Joar Skrede
Visuell kommunikasjon
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-65540-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Sats: Bøk Oslo AS Repro: Narayana Trykk og innbinding: AiT Bjerch AS www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Innhold Forord.. . . . . . . . . . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
1. Introduksjon.. ............................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Bakgrunn og utviklingstrekk. . .............................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Bokens oppbygning.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 2. En sosialsemiotisk tilnærming til visuell kommunikasjon.. . . . . Sentrale begreper og perspektiver....................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Affordans. . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Metaforiske assosiasjoner........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vektorer.. . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . Komposisjon. . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Modalitet og kodingsorienteringer. . ................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . Typografi. . . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sosiale aktører og sosiale relasjoner. . ............. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tredimensjonalitet og materialitet................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Resemiotisering........................................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
18 20 21 22 23 26 27 38 41 44 53
3. Byen som visuell representasjon. . ................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Block Watne-kampanjen «Flytt ut av byen»........... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vannpistol.. . . . . . . . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Landlig rekreasjon........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Horisontal komposisjon. . ................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . Barnerom. . . . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hagearbeid. . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Et hundeliv.. . . ........................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
55 57 57 59 61 62 64 66
5
4. Transformasjon av industriarv i Moss... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 En fremtidsvisjon.................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Et inngangsparti.................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 72 5. Kontekstualisering av den sosialsemiotiske lesningen.. . . . . . . . Block Watne.......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Urban fortetting............................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Block Watnes intensjoner bak kampanjen.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Publikums lesning av Block Watne-kampanjen.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Visuell grammatikk........................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . By og land, hand i hand?..................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Demografi...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Interpersonlige relasjoner. . .................. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dekontekstualisering og rekvisitter....... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Latter. . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Peterson Moss...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Peterson-elefanten(e)........................ . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Intensjonen(e) bak Peterson-elefanten... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
74 76 77 79 83 84 85 86 87 88 89 90 93 100
6. Avslutning...................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Referanser. . ......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109 Stikkord. . . . .......................................... . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121
6
Forord Visuelle uttrykk gjennomsyrer samfunnet i større grad enn for bare få år tilbake. Tenk bare på hvordan avisforsidene har endret seg det siste århundret. Tidligere var de tettpakket av tekst, med få illustrasjoner, mens forholdet nå snarere er omvendt (Skovholt & Veum, 2014, s. 30–33; Veum, 2010). Dette skyldes både teknologiske og sosiale endringer. Tekster, bilder og objekter kan tjene ulike kommunikative formål og inngå i multimodale relasjoner. Derfor har det nå blitt vanlig å analysere både tekster og visuelle representasjoner. I denne boken vil det bli gitt eksempler fra tradisjonell lingvistisk-orientert tekstanalyse, men det er likevel det visuelle som er omdreiningspunktet. Målet er å gi lesere uten spesiell kompetanse i lingvistikk eller semiotikk en lettfattelig innføring i hva en sosial semiotisk tilnærming kan bidra med i studiet av visuell kommunikasjon. Jeg vil forsøke å vise fruktbarheten i tilnærmingen uten å bruke unødvendig mange faguttrykk. Dette kan imidlertid være en vanskelig øvelse. Da den australske semiotikeren Bob Hodge skulle skrive en bok som skulle få samfunnsvitere til å se verdien av lingvistikk, samt få lingvister til å se nytten av å bake inn samfunnsvitenskapelige perspektiver i sine egne analyser, var det mange avveininger som måtte foretas. Han ville henvende seg til flere disipliner, samtidig som han visste at det eksisterer visse spenninger både innad og mellom disse (Hodge, 2017, s. xiv–xvi). Det som er opplysende for noen, kan være banalt for andre. Løvland og Repstad
7
forord
(2014) har beskrevet noe lignende. Når en henvender seg til fagfolk i ulike disipliner, i deres tilfelle eksemplifisert med sosiologer og sosialsemiotikere, vil mye av det som skrives kunne fortone seg som nokså enkelt for folk på «hjemmebane» (Løvland & Repstad, 2014, s. 347). Denne boken er ikke primært skrevet for lingvister, selv om det godt kan tenkes at lingvister vil finne noen av de samfunnsvitenskapelige betraktningene relevante. Leseren vil for eksempel få presentert noen eksempler om byutvikling og industriarv som, med visse unntak, er mindre forekommende i lingvistiske kretser (se f.eks. Järlehed, 2021). Boken er snarere skrevet for studenter og forskere innen samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag som har interesse for visuell kommunikasjon og ønsker seg en systematisk tilnærming til det vi sanser og erfarer. I boken bruker jeg flere ganger substantivet sosialsemiotiker(e). Selv om en ikke trenger å være utdannet lingvist for å kalle seg sosialsemiotiker, såfremt en er skolert innen retningen, vil jeg ikke påberope meg å tilhøre denne gruppen. Jeg er først og fremst en sosiolog inspirert av sosialsemiotikkens anvendelighet for den som vil studere visuell kommunikasjon. Det sier seg nesten selv at prefikset «sosial» i sosialsemiotikk impliserer at denne tilnærmingen delvis utspiller seg på samfunnsviternes banehalvdel. Derfor bør samfunnsvitere også kunne spille inn perspektiver fra egen disiplin i sine sosialsemiotiske analyser. Det er en slik inspirasjon og invitasjon til dialog jeg håper å kunne gi videre til leseren. Jeg vil takke Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) for å ha bidratt med ressurser til å gjennomføre prosjektet. Hovedbolkene av mine egne empiriske eksempler er relatert til forskning utført som del av strategiske instituttsatsinger finansiert av Norges forskningsråd som del av NIKUs basisbevilling. Deler av dette materialet er nyttiggjort tidligere (se f.eks. Skrede & Andersen, 2019, 2020a, 2020b), men da uten et mål om å sette leseren inn i en sosialsemiotisk tilnærming til kommunikasjon. Jeg har også foretatt nye
8
forord
empiriske studier, både i form av intervju- og observasjonsdata. Takk til mine informanter for mange lærerike samtaler. Dere har gitt meg kunnskap nødvendig for å kunne skrive denne boken. Takk til mine to prøvelesere i en tidlig fase, Bjarte Skrede og Jan-Erik Kvåle. En spesiell takk går til Anne Løvland og Håkon Larsen for konstruktive tilbakemeldinger som har bidratt til å forbedre manuskriptet betraktelig. Det som måtte gjenstå av mangler og utilstrekkeligheter tar jeg på egen kappe. Takk også til Dorte Østreng og Natasja Harung ved Cappelen Damm for godt samarbeid om denne utgivelsen. Sist, men ikke minst: Takk til jentene mine – Susanne, Laura og Klara – for at dere har latt meg få skrive denne boken fra det provisoriske hjemmekontoret på loftet i ledige stunder. Joar Skrede Oslo, mai 2021
9
1
Introduksjon Målet med denne boken er å inspirere samfunnsvitere og humanister til å se fruktbarheten av å betrakte kommunikasjon – verbal, visuell og materiell – som en viktig del av sosiale prosesser. Boken henvender seg derfor til studenter, forskere eller andre med interesse for hvordan kommunikasjon og samfunn er forbundet. I boken presenteres en multimodal tilnærming til kommunikasjon – altså kommunikasjon ved hjelp av flere meningsbærende ressurser, for eksempel tekst, bilder og tredimensjonale objekter. Mange lingvister og sosialsemiotikere behandler både det verbale og det visuelle som «tekst». I denne boken bruker jeg imidlertid tekst synonymt med verbalspråk eller skrift. Jeg legger meg således nærmere «hverdagsspråket», og hovedvekten vil ligge på visuell kommunikasjon – ikke på analyse av tekster, selv om tekster også er visuelle, i betydning typografi og ulike stilistiske utforminger. Tilnærmingen er sosialsemiotisk – altså studiet av hva folk gjør med semiotiske ressurser, hva de bruker de til – snarere enn å analysere språk som system i strukturell forstand. Samtidig skal vi se at det finnes visse regelmessigheter i visuell kommunikasjon også, uten at det betyr at vi kan finne de samme regelmessighetene som i språklig grammatikk. En kan spørre hva som skiller en sosialsemiotisk tilnærming til visuell kommunikasjon fra andre måter å analysere visuelt materiale på. I en kunsthistorisk analyse av malerier kan man analysere perspektiv, konvensjoner, scener og lys (Hansen & Machin,
10
introduksjon
2013b, s. 154), eller utvikle begrepspar for å omtale hva som skiller et renessansemaleri fra et barokkmaleri (Wölfflin, 1989).1 Dette kan også en sosialsemiotiker gjøre, selv om han trolig vil bruke litt andre begreper, fordi sosialsemiotikken har vokst ut av lingvistikken, ikke historiefaget. En kunsthistoriker vil som oftest ha et mer avgrenset studiefelt enn en sosialsemiotiker. Der en kunsthistoriker studerer bilder, skulpturer, arkitektur og byplaner, vil en sosialsemiotiker interessere seg for alle ressurser som kan brukes til meningsdannelse (eller ‑påkallelse), og studieobjektet kan være alt fra emballasje, skrifttyper, barneleker, biler, arkitektur eller musikk – i prinsippet en uendelig mengde artefakter.2 Semiotiske ressurser kan omtales som de handlingene og artefaktene vi bruker til å kommunisere, enten de er produsert fysiologisk, ved hjelp av stemmebånd eller mimikk, eller ved hjelp av ulike teknologier, som blyanter, datamaskiner, tekstiler eller annet (van Leeuwen, 2005, s. 3). Når vi skal formidle et budskap, påkalle en idé eller skape en emosjonell respons, må vi gjøre et utvalg fra den store mengden av semiotiske ressurser vi kan velge fra (Ledin & Machin, 2020, s. 15). Siden en visualisering ikke kan representere samtlige aspekter ved en kommunikativ begivenhet, er det viktig å spørre hva som har blitt utelatt, det være seg folk, handlinger eller kontekster. Tilsvarende kan vi spørre hva som er fremhevet i en fremstilling, fordi det kan si noe om hvor viktig avsenderen mener det (eller den) som er fremhevet er. Visualiseringer kan også legge til eller underordne spesifikke elementer på bekostning av andre (Machin, 2013, s. 352–353; Skrede et al., 2017, s. 392). En sosialsemiotisk tilnærming er følgelig opptatt av hva folk bruker semiotiske ressurser til. Målet
1 2
For en diskusjon av Wölfflin, se for eksempel Barnard, 2001, s. 173–177; Summers, 2009. Dette er selvfølgelig en forenklet fremstilling, da en designhistoriker også vil være opptatt av artefakter i bred forstand. Flere kunsthistorikere arbeider også primært med teoretiske spørsmål, for eksempel epistemologiske problemstillinger med utgangspunkt i estetisk filosofi.
11
Kapittel 1
er å utforske de typer av ideer, holdninger, verdier, stemninger og identiteter som kan uttrykkes med disse ressursene. Derfor snakker sosialsemiotikere ofte om det underliggende meningspotensialet som er tilgjengelig for den som kommuniserer (Abousnnouga & Machin, 2011, s. 178). En anekdote kan illustrere dette: Jeg bevitnet en gang en museumskurator som viste frem to bilder av båter for en grunnskoleklasse, etterfulgt av spørsmålet: Hvilken av båtene tror dere er raskest? Flere av elevene rakte hånden i været og ivret etter å svare at det utvilsomt var båten til venstre. Da svarte kunstformidleren: «Det er feil! Dette er bilder av båter, ikke ekte båter, og de har derfor ikke egenskapen bevegelse». Sosialsemiotikere er også opptatt av at bilder er representasjoner, men de ville i tillegg ha stilt nye spørsmål: Hva er det som gjør at du synes båten til venstre ser raskere ut enn den til høyre? Er det fargen, formen, bølgene, lyssettingen, materialet, detaljeringen, bakgrunnen eller noe annet? Den som anvender en sosialsemiotisk tilnærming er ikke bare interessert i de individuelle elementene i en visuell fremstilling, men i det underliggende repertoaret av muligheter den kommuniserende kan velge fra. En multimodal analytiker vil ikke bare være opptatt av hvordan folk bruker individuelle tegn for å kommunisere, som at fargen rødt kan bety fare, han vil også være interessert i det underliggende meningspotensialet i fargen rødt (Abousnnouga & Machin, 2013, s. 30). Han vil typisk spørre hvordan en tenkt endring av størrelse, materialer, farger eller komposisjon hadde påvirket (og dreiet) meningspotensialet i ulike retninger. I stedet for å umiddelbart beslutte om en fremstilling av en båt er rask eller ikke, vil det å anvende en sosialsemiotisk tilnærming implisere å dvele ved hva det er som gjør at vi ofte leser semiotiske uttrykk på spesifikke måter (Ledin & Machin, 2020, s. 116; Løvland & Repstad, 2014, s. 354). At en visuell fremstilling av en båt påkaller en fornemmelse av at den er raskere enn andre båter handler om valg av semiotiske ressurser, samt hvilket meningspotensial disse valgene kan vekke.
12
introduksjon
Bakgrunn og utviklingstrekk Den sveitsiske lingvisten Ferdinand de Saussure tok utgangspunkt i at folk genererer mening ved hjelp av strukturer som primært ligger på utsiden av individene. Derfor ble denne tradisjonen kalt «strukturalisme» for å indikere at en forsøkte å kartlegge de mønstrene i språket som gjør kulturell og sosial samhandling mulig. I lingvistisk forstand refererer strukturalisme til at ord og tegn ikke har essensiell mening, men at mening produseres fordi ord og tegn er forskjellige fra hverandre. Ordet «katt» får for eksempel sin betydning ved å være forskjellig fra «hatt» (Skrede, 2017, s. 73–74). Sosialsemiotikk handler derimot om å studere hvordan folk bruker språk til å skape mening i spesifikke kontekster. Opprinnelsen til tradisjonen tilskrives ofte lingvisten Michael Halliday (1978). Han hevdet at når vi mennesker snakker eller skriver, så produserer vi tekster. Derfor kan «tekst» vise til alle former for språk, uavhengig av uttrykksform (Skovholt & Veum, 2014, s. 22).3 Som nevnt bruker jeg likevel en mer hverdagslig forståelse i denne boken, noe som betyr at jeg bruker «tekst» synonymt med verbalspråk og skrift. Siden målet med denne boken er å rette oppmerksomheten mot visuell kommunikasjon, opererer jeg ikke med Hallidays «utvidede tekstbegrep» (Skovholt & Veum, 2014, s. 22). Van Leeuwen har hevdet at betydningen av begrepet «tekst» nå har blitt så utvidet at det kanskje er på tide å innsnevre bruken til «tekstuelle artefakter» igjen (T. H. Andersen et al., 2015, s. 100). I alle tilfeller skiller en sosialsemiotisk tilnærming seg fra strukturalismen på flere vis. Den representerer et skifte fra å se språk som system, til å se språk som sosial ressurs.4 Målet er ikke primært å
3 4
Skovholt og Veum (2014) har for eksempel omtrent like mye analyse av visuelt materiale i sin bok Tekstanalyse, som analyse av skriftspråk. Samtidig må det sies at Saussure var den som introduserte parole i språkvitenskapen – altså studiet av det som faktisk blir sagt eller skrevet, i motsetning til langue, som refererer til språkets regelmessige strukturer – selv om han ikke var like interessert i den praktiske anvendelsen av språket som i dets struktur (Brügger & Vigsø, 2002, s. 12–13; Skrede, 2017, s. 74).
13
Kapittel 1
beskrive alle språkets grammatiske regler. Hovedanliggendet er snarere å kartlegge hvordan folk bruker tilgjengelige semiotiske ressurser for å realisere visse interesser (Machin & Mayr, 2012, s. 17). De fleste sosialsemiotikere er inspirert av systemisk-funksjonell lingvistikk, utviklet av Halliday. I denne tilnærmingen ble grammatikk ikke bare beskrevet som et statisk system. Språk ble derimot sett på som et system av valg som kan brukes i ulike kontekster for å oppnå ulike ting (Ledin & Machin, 2018, s. 16). Et hovedpoeng innen systemisk-funksjonell lingvistikk er at språket har tre funksjoner: en ideasjonell, en interpersonlig og en tekstuell funksjon. Den første handler om innholdet i det som formidles; hvordan vi deler erfaringer og ideer. Samtidig kan en ikke konstruere en semiotisk representasjon av noe uten samtidig å etablere en slags relasjon til andre mennesker. Dette er den interpersonlige relasjonen. Den tekstuelle funksjonen handler om hvordan et semiotisk budskap er kjedet sammen (Chouliaraki & Fairclough, 1999, s. 49; Skrede, 2017, s. 30).5 Siden språk bidrar til å skape og opprettholde samfunnets ideer og verdier, kan språk også brukes til å legitimere visse typer sosial praksis (Machin & Mayr, 2012, s. 18; Skrede, 2017, s. 11). I en sosial semiotisk tilnærming til visuell kommunikasjon vil man være opptatt av å beskrive og analysere de semiotiske ressursene som er tilgjengelige til den som kommuniserer, samt å analysere hvordan disse brukes i spesifikke kontekster (Machin & Mayr, 2012, s. 18). Derfor har sosialsemiotikk også blitt brukt som del av teori- og metodetilfanget i kritisk diskursanalyse. Likevel har det blitt påpekt at kritiske studier av kommunikasjon i hovedsak har blitt utført på tekster, her forstått som studier av verbalspråk og skrift. Derfor har begrepet «multimodal kritisk diskursanalyse» dukket opp. Under dette paraplybegrepet studeres både skriftlige tekster, visuelle repre5
14
Skovholt og Veum (2014) har valgt å strukturere sin bok Tekstanalyse rundt disse begrepene, men jeg har valgt en annen, litt løsere og mindre disiplinintern fremstilling.
introduksjon
sentasjoner og andre objekter egnet for analyse (Machin, 2013). Dette er viktig, siden visuelle fremstillinger kan formidle andre ting enn ord. Om vi blir presentert for en avisartikkel hvor en hendelse fra et muslimsk land er fremstilt, ledsaget av et bilde av en kvinne i burka, kan det gi oss en fornemmelse av at «alle» muslimer ser slik ut – noe som ville ha vært politisk ukorrekt å hevde i en tekst. Bilder kan representere det som ikke kan sies (eller vanskelig kan sies) med ord (Machin & Mayr, 2012, s. 9). Dette er fordi bilder og tekster har ulike «epistemologiske forpliktelser» (Kress, 2010, s. 16–17; Machin, 2013, s. 350; Skrede, 2017, s. 93–94). Derfor er det viktig å analysere bilder, ikke bare tekster, samt å kartlegge hvordan de opptrer sammen og fyller ulike funksjoner.6 Likevel er det visuelle representasjoner vi skal dvele mest ved – derav tittelen Visuell kommunikasjon. Tittelen kunne også ha vært Multimodal kommunikasjon, eller Multimodal analyse, men navnevalget ble foretatt for å indikere at i boken blir analyse av det visuelle tillagt større vekt enn det tekstlige.
Bokens oppbygning Tidligere utgitte bøker om sosialsemiotikk, multimodal analyse eller visuell kommunikasjon er disponert på ganske ulike vis. Noen forholder seg til lingvistiske begreper, andre til tematiske prioriteringer. Temaene i denne boken er utledet fra de begrepene (eller verktøyene) jeg har funnet mest anvendelige i en sosialsemiotisk tilnærming
6
Selv om jeg nå kort har skissert multimodal kritisk diskursanalyse som et kritisk prosjekt, er ikke dette en bok hvor det kritiske er veldig fremtredende. Målet er å gi leseren en innføring i en sosialsemiotisk tilnærming til visuelle representasjoner, både to- og tredimensjonale, snarere enn å gi en innføring i kritisk samfunnsforskning. Den som vil lese mer om den kritiske komponenten kan finne en del betraktninger i Kritisk diskursanalyse (Skrede, 2017).
15
Kapittel 1
til visuell kommunikasjon, sett fra mitt ståsted som samfunnsviter.7 Det betyr at jeg har valgt en mer impresjonistisk enn formalistisk tilnærming. I kapittel 2 presenteres noen sentrale perspektiver i en sosial semiotisk tilnærming til visuell kommunikasjon. Jeg beskriver og gir eksempler på begreper en kan bruke for å analysere visuelle representasjoner, både to- og tredimensjonale. Denne oversikten er ikke uttømmende, men den gir eksempler på verktøy en kan anvende i praksis. Noen vil være mer relevante enn andre, avhengig av hvilket empirisk materiale en står overfor og hvilke spørsmål en stiller. I kapittel 3 diskuteres byen som visuell representasjon, eller rettere sagt en anti-urbanistisk tilnærming til by og byliv, oppnådd gjennom valg av spesifikke semiotiske ressurser. Vi skal se på en multimodal reklamekampanje fra Block Watne som forsøkte å få bybeboere, fortrinnsvis osloborgere, til å flytte ut av byen og til mer landlige strøk. Kampanjen er i stor grad visuell, men gjør også bruk av tekst. I kapittel 4 skal vi se hvordan et gammelt industriområde i Moss er i ferd med å bli transformert til en ny bydel. Cellulosebedriften Peterson & Søn er historie, men det betyr ikke at minnene om den gamle industribedriften ikke lever videre. Både to- og tredimensjonale uttrykksformer brukes for å påkalle spesifikke lesninger av fortid, nåtid og fremtid. I kapittel 5 skal vi gjøre et forsøk på å kontekstualisere den sosial semiotiske lesningen i relevante samfunnsvitenskapelige perspektiver på byutvikling. Dette for å unngå en for snever semiotisk lesning av det empiriske materialet som ikke tar sosial og strukturell kontekst med i betraktningen. Dette innebærer også å ta stilling til noen
7
16
Jeg kaller meg for anledningen samfunnsviter, siden jeg er sosiolog, men min doktorgrad har jeg fra Humanistisk fakultet ved Aalborg Universitet, fra forskerutdannelsesprogrammet «Diskurs og kultur». Flere av mine akademiske arbeider er like humanistiske som samfunnsvitenskapelige. Det er ikke vanntette skott mellom samfunnsvitenskap og humaniora.
introduksjon
innvendinger som har blitt reist mot lingvistikk og sosialsemiotikk. Disse handler blant annet om at det kan være problematisk å overse avsenderes – tegnskaperes – intensjoner, samt at publikums fortolkning av budskapet kan være annerledes enn en akademisk til nærming til datamaterialet. Ved hjelp av intervjudata belyses likheter og ulikheter mellom en akademisk lesning av visuelle fremstillinger, produsentenes intensjoner og publikums fortolkning. I kapittel 6 oppsummeres boken med noen avsluttende tanker, inkludert et argument om at lingvister og andre kan ha mye å vinne på å arbeide tverrfaglig når visuelle uttrykk skal analyseres.
17