TIDLIGERE UTGIVELSER AV LINDE HAGERUP: En bror for mye. Barnebok. Cappelen Damm 2016 Var det det det var. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2012 Get used to it. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2010 Ingen som røyker hopper strikk. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2009
Verdens største gorilla og andre rim. Barnebok. Cappelen Damm 2008 Ikke sant. Roman. N.W. Damm & Søn. 2007
Linde Hagerup
En venn for lite Illustrert av Jens A. Larsen Aas
1
Noe av det mest slitsomme jeg vet om er å vente. Noen ganger kan jeg vente på at det blir sol. Andre ganger kan jeg vente på at det skal begynne å snø. I sommer har jeg blant annet venta på å bli ti år. Så ble jeg ti år, og da slutta jeg å vente på det. Når det snart er middag, venter jeg på mat. Når det er desember, venter jeg på julaften. Nå for tida venter jeg bare på Helene. Helene og jeg er alltid sammen. Vi går frem og tilbake til skolen sammen. Vi gjør lekser sammen. Vi overnatter hos hverandre oftere enn noen andre. Trollet med to hoder kaller de oss. Helene og Sara.
7
Nå er Helene og familien hennes på sommerferie i USA. De reiste samme dag som skolen var slutt. Snart har de vært borte hele ferien. Det er så lenge at jeg har slutta å telle dager. Vi rakk bare så vidt å si ha det før alle sammen hoppet inn i bilen og kjørte sin vei. Helenes hånd vinka ut av det ene bilvinduet. Så kjørte de rundt en sving og ble borte. Jeg begynte å savne henne med en gang. Å savne Helene er som å være sulten hele tida. Jeg tenker på henne og venter på henne. Det er alltid noe jeg har lyst til å si til henne, men så er hun ikke der, og så må jeg bare si det til meg selv. Det er sånn det er når man er de beste venner på denne jord. Man tenker og venter og savner og venter og venter og snakker med seg selv. – Den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves, sa mamma en dag jeg satt og savna. Jeg vet ikke helt hva hun mente med det. Det jeg vet er at den som venter på noe godt, alltid venter for lenge.
8
Men i morgen kommer Helene tilbake. I morgen kveld kommer bilen deres til å svinge inn på den lille veien vi bor i. Stanse foran det gule huset deres. Hele familien ut av bilen. Kofferter, bager og trøtte ansikter. Faren kommer til å rope så alle naboene våkner: «Hallo, folkens, vi er hjemmeeeeeee!» Og Helene kommer helt sikkert til å se opp mot rommet mitt. Hun kommer til å lete etter ansiktet mitt i vinduet der oppe. Men vinduet mitt kommer til å være mørkt. Hele huset vårt kommer til å være mørkt. For hos oss kommer ingen til å være hjemme. Vi er fremdeles på hytta.
10
11
2
Jeg elsker å være på hytta. Hver sommer er vi her i tre uker. På hytta er vi sammen alle sammen. Vi fisker og bader i det iskalde havet. Vi går turer i bratte fjell. Vi lager mat vi aldri har lagd før. Vi sitter foran peisen og spiller spill, leser og leker gjetteleker. Hytta er en hule vi gjemmer oss bort i. Det er det beste stedet i hele verden. Bortsett fra akkurat nå. Akkurat nå vil jeg bare hjem til Helene. Likevel skal vi være her i to dager til. Etterpå skal vi til Bergen som vi pleier. Det er en evighet på fem dager før vi skal hjem. Men det passer ikke. Det går rett og slett ikke. Ikke akkurat nå. 12
3
Jeg gikk ned i stua til de andre. Det brant i peisen. I den ene enden av sofaen satt mamma med Steinar på fanget. Hun leste høyt for ham fra en bok som heter «Hvordan begynner man på skolen?» Den hadde vi lest for Steinar hele sommeren. Om litt over en uke skulle han begynne i første klasse. Ved spisebordet satt Emilie og pappa og spilte sjakk. Han kom helt sikkert til å vinne. Det gjør han nesten alltid, og da blir han kry og skrytete. Ved døra sto buret med de to hvite rottene til Steinar. De heter Steffen og Geir. Steinar pleier å ta dem ut av buret og leke og kose med dem. Av og til glemmer han å lukke buret etterpå, og da stikker de av. 13
Når Steffen og Geir har stukket av, løper de omkring og gjemmer seg og ødelegger ting. Jeg kremta. Mamma slutta å lese, og alle så på meg. – Vi må ta en alvorsprat, sa jeg. – Ja vel, sa pappa. Når mamma og pappa skal snakke om noe viktig, pleier de å si at vi skal ha en alvorsprat. Alvorsprater kan være veldig lange, og ofte er det dårlige nyheter. – Det er faktisk sånn at vi er nødt til å dra hjem, sa jeg. – Hjem? sa mamma. Jeg nikka. – Vi må nok dessverre det, sa jeg. – Helene kommer tilbake fra USA. Sånn er det bare. Jeg slo ut med hendene. – Jeg syns det er best at vi drar i morgen, sa jeg. Sånn. Der var den alvorspraten over. Enkelt og greit. Jeg snudde meg og gikk mot døra. Nå skulle jeg opp og pakke. 14
I morgen skulle vi dra. Jeg hadde nesten hånda på dørhåndtaket da mammas stemme stoppa meg. – Vi må nok ta en liten alvorsprat til, sa hun. – Jeg tror du skal komme tilbake og sette deg.
15