Mitt liv som økonom

INNHOLD FORORD ....................................................................................... 7 KAPITTEL 1

FRA MIN BARNDOM OG UNGDOM .................................................... 11 KAPITTEL 2

SKAL JEG VIRKELIG BLI ØKONOM? ................................................... 21 KAPITTEL 3

STUDIEÅR PÅ NYGÅRDSHØYDEN ..................................................... 27 KAPITTEL 4

LÆRETID SOM FORSKER . . ................................................................. 38 KAPITTEL 5

ARTIKKELSKRIVING OG NETTVERKSBYGGING ................................. 50 KAPITTEL 6

BELGIA OG DOKTORGRAD . . .............................................................. 58 KAPITTEL 7

PROFESSOR I SKATTEUNNDRAGELSE? ............................................. 70 KAPITTEL 8

OFFENTLIG ØKONOM ....................................................................... 81 KAPITTEL 9

ESSEX . . ............................................................................................. 89 KAPITTEL 10

VARIERTE AKTIVITETER . . ................................................................. 101 KAPITTEL 11

ØKONOM I OFFENTLIGHETEN . . ......................................................... 112

9

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 9

15/08/2019 09:09

innhold KAPITTEL 12

TYSKLANDSOPPHOLD OG PROREKTORVERV .. .................................. 120 KAPITTEL 13

TILBAKE TIL FORSKNINGEN .. ............................................................ 127 KAPITTEL 14

PRESIDENT . . ..................................................................................... 134 KAPITTEL 15

DEN SKANDINAVISKE VELFERDSSTATEN . . ........................................ 142 KAPITTEL 16

FAGMILJØET VED NHH ..................................................................... 151 KAPITTEL 17

STUDENTENE ................................................................................... 159 KAPITTEL 18

ARV OG MILJØ ................................................................................. 168 KAPITTEL 19

SKATTEUNNDRAGELSE IGJEN: FAR ELLER BESTEFAR? ...................... 181 KAPITTEL 20

ENDELIG LITTERATURHISTORIKER! .................................................. 190 KAPITTEL 21

LIVET PÅ NHH .................................................................................. 205 KAPITTEL 22

FOR ALVOR PÅ SKRÅPLANET . . .......................................................... 214 KAPITTEL 23

SISTE KAPITTEL ............................................................................... 222 LITTERATUR­H ENVISNINGER .. ........................................................... 229

10

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 10

15/08/2019 09:09

KAPITTEL 1

FRA MIN BARNDOM OG UNGDOM Jeg har lånt tittelen til dette kapitlet fra en bok av filosofen, teologen, orgelspilleren, legen, misjonæren og nobelprisvinneren Albert Schweitzer. Hans ungdomsmemoarer kom på norsk i 1952 og gjorde et sterkt inntrykk på meg. Der skriver han blant annet: «Om menneskene fortsatt var det de er som fjorten år, ville verden være ganske annerledes.» Det er tydelig at verden da ville vært et bedre sted, og da jeg leste det som fjortenåring, var det ikke vanskelig å være enig. Senere hen er jeg kommet til andre resultater. Mange vil kjenne til William Goldings bok Lord of the Flies (Fluenes herre), hvor en guttegjeng som strander på en øde øy, henfaller til det mest groteske barbari. Jeg tror ikke lenger på noen av versjonene, men de fanger vel begge opp en del av sannheten om våre liv. Jeg er født i januar 1938 i Tønsberg. Min far var Erling Carlsen (her­ etter kalt pappa), og min mor (mamma) var Agnes Carlsen, født Sandmo. Jeg tok min mors slektsnavn i 1959. Det var en trend på den tiden at folk ønsket å skifte ut sen-navn med navn som viste til et sted hvor familien hadde sine røtter. I mitt tilfelle var det til en liten gård i Tysfjord i Nordland, som mammas slekt kom fra. Jeg har altså to familier på morssiden, en liten Carlsen-familie og en meget tallrik Sandmo-familie. Pappa var formann på Tønsberg Margarinfabrikk, og mamma var hjemme­ værende, i likhet med alle andre mødre som jeg kjente til. Vi bodde i en tomannsbolig på fabrikkens område. Pappa gikk hjemmefra hver morgen klokken syv og kom hjem halv fem om ettermiddagen (lørdag klokken ett). Mange år senere lærte jeg i forelesninger i arbeidspsykologi og personalforvaltning at en sånn som pappa kaltes en ikke-arbeidende formann. Det syntes jeg var ganske pussig, for jeg kjente få som arbeidet så mye som han. 11

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 11

15/08/2019 09:09

kapittel 1

Det viste seg at «ikke-arbeidende» betydde at han ikke jobbet «på gølvet». Og etter den definisjonen arbeidet ikke pappa. Han satt i et romslig kontor i et slags glassbur inne i produksjonshallen og skrev i protokoller. Av og til løftet han blikket og kikket ut på de som jobbet ved maskinene. Av og til gikk han ut av buret sitt, gikk bort til noen store vogner hvor margarinen lå i store hauger før den ble pakket, og stakk fingeren nedi og smakte på margarinen. Jeg var av og til med og så på, og det så alltid ut som den var OK.1 Pappa var alltid i dress og slips når han gikk de to minuttene det tok hjemmefra og til fabrikken, og når han kom inn på kontoret tok han av seg yttertøyet og tok på en hvit frakk, som hang klar til ham. I tre-firetiden om ettermiddagen kunne jeg se pappa gå med raske skritt fra produksjonsbygningen til «kontoret». Der regjerte kontorsjefen, og det var ham pappa gikk for å treffe. Som gutt skjønte jeg ikke hva som foregikk i deres daglige møter, og det er først som godt voksen at jeg har forstått det: de avstemte regnskapene. Pappa regnet i tonn og kilo, kontorsjefen i kroner og øre. Jeg lurer på hvilke titler de to ville hatt i dag. Sikkert ikke formann og kontorsjef, snarere driftssjef og økonomidirektør. Under krigen ble margarinen laget av hvalfett. Det kom fra Sandefjord i svære tankbiler og ble fylt på store kar i kjelleren på fabrikken. Da måtte pappa rykke ut og ta imot oljen, selv om det var midt på natten. Det hendte faktisk rett som det var, for transportforholdene var svært uforutsigbare i krigsårene. Sånn var altså arbeidsdagen til en ikke-arbeidende formann. Mens pappa gjorde alt dette var mamma hjemmeværende. Det var ingen spøk, for i tillegg til å stelle huset for pappa og meg tok hun seg også av sin slagrammede svigermor, som var en alt annet enn lett dame å forholde seg til. Leiligheten hadde i begynnelsen bare to rom og kjøkken, og da måtte farmor ha det ene rommet for seg selv. Under krigen var det å få byggetillatelse veldig vanskelig, så vi tre var henvist til kjøkkenet og det ene soveværelset. Situasjonen ble lettere i 1942, for da fikk vi på mirakuløst vis bygget ut en ark med en forholdsvis stor stue. Hvordan det var mulig, vet jeg ikke, men jeg tror nok at det var noe som pappa fikset gjennom fabrikken. Jeg fikk også mitt eget værelse: et bittelite krypinn med skråtak

1

Når jeg besøkte pappa etter arbeidstid, hendte det at jeg fikk lov til å gjøre det samme. Siden fabrikken for lengst er nedlagt, kan det neppe gjøre noe at jeg står frem med dette nå.

12

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 12

15/08/2019 09:09

fra min barndom og ungdom

og plass til en divan som jeg sov på. Divanen var forresten for kort til meg, så vi måtte bygge på den med en pianokrakk, som jeg rutinemessig sparket over ende hver natt. Etter krigen ble selvfølgelig alt mye lettere, og særlig etter at farmor døde i 1951. Da kunne mamma blant annet utfolde seg som kokk, for hun var veldig god til å lage mat. Mammas spesialretter var kålruletter og farsert blomkål, og til dessert riskrem og tilslørte bondepiker. Tradisjonell mat, men veldig god, og elegant tilberedt med grønnsaker og kunstferdig dandert med persille og dill. Og servert på et vakkert pyntet bord når vi hadde gjester. Jeg husker at hun ringte til fiskehandler Jensen på Torvet og sa: «Det er fru Carlsen i Farmannsveien – Carlsen med C. Er torsken fersk?». Som nordlending var hun nøye med kvaliteten på fisken. Jeg tenkte etter hvert at det måtte være deilig å slippe å si «Carlsen med C» støtt og stadig, men i stedet må jeg nå si «Sandmo uten e». Ja ja. Mamma og pappa traff hverandre noen år etter at mamma «kom sørover». Da hadde hun, via forbindelser i Narvik, fått «huspost» hos lærer Petter Bergersen og hans kone, som var fra Kvæfjord i Nordland. Ekteparet Bergersen må ha tatt seg av mamma på en enestående måte. Det var fru Bergersen som lærte henne matlagning, og de ga henne bøker. En av skattene i min bokhylle er tibindsverket Det norske folks liv og historie, som hun fikk av Bergersens. Akkurat hvordan de traff hverandre, og hvor lenge de var forlovet, vet jeg ikke, men jeg vet at de giftet seg i april 1930. Da var hun 32 og han 28. Jeg var det eneste barnet. Pappa snakket tønsbergdialekt: han sa «hvalær» med tjukk l; det gjorde de fleste folk jeg kjente. Men dialekten hans var en moderat tønsbergdialekt og ikke det som særlig mamma kalte «gatespråk». Snakket jeg sånn, ble jeg rettet på. Mamma hadde nok absorbert den østlandske måten å snakke på, hun også, men hennes nordlandske opphav slo av og til igjennom. For eksempel sa hun «nu» og «sne», og i stedet for «nok av det» sa hun «nok av nu det» – en vending som er gått inn i vårt familiespråk. En gang sto hun og så på at pappa og jeg satte inn doble vinduer for vinteren. Det var ett vindu som var spesielt vrient, men plutselig smatt det på plass. «Du, så neppert det var!», utbrøt mamma. Pappa og jeg så forbløffet på henne, for ingen av oss hadde hørt ordet før. Det var tydeligvis en artig opplevelse for henne også, for hun ble overrasket selv, og jeg hørte aldri at hun brukte ordet igjen. 13

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 13

15/08/2019 09:09

kapittel 1

Jeg er født nøyaktig to år og tre måneder før den tyske invasjonen. Da den kom, ble den starten på en nokså spesiell barndom. Det første som skjedde 9. april, var at vi ble evakuert, som det het, til en gård i Andebu, et par mil nordover i Vestfold. Etter at forholdene ble noenlunde normalisert, reiste pappa tilbake til Tønsberg, mens mamma og jeg ble på gården Haugan i flere måneder, og pappa kom opp i helgene. Det var en fjern slektsforbindelse mellom folkene på gården og noen av mammas og pappas nærmeste venner i Tønsberg, og det var det som gjorde at vi kom i kontakt med dem. Dette ble starten på et vennskap med familien Kjærås som kom til å vare lenge; jeg har tatt med mine egne barn dit for at de skulle se hvordan det var der jeg tilbrakte mye av min tidlige barndom. Mamma må ha fått et sjokk da vi kom tilbake til Tønsberg etter våre måneder i Andebu. Det vrimlet av tyske soldater overalt, og etter kort tid konstruerte tyskerne tanksperringer ved de viktigste innfartsveiene til byen. En av dem var den som førte sydover til Sandefjord og Larvik, og som bare var hundre meter fra der vi bodde.2 Steinene i denne sperringen var plassert tett i tett fra østsiden av veien og ned til byfjorden; på vestsiden gikk det bratt opp mot en ås, så der var det bare noen få steinblokker. Ved selve veien var det steiner med en annen blokk oppå, slik at den øverste lå «på vippen» utover veien. Disse øverste blokkene ble holdt på plass av piggtråd. Hvis det ble behov for å sperre veien, kunne piggtråden kuttes over. Dermed falt de øverste blokkene ned, og veien var dermed sperret for all trafikk. Det var strengt vakthold ved disse sperringene, og det krevdes spesiell tillatelse for å kjøre gjennom dem. Jeg må ha vært omtrent fem år da jeg hadde en opplevelse som må være noe av det første jeg husker. En lastebil fra fabrikken skulle kjøre til Sandar Fabrikker i Sandefjord og hente hvalolje på tønner. Pappa benyttet anledningen til å sitte på for å snakke med sin kollega der og spurte om jeg ville være med. Det hørtes gøy og spennende ut, og jeg satt i styrehuset mellom pappa og sjåfør Haugen, som for øvrig var min spesielle venn på fabrikken. Da vi kom frem til sperringen, ble vi stoppet av en tysk soldat med hjelm og gevær over skulderen. Han sjekket papirene våre, og så tok han geværet av skulderen, holdt det med kolben

2

Vi kalte denne veien for Sørlandske hovedvei. Den er nå kjent som E18. Tønsberg var forbundet med Sørlandske hovedvei med en sidevei, «Semslinna», som var omtrent en mil lang.

14

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 14

15/08/2019 09:09

fra min barndom og ungdom

først, og slo kolben hardt i hver enkelt tønne. Da han var ferdig, bare nikket han til tegn på at vi kunne kjøre videre. Når jeg tenker på dette i dag, 75 år senere, synes jeg at jeg fremdeles hører lyden av dunkene mot de tomme oljefatene.3 Forklaringen på disse strenge sikkerhetstiltakene lå i at Tønsberg bare lå tre mil fra Horten. Der lå Marinens hovedverft som tyskerne hadde overtatt og utbygget, slik at den var blitt et enormt sterkt forsvarsverk. Å angripe Horten fra luften, ville vært jevngodt med selvmord, og det skjedde nesten ikke de første krigsårene. (Sånn sett kan man si at det var tyskerne som reddet livene våre gjennom mesteparten av krigen.) Men natten til 23. februar 1945, da tyskerne var sterkt svekket, satte de allierte inn et massivt flyangrep. Flyalarmen gikk, og vi løp over gårdsplassen til et bomberom, der alle som bodde på fabrikkområdet samlet seg. Jeg husker at jeg var i pyjamas og beksømstøvler med lisser som hang og slang. Det var et skremmende syn som møtte oss da vi kom ut på plassen. Angriperne hadde sluppet ut såkalte lysbomber for at de skulle se målene bedre, men noen av dem var blitt ført med vinden slik at de hang over Tønsberg også. I Tønsberg havn lå det flere tyske handelsskip som til dels var tungt bevæpnet, og som skjøt sporlys­granater mot de allierte flyene. Dette infernoet av syns- og hørselsinntrykk må ha virket skremmende på en syvåring, for mens vi løp over plassen spurte jeg: «Kommer vi til å dø nå, mamma?». Da svarte mamma: «Du vet det at hvis Gud ikke vil at vi skal dø, så dør vi ikke.». Jeg syntes det var et fullt ut tilfredsstillende svar, som jeg har husket til denne dag. «Den dagen dem bomba Horten» ble snart fulgt av «den dagen dem bomba Vallø». 25. april, mindre enn fjorten dager før kapitulasjonen, angrep 119 fly det lille industristedet Vallø, mindre enn en mils vei fra Tønsberg sentrum. Igjen gikk flyalarmen, og igjen gjemte vi oss i bomberommet, men jeg kan ikke huske at jeg var noe redd denne gangen; Gud ville jo tydeligvis ikke at vi skulle dø. Den «offisielle» begrunnelsen var at det var et lite oljeraffineri der som visstnok var av strategisk betydning for tyskerne, men 3

En ganske oppsiktsvekkende ting med pappa var at han fikk førerkort så tidlig som i juli 1924, 22 år gammel. Han må ha vært en av de første i Tønsberg. Og det var ikke et hvilket som helst førerkort heller: det står at han har rett til «å føre motorvogn i lastbefordring, drevet med bensin».

15

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 15

15/08/2019 09:09

kapittel 1

det kan umulig ha hatt den aller minste betydning for utfallet av krigen. Likevel ga bombingen absolutt resultater: 53 nordmenn og et ukjent antall tyske soldater og russiske krigsfanger ble drept, 30 hus ble helt ødelagt, og alle andre bygninger på Vallø ble skadet. En bedre illustrasjon av krigens meningsløshet er det vanskelig å tenke seg.4 Så, 8. mai 1945, kom freden. Pappa og jeg satt i stuen om ettermiddagen da mamma plutselig kom stormende inn og ropte: «Det er fred, Erling! Det er fred!». Ellers husker jeg lite annet fra denne dagen enn at min venn Tore og jeg fant ut at vi skulle lage et norsk flagg. Vi fant en lektestump og et stykke halvstivt papir og satte i gang med fargeblyanter og linjal. Resultatet ble faktisk ganske bra. Den eneste svakheten var at jeg hadde brukt opp den røde fargeblyanten min, så vi måtte bruke en oransje i stedet. Men fedrelandsfølelsen var det ikke noe å si på! I det siste har jeg ofte tenkt at pappa var en skikkelig krigshelt. Ikke av den typen det skrives bøker om; han var en annen type helt. Han klarte å holde driften ved fabrikken i gang uten innblandinger fra okkupasjonsmakten og nazistene. Han forholdt seg rolig og fattet under flyangrep og andre krigshandlinger. Dermed spredte han ro i sin familie, og jeg vil tro at han også gjorde det hos sine kolleger og underordnede. Han må ha hatt nerver av stål. I de siste krigsårene hadde han en kveldsrutine som besto i at han gikk ut på gårdsplassen, lente seg mot gjerdet, røkte en Blue Master og tenkte over tingenes tilstand. Faren for luftangrep var jo på det tidspunktet overhengende, og jeg husker at han en kveld som skulle vise seg å bli en av krigens siste, sa: «Jeg tenkte at det blir vel ikke noe nå, siden det er så fint klarvær.» Akkurat da smalt det, ikke av bombenedslag, men av at hjemmefronten sprengte en jernbanebro like borti veien. Neste dag var søndag, og da gikk pappa og jeg bort og så på det veltede toget. Det var noen soldater der, men de hadde gitt opp å holde skuelystne unna. De ville ha slutt på krigen og komme seg hjem. I august det året begynte jeg på skolen. Jeg kunne ha begynt et år før, men pappa syntes det var lurest å vente. Argumentet var, som han uttrykte 4

Bombingen av Vallø reflekterte en omlegging av RAFs strategi fra bombing av militære til bombing av sivile mål. Denne strategien ble innledet med bombingen av Köln som ble etterfulgt av tilsvarende angrep mot Hamburg og Dresden. Disse angrepene kostet millioner av sivile tyskere livet. Som en «finishing touch» bombet de altså Vallø.

16

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 16

15/08/2019 09:09

fra min barndom og ungdom

det, at elevene satt jo for det meste i tilfluktsrommene hvor de ikke lærte noe. Det var kanskje satt litt på spissen, men argumentet inneholdt sikkert en kjerne av sannhet. I alle fall begynte jeg i første klasse på Byfogdløkken skole sammen med Arne, Gunnar og Håkon fra gaten. Det var selvfølgelig en ren gutteklasse – 28 gutter fra alle strøk av byen. En liten kuriositet var det at det bare var én av guttene som hadde klokke. Lærerinnen, Elisabeth Strandhaug, hadde dessverre et ur som ikke var pålitelig, så hvis gutten med klokken ikke var til stede, ble en av oss sendt på lærerværelset «for å se hvor mange klokka er». Det var skikkelig rift om det tillitsvervet. Etter tre år i småskolen på Byfogdløkken, begynte jeg på storskolen, Slottsfjellskolen. Der fikk jeg Petter Bergersen, mammas gamle arbeidsgiver, som klasseforstander. Han var på det tidspunktet en mann i sekstiårene og hadde vært i Tønsberg-skolen i mange år; faktisk hadde han også vært pappas klasseforstander. Jeg var veldig glad i Bergersen, som både var lun og hyggelig foruten at han var meget kunnskapsrik. Jeg tenkte at jeg ville savne ham da jeg gikk ut av folkeskolen i 1952. Det gjorde jeg vel ikke, men jeg minnes ham stadig i takknemlighet for hva han betydde for meg. Men nå går jeg litt for fort frem. I 1946 kom pappas bror, onkel Sverre, hjem fra krigen. Hele onkel Sverres yrkesliv hadde vært knyttet til sjøen, dels i handelsflåten, dels som hvalfanger på Syd-Georgia – «øya», som vi sa i Vestfold. I 1939, da krigen brøt ut i Europa, var han i utlandet og kunne ikke komme seg hjem, og i 1945 var det andre komplikasjoner. Men nå var han her, og jeg fikk snart et veldig godt og nært forhold til ham. Onkel Sverre var enkemann; hans kone Jenny var død før krigen og etterlot ham med ansvaret for deres to barn, Karin og Sverre, som ikke så sin far på de syv årene han var hjemmefra. De ble tatt hånd om av tante Astrid, Astrid Westrheim, som var mammas eldre søster. Hun var blitt enke noen år tidligere og var glad for å ha fått denne oppgaven, som også sikret henne en høyere og mer stabil inntekt enn den hun ellers ville hatt i Narvik, hvor hun bodde etter at hennes mann var død. Karin flyttet til Sverige kort etter krigen, men Sverre var ofte hjemme hos oss, og jeg hadde et nært forhold til ham. Etter krigen seilte ikke onkel Sverre i handelsflåten lenger, men reiste hvert år til landstasjonen Husvik Harbour på Syd-Georgia. Når han var hjemme om sommeren, hadde han god tid og tok seg mye av meg. Han stimulerte min interesse for litteratur, han ga meg mitt første frimerkealbum, 17

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 17

15/08/2019 09:09

kapittel 1

han lærte meg å spille sjakk og tok meg med på fotballkamp.5 Alt dette er interesser som jeg tok med meg inn i mitt voksne liv. Han snakket lite om krigen. En gang spurte jeg ham: «Er det sant at du har vært torpedert to ganger?». «Ja,» svarte han, og mer ble ikke sagt om den saken. I de senere år har vi fått vite så mye om krigsseilerne og de vanskelig­ hetene de hadde med å snakke om sine opplevelser, og onkel Sverre var nok en av dem. Men et par år før han døde, fortalte han meg om hvordan han opplevde de to torpederingene i Atlanterhavet. Da hadde han med flere detaljer, men også ved den anledningen ble de fortalt med få ord. Det var rystende og grusomme fortellinger, som imidlertid inneholdt ett lyspunkt. Han fortalte at da de satt i livbåtene etter den andre torpederingen, hadde ubåten plutselig kommet opp til overflaten. «Du vet, vi ble jo litt redde,» sa han, «for vi hadde jo hørt historier.» Men det som skjedde, var at kapteinen kom ut på broen, anropte dem, og spurte om de hadde nok mat og vann. Da de hadde svart bekreftende på det, ga han dem kursen som ville bringe dem til land på kortest mulig tid, og ønsket dem lykke til før ubåten igjen forsvant i havet. De kom seg til land på en øy i Karibien og derfra til New York. Et dystert tema, men jeg må vende tilbake til meg selv og en lykkelig barndom i fredens og frihetens Norge. Da jeg sluttet på folkeskolen, kom jeg en dag inn til middag og ble spesielt bedt om å vaske hendene. Da jeg hadde gjort det, ga mamma og pappa meg en stor bokpakke. «Det er fordi du har vært så flink på skolen,» sa de. Pakken viste seg å inneholde ti bind med romaner av Alexandre Dumas: Greven av Monte Christo, Dronning Margot, Diana og Den hellige liga. Jeg var fullstendig overveldet! Greven av Monte Christo var en av pappas yndlingsbøker i ungdommen, og han hadde ofte fortalt meg den dramatiske historien om Edmond Dantes eventyrlige liv. Å si at jeg var takknemlig og overveldet, er altfor forsiktig. Jeg satte meg øyeblikkelig ned og begynte på Greven av Monte Christo, og da jeg hadde gjort det, begynte jeg på nytt. Etter hvert skjedde det samme med de tre andre bøkene, så man kan trygt si at det var en vellykket presang.6 5

6

Onkel Sverre hadde ansvaret for biblioteket på landstasjonen Husvik Harbour på Syd-Georgia. En gang var jeg med ham i Olafsens bokhandel i Storgaten og kjøpte bøker. Han hadde et totalbudsjett på to tusen kroner – en svimlende sum på et tidspunkt da en av årets romaner kostet omtrent tyve kroner. Et år da vi hadde vært på vinterferie med våre to yngste barn, Inger og Sigurd, hadde vi med Greven av Monte Christo til høytlesning. Den kom godt med da vi ble sittende fast i fem timer i en av tunellene på Haukelifjell. Tredje bind ble faktisk lest ut der, under svært dårlige lysforhold.

18

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 18

15/08/2019 09:09

fra min barndom og ungdom

Jeg var en lesehest i min barndom, og det var de andre guttene i gaten også; Tønsberg folkebibliotek hadde gode kunder i gutta fra Farmannsveien. Rett som det var, spurte vi hverandre: «Skarr’u på biblærn?». Da tok vi de bøkene vi hadde lånt forrige gang, spente dem fast på bagasjebrettet og syklet til biblioteket i sentrum, gjerne med noen innlagte fartsetapper. Vi tok oss god tid til å kikke på bøkene før vi syklet hjem med en ny bunke på bagasjebrettet. I begynnelsen ble det mye Biggles og Præriens sønn («lufta var et blinkende hav av økser»), men etter hvert fikk jeg smaken på voksenbøker også. Det begynte med Mikkjel Fønhus og hans dyreskildringer fra Valdres, men snart avanserte jeg til å lese Falkberget, Sigurd Hoel og andre samtidsforfattere. På onkel Sverres anbefaling leste jeg Peer Gynt, som han hadde lest på Syd-Georgia («dæsjgen, det var interessante greier, gitt»). Og til konfirmasjonen ga to av mammas og pappas vennepar meg Ibsens samlede verker i en nydelig seksbindsutgave, som jeg fremdeles har og leser i. Det var spennende å begynne på realskolen, som varte to eller tre år etter avsluttet folkeskole. Ville man gå videre til gymnaset, gikk man over dit etter to år, og da ble realskolen regnet som de første to årene av et femårig gymnas. Ville man ikke det, tok man det tredje året, og avsluttet med realskoleeksamen. Selv realskolen var en slags eliteskole, for i den nye klassen gikk bare én av dem som jeg hadde gått sammen med på folkeskolen. Vi begynte med tysk i første realskoleklasse, og matematikkundervisningen tok et stort sprang fremover da vi begynte å regne med bokstaver. Matematikk ble raskt et av mine yndlingsfag, ikke minst takket være den dyktige og engasjerte lektor Dahlin. Han som underviste i norsk var mindre imponerende; han fortalte oss blant annet at Mikkjel Fønhus hadde fått nobelprisen. Jeg var egentlig litt flau for å avsløre for mine venner at jeg leste Ibsen og Falkberget. Selv ikke på realskolen drev man med sånt. Men en dag hadde jeg følge med min klassekamerat Svein Amlo hjem fra skolen, og da viste det seg at han holdt på med det samme. Jeg kjente ikke Svein noe særlig fra før, men denne felles hjemturen ble minneverdig for oss begge. Vi begynte å tilbringe lørdagskveldene sammen, enten hos ham eller hos meg. Da snakket vi om litteratur og de store spørsmål i livet. Og her var det ingen hemmeligheter når det gjaldt hva vi kunne avsløre av vår lesning; i tillegg til Ibsen og Falkberget leste vi Hamsun, Sigurd Hoel og Ronald Fangen foruten mange utenlandske forfattere. Vi leste også lyrikk – Nordahl 19

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 19

15/08/2019 09:09

kapittel 1

Grieg, Arnulf Øverland og Olaf Bull. Et av våre yndlingsdikt var Olaf Bulls «Metope» i diktsamlingen av samme navn fra 1927. Jeg kan fremdeles store deler av det utenat. Vi gjorde andre ting sammen også; vi spilte badminton og sjakk og gikk tur i Frodeåsen like ved der vi bodde. Men det var litteraturkveldene som var kjernen i vårt samvær. Vårt vennskap var på det mest intense de to årene på realskolen. Da vi begynte på gymnaset, valgte vi forskjellige linjer og fikk mer å gjøre med skolearbeidet, selv om vi ofte var sammen i friminuttene og fremdeles besøkte hverandre hjemme. Etter artium ble det enda vanskeligere å dyrke vennskapet, særlig siden Svein reiste til Tyskland for å studere medisin. Ikke desto mindre har vennskapet vart til denne dag, og til åttiårsdagen ga han meg førsteutgaven av Metope. Skikkelig rørende; gammelt vennskap ruster ikke!

20

101041 GRMAT Mitt liv som oekonom 190101.indd 20

15/08/2019 09:09