Innledning

Med boken Skoleutvikling i forskning, politikk og praksis har vi til hensikt å bidra med både bredde- og dybdekunnskap om begrepet og fenomenet skoleutvikling. Dette vil vi gjøre gjennom å tematisere ulike teoretiske og metodiske perspektiver som ofte tas i bruk, sammen med empirisk forskning og erfaringer fra sentrale aktører i utdanningsfeltet, der både forskere og «praktikere» er bidragsytere. Noen kapitler i boken tematiserer også utviklingstrekk som kan prege forskning, politikk og praksis på feltet framover. I dette innledningskapitlet tar vi opp flere av de sentrale perspektivene som tematiseres utover i de ulike kapitlene, men kapitlet kan også leses som en selvstendig introduksjon til temaet skoleutvikling.

Fra internasjonal og nasjonal forskning vet vi mye om betydningen av skoleutvikling for elevenes og lærernes læring (se for eksempel Vangrieken mfl., 2016; Timperley mfl., 2007). Denne forskningen har vært viktig som bakgrunn for iverksetting av en rekke nasjonale og lokale tiltak for kompetanseutvikling i skolen, som vi har sett mange eksempler på i det siste tiåret. Disse tiltakene kan beskrives som delvis kompensatoriske og eksempler på profesjonaliseringsbestrebelser «ovenfra» som er tenkt å føre til profesjonalisering i skolen og profesjonen selv (Caspersen mfl., 2017). I perioden etter innføringen av læreplan- og styringsreformen Kunnskapsløftet som ble innført i 2006, fulgte flere nasjonalt innrettede kompetanseutviklingsprogrammer, som for eksempel «Fra ord til handling» og «Ungdomstrinn i utvikling», før en desentralisert modell for kompetanseutvikling ble initiert i 2017. Den desentraliserte ordningen kan beskrives som et skifte i politikernes strategiske tenkning rundt kompetanseheving og skoleutvikling, der lokal involvering, nettverksstyring, samarbeid og kunnskapsbasering står sentralt. Ordningen relateres dermed til mer generelle forvaltningsorganisatoriske utviklingstrekk, og med innføringen av den nye læreplanen Fagfornyelsen i 2020 ligger det føringer for implementering av læreplanen.

Vi kan samtidig peke på en rekke politiske initiativer som har relevans for skoleutvikling. En første gruppe av initiativ innebærer blant annet nye kompetansekrav for lærere, reformering av lærerutdanningen på masternivå og økt forskningsorientering for dem som jobber i lærerutdanningen (akademisering). En annen gruppe initiativ omhandler etablering av flere møteplasser og økt dialog mellom skoler, kommunesektoren og UH-sektoren, inkludert nye måter å samarbeide på (partnerskap). En tredje gruppe av initiativer innebærer etablering av nye roller i skolen, som lærerspesialister, nye lederroller og flere

16