Finnes altruisme? Kultur, gener og andres velferd: Utdrag

Kapittel 1 Grupper som fungerer Tenk deg den reneste altruist, som bare tenker på å gjøre verden bedre og ikke bryr seg om sin egen velferd annet enn som en del av det felles beste. Tenk deg så at du vil overbevise denne personen om at drømmeverdenen hennes er innen rekkevidde. Det er bare én hake: De som er i stand til å realisere og opprettholde utopien hennes, tenker eller føler ikke nødvendigvis på samme måte om seg selv og andre som hun gjør. Hun må selv kanskje lære å tenke og føle annerledes for å oppnå de altruistiske målene sine.

Ville en ren altruist godta denne byttehandelen? I mine øyne må hun det. Hvis hun klamrer seg til sine egne ideer, vil det stride mot hennes egen altruistiske impuls om å gjøre verden bedre.

Dette tankeeksperimentet belyser to betydninger av altruisme som vi må skille mellom. Den første betydningen gjelder hvordan mennesker handler. Hvis den rene altruisten vår ble bedt om å beskrive en perfekt verden, ville hun brukt mer tid på hva mennesker gjør, enn hva de tenker eller føler. På et lokalt plan ville de avstått fra ran, voldtekt og drap. Mennesker i vanskeligheter ville fått hjelp. På globalt plan ville det ikke vært mer krig. Skillet mellom rike og fattige nasjoner ville ha forsvunnet. Menneskeheten ville på et eller annet vis ha ordnet seg slik at den unngikk å forurense 15

og overopphete jorda. Det er umulig å snakke om å få til en bedre verden uten å nevne handlinger av denne typen.

Den andre betydningen av altruisme gjelder de tankene og følelsene som får mennesker til å handle slik de gjør. Noen tanker og følelser er orientert mot andres og hele samfunnets velferd, mens andre er mer egoistiske. Det kan virke som om de to betydningene står i et enkelt forhold til hverandre. Få folk til å tenke og føle mer altruistisk, så vil verden bli et bedre sted å leve. Hvis alle kunne bli like rene som vår rene altruist, er Utopia innen rekkevidde.

Ved litt ettertanke blir det mer komplisert. Enhver handling kan være motivert av en rekke ulike tanker og følelser. Jeg kan hjelpe deg fordi (a) jeg synes det er det riktige å gjøre, (b) jeg blir glad når du blir glad, (c) jeg tror det gjør at jeg kommer til Himmelen, (d) jeg prøver å få et bedre rykte, (e) jeg prøver å sette deg i gjeld til meg, eller (f ) jeg blir betalt for å gjøre det. Det er ikke åpenbart hvilke av disse tankene og følelsene som må anses som mest altruistiske (a eller b, for eksempel), eller om de mest altruistiske tankene og følelsene resulterer i best hjelp. For eksempel fungerer kanskje omdømmemekanismer (d) bedre enn ideell altruisme (a–c). Eller kanskje markedskrefter drevet av egennytte fører til best fungerende samfunn, som noen økonomer hevder.

Disse komplikasjonene tvinger oss til å erkjenne at det finnes et en-til-mange-forhold mellom enhver gitt handling og de mentale hendelsene som kan føre til handlingen. De tvinger oss også til å erkjenne at vår preferanse for noen tanker og følelser framfor andre primært bygger på handlingene de bevirker. Det er ingen annen grunn til å foretrekke tanker og følelser som 16

regnes som altruistiske, framfor slik som regnes som egoistiske.

I dette kapitlet begynner vi å svare på spørsmålet om hvorvidt altruisme finnes, ved å se på handlingsnivået. Altruisme på tanke- og følelsesnivå utsetter vi til senere. Når Ola hjelper Kari, og det innebærer en kostnad for ham selv, er det altruistisk, uavhengig av hva han tenker eller føler om det. Altruisme på handlingsnivå er nært beslektet med funksjonell organisering på gruppenivå. Grunnen til at folk må yte tjenester til hverandre, er at vi er en sosial art, og gjensidig hjelp er nødvendig for å oppnå sammen det vi ikke kan oppnå alene. Blant aktivitetene som krevde gjensidig hjelp før jordbruksrevolusjonen, kan vi nevne barnepass, jakt og sanking, forsvar mot rovdyr og forsvar og angrep mot andre grupper av mennesker. Innføringen av jordbruket førte til en selvforsterkende syklus mellom produksjonen av ressurser og større samfunn med arbeidsdeling, hvilket førte til de moderne storsamfunnene. I dag er vi så avhengige av hva andre gjør, at vi har like liten sjanse til å overleve alene som en maur som kommer bort fra kolonien.

Noe er funksjonelt organisert når delene arbeider koordinert sammen mot et mål. Organellene i en celle og organene i en flercellet organisme er funksjonelle organisasjonsmirakler formet av naturlig utvalg for å øke sjansene for overlevelse og formering. Delene på en boksåpner er funksjonelt organisert for å åpne bokser. De er ikke funksjonelt organisert for å hogge ved. Dette kan enhver fastslå ved å prøve å bruke en boksåpner til begge disse oppgavene.

Når en gruppe organismer er funksjonelt organisert, koordinerer medlemmene aktivitetene sine med tanke på et felles formål, lik organene i en organisme 17

og delene på en boksåpner. En gruppe som er ekstremt godt organisert, kan til og med kalles en superorganisme, en metafor med lang historie innen filosofisk, religiøs og politisk tenkning.

Skjer det overhodet at menneskegrupper oppnår en funksjonell organisering som fortjener betegnelsen superorganisme? Hva med dyregrupper? Kort sagt, finnes funksjonelt organiserte grupper? Dette er ikke helt det samme spørsmålet som om altruisme finnes, men det er høyst relevant og mye lettere å svare på, som vi skal se.

La oss begynne med et hangarskip. Fartøyet i seg selv er et under av funksjonell design utformet som en mobil flyplass. Ingen som studerer et slikt skip, kan tvile på funksjonen. Det ville vært som å tvile på funksjonen til hjertet eller skjærehjulet på en boksåpner. Den sosiale organiseringen av mannskapet er også et under av funksjonell utforming, som beskrevet av antropologen og den kognitive psykologen Edwin Hutchins i boka Cognition in the Wild.1 Mannskapet på flere hundre personer er organisert i lag som er spesialister på bestemte oppgaver. Hutchins konsentrerer seg om laget som har ansvar for navigeringen, nærmere bestemt på å bestemme skipets posisjon når det er nær land. Prosessen med å måle kompassretningene til landemerker på land, merke dem av på et sjøkart og bruke triangulering til å bestemme posisjonen til skipet er enkel å forstå og kan utføres av én person, bare han har nok tid. Beregningen må imidlertid utføres av et lag for å sikre at den er korrekt, og fordi posisjonen må beregnes på nytt med noen minutters mellomrom. Den sosiale organiseringen av navigasjonslaget er blitt utviklet og forbedret gjennom sjøfartens historie, og har også utviklet seg sammen med den fysiske 18

utformingen av styrehuset. Organiseringen innbefatter opplæring over lang tid og tilstrekkelig overkapasitet til at enkelte lagmedlemmer kan beordres til andre oppgaver uten at gruppens ytelser påvirkes for sterkt.

En av grunnene til at Hutchins valgte å studere navigasjonslagene, er at de sosiale interaksjonene kan forstås regnerisk – som opptak og behandling av informasjon som igjen fører til fysisk handling – på samme måte som en enkelt hjerne kan forstår regnerisk. Denne bestemte gruppen mennesker fungerer, når den arbeider med denne bestemte oppgaven, som én hjerne. Jeg vil si mer om denne sammenligningen senere.

Et annet eksempel på funksjonell organisering på gruppenivå vil følge oss gjennom hele boka. I 2009 ble Elinor Ostrom tildelt Nobels minnepris i økonomi for å ha vist at grupper av mennesker er i stand til å forvalte sine egne ressurser, men bare hvis de følger bestemte kjerneprinsipper.2 Hun og medarbeiderne hennes oppnådde dette dels ved å bygge opp en global database over grupper som forsøker å forvalte ressurser som irrigasjonssystemer, grunnvann, fiske, skoger og beiteområder. Dette kalles fellesressurser (eng. common-pool resources – CPR) fordi de ikke enkelt kan privatiseres. De er utsatt for et sosialt dilemma som økologen Garrett Hardin gjorde berømt i en artikkel fra 1968 med tittelen «The Tragedy of the Commons»3 – «allmenningens tragedie». Hardin tenkte seg en landsby med en eng, der hvem som helst av innbyggerne kunne la kuene beite. Enga kan bare fø et visst antall kyr, men hver enkelt innbygger har interesse av å overskride denne kapasiteten ved å sette ut flere av sine egne kyr. Dette fører til overutnyttelse.

Før Ostrom presenterte sin forskning, mente økonomer at den eneste løsningen på dette problemet var 19

å privatisere ressursen (om mulig) eller regulere den ovenfra. Ostrom viste imidlertid at CPR-grupper er i stand til å forvalte sine egne ressurser, og dette var så banebrytende at hun fikk Nobelprisen.

Like bemerkelsesverdig var det at Ostroms forskning viste at grupper må følge bestemte prinsipper for å klare å forvalte ressursene effektivt. De trenger disse prinsippene for å fungere på samme måte som vi trenger organene våre, en boksåpner trenger delene sine og navigasjonslaget på et hangarskip trenger en bestemt struktur. Ostrom pekte på åtte kjerneprinsipper som CPR-gruppene i hennes globale database må følge for å klare å forvalte oppgavene sine: 1. Sterk gruppeidentitet og forståelse av formålet. Gruppens identitet, grensene for den felles ressursen og behovet for å forvalte ressursen må være klart avgrenset.

2. Proporsjonal ekvivalens mellom fordeler og kostnader. Gruppens medlemmer må forhandle fram et system som belønner medlemmene for bidrag.

Man må gjøre seg fortjent til høy status eller andre fordeler utover normen. Urettferdig ulikhet forgifter den kollektive innsatsen.

3. Kollektive beslutningsprosesser. Folk misliker å motta ordrer, men vil arbeide hardt for felles mål de har samtykket til. Beslutningstakingen bør bygge på konsensus eller en annen prosess som gruppens medlemmer oppfatter som rimelig.

4. Overvåkning. En allmenning er i seg selv utsatt for snylting og aktivt misbruk. Med mindre disse undergravende strategiene kan avsløres til en relativ lav kostnad av normlydige medlemmer av gruppen, vil allmenningens tragedie inntreffe.

20