Innledning Det kan herske liten tvil om at Paul Tillichs endelige mål med sine refleksjoner over de menneskelige vilkår og eksistensielle utfordringer dreier seg om å tenne et bærekraftig håp der fortvilelse og håpløshet nå synes å råde grunnen. I en tid hvor optimisme og fremtidstro i stigende grad viker plassen for åndelig desorientering og meningstap, er det i første rekke «Kirken under Korset»1 som ifølge Tillich har en reell mulighet for å vise vei ut av det uføret den historiske utviklingen har medført for de vestlig orienterte kulturene. Men for at dette skal skje, kreves et radikalt oppgjør med mange av kirkens eksisterende dogmer, språkbruk og forkynnelsespraksis. Veien frem til en slik konfrontasjon ser Tillich i første omgang som et filosofisk anliggende, hvor det er den kritiske ettertankens oppgave å berede spranget over til et ekte og uforfalsket trosliv. I tiden rett etter annen verdenskrig var Tillich riktignok vitne til en kraftig oppblomstring av kristne samfunn og kristent trosengasjement i store deler av den amerikanske befolkningen. I mange tilfeller lot dette til å skje i motstandsløs forening med en urokkelig tro på at engasjementet i arbeidet for fremgang og vekst i økonomiske og materielle vilkår er nøkkelen til individuell lykke og et fullverdig liv. Men på samme måte som han i randen av hardnakket optimisme og pågangsmot fant klare tegn på en gryende eksistensiell fortvilelse og rådvillhet, sto han fast ved at selve det åndelige kraftsenteret i kristentroen var i ferd med å svekkes.
1.
Paul Tillich: The courage to be, 2. utg., New Haven og London 2000, side 188. Boken utkom første gang i 1952. Med dette uttrykket har han i tankene det potensial som ligger i den reformerte kirken.
7
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 7
02.05.13 14:43
innledning
Dette forfallet hadde imidlertid ikke med kjernen i de kristne åpen baringssannheter å gjøre. Den sto for Tillich fremdeles på urokkelig grunn. Snarere dreier det seg om at kirkelige handlinger, symboler og språkbruk ikke lenger taler til det moderne mennesket. På den måten blir selve formidlingen av det kristne trosinnholdet snarere en hindring enn en inngang til et møte med det guddommelige. Med sin manglende eksistensielle appell finner ikke forkynnelsen og de sakramentale handlinger veien inn til kjernen av de mest vesentlige problemer stadig flere mennesker stilles overfor. Som følge av dette blir et ekte trosliv forvekslet med naiv overtro, hengivelse til symboler i påvente av deres magiske virke, oppramsing av trosformler som ikke lenger er meningsfulle og irrasjonell aksept av påstander med tvilsomt sannhetsinnhold. Samtidig blir en kristen levemåte ofte ensbetydende med underdanig underkastelse for kirkens autoritet, sneversynt moralisme og selvgodhetens dømmesyke. I innledningen til Dynamics of Faith går det tydelig frem hvilke utfordringer Tillich ser for seg: Det finnes neppe et ord i det religiøse språket, både teologisk og populært, som er utsatt for mer misforståelse, forvrengning og tvilsomme definisjoner enn ordet «tro». Det tilhører de termene som selv trenger helbredelse før det kan helbrede mennesket. I dag fører termen «tro» til mer sykdom enn helse. Det forvirrer, misleder, skaper alternativ skeptisisme og fanatisme, intellektuell motstand og følelsesmessig underkastelse, avvisning av ekte religion og hengivelse til substitutter.2
For Tillich synes imidlertid et forsøk på å avskaffe betegnelsen tro og erstatte den med et annet ord som både uheldig og urealistisk. Langt mer fruktbart fremstår prosjektet med å nytolke denne sentrale termen på en slik måte at «troens skjulte kraft i mennesket selv og dens uendelige betydning i forhold til det som troen er relatert til»3 åpenbares for flest mulig. Da trosbegrepets innhold står i nøye sammenheng med mange av kirkens øvrige kjernebegreper, vil et slikt prosjekt nødvendigvis innebære en kritisk nyorientering også av disse, inkludert det gudsbegrepet som er i omløp.
2. 3.
Paul Tillich: Dynamics of Faith, New York 1957, Introductory Remarks. Ibid. Introductory Remarks
8
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 8
02.05.13 14:43
innledning
At det på denne tiden ble bygget stadig flere kirker, og at et økende antall personer lot seg engasjere i et kristent trosliv, kunne således langt fra tolkes som et tegn på at den kristne forkynnelsen var i godt gjenge og i berøring med kilden til troens realinnhold. Tvert imot sto det stadig klarere for Tillich at det sviktende grunnlaget som alt dette trosengasjementet ofte var bygget på, i seg selv var en av årsakene til den fortvilelsen og mangelen på et retningsgivende innhold i tilværelsen som var i emning– både innenfor og utenfor de troendes rekker. Når det meningsbærende elementet i den moderne, produksjonsorienterte og teknisk dominerende levemåten begynner å vise sin eksistensielle tomhet, og mangfoldet av prosjekter som menneskene fyller sitt daglige liv med, ikke lenger strekker til for å gi tilværelsen et tilfredsstillende meningsinnhold, blir søken etter Gud en naturlig konsekvens. Men hvis også dette fremstår som et jag etter vind, står man overfor en eksistensiell rådvillhet og desorientering, da det ikke finnes flere alternativer. Det er i dette tomrommet at mye av fortvilelsen og den åndelige avmakt i de vestligorienterte sivilisasjonene har sin grobunn. Den manglende kraften som Tillich finner i kirkens nåværende forkynnelsespraksis, språkbruk og dogmatiske innhold, bærer i seg en minst like stor fare for de troendes integritet og livsinnhold som ateistenes livsførsel i gudsfornektelse og vantro. Og jo mindre påaktet denne trusselen er, jo større blir risikoen for stadig flere liv i åndelig forfall og eksistensielt meningstap. Dersom et oppriktig trosengasjement og en uforbeholden hengivelse fra subjektets side ikke blir møtt med troens realinnhold og oppfyllelse, vil det nemlig– ifølge Tillich –oppstå et eksistensielt vakuum som radikalt forsterker den uro og fortvilelse som i første omgang brakte mange søkende mennesker i kontakt med kirken. Fra individets side kan ofte selve trosengasjementet være ekte og uforbeholdent nok. Men hvis det som den troende gir seg hen til, er et tomhetens idol, og ikke en levende manifestasjon av det hellige, truer en eksistensiell skuffelse og rådvillhet som radikalt setter selve den menneskelige personlighet på spill. Når det kristne gudsbildet blir et idol som i realiteten er utmyntet av menneskets verdslige erfaringshorisont, er det nettopp overtroens tomhet, og ikke troens fylde, som i det lange løp møter den troende. 9
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 9
02.05.13 14:43
innledning
Etter Tillichs oppfatning står vi her overfor selve nattsiden av alle former for ubetinget hengivelse, enten den er av religiøs eller verdslig art. Den som med hele sin personlighet gir seg hen til en ideologi, trosretning eller førerskikkelses propaganda, løper alltid risikoen for å sette selve senteret for sin menneskelige integritet på spill. Man har på forhånd ingen garanti for at ikke objektet for hengivelsen til sjuende og sist er ute av stand til å gi den oppfyllelse man har vært rede til å ofre alt for. Ikke minst med henblikk på den uforbeholdne hengivelse til de totalitære regimer som fant sted i Tillichs egen samtid, finner vi rystende eksempler på denne typen personlige katastrofer. Når et slikt regime bryter sammen, vil ikke minst de som mest helhjertet og offervillig sluttet opp om dets førere og ideologier, kunne oppleve en eksistensiell skuffelse som legger personligheten brakk, og ugjenkallelig tømmer tilværelsen for et meningsfullt innhold. Den risikoen det her er snakk om, når imidlertid sitt høyeste og mest skjebnesvangre nivå i menneskets søken etter Gud. For Tillich er den religiøse tro det eneste som i varig forstand kan gi mennesket den absolutte oppfyllelse i form av en overordnet mening med tilværelsen og mot til å bekjempe alt som truer de grunnleggende sidene ved den menneskelige eksistens. Men blir denne trosakten rettet mot stivnete og døde idoler, og ikke ekte, levende symboler, settes menneskets grunnleggende integritet på spill. I Dynamics of Faith leser vi følgende om den faren som den ubetingete tro alltid bringer med seg: For dette er forskjellen mellom ekte og avgudsdyrkende tro. I ekte tro er det ultimate anliggende en hengivelse til det i sannhet ultimate; mens i den idolrettete tro blir de foreløpige, begrensete realiteter opphøyd til status av det ultimate. Den uunngåelige konsekvensen av idolrettet tro er «eksistensiell skuffelse», en skuffelse som gjennomtrenger et menneskes eksistens!4
4.
Ibid., side 12.
10
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 10
02.05.13 14:43
innledning
Og videre: Troens risiko i ens ultimate anliggende er i sannhet den største risiko et menneske kan løpe. For hvis det viser seg at den var et feilslag, bryter meningen med livet sammen; man overgir sitt selv, inklusiv sannhet og rett, til noe som ikke er verd det. Man har gitt bort sitt personlige sentrum uten mulighet til å få det igjen.5
Det at kirken ikke lenger synes å være i stand til å gi sin menighet den oppfyllelsen som forespeiles, regner altså Tillich som et ikke ubetydelig moment i den skjebnesvangre utviklingen som finner sted i moderne samfunn og levesett. Både i de stadig økende innslag av velbegrunnete motforestillinger mot gudstro og kirkelige ritualer generelt, og i den voksende mengden av tilbud om lettkjøpt frelse – som folk i sin desorientering og fortvilelse lar seg friste av– ser Tillich tildragelser som i stor grad har sitt opphav nettopp i den avmakt som er under utvikling i kirken. De problemer kirken ofte har med å imøtegå kritikken som reises fra tenksomme mennesker, er til sjuende og sist et resultat av at den langt på vei er berettiget. For Tillich kan det rett og slett virke som selve kraften i Kristi kjærlighet, og alvoret i hans frelsesgjerning, fra forkynnelsens side har druknet i enten gravalvorets moralisme og dømmesyke, nevrotisk fanatisme, forlokkende herlighetsteologi, feilplassert rasjonalisme eller allehånde former for naiv overtro som blir et lett bytte for den kritiske fornuft og redelige tanke. Ikke minst den kjensgjerningen at intellektet av mange blir regnet som et hinder for ekte tro, ser Tillich som et sikkert tegn på at forkynnelsen er på villspor. Hvis kristendommen fremhever det irrasjonelle på bekostning av tankens klarhet, er det ikke bare et trosmessig feilsteg, men også en fornektelse av en av de viktigste ressursene Gud har nedlagt i mennesket som er på søken etter et meningsfullt liv: Religion og kristendom er ofte blitt anklaget for å være irrasjonell og paradoksal. Mye dumhet, overtro og fanatisme er ganske sikkert blitt forbundet med den. Påbudet om å ofre sitt intellekt er mer djevelsk enn guddommelig. For mennesket
5.
Ibid., side 17.
11
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 11
02.05.13 14:43
innledning
opphører med å være menneske hvis det opphører med å være intellekt. Men offerets, lidelsens og korsets dybder blir krevet av vår tenkning. Hvert steg mot tenkningens dybder er et oppbrudd fra all tidligere tenknings overflate.6
Tillich skiller altså her mellom den tenkningen som bølger på livets overflate og den som så langt som mulig følger troen ned i de dypeste lag i menneskets gåtefulle væren. I nærheten av disse dybdene hersker et gjensidig forhold mellom den klare tanke og ekte tro, men uten at de smelter sammen. Ut fra det vi har sett til nå, forstår vi at Tillich ikke bare er kjent for sitt forbilledlige engasjement og løfterike nytenkning i trosspørsmål og religiøse anliggender, men også fryktet og mislikt for sin kompromissløse kritikk av viktige aspekter ved den kirken han selv tilhører. Hans velkjente spissformulering om at den reformerte kirke må reformeres videre, blir ikke alltid like godt mottatt. Med tanke på Tillichs oppfatning av forholdet mellom tro og tanke ligger det i sakens natur at vi ved lesning av hans skrifter finner en stadig overskridelse av grensene mellom filosofiens og teologiens tradisjonelle fagområder, med betydelig nedslag også i psykologien. Ofte skjer dette på en måte som lar viktige aspekter ved den ene disiplinen speile seg i de andres problemområder, slik at det åpnes for en videre og dypere innsikt enn det som disiplinene hver for seg kan gi. Vi skal blant annet se hvordan Tillich gjennom sine filosofisk anlagte refleksjoner over de menneskelige vilkår og utfordringer makter å bringe velkjente psykologiske problemkompleks ut i et åpnere og langt mer implikasjonsrikt landskap enn det som ofte har vært tilfelle innen psykologien selv. Et kjerneeksempel på dette vil være hans berømte angstanalyser, som til sjuende og sist er relevante for alle de mest grunnleggende sidene ved den menneskelige væremåte.7 Angstens virkeområde åpenbarer nemlig en spennvidde fra det rent biologiske aspektet via moralens og fornuftens virke til det religiøse i eminent forstand. 6. 7.
Paul Tillich: Grunnvollene rystes, i oversettelse av Tore Frost og Vigdis Songe-Møller, Oslo 1975, side 55. Boken ble opprinnelig utgitt i 1948 under tittelen The Shaking of the Foundations. At Tillichs refleksjoner – blant annet over angstens plass og betydning i menneskets liv og levnet – anerkjennes som svært relevante for psykologien, viser de mange henvisningene til hans skrifter fra kjente representanter for den eksistensorienterte grenen av denne vitenskapen, for eksempel Rollo May og Irvin. D. Yalom.
12
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 12
02.05.13 14:43
innledning
Her vil det også med stadig større klarhet fremgå hvordan troselementet, som jo utgjør selve kraftsenteret i Tillichs tenkning, blir stadig mer påtrengende, for til slutt å bryte frem med sitt oppklarende lys over alt det øvrige som den kritiske og argumentative fornuften har maktet å bringe frem. I Grunnvollene rystes leser vi igjen om den gjensidigheten som hersker mellom tro og tanke: Ved grensene for det endelige blir det uendelige siktbart; i lyset fra det evige blir tidens flyktighet åpenbar.8
Og nettopp i denne kulminerende bevegelsen – hvor den redelige tanke møter grensene for sitt virkeområde, og overtroen har vist sitt sanne ansikt – finner vi grunnlaget for Tillichs oppgjør med store deler av den etablerte kristne dogmatikk og praksis. For Tillich er det den klare tankes vågemot og redelighet som har den viktige oppgaven å gjøre de grunnleggende menneskelige vilkår gjennomsiktige, samtidig som disse innsiktene speiles i det moderne samfunnets levemåter og utfordringer. Først gjennom en slik bevegelse er vi rede til å vende oss til de kristne åpenbaringer med spørsmål som er nødvendige å stilleangående muligheten for å finne svar på hvilken vei som kan føre oss ut av den meningsløsheten og fortvilelsen som råder. Vi skal se hvordan Tillich argumenterer for at det moderne menneske aldri vil kunne bli værende innenfor grensene av filosofiens eget synsfelt og virkeområde, uten å måtte resignere på ethvert håp om å gripe en overordnet mening i tilværelsen. Lykkes vi med å la de menneskelige betingelser reflekteres i den åndelige krisen vår egen tid og sivilisasjon befinner seg i, vil vi enten oppdage nødvendigheten av å forene den kristne trosdimensjonen med den besinnende tankes innsikter, eller gi oss håpløsheten og de verdslige distraksjonene i vold. Men for at kirken skal kunne oppfylle sin misjon, må den selv ha stilt de spørsmålene som er vesentlige for vår tid. Den må også være i stand til å ikle svarene et språk som det moderne mennesket kan forstå.
8.
Ibid., side 15.
13
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 13
02.05.13 14:43
innledning
At den reflekterende tanke i første omgang vil bringe oss inn i en fortvilelsens avmakt angående menneskets grunnsituasjon, samtidig som den gjennom en slik bevegelse baner vei for troens mulighet, er et syn som Tillich deler med en av hans åpenbare inspirasjonskilder, nemlig Søren Kierkegaard. I skriftet Frygt og Bæven fra 1843 leser vi: Den uendelige Resignation er det sidste Stadium, der gaaer forud for Troen, saaledes, at Enhver, der ikke har gjort denne Bevægelse, ikke har Troen; thi først i den uendelige Resignation bliver jeg mig selv klar i min evige Gyldighed, og først da kan det være Tale om i Kraft av Troen at gribe Tilværelsen.9
Og videre: Til at resignere hører der ikke Tro, thi det, jeg i Resignationen vinder, er min evige Bevidsthed, og dette er en reen philosophisk Bevægelse, som jeg trøster mig til at gjøre, naar forlanges,…10
Også hos Kierkegaard fremgår det klart hvordan troen – i sin gåtefulle overskridelse av det timelige– vil kaste lys over det landskapet tanken vår har åpnet, og gi oss håp der det ikke lenger er noe å håpe. Men når det gjelder troens overskridende sprang, er det hverken hos Tillich eller Kierkegaard snakk om å forlate det stedet hvor vi faktisk befinner oss, eller vende ryggen til betydningen av våre sanser og vårt intellekt. Troen representerer ingen fluktvei fra vårt opphold i det timelige, men dreier seg om en omvendelse og nyorientering i dette området. Her blir de menneskelige vilkår sett i et helt annet lys enn tidligere, med dramatiske konsekvenser for individets orientering mot seg selv og sine omgivelser. I tråd med Kierkegaards terminologi blir det snakk om å erstatte timelighetens øyeblikk med evighetens øyeblikk. Det blikket er rettet mot, er det samme. Men fenomenenes meningspresentasjon er radikalt forskjellig. Stilt overfor denne oppgaven hersker det for Tillich ingen tvil om at han aldri må miste helheten i det konkrete menneskets eksistensielle betingel-
9. 10.
Søren Kierkegaard: Frygt og Bæven, I Tranebog-utgave, København 1962, side 44. Ibid., side 45.
14
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 14
02.05.13 14:43
innledning
ser, fordringer og utfordringer av syne. Selv om et individ har sin samtidige tilhørighet– både i historiens og evighetens dimensjon– må tyngdepunktet alltid være det mennesket av kjøtt og blod som lever sitt faktiske liv i en verden på historisk marsj og i stadig forandring: Mennesket overskrider alt i den historiske dimensjon, alle høyder og dybder i sin egen eksistens. Som det eneste vesen går mennesket ut over grensene for sin gitte verden. Det tar del i noe uendelig, i en dimensjon som ikke er forgjengelig, ikke selvutslettende, ikke tragisk, men evig, hellig og velsignet.11
Det er denne eksistensformen som– nettopp i sitt spenningsforhold mellom naturgitt nødvendighet, omgivelsenes vilkårlige faktisitet og den åndeligreligiøse fordringen– utgjør det spenningsfeltet Tillich uavbrutt beveger seg i og aldri forlater. Vi må aldri late som om vi kan befri oss fra den historiske dimensjonen eller på noen måte neglisjere den i vår søken etter Gud. Dette vil være et like stort feilsteg som den nyere tids oppfatning av at vi innen timelighetens egne grenser kan overvinne vår elendighet og tragiske grunnsituasjon. Det avgjørende spørsmål blir «hvordan den guddommelige dimensjonen kan trøste oss i vår elendighet»12– ikke hvordan vi skal befri oss fra vårt opphold i det timelige. Som følge av dette blir det for Tillich aldri snakk om å gi seg hen til metafysiske spekulasjoner om mennesket eventuelle plass og status i Guds nærvær etter jordelivets slutt. Det blir heller ikke noe mål å utvikle moralske ledetråder som skal kunne kvalifisere et individ til frelse og befrielse fra de jordbundne vilkårene. Den nærheten til Gud som Tillich søker, kan bare realiseres i dypet av mennesket selv, slik det befinner seg i sin konkrete livssituasjon. Å springe over denne plasseringen, og direkte søke Gud i de overmenneskelige høyder, vil alltid være en blindvei: Det navn vi kjenner for denne uendelige og uutømmelige dybde, all tilværelses grunn, er Gud. Denne dybde er hva ordet Gud betyr. Og, dersom det ordet ikke
11. 12.
Grunnvollene rystes, side 25. Ibid., side 25.
15
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 15
02.05.13 14:43
innledning
har synderlig mening for deg, så oversett det, og tal om dybdene i ditt liv, om ditt vesens opphav, om ditt egentligste anliggende, om det du uten forbehold tar alvorlig. Kanskje må du, for å kunne gjøre dette, glemme all tradisjonell viten om Gud, kanskje til og med selve ordet. For hvis du vet at Gud betyr dybde, da vet du mye om Ham.13
Med tanke på den uttalte konsentrasjonen vi her finner om det konkrete mennesket, vil det neppe være forhastet å si seg enig med alle dem som hos Paul Tillich ser en familielikhet med den eksistensorienterte grenen av nyere filosofi. Men samtidig vil en videre fordypning i hans skrifter komplisere dette bildet betydelig, og avdekke et ambivalent forhold til denne tradisjonen. Som vi allerede har sett eksempler på, ligger mange av Tillichs posisjoner nær Søren Kierkegaards, som jo blir regnet som en av den moderne eksistensfilosofiens pionerer. Og det er neppe diskutabelt at Tillich også har viktige berøringspunkter med en del andre religiøst orienterte eksistens filosofer, som Karl Jaspers og Gabriel Marcel. På Tillichs egen tid har også den ateistiske retningen innen eksistensfilosofien gjort seg stadig mer gjeldende, med Jean-Paul Sartre som ubestridt frontfigur. I sitt forhold til denne typen filosofi fremgår det klart og tydelig hvordan Tillich tar et uforsonlig oppgjør med de konklusjoner om menneskets grunnsituasjon og muligheter vi finner her, samtidig som han er rede til å følge eksistensfilosofenes beskrivelser av de menneskelige vilkår helt til grensen for den redelige tankes virkeområde. Tillich gir altså langt på vei de ateistiske eksistensfilosofene medhold i deres refleksjoner over de grunnleggende aspekter ved det moderne menneskets mest vesentlige utfordringer, og han slutter helhjertet opp om deres angrep på ulike former for virkelighetsflukt gjennom religiøst anlagt overtro og metafysisk ønsketenkning. Med tanke på den tiden vi lever i, er det nettopp filosofer som Nietzsche, Heidegger, Camus og Sartre som på den mest ærlige og kompromissløse måten har holdt et sannhetens speil opp for den åndelige krisen vår tids mennesker befinner seg i.
13.
Ibid., side 51.
16
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 16
02.05.13 14:43
innledning
Blant disse tenkerne finner vi derfor de mest pålitelige vitnene til de mørkeste sidene ved vår tilværelse og menneskelige grunnsituasjon, hvor mangelen på et troverdig, retningsgivende midtpunkt for vår åndelige orientering blir fremhevet som det mest essensielle kjennetegnet. Vi lever i en verden uten mål og mening, blottet for et iboende rettferdighetsprinsipp, faste verdier og mulighet for appell. Eksistensiell tomhet, meningsløshet og fortvilelse er realiteter vi utfordres til å konfrontere, ikke fornekte eller distrahere oss bort fra. Med henblikk på sin egen samtid er dette altså påstander som Tillich i første omgang slutter opp om. Også for ham er meningsløshet og eksistensiell tomhet grunntonen i de vestlig orienterte kulturer, og det ligger hinsides menneskets makt og evne å intensjonelt endre dette. Det håpet som Tillich på tross av disse realitetene bærer frem, kan bare tennes nettopp i kraft av den uforbeholdne aksepten av dem. Uten en slik aksept er det heller ikke for Tillich noen mulighet for at en overordnet mening i tilværelsen igjen kan befeste seg. Det som imidlertid gjør at Tillich ikke kan bli værende blant de ateistiske eksistensialistene, er oppfatningen av at synsfeltet deres er begrenset. Den sannheten de bærer frem, gjelder innenfor dette feltets grenser, og blir gjennom troserfaringens overskridende bevegelse avdekket i sin relative gyldighet, dog uten at dette feltet på noen måte blir opphevet. Det punktet som ifølge eksistensialistene avgrenser den veien et redelig menneske har mulighet for å gå i kraft av sitt øye og sin forstand, er for Tillich selve begynnelsen på en ny og annerledes livsorientering i den samme virkeligheten det alltid har befunnet seg i. Eksistensialistene, i brorskap med stadig større deler av befolkningene i de vestlige land, har ikke erfart muligheten av det omslaget som gir håp om en vei ut av det uføret vi faktisk befinner oss i. Men skal denne veien synliggjøres, må man altså fastholde at selve muligheten for en slik innsikt nærer seg av nettopp den håpløsheten som den redelige tanke har avdekket. Det er utelukkende på fragmentene av en sammenbrutt livsverden at håpet kan rotfeste seg. Som tidligere nevnt kan troen da aldri bli en flukt fra den verden vi lever i, men en radikal nyorientering og annerledes måte å befinne oss på i den samme virkeligheten.
17
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 17
02.05.13 14:43
innledning
På denne måten kan Tillich altså langt på vei gi sin tilslutning til den ateistiske grenen av den eksistensfilosofiske tradisjonen, inkludert dens krasse oppgjør med mange av vår sivilisasjons bærebjelker – både i og utenfor en religiøs orienteringshorisont. Samtidig åpner han for et trosbasert fremtidshåp på det grunnleggende eksistensielle planet, fritt for overtro, ønsketenkning eller hengivelse til foreldet dogmatisme. Ut fra det bildet som her avtegner seg, skulle det også gå klarere frem på hvilket grunnlag Tillich kan hevde at det ikke minst er den dogmatiske kristendommen vi kan takke for vår tids åndelige desorientering, forsterket av blant annet ateismens rettmessige oppgjør med religionens avmakt og illusoriske karakter. I en preken kalt «Flukten fra Gud», leser vi: Ved å gjøre Gud til ett objekt blant andre objekter, hvis eksistens og vesen kan tas opp til diskusjon, støtter teologien flukten mot ateismen. Den oppmuntrer dem som er interessert i å benekte det truende vitne til deres eksistens. Det første skrittet mot ateisme er alltid en teologi som trekker Gud ned på nivået for de tvilsomme ting. Ateisten har derved fått fritt spillerom. For han har fullkommen rett i å tilintetgjøre et slikt fantom og alle dets spøkelsesaktige kvaliteter.14
I det ærendet vi er ute i, finner vi det i første omgang naturlig å oppholde oss mest ved de perspektiver Tillich bringer frem i boken The courage to be fra 1952. I en tolkning av dette verket vil vi kontinuerlig trekke inn momenter fra så vel hans øvrige skrifter som annen, relevant litteratur. Håpet er å få Tillich i tale angående de grunnleggende, eksistensielle spørsmål han tar opp i dette skriftet, og som i tiden etter utgivelsen av The courage to be har vist seg stadig mer påtrengende.
14.
Ibid., side 43.
18
103322 GRMAT Mot til å leve 130101#02.indd 18
02.05.13 14:43