Skolefravær: Utdrag

Sara Eline Eide

Skolefravær

Innhold

Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

En fortelling om skolefravær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

10

Skolefravær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

12

Skolens utfordring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

17

Menneskeverd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

20

Trygghet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

27

Mestring. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29

Relasjonen – det bærende elementet . . . . . . . . . . . . . . . .

38

Et inkluderende læringsmiljø . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

44

Folkehelse og livsmestring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

52

Å samarbeide med eleven. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

57

Samarbeid mellom hjem og skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

66

En fortelling fra en mor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

70

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

72

Innledning

Jeg har i mange år jobbet som miljøarbeider og spesialpedagog i skolen med å tilrettelegge for enkeltelever som mottar undervisning utenom det ordinære opplæringstilbudet.

Det har gitt meg et innblikk i skolehverdagen til elever som strever. Denne består ofte i nederlagsfølelse, skamfølelse, manglende mestringsfølelse og opplevelsen av å falle utenfor. Foreldre har delt sin sorg over at deres barn oppfattes som «et problem». De er vant til å få en telefon når noe er «galt» fordi elevens negative adferd lett kommer i fokus.

Jeg har sett lærerens mange utfordringer med å skulle ivareta hver enkelt elev, være en god klasseleder, skape godt klasse- og læringsmiljø og samtidig undervise fag på en måte som inspirerer og motiverer elevene.

Det er mange hensyn å ta, og vi står overfor en rekke dilemmaer når vi skal forsøke å inkludere og integrere elever som av ulike årsaker ikke deltar i skolefellesskapet.

Med denne boken ønsker jeg å synliggjøre eleven bak skolefraværet, foreldrenes sårbarhet i situasjonen og den viktige rollen den enkelte lærer har i skolefraværssaker, og hva skolen i sin helhet kan bidra med. Eleven, foreldrene, miljøarbeideren, læreren og skoleledelsen har alle hver sin rolle i dette arbeidet. Skal vi lykkes med å utføre skolens opp7

drag med trivsel, trygghet, inkludering og mestring for den enkelte, og et godt klasse- og læringsmiljø for alle, er vi avhengig av å jobbe som et lag. Skolen er den parten som må legge til rette for at alle føler seg velkomne og er likeverdige deltagere i prosessen mot et felles mål – elevens beste.

Ingen av oss sitter med løsningen alene, men med et godt samarbeid som fundament, nysgjerrighet og undring som grunnleggende holdninger, og en dose kreativitet til å se løsninger, mener jeg det er mulig å løse alle skolefraværssaker.

Min definisjon av å lykkes er ikke at eleven nødvendigvis er på skolen 100 prosent av tiden, men at eleven opplever seg som en del av fellesskapet, føler seg forstått og ivaretatt, at samarbeidet mellom skole og hjem er på plass, at kommunikasjonen mellom de ulike instanser fungerer, at partene er enige i tiltakene, og at det er rom for å endre strategi hvis det viser seg å være nødvendig.

Jeg starter boken med «En fortelling om skolefravær».

I vår søken etter å forstå skolefravær er det viktig å lytte til foreldrenes stemme. Foreldre har viktig kompetanse om eget barn. Den kompetansen må vi ta med oss inn i arbeidet. Da må vi tørre å invitere til en åpen dialog der det er rom for å lufte usikkerhet, ha ulike vurderinger og mulighet for å drøfte ulike tiltak. Det krever at alle blir lyttet til, at det innhentes kompetanse hvis det trengs, og at foreldrene og eleven involveres og har eierskap til prosessen. Skolefravær påvirker en hel familie, som setter sine liv på vent for å hjelpe barnet sitt. «En fortelling fra en mor» kan hjelpe oss til å forstå fortvilelsen foreldre opplever, og kampen de ofte kjemper i møte med et system. I flere av tekstene i denne boken benytter jeg meg av elev- og foreldreperspektivet. Vi kan lære av brukerens opplevelser og ta det med oss inn i 8

arbeidet med skolefravær. Å reflektere over egen og skolens praksis er nyttig for å se om det er noe som bør endres for å lykkes i samarbeidet, og for å hjelpe eleven inn i fellesskapet igjen.

En fortelling om skolefravær

Jeg har en sønn med skolevegring. Det er en lang historie som startet da han gikk i første klasse. Nå går han i niende.

Det har vært perioder da vi har ønsket at noen skulle ta over, fordi presset på oss foreldre og på ham har vært så massivt. Vi har hatt årevis med pleiepenger, det har kostet oss relasjoner, karriere og helse. Og verst av alt: Det har kostet barndommen til sønnen vår.

Gutten vår har blitt så dårlig av å stå i det umulige presset at han på et tidspunkt måtte passes på 24/7 fordi han bare ville dø.

Både vi her hjemme og skolen mente at han bare måtte ta seg sammen og komme seg på den skolen! Skolen og vi var rasende på hverandre. Vi la all skyld på skolen. Skolen la all skyld på oss foreldre. Uttalelser som: «Han kan bare han vil» var helt vanlig, og: «Du som er ei sånn hønemor, må kanskje være litt tydeligere?»

På et tidspunkt da han gikk i femte, sa rektor: «Vanligvis kontakter vi jo barnevernet når ungene ikke kommer seg på skolen.» Etter det tvang jeg ham i bilen i tre måneder i strekk, ringte skolen fra parkeringen og ba dem om å komme ned og hente ham. Det klarte de ikke. Selvsagt ikke. Og min og guttens relasjon ble, om mulig, enda verre.

10

Han hadde ingen steder å hente trygghet og varme. Ingen som lyttet til ham, og ingen som støttet ham. Og jeg måtte jobbe kveld og helg for å få dagene til å gå opp.

Vi hadde aldri tid til å gjøre noe som ikke handlet om skole.

Da han gikk i syvende, fikk han ny behandler hos BUP, og verden ble en annen. Både for ham, for oss og for skolen. Hva gjorde hun i BUP? Hun anerkjente at dette var noe vi som familie ikke ønsket å stå i. «Ingen vil ha det sånn!» sa hun. Og det tror jeg er det første man må se på.

Ingen foreldre, og ingen barn, ønsker å ha det sånn. Alle vil på skolen. Alle vil få det til. Det er ingen som ikke ønsker å passe inn, ikke høre til, eller som ønsker å være vanskelig.

Det første som må til, er at man stopper opp. At vi tar ansvar for egne følelser knyttet til å ikke få det til som lærer eller som forelder. At vi lytter til barnet/ungdommen. Og at vi tar inn over oss at vi har laget oss et system som ikke passer for alle! For dem av oss som blir syke av den skolen vi har, må vi finne en annen vei. En annen mulighet. Min ungdom har mistet så mye av sin barndom. Den nysgjerrige, snille, gode og kloke gutten han er, holdt på å bli borte for oss! Nå har han gode dager og dårlige dager. Han har en behandler som han elsker, og en lærer som snur hver en stein for ham. En lærer som først og fremst brydde seg om ham.

Vi vet ikke om han kommer til å få karakterer i grunnskolen. Og det er jeg ikke så bekymret for, det skal nok gå bra likevel. For han har foreldre som har lært at det finnes så mange måter å leve livet sitt på. Og at det som er aller viktigst, er at han blir elsket.

11

Skolefravær «Vi har jo prøvd alt» Det kan være vanskelig å få tak i årsaken til elevers skolefravær, og i håp om at noe skal fungere, prøves det ut ulike tiltak.

Når tiltakene ikke har ønsket effekt, er det lett å gi opp.

I flere saker jeg har veiledet i, formidler skolen at de har prøvd «alt», og de finner ikke flere verktøy i verktøykassen. PPT eller BUP kobles inn for å hjelpe med å løse elevens problem. Eleven utredes i håp om at fraværet kan forklares med at vedkommende er deprimert, har angst, sosiale vansker eller har en diagnose. Mens eleven utredes, venter skolen med å sette inn nye tiltak. Det er en forventning om at PPT eller BUP skal finne årsaken til skolefraværet og hjelpe eleven tilbake til skolen. Men hva gjør skolen for eleven mens man venter på utredning? Og hva gjør skolen mens eleven går til samtaler eller eventuelt får behandling? I tillegg vil det å forsøke å finne en forklaring på fraværet hos eleven, flytte oppmerksomheten vekk fra hva skolen kan gjøre, til hva eleven må gjøre for å endre sin adferd. Eleven blir sittende igjen med skyld- og skamfølelse over å være et problem. Skolen på sin side blir handlingslammet fordi eleven tillegges problemet, og da er det lite skolen kan bidra 12

med. Foreldrene blir stående maktesløse på sidelinjen. De jobber hardt for å få barnet til skolen, samtidig skal de lytte til barnet og ivareta dets trygghet. Det blir en umulig oppgave å stå i spagat mellom barnet og skolen. Ingen er tjent med å tillegge eleven skolefraværet, presse vedkommende på skolen eller å vente på utredninger før tiltak settes inn.

Skal vi komme til bunns i skolefraværssaker, må vi innse at skolefravær er et felles problem, som må løses i fellesskap.

Et problem som må løses Den amerikanske psykologen Ross Greene har et mantra, han sier at der det finnes et problem, er det et problem som må løses. Har vi denne enkle tanken med oss i møte med elever som ikke finner seg til rette i skolen, trenger vi ikke vente på en diagnose eller utredning for å hjelpe eleven. Når vi skreller bort lag for lag for å komme frem til kjernen av problemet, er det ikke alltid de store tingene som skal til for å endre situasjonen. For å illustrere dette bruker jeg en historie Ross Greene fortalte i et foredrag. Som psykolog ble han tilkalt til en psykiatrisk institusjon et sted i USA. Der var det en pasient som ble ansett som denne statens mest aggressive og farlige pasient. Flere psykologer hadde prøvd å hjelpe ham til å håndtere sin aggresjon, uten å lykkes.

Enorme ressurser ble brukt for å beskytte de andre pasientene fra ham. Han var store deler av dagen på isolat. Når han kom ut i fellesrom med andre pasienter, gikk han helt amok og slo rundt seg. Ross Greene hadde som oppdrag å finne ut av hva denne pasientens problem var. I en samtale kom det frem at han ikke taklet alle lydene som var i fellesrommet når mange pasienter var der samtidig. Siden han 13

tilbrakte det meste av dagen alene, ble alle lydene så overveldende for ham at han mistet besinnelsen. Forslaget Ross Greene kom med til ham og institusjonen, var å gi ham et støydempende headset når han var på fellesrommet. Da ble ikke lydene så overveldende, og han maktet å forholde seg til de ansatte og sine medpasienter. Etter dette utagerte han ikke lenger, og kostnadene knyttet til sikkerhetstiltakene ble betraktelig redusert. Det samme kan vi se i enkelte skolefraværsaker; vi bruker mye ressurser på å utrede, fylle ut skjemaer, skrive rapporter, sitte i møter, finne ut av tiltak, nye møter og nye utredninger, uten at vi kommer i mål. Som i eksempelet over kan enkel tilrettelegging noen ganger være løsningen på en utfordrende situasjon. Andre ganger må flere og mer omfattende tiltak til.

Den eneste måten å finne ut av hva som må til av tilrettelegging, er å vite hva problemet er. Det finner vi best ut av ved å være i direkte dialog med eleven og hente inn kompetanse fra foreldrene.

Begrepsbruk Enkelte forskere (Kearney, 2003, Havik, 2018) klassifiserer skolefravær ved å dele det inn i ulike kategorier. Kategoriene som ofte brukes, er skulk, ufrivillig skolefravær, skolevegring, skolefobi og skoleangst. Gjennom å klassifisere skolefraværet lages en forståelsesramme for fraværet.

Da kan det «rette tiltaket» settes inn mot «rett type fravær». I denne modellen bruker vi mye tid og ressurser på å kartlegge elevens fraværsmønster for å sette fraværet inn det begrepet som passer. Vi avstemmer tiltaket til type fravær. Umiddelbart kan det virke som en riktig tilnærming.

14