“Witajcie w Norwegii”

Etter 17 år i Norge har Dawid Wojdyga (26) bestemt for å søke etter norsk statsborgerskap.

Året er 2006, og flyet fra Polen har akkurat landet på Gardermoen. Om bord sitter en 17 år gammel polsk jente. Med seg har hun en 6 år gammel gutt. Mannen hennes er her allerede. Det som bare skulle bli noen måneder, hadde blitt til år. Her kunne de starte et nytt liv, et bedre liv. For seg selv, og for den lille gutten.

De mørke skyene lå så lavt og tett at han ikke kunne gjøre annet enn å beundre pilotene for å ha tatt de trygt ned på den våte, norske jorden. Utsikten fra vinduet fremsto likevel som spennende og fargerik, sammenlignet med blokkene han hadde vinket til fra taxien, bare noen timer tidligere. Venner, familie, kultur. Den lille gutten hadde ikke lyst til å si hadet, men akkurat i dette øyeblikket følte han seg klar til å starte på nytt.

Det er her han har gått på skole, det er her han ble forelsket for første gang, og føler seg hjemme. Fremmede uttaler likevel sjeldent navnet hans riktig på første forsøk. Og i likhet med sine navnebrødre, hender det at han skriver det om, bare for å være helt sikker på at han kommer seg forbi første hinder i jobbsøkingsprosessen. Han føler seg norsk, men passet hans forteller en annen historie. Navnet hans er Dawid Wojdyga, han er 26 år gammel, og på papiret er han fremdeles polsk.

Nå, etter 17 år i Norge, har Dawid besluttet at tiden er inne for å søke om statsborgerskap. Dette har fått ham til å reflektere over hva det innebærer å være innvan drer, og hva det betyr å skulle bli norsk.

Nye regler for dobbelt statsborgerskap

Norge har tillatt dobbelt stats borgerskap siden 1.

Januar 2020, etter at dette ble vedtatt på Stortinget i 2018. Det var likevel mange nye landsmenn som fikk beholde det gamle statsborg erskapet sitt, også før 2020. Den gang var likevel dette unntaket til regelen, og skyldes typisk at det andre landet ikke tillot at man ga fra seg det gamle statsborg erskapet. Dette var ikke tilfellet for Polen, og selv om Dawid har permanent oppholdstillatelse, har han ikke lov til å bli helt norsk. I alle fall ikke på papiret.Dersom søknaden blir godkjent, får Dawid de samme rettighetene som andre nordmenn.

Om noen måneder får Dawid vite om han

Møtet med Norge ungt i Polen som det er i Norge. Besteforeldrene mine var ikke spesielt happy. Men, men. Nå er vi her, og det gikk jo greit med oss. Til å begynne med bodde han på Kjelsås sammen med moren, Isabella, og stefaren, Dariusz. naboene. Det første skoleåret tilbrakte han på en språkskole for innvandrere.

I en synlig nyinnflyttet leilighet på Grünerløkka, romsterer Dawid voldsomt på kjøkkenet. Jeg har fått beskjed om å sette meg på den halvmonterte sofaen i stua, som til hans unnskyldning ble levert dagen i forveien. Dawid skal på jobb om snau en time, og forbanner seg selv for å ha besluttet å lage fransk eggerøre til brødskivene sine, som for lengst har rukket å brenne seg i risteren. Klokken er 15:30, og selv om dette for de fleste betyr at det nærmer seg middag, er det nå Dawid spiser frokost. Om natten jobber han som bartender i den polsk-russiske baren, Perestrojka. Middag spiser han ikke før klokken 04:30.

- Jeg husker fortsatt hvordan jeg måtte pendle, er ikke det sykt?

Tre stopp med 11-bussen, og så Ringen 5, til Tøyen. Her gikk han i klasse med barn fra hele verden, i alle aldre.

- Det er sykt å tenke på i dag, men jeg scoret nesten høyest i klassen på den nasjonale prøven i Norsk, etter halvannet år i Norge

Den biologiske faren hans ble igjen i Polen. Kontakten Dawid har med ham er minimal, og de snakker stort sett bare sammen i forbindelse med barnebidragene som noen ganger kom, og andre ganger ikke. Hjembyen, Wrocław, besøker han sjeldent.

De første årene dre, og med lærerne. Ungene på Kjelsås oppførte seg annerledes. Her var det ikke noe behov for å være tøff der, forteller han med et glis.

- Der jeg vokste opp i Polen var det vanlig at man lekte med de man kunne, og ofte betydde det at man lekte med ungene i blokka. Jeg var med andre ord godt vant til å være både eldst og yngst i gjengen, og overgangen til språkklassen gikk egentlig ganske bra.

Han lærte seg språket raskere enn mange av medelevene sine, og ble etter et år flyttet til Kjelsås barneskole.

Dawid ble etter kort tid en av gjengen, og har i ettertid reflektert mye over om det kanskje var idretten som bidro til at han fant sin plass. Hjemme i Polen spilte han basket- og fotball hver dag, og da han kom til Norge, ble han tidlig bitt av håndballbasillen. Den norske skolen var i tillegg enklere enn den polske, og han fikk gode karakterer uten egentlig å prøve så hardt.

- Mamma ble gravid da hun var sykt ung. 16 liksom. Dette er like

Da de bodde på Kjelsås, tok det litt tid før han ble kjent med

- Det var nesten like sykt som å flytte fra Polen til Norge. Folk slåss liksom, både med hveran-

- Det er sykt å tenke på i dag, men jeg scoret nesten høyest i klassen på den nasjonale prøven i norsk, etter halvannet år i Norge. Så lenge han fikk gode karakterer, fikk han spille så mye håndball han ville. Dawid spilte håndball til han ble ferdig på videregående, og var i hallen nesten hver

Bestevenn: I likhet med Dawid, jobber Michal i utelivsbransjen. Her står han utenfor Café Sør, hvor han har ansvaret for utestedets sosiale medier.

Når livet snus på hodet Da Dawid skulle begynne på videregående, skilte moren seg fra stefaren, og livet ble nok en gang snudd på hodet. Til tross for at Dawid hadde funnet seg til rette, kjente han nå på en følelse av ensomhet.

I en analyse gjennomført av SSB i 2021, fant man at ensomhet er mer utbredt blant innvandrere enn ellers i befolkningen. De vanligste årsakene er knyttet til levekårsutfordringer som lav inntekt eller dårlig helse. Statistikken indikerer også en sammenheng mellom dårlige norskkunnskaper, og en opplevelse av å bli ekskludert. Selv om Dawids ensomhet var et resultat av at de hadde flyttet til Norge, dreide det seg om noe annet.

I en analyse gjennomført av SSB i 2021, fant man at ensomhet er mer utbredt blant innvandrere enn ellers i befolkningen. De vanligste årsakene er knyttet til levekårsutfordringer som lav inntekt eller dårlig helse. Statistikken indikerer også en sammenheng mellom dårlige norskkunnskaper, og en opplevelse av å bli ekskludert. Selv om Dawids ensomhet var et resultat av at de hadde flyttet til Norge, dreide det seg om noe annet. De viktige relasjonene - Da stefaren min ikke lenger var i bildet, la jeg merke til at jeg egentlig bare hadde mamma. Jeg har ingen søsken, i praksis ingen pappa, og nesten ingen kontakt med den polske familien min.

Det var få personer som kunne kjenne seg igjen, Men dette var før han møtte Michael Ricardo Kihle. De hadde gått i parallellklasse hele ungdomsskolen, og bodde ikke så langt fra hverandre. Da en felles venn ble alvorlig syk, begynte de to guttene gradvis å tilbringe mer tid sammen.

I motsetning til Dawid, er Michael født og oppvokst i Norge. Men siden faren hans er fra Afrika og moren er døv, kunne de likevel relatere til hverandres felles følelse av å ikke bli forstått. Når det kommer til Dawid, er ikke Michael i tvil.

- Vi utfyller hverandre godt, føler jeg. Dawid har den østeuropeiske direktheten som jeg antageligvis mangler. På samme tid er han en fryktelig dårlig danser, og der er jeg god, sier han med et smil.

Ifølge Dawid er Michal det nærmeste han har kommet å ha en bror, og relasjonen deres har fått mye av æren for at han i dag føler seg som hjemme i Norge.

Brødre: Dawid og Michael har vært kjent hverandre siden barneskolen, men det var først mot slutten av ungdomskolen at de skulle bli bestevenner. - I dag er Michael like mye en bror som han er en venn, forteller Dawid.

Foto: privat