Samenes historie fra 1751 til 2010

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-23554-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Kristin Berg Johnsen Omslagsillustrasjon: Hentet fra Britta Marakatt-Labbas verk Historie, avfotografert av Ola Røe.

Sats: Bøk Oslo AS Repro: Narayana Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia Boken har fått støtte fra Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Institutt for historie, Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø, Institutt for arkeologi historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen og Trøndelag fylkeskommune. www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Forord

Denne boken om en mangfoldig og sammensatt samisk fortid har selv en nokså lang og sammensatt historie. I løpet av sin tid har boken mistet både initiativtagere og noen forfattere, men ikke minst har mange nye blitt involvert. Dagens forfatterkollegium representerer tre generasjoner.

Den eldste opplevde selv Alta-kampen og den store kunnskapsveksten om samisk historie som fulgte med den. For den neste, mellomgenerasjonen, representerte denne skjellsettende saken en nær, men uopplevd fortid som satte tydelige spor i både fag og politikk. Den yngste generasjonen av historikere har vokst opp med Sameting og grunnlovsparagraf, med andre faglige og politiske impulser enn de eldre, og den har gjort seg andre erfaringer. Sammen har disse tre generasjonene gitt sine bidrag til hvordan samenes historie i dag kan forstås. For redaktørene har det vært en stor berikelse å arbeide med dette sammensatte fellesskapet. Tusen takk til alle.

Vi ønsker også å takke de som har støttet bokprosjektet økonomisk: Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning, Institutt for historie, Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø, Institutt for arkeologi historie, kultur- og religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen og Trøndelag fylkeskommune.

Takk til kolleger som har lest og kommentert deler av manuskriptet i ulike stadier: Kirsti Strøm Bull, Marit Myrvoll, Alf Ragnar Nielssen, Einar Niemi, og Åsa Össbo. To navnløse konsulenter kommer i tillegg. Dere har alle informert, korrigert og inspirert oss, men bærer ikke noe ansvar for hvordan tekstene til slutt ble seende ut.

Bergen og Tromsø i september 2020

Redaksjonen

Boken tilegnes Henry Minde LĂŚrer, kollega, inspirator og foregangsmann

Ung reingjeter, hĂĽndkolorert tresnitt av John Andreas Savio.

Kapittel 1

Introduksjon

D

enne boken handler om samers liv og om forholdet mellom samer, deres naboer og statsmakten, først og fremst i Norge, i tiden fra om lag 1750 til i dag. Boken tar sikte på å gi et sammenfattende historiefaglig bidrag til samisk historie, og forfatterne har et mål om at den skal kunne tale til historieinteresserte på tvers av etniske grenser.

Det som har skjedd, og ikke minst fortellingen om dette, har stor betydning for folks selvoppfatning – for hva som oppfattes som betydningsfullt, hvilken mening det tillegges, og hvordan man finner sin plass i dagens samfunn. Samenes historie har også betydning for hvordan naboene deres ser sin historie i relasjon til minoriteten. Hva historien går ut på, og hvordan den kan forstås, er ikke gitt en gang for alle, men er noe som stadig må diskuteres.

Sametingets ønske om nedsetting av en sannhets- og forsoningskommisjon for å granske uretten som ble begått mot kvener og samer, et ønske som ble fulgt opp av et forslag fra nordnorske SV-representanter til Stortinget, ble tatt til følge i juni 2018. Dette viser særlig klart at det – til tross for store politiske reformer de siste tiårene – ikke har skjedd nok til at samer kan føle at deres historie er godt nok belyst og tatt hensyn til, og heller ikke til at Stortinget mener denne historien er et avsluttet kapittel. Behovet for slik nygransking og bearbeiding av fortiden til etniske minoriteter er ikke et særegent norsk fenomen, og uttrykkes ikke minst i mange sannhets- og forsoningskommisjoner som har vært i arbeid fra midten av 1970-årene.1

1

Jf. Hayner 1994; Hayner 2011: 10–13.

16 Samenes historie fra 1751 til 2010

BOKENS TIDSMESSIGE, GEOGRAFISKE OG TEMATISKE AVGRENSNING Denne boken ble planlagt som bind II av Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsens Samenes historie fram til 1750 (2004), og med andre forfattere enn i dag. Sammenhengen med bind I begrunner likevel bokens tidsmessige avgrensning, og påvirker noe av innholdet, som måten fenomener som etnisitet forstås på, og det grunnleggende synet på samene som aktivt handlende subjekter.

Boken handler først og fremst om samer i Norge, både i sør og i nord, og innenfor flere næringsveier og yrkesgrupper. I noen grad er også historien til samer i det øvrige samiske området – deler av Sverige, Finland og Russland/ Sovjetunionen – trukket inn. Vi har bestrebet oss på å vise både likheter og forskjeller i sentrale spørsmål innenfor dette store området, men av forskningsøkonomiske grunner og av hensyn til bokens omfang har vi ikke konsekvent kunne ha et overordnet allsamisk eller komparativt perspektiv.

Vi har også nokså hardhendt måttet velge ut hvilke tema som skulle få plass. Samiske leveveier, samisk og norsk politikk på noen sentrale områder, spesielt rettigheter til land og vann, språk og utdanning, og – mer overordnet – fornorskingspolitikken etter ca. 1850, har vi prøvd å følge gjennom hele perioden. Fremstillingen er kronologisk, og går frem til 2010.

SYNET PÅ DET SAMISKE OG PÅ SAMISK HISTORIE I FORSKNINGEN Målet om å gi et nytt historiefaglig bidrag til historien om samenes liv er ikke så likefremt som det høres ut. Det krever en klargjøring av hvordan vi forstår det samiske. Hvordan har tidligere forskning forholdt seg til dette?

Historisk har oppfatningene av hva det samiske er, variert sterkt. Mye av forskningen om samene i siste halvdel av 1800- og første del av 1900-tallet var preget av oppfatninger om en hierarkisk rangordning mellom ulike folkeslag, der forestillinger om «rase» og «kultur» ble knyttet sammen med en idé om historisk utvikling. Denne evolusjonistiske kultur- og samfunnslæren, som koblet biologiske metaforer for menneskelig utvikling, samfunn og kulturer sammen med en fordømmende og negativ holdning til det som ble oppfattet å være primitive folkeslag, har vært betegnet som «sosialdarwinistisk».2 2

Referansen til Charles Darwins teori om biologisk evolusjon og kampen for tilværelsen fra 1859 er likevel noe upresis: Evolusjonistisk tankegods var kjent og drøftet fra sent 1700-tall. Dessuten var både evolusjonismen og læren om ulike menneskeraser som vitenskapelig teori, ideologi og allment tankegods – i Norden og ellers i Europa – langt mer mangfoldig og mangslungent enn det som har vært vanlig i den tradisjonelle bruken av begrepet. Jf. Jølle 1998; Kyllingstad 2004: 15–22.

17 Kapittel 1 Introduksjon

Rasebegrepet har røtter hos 1700-tallets opplysningsfilosofer og deres forsøk på å skape et klassifikasjonssystem for alle livsformer. Inspirert av Carl von Linnés arbeid innen botanikken, ble mennesket klassifisert som én art blant andre arter og delt inn i fire–fem hovedraser (den asiatiske, den afrikanske, den amerikanske og den europeiske/kaukasiske). Rasene ble også plassert i et hierarki – og i den vestlige varianten ble den europeiske/ kaukasiske plassert på toppen.3 I noen tidlige studier ble samene presentert som en egen rase ved siden av de nevnte.4 På begynnelsen av 1800-tallet ble teorien om menneskeraser aktualisert – blant annet i forbindelse med den fremadstormende nasjonalismen.5 Selv om rasebegrepet var mangslungent, la det fra begynnelsen av 1800-tallet fremfor alt vekt på det som ble oppfattet som biologisk arvelige egenskaper, som det som skilte rasene fra hverandre.6 Ut av denne tenkningen vokste det også frem teorier om evolusjonær utvikling av mennesker, samfunn og kulturer. Disse gikk fra det enkle til det komplekse, og ulike kulturer kunne organiseres hierarkisk etter hvor de befant seg på utviklingsskalaen. I mange europeiske nasjoner ble evolusjonsteoriene brukt for å plassere egen nasjon på toppen av den kulturelle utviklingen, i tråd med nasjonalistisk ideologi. Fra midten av 1800-tallet fikk evolusjonistisk kultur- og samfunnsteori stadig større gjennomslag. Et uttrykk for dette var at samer ble sett på som et «naturfolk», i motsetning til nordmenn, svensker, russere og finner, som ble sett på som «kulturfolk».

Den samiske «rasen» eller «kulturen» ble ansett å representere et lavt utviklingsmessig trinn som de mer høyerestående kulturfolkene rettmessig hadde fortrengt og underlagt seg. Som vi skal se i de følgende kapitlene, ble slike teorier brukt til legitimering av og begrunnelse for politikk, men de preget også vitenskapenes tilnærminger og forståelser av det samiske.

Som Lars Ivar Hansen og Bjørnar Olsen har vist, stod forestillingen om samene som «naturfolk» og den samiske kulturen som noe «primitivt» lenge sterkt i forskningen. Det samiske kunne riktignok studeres for å få innblikk i et mer «opprinnelig» utviklingstrinn av «kulturfolkenes» historie, for eksempel det finske folket.7 Ofte ble imidlertid samene oppfattet som stående utenfor den historiske utviklingen, som representanter for noe flyktig og ustadig, og uten evne til sivilisasjon og kultur – det vil si til stabil bosetting, jordbruk og fast eiendom. Dermed var samene noe man heller ikke trengte å forholde seg til i historieskrivingen: Historikeren Ernst Sars mente at siden samene var så fåtallige, og dessuten befant seg i «utkantene»,

3 4 5 6 7

Kyllingstad 2004: 15–20.

Evjen 2000; Kyllingstad 2014.

Kyllingstad 2008: 364.

F.eks. Jackson, Weidmann & Weiner 2004: 301.

Jf. Lehtola 2017: 88.

18 Samenes historie fra 1751 til 2010

kunne de «settes ud af Betragtning» når norgeshistorien ble skrevet.8 Som Hansen og Olsen viser, ble samene dermed «etnografiens domene» – et forskningsobjekt for en disiplin som nærmest parallelt med kolonialismen «hadde vokst frem som studiet av ikke-europeiske, ‘primitive’ kulturer».9 Etter andre verdenskrig ble slike oppfatninger om samer og det samiske langt på vei forlatt i forskningen.10 Norske etnologer, språkforskere og arkeologer som Ørnulv Vorren, Gutorm Gjessing, Knut Kolsrud, Knut Bergsland og Asbjørn Nesheim, sammen med blant annet Ernst Manker og Israel Ruong i Sverige og Karl Nickul i Finland, forlot forestillingene om det samiske som noe laverestående og ahistorisk. Mange engasjerte seg også i samenes sak i det gryende nordisk-samiske samarbeidet.11 I etterkrigstiden ble det samiske dessuten gjenstand for oppmerksomhet fra representanter for de nye samfunnsvitenskapene. Sosialantropologer, som Harald Eidheim, var særlig opptatt av å forstå samenes minoritetssituasjon, mens sosiologer på 1960-tallet, med Vilhelm Aubert i spissen, var særlig interessert i samiske fattigdoms- og utkantproblemer i den fremvoksende velferdsstaten.12 På slutten av 1960-tallet begynte unge, radikale forskere å tilnærme seg det samiske – og samenes historie – på nye måter: Samane i Norden er ein undertrykt minoritet. Vi har tvinga på dei vårt språk, vår kultur og vår historie. Samane blir diskriminerte i vårt samfunn. I ei tid da koloniveldet har rakna i andre verdsdelar, fører dei nordiske landa framleis ei kolonialistisk politikk overfor samane,13

ble det fastslått på omslaget til boken Nordisk nykolonialisme. Samiske problem i dag fra 1969. Boken kan tjene som et eksempel på nyere samfunnsvitenskapelige tilnærminger til samisk historie. Det påfølgende året presenterte en av bidragsyterne, sosiologen Per Otnes – i boken Den samiske nasjon – en samlet tolkning av samisk historie som den undertrykte, statsløse samiske nasjonens kamp mot kolonialisme og imperialisme. Denne boken ble tidstypisk markedsført som «[d]en første samlede oversikt over samefolkets politiske historie, sett i sammenheng med kapitalismens økonomiske og historiske utvikling».14 Slike nymarxistiske og radikale perspektiver på samisk historie må sees i sammenheng med den generelle samfunnsutviklingen med student- og distriktsopprør i Norge, 8 9 10 11 12 13 14

Jf. Fulsås 1999: 240.

Hansen og Olsen 2004: 12.

Jf. Lehtola og Nyyssönen 2017.

Jf. Andresen 2016; Lehtola 2000.

Minde 1992: 713.

Homme 1969.

Otnes 1970.

19 Kapittel 1 Introduksjon

avkoloniseringen globalt, og – ikke minst – fremveksten av en mer radikal samepolitisk bevegelse i de nordiske landene samt kampen mot neddemningen av Alta-Kautokeinovassdraget.

Blant faghistorikerne var oppmerksomheten om samene lenge mindre enn blant samfunnsviterne.15 Den sterke nasjonale orienteringen blant mange faghistorikere – også langt ut i etterkrigstiden – gjorde at det samiske forble usynlig i tekstene deres. I den grad samer ble inkludert i allmenne fremstillinger av Norges historie, var det først og fremst gjennom en fortelling om hvordan de hadde blitt assimilert. Så sent som i 1979 lot Edvard Bull, forfatteren av Norge i den rike verden. Tiden etter 1945 spørsmålet om hvorvidt det samiske folket skulle gå under eller en ny nasjon oppstå, stå ubesvart.16 Inspirert blant annet av de samfunnsvitenskapelige forskningsbidragene begynte historikere, først og fremst ved Universitetet i Tromsø (vedtatt etablert av Stortinget i 1968), fra om lag midten av 1970-årene i økende grad å studere ulike aspekter av samisk historie. Og når interessen først var der, oppildnet blant annet av Alta-striden og godt hjulpet av forskningsmidler fra NAVF, økte omfanget av samehistorisk forskning raskt.17 I løpet av 1980og 1990-årene forsket historikere på historisk-juridiske spørsmål knyttet til samers bruk av naturressurser,18 på spørsmål knyttet til samisk demografi,19 og kanskje særlig på ulike aspekter av samisk etno- og minoritetspolitikk.20 Også innen nordnorsk lokal- og regionalhistorie ble samisk (og kvensk) historie fra midten av 1970-taller skjenket «en utrolig oppmerksomhet» sammenlignet med tidligere. Disse etniske gruppene erobret en selvsagt plass i landsdelens bygde- og byhistorier.21 Synliggjøring av samer i samtiden og i fortiden ble viktig, både for samiske organisasjoner og for mange forskere.22 Det samme gjaldt nyanseringen av hittil forenklede og stereotype forestillinger om samisk historie og kultur.

At samisk historie i Norge med noen få, men fremtredende unntak – som Elsa Laula Renberg, Anders Larsen, Henrik Kvandahl og Israel Ruong – helt til ca. 1980 hadde blitt fortalt av historikere eller andre som tilhørte majoriteten, hadde som sagt bidratt til en viss usynliggjøring. Endringer både i og utenfor faget har derimot ført til at samer i dag skriver sin egen historie, med samme krav på å bli hørt som andre historikere, både profesjonelle

15 16 17 18 19 20 21 22

Jf. Minde 1992: 4, 7; Niemi 1995: 340.

Bull 1979: 351–363.

Jf. Minde 1992: 18; Hansen og Olsen 2004: 13.

Minde 1991, Pedersen 1984.

F.eks. Nielssen 1986; Hansen 1990a; Hansen 1990b; Andresen 1991.

F.eks. Minde 1980; Minde 1985; Eriksen og Niemi 1981; Jernsletten 1986; Eriksen 1991; Drivenes 1992; Niemi 1992; Sandvik 1993.

Niemi 1987: 69; Niemi 1995: 344.

Jf. Hansen og Olsen 2004: 14; Ryymin og Nyyssönen 2013.

20 Samenes historie fra 1751 til 2010

og amatører.23 De definerer dermed i stor grad «den historiske dagsordenen» selv. Eiendoms- og rettighetsproblematikk og fornorskingspolitikk har vært sentrale elementer for samiske historikere, ved siden av samisk ressursutnytting i tidlig moderne tid. Vi kan imidlertid konstatere at det er få kvinnelige samiske historikere, særlig i Norge, og at samisk kvinneog kjønnshistorie ikke har vært et svært fremtredende felt. Også her var samfunnsviterne, som Vigdis Stordahl, tidligere ute enn historikerne.

Historisk forskning med både kjønn og etnisitet som variabel har likevel begynt å vokse frem etter at boken til Hansen og Olsen kom ut. En spådom er at etnofeministisk historieskriving sikkert vil komme til å ta fatt i vanskelige spørsmål, som for eksempel vold mot urfolkskvinner – begått av forbrytere både i og utenfor egne rekker. Problemet er reist av flere, også av Sametinget i Norge.

I 1980-årene fant historikerne og samfunnsviterne særlig sammen når det gjaldt å beskrive og forklare den norske statens fornorskingspolitikk overfor samene (og kvenene), samt det fornorskingspresset som hadde eksistert. Knut Einar Eriksen og Einar Niemis bok Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og minoritetspolitikk i nord 1860–1940 (1981), som først og fremst analyserte realpolitikken knyttet til utformingen av den statlige sikkerhets- og minoritetspolitikken i nord, har blitt stående som standardverket om fornorskingspolitikken i perioden 1860–1940.24 Ifølge Eriksen og Niemi må politikken forstås ut fra sikkerhetspolitiske vurderinger, men også i relasjon til samtidens nasjonale ideologier og forestillinger om ulike kulturers utviklingsnivå.25 I mye av forskningen i kjølvannet av Den finske fare har den statlige undertrykkelsen av samene vært fremstilt som nokså total: Staten tvang samene til passivitet og apati, påførte dem skam og stigma, og motstanden mot fornorskingen fremstod i en del av forskningen som nokså nytteløs – særlig under mellomkrigstidens etnopolitiske «fimbulvinter».

Samtidig, og noe paradoksalt, fremhevet forskerne nettopp det ytre presset som årsaken til samenes etnopolitiske mobilisering.26 Fortellingen om samenes historie som en historie om (kamp mot) kolonialisme, som Otnes hadde tatt til orde for i 1970, fikk imidlertid kun begrenset gjennomslag blant de norske historikerne.

Forskerne ved Universitetet i Tromsø la også stor vekt på et lokalt perspektiv eller landsdelsperspektiv i forskningen. Den skulle være relevant 23

24 25 26

I Norge begynte det med noen få, som Henry Minde, Odd Mathis Hætta, Åge Solbakk og Sverre Fjellheim, og siden er det blitt et større knippe, som Einar Niemi, Regnor Jernsletten, Johan Klemet Kalstad, Bård A. Berg, Steinar Pedersen, Bjørg Evjen og Katri Somby. På finsk side har vi bl.a. Veli-Pekka Lehtola og Klemet Näkkäläjärvi, på svensk side Anna-Lill Ledmann, May-Britt Öhman og andre, og i Russland Anna Afanasyeva.

Jf. Jølle 1998: 198; Zachariassen 2012: 13; Ryymin og Nyyssönen 2013: 215.

Eriksen og Niemi 1981: 34–37.

Jf. Ryymin og Nyyssönen 2013.

21 Kapittel 1 Introduksjon

for landsdelen og for folk flest, samene og kvenene medregnet. Historie skulle skrives på lokalsamfunnets premisser, og for unge, radikale stipendiater som Henry Minde og Helge Salvesen kunne det bety at samehistorisk forskning burde ta sikte på «utbygging og forsterking av samenes bevissthet om sitt eget kulturgrunnlag, sin egen identitet».27 Frigjørende fortellinger om motstand og kamp kunne være et bidrag til dette, og nettopp samisk etnopolitisk mobilisering og kamp, som Regnor Jernsletten skrev om i 1986, ble i løpet av 1990-årene og på 2000-tallet en stadig mer sentral del av historieskrivingen. Samenes etter hvert seierrike kamp, med etterkrigstidens samiske aktivisme, utvidelsen av kampsonen fra norske og nordiske arenaer til det globale urfolksnivået, og anerkjennelsen av samene som urfolk gjennom ratifiseringen av ILO-konvensjon nr. 169 i 1990, har utgjort sentrale elementer i nyere samisk historieskriving.28 Historieskrivingen om samer har fra 1990-årene blitt stadig utvidet.

Dette gjelder ikke minst den lokalhistoriske forskningen, som også har gitt opphav til nye spørsmål omkring samenes historie.29 Stadig flere grupper av samer har fått større oppmerksomhet fra historikerne – som lule- og pitesamer, sørsamer,30 sjøsamer, markasamer og såkalte bysamer.31 De nyeste samiske institusjonene, som Sametinget, har blitt studert,32 og særlig skolehistorien har blitt forsket på.33 En siste tydelig tendens vi ønsker å trekke frem, er rettshistorisk forskning. Både samiske og norske jurister, men også historikere, har bidratt her.34 I denne forskningstradisjonen har det generelt blitt søkt å etablere klarhet i hvordan ulike naturressurser har vært brukt, og hvordan rettsregler og rettslige forhold av relevans for det samiske har utviklet seg. Poenget er å bidra til ivaretagelsen av «samenes rett til land, vann og naturressurser» ved hjelp av historisk kunnskap.35 Ofte, om enn ikke alltid, sees det samiske her i en global urfolkskontekst. I historiefaglige sammenhenger stilles det gjerne andre forskningsspørsmål enn i rettshistorien, og det legges gjerne større vekt på å få frem nyanser, flertydighet og ambivalens ved historiske utviklingstrekk fremfor entydige svar på rettighetsspørsmål. Denne boken er i større grad preget av en historiefaglig enn en rettshistorisk tilnærming til samers historie.

27 28 29 30 31 32 33 34 35

Salvesen 1980: 42. Jf. Ryymin og Nyyssönen 2013: 214.

Jf. Ryymin og Nyyssönen 2013: 215–222.

F.eks. Niemi 1992; Petterson 1994; Evjen 1998 og Evjen 2001.

F.eks. Elsvatn 1988; Hermanstrand 2005.

F.eks. Evjen og Myrvoll 2015.

Selle et al. 2015; Bjerkli og Selle (red.) 2004.

Kortekangas et al. 2019; Lund et al. 2005–2013; Keskitalo, Lehtola og Paksuniemi 2014; Mörkenstam 1999.

Blant disse er Gudmund Sandvik, Carsten Smith, Kirsti Strøm Bull, Øivind Ravna, Laila Susanne Vars, Susann Funderud Skogvang og Steinar Pedersen.

Jf. Ravna 2012.

22 Samenes historie fra 1751 til 2010

TEORETISKE PERSPEKTIVER I TIDLIGERE FORSKNING – OG I DENNE BOKEN I den senere tid har flere tendenser gjort seg gjeldende angående hvordan det samiske forstås og tilnærmes i historieskrivingen. Når det gjelder forståelsen av det samiske, tar en fremtredende tilnærming til samisk historie utgangspunkt i begrepet om etnisitet. I denne boken analyseres samene først og fremst som en etnisk gruppe, det vil si som en gruppe der medlemmene identifiserer seg som en egen folkegruppe, adskilt fra andre grupper, og som også forstås slik av folk som tilhører andre etniske grupper.

Etniske grupper og gruppemedlemskap defineres altså subjektivt – gjennom selvidentifikasjon og identifisering av andre –, snarere enn ut fra stabile, «objektive» kulturelle, språklige eller materielle trekk.36 Dermed ser vi på etnisitet som noe relasjonelt og historisk foranderlig, og som noe som kan studeres relasjonelt, i forhold til andre grupper. Denne oppfatningen lå også til grunn for Hansen og Olsens bok, og understreker betydningen av ikke ensidig å studere samene i isolasjon fra, men i samarbeid og konflikt med andre.37 Sentralt i denne tilnærmingen er nettopp vekten på det mangfoldige – både i samiske forhold og i relasjonen mellom de ulike folkegruppene over tid.

Siden samene og deres naboers historie i betydelig – men litt varierende – grad møtes både helt konkret i lokalsamfunnet og gjennom statlig politikk, er det vanskelig å skrive bare om den ene siden, samene. Vi har derimot gitt et fortrinn til samiske perspektiver, noe vi oppfatter som selvsagt i en samisk historie, men uten dermed å være normative. Leserne får vurdere om dette er vellykket. I nyere forskning har nettopp fremhevingen av samiske aktørers handling og handlingsalternativer, deres agens, fått stadig sterkere oppmerksomhet. Dette står i en viss motsetning til tidligere fremstillinger, som tenderte til å fremstille samene i en passiv offerposisjon i fornorskingens og/eller moderniseringens slagskygge. Samenes historie fram til 1750 var banebrytende som oversiktsverk over eldre samisk historie også på dette punktet. Her ble agensperspektivet etablert gjennom at samene ble betraktet som del av ulike nettverk, og som aktive historiske aktører. Et perspektiv der samene sees på som aktører i møter med det moderne samfunnet, snarere enn som entydige ofre for slike møter, har gjort seg gjeldende på flere forskningsfelt. Veli-Pekka Lehtolas monumentale studie av møtet mellom samer og det moderne finske samfunnet, Saamelaiset suomalaiset. Kohtaamisia 1896–1953 fra 2012 er ett eksempel; andre finnes ikke minst i undersøkelser av samisk etnopolitikk og samiske 36 37

Definisjonen er vanlig innenfor sosialantropologien, og bygger på Fredrik Barths definisjon fra 1969.

Jf. Hansen og Olsen 2004: 32–36.

23 Kapittel 1 Introduksjon

revitaliserings- og moderniseringsprosesser.38 Enda et eksempel er Eva Marie Fjellheims artikkel om egen families møte med tidligere tiders forskere.39 Likevel både kan og skal det fortsatt også fortelles om lidelser, jf. f.eks. kolasamenes internathistorie.40 Dette vil vi også finne i denne boken: En vektlegging av samisk agens i fortiden betyr ikke at undertrykkingen av samene skal overses og forties.

På dette området har samisk forskning mye til felles med internasjonal urfolksforskning, som også avviser den tradisjonelle fremstillingen av urfolk som utelukkende offer. Vi ser det i tekster skrevet med urfolksmetodologisk blikk,41 og «Indigenous methodologies» er den tredje strømningen som har gjort seg gjeldende i forskning om samers historie.42 Urfolksmetodologiene dreier seg om diskusjoner om hvorfor, av hvem og hvordan urfolk og deres fortid har vært utforsket, og om hvordan dette bør gjøres. Disse diskusjonene må også denne boken forholde seg til. Innenfor den etter hvert omfattende internasjonale litteraturen om urfolksmetodologi kan vi skille mellom to typer kritikk som har vært rettet mot historiefaget i sin alminnelighet og historieforskningen mer konkret: For det første dreier det seg om en kritikk av det moderne «vestlige» historiefaget som et prosjekt som blant annet har vektlagt historiens karakter som «uskyldig», faktabasert kunnskap om fremskritt og utvikling – der alle fortider og historier blir presset sammen i en allmenngyldig kronologisk fortelling. For det andre dreier det seg om konkrete fremgangsmåter i selve forskningen.

Maori-forskeren Linda Tuhiwai Smith kritiserte i den nå klassiske boken Decolonizing Methodologies (1999) historiefaget, slik det utviklet seg fra opplysningstiden, for å være vestlig, totaliserende utviklingshistorie som først og fremst dreide seg om «the powerful and how they became powerful, and then how they use their power to keep them in positions in which they can continue to dominate others».43 Hun bygget på og videreutviklet vitenskapskritikk formulert av akademiske verdensstjerner som Michel Foucault, Stuart Hall, Gayatri Spivak, Frantz Fanon og Edward W. Said for å demonstrere mer allment hvor dominerende en objektivistisk oppfatning har vært i «vestlig vitenskap»: Kritikken rettet seg særlig mot krav som stilles til kriterier for god forskning, kanskje særlig at påstander må begrunnes (eller i naturvitenskapene bevises) på en spesiell måte for at de skal kunne aksepteres som sanne, og at kravet om begrunnelse har vært

38 39 40 41 42 43

Lehtola 2012; Jernsletten 1986; Minde 2000; Nyyssönen 2007; Høgmo og Pedersen 2012.

Fjellheim 2020.

Afanasyeva 2018.

Se f.eks. Andersen & O’Brien 2017: 5–21. Se også Trafzer, Keller & Sisquoc 2006; Marker 2009.

I Norge kan vi mest tale om en tendens, i Finland taler vi mer om en ny norm. Se f.eks. Porsanger 2004; Afanasyeva 2019.

Tuhiwai Smith 1999: 34, se også mer generelt 29–35.

24 Samenes historie fra 1751 til 2010

knyttet til forestillinger om «verdinøytral» vitenskap som skaper objektiv og sann kunnskap.44 Vi mener at det historiefaget Tuhiwai Smith kritiserte i 1999, ikke lengre dominerer. Oppfatningen av at historikerne har objektiv tilgang til fortiden «slik den egentlig var», bare kildekritikken følges, og at det er «utviklingen» av nasjonen, fornuften eller andre slike kategorier som utgjør historiens rette studieobjekt, er langt på vei forlatt i Norge. Blant norske historikere synes det dessuten å versere få (ingen?) argumenter for at det er mulig å etablere en helt ut objektiv framstilling av fortiden. Også forestillingene om hva historien egentlig bør handle om, har endret seg radikalt. Innen faget har det fra 1950- og 1960-tallet funnet sted en kontinuerlig diskusjon i form av kritikk av såkalt tradisjonell historieskriving, forstått som politisk og nasjonal historie. Det ble stilt spørsmål ved hvem sin historie profesjonelle historikere formidlet, hva som var kildene til den, og hvem som fortalte den – og nye gruppers fortid skulle løftes frem. Blant annet som følge av kritikken mot fagets etnosentrisme og mannsdominans har historiefaget selv blitt mer mangfoldig, og omfavner i dag for eksempel ikke bare kvinne-, kjønns- og arbeiderhistorie, men også minoritets- og samehistorie. I dag er i prinsippet alt som har hendt, potensielt en gjenstand for historikernes undersøkelser.45 Denne utvidelsen av historiefagets palett har vært fulgt av en økende erkjennelse av at historiefortelleren i stor grad former fortellingene om fortiden. Historikerne avdekker ikke det fulle og sanne bildet av fortiden slik den egentlig var, men velger ut og tolker kildematerialet ut fra de spørsmålene man søker svar på. Verken spørsmålene som stilles, utvelgelsen av kildemateriale eller tolkningen av det kan sees løsrevet fra historikerens eget ståsted i tid eller rom. Dette gjelder like mye norske nasjonalistiske 1800-tallshistorikere som Rudolf Keyser og Ernst Sars, og deres fremstillinger av det samiske i fortiden, eller snarere – mangelen på slike fremstillinger, som de radikale forskerne som skrev frem en annen fortelling om samenes historie på 1980-tallet. Det gjelder også bidragene i denne boken.

Historikerne skaper stadig ny kunnskap, basert på de teorier og metoder som fagfellesskapet anerkjenner som gyldige og fruktbare – og hva det er, forandrer seg over tid. Mens samene kunne skrives ut av historien på 1800-tallet, har ikke det vært akseptert som god historie de siste 40–50 årene.

Den kunnskapen som etableres, er den beste som vi klarer å fremskaffe – uten at den dermed anses å være det eneste mulige eller for evig hogget i stein. Historiefagets vitenskapelighet ligger nettopp i kunnskapsproduksjonens transparens, etterprøvbarhet og, ikke minst i viljen til diskusjon 44 45

Tuhiwai Smith 1999.

Jf. Andresen et al. 2015: 18–19.

25 Kapittel 1 Introduksjon

med andre forskere og foreliggende forskningsarbeid, og med samfunnet rundt oss – særlig når det gjelder hvilke spørsmål som er fruktbare å forfølge.

Der historiefaget på 1800-tallet kunne påberope seg en autoritet som fortidsfortolkere på andre historieskriveres bekostning – det var jo fagfolkene som behersket kildekritikken! – må historikere i dag finne seg i at de er én gruppe blant mange som skriver om fortiden. Samers historie skrives av samfunnsvitere, jurister/rettshistorikere, og faghistorikere og andre. Men vi fastholder at det er verdt å lytte til faghistorikernes kunnskap og fortellinger – ikke bare fordi de er etablert på måter som lar seg gjennomskue og etterprøve, men på grunn av det særegent historiefaglige som ligger i historisering, kontekstualisering og åpenhet om utfall.

Men hva er det da som gjør urfolksmetodologiene til noe annet enn alminnelig og for lengst allment akseptert vitenskapskritikk? I vitenskap generelt vil mange hevde at de søker kunnskap for kunnskapens skyld, ikke for dens konkrete nytte, og at vitenskap nettopp må være fri og åpen, ikke styrt verken av stater eller gruppeinteresser. I urfolksforskningen er det overordnede målet gjerne å produsere kunnskap ut fra egne behov, å få synliggjort sin egen historie basert på egne kilder og egen forståelse.

Dermed skal forskningen bidra til å styrke urfolks egen historie i relasjon til majoritetssamfunnet.

Målet om at forskningen skal bidra til å styrke urfolks situasjon kan reformuleres som at forskning skal tjene de det forskes på. Flere urfolk, særlig i Nord-Amerika samt maoriene på Aotearoa/New Zealand, har institusjonalisert ordninger som skal sikre at de selv har innflytelse over den forskningen som blir gjennomført, og at den benytter empiri fra dem selv.

Et slikt mål om kontroll er selvsagt ikke begrenset til urfolksforskningen, men gjelder generelt forskning som forutsetter deltakelse fra de som blir utforsket. Dette kan være i helseforskning eller ved innsamling av muntlig materiale, eller ved forskning som kan sies å kunne ha uheldige etiske sider. Forskningshistorien, med sine mange etiske overtramp, gir en rekke grunner til at slik innflytelse er viktig. Et ofte brukt eksempel på manglende etisk bevissthet i forskningen skriver seg fra USA og Tuskegee-studien (1932–1972). Dens mål var å undersøke hvordan ubehandlet syfilis utviklet seg, og deltagerne i forskningsprosjektet (alle svarte menn) ble fortalt at de fikk behandling, noe de faktisk ikke fikk, samtidig som effektive medisiner var tilgjengelige.46 Et kjent eksempel når det gjelder samer, er hvordan den fysisk-antropologiske forskningen utviklet seg til å vurdere åndelige og kulturelle sider ved ulike «raser» med basis i fysiske målinger, som f.eks. skallemålinger. Samer fikk i den forbindelse mange negative trekk knyttet

46

Se f.eks. https://www.cdc.gov/tuskegee/timeline.htm, også Sandvik og Kveim Lie 2016.

26 Samenes historie fra 1751 til 2010

til seg, trekk som ikke hadde rot i virkeligheten.47 Historiske studier har sjelden potensial i seg til å gjøre direkte skade, men det er liten tvil om at måten enkeltpersoner og grupper omtales på i forskningen, kan få stor betydning for hvordan deres etterkommere og andre oppfatter dem, og – i forlengelsen av det – seg selv.

Hva er det da som preger selve urfolksmetodologien? Mange studier går grundig til verks for å demonstrere det,48 men vi vil trekke fram særlig fire stikkord: kampen mot generaliseringer, bruken av muntlige kilder, åpenhet for et innenfraperspektiv og en perspektivveksling, og endelig en interseksjonell tilnærming. Interseksjonalitet innebærer at forskeren søker å forstå hvordan ulike kategorier – som det sosiale, etnisitet og kjønn – møtes og virker sammen. Det er for eksempel rimelig å anta at rik og fattig ikke opplever etnisk diskriminering på akkurat samme måte, og at kvinner og menn kan oppleve det å være samisk forskjellig.

Vi legger også merke til at allerede Linda T. Smith, og senere som nevnt mange andre, har gått til felts mot offerrepresentasjonene for i stedet å fremstille urfolkene som aktører.49 Når det gjelder innenfraperspektivet, legger urfolksmetodologien dessuten stor vekt på formidling til ens egen gruppe. I Norge manifesteres dette i det samiskspråklige vitenskapelige tidsskriftet Sámi dieđalaš áigečála, Samisk vitenskaplig tidsskrift, hvor også historiske tema behandles – om enn ikke svært ofte. Frem til mai 2019 hadde det kommet ut 27 numre med til sammen 122 artikler, og av disse omhandlet bare 11 historiske tema.50 At muntlig historie har en spesielt viktig plass i urfolksforskningen, skyldes ikke minst at bevart skriftlig kildemateriale før 1900-tallet i stor grad ble produsert av representanter for majoriteten.51 Flere urfolksforskere taler derfor for at eksisterende kilder må leses «against the grain», en teknikk brukt innenfor både arbeiderhistorie og kjønnshistorie for å få materialet til å «si» noe det egentlig ikke er laget for å si.52 Muntlige kilder blir derimot omtalt som samfunnets eldste minner og tradisjonsoverføringer. Anna Afanasyeva viser i kapittel 9 hvordan det muntlige materialet både kan supplere skriftlige kilder og informere om hendelser og erfaringer som de skriftlige kildene ikke omtaler, slik muntlig historie fra begynnelsen av var tenkt å fungere.53 Muntlige kilder står metodisk sett godt til et innenfraperspektiv. Noen mener at det finnes en særlig urfolksepistemologi, altså en spesiell måte å erkjenne på, som best kommer frem gjennom det muntlige 47 48 49 50 51 52 53

Kyllingstad 2008; Evjen 2000.

For eksempel Andersen & O’Brien (red.) 2017.

Tuhiwai Smith 1999; Andersen og O’Brien 2017: 15–22. http://site.uit.no/aigecala/ Bauer 2017: 161.

Urfolksforskere i Andersen og O’Brian (red.) 2017; Andresen et al. 2015: 62.

Se Thompson 1978.

27 Kapittel 1 Introduksjon

materialet. Vi har ikke funnet eksempler på det i den historiske forskningen, men kan tenke oss at det kan være viktig i tekster som omhandler ontologiske spørsmål (spørsmål om hva ligger til grunn for virkeligheten). At det kan finnes andre verdier i samiske samfunn enn i andre, er vektlagt i mange sammenhenger, for eksempel i den nære tilknytningen mellom kultur og natur som ofte er påpekt som en spesiell verdi i samiske samfunn. Vi finner en slik tilnærming også innen akademia.54 Ved Samisk Høgskole har det også vært gjennomført forskningsprosjekter som fokuserer på samisk tradisjonskunnskap i et urfolksperspektiv, uten en tradisjonell historiefaglig tilnærming, slik som Árbediehtu-prosjektet.55 Etter vårt syn står altså urfolksmetodologiene og historieforskningen, slik vi forstår den, på flere områder nokså nær hverandre. Noen viktige forskjeller finnes imidlertid: Mens forskning med utgangspunkt i urfolksmetodologiene tar sikte på å støtte og styrke urfolks egenforståelse og stilling i verden, er mange faghistorikere minst like opptatt av hvordan kategorier som «urfolk» har blitt til, endres og virker. Den konstruktivistiske tilnærmingen som står sterkt i store deler av historiefaget, kan stå i et visst spenningsforhold til urfolksmetodologienes vektlegging av at forskningen skal tjene urfolkenes interesser. Å diskutere hvordan gruppers identiteter historisk har vært konstruert, kan for eksempel komme i konflikt med ønsket om å mobilisere til politisk kamp ved hjelp av historie.

Innen kjønnsforskning fremheves gjerne en interseksjonell tilnærming som den som best griper betydningen av kjønn og andre kategorier, som klasse, nasjon, etnisitet og seksuell legning.56 Det er også argumentert for at en interseksjonell tilnærming er særlig nyttig for å bygge ned skillene innenog utenfra, oven- og nedenfra og – ikke minst – mellom urfolksmetodologi og «vestlig» vitenskap.57 I den allerede omtalte Saamelaiset suomalaiset.

Kohtaamisia 1896–1953 (Lehtola 2012) anvendes ikke begrepet interseksjonalitet, ei heller i Afanasyevas doktoravhandling, men begge fører sammen ulike dimensjoner for å unngå homogenisering og for å vise variasjon innad.

I denne boken gjenspeiles også de kryssende dimensjonene kjønn, klasse, nasjon og etnisitet i flere av analysene, selv om interseksjonalitet ikke er anvendt systematisk, verken som tilnærming eller begrep.

54 55

56 57

Kalstad 2013.

Begrepet Árbediehtu kan oversettes til tradisjonell kunnskap. Samisk høgskole initierte i 2008 et pilotprosjekt for samisk tradisjonell kunnskap som FAD og Sametinget finansierte fra 2008 til 2011. Dette var definert som et samfunnsmessig kapasitetsutviklingsprosjekt for samer som urfolk. Etter pilotprosjektet utarbeidet Samisk høgskole prosjektplan og arbeidsprogram for Árbediehtus hovedprosjekt. Árbediehtu har fire års prosjekttid, 2012–2015. Den samlede økonomiske rammen er kr 4 mill. Hovedbidragsytere er Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Sametinget og Samisk høgskole.

Se f.eks. en samling publikasjoner på http://kjonnsforskning.no/nb/tags/interseksjonalitet Olsen 2017: 212.

28 Samenes historie fra 1751 til 2010

BOKENS GANG Til syvende og sist handler denne boken ganske enkelt om hva som har skjedd, og hvorfor det har skjedd (den klassiske historieforskningens tema).

Den tar også for seg hvordan det som har skjedd, har blitt opplevd av ulike grupper samer, og hva dette har betydd i et lengre perspektiv. Med inspirasjon fra både urfolksmetodologier og dagens historieforskning belyses våre tre overordnede tema: Næringsliv (både det som skiller og forener samene/ samene vs. andre grupper), kultur (vidt definert, utdanning og språk hører hjemme der, mens materiell kultur gjerne tas opp i forbindelse med levebrødet), og politikk (samenes egen og myndighetenes).

Kapittel 2 tar for seg den samiske befolkningens utvikling fra midten av 1700-tallet og frem til 2010 i et befolkningsmessig, men særlig et politisk perspektiv: Hvordan samer har vært telt i for eksempel folketellinger, sier oss gjerne mer om de som utførte tellingen (hvilke beveggrunner de hadde, og hva dette innebar), enn om de som ble telt. De øvrige kapitlene er kronologisk ordnet, og i forlengelsen av Hansen og Olsens bok starter kapittel 3 i 1751, da samer i Indre Finnmark ble en del av den dansk-norske staten. Dette kapittelet tar for seg tiden frem til 1814, og her får vi se hvordan jordbrukskoloniseringen av tidligere samiske områder fortsatte, og at det fant sted en gradvis overgang til norske styringssystemer og norsk rettsvesen. I denne perioden begynte staten å oppføre seg som om den eide jorden i Finnmark. Samene beholdt likevel tradisjonelle rettigheter i betydelig grad, i Finnmark så vel som andre steder. Lappekodisillen sikret reindriftens grenseoverskridende virksomhet, selv om jordbrukskoloniseringen skapte konflikter.

Kapittel 4, som omhandler tiden 1814–1851, beskriver hvordan samene etter 1814 ble møtt med en god del velvilje fra den nye norske staten, særlig på det kulturelle området og i kirken. Men den fremvoksende nasjonalismen ga opphav til en endring i statens forhold til samene: Forestillinger om at nomadisk livsform ikke ga eiendomsrett, uttrykt blant annet i arbeidene til to av samtidens ledende historikere, R. Keyser og P.A. Munch, styrket seg og førte blant annet til en klar hierarkisering av folkegruppene. Reindriften skulle vike i tråd med at jordbrukskoloniseringen skjøt fart. Men heller ikke i denne perioden var bildet entydig: Grunnloven og samenes status som norske borgere ble også trukket frem som argument for at staten måtte beskytte dem. Kapittelet avsluttes med en diskusjon av Kautokeinoopprøret i 1851.

Kapittel 5, som strekker seg fra 1851 til 1917, diskuterer hvordan fornorskingen som statlig politikk aller først begynte å ta form i skolen. Det ble et mål at samene, og kvenene, skulle endre språk og kultur til norsk. Den villede fornorskingen gikk tregt frem mot 1900, og ble deretter skjerpet

29 Kapittel 1 Introduksjon

betydelig. På slutten av 1800-tallet begynte grunnleggende økonomiske, sosiale og politiske endringsprosesser å gjøre seg gjeldende i Norge, noe som også preget samene. Forsøkene på samisk politisk mobilisering fra 1904, som tok i bruk nye metoder og organisasjonsformer, var ett uttrykk for dette; et annet var et voksende fornorskingspress. Det første samiske landsmøtet i Trondheim 1917 markerer kapittelets avslutning. Det kunne også ha markert begynnelsen på noe nytt, men siden organiseringen fra 1917 var nokså kortvarig, har vil valgt å sette punktum her for de organisasjonsbestrebelsene som startet rundt 1904.

Kapittel 6 tar for seg en periode som i tidligere forskning har fått tilnavnet Fimbulvinteren (1917–1940): En hard tid der både streng fornorsking og økonomisk krise så å si fastfrøs den samiske bevegelsen. Kapittelet viser imidlertid at dette ikke er helt dekkende: Samene deltok i samfunnslivet i stadig økende grad, og det ble aldri stille i det samiske samfunnet, verken økonomisk eller politisk. Kapittel 7 diskuterer krigsårene 1940–1945, og viser at den tyske okkupasjonsmakten og deres norske medløpere langt fra hadde et entydig syn på eller en samlet forståelse av den samiske befolkningen. Det varierte fra respekt for folk som levde i et hardt klima og hadde en kultur som måtte bevares, til nedlatenhet. Reindriften ble sett på som viktig, både som næring og som kulturbærer.

I kapittel 8, som tar for seg perioden 1945–1963, legges hovedvekten på omslaget i den statlige språk- og kulturpolitikken. Arbeidet til den såkalte Samekomiteen, nedsatt for å vurdere hvilken status samisk språk og kultur skulle ha, og hvordan skulle det samiske livsgrunnlaget best skulle trygges, markerte en ny samepolitisk æra: Komiteens innstilling bar bud om en overgang fra statlig fornorskingspolitikk til kulturpluralisme, og behandlingen av den på Stortinget i 1963 danner sluttpunktet for kapittelet.

Hvordan samer forholdt seg til noen av de sentrale politiske spørsmålene, og hva dette betydde, danner hovedtema i kapittelet.

Kapittel 9 tar for seg perioden 1963–1990, og diskuterer hvordan nye samiske krav til rettigheter til land og vann vokste frem i samtlige nordiske land. En ny generasjon av samiske politiske aktivister steg frem, og den tok også steget ut på den globale urfolksarenaen. Her får vi se hvordan kampen for nye rettigheter ble ført på ulike områder og ulike måter i de tre nordiske landene, og med ulike resultater. Kampen mot neddemmingen av AltaKautokeino-vassdraget, og dens konsekvenser – deriblant etableringen av Sametinget 1990 – danner en hovedtematikk her.

Det tiende kapittelet i boken diskuterer utviklingstrekk i tiden etter at Sametinget ble etablert. Diskusjonen, som strekker seg fra 1990 til 2010, viser hvordan Sametinget og andre samiske aktører har arbeidet for å fremme samiske interesser på felt som spenner fra kultur til næring. Reindriften, som står utenfor Sametingets myndighetsområde, diskuteres også – i tillegg