen ble møtt med er et mørkt kapittel i norsk filmhistorie og i norsk offentlighet, samtidig som det implisitt også gjør klart hvor stor slagkraft film som fortellende og kritiserende medium faktisk kan ha. For hvis Over grensen «bare» hadde vært en historisk underholdningsfilm, hvorfor da alt oppstyret?

Krigens erindring i Norge Pierre Sorlin har viselig sagt at historiske film forholder seg til to aspekter samtidig; både det filmatiske

aspektet og det historiske. Det er en innsikt som er essensiell for å forstå okkupasjonsdramaene og den konteksten de opererer i. For om filmene er dramadokumentariske gjenskapelser med veteraner, eller forsøk på kritiske undersøkelser som Over grensen, så har de alltid en dobbelt referanseramme. De peker både mot filmhistorien og det mediespesifikke, og de peker mot historien og historiografien om krigen. Ser man på mottagelsen de ulike okkupasjonsdramaene har fått er det merkbart hvordan diskusjonene rundt filmene ikke nødvendigvis handler om filmene i seg selv, men om de historiske hendelsene de refererer til. I nyere norsk filmhistorie er det klassiske eksemplet Max Manus (2008). Dette var en film som fikk omfattende medieomtale, men ved gjennomgang av medieomtalen merkes det fort hvordan filmen bare omtales perifert. Hva diskusjonen i hovedsak dreier seg om er hvem som forteller krigshistorien og hvilke historier de forteller. Hva som her kommer til syne er filmens evne til å sette dagsorden og hvordan disse spillefilmene kan fungerer som katalysatorer for en stor og meget engasjert offentlig diskusjon. Hva man enn mente om Max Manus som film og krigsnarrativ, så er det ikke til å komme bort fra at filmen satte igang en engasjert debatt om hvem som forteller vår krigshistorie. Her er vi inne på et sentralt punkt angående okkupasjonsdramaene. De har nemlig ved flere tilfeller vist seg som sentrale mediearenaer for formidling og diskurs av krigsnarrativer.

Skal man skissere en oversikt over okkupasjonsdramaene så kan man si at de frekventerer mellom å innta en bekreftende og en reviderende holdning. Hva som bekreftes og revideres kan grovt sett sies å være ideen om et hegemonisk krigsnarrativ, eller det som gjerne har blitt kalt konsensusen i norsk krigshistorie.

Med konsensusdebatten siktes det til diskusjonen

Shetlandsgjengen. Foto: Nasjonalbiblioteket Over grensen. Foto: Nasjonalbiblioteket

om hvorvidt okkupasjonsnarrativet som har vært formidlet har vært for ensidig. Har det vært for heroisk? Har det utelatt viktige deler slik som for eksempel de kommunistiske motstandsgruppenes innsats?

Poenget her er ikke å definere hvorvidt det har eksistert et konsensusnarrativ eller ikke, men snarere å påpeke at okkupasjonsdramaene ofte har inntatt en bestemt holdning i forhold til dette, og at de enten har kunnet leses som bekreftende slik som Kampen om tungtvannet, eller som reviderende slik som Over grensen. Hvilke standpunkt filmen peiler mot kommer fram både via selve filmen, men også via promotering og resepsjon.

Her kan det være på sin plass å returnere til innledningens premierekveld, hvor kong Haakon VII skulle se Kampen om tungtvannet. Når man så kan lese i Aftenposten eller Dagbladets reportasje fra premierekvelden at i tillegg til kongen var også representanter fra regjeringen, stortinget og det diplomatiske korpset til stede, så fremstår turen på kino raskt som en Hvem er Hvem i samtidens offisielle Norge. Hadde slike premierekvelder vært standard for samtlige okkupasjonsdramaer så kunne man kanskje snakke om en særlig tradisjon, men saken er at denne type kvelder fant – og finner – sted kun i forbindelse med en spesifikk type filmer.

Det er filmer som Kampen om tungtvannet, Shetlandsgjengen og Max Manus for å nevne noen, og sånn sett bare filmer som har et positivt, til tider heroisk bilde av nordmenns innsats under okkupasjonen. I kontrast hadde mer problematiske filmer som Liten Ida og Over grensen mer vanlige premierer. Det var ingen uniformert honnørgarde eller diplomatisk korps tilstede under de premierene.

Ulike filmer, ulike stemmer Man skal selvfølgelig passe seg for å lese for mye inn i filmpremierer, og for den saks skyld også spillefilmer 15

7 5 ÅR SI D EN 9. A P RI L

om krigen. Samtidig er det er faktum at historie på film fenger, og et økende antall forskere, som Robert Rosenstone, har de siste tiårene hevdet at film snart er den primære historieformidler for mange. Rosenstone trekker særlig fram de store suksessene til Steven Spielbergs episke drama, slik som Schindlers liste (1993) og Redd menig Ryan (1998). For suksessen til slike historiefilmer, og derunder filmer om krigen, er ikke noe særegent norsk fenomen. Det er derfor nærliggende å spørre hva som egentlig skjer når film skal formidle historie.

Skeptikere ytrer ofte en redsel for at film skal forvrenge historien, at film skal kommersialisere og gjøre historien om til triviell popcorn-underholdning. I hvilken grad en film trivialiserer historien avhenger nok mer av filmens kvalitet enn filmen som medium. Da står vi tilbake med redselen for at film skal forvrenge historien og ikke minst fortrenge historien.

Tar man forbehold om at en film, uansett hvor god den er, ikke automatisk fortrenger historien, så blir man likevel konfrontert med filmens evne til å visualisere historie på en retorisk overbevisende måte. Redd menig Ryan er et godt eksempel. Her baserte Steven Spielberg filmens cinematografi på fotografier av Robert Capa, og valgte å tone ned fargene i filmen slik at de skulle se ut som gamle bilder. Denne nedtonede, sepiafargede måten å fremstille Andre verdenskrig har siden gått hen og blitt et eget sjangertrekk, og gjenfinnes i de fleste samtidige krigsfilmer. Går man ut fra filmene kan det virke som om himmelen under andre verdenskrig aldri var ordentlig blå, men mer gråblå. Dette stemmer jo ikke med fakta.

Samtidig er ikke løsningen å avfeie filmer som feilaktige og trivielle. Til det er de for viktige, og estetisk og emosjonelt slagkraftige. Snarere bør man se på dem som selvstendige historier om den hendelsen de fremstiller. Det er å vurdere dem ut fra hvilke filmatiske grep som blir brukt, og hvilke historier som blir fortalt. Det er å se på filmene som ulike stemmer i en diskurs om vår historiske bevissthet, og å analysere dem deretter. Det er å spørre seg selv hva skjer egentlig når veteranen Claus Helberg spiller Claus Helberg i Kampen om tungtvannet, og det er å spørre seg hva stakk under kontroversen rundt Over grensen, hvor selve filmmediet ble oppfattet som så problematisk at det fra enkelte kanter ble referert til sensur.

Tonje Haugland Sørensen

ONSDAG 8. april kl. 20.00

AKADEMIET CINEMATEKET: KRIGEN I NORGE PÅ FILM – 75 ÅR SIDEN 9. APRIL «Hva er det vi ser? Krigen på film og historisk kunnskap», foredrag av Tonje Haugland Sørenssen.

Varighet ca. 45 min.

Hva er det vi ser?

Krigen på film og historisk kunnskap Andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen har preget hele det moderne Norge.

En mindre kjent, men likevel sentral del, er hvordan krigen har vært representert på film. De norske filmene om krigen – gjerne kalt okkupasjonsdrama – utgjør en av de største norske filmsjangerne, og er en sjanger som stadig fremstår som aktuell ved at det produseres nye filmer og tv-serier. Men spørsmålene må stilles; hva gjør disse filmene med vår oppfattelse av krigshistorien? Er filmene egentlig gode kilder til historien, og kan de i det hele tatt være det? Filmer som Kampen om tungtvannet fra 1948 ble av sin samtid kalt et «historisk dokument,» og publikum ble oppfordret til å se den på dette grunnlaget alene. Nærere i tid har Max Manus fra 2008 blitt gitt en lignende status, med filmmediets pedagogiske funksjon som en sentral del av promoteringen.

Foredraget «Hva er det vi ser? Krigen på film og historisk kunnskap» vil ta for seg de norske krigsfilmene og reflektere over hvilke historier de fremviser, hva det betyr for populariseringen av historie å få filmatisert sin historie, og ikke minst hva det betyr at enkelte krigshendelser er filmatisert igjen og igjen slik som Tungtvannsaksjonen, mens andre aldri har funnet veien til lerretet.

Tonje Haugland Sørensen har en doktorgrad fra Universitetet i Bergen med avhandlingen Erindringens Landskap – norske krigsfilmer, som handlet om de norske krigsfilmene og deres roller i den kulturelle erindringen om 2. Verdenskrig i Norge.

16

7 5 ÅR SI D EN 9. A P RI L • S Ø N DAGSM ATIN É

7 5 ÅR SI D EN 9. A P RI L

ONSDAG 8. APRIL KL. 18.00 SØNDAG 12. APRIL KL. 13.00 TORSDAG 23. APRIL KL. 21.00

TORSDAG 9. APRIL KL. 21.15 ONSDAG 8. APRIL KL. 21.00

Kampen om tungtvannet.

Regi: Titus Vibe-Muller og Jean Dréville.

Norge/Frankrike 1948.

Manus: Jean Martin. Musikk: Gunnar Sønstevold. Klipp: Titus Vibe-Muller og Jean Feyte. Medv.: Jens Anton Poulsson, Knut Haukelid, Arne Kjelstrup, Claus Helberg, Fredrik Kayser, Hans Storhaug, Torstein Skinnarland, Henki Kolstad, Johannes Eckhoff, Claus Wiese m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/v, 1 t 38 min.

Kampf um Norwegen.

Regi: Martin Rikli og Dr. Werner Buhn.

Tyskland 1940.

Utleie: NFI. Tysk tale, norske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 20 min.

KAMPF UM NORWEGEN

KAMPEN OM TUNGTVANNET

Unik tysk dokumentarfilm fra 1940 om felttoget i Norge

Den virkelige historien

Dokumentarfilmen Kampf um Norwegen ble lenge ansett som tapt. Man trodde den forsvant under bombingen av Berlin i 1945. I 2005 dukket den imidlertid opp igjen, da Jostein Saakvitne fikk tak i den gjennom en auksjon på Ebay fra en selger som fortsatt er ukjent.

Filmen forteller om invasjonen av Norge og Danmark fra tyskernes perspektiv.

Den gir en kronologisk framstilling av begivenhetene før, under og etter 9. april 1940, med kapitulasjonen i Narvik 10. juni som det dramatiske klimaks. Den ble imidlertid aldri vist på tyske kinoer i 1940. Hvorfor er filmhistorikerne usikre på. Kanskje likte ikke propagandaminister Joseph Goebbels filmen? Kanskje ga den et for lite heroisk bilde av tyske soldater? Kanskje skyldes det rett og slett at nazistenes propagandaapparat prioriterte vestfronten etter invasjonen av Beneluxlandene og Frankrike i mai 1940?

I et krigshistorisk perspektiv kan vi spørre om filmen forteller noe nytt om invasjonen og felttoget. Siden dette er en propagandafilm, må vi naturligvis være forsiktig med å tillegge den for stor verdi som historisk kilde. På den andre siden har den stor verdi nettopp som propagandafilm, som kilde til forståelse av hvordan det nazistiske regimet brukte film til å forme den tyske opinionen gjennom å skape fiendebilder og ikke minst heroisere tyske soldaters heltemot og klokskap.

leif ove larsen (uib)/red.

Den mest kjente sabotasjeaksjonen gjennomført på norsk jord under krigen fant sted da tungtvannsfabrikken på Vemork ble sprengt i februar 1943. I kjølvannet av NRK sin enorme suksess i vinter med sin dramaserie basert på aksjonen, gikk debatten friskt. Både om hvor viktig aksjonen faktisk var i et historisk perspektiv, men også om fjernsynsseriens mange endringer i forhold til de historiske hendelsene. For «å kunne lage en bedre filmserie» ble fiktive karakterer lagt til og tid og sted for faktiske hendelser ble flyttet – eller rett og slett diktet opp.

I 1948-versjonen av Kampen om tungtvannet er en klassisk heltehistorie, laget for å styrke moralen i gjennoppbyggingen av landet og forsvare motstandsbevegelsen handlinger under krigen. Sivile nordmenn ble tross alt drept under aksjonen. Så filmen underbygger påstanden om at aksjonen hadde avgjørende betydning for krigens utfall og derfor var helt nødvendig.

Filmen er satt sammen mer som en rekonstruksjon av en faktisk hendelse enn en ordinær spillefilm. Lite eller ingenting er diktet opp; Den forteller historien slik de som var med selv fortalte den. Sju av sabotørene spiller endog seg selv, og mange av opptakene er gjort på de faktiske stedene. Historien fortelles av en Filmavisen-lignende fortellerstemme, og actionsekvensene er bare tidvis brutt opp av korte dialogscener med utbrudd av typen «fanden, fortsatt tåke», klipt sammen med arkivmateriale der det passer inn. olep 17

7 5 ÅR SI D EN 9. A P RI L

7 5 ÅR SI D EN 9. A P RI L

TIRSDAG 14. APRIL KL. 19.00 ONSDAG 22. APRIL KL. 21.00

TIRSDAG 28. APRIL KL. 19.00 TORSDAG 30. APRIL KL. 21.15

5 år – som vi så dem.

Regi og manus: Per G. Jonson og Bredo Lind.

Norge 1947.

Foto: Per G. Jonson, Bredo Lind, Finn Bergan, Ivar Berger, Mattis Mathiesen.

Musikk: Jolly Kramer-Johansen. Klipp: Olav Engebretsen. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 22 min.

Shetlandsgjengen.

Regi og klipp: Michael Forlong.

Norge 1954.

Manus: David Howarth, Michael Forlong og Sydney Cole, etter dokuromanene «Nordsjøbussen» av David Horwarth og «Sjetlands-Larsen» av Frithjof Sælen. Foto: Per G. Jonson.

Medv.: Leif Larsen, Palmar Bjørnøy, Johannes Kalve, William Enoksen, Odd Hansen, Finn Claussen, Per Skift, Oscar Egede-Nissen m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 33 min.

5 ÅR – SOM VI SÅ DEM

SHETLANDSGJENGEN

Motstandsfolkets egne bilder

Shetlandsgjengens siste tokt

Det tok ikke lang tid etter frigjøringen før en rekke norske dokumentarfilmer som hadde krigstiden som motiv ble lansert. Disse filmene kunne by på unike filmbilder fra mange norske fotografer som var i aktivitet under krigen, med reportasjer fra Storbritannia, USA, hjemlandet eller fra handelsflåtens innsats. Allerede julen 1945 hadde den første filmen premiere, og i årene som fulgte ble det laget mange lengre dokumentarfilmer.

5 år – som vi så dem er en dokumentarfilm om Norges og nordmenns innsats utenfor Norge i 1940–1945. Etter en introduksjon av daværende Kronprins Olav begynner filmen med bilder fra tyskernes invasjon i Norge, før den grundig presenterer hvordan arbeidet med å befri landet ble drevet i utlendighet.

Filmen har en kronologisk oppbygging der den følger krigens hendelser rimelig slavisk. Den begynner med bilder fra Skottland, der den norske brigaden settes opp. Deretter presenterer den tidlig norsk tilstedeværelse med skitropper på Island og meteorologer og soldater plassert på Jan Mayen. Så reiser man over dammen og til flyvåpenet i Little Norway i USA. Siste del av filmen viser blant annet bilder fra den store norske invasjonsmanøveren i Skottland, før vi ser norske commandos i trening og faktiske aksjoner. Det hele avsluttes med frigjøringen og kongens hjemkomst. olep

Høsten 1941 kommer en britisk admiral til Shetland. Han skal se litt nærmere på en underlig, halvmilitær avdeling som holder til på det ensomme stedet Lunna Voe. Avdelingen har på folkemunne fått navnet Shetlandsgjengen. Med sine vanlige norske fiskeskøyter holder avdelingen veien åpen mellom England og Norge. Den bringer utstyr og agenter til hjemmefronten og tar med seg flyktninger tilbake.

Stemningen på land er trykket, men det skyldes ikke admiralens nærvær. En av skøytene burde vært tilbake for lenge siden. Så hører de lyden av en fiskeskøyte, men blir overrasket da det er en fremmed skøyte. Så blåser den V-signalet med sirenen. Det er Larsen likevel. Han forteller at skøyta hans sank, så han måtte stjele en ny. Admiralen er imponert. Det blir starten på utallige turer over Nordsjøen i de alliertes tjeneste for Shetlandsgjengen.

Det var kapteinløytnant Leif Larsen fra Fana ved Bergen – bedre kjent som Shetlands-Larsen, som ledet gruppen som i sine små fiskebåter krysset Nordsjøen i alt 198 ganger. I kamp med den tyske overmakten gikk ti skøyter tapt, og avdelingen hadde 44 falne fram til 1943. Da gikk man over til å bruke moderne, amerikanske subchasere, og siden gikk trafikken med motstandsfolk, våpen, ammunisjon og flyktninger uten tap frem til frigjøringen.

Shetlandsgjengen er et enestående dokument om de dramatiske toktene over Nordsjøen under krigen. Totalt femten av sjømennene fra Shetlandsgjengen, deriblant Leif Larsen, spiller i filmen sine egne roller fra krigens dager. red./olep

18

7 5 ÅR SI D EN 9. A P RI L

7 5 ÅR SI D EN 9. A P RI L

TIRSDAG 26. MAI KL. 21.00 ONSDAG 27. MAI KL. 19.00

ONSDAG 17. JUNI KL. 19.00 TORSDAG 25. JUNI KL. 21.00

Bobby’s krig.

Regi og manus: Arnljot Berg.

Norge 1974.

Foto: Knut Gløersen. Musikk: Egil Monn-Iversen. Klipp: Bente Kaas. Medv.: Roy Bjørnstad, Erik Andersson, Morten Andresen, Eilif Armand, Urda Arneberg, Carsten Byhring, Geir Børresen, Bente Børsum, Per Theodor Haugen, Sverre Anker Ousdal m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger. 1 t 39 min.

Over grensen.

Regi og manus: Bente Erichsen.

Norge 1987.

Foto: Rolf Håan. Musikk: Nissa Nyberget. Klipp: Bjørn Breigutu.

Medv.: Bjørn Sundquist, Sverre Anker Ousdal, Ingerid Vardund, Finn Kvalem, Øyvin Bang Berven, Trond Brænne, Inger Lise Rypdal, Terje Strømdahl m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 27 min.

BOBBY’S KRIG

OVER GRENSEN

Drømmen om et bedre liv

Et oppgjør med heroismen

Det er 2. verdenskrig og den alkoholiserte og arbeidsløse jazzmusikeren Robert Lund er eneforsørger for sønnen Bobby. De to bor i en kummerlig leilighet der kreditorene er med på å gjøre tilværelsen temmelig grå. Uten jobb og penger må han skaffe det meste av det de trenger på tvilsomme måter. Robert sliter med å få spillejobber, og for å overleve den triste hverdagen flykter far og sønn inn i drømmer og fantasier.

Robert forteller skrøner for å sette farge på hverdagen, og historiene blir stadig mer fantastiske. Fra fortellinger om glansperioden som musiker går historiene over til å handle om en hemmelig fortid som spion og storforbryter. Bobby elsker dem, og selv når det blir klart for ham at faren ikke snakker sant velger han å fortrenge sannheten.

Midt i dette får Bobby en ny venn. En venn som også er fiende. En tysk soldat blir Bobbys venn og fortrolige og hjelper dem når det ser som mørkest ut. Nå er det Bobbys tur til å rive faren ut av tristessen, og det blir hans voksende styrke og kjærlighet til faren som gir et slags håp når de har mistet alt.

Bobbys krig er en intens, men lavmælt film. Det er en utradisjonell skildring fra krigen, et stemningsbilde fra det okkuperte Oslo i 1941 sett gjennom en tolvårings øyne.

Filmen ble tatt ut til hovedprogrammet under filmfestivalen i Berlin i 1974. red./olep

Bente Erichsens Over grensen er bygget på en faktisk hendelse under krigen, og er høydepunktet innen norsk okkupasjonsdrama når det kommer til et oppgjør med de grumsete sidene ved motstandsbevegelsen.

I 1943 fløt likene av det velstående jødiske ekteparet Feldman opp i et tjern utenfor Trøgstad. Siden de døde var jøder henla nazi-politiet saken raskt.

Filmens handling er lagt til 1946. Politietterforsker Årnes og den pådrivende journalisten Madsen har fattet interesse for saken og starter en ny etterforskning.

Raskt blir det klart at Feldmans ble drept av de to grenselosene som skulle lede dem i sikkerhet til Sverige. De hevder at drapet skjedde i nødverge, da ekteparet ble hysterisk da en tysk patrulje var i nærheten. Spørsmålet er om de virkelig handlet i nødverge eller om det hele var et rovmord.

Filmen er en oppgjørsfilm som trekker frem en skitten og lite heroisk sak fra krigens tid for å nyansere bildet av motstandsarbeidet. Siden filmens nåtid er 1946, skildrer den også den første etterkrigstidens bilde av krigen og hvordan mytologiseringen av motstandsarbeidet begynte.

Over grensen er en film om et «evig tema». Selv om den skildrer en konkret krigshendelse, blir filmen også en film om jakten på den umulige sannhet. For bare de to drapsmennene vet hva som egentlig skjedde i skogene rundt Trøgstad i novemberdagene 1942. olep 19

Fellesvisninger Cinematekene i Norge C

inematekene i Norge samarbeider om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim.

Etter at samarbeidet i 2013 hadde et hvileår grunnet manglende finansiering, kom dette på plass igjen i 2014 gjennom et ekstraordinært tilskudd fra Kulturdepartementet. Også for 2015 har man bevilget et slikt engangstilskudd, slik at Cinematekene i Norge er sikret drift også i år. Dette er vi selvfølgelig veldig fornøyd med, men vi venter stadig på en mer stabil og forutsigbar løsning for å sikre fast drift slik at publikum i hele landet kan fortsette å nyte godt av Cinematekenes rikholdige program også i årene som kommer. Forhåpentligvis vil den varslede filmmeldingen som kommer før sommeren sikre dette.

Cinematekene i Norge samarbeider om import og visning av i underkant av 40 filmer hvert år. Filmene som presenteres gjennom disse fellesvisningene har ikke noe annet til felles enn at de er strålende filmer du bør sette din ære i å ha sett i en kinosal før du dør. Det er alt fra kjente klassikere, nyere dokumentarfilmer eller aktuelle kinofilmer som norske distributører av en eller annen grunn har valgt å ikke vise på de kommersielle norske kinoene.

Cinematekene planlegger i fellesskap hvilke filmer som skal vises, og vi prøver hele tiden å lage et variert og allsidig program. I akkurat dette programmet har det likevel endt opp med mye amerikansk film fra 1950- og 1960-tallet – blant annet slår vi til med to perler av regissør Billy Wilder. Sunset Boulevard står høyt oppe på favorittlista til mange, men er vel verdt et gjensyn i kinosalen. Noen år senere lagde Wilder Stalag 17. Den er nok ikke like kjent, så her har man muligheten til å utdype sitt kjennskap til denne fantastiske regissøren. red.

20

C INEM ATEKENE I NORGE

C INEM ATEKENE I NORGE

TORSDAG 9. APRIL KL. 19.00 SØNDAG 12. APRIL KL. 21.00

TORSDAG 16. APRIL KL. 19.00 SØNDAG 19. APRIL KL. 21.00

Barbarella.

Regi: Roger Vadim.

Frankrike/Italia 1968.

Manus: Terry Southern, Claude Brule, Roger Vadim og Jean-Claude Forest, etter en tegneserie av Jean-Claude Forest. Foto: Claude Renoir. Musikk: Bob Crewe og Charles Fox. Klipp: Victoria Mercanton. Medv.: Jane Fonda, John Phillip Law, Anita Pallenberg, Milo O’Shea m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 38 min.

Sunset Boulevard.

Regi: Billy Wilder.

USA 1950.

Manus: Billy Wilder, Charles Brackett og D.M. Marshman jr. Foto: John F. Seitz. Musikk: Franz Waxman.

Klipp: Arthur P. Schmidt. Medv.: Gloria Swanson, William Holden, Erich von Stroheim, Cecil B. DeMille, Buster Keaton m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 50 min.

SUNSET BOULEVARD

BARBARELLA

«I AM big! It’s the PICTURES that got small!»

Science fiction møter Salvador Dali

Journalisten og forfatteren Joe Gillis kommer en dag over en tilsynelatende forlatt villa. Inne i huset møter han imidlertid en middelaldrende kvinne som steller i stand en begravelse for sin nylig avdøde sjimpanse. Han gjenkjenner henne som stumfilmstjernen Norma Desmond. «You’re Norma Desmond. You used to be big!» sier han, hvorpå hun insisterer at hun fremdeles er det – det er bare filmene som er blitt mindre. Gillis godtar hennes absurde tilbud om å utforme et comebackmanus der hun skal spille den ungdommelige Salome.

Sunset Boulevard er den definitive selvkritiske filmen om Hollywood. Den er like mye et begrep som den er en klassiker, og er den filmen alle metafilmer om Hollywood måles opp mot. I en tid da filmstudioene var svært forsiktige med å ta opp sosiale problemer, og enda forsiktigere med hvordan filmstjernene deres fremsto, ble det laget et kunstverk som viste fingeren til industrien det selv var en del av. Hollywood ble blottstilt.

Norma Desmond, den isolerte, aldrende stjernen, tviholder på både det luksuriøse, det ekstravagante og ikke minst på stumfilmens dager: «We didn’t need dialogue. We had faces!».

Hun spilles av Gloria Swanson, som selv mistet sin stjernestatus da lydfilmen kom. Hun gjør en uforglemmelig inspirert rolle som fallert stjerne. Sunset Boulevard er kort sagt så god på så mange plan at det vanskelig lar seg beskrive. sw/olep

Den vakre astronauten Barbarella er sendt til det ytre rom for å finne den onde vitenskapsmannen Duran-Duran. Duran-Duran forsvant mange år tidligere med oppskriften på det ultimate våpenet – Den Positroniske Strålen. Selvfølgelig kommer Barbarellas romskip ut av kurs, og modig må hun konfrontere farer i mange avskygninger, mens hun kontinuerlig glir inn og ut av den ene tettsittende astronautdrakten etter den andre. Velvillig deler hun sin smekre kropp med menn som hjelper henne å unnslippe alle farene.

Roger Vadim baserte Barbarella på en, etter datidens standard, riktig så «vovet», fransk tegneserie for voksne. Serien var en stor suksess både i Frankrike og store deler av kontinental-Europa. Den seksuelle tematikken gled rett inn i det motkulturelle klimaet som hersket på 1960-tallet og gjorde opphavsmannen JeanClaude Forest til en rik mann.

Filmen ble selvfølgelig også en stor kommersiell suksess. Mye av årsaken til dette ligger i den striptease-aktige oppbyggingen av filmen. Vi får hele tiden skimte deler av Fondas forlokkende anatomi, men forblir likevel usikre på om vi får se mer av henne i neste scene. Denne spenningen er mesterlig orkestrert av Vadim, og setter hans øvrige visuelle kompetanse og håpløse dialoginstruksjon i grell kontrast. red./olep 21

C INEM ATEKENE I NORGE

C INEM ATEKENE I NORGE

TORSDAG 23. APRIL KL. 18.30 TIRSDAG 28. APRIL KL. 21.00

TORSDAG 30. APRIL KL. 19.00 TORSDAG 7. MAI KL. 21.00

Stalag 17.

Regi: Billy Wilder.

USA 1953.

Manus: Billy Wilder og Edwin Blum, etter et stykke av Donald Bevan og Edmund Trzcinski. Foto: Ernest Laszlo.

Musikk: Franz Waxman. Klipp; George Tomasini. Medv.: William Holden, Don Taylor, Otto Preminger, Robert Strauss, Peter Graves m.fl. Engelsk og tysk tale, utekstet. DCP, s/hv, 2 t.

Midnight Cowboy [Asfaltcowboy].

Regi: John Schlesinger.

USA 1969.

Manus: Waldo Salt, etter en roman av James Leo Herlihy. Foto: Adam Holender. Musikk: John Barry.

Klipp: Hugh A. Robertson. Medv.: Dustin Hoffman, Jon Voight, Sylvia Miles, John McGiver, Brenda Vaccaro m.fl. Engelsk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 53 min.

STALAG 17

MIDNIGHT COWBOY

Hvem er tysteren i fangeleir 17?

Nede, ute og borte vekk i New York

Stalag 17 handler om amerikanske fanger i en tysk fangeleir. Blant dem er en forræder, noe som fører til at alle fluktplaner raskt blir kjent av den tyske leirledelsen.

Med stram dramaturgi, men likevel fylt av spontanitet og masse svart humor, skildrer Wilder samholdet, kameratskapet og jakten etter tysteren i fangeleir 17.

Stalag 17 er en av Billy Wilders mest underkjente filmer og en av de mer atypiske filmene med handlingen lagt til andre verdenskrig. Den er også en av de aller tidligste filmene fra Hollywood med handling lagt til en tysk fangeleir.

Allerede i filmens begynnelse klager fortelleren, Cookie, over alle krigsfilmene som handler om de store heltene, «the flying leathernecks». Hvorfor ikke lage en film om de ekte deltakerne i en krig, spør han, de som blir skutt ned eller ender i en fangeleir. Selv om Wilder i denne åpningen legger til rette for en virkelighetstro skildring av livet i en tysk fangeleier, er nok ikke filmen spesielt realistisk i sin fremstilling av hvordan livet i leirene faktisk fortonet seg. Snarere kan man i ettertidens eksakte lys la seg irritere over hvor tilforlatelig livet i leieren kan være, bare man følger reglene.

Filmen ga Wilder en Oscar-nominasjon for beste regi, og Robert Strauss en nominasjon for beste birolle. William Holden derimot, vant fortjent Oscar for sin tolkning av den kyniske og skeptiske sersjant Sefton.

cinematekene i norge/red./olep

Mye av Midnight Cowboys styrke hviler på de to hovedrolleinnehaverne Jon Voight og Dustin Hoffman, som her utgjør et av de merkverdigste parene i noen hollywoodfilm.

Voight spiller Joe Buck, en naiv ung liksom-cowboy som forlater småbyen i Texas og reiser til New York for å gjøre karriere som mannlig gigolo for rike, sofistikerte New York-kvinner. Han lykkes passe dårlig, og pengelens møter han den slibrige, tuberkuløse småsvindleren Rico «Ratso» Rizzo, spilt av Hoffman. Ratso tilbyr Joe å flytte inn hos seg i et slitent, uoppvarmet rom. Joe takker ja, og det blir starten på et underlig vennskap.

Briten John Schlesinger har et godt tak på fortellegrep og tekniske virkemidler, og gir en på samme tid realistisk og virtuos fremstilling av hovedpersonene og deres omgivelser. Med New Yorks mest slitne strøk som kulisser skaper han et satirisk bakgrunnsteppe for handlingen: Som om ikke de to kompisene har det vondt nok med seg selv, pøser regissøren over dem alt som er galt med storby-USA. Midnight Cowboy er også en aldri så liten milepæl i en annen sammenheng.

Den har æren av å være historiens eneste film som har vunnet Oscar for beste film samtidig som den var klassifisert X. Dette sensurstempelet var i samtiden stort sett forbeholdt pornofilmer som ikke hadde noe i det kommersielle kinokretsløpet å gjøre. Kombinasjonen av Oscar-statuetten, uventet publikumssuksess og filmens uvanlige behandling av tema som ensomhet og seksuell usikkerhet, bekreftet at ordet hollywoodfilm hadde fått ny mening ved utgangen av 1960-tallet. sw/red./olep

22

C INEM ATEKENE I NORGE • S Ø N DAGSM ATIN É

TORSDAG 21. MAI KL. 19.00 SØNDAG 7. JUNI KL. 13.00

P’tit Quinquin.

Regi og manus: Bruno Dumont.

Frankrike 2014.

Foto: Guillaume Deffontaines. Klipp: Basile Belkhiri. Medv.: Alane Delhaye, Lucy Caron, Bernard Pruvost, Philippe Jore m.fl. Fransk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 3 t 20 min.

LI’L QUINQUIN Lattervekkende og absurd mordmysterium I en landsby nordvest i Frankrike finner man en død ku i en gammel bunker.

Magen dens er full av kroppsdeler fra et menneske – bare hodet mangler. Saken tar groteske vendinger, og den som må løse den er politikaptein og bygdeoriginal Van der Weyden. Med sitt Tourettes-aktige kroppsspråk, uuttømmelige repertoar av ansiktsuttrykk og uortodokse metoder er han en av filmhistoriens (ufrivillig) morsomste etterforskere. Sammen med assistenten Carpentier raser han rundt på grusveiene i området på jakt etter den skyldige. For rakkerungen Quinquin og den lokale sangstjerna Aurélie er saken derimot et kjærkomment avbrekk fra sommerferiedagenes kjedsomhet.

Bruno Dumont er en anerkjent og særegen fransk filmskaper. Her i landet er han nok mest berømt for å i 1997 ha introdusert norske kinogjengere for en erigert penis med sin debutfilm Jesu liv. Også hans neste film, Mennesket (1998) fikk ordinær norsk kinodistribusjon, men etter var ikke hans filmer å se på norske kinolerretter før Cinematekene i Norge viste Outside Satan i 2013. Filmene hans kretser ofte rundt ekstreme følelser og handlinger – vold, begjær, raseri, ømhet og omsorg – og har som regel amatører i alle roller. Med Li’l Quinquin har han overraskende tatt spranget fra eksistensielt drama til slapstick-komedie. Likevel ligger det hele tiden noe foruroligende under overflaten også her, og filmen sveiper innom temaer som rasisme, innvandring og utroskap på sine drøye tre timer.

Li’l Quinquin vant to priser ved årets Tromsø internasjonale filmfestival; selve hovedprisen og Den internasjonale kritikerprisen. cinematekene/red./olep.

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook Følg oss på twitter @CinemateketUSF www.cinemateket-usf.no

23

C-KINO presenterer:

• THE LOOK OF SILENCE • CITIZEN KANE E AT NIGHT • A GIRL WALKS HOME ALON

av regler for bruk bare to ganger (på grunn Vanligvis viser vi en film med seg enkelte få å lig kan ofte være vanske av arkiv-kopier), og det ner de to dagene pla re and har r elle st trei filmer dersom du er bor terer:» gir vi deg litt s. Med «C-KINO presen den aktuelle filmen vise re filmer av spesield trekke frem nyere og større frihet. Her skal vi en alternativ Som . ger gan nge ma vise dem ell interesse, og vi skal kino-oppsetning. det «extended run» emateker kaller man På utenlandske cin filmene som vises er og to), ron (To release» (London) eller «limited kvalitetsfilmer som nye r av klassikere til alt fra restaurerte utgave o. ellers ikke blir vist på kin en skikkelig klassiker presenterer vi to nye og I dette programmet nce (se egen omtale), Sile ut i april er The Look of – en i hver måned. Først ominerte The Act ar-n Osc til er følg opp eimers regissør Joshua Oppenh perspektiv. Den er eim enh ). Her skifter Opp of Killing (se egen omtale nene gjenskape erso e grep var å la hovedp første filmens sjokkerend et i Indonesia i ord em folk er und ikk p de beg og skryte åpenlyst av dra e. om de overlevend 1965-66. Nå handler det te film i fem tiår på ble kåret til verdens bes som det vi r vise i ma I

n omtale) fra 1941. ege (se e Kan utfilm Citizen rad, Orson Welles’ deb setter vi opp flere ing t 100 år. I den anledn 6. mai ville Welles ha fyll s mest berømte han av er ing visn fire av te av hans filmer, og den førs . gen sda bur e selv elig sted på mesterverk finner selvfølg irpours A Girl Walks Am Lily Ana av iere em I juni står Bergenspr mmet. Den er definiegen omtale) på progra Home Alone at Night (se ne det siste året, og lme utfi elsesverdige deb tivt blant de mest bemerk vampyr i hijab. En sært som en film om en er noe så tilsynelatende en som har gått sin og , het om ens pyrfilm om særegen romantisk vam t. For å sitere Wall åre e s filmfestivaler det sist seiersgang på all verden all – I never really it n see ’ve you k thin en you Street Journal: «Just wh es something com g alon – way t it can feel tha think so, but sometimes bizarre as to ly ing igu t something so intr completely new, or at leas andre ord. d me søk obe kin et dt Den er ver red./olep seem completely new.»

søndag Regi: Joshua Oppenheimer og 15. april kl. 21.00, torsdag 16. april kl. 21.00, sønsamt 12. april kl. 19.00, onsdagl kl. 19.00, søndag 26. april kl. 13.00 og kl. 21.00 kl. 19.00, onsdag 22. apri . Les mer på s. 27. onsdag 29. april kl. 19.00 søndag 10. mai kl. 13.00, CITIZEN KANE s onsdag 6. mai kl. 18.30, Regi: Orson Welles. USA 1941. Viseonsdag 13. mai kl. 18.30. Les mer på side 48. og tirsdag 12. mai kl. 21.15 ALONE AT NIGHT 7. juni kl. 21.15, onsdag 10. juni kl. 21.00, A GIRL WALKS HOME . Vises torsdag søndag 0, Regi: Ana Lily Amirpour. USA 2014torsdag 18. juni kl. 19.00, tirsdag 23. juni kl. 19.0 0, 13.0 kl. i jun 14. søndag 21.15. Les mer på side 25. kl. i jun 28. dag søn og torsdag 25. juni kl. 19.00

CE rge/Storbritannia 2014. Vises april THE LOOK OF SILENAnon ym. Danmark/Finland/Indonesia/No dag 19.

C- KINO P RESENTERER : • B ERGENS P REMIERE • C INEM ATEKENE I NORGE

A Girl Walk Home Alone at Night.

Regi og manus: Ana Lily Amirpour.

USA 2014.

Foto: Lyle Vincent. Klipp: Alex O’Flinn. Medv.: Sheila Vand, Arash Marandi, Marshall Manesh, Mozhan Marno, Dominic Rains, Rome Shadanloo m.fl. Persisk tale, engelske undertekster. DCP, s/hv, 1 t 39 min.

A GIRL WALKS HOME ALONE AT NIGHT Ensom blodsuger i natten Vi befinner oss i en merkelig, underbefolket, tegne­ serieaktig forstad til den iranske byen Bad City. Det er natt og en attraktiv ung jente kledd i hijab vandrer ensom nedover gaten. Hun er en vampyr på jakt etter kjærlighet og blod.

Bad City er tilsynelatende befolket med prostituerte, halliker, narkolangere og andre som har latt seg sluke av byens hektiske natteliv. En av dem, en slags persisk James Dean ved navn Arash, befinner

seg i en dyp pengeknipe som involverer hans spille­ avhengige far og en bil på avbetaling. Så møter han ved en tilfeldighet den unge vampyren, og dermed er det duket for vill forelskelse, farlig begjær og diverse komplikasjoner.

A Girl Walks Home Alone at Night glir avgårde i et bedagelig tempo, men har sine korte, eksplosive øyeblikk med blodig vampyrvold. Den er skutt i svart/hvitt, med lange stiliserte tagninger og et

SØNDAG 7. JUNI KL. 21.15 ONSDAG 10. JUNI KL. 21.00 SØNDAG 14. JUNI KL. 13.00 TORSDAG 18. JUNI KL. 19.00 tirsdag 23. juni kl. 19.00 TORSDAG 25. JUNI KL. 19.00 SØNDAG 28. JUNI KL. 21.15

lydspor som spenner fra iransk kunstrock til tekno og 1980-talls pop. Sjangermessig er den en blanding av spaghetti-western, skrekkfilm og Jim Jarmusch, men står samtidig fjellstøtt på egne bein.

A Girl Walks Home Alone at Night er en særegen og ytterst fascinerende film. Det er eksiliraneren Ana Lily Amirpours langfilmdebut som regissør, og med en hijab-kledd vampyr i hovedrollen er det definitivt en av de mest bemerkelsesverdige filmene det siste året – oppsiktsvekkende både som spillefilmdebut og vampyrfilm. Den har gått sin seiersgang på filmfestivaler over hele kloden siden premieren på Sundance i 2014.

Amirpour har tidligere laget en lang rekke kortfilmer og er i tillegg en ivrig skateboarder. Det siste tillot henne å utføre alle skateboardstuntene i filmen selv.

«A Girl Walks Home Alone at Night is a wildly inventive Iranian vampire movie that grabs you by the throat with its dark, moody style, pulsating soundtrack and offbeat love story.» – San Francisco Chronicle «Just when you thought you’d seen every possible variation on the vampire tale, along comes an Iranian bloodsucker romance set to spaghetti-Western music.» – Entertainment Weekly «This is a dream on your screen, absurd, languid (if not slow), and possessed by the calm of an inevitable beauty. This is what cinema was invented for.» – David Thomson tiff/kosmorama/red.

25

D OU B L E B I L L • S Ø N DAGSM ATIN É

The Act of Killing - Director’s Cut. Regi: Christine Cynn, Joshua Oppenheimer og Anonym.

Danmark/Norge/Storbritannia 2012.

Foto: Carlos Mariano Arango de Montis, Lars Skree og Anonym. Musikk: Elin Øyen Vister. Klipp: Nils Pagh Andersen, Charlotte Munch Bengtsen, Ariadna Fatjó-Vilas, Janus Billeskov Jansen og Mariko Montpetit. Medv.: Anwar Congo, Herman Koto, Ibrahim Sinik, Sakhyan Asmara, Adi Zulkadry, Syamsul Arifin m.fl. Utleie: Tour de Force.

Indonesisk og engelsk tale, norske undertekster. 2 t 39 min.

THE ACT OF KILLING – DIRECTOR’S CUT Folkemord: The Movie Etter at militæret styrtet president Sukarno i Indonesia i 1965, igangsatte de et blodbad uten like i landets historie. Paramilitære krefter ble engasjert, og det anslås at de drepte om lag 500 000 mistenkte kommunister. Et halvt århundre etter har draps­ mennene ennå ikke blitt stilt til ansvar for sine handlinger. Istedet blir de hyllet som folkehelter og seierherrer, og de har fungert som forbilder for millioner av paramilitære. De forteller gladelig om 26

sine groteske handlinger og viser ingen tegn til anger.

The Act of Killing er en sjangeroverskridende dokumentarfilm som presenterer historien på en mildt sagt fascinerende måte. Istedenfor å trenge gjerningsmennene opp i et hjørne med spørsmål om anger og skyld, utfordres de til å gjenskape sine groteske handlinger på film. Virkelighetens grusomheter filtreres gjennom drapsmennenes fantasi, og formidles med tydelig inspirasjon fra amerikanske actionfilmer. Resultatet

SØNDAG 12. APRIL KL. 16.00 SØNDAG 19. APRIL KL. 13.00

er en filmatisk feberdrøm og et oppsiktsvekkende innblikk i et mørkt kapittel i Indonesias historie.

Joshua Oppenheimer er en anerkjent amerikansk filmskaper som står bak flere prisbelønte dokumentarfilmer. The Act of Killing ble møtt med stor oppmerksomhet, panegyriske hyllester og 72 internasjonale priser. I etterkant har filmen blitt vist tusenvis av ganger i Indonesia og er gratis tilgjengelig på nett for alle i landet. I 2012 publiserte Tempo Magazine, Indonesias viktigste nyhetspublikasjon, en spesialsak om filmen over 75 sider hvor gjerningsmenn over hele landet skrøt av sine bedrifter. Tempo Magazine gjorde dette for å vise at filmen kunne ha blitt laget hvor som helst i landet, at det finnes tusenvis av fryktede drapsmenn som nyter sin straffefrihet, og at problemene med korrupsjon og gangsterlignende tilstander er systematisk. Denne nyhetssaken brøt en 47 år lang mediastillhet om folkemordet. Alt dette har katalysert en forandring i hvordan Indonesia ser sin fortid. Indonesiske styresmakter ignorerte lenge filmen, men da Oscar-nominasjonen var et faktum anerkjente landets president at folkemordet var en forbrytelse mot menneskeheten og at Indonesia trenger forsoning. Det er i dette nye mentale landskapet at The Look of Silence (se egen omtale) ble til. sw/biff

C- k i n o p r e s e n t e r e r : • S Ø N DAGSM ATIN É • D OU B L E B I L L

The Look of Silence.

Regi: Joshua Oppenheimer og Anonym.

Danmark/Finland/Indonesia/Norge/ Storbritannia 2014.

Foto: Lars Skree. Musikk: Seri Banang og Mana Tahan. Klipp: Niels Pagh Andersen. Utleie: Kudos Family.

Indonesisk og javanesisk tale, norske undertekster. DCP, farger, 1 t 42 min.

THE LOOK OF SILENCE En stillhet født av terror I sin oppfølger til Oscar-nominerte The Act of Killing (se egen omtale) har regissør Joshua Oppenheimer skiftet perspektiv. Den første filmens sjokkerende grep var å la hovedpersonene gjenskape og skryte åpenlyst av drap de begikk under folkemordet i Indonesia i 1965–66. Nå handler det om de overlevende. Vi følger en familie som gjennom videoopptak får vite hvordan eldstesønnen ble myrdet og identiteten til mennene som drepte ham. Den yngste broren Adi, som ble født

etter drapet, er bestemt på å bryte forbannelsen av stillhet og frykt som de overlevende lever under. Når han konfronterer de skyldige er det egentlig uhørt, i et land hvor det er en offisiell sannhet at utrenskningen av 500.000 «kommunister» var en nødvendig heltedåd og hvor gjerningsmennene fremdeles er i maktposisjoner. Men i det motet Adi fremviser ligger et håp, og langsomt starter en uventet dialog.

Gjennom de to dokumentarene har Oppenheimer

SØNDAG 12. APRIL KL. 19.00 ONSDAG 15. APRIL KL. 21.00 TORSDAG 16. APRIL KL. 21.00 SØNDAG 19. APRIL KL. 19.00 ONSDAG 22. APRIL KL. 19.00 SØNDAG 26. APRIL KL. 13.00 OG KL. 21.00 ONSDAG 29. APRIL KL. 19.00

og hans medregissører laget filmhistorie. Sjelden har gjerningsmenn og ofre snakket så åpent, og sjeldent har et brutalt regime blitt så avkledd på film. Til sammen utforsker filmene menneskelig psykologi og hvordan historien skrives og forstås.

Regissør Joshua Oppenheimer har sagt at The Look of Silence er et dikt om stillhet født av terror. Et dikt om behovet for å bryte den stillheten, men også om traumet som kommer når stillheten først brytes.

«Kanskje er filmen et monument over stillhet, en påminnelse om at selv om vi vil gå videre, se bort og tenke på andre ting vil ingenting gjøres helt det som har blitt ødelagt. Ingenting vil vekke de døde. Vi må stoppe opp, erkjenne at liv har blitt ødelagt og prøve å høre på stillheten som følger.»

The Look of Silence hadde verdenspremiere på Venezia-festivalen i fjor høst og vant hele fem priser der. The Act of Killing har mottatt utrolige 72 internasjonale priser og en Oscar-nominasjon. Til sammen utgjør disse filmene ikke bare et sterkt vitnesbyrd over et folkemords natur og ettervirkningene av det, de videreutvikler også dokumentarfilmen på måter vi knapt trodde var mulig. Cinemateket i Bergen er stolte over å kunne vise disse to filmene sammen og presenterer dessuten The Look of Silence som månedens film i april. sw/tiff 27

28

deres verdisyn. Det stoppet ham imidlertid ikke fra å fortsette å skrive manus. Han skulle i resten av sin karriere skrive sine egne manus til samtlige av sine filmer, samtidig som han leverte flere manus til andre.

Samurai-filmen har gjerne blitt delt inn i to kategorier: De som er regissert av Akira Kurosawa, og de andre.

Cinemateket i Bergen gir deg denne våren mulighet til å se alle de førstnevnte.

A

kira Kurosawa står som en påle i filmhistorien.

Ikke bare i hjemlandet Japan, men på global basis.

Selv om han har gjort viktige filmer innenfor andre genre, er det først og fremst hans revitalisering av Samurai-filmen som plasserer ham på pidestallen.

Hans bidrag til utviklingen av den episke filmen kan ikke undervurderes, men innflytelsen hans er like mye et resultat av å være på riktig tid og sted som hans genuine filmatiske talent.

Kurosawa kom inn i den rigide, japanske filmindustrien i 1935, uten forkunnskaper om filmproduksjon. Som resten av det japanske samfunnet på den tiden var det også her et strengt hierarkisk system.

Kurosawa ble ansatt som «tredje regiassistent» i japansk films flaggskip Toho. Etter tolv filmer som tredje assistent ble han i 1937 forfremmet. Og da ikke som sedvanen tilsa til «andre regiassistent», men direkte til regiassistent, hovedsakelig til selskapets viktigste regissør Kajiro Yamamoto. Etter ytterligere noen år og tolv filmer som assistent, fikk han muligheten til å debutere som regissør med Sanshiro sugata («En judo-historie») i 1943. På det tidspunktet hadde Kurosawa allerede fått filmatisert to av sine manus. Men til sin debut fikk han ikke lov til det, da krigsministeriet ikke fant manusene hans i tråd med

Way of the Samurai Samuraiene var kriger-aristokrater i det føydale Japan og hadde sin storhetstid i Sengoku-perioden mellom 1467 og 1573. Det var en tid Japan var herjet av utallige kriger mellom ulike klaner og daimyoer (høyerestående aristokrater). Ordet «samurai» direkte oversatt til norsk betyr «å tjene», og samuraiene tjente som regel en daimyo.

Samuraiene fulgte en æreskodeks – bushido («krigerens vei») – som beskrev hvordan en samurai skulle leve og dø. Oppriktighet, tapperhet, selvbeherskelse, ærbødighet overfor foreldre og en høflig opptreden var viktige dyder i denne kodeksen. Det samme var trofasthet og usvikelig lydighet overfor overordnede. Alle samuraier gikk rundt med to sverd.

Et langt – som kun samuraiene var tillatt å bære – som de brukte til dueller og krigføring, og et kort. Det korte var kun til bruk for å ta selvmord om samuraien hadde forbrutt seg mot bushidoens regler.

Samuraiene var imidlertid ikke bare krigere. De var også ofte benyttet som byråkrater, og for bli samurai måtte man gjennom en lang utdannelse der blant annet zen-buddisme, kalligrafi og kunst sto på timeplanen.

Da borgerkrigene avtok mot slutten av 1500-tallet ble mange samuraier arbeidsledige og endte opp som ronins – «herreløse samuraier». Bushido skulle imidlertid få sin renessanse mot slutten av 1800tallet. Av ulike politiske årsaker isolerte Japan seg fra omverdenen på begynnelsen av 1700-tallet. I 1854 fikk de seg imidlertid et sjokk da fire moderne, amerikanske krigsskip dukket opp i Edos havn. Et teknologisk 29

akterutseilt Japan var sjanseløse da Kapteinen Matthew Perry krevde at landet skulle åpne seg for handel med USA og Europa. Japan oppdaget med det at nesten hele Asia var kolonisert av europeere. I kjølvannet av frykten for at også de skulle bli kolonisert, skylte en kraftig nasjonalistisk bølge over landet. Japan ble sterkt militarisert de neste 100 årene – en militarisering som fikk en brå slutt da de tapte 2. verdenskrig.

Gjennom disse årene befestet mytene – og idealene – om samuraiene og bushido seg sterkt i befolkningen.

Man fikk en ideologi og samfunnstruktur der individet ble underordnet nasjonen. Japanerne var – som samuraiene – villige til å ofre seg selv for Japan.

Samuraien på film Japansk film kan deles inn i to dominerende kategorier: jidai-geki (periodefilmer) og gendai-geki (samtidsdrama). Handlingene i jidai-geki er nesten utelukkende lagt til det føydale japan, og mange av dem har samuraier på karakter-listen. Gjennom 1920og 1930-tallet var det de såkalte chanbara-filmene som dominerte – actionfilmer med masse sverdsvinging og slosskamper der karakterutvikling var lite viktig. Filmene var minimalt opptatt av historien og samuraiene som klasse, men hadde så godt som alltid samuraier i hovedrollene.

Utover på 1930-tallet utviklet imidlertid chanbara seg fra rene slossfilmer til også ha mer alvorlig tematikk. Mye fordi flere japanere begynte å sette spørsmålstegn ved militarismen, og venstresiden i japansk politikk sto sterkere enn tidligere. Temaer som nihilisme, revolusjon og opprør mot makthaverne ble mer vanlig – og med det fulgte at samuraiene ble skiftet ut med ronins.

Sadao Yamanakas Humanity and Paper Balloons (1937) er det beste eksempelet på dette, og var tema30

tisk på mange måter en forløper for Kurosawa sine samurai-filmer. Yamanaka fremstilte sin samurai som et filosoferende, humanistisk følelsesmenneske.

Ved å menneskeliggjøre samuraien, utfordret han bildet som var skapt gjennom chanbara-filmene av samuraien som en ren slossmaskin. I tillegg la han handlingen til perioden etter borgerkrigene. Hovedkarakteren var ikke lenger en samurai. Han var en arbeidsløs ronin som knapt kunne forsørge sin hustru.

Filmen viser at det ikke lenger er plass for krigeren. De har blitt dinosaurer som går mot en sikker utryddelse.

Yamanaka utfordret bushido-tankegangen, og med det kritiserte han samtidens Japan.

Yamanakas forsøk på å føre samuraifilmen i en ny retning fikk imidlertid en brå slutt med Japans invasjon av Kina i 1937. Krigsministeriet ønsket å styrke moralen hos befolkningen, og krevde at filmene skulle fremheve samuraien og bushido som det store idolet.

En knust krigsmakt leter etter sine røtter At Japan skulle tape krigen kom som et ufattelig sjokk på japanerne. Det var en situasjon de rett og slett ikke hadde forestilt seg. Etter krigen okkuperte amerikanske tropper landet helt frem til 1952. I denne perioden forbød de alle filmer som kunne gi ideer om opprør mot makthaverne – som mange av samuraifilmene jo handlet om. Da amerikanerne dro ønsket mange japanere å finne igjen «det japanske». Samtidig var de trette av krigsretorikken fra ministeriet som hadde styrt landet den første halvdelen av århundret. Amerikanerne hadde etterlatt seg et land som hadde gjennomgått et lynkurs i demokrati, og resultatet var blant annet at en rekke store bedrifter ble privatisert. Selv om folket hadde mindre tro på at det var viktig å ofre seg for sitt land, var de fremdeles oppdratt i henhold til bushidoens regler. Lojalitet var fortsatt viktig, men

nå kanaliserte man det annet sted; en ekstrem lojalitet til sin arbeidsplass.

Så snart amerikanerne forlot landet, kom jidaigeki tilbake for fullt – og skulle ble mer populære enn noen gang. Men mannen som skulle plassere japansk film – og samuraien – på verdenskartet var Akira Kurosawa. Og det med en modifisert versjon av jidai-geki.

Kurosawa og samuraifilmen Rashomon (se egen omtale) var ikke bare Kurosawas store internasjonale gjennombrudd, men døråpneren for japansk film til et vestlig publikum. Etter at den mottok Gulløven ved Filmfestivalen i Venezia i 1951 og flere priser for beste utenlandske film i USA, begynte cineaster i vesten for alvor å vende øynene mot øst.

Det er vanskelig å se for seg den økende interessen for regissører som Mizoguchi, Ozu og Ray uten Kurosawas suksess, og Rashomon kan sies å representere et viktig filmhistorisk vendepunkt.

Den var også den første i rekken av Kurosawas filmer som spilte rundt samurai-temaet. Til sammen lagde han ytterligere seks filmer som alle kan kategoriseres som samurai-filmer: Syv samuraier (1954), Blodets trone (1957), Den skjulte festning (1958), Livvakten (1961), Sanjuro (1962), Kagemucha (1980) og Ran (1985, se egne omtaler).

Rashomon ble laget mens amerikanerne fortsatt okkuperte Japan, med de begrensninger det medførte. Den første filmen Kurosawa laget etter at de dro, var Syv samuraier. Man kan argumentere for at det er dette som er den første egentlige samuraifilmen. Dette fordi Rashomon er mer et psykologisk drama enn en sverdsvinger-film. Før Syv samuraier var Kurosawa mest forbundet med det man kan kalle «kunstfilm». Samurai-filmene var alt annet enn det – de var regnet som underholdningsfilmer. Så med Syv

samuraier tok han tilsynelatende steget over til «den andre siden».

Kurosawa viste allerede i Sanshiro sugata at han hadde nye og revolusjonerende ideer om hvordan man kunne filme kampscener. Selv om det var en judo-film, bar filmens hovedperson med seg mange av bushidos dyder, og den inneholder flere action- og sloss-sekvenser der fotoarbeid og klipp imponerer. Med Syv samuraier ønsket han å lage en chanbara der karakterene hadde dybde, og med interessante relasjoner mellom karakterene. Han ville også formidle samurai-tiden mer realistisk ved å vise undertrykking, fattigdom, korrupsjon og urettferdighet – et mer korrekt bilde av livet i den japanske middelalderen.

Syv samuraier er helt klart den viktigste av alle samurai-filmer fordi den revitaliserer bushido-begrepet, og bryter flere genrekonvensjoner. Det er ikke noen daimyo å være lojal mot. Samuraiene går fra å være lojal mot en daimyo til å sloss for folket. De er folkets tjenere.

En viktig symbolsk detalj er også at deres frontfigur Kikuchio – spilt av Toshiro Mifune – ikke lenger bærer et kort sverd. Med det viser han at han ikke lenger ser poenget med å begå selvmord. Han følger med andre ord ikke lenger bushidoens rigide regler.

Et par andre påfallende trekk ved Kurosawas ­samurai-filmer er at karakterene sjelden er «ekte» samuraier, men ronins (et viktig unntak er Rashomon).

Så også i Syv samuraier. Dette fordi det lå mer drama og muligheter for psykologisk dybde i karakteren til en herreløs kriger. Samuraiene levde tross alt ganske kjedelige liv – bortsett fra de tidene hvor deres daimyo var i krig, og filmer som ensidig består av slosskamper blir også kjedelige. Kurosawas karakterer er både slossmaskiner og mennesklige – de ler, gråter og elsker. I tillegg har han individualisert karakterene.

Det er stor variasjon i personlighetene både blant de

sju samuraiene og bøndene som omgir dem. Kombinasjonen med sverdsvinging og psykologisk dybde i karakterene var noe helt nytt i genren i 1954. Det var samtidig helt avgjørende for den internasjonale suksessen – et vestlig kinopublikum ønsket spennende karakterer med dybde.

Et viktig aspekt ved Syv samuraier er at den er en gendai-geki befolket med samuraier. For tematikken i Syv samuraier kaster seg rett inni de utfordringene samtidens Japan sto overfor etter nesten ti år med okkupasjon. Man sto foran store omveltninger, med en ny grunnlov og en fullstendig forandret etisk, politisk og ideologisk tenkning. Man hadde innført demokrati, og man beveget seg fra nasjonalisme til individualisme. Budskapet i Syv samuraier kan kokes ned til at det viktigste man kan gjøre er å hjelpe andre, og at folk med makt må hjelpe de som ikke har makt, og ikke omvendt. Samtidig er det jo bøndene – arbeiderne – i filmen som står igjen som vinnere – krigerne er en utdøende rase. De har gjort jobben sin. Deres epoke er over.

Verdensregissøren Mange har sagt mye om likheten mellom vestlige westerns og østlige samurai-filmer. Sammenligningen er i stor grad plausibel, og påvirkningen har gått begge veier. Kurosawa var sterkt influert av John Fords klassiske westernfilmer fra 1930- og 1940-tallet, og hans adapsjoner av Shakespeare – og Dostojevskij – viser hans fascinasjon for vestlig kunst og litteratur. Han er den av de store japanske filmskaperne som er mest påvirket av vestlig dramaturgi og stil, med bevegelig kamera og rask klipping. Samtidig ble filmene hans gjennomanalysert ved vestlige filmskoler gjennom 1960- og 1970-tallet. Flere av filmene hans har hatt direkte innflytelse på vestlige filmer; Sergio Leones For

en neve dollar (1964) og Walter Hills Last Man Standing (1996) er begge en remake av Livvakten, George Lucas Star Wars (1977) er basert på Den skjulte festning, og De syv uovervinnelige (1960) av John Sturges er en remake av Syv samuraier – for å nevne noen.

En annen viktig årsak til Kurosawas internasjonale suksess er hans revolusjonerende formidling av kampog slagscener – intenst, kaotisk og overveldende. Han mente at filmvold var for stilisert og ikke brutal nok.

Dessuten briljerer han med både kamerabruk og klipp. Billedkomposisjonene er gjennomtenkte og raffinerte, uten å bli overkunstneriske og forstyrrende for historien.

Selv om han regnes som en av de mest vestlige av de større japanske regissørene, er man aldri i tvil om den japanske bakgrunnen. Alle filmene preges av østlig etikk og estetikk. Samuraifilmene er mer enn actionfilmer og mannsmot i en annen tid, de er ærlige fremstillinger av menneskelige erfaringer med røtter i det føydale Japan, og med en psykologisk innsikt som er like gyldig i dag. De er fortellinger i bilder iblandet zenbuddhistiske og konfusianske verdier, lojalitetsfølelse og oppofrelse – alle vesentlige komponenter som gjenspeiler det østasiatiske fundament og livssyn.

Kurosawa utviklet seg til å bli en av japansk films fremste humanister, en som konsekvent insisterte på individets rett. Likevel blir filmene hans dystrere.

Med Syv samuraier tror han fortsatt at Japan kan endre seg, men snart innser han at så ikke kommer til å skje.

De store selskapene som etter okkupasjonen har fått enorm makt, drives med et hierarkisk system som sterkt minner om det gamle føydalsamfunnet. Og japanerne godtok dette til Kurosawas store fortvilelse – noe man kan se i hans senere filmer.

Ole Petter Bakken Kilder: Wikipedia, bfi.co.uk

31

A KIR A KUROS AWA S S A MUR A I - F I L MER

A KIR A KUROS AWA S S A MUR A I - F I L MER • S Ø N DAGSM ATIN É

TIRSDAG 14. APRIL KL. 21.00 ONSDAG 15. APRIL KL. 19.00

TIRSDAG 21. APRIL KL. 19.00 SØNDAG 3. MAI KL. 13.00

Rashomon.

Regi og klipp: Akira Kurosawa.

Japan 1951.

Manus: Akira Kurosawa og Shinobu Hashimoto, etter en roman av Ryunosuke Akutagawa. Foto: Kazuo Matsuyama. Musikk: Takashi Matsuyama. Medv.: Toshiro Mifune, Machiko Kyo, Masayuki Mori, Takashi Shimura m.fl. Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 23 min.

Scichinin no Samurai.

Regi og klipp: Akira Kurosawa.

Japan 1954.

Manus: Akira Kurosawa, Shinobu Hashimoto og Hideo Oguni. Foto: Asaichi Nakai. Musikk: Fumio Hayasaka. Medv.: Toshiro Mifune, Takashi Shimura, Kuninori Kodo, Yoshio Inaba m.fl. Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 3 t 27 min.

RASHOMON

SYV SAMURAIER

Sannhet er en midlertidig arbeidshypotese

Syv kortvokste kjemper

Vi befinner oss i det åttende århundre. En samurai og hans kone møter en banditt ute i en bambusskog. Her blir samuraien drept, og hans kone blir voldtatt. Eller?

Når saken kommer opp i retten presenteres man for fire forskjellige versjoner av hendelsen. Banditten påstår selv at han bandt samuraien til et tre, for så å voldta konen foran øynene hans. Andre vitneobservasjoner tyder imidlertid på at dette er en sannhet med modifikasjoner. Etter hvert som de ulike vitnesbyrdene fremføres, er det ikke bare sannheten om selve hendelsen som utforskes, men også sannhetens egen natur – dens ufravikelige relativitet.

En prest, en loffer og en skogsarbeider samtaler om hendelsen og dveler ved menneskets ondskap og synd. De sitter ved Kyotos gamle byport (Rashomon), og dette svært maleriske bildet er blitt stående som det mest kjente fra filmen. I denne scenen reflekteres det over barmhjertigheten i humanismen, som gjør godt alt ondt og som står som det eneste faste i et kaos av relative verdier. Romanen «Rashomon» ender med at hvert enkelt vitnesbyrd er like sannsynlig. Temaet er grunnleggende; en mann er hva han gjør, ikke hva han intenderer eller tror. Tro er like relativt som alt annet og virkeligheten er som man tolker den.

Mens romanen ender i en misantropisk anskuelse av tilværelsens meningsløshet, gir Kurosawa tilskueren en mer positiv avslutning på historien. Kurosawa har alltid vært opptatt av humanisme og troen på enkeltmenneskets egenverdi – et gjennomgangstema i filmene hans. olep

Japan har alltid vært et rigid klassesamfunn, men handlingen i Syv samuraier er lagt til en overgangstid da klassemønsteret er i ferd med å endre seg. Dette skjedde på slutten av 1500-tallet, en periode som ble kalt «de stridende staters tid», preget av borgerkrig og oppløsning. De militære herskerne hadde mistet fotfestet, og utallige føydalherrer kjempet om makten. Mens noen utvidet sine områder ble andre fratatt alt de hadde. Et resultat av dette var at mange samuraier, som inntil da hadde holdt oppsyn med herrens land og beboere, ble fratatt sine oppgaver. Det oppstod en ny gruppe herreløse samuraier som livnærte seg som leiesoldater. Det er slike herreløse krigere vi møter i Syv samuraier. De går i spissen for å forsvare en landsby som jevnlig plyndres av banditter.

Kampscenene i filmen er blitt legendariske. Ved bruk av telelinser, flere kameraer og hurtig klipping fikk Kurosawa frem en bevegelighet og dramatikk som var særdeles effektiv, enestående og nyskapende for sin tid. Alt dette uten å ty til bloddryppende sjokkeffekter. Gjennom hele filmen benyttes dypfokus og nærbilder, noe som gir den en atmosfære av intimitet, fortrolighet og ekthet.

Syv samuraier kom i en amerikansk versjon seks år senere. John Sturges De syv uovervinnelige(1960) ble også svært godt mottatt. Dette vitner om Kurosawas tilgjengelighet for et vestlig publikum og om hans betydning som forbilde for andre regissører. red./olep

32

A KIR A KUROS AWA S S A MUR A I - F I L MER

A KIR A KUROS AWA S S A MUR A I - F I L MER

TIRSDAG 12. MAI KL. 19.00 ONSDAG 13. MAI KL. 21.00

TIRSDAG 19. MAI KL. 21.00 ONSDAG 20. MAI KL. 18.30

Kumonsu-djo.

Regi og klipp: Akira Kurosawa.

Japan 1957.

Manus: Hideo Oguni, Shinobu Hashimoto, Ryuzo Kikushima og Akira Kurosawa, etter William Shakespeares skuespill «Macbeth».

Foto: Asaichi Nakai. Musikk: Masaru Sato. Medv.: Toshiro Mifune, Isuzu Yamada, Takashi Shimura m.fl.

Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 50 min.

Kakushi toride no san-akunin.

Regi og klipp: Akira Kurosawa.

Japan 1958.

Manus: Ryûzô Kikushima, Hideo Oguni, Shinobu Hashimoto og Akira Kurosawa. Foto: Ichio Yamazeki.

Musikk: Masaru Satô. Medv.: Toshiro Mifune, Misa Uehara, Minoru Chiaki, Kamatari Fujiwara, Susumu Fujita, Takashi Shimura, Eiko Miyoshi m.fl. Japansk tale, engelske undertekster. Digital kopi, 2 t 19 min.

BLODETS TRONE

DEN SKJULTE FESTNING

En sabelraslende danse macabre

Ikke i en galakse langt, langt unna

Kurosawa har valgt å plassere sin Macbeth inn i den japanske middelalderens samurai-samfunn. Shakespeares drama ligger som et grunnriss i filmen, men den japanske filmskaperen har fjernet – og lagt til – der han har funnet det nødvendig for å innpasse historien i en japansk fortelletradisjon. I den filmatiske beretningen har Kurosawa gjort flittig bruk av det tradisjonelle japanske noh-teateret.

Dette blir særlig tydelig ved korsang som i innledningscenen og i tegningen av kvinneskikkelsene.

Blodets trone er et fremragende mønster for hvordan prosa kan omskapes i bilder. Hos Shakespeare leser vi om de mørke kreftene Macbeth slites mellom: maktbegjær og skyldfølelse, det onde og det gode, kaos utenfor og i seg selv. I filmen fremstilles denne kampen gjennom en effektiv bruk av kontraster – mellom regn og sol, svart og hvitt, kaos og orden. For Washizu består verden av skogen og borgen. Den labyrintaktige skogen representerer et skremmende kaos, mens borgen i sin geometriske sterilitet er bildet på orden. I dette universet føler han seg trygg, herfra vil han regjere og herske. Når Washizu til slutt blir sviktet av sine egne menn, symboliseres dette klart – trusselen kommer innenfra; det han trodde var orden, vendes i siste stund mot ham selv.

Blodets trone har blitt karakterisert som en av de mest svart-hvite filmer som har blitt laget. Symbolbruken kan være svært åpenbar, som når Washizus våpenmerke er en svart skolopender, mens den gode Miki har en hvit hare som sitt. olep

Tiden er 1500-tallet og stedet er Japan. Prinsesse Yikihime er sammen med general Makabe på flukt fra fiender som jakter på gullet hun har med seg. De overtaler to bønder til å hjelpe seg, mot rikelig belønning dersom de kommer seg i sikkerhet.

Japansk periodefilm deles gjerne inn i to kategorier. «Jidai-geki» er filmer med moralske tema som trekker tråder fra historiske hendelser for å bevisstgjøre eller «utdanne» sitt publikum, mens «chanbara» er ren underholdning med spektakulære actionscener og eventyr. Så å si alle Kurosawas filmer regnes for å være «jidai-geki» – men i hele hans filmografi er han aldri nærmere ren «chanbara» enn med Den skjulte festning.

Den skjulte festning var den første filmen Kurosawa laget i Scope-format. Det var også meningen at det skulle bli hans siste for filmstudioet Toho. Kontrakten hans gikk ut etter dette, og han hadde planene klare for sitt eget studio allerede før innspillingen startet. Det forklarer kanskje hans lekende og mindre seriøse tilnærming til tematikken. Resultatet ble imidlertid hans største kassasuksess i karrieren. I tillegg vant filmen to priser ved filmfestivalen i Berlin i 1959, deriblant Gullbjørnen for beste film.

I likhet med mange andre av Kurosawas filmer, skulle også denne inspirere vestlige filmskapere. George Lucas har sagt at Star Wars (1977) er basert på filmen, og at karakterne R2-D2 og 3-CPO er hans versjon av Tahei og Matashichi – de to fattige bøndene. olep 33

A KIR A KUROS AWA S S A MUR A I - F I L MER

A KIR A KUROS AWA S S A MUR A I - F I L MER

SØNDAG 7. JUNI KL. 19.00 TIRSDAG 9. JUNI KL. 21.00

SØNDAG 14. JUNI KL. 19.00 TORSDAG 18. JUNI KL. 21.00

Yojimbo.

Regi og klipp: Akira Kurosawa.

Japan 1961.

Manus: Ryuzo Kikushima og Akira Kurosawa. Foto: Kazuo Miyagawa. Musikk: Masuro Sato.

Medv.: Toshiro Mifune, Eijiro Tono, Kamatari Fujiwara, Seizaburo Kawazu, Takashi Shimura m.fl.

Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 50 min.

Tsubaki sanjuro.

Regi og klipp: Akira Kurosawa.

Japan 1962.

Manus: Akira Kurosawa og Ryûzô Kikushima, etter en historie av Shugoro Yamamoto. Foto: Fukuzo Koizumi og Kozo Saito. Musikk: Masaru Sato. Medv.: Toshiro Mifune, Tatsuya Nakadai, Takashi Shimura, Yuzo Kayama, Reiko Dan, Masao Shimizu, Yunosuke Ito m.fl.

Japansk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 36 min.

LIVVAKTEN

SANJURO

Spagettieastern

En anderledes livvakt

I tiden rundt 1870 gjennomgår Japan store omveltninger – fra føydalsamfunn til sentralstyring. Samuraiene, tidligere de svakes hjelpere og beskyttere, er enten blitt byråkrater eller leiemordere og livvakter for gangstere. I en liten by er det krig mellom to grupper: silke- og spritprodusentene. Til denne lovløse byen kommer en skitten og arbeidsløs samurai. Han leier seg ut som yojimbo (livvakt) for silkeprodusentene. Gjennom intrigemakeri setter han de to gruppene opp mot hverandre, for så å lene seg tilbake og bivåne apokalypsen som utspiller seg.

Selv om Livvakten foregår i Japan, er likheten med amerikanske westernfilmer tydelig. Byen er ikke så ulik de gudsforlatte grensebyene vi kjenner derfra.

Samuraien er den ensomme rytter som kommer til byen og rydder opp på sin helt egne måte. Tre år senere kopierte Sergio Leone Livvakten i For en neve dollar (1964) – filmen som sendte spagettiwesterns til himmels.

I likhet med spagettiwesterns skiller Livvakten seg fra klassiske westernfilmer ved ikke å gi noe entydig svar på hvem som er god og hvem som er ond. I byen finnes det ingen opplagt god side som helten kan slutte seg til. Han ser ikke ut til å reflektere over godt og ondt, han kjeder seg lett, er lat og først og fremst ute etter lettjente penger. Samuraien er ikke drevet av edle motiver. Han griper ikke inn for å hjelpe, men fordi han trenger pengene, og kanskje fordi han synes det hele er litt komisk. Og det er ut fra disse umoralske holdninger at han bestemmer seg for å hjelpe de to bandene til å ødelegge hverandre. olep

Etter den enorme suksessen med Livvakten (se egen omtale), ønsket Toho Studios en oppfølger med en gang. Kurosawa ville ikke lage en ordinær oppfølger, og valgte heller å omskrive et gammelt manus han hadde liggende. Ut fra det steg Sanjuro – samme navn som karakteren fra Livvakten, men tydelig forandret.

Kurosawa klarer ved siden av å lage en meget underholdende film, å putte inn personlige referanser og kritikk av samuraistanden. Sanjuro er leder for en gruppe samuraier som er en håndfull selv for ham. De er låst av samurainormer og overdreven respekt for Bushido. Bushido er en japansk moralsk kode som samuraiene sverget til. Den satte dyder som lojalitet, selvoppofrelse, ære og plikt høyt.

Flere ganger fremstiller Kurosawa dem som en saueflokk, kun identifisert som medlem av en gruppe. De oppfører seg helt likt og tenker helt likt. Noe av komikken i filmen spiller på dette, for eksempel da Sanjuro sniker seg frem med ti samuraier som haleheng. Han stopper oppgitt og forteller dem at de ikke kan bevege seg som en tusenbein.

Forholdet mellom dem har blitt tolket som forholdet mellom Kurosawa og den nye gruppen med filmskapere i Japan på denne tiden. Her kommer altså Kurosawas personlige referanser inn. Han kunne nok ha tenkt seg en mentorrolle i forhold til dem, som Sanjuro har i filmen. Men det ble det aldri noe av.

Disse filmskaperne distanserte seg heller i forhold til den eldre garde. Derav Kurosawas hjertesukk. red.

34

A KIR A KUROS AWA S S A MUR A I - F I L MER • s ø n dag s m at i n é

A KIR A KUROS AWA S S A MUR A I - F I L MER • S Ø N DAGSM ATIN É

SØNDAG 21. JUNI KL. 13.00 OG KL. 20.00

SØNDAG 28. JUNI KL. 13.00 TIRSDAG 30. JUNI KL. 18.00

Kagemusha.

Regi og klipp: Akira Kurosawa.

Japan 1980.

Manus: Akira Kurosawa og Masato Ide. Foto: Takao Saitô og Shôji Ueda.

Musikk: Shinchirô Ikebe. Medv.: Tatsuya Nakadai, Tsutomu Yamazaki, Kenichi Hagiwara, Kohta Yui, Hideji Otaki, Hideo Murata, Daisuke Ryu m.fl. Utleie: NB. Japansk tale, engelske undertekster. 35mm, farger, 3 t.

Ran. Regi og klipp: Akira Kurosawa.

Japan/Frankrike 1985.

Manus: Akira Kurosawa, Hideo Oguni, Masato Ide. Foto: Takao Saito, Masaharu Ueda, Asakazu Nakai. Musikk: Toru Takemitsu.

Medv.: Tatsuya Nakadai, Akira Terao, Jinpachi Nezu m.fl. Utleie: NB. Japanske tale, norske undertekster.

35mm, farger, 2 t 40 min.

KAGEMUSHA

RAN

Dobbeltspill av klasse

Monumental familiefeide

Kagemusha markerte, mye takket være Gullpalmen i Cannes, Akira Kurosawas gjeninntreden på den internasjonale filmarenaen. Her vender han tilbake til den perioden han kan best, det japanske samuraisamfunnet på 1500-tallet. Handlingen baserer seg på en historisk hendelse: En samuraihøvding blir dødelig såret og gir sine offiserer ordre om å hemmligholde hans død i tre år, slik at deres fiender ikke skal utnytte tomrommet etter hans død til et snarlig angrep. For å sannsynliggjøre dette setter de inn en dobbeltgjenger, Kagemusha, i den døde høvdingens sted.

Denne dobbeltgjengeren er imidlertid en simpel tyv som ble reddet fra henrettelse bare på grunn av sin portrettlikhet med høvdingen.

Filmen deler seg opp i en treleddet struktur rundt høvdingen, tyven Kagemusha og høvdingens sønn. Høvdingen blir materialiseringen av den stolte, utilnærmelige legenden, tradisjon og edelmot personifisert. Men mest sentralt står tyven Kagemusha, det er han vi som publikum identifiserer oss med. Fra å være utenforstående til hierarkiets dilemma, til å reise seg i vrede mot fienden, utvikler han seg til å bli en høvding god som noen. I bakgrunnen representerer sønnen tradisjonen og den rigide og uforanderlige klasseinndelingen: Uansett hvor «flink» tyven blir skal han overta tronen når tiden er inne. olep/red.

Akira Kurosawas Ran utspiller seg på Unno-sletten i Japan på 1600-tallet. Den gamle krigsherren Hidetora bestemmer seg for å fordele makt og eiendommer mellom sine sønner. Han overlater lederskapet for klanen til sin eldste sønn, Taro, og gir sine to yngre sønner, Saburo og Jiro, hver sin borg. Den driftige og handlekraftige Saburo motsetter seg farens beslutning, samtidig som han anklager Taro for å være for ubesluttsom og svak til å være klanens leder. Saburo bannlyses av faren for sin oppsetsighet, og ondt blod bryter ut mellom familiemedlemmene og deres ulike støttespillere. Det ender med en blodig familiefeide mellom Hidetora og hans tre sønner.

Ran er en visuelt storslått film. I en lang rekke tablåer følger vi samuraihærenes forflytninger og kamper, ofte utelukkende akkopagnert av Toru Takemitsus Mahlerinspirerte musikk. Filmen er legendarisk for sine nøyak­tig koreo­graferte slagscener, noe som får krigs­hand­lin­gene til å frem­stå som en forskjønnet skjebne­ballett. Kurosawa stiliserer og estetiserer kamp­hand­lingene i sterkere grad enn i sine tidligere filmer. I Ran går Kurosawa så langt at han til og med kler armeène i for­skjellige farger, slik at tilskueren uanstrengt kan skille de gode fra de onde, og følge den blå hærens kamp mot den røde, i det grønne gresset. red./olep

35

1970 -tallets

NEO NOIR 36

Cinemateket USF viser tre sentrale filmer i hva som har blitt kalt neo noir: Night Moves, The Long Goodbye og Chinatown (se egne omtaler).

De er også blant 1970-tallets mest severdige amerikanske filmer.

Film noir Forløperen til alle neo noir-filmer ligger i navnet.

Film noir er et sett av filmiske kjennetegn som får USA anno 1940 og -50 til å se ut som et reir av fortapte helter, kjederøykere, alkoholikere, forbrytere og livsfarlige kvinner. Noen vil si at film noir er en sjanger, andre vil ikke gå så langt og heller kalle det et sett med sammenfallende trekk. Uansett er det et begrep som faktisk ikke eksisterte som begrep hos verken filmskapere eller publikum før mot slutten av sin klassiske periode. Det var ingen som sa at «nå skal vi lage en film noir» slik man sa at «vi lager en western». Det var franske kritikere som først lanserte begrepet, da det på franske kinoer etter andre verdenskrig flommet over av amerikanske filmer fra de foregående fem årene.

Man merket en ny stil og tone i visse filmer fra Hollywood. Sentralt i disse sto privatdetektiven eller en annen karakter som måtte nøste opp et mysterium, lyssky forretninger og en farlig kvinne. Femme fatale var merkelappen franskmennene satt på henne. Historiene som ble fortalt var ofte uklare narrativer i den forstand at det ikke var klart om helten faktisk var en helt, hvordan han løste problemene som dukket opp og om det i det hele tatt ble en oppklaring på fortellingen. Hollywoods forholdsvis klare historier hvor man på en god dag kunne gjette hvordan det hele ville forløpe var kastet på båten. Plot-tvister lurte rundt hver sving og kastet som regel hovedkarakteren ut

i ytterligere problemer. De hardkokte detektiv- og krimromanene til forfattere som Dashiell Hammett og Raymond Chandler er både litterære kilder og inspirasjonskilder til mange noir-filmer.

Videre var filmene ofte preget av en ny stil. De var utelukkende filmet i sort/hvitt, ofte med harde kontraster, lange skygger og disharmoniske linjer som brøt med Hollywoods mer klassiske bildekomposisjoner. Noir-filmene gjorde også mye bruk av location-opptak, gjerne med regnfulle, mørke gater som bakteppe for de fordervede handlingene filmene beskrev. Og til slutt er tilværelsens fatalisme, fornemmelsen av at alt egentlig er forutbestem og at vår helt er fortapt fra første bilde, et helt essensielt trekk. Dette mørket, både i stil og handling, ble enkelt nok betegnet som noir av franske kritikere, og dermed var en ny filmretning født.

Neo noir Der ingen filmskapere i sin tid visste at de laget en film noir, visste heller ingen på 1960- og 70-tallet at de laget en neo noir. Det de faktisk trodde de visste var at de laget film noir, og dette er sentralt. For med denne ballasten ble neo noir-filmene naturlig selvbevisste og refererende. De brukte troper, typer og tema fra tidligere filmer, men istedenfor å kopiere var det mer snakk om kommentering, vridning og videreutvikling av sjangerens konvensjoner. Revisjonisme og dekonstruering av film noir er fundamentalt i neo noir.

I senter av svært mange neo noir-filmer står privatdetektiven, i langt større grad enn i film noir der antihelten like gjerne kan være mannen i gata. I privatdetektiven fant regissører som Arthur Penn, Robert Altman og Roman Polanski en karakter hvor de, i tråd med 1970-tallets rådende filmklima, kunne gjøre nitide karakterstudier. For det som slår en i møte med neo noir-filmene er hvor mye vekt som legges på karaktertegning av privatdetektiven, men også hvor forskjellige de er fra film noirs detektiver. Der film noirs helter typisk er rasjonelle vesener som handler ut fra filmenes hendelser er neo noirs karakterer like mye produkter av sine egne skavanker og idiosynkrasier som av hva som skjer rundt dem. I Night Moves er Gene Hackmans karakter Moseby belemret med familiebånd og tynget ned av barndomsminner.

Han er en antihelt fra 1940-tallet forflyttet 30 år frem i tid og underlagt 1970-tallets krav om freudianske psykologi og troverdig motivasjon. Han er utgått på dato, og sjelden har en arketype blitt dekonstruert så grundig som i Night Moves. I Robert Altmans The Long Goodbye ser vi noe lignende, der Elliot Gould gjør en oppfrisking av karakteren Philip Marlowe i form av en distré, rotete og mumlende fyr som ikke klarer å manøvrere seg gjennom en verden som har blitt for komplisert for ham. Neo noir handler dermed i stor grad om mangelfulle protagonister. Selv om de prøver, klarer de ikke å gjøre verden bedre. Ingen redder dagen.

Det som i dag regnes som den første neo noir er Harper (1966), der Paul Newman gestalter privatdetektiven. Og helt fra begynnelsen er det selvbevisste åpenbart: – Drink, Mr. Harper? – Not before lunchtime. – I thought you were a detective. – New type. John Boormans Point Blank (1967) er også en tidlig kandidat, selv uten privatdetektiven, med sin grimme portrettering av et Los Angeles av betong, glass og ingen mennes37

19 70 -TA L L S NEO NOIR

kelighet. Klute (1971) befestet privatdetektivens renessanse, mens britiske Get Carter (1971) fremviste en sans for samfunnets mørke underskog som ikke står noe tilbake for de beste hardkokte detektivromanene.

Det var imidlertid filmene Night Moves, The Long Goodbye og Chinatown som sementerte sjangeren og ga den sitt definitive uttrykk. De er alle filmer om privatdetektiver, og de tar tak i film noirs konvensjoner og vrir på dem slik at nye uttrykk oppstår. Fatalismen, privatdetektiven, mysteriet, femme fatale, location-opptak, mange kveld- og nattscener, grumsete narrativer og de generelt sett mørke fortellingene er trekk som disse filmene deler med film noir. Men i tråd med neo noirs revisjonistiske grunnidé utvikles og kommenteres disse trekkene i en slik grad at man kan kalle det en ny filmretning eller sjanger.

Arven etter neo noir Ser man på lister over neo noir-filmer finner man fort at svært mange filmer inkluderes i sjangeren, og ofte altfor mange, fra Bonnie & Clyde (1967) til Dirty Harry (1971) og Badlands (1973). Da kan det være verdt å ha i mente at alle filmer som handler om kriminalitet, vold og antihelter, og som inneholder ulykkelige slutter, ikke nødvendigvis er neo noir. Arven etter film noir er ikke veldig mye til stede i noen av disse tre filmene, og dermed ekskluderer de egentlig seg selv.

Dette betyr ikke at det ikke finnes spor av neo noir etter 1970-tallet. Blade Runner (1982) er filmen det oftest vises til, en film som har like mye til felles med film noir som med neo noir. Flere av David Finchers filmer trekker veksler på neo noir, spesielt Se7en (1995). Nicolas Winding Refn, David Lynch, John Dahl og Abel Ferrara er andre filmskapere som ihvertfall har tangert neo noir i løpet av sine karrierer.

I dag brukes begrepet neo noir til en viss grad om filmer som har et eller annet form for mørke over seg. Hva filmene handler om eller hvordan de velger å fortelle sine historier er ikke så vesentlig i den sammenhengen.

Denne bruken av begrepet har ikke så mye å gjøre med sjangerbegrepet neo noir, men er likevel et vitnesbyrd over påvirkningen 1970-tallets neo noir har hatt på populærkulturen siden. Vi går imidlertid tilbake til røttene, til en ny type privatdetektiv og den altfor kompliserte verdenen som omgir ham.

Sigurd Wik

38

SØNDAG 26. APRIL KL. 19.00 ONSDAG 29. APRIL KL. 21.00

The Long Goodbye.

Regi: Robert Altman.

USA 1973.

Manus: Leigh Brackett, etter en roman av Raymond Chandler. Foto: Vilmos Zsigmond. Musikk: John Williams. Klipp: Lou Lombardo. Medv.: Elliot Gould, Nina van Pallandt, Sterling Hayden, Mark Rydell, Henry Gibson m.fl. Engelsk tale, utekstet.

Digital kopi, farger, 1 t 52 min.

THE LONG GOODBYE Marlowe revisited I rekken av amerikanske regissører som på 1970-tallet tok sjanser og vendte opp ned på hvordan en film skulle være, så var Robert Altman blant de djerveste. Med merksnodigheter som McCabe & Mrs. Miller (1971), Nashville (1975) og Tre kvinner (1977) laget han noen av de mest atypiske Hollywood-filmer innenfor studiosystemet. Når han så gikk løs på Raymond Chandlers «The Long Goodbye» gjorde han ikke bare en oppfrisking av Marlowes karakter, han radbrekte den så grundig at Hollywood ikke viste hva de skulle gjøre med filmen. Å tukle med en karakter som Chandler, legemlig- og udødeliggjort av ikonet Humphrey Bogart, er modig gjort.

Film noir hadde fått en ny betydning.

Elliot Gould er mannen som redefinerte Marlowe. Her er han en snill, varm, vimsete og omtenksom fyr som mumler til seg selv og sin katt. Som de fleste andre noir-helter havner han i en labyrint av makt, penger, mord og begjær, men han eier ikke den minste kontroll over situasjonen. Altman undergraver hele ideen med detektivfilmer, nemlig at helten manøvrerer seg gjennom vanskeligheter, ser klart og skiller rett fra galt i vanskelige situasjobner. I størstedelen av The Long Goodbye gjør ikke Marlowe dette, men når det først skjer viser Altman seg som en stilsikker regissør som til og med vender om på sin egen særegne fortellemåte. sw

19 70 -TA L L S NEO NOIR

19 70 -TA L L S NEO NOIR

TIRSDAG 19. MAI KL. 18.30 ONSDAG 20. MAI KL. 21.15

TORSDAG 11. JUNI KL. 19.00 SØNDAG 14. JUNI KL. 21.00

Chinatown.

Regi: Roman Polanski.

USA 1974.

Manus: Robert Towne. Foto: John Alonzo. Musikk: Jerry Goldsmith.

Klipp: Sam O’Steen. Medv.: Jack Nicholson, Faye Dunaway, John Houston, John Hillerman m.fl.

Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 2 t 11 min.

Night Moves [Natten skjuler alle spor].

Regi: Arthur Penn.

USA 1975.

Manus: Alan Sharp. Foto: Bruce Surtees.

Musikk: Michael Small. Klipp: Dede Allen og Stephen A. Rotter. Medv.: Gene Hackman, Jennifer Warren, Susan Clark, Edward Binns, James Woods m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 52 min.

CHINATOWN

NIGHT MOVES

– Want to guess what happens to nosy fellows? They lose their noses.

Den private detektiven

Vi befinner oss i Los Angeles i 1937. Mr. Gittes, eks-politimann, nå privatdetektiv med utroskap som spesialfelt, blir involvert i en komplisert korrupsjonssak. Denne viser seg etter hvert å ha mange samfunnsmessige forgreininger med utgangspunkt i millionæren Noah Cross’ manipulasjon med byens drikkevannsforsyning.

Da Gittes snuser seg frem til åstedet der lederen for Los Angeles’ vannverk ble myrdet, får han nesen sin kuttet opp med kniv.

Om den amerikanske detektiv-filmen hadde fått sin renessanse noen år før Chinatown, fikk den nå en plass i solen. Polanski følger de formelle kjennetegnene en film noir skal ha, men samtidig erstattes stiliserte typer med psykologisk flerdimensjonale karakterer. Under en tilsynelatende enkel intrige utspilles et komplekst menneskelig drama. Hovedpersonen Jake Gittes, i Jack Nicholsons skikkelse, blir mer enn bare «another fast talking, hard drinking private eye». Faye Dunaway gjør ikke bare rollen som femme fatale stilfullt, hennes karakter har også massiv brist som bidrar sterkt til filmens revisjonisme av film noirs sentrale elementer.

Chinatown var ikke den første av filmene som senere fikk betegnelsen neo noir.

Likevel står den frem som en av de viktigste. Ikke bare er den sterkt revisjonistisk – et av de sentrale trekkene i denne filmretningen. Den fungerer også finfint uten noir-briller på. For Chinatown er først og fremst en helstøpt film, engasjerende, ektefølt og gripende, og dernest en refererende film. sw/red.

Privatdetektiven står sterkt i neo noir, og i Arthur Penns film Night Moves er det Gene Hackman som gestalter denne klassiske fiksjonskarakteren. Og vi føler at det er på tide at det slås et slag for Gene Hackman. De karakterene han gjorde på 1970-tallet er helt der oppe sammen med Robert De Niro, Dustin Hoffman og Jack Nicholson sine. Han tilfører alltid karakterene sine intelligens, autentisitet og forankring, og det i en slik grad at det er vanskelig å komme på en rolle hvor han ikke har passet inn eller har blitt feil-castet.

Privatdetektiven Harry Moseby blir engasjert for å finne datteren til en aldrende skuespillerinne. Han finner omsider den forsvunne jentungen, men som i alle gode mysterier viser oppdraget seg å være langt mer komplisert enn først antatt. Moseby innser snart at han er ute på dypt vann. Ikke nok med det, Moseby er noe så sjelden som en privatdetektiv med en kone; en kone som er ham utro. Og det er ikke lett å være kompromissløs og hardkokt når du sliter med problemer på hjemmebane.

Night Moves kretser i stor grad rundt hovedpersonens utilstrekkelighet – eller rettere sagt, den hardkokte detektivens utilstrekkelighet i en moderne verden. For hvert spor og hver ledetråd han snuser opp, konfronteres Moseby med sine egne iboende tilkortkommenheter; 1940-tallets sardoniske knappheter er ikke lenger gangbar mynt i 1970-tallets komplekse samfunnsstruktur. Men hva skal en stakkars privatdetektiv gjøre? aksel kielland/sw/red.

39

DANSENS

DAGER 2015 Cinemateket i Bergen viser i samarbeid med Bergen Dansesenter også i år to filmer med dans som tema under Dansens dager, Kenneth Elvebakks dokumentar Ballettguttene (2014) – som også kommer på kino denne våren – og Carlos Sauras Carmen (1983).

DANSE INFORMASJONEN

40

Dansens dager 2015 er en hyllest til dansen og arrangeres i forbindelse med Unescos Internasjonale Dansens Dag, som markeres hvert år over hele verden. Den internasjonale Dansens Dag feires den 29. april hvert år på fødselsdagen til Jean-Georges Noverre (1727–1810), grunnleggeren av den moderne ballett. Markeringen ble etablert i 1982 av UNESCO. Dagen har til hensikt å feire både mangfoldet innen dans og kjærlighet til dans på tvers av kultur, alder, hudfarge, ferdighetsnivå og danseform. I Norge feirer vi dansen over flere dager og har derfor gitt den navnet Dansens Dager.

Danseinformasjonen, som er koordinator for Dansens Dager i Norge, er det nasjonale informasjons- og kompetansesenteret for dansekunst. Det ble opprettet i 1994, finansieres over statsbudsjettet og har en rekke oppgaver knyttet til faget.

Danseinformasjonen i Oslo koordinerer den nasjonale feiringen, mens Bergen Dansesenter i samarbeid med Kunsthuset WRAP står som lokal arrangør. Les om resten av programmet på www.bergen-dansesenter.no. red.

DA NSENS DAGER

DA NSENS DAGER

SØNDAG 3. MAI KL. 19.00 TIRSDAG 5. MAI KL. 21.00

SØNDAG 3. MAI KL. 21.00 TIRSDAG 5. MAI KL. 19.00

Ballettguttene.

Regi og manus: Kenneth Elvebakk.

Norge 2014.

Foto: Torstein Nodland. Musikk: Henrik Skram. Klipp: Christoffer Heie.

Medv.: Lukas Bjørneboe Brændsrød, Syvert Lorenz Garcia, Torgeir Lund m.fl. Utleie: Tour de Force. Norsk tale, utekstet. DCP, farger, 1 t 15 min.

Carmen.

Regi: Carlos Saura.

Spania 1983.

Manus: Carlos Saura og Antonio Gades.

Foto: Teodoro Escamilla. Musikk: Paco de Lucía og Georges Bizet.

Klipp: Pedro del Rey. Medv.: Antonio Gades, Laura Del Sol, Paco de Lucía, Cristina Hoyos, Juan Antonio Jiménez m.fl. Utleie: NB. Spansk tale, norske undertekster. 35mm, farger, 1 t 41 min.

BALLETTGUTTENE

CARMEN

Ballerinos med høye ambisjoner

Flamenco i blodet!

De tre 14 år gamle guttene Lukas, Syvert og Torgeir er som de fleste andre ungdommer, bortsett fra at de har en litt uvanlig drøm. De vil nemlig bli ballettdansere.

Helst i verdensklasse. Det beste de vet er å kjenne gleden over å kunne bevege seg fritt og glemme alt annet enn dansen. Men å holde motivasjonen og disiplinen oppe er ikke bare enkelt, og konkurranser og møter med erfarne utøvere og lærere gjør at de fra ung alder kontinuerlig er nødt til å tenke over sine egne ambisjoner.

I Ballettguttene deltar kompisene i sine første konkurranser, de svetter seg gjennom opptaksprøver og opplever at medgang og motgang fordeler seg ulikt blant dem. For Syvert er det vanskelig å satse alt når skolen og foreldrene forventer gode karakterer, mens Lukas ikke kan se for seg et annet liv enn det blant ballettstjernene. Når sistnevnte blir invitert til å prøvedanse for Royal Ballet School i London, blir det et veiskille for både ham selv og vennegjengen.

Ballettguttene er en film om vennskap, ambisjoner, identitet og lidenskap, som følger de tre guttene gjennom fire år. Filmen har allerede gjort stor suksess utenfor Norges grenser og blitt vist på en tjuetalls internasjonale filmfestivaler. Den har også vunnet flere priser – både den 59 minutter lange fjernsynsversjonen og denne kinoversjonen på 75 minutter. red./olep

Det overrasket mange at Carlos Saura, kjent for sine diskrete samfunnskritiske filmer, valgte å gjøre en fri adaptasjon av Bizets opera. Der hans tidligere filmer var preget av subtile underdrivelser, ofte for å kunne omgå statlig sensur, var Carmen preget av eksplosive dansenumre og et høyt temperert kjærlighetsforhold. Det var som om det nye, demokratiske Spania også hadde frigjort Sauras kunstneriske temperament. Mange cinefile var sjokkerte, og Saura ble anklaget for å skape innbydende, turistifisert Spania-reklame, en kritikk som virker like urimelig i dag. For selv om reklameeffekten ble formidabel og førte til en voksende interesse for flamenco-kulturen, så er Sauras Carmen på ingen måte noen turistplakat a la Song of Norway (1970).

Vi møter Antonio Gades som koreografen som skal sette opp en danseversjon av Bizets opera. Han gir hovedrollen til en ung danserinne, spilt av Laura del Sol, som han etter hvert begynner å nære sterke følelser for. Dansenumrene forvandler seg snart til seksuelle tilnærmelser, og de lidenskaplige slåsskampene fra Bizets opera finner sitt motstykke i voldsomme, men stringente dansenumre. Det er som om hele Bizets drama utspiller seg på dansegulvet. Både Gades og Laura del Sol er glitrende, og rollene gjorde dem til internasjonale stjerner utenfor flamencoentusiastenes rekker. cio/red./olep 41

Orson Welles 100 år 6. mai er det 100 år siden Orson Welles ble født. Det kan selvfølgelig ikke gå upåaktet hen, så Cinemateket i Bergen gir deg mulighet til se igjen noen av mesterverkene hans.

42

I 1941 debuterte 26 år gamle Orson Welles med Citizen Kane (se egen omtale) – filmen som markerte begynnelsen på en ny epoke og regnes som en av filmhistoriens viktigste milepæler. Welles var en bråmoden, talentfull ung mann med et svulmende selvbilde.

Da Citizen Kane ble lansert, unnlot Welles å fortelle pressen at han hadde laget film tidligere – han formet bevisst et bilde av seg selv som vidunderbarn. Hans voldsomme energi og enorme ambisjoner skapte dramatikk og fengslet publikum. Men han var en vanskelig person å omgås privat – det var ikke nok med oppmerksomhet; han ville provosere. Denne konfliktskapende personligheten ble et hinder i hans karriere.

W

elles jobbet mesteparten av livet som independent-regissør, lenge før ordet var et begrep. Om sin turbulente karriere har han sagt: «Jeg tror jeg gjorde en feil ved å bli ved filmen, men det er en feil jeg ikke kan angre på, for det er som å si at jeg ikke skulle blitt hos min kone, men jeg gjorde det fordi jeg elsker henne. Jeg hadde hatt mer suksess hvis jeg straks hadde sluttet med film, og heller blitt ved teateret, eller begynt med politikk, skrevet – hva som helst. Jeg har kastet bort det meste av livet på å lete etter penger og arbeide med dette uhyre kostbare instrumentet som film er. Det var omtrent 2 % filmskaping og 98 % fanteri. Ingen måte å leve et liv på.»

Å bli formet som vidunderbarn – «Pookles» Orsons barndom kan knapt kalles en barndom. Han lærte seg å være voksen før han fikk sjansen til å utfolde seg med skrubbsår, indianerfjær og røverstreker. George Orson Welles kom til verden 6. mai 1915 i småbyen Kenosha i Wisconsin. Hans far, Richard (Dick) Welles, var på den tiden en energisk mann med et bredt spekter av interesser; han jobbet som sykkelfabrikant, hotelleier og oppfinner. Orsons mor, Beatrice Ives Welles, kom fra en velstående familie i Illinois. Hun var en veltalende, belest skjønnhet som

engasjerte seg i musikk, kultur og kvinnepolitikk. Som dyktig konsertpianist og sangerinne arrangerte hun gjestfritt selskaper hvor velkjente samtidskunstnere og kulturpersonligheter møttes.

Familiens doktor, Maurice Bernstein, var den første som «oppdaget» lille Orson. Da gutten var knapt halvannet år, reiste han seg, etter hva Bernstein rapporterte, i sprinkelsengen og sa: «The desire to take medicine is one of the greatest features which distinguishes men from animals.» Hvorvidt denne historien er en fjær eller fem høns er ikke lett å si. Dr. Bernstein var i alle fall fast bestemt på å tilbringe tid sammen med den fremmelige gutten. Det kan tenkes at Dr. Bernstein hadde underliggende motiver med å besøke familien Welles, da Bernstein var en beryktet sjarmør og Beatrice var en spesielt vakker kvinne. Han kom på besøk titt og ofte, og hadde med seg intellektuelle og kunstneriske utfordringer til Orson, blant annet en fiolin og et dukketeater. Bernstein kalte Orson «Pookles» og Orson kalte Bernstein «Dadda».

Kunsten å underholde Familien Welles forlot småstedet Kenosha da Orson var tre år. De bosatte seg i Chicago, og Bernstein fulgte etter. Bernstein var en teaterentusiast av det generøse 43

slaget, og gjennom sine kontakter ordnet han det slik at «Pookles» tre år gammel gjorde sin scenedebut ved Chigagos opera, der han sjarmerte publikum som kjærlighetsbarnet i P ­ uccinis «Madame Butterfly». Doktorens gradvise invasjon i familien frustrerte forståelig nok Dick Welles. Han tok til flaska og fikk alkoholvaner som etter hvert bidro til at Beatrice tok ut separasjon. Orson har uttalt om et av morens prin­ sipper i barneoppdragelsen: «Children could be treated as adults as long as they were amusing.

The moment you became boring, it was off to the nursery.» I Beatrices salong måtte han lære seg å underholde, sjarmere og forføre, og fikk på den måten erfaringer og en grunnleggende underholdningsinnstilling som ble avgjørende senere i livet.

Orson var ofte syk og fikk hjemmeundervisning det året han egentlig skulle begynt på skolen. Bernstein og moren gikk ivrig inn i lærerrollen, og på timeplanen stod tegning, maling, dukketeater, musikktimer og fremføringer av Shakepeares «Kong Lear». Orson fikk med andre ord en god porsjon kunst og kultur podet inn fra barnsben av. Da han var ni år gammel døde Beatrice av sykdom. Dick skulle nå ha ansvaret for gutten. I tiden som fulgte reiste far og sønn mye, noe som nok dempet sjokket etter morens død, men Dicks alkoholvaner ble et stadig større problem. Det oppstod krangling mellom Dick og Bernstein om hvem som skulle ha ansvaret for «Pookles». Etter at Orson hadde hatt et mislykket opphold på en skole hvor han ble seksuelt antastet av en barnepsykolog, ble det besluttet at han skulle gå på en berømt internatskole, The Todd School i Illinois. Den selvsikre, småarrogante Orson ble ikke særlig godt likt av sine 44

medelever. Derimot knyttet han et livslangt vennskapsbånd til en av lærerne, Roger Hills, som gav ham frie tøyler til å utfolde seg på skoleteateret. I en skoleteaterkonkurranse ble Todd School beskyldt for å ha leid inn to profesjonelle skuespillere til Cassius og Antonius’ roller i Shakespeares «Julius Caesar», regissert av Orson. Faktum var at Orson selv hadde spilt begge rollene, og det med slik overbevisning og mannlig, klangfull røst at juryen ikke kunne tro det var en guttunge som spilte. Da sannheten kom frem, fikk Orson en spesialpris for innsatsen.

Ut på landeveien Kort tid etter at Orson var ferdig på Todd School, døde faren. «Dadda» Bernstein ble nå Orsons formynder. De ble enige om at Orson skulle ta en reise til Irland for å utvikle seg som tegner og maler, og lage en reiseskildring av turen.

Irlandsoppholdet fikk avgjørende konsekvenser for utviklingen av Orsons karriere. Han ble blakk og kontaktet Gate Theatre i Dublin, hvor han presenterte seg som profesjonell skuespiller fra New York. Med grunnleggende erfaring fra oppveksten og skoleteateret, ispedd enorm selvsikkerhet, gjorde 16 år gamle Orson stor suksess.

Med selvbildet ytterligere forsterket dro Orson ett år senere til New York for å jobbe som skuespiller. Han møtte imidlertid mer motstand enn han hadde regnet med, og fornærmet reiste han til sin lærer i Illinois, som foreslo at han skulle skrive manus til en teateroppsetning. Orson skrev manuset til «Marching Songs» – som dramaturgisk sett, om enn mer umodent og forenklet, foregriper strukturer vi finner igjen i Citizen Kane.

Sommeren 1934 ble Orson kjent med Virginia Nicolson under en sommerteaterfestival Orson arrangerte for Todd School. Da Orson reiste til New York senere på høsten ble Virginia med. De giftet seg i hemmelighet, noe Virginias foreldre, som var meget fornemme, ikke var særlig begeistret for. De fikk ingen penger, og Orson hadde vanskeligheter med å få jobb som skuespiller. Den uheldige situasjonen løste seg da Orson traff teaterprodusenten John Houseman som for en tid fremover ble en samarbeidspartner.

Orson spilte hovedrollen i Housemans oppsetning av «Panic», som var så populært at de laget et utkast til radioen. Slik entret Welles radiomediet for første

gang. Med tiden ga CBS Welles anonyme roller i nyhetsserien «The March of Time». Orson var utrolig dyktig til å imitere stemmer, og ble raskt en av amerikansk radioteaters mest populære skuespillere. Ved siden av radioen jobbet han med teateroppsetninger i samarbeid med Houseman. De gjorde stor suksess, og bestemte seg i 1937 for å starte et eget teaterkompani ved navn The Mercury Theatre.

Det var med disse skuespillerne Welles laget sin første film, stumfilmen Too Much Johnson (1938). Den var ment som en del av en teateroppsetning, men siden stykket ikke ble satt opp ble filmen liggende uvist. Den ble erklært tapt for alltid etter en brann i Welles’ villa i Madrid i 1970 – der også flere av hans upubliserte bøker og manuskripter også gikk tapt. I 2008 ble imidlertid en kopi av Too Much Johnson funnet i Italia, slik at filmen fikk premiere under Pordenone film festival i 2013.

Kunsten å skremme vettet av folk Welles tok skuespillerne med seg i studio og hadde ukentlige sendinger med «The Mercury Theatre on Air.» Det var med denne truppen han lagde hørespillet som skremte vettet av folk: dramatiseringen av H.G. Wells’ «The War of the Worlds», som hadde form av en nyhetsreportasje på direkten. Hørespillet om invasjonen fra Mars var så realistisk at det skapte massehysteri; tusenvis av av mennesker trodde det var krig. De rømte fra hjemmene sine, det ble trafikkaos og telefonnettet holdt på å bryte sammen. Bedre ble det ikke da de fiktive marsboerne også begynte å bruke giftgass. The New York Times skrev dagen etter at flere sjokkskadde trengte behandling etter panikken som oppsto.

Over natten ble Welles «the golden boy» alle snakket om. Han inngikk en unik filmkontrakt med Hollywood-selskapet RKO, som kort formulert innebar nærmest full kunstnerisk frihet. Han hadde tidligere

takket nei til andre filmselskaper, men nå sto han foran «the biggest electric train set any boy ever had!»

Welles ønsket først å filmatisere Joseph Conrads «Heart of Darkness». Han hadde laget manus med Houseman, og de startet filmingen i oktober 1939.

Krigstilstander og økonomiske problemer førte imidlertid til at filmen ikke kunne ferdiggjøres. Det gikk ikke så bra med Orson privat heller; Virginia hadde reist fra ham og søkt om skilsmisse. Hun forelsket seg i manusforfatteren Charles Lederer og de giftet seg kort tid etter, i slottet til William Randolph Hearst – medie­kongen som snart skulle involveres i Welles’ liv mer inngående enn Hearst ønsket.

Citizen Kane og etterdønningene Manusforfatteren Herman J. Mankiewicz var en av de få som hadde tålmodighet til å være sammen med Welles når han var i det vanskelige hjørnet. De hadde tidligere samarbeidet om flere hørespill til radioen, og de begynte nå å skrive et manus med utgangspunkt i William Randolph Hearsts liv. Den erfarne Hollywoodfotografen Gregg Toland tok kontakt med Welles fordi han hadde lyst til å eksperimentere med et nytt filmspråk, og han var i likhet med Welles og Mankiewicz utestengt fra Hearsts selskapsliv. Hearst var på denne tiden en ganske gammel, men langt fra harmløs mann.

Han eide en rekke store aviser, og hadde enorm makt over Hollywood. Citizen Kane skapte sterke publikumsreaksjoner; dette var filmkunst man aldri hadde sett maken til. Den ble ingen stor publikumssuksess, da seerne rett og slett ikke var klare for den innovative måten å lage film på. Dessuten ble den aldri nevnt i Hearsts aviser, som forsøkte å tie den ihjel. Kort tid etter premieren ble den tatt ut av distribusjon, og det var ikke før på 1960-tallet den ble tatt frem fra lageret for nye visninger.

Etter Citizen Kane var Welles’ situasjon temmelig prekær. Han hadde mange ideer, men ingen falt i god jord hos RKO. Det ble til slutt bestemt at han skulle filmatisere Booth Tarkingtons roman «The Magnificent Ambersons». Historien dreier seg om den meget rike familien Amberson; hvordan kjærligheten blir valgt bort til fordel for penger og status, og hvilke konsekvenser det får. Under snikpremieren forlot publikum salen med piping og protester. RKOsjefen forsøkte å redde filmen fra fiasko ved å klippe bort førtifem minutter og spille inn sluttscenene på nytt, for å gjøre filmen litt mer lystig. The Magnificent Ambersons var i utgangspunktet, før RKOs inngrep, et modnere, mer ettertenksomt verk enn Citizen Kane.

Selv etter klippingen opplever mange fortsatt filmen som et verdifullt og givende kunstverk.

Citizen Kane

45

Welles og presidenten Skuespillerinnen Rita Hayworth var gift med Harry Cohn, grunnleggeren av Colombia Pictures, da Welles traff henne. Med sin karisma og forførelseskunster fikk han det som han ville, og Rita forlot mannen sin til fordel for Welles. De var leie av Hollywood, og da de giftet seg var begge innstilt på å oppgi sine filmkarrierer. I 1944 engasjerte Welles seg i politikken. Han var en så dyktig og overbevisende taler at president Roosevelt brukte ham som rådgiver til sine egne taler.

Welles’ politikerkarriere fikk en brå slutt da Roosevelt døde av hjerneblødning i 1945.

Welles tok fatt på filmkarrieren igjen. Hans første etterkrigsfilm, The Stranger (se egen omtale), var et forsøk på å komme seg inn i Hollywoods varme igjen.

Han lovte RKO å følge deres ferdigskrevne manus til punkt og prikke, og sa fra seg retten til å klippe filmen.

Likevel klarte Welles å lure politiske budskap inn i historien, noe RKO ikke ville ha noe av. De klippet derfor bort viktige sekvenser av filmen. Likevel viser The Stranger med all tydelighet hvilket enormt visuelt og fortellerteknisk talent Welles er. Filmen ble en suksess, og dørene i Hollywood sto igjen åpne for ham.

Welles bestemte seg nå for å lage en film med sin kone i hovedrollen, The Lady from Shanghai (se egen omtale). Ritas eksmann, Harry Cohn i Colombia Pictures, gikk med på å være produsent. Disharmonien som allerede var til stede mellom Rita og Orson kommer tydelig frem i denne filmen – Welles brukte den bevisst som grunnlag for deres samspill. Heller ikke på denne filmen fikk Welles bestemme sluttredigeringen selv, derfor vedkjente han seg aldri The Lady from Shanghai.

Filmen blir i dag regnet som en av film noir-genrens absolutte klassikere. Kort etter tilspisset forholdet mellom Rita og Orson seg, og Rita forlangte skilsmisse fordi hun mistenkte ham for å være utro.

46

Flukten fra Hollywood Welles hadde fått Shakespeare inn med morsmelken og hentet gjennom hele karrieren inspirasjon hos «The Bard» og hans verk. Tematikken i Welles’ filmer kretser alltid omkring maktens tiltrekning og pris. Det var derfor ikke overraskende at hans første Shakepeare-filmatisering var Macbeth (1948). Han hadde inngått en avtale med produksjonsselskapet om at han skulle gjøre innspillingen ferdig på tre uker. Macbeth ble produsert som B-film, med Welles i hovedrollen. Filmen var ingen publikumssuksess, og ble kuttet med 25 minutter. Dialogen ble dessuten

dubbet fra skotsk aksent til amerikansk. Jean Cocteau var en av filmens beundrere. Han beskrev filmen som en «underlig og storslagen forestilling». Macbeth er en av Welles’ mørkeste filmer, hvor marerittet er skildret intenst og klaustrofobisk.

Da det ikke var mulig for Welles å lage film i USA lenger, besluttet han å reise til Europa for å lage en storfilm av Shakepeare-stykket «Othello». Innspillingen gikk over fire år, og var selvfinansiert med de pengene Welles underveis tjente som skuespiller i spektakulære, middelmådige amerikanske filmer. Et lyspunkt blant hans skuespillerprestasjoner i denne perioden er hans

glimrende tolkning av Harry Lime i Carol Reeds klassiker Den tredje mann (1949).

I Othello anvendte Welles lange tagninger og ekspresjonistisk scenografi i vinterkald regndis. I 1952 delte Othello Gullpalmen i Cannes for beste film, men ble likevel ingen publikumssuksess i USA. I 1955 fikk Welles en opptur da han filmatiserte Mr. Arkadin (se egen omtale), også kjent som Confidential Report, som er basert på hans egen roman med samme tittel. Han spiller selv rollen som den mystiske Arkadin; gåtefullt involvert i den europeiske overklassens bisarre verden.

Arkadin kan oppleves som en europeisk Kane, og filmen er Welles mest barokke og eksentriske.

Et kortvarig «comeback» Etter 10 år i Europa forsøkte Welles seg på et comeback i Hollywood med Touch of Evil (se egen omtale). Den har siden blitt stående som et høydepunkt i film noirgenren. Det var filmens hovedrolleinnehaver, Charlton Heston, som insisterte på at Welles skulle regissere filmen. Welles tok over manuset og skapte filmen om til en historie hvor maktbesettelsen tar overhånd og bryter ned menneskets moral til intet. Touch of Eviler en av Welles’ mest desillusjonerte vandringer i maktpsykologiens irrganger. Den er også en av hans visuelt mest frapperende filmer ved siden av Citizen Kane. Produksjonsselskapet Universal var imidlertid ikke fornøyd med resultatet, og merket Touch of Evil som

B-film. Også denne filmen ble klippet ned. I senere tid har den hatt nypremiere med Welles’ director’s cut. Etter denne filmen var Welles svartelistet som regissør i Hollywood. Som spåkvinnen Tanya, spilt av Marlene Dietrich i Touch of Evil, sa: «Your future is all used up.»

Dermed forlot Welles Hollywood for andre gang, med kurs for Paris og innspillingen av Prosessen (se egen omtale).

Welles’ frie tolkning av Kafka fremstiller Josef K. i et nytt lys, og nettopp på grunn av sin troløshet mot romanen fikk filmen blandede kritikker. Til tross for at Prosessen med tiden har fått bred anerkjennelse har den forblitt en av Welles’ minst sette filmer.

Den siste store Shakespeare-filmen det lyktes Welles å gjennomføre var Falstaff, også kjent som Chimes at Midnight (se egen omtale). Falstaff er basert på fem ulike verk av Shakespeare og bundet sammen til én historie. Innspillingen pågikk i Spania over flere år, med et langt lavere budsjett enn det han hadde til Othello. Med sin kraftige skikkelse og dominerende røst laget Welles en meget personlig tolkning av det enkelte menneskets kraftløshet i møte med det store maktspillet.

F for Fake (1973) ble Welles’ siste fullførte spillefilm – en historie om kunstfalsknerier blir i Welles’ regi gjort om til en tenksom og vittig utlevering av hans egen myte og kunstsyn. Welles gir her en indirekte oppsummering av sitt liv som filmmagiker.

47

ORSON WE L L ES 1 0 0 ÅR • C- k i n o p r e s e n t e r e r : • S Ø N DAGSM ATIN É

Et univers av urealiserte ideer Orsons Welles døde i 1985 av hjertestans, 70 år gammel, mens han satt bøyd over arbeidsbordet der han jobbet med manuset til et magikershow for TV. Få kunstnere har etterlatt seg så enorme mengder med manuskripter, skisser og idéutkast. I tillegg lagde han etter hvert hundrevis av små «hjemmefilmer», et titalls fjernsynsdokumentarer og andre fjernsynsfilmer. Søker man etter Welles på The Internet Movie Data Base, finner man lange lister over prosjekter han har vært involvert i. Listene på disse sidene er likevel på langt nær en fullstendig oppsummering av alt han jobbet med.

I de fleste filmleksika blir Welles omtalt som amerikansk films enfant terrible. Welles koreograf, Sam Leve, har sagt: «Orsons tanke var: ‘Jeg kan ikke feile.’ Det er det forferdelige. Og pokker heller – han var stor!

Svært få likte ham, det er problemet. Storheten drev ham til fall fordi han var uforsiktig.» Mye kan sies om Welles’ unike personlighet og karriere. Han har ofte blitt fremstilt som et misforstått geni med visjoner som var langt forut for sin tid. Han står utvilsomt igjen som en av de viktigste figurene i filmhistorien. Selv uttalte han: «I believe that the cinema should be essentially poetic; that is why, during the shooting and not the preparation, I try to plunge myself into a poetic development, which differs from narrative development and dramatic development.

But, in reality I am the man of ideas; yes, above all else – I am even more a man of ideas than a moralist, I suppose.»

Selma I. Arnø / red.

– første gang publisert i Cinemateket i Bergens programhefte for våren 2001.

48

ONSDAG 6. MAI KL. 18.30 SØNDAG 10. MAI KL. 13.00 TIRSDAG 12. MAI KL. 21.15 ONSDAG 13. MAI KL. 18.30 Citizen Kane.

Regi: Orson Welles.

USA 1941.

Manus: Orson Welles og Herman J. Mankiewicz. Foto: Gregg Toland.

Musikk: Bernard Herrmann. Klipp: Robert Wise. Medv.: Orson Welles, Joseph Cotten, Dorothy Comingore, Agnes Moorehead, Ray Collins, Sonny Bupp, Everett Sloane m.fl.

Engelsk tale, norske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 59 min.

CITIZEN KANE Verdens beste film i 50 år Den genierklærte teatermannen Orson Welles var bare 24 år da han kom til Hollywood for å lage sin debutfilm Citizen Kane. Selv om mottakelsen i 1941 var dårlig, fikk den sin renessanse på slutten av 1950-tallet. Under Sight & Sounds kåring av tidenes beste filmer i 1962 inntok den førsteplassen, en posisjon Citizen Kane forsvarte i 1972, 1982, 1992 og 2002. Det tok altså 50 år før en film klarte å vippe den av tronen høsten 2012 – Alfred Hitchcocks Vertigo (1958).

Selv om Citizen Kane har en forholdsvis enkel, eventyraktig historie, er produksjonen fantastisk overambisiøs og nyskapende. Dypfokus, motlys, innovativ bruk av klipp og imponerende lange, kompliserte kamerakjøringer samt en innovativ bruk av musikk, er bare noen eksempler på teknikker som Orson Welles introduserte for publikum og filmskapere verden over. I dag går disse filmtekniske revolusjonene mange tilskuere hus forbi, siden de for lengst har blitt standard.

Den aldrende aviskongen Charles Foster Kane dør etter å ha uttalt ett eneste gåtefullt ord – «Rosebud» – og filmavisprodusent Rawlston sender reporter Jerry Thompson ut for å avdekke den fremstående mannens siste tanker. Etter hvert som Thompson intervjuer Kanes venner, familie og forretningsforbindelser, lærer vi å kjenne Kanes begivenhetsrike og ytterst tragiske liv.

I 1985 døde Welles, og tok sine visjoner med seg videre. Selv oppsummerte han sin skjebne slik «Alle benekter at jeg er et geni. Men det er aldri noen som har påstått at jeg er det». Det er vel ikke tvil om at «alle» tok feil, og at «noen» ikke har gjort jobben sin. olep

ORSON WE L L ES 1 0 0 ÅR • c i n e m at e k e n e i n o r g e

ORSON WE L L ES 1 0 0 ÅR

ONSDAG 6. MAI KL. 21.00 TORSDAG 7. MAI KL. 19.00

TIRSDAG 26. MAI KL. 19.00 ONSDAG 27. MAI KL. 21.00

The Stranger.

Regi: Orson Welles.

USA 1946.

Manus: Anthony Veiller, Victor Trivas og Decla Dunning, basert på Victor Trivas historie. Foto: Russell Metty. Musikk: Bronislau Kaper.

Klipp: Ernest Nims. Medv.: Edward G. Robinson, Loretta Young, Orson Welles, Philip Merivale m.fl. Engelsk tale, utekstet. DCP, s/hv, 1 t 35 min.

The Lady from Shanghai.

Regi og manus: Orson Welles, etter en roman av Sherwood King.

USA 1948.

Foto: Charles Lawton jr. Musikk: Heinz Roemheld. Klipp: Viola Lawrence. Medv.: Orson Welles, Rita Hayworth, Everett Sloane, Glenn Anders m.fl. Utleie: NB. Engelsk tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 27 min.

THE STRANGER

THE LADY FROM SHANGHAI

En fremmed i blant oss

Denne damen shanghaier deg

The Stranger er film noir, mørk som noen. En tung og tyngende fortelling følges av en av de rent visuelt sett mørkere filmene som finnes. Utendørsscenene er få, og mesteparten av handlingen finner sted inne i den lite opplyste herskapsboligen, eller i det beksvarte kirketårnet. Selv skyggene synes å mistrives her.

Andre verdenskrig er nettopp over, og Wilson, en amerikansk etterforsker av krigsforbrytelser, er på jakt etter en viss Franz Kindler, spilt av Orson Welles.

Jakten leder ham til en idyllisk småby i Connecticut. Kindlers forkjærlighet for anonymitet har imidlertid gjort at de allierte ikke har noe fotografi av mannen.

Wilsons jobb blir ikke først og fremst å finne Kindler, men å få ham til å avsløre sin nye identitet.

Selv om The Stranger ofte blir sett på som en film Welles gjorde for å bevise at han kunne arbeide i studiosystemet som andre normale folk, er den lett gjenkjennelig som en Welles-film. Åpningssekvensens ekspresjonistiske lyssetting, kameraets tidvis ekstreme froskeperspektiv, Welles’ forkjærlighet for lange tagninger – de er alle trekk som han brukte i både tidligere og senere filmer. Og slik det ofte skjer når han spiller skurk, så er det skuespilleren Orson Welles som stjeler showet i The Stranger. Hans rolle som pansernazist slår nærmest i hjel resten av filmen.

Tidvis panisk og frenetisk, og tidvis iskaldt menneskefiendtlig, er det vanskelig å se at noen som helst kunne gjort det bedre enn han. sw/red./olep

Orson Welles’ The Lady from Shanghai har gått inn på listen over de fremste film noir-mesterverkene, godt hjulpet av Welles’ karakteristiske kameraføring som i dette tilfellet gjør Citizen Kane til en mainstream-film. Her viser Welles enda en gang sitt helt unike talent som en av filmhistoriens mest fullblods auteurer, med ansvar for regi, manus og produksjon. I tillegg spiller han selv den mannlige hovedrollen, med samme gutteaktige gatesjarme som i et annet blinkskudd fra samme epoke, Carol Reeds Den tredje mann fra 1949.

Filmen ble innspilt allerede i 1946, men de amerikanske produsentene holdt den tilbake i to år fordi de var sjokkert over karakteren deres stjerne Rita Hayworth spiller i filmen.

Vi møter Hayworth som den klassiske blondinen, Elsa Bannister. Med en tilsynelatende plan om å ta livet av sin ektefelle, trekker hun Michael O’Hara, spilt av Orson Welles, inn i et edderkoppnett av en intrige som omfatter både drap, forsikringssvindel og falske tilståelser.

Gjennom hele filmen eksellerer Welles i visuelt frapperende sekvenser, ombord på lystyachten der en del av handlingen utspilles, i Acapulco – og en fascinerende scene fra et akvarium, der den iskalde skjønnheten til filmens femme fatale blir fremhevet av de monsteraktige fiskene som omgir henne. Og så til slutt; scenen i speilkabinettet, en klassiker for alle filmelskere, på linje med avskjedsscenen i Casablanca (1942). olep 49

ORSON WE L L ES 1 0 0 ÅR

ORSON WE L L ES 1 0 0 ÅR

ONSDAG 10. JUNI KL. 19.00 TORSDAG 11. JUNI KL. 21.00

TIRSDAG 16. JUNI KL. 19.00 ONSDAG 17. JUNI KL. 21.00

Mr. Arkadin / Confidential Report.

Regi og manus: Orson Welles.

Frankrike/Spania/Nederland 1955.

Foto: Jean Bourgoin. Musikk: Paul Misraki. Klipp: Renzo Lucidi.

Medv.: Orson Welles, Michael Redgrave, Patricia Medina, Akim Tamiroff, Mischa Auer, Peter van Eyck m.fl. Engelsk, tysk, fransk og polsk tale, engelske undertekster.

Digital kopi, s/hv, 1 t 33 min.

Touch of Evil.

Regi: Orson Welles.

USA 1958.

Manus: Orson Welles, etter en roman av Whit Masterson. Foto: Russel Metty. Musikk: Henri Mancini.

Klipp: Walter Murch, Aaron Stell og Virgil Vogel. Medv.: Charlton Heston, Janet Leigh, Orson Welles, Marlene Dietrich, Joseph Calleia m.fl. Utleie: NFK. Engelsk tale, norske undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 45 min.

MR. ARKADIN

TOUCH OF EVIL

En parasitt som livnærer seg på universets forfall

Film noirs svanesang

«Jeg lagde en radioserie som var basert på Harry Lime (Orson Welles karakter i Carol Reeds Den tredje mann (1949) red. anm.), og skrev syv avsnitt på et par dager.

En av de intrigene jeg i all hast kom på var denne, og jeg innså at det var en fantastisk idé. Den beste underholdningshistorien jeg har kommet på. Den burde blitt en stor suksess. Jeg skulle gjerne ha laget den en gang til.» – fra «This is Orson Welles» av Orson Welles og Peter Bogdanovich, 1992.

Mr. Arkadin er en profitør, en parasitt som livnærer seg på universets forfall, men som ikke forsøker å rettferdiggjøre seg selv gjennom å innbille seg at han er et overmenneske. Rundt Arkadin finnes det et fascinerende galleri av ulike karakterer; en skredder i Zürich, en polsk baronesse, en sirkusdirektør i København – fremstilt av de mest sublime eksperter i den bisarre portrettsjangeren. Den meget spesielle stemningen fremheves av en scenografi som er en glitrende oppvisning i det barokke, godt hjulpet av et bevegelig kamera, ofte krypende i lave vinkler som stemmer godt overens med det moralske nivået personene befinner seg på. Det er mulig det nok en gang gikk litt for raskt i svingende både før, under og etter opptak. Men i Welles sin egen fremtoning har Arkadin blitt en så pass magnetisk og kraftfull figur at han overlever både kaotiske innspillingsforhold og nærmest kannibalistisk klipping. cio/red.

Den meksikanske narkotika-etterforskeren Miguel Vargas er på bryllupsreise i USA med sin amerikanske kone. De har akkurat passert grensen fra Mexico idet en bil eksploderer. Slik vikles ekteparet inn i det kriminelle livet i den lille grensebyen.

Orson Welles spiller den korrupte politimesteren Hank Quinlan, som gjerne planter bevis for å få satt antatte gjerningsmenn i fengsel. Han er overvektig, dårlig til beins, sigardampende, sjokolademumsende og i det hele tatt en ubehagelig person. Vargas og Quinlan har snart flere enn én høne å plukke med hverandre.

Welles tok for seg en relativt dårlig kriminalroman og skrev et manus der miljø, personskildringer og skyldsspørsmålet ble forandret. Touch of Evil er en katalog over ekspresjonistiske og forvrengte bilder. Scenografien er voldsomt stilisert.

Kamera er alltid plassert ekstremt nært eller fjernt, høyt eller lavt. Filmen er nærmest fri for gråtoner – harde kontraster mellom sort og hvitt preger bildene.

Persongalleriet i filmen forsterker det stilistiske preget. Alle karakterene er svært overspilte, bare Vargas og hans kone har en tilnærmet normal fremtoning.

Ekteparet har havnet i en ekkel og korrumpert verden. Her finnes ingen lyspunkter, ingen vittigheter. Touch of Evil er en undergangsvisjon som synes å bruke opp alle de virkemidlene som hadde vært film noirs varemerke. Dermed står filmen igjen som film noirs store finale og gravmæle. olep

50

ORSON WE L L ES 1 0 0 ÅR

O r s o n W e ll e s 1 0 0 ÅR

SØNDAG 21. JUNI KL. 18.00 ONSDAG 24. JUNI KL. 21.00

SØNDAG 28. JUNI KL. 19.00 TIRSDAG 30. JUNI KL. 21.00

The Trial.

Regi: Orson Welles.

Frankrike 1962.

Manus: Orson Welles, etter en roman av Franz Kafka. Foto: Edmond Richard.

Musikk: Jean Ledrut og Tomaso Albinoni. Klipp: Yvonne Martin og Fritz Muller. Medv.: Anthony Perkins, Jeanne Moreau, Orson Welles, Romy Schneider Elsa Martinelli, Arnoldo Foà m.fl. Engelsk tale, utekstet.

Digital kopi, s/hv, 1 t 40 min.

Campañeras a Medianoche/Falstaff/ Chimes at Midnight.

Regi: Orson Welles.

Spania/Sveits 1965.

Manus: Orson Welles, etter fem skuespill av Shakepeare. Foto: Edmond Richard. Musikk: Angelo F. Lavagnino. Klipp: Elena Jaumanfreu, Fritz Muller og Peter Parasheles.

Medv.: Orson Welles, Jeanne Moreau, Margaret Rutherford, John Gielgud m.fl. Engelsk tale, utekstet.

Digital kopi, s/hv, 1 t 55 min.

PROSESSEN

FALSTAFF

Marerittets logikk

Welles komponerer sin Shakespeare-sandwich

Prosessen var svært kontroversiell da den kom ut i 1962. Kritikerne mente at Welles tok seg for store friheter i forhold til det litterære forelegget. Der Kafka lot Josef K. være passiv og hjelpeløs overfor de uforklarlige beskyldningene mot ham, har Welles gjort ham til en mer aktiv karakter. Han lar Josef K. – glimrende tolket av Anthony Perkins – fremstå som en selvgod byråkrat. Han er skyldig fordi han har gjort seg til en del av et system som raserer den frie viljen. Welles følte at Kafkas moralske fabel trengte en oppdatering, ettersom det hadde vært en verdenskrig mellom romanen og filmen. Welles mente at etter utryddelsen av seks millioner jøder og bombingen av Hiroshima, ville ikke Kafka skrevet romanen sin slik. Han forandret også slutten radikalt, slik at Josef K. står frem i et helt nytt lys.

Prosessen er en av etterkrigstidens mest ekspresjonistiske filmer, med nærmest surrealistiske marerittsekvenser, forvrengte proporsjoner, skrå vinkler og overraskende plasseringer av skuespillere og statister i bildet. Filmen fanger Josef K. og seeren i en labyrint av endeløse, trange ganger og meningsløse konfrontasjoner, i drift mot den uunngåelige og fullstendig irrasjonelle dommen.

Welles’ Prosessen er en visuell tour de force som ikke ligner noen kommersiell film fra de tidlige 1960-årene. Den trekker heller veksler på samtidens mer surrealistiske og eksperimentelle filmskapere ved at den er preget av sterke visuelle løsninger og morbid humor. olep

I Falstaff utfolder Orson Welles seg i Shakespeares univers på en ny og innovativ måte. Med utgangspunkt i fem av Shakespeares drama, mikser Welles sammen en historie som – selv om den er laget på midten av 1960-tallet – inneholder mange typiske postmoderne trekk.

Falstaff er ingen solskinnshistorie. Som i de fleste av Welles’ filmer blir vi konfrontert med menneskesinnets mørke irrganger; som en dyp bass gjennom fortellingen durer smerten og lidelsen. Tronarvingen Prins Hal driver sin far, kong Henrik IV, til fortvilelsens rand ved å tilbringe sine unge år sammen med en gjeng halvkriminelle drukkenbolter og horebukker. Welles spiller selv Falstaff, kanskje Shakespeares morsomste og mest komplekse figur. Ruvende og feit vekker han samme type sympati som den vi har for julenissen. Falstaff og den unge tronarvingen henger sammen som svirebrødre, og han blir etter hvert en slags substituttfar for prins Hal. Men da tilliten mellom dem slår sprekker, legger prins Hal sine egne planer for livet, som ekskluderer Falstaff.

Welles lar samspillet mellom menneskene bli det viktigste instrumentet i filmen; kameraet blir skuespillerens tjener, og ikke omvendt. Han har selv uttalt: «The Falstaff story is the best in Shakespeare. Not the best play, but the best story…

Everything of importance in the film should be found on the faces; on these faces that whole universe I was speaking should be found. (…) The closer we are to the face, the more universal it becomes.» olep 51

Balkan New Film Festival

B A NE F F 2 0 1 5

FREDAG 8. MAI KL. 18.00

BaNeFF 2015

12. februar i år åpnet den fjerde utgaven av Balkan New Film Festival i Stockholm. Som i fjor legger BaNeFF ut på en turne til andre nordiske byer, deriblant Bergen. 8.–10. mai kommer BaNeFF til Bergen, hvor syv filmer vises på Cinemateket USF over én helg – en minifestival.

BaNeFFs mål er å tilgjengeliggjøre og åpne opp nye muligheter i filmindustrien og europeisk film gjennom å presentere profesjonelle filmskapere fra Balkan. Regissører, manusforfattere, produksjonsselskaper, skuespillere, filmskapere og kremen av balkansk film presenteres her for et norsk publikum.

BaNeFF er en omreisende filmfestival med base i Stockholm, og som går av stabelen i en rekke svenske byer. Dette er andre gang festivalen kommer til Oslo og Bergen.

BaNeFF arrangeres av Justin Theater Production, en politisk og religiøst uavhengig forening.

Alle filmene vises i originalspråket og med engelske undertekster.

Se www.baneff.com for mer informasjon.

52

Djeˇcaci iz ulice Marksa i Engelsa.

Regi: Nikola Vukˇcevi´c.

Montenegro 2014.

Manus: Nikola Vukˇcevi´c, Milika Pileti´c og Djordje Milosavljevi´c. Foto: Dimitrije Jokovi´c. Musikk: Vladimir Mori´c.

Klipp: Srdjan Dido Stanojevi´c. Medv.: Momˇcilo Otaševi´c, Goran Bogdan, Ana Sofrenovi´c, Emir Hadžihafizbegovi´c, Branka Stani´cm.fl. Montenegrinsk (serbokroatisk) tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 36 min.

THE KIDS FROM THE MARX AND ENGELS STREET Fjorårets Oscar-bidrag fra Montenegro På én og samme natt vil den 30 år gamle storebroren Stanko drepe en mann for første gang, mens lillebroren Vojo på 16 år vil elske for første gang. Deres veier vil krysses flere ganger i løpet av dette døgnet. Det som først synes enkelt blir vanskelig, og deres forhold settes på prøve.

Dette er historien om to brødre, to dramatiske hendelser, to årstider og to sider av en by med en splittet identitet (Titograd i kommunisttiden, nå Podgorica).

Dualiteter og motsetninger er et viktig tema for regissør Nikola Vukˇcevi´c, som også er professor i filmregi på den nasjonale filmskolen i Cetinje.

The Kids from the Marx and Engels Street var Montenegros kandidat til årets Oscar for beste fremmedspråklige film og har dessuten vunnet flere nasjonale priser.

BaNeFF

B A NE F F 2 0 1 5

B A NE F F 2 0 1 5

FREDAG 8. MAI KL. 20.00

LØRDAG 9. MAI KL. 18.00

Branio sam Mladu Bosnu.

Regi og manus: Srđan Koljevi´c.

Serbia 2014.

Foto: Goran Volarevi´c. Musikk: Biljana Krsti´cog Dragomir Miki Stanojevi´c.

Klipp: Petar Putnikovi´c. Medv.: Nikola Rakoˇcevi´c, Vuk Kost´c, Nebojša Glogovac, Vaja Dujovi´c, Dragan Petrovi´cm.fl. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 36 min.

Soba so pijano.

Regi: Igor Ivanov Izi. Makedonia 2013.

Manus: Igor Ivanov Izi og Zanina Mircevska. Foto: Tomi Salkovski.

Musikk: Gonzales. Klipp: Vladimir Pavlovski. Medv.: Natasha Petrovi´c, Jovica Mihajlovski, Svetozar Cvetkovi´c, Vasil Zafirchev, Igor Stojchevski, Simona Spirovska m.fl.

Makedonsk, tysk, tyrkisk, russisk, serbokroatisk og engelsk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 43 min.

THE MAN WHO DEFENDED GAVRILO PRINCIP

THE PIANO ROOM

Franz Ferdinand og etterpå

Hvis veggene kunne snakke...

Dette er historien om utredningen og rettergangen etter attentatet mot erke­ hertug Franz Ferdinand i Sarajevo 1914, et attentat som utløste første verdenskrig.

Dramaet utspilles i rettssalen og ses gjennom øynene til den unge advokaten Rudolf Zistler, som var utnevnt av domstolen til å forsvare 24 medlemmer av den serbiske organisasjonen «Unge Bosnia», samt selve morderen Gavrilo Princip.

Rudolf Zistler, den glemte kjempen i denne historiske rettergangen, var den eneste som virkelig forsvarte de anklagede, til tross for faren for å bli lynsjet av de østerrikske offiserene. Han bevisførte modig at Bosnia ikke var en del av det østerriksk-ungarske imperium, og dermed måtte anklagene om høyforræderi være i strid med loven.

The Man Who Defended Gavrilo Princip forteller om et vendepunkt i verdens­ historien fra et nytt og riktig så interessant perspektiv.

BaNeFF

Et rom i et gammelt hotell bærer vitnesbyrd om dramaet i livene til gjestene som har bodd der opp gjennom årene. Rommet er et sted for begynnelser og slutter, for hemmelighold, for forbudt kjærlighet og perversiteter – en arena både for det banale og det absurde hverdagslivet. Viktor går dit for å møtes med sin elskerinne.

Venninnene Nina og Goga er der for første gang som tenåringer på en skoletur og får siden sin seksuelle oppvåkning der. Ylmaz er yrkessjåfør og far til Aziz, som han ville skulle bli pianist. Aziz, som hadde alt musikktalentet han trengte, ville bare bli som sin far, en yrkessjåfør.

Disse og andre historier blir fortalt gjennom fragmenter av karakterenes liv.

Det som binder det hele sammen er hotellvertinnen, som er like konstant og stille som rommet selv.

Regissør Igor Ivanov Izis om filmens form og fortelling: «I have always been thrilled by the theory that the whole life is contained in its each and every single moment. Also, the longer I’m engaged with this art, I find the theory that every film is contained in its each and every single frame more and more exciting.»

BaNeFF/red.

53

B A NE F F 2 0 1 5

B A NE F F 2 0 1 5

LØRDAG 9. MAI KL. 20.00

SØNDAG 10. MAI KL. 16.00

Mali Budo.

Regi: Danilo Be´ckovi´c.

Serbia 2014.

Manus: Danilo Be´ckovi´cog Dimitrije Vojnov. Foto: Bojana Andri´c. Musikk: Marko Kon. Klipp: Aleksandar Popovi´c. Medv.: Petar Strugar, Sergej Trifunovi´c, Tihomir Stani´c, Petar Božovi´c, Slobodan ´Custi´cm.fl. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 1 t 35 min.

Travelator.

Regi og manus: Dušan Mili´c.

Serbia 2014.

Foto: Petar Popovi´c. Musikk: Aleksandar Randjelovi´c. Klipp: Srdjan Mitrovi´c, Milena Predi´c og Lazar Predojev. Medv.: Nikola Rako´cevi´c, Boris Isakovi´c, Khetanya Henderson, Adrian Elizondo m.fl.

Serbisk tale, engelske undertekster.

DCP, farger, 1 t 39 min.

LITTLE BUDO

TRAVELATOR

Svart etnisk komedie

Livets rullebånd

Drago er en kirurg fra Podgorica, hovedstaden i Montenegro. Han begår en katastrofal feil under en operasjon, og en ung gutt, sønnen til en lokal mafiaboss, dør.

Fra dette øyeblikket er Dragos eneste sønn Budos liv truet. Drago sender derfor sønnen til Beograd, Serbias hovedstad, for å leve under beskyttelse av Dragos gamle venner. Budo utnytter situasjonen til å bli kjent med Beograds natteliv.

Han går på barer, plukker opp jenter og lever det gode liv. Inntil videre er han helt uvitende om at hans beskyttere ikke er det de gir seg ut for å være.

Little Budo er en komedie som kan sies å være basert på mentaliteter, nærmere bestemt på stereotypien om at montenegrinere bosatt i Beograd styrer byen i det skjulte. Likevel undervurderer ikke filmen sitt publikum. Mørk humor, raskt tempo og politisk ukorrekthet er bare noe av det som har gjort filmen til en kiosk­ velter på Balkan.

BaNeFF

En tenårings-hacker og dyktig gamer veksler mellom virkelighetens hverdag og spilleverdenen. Preget av de vanskelige forholdene i hans eget liv, samt hans mors problemer med helsen, forvandles han til en morder – som en karakter i et av spillene. Dette blir starten på en lang reise for å utføre et bestillingsdrap på et vitne, som med ny identitet lever i sus og dus i en annen kunstig verden – Las Vegas. Er det dette han har trent til å bli hele livet?

Regissør Dušan Mili´c har tidligere samarbeidet med Emir Kusturica på to av sine egne filmer, og sier at Kusturica har vært en mentor og lært ham hva en film bør og ikke bør være.

Om denne filmen har Mili´c sagt: «Det er en mørk historie» […] «Historien omhandler en fyr som har hatt krig jagende etter seg hele sitt liv. Han ble født på 1990-tallet. Nå er han 18, og han har ikke sett lyspunkt i hele sitt liv.» Og filmens tittel binder det hele sammen. En travelator er disse rullende gangveiene man finner på flyplasser. Som Mili´c sier: «Har du først gått på er det ingen vei tilbake.»

BaNeFF/red.

54

B A NE F F 2 0 1 5

B A NE F F 2 0 1 5

SØNDAG 10. MAI KL. 18.00

SØNDAG 10. MAI KL. 20.30

The Weight of Chains 2.

Regi og manus: Boris Malagurski.

Serbia 2014.

Medv.: Noam Chomsky, Oliver Stone, Carla Del Ponte, R. James Woolsey m.fl. Serbisk og engelsk tale, svenske undertekster. DCP, farger, 2 t 4 min.

Montevideo, vidimo se!

Regi: Dragan Bjelogrli´c.

Serbia 2014.

Manus: Dragan Bjelogrli´c, Ranko Bosi´cog Dimitrije Vojnov. Foto: Goran Volarevi´c. Musikk: Roberto Magnifico. Klipp: Petar Markovi´c, Dejan Urosevi´cog Svetolik Zajc.

Medv.: Miloš Bikovi´c, Petar Strugar, Viktor Savi´c, Elena Martinez, Armand Assante m.fl. Serbisk tale, engelske undertekster. DCP, farger, 2 t 21 min.

THE WEIGHT OF CHAINS 2

SEE YOU IN MONTEVIDEO

Vesten og Balkan – del 2

Populært Oscar-bidrag fra Serbia

The Weight of Chains 2 er oppfølgeren til den populære og kontroversielle filmen til Boris Malagurski. I forrige film så han på USA, NATO og EUs rolle i selve undergangen av nasjonen Jugoslavia. Nå ser Malagurski nærmere på den langvarige krisen på Balkan og retter søkelyset mot de underliggende årsakene til hvorfor forholdene for folk i det tidligere Jugoslavia fortsatt er så tøffe, samt mulige veier videre. Den retter også et kritisk blikk mot løsningene foreslått av Vesten, i form av EU-medlemskap og nyliberale økonomiske reformer.

Filmen er svært intervjubasert og inneholder samtaler med blant andre Noam Chomsky, Oliver Stone, Carla Del Ponte, R. James Woolsey for å nevne noen.

BaNeFF

Et fotballag fra Beograd i det tidligere Jugoslavia får sjansen til å være med i det aller første verdensmesterskapet i fotball. Reisen skal vise se å bli både komplisert og episk.

Dette er en historie om Jugoslavias fotballandslag og dets deltagere i tidenes første fotball-VM i Montevideo i 1930. I den uruguayanske hovedstaden møter det jugoslaviske landslaget tøff motstand; de er et taperlag som ingen tror på og som ihvertfall ikke vil yte rare motstanden mot Brasils mektige landslag. Men med en visjon, utholdenhet og entusiasme klarer de jugoslaviske herrene å overraske idrettsverdenen.

See You in Montevideo er oppfølgeren til Montevideo: Taste of a Dream (2010), en stor publikumssuksess i Serbia. Begge filmene var Serbias offisielle kandidater til Oscar for beste fremmedspråklige film i henholdsvis 2011 og 2014.

BaNeFF

55

W

stumfilm

med levende musikk W Når vi snakker om stumfilm tenker man helst på film som er laget i pionertiden for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 1927 – samt en god del slengere frem til rundt 1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og den informasjonen som ikke bildene i seg selv kunne formidle ble gitt med mellomtekster. Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene ble akkompagnert med levende musikk, det være seg fra en enslig pianist plassert fremme ved siden av lerretet til hele 80-manns store symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran lerretet på de største kinoene.

Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig rykte hos mange filmelskere i dag.

Kanskje er det fordi stumfilm mer enn noen annen «genre» innen filmen må sees i en kinosal. Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger og dialog at man i større grad må være oppmerksom på det som skjer i filmen, noe som er betraktelig lettere i en mørk kinosal enn foran fjern56

synet, eller datamaskinen – samme hvor stor skjermen din måtte være.

Lar man seg overtale til å stifte nærmere bekjentskap med stumfilmen er det vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt stumfilmens pionerer lærte seg mediets muligheter. Det var en tid der absolutt alt var lov. En ting er hvordan de utforsket og eksperimenterte med kameraets muligheter og de foto­kjemiske spesialeffektene man kunne gjøre i laboratoriet, men også i historien som ble fortalt kunne man gå mye lenger både i umoral, dårlig etikk og samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. I tillegg viste skuespillere og stuntmenn sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var en ukontrollert eventyrverden der legender ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er tapt for all ettertid. Desto enda større grunn til å få med seg de mesterverkene som faktisk er bevart. olep

Om musikeren Jørgen Larsson er utdannet pianist fra Grieg­akademiet og har en master i billedkunst fra Kunstakademiet i Trondheim.

Han startet BEK i 2000 og ­Lydgalleriet i 2007.

Siden 1997 har han vært Cinematekets faste stumfilmpianist og har spilt til snart 100 spillefilmer, alt fra Keaton til Murnau. Selv om all musikken er fritt improvisert, ligger stilen tett opp til filmenes tidspalett, med forankring i senromantikkens tonalitet og uttrykk.

P ROGR A MMETS STUMME

Frau im Mond.

Regi og klipp: Fritz Lang.

Tyskland 1929.

Manus: Fritz Lang og Hermann Oberth, etter en roman av Thea von Harbou. Foto: Curt Courant, Oskar Fischinger, Konstantin Tsjetverikov og Otto Kanturek. Medv.: Klaus Pohl, Willy Fritsch, Gustav von Wangenheim, Gerda Maurus, Gustl Gstettenbaur m.fl. Stum m/engelske mellomtekster. Akkompagneres av Jørgen Larsson på piano. Digital kopi, s/hv, 2 t 23 min.

FRAU IM MOND Frau im Mond regnes blant en av de første seriøse science fiction-filmene. Den er basert på en bok utgitt av Fritz Langs kone Thea von Harbou i 1928.

Handlingen er et klassisk melodrama som inneholder så vel amorøse forviklinger som vitenskapelige spekulasjoner. I sentrum for historien står Helius, en entrepenør med en stor interesse for romreiser. Han fatter interesse for professor Mannfeldts teori som hevder at det sannsynligvis går an å utvinne gull på

månens bakside. Folk flest ler av teorien, men Helius er villig til å teste den ut.

Etter hvert blir en gjeng onde forretningsmenn interesserte i den intergalaktiske gulljakten. En kveld overfaller de Helius og truer med å ødelegge romskipet om ikke en av dem får være med på den planlagte romekspedisjonen. Helius har ikke annet valg enn å godta dette.

Med masse folk og alle mediene til stede skytes

TIRSDAG 9. JUNI KL. 18.00 TIRSDAG 16. JUNI KL. 20.00

raketten med rompionerene opp. Vel fremme på den mørke siden av månen viser det seg at Mannfeldt har rett. Her finnes masse gull som besetningen lesser inn i raketten. Da man er ferdig og tenker å vende nesen hjemover, går imidlertid ikke lenger alt på skinner for ekspedisjonen.

Von Harbous roman ble skapt i en tid da romreiser og raketter var et populært diskusjonstema i Tyskland.

I 1927 hadde Verein for Raumschiffahrt (VfR) blitt grunnlagt – en amatørforening for ivrige talsmenn for rakettforskning og bemannede romekspedisjoner.

Fritz Lang var veldig nøye med at filmen skulle være vitenskapelig troverdig, og han var stadig i dialog med noen av rakettekspertene i VfR. Samarbeidet merkes i den detaljerte beskrivelsen av oppskytningen av raketten H-32, der blant annet den eksakte avstanden til månen på 384.000 km blir oppgitt. Frau im Mond er dessuten den første filmen som viser en nedtelling fra 10 til 0.

Til tross for dette er mye av filmen urealistisk, basert på teorier vi i dag vet er helt ville. For eksempel lander de på den mørke siden av månen fordi en teori i samtiden sa at atmosfæren der var full av oksygen som menneske kunne puste i. De trengte derfor ikke romdrakter der.

Stina Högkvist/Nasjonalmuseet/(redigert) 57

Marnie

programmets

Hitchcock Én gang per program fremover viser vi en utvalgt Hitchcock-film.

Denne gang hans siste film av betydning: Marnie.

Alfred Hitchcock hadde opprinnelig Grace Kelly i tankene for hoved­rollen som den kleptomane og tvers igjennom traumatiserte Marnie, og Sean Connery som mannen som vil temme henne. En stadig mer ondskapsfull Hitchcock fant nok ideen om å la Monacos prinsesse bli ferievoldtatt av James Bond interessant. Men vi skal egentlig være glad for at Kelly uteble, for Tippi Hedren, kvinnen som Hitchcock nærmest hadde torturert på settet til Fuglene (1963) året før, gjør i Marnie sin beste rolle. Og igjen kom hennes forhold til Hitchcock i fokus.

Tippi Hedren er i dag mest kjent som den siste i en lengre rekke iskalde blondiner som Hitchcock befolket

58

filmene sine med. Og at hun er mest kjent for akkurat det er muligens Hitchcocks fortjeneste.

Hun har i det siste sagt at han er grunnen til at hun ikke fikk veldig interessante roller etter Marnie.

Hithcock ga henne ikke en rolle igjen, og han holdt henne nærmest fanget i en kontrakt hvor han heller ikke tillot henne roller hos andre regissører.

Marnie har fått sin renessanse etter at samtiden bedømte den ganske dårlig. I dag fremstår den som en mørk, nesten sadistisk, film om besettelser og traumer. Som David Lynch sin Lost Highway er Marnie overlesset med regissørens mest kjente tema og manier. Besettelsen overfor Hedren er den mest åpenbare og skinner igjennom i hvert eneste bilde av Marnie i Marnie.

Sigurd Wik

P ROGR A MMETS H ITC H CO C K

Marnie.

Regi: Alfred Hitchcock.

USA 1964.

Manus: Jay Presson Allen, etter en roman av Winston Graham. Foto: Robert Burke. Musikk: Bernhard Herrmann.

Klipp: George Tomasini. Medv.: Tippi Hedren, Sean Connery, Diane Baker, Martin Gabel, Louise Latham m.fl.

Engelsk tale, utekstet. Digital kopi, farger, 2 t 10 min.

MARNIE – You Freud, me Jane?

Alfred Hitchcock gjorde fire filmer etter Marnie.

Likevel står Marnie på mange måter igjen som et endelig testamente for hans enestående bidrag til filmhistorien. Ingen av hans neste filmer når opp til mesterverkene fra 1950-tallet og frem til Marnie. Mye av årsaken er nok at dette ble siste gang han arbeidet sammen med komponisten Bernhard Herrmann, fotografen Robert Burks og klipperen George Tomasini – alle medarbeidere i viktige nøkkelposisjoner for

Hitchcock og sterke bidragsytere til hans filmer.

Noen vil si at mottagelsen av Marnie i 1964 var nokså lunken, andre vil si at det nærmet seg slakt.

Likevel har Marnie med årene opparbeidet seg en solid status og er definitivt en av Hitchcocks mørkeste filmer. Seksualitet, vold, dominans og fortrengning, alle kjente Hitchcock-motiver, finnes her. I et ekstremt kontrollert narrativ med nesten sadistiske undertoner behandles et tema som seksualisert maktspill langt

TIRSDAG 23. JUNI KL. 21.00 ONSDAG 24. JUNI KL. 18.30

mer komplekst enn bare dikotomien styrke/svakhet, slik tilfellet er i altfor mange thrillere.

Tippi Hedren spiller den kleptomane vaneløgneren Marnie. Hun har også for vane å ta jobb som sekretær og etter en stund stikke av med de pengene hun kan få hendene i. Under nytt alias får hun jobb hos Rutland’s.

Det hun ikke vet er at hun er ansatt der fordi herr Rutland selv, i Sean Connerys skikkelse, via omveier har fått nyss i hennes bedrifter, og han fascineres både av det og av hennes vinnende utseende. Når hun ganske oppskriftsmessig blir tatt på fersken hos Rutland’s begynner hun å fortelle om sitt liv. Rutland kan på sin side ikke motstå denne vakre, men åpenbart plagede unge kvinnen, og vet ikke helt om han skal eie, beskytte eller analysere henne. Han ender opp med å nærmest tvinge henne til å inngå et forhold til ham, og i forlengelsen forteller Marnie om sitt angstfylte liv: angst for torden, for fargen rødt og for å bli tatt på av menn.

Marnie har altså sitt å stri med her og er en gåte for både publikum og Rutland. Men uansett hvor forrykt Marnie er, så er faktisk Connerys karakter verre. Hans nærmest fetisjistiske besettelse for Marnie ender i et tvangsforhold og voldtekt. Hvorfor er han så besatt på å finne ut av henne? Kan han ikke bare gi henne over til politiet? Finner han glede i hennes hjelpeløse øyeblikk? Marnie er Hitchcock på sitt mørkeste og mest perverse. Han er ikke ute etter å skremme oss, han vil gjøre oss dypt forstyrret. sw 59

EMILIE NICOLAS 28.MAI- 6.JUNI REGGIE WATTS OBRA-BERGEN BIG BAND & BATAGRAF TUNGTVANN MARC RIBOT’S CERAMIC DOG I ELEPHANT9 KARI BREMNES SEUN KUTI&EGYPT 80 MARK ERNESTUS' NDAGGA RHYTHM FORCE

USF VERFTET BERGEN - 2015

ARILD ANDERSEN SEKSTETT SPILLER MINGUS

BROEN I MELINGO I STEVE LEHMAN OCTET VIJAY IYER TRIO I THE THING CORTEX I NILS ØKLAND BAND

HUMCRUSH I REFLECTIONS IN COSMO

BLY DE BLYANTFEAT.CHES SMITHI JOHANNA BORCHERT TEAM HEGDAL I DUPLEX I LUFT I AGBALAND I SEAN NOONAN BROOKLYN LAGER BAVARIAN TRIO I LUBY´S CAFETERIA I ANTIONIA I WALDEMAR 4

FINN-ERIX&FRODE GRYTTEN «VEGGEN» KJØP BILLETTER PÅ nattjazz.no

RABATT PÅ ALLE BILLETTER FOR STUDENTER OG UNGE UNDER 28 ÅR OG BT-KORT

THE BOW CORPSE – BIT20 & GISLE MARTENS MEYER KJETIL MØSTER/JEFF PARKER/JOSHUA ABRAMS/JOHN HERNDON I AYUMI TANAKA TRIO ARVE HENRIKSEN/HILMAR JENSSON/SKULI SVERRISON I C FAO & THE RIOT MONKEYS