Nina Witoszek: Utvalgte artikler om Norge og verden

Innledning Per Egil Hegge

Som polsk-irsk-norsk ironiker og akademiker – med noe større sentraleuropeisk evne til selvironi enn de fleste av sine norske kolleger – vil Nina Witoszek ha sans for at det av alle ting og nasjonalkulturer er et russisk ordtak som knappest og mest presist sammenfatter hennes spesielle synsevne: «So storoný vidnjéje».

Det kan oversettes med: «Det ses klarere fra siden.»

Vi nordmenn har ikke helt evnen til å begeistres for skråblikket. En svensk venn og kollega ble i sin barndom årvisst trukket med på fjellvandringer i det vestlige nabolandet av sin plagsomt norgesbegeistrede far.

Ved siden av å oppleve naturen ønsket senior å få kontakt med de innfødte, og en gang familien var på vei opp en langdryg li, omtrent ved tregrensen, stanset han for å tørke svetten og bemerket til en av de fastboende: «Det er sannelig bratt her.»

Bonden så på ham, litt mer forurettet enn forundret, før han svarte: «Vi nordmenn synes ikke det er noen feil på de norske fjellene.»

For å gripe til Bjørnson: Det ble ikke sagt mer.

Siden den politiske flyktningen Nina Witoszek kom til Norge i 1983, 29 år gammel, har hun sagt omtrent så mye, og med så høy ordhastighet og om så mange emner, som nordmenn flest venter av en forbanna polakk. Det siste, grovt nedsettende uttrykket kunne også ha vært formulert av en russer, men det er hennes eget, myntet både på hennes egne landsmenn og hennes taleføre og alt annet enn minimalistiske ego. Hun 7

skjønner at hun må holde en slags balanse mellom de skråblikk-kritiske vurderingene og takknemligheten for at Norge tok imot henne akkurat i 1983. Regimet i Polen ville bli kvitt henne, og Norge var det første landet som svarte.

Så havnet hun her, i det hun trodde var en vestlig variant av Sibir.

Knapt to år tidligere hadde myndighetene i Polen kneblet, men ikke kvalt, Solidaritet – reformbevegelsen som skulle bli en av de viktigere årsaker til kommunismens undergang. Det nye landet ble hennes observasjonsobjekt og betraktningsprosjekt. Det har vi nå vært i over 30 år.

Så mye som hun har sagt, og stadig sier, om Norge, er det spesielt beundringsverdig i jubileumsåret 2014 at hun har holdt inne med én ting: Hver gang den norske Grunnloven er blitt utropt – alltid med så stor patos at fjellene selv roper langt hurra – til den første liberale forfatning på det europeiske kontinent etter den franske, har hun skjønnsomt avstått fra å opplyse oss om at hennes polakker var ute 23 år før grunnlovsfedrene på Eidsvoll. Den nye polske grunnloven var ferdig i 1791, og den var mer liberal enn den norske skulle bli. Grunnlovsdagen er 3. mai. Den var det ikke lov å feire etter 1792, for den hadde en så prinsippfast forankring i frihetsbegrepene at naboene ble skremt. Under ledelse av den tyskfødte keiserinne Katarina den store av Russland fjernet de Polen fra kartet. Ikke som nasjon – det skulle mye mer til – men som stat.

Polakkene hadde ikke hellet med seg da tomtene ble delt ut i Europa.

Og deres skjebne, katolikker som de er, er ikke blitt tilgodesett på det punktet i protestanten Luthers forklaring hvor han taler om behovet for og velsignelsen ved «gode naboer og sådant mere».

Det var heller ikke lov å feire grunnlovsdagen i kommunisttiden. Da skulle polakkene feire 22. juli (datoen er blitt lett å huske for oss nordmenn også), årsdagen for opprettelsen av den Moskva-lydige Lublinregjeringen i 1944.

Det hadde karakter av tvangsfeiring. Annerledes kunne det ikke bli. * Vi, og med vi mener jeg Norge, har fått Nina Witoszek i gave tre ganger. Først da hun havnet her i 1983, etter krigstilstanden – det spesielle 8

navnet på unntakstilstanden i Polen fra desember 1981. Så da hun kom tilbake i 1991 og forsket i seks år. Og endelig, da hun kom tilbake for godt, later det til, i 2003 som forskningsleder ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo. Det var etter to mellomspill som i hovedsak var irske.

Skjønt hovedsak og hovedsak. I 1982, før hun ble sendt hodestups ut av Polen, studerte hun ved University of Southern Illinois i USA. I Norge møtte hun sin engel i professor Arne Næss’ skikkelse – og hennes egen litterære beretning om den episoden er den beste fremstillingen, så rimeligvis skal hun få komme til orde med den selv. Fra Norge skrev hun også litt for polske undergrunnsmedier, ikke akkurat noen pengemaskin. Fra 1985 til 1988 studerte hun litteratur og historie i Stockholm og Oxford, tok doktorgraden, og i 1988–1990 var hun frilansskribent og journalist i Irland. Men også der drev hun kulturstudier på et slikt nivå at hun fikk det irske utenriksdepartementets pris for en studie.

Her skjedde noe som bare kan hende en polakk som er havnet i Irland.

I 1993 vant hun en litterær konkurranse og ble kåret til årets beste irske debutant. Boken het til og med Fabler fra den irske intelligentsia, damen fra Krakow hadde altså fått noe mer ut av sine kulturstudier på den regnvåte, grønne øya, enn en skarve pris. Siden forfatterens navn var Nina Fitzpatrick, lød det jo irsk nok, alt sammen. Etternavnet var ikke noe psevdonym, ikke egentlig, i hvert fall: Det hadde en god del å gjøre med hennes irske ektemann Patrick, som hun hadde truffet i Østerrike.

Men da hun fikk debutantprisen og skulle intervjues, lot det seg ikke skjule at kanskje den mest irske av alle priser hadde gått til en forbanna polakk. Attpåtil hadde denne utlendingen, som skrev så muskuløs prosa at det måtte være en mann som var feig nok til å skjule seg i skjørtene på et kvinnelig psevdonym, utlevert irene slik at de kjente seg igjen. Slikt gikk ikke. Ikke i et land hvor nasjonalstoltheten er så solid at hverken James Joyce, Samuel Beckett, Oscar Wilde eller George Bernard Shaw kunne unngå eksilet. Så pristildelingen ble annullert – men hun fikk en annen i stedet, fra det samme fondet.

– Komisk, absurd og ubehagelig. I grunnen veldig polsk, sa hun i et intervju i Dagbladet i juni 1998.

I grunnen var det likeså mye veldig irsk. Men dette sitatet er ett av 9

svært få beviser på at Nina Witoszek faktisk har diplomatiske evner.

Hun skal ikke beskyldes for å slite på dem i utrengsmål, da.

Ellers har hun studert og undervist i tre år i Firenze (1997–2000), hun har forelest i kulturhistorie og semiotikk ved universitetet i Galway, Irland (2001–2002) og i 2005, samme år som hun fikk Fritt Ords pris i Norge, var hun gjesteprofessor ved Vitenskapsakademiet i Warszawa.

Det har sitt vakre hovedkvarter like bak statuen av Kopernikus – som en påminnelse om at polakkene har tilstrekkelig intellektuell bredde til å klare seg ikke bare i Illinois, Oxford, Cambridge, Uppsala, Irland, Stanford i USA (hun har vært gjesteprofessor der òg), men til og med i Oslo.

Så kom hun da også på listen da Dagbladet i 2005 markerte 100årsdagen for unionsoppløsningen ved å kåre landets ti fremste intellektuelle.

Det er noe altetende over den spinkle skikkelsen, tydeligere når man ser hennes liste over forskningsinteresse enn når man ser personen: Sammenlignende kulturhistorie, interdisiplinær forskning i natur og kultur, den nordiske modellen, studier av totalitære systemer, semiotikk, kulturell innovasjon for en bærekraftig fremtid.

Hun skulle vel så vidt klare å få tiden til å gå de neste ti årene også. * På sett og vis fikk vi henne i gave en fjerde gang. 8. september 2010 fikk Nina Witoszek livstruende forbrenningsskader i sitt hjem da en gassovn eksploderte. Hun forteller historien om rekonvalesensen best selv.

Artikkelen Pasienthelvete (Aftenposten 23.8. 2012) er gjengitt i denne samlingen.

Det er ingen grunn til å betvile at branntraumesenteret på Haukeland sykehus reddet livet hennes; så pass skjønte hun også selv da hun omsider våknet i november, to måneder og fem operasjoner senere. Men for dem som overlever så omfattende brannskader (40–49 prosent av hudoverflaten i hennes tilfelle), er det da det begynner.

Det er særlig én episode som er ekte norsk, og som må være en ekstra 10

sterk tvisynsappell til en person som driver sammenlignende kulturstudier: I samarbeid med sin norske ektemann, Atle Midttun, fant hun frem til et sykehus i Frankrike hvor ekspertene har utviklet avanserte metoder for smertelindring kombinert med reparasjonsarbeid og opptrening når det livstruende stadiet er tilbakelagt.

Hun nevnte dette for en av de norske legene, som svarte at det er ingen dokumentert effekt av slik behandling. Jo, svarte professor Witoszek, de franske spesialistene har dokumentert det og skrevet en rapport om det.

Jeg anbefaler den.

– Jeg leser ikke fransk, sa den norske legen.

Og det var det.

Men for en som har opplevd noe av det samme, er det grunn til å spørre om det kanskje ikke var det, allikevel.

2011 utgjør et svart, forbrent hull i Nina Witoszeks CV og fortegnelse over artikler. Hun var tilbake igjen i 2012.

Hvis man har syslet litt med studier av, og i tillegg hatt personlige opplevelser av disiplinær karakter fra, autoritære og totalitære systemer, blir man lett enda mer frittalende av seg etter slike opplevelser. Man behøver ikke engang være en forbanna polakk for å utvikle seg i den retningen. * Professor Witoszek betegner seg selv som en dårlig feminist og en enda dårligere katolikk, men hennes utvalg av kvinnelige genier som forbilder er alt annet enn dårlig. I 2010 lot hun seg presse av VG til å nominere ti slike kvinner. VG er ikke den formidlingskanal norske akademikere flest har blant sine ti på topp. Men det en sentraleuropeer vet, både etter å ha opplevd sensurens virkninger på kroppen, og etter å ha fått formidlingens betydning inn med den akademiske morsmelken, er at det gjelder å nå folk. Det er blant annet derfor at vi får henne, ja nettopp, i alle kanaler.

Så innleder hun sin ti-kvinnersliste med dronning Kristina av Sverige, Renée Descartes’ vertinne i et 1600-tallskaldt Stockholm, og avslutter med sin egen mor, Alodia Witoszek. Dronning Kristinas gjestfrihet kom 11

enda en stor europeisk intellektuell til nytte: Den böhmiske filosofen og pedagogen Jan Amos Komenský, bedre kjent hos oss som Comenius, var politisk flyktning i Stockholm etter 30-årskrigen. Hans pedagogiske ideer preger stadig undervisningsopplegget i mange sentraleuropeiske land, og de er synlige i mange av den tsjekkiske opposisjonelle dikteren og menneskerettighetsforkjemperen Václav Havels taler og skrifter – ikke minst etter at han ble republikkens president ved årsskiftet 1989–1990. Det er lange linjer i Sentral-Europas åndsliv, og de er brysomme for dem som mener at dette er foreldet tankegods – enten de var marxistiske makthavere eller norske tenkere.

Og så er det den ting med dronning Kristina at hun forlot alt i sitt opprinnelige hjemland og fant et nytt.

Mildt sagt er Nina Witoszeks halve snes med feminine forbilder en eklektisk gjeng: På femte plass bryster Hollywood-stjernen Mae West seg – en svært sjelden gjest på intellektuelle kvinners rankingliste.

Blant de øvrige er (mer forutsigbart) Madame Ewa Sklodowska Curie, den polsk-franske nobelprisvinneren, den russiske lyrikeren Anna Akhmatova, og de to nære amerikanske venninnene Mary McCarthy og Hannah Ahrendt, som var tyskfødt.

Med ett unntak er Nina Witoszeks feminisme også uforutsigbar, og få steder mer konsist uttrykt enn i hennes top ten i VG. Det ekstraordinært fascinerende unntaket er hennes helt forutsigbare angrep på Christian Ringnes’ planer om en skulpturpark til Kvinnens pris i Ekebergskogen.

(VG, 13. januar 2013). Her kjører hun to repriser langs nedtråkkede stier: 1) Vurderingene av Vigelandsanlegget i boken om Naturmytologiene 15 år tidligere («… kaskaden av fletter og peniser som trosser tyngdeloven»). 2) En kommunistisk-konservativ argumentasjon – sant nok i litt spenstigere form – som var i ferd med å smuldre opp i hennes hjemland omtrent da hun ble født: «Et kulturmiljø med over 10 000 år gamle steinalderfunn, som er av stor betydning i europeisk historie, blir overskygget av pupper og pikk. Private griller i hodet hos en veldig rik mann skal altså bestemme hva Oslo og Norge skal assosieres med?»

Man kunne bruke hennes egen argumentasjon mot henne og stemple det som memenes grusomme hevn. Alle kommer vi et sted fra, og midt 12

oppe i all sin frodige og fruktbare kosmopolitanisme kommer Nina Witoszek stadig fra Polen. * Det burde ikke være uvant eller merkelig for oss, hennes adopterte landsmenn (eller gjerne omvendt, altså adopterende landsmenn), at Nina Witoszek er en skribent i eksil. Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Halldis Moren Vesaas, Sigrid Undset, var alle sterkt preget, og enda sterkere inspirert, av sine opphold i og sine kontakter til det store utland.

Det gjorde dem ikke mindre norske, og slett ikke mindre fruktbare som intellektuelle.

Hvis det er én ting Nina Witoszek ikke er blitt under sine opphold i Norge, Sverige, Italia, USA og Irland, er det mindre polsk. Polske rebeller har appellert til oss, om ikke alltid, og ikke fullt og helt, så likevel allerede da Henrik Wergeland og Ole Bull hyllet de nederlagsdømte polske opprørerne på 1800-tallet. Det er derfor vi, litt tafatt og halvt mislykket, forsøker å tøyle vår begeistring for henne ved å påpeke det hver gang hun går for langt. For når hun gjør det, har også det sin forklaring.

Diskusjonen om invasjonen i Irak våren 2003 brakte igjen frem i lyset hvordan det ulike vesteuropeiske og sentraleuropeiske erfaringsgrunnlaget lager et skille. Polske, ungarske og tsjekkoslovakiske intellektuelle som Václav Havel og andre fant det riktig å gå inn i Irak for å avsette en så utrivelig diktator som Saddam Hussein. For vesteuropeerne var en militæraksjon et folkerettslig problem, og den ble det i enda høyere grad etter hvert som det ble klart at den amerikanske regjeringen hadde tatt et par innersvinger både med sine påstander og sitt bevismateriale.

Selv har Nina Witoszek benektet at hun sluttet seg til president Bush.

Men hun forfekter, med erfaringens og opprinnelsens styrke, at nettopp de som har levd under et diktatur, vet mer om behovet for å bli kvitt diktatorer enn avstandsbetrakterne gjør. Da har de også talerett, og de har en erfaringstyngde som skrivebordsfilosofene ikke har. Så er det mindre uenighet om et punkt hvor amerikanerne virkelig sviktet: De hadde i virkeligheten ikke tenkt på hva som burde gjøres etterpå.

13

Den diskusjonen er ikke avsluttet, og den kommer utvilsomt til å gi mer enn nok stoff for historikerne fremover. * Hun fikk praktisk talt ingen tilslutning etter terroraksjonen 22. juli 2011, da hun som en spontan førstereaksjon utbrøt at dette måtte føre til at statsministeren måtte gå av. VGs politiske redaktør, Hanne Skartveit, forfektet det samme synspunktet etter at Gjørv-rapporten forelå i 2012.

For Witoszek var en avgang den naturlige følgen av å ta det øverste ansvar når et slikt anslag, og det store tapet av menneskeliv, var mulig.

Hun har tilstrekkelig politisk teft til at hun avsto fra å gjenta synspunktet med den kompromissløse halsstarrighet som ville ha vært fanatikerens fremste kjennetegn. Kanskje innså hun også at et rop om riksrett ville bryte med det norske grunnsynet: Riksretten ville bli overlatt til folket i valg i 2013, altså to år etter katastrofen. Det er ikke overvettes mye mer enn den tiden en riksrettsprosess normalt tar i en demokratisk stat. Hva hun neppe fikk med seg som niåring i Polen (men hun har sikkert, som god importert norsking, lest seg opp på det også), var at regjeringsskiftet etter Kings Bay-krisen i 1963 ble fremstilt av Arbeiderpartiet på en bestemt og besluttsom måte: Opposisjonen var skamløs nok til å slå politisk mynt på en arbeidsulykke – med mange dødsofre, dessuten.

Det er mer betegnende og typisk for norsk tankegang at Erna Solberg, statsminister etter valget i 2013, flere ganger i 2012 uttalte at de nødvendige sikkerhetstiltakene neppe ville blitt gjennomført under en annen regjering heller. (Kanskje er det også betegnende – men for hva? – at den statsråden i Stoltenbergs regjering som sterkest gikk inn for å stenge Grubbegata av sikkerhetshensyn, var den første som ble sendt ut av regjeringen, og det i god tid før tragedien: Heidi Grande Røys.)

Tanken om riksrett og regjeringens avgang etter 22. juli rammes av den norskeste av alle doktriner, tante Sofie-doktrinens første ledd: «Det passer ikke her.»

Annet ledd har Nina Witoszek også behandlet: «Hvis alle bare var 14