Issuu

Motlys

Kaja Kvernbakken

Motlys

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-72164-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Trygve satt med avisa, lent bakover på barkrakken ved sida av kjøkkenøya. Jusglasset var tomt oppå asjetten. Det var mørkt ute. – … når Fotografiprisen i dag deles ut, er det betegnende at den gis til en fotograf som ikke har utviklet seg kunstnerisk de siste ti årene. Samuelssons fotografier er ren kitch, og kan best sammenlignes med maleriene av elg i solnedgang fra begynnelsen av 1900-tallet … Samuelsson er meg. Trygve bretta ned toppen av avisa og så på meg. Det stakk i brystet. Jeg smilte. Strakk meg etter baguetten. Skar av et stykke. De blonde smulene spratt utover benken. – Grønneberg er en sidrumpa wannabe, sa jeg. – Grønneberg er den viktigste fotokritikeren i Norge, sa Trygve. Jeg smurte et tykt lag med smør på baguetten. Trygve så fortsatt på meg. Jeg så forbi ham og ut på skogen. Det var enda et par timer til sola klatra opp over Ekeberg, men det var ikke mer enn tida og veien for å få rigga alt til opptak. 5

– Det er kanskje noe i det? sa Trygve. – Hva da? sa jeg. Han hevet øyebrynene og lente seg mot meg over kjøkkenbenken. – At du ikke har utviklet deg på en stund. Jeg reiste meg og børsta smulene ned på gulvet. – Må du jobbe? – Jeg tror noen av kundene mine synes det er viktig at jeg leverer det jeg har lovet, sa jeg. – Jeg vil bare at du skal få en fin dag. – Jeg får en fin dag. Sola går ned to timer før utdelinga begynner, sa jeg. – Jeg er tilbake i god tid. Og din dag blir bedre hvis ikke jeg går i veien for deg. Trygve skjøv underkjeven fram. – Kan du i det minste la Nora pakke ned når dere er ferdige, og komme rett hjem? Jeg strøk ham over skjortebrystet. Kyssa ham på kinnet. * Lyset var gått i boden. Jeg lot hånda løpe langs hylla jeg skimta i døråpninga. Fulgte den innover med den andre hånda foran meg, til jeg kjente endeveggen. Lot fingrene gli over en pappeske til den forsvant over i et grovt kanvasstoff. Jeg fant en skulderrem, løfta sekken ned fra hylla og snudde meg mot døra. Det svake lyset i gangen var mer enn sterkt nok til å finne veien ut. Det var frost på frontruta. Jeg burde ha parkert i garasjen. Gikk raskt opp til veien og gned skosålen mot asfalten. Det var glatt. Jeg la den nye kamerasekken i bagasjerommet. Fant fram vindusskrapa. Himmelen hadde fått en tydelig turkis rand før jeg 6

kunne kjøre forsiktig ut av oppkjørselen og ned på hovedveien. Grønneberg underviser på høyskolen, og er kritiker. Han har aldri likt arbeidet mitt. Jeg har aldri likt lesningene hans. Han forkaster alt som er tilsynelatende enkelt å tolke. Mener at det som er pent er for lettvint. Ser ikke verdien av å trekke publikum inn, for så å servere dem noe uventa. Lysene fra byen glitra langt der nede da jeg kjørte inn i hårnålsvingen i Vallhallveien. Den hvite varebilen sto med dørene åpne på den lille parkeringsplassen på venstre side da jeg kom opp. Jeg stoppa ved sida av den og kikka inn. Morgenbladet lå i forsetet. Jeg gikk rundt bilen, tok ett lampestativ i hver hånd, og tok snarveien gjennom buskene til der Nora sto og rigga opp en plattform til modellen. Hun hadde trukket kabler fra aggregatet ut til hver side av plattformen. Hun smilte det kleine smilet sitt da jeg la fra meg stativene. – Nei, drit i det da, sa jeg. Om litt ville sola komme opp over trærne og følge oss rundt skogholtet i noen timer, til den forsvant ned igjen i vest. Ikke se direkte på sola, sier de, men jeg liker det. Liker de skarpe silhuettene, fargene og gloriene. * Telefonen vibrerte i lomma. Det var fjerde gang på fem minutter. Jeg fiska den opp, nikka til modellen, og 7

snudde meg bort fra henne. Vagla i toppen av trappestigen. Det var Trygve. Jeg blåste lufta hardt ut gjennom nesa, så tok jeg på meg smilet og svarte. – Hallo, sa jeg. – Hvorfor svarer du ikke? – Jeg hadde mobilen på lydløs, sa jeg. – Unnskyld. – Jeg finner ikke portrettet av kongen. – Det henger i studio. Han stønna. – Da må jeg dit også. Dette hadde vært mye enklere hvis du hadde tatt deg fri i dag. – Jeg kan kjøre innom når vi er ferdige her. Eller jeg kan få Nora til å gjøre det. – Nei. Jeg gjør det. Det må henge oppe når folk kommer. – Ok. Beklager. – Jeg må legge på, jeg har masse å ordne. Det klikka i røret. Jeg trakk pusten og snudde meg tilbake mot modellen. – Hvor var vi? sa jeg. Jeg stappa mobilen i lomma, trakk ut lysmåleren, testa blitsen. Modellen blunka raskt, sperra øynene opp og så rett på meg. Nora flytta seg, stilte seg sånn at reflektoren kasta noe av lyset tilbake, oppunder haka på modellen. * Nora holdt mobilen i været. – Det er Trygve, sa hun. – Det er tredje gang han ringer. Det var like før sola duppa ned bak tretoppene. Vi 8

kunne jekke plattformen enda litt høyere, men vi hadde uansett bare noen minutter igjen å gjøre det på. – Sorry, sa jeg. – Bare drit i det. Vi gir oss snart. Nora stakk mobilen tilbake i lomma. Da vi var ferdige, sa jeg ha det til modellen og make-upartisten, og avtalte med Nora å møtes i galleriet før utdelinga. Hvis det noen gang ble slutt med Trygve, kunne jeg styre dagene mine helt som jeg ville. Jeg dytta tanken unna. Det skulle ikke bli slutt med Trygve. Jeg trakk pusten og skrudde av flymodus. Meldingene fra Trygve og mobilsvar ramla inn på skjermen raskere enn jeg klarte å lese dem. Han tok telefonen før første ringetone. – Hva faen er det du driver med? – Unnskyld, sa jeg. – Jeg må ha kommet borti noe. – Helvete heller, Elly! – Unnskyld, sa jeg igjen. – Jeg er på vei. Jeg kommer med en gang. Han var stille et lite øyeblikk. Da han snakka igjen, hørtes han mildere ut. – Assistenten din er forresten helt ubrukelig. Hun tar ikke telefonen. – Å ja, sa jeg. – Hun har hjulpet meg med lyset i hele dag. Kanskje hun har hatt mobilen liggende i bilen. Jeg låste opp min egen bil og la kamerasekken i bagasjerommet. – Hvor er du? – På Ekeberg. Jeg holder på å sette meg i bilen. Det tar maks femten minutter hvis det ikke er mye trafikk. – Men faen da, Elly! Det er jo nettopp dette Grønneberg skriver om! Du er nødt til å fornye deg! 9

Det prikka i ansiktet, og små sorte flekker pumpa i lufta foran øynene mine. Jeg kremta. – Nå ble det sånn i dag, sa jeg. – Vi snakkes om litt. Ok? Jeg slang mobilen i midtkonsollen, vred hendene om rattet og brølte mot frontruta. Så gled jeg ned på hovedveien og tråkka gassen i bånn. Farten pressa meg mot seteryggen, pressa huden mot ribbeina og ribbeina mot lungene. Jeg gira opp og kjente hvordan ansiktet mitt ble dratt bakover. Glatta ut. Mobilen begynte å dure igjen. Jeg bøyde meg og rota rundt i midtkonsollen til jeg fant den. Da jeg retta meg opp, titta sola fram fra bak skogkanten og blenda meg så jeg nesten ikke så at jeg var kommet over i feil kjørefelt. Jeg røska instinktivt i rattet for å unngå bilen som kom mot meg, men akkurat der hadde asfalten ligget i skyggen hele dagen, og bilen lystra ikke. Fortsatte bare mot skrenten og byen under den, langt der nede.

pust inn