Afrikanske fortellinger
Tomm Kristiansen
Afrikanske fortellinger
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-70888-7 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (portrett) Fredrik Arff, (barn) Riccardo Niels Mayer / www.stock.adobe.com og (øvrige) www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skattene fra Timbuktu . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Amina, som skulle steines. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En fatwa i Kaduna . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Graven ved fronten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etiopia – keiserens fattige rike . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Herrens barnesoldater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Krigsherrenes lekegrind . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Håndtrykk med djevelen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Blodig nåde i Kongo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . En ydmyket Robert Mugabe. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Da Mandela ble løslatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gud i Afrika . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kenyas farligste mann på Kolbotn . . . . . . . . . . . . . . . . Da Zuma plyndret statskassa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vår mann i Sør-Sudan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «… I presume?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7 11 21 29 41 52 67 80 96 111 123 137 150 169 184 200 222
Forord
Etter femtitre år som journalist gikk det mot slutten for min tid i NRK. Det hadde vært morgenknirk og sneglende kveldsvakter fra sekstitallet til siste stund. Jeg hadde i tillegg sett noen bedehus og kommunestyresaler fra innsiden, og kunne telle budeier og ordførere, statsministre og uteliggere blant mine bekjente. I 1990 havnet jeg i Afrika, som korrespondent for NRK, og kunne fortelle andre historier. Mange av dem var eksotiske, noen også stereotype. Det var før jeg fikk Afrika under huden. Journalistikk på sitt beste er hendelser omskrevet til historier, en fortelling med begynnelse og slutt, som kunne inneholde fargerike personligheter fra bush og by. Det var en balansegang mellom det sanne og det eventyrlige. Afrikanere kunne lett likne artige figurer i et eksotisk bur. Jeg fikk ros for å gjøre det motsatte. I 1994 ble jeg beæret med Den store journalistprisen for å ha «latt lyttere og seere stifte et spennende bekjentskap med et annet Afrika». Fortellingene hadde vært både «varme og nære», sto det i begrunnelsen. Ved å gå inn i nye miljøer hadde jeg «gitt bildet av Afrika en annen dimensjon». I Afrika beveget jeg korrespondentarbeidet fra det heseblesende nyhetsjaget til den fortellende reportasjen. Det førte til at radiodirektør Tor Fuglevik i 1996 fant opp en stilling som 7
«verdensreporter» for å utvikle denne journalistiske presentasjonsformen. Jeg kunne dra hvor jeg ville, og det gjorde jeg. Det var en oppdagelse av at storyen ble bedre når den ble overlevert med fortellingens, heller enn nyhetssendingens, språk. Fortellingens dramaturgi fikk jeg av min far, en høyt skattet predikant på Sørlandet. William Kristiansen ble så rørt over sine egne fortellinger, at folk på bedehuset kalte ham for «mannen med lommetørkleet». Jeg har siden lært mangt et retorisk knep av min forlegger og redaktør – også ved denne anledning – Anders Heger. «Hold kattene i sekken» er hans stående beskjed til en forteller som gjerne vil fortelle alt på en gang. Redaktør Espen Olsen Langfeldt i NRKs nyhetsdivisjon kom en dag i 2019 med en slengbemerkning: Kan ikke du lage noen podkaster, du som er så god til å fortelle historier? Han tenkte vel å få brukt meg en gang til før jeg trådte av. Slik ble serien «Tomms afrikanske fortellinger» til, som eget program på NRK P2 og som podkast. Forbausende mange lyttet til dem, og til nå er det laget tre serier. Kanskje kommer det flere. Selv var jeg i tvil om hvorvidt mine fortellinger fra Afrika i ny tapning var noen god idé. Litt gammelmodige, kanskje? Folk kan ha hørt noen av disse fortellingene før. Nå kommer de også trykt på papir, sterkt omskrevet, redigert og polert. Det muntlige, kjappe språket er erstattet av lengre resonnementer og supplert med analyser. Men først og fremst er de akkurat det de var tenkt å være: Mine afrikanske fortellinger. Oslo i mai 2021, Tomm Kristiansen
To Sharon, my best guide into Africa
Skattene fra Timbuktu
Allerede for tusen år siden lå det en universitetsby i Sahara. Den hadde én million bøker og manuskripter. I 2012 kom terrorbevegelsen al-Qaida til byen for å brenne opp hele verdensarven, for bøkene var av djevelen. Først knuste de mausoleer og moskeer. Deretter satte de fyr på fire tusen bøker og håndskrifter inne i biblioteket. Folk gråt og var skrekkslagne. Jihadistene jublet, men for tidlig. For de hadde ikke regnet med Abdel Kader Haidara. Merk deg det navnet. For det er bare så vidt at det går an å bo i denne byen ved Sahara som jeg nå skal fortelle om. Ja, stedet ligger så langtvekkistan at mange som ikke har hørt om Langtvekkistan, sier Timbuktu i stedet. Tim-buk-tu – ikke en rapper fra Malmø, men en ørkenby i Mali, bygd av leire for tusen år siden, og den står der fortsatt. Abdel Kader Haidara kommer derfra. Han er høy og stor, kledd i en vid hvit kappe og med bønnelue som likner en pilleeske. Han bor i enden av veien. Den er ikke asfaltert, men i rød sand. Et velstandshjem med vakre fliser og høyt under taket. Han har flere hundre tusen håndskrifter hjemme, og det er akkurat de bøkene og skriftene som er gullet. Åtte hundre år gamle bøker, og håndskrifter som er skrevet og tegnet på geiteskinn. 11
Men Haidara er livredd for bøkene sine. Al-Qaida har allerede tatt byen, og nå skal Timbuktu renses for synd. Ugjerninger som å lese bøker, danse, spille musikk og opptre på en scene – alt skal vekk og fjernes med maskingeværer og fyrstikker, bombekastere og raketter. Timbuktu skal druknes i blod, og opp av denne redsel skal det stige en ny by, frelst og renset. Stakkars Haidara. Han har huset fullt av synd. Hvor skal han gjemme skriftene? Da al-Qaida kom, holdt han seg innendørs, som alle andre. Jihadistene skjøt i gatene, og smellene kom nærmere. Først etter noen dager våget han seg ut, og trodde ikke det han så. Fjorten av seksten mausoleer fra middelalderen og en historisk moské var blitt knust. Eneste grunnen var at de var hellige hus for feil islam. Al-Qaida ville fjerne alt som minnet om sufismen, en mystisk islamsk filosofi. Haidara så at de snart ville komme til biblioteker og private samlinger. Hvordan skulle Timbuktu klare å gjemme alle sine bøker og håndskrifter? Det var 700 000 av dem. Timbuktu ligger akkurat der elva Niger gjør en sving ut av ørkenen på vei mot havet. Og der i svingen skvalper vannet over og gjør jorda dyrkbar, nok til at det kunne vokse fram en by. Der kan du stå på torget og se karene komme inn fra ørkenen, se kamelene knele og herren stige av, før han knytter opp det lange, blå skjerfet som han har tullet rundt hodet for å holde sand og hete ute. Det første han ber om, er vann. Timbuktu var noe av det mest mystiske som fantes. Det lå langt borte og farlig til. Her var rikdommer, her var kunnskap, her var magikere og kunstnere. Det fantes folk der inne som kunne lese og skrive. Og som skrev! Noen besøkende hadde vært der, for gjennom Timbuktu gikk handelsveier. De reisende kom padlende langs elva eller 12
ridende på kamel. Handelsmennene skrev sanger, dikt og reiseskildringer. Fra Kairo kom papyrus og store fugler, det arabiske skriftspråk og islam. Fra sør kom slaver, gull og elfenbein. Fra vest kom krydder. De kjøpte bøker og skrifter, og betalte med salt og gull. Kongen kjøpte ei ordbok som kostet ham to hester. For tusen år siden, da vi var vikinger på korstog og drev med terror i Midtøsten, var Timbuktu en universitetsby med 100 000 innbyggere. Hver fjerde av dem var studenter. De hadde tre fakulteter, teologi, medisin og jus, og lærebøkene kom som papyrusruller med kamelkaravaner fra de egyptiske dynastier. De navigerte etter stjernene og fant fram til Timbuktu. De klokeste i byen bodde enkelt i hus av leire, men med en arkitektur som viste at her bodde en professor. Byens gater var sandblåste veier, fylt med barbeinte ungers glade latter. Den lærde Leo Africanus fra Andalusia besøkte Timbuktu i 1526, og skrev i sin dagbok at folket var lette til sinns. De pleide å vandre inn til byen sent på kvelden, og ble til over midnatt: Der spilte de instrumenter, lekte og danset. Blant dem kunne man finne mange professorer, dommere og dannede menn. Der selges også mange håndskrevne nord-afrikanske bøker og det blir gjort større profitt på bøker enn noen annen handel, skrev Africanus. Det er mye vi ikke har lært om Afrika, som at Mali for åtte hundre år siden var klodens rikeste rike og kontrollerte to tredeler av verdens gullbeholdning. På trettenhundretallet dro kongen, Mansa Musa, på pilegrimsreise til Mekka med et følge på 60 000 menn, herunder 12 000 slaver. Hans åtti kameler og talløse hester var tungt lastet med gull og gullstøv. Etter besøket tok han med seg hjem så mange skriftlærde han kunne få kjøpt. 13
I Timbuktu handlet rike handelsmenn med manuskripter, det var det som hadde verdi. Bøkene var utsmykket som de reneste kunstverk. Timbuktu hadde hundre private biblioteker med skatter i verdens tørreste bokhyller. Den vestlige fortellingen om Afrika sier at kontinentet var uten skriftlig historie før den hvite mann kom nordfra for noen hundre år siden. Det var bare dans og spill. Men visste vi ikke om Timbuktus samlinger fra før middelalderen med manuskripter om astronomi, jus, teologi, grammatikk og ordspråk? Her står nedtegnet betraktninger om hvordan slaver skal behandles, ekteskap skal inngås og ordensregler følges. Her kan du lese om hvordan de mente at kristne skulle leve og muslimer oppføre seg. Her var historier og dikt, beskjeder og kvitteringer. Handels- og eiendomskontrakter, skikk og bruk. Her finnes arabiske foredrag om retorikk, for ikke å snakke om regler for folkeskikk, slaveriets etikk og personlige dagbøker, hvor folk forteller om sitt hverdagsliv. Dette er kilder som få forskere har gått gjennom. Skulle de bare forsvinne? De kunne nesten alt i Timbuktu, men de visste ikke hvordan man skulle blande trekull, svovel og salpeter. De kunne ikke lage krutt. Det kunne de heller ikke i 2012. Da Libya ble bombet, særlig av norske styrker i 2011, rømte islamistiske grupper sørover med alt de kunne få tak i av våpen. De kom til NordMalis ørkenland og gjemte seg i fjellene. Abdel Kader Haidara hadde begynt å organisere flyttingen av håndskriftene til tryggere hus. Når jihadistene hadde sine hvilepauser midt på dagen, flyttet de medsammensvorne manuskripter, pakket i store metallbokser, med trillebår og pickup. De tok også sjansen på å flytte om natta, men det var ikke trygt. Det kunne se ut som om de var ute og stjal. De var bare så vidt i gang, og så gikk det galt. Mohammed 14
Toure på 25 var i full gang med å hjelpe sin onkel Abdel. Han hadde bilen full av kasser da han ble stanset ved en veisperring etter arbeidstid. En av de verste, mest stridbare av fanatikerne, trådte fram med et maskingevær og blendet Mohammed med lommelykta. «Åpne kassa!» Nei, den inneholdt ikke våpen, så da var det greit. Men hva var dette for noe? «Hvor har du stjålet disse?» «De er mine, fra mitt eget bibliotek.» «Og hvorfor frakter du dem rundt, midt på natta?» «Bare for å ha dem et sikkert sted, herr kommandant.» Mohammed ble tatt til avhør, det tok hele natta. Neste dag fortsatte det, og tonen ble truende. Han og de andre ble satt i en fillete teltleir uten vann og mat i flere dager. Så fikk han lov til å ta en telefon. Han ringte onkel Abdel. Haidara skaffet imamer, lærde, vitner, slektninger. Han framskaffet dokumenter og skriftlige beviser på at nevøen faktisk eide det som lå i kassa. Dokumentene ble sendt med troverdige venner, og godt var det. Mohammed kunne ha mistet høyrehanda. Han fikk dra, og jeg lurer på hvorfor. Var det ikke disse manuskriptene jihadistene var ute etter å brenne? Ikke alle. Vanlige soldater visste ikke at manuskripter i seg selv var syndig stoff. Det var de ideologiske lederne som var opptatt av den kriminelle kunnskapen. For onkel Abdel ble hendelsen en lærepenge. Ingen manuskripter var altså trygge i Timbuktu. De måtte flyttes ut av byen, inn til hovedstaden Bamako. Det var snakk om hundre mil på til dels dårlige veier, og verre enn det: Farene var så store at frakten måtte gå ute i ørkenen. Der kunne de være fri for terrorister, men truet av ville dyr og brukne akslinger. 15
Haidara kjørte opp ruta motsatt vei, fra Bamako til Timbuktu. Det var veisperringer hele veien, men han ble ikke stoppet ved alle. I Timbuktu steg han ut av den gamle bilen. Han sto foran huset sitt i sin kjortel, med bønnekjedet i hånda. Perlene gled mellom fingrene, han trillet og trillet. Perlene tok seg av det åndelige arbeidet. Selv begynte han å lete opp folk som kunne skaffe metallbokser, store kasser. Og så begynte de forsiktig å pakke. Først de mest verdifulle håndskriftene, de som sto i glassmonterne. Deretter ble de fraktet fra bakrommet, og så, når ingen så dem, til de hemmelige husene. Der ville skattene ligge gjemt og bevart så lenge det holdt. Det er fra dette ørkenlandet tuaregene kommer. Det blåsvarte folket, blir de kalt, på grunn av fargen på skjerfet de knytter rundt hodet – i indigo, som de lager selv. De overlever der andre dør. De sanker morgenduggen til en kopp te. En journalist jeg kjenner skulle intervjue noen tuaregkvinner, men samtalen gikk tregt. De sa ingenting. Da møtet brøt opp, hvisket kvinnene i øret til tolken, og journalisten ble kalt tilbake. Hun fikk vite at tuaregdamene ikke kunne snakke med en kvinne som satt med hemmeligheter. Gjorde hun det? «Ja», fortalte tolken. «Hvorfor sitter du ellers med beina i kors?» Så samtalen fortsatte, med bred beinføring under trekronene. Al-Qaida ville skaffe seg et eget kalifat. Da kunne de ta hånd om den lukrative businessen langs de gamle handelsveiene. Ikke slaver, salt og gull, som den gang, men flyktninger på vei mot Middelhavet. Narkotikarutene. Sigarettrutene. Og så var det en ting til. De skulle rense Mali. Med sharialover skulle de kappe hender av dem som stjal, skjære fingene av dem som 16
spilte, og hugge føttene av dem som danset. De som sang, skulle få tunga skåret over. De hadde planer. Haidara sov dårlig. Han visste aldri om han ville våkne neste dag. Timbuktu var livløs, nesten som om den hadde mistet sin sjel. Haidara hadde forbindelser i Europa. Der var det forskere som kjente til Timbuktus skatter. De visste om Haidaras private samling, og alle de andre. Han ringte hele UNESCO-nettverket rundt, blant annet til akademiske støttespillere i Norge. Kunne de skaffe noen penger til innkjøp av stålkasser? Kunne en bevilgning bibliotekeierne allerede hadde fått, brukes til noe annet, mer presserende? Det kunne de, og han kjøpte 2500 kasser til bøker og skrifter. Så pakket de i hemmelighet, og så skulle smuglingen begynne. Kasser ble lempet på lastebiler som likevel skulle til Bamako. De måtte regne med å få varene undersøkt. Soldatene lette etter våpen, mer enn diktsamlinger og tidebønner. Et nettverk ble bygget opp. Haidara og hans hjelpere hadde kjøpt mange billige mobiltelefoner som knapt kunne spores, og som de skiftet underveis. Transportmiddelet var bushdrosjer, store biler som kunne ta mange passasjerer. Nå fraktet de bare bokser. To–tre med hver bil, og to mann til å passe på. Det begynte å haste. Jihadistene var blitt lommekjent i Timbuktu og hadde gjort seg til venns med folk. De fikk vite mer enn godt var. De visste etter hvert hvor det var tomme hus, fulle av dokumenter. Ahmed Baba-instituttet hadde 15 000 håndskrifter. De kom dit også, og tente på hele bygningen. Men de visste ikke at mesteparten var skjult under gulvet, og kom uskadd fra det. Borgermesteren ble tilkalt. Han vasset i forkullede rester av tettskrevne geiteskinn. Han fikk vite at fire tusen verker var 17
gått opp i røyk. Til journalister i hovedstaden fortalte han at «alt er brent, jeg har sett det selv. Det er forferdelig», sa han. «Håndskriftene er ikke bare Malis arv, det er en del av verdens kulturarv. De har truet hele verden ved å brenne dem.» Han hadde ikke hørt om hva Haidara holdt på med, for Haidara røpet ingenting for noen. Det var for farlig. Men det gikk for langsomt. De måtte ta i bruk elva, noe Haidara hadde unngått i det lengste. Var det noe manuskriptene ikke ville tåle, så var det elvevann. Dessuten var elvebåtene lette å ta. Nå ble de låste stålkistene likevel lastet om bord i båtene. De skulle seile om natta, men hvor lurt var det … En strøm av båter opp Nigerfloden kunne se ut som en våpentransport. Lenger nord vokter den franske fredsstyrken ørkenen, dag og natt. Fra helikoptrene ser de at det er liv på elva. Med skarpe lyskastere blottlegges ekspedisjonen. Helikoptrene henger over transporten i lav høyde, geværene peker mot skipperne. Etter en stund trekker de seg tilbake. Men flere tror de smugler våpen, og tvinger båtene inn til bredden. Opprørssoldatene blir forbauset over hva de finner i kassene. Bøker? Dokumenter? Gammelt skrot? Haidara har gitt smuglerne beskjed om hva de skal si. Regjeringskontrollerte soldater blir fortalt at det er regjeringens dokumenter som skal til arkivet i Bamako. Andre får beskjed om at det er private papirer og bøker. De skal til byen og bindes inn. Løgn alt sammen, i det godes tjeneste. Jeg har lurt på hva de internasjonale institusjonene som støttet Haidara, ventet av kvitteringer og regnskaper. De representerte jo institusjoner med revisorer som trengte dokumentasjon. For Haidara brukte ikke alle pengene til å kjøpe kasser og leie biler; han hadde flere utgifter til reservedeler og sjåførpenger. Og han trengte adskillige tusen til bestikkelser. 18
Manuskriptsmuglingen gikk til vanns og langs veien. Hvis en sjåfør fikk en geværmunning inn gjennom det nedrullede vinduet, hjalp det ikke med kunnskaper om sharia. Det måtte cash til. Og Haidara betalte. Han sto i stadig telefonkontakt med sjåfører og hjelpemenn på lastebil. I en krigssituasjon kontrollerer de kjempende gruppene alle veier. Men det gjør også banditter, utkledd som regjeringssoldater, geriljasoldater, landsbypoliti og sikkerhetsvakter. Pengene går, og det finnes ingen fakturaer, bare bergede manuskripter. I 2013 er smuglingen av Timbuktus manuskripter over. Da tar også al-Qaidas voldshelvete i byen slutt. På vei ut knuser og brenner de mest mulig. De rekker også å voldta kvinnene. Abdel Kader Haidara er utslitt, og blakk. Alt han har fått, alt han har tjent av penger, er tapt, men han har berget bøkene, og samtidig vunnet seg verdensberømmelse blant sivilisasjonens kulturbeskyttere. Haidara kan sette bøkene tilbake i glasskapene sine, i de store, høye rommene med persiske tepper på gulvene. Hvordan det har gått med manuskriptene? Håndskriftene som kom til Bamako, fikk større skader av den fuktige luften i hovedstaden enn av åtte hundre år i Timbuktus tørre bokhyller. FNs organisasjon for kultur og vitenskap, UNESCO, grep inn og skaffet lokaler og klimaanlegg. Siden har de passet på å utdanne folk som kan bevare og vokte verdensarvens bokskatter. Gjennom Universitetet i Oslo har Norad brukt mer enn 10 millioner kroner på å berge og beskytte verdensarven fra Sahara, fra kontinentet som etter sigende ikke hadde skrevet en linje før kolonimaktene kom og skrev for dem. Men har noen tenkt å lese manuskriptene som er i bibliotekene og hjemme hos Haidara og alle de andre bokfamiliene? 19
Det blir neste kapittel. Og noen har begynt. For nå kan vi endelig finne ut hva Afrika har vært, og hva Afrika er, før den hvite mann kom dit og skrev sin versjon av historien. Ja, vi må skrive historien om Afrika på nytt. De som har kodet skriftene fra Timbuktu, har kommet over beskrivelser av hvordan de for åtte hundre år siden fredfullt løste konflikter gjennom tilgivelse, dialog, toleranse og læring om motpartens tankegang. Barn på ti år skulle beherske mer enn ett språk. De sterkeste har plikt til å holde slaver, som er de svakeste. Det omfattet også mennesker med funksjonshemninger. Da ville de overleve. Slaveriet var altså en måte å ta vare på folk på, før den hvite mann kom og kjøpte de sterkeste. Mali var landet som byttet sitt gull i bøker, fordi det var det gjeveste. Så ble de da også intellektuelle der ute i ørkenen, hvor Nigerelven gjør en sving. Da sola gikk opp, møttes de i kunnskapens ring for å studere, og ble sett på som «fredsambassadører». Det var det største som kunne hende deg. Timbuktu er fortsatt støvets by. Mausoleer er blitt bygget opp igjen. Manuskriptene kommer langsomt tilbake, for byen er fortsatt ikke trygg. Imens snakker folk åpent om den store hemmeligheten. Sahara gjemmer skatter som ingen vet hvor er. Gjennom urolige tider, kriger og invasjoner, uår og pest, berget man det som var viktigst, da som nå. De pakket håndskrifter og bøker i sekker og kasser og gravde dem ned i sanden. Men ingen vet hvor de er.
Amina, som skulle steines
I Nigeria møtte jeg en som skulle steines til døde fordi hun ble gravid på feil tidspunkt. Amina sto i retten med beviset på armen; ei småjente som retten ville gjøre morløs. Var det mulig å hindre? Dette er historien om Amina, og om Hauwa. To jenter vokser opp på landet, den ene får alt, den andre får ingenting. Nord i Nigeria står stråhyttene tett. Der bor Amina med sine foreldre. Hun går barbeint på den røde jorda for å hente vann, akkurat som de andre jentene. De er møkkete, med rifter i kjolen. Aminas far har ikke råd til å sende henne på skolen. Det er viktigere at guttene lærer å lese. Jentene skal jo bare giftes bort for en god pris. Derfor er det at Amina går og henter vann, feier tunet og lager mat. Hun skal gjøre kvinneting. Med potter og panner skal hun bygge sitt framtidige hjem. Amina vokser opp som analfabet. Hun har ingen bøker hun skulle lest. Hun har aldri hatt geografi og historie på skolen, ikke naturfag og ikke regning. Amina vet ikke om noen andre land og andre steder. Hun vet ingenting om kolonihistorien og britene og diktatorene og hvordan alt virker. En rettssal, for 21
eksempel. Hun aner ikke hvem som er hva, eller hvilke rettigheter og forpliktelser de har. Det er et stort mysterium, men hun trenger ikke vite så mye om det. Hun har ikke noe der å gjøre. Amina er muslim. Alt hun vet om profeten, er det faren har fortalt. I en annen stråhytte ikke langt unna bor Hauwa. Hennes far er imam. Han har heller ikke penger til å sende jentene på skolen, men han gjør det likevel. Han sparer heller inn på noe annet. Og der, allerede der, skilles Aminas og Hauwas veier. Hauwa skal forstå, Amina skal ikke skjønne noen ting. Tiåringen Hauwa står på gata og selger tre tomater. Og så tre til. Pengene skal hun bruke til å lære mer, etter at skolen tar slutt. På landsbygda i Nigeria er jenter på tretten gifteklare. Derfor må de giftes bort før de blir gravide og besudler slektens ære. Men Hauwa vil heller gå på skolen, lese og skrive, og hun fråtser i tanker. Hun vet om fremmede byer og lærer om profeten. Hun er flink og kan hoppe over flere årstrinn. Og så blir hun lærervikar som fjortenåring! Samtidig får hun videreutdanning. Alt Hauwa gjør er på tvers. Jenter skal være hjemme. Og far er ikke begeistret. Så får hun se en lokal dame på TV. Hun sitter i skolestyret og mener jenter bør utdanne seg. Hun lover å hjelpe dem, og Hauwa banker på hennes dør. På dårlig engelsk stotrer hun fram at hun vil studere. «You have guts», svarer damen. Hauwa må hjem og slå opp hva det betyr. Hjemme sier far og mor at disse studiene vil ødelegge henne. De tar all hennes tid, hun tenker bare på seg selv og holder ikke på med ting som andre gjør. Bare disse glosebøkene. Ja, hun er nesten som en mann! Men det var nå en overdrivelse, kunne folk se. De milde, brune øynene, det vakre smi22
let, de runde kinnene, den slanke skikkelsen. Men hun har «guts». Hauwa blir til slutt student med stipend fra damen i skolestyret. Hun flytter til byen. Det er ikke bra. På denne tida, i 2002, sier mange at slik vestlig utdanning, altså ikke bare koranskole, er synd. Hauwa merker det selv. Det er dessuten en livsfarlig blanding av gutter og jenter på skolen, og de flørter. Det skjer ting som ikke må skje, og hun føler seg skitten over å være der. Det er nok en synd, men hun vil studere jus. Du kan sikkert være en god muslim og samtidig studere. Hauwa tar en glimrende eksamen. Nå kan hun bli advokat, dommer, forsvarer, sorenskriver. Hun er den første muslimske kvinne som blir advokat i Nigeria, men det vet hun ikke. Så drar hun hjem og blir familiens stolthet. Men far har en overraskelse. «Vi har funnet en mann til deg, Hauwa.» En kamerat av faren hadde tre koner, men penger til en fjerde. Skjelvende avviser hun sin far – som også har tre koner – og sier hun vil finne en ektemann selv. Det blir mye uro i familien og snakk i nabolaget. Ingen vil tape ansikt. Men Hauwa snakker med fars tredje kone, og hun får overbevist den steile faren. Den nyslåtte juristen drar til byen og finner etter hvert en utlending: en italiensk casanova av en bygningsingeniør. Katolikk og hvit i huden. Far rister på hodet, men Hauwa jubler. Mens dette skjer, har Amina for lengst blitt gift. Hennes familie hadde funnet en mann hun måtte ta. Hun protesterte ikke, og de feiret i all enkelhet med ei slaktet geit. Jeg kjenner ikke detaljene, men det gikk ikke så bra. Så Amina ble skilt. Mannen overtok huset og innboet, så måtte Amina begynne på nytt. 23
Det tar ikke lang tid før en mann dukker opp og vil ha henne. Det er ikke til å avslå. De skal gifte seg, men først må hun presenteres for hans familie, som bor langt av gårde. På denne tida har den kristne Olusegun Obasanjo blitt president i Nigeria, men han kunne ikke hindre at en rekke delstater i det muslimske nord innførte sharialover. Det feier en radikal jihadist-vind over landet. En voldelig, ekstrem bevegelse forkynner at vestlig skolegang er synd. Det er også sport, musikk og kultur. Boko Haram knytter til seg unge menn på den fattige landsbygda, hvor de fleste går arbeidsløse. De får makt, penger og våpen. Livet gis en mening. Kampsaken blir stadig tydeligere: Samfunnet skal styres etter muslimsk lov. Sharia. Guttene har ingen utdanning og er lette å lede. Men nå har de makt til å gripe inn mot syndere av alle slag. Også Amina. For hun er nå på vei for å besøke familien til mannen hun skal gifte seg med. Underveis må de to overnatte under åpen himmel, og der, under stjernene, tar følelsene overhånd. Amina har funnet kjærligheten. Så gifter de seg, men det er dessverre for sent. Hun blir gravid den natta, før ekteskapet ble inngått. Unge, ivrige menn fra Boko Haram drar rundt på bygdene for å finne syndere. Amina er et lett offer. Hun og mannen og ungen sitter på en benk i skyggen da de kommer. Hvor gammel er ungen? Når giftet de seg? De regner ut forskjellen, og kommer til mindre enn ni måneder. De har altså syndet. Ifølge de nye sharialovene er begge skyldige i utukt, og skal dermed straffes med døden ved steining. Verken Amina eller mannen aner noe om den loven. De trekker Amina for retten. Hun står foran en dommer og skjønner ikke hva som skjer. Hun svarer ærlig på noen spørsmål om hva som har hendt, og på armen sitter Wasila, som 24
skal miste sin mor året etter. Amina har ingen forsvarer og ingen mann ved sin side. Barnets far har stukket av. De dømmer henne til døden. Det skal skje så fort hun er ferdig med å amme. Hun skal graves ned til livet med en sekk over hodet, og så skal landsbyens mest respekterte kaste stein til hun dør av det. Etter sharia-teologien skal hun dermed bli renset, så hun kan gå tørrskodd til himmelen. Amina skal bli en kyskhetens martyr og gjenopprette det som var brutt ved hennes synd. Hun godtar dommen. Allah være lovet. Jeg treffer Amina i denne perioden, og jeg må kjøre langt ut på landet. Hun er syk. Har vondt i magen. Det kommer fremmedfolk hele tida, og Amina liker ikke å snakke med menn. Hun vet ikke hvordan hun skal opptre overfor fremmede. Hun sitter der, bredbeint, i sin fargerike kjole. Hun er blitt tretti. Vakker, men preget av livet på et småbruk og tunge tanker om framtida. Naboene trekker seg litt tilbake da jeg kommer. Hun liker ikke den besøkende, kan han ikke snart gå? Han spør så fælt. «Jeg stoler på Allah. Mitt liv er i hans hender.» Mer sa hun ikke. Jeg reiste langt for lite. Hauwa praktiserer som advokat i hovedstaden Abuja. Hun står i retten med det flotte, svarte krushåret og den britiske, hvite pudderparykken på toppen. En dag leser hun om Amina i avisen. Er det mulig? Amina kommer jo fra samme del av landet som henne selv! Og Amina er analfabet, som de fleste kvinner nordfra. Hauwa drar for å finne Amina. De er like gamle og var like fattige som barn, men fedrene deres hadde gjort forskjellige valg. Nå sitter Amina og Hauwa på den samme benken som da shariapolitiet kom. Amina forteller alt. «Vi anker», sier Hauwa. «Dette går ikke an. Du skal ikke steines.» 25
Amina tviler. De hadde prøvd å anke selv, men ble avvist og ledd av. Hun er bare redd de folka. «Men du kan ikke være her, Amina. Du må bort.» Hauwa tar med seg Amina til Abuja, og gjemmer henne og ungen i sitt eget hus. De har aldri vært i en så stor by. Det er der, i Abuja, jeg treffer advokat Hauwa Ibrahim. Hun skrider ned rettsbygningens brede trapper i svart kappe. Vi finner en skyggefull uteservering og bestiller stekt fisk som vi spiser med fingrene. Hun kipper av seg de høyhælte skoene. Denne saken med Amina vil hun ikke tjene en naira på. Det er ingen som kan betale. Men denne saken skal hun ta. Og vinne! For det står om livet til en kvinne som kunne vært henne selv. Men kan hun dette? Hauwa er utlært i vestlig jus, ikke muslimsk rett. Hun har lagt en plan som hun nå røper, og jeg blir helt forbløffet. For: Sharialoven gir de siktede store rettigheter, og de er ikke innfridd. Amina hadde ingen forsvarer. Hun hadde ikke forutsetninger til å forstå hva som skjedde. Dermed er hun urettmessig dømt. Nå leser Hauwa sharialov og muslimsk teologi samtidig. Og så kommer hun over lærestykket om «det sovende embryo». For hvis det er slik at et foster kan sove i to år i Aminas mage, så kan det teoretisk være eksmannen som er faren, og da har hun ikke begått en straffbar synd. Jeg tar meg til hodet og må spørre: «Et sovende embryo? Du tror da ikke på dette, Hauwa?» «Spør meg ikke om teologi, Tomm, men er dette rarere enn jomfrufødselen? Læren om det sovende embryo, forstår du, ble utviklet av Malik ibn Anas, født i 715 i Medina. Slik er det», sier Hauwa. Hun får smale øyne og holder seg for kin26
nene, og vi knekker sammen av latter. Skal hun virkelig overbevise fem dommere om dette? Men det blir ikke vanskelig, tror hun. Det er jo fra dem denne læren kommer. Hauwa trenger ikke å gjøre dette. Hun kunne latt Amina tape i retten, og så få saken overført til en nasjonal høyere rett uten sharialover. Der ville hun glatt bli frikjent. Men Hauwa vil at Amina skal bli frikjent i en shariadomstol. Hun skal bruke shariaretten mot dommerne. Hun skal stå midt i domstolen med skautet rundt hodet og fortelle om de to sovende år, og Amina Lawals forsinkede svangerskap. Hun skal ikke prosedere på at steining av utro kvinner er i strid med menneskerettighetene. Hun må godta loven, men hun skal slå dem med deres egne argumenter, med de hvitkledde dommermennenes egen lære. Hun kan sin Koran nå. Hauwa Ibrahim, som skal bli en av Nigerias fremste advokater. Hun skal bruke sharialoven for alt det den er verdt. Imens steller Amina i huset til sin advokat. Slik får hun dagene til å gå. Hauwa går ikke i detalj om shariajussen. Hun trøster i stedet. Det er ikke lett for en enkel kvinne fra landet å ha en dødsdom hengende over hodet. Bare tanken på å bli steinet … Det er noe jeg ikke forstår med denne saken. Faren, hvor ble det av ham? Er ikke han like skyldig som henne? Hauwa forteller at shariajussen er forskjellig for kvinner og menn. For at barnefaren skal bli dømt, må det være fire vitner til samleiet. Og det var det ikke. Og dessuten benektet han hele farskapet, og ble trodd. Hauwa får internasjonal støtte. Oprah Winfrey ber sine seere vise sin avsky. Og det renner inn 1,2 millioner e-postprotester til den nigerianske ambassade i Washington. Hauwa trenger ikke menneskerettsaktivistene da ankesaken begynner. Reaksjoner fra Europa og USA overbeviser ikke ret27
ten om annet enn at den tiltalte får sin støtte fra hedninger over hele verden. Og Hauwa formaner tilreisende demonstranter: Ikke finn på noe tull nå. Ikke ødelegg opplegget mitt. Amina er tilbake i retten, men ikke like redd som forrige gang. Hauwa forklarer henne alt som skjer, og barnet sitter ved hennes side, stille, og ser seg rundt. Så begynner Hauwa å snakke om denne «saksbehandlingsfeilen» igjen. Og den sovende greia. Betyr det egentlig noe, lurer hun på. Verden er til stede. CNN sender direkte. Amina vet ikke hva det betyr. Hun har ikke TV. Så reiser dommerne seg til slutt, og hun må selv stå opp. Og nå skjønner hun hvert ord. Hun er frikjent for tiltalen. Amina hadde ikke mye å si til BBC, CNN og Al Jazeera. Allah er god. Allah er stor. Sharia er en god ting. Hauwa har lyst til å kaste seg rundt halsen på hvem som helst, men kvinner i skaut kjenner sin besøkelsestid. Festen skal komme når ingen ser henne. Da skal hun danse med sin temmede casanova på høyhælte sko. Tre år seinere skal hun motta Europaparlamentets Sakharov-pris. Siden utgir hun en bok med sju strategier for å vinne rettferdighet i shariadomstoler. Hun skal etter hvert reise verden rundt og motta heder og æresprofessorater. Men det skal ikke Amina. Hun skal ikke annet enn å feie tunet og hente vann. Og kanskje finne seg en mann.