RELIGION
Åpenbaringer og tawhid
I åpenbaringsreligioner som islam, jødedom og kristendom eksisterer Gud uavhengig av skaperverket, men kan også være til stede i det, vise seg gjennom det og gripe inn i det.
I islam griper Gud inn i menneskehetens virkelighet via profeten Muhammad og Koranen. I religioner som bygger på hellige tekster, regnes åpenbaringen som kilde til det guddommelige budskapet. Innen islam beskrives åpenbaringen som nedskrevet «mellom to permer» – dette understreker Koranens status som en fullstendig og endelig tekstsamling.
I tillegg til å beskrive islam som en åpenbaringsreligion, er det vanlig å definere den som monoteistisk. Det vil si troen på at Gud er én.
Muslimer bruker det arabiske ordet tawhid, som kan oversettes med «Guds enhet», for å uttrykke denne grunnleggende troen.
Profetlæren
Troen på profetene er en grunnleggende del av islamsk tro. Koranen nevner flere av profetene som også finnes i jødedommens og kristendommens hellige tekster. I trosopplæringen lærer muslimske barn at Muhammad er én av mange profeter i en lang rekke, deriblant Adam, Ibrahim (Abraham), Musa (Moses) og Isa (Jesus).
Profetene er mennesker – utvalgt av Gud til å gjennomføre et bestemt oppdrag. Noen forkynte et nytt budskap, som Abraham, mens andre fornyet tidligere åpenbaringer, som Muhammad. Et viktig prinsipp i profetlæren er at profetene er unike, men ikke guddommelige.
Muslimer regner ikke Muhammad som grunnleggeren av islam – det er Gud som er religionens opphav. Muhammad er profet og blir regnet som det beste menneskelige forbildet. I islamsk tradisjon er det viktig å etterstrebe hans nivå av ærlighet, rettskaffenhet og hengivelse.
Profetlæren er viktig fordi den sier ikke bare noe om islams opphav og sentrale trosforestillinger. Den viser også religionens tilknytning til jødedom og kristendom gjennom anerkjennelsen av felles profeter og åpenbaringer. Den markerer et tydelig skille, særlig ved troen på Muhammad som «profetenes segl». Dette innebærer at han er den siste profeten Gud har sendt til menneskene. Muslimer tror at Gud har sendt mange profeter før ham – som Adam, Abraham, Moses og Jesus – men at Muhammad avslutter rekken. Budskapet han kom med, Koranen, blir sett på som den endelige veiledningen. I kristendommen blir Jesus sett på som Guds sønn og frelseren. Han er ikke bare en profet, men også den som fullfører Guds plan for menneskene.
Historisk utvikling
Som andre religioner, har islam utviklet seg i flere retninger. Noen av retningene er mer kjente og utbredte, mens andre ikke anerkjennes av flertallet. Forskjellene mellom muslimer kan knyttes til ulike grener, teologiske retninger og lovskoler. Det varierer i hvor stor grad religionen tilpasses samtiden.
Troen på åpenbaringen, at den er formidlet gjennom profeten Muhammad og nedtegnet i Koranen, utgjør likevel et felles grunnlag. Muslimer deler dermed det meste av trosgrunnlaget, til tross for variasjon i tolkning og praksis.
”Profetene er mennesker –utvalgt av Gud til å gjennomføre et bestemt oppdrag.
Sjia og sunni
Da Muhammad døde i år 632 oppsto det en uenighet blant tilhengerne hans om hvem som skulle lede det muslimske fellesskapet. Mange mente at lederen måtte være både religiøs og politisk, slik Muhammad hadde vært. Flere ønsket å ta på seg dette ansvaret. En gruppe støttet Ali ibn Abi Talib, som var både Muhammads fetter og svigersønn. De mente at lederskapet burde gå videre til profetens nærmeste familie. Denne gruppen ble kalt shi’at Ali – Alis parti – og seinere sjia.
Den andre hovedgruppen mente at lederen burde velges blant folk i profetens stamme, og at det viktigste var å følge profetens praksis (sunna). De ble kalt sunni, som betyr tradisjonens og fellesskapets folk. Dette ble starten på delingen mellom sunni- og sjiaislam, som fortsatt finnes i dag.
Denne splittelsen la grunnlaget for hvordan religionen utviklet seg videre. Over tid har begge retningene utviklet et stort mangfold av tolkninger, og variasjoner i praksis har vokst fram.
Sunnimuslimene velger lederen sin ut fra prinsippet «best blant likemenn», mens sjiamuslimene har en leder de mener er utpekt av Gud. Lederen for sunnimuslimene ble kalt for kalif, mens sjiamuslimene kalte sin leder for imam.
I Irak på 600- og 700-tallet oppsto en retning innen islam som kalles sufisme eller islams mystikk. Det finnes flere fellesskap innen sufismen. Disse omtales som sufi-ordener, og varierer i både lære og praksis. Felles for disse er at de ønsker en indre opplevelse av Gud. Noe som blant annet foregår gjennom bønn eller sang. Sufisme har også inspirert flere vestlige og nyreligiøse bevegelser.
På 800-tallet diskuterte muslimer blant annet om Koranen er skapt eller ikke-skapt. Svarene kunne variere ut fra hadith-litteratur og Koranens tolkning.
fødsel i Mekka.
Muhammad får sin første åpenbaring av Koranen.
– flukten fra Mekka til Media og starten på muslimsk tidsregning. 622
Muhammads død og valg av Abu Bakr som første «rettledede» kalif. 632
Uthman velges om tredje kalif, og er den som gjennomfører standardiseringen av den koranske teksten. 644
Muhammads
Hijra
Muslimer kan også deles inn etter teologiske læresetninger og lovskoler. Dette handler om hvordan muslimer tolker troen og gir svar på spørsmål i hverdagen. Hvilken lovskole man tilhører, henger ofte sammen med geografi og historie, og i mange muslimske land finnes flere lovskoler side om side – slik som i Norge. Alle lovskolene er oppkalt etter sine grunnleggere, men er blitt videreutviklet av elever og etterfølgere. Det er ikke rivalisering mellom dem, og de anerkjenner hverandre som gyldige retninger innen islam.
① progressiv – framtidsrettet
For en islamsk retning som oppsto på slutten av 1800-tallet i Britisk India, er situasjonen en ganske annen. Denne retningen kalles Amadiyya og blir av blir av mange ikke anerkjent som muslimsk. I enkelte land har dette ført til alvorlig diskriminering og forfølgelse, og Ahmadiyya-muslimer er i noen land juridisk definert som ikke-muslimer. Ahmadiyya-muslimer følger sunni-islam på de fleste punkter.
Muslimer kan også beskrive sin tro ut fra hvordan de selv forstår og praktiserer islam. Noen oppfatter seg som konservative, andre som liberale eller ① progressive. Mange tilhører reformbevegelser eller grupper med egne tolkninger og praksiser. I tillegg finnes det muslimer som verken identifiserer seg som sunni eller sjia, mens andre igjen har tilknytning til begge tradisjoner – enten gjennom individuelle valg eller familiebakgrunn.
Dette mangfoldet viser at islam ikke er én ensartet praksis, men et trosfellesskap med ulike måter å tenke, tro og leve på. Troen uttrykkes både individuelt og kollektivt, og formes av personlige erfaringer, kulturell kontekst og teologisk tilhørighet.
656
Ali bin Talib velges som fjerde og siste «rettledede» kalif. Den første muslimske borgerkrigen starter med Uthmans død og Alis overtagelse av kalifatet.
680
Hussein ibn Ali, sønnen til Ali, myrdes ved Karbala og den andre muslimske borgerkrigen starter. Slaget ved Karbala markeres hvert år som Ashura.
1889
Mirza Ghulam Ahmad danner Ahmadiyya-bevegelsen.
Mustafa Ataturk avskaffer kalifatet og blir Tyrkias første president. 1924
1974
Den første moskéen i Norge åpnes.
Menneskesyn og etikk
Koranen forteller om hvordan mennesket ble skapt av en blodklump, en dråpe væske og støv eller leire. I vers 23:5 i Koranen står det om de forskjellige stadiene i skapelsen av mennesket. I vers 4:1 står det at menneskeheten har sitt utspring i ett individ eller i én sjel, og at det ut fra dette individet eller denne sjelen ble lagd en som var lik. Fra Adam og Eva fødtes så menneskeheten. Gud skapte menneskene, men er selv ikke skapt, har ingen som er lik seg, og er dermed noe annet enn menneskeheten.
Et viktig moment i islamsk lære er at mennesket ikke fødes som syndig eller ondt, men at mennesket er svakt og trenger veiledning. Profetene er de som ble sendt for å veilede menneskene, og til å formidle Guds budskap om rett livsførsel.
Ifølge Koranen ble menneskene skapt for å tjene Gud, men de er også Guds stedfortredere på jorda (Koranen 2:30). På dette punktet likner islam på jødedom og kristendom (Bibelen 1. Mos 1.28; 2.15). I de tre religionene er mennesket, på grunn av sin posisjon i skaperverket, gitt et spesielt ansvar for å ta vare på skapelsen. Samtidig viser den islamske læren at troen på Gud og tilbedelse henger sammen. Det viser seg i hvordan mennesker handler her i verden.
Gud har skapt alt, og dermed er hele skaperverket underlagt Gud. Å være muslim er å erkjenne dette. Naturen følger Guds lover, og den underkaster seg den guddommelige kraften, og menneskene er en del av dette (Koranen 55:6).
Islam som livsfilosofi
Muslimer oppfatter islam som en livsfilosofi (ar. dīn). Dette er et viktig poeng i islamsk etikk og moral: Troen er en motivator for gjerningene. I dette ligger en forståelse av at de som følger Guds vei, som de lærde hjelper til med å vise, kommer til paradis. For mange muslimer er det viktig å handle i overensstemmelse med lover og regler slik de legges fram av lærde. Dette fordi det vil sikre at deres regnskap i livet etter døden blir godt. Selv om dommen etter døden er viktig for mange, er de også opptatt av å handle rettferdig og moralsk her og nå.
Hva med menneskets frihet til å velge og handle selvstendig? Innen jødedom, kristendom og islam er dette et sentralt spørsmål, der man søker å forstå hvordan den enkelte kan holdes ansvarlig for sine valg, dersom Gud allerede kjenner eller har fastsatt framtiden. I noen muslimske miljøer er både den enkeltes personlige ansvar og det kollektive ansvaret viktig. Dette innebærer å veilede andre – å «fremme det gode og forhindre det onde».
To sentrale etiske idealer i islam er standhaftighet (ar. sabr) og takknemlighet (ar. shukr). I Koranen blir standhaftighet beskrevet som en av de høyeste moralske kvalitetene et menneske kan ha, og den knyttes til fred, godhet og motstand mot urett. Urettferdighet og fiendtlighet skal ifølge Koranen møtes med godhet, og standhaftighet blir dermed en livsform for troende. Begge dydene er nært forbundet med bønn og relasjonen til Gud. Standhaftighet hjelper mennesket til å holde fast ved troen i motgang, mens takknemlighet uttrykker anerkjennelse overfor Gud. Sammen utgjør de en etisk og spirituell praksis som styrker menneskets forhold til Gud og har betydning både i dette livet og i det hinsidige.
Gjestfrihet er en høyt verdsatt dyd i islam, og regnes både som en religiøs plikt og en form for tilbedelse. Ifølge hadith-litteraturen understreket profeten Muhammad viktigheten av å ære gjester, og i islamsk tradisjon er det å tilby mat, trygghet og vennlighet en måte å etterlikne Guds sjenerøsitet på. Muslimske lærde betrakter gjestfrihet ikke bare som en sosial norm, men som en moralsk forpliktelse –særlig overfor fremmede og trengende – som vil bli belønnet i det hinsidige, altså livet etter døden (Sahih al-Bukhari, 6135; Sahih Muslim, 47). Dermed er gjestfrihet både en viktig sosial praksis her og nå, og et religiøst påbud med konsekvenser for det hinsidige.
Kjønn og seksualitet
Koranen beskriver mennesker til å være skapt i par, men den beskriver ikke klart definerte roller for kvinner og menn. Det som kommer tydelig fram, er at mennesket er skapt til å være moralsk, og at enhver har ansvar for å handle rettferdig overfor sine medmennesker. Muslimer blir omtalt som «troende menn og troende kvinner», som for eksempel i vers 33 (se for eksempel Koranen 33:35).
Det er viktig å være lydig, sannferdig, tålmodig, ydmyk, gavmild, fastende, beskjeden, og å huske Gud gjennom bønn og lovprising. Ved livets slutt vil menneskenes moralske handlinger og fromhet bli bedømt. Derfor er det viktig å være et godt menneske og handle etisk gjennom livet.
Tradisjonelt har islam hatt et regelstyrtsyn på kjønn og seksualitet, der kjønn forstås binært –som mann og kvinne – og seksualitet reguleres gjennom religiøse og juridiske rammer. Ekteskapet mellom mann og kvinne anses som den eneste legitime rammen for seksuell aktivitet, og seksuell moral er nært knyttet til ideer om familie, ære og sosial orden.
I mange muslimske samfunn utfyller kjønnsrollene hverandre, med menn som forsørgere og kvinner som lydige partnere. Dette har hatt stor innvirkning på familieretten, det vil si de lovene som sier hvordan tvister innad i familier skal løses rettslig. I mange muslimske land kan for eksempel menn gjennomføre skilsmisser og få ansvaret for felles barn, mens kvinner har vanskeligheter med å få godkjent skilsmisse.
Samtidig finnes det variasjon i hvordan disse normene praktiseres og tolkes, både historisk og geografisk, og det finnes islamske tradisjoner som åpner for mer fleksible forståelser av kjønn og seksualitet.
Muslimske feminister påpeker at selv om Koranen var nyskapende i å gi kvinner rettigheter på den tiden den ble åpenbart, har ikke dette blitt fulgt opp i lovgivningen i mange land som definerer seg som muslimske, slik som Pakistan og Indonesia. Dette gjelder for eksempel i spørsmål om arv, ekteskap og skilsmisse. Mange lærde og aktivister har påpekt at de mannsstyrte tolkningene av Koranen og sunna, og videre produksjon av lover og regler, ikke sikrer rettferdighet mellom kjønnene.
Organisasjoner som Sisters in Islam (Malaysia), Women Living Under Muslim Laws (internasjonalt nettverk) og Musawah (internasjonal organisasjon) jobber med lovgivning i muslimske samfunn, og spesielt med kvinners rett til skilsmisse. De siste årene har de satt i gang mange aksjoner for å påpeke urettferdigheten i lovgivningen slik den er i dag. Organisasjonene samarbeider nært med muslimske akademikere og lærde for å kunne formidle en ny aktuell tolkning, ut fra islamske kilder.
Disse organisasjonene identifiserer seg med islamsk feminisme og er en del av den progressive islamske tankegangen – det vil si en forståelse av islam som åpen for fornyelse og sosial rettferdighet. Å være en progressiv muslim innebærer å tro på islam, samtidig som man ønsker å tolke religionen i lys av dagens verdier, som likestilling, rettferdighet og respekt for menneskerettigheter.
”Muslimer blir omtalt
som
«troende menn og
troende kvinner», som for eksempel i vers 33 (se for eksempel Koranen 33:35).
I tillegg til å arbeide for endringer i familielovgivning, er mange progressive muslimer engasjert i spørsmålet om kvinner som imamer. Dette er et tema som har vært diskutert siden islams tidlige historie. I enkelte muslimske samfunn fungerer kvinner som imamer, ofte i kvinnelige forsamlinger og i egne moskeer.
Et annet viktig diskusjonstema innen islamsk feminisme og progressiv islam er rettighetene til LHBT+-personer. Progressive muslimer blir ofte kritisert både av konservative og liberale muslimer, som mener at krav om likestilling mellom kjønnene og arbeidet for respekt og inkludering av LHBT+-personer utfordrer etablerte religiøse normer.
Samtidig har enkeltpersoner og organisasjoner, som Salam Norge, vært sentrale i å synliggjøre muslimske skeives erfaringer med marginalisering og undertrykking i egne religiøse og kulturelle fellesskap. Gjennom aktivt dialogarbeid med religiøse ledere og samarbeid med moskeer, Muslimsk Dialognettverk (MDN), Skeiv Verden og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL), har skeive muslimer bidratt til å sette disse erfaringene på dagsorden og fremme mer inkluderende praksiser.
Skrifter
Koranen og hadith-litteraturen, som representerer ulike teksttyper, utgjør grunnlaget for muslimsk tro og praksis. Koranen anses som Guds åpenbaring, mens hadith-litteraturen består av fortellinger om hva profeten Muhammad sa, gjorde og samtykket til – det som kalles sunna.
Koranen
For muslimer er Koranen Guds direkte tale, åpenbart til profeten Muhammad gjennom engelen Jibril (Gabriel). Den har en sentral plass i både teologi og ritualer. Ifølge islamsk lære mottok Muhammad åpenbaringer over en periode på 22 år. Sira-litteraturen (profetbiografiene) beskriver hvordan disse åpenbaringene ble formidlet og mottatt.
Nedskrivingen av åpenbaringene skal ha begynt allerede i Muhammads levetid. Likevel var ikke Koranen samlet til én bok da han døde. Tradisjonen forteller at etter hans død ble tekstene samlet og nedskrevet basert på de troendes hukommelse og eksisterende nedtegnelser.
Den versjonen muslimer bruker i dag, antas å ha blitt ferdigstilt omtrent 20 år etter Muhammads død.
Koranen er skrevet på arabisk, og språket har en særskilt status i islam. Arabisk brukes både i bønn og ved resitasjon (muntlig framføring), og det arabiske språket anses som en del av åpenbaringens form: Således har Vi åpenbart den som en arabisk Koran (Koranen 20:113).
Dette synet på Koranen som Guds tale i tekstform gjør oversettelser utfordrende. Et arabisk ord kan ha flere betydninger, og nyanser kan gå tapt. Likevel, med spredning av islam til ikke-arabisktalende områder, ble oversettelser nødvendige. Mange muslimer bruker Koranen
på sitt nasjonalspråk (språk som brukes mest i et land), selv om de lærer å lese og resitere den på arabisk. Fredagsbønner og prekener holdes ofte på nasjonalspråkene, mens de lærde studerer den arabiske originalen.
”For muslimer er Koranen Guds direkte tale, åpenbart til profeten Muhammad gjennom engelen Jibril (Gabriel).
Koranen er inndelt i kapitler som igjen består av vers, på arabisk ayah (tegn, mirakel; flertall ayat). Hvert kapittel har et navn som viser til innholdet, men henvisninger skjer ofte med kapittel- og versnummer (f.eks. 1:2–3). Kapitlene er ordnet etter lengde, ikke etter åpenbaringsrekkefølge. Et unntak er kapittel 1, al-Fatiha, som er en kort åpningsbønn og kommer først. Den uttrykker det grunnleggende forholdet mellom mennesket og Gud, og resiteres flere ganger daglig. At Koranen ikke er ordnet kronologisk har betydning for hvordan teksten leses og tolkes. Man kan for eksempel ikke følge en utvikling i budskapet ved å lese fra kapittel 1 til 114.
Kapitlene klassifiseres også som mekkanske (etter byen Mekka) eller medinske (etter byen Medina), avhengig av hvor åpenbaringen ble mottatt. Det er også en omfattende kommentarlitteratur – tolkninger og kommentarer til både språket og innholdet i Koranen – på arabisk og de nasjonale språkene.
Hadith-litteraturen
Muslimer har stor respekt for profeten Muhammad, hans handlinger og ytringer. Disse antas å være samlet i hadith-litteraturen, som utgjør en viktig kilde til hvordan man kan være en god muslim.
I sunni-tradisjonen består hadithene av fortellinger om hva profeten Muhammad sa, gjorde, eller stilltiende samtykket til, samt beskrivelser av hans samtid. I sjia-tradisjonen inkluderer hadithene i tillegg utsagn, tanker og vurderinger som tilskrives de ufeilbarlige imamene –Muhammads etterfølgere ifølge sjia-muslimsk teologi.
Hadithene er viktige for muslimer fordi de gir innblikk i profetens liv og praksis – hans sunna. De brukes aktivt i utviklingen av praktisk islam, særlig i spørsmål om lover, etikk og religiøse regler. Koranen og hadith-litteraturen er ulike typer tekster med forskjellig status og funksjon i islamske tradisjoner, men de er også nært forbundet. Hadith fungerer ofte som en utfyllende kilde til Koranen, spesielt når det gjelder juridiske og moralske spørsmål, og bidrar til å konkretisere og tolke prinsipper fra Koranen i det daglige livet.
Det finnes forskjeller i hadith-samlingene mellom sunni-islam og sjia-islam, særlig når det gjelder hvilke hadither som regnes som autentiske.
”
Muslimer har stor respekt for profeten Muhammad, hans handlinger og ytringer.
Sira
Sira betyr «liv» eller «livshistorie», og sira-litteraturen refererer først og fremst til fortellingene om profeten Muhammads liv, slik de ble nedskrevet og formidlet i islams tidlige århundrer.
To av de mest sentrale episodene i sira-litteraturen er fortellingen om den første åpenbaringen i Hira-hulen og nattreisen (Isra og Mi‘raj). Den første beskriver hvordan profeten Muhammad mottar sin første åpenbaring fra engelen Gabriel. Denne hendelsen markerer starten på profetgjerningen hans og formidles med sterke spirituelle og dramatiske elementer. Ifølge islamsk tradisjon, spesielt slik den framstilles i sira-litteraturen og hadith-litteraturen, besøkte profeten Muhammad syv himler under sin himmelreise. Nattreisen skildrer Muhammads mirakuløse ferd fra Mekka til Jerusalem og videre opp gjennom himlene, der han møter tidligere profeter og mottar påbudet om bønn.
Mange, men ikke alle, troende oppfatter dette som faktiske, historiske hendelser, mens forskere ser på dem ofte som teologiske og symbolske fortellinger med stor betydning for muslimsk tro og praksis.
Forskning på Koranen, hadith og sira – utenfra-perspektiv
Koranen, hadith-litteraturen og Sira-litteraturen er viktige kilder til islam og av stor interesse for forskere fra forskjellige fagfelt. Noen forskere er opptatt av å undersøke hvordan selve nedskrivningen av kildene har foregått. Fokuset er da ofte på opprinnelse, språk, kontekst og utvikling over tid.
Denne forskningen representerer et utenfra-perspektiv, der tekstene behandles som historiske dokumenter: tekstene er tid- og stedfestet, og kan studeres med vitenskapelige metoder. Slike prosjekter likner arbeidet som gjøres med andre hellige skrifter, og inngår blant annet i fagfeltet religionsvitenskap. Her er målet ikke å tolke budskapet teologisk, men å forstå tekstens tilblivelse og utvikling i en historisk og kulturell kontekst.
Et forskningseksempel som har vakt stor interesse, er oppdagelsen av den såkalte Birmingham-Koranen. Den eldste versjonen av Koranen som hittil er funnet, ble oppdaget i biblioteket ved Universitetet i Birmingham i Storbritannia. Fragmentene består av to pergamentsider som er datert til perioden 568–645 evt. De ble funnet blant sider fra en yngre utgave av Koranen og hadde ligget uoppdaget i biblioteket i nesten 100 år. Et annet eksempel er prosjektet European Qur’an (EuQu). Det er et omfattende forskningsprosjekt som undersøker hvordan Koranen har vært til stede i europeisk kultur fra ca. 1150-tallet.
Denne typen forskning er akademisk og har ikke som mål å påvirke muslimske troende. Likevel finnes det en mulighet for at slike funn og analyser kan vekke reaksjoner eller refleksjon i religiøse miljøer.
② jihad – en muslims innsats for å leve i tråd med islam
Tro og praksis
Muslimske lærde, både innen sunni- og sjia-tradisjonen, har utviklet grunnleggende læresetninger, «religiøse plikter» og «trosartikler». Disse bygger hovedsakelig på Koranen og hadith-litteraturen, som danner det sentrale fundamentet i islam.
De religiøse pliktene i islam omfatter handlinger som mange muslimer anser som påbudte i hverdagen. Disse pliktene utgjør religiøs praksis og tro i handling.
I tillegg til de fem pliktene som blir omtalt under, som i sunni-islam kalles de fem søylene, har sjia-lærde påpekt fem plikter i tillegg. Disse er: å gi en femtedel av sitt årlige overskudd til støtte for trosfellesskapet, bestrebelse via ② jihad oppmuntre andre til å gjøre gode gjerninger, avverge andre fra å gjøre onde gjerninger, vise kjærlighet til Muhammads familie og holde avstand til dem som ikke elsker Muhammads familie. Til sammen er disse betegnet som de «ti røtter» innen sjia-islam.
Trosartiklene utgjør det religiøse grunnlaget i islam og beskriver hva en muslim skal tro på. De handler om troen på Gud, englene, profetene, de hellige skriftene, dommens dag og Guds forutbestemmelse. Sammen med de religiøse pliktene utgjør trosartiklene det religionsvitenskapen betegner som tro og praksis – altså både den indre overbevisningen og den ytre, levde religionen. Trosartiklene danner grunnlaget for etisk refleksjon og muslimers religiøse liv, og gir retning for både personlig tro og sosial praksis.
Det å lære seg hva som er de grunnleggende kravene til tro og praksis er ofte et av de første stegene i trosopplæringen. Her er det også forskjeller mellom sjia-islam og sunni-islam. I sjia-islam betegnes trosartiklene som fem
røtter: troen på Guds enhet, Guds rettferdighet, profetenes ufeilbarlighet, imamlæren (Ali og de andre imamene som ledere) og dommedag. I sunni-islam er det seks trosartikler: troen på Guds enhet, englene, de hellige skriftene, profetene, dommedag og skjebne.
Verken pliktene eller trosartiklene er samlet i én liste i Koranen, men nevnes spredt i ulike vers. Det er muslimske lærde som har systematisert dem i form av praktiske læresetninger. I versene blir muslimer, uavhengig av kjønn, etnisitet eller sosial bakgrunn oppfordret til å følge læresetningene.
Fem religiøse plikter
Trosbekjennelsen, bønnen, den rituelle avgiften, fasten og pilegrimsreisen er de fem pliktene som er felles for muslimer.
Trosbekjennelsen
Den første plikten er trosbekjennelsen, som lyder slik: «Det er ingen Gud uten Allah, og Muhammad er hans profet.» Den oppfattes av mange som den viktigste plikten, fordi den understreker grunnleggende muslimske sannheter: Læren om én Gud og profetlæren. Mange muslimer vil si at uten denne første plikten er de andre pliktene tomme skall. Sjia-muslimer legger gjerne til «… og Ali er Allahs venn» i trosbekjennelsen fordi de mener at troen på Guds enhet og profetens rolle ikke er fullstendig uten anerkjennelsen av Ali ibn Abi Talib som den rettmessige etterfølgeren til Muhammad.
Bønnen
Ifølge islamsk lære skal den rituelle bønnen (ar. ṣalāh), utføres daglig, og sammen med trosbekjennelsen regnes den av mange som den viktigste religiøse plikten. Bønnen er en bekreftelse på troen og markerer fellesskapet blant muslimer. Barn kan gjerne be sammen med voksne for å lære praksisen, men har ingen religiøse forpliktelser før etter puberteten.
Muslimer ber på ulike steder, men til faste tider. Ofte sies det at sunni-muslimer gjør dette fem ganger daglig, mens sjia-muslimer slår sammen to av bønnetidene og ber tre ganger om dagen. Den rituelle bønnen kan utføres hvor som helst, men fredagsbønnen i moskeen er for mange den viktigste. Den rituelle bønnen skiller seg fra personlig bønn (ar. duʿāʾ).
”Trosbekjennel-
sen, bønnen, den rituelle avgiften, fasten og pilegrimsreisen er de fem pliktene som er felles for muslimer.
Ṣalāt er den formelle, rituelle bønnen i islam som følger faste regler og tider, mens duʿā er en personlig og fleksibel påkallelse som kan gjøres når som helst – før søvn, etter bønn, i vanskelige situasjoner, eller spontant i hverdagen. Duʿā kan være kort og enkel, eller lang og poetisk.
Selv om idealet er å utføre de fem daglige bønnene finnes det rom for fleksibilitet avhengig av livssituasjon og individuelle forhold. For eksempel ved sykdom, reise eller andre utfordringer, kan bønnen utsettes, forkortes eller slås sammen. I noen tilfeller kan den også «tas igjen» seinere, dersom det er praktisk mulig og ønskelig.
Bønnepraksisen i sunni- og sjia-islam er i hovedsak lik, men bevegelsene kan variere. Mange sjiamuslimer bruker en turbah – et lite stykke tørket jord eller leire, ofte fra byen Karbala – som plasseres der pannen berører bakken under bønn. Hver gang den bedende senker hodet, berører pannen turbah som et symbol på ydmykhet og tilknytning til profetens familie.
Rituell renhet er en forutsetning for bønn. Dette innebærer en bestemt vask av kroppsdeler i fast rekkefølge (ar. wuḍu), som skal gjennomføres før bønnen. Reglene for rituell renhet kan innebære begrensninger for menstruerende kvinner. Siden blod anses som rituelt urent, utfører de ikke den rituelle bønnen. Men de kan delta i andre åndelige praksiser og fortsatt lese i Koranen. Etter seksuell omgang kreves en fullstendig rituell vask (ar. ghusl) før bønn kan utføres.
Den rituelle avgiften
Den rituelle avgiften er en religiøs plikt til å gi deler av overskuddet fra inntekt og formue til trengende. Disse bidragene er en måte å støtte fellesskapet og styrke solidariteten blant troende. Betaling av religiøse skatter gjelder for voksne med inntekt og er i praksis frivillig, selv om den oppfattes som en religiøs plikt. Hvordan innsamlingen organiseres, varierer fra land til land og mellom ulike retninger innen islam.
I sunni-islam beregnes avgiften (ar. zakat) som 2,5 prosent av det årlige økonomiske overskuddet. Midler som er nødvendige for å opprettholde en vanlig levestandard i det aktuelle samfunnet, er unntatt fra avgiften.
I sjia-islam benyttes et annet system, der avgiften betales kun av bestemte typer eiendeler og inntekter. I tillegg til zakat betaler mange sjiamuslimer khums – en religiøs skatt på en femtedel (20 %) av overskuddet etter nødvendige utgifter.
En bestemt vask av kroppsdeler i fast rekkefølge (ar.wudu) skal gjennomføres før bønnen.
Fasten
Fasten i måneden ramadan – den niende måneden i den islamske månekalenderen –innebærer at voksne muslimer avstår fra mat, drikke, røyking og seksuell aktivitet fra daggry til solnedgang. Ramadan og fasten markerer minnet om profeten Muhammads første åpenbaring, slik det refereres til i Koranen (2:183–185).
Muslimer beskriver gjerne fasten som en tid for selvrefleksjon, åndelig fordypning og gode gjerninger. Løgn, sladder og umoralsk oppførsel er uforenlig med fastens intensjon. Ramadan er en tid for å lese i Koranen og reflektere over dens budskap. Dessuten blir hele Koranen resitert i mange moskeer i løpet av måneden, og troende samler seg til nattbønn (ar. tarāwīḥ).
Barn og ungdom som er i puberteten er ikke oppfordret til å faste. Dette fordi kroppen er i utvikling. Syke og reisende er fritatt, i likhet med gravide og ammende kvinner, eldre personer og soldater. Som alternativ til faste kan man gi mat til en fastende eller til en person i nød.
RELIGION
Pilegrimsferden
Pilegrimsreisen til Mekka (ar. hajj) er en religiøs plikt for alle muslimer. Den skal ideelt utføres en gang i livet. Ritualene knytter den troende til profetene Adam, Ibrahim og Muhammad – alle tre forbundet med pilegrimsstedet og de handlingene som utføres der.
Muhammad ble født i Mekka og byen regnes som et religiøst midtpunkt. Her ligger Kaba, Guds hus, som er muslimenes viktigste helligdom. Hvor som helst i verden vender man seg mot Kaba når man er i bønn. De døde blir begravet i denne retningen. Kaba er dermed en del av hverdagen til en muslim gjennom hele livet og i døden.
Muslimer plikter ikke å utføre pilgrimsferden hvis de ikke er i stand til det. Det kan være helsemessige, økonomiske og praktiske årsaker til det. Å få muligheten til å utføre hajj regnes som et privilegium.
I noen muslimske samfunn, ofte preget av lokale tradisjoner, gjennomføres pilegrimsferder til nærliggende hellige steder. Andre velger å bidra til fellesskapet ved å bygge brønner, veier eller broer. Dette flytter fokuset fra den enkeltes religiøse praksis til en etisk handling for fellesskapets beste.
Muslimer som planlegger å utføre hajj får vanligvis opplæring i hvordan ritualene skal gjennomføres og hvilke plikter som følger med. I løpet av hajj markeres høytiden Eid al-Adha (den store Eid). Før pilegrimene reiser hjem, vender de tilbake til Mekka for å gå rundt Kaba sju ganger – en avsluttende handling som symboliserer fullføringen av pilegrimsreisen.
Kvinner som ønsker å gjennomføre hajj eller umra (ar. lille hajj) må følge egne regler. Tradisjonelt kreves det at en kvinne reiser i følge med et mannlig familiemedlem (ar. maḥram), eller som del av en organisert gruppe – for eksempel en gruppe fra Norge. Myndighetene i Saudi-Arabia fastsetter årlig hvor mange pilegrimer som får komme, og fordeler kvoter til muslimske land over hele verden. I 2021 åpnet Saudi-Arabia for at kvinner bosatt i landet kan delta uten mannlig følge, så lenge de reiser sammen med en kvinnegruppe.
Muslimske pilgrimer samlet på Arafatberget utenfor Mekka i Saudi-Arabia.
Trosartikler
Trosartiklene, læresetningene er, sammen med de religiøse pliktene, grunnlaget for trosopplæringen for mange muslimer. Det finnes forskjeller mellom sunni- og sjia-islam, både i antall artikler og innholdet i disse. Sunni-muslimer oppsummerer religionens viktigste plikter i fem søyler og seks trosartikler, mens sjia-muslimer organiserer dem i ti grener og fem røtter. Disse rammeverkene overlapper på flere områder, men det finnes også forskjeller.
De seks trosartikler til sunni-muslimer er: troen på Guds enhet, englene, de hellige skriftene, profetene, dommens dag og skjebnen.
I sjia-islam betegnes trosartiklene som «de fem røttene», og disse omfatter: troen på Guds enhet, Guds rettferdighet, profetenes ufeilbarlighet, imamlæren – med vekt på den første imamen (Ali ibn Abi Talib) og de andre imamene som rettmessige ledere – og troen på dommens dag.
I likhet med de religiøse pliktene er ikke disse trosartiklene samlet i ett enkeltvers i Koranen.
De er utledet fra ulike steder i Koranen og hadith-litteraturen, særlig fra en kjent hadith der Muhammad forklarer hva tro (ar. īmān) innebærer.
Troen på den ene Gud
Læren om tawḥīd understreker Guds absolutte enhet og særegenhet og at ingenting kan sammenliknes med Ham. Dette er en grunnleggende læresetning i islam, og den kommer til uttrykk blant annet gjennom Guds 99 navn. Han navngis som blant annet Skaperen, Opprettholderen og Planleggeren av alt som eksisterer.
Muslimer påpeker at de 99 navnene (ar. al-asmāʾ al-ḥusnā, «de vakreste navnene») representerer ulike sider ved Guds natur og handlinger. De er alle uttrykk for én og samme Gud. Navn som Ar-Raḥmān (ar. Den mest barmhjertige), Al-ʿAlīm (ar. Den allvitende) og Al-Ḥakam (ar. Dommeren) gir troende et språk for å forstå og henvende seg til Gud i bønn og refleksjon. Mange muslimer bruker navnene i personlig bønn (duʿāʾ), meditasjon og dhikr (arabisk å påminnes Gud).
For muslimer har navnene også en etisk dimensjon. De fungerer som moralske idealer og troende blir oppfordret til å etterlikne Guds egenskaper. Eksempler på dette er å vise barmhjertighet, rettferdighet og tilgivelse. På denne måten knyttes teologi og etikk tett sammen i islamsk praksis.
Troen på engler
Troen på englene som skapninger skapt for å tjene Gud (jf. Koranen 21:19–20) er en av trosartiklene. I islam er englene usynlige vesener som er virksomme i verden. De er mange, og har ulike former, egenskaper og oppgaver, alt etter Guds vilje.
Ifølge muslimsk tro er englene skapt for å adlyde Gud uten å stille spørsmål, og de spiller ulike roller i den guddommelige orden. Engelen Gabriel regnes som den engelen som formidlet åpenbaringene til profetene, mens engelen Israfil har som oppgave å blåse i basunen som varsler dommens dag. Andre engler fører regnskap over menneskers handlinger, beskytter dem, eller henter sjelen ved dødens time.
Fra et muslimsk perspektiv er englene en integrert del av Guds skaperverk og styring, og troen på dem uttrykker en tillit til en usynlig, men aktiv og ordnet virkelighet som overskrider det menneskelige sanseapparatet.
Troen på de hellige skriftene og på profetene
Troen på profetene, sammen med troen på de hellige skriftene, uttrykker en grunnleggende forestilling i islam om at Gud ønsker å veilede menneskene. Dette blir kommunisert med de troende gjennom de hellige skriftene. Ifølge islamsk lære har Gud utvalgt en rekke profeter som budbringere, og Koranen nevner 25 ved navn. Disse profetene ble valgt til å formidle
Guds vilje, og noen av dem tillegges særlig høy status – blant andre Noah, Abraham, Moses, Jesus og Muhammad. Profetene er ifølge islam mennesker med et spesielt oppdrag, og de ble sendt til ulike folk og samfunn med budskap tilpasset deres tid og kontekst.
Det har også vært diskusjon blant muslimske lærde om hvorvidt enkelte kvinner som omtales i Koranen – særlig Jesu mor Maria – kan regnes som profeter, siden Gud taler direkte til dem. Maria er uansett høyt æret i islam, og omtales som en av de mest fullkomne og rettferdige kvinner i historien.
Troen på dommedag
Troen på oppstandelse og dommedag, dagen da alle mennesker vil bli holdt ansvarlige for sine handlinger på jorden – utgjør den siste av trosartiklene. Ifølge muslimsk lære om dommedag, vil hvert menneske stå opp fra graven, og deres gjerninger – både gode og dårlige – vil bli nøye gjennomgått. På denne dagen vil menneskene angre på syndene de har begått, så vel som de gode gjerningene de unnlot å gjøre.
I denne sammenhengen spiller englene en viktig rolle. Etter døden blir den avdøde møtt i graven av to engler: Munkar og Nakir. Disse englene stiller tre grunnleggende spørsmål: Hvem er din Herre? Hva er din religion? Hvem er din profet? Svarene på disse spørsmålene reflekterer den enkeltes tro og livsførsel. For de rettferdige vil graven bli et sted for fred og lys, mens de som har fornektet troen eller levd urettferdig, vil oppleve graven som et sted for trengsel og mørke.
I muslimsk lære symboliserer Munkar og Nakir dermed den første fasen av ansvarliggjøring etter døden.
Høytider
Som i andre religioner har det islamske året mange høytider som markerer viktige religiøse begivenheter, blant annet åpenbaringen av Koranen, profeten Muhammads fødsel og historiske hendelser som slaget ved Karbala og Ashura. Noen høytider feires av alle muslimer, mens andre er for enten sjia-muslimer eller sunni-muslimer. De to store felles høytidene er Eid al-Fitr og Eid al-Adha. Disse har to særtrekk: Eid al-Fitr markerer slutten på fastemåneden Ramadan og forbindes med åpenbaringen av Koranen, mens Eid al-Adha er knyttet til ḥajj, pilegrimsferden.
Tidspunktet for høytidene varierer fra år til år, ettersom den islamske kalenderen er basert på månens faser. Den muslimske kalenderen, ofte kalt hijra-kalenderen, har tolv måneder og 354 dager. Tidsregningen starter med hijra – Muhammads antatte flukt fra Mekka til Medina i år 622 evt. Det er vanlig å referere til «før hijra» og «etter hijra», på samme måte som man i kristen tradisjon snakker om «før Kristus» og «etter Kristus». Ulike religioner har egne kalendersystemer, og den islamske kalenderen er et viktig uttrykk for islamsk tidsforståelse og ritualenes rytme
Eid al-Adha
Ofte kalt Store Eid eller Offerfesten, er den største og viktigste høytiden i islam. Den er knyttet til pilegrimsreisen til Mekka og til profeten Abrahams vilje til å ofre sin sønn Ismael i lydighet mot Gud. Høytiden markerer også at pilegrimer har fullført sin reise, men feiringen gjelder alle muslimer – uavhengig av om de har vært på hajj
”
Den muslimske kalenderen, ofte kalt hijrakalenderen, har tolv måneder og 354 dager.
For mange begynner feiring med felles Eid-bønn i moskeen eller på åpne plasser og avslutter med sosialt samvær. Det som skiller Eid al-Adha, er offerslakten. Den går ut på at mange muslimer ofrer et dyr, vanligvis en sau eller et lam, og kjøttet deles i tre deler – én til trengende, én til slekt og venner, og én til egen familie. Muslimer som bor i land der slakting ikke er mulig, kan bidra økonomisk til at slakt og fordeling av kjøttet skjer i andre land.
For muslimer handler Eid al-Adha om tro, lydighet og nestekjærlighet. Den religiøse symbolikken er felles, selv om feiringen varierer fra sted til sted. Offeret og delingen av kjøttet uttrykker solidaritet og fellesskap – og den femte søylen i islam, pilegrimsreisen, løftes fram.
Eid al-Fitr
Eid al-Fitr, også kalt Lille Eid, er den andre store høytiden i det muslimske året. Den markerer avslutningen på måneden ramadan, den helligste måneden i islam. Ifølge muslimer var det i denne måneden at åpenbaringene til profeten Muhammad begynte. Mot slutten av ramadan markerer mange muslimer Laylat al-Qadr (Skjebnenatten), natten da Koranen ble åpenbart. Den er omtalt i Koranen (97:1–3) og mange regner den som den helligste natten i året. Blant beskrivelsene er at «den er bedre enn tusen måneder i verdi og velsignelse». Noen muslimer feirer skjebnenatten med særegne ritualer.
I løpet av ramadan faster mange muslimer fra soloppgang til solnedgang, og fokuserer på åndelig utvikling. Dette gjør de ved å lese hele Koranen eller å be de fem daglige bønnene. Mange muslimer deltar i nattebønn i moskeen under ramadan, som også skiller måneden fra andre måneder i året.
Feiringen starter tidlig om morgenen med Eid-bønn i fellesskap i moskeen, som ved Eid al-Adha. Deretter følger sosialt samvær med familie og venner. Mange markerer dagen ved å kle seg i fine klær, spise ekstra god mat og gi gaver til barna. Som ved Eid al-Adha, varierer feiringen fra sted til sted, men bønn og det å betale en skatt (zakat al-fitr) som gis til de trengende, er felles.
Eid al-Fitr er for mange muslimer en høytid som markerer avslutningen på ramadan. Men det er ikke selve slutten på fasten som feires – det som feires er at man har klart å faste, og at man har klart å leve mer åndelig og disiplinert i en periode. For mange muslimer er Lille Eid en feiring av åndelig seier, takknemlighet og fellesskap etter en måned med selvdisiplin og refleksjon. Det er en gledens dag, men også en tid for å huske på dem som har det vanskelig.
Islams plass i samfunnet
Muslimer har vært til stede i Norge siden 1900-tallet, men fikk større synlighet fra 1970tallet da arbeidsinnvandring fra land som Pakistan, Marokko og Tyrkia førte til etablering av muslimske miljøer. Seinere kom mange muslimer som flyktninger, blant annet fra Bosnia-Hercegovina, Somalia, Irak og Afghanistan.
Kjennskap til islam og muslimer i Skandinavia kan spores helt tilbake til vikingtiden. Med kristningen av de skandinaviske landene, korstogshistorien og pilegrimsferder til Jerusalem, økte den direkte kontakten med muslimske samfunn. I senmiddelalderen begynte navnet Muhammad å dukke opp i skriftlige kilder. Et eksempel på dette finner vi hos den dansk-norske forfatteren Ludvig Holberg (1684–1754), som omtaler Muhammad i teksten Heltehistorier fra 1739.
”Muslimer har vært til stede i Norge siden 1900-tallet, men fikk større synlighet fra 1970-tallet da arbeidsinnvandring fra land som Pakistan, Marokko og Tyrkia førte til etablering av muslimske miljøer.
Muslimer i Norge er organisert på ulike måter. Noen tilhører trossamfunn med nasjonale navn, som også fungerer som samfunnshus og kultursentre. Andre moskeer samler muslimer på tvers av nasjonal og religiøs bakgrunn. Moskeer varierer i utforming – fra tradisjonell islamsk arkitektur til vanlige bygg uten minareter (tårn) eller kupler. Ikke alle muslimer er tilknyttet en moské, og mange praktiserer religionen hjemme eller andre steder.
I tillegg finnes muslimske organisasjoner som arbeider med rettigheter, inkludering og samfunnsdeltakelse. Eksempler er Salam Norge, som jobber for LHBT+-muslimer, og kvinneorganisasjoner som tilbyr rådgivning og opplæring. Muslimske nordmenn deltar aktivt i samfunnsliv, politikk og offentlig debatt, og bidrar til et mangfoldig troslandskap.
En av sakene som har vært oppe til diskusjon er bønnerop fra minareter (tårnet ved en moské). Bønnerop, eller ezan, er en viktig del av islamsk praksis og markerer tidspunktene for de fem daglige bønnene. I Norge er bønnerop tillatt, men regulert av generelle regler for støy og offentlig orden. Et generelt forbud ville trolig være i strid med religionsfriheten, slik den er nedfelt i Grunnloven og internasjonale konvensjoner. Likevel velger de fleste norske moskeer å avstå fra offentlig bønnerop, med begrunnelser som hensyn til naboer, bruk av digitale bønnevarsler og et ønske om å unngå konflikt. Enkelte moskeer har fått tillatelse, men har valgt ikke å benytte seg av muligheten.
Kritikken mot bønnerop handler både om støy og om hvordan religiøse uttrykk oppleves i det offentlige rom. Noen mener bønnerop kan forstyrre privatlivet eller utfordre norsk kulturarv, mens andre frykter at det kan skape avstand mellom muslimske minoriteter og majoritetssamfunnet.
Islam og muslimer i Europa og resten av verden
Islam har vært til stede i Europa siden middelalderen, blant annet gjennom muslimsk styre i Spania og på Balkan, og gjennom migrasjon. I dag finnes muslimske samfunn i alle europeiske land.
I Afrika har islam en lang historie, både nord og sør for Sahara. Religionen spredte seg tidlig gjennom handel, kulturell kontakt og erobring, og har utviklet sterke tradisjoner innen teologi, rettsvitenskap og sufisme.
Asia har verdens største muslimske befolkning, med store grupper i Indonesia, Pakistan, India, Bangladesh og Kina. Islam kom tidlig til regionen og har utviklet seg i samspill med lokale kulturer.
I Karibia og Amerika kom islam først med enkeltpersoner fra Spania og seinere med mennesker tvunget inn i slaveri. I dag er muslimsk tilstedeværelse ofte knyttet til migrasjon, og varierer i synlighet og historisk anerkjennelse. I Karibia er islams tidlige tilstedeværelse lite kjent, mens muslimske samfunn i USA har vært mer synlige, blant annet gjennom afroamerikanske bevegelser som Nation of Islam.
Til Oseania kom islam hovedsakelig gjennom migrasjon etter andre verdenskrig. Muslimske samfunn i Australia, New Zealand og Fiji er små, men aktive, og inkluderer innvandrere, flyktninger og konvertitter.
Oppgaver
Repeter og forklar
1. Hva er Muhammads rolle i islam?
2. Hva vil det si at islam er en åpenbaringsreligion?
3. Hva kjennetegner gudssynet i islam?
4. Forklar disse ordene:
a. Progressive
b. Tawhid
c. Jihad
d. Hajj
5. Forklar hva en hadith er.
6. Hva er de religiøse pliktene i islam?
7. Gi en kort beskrivelse av trosartiklene.
8. Forklar hvordan bønn foregår.
Reflekter og diskuter
9. Hvorfor er ramadan viktig for veldig mange muslimer? Et element ved ramadan er faste. Fasten har mange unntak. Hvorfor kan det være vanskelig å avgjøre om man skal faste eller ikke? Tenk på ulike situasjoner, for eksempel ved eksamen eller en viktig fotballkamp.
10. I islam er det et viktig poeng at mennesker ikke fødes som syndige eller onde, men at de er svake og trenger veiledning. Diskuter hva det har å si for synet på menneskets handlinger i «denne» verdenen.
11. Hvilke muslimske trossamfunn er registrert i Norge?
Utforsk og undersøk
12. Hva betyr det å underkaste seg i praksis? Hvordan vises det i hverdagslivet? Hvordan kommer underkastelsen til uttrykk i moskeen?
13. Hvilke hovedretninger finnes i islam, og hva kjennetegner dem? Lag en oversikt over utbredelse av de ulike retningene.
14. I mediene omtales ofte bildeforbudet i islam. Forklar hvordan sunni og sjia skiller seg her. Finn eksempler på kunst fra de to hovedretningene, og beskriv motivet og de religiøse elementene.
15. Hva er en lovskole? Hvilken betydning har hvilken lovskole man følger for hverdagslivet?
16. Hva er familielovgivningen i islam? Hva sier familielovene om for eksempel arv og ekteskap? Hva slags begrunnelser gis i de ulike lovene? Hvordan kan lovene tolkes forskjellig?
17. Hva handler koranversene 3:36 og 4:34 om? Finn ut hvilke personer som er involvert, hvem de er og hvem som sier hva. Hva er bakteppet for versene?
18. Finn fram til skapelsesberetningen i Bibelen og Koranen. Hva er likt, og hva er ulikt? Hva sier beretningene om menneskets forhold til naturen? Bruk for eksempel disse versene i Bibelen: 1 Mos 3,1–9 og disse surene i Koranen: sure 2:31 og sure 2:36–37.
Gå i dybden
19. Muhammad ble sett på som en samfunnsreformator og religionsreformator. Hvordan endret Muhammad samfunnet og religionen på sin tid?
20. Hvilke forestillinger finner vi om Abraham i jødedom, kristendom og islam? Forklar hvorfor vi finner de samme personene i de tre religionene. Utforsk likheter og ulikheter i fortellingene, og reflekter over hva det har å si for forståelsen av religionene og historien. Bruk både et innenfra- og et utenfra-perspektiv.
21. Hør på sangene «Like that» (2017) og «My Girls Rock» (2018) av Alia Sharrief, og undersøk hvilke holdninger til musikk, islam, hudfarge og femininitet som kommer fram. Les også gjerne om «The hijabi chronicles», av Sharrief.
22. Ta for deg en av organisasjonene som nevnes i kapittelet i forbindelse med feministisk islam eller rettigheter for LHBTQ+. Hvordan jobber organisasjonen? Hvordan begrunnes deres ståsted i religionen? Hvilke utfordringer møter de, og fra hvem?
