Yrkesskade - forsikring og trygd (2. utgave) av Lars Olav Skårberg (utdrag)

Yrkesskade

Lars Olav Skårberg

Yrkesskade – forsikring og trygd Andre utgave

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2024 ISBN 978-82-02-26954-8 2. utgave, 1. opplag 2024 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Bøk Oslo AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Hvis en bok og et hode støter sammen og det klinger hult, kan man da alltid være sikker på at det er i boken?

Georg Christoph Lichtenberg (1743–1799)

Denne utgaven av Yrkesskade dediseres til juristen, filosofen, opprøreren, humanisten og inspiratoren Nils Kristian Sundby (1942–1978).

Sundby begynte sin eksamensbesvarelse om culpanormen i erstatningsretten våren 1964 med ordene «Mennesket setter pris på frihet».

I 1974 utga Sundby doktoravhandlingen Om ­normer. Det er vel få, eller kanskje ingen andre ­juridiske doktoravhandlinger som er gjenstand for debatt og polemikk nærmere 50 år etter utgivelsen.

Forord I de tjue årene som er gått siden førsteutgaven ble utgitt i 2003, er det kommet til mye rettspraksis, også fra Høyesterett. Mange av vurderingene i første­utgaven viste seg å holde mål, om enn ikke alle. Foruten korrigeringer har rettsutviklingen gjort det naturlig å utvide boken. Samlet sett utgjør andreutgaven en betydelig omskrivning.

Førsteutgaven ble skrevet med Marianne Reusch som medforfatter. Etter at Marianne spesialiserte seg på fast eiendoms rettsforhold og friluftsjuss, med doktoravhandling og bokutgivelser på andre områder enn yrkesskade, falt det i min lodd å videreføre yrkesskadeboken.

Det er tatt med en del alminnelig erstatnings-, trygde- og forsikringsrett i boken, siden rettigheter ved yrkesskade i betydelig grad utledes av bak­grunns­ retten. Ulempen ved at boken blir mer omfangsrik, oppveies for­håpentli­gvis av at man får et mer komplett bilde av yrkesskaderettighetene.

I denne utgaven er de fleste kildehenvisninger utenom lov skilt ut i noter.

Tanken er at det gjør boken lettere å lese. Mer enn to tusen noter med kilde­ henvisninger gjør boken nyttig for praktikeren. I kapittel 4 om skader og sykdommer, og i kapittel 15 om straff, måtte imidlertid kildehenvisninger tas inn i teksten. Framstillingen ble så knyttet opp mot avgjørelser at det var uhensiktsmessig å ta henvisningene inn i noter.

Takk til ledelsen ved juridisk avdeling i LO, som uforbeholdent har støttet opp om bokskrivingen. Og takk til Yvonne wifey, som i egenskap av yrkes­ skade­advo­kat har vært sparringspartner underveis i prosjektet, og som har båret over med at familieferier ble til bokferier. Takk også til leger og advokatkolleger som har bidratt med innspill. Ingen nevnt – ingen glemt.

10

forord

Noen må likevel nevnes. Stor takk til professor Bjarte Askeland, som har lest manuskriptet og kommet med verdifulle råd og tips. Jeg takker også arbeidsmedisiner Ebba Wergeland for inspirerende utveksling av synspunkter. Advokat Kjell Inge Ambjørndalen er jeg også stor takk skyldig, for diskusjoner om de vanskeligste juridiske spørsmålene. Videre takker jeg produktsjef Fredrik T. Skancke i Fremtind Forsikring for opplysninger knyttet til tegning av yrkesskadeforsikring. Sist, men ikke minst, takk til redaktør Unn Kløve i forlaget, som til tross for at hun er lydhør for forfatterens mer eller mindre velbegrunnede ønsker, til enhver tid har stålkontroll på prosjektet.

Boken er ført à jour per desember 2023.

Oslo, januar 2024 Lars Olav Skårberg

Innholdsoversikt Kapittel 1 Innledning..................................................................................................................... 25 Kapittel 2 Bakgrunnen for yrkes­skadeforsikringsloven............................................... 60 Kapittel 3 Yrkesskadeforsikrings­lovens dekningsområde.......................................... 67 Kapittel 4 Skade og sykdom som regnes som yrkesskade........................................... 104 Kapittel 5 Erstatning utenom yrkesskadeforsikringsloven........................................ 213 Kapittel 6 Tariffavtaler om yrkesskadeerstatning........................................................... 251 Kapittel 7 Medvirkning og svik.................................................................................................. 279 Kapittel 8 Sykepenger, arbeids­avklaringspenger, uføretrygd og AFP.................... 298

12

innholdsoversikt

Kapittel 9 Utmåling av erstatningen...................................................................................... 319 Kapittel 10 Årsakssammenheng og bevis............................................................................... 441 Kapittel 11 Regress, refusjon og samordning....................................................................... 529 Kapittel 12 Foreldelse og meldefrister................................................................................... 546 Kapittel 13 Saksbehandlingen..................................................................................................... 584 Kapittel 14 Tvisteløsning................................................................................................................ 648 Kapittel 15 Straff................................................................................................................................ 688

Innhold Forord..............................................................................................................................

Kapittel 1 Innledning.....................................................................................................................

1.1 Forsikringsplikten.............................................................................................

1.2 Yrkesskadeforsikringslovens ufravikelighet............................................

1.3 Forsikringsavtalen og forsikringsvilkårene..............................................

1.4 Tegning av forsikringen...................................................................................

1.5 Manglende forsikring og forsikringsselskaps konkurs........................

1.6 Rettskildebildet.................................................................................................

1.6.1 Trygdereglene.....................................................................................

1.6.2 Erstatningsreglene...........................................................................

1.7 Skadeomfanget..................................................................................................

1.8 Reformarbeid, lovforslag og lovendringer...............................................

1.9 Kort om rettigheter i arbeidsforholdet ved yrkesskade.......................

1.10 Underdekning ved standardisert yrkesskadeerstatning.....................

1.11 Yrkesskadedekning i noen nordiske naboland.......................................

Kapittel 2 Bakgrunnen for yrkes­skadeforsikringsloven...............................................

2.1 Eldre historikk....................................................................................................

2.2 Nyere historikk fram mot yrkesskadeforsikringsloven.........................

2.3 Hensynene bak yrkesskade­forsikringsloven...........................................

2.4 Læren om aksept av yrkesrisiko...................................................................

9

25 25 27 28 29 32 34 34 37 40 42 50 52 57

60 60 62 64 65

14

innhold

Kapittel 3 Yrkesskadeforsikrings­lovens dekningsområde.......................................... 67 3.1 Geografisk virkeområde.................................................................................. 67 3.2 Loven dekker bare skader oppstått i arbeidsforhold............................ 69 3.2.1 Arbeidstakerbegrepet...................................................................... 69 3.2.2 Arbeidstakerbegrepet og noen særskilte grupper................ 76 3.2.3 Arbeidsgiver........................................................................................ 78 3.2.4 Utvidet dekning................................................................................. 78 3.2.5 Unntak fra forsikringsplikt i arbeidsforhold............................. 79 3.3 Tidsmessig avgrensning – konstateringsproblematikken................... 80 3.3.1 Konstateringstidspunktet – dekning etter loven.................... 80 3.3.2 Konstateringstidspunktet – ansvarlig forsikringsselskap.... 84 3.4 Kravene til arbeidssituasjonen..................................................................... 90 3.4.1 Innledning........................................................................................... 90 3.4.2 Vilkåret om at skaden må ha skjedd i arbeid........................... 91 3.4.3 Vilkåret om at skaden må ha skjedd på arbeidsstedet........ 96 3.4.4 Vilkåret om at skaden må ha skjedd i arbeidstiden............... 102 Kapittel 4 Skade og sykdom som regnes som yrkesskade........................................... 104 4.1 Innledning........................................................................................................... 104 4.2 Det markerte arbeidsulykkesbegrepet...................................................... 106 4.3 Det avdempede arbeidsulykkesbegrepet................................................ 107 4.4 Belastningslidelser.......................................................................................... 109 4.5 Forholdet mellom trygdereglene og erstatningsreglene................... 110 4.6 Arbeidsulykkesbegrepet – generelle momenter................................... 112 4.6.1 Avgrensning mot langtrukkent hendelsesforløp................... 112 4.6.2 Kumulativ virkning av flere enkelthendelser.......................... 112 4.6.3 Forsettlig og uaktsomt påført skade.......................................... 113 4.6.4 Normal yrkesrisiko i vedkommende arbeid.............................. 114 4.6.5 Uerfarenhet og ung alder............................................................... 115 4.6.6 Spesielt belastende arbeidssituasjon....................................... 116 4.6.7 Tidspress.............................................................................................. 117 4.6.8 Skadehendelsens alvorlighet og risikoens omfang.............. 118 4.6.9 Skadens karakter og omfang......................................................... 119 4.6.10 Risiko utenfor den alminnelige yrkesrisikoen......................... 120 4.6.11 Arbeid utenfor ordinære arbeidsoppgaver............................... 122 4.6.12 Skadelidtes subjektive oppfatning av situasjonen................ 123

innhold

4.7

4.8

4.9

Kraftanstrengelser........................................................................................... 124 4.7.1

Personløft – særlig i omsorgsarbeid........................................... 124

4.7.2

Generelt om løft utenom personløft.......................................... 126

4.7.3

Løft og bæring av særlig tunge gjenstander............................ 128

4.7.4

Løft av uventet eller ukjent vekt.................................................. 130

4.7.5

Arbeid under vanskelige forhold................................................. 132

4.7.6

Skyving og trekking av særlig tunge gjenstander.................. 135

Trening og øvelser............................................................................................ 137 4.8.1

Idrett og treningsaktiviteter........................................................... 137

4.8.2

Øvelser................................................................................................. 141

4.8.3

Krav til ulykkesmoment for militærpersonell......................... 143

Fall, hopp og rykk etc...................................................................................... 144 4.9.1

Fall......................................................................................................... 144

4.9.2

Hopp...................................................................................................... 144

4.9.3

Rykk, glipp eller bråstopp.............................................................. 145

4.10 Psykiske påkjenninger..................................................................................... 146 4.10.1 Generelt om psykiske påkjenninger og belastninger........... 146 4.10.2 Ran, overfall og katastrofer........................................................... 148 4.10.3 Beskyldninger..................................................................................... 148 4.10.4 Omorganiseringer, arbeidspress og konflikter........................ 149 4.10.5 Mobbing og trakassering................................................................ 150 4.10.6 Trusler................................................................................................... 151 4.10.7 Andre skremmende eller sjokkerende opplevelser.............. 152 4.10.8 Sammenfatning................................................................................. 153 4.11 Noen skadetyper i arbeidsulykkessaker................................................... 154 4.11.1 Komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS)......................... 154 4.11.2 Nevropatier......................................................................................... 156 4.11.3 Hodeskader og post commotio.................................................... 156 4.11.4 Sensitisering....................................................................................... 159 4.11.5 Nakkeslengskader............................................................................ 160 4.11.6 Prolapser.............................................................................................. 161 4.11.7 Fibromyalgi.......................................................................................... 162 4.11.8 Epikondylitt......................................................................................... 163 4.11.9 Kneskader............................................................................................ 164 4.11.10 Skulderskader.................................................................................... 164 4.11.11 Ankelskade ved overtråkk.............................................................. 165 4.11.12 Skade ved strømstøt og strømgjennomgang........................... 167 4.11.13 Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).......................................... 169

15

16

innhold

4.12 Yrkessykdomsbegrepet................................................................................... 169 4.12.1 Innledning........................................................................................... 169 4.12.2 Sykdommer ved forgiftning og kjemisk påvirkning................ 170 4.12.3 Allergiske og idiosynkratiske hudsykdommer........................ 180 4.12.4 Allergiske og idiosynkratiske lungesykdommer..................... 181 4.12.5 Stråleskader........................................................................................ 184 4.12.6 Hørselsskader.................................................................................... 185 4.12.7 Lungesykdommer som skyldes finfordelte stoffer................ 189 4.12.8 Vibrasjonsbetingede sykdommer i armer og hender............ 196 4.12.9 Sykdommer som skyldes endring i barometertrykket.......... 197 4.12.10 Sykdommer som skyldes smitte.................................................. 198 4.12.11 Sykdommer som skyldes yrkesrelatert vaksinasjon............. 202 4.12.12 Klimasykdommer og epidemiske sykdommer........................ 203 4.13 Følgeskader til yrkesskade og yrkessykdom........................................... 204 4.14 Annen skade og sykdom – «sikkerhetsventilen».................................... 205

Kapittel 5 Erstatning utenom yrkesskadeforsikringsloven........................................ 213 5.1 Arbeidsgiverens ansvarsfrihet...................................................................... 213 5.2 Erstatning ut over yrkesskade­forsikringsloven – oversikt.................. 214 5.3 Aktuelle ulovfestede ansvarsgrunnlag..................................................... 216 5.4 Krav mot arbeidsgiveren................................................................................. 217 5.4.1 Skadetilfeller konstatert før yrkesskadeforsikringsloven.... 217 5.4.2 Andre skader utenfor yrkesskadeforsikringsloven................ 218 5.4.3 Ansvarsbegrensning i form av aksept av yrkesrisiko............. 219 5.4.4 Betydningen av immunitetsregelen i ftrl. (1966) § 11-12.... 221 5.5 Oppreisning........................................................................................................ 222 5.5.1 Innledning........................................................................................... 222 5.5.2 Oppreisning når arbeidsgiveren er en juridisk person.......... 223 5.5.3 Minstevilkåret om utvist grov uaktsomhet.............................. 224 5.6 Andre forsikringsordninger............................................................................ 225 5.6.1 Personalforsikringer med erstatningsliknende dekning..... 225 5.6.2 Ulykkesforsikring, livsforsikring og uføreforsikring............... 226 5.6.3 Rettshjelpsforsikring........................................................................ 228 5.7 Bilansvar.............................................................................................................. 228 5.8 Pasientskade...................................................................................................... 232 5.9 Produktansvar.................................................................................................... 233 5.10 Voldserstatning................................................................................................. 234

innhold

5.11 Lisensforsikring................................................................................................. 236 5.12 Forsikring av «annen sykdom»...................................................................... 240 5.13 Psykisk belastningsskade fra internasjonale operasjoner................. 242 5.14 Erstatningsordning for vernepliktige under førstegangstjeneste.... 246 5.15 Erstatningsordning for politiet..................................................................... 247

Kapittel 6 Tariffavtaler om yrkesskadeerstatning........................................................... 251 6.1 Innledning........................................................................................................... 251 6.2 Yrkesskadebestemmelsene i staten........................................................... 253 6.3 Yrkesskadebestemmelsene på Spekter-området.................................. 260 6.4 Yrkesskadebestemmelsene i HTA kommunal sektor........................... 263 6.5 Yrkesskadebestemmelsene i Oslo kommunes overenskomster...... 275 Kapittel 7 Medvirkning og svik.................................................................................................. 279 7.1 Betingelsene for å avkorte ved skadelidtes medvirkning................... 279 7.2 Krav om forsett eller grov uaktsomhet...................................................... 285 7.3 Avkortningen...................................................................................................... 287 7.4 Forsikringssvik................................................................................................... 293 Kapittel 8 Sykepenger, arbeids­avklaringspenger, uføretrygd og AFP.................... 298 8.1 Oversikt................................................................................................................ 298 8.2 Sykepenger.......................................................................................................... 298 8.2.1 Hovedlinjer.......................................................................................... 298 8.2.2 Sykepenger ved yrkesskade/-sykdom........................................ 300 8.3 Arbeidsavklaringspenger............................................................................... 301 8.3.1 Hovedlinjer.......................................................................................... 301 8.3.2 Arbeidsavklaringspenger ved yrkesskade/-sykdom.............. 305 8.4 Uføretrygd............................................................................................................ 310 8.4.1 Hovedlinjer.......................................................................................... 310 8.4.2 Uføretrygd ved yrkesskade/-sykdom.......................................... 313 8.5 Avtalefestet pensjon (AFP)............................................................................ 318 Kapittel 9 Utmåling av erstatningen...................................................................................... 319 9.1 Oversikt................................................................................................................ 319

17

18

innhold

9.2

Forholdet mellom trygd og erstatning...................................................... 320 9.2.1

Innledning........................................................................................... 320

9.2.2

Betydningen av folketrygdens vedtak........................................ 320

9.2.3

Grunnbeløpets betydning for erstatningsberegningen....... 321

9.3

Tingskade............................................................................................................ 322

9.4

Ménerstatning................................................................................................... 322 9.4.1

Innledning........................................................................................... 322

9.4.2

Hva ménerstatningen skal dekke................................................ 323

9.4.3

Ménerstatning etter folketrygdloven......................................... 323

9.4.4

Ménerstatning etter skadeserstatningsloven......................... 328

9.4.5

Ménerstatning etter yrkesskadeforskriften.............................. 333

9.5

Oppreisning........................................................................................................ 338

9.6

Utgiftserstatning............................................................................................... 340 9.6.1

Innledning........................................................................................... 340

9.6.2

Generelle utgangspunkter ved utmålingen............................ 342

9.6.3

Utgifter ved opphold på institusjon............................................ 344

9.6.4

Utgifter ved tilpasning av bolig.................................................... 345

9.6.5

Utgifter ved pleie og omsorg......................................................... 345

9.6.6

Utgifter ved arbeidshjelp i hjemmet........................................... 346

9.6.7

Utgifter i forbindelse med fritidsaktiviteter............................. 347

9.6.8

Transportutgifter............................................................................... 347

9.6.9

Medisinutgifter.................................................................................. 348

9.6.10 Utgifter til medisinsk behandling................................................ 348 9.6.11 Treningsutgifter................................................................................. 350 9.6.12 Utgifter ved anskaffelse av hjelpemidler.................................. 351 9.6.13 Utgifter ved økte leveomkostninger........................................... 351 9.6.14 Utgifter ved opphold i bedre klima............................................. 352 9.6.15 Utgifter ved juridisk bistand og medisinske vurderinger..... 352 9.6.16 Utgifter ved medlemskap i interesseorganisasjon................ 357 9.6.17 Begravelsesutgifter.......................................................................... 357 9.6.18 Tredjepersontap................................................................................. 357 9.6.19 Utmåling av grunn- og hjelpestønad.......................................... 357 9.6.20 Erstatning for utgifter etter yrkesskadeforskriften................ 358 9.7

Erstatning for lidt ervervstap........................................................................ 360 9.7.1

Beregningen........................................................................................ 360

9.7.2

Inntekt uten skaden......................................................................... 366

9.7.3

Inntekt med skaden.......................................................................... 372

9.7.4

Skattespørsmål.................................................................................. 375

innhold

9.7.5 9.8

Bortfall av evnen til å utføre hjemmearbeid............................ 376

Erstatning for framtidig ervervstap............................................................. 377 9.8.1

Innledning........................................................................................... 377

9.8.2

Individuell utmåling......................................................................... 378

9.8.3

Beregning etter yrkesskadeforskriften....................................... 383

9.8.4

Fastsetting av inntektstrinn........................................................... 386

9.8.5

Inntektstrinnene – grunnerstatningen....................................... 388

9.8.6

Alderstilpasning av erstatningen................................................ 390

9.8.7

Tilpasning av erstatningen til uføregrad................................... 391

9.8.8

Tap som opphører etter noen år................................................... 395

9.8.9

Standarderstatning og arbeidstakere fra lavkostland.......... 396

9.8.10 Tap som oppstår noe inn i framtiden.......................................... 397 9.8.11 Framtidig tap som endrer seg....................................................... 398 9.8.12 Pårørende og nærståendes inntektstap.................................... 398 9.8.13 Skattemessige forhold.................................................................... 399 9.8.14 Avgrensning mellom lidt og framtidig tap................................ 400 9.9

Forsørgertapserstatning................................................................................. 403 9.9.1

Innledning........................................................................................... 403

9.9.2

Kretsen av de erstatningsrettslig vernede............................... 404

9.9.3

Tapsberegningen............................................................................... 405

9.9.4

Erstatning for utgifter...................................................................... 406

9.9.5

Forholdet til annen erstatningsutmåling................................. 406

9.9.6

Individuell beregning av forsørgertapet.................................... 407

9.10 Renter................................................................................................................... 408 9.11 Fradrag knyttet til tapsbegrensningsplikten........................................... 412 9.12 Fradrag for forsikringsutbetalinger av annen art................................... 415 9.12.1 Innledning........................................................................................... 415 9.12.2 Standardisert mot individuell erstatning.................................. 415 9.12.3 Fradrag ved standarderstatning................................................... 416 9.12.4 Fradrag i individuelt utmålte poster........................................... 417 9.12.5 Kravet til kompensasjonsrelevans.............................................. 419 9.12.6 Nærmere om «kan-fradrag»........................................................... 419 9.12.7 Fradrag for utbetaling under pensjonsforsikring................... 421 9.12.8 Fradrag for utbetaling under ulykkesforsikring...................... 421 9.12.9 Fradrag for utbetaling under uføreforsikring........................... 422 9.13 For mye utbetalt erstatning.......................................................................... 422 9.14 Revisjon og etteroppgjør................................................................................ 423 9.14.1 Innledning........................................................................................... 423

19

20

innhold

9.14.2 Gjenopptak etter folketrygdloven............................................... 423 9.14.3 Etteroppgjør etter skades­erstatnings­loven § 3-8................... 423 9.14.4 Etteroppgjør etter avtalerettslige regler................................... 425 9.14.5 Etteroppgjør etter yrkesskadeforskriften.................................. 428 9.15 Forlodds uttak av erstatningen ved felleseieskifte............................... 439

Kapittel 10 Årsakssammenheng og bevis............................................................................... 441 10.1 Oversikt................................................................................................................ 441 10.2 Folketrygdlovens årsakskrav........................................................................ 443 10.2.1 Oversikt................................................................................................ 443 10.2.2 Folketrygdlovens årsakskrav ved arbeidsulykker.................. 445 10.2.3 Folketrygdlovens årsakskrav ved yrkessykdommer.............. 449 10.2.4 Folketrygdlovens årsakskrav ved følgeskader........................ 459 10.2.5 Folketrygdlovens årsakskrav ved ménerstatning.................. 460 10.2.6 Folketrygdlovens årsakskrav ved utgiftsdekning.................. 461 10.2.7 Folketrygdlovens årsakskrav ved uføreytelser....................... 462 10.3 Årsakskravet i den alminnelige erstatningsretten................................ 465 10.3.1 Innledning........................................................................................... 465 10.3.2 Betingelseslæren.............................................................................. 466 10.3.3 Uvesentlighetslæren ved samvirkende skadeårsaker......... 468 10.3.4 Selvstendig virkende skadeuavhengige årsaker.................... 470 10.4 Årsakskrav i yrkesskade­forsikringsloven.................................................. 471 10.5 Årsakskravet i forsikringsretten................................................................... 474 10.6 Årsakssammenheng – kasuistikk................................................................ 474 10.6.1 Innledning........................................................................................... 474 10.6.2 Nakkesleng- og andre bløtvevsskader...................................... 475 10.6.3 Prolaps, skiveforandringer, ryggsmerter, radikulopati.......... 482 10.6.4 Løsemiddelskader............................................................................ 484 10.6.5 Kvikksølvskader................................................................................. 486 10.6.6 Hudlidelser......................................................................................... 488 10.6.7 Lungelidelser...................................................................................... 489 10.6.8 Sensitisering....................................................................................... 490 10.6.9 Hørselsskader.................................................................................... 492 10.6.10 Strømstøt og strømgjennomgang............................................... 492 10.6.11 Post commotio og lette hodeskader.......................................... 493 10.6.12 Komplekst regionalt smertesyndrom (CRPS)......................... 495 10.6.13 Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).......................................... 496

innhold

10.7 Krav om adekvans............................................................................................. 497 10.7.1 Innledning........................................................................................... 497 10.7.2 Påregnelighet..................................................................................... 499 10.7.3 Avledede og indirekte årsaksforhold......................................... 502 10.7.4 Andre momenter............................................................................... 503 10.8 Beviskrav.............................................................................................................. 504 10.8.1 Innledning........................................................................................... 504 10.8.2 Sammenhengen med og forskjellen fra årsakskrav.............. 504 10.8.3 Bevisføringsplikten........................................................................... 505 10.8.4 Kravet til bevisets styrke................................................................ 506 10.8.5 Beviskravet – alminnelige bevisprinsipper............................... 511 10.8.6 Kravet om bevis for årsakssammenheng.................................. 512 10.8.7 Kravet om bevis for arbeidsulykke.............................................. 514 10.8.8 Bevis for yrkessykdom etter yrkesskadeforsikringsloven.... 517 10.8.9 Bevisregelen i yforsl. § 11 andre ledd........................................ 519 10.8.10 Bevisbyrden......................................................................................... 524 10.9 Kritikken av kumulative årsaks- og beviskrav......................................... 525

Kapittel 11 Regress, refusjon og samordning....................................................................... 529 11.1 Innledning........................................................................................................... 529 11.2 Arbeidsgiverens regresskrav......................................................................... 530 11.3 Forsikringsselskapers regresskrav............................................................. 531 11.4 Yrkesskadeforsikringsforeningens regresskrav...................................... 538 11.5 Regresskrav ved utbetalinger etter yforsl. § 6........................................ 539 11.6 Regressansvarets betydning for skadelidte............................................. 541 11.7 Folketrygdens regress- og refusjonskrav.................................................. 542 Kapittel 12 Foreldelse og meldefrister................................................................................... 546 12.1 Hovedlinjer og oversikt................................................................................... 546 12.2 Foreldelse etter yrkesskade­forsikringsloven.......................................... 547 12.2.1 Innledning........................................................................................... 547 12.2.2 Utgangspunktet for friststart........................................................ 549 12.2.3 Kunnskap om skaden....................................................................... 551 12.2.4 Kunnskap om den ansvarlige........................................................ 555 12.2.5 Beregning av treårsfristen.............................................................. 557 12.3 Foreldelse av yrkesskadekrav etter tariffavtaler.................................... 557

21

22

innhold

12.4 Foreldelse av krav ved annet lovfestet erstatningsgrunnlag............ 559 12.5 Foreldelse av krav etter alminnelige erstatningsregler...................... 560 12.6 Foreldelse av andre yrkesskade­relaterte forsikringskrav................... 560 12.7 Foreldelse av yrkesskaderelaterte trygdekrav....................................... 561 12.8 Fristavbrudd........................................................................................................ 562 12.8.1 Innledning........................................................................................... 562 12.8.2 Fristavbrudd etter varslingsreglene............................................ 563 12.8.3 Andre former for fristavbrudd....................................................... 567 12.8.4 Virkningen av fristavbrudd............................................................. 571 12.9 Strafferettslig foreldelse................................................................................ 572 12.10 Forsikringsrettslige melde- og klagefrister.............................................. 573 12.10.1 Innledning........................................................................................... 573 12.10.2 Meldefristene i forsikringsavtaleloven...................................... 573 12.10.3 Klagefristene i forsikringsavtaleloven....................................... 576 12.11 Meldefrist etter folketrygdloven................................................................. 579

Kapittel 13 Saksbehandlingen..................................................................................................... 584 13.1 Oversikt................................................................................................................ 584 13.2 Innledende saksbehandling.......................................................................... 585 13.2.1 Skademelding til Arbeidstilsynet................................................ 585 13.2.2 Skademelding og krav til folketrygden...................................... 585 13.2.3 Skademelding til forsikringsselskap.......................................... 588 13.3 Trygdeetatens utredning av saken.............................................................. 591 13.4 Forsikringsselskapets utredning av saken............................................... 597 13.4.1 Utgangspunkter................................................................................. 597 13.4.2 Skademelding og fullmakt til å innhente opplysninger...... 598 13.4.3 Dokumentinnhenting...................................................................... 599 13.4.4 Skadelidtes opplysningsplikt....................................................... 601 13.4.5 Medisinsk spesialistutredning..................................................... 602 13.4.6 Bruk av rådgivende lege.................................................................. 610 13.4.7 Andre sakkyndigvurderinger......................................................... 611 13.4.8 Inntektsopplysninger...................................................................... 611 13.4.9 Andre opplysninger.......................................................................... 612 13.4.10 Bruk av utreder................................................................................... 613 13.4.11 Skadelidtes innhenting av opplysninger................................... 614 13.4.12 Bruk av advokat på skadelidtsiden............................................. 615 13.5 Krav mot forsikringsselskapet og forhandlinger.................................... 617

innhold

13.6 Krav til framdrift i trygde- og forsikringssaken........................................ 624 13.7 Erstatning akonto fra forsikringsselskapet.............................................. 625 13.8 Vedtak og oppgjør............................................................................................. 627 13.8.1 Trygdeetatens vedtak...................................................................... 627 13.8.2 Forsikringsselskapets «vedtak» og oppgjør............................. 631 13.9 Etikk og etikette i saksbehandlingen......................................................... 638 13.9.1 Innledning........................................................................................... 638 13.9.2 I forbindelse med saksutredningen............................................ 638 13.9.3 Under forhandlingene..................................................................... 641 13.9.4 Ved avtaleslutning............................................................................ 644 13.9.5 I forbindelse med søksmål............................................................. 644 13.9.6 Andre etikkspørsmål........................................................................ 646

Kapittel 14 Tvisteløsning................................................................................................................ 648 14.1 Innledning........................................................................................................... 648 14.2 Klage og anke i trygdesaker.......................................................................... 648 14.3 Trygderetten........................................................................................................ 652 14.3.1 Innledning........................................................................................... 652 14.3.2 Trygderettens kompetanse og saksbehandling...................... 654 14.3.3 Domstolsprøving av Trygderettens kjennelser....................... 660 14.3.4 Gjenopptak av trygdesak................................................................ 662 14.3.5 Avgjørelsenes betydning i forsikringssaker.............................. 663 14.4 Nemnder.............................................................................................................. 664 14.4.1 Finansklagenemnda......................................................................... 664 14.4.2 Offentlige nemnder.......................................................................... 666 14.4.3 Interne nemnder i forsikringsselskapene................................. 667 14.5 Domstolsbehandling....................................................................................... 668 14.5.1 Innledning........................................................................................... 668 14.5.2 Fastsettelses- eller fullbyrdelsessøksmål............................... 668 14.5.3 Valg av verneting............................................................................... 672 14.5.4 Plikter før sak reises......................................................................... 674 14.5.5 Rettsmekling...................................................................................... 675 14.5.6 Plikten til å legge fram helseopplysninger.............................. 679 14.5.7 Medisinsk sakkyndige..................................................................... 679 14.5.8 Tolkningstvister på forsikringsrettens område....................... 683 14.6 Andre former for tvisteløsning..................................................................... 683 14.6.1 Voldgift................................................................................................. 683

23

24

innhold

14.7 Sakskostnader ved nemndsbehandling og rettssak............................. 684 14.7.1 Forsikringssak som blir rettssak.................................................. 684 14.7.2 Nemndsbehandling.......................................................................... 684 14.7.3 Trygdesak som bringes inn for lagmannsretten...................... 685 14.7.4 Behandlingsgebyrer ved rettssak................................................ 686 14.7.5 Rettshjelpsforsikring........................................................................ 686 14.7.6 Bistand fra fagforening.................................................................... 687 14.7.7 Fri rettshjelp etter rettshjelploven.............................................. 687

Kapittel 15 Straff................................................................................................................................ 688 15.1 Innledning og oversikt..................................................................................... 688 15.2 Straffansvar for arbeidsgiver......................................................................... 688 15.2.1 Yrkesskadeforsikringsloven........................................................... 688 15.2.2 Straffeloven......................................................................................... 689 15.2.3 Folketrygdloven................................................................................. 690 15.2.4 Arbeidsmiljøloven............................................................................ 690 15.3 Straffansvar for arbeidstakere...................................................................... 693 15.3.1 Straffeloven......................................................................................... 693 15.3.2 Arbeidsmiljøloven............................................................................ 693 15.4 Straffansvar for skadelidte............................................................................ 694 15.4.1 Straffeloven......................................................................................... 694 15.4.2 Folketrygdloven................................................................................. 696 Litteratur........................................................................................................................ 697 Lov- og forskriftsregister....................................................................................... 702 Rettspraksis.................................................................................................................. 716

1 Innledning Yrkesskaderegelverket er «to-sporet». Dels har skadelidte rettigheter overfor NAV etter folketrygdloven, og dels overfor yrkesskadeforsikringsselskapet etter yrkesskadeforsikringsloven. Inngangsvilkårene for rett til ytelser etter de to regelsettene er i stor utstrekning sammenfallende.

I denne boken behandles yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989 med tilhørende forskrift om erstatningsutmåling av 21. desember 1990.1 Alternative ansvarsgrunnlag er summarisk omtalt. I tillegg behandles de mest sentrale yrkesskadebestemmelsene i folketrygdloven. Sentrale tariffavtalebestemmelser om yrkesskadedekning i offentlig sektor gjennomgås også.

1.1

Forsikringsplikten

Det viktigste lovgrunnlaget er lov om yrkesskadeforsikring, som trådte i kraft 1. januar 1990. Først ved lovendring med virkning fra 1. juli 2022 fikk loven sin offisielle korttittel «yrkesskadeforsikringsloven».2 Vanligvis brukes forkortelsen yforsl. ved henvisning til bestemmelser i loven. Forskriften om standardisert erstatning trådte i kraft 1. januar 1991. Forskriften er gitt forskjellige korttitler i rettspraksis og litteratur. Vanligvis kalles den yrkesskadeforskriften eller standardforskriften. I denne boken kalles den yrkesskadeforskriften.

1 2

LOV-1989-06-16-65 og FOR-1990-12-21-1027.

LOV-2022-06-17-50 jf. Prop. 67 L (2021–2022).

26

KAPITTEL 1

Yforsl. § 3 etablererer forsikringsplikt for arbeidsgivere. Forsikringsavtalen etablerer forsikringsselskapets plikt til å betale erstatning til skadelidte.

Forsikringsplikten har sammenheng med ansvarsfrihetsprinsippet.

Arbeidsgiveren hefter ikke for krav etter loven når forsikring er tegnet, jf. yforsl. § 8. Skadelidte har likevel anledning til å fremme krav mot arbeidsgiveren etter alminnelige erstatningsregler for skader eller sykdommer som faller utenfor lovens dekningsområde. Skadelidte kan også fremme oppreisningskrav direkte mot arbeidsgiver. Slike krav faller utenfor yrkesskadeforsikringslovens dekningsområde, jf. yforsl. § 12 første ledd. Minstevilkåret for å fremme krav om oppreisning er imidlertid at grov uaktsomhet er utvist, jf. skl. § 3-5, og dette er lite praktisk.

Det er anledning til å fremme krav etter alminnelige erstatningsregler mot andre enn arbeidsgiver. En utenforstående tredjeperson kan bli møtt med erstatningskrav, selv om skadetilfellet faller inn under yrkesskadeforsikringslovens dekningsområde. Dette kan være aktuelt når yrkesskadeforsikringsloven med den tilhørende forskriften om standardisert utmåling gir lavere erstatning enn det som følger av de alminnelige erstatnings­­ utmålings­reglene i skadeerstatningsloven. Det typiske eksemplet er skader som både faller inn under yrkesskadeforsikring og bilansvar.

Plikten til å tegne forsikring ledsages ikke av kontraheringsplikt for forsikringsselskapene. Selv om dette neppe volder praktiske problemer, er det etablert en poolordning i regi av Finansnæringens hovedorganisasjon for bedrifter som ikke får tegnet dekning i noe selskap, se pkt. 1.4.3 Staten er unntatt fra forsikringsplikten etter yforsl. § 3 andre ledd, da statsansatte skadelidte er sikret dekning av sine krav uavhengig av forsikring. Det er noe usikkert hvilket innhold begrepet staten har i denne sammenhengen. Formodentlig faller selvstendige enheter som omfattes av lov om statsforetak utenfor unntaksbestemmelsen, slik at det er avgjørende om staten som juridisk person er arbeidsgiver.4 Bestemmelsen reduserer ikke statsansattes rettigheter etter loven, jf. yforsl. § 3 tredje ledd. Unntaket fra forsikringsplikten betyr bare at staten gis anledning til selvassuranse.

Administrasjonen av forpliktelsene etter yrkesskadeforsikringsloven er lagt til Statens pensjonskasse (SPK), som framstår som et ordinært forsikringsselskap overfor skadelidte.

3 4

https://www.finansnorge.no/siteassets/dokumenter/avtaler/vedtekter-for-yrkesskadeforsikringspoolen-for-avslatte-risiki.pdf.

Strandberg, Norsk Lovkommentar til yrkesskadeforsikringsloven (2021) note 29.

innledning

Etter yforsl. § 3 andre ledd kan departementet samtykke i at kommuner og fylkeskommuner innretter seg som selvassurandører.5 Dispensasjonshjemmelen er ikke brukt. Det er neppe aktuelt å bruke den, da tariffavtalene i kommunal sektor i en årrekke har inneholdt bestemmelser om for­ sikringsplikt. Blir det aktuelt å bruke hjemmelen, bør det vektlegges om det er fondsmidler tilgjengelige for rask utbetaling.6 Det bør også vektlegges om kommunen har kompetansen som kreves for å håndtere skadeoppgjør. Det skal ikke ha noe å si for skadelidte om kravet må rettes mot kommunen som selvassurandør i stedet for et forsikringsselskap.7

1.2

Yrkesskadeforsikringslovens ufravikelighet

Loven er preseptorisk, det vil si ufravikelig, jf. yforsl. § 16. Avtaler som begrenser arbeidstakerens rettigheter etter loven, er ugyldige. Man kan for eksempel ikke komme utenom loven ved å bruke betegnelsen selvstendig næringsdrivende, hvis det i realiteten dreier seg om et arbeidsforhold.8 Det må sondres mellom hel og delvis ugyldighet, slik at en avtale inngått mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver bare settes til side i den grad avtalen strider mot loven. Loven er ikke til hinder for avtaler som gir arbeidstakeren bedre rettigheter enn det som følger av loven.9 Yforsl. § 16 innebærer forbud mot å fastsette forsikringsvilkår som er mer restriktive overfor skadelidte enn det som følger av yrkesskadefor­ sikringsloven, for eksempel om egenandeler, eller innsnevring av dekningens omfang. Det samme gjelder rettigheter etter forskrifter gitt i medhold av loven, jf. særlig forskriften som regulerer erstatningsutmålingen.10 Begrensningen gjelder også forskrifter gitt i medhold av folketrygdloven, via yrkesskadeforsikringslovens henvisninger til bestemmelsene i dette regelverket.11 For folketrygdloven er det også bestemt i lovens § 1-2 at den er ufravikelig, ved forbud mot at rettigheter etter loven fraskrives gjennom

5 6 7 8 9 10 11

Kommunal- og regionaldepartementet ifølge res. 13. oktober 1989 nr. 2040.

Ot.prp. nr. 44 (1988–89) side 86 første spalte.

Strandberg, Norsk Lovkommentar til yrkesskadeforsikringsloven (2021) note 31.

For eksempel LB-2006-81180.

Ot.prp. nr. 44 (1988–89), spesialmotivene til § 16 på side 90 andre spalte.

FOR-1990-12-21-1027.

Arntzen, Yrkesskadeforsikring (2001) side 26.

27

28

KAPITTEL 1

private avtaler, og forbud mot at en arbeidsgiver innskrenker en arbeids­ takers rettigheter etter loven.

Vilkår som normalt, men ikke alltid, gir bedre resultat for skadelidte, oppfyller ikke kravet i yforsl. § 16. Det har for eksempel forekommet vilkår om ménerstatning etablert i form av sumforsikring, som unntaksvis har medført underdekning.

Det kan heller ikke inngås individuell avtale med arbeidstakeren om fraskrivelse av rettigheter etter loven, eller om at arbeidstakeren selv skal bære risikoen for visse arbeidsoperasjoner. Individuell avtale om hva erstatningen skal utgjøre, og som er inngått etter skadetilfellets inntreden, vil imidlertid stå seg. Det gjelder selv om det i ettertid kan påvises at avtalen førte til underdekning. Dette følger av den alminnelige avtalefriheten som gjelder mellom private parter i norsk rett.

1.3

Forsikringsavtalen og forsikringsvilkårene

Avtalen om yrkesskadeforsikring reguleres av forsikringsavtaleloven tredje del (skadeforsikringsdelen), se yforsl. § 18, jf. § 4 tredje ledd. Bestemmelsene i forsikringsavtaleloven regulerer i hovedsak forholdet mellom forsik­ rings­selska­pet og arbeidsgiveren som tegner forsikringen. Det gjelder også bestemmelsene som omtaler «sikrede». Sikrede er ikke arbeidstakeren, men arbeidsgiveren som får sitt erstatningsansvar dekket, jf. fal. § 2-2 bokstav b.

Riktignok innebærer yrkesskadeforsikringen dekning ut over det som er erstatningsansvar i egentlig forstand, men det er presisert i yforsl. § 4 tredje ledd at dekningen likevel skal anses som ansvarsforsikring. Strengt tatt regulerer § 4 bare at loven i forholdet mellom forsikringsgiveren og for­ sikringstakeren anses som en ansvarsforsikring, slik at skadelidtes situa­ sjon kan være regulert av forsikringsavtalelovens fjerde del (person­for­sik­ rings­delen), se nedenfor.

Forsikringsvilkårene er lovbundet til minimum å inneholde rettig­hetene som følger av yrkesskadeforsikringsloven, jf. yforsl. § 16. De må meddeles Finanstilsynet før de anvendes, jf. yforsl. § 4 første ledd med delegasjon.

Forsikringsvilkårene og annen nødvendig informasjon om forsikringsforholdet skal foreligge på norsk. Forsikringsselskapet plikter å motta og besvare henvendelser fra arbeidstakere om erstatning på norsk, jf. yforsl. § 4 andre ledd. Arbeidsgiveren og forsikringsselskapet plikter på forespør-

innledning

sel å opplyse skadelidte om det er tegnet yrkesskadeforsikring, se fal. § 7-7 første ledd jf. § 7-6 første ledd.

Forsikringsselskapet behøver ikke nødvendigvis å være etablert i Norge, men kan for eksempel la seg bistå av et norsk oppgjørskontor ved håndteringen av forsikringsforholdet.

Ut fra merknader i forarbeider til forsikringsavtaleloven burde yrkesskadeforsikring holdes utenfor forsikringsavtalelovens (daværende) del B (personforsikringsdelen).12 Men etter uttalelse fra Kredittilsynet er yrkesskadeforsikring å anse som kollektivforsikring som omfattes av del B.13 Det innebærer at kollektivforsikringsbestemmelsene i fal. kapittel 9 (og 19) får anvendelse så langt de passer, jf. yforsl. § 18. Etter fal. § 9-3 (og § 19-3) skal forsikringsselskapet og arbeidsgiveren med passende mellomrom informere arbeidstakerne om forsikringens innhold. Etter identifikasjons­ bestemmelsen i fal. § 9-8 (og § 19-8) likestilles i vesentlig grad meldinger til arbeidsgiveren med meldinger til forsikringsselskapet.

1.4

Tegning av forsikringen

Yrkesskadeforsikringen er en form for personalforsikring, altså en forsikring som arbeidsgivere tegner for de ansatte. Forsikringen er nokså lik, uavhengig av forsikringsselskap, siden dekningsomfanget er lovbestemt.

Det er arbeidsgiveren som er ansvarlig for å tegne den lovpliktige yrkesskadeforsikringen. Når arbeidsgiveren er en juridisk person, påhviler det daglig leder og/eller styret å sørge for at det blir tegnet yrkesskadeforsikring.14 Gjøres ikke det, kan det resultere i erstatningsansvar.15 Ved tegning av forsikringen kan et av forsikringsselskapene som tilbyr yrkesskadeforsikring kontaktes, eller et forsikringsmeglerforetak.16 På grunn av bestemmelsene om informasjon på norsk i yforsl. § 4, har utenlandske forsikringsselskaper som selger yrkesskadeforsikring i Norge norsk personell som kan betjene kunder ved filial eller gjennom en representant.17 Tegning kan også skje i en forsikringspool av solidarisk ansvarlige forsikringsselskaper, jf.

12 13 14 15 16 17

NOU 1983: 56 side 45.

Uttalelse av 20. januar 1998 fra Kredittilsynet til Sosial- og helsedepartementet, NOU 2004: 3 side 34 og 299.

Sørum, Karnov Lovkommentar 2 til yforsl. § 3 (2021).

Rt-2010-93. Dommen er drøftet av Bjarte Thorson i Nytt i privatretten nr. 2 2010 side 8–10 – (NIP-2010-2-8) og av Kaare Andreas Shetelig i TFE-2010-207. https://www.yff.no/medlemmer/ Kaltenborn, Norsk lovnøkkel (1995) side 15.

29

30

KAPITTEL 1

yforsl. § 4. Men poolordning er bare etablert for situasjonen der intet selskap er villig til å inngå en forsikringsavtale. Poolen fungerer som en beredskapsordning, som bærer navnet Yrkesskadeforsikringspoolen for avslåtte risiki.18 Det er tilstrekkelig for å kreve dekning gjennom poolen at tre av poolens medlemmer har avslått å dekke den aktuelle arbeidsgiverens risiko.

Poolen er innvilget dispensasjon fra konkurranselovens forbudsbestemmelser på visse vilkår.19 Meglere brukes i samme omfang som på forsikringsmarkedet generelt.

Tegning gjennom megler omfatter en betydelig andel av markedet. Det er særlig de større bedriftene som bruker megler, og bruk av megler er normalsituasjonen for foretak med mer enn 500 ansatte.

Før forsikringsselskapet vurderer tilbud, innhenter det blant annet opplysninger om antall personer som skal forsikres, yrkesbeskrivelser, antall årsverk for de enkelte yrkesgrupper og skadestatistikk for de siste fem årene.

Selskapene har aktuargodkjente grunnpriser eller tariffer som avhenger av yrket til arbeidstakerne som skal forsikres. Da yrkesskadeforsikrings­loven ble innført, forsøkte man å fastsette en pris per bransje uavhengig av hvilket yrke som utøves, men senere gikk selskapene over til å fastsette en pris per yrkesgruppe. Kategoriene som yrkesgruppene utgjør, betegnes fareklasser.

Fareklassesystemet er ikke standardisert i noen fast modell. Noen selskaper har seks fareklasser, mens andre har opptil ti. Eksempel på en yrkes­ kate­gori som inngår i lav fareklasse er advokat, mens eksempel på et yrke i høy fareklasse er billakkerer.

Prisen på forsikringen fastsettes ut fra fareklasse og stillingsprosent.

I tillegg tas det hensyn til antall ansatte som skal inngå i ordningen, ofte med rabatt når antall ansatte overstiger 100. Høyt antall ansatte gir risiko­ utjevning. Det er i noen utstrekning inngått bransjeavtaler for å oppnå samme effekt for mindre og mellomstore bedrifter. For øvrig inngår normalt gjennomføring av en sikkerhetsvurdering. I praksis gjøres det alltid en slik vurdering hvis det er en større andel ansatte i de høyeste fareklassene.

Selskapene har knyttet til seg blant annet yrkeshygienikere, som vurderer omfanget og kvaliteten på helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet i bedriftene, med henblikk på fastsettelse av «HMS-rabatt». Det kan også bli lagt vekt på forsikringstakerens vilje til å forplikte seg til skadebegrensende arbeid.

18 19

https://www.finansnorge.no/siteassets/dokumenter/avtaler/vedtekter-for-yrkesskadeforsikringspoolen-for-avslatte-risiki.pdf KT-2001-111V.

innledning

Eventuell egenandel kan også påvirke prisen. Flere forsikringsselskaper som selger yrkesskadeforsikringer, tilbyr imidlertid forsikringsavtaler uten egenandel. Arbeidstakeren kan uansett ikke belastes egenandel.

Prisingen er mer kompleks i dag enn for noen tiår siden. Prisingen er nå i større grad sammensatt, og basert på flere faktorer. Det er fokus på at den enkelte kunde skal prises risikorett, og ikke generelt på yrkes-/næringsnivå.

Saksbehandler hos tilbyder kjører en nokså inngående risikoanalyse, der det blant annet ses hen til risikoområder og skadepotensiale, skadestatistikk ved bedriften sammenliknet med tilsvarende bedrifter i bransjen, hvilke framtidige skader man kan regne med, om det er mye reisevirksomhet, om det opereres i inn- eller utland, alderssammensetning, og om belastningsskader er utbredt. Selv om dekningsomfanget etter yrkesskadeforsikringsloven er gitt, kan risikovurderingen variere betydelig mellom tilbyderne, og arbeidsgivere ser seg derfor vanligvis tjent med å innhente tilbud fra flere forsikringsselskaper.

Yrkesskadeforsikring koster typisk fra kr 3 000 til 5 000 i året per arbeidstaker i 2023. Det har vært debattert om prisen for yrkesskadeforsikring er for høy. Sett med norske forsikringsselskapers øyne er det en reell konkurransesituasjon med priskonkurranse og kamp om kundene. Fra kundenes ståsted kan dette fortone seg forskjellig, avhengig av om man er betraktet som en attraktiv kunde. Stor skadefrekvens og høy andel av tunge skadekrav tilknyttet yrkessykdom er ugunstig i så måte.

Store selskaper kan naturlig nok ha et fortrinn i markedet ved tegning, men risikoen er antatt å bety mer for prissettingen.

Mulighetene for å oppnå spesialtilpassede produkter regnes for å være begrensede. Det er likevel vanlig at det kan tegnes tilleggsforsikringer som utvider dekningen. Eksempler på utvidelser som kan tegnes, er dekning på reise til og fra arbeid, ménerstatning for lavere invaliditeter enn 15 %, ménerstatning basert på høyere forsikringssum, og dekning for annen sykdom enn det som fanges opp av yrkesskadeforsikringslovens ulykkes- og sykdomsbegrep. Personaldekninger selges gjerne etter en «trappemodell», slik at yrkesskadedekningen skal ligge i bunnen før etablering av ulykkesog sykdomsforsikringer. Tegning av tilleggsdekninger er nokså utbredt.

Gode personalforsikringer signaliserer at arbeidsgiveren verdsetter de ansatte, hvilket igjen kan skape samhold og bedre arbeidsmiljø, samt gjøre det mer attraktivt å søke jobb i virksomheten.

31

32

KAPITTEL 1

1.5

Manglende forsikring og forsikringsselskaps konkurs

Det forekommer manglende forsikringsdekning, for eksempel på grunn av konkurs eller unnlatelse av å tegne forsikring. Arbeidsgivere er selv ansvarlige for å sørge for tegning av forsikringen etter yforsl. § 3, og det er ingen institusjon eller myndighet som registrerer eller følger opp om forsikring er tegnet. Arbeidsgiverens forsikringsforbindelse kan ved mangelfull informasjon ved tegning av bedriftsforsikring likevel bli erstatningsansvarlig overfor arbeidsgiveren for følger av manglende yrkesskadedekning. Forsik­ rings­giveren kan ha plikt til å ta opp spørsmålet om yrkesskadeforsikring om bedriften har grunn til å tro at slik forsikring er tegnet.20 Forsikringsselskapene som tilbyr yrkesskadeforsikring etter loven, hefter i fellesskap for skadelidtes tap ved manglende forsikring, jf. yforsl. § 7.

Skadelidte kan i prinsippet velge hvilket av de solidaransvarlige selskapene kravet skal rettes mot, men det mest praktiske er å rette kravet mot Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF).21 YFF ble etablert 26. mars 1990 for å håndtere praktiske forhold som knytter seg til manglende forsikring. Alle forsikringsselskapene som tilbyr yrkesskadeforsikring, vanligvis omkring 30 selskaper, plikter etter yforsl. § 4 siste ledd å være tilsluttet foreningen. Liste over aktive og passive selskaper (passive rapporterer ikke lenger premie) finnes på yff.no.22 Der går det også fram fra hvilket år selskapet har vært aktivt. Poolordningen i YFF tilsvarer den som er etablert under bilansvaret etter bal. § 10 jf. § 17 bokstav c, og som administreres av Trafikkforsikringsforeningen. Den kan også sammenliknes med ordningen etablert for produktansvar etter prodansvl. § 3-5 andre ledd, som administreres av legemiddelansvars­ foreningen.

Ved unnlatelse av å tegne forsikring, med erstatningsansvar for YFF til følge, fremmer YFF alltid regresskrav mot den uforsikrede arbeidsgiveren med hjemmel i yforsl. § 8 andre ledd. Forsettlig eller uaktsom unnlatelse av å tegne forsikring er belagt med straffansvar for arbeidsgiveren, eller den som i arbeidsgiverens sted leder virksomheten, jf. yforsl. § 19. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil 3 måneder.

20 21 22

Rt-2003-1524.

Sørum, Karnov Lovkommentar 4 til yforsl. § 7 (2021). https://www.yff.no/medlemmer/

innledning

Fordelingen av ansvaret på foreningens medlemmer er regulert i forskrift gitt med hjemmel i yforsl. § 7.23 Skadesummen fordeles etter premiebeløp for yrkesskadeforsikring for hvert av selskapene i siste kalenderår.

Manglende forsikring er forskjellig fra underforsikring. Dersom det for eksempel er tegnet forsikring for et antall arbeidstakere som er lavere enn det faktiske antallet, foreligger det underforsikring. Det forekommer ulike varianter. Angivelse av antall ansatte kan være satt for lavt, eller det kan være en navneliste som ikke er komplett. Det kan også være at man ikke har oppdatert forsikringsavtalen i forbindelse med oppsplitting av bedriften eller andre virksomhetsendringer. De fleste forsikringsselskaper aksepterer visstnok underforsikringstilfellene som erstatningsmessige. Forsikringsselskapene plikter å opplyse hvordan forsikringstakeren skal forholde seg, for å oppnå fullstendig dekning.

Blir arbeidstakeren kjent med at det ikke er tegnet yrkesskadeforsikring, kan arbeidstakeren neppe fremme søksmål med krav om at arbeidsgiveren oppretter forsikring. Så lenge arbeidstakeren kan fremme erstatningskrav overfor Yrkesskadeforsikringsforeningen, har arbeidstakeren ikke tilstrekkelig rettslig interesse i at det opprettes forsikring jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd. Men oppstår det en slik situasjon, bør arbeidstakeren underrette YFF, som derimot oppfyller kravene til rettslig interesse i slikt søksmål mot arbeidsgiveren.

Er forsikringsavtalen opphørt, svarer forsikringsgiveren likevel inntil ny forsikringsavtale trer i kraft, med tidsavgrensning på fire måneder jf. yforsl. § 6 første ledd. Forsikringsgiveren skal i betalingsvarsel eller oppsigelse gjøre arbeidsgiveren kjent med følgene som manglende forsikring kan ha, jf. yforsl. § 6 andre ledd.

Manglende dekning etter forsikringsselskapers konkurs er aktualisert i senere år, med konkursen i det danske selskapet Alpha Insurance i 2018.

I konkurstilfellene trer ikke Yrkesskadeforsikringsforeningen inn som garantist for ansvaret, siden foreningens ansvar er avgrenset til å gjelde situasjoner der det ikke er tegnet forsikring etter yforsl. § 7. Riktignok er det uttalelser i lovforarbeidene til bestemmelsen som indikerer at en skade­ lidt arbeidstaker generelt er tenkt holdt skadesløs.24 Men ordlyden i yforsl. § 7 sammenhengsfortolket med §§ 5, 6 og 8 viser at konkurstilfellene faller utenfor YFFs dekningsområde.

23 24

FOR-1989-10-13-1041 pkt. III. NOU 1988: 6 side 74 andre spalte.

33

34

KAPITTEL 1

Ved konkurs i norske forsikringsselskaper dekkes krav gjennom Garanti­ ordningen for skadeforsikring, som er hjemlet i finansforetaksloven § 20 A. Det samme gjelder ved konkurs i utenlandske selskaper som har solgt forsikringer gjennom norsk filial (NUF). Filialer av utenlandske forsikringsselskaper som har hovedsete utenfor EØS-området, må ha konsesjon for å drive forsikringsvirksomhet i Norge med tilslutning til garantiordningen.25 Utenlandske forsikringsselskaper med hovedsete i EØS-området har imidlertid anledning til direktesalg av yrkesskadeforsikring på det norske markedet uten tilslutning til garantiordningen, såkalt grensekryssende forsikringssalg. I slike konkurstilfeller kan det være aktuell garantiordning i forsikringsselskapets hjemland. Etter konkursen i Alpha Insurance ble det fremmet krav overfor dansk garantiordning for skadeforsikringsselskaper (Garantifonden), men Høyesterett i Danmark konkluderte 5. januar 2023 med at kravet ikke dekkes under ordningen.26 Ved uenighet om erstatningsplikten når forsikringen er direktesolgt fra et utenlandsk forsikringsselskap, kan skadelidte reise søksmål i Norge etter Luganokonvensjonen artikkel 10. Det gjelder imidlertid ikke når for­ sikringsselskapet er gått konkurs.27 I Alpha-sakene må slikt søksmål reises for skifteretten i Danmark etter bobestyrerens endelige validering av kravene. Dette medfører store praktiske problemer, usikkerhet og høy kostnads­ risiko for skade­lidte. Norske bedrifter som tegner yrkesskadeforsikring, bør ha et bevisst forhold til om forsikringen omfattes av garantiansvar, og til om søksmål kan reises i Norge hvis forsikringsselskapet rammes av konkurs.

1.6

Rettskildebildet

1.6.1 Trygdereglene Ordlyden i lovbestemmelsene er hovedkilden til løsning av spørsmålene som oppstår. Legalitetsprinsippet er til hinder for innskrenkende tolkning av bestemmelser som innvilger trygderettigheter, og bestemmelsene skal i all hovedsak tas på ordet. Vilkårene for å oppnå yrkesskadeytelser fra folketrygden finnes i folketrygdloven av 28. februar 1997, hovedsakelig i kapittel 13. I det kapitlet er de generelle vilkårene for godkjenning av yrkes-

25 26 27

Ot.prp. nr. 58 (2004–2005) punkt 4.4 side 55–56. https://domstol.dk/hoejesteret/aktuelt/2023/1/garantifond-ikke-forpligtet-til-at-daekkeerstatningskrav HR-2020-2175-A.

innledning

skade og yrkessykdom tatt inn, samt vilkårene for å oppnå ménerstatning.

Bestemmelser om hva som regnes som yrkesskade og yrkessykdom, finnes i §§ 13-3 og 13-4. Fastsettelse av skadetidspunktet er regulert i § 13-5. Bestemmelser om hvilke persongrupper som er yrkesskadedekket, og når de er det, står i §§ 13-6 til 13-13. Regler om melding av yrkesskade finnes i § 13-14.

Forholdet til krigspensjoneringsloven står i § 13-15, mens forholdet til lov om yrkesskadetrygd og tidligere lover om ulykkestrygd er regulert i § 13-16.

Bestemmelser om ménerstatning er tatt inn som § 13-17.

Bestemmelser om særfordeler ved utmåling av andre ytelser finnes spredt i de aktuelle kapitlene i folketrygdloven. For eksempel finnes bestemmelser om særfordeler ved tilståelse av uføretrygd i kapittel 12, som er kapitlet om uføretrygd. En oversikt over hvor de enkelte yrkesskadebestemmelsene er å finne, er tatt inn i ftrl. § 13-2.

Yrkesskadebestemmelsene i folketrygdloven suppleres av forskrifter. De praktisk viktigste er forskrift av 11. mars 1997 om hvilke sykdommer som godkjennes som yrkessykdom, samt forskrift om ménerstatning av 21. april 1997.28 Sistnevnte forskrift inneholder i del I bestemmelser om medisinsk invaliditet og utmåling av ménerstatning. I del II er det tatt inn en invaliditetstabell, som angir medisinsk invaliditet for de fleste aktuelle skade- og sykdomstyper.

Når tolkningsspørsmål oppstår, tillegges lovforarbeidene betydelig vekt, både av Høyesterett og trygdeforvaltningen. NOU 1990: 20 har betydning, samt Ot.prp. nr. 29 (1995–96). I den grad aktuelle bestemmelser bare er en videreføring av bestemmelser i tidligere folketrygdlov, kan forarbeidene til tidligere gjeldende folketrygdlov også tillegges vekt ved lovtolkningen.

Antallet rettsavgjørelser om yrkesskadeytelser fra folketrygden er begrenset, men det er avsagt enkelte dommer fra Høyesterett som er viktige rettskilder. Selv om underrettspraksis i prinsippet har begrenset verdi som rettskilde, jf. nedenfor under avsnitt 1.6.2, kan de juridiske resonnementene i dommene ha informasjonsverdi. Underrettspraksis kan dessuten bli tillagt vekt i seg selv, om den er et uttrykk for fast praksis ved løsningen av et tolkningsspørsmål. Tradisjonelt legger NAV uansett stor vekt på underrettspraksis i form av lagmannsrettsavgjørelser, selv om det er tale om enkeltstående avgjørelser. Man kan derfor med fordel se litt bort fra tradisjonell rettskildelære, og påberope underrettspraksis som argumentasjon i klageog ankesaker som skal behandles i trygdeforvaltningen.

28

FOR-1997-03-11-220 om yrkessykdommer og FOR-1997-04-21-373 om ménerstatning.

35

36

KAPITTEL 1

Det finnes rikholdig trygderettspraksis på yrkesskadesektoren. Trygde­ retten er ikke er en domstol i egentlig forstand, men et domstols­liknende forvaltningsorgan. Imidlertid kan Trygderetten som spesialisert avgjørelsesorgan med medisinsk sakkyndighet ha bedre grunnlag for å avgjøre trygdesaker enn de ordinære domstolene. Når trygderettspraksis er lang­ varig, omfattende og konsekvent, skal den tillegges betydelig vekt som rettskilde.29 Enkeltavgjørelser som ikke inngår i en mønsterdannende praksis, har derimot ikke samme verdi. Men med det omfattende antall avgjørelser som foreligger, for eksempel mer enn tusen avgjørelser om arbeidsulykkesbegrepet, har det ikke rent sjelden utkrystallisert seg varig og omfattende praksis for løsning av et spørsmål. Hvis praksisen utspringer av en grunnleggende og prinsipiell avgjørelse, tillegges den vanligvis større vekt.30 Hvis praksisen gjelder spørsmål der Trygderettens spesialkompetanse er uten betydning, tillegges nok praksisen mindre vekt.31 Når man finner en aktuell kjennelse fra Trygderetten på Lovdata, må man være oppmerksom på at Lovdata ikke gjør anmerkning om avgjørelsen er påstevnet og eventuelt opphevet, i motsetning til hva som er tilfelle med dommer.

Trygderettens kjennelser ble ikke publisert regelmessig på Lovdata før 2003, men eldre kjennelser kan ha betydning. Har man referansene, kan man få tilsendt kjennelser som ikke finnes på Lovdata gjennom henvendelse til Trygderetten.

NAVs rundskriv til de aktuelle bestemmelsene er detaljerte og grundige, med kodifisering og sammenfatning av rettstilstanden. Rundskrivene har i utgangspunktet ikke rettskildemessig betydning.32 Men myndighetspraksis, som anskueliggjøres gjennom rundskrivene, kan bli tillagt vekt som rettskilde.33 Alt som står i rundskrivene, er ikke nødvendigvis riktig og gjeldende rett, men rundskrivene har stor informasjonsverdi for praktikeren. Og den som finner støtte for sitt krav overfor NAV gjennom å vise til rundskrivene, står sterkt. NAV kan vanskelig vinne fram med synspunkter som ikke er forenlige med egne rundskriv. Rundskrivene er tilgjengelige på lovdata.no, men de er enklest å navigere i på nav.no.

29 30 31 32 33

Rt-2000-220, Rt-2005-1757 og Rt-2006-1642.

Se til sammenlikning fra pasientskadeområdet HR-2023-268-A avsnitt 40, og HR2022-1132-A avsnitt 57.

Se til sammenlikning fra pasientskadeområdet HR-2023-268-A avsnitt 40, med henvisning til HR-2022-2356-A avsnitt 40 motsetningsvis.

For eksempel LF-2020-118939.

Rt-2005-495 avsnitt 56 og HR-2021-2126-A avsnitt 67.

innledning

Internasjonale rettskilder kan være av betydning i enkelte tilfeller. For eksempel har Høyesterett henvist til en ILO-konvensjon ved tolkningen av folketrygdlovens bestemmelser om yrkessykdom.34 Juridisk litteratur har først og fremst informasjonsverdi, ved at man finner resonnementer til inspirasjon og henvisninger til aktuelle rettskilder.

Litteraturen kan også bli tillagt noe vekt som rettskilde, men da skal det helst være tale om bøker skrevet av etablerte og anerkjente fagpersoner i det akademiske miljøet. Et mer moderne syn er at litteraturens vekt ikke beror på hvem som har skrevet noe, men på hvordan det aktuelle standpunktet er begrunnet. Men man kan innvende at det i så fall ikke er litteraturen i seg selv, men det juridiske resonnementet, som vektlegges. Til dels finnes det generell trygderettslig litteratur.35 Til dels finnes det også mer spesialisert litteratur.36 Rimelighetshensyn og andre reelle hensyn har liten vekt som rettskilde på trygderettsområdet. Området er positivrettslig gjennomregulert, og domstolenes resonnementer er i all hovedsak knyttet opp mot lovtekst, forarbeider og høyesterettspraksis.

1.6.2 Erstatningsreglene Vilkårene for erstatning finnes i yrkesskadeforsikringsloven av 16. juni 1989.

Utmålingen er regulert i forskrift om standardisert erstatning av 21. desember 1990.37 Forarbeidene utgjør en viktig rettskilde når tolkningsspørsmål oppstår.

Særlig står NOU 1988: 6 og Ot.prp. nr. 44 (1988–89) sentralt. Det finnes også trykte forarbeider til forskriften om standardisert erstatning som tillegges vekt. De er inntatt som vedlegg I til NOU 1994: 20. I forbindelse med lovendringer da EØS-avtalen ble innført, er det lovforarbeider i Ot.prp. nr. 70 (1993–1994).

NOU 1994: 20 ble utarbeidet av Lødrup-utvalget (Lødrup II-utvalget), som også utformet forskriften om standardisert erstatning (Lødrup I-utvalget). Utvalgets kommentarer i utredningen har betydning ut over å være juridisk litteratur, som en form for etterarbeider.

34 35 36 37

Kvikksølvdommen i Rt-2013-1642 avsnitt 47, med henvisning til ILO-konvensjon nr. 42 om Workmen’s Compensation for Occupational Diseases.

Kjønstad, Innføring i Trygderett ved Imran Haider (2018).

For eksempel Holgersen, Arbeidsavklaring og trygdeytelser (2015).

FOR-1990-12-21-1027.

37

38

KAPITTEL 1

Sammenhengsfortolkning vil si at en bestemmelse eller et vilkår tolkes i lys av lovens system, eller i lys av andre lovbestemmelser. Sammenhengsfortolkning med folketrygdens yrkesskadebestemmelser gjøres i den grad bestemmelsene har samme innhold, da forarbeidene til yrkesskadefor­ sikringsloven gir anvisninger på at parallellitet er tilsiktet.38 Sammenhengsfortolkning med de alminnelige erstatningsrettslige reglene i skadeserstatningsloven kan også være aktuelt i en del situasjoner, jf. henvisning i yforsl. § 13. Det kan også være aktuelt å tolke bestemmelser i yrkesskadeforsikringsloven i lys av bestemmelser i forsikringsavtaleloven, jf. henvisning i yforsl. § 18.

Det finnes en god del rettspraksis i tilknytning til yrkesskadeforsikringsloven, og ved siden av lovforarbeidene er Høyesteretts praksis den viktigste rettskilden. I erstatningsretten utenfor kontrakt har Høyesterett hatt en særlig sentral rolle i rettsutviklingen. For de ulovfestede ansvarsgrunnlagene er årsaks- og adekvanskrav fullt ut utviklet i rettspraksis i samspill med juridisk teori. For lovfestede ansvarsgrunnlag, som yrkesskadeforsikringsloven, beror innholdet i prinsippet på tolkning av de aktuelle lovbestemmelsene. I praksis har imidlertid kravene til årsakssammenheng og adekvans som utgangspunkt vært ansett å ha samme innhold ved de lovfestede som ved de ulovfestede ansvarsgrunnlagene.39 Høyesterettsdommer er også avsagt på yrkesskadeområdet om konstateringstidspunktet for sykdomstilfeller, ulykkesbegrepet, erstatningsutmåling og foreldelse. Det finnes for øvrig rikholdig praksis fra Høyesterett om erstatningsutmåling i den generelle erstatningsretten, som ofte får avgjørende betydning også på yrkesskadeområdet. Praksis fra tingrettene og lagmannsrettene utgjør konkrete vurderinger av årsaks- og utmålingsspørsmål som ikke uten videre lar seg overføre til andre saksforhold, og som har begrenset verdi som rettskilde. Underrettenes resonnementer kan imidlertid ha informasjonsverdi for løsning av det aktuelle spørsmålet. Avgjørelsene kan også bli tillagt betydning i seg selv, om de uttrykker en fast og langvarig praksis.

Om ikke annet, vil avgjørelsene kunne gi nyttige eksempler på problemets mangfold. Når det er vist til underrettsavgjørelser i denne boken, er det primært for å illustrere hvilke problemstillinger som oppstår, og for å gi eksempler på løsningsmuligheter.

38 39

Ot.prp. nr. 44 (1988–89) spesialmotivene til § 11 på side 89 første spalte.

Tjomsland, Høyesteretts rolle ved utvikling av erstatningsretten. Lov Sannhet Rett. Norges Høyesterett 200 år (2015).

innledning

Det foreligger en god del uttalelser fra Finansklagenemnda (FinKN) og dens forgjengere om tolkningsspørsmål tilknyttet yrkesskadeforsikrings­ loven. Uttalelsene publiseres blant annet på lovdata.no og finkn.no.

Nemndsuttalelser har liten vekt som rettskilde. Konsekvent og langvarig praksis kan likevel bli tillagt en viss vekt.

Formålsbetraktninger tillegges vekt, i hvert fall når de er kommet til uttrykk gjennom lovforarbeidene.40 Men formålsbetraktningene er i en del tilfeller for generelle til at de kan tillegges avgjørende vekt, særlig hvis andre kilder gir anvisning på annen løsning enn det formålsbetraktninger skulle tilsi.41 Lovgiver har holdt en rekke skader og sykdommer utenfor dekning, mens formål og hensyn bak loven taler for dekning også i disse tilfellene. Da er ikke formålsbetraktningene særlig til hjelp for vurderingen av dekningsomfanget. Lovgivers bevisste valg må respekteres ved rettsanvendelsen.

Internasjonale rettskilder kan være av betydning i enkelte tilfeller. Et eksempel på bruk av EU-rett kan nevnes. Ved vurderingen av om krav under yrkesskadeforsikring mot boet til det konkursrammede forsikringsselskapet Alpha Insurance kunne fremmes for norske domstoler, avgjorde Høyesterett en sak om tolkning av konkursunntaket i Luganokonvensjonen på bakgrunn av rettspraksis fra EU-domstolen.42 For helhetens skyld nevnes at internasjonale bestemmelser også kan komme inn som begrunnelse for erstatningsansvar ut over det som følger av yrkesskadeforsikringsloven.

For eksempel er Norge dømt av Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8, i en sak der det ble lagt til grunn at Nordsjødykkere ikke var gitt tilstrekkelig informasjon om helserisikoen ved bruk av raske dekompresjonstabeller.43 Juridisk litteratur har i første rekke informasjonsverdi, men bøker skrevet av anerkjente fagpersoner ved universitetene tillegges også vekt som rettskilde. I utredninger som NOU 1994: 20 Personskadeerstatning og NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning finnes det framstillinger av utmålingsreglene, som kan likestilles med juridisk litteratur. I de etter hvert rikholdige generelle framstillingene av erstatningsretten er yrkesskade40 41 42 43

For eksempel Blodproppdommen, Rt-2004-261 avsnitt 54.

For eksempel Kuldeskadedommen, Rt-2011-368 avsnitt 51.

HR-2020-2175-A, med henvisning til EU-domstolens avgjørelse av 18. september 2019 i sak C-47/18 (Riel).

EMDN-2009-52806 og EMDN-2010-22703, Vilnes and others v. Norway. Se omtale av dommen fra Kajsa Louise Tafjord Normannseth, EMDs utvikling av retten til privatliv I arbeidsforhold etter EMK artikkel 8, Arbeidsrett, 2020/2 side 197–202.

39

40

KAPITTEL 1

erstatning og standardisert erstatningsutmåling omtalt.44 Magne Strandberg har kommentert yrkesskadeforsikringsloven i Norsk Lovkommentar.

I Karnov Lovkommentarer, som er innlemmet i Lovdata, har Tom Sørum forfattet kommentarer til Yrkesskadeforsikringsloven. Runar Narvland utga boken Yrkesskade i 2021. Det finnes også en eldre kommentarutgave utarbeidet av Andreas Arntzen. Fredrik Kaltenborn har kommentert yrkesskadeforsikringsloven i Norsk Lovnøkkel.

Rimelighetshensyn og andre reelle hensyn har vanligvis liten vekt som rettskilde på dette området, og det ses ikke ofte at slike hensyn er nevnt i rettspraksis. Det kan ha en viss sammenheng med at hva som oppfattes som rimelig og rettferdig, arter seg forskjellig sett fra skadelidtsiden og selskapssiden. Men hvis domstolen finner at en løsning er kvalifisert urimelig, ser man det gjerne påpekt og vektlagt.45

1.7

Skadeomfanget

Arbeidsulykker antas å utgjøre 12 % av alle ulykker i Norge. Arbeidstilsynet registrerer årlig omkring 40–50 dødsulykker. SSB publiserer tall for arbeidsskader meldt til NAV, som i senere år har ligget på rundt 24 000. SSB-statistikk viser også arbeidsulykker fordelt på næringer.46 De reelle tallene er anslått å ligge på 60–70 dødsulykker og vel 100 000 arbeidsskader.47 I tillegg kommer yrkessykdommene. Arbeidstilsynet registrerer meldinger som leger plikter å gi ved arbeidsrelatert sykdom. Det er antatt underrapportering, slik at meldingene ikke kan ses på som uttrykk for faktisk forekomst av arbeidsrelatert sykdom.48 Fallulykker er ifølge SSB-statistikken vanligste ulykkestype, overraskende nok også innen administrative områder som ikke er ulykkesbelastet.49 Hyppigst forekommende arbeidsrelaterte sykdom ut fra Arbeidstilsynets statistikk er hørselsskader.50 44

45 46 47 48 49 50

Sentral generell erstatningsrettslig litteratur er utgitt av Peter Lødrup, Nils Nygaard, Trine-Lise Wilhelmsen og Birgitte Hagland, Viggo Hagstrøm og Are Stenvik samt Morten Kjelland.

For eksempel LB-2016-39383. https://www.ssb.no/helse/statistikker/arbulykker/aar https://stami.no/tema/ulykker-og-skader/ https://www.arbeidstilsynet.no/om-oss/statistikk/statistikk-meldinger-om-arbeidsrelaterte-sykdommer/ https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/fall-vanligste-arbeidsulykke-i-fjor https://www.arbeidstilsynet.no/om-oss/statistikk/statistikk-meldinger-om-arbeidsrelaterte-sykdommer/

innledning

Etter yforsl. § 9 skal forsikringsselskapene registrere krav som følge av yrkesskade og yrkessykdom. Hovedformålet er å legge til rette for skade­ forebyggelse. Offentlige myndigheter, samt arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, kan med hjemmel i bestemmelsen kreve innsyn i registrene til bruk i skadeforebyggende arbeid. Slik bestemmelsen er formulert, skal registreringen også omfatte krav som ikke fører fram, og hvor det ikke finner sted noen erstatningsutbetaling. Tross den lovbestemte registreringsplikten er den betraktet som en ordensregel, slik at overtredelse ikke har rettsvirkninger.51 Med hjemmel i yforsl. § 9 er det fastsatt forskrift av 13. oktober 1989, som regulerer nærmere hvilke opplysninger som skal registreres.52 Etter forskriften skal selskapene registrere yrkesskadenes og yrkessykdommenes art og omfang, arbeidsstedet hvor skadene og sykdommene er forårsaket, og årsakene til skadene og sykdommene i den grad de er kjent.

Siden 1991 har forsikringsselskaper som til sammen dekker det meste av markedet, levert data til et felles register benevnt DAYSY, som administreres av Finans Norge.53 I rapporten fra 2022 er det brukt materiale fra selskapene If Skadeforsikring, Gjensidige Forsikring, Tryg Forsikring, Fremtind Forsikring, KLP Skadeforsikring, Eika Forsikring, Frende Forsikring, DNB Livsforsikring og Protector Forsikring. Disse selskapene dekker (pr. 31. desember 2020) nærmere 86 % av det norske yrkesskadeforsikringsmarkedet. Rapporten inneholder en figurdel, i tillegg til en tabelldel for ulykker og en tabelldel for sykdommer. Figurdelen har informative kommentarer som raskt gir overblikk. De øvrige selskapene som selger yrkesskadeforsikring, skal ha egne/lokale registre som oppfyller lovens krav.

Yrkesskadeforsikring er «langhalet», i den forstand at det tar mer enn 20 år før siste yrkessykdomstilfelle er meldt.54 Av DAYSY-rapporten fra 2022 går det fram at 90 % av arbeidsulykkene, men bare 45 % av yrkessykdommene, er meldt etter 5 år. Det er færre sykdomstilfeller enn ulykker, men sykdommene fører i snitt til større erstatningsutbetalinger enn ulykkene.

Av næringer har bergverk og industri flest yrkesskader, og erstatningene i denne kategorien er i snitt høyere enn for andre næringer. Av yrker har pleie- og omsorgspersonale flest meldte yrkesskader, der hovedtyngden

51 52 53 54

Strandberg, Norsk Lovkommentar til yrkesskadeforsikringsloven § 9 (2021), note 63.

FOR-1989-10-13-1041 pkt. IV. finansnorge.no https://www.finansnorge.no/statistikk/skadeforsikring/statistikk-og-nokkeltall-forskadeforsikring-2017/inntekter-og-utgifter/

41

42

KAPITTEL 1

knytter seg til ulykker. Men dette har sammenheng med mange småskader med lave erstatninger. Klem- og støtskader er den mest vanlige skade­ følgen i ulykkestilfellene, men luftveissykdommer (astma, kols etc.) er hyppigst forekommende yrkessykdom. Statistikken harmonerer ikke helt med Arbeidstilsynets statistikk over arbeidsrelatert sykdom som er nevnt ovenfor, men det er antatt underrapportering overfor Arbeidstilsynet, og Arbeidstilsynets statistikk er derfor neppe like pålitelig.

Mens antall skader er doblet over en tiårsperiode, er antatte erstatninger omkring halvert i samme tidsrom.55 Det er vanskelig å si hva som er årsaken til denne utviklingen. Dels kan det skyldes innstrammingene i tildeling av uføreytelser fra folketrygden, slik at en del flere skadelidte muligens forblir i arbeid, eller velger AFP med tilhørende begrensninger i mulighetene for å bevise yrkesskaderelatert uførhet. Dels kan det skyldes innstramminger i bevis- og årsakskrav i yrkesskadesaker både fra NAV og forsik­rings­ selskapene, kanskje initiert av det nokså restriktive synet på skade som ble etablert med Nakkesleng IV-dommen.56 Forhåpentligvis skyldes også nedgangen i erstatningene færre alvorlige skadetilfeller.

1.8

Reformarbeid, lovforslag og lovendringer

Etter vedtakelsen av yrkesskadeforsikringsloven i 1989 ble det nedsatt et hurtigarbeidende utvalg, Lødrup I-utvalget, som foreslo supplerende bestemmelser om standardisert erstatningsutmåling. Slike bestemmelser ble vedtatt med ikrafttreden 1. januar 1991. Siktemålet med bestemmelsene var å oppnå forenkling og hurtigere oppgjør. De frivillige forsikringene med sjablongmessig dekning som gjaldt før 1990, var langt på vei mal for bestemmelsene om standardisert erstatning i yrkesskadeforskriften.

Standardiseringen har i noen grad preg av «borgerlig jevnmål», ved at de lavest lønnede får et erstatningsmessig løft, mens de høytlønnede ikke oppnår full erstatning for sitt tap. Standardiseringen som ble valgt, bryter med grunnleggende erstatningsrettslige prinsipper om tilståelse av full erstatning med verken under- eller overkompensasjon. Likevel har standardiseringen bare i begrenset grad vært gjenstand for uenighet og kritikk.

Behovet for forenkling har nok trumfet behovet for individualisert utmå55 56

https://www.finansnorge.no/statistikk/skadeforsikring/nokkeltall/skadestatistikk2/ Rt-2010-1547.

innledning

ling. Ordningen med standarderstatning har nå festnet seg gjennom mer enn 30 års rettsanvendelse.

Det ble fra 1991 innført en refusjonsordning som innebærer at 120 % av utbetalingene fra forsikringsselskapene skal overføres til folketrygden.57 Refusjonen skal dekke folketrygdens utgifter i yrkesskadesakene.

Ved lovendring i 1994 ble det gjort noen tilpasninger til EØS-avtalen.58 Ved revisjon av folketrygdloven i 1997 ble yrkesskadebestemmelsene fra den gamle loven av 1966 i hovedsak beholdt uforandret, men mye av praksisen som var etablert gjennom tolkningen av den gamle loven, ble kodifisert. Redaksjonelt ble yrkesskadebestemmelsene nå kapittel 13, mot kapittel 11 i den tidligere folketrygdloven.

Gjennom reform av foreldelsesreglene blant annet i yrkesskadefor­ sikringsloven og forsikringsavtaleloven ble det fra oktober 1998 innført en såkalt varslingsregel for meldte krav. Det ble krevd at forsikringsselskapet varsler på forhånd hvis foreldelse skal kunne påberopes. Endringen innebar en vesentlig styrking av skadelidtes rettsstilling.

Industri og mannsdominerte yrker sto i fokus ved utarbeiding av lista over godkjente yrkessykdommer i forskrift av 11. mars 1997.59 Det gjør at 88 % av godkjente yrkessykdommer i Norge gjelder menn.60 Yrkessykdomsforskriften er i praksis kjønnsdiskriminerende. Det er for øvrig omtrent like mange kvinner og menn som blir varig uføre, men det er langt flere menn enn kvinner som har yrkesskadetilståtte uføreytelser.61 Kvinne­helse­ utvalget tok i NOU 1999: 13 pkt. 11.2.6 til orde for et generelt yrkes­skade­ begrep som omfatter muskel- og skjelettlidelser, samt psykiske belastninger.

Utvalget mente slike sykdommer bør utløse yrkesskadefordeler, dersom de er arbeidsrelaterte. Utvalget så dette som svært viktig for at kvinner skal få de samme rettighetene som menn. Dette har imidlertid ikke resultert i lovendringer på yrkesskadeområdet for å utjevne kjønnsforskjellene.

I NOU 2004: 3 foreslo Kjønstad-utvalgets flertall forenkling av det tosporede systemet (yrkesskadebestemmelser både i folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven), gjennom sammenslåing av yrkesskadereglene i trygd og forsikring til én arbeidsskadeforsikringsordning. Et mindretall ønsket i stedet forenkling ved å gjøre trygdens vedtak bindende for erstat-

57 58 59 60 61

FOR-1997-03-25-270.

LOV-1994-06-24-40.

FOR-1997-03-11-220.

NOU 2008: 11 Yrkessykdommer side 13–14.

Nielsen og Mandal, Yrkesskade – mest for menn? Fafo-rapport 2012:45.

43

44

KAPITTEL 1

ningsspørsmål under forsikring. Flertallet mente forsikringsselskapene skulle behandle krav om erstatning, mens mindretallet gikk inn for en frittstående oppgjørsenhet. Det var også et flertall som gikk inn for at en nemnd skulle behandle klagesaker, mens et mindretall ønsket at Trygderetten skulle være klageinstans. Forslagene ble ikke vedtatt.

I NOU 2008: 11 Yrkessykdommer vurderte et medisinsk ekspertutvalg lista over sykdommer som godkjennes som yrkessykdommer, og ga anbefalinger. Anbefalingene har ikke resultert i lov- eller forskriftsendringer.

I NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning ble det på generelt grunnlag foreslått standardisert personskadeerstatning. Lovforslaget la opp til mer omfattende og mer komplekse regler enn reglene om standardisert erstatning ved yrkesskade, og lovforslaget hadde mindre preg av «borgerlig jevnmål» enn yrkesskadereglene. I lovforslaget ble det lagt opp til at de foreslåtte reglene også skulle komme til anvendelse på yrkes­skade­ området. Utredningen har ikke resultert i lovendring, ut over at reglene om barne­erstat­ning er revidert. Med kompleksiteten i forslaget fant man det nok enklere å fortsette med individuell erstatningsutmåling. Kanskje var omfanget av den 573 sider lange utredningen i seg selv nok til å sende den «i skuffen». Til sammenligning ble Lødrup I-utvalgets 33 sider lange utredning behandlet og vedtatt i ekspressfart.

I 2013 fremmet Regjeringen Stoltenberg II lovforslag om «arbeids­skade­ forsikring» basert på NOU 2004: 3. Forslaget ble anført å innebære styrking av arbeidstakernes stilling, men så var ikke tilfelle. Det ble blant annet anført fra politisk hold at forslaget omfattet dekning for belastningslidelser. I realiteten var det imidlertid ingen bestemmelse som særskilt dekket belast­nings­lidelser i lovutkastet, og belastningslidelser falt utenfor arbeids­ ulykkes­begrepet som lovutkastet videreførte fra gjeldende rett. Belastningslidelser falt også utenfor første alternativ i lovutkastets sikkerhetsventil i § 3-8 første ledd, siden påvirkningens art ikke er angitt i yrkes­syk­doms­ forskrif­ten. Det ville derved være andre alternativ i lovutkastets sikkerhetsventil, § 3-8 tredje ledd, som regulerte eventuell dekning for belastningslidelser. Kravet til «sykdom» i denne bestemmelsen begrenset hvilke belastningslidelser som kunne omfattes. Belastningslidelser er slitasje eller akkumulering av sårbarhet over tid, hvilket ikke alltid kan betegnes som sykdom. Videre var beviskravet i lovutkastet skjerpet, gjennom krav til at sykdommen klart skyldes arbeidets særlige art. Det er normalt vanskelig nok å sannsynliggjøre med vanlig sannsynlighetsovervekt at muskelskjelettlidelser skyldes arbeidet, og med skjerpet beviskrav ville det bare i

innledning

et fåtall tilfeller være mulig å føre tilstrekkelig bevis. Kravet til årsakssammenheng med arbeidets «særlige art» var presisert slik at «påvirkningen bør være spesielt belastende, ekstraordinær eller atypisk, og medføre en særlig risiko for sykdom i det konkrete tilfellet, en risiko som går utover den normale risikoen i vedkommendes yrke». Dette kravet er ikke oppfylt for belastningslidelsene. Når for eksempel hjelpepleieren, renholderen eller anleggsarbeideren påføres belastningslidelse, skyldes det den normale belastningen og den normale risikoen i vedkommende yrke. Tross utbasunering fra politisk hold av at nå innførte man dekning for belastningslidelser, var det i praksis ingen dekning for belastningslidelser i lovforslaget. Det var i samme lovutkast foreslått en bestemmelse om dekning ved personløft, som umiddelbart framsto som en styrking av arbeidstakernes stilling. Men i lovutkastet ble det stilt krav om at symptomer debuterer i løpet av et par timer etter løftingen. Arbeidstakeren har bevisbyrden, og det vil i mange tilfeller være umulig å bevise at symptomene kom umiddelbart, for eksempel når arbeidstakeren er alene på jobb. For prolapstilfellene er det antatt at symptomer dukker opp i løpet av dager til en del uker, det vil si at det typisk tar noe tid å utvikle prolaps.62 For bløtdelsskader er det, med bakgrunn i grundige utredninger fra medisinsk ekspertise i Nakkesleng I-dommen og etterfølgende høyesterettspraksis, oppstilt krav om symptomdebut innen tre døgn (72 timer).63 Både beviskravene og etablert medisinsk viten gjorde derved kravet om sympomdebut innen et par timer uoppnåelig. I tillegg var det uklart hvilke begrensninger som ligger i uttrykket «skader på muskler, sener, nerver eller ledd», både med hensyn til om enkelte typer bløtdels­ skader faller utenfor dekningen, og med hensyn til om det skulle gjelde begrensninger for skiveskadene. Bestemmelsens utforming ville gjøre at mange personløfteskader ikke ville bli dekket, og det ville bli nokså tilfeldig hvilke personløfteskader som berettiget til erstatning.

For øvrig var det blant annet i Bolteløftdommen slått fast at gjeldende «sikkerhetsventil», om dekning ut over de ordinære tilfellene, ikke bare supplerer yrkessykdomsbestemmelsen, men også bestemmelsen om arbeidsulykker.64 Det innebærer at skadefølger av enkeltstående skadelige arbeidsoperasjoner som ligger nært opp mot arbeidsulykker, på visse vilkår omfattes av yrkesskadedekningen. Denne etablerte rettstilstanden foreslo

62 63 64

Rt-2007-1370 avsnitt 54.

Nakkesleng I-dommen, Rt-1998-1565.

Rt-2008-1646 avsnitt 42.

45

46

KAPITTEL 1

departementet tatt bort gjennom lovforslaget. Lovutkastet § 3-8 gjaldt etter ordlyden bare sykdom, og det ble presisert i motivene at man ikke videreførte sikkerhetsventilen for ulykker. Man er her i kjerneområdet for hva som bør dekkes ut fra yrkesskadedekningens formål, slik det er utlagt i avsnitt 47 i Bolteløftdommen. Lovforslaget ville derfor endret den etablerte rettstilstanden i skadelidtes disfavør. Det var angitt i motivene at man ikke videreførte retten til delgodkjenning av yrkessykdom. Delgodkjenning er i dag utbredt og sikrer skadelidte rettigheter i de tilfeller der yrkeseksponering ikke er hovedårsak. Lovutkastet innebar derfor også i så henseende en begrensning av etablerte rettigheter. Presumsjonsregelen i yforsl. § 11 andre ledd innebærer omvendt kvalifisert bevisbyrde i enkelte tilfeller, noe som kan gjøre det lettere for arbeidstakeren å oppnå erstatning. Regelen ble ikke foreslått videreført, hvilket også ville vært et inngrep i etablerte rettigheter.

Lovforslaget fikk begrenset og forbeholden støtte fra aktører på skadelidtsiden, og det fikk heller ikke gehør på arbeidsgiver-/forsikringssiden. Etter regjeringsskifte ble det i statsbudsjettet for 2016, Prp. 1S 2015–2016, framholdt at det hadde vært arbeid med en yrkesskadereform i nærmere femten år, at mulige alternativer var utredet, og at saken hadde vært på bred høring i tre omganger. Regjeringen konstaterte at man tross omfattende og grundig arbeid ikke hadde lykkes med å komme til enighet om en løsning som kunne erstatte gjeldende system på en god og hensiktsmessig måte. Videre ble det uttalt at regjeringen hadde merket seg at dagens løsning, tross visse svakheter, fungerte etter hensikten og formålet med ordningene. Stoltenberg II-regjeringens forslag ble på denne bakgrunn ikke lovfestet.

Deretter skjedde det lite fram til 2022, hvoretter reformarbeidet tok seg opp igjen. Fra 1. september 2022 ble yrkesskadedekning utvidet for politiet.

Gjennom ny § 23 a i politiloven ytes politiansatte erstatning for skader som oppstår under pålagt organisert trening. Bestemmelsene er behandlet nedenfor i avsnitt 5.15. I kjølvannet av de nye bestemmelsene for politiet, sendte Justis- og beredskapsdepartementet i 2023 på høring et lovforslag som skal gi ansatte i kriminalomsorgen liknende dekning. Bestemmelsene skal gi rett til full erstatning for skader som oppstår under pålagt organisert trening, øvelse i fysisk maktanvendelse og håndtering av kritiske situasjoner.65 Forslaget er i skrivende stund under behandling.

65

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/forslag-til-endringer-i-straffegjennomforingsloven-erstatning-for-skader-under-palagt-organisert-trening-og-ovelse-i-fysisk-maktanvendelse-og-handtering-av-kritiske-situasjoner/id2984313/?expand=horingsnotater

innledning

Fra 1. oktober 2022 fastsettes kapitaliseringsrenten i den alminnelige personskadeerstatningsretten gjennom forskrift. Bakgrunnen var å oppnå mulighet for mer fleksibel fastsetting av renten. Forslaget berører ikke yrkesskadeforsikring direkte, siden framtidige poster er standardisert under yrkesskadeforsikring. Forslaget har likevel betydning for yrkesskader som også er dekket av bilansvar, eller andre ansvarsgrunnlag med individuell erstatningsutmåling. Endring av kapitaliseringsrenten fra 6 %, som gjaldt i den alminnelige erstatningsretten da yrkesskadeforskriften ble innført, til 2,5 % i den någjeldende forskriften, fører med seg omfattende økning av erstatningen for de yngste skadelidte ved utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv (forskjellen avtar med høyere alder). Sammenholdt med utviklingen i den alminnelige erstatningsretten er det standardiserte erstatningsnivået på yrkesskadesektoren med andre ord vesentlig redusert for de yngste skadelidte.

I NOU 2022: 19 er det foreslått en særskilt kompensasjonsordning for «oljepionerene».66 -Forslaget er under vurdering i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Det ble i dokument 8:53 S (2018–2019) fremmet et representantforslag som skulle sikre arbeidstakere dekning etter konkursen i det danske for­sik­ rings­selskapet Alpha Insurance, men forslaget ble nedstemt. Norske skade­ lidte som ikke har fått erstatning etter Alpha-konkursen, kunne derfor lide vesentlige tap, og det vil sannsynligvis ta mange år før boet kan ta stilling til hva som skal utbetales i dividende. Justis- og beredskapsdepartementet sendte 28. februar 2023 på høring fire forslag til endringer, for å sikre skade­lidte yrkesskadedekning ved konkurs når forsikringen er solgt grense­ kryssende.67 Det er primært foreslått at Garantiordningen for skadeforsikring utvides til å dekke slike tilfeller. Det løser imidlertid ikke skadelidtes behov for en norsk instans som behandler saken, eller problemene med begrensninger i søksmålsadgangen. Høringsforslagets alternative løsning om utvidet område for Yrkesskadeforsikringsforeningen (YFF) framsto som et bedre alternativ. Det kan sikre kontinuitet i saksbehandlingen, utbetaling av løpende inntektstap til skadelidte, og ikke minst muligheten for søksmålsadgang i Norge. En slik løsning ville også harmonere med at Trafikkforsikringsforeningen (TFF) var foreslått som saksbehandlende instans for

66 67

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2022-19/id2950851/ https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-garantiordninger-ved-konkurs-iforsikringsforetak-som-tilbyr-yrkesskadeforsikring/id2964751/

47

48

KAPITTEL 1

gjennomføring av motorvogndirektivet, som krever garantiordning ved insolvens.68 Hva departementet går inn for, er i skrivende stund ikke kjent.

I forslaget til statsbudsjett for 2024 avsatte regjeringen 90 millioner kroner til dekning av krav i Alpha-sakene.69 Hensikten er at de som er tilkjent erstatning ikke skal måtte vente på oppgjør fra konkursboet. Vel så viktig, selv om det ikke er omtalt i regjeringens pressemelding, er det at de skade­ lidte ikke får redusert utbetaling i form av dividende. Dekningen skal administreres av den norske garantiordningen for skadeforsikring. De som har fått avslag fra boet eller dets norske representant på krav om erstatning, vil ikke få utbetaling gjennom denne ordningen. Den bringer heller ikke inn noen mulighet for rettslig prosess i Norge om avslåtte krav.

I NOU 2023: 11 Raskt og riktig ble det foreslått en rekke endringer for å effektivisere klage- og ankesystemet i trygdesaker. Forslagene kan, hvis de blir vedtatt, få betydning for saksbehandling og tvisteløsning i yrkesskadesaker.

Stortinget avsa i 2021 «anmodningsvedtak» 911: «Stortinget ber regjeringen i samråd med partene i arbeidslivet legge frem et forslag til nødvendig forenkling av yrkesskadereglene som er i tråd med utviklingen i samfunnet og arbeidslivet, og som sikrer den enkelte arbeidstaker. Stortinget ber også regjeringen gjennomgå og om nødvendig oppdatere yrkessykdomslisten.»

I «Hurdalsplattformen» står det: «Regjeringen vil forbedre reglene om yrkesskade og yrkesskadeforsikring.» Arbeids- og inkluderingsdepartementet inviterte på denne bakgrunn til «innspillsmøte» i mai 2023 om yrkesskade­ regelverket. Til tross for at de inviterte bare fikk syv dager på seg til å komme med innspillene, avstedkom invitasjonen atskillig respons, med en rekke forslag fra berørte organisasjoner. Arbeids- og inkluderingsministeren uttalte i innspillsmøtet at folketrygdens yrkesskaderegler og yrkesskadeforsikringen til sammen sikrer skadelidte full erstatning for økonomisk tap ved yrkesskader og yrkessykdommer.70 Det stemmer ikke helt. Dekningsomfanget er slik at mange skader som klart skyldes risikoen ved arbeidet 68 69 70

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-endring-i-forskrift-omtrafikktrygd/id2963887/ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-foreslar-losning-i-alpha-insurancesaken/id2998334/ https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/arbeidsministeren-fikk-innspill-til-et-forbedretyrkesskaderegelverk/id2977643/

innledning

ikke dekkes, for eksempel tunge løft innenfor arbeidets alminnelige ramme.

Yrkessykdomslista er kjønnsdiskriminerende, i den forstand at den dekker skader og sykdommer som oppstår i mannsdominerte, og ikke kvinne­ dominerte yrker. Beviskravene er strenge, slik at mange ikke klarer å føre tilstrekkelig bevis for skade eller sykdom. Standardsatsene som gjelder ved erstatningsutmålingen har ikke holdt tritt med endringene i kapitaliseringsrenten i den alminnelige erstatningsretten, hvilket gir omfattende underdekning etter yrkesskadeforskriften. Yrkesskadeforskriften gir også av andre grunner vesentlig underdekning i en del tilfeller, for eksempel fordi den ikke har dekning tilpasset tidsavgrenset framtidig tap, eller når forskriften forutsetter at skadelidte tilstås uføretrygd «i bunnen», men slik ytelse ikke tilstås. Det oppstår for eksempel også underdekning når retten til erstatning faller bort eller blir redusert på grunn av konkurs i utenlandsk forsikringsselskap.

I skrivende stund er det ikke gitt signaler fra departementet om tidsperspektiv for arbeidet, eller hva arbeidet vil resultere i. Men det ble opplyst på «innspillsmøtet» at departementet har bedt Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) om å foreta en faglig oppdatering av Yrkessykdomsutvalgets forslag.71 STAMI skal blant annet vurdere om det basert på den seneste fagkunnskapen er grunnlag for å inkludere flere eller andre sykdommer enn de sykdommene utvalget foreslo på listen.72 Voldserstatningsloven avløste fra 1. januar 2023 den tidligere gjeldende voldsoffererstatningsloven.73 Bestemmelsene er behandlet nedenfor i av­­ snitt 5.10. Loven, som i enkelte yrkesskadetilfeller kan gi rett til erstatning for tort og svie, har noen svakheter. Det gjelder blant annet kravet om politi­ anmel­delse, som kan være til hinder for å bruke erstatningsordningen når den voldsutsatte er behandler for voldsutøveren. Det virker for øvrig ikke veloverveid at voldsutøveren er gitt partsstatus i erstatningssaken, med rett til innsyn blant annet i voldsofferets helseopplysninger. Justis- og beredskapsdepartementet sendte 19. september 2023 forskriftsforslag til voldserstatningsloven (voldserstatningsforskriften) på høring. Forslaget inneholder blant annet saksbehandlingsregler og bestemmelser om innhenting av spesialisterklæring. Kravet i forskriftsutkastet § 4 bokstav c, om at den sakkyndige skal «presisere de faktiske forholdene» er ikke helt 71 72 73

NOU 2008: 11. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/arbeidsministeren-fikk-innspill-til-et-forbedretyrkesskaderegelverk/id2977643/ Voldserstatningsloven av 17. juni 2022, LOV-2022-06-17-57, i kraft fra 1. januar 2023.

49

50

KAPITTEL 1

heldig. Bestemmelsen gir inntrykk av at den sakkyndige skal utdype eller utrede faktum ut over det som går fram av den foreliggende dokumentasjonen. Departementet synes for øvrig å ha misforstått gjeldende beviskrav (se kommentarer i høringsnotatet pkt. 3.2.3 til sitat fra Rt-1998-565), når det i utkastet § 4 bokstav d legges opp til at den sakkyndige hovedsakelig skal bygge på nedtegnelser begivenhetsnært til voldshendelsen. Sitatet gjelder derimot begivenhetsnærhet til det som skal finnes bevist. Ved enkelte nokså typiske skader etter vold, som for eksempel posttraumatisk stress­ lidelse, kan det ta uker eller måneder før symptomer utvikles, jf. ICD-10. Det kan da ikke foreligge journalnotater om symptomene nært opp til voldshendelsen. Et annet eksempel på lidelse som kan utvikles med latenstid er deler av symptombildet ved post commotio.74 Departementets krav i pkt. 2.2.1 til at søkeren må «dokumentere handlingen samt påførte skader og tap som følge av denne» er dessuten uheldig. Dokumentere betyr krav om tilnærmet absolutt sannsynliggjøring, mens det i alminnelighet bare gjelder krav til alminnelig sannsynlighetsovervekt i den alminnelige erstatningsretten.

Forskriftsforslaget er under behandling når dette skrives.

I november 2023 ba Justis- og beredskapsdepartementet professor Bjarte Askeland ved BI vurdere reglene om engangserstatning etter yrkesskadeforsikringsloven, i lys av endringene av kapitaliseringsrenten i den alminnelige erstatningsretten.75

1.9

Kort om rettigheter i arbeidsforholdet ved yrkesskade

De arbeidsrettslige bestemmelsene om oppsigelsesvern og krav om tilrette­ legging av arbeidet ved skade og sykdom faller utenfor temaet for denne boken, men nevnes for sammenhengens skyld likevel summarisk her.

En arbeidstaker som er helt eller delvis arbeidsufør på grunn av sykdom, kan ikke av den grunn sies opp de første 12 månedene etter at uførheten inntrådte. Arbeidstakeren kan deretter ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold.76

74 75

76

For eksempel LG-2021-34887. https://www.regjeringen.no/no/dep/jd/org/styre-rad-og-utval/tidsbegrensede-styrerrad-og-utvalg/utredning-av-endringer-i-reglene-om-standardisert-utmaling-av-inntektstapserstatning-til-barn-og-standardisert-erstatning-etter/id3016344/ Arbeidsmiljøloven (aml.) §§ 15-7 første ledd og 15-8.

innledning

Høyeste­rett har redegjort for innholdet i bestemmelsen i forbindelse med sykdom som oppsigelsesgrunn.77 Det samme må gjelde ved skade. Det skal foretas en konkret og skjønnsmessig avveining av virksomhetens og den ansattes interesser, der terskelen for oppsigelse er høy. Det skal først vurderes om det foreligger en legitim og tungtveiende interesse for oppsigelse.

Videre må arbeidsgiverens og arbeidstakerens interesser i utfallet av saken veies mot hverandre. Om arbeidsgiveren har oppfylt tilretteleggingsplikten, står sentralt i vurderingen.78 Hvis plikten ikke er oppfylt, er det vanskelig å tenke seg at oppsigelsen er saklig. Saklighetsnormen innebærer krav til vurderingene og saksbehandlingen som arbeidsgiveren må foreta før det treffes beslutning om oppsigelse.

Hvis en arbeidstaker har fått redusert arbeidsevne som følge av ulykke, sykdom, slitasje eller liknende, skal arbeidsgiver, så langt det er mulig, iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstakeren skal kunne beholde eller få et passende arbeid.79 Arbeidstakeren skal fortrinnsvis gis anledning til å fortsette i sitt vanlige arbeid, eventuelt etter særskilt tilrettelegging av arbeidet eller arbeidstiden, endringer i arbeidsutstyr, gjennomgått arbeidsrettede tiltak eller liknende. Det primære er å få arbeidstakeren tilbake i arbeidet vedkommende hadde før arbeidsevnen ble redusert, men arbeidsgiveren kan også være forpliktet til andre midlertidige eller permanente tilretteleggingstiltak. Videre kan tilrettelegging av arbeidstiden være et aktuelt tiltak.80 Dette omfatter så vel endrede tidspunkter for arbeidet som redusert arbeidstid.81 Arbeidsgiverens plikt til å tilrettelegge er etter arbeidsmiljøloven og forarbeidene vidtgående.82 Kravet til tilrettelegging skal tolkes strengt, og det kan omfatte tiltak som er økonomisk belastende eller på annen måte ressurskrevende og til ulempe for arbeidsgiveren.83 Arbeidsgiverens plikter går ikke så langt som til å opprette en ny stilling for den aktuelle arbeidstakeren. Men dersom det er eller blir ledig en passende stilling i virksomheten, skal den tilbys arbeidstakeren, så framt vedkommende ellers er skikket for stillingen.

77 78 79 80 81 82 83

HR-2022-390-A avsnitt 34–36.

Aml. § 4-6.

Aml. § 4-6.

HR-2022-390-A, avsnitt 41–43.

Ot.prp. nr. 18 (2002–2003) side 8, til tidligere og på dette punkt likelydende § 13 nr. 2 i aml.

1977.

Ot.prp. nr. 18 (2002–2003) side 8.

Prop. 89 L (2010–2011), side 13.

51

52

KAPITTEL 1

1.10 Underdekning ved standardisert yrkesskadeerstatning Erstatningsutmålingen i saker som går inn under yrkesskadeforsikringsloven, følger forskrift om standardisert erstatning – yrkesskadeforskriften.84 Etter forskriften ytes individuell erstatning for påførte merutgifter jf. forskriften § 2-1, lidt inntektstap jf. § 2-3. Framtidige utgifter erstattes individuelt, men med innslag av standardisering ut fra alder, jf. § 2-2. Etter forskriften ytes det standardisert erstatning for tap i framtidig erverv jf. kapittel 3, ménerstatning jf. § 4-1 og forsørgertapserstatning jf. §§ 6-1 og 6-2.

I dette ligger det at erstatningspostene som har stor beløpsmessig betydning, som erstatningen for tap i framtidig erverv, er standardisert.

Forskriften har enkelte bestemmelser om individuell tilpasning av erstatningen. Etter § 1-2 ytes tilleggserstatning til skadelidte som ikke fyller vilkårene for ytelser ved yrkesskade etter ftrl. kapittel 13. Tilleggserstatningen skal fastsettes slik at skadelidte så langt det er mulig settes i samme stilling som om slike ytelser var tilstått. Etter § 3-1 tredje ledd kan man endre grunnlaget for fastsetting av inntektstrinn ved utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv. Forutsetningen er særlige holdepunkter for at ordinær beregning avviker vesentlig fra det som ville vært skadelidtes alminnelige inntektsnivå uten skaden eller sykdommen. Etter § 3-5 kan erstatningen kreves utmålt individuelt dersom skadelidte var minst 50 % ufør uavhengig av den aktuelle skaden.

I noen tilfeller gir yrkesskadeforskriften vesentlig underdekning, som ikke kan avbøtes gjennom bestemmelsene som åpner for individuell tilpasning. I slike tilfeller blir spørsmålet om yrkesskadeforskriften kan fravikes i betydningen bortfortolkes, suppleres med alminnelige erstatningsregler eller settes til side som lovstridig.

Yforsl. § 13 gir klar hjemmel for å fastsette forskrift om erstatnings­ utmålingen. Forskriften fanger opp erstatningspostene som det etter yforsl. § 12 skal gis dekning for. Det følger imidlertid av yforsl. § 3 at det skal gis «full erstatning». Spørsmålet blir da om forskriften kan settes til side ved underdekning. I de mer enn 30 årene den har regulert utmålingen, har det visstnok bare forekommet én gang at forskriften er satt til side i rettspraksis.85 I den saken ville yrkesskadeforskriften bare dekket omkring 20 % av det faktiske tapet.

84 85

FOR-1990-12-21-1027.

LB-2016-39383.

innledning

Begrepet «full erstatning» er ikke uten videre klart. I prinsippet betyr det full erstatning økonomisk sett. Men det kan være begrensninger, også ved individuelt utmålt erstatning, som gjør at man heller omtaler prinsippet som «juridisk» enn «økonomisk» full erstatning.86 Et ytterpunkt er å forstå uttrykket full erstatning i yforsl. § 3 som en ramme og nedre grense for hva forskriften kan gå ut på. Det andre ytterpunktet er å regne uttrykket full erstatning i § 3 som en uforbindtlig målsetting.

Allerede i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven var man inne på en standardiseringstankegang. I utredningen ville man peke på et alternativ som kombinerer en del fordelaktige trekk fra andre ordninger, uten at de nødvendigvis sikret arbeidstakeren erstatning for hele tapet. Utvalget uttalte at jo mer sjablongmessig slik erstatning utmåles, jo raskere kunne den komme til utbetaling, noe som kunne være mer fordelaktig for skadelidte enn å vente på en matematisk nøyaktig erstatningsutmåling. Men utvalget fant at en slik ordning lå på siden av det utvalget var bedt om å utrede.87 Departementet framhevet flere steder i proposisjonen at det var på tide å gi full kompensasjon for yrkesskade og yrkessykdom.88 Men departementet uttalte at målsettingen om full kompensasjon ikke var til hinder for at man i en viss grad standardiserte erstatningsutmålingen. Det kunne gi raskere utbetalinger, redusere omfanget av skjønnsmessige vurderinger som kunne gi opphav til rettstvister, og man ville slippe å vente på avklaring av trygdeytelse som fradras i individuell beregning. Departementet gikk så langt som til å si at individuell utmåling av erstatningen kunne føre til en vesentlig brist i vernet departementet ønsket å gi arbeidstakere som rammes av yrkesskade.89 Etter at yrkesskadeforsikringsloven var vedtatt 16. juni 1989, nedsatte departementet et hurtigarbeidende utvalg 30. august 1989, som fikk i oppdrag å utarbeide forskrift om standardisert erstatning ved yrkesskade. Utvalget avga innstilling 15. oktober 1990. Forslaget møtte liten motstand blant høringsinstansene, og det ble vedtatt 21. desember samme år.

Spørsmålet om forskriften skulle settes til side ved underdekning, kom opp for Høyesterett i 2004.90 Saken gjaldt en fotballspiller som var blitt skadet og måtte legge opp. Forskriften ga omfattende underkompensasjon

86 87 88 89 90

NOU 1994: 20 Personskadeerstatning side 90.

NOU 1988: 6 side 75.

Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 41–43.

Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 62.

Fotballspillerdommen, Rt-2004-8.

53

54

KAPITTEL 1

sammenliknet med individuell erstatningsberegning. Underdekningen hadde sin bakgrunn i at yrkesskadeforskriften ikke har erstat­nings­ordning som passer på tidsavgrenset framtidig tap. Fotballspillerens krav om at forskriften måtte settes til side, førte ikke fram. Høyesterett (dissens 3–2) pekte på at ut fra lovgrunnlaget skulle erstatningsutmålingen skje etter forskriften. Den var ment å være uttømmende. Det fantes ikke noe grunnlag for å sette forskriften til side.91 Det var heller ikke grunnlag for å anvende yrkesskadeforskriften § 1-2 om tilleggserstatning for å avbøte problemet.

Høyesterett fant at bestemmelsen bare tar sikte på å fange opp de relativt sjeldne tilfellene der yrkesskadeforsikringen omfatter skader og sykdommer som ikke faller inn under folketrygdlovens yrkesskadekapittel, eller der personkretsen ikke er sammenfallende.

Etter dette trodde nok de fleste at spørsmålet om forskriften kan fravikes ved underdekning, var avgjort en gang for alle. Selv om det var dissens i Høyesterett ved avsigelse av Fotballspillerdommen, er tradisjonen at ved senere avgjørelser om samme tema følges flertallets votum fra den første saken. Men spørsmålet kom opp igjen i en sak for lagmannsretten.92 I den saken hadde underdekning en annen årsak, knyttet til at skadelidte ikke var tilstått uføretrygd. Dekning etter yrkesskadeforskriftens standard­ satser forutsetter dekning gjennom trygdeytelser «i bunnen» som fanger opp det meste av tapet. Det reelle framtidstapet var ubestridt beregnet til kr 2 119 583. Lagmannsretten fant at utbetaling etter yrkesskadeforskriften på kr 424 928 medførte så stort udekket tap at det ikke var i samsvar med lovgivers intensjoner. Det ville bare dekke 20 % av tapet, og lagmanns­retten tilkjente ytterligere erstatning på differansen med kr 1 694 655. Selv om yrkesskadeforskriften skal følges, måtte det gjelde en grense for hvilken underkompensasjon som kunne godtas. Utmålingen i saken måtte derfor skje i samsvar med yrkesskadeforsikringslovens utgangspunkt om at skade­lidte har krav på full erstatning. Lagmannsretten var selvsagt oppmerksom på Høyesteretts avgjørelse fra 2004, men mente det var forhold som ga grunn til å skille mellom sakene. I Høyesteretts avgjørelse var tapet tidsbegrenset, og det ble pekt på at høyinntektsgrupper ofte vil få en tilleggsdekning gjennom andre forsikringer. I den senere lag­manns­retts­ saken var tapet varig, og det var ikke aktuelle tilleggsdekninger. For øvrig viste lagmannsretten til votumet fra mindretallet i Høyesteretts dom. Lag­

91 92

Fotballspillerdommen, Rt-2004-8, avsnitt 28 og 40.

LB-2016-39383.

innledning

manns­rettens dom ble forsøkt anket inn for Høyesterett, men saken ble ikke henvist til behandling. Høyesterett påpekte i beslutningen om å nekte saken fremmet at saken forutsatte at det ble tatt stilling til om skade­lidte var berettiget til uføretrygd. Dette var ikke vurdert tidligere i saken, og den ble derfor ikke ansett egnet for prøving i Høyesterett.

Det er særlig fire typetilfeller som fører med seg vesentlig underdekning ved erstatningsutmåling etter yrkesskadeforskriften. Ett typetilfelle er høyinntekter, der inntektskategoriene ved utmåling av grunnerstatning ikke gir økt erstatning for inntekt over 10 ganger grunnbeløpet (G). Denne begrensningen var et tilsiktet brudd på prinsippet om full erstatning. Selv om departementet hadde uttalt i forarbeidene til yrkesskadeforsikringsloven at det ikke var aktuelt å gå inn for regler som tok sikte på et «borgerlig jevnmål», var det nettopp borgerlig jevnmål samme departement gikk inn for gjennom forskriften.93 Høyinntektsgruppene ble avspist med redusert erstatning. Samtidig ble «inntektsgulvet» satt så høyt som til 7 ganger grunnbeløpet, slik at inntekter under 7 G kompenseres likt. Da det senere ble vurdert en generell standardisert erstatningsordning, ble det til sammenlikning foreslått at inntekter opp til 19 G skulle kompenseres.94 Forslaget ble ikke fulgt opp av departementet. Når underdekning var tilsiktet, man har forutsetningen om at høyinntektsgrupper gjerne tegner tilleggsforsikringer som ikke går til fradrag ved standardisert erstatning, og yrkesskadeforskriftens 10 G-begrensing har vært akseptert i mer enn 30 år, synes det lite tenkelig at underdekning på dette grunnlaget kan tilsi at forskriften settes til side.

Det andre typetilfellet knytter seg til yrkesskadeforskriftens utilstrekkelighet ved utmåling av erstatning for tidsavgrenset framtidig tap, som i Høyesteretts avgjørelse i Fotballspillerdommen. Tross avgjørelsen kan det tenkes at det oppstår så omfattende underdekning på dette grunnlaget, og under andre forutsetninger enn det som var tilfelle for den relativt høytlønnede fotballspilleren, at det gir grunnlag for å sette yrkesskadeforskriften til side. Men det skal nok svært mye til, siden Høyesterett har avgjort et slikt typetilfelle.

Det tredje typetilfellet knytter seg til manglende trygdedekning. Yrkesskadeforskriftens satser for utmåling av erstatning for tap i framtidig erverv forutsetter at det ligger uføretrygd i bunnen (uførepensjon da forskriften

93 94

Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 62.

NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning, side 133.

55

56

KAPITTEL 1

ble innført), som kompenserer omkring to tredjedeler av tapet. Når så ikke er tilfelle, blir underdekningen svært vesentlig, som i den nevnte lagmannsrettsdommen. Det er ulike grunner til at uføreytelser ikke innvilges fra NAV, til tross for vesentlig ervervstap. Det kan være at skadelidte ikke anses arbeidsufør i ethvert yrke, men likevel må skifte stilling eller faller ut av arbeid på grunn av skaden. Det kan også være at skadelidte ikke når opp til minstegrensen for uføretrygd på 30 % (som var 15 % da yrkesskadeforsikringen ble innført, og derved hadde mindre betydning). Når det foreligger et slikt typetilfelle, og der man har et eksempel fra praksis på at yrkesskadeforskriften er fraveket, er det rimelig å tenke seg at det samme kan skje igjen.

Det fjerde typetilfellet knytter seg til at yrkesskadeforskriftens utmålingssystem er statisk, mens utmålingsreglene i erstatningsretten utvik­ les over tid. Det kan for eksempel være at folketrygdens grunnbeløp, som utmålingen etter yrkesskadeforskriften er knyttet opp mot, ikke holder tritt med inntektsutviklingen. Et annet eksempel er utviklingen i kapitaliseringsrenten i den alminnelige erstatningsretten. Da yrkesskadeforskriften ble gitt, var kapitaliseringsrenten 6 %, mens den etter flere endringer over de siste tiår nå er satt til 2,5 % gjennom forskrift. For de yngste skadelidte medfører det en omfattende økning av erstatningsnivået, mens erstatningsnivået etter yrkesskadeforskriften ikke har vært gjenstand for endring.

Skal de standardiserte ytelsene (ménerstatning, erstatning for framtidig inntektstap, erstatning for framtidige utgifter og forsørgertapserstatning) økes slik at endringene i kapitaliseringsrenten dekkes opp, må grunnerstatningsnivåene økes med omkring 30–40 % før aldersjustering (noe mindre i forsørgertapstilfellene).

Vurderingen av om yrkesskadeforskriften kan settes til side i et enkelttilfelle, må bero på en avveining mellom behovet for utmåling av full erstatning og behovet for klare og enkle regler. Behovet for å utmåle full erstatning knytter seg særlig til graden av underdekning. Hvis man åpner for å fravike forskriften, gir det usikkerhet, både om hvor stor underdekningen må være, og for hvilke typetilfeller det skal tillates. Hvis det først er adgang til å fravike forskriften ved underdekning, reiser det også spørsmål om det kan gjøres unntak ved vesentlig overkompensasjon, for eksempel når en skadelidt utenlandsk arbeidstaker reiser tilbake til og bosetter seg i et «lavkostland».

Departementet tok til orde for å fastsette regler om standardisert erstatning på yrkesskadeområdet i forskrift heller enn i lov, siden det ville skape større tilpasningsevne og fleksibilitet. Det ble videre nevnt at det var «… av

innledning

helt sentral betydning at eventuelle satser gir full erstatning».95 Likevel er det ikke gjennomført endringer av noen særlig betydning i yrkesskadeforskriften i de mer enn tretti årene den har vært i kraft.

Det er noe underlig at det ikke er tatt inn en sikkerhetsventil i forskriften, som i det minste kunne gi grunnlag for individuell erstatningsberegning i tilfeller med ekstrem underdekning. I utredningen av generell standardisert erstatning fra 2011 fant lovutvalget grunn til å foreslå en sikkerhetsventil som kunne fange opp de mest urimelige utslagene av standardiseringen.96 Etter lovforslagets § 3-9 skulle erstatningen utmåles individuelt hvis standardiseringen førte til «et åpenbart urimelig resultat». En slik regel kunne også være aktuell for yrkesskadedekningen. Men det ville nok være mer hensiktsmessig med en mer konkret avgrensning, for eksempel slik at det kan kreves individuell utmåling om standarderstatning mer enn halverer det som ville vært erstatning etter de alminnelige utmålingsreglene.

1.11 Yrkesskadedekning i noen nordiske naboland Det danske regelverket har klare likhetstrekk med den norske yrkes­skade­ dekningen. Men det er vesentlige forskjeller i organiseringen, ved at et offentlig organ er tillagt det meste av ansvaret for avgjørelser i Danmark.

I likhet med de norske reglene har man i Danmark både dekning for skader som skyldes arbeidsulykker, og for yrkessykdommer. Ved arbeidsulykker behandles saken i første omgang av arbeidsgiverens forsikringsselskap.

Finner forsikringsselskapet at saken kan gi rett til erstatning, sendes den videre til Arbejdsmarkedets Erhvervssikring (AES). Yrkessykdom meldes direkte til AES. Det treffes avgjørelse hos AES om skaden anerkjennes, eller «avvises» som ikke omfattet av loven. For skade og sykdom som er omfattet av loven, utmåles det erstatning for utgifter til behandling mv., ménerstatning og erstatning for ervervstap. Ménerstatningen er standardisert med tilpasning til alder, og det ytes erstatning ned til invaliditetsgrad på 5 %.

Erstatning for ervervstap ytes ned til 15 % uføregrad, som en kapitalisert engangsytelse, alternativt løpende månedlig ytelse om uføregraden er på minst 50 %. Avgjørelser fra AES kan påklages til Ankestyrelsen, som har likhetstrekk med Trygderetten i Norge. I desember 2023 vedtok Folketinget en 95 96

Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 62.

NOU 2011: 16 Standardisert personskadeerstatning side 80.

57

58

KAPITTEL 1

ny lov om yrkesskader, som med virkning fra 2024 skal hjelpe yrkesskadde med å beholde tilknytningen til arbeidslivet, og saksbehandlingstiden skal reduseres.97 Redegjørelse for det danske regelverket finnes på AES’ nettside.98 I Sverige er alle arbeidstakere dekket av lovbestemt «arbets­skade­för­ säkring». Loven er med virkning fra 2011 innarbeidet i Social­försäkrings­ balken sammen med annen sosialforsikring. Ordningen administreres av Försäkrings­kassan. Det kan ytes livrente, utgiftsdekning og sykepenger.

Avgjørelser kan påklages med krav om omprøvning, og det kan inngis videre klage til Förvaltningsrätten. Arbeidstakere som er omfattet av tariffavtale (uavhengig av om man er fagorganisert), har tilleggsdekning ved yrkes­ skader og yrkessykdommer gjennom trygghetsforsikring i Afa Försäkring.

Dekningen omfatter i motsetning til de norske reglene også reiser til og fra jobb. Dekningen fra AFA har ikke binding til vedtak fra Försäkrings­ kassan i ulykkestilfellene. Forsikringen kan gi rett til ménerstatning og, med visse begrensninger, erstatning for inntektstap. Dekningen på reisevei til/fra arbeid er subsidiær, slik at bilulykker dekkes av trafikkforsikring og ikke av yrkesskadeforsikringen. For rett til dekning ved yrkessykdom må sykdommen være godkjent av Försäkrings­kassan, eller være spesifikt angitt på ILOs liste over yrkessykdommer. Sykdomsdekningen er i noen henseende videre i Norge, blant annet ved at belastningslidelser kan dekkes. Skade på hjemme­kontor og annet fjernarbeid dekkes på andre vilkår enn i Norge. Kravet i Sverige er at ulykken har direkte sammenheng med arbeidet som utføres. Avgjørelser fra Afa kan påklages, i første rekke med begjæring om omprøvning, i neste omgang kan det kreves voldgiftsavgjørelse fra Skiljenämnden. Nærmere opplysning om svensk dekning finnes på Försäkringskassans og Afas nettsider.99 I Finland har de en forsikringsbasert yrkesskadedekning, gjennom «Lag om olycksfall i arbetet och om yrkessjukdomar».100 Dekningen er på «no fault»-grunnlag, som i andre nordiske land. Loven er svært omfattende med 38 kapitler, og den regulerer blant annet ansvarsspørsmål, årsakssammenheng, erstatningsutmåling og saksbehandling. Arbeidsulykkesbegrepet er mer detaljert utlagt enn i vår lovgivning. Det samme gjelder bedriftsvilkårene. Dekningsomfanget for yrkessykdommer er dels regulert direkte

97

https://bm.dk/nyheder/pressemeddelelser/2023/12/ny-lov-hjaelper-arbejdsskadedevidere-i-arbejdslivet/ 98 aes.dk 99 Forsakringskassan.se og afaforsakring.se.

100 Lov 24.4.2015/459, se https://www.finlex.fi/sv/laki/ajantasa/2015/20150459.

innledning

i loven, og dels forskriftsbasert. I motsetning til det norske systemet med ytelser fra folketrygden «i bunnen» er den finske yrkesskadedekningen bygd opp med helhetlig dekning fra grunnivå. Det allmenne syke- og pensjonssystemet er altså ikke med i yrkesskadeforsikringsloven.

59

2 Bakgrunnen for yrkes­ skadeforsikringsloven 2.1

Eldre historikk

Arbeidstakeres vern mot fysiske og økonomiske skader ved deltakelse i arbeidslivet er blitt gradvis bygget ut gjennom det forrige århundret.101 Fram til 1894 var det praktisk talt ingen særskilt lovbeskyttelse av arbeidstakere som kom til skade under arbeid. Arbeidstakeren var som hovedregel henvist til å søke erstatning av arbeidsgiveren etter alminnelige erstatningsrettslige regler. Dekning forutsatte uaktsomhet eller forsett hos arbeidsgiveren.

Industrialiseringen i Norge i siste halvdel av 1800-tallet skapte et påtrengende behov for bedre økonomisk vern for arbeidstakere ved sykdom, skade og dødsfall som hadde sin årsak i arbeidsforholdet. For det første var risikoen for skade ved arbeidet i fabrikkene vesentlig høyere enn i det tradisjonelle bondesamfunnet. Samtidig førte endret og mer sentralisert bosettingsmøns­ter til at familiebånd ble brutt, slik at familien ikke kunne tre støttende til på samme måte som før når ulykken inntraff. Utviklingen reduserte også betydningen av naturalhusholdning, slik at bortfalt lønnsinntekt ved skade førte med seg alvorlige konsekvenser.

Lov om ulykkesforsikring for arbeidere i fabrikker ble innført i 1894.

Loven regnes som vår første trygdelov. Den vernet industriarbeidere, slik

101 Detaljert utlegning finnes i NOU 1988: 6 side 11–15 og i Rt-2001-1646.

bakgrunnen for yrkes­s kadeforsikringsloven

det går fram av tittelen. Avgrensningen av lovens virkeområde hadde sammenheng med den pågående industrialiseringen og den økte risikoen som knyttet seg til industriarbeidsplassene. Loven gjaldt bare for ulykker, og det var tilsiktet dekning av 60 % av inntektsbortfallet. Dekningen ble etablert gjennom en offentlig forsikringsordning administrert av Riksforsikringsanstalten. Det var et bærende prinsipp i loven at arbeidsgiveren og bedriftens funksjonærer ikke kunne holdes direkte ansvarlig for skade ved siden av forsikringsordningen, med unntak for tilfeller der det ved straffedom ble godtgjort at arbeidsgiveren hadde opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.

For å oppheve ansvarsfriheten måtte straffedommen gå ut på forsettlig eller grovt uaktsom forvoldelse av selve legemsskaden.102 Fiskere og sjømenn var de neste yrkesgruppene som oppnådde yrkesskadedekning, med egne lover fra 1908 og 1911.

Det ble fra begynnelsen av 1900-tallet og i de påfølgende tiårene fremmet en del krav fra arbeidstakere mot arbeidsgivere i forbindelse med skadetilfeller som falt utenfor ulykkestrygdlovgivningen. Gjennom en teori- og domstolsskapt lære ble det imidlertid lagt til grunn at arbeidstakeren selv bar ansvaret for alminnelig yrkesrisiko. Risikoen ble ansett akseptert ved inntreden i tjenesteforholdet.103 Ulykkesforsikringslovene for fabrikkarbeidere, fiskere og sjømenn ble i 1958 slått sammen i yrkesskadetrygdloven. Samtidig ble dekningsområdet utvidet, slik at det gjaldt regler om yrkesskadetrygd for alle kategorier arbeidstakere. Loven videreførte prinsippet om ansvarsfrihet for arbeidsgivere.

Yrkesskadetrygdloven av 1958 ble senere innarbeidet i folketrygdloven av 1966 som kapittel 11. Yrkesskadetrygden opphørte fra dette tidspunktet å være egen trygdeordning, og gikk over til å være en del av folketrygd­ systemet.

Det generelle trygdesystemet var blitt sterkt bygget ut fra slutten av 1950-tallet. I 1956 ble det blant annet innført syketrygd for hele befolkningen. I 1960 kom ordningen med uføretrygd. I samme periode gjorde tjenestepensjonsordninger hos arbeidsgiveren og frivillige forsikringsordninger sitt inntog, og yrkesskadene var nå blitt fanget opp av flere ordninger.

Etter sammenslåingen av yrkesskadebestemmelsene og innarbeidingen i folketrygdloven ble hovedregelen at de samme stønadene kunne komme

102 Rt-1917-956.

103 For eksempel Rt-1949-688, Rt-1950-448 og Rt-1957-25.

61

62

KAPITTEL 2

til utbetaling ved yrkesskader som ved andre skader. I yrkesskadetilfellene var det likevel enkelte særordninger som innebar bedre dekning.

Ved lov av 1967 ble yrkesskadeerstatning innført som en egen kompensasjonsordning i folketrygdloven. Yrkesskadeerstatningen skulle dekke ikke-økonomisk tap, og ytelsen er senere omdøpt til ménerstatning.

I forbindelse med vedtakelsen av skadeserstatningsloven i 1969 ble kravet om straffedom som vilkår for arbeidsgiverens erstatningsansvar opphevet. Begrensningen av ansvaret til tilfeller med utvist forsett eller grov uaktsomhet ble imidlertid videreført. Ansvarsfrihetsprinsippet, som var inntatt i folketrygdloven (1966) § 11-12 første ledd, utelukket i praksis erstatnings­ansvar for arbeidsgivere. Bestemmelsen fikk antakelig større gjennomslagskraft enn tilsiktet, og den ble opphevet i 1976.

2.2

Nyere historikk fram mot yrkesskadeforsikringsloven

Da ansvarsfrihetsprinsippet nedfelt i folketrygdloven ble opphevet i 1976, åpnet det mulighet for krav direkte mot arbeidsgivere. Læren om ansvarsfritak som følge av arbeidstakerens aksept av yrkesrisiko gjaldt i prinsippet fortsatt, men den var under press. Det var ikke klart om læren kunne anses opprettholdt med daværende samfunnsoppfatning. Først i 1985 og 1989 ble aksept av normal yrkesrisiko avvist av Stortinget.104 Det oppsto behov for forsikringsordninger som kunne dekke opp eventuelt ansvar for arbeidsgivere. Samtidig var det et sosialt behov for erstatningsordninger som innebar trygghet for arbeidstakere ved yrkesskade, uavhengig av om betingelsene for alminnelig erstatningsansvar var oppfylt.

I 1978/1979 utviklet samarbeidsgruppen for skadeforsikringsselskaper (SKAFOR) et forsikringsprodukt som skulle dekke yrkesskade. Forsikringen ble kalt «§ 6-dekning» fordi den ble innlemmet i de alminnelige ansvarsforsikringsvilkårene som § 6. Dekningen omfattet tap som en arbeidstaker ansatt hos forsikringstakeren ble påført ved yrkesskade konstatert i forsikringstiden, uavhengig av om forsikringstakeren var rettslig ansvarlig.

Forsikringen var avgrenset til å gjelde arbeidsulykkene. Yrkessykdommer var uttrykkelig unntatt fra dekningen.

104 Asbjørn Kjønstad, Aksept av risiko, Bonus Pater Familias, Festskrift til Peter Lødrup (2002) side 377 følgende, se side 403.

bakgrunnen for yrkes­s kadeforsikringsloven

Yrkesskadeerstatningslovutvalget ble oppnevnt i 1981. Justisdepartementet uttalte i forbindelse med oppnevnelsen at det på generelt grunnlag kunne være behov for å styrke arbeidstakernes erstatningsrettslige stilling ved arbeidsulykker og yrkessykdommer. § 6-dekningen var en viktig nyvinning. Men den ble raskt ansett som utilstrekkelig, siden yrkessykdommer var unntatt. Dette ble særlig anskueliggjort gjennom de større asbestoppgjørene, som etablerte erstatningsordninger uavhengig av rettslig ansvarsgrunnlag. § 6-dekningene ble på denne bakgrunn utvidet fra 1982, slik at de også omfattet yrkessykdom.

Slike dekninger ble nokså alminnelig utbredt utover på 1980-tallet, særlig i de mellomstore og store bedriftene.

Neste utviklingstrekk var forenkling, i form av sjablongmessig utmåling av enkelte erstatningsposter. Dette ble initiert i et samarbeidsprosjekt mellom daværende Samvirke Forsikring og Storebrand Norden, gjennom produktet Trygghetsforsikring, som ble lansert i 1984. Trygghetsforsikringen hadde som formål å yte full erstatning for yrkesskade og yrkessykdom, samt å dekke arbeidsgiveres eventuelle erstatningsansvar overfor egne ansatte for skader eller sykdommer forårsaket av arbeidsforholdet. Vesta kom etter med et tilsvarende produkt, og UNI Forsikring lanserte sin versjon, kalt Personalkasko.

Utbredelsen av § 6-dekningene, Trygghetsforsikring og de beslektede forsikringsproduktene fikk et slikt omfang at de representerte den viktigste yrkesskadedekningen utenfor trygdesystemet utover på 1980-tallet.

I NOU 1988: 6 foreslo Yrkesskadeerstatningslovutvalget å opprette en lov om yrkesskadeforsikring, som skulle utgjøre et supplement til trygde­ bestemmelsene om yrkesskade. Yrkesskadeforsikringsloven ble vedtatt i 1989 med ikrafttreden fra 1. januar 1990. Lovbestemmelsene avvek i noen grad fra det lovutvalget foreslo. På dette tidspunktet hadde for øvrig de andre nordiske landene etablert erstatningsordninger for yrkesskade, om enn av noe annen og varierende karakter.

Yrkesskadeforsikringsloven var til dels tuftet på forsikringsproduktene fra 1980-tallet som den avløste. Dels bygget den også på prinsipper fra bilansvarsloven av 1961 og produktansvarsloven av 1988. Yrkesskadeforsikring var utbredt før innføringen av yrkesskadeforsikringsloven i 1990. Men lovfesting av yrkesskadedekningen innebar en vesentlig endring, ved at dekningen ble gjort obligatorisk for alle arbeidstakere. Fra 1990 var det ikke lenger like tilfeldig om dekning forelå når skade inntraff.

63

64

KAPITTEL 2

2.3

Hensynene bak yrkesskade­ forsikringsloven

Med loven ble det innført objektivt ansvar for yrkesskade, koblet med forsikringsplikt for arbeidsgiver. Bakgrunnen er beskrevet i forarbeidene:105 «… Justisdepartementet finner at denne rettstilstanden ikke lenger kan aksepteres. I denne proposisjonen fremmes forslag om regler som gir arbeidstakerne dekning på objektivt grunnlag for yrkesskade og yrkessykdom. Dette begrunnes for det første med et rettferdssynspunkt. Arbeidstakerne påtar seg en særskilt og nødvendig risiko i arbeidsgivers og samfunnets interesse. Hvis denne risikoen gir seg utslag i skade, bør det økonomiske tapet ses som en produksjonsomkostning som må bæres av arbeidsgiveren. Dekning på objektivt grunnlag er viktig også for å forebygge konflikter på arbeidsplassen. Gjensidige beskyldninger om hvem som er skyld i en skade kan ha uheldige virkninger på arbeidsmiljøet og dermed på produktiviteten. For det tredje vil lovregler om kompensasjon på objektivt grunnlag ved yrkesskade fremme likhet. Til slutt kan slike bestemmelser utformes med sikte på forebyggelse av skade.»

Rettferdshensyn knytter seg til at arbeidstakeren løper risiko for skade i arbeidsgiverens tjeneste. Arbeidsgiverens fortjeneste av virksomheten fordrer at arbeidstakeren utsetter seg for risikoen som arbeidssituasjonen medfører. Dette taler for at arbeidsgiveren skal belastes for skader som på­føres arbeidstakere i hans tjeneste som en driftsomkostning. Det motsatte prinsipp er «aksept av yrkesrisiko», som tidligere ble vektlagt sterkt.

Rettferdshensynet henger sammen med forsikrings- eller pulveriseringshensyn, som innebærer at arbeidsgiveren i større utstrekning enn arbeidstakeren har anledning til å pulverisere tapet ved yrkesskade gjennom forsikring. Dette er et generelt argument for objektivt ansvar. Når ansvarsforsikring i tillegg gjøres obligatorisk gjennom lov, jf. yforsl. § 3, trer pulveriseringshensynet ytterligere fram.

Ansvarsfrihetsprinsippet tilsier at arbeidstakeren som hovedregel avskjæres fra å kreve yrkesskadeerstatning direkte fra arbeidsgiveren. Begrunnelsen er hensynet til å forebygge konflikter på arbeidsplassen, samt rimeligheten av at arbeidsgiveren oppnår ansvarsfrihet som motytelse til betaling for forsikringen. Prinsippet kommer til uttrykk i yforsl. § 8 første ledd første punktum.

105 Ot.prp. nr. 44 (1988–89) side 5.

bakgrunnen for yrkes­s kadeforsikringsloven

Likhetshensyn ivaretas gjennom lovens etablering av forsikringsplikt gjeldende for alle arbeidstakere, slik at det ikke lenger er tilfeldig hvem som oppnår erstatning. Særlig trådte ulikheter fram på 1980-tallet. Noen bedrifter hadde yrkesskadedekninger på objektivt grunnlag som ga erstatning for hele det økonomiske tapet, mens andre ikke hadde noen aktuell forsikringsdekning. For øvrig kunne det tidligere være tilfeldig om det forelå søksmålsgrunnlag etter alminnelige erstatningsregler. Det var også store ulikheter med hensyn til om skadelidte hadde ressursene som skulle til for å forfølge et slikt krav.

Gjennom obligatorisk statistikkordning hjemlet i yforsl. § 9, og gjennom forhøyet premiefastsettelse ved høy risiko eller skadefrekvens, er det tilsiktet at hensynet til å forebygge skade ivaretas.

Etter vedtakelsen av loven ble forenklingshensyn tilføyd gjennom standardiserte utmålingsregler i yrkesskadeforskriften. Standardisert utmåling er ment å bidra til hurtigere saksbehandling og derved raskere oppgjør til skadelidte. Standardisert eller sjablongmessig utmålt erstatning er også et middel for å begrense antall tvister.

2.4

Læren om aksept av yrkesrisiko

Læren om aksept av risiko har vi hatt i mer enn hundre år. Læren går ut på at hvis man innlater seg på en risiko, må det få betydning for ens erstatningsrettslige posisjon. For arbeidslivet gikk læren ut på at man ikke kunne kreve erstatning for skade som var et utslag av yrkesrisikoen. Læren hadde en viss støtte i Høyesteretts praksis.106 Læren om aksept av risiko var opprinnelig forankret i bestemmelsene om skadelidtes medvirkning i strl. ikrl. § 25. Bestemmelsen ble flyttet til skl. § 5-1 i 1985. I utredningen, og særlig i proposisjonen som lå til grunn for endringen, kom det fram at læren ble videreført for tilfeller der skadelidte hadde brakt seg i en situasjon som han visste eller burde forstå innebar en særlig risiko for skade.107 I innstillingen ble det imidlertid uttalt at setningen kunne gi inntrykk av å lovfeste eldre rettspraksis som betegnes som aksept av yrkesrisiko. Etter komiteens mening var denne rettspraksisen neppe i overenstemmelse med gjeldende rettsoppfatning.108

106 Rt-1933-509, Rt-1937-793, Rt-1949-688, Rt-1950-448, Rt-1957-25 og Rt-1981-712.

107 Ot.prp. nr. 75 (1983–84), jf. også NOU 1977: 33.

108 Innst. O nr. 92 (1984–85) side 6.

65

66

KAPITTEL 2

I tiårene som fulgte, kom det til rettspraksis som viste at læren om aksept av risiko var svekket, men ikke forlatt.109 Parallelt med dette ble yrkesskadeforsikringsloven innført. I utredningen ble det uttalt at gjeldende rettspraksis sto på usikker grunn, og at sterke reelle hensyn tilsa at arbeidstakeren ikke hadde risikoen.110 I proposisjonen uttalte departementet at erstatningen ikke skulle settes ned på grunnlag av slike prinsipper.111 Man vektla at arbeidstakeren har begrensede valgmuligheter og tar risiko til arbeidsgiverens og samfunnets beste. Grunnleggende rettferdsbetraktninger ble nevnt. Det ble også nevnt at læren om det foreslåtte vernet i loven kunne bli illusorisk hvis man la aksept av yrkesrisiko til grunn.

I prinsippet er derved læren om yrkesrisiko forlatt med yrkesskadeforsikringsloven, men i praksis er det ikke tilfelle. Kravet til ulykkesmoment i loven gjør at skader som inntrer som følge av normale arbeidsoperasjoner, for eksempel løfting og bæring, i hovedsak ikke er yrkesskadedekket. Det kreves risiko ut over det som er normalt i vedkommende arbeid, både i forbindelse med det avdempede arbeidsulykkes-alternativet og under den såkalte «sikkerhetsventilen». Dessuten har man tolket inn enkelte begrensninger i det markerte arbeidsulykkesbegrepet, særlig ved at idrettsskader i det alt vesentlige tilskrives aksept av risikoen ved utøvelse av sporten.112 Belastningslidelsene dekkes ei heller etter loven, og bare et spesifikt avgrenset utvalg av sykdomstilstander dekkes. Hvis man hever blikket og ser skader som erstattes opp mot alle skade- og sykdomstilfeller som inntreffer i arbeid, er det fortsatt slik at arbeidstakeren bærer yrkesrisikoen for skade i de fleste tilfeller.

109 110 111 112

Hardangerjektdommen, Rt-1990-829 og Kolsdommen, Rt-2001-1646.

NOU 1988: 6 side 29.

Ot.prp. nr. 44 (1988–1989) side 65.

Fotballskadedommen, Rt-2006-1642 avsnitt 36–37.