SAMARBEID
OG SAMSTYRING I
Norges Fiskarlag
1926–2026
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026 ISBN 978-82-02-88229-7
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Billedredaktør: Jan-Erik Indrestrand Omslag og design: Gisle Vagstein Omslagsfoto: Jan-Erik Indrestrand Trykk og innbinding: Livonia print SIA, 2026
Astrid Marie Holand har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Boken er utgitt i samarbeid med Norges Fiskarlag og Norges fiskerihøgskole, UiT Norges arktiske universitet.
Cappelen Damm arbeider aktivt for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser.
Les mer om vårt miljøarbeid ved å skanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
FORORD
Den 6. september 2023 vedtok Landsstyret i Norges Fiskarlag at Norges fiskerihøgskole ved UiT Norges arktiske universitet skulle få i oppdrag å skrive en jubileumsbok til lagets hundreårsmarkering i juni 2026. At oppdraget ble gitt til Fiskerihøgskolen, var neppe helt tilfeldig. To av våre faglige nestorer, Pål Christensen og Abraham Hallenstvedt, var forfatterne bak I kamp om havets verdier. Norges Fiskarlags historie (2005). Hallenstvedt hadde også vært medforfatter til Fiskarlagets 50-års historie, Fra skårunge til høvedsmann (1976), sammen med Bjørn Dynna.
I den innledende fasen ble jubileumsboka diskutert i en gruppe bestående av Sverre Johansen, Jan Birger Jørgensen, Trude Knutsen og undertegnede. Senere oppnevnte Fiskarlaget en referansegruppe med tidligere generalsekretær Jan Skjærvø som leder. Jan-Erik Indrestrand ble så utnevnt til billedredaktør, og har deltatt aktivt i referansegruppa. Øvrige medlemmer har vært Monica Amsen, Linne Lending, Tomas Sagen, Øystein Sandøy, i tillegg til Sverre Johansen og Trude Knutsen. Referansegruppas medlemmer har gitt verdifulle innspill til kapittelutkast på bokmøter med forfatterne, men står helt uten ansvar for innholdet.
Det må rettes en stor takk til forfatterne av de ulike bidragene til boka. Innenfor korte tidsfrister har de levert lesverdige kapitler som gir ny forståelse av Norges Fiskarlag i fortid og nåtid. En særlig takk går til Knut Arne Høyvik, som kom inn på tampen av prosjektperioden. Takk også til referansegruppas medlemmer, og i særdeleshet Jan Skjærvø. Masterstudent Ane Gangsøy Kjæreng må også takkes for godt utført assistentarbeid i forbindelse med bokutgivelsen.
Til slutt gjenstår det å takke for det gode samarbeidet med Norges Fiskarlag. Arbeidet med å ferdigstille boka har vært lærerikt og faglig interessant, men samtidig har det tidvis vært krevende på grunn av at diskusjonen om splittelse internt i organisasjonen har pågått samtidig.
Norges fiskerihøgskole, den 1. mai 2026
Bjørn-Petter Finstad redaktør
Kapittel 1
BJØRN-PETTER FINSTAD
INNLEDNING
For hundre år siden, i 1926, utgjorde antall registrerte fiskere i Norge 98 749.1 Omtrent 26 prosent av dem hadde fiske som eneste yrke, mens de resterende hadde fiske enten som hovederverv eller bierverv, og langt de fleste av disse kombinerte fiske med jordbruk. I den offisielle statistikken som ble utgitt av Fiskeridirektøren i Bergen, ble året oppsummert slik:
Skal man gi en karakteristikk i få ord av utfallet av våre fiskerier i 1926, kan denne opsummeres i følgende: Adskillig over middels, til dels rikt fiskeutbytte, lave priser, men på grunn av det gode fiske allikevel henimot middels verdiutbytte.2
Når det gjelder fangstmengdene i 1926, ble de beskrevet som de største noensinne, noe som særlig skyldtes en økning av fangstene innen torskefiskeriene. Også innen sildefiskeriene var fangstene godt over det som var vanlig. Det samlede verdiutbyttet var imidlertid atskillig dårligere enn året før. Og akkurat dette har vært det vanlige forholdet mellom mengde og verdi i de norske fiskeriene i et historisk perspektiv. Mye fisk har medført lave priser, mens lave fangstmengder har resultert i høye priser. Dette prinsippet gjelder fremdeles, og i vår egen tid har høye priser til fiskerne så langt kompensert for svært lave kvoter.
Situasjonen i norsk fiskerinæring i 1926 var sterkt preget av et-
tervirkningene av første verdenskrig (se kap. 2). Etter en periode med gode konjunkturer under krigen fulgte en fase med markedsuro, usikkerhet og proteksjonisme. Den eksportorienterte fiskerinæringen var – og er – svært følsom overfor endringer i internasjonale markedsforhold. Samtidig sto fiskeriene i en brytningstid mellom gammel og ny tid. Effektive motorfartøyer og moderne redskaper med stor fangstkapasitet hadde ført til at ilandbrakte fiskefangster hadde økt betydelig sammenlignet med tiåret før. Parallelt med dette ble fiskeriene mer kapitalisert. Fra å ha vært overveiende husholdsorientert, var fiskerinæringen nå i ferd med å bli en integrert del av den moderne pengeøkonomien. Investeringer i fartøyer, motor og fiskeredskaper krevde kapital, men førte også til at fiskerne ble mer eksponert for konjunkturendringer. Og det var i denne krevende perioden at den første landsomfattende organisasjonen av fiskere ble til.
Den foreliggende boka blir utgitt i forbindelse med at Norges Fiskarlag runder hundre år i 2026. Da boka ble planlagt, ble det raskt enighet mellom oppdragsgiver Norges Fiskarlag og redaktøren at dette ikke skulle bli en ny monografi om lagets tidlige historie. Årsaken til dette er at det tidligere er utgitt to store bokverk om Norges Fiskarlags historie: Abraham Hallenstvedt og Bjørn Dynna: Fra skårunge til høvedsmann. Med Norges Fiskarlag gjennom 50 år (1976), og Pål Christensen og & Abraham Hallenstvedt: I kamp om havets verdier. Norges Fiskarlags historie (2005). Begge bøkene gir en svært grundig innføring i bakgrunnen for stiftelsen av organisasjonen i 1926. Den første tar for seg den tidlige organisasjonshistorien fra etableringen av de første «fiskeriselskaber», via Nord-Norges Fiskerforbund (1915), og fram til stiftelsen av Fiskernes Faglige Landslag (1926). Deretter presenteres lagets historie fram til 1976, dvs. til rett før innføringen av en 200-mils økonomisk sone i forbindelse med etableringen av et nytt internasjonalt havrettsregime. Også den siste boka gir en inngående redegjørelse for den tidlige historien, og framstillingen føres fram til begynnel-
sen av 2000-tallet, selvsagt med fokus på det nye havrettsregimet fra 1970-årene.
Ettersom disse to omfattende historiske framstillingene foreligger, har det derfor ikke vært vurdert som hensiktsmessig å utgi et nytt bokverk om den tidlige historien til Norges Fiskarlag. I stedet ble det enighet om å lage en antologi med utvalgte temaer fra de siste 35 til 40 år, altså fra siste halvdel av 1980-årene og fram til i dag. Vi snakker altså om perioden etter de to mest grunnleggende fiskerihistoriske endringene i nyere tid. For det første at fiskeriene gikk over fra å være en åpen allmenning med fritt fiske til å bli underlagt sterke reguleringer av ressursforvaltningshensyn, med særlig vekt på innføringen av fartøykvoter for kystflåten fra 1990årene. Den andre endringen er overgangen til en markedsbasert orden i norsk fiskerinæring, som ble fullført med at den offentlige fiskeristøtten ble bygget ned og forsvant helt på begynnelsen av 2000-tallet. Begge vendepunktene har hatt enorm betydning, og har også stilt Norges Fiskarlag overfor helt nye utfordringer.3 Antall fiskere har blitt sterkt redusert, og laget har også mistet mange medlemmer. På samme tid er fiskerirettigheter samlet på færre hender, noe som har utfordret balansen mellom hensynet til samfunnsansvar og lønnsomhet. Fiskerinæringens viktige rolle som distriktsnæring er også et aktuelt og tilbakevendende spørsmål.
Målgruppa for denne boka er medlemmer av Norges Fiskarlag og andre interesserte lesere med en viss kjennskap til organisasjonen og norsk fiskerinæring. Forfatterne er invitert til å skrive aktuelle og relevante kapitler som belyser endringer i organisasjon, forvaltning og næring de siste tiårene. Gjennom ti kapitler skal boka bidra til kunnskap og forståelse om hvordan Norges Fiskarlag har satt sitt preg utviklingen av norsk fiskeripolitikk og norsk fiskerinæring etter de nevnte vendepunktene fra rundt midten av 1980-årene. I enkelte kapitler vil det imidlertid være naturlig å trekke trådene noe lenger tilbake.
I kapittel 2 av Bjørn-Petter Finstad og Astrid Marie Holand er det de institusjonelle perspektivene som står sentralt. Kapittelet starter med et tilbakeblikk på den tidlige organisasjonshistorien, og vektlegger hvilke prinsipper som lå til grunn for organisering og institusjonell utvikling i fiskerinæringen etter at Norges Fiskarlag ble dannet. Organisasjonens forhold til fiskerimyndighetene er en rød tråd i framstillingen.
Den neste kapittelet, skrevet av Trude Knutsen, handler om de interne organisasjonsprosessene i Norges Fiskarlag med vekt på perioden fra omkring 2018 og fram til i dag. En gjenganger i lagets historie, har vært de sterke brytningene mellom ulike fartøygrupper og mellom ulike regioner. Det har blitt gjort en rekke forsøk på å få til kompromisser om hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for organiseringen av Norges Fiskarlag, og i kapittelet går forfatteren tett på prosessene og viser hvilke konfliktlinjer som har dominert diskusjonene innad i organisasjonen.
Kapittel 4 av Jahn Petter Johnsen har tittelen «Innflytelse gjennom samstyring – Norges Fiskarlag som systembygger og samstyringspartner» og dreier seg om hvilken betydning Norges Fiskarlag har spilt i utformingen av det norske fiskerisystemet med overgangen til et kvotebasert system og til en markedsorientert fiskeripolitisk orden. I stor grad har fiskerimyndighetene fulgt anbefalingene fra Norges Fiskarlag i utformingen av kvotefordelingen, noe som viser lagets store betydning som kompromissmaker mellom ulike interesser i næringen.
Alf Håkon Hoel plasserer norsk fiskeripolitikk i en internasjonal sammenheng i kapittel 5. Kapittelet gir en grundig innføring i hvilke avtaler, konvensjoner og prinsipper Norge har forpliktet seg til. Mens det tidligere var fiskerireguleringer som sto i fokus, omfatter det internasjonale avtaleverket nå også arealspørsmål, miljøog klimaspørsmål, handelspolitikk og konflikter mellom ulike fiskerinasjoner. Som en viktig medspiller for myndighetene er denne kompleksiteten utfordrende for Norges Fiskarlag.
I kapittel 6 spør Guri Hjallen Eriksen om hvem som bestemmer hvordan norsk fiskerilovgivning skal utformes, med vekt på hvordan Norges Fiskarlag har satt sitt preg på de institusjonelle ordningene i næringen. I kapittelet utfordrer forfatteren både myndigheter og Fiskarlaget til å stake ut en tydeligere kurs i framtidig fiskeripolitikk, basert på en felles forståelse av «faktiske og rettslige realiteter».
I kapittel 7 med tittelen «Fiskarlaget i det blågrønne skiftet» tar Astrid Marie Holand for seg hvordan Norges Fiskarlag har håndtert utfordringer knyttet til ressursspørsmål, klima- og miljøpolitikk. Holand viser hvordan Fiskarlaget gjennom en rekke prosjekter har engasjert seg i miljøkampen, slik som marin forsøpling og begrensning av mikroplast, samtidig som det stadig er uløste spørsmål når det gjelder CO2-utslipp med tanke på at det er få gode alternativer til fossilt brennstoff for fiskeflåten.
Det norsk-russiske forvaltningssamarbeidet har siden 1970-årene vært en bærebjelke når det gjelder fordelingen av verdens største torskebestand, og dette samarbeidet har vært avgjørende for en langsiktig og forsvarlig forvaltning. I kapittel 8 viser Geir Hønneland hvordan dette samarbeidet utviklet seg fra den kalde krigens dager og fram til vår tid, da samarbeidet har kommet under sterkt press på grunn av Russlands krigføring mot Ukraina. Forfatteren viser at etter 50 år der de to nabolandene i det store og hele har maktet å komme til enighet om kvotefordeling, er framtida mer usikker enn noen gang.
Hvordan foregår rekruttering til fiskeryrket? Det er spørsmålet Jahn Petter Johnsen, Signe Sønvisen og Jostein Vik forsøker å svare på i kapittel 9. Forfatterne har i mange år studert og analysert bakgrunnen til norske fiskere med tanke på hvor de kommer fra. Selv om det geografiske grunnlaget er blitt noe utvidet, er det stadig slik at familie og tilhørighet i egen hjemkommune spiller størst rolle for dem som velger sitt yrke i fiskebåten.
Knut Arne Høyvik tar utgangspunkt i at Norges Fiskarlag ble
splittet på landsmøtet i november 2025 i kapittel 10, som er bokas siste. Høyvik, som var informasjonsansvarlig i Norges Fiskarlag i perioden 2003–2011, viser hvordan lagets ulike ledere har håndtert uenigheter i organisasjonen gjennom lang tid. Forfatteren trekker fram en rekke eksempler på hvordan tidligere konflikter har truet med å splitte Fiskarlaget, der man alltid har endt opp med å finne kompromisser å enes om. Helt fram til nå.
Formålet med denne boka er å bidra med kunnskap til forståelse av Fiskarlagets historiske rolle. I skrivende stund er utfordringene for norsk fiskerinæring og for organisasjonen store. Internasjonal uro med høye tollsatser er bare én av mange usikkerhetsmomenter. En annen er lave fiskekvoter. En tredje er nye krav til at næringen skal bli mer miljø- og klimavennlig. For Norges Fiskarlag handler det imidlertid først og fremst om hvordan man skal håndtere splittelsen mellom de tre medlemslagene i årene som kommer.
Kapittel 2
BJØRN-PETTER FINSTAD | ASTRID MARIE HOLAND
NORGES FISKARLAG 100 ÅR
– utsyn og institusjonelle perspektiver
INNLEDNING
Den 16. juli 1926 ble det avholdt et høytidelig stiftelsesmøte for Fiskernes Faglige Landslag på Folkets Hus i Bodø.1 Dette var første gang representanter for fiskere fra hele landet var samlet i én og samme sal. Om lag hundre utsendinger hadde møtt fram. De fleste kom fra Nord-Norge, fra de øvrige fiskeriorganisasjonene vest og sør i kongeriket deltok 30 representanter. Og både kong Haakon 7. og fiskeridirektør Sigurd Asserson var til stede på møtet.2 Fiskeridirektøren hadde jobbet iherdig over tid for at alle norske fiskere skulle forenes i én landsomfattende fagorganisasjon, og han hadde forberedt stiftelsesmøtet i tett samarbeid med Nordland Fiskeriselskap. Asserson kom fra Sandnes, var utdannet jurist, og hadde arbeidet som norsk fiskeriagent i Hamburg under første verdenskrig. Dette var en krevende periode for fiskerinæringen, da de stridende parter Tyskland og Storbritannia konkurrerte om å sikre seg størst mulig andel av fisk fra nøytrale Norge. Asserson ble Fiskeridirektoratets sjef i 1918, etter at forgjenger Johan Hjort sa opp på grunn
Kong Haakon og fiskeridirektør Sigurd K. Asserson var begge til stede da Fiskernes Faglige Landslag ble stiftet i Bodø sommeren 1926.