Tekstanalyse for samfunnsvitere: Utdrag

1 Tekstanalyse: hvorfor og hvordan Kunnskap innhentes på mange forskjellige måter gjennom tekst.

Ved å tolke og filtrere informasjon fra tekster får vi tak på det som er bortenfor de nærmeste omgivelsene og vårt eget sanseapparat.

Boken du holder i hånden tar dette hverdagslige poenget et steg videre ved å betrakte tekster som datamateriale. Da studeres tekstene systematisk for å trekke slutninger enten om omkringliggende forhold eller om forfatternes ideer og intensjoner. Hvordan gjøres den typen analyse, hvilke premisser bygger den på og hvilke strategiske valg står forskeren overfor? Det er utgangspunktet for denne boken, hvor vi skal ta for oss et knippe ulike teknikker for tekst­ana­ly­se som er vanlige i samfunnsvitenskapene i dag.

Tekster kan gi kunnskap om faktiske, konkrete forhold. En fors­ ker på jakt etter innsikt om de politiske omveltningene i Egypt kan for eksempel analysere tekst for å avdekke hvilke aktører som står sentralt i konflikten, hvilken forankring de har i befolkningen og hva som er styrkeforholdet dem imellom. Men tekst som empiri kan også gi tilgang til andre typer innsikt. Studerer forskeren politiske dokumenter, kan hensikten være å få kunnskap om bestemte aktørers ideer, som når forskeren spør hva som er det ideologiske grunnlaget på ulike sider av konflikten. I et bredere perspektiv kan hensikten være å avdekke hva slags diskurser – i form av kollektive

9

kapittel 1

virkelighetsoppfatninger – som konflikten preges av. En slik analyse kan avdekke hva slags konkurrerende fortellinger om Egypt som går igjen, hva slags tolkning av nasjonen og dens fremtid. Er det for eksempel slik at en konservativ religiøs diskurs knytter bånd til et bredere islamsk fellesskap, hvor Egypts mandat er å ta lederrollen?

Finnes det sekulære diskurser tuftet på individuelle menneskerettigheter som det fremheves at Egypt bør bygge på? Hva slags forståelse av demokratiet uttrykkes gjennom disse konkurrerende diskursene?

Kanskje er forskeren særlig opptatt av å kartlegge argumentasjon og retoriske virkemidler på ulike sider av konflikten, og da rettes oppmerksomheten mot de konkrete argumentene og mot hvilke virkemidler som brukes for å vinne oppslutning om konkurrerende politiske budskap. Derigjennom spør forskeren også hvorfor et bestemt budskap har en klangbunn i den gitte sammenhengen. Hva er det med Egypt av 2014 som gjør at en bestemt religiøs symbolbruk har gjennomslag hos et publikum? Hvilke eksempler på vellykkede og mislykkede politiske innspill finner vi på veien etter president Mubaraks fall i 2011, og hva sier dette om egenskaper ved talene og ved konteksten? Endelig kan forskeren være opptatt av å kartlegge den politiske prosessen fra 2011 frem til dags dato og benytte tekster som brikker i et puslespill for å gi en samlet fremstilling av Egypts reise gjennom den arabiske våren og dens etterspill. Da dreies perspektivet mot å lese tekstene som et sett historiske kilder, der hver tekst vurderes ut fra opphavspersonens perspektiv og tekstens autentisitet. I så fall vil hun være opptatt av å få tak på ulike aktørers oppfatninger og intensjoner for å forklare hvorfor utfallet har blitt hva det har blitt.

Synet på hva som bør vurderes som datamateriale, vil variere mellom de ulike teknikkene. Er tekst kun skriftlige dokumenter, eller skal også muntlig kommunikasjon analyseres som tekst? Er det politiske utspill som er fundamentet, eller vedtatte politiske programmer?

Partiers kommunikasjon eller offentlige dokumenter? Redigerte tekster eller spontane utvekslinger? Ofte vil også premissene som

10

tekstanalyse: hvorfor og hvordan

legges til grunn variere etter hvilken tekstanalytisk teknikk man gjør bruk av, spesielt når det gjelder hva forskeren mener å kunne slutte noe om. Er det talerens egne synspunkter som kartlegges – eller de bredere strømningene han bevisst eller ubevisst målbærer? Eller trekkes konklusjonene om de retoriske virkemidlene taleren benytter, og er de i så fall kontekstbundne eller av mer generell karakter?

I denne boken skal vi forsøke å få taket på de ulike tekstanalytiske teknikkene og premissene de bygger på. Jeg bør legge til her at en tekst­ana­ly­se også gjøres mot et bredere bakteppe, der andre objekter enn de faktiske tekstene også er relevante for et fullverdig bilde av den politiske eller sosiale situasjonen vi analyserer. Indirekte vil de være med som fundament for analyse. Og i enkelte sammenhenger vil også andre objekter enn tekst analyseres med tekstanalytiske verktøy. Enkelte perspektiver innenfor tekst­ana­ly­se – spesielt de som er opptatt av samspillet mellom språk og sosial praksis – vil holde fast ved at også handlinger kan analyseres som meningsbærende kommunikasjon på linje med tekst. Andre vil tøye analysen til å omfatte også innredningen av et klasserom, utformingen av et nytt rådhus eller påkledningen til en vestlig misjonær i fremmede land.

Mangfoldet av tekstanalytiske teknikker kan virke forvirrende, spesielt fordi både kriteriene for å velge og implikasjonene som følger av valgene er lite diskutert. Samfunnsvitenskapelig metodelitteratur gir sjelden mer enn et spinkelt reisverk for hvordan tekst kan analyseres og hva det innebærer å trekke slutninger til noe utenfor teksten.1 Hva denne boken skal forsøke å bidra til, er derfor en meto1.

Dette er en kritikk som er relevant for generelle lærebøker i samfunnsvitenskapelig metode. Unntak som kretser rundt en sterkere kvalitativ orientering med islett av tekstanalyse omfatter blant annet Pål Repstad (2007) Mellom nærhet og distanse.

Kvalitative metoder i samfunnsfag. 4. utgave (Oslo: Universitetsforlaget) og Katrine Fangen (2010) Deltagende observasjon. 2. utgave (Bergen: Fagbokforlaget). Som en enslig svale blant samfunnsvitenskapelige innføringer i tekstanalyse på norsk står Iver B. Neumann (2001) Mening, materialitet, makt. En innføring i dis­kurs­ana­ly­se (Bergen: Fagbokforlaget).

11

kapittel 1

delære for samfunnsvitere som bruker tekster som en del av sitt datamateriale. Grunnlaget for vitenskapelighet handler i stor grad om et sett metodiske retningslinjer. Uten en avklart metode er det lite som skiller forskning fra hverdagskunnskap – og, hva verre er, det blir vanskelig å drive effektiv fagfellekritikk dersom det ikke er mulig å gå de enkelte funn nærmere etter i sømmene. Har man tolket seg frem til et funn, må tolkningen belegges slik at konklusjonen kan diskuteres på kvalifisert grunnlag.

Nå er det jo slik at tolking er iboende i alle slutninger om menneskelig adferd, uansett om analysen er tuftet på kvalitativt eller kvantitativt materiale. Men å tolke meningsbærende innhold i tekst byr på noen særlige utfordringer, ettersom det ofte er vanskelig å gå i forskerens egne fotefar for å etterprøve funnene. Som jeg skal komme tilbake til gjennom denne boken, er det fortolkende aspektet ved tekst­ana­ly­se en mulighet vel så mye som en begrensning.

Tolking er en forutsetning for å gripe mening, og mening ligger nedfelt i språklig kommunikasjon. Gjennomføringen av analysen både kan og bør følge klare metodiske retningslinjer slik at slutningene kan etterprøves av leseren. Forutsetningene er at forskeren definerer så klart som råd er både hva som er datamateriale og hvordan materialet analyseres; at analysen stiller seg åpent til skue for leseren.

Tekstanalyse og vitenskapsteori Ved siden av det konkrete «hvordan går vi frem»-argumentet er det også en overordnet grunn til å gjøre en systematisk gjennomgang av tekstanalytiske teknikker. Det handler rett og slett om at tekst­ ana­ly­sen rommer så mye av den vitenskapsteoretiske debatten om hva samfunnsvitenskapene skal være. Helt siden disse fagdisiplinene vokste frem i Norge i etterkrigstiden har de vært preget av indre brytninger rundt egen identitet. Er de først og fremst lovdannende

12

tekstanalyse: hvorfor og hvordan

vitenskaper på jakt etter allmenne årsakssammenhenger eller fortolkende vitenskaper på jakt etter mening?2 I det evige spenningsfeltet som samfunnsvitenskapelige fag befinner seg i, mellom naturvitenskap på den ene siden og humanistiske fag på den andre, utfolder tekst­ana­ly­sens ulike teknikker seg også. Noen – de aller fleste – av disse teknikkene er forankret i de humanistiske fagenes fortolkende tradisjon, men noen er også orientert mot den kvantitative, forklaringsorienterte delen av samfunnsvitenskapen.3 Det betyr at det er viktig å kjenne grunnposisjonene for å forstå tekstanalytiske metoder, ikke minst kriteriene de bygger på. Men det er også svært nyttig å bruke disse metodene for å gi kjøtt på beinet til de vitenskapsteoretiske posisjonene og se hvordan de spilles ut i praksis.

Gjennom de siste tiårene har debatten om vitenskapsteori fått ny aktualitet gjennom det som har vært kalt den språklige vendingen i samfunnsvitenskapene. Da denne gjorde sitt inntog tidlig på 1990-tallet, dreide det seg om en vending bort fra jakten på allmenne årsakssammenhenger og standardisert datamateriale som man kjenner fra naturvitenskapelig inspirert samfunnsvitenskap.

Den språklige vendingen har i stedet rettet oppmerksomheten mot den fortolkende vitenskapstradisjonen, gjennom tolking av aktører, deres livsverden, ideer og intensjon. Drivkreftene bak denne vendingen handler om en svekket tro på lovmessighet i sosial adferd så vel som på forskerens evne til å gjøre nøkterne, objektive observasjoner.

Den språklige vendingen peker i stedet på behovet for innsikt gjen2.

3.

Se f.eks. Lars Mjøset (1998) «Samfunnsvitenskapens natur», i Tor A. Benjaminsen og Hanne Svarstad (red.) Samfunnsperspektiver på miljø og utvikling (Oslo: Tano Aschehoug), s. 59–84. Se også Fredrik Engelstad et al. (1998) «Menneskemodeller», kap. 7 i Engelstad et al. Samfunn og vitenskap (Oslo: Ad Notam Gyldendal) og Fredrik W. Thue (1997) «Statsvitenskapen 50 år – et kapittel av norsk samfunnsvitenskaps historie», Norsk statsvitenskapelig tidsskrift 13, 3: 187–214. For et sammenlignende perspektiv på norsk samfunnsvitenskap, se f.eks. Iver B. Neumann (2011) Tilbake til Durkheim (Oslo: Universitetsforlaget).

Se Göran Bergström og Kristina Boréus (2005) Textens mening och makt (Lund: Studentlitteratur), kap. 1.

13

kapittel 1

nom tolkning, hvor forskeren spiller en aktiv rolle i å forstå aktørers ideer om verden omkring.4 En forløper til denne utviklingen finner vi i filosofen Hans Skjervheims arbeider fra det sene 1950-tallet og fremover. Skjervheims arbeider pekte på at både forskeren selv og samfunnsvitenskapenes empiri er tenkende subjekter med mulighet til å forme sine omgivelser. Det innebærer at samfunnsvitenskap bygger på felles refleksjon mellom deltagere, ikke et forhold mellom objekter og observatør.5 Motparten som Skjervheim gikk i rette med i sin positivismekritikk, kunne særlig knyttes til den krets som inspirert av Arne Næss ønsket å drive samfunnsvitenskapene i naturvitenskapelig retning men var også preget av kvantitativt orientert samfunnsvitenskap av amerikansk inspirasjon.6 Samfunnsvitenskapelig forskning har på denne måten fått en styrket bevissthet rundt det unike og kontekstuelle. Men samtidig handler ikke den språklige vendingen bare om økt innflytelse for den klassiske fortolkende tradisjonen. Vendingen bærer i tillegg med seg viktige prinsipper fra sosialkonstruktivismen, som at den sosiale verden er grunnleggende subjektiv og avhengig av å tolkes for å forstås. Nøktern, objektiv observasjon anses dermed som urealistisk, og forskerens oppgave er heller å forstå hvordan aktører forstår seg 4.

5.

6.

14

For nyttige innganger til denne typen tenkning, se for eksempel Karin Widerberg (2003): «Norsk könssociologi – från problemorienterad empirism till poststrukturalistisk empirisim? Några betraktelser från en ‘outsider within’», Sosiologisk Tidsskrift 11, 1: 45–53 og (2004): «Situerad kunnskap – om modellmakt och dialog innanför kvinnoforskningen», i Ivar Frønes og Tone Schou Wetlesen (red.) Dialog, selv og samfunn (Oslo: Abstrakt), s. 179–203. Se også Iver B. Neumann og Cecilie E.B. Neumann (2012) Forskeren i forskningsprosessen: en metodebok om situering (Oslo: Cappelen Damm).

Hans Skjervheim (1996) [1957] Deltakar og tilskodar og andre essays (Oslo: Aschehoug).

For en interessant oppsummering, se Ragnvald Kalleberg (2013) «Sosiologisk klaustrofobi», Morgenbladet 22. august. Se også Øyvind Østerud (1969) «Randbemerkninger om statsvitenskap som ideologi», i Per Fredrik Christiansen og Helge Vold (red.) Kampen om universitetet: boken fra filosofistudentenes aksjonsuke (Oslo: Pax), s. 41–49.

tekstanalyse: hvorfor og hvordan

selv og sin situasjon (og dermed indirekte hvorfor de handler som de gjør).7 Med det utgangspunktet blir det desto viktigere å forstå hvordan bestemte virkelighetsoppfatninger skapes, opprettholdes og bestrides gjennom språk. Denne debatten har beveget seg et godt stykke videre gjennom de to siste tiårene, gjennom utallige forsøk på nyansering av (så vel som brobygging mellom) ulike grunnposisjoner. Blant samfunnsvitenskapene har især sosiologien og i noen grad psykologien fått et rikere tilfang av empiriske studier og en langt bredere metodedebatt, og med på lasset har fagene fått en langt sterkere bevissthet rundt sammenhengen mellom vitenskapsteori og metodologi.8 Statsvitenskapelig forskning har vært senere ute med å ta opp i seg disse debattene, til tross for konsistent innsats i bestemte fagmiljøer og særlig tilknyttet området internasjonal politikk.

Denne forfatterens egen posisjon er som statsviter med noe som kan anses som en midtposisjon. Mitt startsted er at substansen for samfunnsvitenskapelig forskning – enten det er gruppedannelse, forhandlinger, politiske beslutninger eller velgeradferd – er grunnleggende forskjellig fra realfagene. Samtidig er samfunnsvitenskapelig forskning også av natur forskjellig fra humanistiske fags analyse av språk, litteratur og kultur. Et vesentlig kriterium som forener samfunnsvitenskapelig forskning er ønsket om å forklare; altså å analysere årsaksforhold i bred forstand. Det er også et felles ankerfeste å forholde seg til på tvers av ulike forskningstradisjoner i samfunnsvitenskapen. Hva er årsakene til et bestemt fenomen – eller 7.

8.

For klassiske bidrag innen sosialkonstruktivismen, se f.eks. Alexander Wendt (1999) Social Theory of International Politics (Cambridge: Cambridge University Press), Peter L. Berger og Thomas Luckmann (1966) The Social Construction of Reality: A Treatise in the Sociology of Knowledge (New York, NJ: Anchor Books).

For en interessant oppsummering, se f.eks. Lars Mjøset (2012) «Many notions of theory – too few methodologies to deal with them», i Kirsti Klette (red.) The Role of Theory in Educational Research (Oslo: Forskningsrådet). For gode eksempler på refleksjon rundt teori og metode, se f.eks. Marianne Winther Jørgensen og Louise Phillips (1999) Dis­kurs­ana­ly­se som teori og metode (Roskilde: Roskilde Universitetsforlag); Katrine Fangen op cit.

15

kapittel 1

hva er konsekvensene? Er man opptatt av ideer, er det for eksempel naturlig å spørre ikke bare hvilke ideer som er dominerende hos en aktør, men også hvordan de manifesterer seg – og hva de fører til.

Likeledes kan en rådende diskurs forventes å ha konsekvenser. Hvis en bestemt politisk kontekst domineres av en kollektiv virkelighetsoppfatning som opprettholdes gjennom språk, bør det være mulig å forstå ikke bare diskursens oppbygning og reproduksjon (dens konstitutive logikk), men også dens konsekvenser. Gir det for eksempel en klarere forståelse av politikken innenfor et gitt område: altså hvordan den er begrunnet og hva som holder den fast på et gitt spor?

Er man opptatt av språkets selvstendige betydning, beveger man seg direkte ut i en debatt om aktør og struktur. Hvor fritt står vi til å forme våre egne ideer og synspunkter og uttrykke disse gjennom språk? Og dersom ideer har et strukturelt fundament, hvordan skal dette analyseres? Man kan for eksempel anta at sosial kontroll er synlig i form av hvordan vi tenker og uttrykker oss. I den marxistiske tesen om at «de herskendes tanker er de herskende tanker» kjenner vi igjen et slikt perspektiv. Men man trenger slett ikke ha noe marxistisk utgangspunkt for å mene at språket selv kan bidra til å holde oss fast i bestemte sett av ideer og oppfatninger. I så fall har vi en analyse med et sterkt strukturelt utgangspunkt.9 På motsatt side vil premisset i stedet være at vi har våre egne, selvutviklede ideer som nøkternt kan avleses i tekst: Tekst speiler tanke, og tanken er fri. I så fall har vi anlagt et aktørorientert perspektiv.

Hvis vi tar spranget fullt ut i denne retningen, er det slett ikke språket som styrer oss, men vi som styrer språket. Ja, mer enn som så: Hva analysen søker å avdekke, kan være måten den enkelte aktøren bruker språket som verktøy på for å oppnå tillit og overbevisning hos tilhørerne. Det er tilnærmingen for mange som studerer tekst som retorikk.

9.

16

Jf. Jørgensen og Philips op cit., s. 24–28.

kapittel 1

Hvordan denne boken bør leses Gjennomgangen over oppsummerer de forskjellige teknikkene for tekst­ana­ly­se som boken omhandler. Boken tar dem for seg enkeltvis, med grovt sett den samme strukturen i hvert kapittel. Noe av det viktigste vi skal prøve å få et grep på, er hvordan tekst­ana­ly­se som metode knytter an til teoretisk grunnposisjon. Hva er vi egentlig på jakt etter i analysen av tekst, og hvilke antagelser ligger til grunn?

Gir tekst­ana­ly­sen bare en enkel tilgang til å avlese aktørers ideer og synspunkter – for eksempel ved å vise at Høyre er mer sentrums­ orientert enn det var i perioden før? Hva er i så fall forholdet mellom ideer og materielle interesser? Følger det noen teori med om at (a) Høyre har endret identitet og selvforståelse i en prosess hvor språket spiller en selvstendig rolle? Eller har partiet (b) endret politisk kurs, kort og godt? Eller dreier det seg snarere om (c) en justering i retorisk strategi, med det mål å vinne politisk makt?

Under disse ulike vurderingene av hva forskeren har avdekket, ligger det også ulike antagelser om hva tekst­ana­ly­se er egnet til å si oss noe om. Dypere sett speiler disse avveiningene også ulike syn på hva som ligger til grunn for individuelle og kollektive målsettinger, og, indirekte, hva som kan forklare sosial handling. Linjen fra vitenskapsteori – et bestemt syn på språkets betydning og i hvilken grad den kan gripes – via problemstilling til konkret metode, tekstmateriale og funn skal vi holde oss til i hele boken.

I faglitteraturen om tekst­ana­ly­se har det vært et nokså allment problem at kløften mellom makro- og mikronivå har vært uoverstigelig. Samfunnsvitere har ofte sluttet seg til en fortolkende tilnærming i form av konstruktivistisk teori. Mye av fagdebatten har beveget seg på makronivå, som i spørsmålet om hva som er drivkrefter bak staters utenrikspolitikk. For dem som ønsket et korrektiv til antagelsen om stater som enhetlige, rasjonelle aktører, burde det på et tidlig tidspunkt fulgt med nødvendighet at fokus ble rettet også mot intense nærstudier av egnede tekster som utenrikspolitikkens

24

tekstanalyse: hvorfor og hvordan

ryggrad. Men i praksis har analysene slett ikke alltid tatt i bruk en slik empirisk forankring. Det har også bidratt til å holde oppe et ganske skarpt skille mellom fagdebatt på makronivå i samfunnsvitenskapen og analysene på mikronivå som blant annet litteraturvitenskap har hatt med som en vesentlig del av sin fagtradisjon.14 En lærebok i tekst­ana­ly­se burde derfor ha som et av sine mål å illustrere så godt som råd er hvordan trygge broer kan bygges mellom makro- og mikronivå. På denne måten kan også analyser «oversettes» på best mulig måte mellom ulike fagdisipliner. Underveis gjør jeg bruk av en god del eksempler med slik oversettelse som formål – mellom fagdisipliner så vel som mellom analytiske nivåer.

I de tilfellene denne boken ikke gjør dette fullt ut, oppfordres leseren til å tenke kritisk rundt hvordan slike koblinger kan gjøres.

Boken er skrevet for samfunnsvitere som trenger en bred innføring i tekst­ana­ly­se. Utvalget som er gjort favner ikke om hele bredden av tekst­ana­ly­se som metode. Enkelte lesere vil for eksempel savne en gjennomgang av lingvistisk analyse så vel som ulike former for narrativ analyse og begrepshistorie. Lingvistisk analyse har blitt vurdert som så marginal innenfor samfunnsvitenskapelig forskning at den ikke er viet noen plass her. De to sistnevnte kan på sin side ses som fosterbarn av dis­kurs­ana­ly­se, som vi diskuterer ganske utførlig i kapittel 2. Er man opptatt av begrepshistorie, for eksempel av skiftende fremstillinger av Europa i norsk historie, handler det åpenbart om kollektive virkelighetsoppfatninger vedlikeholdt gjennom språk, det som er dis­kurs­ana­ly­sens anliggende. Samtidig ser jeg i boken bort fra viktige tilnærminger til tekst­ana­ly­se fra andre fagdisipliner enn samfunnsvitenskap og humaniora. Juristers tolking av lovkilder er et godt eksempel som boken av hensyn til omfang (og faglig nedslagsfelt) må vandre stille forbi.

14. For en skarp gjennomgang av dette problemet, se Jennifer Milliken (1999) «The study of discourse in International Relations: a critique of research and methods», European Journal of International Relations 5, 2: 225–254.

25

kapittel 1

Tekstanalyse for samfunnsvitere er skrevet som en helhetlig lærebok. Den kan imidlertid også leses gjennom enkeltkapitler, for den som er opptatt av en konsis innføring i en eller flere av teknikkene som tas opp. Boken legger stor vekt på å være operativ gjennom bruk av eksempler fra faktisk forskning med alle de avveininger og dilemmaer man da står overfor. De aller fleste eksemplene er statsvitenskapelige, men sosiologer og antropologer er også representert.

Samtidig er det satt av mye plass til å diskutere premissene ulike typer tekst­ana­ly­se bygger på, og hvilke føringer dette legger for konklusjonene som kan trekkes. Leseren vil forhåpentligvis sitte igjen med en grundigere forståelse av teksters betydning, i to betydninger av ordet: hvorfor tekster er viktige, og hvordan de kan tolkes og forstås. I møte med en virkelighet hvor tekster leses og tolkes fra et vell av ulike perspektiver, er ønsket å skape orden i et tilsynelatende kaos, å bidra til bevisst refleksjon rundt metoder som er hyppig benyttet, men ikke tilstrekkelig diskutert – og i alle fall ikke i sammenheng.

Blant de mange samfunnsvitere som bruker tekst som datamateriale bør det være mer rom for diskusjon på tvers. Da er det desto viktigere å bli enige om premissene for høytlesning fagfeller imellom.

26