Verdensverk av Tonje Wold (utdrag) by Cappelen Damm

Verdensverk

Tonje Vold

Verdensverk

Norsk verdenslitteratur etter 22. juli

ISBN 978-82-02-86233-6

1. utgave, 1. opplag 2026

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Omslagsdesign: Miriam Edmunds / Cappelen Damm AS Forsidebilde: «To Everything There is a Season», Vanessa Baird, 2014.

Omslagsfoto: Ole Johan Aandal

Sats og design: Bøk Oslo AS

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA, Latvia

Diktene på side 5 og 6 gjengis med tillatelse av Frode Grytten.

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Boka utgis med støtte fra Universitetet i Oslo.

Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.

Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:

www.cda.no

akademisk@cappelendamm.no

Etter 22. juli

etter at vi blei sprengt i filler

etter at fredagen fall ut av hendene på oss

etter at vi måtte lære oss norsk på ny

etter at sorga strekte seg heilt opp til håret etter at dagane tok til å regne ned over oss orda overlever ein 9mm glock

kjærleiken er kraftigare enn ei 500 kilos bombe å halde hender er mektigare enn ladegrepet eit lite kyss er viktigare enn 1500 sider med hat eit vi er så mykje meir enn eit eg det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det ferja skal frakte fleire bankande hjarte over telta skal bli slått opp på grønt gras morgonsola skal kysse øya vaken hei, hei, på tide å stå opp og endre verda

Frode Grytten. 2011

Desse minna har ikkje tid til å vente på kommisjonar og diagnosar og rapportar og analysar desse minna har ikkje mykje tålmod med ministrar og sakkyndige og kronikkforfattarar og kommentar felt og naboprotestar

desse minna skriv si eiga minnebok, reiser sine eigne minnesmerke går i sitt eige minnetog, legg ned sine eigne minnesteinar desse minna ser tvers gjennom forklaringane og bortforklaringane desse minna sviktar stillheita, tausheita, moderasjonen desse minna seier: ver sint, desse minna seier: snakk sant desse minna seier: riv gløymsla og skumringa i filler desse minna kjem med orda vi mista ein stad på vegen desse minna framkallar dagen slik dagen faktisk var det var juli det var regn det var rundt femten pluss han var fascist han drap dei med kaldt blod dei døde for sine meiningar

Frode Grytten. 2021

Innhold

1. La Y stå.

2. Klasseverk.

3. Den emosjonelle klassepolitikken

4. Mangfoldsarbeid, rasialiseringsfatigue og etnisk hierarki

5. Hvem huskes i nasjonens biografi? Vitnesbyrd

6. Gul bok og Black Lives Matter. Mehdis død som kontrapunkt ..... 138

7. Arbeidsliv og demokrati i de norske hus 143

Kapittel 7

Uoffisielle bokklubber ................................................................... 146

Transnasjonale liv, sitatsteiner og følgetekster

1. Å skrive transnasjonale liv ............................................................ 146

2. Livsskriving og verdensverk. Majid, de Figueiredo, Shanmugaratnam og Ali ............................................................... 148

3. Mødre og døtre. Etablering av en kritisk hendelse og feministisk kulturell oversettelse 150

4. Far og sønn. Postkolonial familiekrise og en verdensborger mellom verdener............................................................................ 155

5. Voksen og barn. 22. juli, rasisme og røtter .................................. 160

6. Du og jeg. Litteratur som redningsvest ........................................ 163

7. Nye forestilte fellesskap ................................................................ 169

Kapittel 8

Hvem kan fly uten tårer ................................................................ 173

Flyverdenen som verdensverkets kronotop

1. Flyverdenslitteratur. Litteratur satt i bevegelse ........................... 173

2. Bevegelse og sirkulasjon som norm ............................................. 174

3. Flyverdenen som kronotop ........................................................... 177

4. I grenseland. På flytur gjennom verdenslitteraturen .................. 179

5. Dårlig start. Zeshan Shakar, Shazia Majid og Veronica Salinas .. 184

6. Barnets ankomst. Pedro Carmona-Alvarez, Sumaya Jirde Ali og Brynjulf Jung Tjønn .................................................................. 186

7. Å fly etter noen. Vigdis Hjorth 189

8. Et forstyrrende element. Jan Grue 191

9. Lufta er ikke for alle. Zeshan Shakar, Yohan Shanmugaratnam, Camara Lundestad Joof og Helga Flatland .................................... 193

10. Halvt hjemvendt? Marjam Idriss. ................................................. 197

11. Familiens deportasjon. Håkon Høydal om Abida Raja ................ 199

12. Å lese på grensene.......................................................................... 201

Kapittel 9

Denne jorda skal gi deg død .........................................................

Matias Faldbakkens Vi er fem, underlig realisme og jordverdenens misantropi

1. Når black matter lives .................................................................... 204

2. Antropocen og litteratur. Kampen mellom dritt og driv ............. 205

3. Fortellerstemme: «La det stå et hus på Råset» ..............................

4. Den dype bygda

5. Myter og sjablonger. Ready-mades for å takle kriser 213

6. Klisjébanken norsk og språk som lyd 215

7. Underlig realisme .......................................................................... 218

8. Jordisk fellesskap. Den planetære bygda ...................................... 221

9. Det etiske øyeblikket ..................................................................... 223

10. En av oss ......................................................................................... 225

Kapittel 10

Jeg vil ha et vi ....................................................................................

Kathrine nedrejords Sameproblemet, Sannhetskommisjonen og den norske stat som elendig skurk.

1. Samisk verdensverk

2. Samisk nok? ...................................................................................

3. Narrasjon og relasjon: Å bli same og finne en skurk ...................

4. Sannhetskommisjonen og Sameproblemet. Vitnesbyrd, autoteori og verdensverk .............................................................. 242

5. Litteratur «er ei dør som åpner ei dør som åpner ei dør». Det postkoloniale urspørsmålet....................................................

6. Avkolonisering er ikke bare en metafor .......................................

Kapittel 11

Å skrive dritthistoriene ................................................................

linn Ullmanns Jente, 1983, franske forbindelser og overgrepets poetikk

1. En revolusjon for virkeligheten .................................................... 258

2. Den umulige fortellingen. Voldtektsmyter .................................. 261

3. Oversettelse fra situasjon til fortelling, fra kropp til språk ......... 264

4. Ansvar, skam og etikk. Narrativ delegering ................................

5. Overgrepets poetikk. En lenke av stemmer ................................. 273

6. Et narrativt skifte 287

Kapittel 12

Parallelle virkeligheter.................................................................. 290

demian Vitanzas Dette livet eller det neste, dødsverdenen og transnasjonal vold

1. Gjerningspersonen i buret ............................................................ 290

2. En samtaleroman om krig og gjerningspersoner ........................ 293

3. Vitnesbyrd, tillit og sannhet: Den skjøre dialogen ...................... 296

4. I denne familien eller en annen. Parallelle verdener ................... 299

5. Inn i dødsverdenen. Mbembe og transnasjonal vold .................. 306

6. Vitnesbyrdets formidlingshistorie. Gangulys verdensromanform 310

7. Fremmedkrigerens fortelling som etisk utfordring ..................... 311

Å skrive Norge. Introduksjon

I 2010 fikk billedkunstner Vanessa Baird i oppdrag å utsmykke Helseog omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementets nye lokaler i regjeringskvartalet. Oppdragsgiveren var KORO, Statens fagorgan for kunst i offentlige rom, som beskrev konteksten slik: «Norge er et av verdens rikeste land. FNs utviklingsprogram har i fem år på rad kåret Norge til ‘det beste land å bo i’. Det norske samfunnet framstår for mange som demokratisk, velstående, egalitært og åpent, og har profilert seg internasjonalt som fredsmegler og miljønasjon» (KORO, 2009).

Dette var en kontekst mandatet la opp til at kunsten kunne utforske og utfordre. Kunstneren kunne gjerne ta stilling til «makt, demokrati eller politisk historie» (KORO, 2009, 14).

Vanessa Baird fikk altså oppdraget. Hun ville utvikle et triptykon, tre store veggmalerier, og hun begynte arbeidet våren 2011. Da Baird i 2012 leverte fra seg det første fullførte bildet, ønsket imidlertid departementet å trekke seg fra avtalen og avbestille det siste maleriet, To

Everything There is a Season, usett, med henvisning til at ansatte hadde uttrykt at bildene vekket ubehag. Det som hadde endret seg, er det man oppsummerer som «22. juli».

Et bilde som allerede hang i regjeringskvartalet endret seg rent fysisk denne dagen: Den aktivistiske tekstilkunstneren Hannah Ryggens veggteppe Vi lever på en stjerne (1958) i Y-blokkas inngangsparti fikk mirakuløst nok bare mindre skader da bomben detonerte. I 2014 samlet publikum seg om teppet, som ble utstilt i en større kontekst med nye kunstverk som bearbeidet terroren, titulert etter Ryggens verk.

Bairds massive be stillingsverk kom til å splittes opp, og To Everything There is a Season ble montert i Kultur rådets lokaler. Hannah Ryg gens verk Vi lever på en stjerne ble både et hendelsesvitne og et symbol for 22. juli.

Begge historiene reflekterer hvordan perspektiver på kunst kan endre seg gjennom dramatiske hendelser. Situasjonen som utspilte seg rundt kunstverkene i det offentlige rom, er to av mange eksempler på hvordan terrorangrepet mot regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 hadde konsekvenser for hvordan man oppfatter kunst og kulturuttrykk. Terrorangrepet ga nordmenn en sårbarhet, som kom til syne i det sosiale gjennom endrete lesemåter. I det ene tilfellet handlet det om ansattes behov for å beskytte seg mot sterke påminnelser om terrorens brutalitet, og i det andre viste publikum behovet for å samle seg om verk som talte om terrorens konsekvenser. Møtene med kunsten etter 22. juli viser både til sår og splittelser, fellesskapslengsel og trøst, høye idealer og prinsipper som tilsynelatende falt idet Norge opplevde voldsom smerte. Både Ryggen og Baird er kjent for å konfrontere sin tids politisk brennbare spørsmål og begge ser tilværelsen i rammen av en større verden. Samtidig som KORO hadde etterlyst maktkritikk og statsoverhodene i etterkant av terrorangrepet påkalte «mer åpenhet, mer demokrati» viste det seg åpenbart at det var en tid for alt, slik Bairds tittel da også indikerte.

1. Verdensverk

Terroren rettet mot AUF-medlemmene på Utøya og ansatte og politikere i regjeringskvartalet markerer et skille i norsk i historie og var en kritisk hendelse på nasjonalt nivå. Angrepet rystet langt flere enn dem som ble direkte rammet, og på så grunnleggende vis, at det skapte tvil om hva Norge har vært, er og bør være, og hvilke prinsipper som gjelder. Lykkelandet KORO beskrev, passet ikke lenger med er faringen, det var ikke et bilde man kunne enes om uten forbehold, og den nærmest programmatiske etterlysingen av kritikk, var blitt mer komplisert. De sosiale implikasjonene av ytringer, være seg i sosiale medier eller i kunstfeltet, framsto mer påtrengende enn på lenge.

Terrorangrepet 22. juli 2011 fortjener litteraturfaglig oppmerksomhet også utover lesningen av verk som direkte tematiserer terroren. Tittelen Verdensverk viser til litterære verk, men også til en smertefølelse i møte med en endret verden, både verking som i en vedvarende plage, og verk som i et sår som er blitt infisert. Mens staten strevde med å stå fast ved sitt eget kunstmandat, tok forfatterne fatt på en litterær utforsking av det nasjonale fellesskapet og hvordan man fra dette tidspunktet av

kunne skrive Norge. Forfatterne lar ikke leserne vike unna ubehag. Tvert imot presser de ganske nådeløst på smertepunkter knyttet til fellesskap og demokrati, river av plastre og synliggjør både splittelser og sårkanter. Angrepet førte til bred og kritisk oppmerksomhet om norsk ulikhet og om samspillet mellom Norge og en større verden. Ringvirkningene av 22. juli i litteraturen mener jeg lar seg spore som en dobbelt bevegelse. Litteraturen ser på samtiden med et nasjonsgranskende blikk, og samtidig bearbeider litteraturen globale hendelser. En norsk verdenslitteratur avtegner seg. Dette er den andre betydningen verdensverk har i denne boka. Verden kan aldri gripes som en totalitet, men er en forestilling som varierer med skiftende utsiktspunkter; verdenslitteratur betyr heller ikke helheten av alt som skrives. Verdenslitteratur angår de utsnittene man gjør, ideologiske og geografiske situeringer, sammenligninger, verdier og blikk. I mine lesninger i denne boka ser jeg på relasjoner mellom (forestillinger om) nasjonen og (forestillinger om) verden, og relasjoner mellom tekster, steder og er faringer. Litteraturens tematiske og perspektiviske endringer ses i sammenheng med formmessige spørsmål. Verdensverk er også en norsk oversettelse av romanformer som i engelskspråklig faglitteratur benevnes «the global novel» eller «the world novel».

2. Politisk, transnasjonal og verdensvendt litteratur

Til grunn for analysene ligger det et syn på litteraturen som dobbelt verdensskapende. Den litterære teksten skaper sitt eget univers. Den er samtidig også en ytring i en større offentlig samtale, der den bidrar til å forme menneskenes sosiale forhold utenfor tekstene. Slik jeg leser den, framstår den norske litteraturen etter 22. juli 2011 som politisk, transnasjonal og verdensvendt

Litteraturen er politisk. Litteraturen etter 22. juli framstår som engasjert i samfunnsspørsmål. For fattere og skribenter problematiserer særlig fortellinger om Norge som et homogent, fredelig, rikt og likestilt annerledesland, uberørt av spenninger i resten av verden. I mange av de litterære prosjektene ligger en mer eller mindre eksplisitt uttalt forutsetning om at språk virker i verden, at litteratur har makt, og/eller at det er viktig å snakke sant.

Litteraturen er transnasjonal. Litteraturen synliggjør folks transnasjonale levemåter. En nasjonsgranskende litteratur viser til ikke-norske er faringer, tradisjoner og språk, selv om litteraturen skrives, publiseres og stort sett leses i Norge.

Litteraturen er verdensvendt. Litteraturen bearbeider kriser, konflikter og kulturer som ikke nødvendigvis bare er norske eller begrenset til det nordiske eller europeiske. Samtidslitteraturen reflekterer en global horisont fra et norsk ståsted, og norsk litteratur beskriver det nasjonale som sammenfiltret med det globale.

Det er særlig omkring 2016 disse trekkene fester seg og det er disse siste ti årene som står i sentrum når jeg i denne boka undersøker romaner, selvbiografisk og sakprosa.

3. Under en blodig storm. Globale kriser

Litteraturen som utgis i årene etter 2011 synliggjør hvordan Norge står i sammenheng med den globale verdensordenen og globale kriser. En slik sammenfiltring av det nasjonale og globale ble mer og mer åpenbar i samfunnet for øvrig utover 2010-tallet, da en rekke verdensomspennende kritiske hendelser og globale kriser preger livet i Norge: Assad-regimets krig i Syria skapte store flyktningstrømmer, som for alvor ankom Norge i 2015. I 2016, da britene valgte Brexit og amerikanerne Trump som president for første gang, kom klassedelte vestlige samfunn på agendaen, falske nyheter ble et begrep, presset på minoriteters og kvinners rettigheter økte, og hvithet og nasjonalisme ble uttalte styringsideologier, noe som utløste protester, også i Norge. I 2017 spredte metoo-bevegelsen seg gjennom en verdensomspennende kampanje i sosiale medier og kom til å berøre alle samfunnslag. På kort tid endret metoo måten folk leste filmnarrativer på, så vel som rammene for firmajulebord. I 2018 streiket barn over hele verden for klimaet, løftet fram planeten som livsramme, og jobbet fram en ny grønn bevissthet om norsk olje- og energipolitikk. 2020-tallet startet emblematisk da covid 19-pandemien førte til de mest inngripende tiltakene for befolkningen siden andre verdenskrig, et fenomen som bedre enn noe annet viste hvor transnasjonalt og globalisert det nasjonale livet var, og samtidig, hvor ulikt en verdensomspennende krise rammet enkeltmennesker og samfunnsgrupper, internt i Norge og i

verdenssamfunnet. Samme år fikk den antirasistiske massebevegelsen Black Lives Matter globalt gjennomslag, og fortellinger om rasisme ble delt verden over, også i Norge. I 2022 satte krigen i Ukraina den norske befolkningen i beredskapsmodus og reaktiverte frykt for verdenskrig, og i 2023 synliggjorde folkemordet i Palestina både antisemittisme og islamofobi i norsk tapning, side om side med uttrykk for internasjonal solidaritet og fornyet kamp for ytringsfrihet og akademisk frihet. Det 21. århundre er kalt migrantens århundre, og de globale hendelsene forkortet den forestilte distansen mellom Midtøsten, Ukraina, norske nabolag og arbeidsplasser.

Det er min ikke-falsifiserbare hypotese, det vil si spekulasjon, at disse globale hendelsene og det man kan kalle polykriser, fikk markant betydning i norsk litteratur, fordi kulturen – som et utslag av terrorangrepet i 2011 og de mange relaterte hendelsene og diskusjonene som fulgte – var endret og mer mottakelig for dem. Tapet av forståelsen av Norge som det trygge unntakslandet måtte bearbeides. I denne prosessen kan Norge ha nærmet seg det som er virkeligheten i andre deler av verden, slik at er faringer om sårbarhet her fra ble mer forståelige og mer slående. En delt sårbarhet kan ha gjort nordmenn mer mottakelige for smertefulle er faringer andre steder, som skapte resonans.

Er faringene med Bairds bilde viser at temaer som makt, demokrati og politisk historie ikke lenger er like enkle å forholde seg til, og at de gjør seg gjeldende på nye måter.

4. Norsk verdenslitteratur

Det kan iblant se ut som det er via bearbeiding av hendelser på det globale nivået at de kritiske spørsmålene om Norge stilles på det nasjonale nivået. Eksempelvis bidrar Black Lives Matter til at diskusjoner om rasisme settes på agendaen, og dette bidrar i sin tur til et kritisk søkelys på tiden før og etter terrorangrepet. Den globale kampanjen Metoo gjør seksuell trakassering til tema.

Siden 2011 er Norge dessuten blitt åsted for to terrorangrep rettet mot et transnasjonalt og liberalt samfunn, ett høyreekstremt rettet mot al-Noor-moskeen i Bærum og gjerningsmannens utenlandsadopterte søster i 2019, ett islamistisk rettet mot det skeive miljøet i Oslo i 2022. I 2025 ble en Etiopia-født omsorgsarbeider drept av en rasistisk

motivert gjerningsmann. Avkolonisering ble for alvor et norsk anliggende da Stortinget samme år nedsatte en sannhets- og forsoningskommisjon, med blant annet sørafrikanske og kanadiske forelegg, som skulle undersøke «fornorskningspolitikk og urett over for samer, kvener og skogfinner» (Sannhet og forsoning, 2018, 1). Befolkningen protesterte mot utbygging av kraftverk på Fosen, som ble foretatt til tross for Høyesteretts jurisdiksjon, og mot elektrifisering av Melkøya.

Både tematisk og i formspråket viser samtidslitteraturen interesse for hva slike kritiske hendelser betyr. Den norskspråklige litteraturen eksponerer sine transnasjonale og transkontinentale tentakler og inspirasjonskilder, være seg i litteratur om metoo eller islamistisk krigføring. Det er selvsagt ingen intern eller logisk sammenheng mellom disse hendelsene. Diskursivt har imidlertid debattene om den høyreekstreme ideologien som pågikk intenst i årene som fulgte etter 22. juli, lagt til rette for en kontinuitet i den offentlige diskusjonen om manns- og kvinneidealer, vold, overgrep og posttraumatisk stress. Teknologien som muliggjorde spredningen av de mange vitnesbyrdene fra Utøya i sosiale medier, er den samme som er forutsetningen for metoo- og BLM-bevegelsenes oppslutning, og kan ha bidratt til at litteraturen får utforsking av vitnesbyrd og litterær sannhet som fellesnevner. Et sentralt trekk i mye av samtidsprosaen er at den er formulert i vitnesbyrds form eller fra et personlig ståsted. Selv om mye er blitt sagt om den såkalte virkelighetslitteraturen på 2010-tallet, mener jeg litteratur som bygger på og tematiserer levd er faring verken er blitt tilstrekkelig undersøkt som kritisk eller politisk praksis.

I Verdensverk undersøker jeg først 2011 som en mulig skillelinje i norsk samtidslitteratur. Deretter introduserer jeg verdenslitterære perspektiver og begreper. Gjennom et utvalg verk og via verdenslitteraturteori analyserer jeg videre romaner og sakprosaverk som, med utgangspunktet skissert over, særlig åpner for utforsking av litterære verks nasjonale, transnasjonale og globale nivåer. Gjennom litteraturteoretiske perspektiver vil jeg vise hvordan verdensbilder tar form og utvikles i litteraturen. Boka samler seg om sentrale verk og for fattere, men er verken en tradisjonell litteraturhistorisk gjennomgang, eller noen best-of-fortelling om samtidslitteraturen. Jon Fosse er så vidt nevnt, Dag Solstad, Gunhild Øyehaug, Hanne Ørstavik og Trude Marstein likeså. Hensikten er i mindre grad å etablere hierarkier, og i

større grad å se på opplysende koplinger mellom litterære verk. Forhåpningen er at lesningen av norsk litteratur som verdenslitteratur får fram nye perspektiver på denne litteraturen, og at boka vil demonstrere metoder for å lese den, og dermed inspirere videre til å trekke inn Fosses, Solstads, Øyehaugs, Ørstaviks, Marsteins eller andres verk. Perioden utmerker seg ved at demografien i det litterære feltet endrer seg i retning av samfunnet ellers, mens tematisering av transnasjonale levemåter og kjønn foregår på tvers av demografiske skillelinjer, og det gjør lesingene i denne boka også. Den norske litteraturen står dessuten i en transkontinental sammenheng som den tjener på å leses i sammenheng med.

Det er selvsagt ikke bare 22. juli som påvirker litteraturen etter 2011, og jeg ønsker heller ikke å etablere noen entydig kausalitet mellom samfunnshendelser og litterære utslag. Samfunnsutviklingen og litteraturen i etterkant av 22. juli og de nevnte globale krisene virker heller ikke i samme retning, slik også fortellingene om Bairds bilder viser. Nordmenn samles ikke til en stor sosial bevegelse, felles motstandskamp eller økt samhold. Snarere tvert imot, flere fenomener i samtiden skaper polarisering, frykt og sinne, godt hjulpet av teknologigigantenes algoritmestyrte plattformer. Polykriser bidrar til polysplittelser, er det sagt. Men krisene nevnt her griper både hver for seg og samlet dypt inn i folks liv, politikken og kulturlivet. I denne sammenheng mener jeg at nyere verdenslitteraturteori og postkolonial litteraturteori beriker forståelsen av hva som foregår i den norskspråklige litteraturen i årene som fulgte 2011. Slik er utgangspunktet for denne litteraturvitenskaplige fagboka.

Situert lesning

Verkene jeg trekker fram her etablerer egne kontekster, og de skaper sine egne verdener. De viser sin plassering, hvor fra og hvilken del av helheten de ser. Det bør også lesningene i denne boka gjøre.

Kapittel 4, «Norsk verdenslitteratur» gjør det klart hvilke teoretiske perspektiver boka bygger på. Utover dette er perspektiver og teorivalg preget av de ulike institusjonene og fagfellesskapene jeg som leser har inngått i: studier i allmenn og afrikansk litteraturvitenskap, teoretisk fordyping i verdenslitteratur, kolonialisme og postkolonial teori,

undervisning og forskning i nordisk samtidslitteratur, litteratursosiologi og verdenslitteratur.

Akademisk arbeid med litteratur fra det sørlige Afrika preger både litteratursyn og utsyn, og det preger perspektivet mitt på terror og nasjonale kriser. Sørafrikanske litteraturstudier kan fungere som en skole for debatter om litteraturens bearbeiding av nasjonale traumer, og hvordan historiske skillelinjer er meningsbærende, men problematiske siden de gjerne skjuler bestående strukturer. Ideer om overgangsrett, sannhet og forsoning, rasisme, forståelser av gjerningmenn, ofre og urett, bekjennelsers og vitnesbyrds betydning i litteratur, og rettssalen som et sted for demokratikamp, former hvordan jeg leser Norge.

For å få en forståelse av norsk samtidslitteratur presenterer jeg også derfor flere forskere som primært arbeider med sørasiatisk, latinamerikansk og afrikansk litteratur. Det er selvsagt relevant å lese hva norske forskere mener om det norske, men også inspirerende å tenke på Norge sammen med forskere som ikke gjør akkurat det. Like utenkelig som det er å stille seg utenfor det norske, synes jeg det er tilsvarende umulig å forstå det norske bare sett innenfra. Det er relasjonene som gjør temaet interessant, forholdet mellom Norge og verden, forsøket på å lese både fra innsiden og utsiden. Litteraturen er åpen, man leser forskjellig. Det jeg vil er å dele det jeg ser.

Til grunn for boka ligger en tro på at litteraturen gir redskaper, forestillinger og ideer for å forstå verden og livet. Litteraturvitenskap er en praksis, som kan lykkes eller mislykkes. Faget setter sine grenser, men det tiltrekkende ved det er at faget gir muligheter for å skape nye veier, sette sammen verk på nye måter og tenke på tvers av geografiske og faglige grenser. En uløselig utfordring ved å skrive om samtidslitteraturen er at kairos ikke lar seg gripe; forskeren står igjen med en håndfull hårtuster mens øyeblikket forsvinner med sitt skallete bakhode. Samtiden kan bare forstås i etterkant, alle lesningene er selv symptomer på tidsånden. Sekundærlitteraturen framstår i tillegg delvis som mangelfull, da mange verk ikke er blitt gjenstand for akademisk analyse, delvis som overveldende, i form av at anmeldelser og debattinnlegg publiseres samtidig med at forskningen pågår. Bevisene for hvor god kritikeren eller litteratur forskeren er, ligger i puddingen, som det ikke heter på norsk. Jeg vil være den siste til å bli overrasket om man finner hull og blindsoner i lesningene. Boka omhandler flere følsomme temaer som for meg

å SK ri V e norge. in T rod UKS jon 21

omfattes av akademisk interesse, men som for andre er levd virkelighet: terrorangrep, rasisme og seksuell vold. Respekten for dette faktum kan bare selve arbeidet underbygge.1

Utgangspunktet som man går til verket med, er som det er, og kan aldri forstås som fullstendig. Prinsipielt mener jeg det likevel må være grunnlag for å lese og sammenligne litteratur som er skrevet i et annet språk, epoke, land eller fra en annen identitetsposisjon enn forskerens eget. Verdenslitteraturen lærer både bort det litterære systemets ulikhet, og inspirerer til å forstå noe nytt. Det fordrer imidlertid lydhørhet og et ønske om å utvide sitt eget kunnskapsgrunnlag og arbeide med det. Jeg håper boka viser dette, men kan bare være sikker på at både lesing og skriving er sosiale virksomheter som foregår i ensomhet, samtidig som de er aktiviteter som tjener på diskusjon og deling av er faringer.

1 Arbeidet med litteraturen og terrorangrepet har pågått siden 2011, og er publisert i tidligere artikler om minneskultur (2012a), rettssaksfortellinger (2012b), vitnesbyrdproduksjon (2016) og sakprosa (2020). Arbeidet med voldtektsnarrativer startet med phd.-avhandlingen i 2010. I forskningsprosjektet «Unashamed Citizenship. Minority Voices in Scandinavia» i årene 2021–2025 undersøkte vi norsk litterær aktivisme med interseksjonelle perspektiver.

Kapitteloversikt

Del 1, «Etter 22. juli», etablerer en samtidslitterær kontekst. Kapittel 1, «Etter 22. juli», introduserer 22. juli som et litteraturhistorisk vendepunkt. Kapittel 2, «Før 22. juli», skildrer sentrale trekk ved litteraturen utgitt før 2011, slik toneangivende kritikere presenterte disse, mens kapittel 3, «Etter 22. juli», viser fram samtidslitteraturen som omland fra 2011.

Det er et selvstendig poeng for denne boka at den introduserer nyere verdenslitteraturteori. Kapittel 4, «Norsk verdenslitteratur», argumenterer for at verdenslitteraturteorien bør utfordres av nasjonallitteraturen og omvendt. Kapittelet introduserer litteraturvitenskapelige perspektiver og begreper. Jeg har lagt vekt på å kople teori og metode, siden introduksjoner til verdenslitteraturteori ofte omgår dette. Beskrivelse av sjanger er videre gitt plass med mål om å forankre den norske samtidslitteraturens estetisk, ikke kun tematisk.

Del 2, «Verdensverk», består av åtte lesninger. Med unntak av Faldbakken og Ullmann har jeg valgt for fatterskap som ikke trekkes fram i monografiene om litteraturen på 90- og 00-tallet (hvilke som går igjen her, er markert i fotnotene til kapittel 2). Lesningene utforsker prekariat og klasse, Black Lives Matter, transmigrasjon, klimakrise, kunstig intelligens, avkolonisering, metoo og krigføring. Kapitlene demonstrerer ulike perspektiveringer av litteraturen, og kan grupperes på ulike måter. Kapittel 4 indikerer hvordan de kan grupperes ut fra metodevalg. Her følger en tematisk inndeling.

Kapittel 5 og 6 tematiserer begge klasserelasjoner, demokrati og kjønn. I kapittel 5, «Vi lever på en stjerne», leser jeg Vigdis Hjorths Et norsk hus (2014) som en roman som selvkritisk undersøker den rette avstanden for fortolkning, med implikasjoner for forståelsen av Norges plass i verden. Kapittelet framhever særlig tematiseringen av det heterogene prekariatet. Deretter koples romanen til 22. juli og diskusjoner om kunst og makt. I kapittel 6, «En smak av mangfold», nærleser jeg Zeshan Shakars roman Gul bok (2020). Shakar demonstrerer hvordan smak opererer som en subtil ekskluderingsmekanisme i forvaltningen og samfunnet rundt. Romanen foregår i Y-blokka og representerer 22. juli på handlingsplan, men den globale massebevegelsen Black Lives Matter er en annen vesentlig kontekst for romanen.

I kapittel 7 og 8 danner Abid Rajas leseopplevelse av Gul bok på et fly i selvbiografien Min skyld (2021) utgangspunkt for to analyser av samtidslitteraturens tematiseringer av transnasjonale liv, med vekt på intertekstualitet og mobilitet. Kapittel 7, «Transnasjonal livsskriving», består av en sammenlignende analyse av Shazia Majid, Ivo de Figueiredo, Yohan Shanmugaratnam og Sumaya Jirde Alis sakprosa. I kapittel 8 introduserer jeg en motivstudie av «flyverdenenen» i internasjonal, særlig anglofon afrikansk, og norsk samtidslitteratur. I den norske litteraturen får flyverdenen fram distinkte grenser og likheter mellom nordmenn, og kronotopen setter forestillinger om det nasjonale i bevegelse. I kapittel 9, «Denne jorda skal gi deg død», plasseres Matias Faldbakkens bygderoman Vi er fem (2019) innenfor en diskusjon om litteratur og antropocen, der en «dyp» bygd står i sammenheng med dyp tid og underlig realisme.

Kapittel 10, 11 og 12 handler deretter særlig om vilkår for forsoning etter overgrep, om enn på veldig ulike måte. I kapittel 10, «Jeg vil ha et vi», undersøker jeg Kathrine Nedrejords Sameproblemet som en roman om sannhet og forsoning. Romanen leses som en del av en transkontinental litteratur om overgangsrett, der vitnesbyrd om kolonialisme inngår. I Kapittel 11, «Å skrive dritthistoriene», leser jeg Jente, 1983 (2021) i lys av metoo. I analysen plasserer jeg Jente, 1983 som del av en større nasjonal og transnasjonal feministisk litteratur som utforsker betydning og narrativisering av seksuelle overgrep. Kapittel 12, «Parallelle virkeligheter», er konsentrert om Demian Vitanzas roman Dette livet eller det neste (2017). En tidligere fremmedkrigers krigsfortelling leses både i lys av samtidslitterære tradisjoner og nekropolitikk.

I tråd med forlagets ønsker gjengis ikke-norskspråklige tekster i norsk, dansk eller svensk oversettelse der dette eksisterer. Referansene i brødteksten henviser til det oversatte verket, mens originalverkets utgivelsesår står oppgitt i litteraturlista.

Kapittel 7 bygger på en artikkel publisert i Nordic Journal of Feminist and Gender Research i 2024.

Etter 22. juli

22. juli. Da noe forferdelig i verden hendte hjemme

1. En følelse av usårbarhet

At samtidslitteraturen er verdensvendt og skriver Norge som involvert med resten av verden, lyder kanskje opplagt. Men før 2011 var ikke dette betegnende verken for hvordan det norske ble skildret i litteraturen, eller, som det neste kapittelet viser, hvordan litteraturkritikerne beskrev rådende litterære trender. Matias Faldbakkens roman Unfun (2008) definerer selvironisk den skandinaviske livsfølelsen slik den framsto i 2008, i denne passasjen:

Hva er en skandinav? En skandinav er en person som til daglig lever i spennet mellom to vesensforskjellige følelser: Følelsen av usårbarhet: jeg kan ikke skades (av det jeg ser på tv) – og følelsen av utilstrekkelighet: jeg har ikke mulighet til å påvirke (det jeg ser på tv). Dette er i prinsippet en transvestlig middelklassetilstand, men i Skandinavia kan denne tilstanden sies å være fullbrakt. Skandinavene ser like fullt, og uvisst av hvilken grunn, verdien i å kommunisere med omverden. (2008, 89)2

I Faldbakkens definisjon er en skandinav en usårlig, distansert, maktesløs middelklasseperson. Trekkene er felles for alle i Norge, Sverige og Danmark, og differensieres ikke. Skandinaven er uangripelig og kvintessensen av det vestlige mennesket. Verden skjer på tv, og livet leves i en slags ugjennomtrengelig boble.

2 Romanen er utgitt under forfatternavnet Abu Rasul.

Denne boblen brister med ter rorangrepet. Mens ter rorangrep «utenfra» kan betraktes som at verdener kolliderer, fører ter ror «innenfra» til at det interne og samlende verdensbildet kollapser: I tilfellet Norge var det bildet av nasjonen som annerledes enn resten av verden – som et uskyldig, isolert og trygt sted der verken menn, kvinner eller barn blir drept eller traumatisert – som brått ble erstattet av noe annet og uvisst.

I romanen Elskere (2016) beskriver Mattis Øybø hvordan nasjonen den 22. juli venter på narrativ utfoldelse og mening: «satt man bare foran skjermen lenge nok, studerte man bildene mange nok ganger, ville hele fortellingen åpenbare seg» (2016, 24). Men nyhetsankere har ikke så mye å bidra med, annet enn «har terroren kommet til Norge?» (2016, 25). Formuleringen «kommet til» er betegnende. I et radioessay sendt i Sveriges Radio 14. august 2011 beskriver Karl Ove Knausgård hvordan han følger nyhetssendingene i Sverige dagen etter terroren:

Jeg har sett på tv i hele dag. Jeg ser aldri på tv lenger, men i går hendte det noe for ferdelig i verden, og det var ikke i Irak eller Tunisia eller Afghanistan det hendte, det var ikke i Bagdad eller Tripoli eller Mogadishu det hendte, det hendte hjemme.

Jeg har grått flere ganger i dag. Det tror jeg alle nordmenn har gjort. For det hendte hjemme. Det hendte hos oss.

(Knausgård, 2011, 143)

«Følelsen av usårbarhet» som Faldbakken forbandt med å være skandinav, har brått opphørt. Knausgårds beskrivelse skildrer et sterkt sjokk og en følelsesmessig reaksjon. Men ikke minst åpner hendelsen for sammenligninger med land det har vært uvanlig å sammenligne Norge med. Bildet av nasjonen er i endring, og med det avstanden til verden: Noe «for ferdelig i verden» har nå skjedd «hjemme», «hos oss».

Fortellingen om terror i Norge utspiller seg uten noen fastlagt ide om avslutning eller moral, slik Øybøs forteller skildrer, og både journalister og for fattere leter etter sammenligningsgrunnlag i historiske hendelser og i andre land. Terrorangrepet ble i tiden like etter sammenlignet med den tyske invasjonen 9. april 1940, al-Qaidas angrep i New York 11. september 2001, Madrid 2004 og London 2005, eller, som hos Knausgård, med krigssoner. TV-nyheter tidligere opplevd som

noe uvedkommende, eller som representasjon av noe ikke-autentisk og åpent for postmoderne ironisk lek, har brått endret status og blitt kilder til virkelighet og sannhet, og til sterke følelser av sorg. «Noreg vart stille», skriver Gunstein Bakke og Gunnar Wær ness

30. august i antologien Respons 22/7 (2011, 7). Stillheten reflekterte sorg og sjokk, men førte snart til en situasjon der store spørsmål stilles på nytt, spørsmål om hva Norge er, hvem nordmenn er og hvordan man skal oppfatte grensene mellom Norge og verden utenfor. For hvordan kan man forholde seg til seg selv og nasjonen når det nasjonale selvbildet ødeleg ges? Ter rorangrepet åpner for selvransakelser og tvil.

I tillegg til de overlevende og etterlattes traumer og sorgen over tapte liv, kom sorgen over at ideen om isolasjon fra resten av verden, en trygghet forbeholdt oss i nord, viste seg å være en fiksjon. Som i en utvidelse på nasjonalt plan av Jens Stoltenbergs be skrivelse av sorgen over at Utøya aldri mer bare kan være hans «ungdoms paradis», er uskylden tapt og med det også naiviteten. For tellingen om Norge som et fellesskap med sterkt samhold er kritisk utfordret. Dette til tross for rosetogene, som ville manifestere noe annet, og som kanskje nettopp der for ble tillagt så stor vekt. For tellingene om ikke-hvite nordmenn som jages i timene før gjer ningsmannen ble identifisert, motsier påstanden om stillhet. Stillheten inntraff først da Anders Behring Breiviks identitet ble kjent.

Norske sakprosaforfattere startet tidlig arbeidet med å bearbeide og dokumentere ulike erfaringer med terrorangrepene i 2011, og lyrikere publiserte dikt, men litteratur i bokform er et langsomt formspråk. Da romanene som tematiserer 22. juli kom, problematiserte disse påstanden om at det hadde vært et angrep på alle og stilte seg kritisk til at alle skulle være like rammet og stå i den samme sorgen.3 I en av de første romanene om 22. juli, Sju dagar i august (2014), skriver Brit Bildøen om moren Sofie som mister datteren sin på Utøya. Hun strever med å komme videre, samtidig som hele nasjonen har gjort angrepet til sin historie og sin sorg. Romanen foregår i 2019, i en tenkt framtid, åtte år etter angrepet. Bildøens morskikkelse protesterer mot fortolkningen av nasjonen

3 Se bl.a. Gjelsvik (2020), Folkvord (2019, 2020), Vold (2020), Langås (2016), Dessigué og Hamilton (red., 2025), Lothe (2025) for analyser av romaner, sakprosa og lyrikk om 22. juli.

som møtte terror med roser, og hun gir lite for de fine ordene «[s]om blei mantra som kven som helst kunne bruke til kva som helst. Meir fridom, meir openheit, meir demokrati» (194, kursiv i orig.). For Sofie gir mantraet lite mening, snarere kunne man si «meir kjærleik, meir sentimentalitet, fleire roser og ‘blått hav så langt du ser’» (2014, 194). 22. juli har produsert en egen selvrosende diskurs som sørger for å ivareta historien om Norge som «det vesle landet som sigra over vondskap og hat» 194). Den narrative meningen Øybøs hovedperson ennå ikke overskuer, er her etablert i en gjenkjennelig fortelling, den nasjonsbyggende diskursen om 22. juli. En nasjonskritisk litteratur borer i språkbruken som skulle samle og trøste.

Når Norge skrives, er datoen 22. juli blitt et minnesmerke i det Benedict Anderson har kalt «nasjonens biografi» (1996, 195). Som han kjølig har påpekt, er dødsfallene som strukturerer denne biografien av en spesiell type: «nasjonens biografi [kan] fange ildfluer fra mørket: eksemplariske selvmord, martyrdødsfall, henrettelser, attentater og holocauster» (1996, 195). For at de skal «fungere i fortellingen, må disse flimrende dødsfallene bli husket/glemt som ‘våre egne’» (1996, 195). Som et gravitasjonsfelt for hvordan hendelsen huskes i årene etter, står nettopp spørsmålet om hvem som regnes som «våre egne» og hvem som skal definere minnene om hendelsen. Konflikter om minnesmerker har vært langvarige og følelsesladde. Hovedpersonen i Bildøens roman framstår profetisk hva angår bruduljer som vil vare ved:

Ingen ting hadde dei klart å bli samde om på alle disse åra. Det store vi, det norske folket, som var så samstemde i vekene etter tragedien, og som etterpå ikkje hadde klart å samle seg om nokon ting. Bygningane lét seg ikkje fylle. Åstadene lét seg ikkje bruke. Minnesmerket lét seg ikkje reise. Kunstnarar som prøvde å behandle det nasjonale traumet, blei hysja ned. Det einaste folk ville og klarte å sjå, var roser. Som å feste eit lite Hello-Kitty-plaster over eit gapande sår. (161)

Vanskelig tematikk som ikke diskuteres, forsvinner heller ikke, men blir til verk i et sår, og verdensverk. Bildøens roman viser sprekker i fellesskapet. Konkrete diskusjoner blir til handlingslammelse i møte med spørsmål om hvordan Y-blokka, Utøya og skadde bygninger skal brukes, og hvordan terrorangrepet og de døde skal minnes.