Moment kapittel 1-3

Moment kapittel 1-3

Kapittel

→ 1

Introduksjon til norsk­ faget på videregående skole

Når du har lest dette k­ apitlet, skal du: • kunne forklare hvorfor vi sier at lesing og ­skriving er to grunnleggende ferdigheter i alle fag på skolen • vite noe om og kunne forklare hva det vil si å være en god leser • vite noe om og kunne forklare hva det vil si å skrive godt

12

MOMENT 1

INTRODUKSJON TIL NORSKFAGET PÅ VIDEREGÅENDE SKOLE

→

FØR DU LESER: 1. Når leser du?

2. Hva slags tekster er du glad i å lese?

3. Hvilke temaer er interessante å lese om?

4. I hvilke sammenhenger skriver du?

5. Hva slags tekster liker du best å skrive?

I en verden av tekster I samfunnet vi lever i, forholder vi oss til et mylder av tekster nesten hele tiden.

Læreplanen i norsk presenterer fem ferdigheter som skal gå igjen i alle fag i skolen.

Disse er: Å kunne uttrykke seg muntlig, å kunne uttrykke seg skriftlig, å kunne lese, å kunne regne og å kunne bruke digitale verktøy.

Vi sender og mottar SMS-er og e-poster hver eneste dag, vi leser aviser og blader, vi leser og skriver på sosiale medier, og vi leser busstabeller og reklameplakater.

Dette er bare noen eksempler fra hverdagen vår – du kommer helt sikkert på flere. For å kunne delta aktivt i denne tekstverdenen er det helt nødvendig å kunne lese godt og skrive forståelig.

Lesing og skriving er derfor to grunnleggende ferdigheter som det skal arbei­ des med i alle fag i skolen.

Gjennom å lese og skrive i og om dem skal du som elev vise at du behersker skolefagene. For å lykkes med dette er det avgjørende at du kan lese og skrive godt. Senere, som student og arbeidstaker, vil du også ha behov for å mestre disse to grunnleggende ferdighetene. I alle typer utdanning og i alle slags yrker leses og skrives det mye mer i dag enn for bare noen få tiår siden. Norskopp­ læringen har et spesielt ansvar for at du skal utvikle lese- og skriveferdighetene dine.

Kapittel 1: Introduksjon til norskfaget på videregående skole

→

OPPGAVE UNDERVEIS: Hvilke typer tekster har du lest og skrevet de siste par dagene? Lag en liste.

Lesing Har du tenkt over hvorfor du leser – hvorfor du velger den spesielle boka på biblioteket, det ene bladet i hylla på Narvesen eller søker etter akkurat det nett­ stedet? Motivasjon er et viktig stikkord når det gjelder lesing. For at utbyttet skal bli vellykket, må vi være engasjert. Utgangspunktet må være at vi skal oppleve eller lære noe. Den franske forfatteren og læreren Daniel Pennac har skrevet en

13

14

MOMENT 1

bok om leseglede. Boka har tittelen Som en roman – om gleden ved å lese (norsk utgave kom i 1999). I boka spør han ungdom om hvorfor de leser, og han får en rekke ulike svar, blant annet disse:

→

•

for å lære noe

•

for å vite hvem man er

•

for å vite hvor man skal i livet

•

for ikke å gjenta foreldrenes dumheter

•

for å flykte fra hverdagen

•

for å underholdes

•

for å lykkes på skolen

•

for å forstå andre mennesker bedre

•

for å huske og bevare minnene om fortiden

•

for å finne meningen med livet

•

for å holde nysgjerrigheten ved like

OPPGAVE UNDERVEIS: Dekker listen alle grunnene til at du leser i fritiden og på skolen? Legg til flere gode grunner til å lese på listen. Del deretter listene med hverandre i grupper på tre.

Hverdagen vår er full av tekster – alt fra små beskjedlapper, bruksanvisninger og trafikkskilt til romaner, dikt, artikler og fagbøker. Noen tekster er lettere å lese enn andre – enkelte går det som en lek å komme gjennom. Andre tekster kan ha en nærmest søvndyssende effekt på oss – enten fordi vi ikke forstår dem, eller fordi de handler om noe som ikke interesserer oss. Det er også en del tekster det er vanskelig å få grep på fordi de er dårlig skrevet.

Noen tekster leser vi på fritiden fordi vi har lyst til det. Andre leser vi fordi det er nyttig eller nødvendig for å mestre skolegang og arbeidsliv. Begge typer lesing er viktig, men lystlesingen er ikke tilstrekkelig for å fullføre og bestå videre­gående skole eller delta i arbeids- og samfunnslivet. Lystlesingen må der­ for ­suppleres med nyttelesing.

Kapittel 1: Introduksjon til norskfaget på videregående skole

→

15

OPPGAVE UNDERVEIS: 1. Nevn en bok/tekst du har lest som var så god at du kommer til å huske den så lenge du lever. Hva var det som gjorde boka/teksten så god?

2. Nevn en bok/tekst du har lest som var så dårlig at du gjerne skulle ha kastet den. Hva var det som gjorde boka/teksten så dårlig?

Å lære å lese Husker du en ti års tid tilbake da du som seks- eller sjuåring, eller enda tidligere, greide å knekke den såkalte lesekoden – da du forsto at bokstavene i boka foran deg faktisk representerte lydene i det muntlige språket, og at bokstavene kunne trekkes sammen til forståelige ord? Dette øyeblikket er en milepel i alle barns liv. Å kunne lese på barneskolenivå innebærer at elevene greier å «avkode» boksta­ vene og ordene og forstå at hvert ord og hver setning representerer et bestemt meningsinnhold. For å sjekke at barna har lært seg dette, kan læreren stille svært enkle spørsmål til teksten, som for eksempel «Hva er det som lyser?», etter å ha vist et bilde av solen med teksten «Solen lyser». Å knekke lesekoden er noe vi lærer på barneskolen eller tidligere, men gjen­ nom hele skoleløpet må vi lære oss å lese stadig mer kompliserte tekster. Det stilles helt andre krav til leseferdighetene på videregående skole enn på barne­ skolen. Mange vil også oppleve at kravene til lesekompetansen blir merkbart høyere når de begynner å studere. Du tar med deg det du har lært, men utvider og utvikler ferdighetene etterhvert. På videregående nivå kreves det altså en større egeninnsats av deg. Som et eksempel kan du lese «Hvordan man knaprer pludrekuler» og svare på spørsmålene til teksten:

Bildet kapittelet åpner med heter «Imagine ­Finding Me 1976 and 2005, Kamakura, Japan».

Det er laget av den ­japanske fotografen ­Chino Otsuka. I dette bildet har hun manipulert inn et bilde av seg selv som voksen i et foto fra barndommen. Dette er altså et dobbelt selv­ portrett. Les mer om fotografen på hennes hjemmeside: chino.co.uk.

16

MOMENT 1

Hvordan man knaprer pludrekuler Teksten og spørsmålene til den er laget av Lars August Fodstad. Den er basert på en ide av den amerikanske læreren og forfatteren Kelly Gallagher fra hans bok Deeper Reading (2004).

Det finnes fjante plunke pludrekuler, blant annet lasper, tasper og svasper. Selv om du knaprer pludrekulene som sku onne og ump tille, vil de ikke gnute noen snopper. For å svune en pludrekule som gnuter snopper, må du knapre svaspen som har reppet pasjuten etter sin tomple tule.

Oppgaver: 1. Hvor mange plunke pludrekuler finnes det?

Du finner svarene til oppgavene på bokas nettsted.

2. Hva er lasper, tasper og svasper?

3. Hva vil pludrekulene ikke gjøre, selv om du knaprer dem som sku onne og ump tile?

4. Hvordan kan du svune en pludrekule som gnuter snopper?

Kapittel 1: Introduksjon til norskfaget på videregående skole

17

Hvordan gikk det? Om du leste teksten grundig, klarte du trolig å svare på spørs­ målene. Så lenge du bare blir spurt om overfladiske ting, kan du finne svaret ved å finlese hver setning. Og om klassen har sett på oppgavene sammen, vil dere høyst sannsynlig ha svart rett på alle. Som du ser, går det faktisk an, på det lese­ nivået du er nå, å svare på spørsmålene selv om teksten nesten bare består av tulleord.

Lesing er forståelse Som du skjønner av eksemplet «Hvordan man knaprer pludrekuler», handler leseferdigheter ikke bare om å avkode skrifttegnene. Du må i tillegg forstå og tolke det du leser.

Det er langt på vei mottakeren som skaper sammenhengen og meningen i en tekst. Vi trekker mange selvstendige slutninger når vi leser. Slike slutninger, eller «mellom-linjene-lesing», kaller vi inferenser. I noen tekster, som for eksempel

Å tolke litteratur vil si å forklare en tekst for å nå fram til en helhetsfor­ ståelse av den. Tolking er en prosess, der vi hele tiden prøver å forstå delene i teksten i forhold til helhelheten.

i et moderne dikt, er mye overlatt til mottakerens egen tolkning. Teksten har mange «tomme plasser» som leseren må fylle med mening.

I andre tekster, som for eksempel en matoppskrift eller en avisreportasje, får mottakeren mer støtte til å forstå sammenhengen. Denne typen tekster har altså ikke så mange tomme plasser.

Det er den tyske litteraturteoretikeren Wolfgang Iser (1926– 2007) som står bak betegnelsen «tomme plasser» i en tekst. Isers grunntanke er at tekster aldri er helt «ferdige», at de ikke har fastlåst sin mening, men at det alltid finnes ubestemte punkter i teksten. Disse må leseren selv fylle med en mening.

18

«Dialogfortelling» er oversatt til norsk av Lars August Fodstad.

Originalen er hentet fra Kelly Gallaghers bok Deeper Reading (2004).

MOMENT

Nå skal vi se på et annet eksempel, og her er det ingen tulleord. Dette eksemplet viser hvor mye leseren selv ofte må bidra med under lesingen. Teksten har tit­ telen «Dialogfortelling» og er skrevet av Ned Guymon. Den kom opprinnelig ut på engelsk i 1950 og er trolig en av verdens korteste kriminalfortellinger.

Les teksten, og svar deretter på oppgaven:

DIALOGFORTELLING Nei!!

Jeg visste.

Jo.

Hvor lenge?

Du gjorde det ikke!

Lenge nok.

Jo.

Hva nå?

Når?

Gjett.

Nå nettopp.

Politi?

Hvor?

Senere.

Soverommet.

Hvorfor senere?

Død?

Gjett på ny.

Ja.

Fortell meg!

Hvorfor?

Se.

Det vet du.

Å nei!

Nei!

Å jo.

Å jo.

Du kan ikke!

Utro?

Joda, jeg kan.

Ja.

Vær så snill!

Med hvem?

Det nytter ikke å trygle.

Med deg.

Tilgi meg!

Nei!

For sent.

Jo.

Gode Gud!

Hun gjorde ikke …

Farvel.

Jo.

----------

Vi gjorde ikke …

Vær så god.

Å jo da.

Politiet?

Og du visste?

Kapittel 1: Introduksjon til norskfaget på videregående skole

→

19

OPPGAVE UNDERVEIS: Hva skjedde i denne fortellingen? Gjenfortell først for hverandre to og to. Del deretter gjenfortellingene med en annen gruppe eller i hele klassen.

Fortellingen består av noen få, enkle ord. Likevel er det fullt mulig å gjenfortelle en historie med massevis av handling og dramatikk. Om du virkelig går grundig til verks, kan du ikke bare gjøre rede for handlingsgangen, men kanskje også se for deg menneskene vi har med å gjøre, hvordan det ser ut der de befinner seg, hvorfor de snakker akkurat slik de gjør, hva som har skjedd før, og hva som kom­ mer til å skje etter denne dialogen. Men i motsetning til i eksemplet med pludre­ kulene vil du ikke finne svar på noen av disse spørsmålene ved å ta fatt i en enkelt setning eller et enkelt ord. Du må skape mening av helheten og lage sam­ menhenger av noe som ikke står skrevet. Du må lese mellom linjene.

Eksemplet «Dialogfortelling» viser at du må gjengi mer enn ordene som står i tek­ sten, når du skal gjenfortelle historien. Bare å bruke ordene i teksten vil ikke gi mening.

På det nivået du er nå, er målet å bli en leser som ikke søker enkle svar på enkle spørs­ mål, men en som kan se sammenhenger der sammenhengene ikke er åpenbare.

Å bli en god leser Svake lesere: •

begynner å lese uten å forberede seg på hva slags tekst de har foran seg

•

leser uten å vite hvorfor

•

leser uten å vite hvordan teksten skal gripes an

•

blir lett distrahert under lesingen

•

leser for å bli fort ferdig og avpasser ikke tempoet etter vanskelighetsgraden

•

registrerer ikke hvilke ord og begreper som er viktige

•

forstår ikke hvordan teksten er strukturert, og hvilke deler den er satt sammen av

•

er ikke klar over når de ikke forstår

•

slutter å tenke over innholdet i teksten når de har lest ferdig

→

OPPGAVE UNDERVEIS: Lag en tilsvarende liste over hva som kjennetegner gode lesere.

Momentene er hentet fra Muskingum College (Ohio, USA) sin oversikt over hva som kjenneteg­ ner gode lesere, og hva som kjennetegner svake lesere. Her hentet fra Astrid Roes bok Lese­didaktikk – etter den første leseopplæringen (2008).

20

MOMENT 1

Å lese for å lære Lesestrategi er en helhetlig plan og framgangsmåte for å lese på en god og effektiv måte. En god lesestrategi vil bidra til at du oppfatter, forstår og husker mer av det du leser. Innholdet i lesestrategien bestemmes av hvilken tekst du leser og hensikt og mål med lesingen.

Gode lesere har ulike lesestrategier som de tar i bruk for å løse problemer som kan oppstå før, under og etter lesingen.

Lesestrategiene er spesielt godt egnet når det ikke er særlig lystbetont å lese.

Når motivasjonen ikke er på topp eller man skal arbeide med en tekst i skole-, studie- eller jobbsammenheng, kan disse arbeidsmetodene være svært nyttige.

Lesestrategiene er nyttige når du leser for å lære. Fagtekstene i lærebøkene er gjennomgående mer informasjonstette enn de fleste skjønnlitterære tekster. Når du leser fagtekster, må du ofte konsentrere deg om detaljerte faktaopplysninger.

Da kan de ulike lesestrategiene være til god hjelp.

Før du leser: 1. Hva slags tekst er dette? Prøv å bestemme sjangeren.

2. Hva vet du om dette temaet fra før? Noter stikkord om hva du kan om emnet fra før. Skriv også ned hva du ønsker å lære mer om, og hva du tror denne teksten handler om.

3. Skaff deg en oversikt over teksten som helhet. Les overskriftene, og reflekter rundt dem. Se på bildene, og les bildetekstene.

4. Skumles teksten. Les ett og ett avsnitt ved bare å kaste et blikk på avsnittet.

Mens du leser: 5. Finn nøkkelordene i teksten, og strek under dem. Skriv opp synonymer til disse nøkkelordene.

6. Finn de viktigste begrepene i teksten, og lag et tankekart. Ta gjerne med symboler og tegninger.

7. Lag en overskrift for hvert av avsnittene.

Les mer om tokolonne­ notat og få et eksempel på oppsett du kan bruke på bokas nettsted.

8. Lag et tokolonnenotat. Over den ene kolonnen skriver du «Årsaker», og over den andre skriver du «Virkninger». Fyll ut etter hvert som du leser.

Etter lesingen: 9. Bruk stikkordlisten du skrev før du leste. Dersom det er nødvendig, leser du deler av teksten om igjen.

10. Skrive et sammendrag på ett avsnitt om det du leste. Bruk gjerne stikkordene dine som hjelp.

11. Lag fem spørsmål til teksten.

Kapittel 1: Introduksjon til norskfaget på videregående skole

→

OPPGAVE UNDERVEIS: Bruk lesestrategier på en fagartikkel i tekstsamlingen, for eksempel «Ballonger og isfjell» av Ingebjørg Tonne eller «Takler ikke medie­ sjonglering» av Ingrid Spilde. Kanskje synes du det tar mye tid, men når du har gjort dette flere ganger, vil du se at det går raskere for hver gang, og bruk av strategiene gjør at du ikke trenger å lese teksten så mange ganger.

Skriving Skriving er et viktig redskap for å kunne kommunisere med andre uavhengig av tid og sted. Skriftspråket gjør det mulig på en helt annen måte enn med det muntlige språket å ta vare på tanker, utsagn og tekster. Når du holder et foredrag på skolen eller snakker med en venn, er innholdet flyktig, og ingen husker noe særlig mer enn hovedtrekkene i foredraget eller samtalen dagen etter. Tekstene du skriver, enten det er noveller eller kjærlighetsbrev, kan du ta fram igjen og lese for barnebarna dine når du blir gammel.

Fra en norsk kvinnes dagbok fra 11. og 13. mai 1945.

21

22

MOMENT 1

→

OPPGAVE UNDERVEIS: De fleste tekster vi skriver i dag, er digitale. Skriv ned en punktliste med ideer til hvordan vi på best mulig måte kan ta vare på tekster vi tror er viktige for ettertiden. Diskuter det du har kommet frem til med en medelev.

Å skrive for å lære På skolen skriver du i alle fag. For å vise hva du kan og har lært, blir du bedt om å skrive om det. Hvorfor? Det er fordi skriving er et viktig redskap for læring.

Når du skriver ned tanker og erfaringer, får du et overblikk over dem. Skrivingen hjelper deg med å strukturere kunnskapene dine og forstå mer, og nye ideer og tanker kan dukke opp. Når du kan formulere et emne eller et problem med egne ord, da har du lært det.

Som vi så i forrige delkapittel, er flere av lesestrategiene knyttet til å formu­ lere skriftlig det man har lest. Skriving er et godt hjelpemiddel for hukommel­ sen. Du husker bedre det som er skrevet ned, enn det som bare er uttrykt munt­ lig. Har du skrevet en huskelapp, husker du bedre hva du skal ha i butikken, selv om du glemte lappen hjemme. Skal du holde et foredrag på skolen, er det ofte avgjørende at du har skrevet om emnet på forhånd. Det er vanligvis ikke nok bare å lese om det.

Du lærer skolefagene ved å skrive mye i og om dem. Derfor bør du både tenke­skrive og presentasjonsskrive.

Tenkeskriving er all uformell skriving der du utforsker ideer og prøver ut nye tanker. Disse tekstene er til eget bruk, og du velger selv hvem du vil dele dem med. Tenkeskrivingen skal ikke leses eller vurderes av læreren din. Du trenger derfor ikke være så nøye med strukturen, rettskrivingen eller tegnsettingen.

Eksempler på tenkeskriving er notater du gjør i timene, oppsummeringer du gjør mens du leser, tankekart og ulike «skriblerier», som for eksempel opp­ summering av temaer innenfor fagene. Hvis du klarer å få noe ned på papiret hver dag, øver du opp formuleringsevnen, og det blir enklere for deg å presen­ tere fagstoff (presentasjonsskrive) på prøver og eksamener. Her skal jo resultatet vurderes av faglæreren eller en sensor, og det stilles tydelige krav til orden, struktur, sammenheng og rettskriving.

Kapittel 1: Introduksjon til norskfaget på videregående skole

→

OPPGAVE UNDERVEIS: I hvilke situasjoner i løpet av en skoledag har du mulighet til å tenkeskrive?

Muntlig og skriftlig språk

→

OPPGAVE UNDERVEIS: En elev skrev e-posten du kan lese under til læreren sin. Her er det flere muntlige innslag og formelle feil som ikke er passende i en slik situasjon.

Kan du finne disse? Skriv om til en høfligere og mer formell tone.

Heisann lærer!

Som du sikkert har skjønt er jeg nokså bak på i forhold til skolearbeid og lekser akkurat nå. Tida strekker liksom ikke til om dagen. Jeg har mange håndball kam­ per som jeg jo må spille og så jobber jeg jo på Rimi på lørdagene. Skjønner du?

Jeg, Line, Torstein og Petter er på gruppe sammen. Jeg greier på en måte ikke helt å holde tempoet de sitt. Faktisk sliter jeg sykt med å få ferdig min del av pre­ sentasjonen i naturfag på fredag. Kan jeg få utsatt min del av presentasjonen?:) Det ville vært kjempebra for meg. Jeg kan jo veldig gjerne presentere i timen på mandag eller noe, da har jeg liksom kommet meg oppå igjen. Setter kjempe pris på om du kan si ja til dette. Du veit jo at jeg prøver å gjøre mitt beste, ikke sant?

Blir også kjempeglad for raskt svar. Masse hilsen fra Trude på første rad☺

Å uttrykke seg muntlig og å uttrykke seg skriftlig er to ulike former for kommu­ nikasjon. Muntlig og skriftlig er nesten å betrakte som to forskjellige språk, fordi de opererer med ulike regelsett. Muntlig kommunikasjon er som oftest spontan og finner sted i en «her og nå»-situasjon. Når vi uttrykker oss muntlig, trenger vi ikke alltid å være så utfyllende og presise. Det er lett å oppklare misforståelser, og vi er ikke avhengige av ordene alene. Vi kan bruke kroppsspråk, blikk, ansikts­ uttrykk og gester for å få fram budskapet vårt, og det er ikke uvanlig å nøle, lete etter de rette ordene eller gjenta ting.

Muntlig tale er også preget av fyllord som «liksom», «jo», «så», «bare» og

23

24

MOMENT 1

«på en måte», for å nevne noen få. Disse småordene bruker vi gjerne for å vise varsomhet og for å ikke overkjøre mottakeren. Uttrykk som «ikke sant» og «skjønner du» bidrar til å etablere kontakt, og vi viser at det er viktig for oss hva sam­tale­partneren vår mener. Med chat, MSN og blogger har den muntlige språkbruken vunnet plass også i skrevne tekster. Disse tekstene er preget av for­ kortelser, lydrett skriving av dialekter, slang og mange fyllord.

Likevel stiller de aller fleste skriftlige sjangre krav til en mer formell og plan­ lagt språkbruk, det gjelder ikke minst for de tekstene du blir bedt om å skrive innenfor skole og høyere utdanning og i arbeidslivet. I skrift kommuniserer vi uavhengig av tid og sted. Når vi skriver, kan vi planlegge teksten og finpusse den før vi sender den fra oss. Vi bruker gjerne en større del av ordforrådet vårt, og vi tenker nøyere gjennom hvordan vi kan variere setningene og få til en god struk­ tur.

Vi bør være bevisste på og kritiske til bruken av det muntlige og uformelle språket i skrift. Muntlige fyllord og småord må lukes bort – de er som «ugress» å regne i en formell tekst. En viktig del av skriving som grunnleggende ferdighet handler om å kunne tilpasse språket etter hva du skriver, og hvem du skriver til.

En del elever sliter med dette. De har vansker med å skille den uformelle skrivin­ gen i fritiden fra den formelle skrivingen på skolen.

Skrivetrekanten I skriveopplæringen i skolen har det vært lagt mye vekt på tekstens innhold og

Formål

form. Når du skriver, må du bestemme deg for hva du vil si, og hvordan du vil si det. Hvert fag har sin egen måte å utforme tekstene på. Å skrive en rapport i naturfag er noe annet enn å utforme et essay i norsk. I dagens skriveopplæring Innhold

Form

blir i tillegg formålet – eller hensikten – med skrivingen tydelig understreket.

Formålet med skrivingen er knyttet til spørsmålet om hvorfor du vil si noe, og til hvem.

Skrivingen blir mer motiverende når vi har klart for oss hva teksten skal bru­ kes til, hvem mottakeren er, og hvilken situasjon teksten skal presenteres i. I arbeidslivet og samfunnslivet skriver vi med et visst formål. Men skriving kan brukes til mye forskjellig, som å holde kontakten med andre mennesker, reflek­ tere over noe, beskrive noe, utforske noe, overbevise noen om noe eller forestille oss noe. Tekster kan lett bli uklare om skriveren ikke er seg bevisst hva som er formålet med dem.

Kapittel 1: Introduksjon til norskfaget på videregående skole

→

25

OPPGAVE UNDERVEIS: Hvilket formål har disse tekstene?

• en jobbsøknad • en reklametekst • en lærebok • et intervju • en nyhetsreportasje • en kriminalroman • et eventyr • en tale • et brev

Å lære å skrive Husker du de aller første tekstene du skrev som barn? Kanskje var det enkle for­ klaringer til tegningene dine eller korte ønskelister eller beskjeder til de voksne?

Kanskje begynte du å eksperimentere med skriving lenge før du lærte å lese? De første tekstene dine var det muligens bare du selv som forsto, og du måtte kan­ skje forklare muntlig det du hadde skrevet. På samme måte som når de lærer å lese, er det en milepel i alle barns liv når de forstår at det man vil formidle, kan kommuniseres i skrifttegn. Å lære å skrive på barneskolenivå innebærer å lære å «kode inn» eller fylle inn det man ønsker i ord og enkle setninger. Gjennom skoleløpet og i videre studier stilles det stadig høyere krav til både innholdet i og utformingen av tekstene. På videre­gående nivå blir du bedt om skrive mange ulike teksttyper i de forskjellige fagene. Å skrive en sammenhengende og meningsfull tekst er en kompleks og utford­rende oppgave. Alle som skriver, har erfart at arbeidet krever både kon­ sentrasjon, inspirasjon, utholdenhet og ikke minst lyst. Enkelte ganger faller alt på plass med en gang, andre ganger er det mer krevende å få uttrykt seg slik en vil. Tankene vil rett og slett ikke bli til ord og setninger på skjermen eller papiret, og teksten blir rotete og usammenhengende. Et godt utgangspunkt for tekstskapingen er å innstille seg på at skriving er hardt og tidkrevende arbeid. Samuel Johnson, en av Englands mest innflytelsesrike forfattere og lit­ teraturkritikere på 1700-tallet, uttrykte: «Det som blir skrevet uten anstren­ gelse, blir som regel lest uten glede.»

Alle kan lære seg å bli bedre skrivere. Vi blir ikke alle berømte forfattere, men de fleste kan lære å skrive tekster med et interessant innhold og et presist språk.

Det som kreves, er øvelse, øvelse og atter øvelse.

Kompleks betyr sammensatt. Det å skrive er en sammensatt oppgave der du må ha mange tanker i hodet samtidig for å få til et godt resultat.

26

MOMENT 1

→

OPPGAVE UNDERVEIS: Hvordan går du fram når du skal skrive en tekst i skolesammenheng?

Del gode tips i grupper.

Dersom du har god tid på deg til skrivearbeidet, bør du skrive et førsteutkast. I førsteutkastet er innholdet det aller viktigste, men tenk gjerne også gjennom form og struktur. Be om respons på førsteutkastet, gjerne fra medelever. Med utgangspunkt i responsen du får, skriver du så et andreutkast. I andreutkastet er det viktig å jobbe med strukturen og sammenhengen. Om du ikke har mulighet til å få respons på andreutkastet ditt, må du avslutte skrivearbeidet med å gå gjennom formuleringene, rettskrivingen og tegnsettingen.

Det er ikke alltid du har mulighet til å få respons når du skriver. Da er det viktig at du forsøker å se din egen tekst utenfra og tenker gjennom om mottake­ ren vil forstå det du skriver. Arbeid med teksten ved først å fokusere på innhold, så på struktur og sammenheng og til slutt på formuleringene, rettskrivingen og tegnsettingen. Dette skal du lære mer om i skrivekurset i kapittel 6.

→

OPPGAVE UNDERVEIS: Mange skriveoppgaver på skolen må fullføres under tidspress. Hvordan vil du gå fram i skriveprosessen når du bare har fem timer til rådighet?

Skisser de ulike fasene.

Kapittel 1: Introduksjon til norskfaget på videregående skole

→

OPPGAVER: 1. Hva betyr det å lære å lese?

2. Hva menes med «tomme plasser» i en tekst?

3. Hva kjennetegner gode lesere?

4. Hva er lese- og skrivestrategier?

5. Hva skiller muntlig fra skriftlig språkbruk?

6. Hvorfor er det viktig å tenke på formålet når man skriver en tekst?

27

Kapittel

→ 2 Kva er ein tekst?

Etter å ha lese dette kapittelet skal du kunne: • gjere greie for sentrale kjenneteikn ved ein tekst • forklare kva vi meiner med eit utvida tekstomgrep • forstå korleis tekstar er ein del av ein kommunikasjonssituasjon • sjå at sjanger og kontekst verkar inn på både tekstproduksjon og teksttolking

30

MOMENT 1

KVA ER EIN TEKST?

→

FØR DU LES: 1. Kva forstår du med omgrepet «tekst»?

2. Kva for tekstar har du møtt på så langt i dag?

3. Kven var avsendaren av desse tekstane?

Kva er ein tekst?

Tekst er eit nøkkelord i norskfaget. Her arbeider vi med tekstar heile tida. Vi skriv eigne tekstar og les det andre har skrive. I norskundervisninga er det, som vi såg i kapittel 1, eit overordna mål at du skal bli betre til både å utforme og tolke tekstar. Men kva er eigentleg ein tekst? Det er ikkje lett å svare enkelt og presist på. Det finst nemleg ikkje ein eintydig definisjon av tekstomgrepet. Ei svært vanleg oppfatning er at ein tekst er ei samling ord og setningar som er skrivne på papir eller skjerm, og dermed noko vi finn i bøker, aviser, tidsskrift og blad, på Internett og i andre skriftlege medium.

I norskfaget bruker vi ordet «tekst» om meir enn berre det som er skrive ned.

Vi seier at vi har eit utvida tekstomgrep. Tekstar kan like gjerne vere munnlege som skriftlege. Ein tale, ei forelesing, ein samtale og ei nyheitsmelding på radioen er eksempel på munnlege tekstar. Skriftlege og munnlege tekstar har det til felles at dei er sette saman av språklege teikn. I munnleg tale er teikna lydar, og i skriftspråket er teikna bokstavar. Lydane og bokstavane set vi saman Eit teikn er noko som står for noko anna enn seg sjølv. Det er eit avtalt samband mellom teiknet og eit bestemt meiningsinnhald. Dette inneber at for at noko skal vere eit teikn, må det oppfylle kravet om at nokon har bestemt kva for meining som skal leggast i det.

til ord. Orda set vi vidare saman til setningar og til heile tekstar.

I tillegg til tale og skrift bruker vi gjerne andre typar teikn når vi vil uttrykke noko. Bilde, grafar, fotografi, lydar og musikk er eksempel på slike teiknsystem, men også kroppsspråk, klede og bevegelse kan fungere som meiningsberande teikn i ulike samanhengar. Tenk berre på ein politikardebatt på TV. Orda er sjølvsagt viktige, men kroppsspråket, ansiktsuttrykket og klesdrakta spelar også ei sentral rolle. Det er ikkje tilfeldig at Jens Stoltenberg gjerne har på seg raudt slips og Erna Solberg blå jakke når dei skal kringkastast ut til veljarane sine. Far­ gane er med på å signalisere kva dei står for politisk. Faget retorikk er eit område der det er viktig å ha kunnskap om slike teikn, både når det gjeld å forstå tekstar av andre, og når du sjølv lagar tekstar og presentasjonar. Det får du lære meir om i kapittel 4 og 5.

Kapittel 2: Kva er ein tekst?

31

Jan Stenmark er ein svensk kunstnar og illustratør. Bilda hans står ofte på trykk i den store laussalsavisa Aftonbladet i Sverige. Stenmark har som oftast ein uventa tekst under bilda, og det er nettopp kombinasjonen av tekst og bilde som skaper poenget – som her.

I ein tekst er det som oftast eit «samarbeid» mellom orda og andre typar teikn.

Dei fleste tekstar er derfor det vi kan kalle samansette. Definisjonen på ein samansett tekst er altså at han er sett saman av fleire enn berre eitt teikn­ system.

Eit eksempel er musikkvideoen, som kombinerer levande bilde, musikk og ord. Dei ulike uttrykksmåtane verkar saman og skaper ein heilskap. Nokre gon­ ger er alle teiknsystema i ein samansett tekst omtrent like viktige, andre gonger

«Ångestskri» betyr angstskrik.

32

MOMENT 1

dominerer eitt eller nokre få av dei. Eit munnleg foredrag du skal halde for klas­ sen, er eit eksempel på ein samansett tekst. Det du seier, er ofte det viktigaste, men kroppsspråket ditt og bruk av for eksempel tavle, PowerPoint-presentasjo­ nar, musikk eller videosnuttar bidrar i ulik grad til heilskapsinntrykket.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Drøft om desse tekstane kan karakteriserast som hovudsakleg munnlege, skriftlege og/eller samansette: • lærebøkene dine • Kongens tale nyttårsaftan • ein roman • Noregs lover • eit trafikkskilt • eit politiavhøyr • ein song • ei bruksrettleiing • eit teaterstykke • eit brev

Tekst og kommunikasjon Kvar går grensa for kva som er ein tekst, og kva som ikkje er det? Ordet tekst kjem av det latinske ordet textura, som betyr «vev». Ordet vev gir assosiasjonar til noko som er samanfletta, noko som heng saman, og som utgjer eit forståeleg mønster. Vi finn den same betydninga i ordet tekstil og det engelske world wide web, på norsk omsett til «verdsveven». Desse assosiasjonane kan hjelpe oss til betre å forstå kva ein tekst er. Eit viktig kjenneteikn ved ein tekst er at han er sett saman av fleire mindre delar, teikn, som er «vovne» saman til ein større, samanhengande og forståeleg heilskap.

Ein tekst må handle om noko. Han formidlar eit innhald og er berar av ei meining. Eit relevant spørsmål i denne samanhengen er: Meining for kven? Det kan jo godt hende at avsendaren har meininga klart for seg. Må meininga vere tydeleg for andre enn avsendaren sjølv? Dei aller fleste vil svare ja på dette grunnleggande spørsmålet. Dette viser at tekstar er ein del av ein kommunikasjonssituasjon, ei samhandling mellom to eller fleire menneske. Ordet kommuni-

Kapittel 2: Kva er ein tekst?

kasjon kjem av det latinske ordet communicare, som betyr nettopp det å dele noko med andre.

For at kommunikasjonen skal vere vellykka, må mottakaren forstå kva som er meininga i teksten. Setningar som er sette tilfeldig saman, blir som regel ikkje forståeleg tekst, med mindre teksten er meint som eit absurd, modernistisk dikt, som i dette litt søkte eksempelet: Sola er gul.

I Spania dyrkar dei frukt.

Det regnar i Bergen.

Bjørnen er sterk.

Desse setningane handlar om heilt forskjellige ting. Dei har ingen samanheng med kvarandre og utgjer derfor ikkje noko forståeleg mønster for mottakaren.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Drøft om det som står under, kan oppfattast som ein tekst: Fuglar kan flyge. Pelle er kanarifuglen min. Ho følte seg fri som fuglen. Ugla jaktar på mus om natta.

Tekstnormer Når du les ein kriminalroman, har du bestemte forventningar til teksten. Han må handle om eit brottsverk, og ein etterforskar skal drive jakt på éin eller fleire farlege gjerningsmenn. Jakta må ikkje vere føreseieleg. Du ønsker å bli overraska og forferda. Etterforskaren greier, ved hjelp av intelligens, uthald og mot, å løyse mysteriet, og éin eller fleire forbrytarar får si velfortente straff. Det gode sigrar til slutt. Svært mange kriminalromanar følger dette mønsteret.

Når du skal skrive ein jobbsøknad, følger du bestemte reglar for korleis ein slik søknad skal sjå ut. Teksten bør ha eit ryddig oppsett, det skal komme tydeleg fram kvifor du søker jobben, og du ønsker å få fram dine sterke sider utan å skryte for mykje. Søknaden bør i tillegg innehalde referanse til éin eller fleire personar som kan anbefale deg til jobben. Teksten bør vere utan skrivefeil, viss ikkje kan arbeidsgivaren komme til å tvile på kompetansen din. Eit jobbintervju følger ein del av dei same reglane: Du må kle deg høveleg, handhelse og framstå som ein blid og omgjengeleg person.

33

34

MOMENT 1

Som du ser av eksempla, er alle tekstar styrte av bestemte forventningar til innhald og form. Forventningane til korleis tekstar skal utformast, har vi sjølv skapt. Ved å møte ulike teksttypar lærer vi oss kva forventningar som gjeld.

Desse forventningane kallar vi tekstnormer. Tekstnormene er styrande for kva vi kan uttrykke, og korleis vi kan uttrykke oss i ulike situasjonar. Både som avsendar og mottakar stør vi oss til tekstnormene. Formålet, det vil seie kven mottakaren er, og kva teksten skal brukast til, styrer valet av tekstnormer. Du kan ikkje skrive akkurat som du vil i ein jobbsøknad dersom du ønsker å få job­ ben. På same måte må ein kriminalroman innehalde nokre faste ingrediensar for at lesaren skal kjøpe boka og få oppfylt behovet for spenning.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Tenk deg at du er på ferie i utlandet med familien din. Kva for tekstnormer gjeld når du vil skrive eit postkort heim til kjærasten din? Kva når du vil skrive eit kort til bestemor di? Kva bør du skrive, og kva bør du ikkje skrive?

Tekstnormene er ganske varige og stabile. Dei endrar seg likevel noko etter som tida går, og dei er bundne av den kulturen dei høyrer til. Tekstnormene for innleiinga og avslutninga på eit personleg brev kan fungere som eit eksempel på dei tidsbestemte og kulturbestemte variasjonane. For brevskrivarar i USA er det vanleg å innleie med «My dearest friend» og avslutte med «Love from …». Norske brevskrivarar uttrykker seg gjerne litt meir nøkternt og innleier kanskje med «Hei …» eller «Til …». Avslut­ ningsformularet er gjerne «Helsing …», sjølv om somme strekker seg til «Kjærleg helsing …». For hundre år sidan kunne eit brev bli innleidd med «Vørde …» og avslutta med «Med høgvørdnad …». Det er uvanleg å skrive slik i dag. Nå sender vi dessutan mange brev med e-post – få av oss sender brev i posten lenger. Internett har utvikla andre tiltaleformer, gjerne meir munnlege enn det som er norma i skrift­ lege brev. Det er ikkje uvanleg å innleie ein epost med berre «Hei».

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Kva for tekstnormer gjeld for desse teksttypane?

Vel to av dei, og samanlikn dei: • dikt • fantasy-roman • Twitter-melding • Instagram-oppdatering

Kapittel 2: Kva er ein tekst?

Sjanger Eit omgrep vi bruker mykje i forbindelse med tekstar og tekstnormer, er sjanger.

Kva er ein sjanger? Ein sjanger kan svært enkelt forklarast som ei samling eller ein kombinasjon av fleire tekstnormer. Ut frå ein slik enkel definisjon kan vi seie at tekstar som liknar på kvarandre, altså tekstar som bygger på ein del av dei same tekstnormene, høyrer til den same sjangeren. Betydninga av ordet stør opp om denne forklaringa. Ordet sjanger stammar frå det latinske ordet genus, som betyr «art» eller «slekt».

Når det gjeld inndeling av tekstar i sjangrar, kan vi trekke ein parallell til faget biologi og den svenske legen og naturforskaren Carl von Linné (1707–1778) sitt arbeid med å dele inn plantar og dyr i ulike slekter og artar. I løpet av karri­ eren sin klassifiserte Linné 10 000 plantar og 6000 dyr. I 1731, berre 24 år gam­ mal, fullførte han sitt berømte system for klassifisering av planteartar. Systemet er framleis i bruk i botanikkfaget.

Både skriftlege, munnlege og samansette tekstar blir delte inn på liknande måtar – her kallar vi dei sjangrar. Munnlege tekstar er for eksempel meir eller mindre formelle alt etter kor godt avsendaren og mottakaren kjenner kvarandre.

Tekstane vil også bli ganske forskjellige avhengig av om vi snakkar i ein offentleg eller i ein privat samanheng. Berre tenk på forskjellen mellom Kongens tale nytt­ årsaftan og det du fortel vennene dine frå juleferien din. Mange sjangrar finn vi i både munnleg, skriftleg og samansett form. Vi kan bruke dei norske folke­ eventyra som eksempel. Eventyra levde på folkemunne i mange hundre år før dei

Carl von Linné prydar både frimerke og pengesetlar i Sverige. Kven er det bilde av på den norske hundrekrona?

35

36

MOMENT 1

blei skrivne ned av Asbjørnsen og Moe i første halvdelen av 1800-talet. Gjennom dokkefilmane til Ivo Caprino frå 1970-åra har eventyra fått ei ny form som samansette tekstar.

På kva måte og i kva grad må tekstar likne på kvarandre for at vi kan seie at dei høyrer til den same sjangeren? Dette er eit spørsmål utan noko opplagt svar.

Vi kan dele tekstar inn i sjangrar etter kva dei handlar om, for eksempel om det er ein kjærleiksroman eller ei kokebok, og vi kan dele dei inn etter kvar dei er publiserte eller trykte, for eksempel om det er i ei avis eller på Internett. Vidare kan vi dele inn tekstar ut frå kva som er siktemålet med dei, for eksempel om det dreier seg om ein jobbsøknad eller ei bruksrettleiing, og etter kva slags form og struktur dei har, for eksempel om det er eit dikt eller ei Twitter-melding.

Vi kan bruke romansjangeren som eit eksempel på at inndelinga i sjangrar ikkje alltid er så enkel og openberr. Kvar går grensa mellom ein roman og ei novelle? Ei lang novelle kan vere like lang som ein kort roman. Kva anna er det som skil desse to sjangrane? Romanen har som regel ein meir kompleks hand­ lingsgang, eit større persongalleri og strekker seg over eit lengre tidsrom enn novella. Men det er ikkje alltid slik. Den irske forfattaren James Joyce gav i 1922 ut romanen Ulysses. Romanen er på over seks hundre sider, men har berre éin tydeleg hovudperson, går berre føre seg i hovudstaden Dublin, og handlinga strekker seg over eitt einaste døgn, den 16. juni 1904.

Går det i det heile an å snakke om romanen som ein eigen sjanger, eller rom­ mar dette omgrepet så mykje at det blir problematisk å bruke? Vi går gjerne ut frå at vi har éin hovudsjanger og fleire undersjangrar når vi skal få fram mangfal­ det innanfor ein sjanger. Igjen kan vi trekke ein parallell til Carl von Linnés klas­ sifisering av plantar og dyr. Han definerte grunneiningane som «slekter» og variasjonar innanfor slekta som «artar». Det finst forskjellige undersjangrar til, eller «artar» av, romanen. Vi har blant anna historiske romanar, kjærleiksro­ manar, kriminalromanar og oppvekstromanar. Romanar kan også delast inn på andre måtar. Vi kan ta utgangspunkt i innhaldet, som for eksempel at det er ein fantasy-roman. Vi kan også ta utgangspunkt i målgruppa, som kan vere ung­ dommar. Eller vi kan ta utgangspunkt i den litteraturhistoriske perioden, for eksempel romantikken.

Kapittel 2: Kva er ein tekst?

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Kva for undersjangrar har: • bloggar?

• songar?

• reklame?

Sjangerforventningar Sjangervalet blir styrt av kva formål tekstane har, altså kvifor avsendaren vil seie noko, og til kven avsendaren vil seie noko. Sjangeren fungerer som ein slags kon­ trakt mellom avsendaren og mottakaren. Han representerer ein bestemt måte å organisere og kommunisere meining på. Alle kommunikasjonssituasjonar mel­ lom menneske inneber at vi tar i bruk sjangrane. Når vi bruker nemningar som «bruksrettleiing», «eventyr» eller «artikkel», signaliserer vi viktige sider ved tek­

Norsk bok med eventyr frå 1925.

37

38

MOMENT 1

sten. Vi skaper det vi kallar sjangerforventningar. Bruksrettleiinga forklarer oss korleis vi skal sette saman og bruke eit nytt produkt, og består av teikningar og forklaringar. Eit eventyr er ei underhaldande forteljing med overnaturleg inn­ hald. I tillegg har det ei formelaktig oppbygging, slik at det skal vere enkelt å hugse og enkelt å fortelje att munnleg. Artikkelen er ein sakleg og logisk tekst som informerer om og drøftar eit tema frå verkelegheita.

Sjangrane set altså grenser for både utforminga og tolkinga av tekstar. Sam­ tidig er det viktig å streke under at dei rammene sjangrane set, ikkje er absolutte.

Alle tekstar er realiseringar av sjangrar, men samtidig utgjer dei sjølvstendige einingar som opnar for ulike løysingar. I staden for å tenke på sjangrane som rigide tvangsmønster bør vi sjå på dei som hjelp til å tolke ein tekst på den eine sida, og til sjølv å produsere tekstar på den andre sida. Det er rett og slett snakk om konvensjonar det er praktisk å kjenne til.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Finst det reglar for kva ein kan skrive og ikkje skrive i ei Twitter-melding, ei Facebook-oppdatering eller ein blogg? Kvifor / kvifor ikkje?

Tekstar kan også bevisst bryte med sjangerforventningane. Når ein er blitt kjent med ein spesiell sjanger, kan ein leike med han, gjere endringar i han og utfordre grensene for han. Om sjangerbrottet er vellykka, kan det til og med oppstå nye sjangrar. I private bloggar har det til nå vore normalt å skrive om det som er bra, velfungerande og vellykka i livet, enten det gjeld jobb, interiør, familie eller tre­ ning. Etter kvart er det nokre bloggarar som har reagert på denne glansbilde­ framstillinga av livet og heller begynt å skrive om det som ikkje er så bra. Desse bloggarane skriv om flausar på jobb, skitne hus, uskikkelege barn og om at dei heller vil sitte i sofaen og ete godteri enn å dra på treningsstudioet. Bloggane deira er blitt populære og har fått mange følgarar som kjenner seg igjen i denne usminka framstillinga av livet. Bloggane blir ekstra morosame nettopp fordi dei bryt med forventningane som andre har skapt.

→

OPPGÅVER UNDERVEGS: 1. Kan du komme på ein film, ei bok, eit bilde eller eit musikkstykke som braut med dei sjangerforventningane du hadde på førehand?

2. Syntest du sjangerbrottet var vellykka eller ikkje? Grunngi svaret ditt.

Kapittel 2: Kva er ein tekst?

39

Skjønnlitteratur og sakprosa Det er vanleg å dele inn tekstar i skjønnlitteratur og sakprosa. Denne inndelinga er knytt til omgrepa «fiksjon» og «fakta». Det er vanleg å seie at skjønnlitteratur handlar om ei oppdikta verkelegheit, mens sakprosa handlar om den faktiske verkelegheita. Vi veit og forventar at ein nyheitsreportasje om eit drap handlar

Fiksjon: Ein fiktiv tekst er ein oppdikta tekst, og det teksten handlar om, har ikkje skjedd i verkelegheita.

om verkelege personar og hendingar. I ein kriminalroman forstår og forventar vi at personane og brottsverka er oppdikta, og at det som skjer, berre skjer i tek­ sten.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Er desse tekstane fakta og/eller fiksjon?

• ei dagbok • ei Facebook-oppdatering • ei lærebok i naturfag • ein reisekatalog • ein dokumentarfilm • ein biografi

Som du kanskje har skjønt av oppgåva ovanfor, er ikkje skiljet mellom skjønnlit­ teratur og sakprosa berre klart og tydeleg. Mange tekstar inneheld element av både fiksjon og fakta. Krimforfattarar tar gjerne utgangspunkt i verkelege brotts­ verk når dei skriv romanane sine. Forfattaren Karin Fossum fortel at ho lyttar til nyheitssendingane på radioen heile dagen, og at ho nyttar verkelege brottsverk som inspirasjon og utgangspunkt for det ho skriv om i romanane sine. Mange romanforfattarar kombinerer gjerne biografiske opplysningar og fiksjon i teks­ tane sine.

I kapittel 7 i denne boka kan du lese meir om kva som særpregar skjønn­ litteraturen og skil han frå sakprosaen. Du kan også lese om kva som skil litte­ rært språk frå meir sakprega språkbruk. I sakprosaen er vi opptatt av at språket skal vere presist, eintydig og klart, slik at det vi seier om verkelegheita, ikkje skal bli misforstått og kommunikasjonen bryte saman. I skjønnlitteraturen er målet eit anna. Tekstane betyr gjerne noko meir og noko anna enn det vi først legg merke til. Her blir språket brukt på ein måte som skal få oss til å stoppe opp, undre oss og bryte ut av våre vande tankar og førestillingar. Forfattaren bryt med dei språklege konvensjonane ved å nytte ord på nye måtar i uventa saman­ hengar.

Ein faktatekst handlar om noko som faktisk har skjedd i det verkelege livet.

40

MOMENT 1

Heilt frå antikken har det eksistert ei tredeling av dei skjønnlitterære sjang­ rane i episk dikting (epikk), lyrisk dikting (lyrikk) og dramatisk dikting (dramatikk). Denne tredelinga bruker vi også i dag. Tekstsamlinga i denne boka er for eksempel inndelt på denne måten. Episk dikting omfattar alle typar forteljingar.

Ei forteljing kan vere alt frå ein kort vits til ein romanserie på fleire titals band.

Felles for alle forteljingar er at ein forteljar formidlar ei historie. Historia kan vere sett saman av éi eller fleire hendingar, og éin eller fleire personar kan vere involverte. Ordet lyrikk stammar frå det greske ordet lyre, som er namnet på eit strengeinstrument. Opphavleg var lyrikk tekstar som ein kunne synge. Lyriske tekstar er ofte korte og subjektive. Dei kan ha eit fast versemål eller bestå av frie vers. Dramatisk dikting er skriven for scenen eller filmbransjen. Skodespelarane seier fram replikkane og framstiller ein handlingsgang. Dramatekstar og film­ manus består av forskjellige teksttypar, som replikkar og scenetilvisingar.

Sakprosatekstane har ikkje ei tilsvarande inndeling. Her har vi ikkje den same, lange tradisjonen å støtte oss til. Sakprosa består av eit mylder av ulike teksttypar. Dei fleste av tekstane du møter i løpet av ein dag, er sakprosa. Tenk berre på dei tekstmeldingane du sender og mottar, lærebøkene du les, nyheitene du høyrer og les, reklameplakatar rundt omkring, busstabellar og det munnlege foredraget du skal halde for klassen.

Tekstar har eit formål Med formål meiner vi siktemålet med teksten du skriv. Teksten sitt formål handlar om kven du skriv til, kvifor du skriv teksten og i kva samanheng han skal brukast.

Kanskje kan formålet med teksten ligge til grunn for ei hovudinndeling av sak­ prosatekstane: • Mange sakprosatekstar har først og fremst ein informativ funksjon. Slike tekstar har som overordna mål å informere om eit tema. Alle typar faglittera­ tur og lærebøker er eksempel på denne teksttypen.

• Andre sakprosatekstar har først og fremst som mål å påverke eller overtyde mottakaren om noko. Reklametekstar og politisk reklame er eksempel på nettopp det.

• Ein tredje type sakprosatekstar har som sitt viktigaste mål å gi uttrykk for dei personlege følelsane til avsendaren. Talen som brudgommen held til brura, og notat i ei dagbok er tekstar med eit slikt hovudformål.

Kapittel 2: Kva er ein tekst?

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Gå saman i grupper på fire eller fem, og skriv ned så mange skriftlege sjangrar som de kjem på i løpet av fem minutt. Alt som blir nemnt, skal skrivast ned.

Svar så på desse spørsmåla: 1. Blir sjangrane de har skrive ned, rekna som sakprosa og/eller skjønnlitteratur?

2. Diskuter dei tekstane som er vanskelege å plassere. Kvifor er dei det?

3. Bestem deretter om dei skjønnlitterære sjangrane de har skrive ned, er episk, lyrisk eller dramatisk dikting.

4. Ta til slutt for dykk sakprosatekstane, og diskuter om formålet med dei først og fremst er å informere, overtyde eller gi uttrykk for følelsar.

Konteksten Konteksten er viktig når vi skal forsøke å gripe meiningsinnhaldet i ein tekst. Vi definerte tidlegare tekstomgrepet ut frå det latinske ordet textura, som betyr «samanføying» eller «vev». Omgrepet kontekst stammar frå det latinske ordet contextus, som betyr «samanveving». Omgrepet dekker dei ulike omstenda rundt ein tekst. Enkelt kan vi seie at konteksten er eit samleomgrep for alt det som utgjer den samanhengen teksten står i. Tekstar eksisterer aldri i eit tomrom – dei blir alltid tolka i lys av den aktuelle samanhengen, konteksten, dei blir til i.

Relasjonen mellom sendaren og mottakaren, tid, stad og medium – alt dette og mykje meir er med på å gi teksten meining.

Tekstar er forskjellige med omsyn til i kor stor grad konteksten bidrar til meininga i teksten. Munnlege tekstar er gjerne meir avhengige av konteksten enn skriftlege tekstar, som kan lesast og tolkast mange år etter at dei blei skrivne. Mange munnlege tekstar er derimot knytte til ein «her og nå»-situa­ sjon. Det gjer det mogleg for deltakarane å stille spørsmål og oppklare det som eventuelt er uklart. I skrift er ikkje det mogleg. Skriftlege tekstar krev derfor meir planlegging, og innhaldet må vere meir presist og uavhengig av konteksten.

Kontekst knytt til situasjonen Det er ei vanleg erfaring at situasjonskonteksten kan vere ganske avgjerande for kva meining vi legg i ein tekst. Tenk deg denne replikken: «Eg må gå nå. Men eg kjem tilbake i morgon.» Vi kan tenke oss mange ulike situasjonar eller

41

42

MOMENT 1

kontekstar knytte til denne replikken. Kven er det som seier dette til kven? Er det eit kjærastepar, to venner eller ein far og ein son som snakkar saman? Kva har skjedd i forkant av samtalen? Har det vore ein krangel eller ei ulykke, eller dreier det seg berre om eit hyggeleg besøk? Er personen som replikken blir retta mot, sjuk, einsam, lei seg eller ulykkeleg? Utan å vite noko om den bestemte situasjonen veit vi ikkje om replikken skal oppfattast som eit løfte, ein trussel, ei trøyst eller berre vere til opplysning.

Kulturell kontekst Den konteksten som teksten inngår i, er ikkje berre knytt til den aktuelle «her og nå»-situasjonen. I eit vidare perspektiv inngår tekstar også i ein større kulturell kontekst. For å kommunisere godt må vi for det første ha ein viss kjennskap til mottakaren. Vi bør vite litt om kunnskapar, erfaringar, haldningar og verdiar og om kulturell, eventuell religiøs, bakgrunn. Det vi har med oss av forkunn­ skapar, er avgjerande for korleis vi forstår og etablerer meining i ein tekst, slik vi også såg i det første kapittelet om lesing.

Kontekst knytt til forkunnskap

→

FØR DU LES: Les denne teksten, og tenk over kva bakgrunnskunnskap har å seie for å forstå meininga i han. Forstår du kva teksten handlar om?

Eksempelet er frå ei bok av John Brandsford og Marcia Johnson frå 1972.

Her omsett til bokmål i Bråthen (red.): Leseforståelse. Lesing i kunnskapssamfunnet – teori og praksis (2007).

«En avis er bedre enn et ukeblad. Et åpent område er bedre enn en gate. I begynnelsen er det bedre å løpe enn å gå. Du må trolig prøve noen ganger.

Det krever visse ferdigheter, men disse er enkle å lære. Selv små barn har glede av det. Når du først har lyktes, blir det sjelden vesentlige problemer.

Fugler vil sjelden komme for nær. Derimot kan regnvær by på problemer.

Det vil også bli vanskelig dersom mange mennesker gjør det samme. En trenger masse plass. Dersom det ikke er noen problemer, kan det være en veldig rolig aktivitet. En stein kan være et anker. Dersom noe løsner fra den, vil du ikke få en ny sjanse.»

Kapittel 2: Kva er ein tekst?

Eit barn med drake av papir i O’Higgins-parken i Santiago, hovudstaden i Chile, september 2003.

Kva handlar denne teksten eigentleg om? Teksten inneheld ikkje spesielt vanske­ lege ord, og burde slik sett vere grei å forstå. Likevel kan meiningsinnhaldet vere vanskeleg å gripe. Om du har laga papirdrakar og floge med dei, har du kanskje allereie gjetta at teksten handlar om nettopp det. Viss ikkje kan du lese teksten ein gong til. Når du har fått desse opplysningane, vil du oppleve at teksten er mykje lettare å lese. Dersom teksten hadde hatt ei overskrift om det å lage og fly drakar, ville det ha aktivisert forkunnskapane dine. Som du ser av dette eksem­ pelet, er forkunnskapane våre altså ein heilt sentral del av konteksten.

→

OPPGÅVER: 1. Kva er ein tekst?

2. Kva meiner vi med tekstnormer?

3. Kva er ein sjanger?

4. Kva er forskjellen på skjønnlitteratur og sakprosa?

5. Korleis kan konteksten bidra til meininga i ein tekst?

43

Kapittel

→ 3 språklege verkemiddel Når du har arbeidd med dette kapittelet, skal du kunne: • forklare dei språklege verkemidla metafor, ­samanlikning, personifikasjon, besjeling, ­symbol, ironi, kontrast, over- og underdriving, gjentaking, symbol, allusjon og ironi • kjenne igjen dei språklege verkemidla i ein tekst og vurdere kva funksjon dei har • beskrive korleis metaforar pregar språket vårt

30

MOMENT 1

SPRÅKLEGE VERKEMIDDEL

→

FØR DU LES: 1. Kva betyr ordet verkemiddel?

2. Kva trur du eit språkleg verkemiddel er?

Kva er eit språkleg verkemiddel?

Kva er eigentleg eit språkleg verkemiddel? Er ikkje språket i seg sjølv eit verkemiddel vi kommuniserer med? Er det slik at det finst enkelte ord som fungerer som verkemiddel, mens andre ord ikkje eignar seg like godt? Kvar går grensa?

Spørsmåla verkar kanskje rare, men av og til kan det lønne seg å stille dei rare spørsmåla, for det er gjerne det som må til for å få gode svar.

Før vi svarer på slike spørsmål, kan vi slå fast at språklege verkemiddel er dei orda vi bruker på ein spesiell måte, bevisst eller ubevisst, for å oppnå ein eller annan ønskt effekt. Vi ønsker for eksempel å overtyde, overraske eller underhalde. Det finst ei rekke ulike verkemiddel, og ofte blir dei delte inn i ulike kategoriar.

Ein del språklege verkemiddel heng saman med klangen og rytmen i språket.

Andre har å gjere med korleis tekstar er komponerte og strukturerte. Andre igjen er det vi gjerne kallar språklege bilde. Det er særleg dei språklege bilda det skal dreie seg om her, sidan dei ikkje er knytte til bestemte sjangrar og kommunikasjonssituasjonar. Dei språklege verkemidla bruker vi i alle moglege samanhengar – både i sakprosa- og skjønnlitterære tekstar – og når vi snakkar saman. Andre verkemiddel er særleg knytte til visse sjangrar eller ein viss språkbruk, men dei ventar vi med til seinare kapittel.

Eit språk om språket Å lære namn på språklege verkemiddel er nødvendig for å kunne snakke eller skrive om korleis språket fungerer – enten det gjeld daglegtale, romanar, songtekstar, reklame eller andre kommunikasjonssituasjonar. Vi lever gjennom språket. Vi tenker i språk. Vi er i stor grad saman med andre gjennom språk, og vi må bruke språk for å lære. Om vi ønsker å forstå oss sjølv og verda, må vi forstå korleis språket fungerer. Vi må skjønne korleis det er bygd opp,

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

korleis det verkar, korleis vi kan forme det, og korleis det formar oss. Og om vi skal forstå språket, må vi tileigne oss eit språk om språket. Når vi nå skal lære om språklege verkemiddel, er nettopp målet å utvikle eit omgrepsapparat som kan hjelpe oss til å beskrive, undersøke og forstå dette språket som vi er i heile tida. Det er eit heilt sentralt tema i norskfaget på vidaregåande skole. I dette faget vil det å fokusere på språk og verkemiddel i tekstane vi arbeider med, alltid vere relevant. Det er dermed ein god idé å gjere det til ein regel alltid å kommentere korleis språket blir brukt i tekstane du les, høyrer eller skriv om i norskfaget. Kunnskap om verkemiddel er noko du kan bruke i møte med alle typar tekstar.

Metafor

→

FØR DU LES: Kva betyr uttrykket «å gå rundt grauten»? Slå det opp om nødvendig.

«La oss kalle ein spade for ein spade!» Du liker sikkert at folk snakkar så du forstår kva dei meiner – at dei er ærlege og ikkje pakkar inn meiningane sine i vage uttrykksmåtar. Klar tale blir ofte rekna som noko bra. Om vi hamnar i situa­sjonar der vi opplever at nokon likevel «går rundt grauten», vil vi kanskje oppfordre dei til heller å «snakke rett frå levra». Men da gjer vi ironisk nok det motsette av det vi oppfordrar til: Vi bruker språket indirekte for å be nokon bruke det direkte. Vi snakkar i språklege bilde. Sagt på ein annan måte bruker vi metaforar.

Metaforen kan seiast å vere det viktigaste og mest omfattande av alle dei språklege verkemidla vi har. Derfor skal du nå lære kva metaforar er, og finne ut korleis dei fungerer i ulike samanhengar. Dessutan skal vi sjå på andre verkemiddel som på ulikt vis er i slekt med metaforar.

Kva er ein metafor?

Ordet metafor er opphavleg gresk og betyr «overføring». Når vi snakkar i metaforar, bruker vi altså ord i overført betydning. Det vil seie at vi bruker eit ord i ein annan språkleg samanheng og med ei anna meining enn det har der det opphavleg høyrer til. Denne overføringa er basert på likskap.

Om du kallar ein venn for kylling, er det fordi du meiner at vedkommande har visse likskapar med ein kylling, nemleg at han eller ho er feig eller redd. Da

31

32

MOMENT 1

overfører du eit ord frå dyreverda til menneskeverda. Reddhare er eit anna eksempel. Prinsippet er det same om du kallar vedkommande ei løve – løve­ metaforen overfører eigenskapane mot og evne til å kjempe. Uansett kva dyremetafor du vel, kan vi seie at eigenskapane til dyret «smittar» over på vennen din.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: 1. Kjenner du til andre slike dyremetaforar?

2. Gå saman to og to, og samarbeid om å lage fem nye dyremetaforar.

Kva slags eigenskapar kan knytast til kva dyr? Presenter resultatet for kvarandre i klassen, og lag ei samling av alle dei nye dyremetaforane.

Slektningar av metaforen Samanlikning

Som du kanskje har skjønt, er metaforen i slekt med samanlikninga. Samanlikningar er som oftast lette å kjenne igjen på samanlikningsordet «som» (eller «lik», «liksom» og «som om»). Poenget med samanlikningar er vanlegvis å forklare eller tydeleggjere noko ved å vise at det liknar på noko anna.

Om vi bruker kyllingeksempelet, kan vi ganske enkelt gjere metaforen om til ei samanlikning ved å seie at nokon oppfører seg som ein kylling, pip som ein kylling, eller «feigar ut» som ein kylling. På den måten blir overføringa av betydning enda tydelegare. Seier nokon: «Han er ei løve», må vi strengt tatt tolke ut frå situasjonen om vi skal forstå det metaforisk, eller om det faktisk er snakk om ei løve. Viss det derimot er samanlikninga «han er som ei løve» som blir brukt, veit vi sikkert at det ikkje dreier seg om ei verkeleg løve.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Gå saman to og to, og lag tre samanlikningar kvar. Byt så med kvarandre, og gjer samanlikningane til den andre om til metaforar.

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

33

Personifikasjon

Av og til gir vi abstrakte omgrep menneskelege eigenskapar. Denne spesielle typen metafor kallar vi personifikasjon. «Livet smiler til meg for tida», kan ein for eksempel seie, eller tvert imot: «Døden ventar.» Både liv og død er abstrakte omgrep, altså noko vi ikkje kan ta på. Men når vi set dei saman med menneskelege handlingsverb, som å smile eller vente, står det abstrakte fram som noko konkret og menneskeleg. Det same gjeld når vi seier at «tida går» eller at «kjærleiken held ut alt, trur alt, håper alt, toler alt».

Besjeling

Ein annan type metafor som har å gjere med menneskelege eigenskapar, er besjeling. Mens personifikasjonen lar abstrakte omgrep få menneskelege eigenskapar, inneber besjeling at livlause gjenstandar får menneskelege eigenskapar. Vi kan for eksempel seie at bilen var litt sliten, at huset klamra seg fast til skråninga, eller at datamaskinen vakna til liv. I alle tilfella blir det ikkje-levande utstyrt med menneskelege eigenskapar.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Kan du nå forklare forskjellen på personifikasjon og besjeling?

Og kan du finne fleire eksempel på begge delar?

Metaforar i kvardagen Du går sikkert ikkje rundt og tenker på det til dagleg, men faktisk er det slik at metaforane omgir oss heile tida, at vi bruker dei ubevisst kvar einaste dag – ja, at vi ikkje klarer oss utan dei.

Vi har allereie sett eksempel på slike kvardagsmetaforar, enten vi «går rundt grauten» eller kallar nokon ein kylling. Det finst uendeleg mange eksempel på at vi bruker metaforar ubevisst, for eksempel i uttrykka «å møte veggen», «gå ein runde med seg sjølv», «vere i fyr og flamme», «ta tak i problema», «legge lokk over saka», «skyve noko under teppet», «miste bussen», «kapre ein kjæraste», «stryke på prøven», osv.

Mange slike ord og uttrykk er gamle metaforar som ein gong verka overraskande og fornyande, men som seinare har blitt ein så vanleg del av språket at vi ikkje lenger tenker over at dei er metaforar. Ein del av dei kan ikkje eingong erstattast eller omsettast, fordi det metaforiske uttrykket er det einaste vi har. Gamle eksempel på dette er bordbein, høystakk, vegskulder og

«Kjærleiken held ut alt, trur alt, håper alt, toler alt» viser til Bibelen, Det nye testamentet, Paulus' første brev til korintarane, kapittel 13, vers 7. Du kan sjekke bibbelsitat og lese i Bibelen i nettutgåva til Det Norske Bibelselskap: www.bibel.no.

34

MOMENT 1

Desse datavirusa er teikna av avisteiknaren Morten Mørland. Bildet sto første gong på trykk i VG.

krabbefelt, eller at vi snakkar om fiskebein og fiskebeinsbakkar når vi er ute på ski.

Det finst også nyare eksempel på slike nødvendige metaforar. Aller tydelegast er kanskje dei som har med datamaskinar å gjere. Tenk deg berre kor omstendeleg du måtte formulere deg for å unngå uttrykk som «å surfe på Internett», «data­virus», «skrivebord», «mappe», «vindauge», «verktøy», «minne», «mus» osv. Overføringa av meining frå andre språkområde gjer det lettare for folk flest å prate om kompliserte operasjonar på datamaskinen.

Særleg interessant med datateknologi og andre nye teknologiar er at den metaforiske overføringa gjerne skjer begge vegar. Akkurat som virusmetaforen er henta frå medisinen, kan du bruke datauttrykk for å beskrive noko som skjer med kroppen din, og da særleg hjernen, sidan førestillinga om datamaskinen som ein hjerne alt er godt etablert. Om du ikkje tenker heilt klart, kan du kalle det systemsvikt. Om du følger dårleg med, kan læraren din hevde at du har gått over i dvalemodus, og om du ikkje har skjønt noko som helst av det du har lese her, kan det vere freistande å seie at du treng ei programvareoppdatering.

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

→

35

OPPGÅVER UNDERVEGS: 1. Gå saman tre og tre, og prøv å finne minst tre eksempel på kvardags­ metaforar.

2. Forsøk deretter å omsette desse metaforane til ord/uttrykk som ikkje er metaforar.

3. Diskuter til slutt om omsettingane gjer at betydninga blir endra.

Å tenke i metaforar Ein viktig funksjon kvardagsmetaforane har, er å forenkle det kompliserte og gjere det abstrakte meir konkret, slik at vi kan forstå det. Dette gjeld ikkje berre datateknologi, men også politikk, økonomi, kunst og kultur, medisin osv. Ved å omtale det uoversiktlege med ord som er henta frå vår eigen kvardag, blir det mogleg å forstå det kompliserte. Men dermed blir forståinga vår sjølvsagt også påverka av kva metaforar vi bruker. Og viss metaforane styrer forståinga vår, får dei i neste omgang konsekvensar for handlingane våre.

Metaforane styrer også tankane og følelsane våre på ein grunnleggande måte ved at vi ubevisst må innrette oss etter mange overordna metaforar. Tenk deg korleis vi beskriv ein diskusjon ved hjelp av metaforar som å forsvare ein påstand, angripe eit argument, innta ein posisjon, gjere eit utfall, slå under beltestaden, følge ein strategi og gå sigrande ut av duellen. Utgangspunktet for alle desse metaforane er den overordna metaforen «diskusjon er kamp». Kva følger ville det ha fått om den overordna metaforen heller hadde vore «diskusjon er dans» eller «diskusjon er leik»? Mens kampmetaforen gjer sigeren til det viktigaste, ville kanskje danse- eller leikemetaforen ha fått oss til å ha andre mål med disku­ sjonen.

→

OPPGÅVER UNDERVEGS: 1. Fotballspråket er dominert av metaforar. Kor mange kan du komme på?

2. Er det mogleg å finne ein overordna metafor for fotball?

Ei viktig kjelde til dette kapittelet er arbeida til dei to amerikanske forskarane George Lakoff og Mark Johnson. Vi tilrår boka Hverdagslivets metaforer: fornuft, følelser og menneske­ hjernen, omsett til norsk av Mie Hidle (2003).

Boka er digitalisert, og du kan lese i ho på nettsida til Nasjonal­ biblioteket (www.nb.no).

36

MOMENT 1

Metaforar i skjønnlitteratur Sjølv om metaforane omgir oss overalt, er det nok aller mest vanleg å snakke om dei i skjønnlitteratur – og kanskje særleg i lyrikk. Det er ikkje så rart, for i mange dikt er metaforen det dominerande språklege verkemiddelet. Dessutan er metaforane her ofte meir overraskande og uvande, slik at vi legg ekstra godt merke til dei. Det gjer vi fordi metaforane i skjønnlitteraturen ofte er nyskapande, i motsetning til dei fleste kvardagsmetaforane, som stort sett er velkjente. Slik sett har skjønnlitteraturen tradisjonelt hatt ei viktig rolle som utviklar og fornyar av språket. Å få oss til å sjå og gruble over dei språklege bilda er ofte ein av dei viktigaste funksjonane lyrikken har.

Dette vesle diktet av Olav H. Hauge er eit godt eksempel: Diktet «Du var vinden» er henta frå diktsamlinga Dropar i austavind (1966).

Leidi: retninga

Du var vinden Eg er ein båt utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi når ein har slik vind!

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

37

Allereie tittelen er ein metafor, og i den første linja av diktet møter vi ein metafor til. Men kva betyr det at «eg» er ein båt, og at «du» er vinden? På grunnlag av det vi har sagt om metaforar, kan vi starte med å slå fast at eigenskapar ved båten blir overførte til eg-et, og at eigenskapar ved vinden blir overførte til du-et.

Dessutan må vi merke oss at båten er «utan vind» – dermed blir det lettare å avgjere kva eigenskap ved båten som blir overført. Ein seglbåt utan vind ligg i ro og driv, og manglar altså både framdrift og retning. Om vi overfører dette til eit menneske, tyder det på at «eg» manglar framdrift og retning i livet sitt.

Vidare kan vi seie at ein seglbåt i drift er utan hensikt. Overført til mennesket kan vi forstå det slik at på same måte som båten skal også livet ha ei hensikt – mennesket må vere i utvikling og framdrift i ei bestemt retning, altså mot eit mål. Dette får vi stadfesta når vi les vidare og støyter på ein tredje metafor, nemleg «leidi», som nettopp betyr retning eller veg. Diktet seier ikkje kva «leidi» skal omsettast til i menneskelivet, men det kan vi forstå med utgangspunkt i dei to første metaforane.

Om vi skal avslutte denne minianalysen av diktet til Hauge, kan vi seie at metaforane framstiller livet som ei sjøreise, der vi kan komme ut for vindstille periodar utan framdrift. Diktet opnar likevel for at møtet med eit anna menneske kan gi ny vind i segla, men det er verdt å merke seg at dei siste linjene gir eit alternativt syn på formålet med livsseglasen. Livet saman med det andre mennesket blir det sentrale, ikkje retninga livet tar. Dette er éin måte å forstå metaforane i diktet på, men det er ikkje nødvendigvis den einaste. Gode metaforar opnar gjerne for fleire moglege måtar å forstå på.

→

OPPGÅVE UNDERVEGS: Diktet «Landskap» av Astrid Hjertenæs Andersen er basert på ein overordna metafor, som vi finn i den siste linja. Gå saman to og to, og diskuter på kva måte denne overordna metaforen påverkar måten du forstår resten av diktet på. Kvifor står metaforen til slutt og ikkje heilt i byrjinga, trur de?

Landskap Min morgens rimbelyste plen er full av ny fornyet lek Et svøp av sol-fiolblå luft vibrerer om de nakne trær Omkring en lysforvandlet sjø gror svaner i det kalde gress Jeg er det landskap som du ser.

Diktet «Landskap» er henta frå diktsamlinga Pastoraler 1960 (1960).

38

MOMENT 1

Metaforar i argumentasjon Som vi allereie har vore inne på, er metaforane våre med på å påverke måten vi forstår verda på. Det gjeld også i situasjonar der vi ønsker å overtyde eller overtale, altså når vi argumenterer. Like mykje som metaforen er eit litterært verkemiddel, er han derfor også eit retorisk verkemiddel. (Retorikk kan du lese meir om i kapittel 4 og 5.)

Som eksempel på metaforar i retorikken kan vi trekke fram nokre meir eller mindre heldige forsøk frå norsk politikk. Det første eksempelet er frå nyttårstalen til daverande statsminister Jens Stoltenberg i 2007, da han for første gong brukte metaforen «månelanding»: Teksten er henta frå heimesidene til regjeringa (www.regjeringen.no).

Heile talen kan du lese i tekstsamlinga.

«Vi må ta vårt ansvar. Klimautslippene må ned. Norge påtar seg en pionerrolle når vi har bestemt at gasskraftverket på Mongstad skal ha rensing av klimagassen CO2. Vi skal gjøre dette mulig. Da president Kennedy sa at amerikanerne skulle lande på månen innen ti år, hadde ikke amerikanerne vært ute i verdensrommet. De kom til månen innen ti år. De satte seg mål. Og de nådde målene. Vår visjon er at vi innen sju år skal få på plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge, og når vi lykkes, tror jeg verden vil følge etter. Dette er et stort prosjekt for landet. Det er vår månelanding.»

Korleis argumenterer Jens Stoltenberg her? I det første avsnittet kjem sjølve argumentet: Vi må ta ansvar for å redusere klimagassutsleppa, og derfor skal vi reinse CO2 på Mongstad. I det andre avsnittet får vi forteljinga om noko heilt

Vi kjem også tilbake til denne tlen i kapittel 5.

anna, nemleg om John F. Kennedy og måneprogrammet til amerikanarane.

Dette har i utgangspunktet ikkje noko med klimautfordringa å gjere, så vi lurer litt på kvifor vi får høyre om det. Vi forventar ein samanheng. I det tredje avsnittet kan vi ane samanhengen, fordi dette avsnittet også handlar om teknologiske ambisjonar. Men det er først i det siste avsnittet samanhengen blir uttalt: «Dette er vår månelanding.» Dermed tener månelandinga som metafor for CO2-­ reinsinga.

Kvifor bruker Stoltenberg denne metaforen? Kva funksjon har han? Måneprogrammet er eit imponerande eksempel på kva som er teknologisk mogleg om det berre finst politisk vilje. Som metafor er månelandinga overtydande fordi ho er kjent for alle, fordi ho var imponerande ambisiøs, og (aller viktigast) fordi ho var vellykka. Vi kan også seie at metaforen ikkje berre sidestiller to teknologiar, men også to statsleiarar. Indirekte seier Stoltenberg: Eg er som Kennedy.

Faren med å bruke slike metaforar er at dei gjerne er lette å parodiere – ikkje

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

minst dersom ambisjonane ikkje lykkast. Og det var nettopp det som skjedde med månelandingmetaforen: Jo lengre tid det gjekk før teknologien kom på plass, desto lettare var det å drive gjøn med metaforen. Vittige tunger kunne hevde at raketten til Stoltenberg aldri letta, eller at han krasjlanda før han nådde månen. Dermed begynte metaforen å leve sitt eige liv, ute av kontroll for den daverande statsministeren.

Eit vellykka eksempel på politisk metaforbruk dukka opp i nyheitsbildet i 2010. Planar om å spenne luftgåande straumleidningar over Hardangerfjorden vekte eit veldig engasjement i store delar av befolkninga. I spissen for motstanden stod organisasjonen «Bevar Hardanger». I ein reklamefilm brukte organisasjonen nemninga «monstermaster» om dei svære høgspentmastene. Pressa omfamna straks den nye metaforen, og plutseleg kunne ein knapt ytre seg om saka utan å snakke om monstermaster – eit ord som styrkte saka til motstandarane. Alle vil ha nok straum, og helst så billig som mogleg, men kven vil vel ha monster langs fjordane?

Demonstrasjon mot høgspentmaster i Hardanger da daverende statsminister Jens Stoltenberg besøkte Granvin. Bildet er fra september 2010.

39

40

MOMENT 1

Andre språklege verkemiddel Metaforen pregar måten vi tenker og snakkar på, og er eit dominerande verkemiddel i mange ulike teksttypar. Derfor har vi også brukt mykje plass på å forklare metaforen og vise korleis han fungerer i ulike samanhengar. Vidare skal vi sjå på andre språklege verkemiddel vi møter i mange ulike tekstar, men som ikkje er undergrupper av metaforen.

Over- og underdriving Pleier du å le deg i hel? Døyr du viss nokon røper hemmelegheita di til nokon?

Blir du plaga av ein lyd som gjer deg gal? Har du vore så mett at du heldt på å sprekke? Ikkje det, nei! Men du har kanskje sagt det likevel? Noko anna ville ha vore rart, for dei aller fleste av oss tyr ofte til overdrivingar når vi snakkar. Det same gjer journalistar når dei melder om politikarar som rasar, eller om eit lands­lag som er i krise.

Overdrivingar er formuleringar som er så sterke at vi ikkje kan forstå dei bokstaveleg. Dermed ser vi at overdrivinga har noko til felles med metaforen.

Begge er språklege uttrykk som må forståast i overført betydning. Ei overdriving kan også gjerne vere ein metafor, men ikkje nødvendigvis. Å kalle ein sterk person for ein bjørn er både ein metafor og ei overdriving. Seier vi om ein person at han kunne løfte ein elefant, er det berre ei overdriving.

Det motsette av overdriving er underdriving, eller understatement. Mens overdrivinga er urimeleg sterk språkbruk, er underdrivinga det motsette, altså eit svakt eller nedtona uttrykk. Denne uttrykksmåten er også vanleg i kvardags­ språket vårt. Vi kan for eksempel snu om på overdrivingane ovanfor og uttrykke omtrent det same ved hjelp av underdrivingar: «Eg trekte nesten litt på smilebandet.» «Den lyden er ikkje akkurat vakker musikk.» «Eg kan hugse å ha vore meir svolten enn eg er akkurat nå.» Av skjønnlitteratur er særleg sagalittera­ turen kjent for å bruke underdrivingar. Dei barske heltane i sagaene hevar knapt augebrynet når dei blir trefte av eit sverdslag.

Over- og underdrivingar er vanlege verkemiddel i både sakprosa og skjønnlitteratur. I argumenterande tekstar kan det vere freistande å ty til overdrivingar for verkeleg å spisse eit argument. Samtidig kan det vere eit risikabelt grep – ein kan bli oppfatta som usakleg og unøyaktig. Bruk av over- eller underdrivingar har gjerne ein humoristisk effekt, slik som når Are Kalvø kritiserer medieframKåseriet er henta frå boka Absolutt Oslo (1994).

stillinga av bygdefolk ved å vise til det tradisjonsrike NRK-programmet «Norge rundt» i kåseriet «Sååå naturleg»: «I Norge Rundt får dei sjå eldre ubarberte menn som bur åleine i tømmer-

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

hytter i skogen og lever på granbar og smelta snø, nevenyttige damer som lagar lampeskjermer av gamle lokalaviser, og likandes bønder som fortel at premie­ kviga på garden har forelska seg i eit syngande pinnsvin.»

«Norge rundt» er kjent for innimellom å ha innslag om folk som samlar på rare ting eller driv med spesielle hobbyar, eller som på anna vis skil seg ut. Nettopp dette utnyttar Kalvø ved å finne på dei mest latterlege eksempel. Han tar tak i eit særtrekk og blåser det opp til noko som verkar usannsynleg, men likevel typisk.

→

OPPGÅVER UNDERVEGS: 1. Lag eigne overdrivingar som de meiner kan fungere i ein viss samanheng.

2. Gå deretter saman i par og presenter eksempla for kvarandre.

3. Ta så utgangspunkt i overdrivingane til den andre, og forsøk å gjere dei om til underdrivingar, men slik at dei framleis kan fungere i den tenkte samanhengen.

Kontrast Svært mange tekstar er bygde opp omkring éin eller fleire kontrastar, eller motsetningar. Det kan for eksempel vere lys/mørk, god/vond, ung/gammal, sterk/ svak, modig/feig, smart/dum. Slike kontrastar blir brukte i filmar, reklamar, argumenterande tekstar, lyrikk, eventyr, såpeseriar osv.

Kontrastane vi har nemnt her, er typiske for personframstillinga i mykje av litteraturen vår. Helten er gjerne den gode som kjempar mot det vonde, eller den unge som gjer opprør mot dei gamle. Men helten kan også stå i kontrast til feige eller dumme «hjelparar». I tillegg vil kontrastane mellom abstrakte eigenskapar ofte gå igjen på eit meir konkret plan – vakker mot stygg, lys mot mørk, rein mot skitten, osv. Tenk berre på korleis all uflaksen Donald Duck opplever, står i kontrast til flaksen til fetter Anton, og korleis det svarte håret til Harry Potter har sin kontrast i Draco Malfang sitt kvite.

Kontrast er også eit viktig verkemiddel i argumenterande tekstar. Vi argumenterer for det vi meiner er rett, ved å sette det opp mot det vi meiner er gale.

Om vi vil åtvare mot noko nytt, kan vi kontrastere det mot noko velkjent og trygt. Men om vi tvert imot ønsker det nye velkommen, kan vi seie at det er framtidsretta og moderne, og kontrastere det mot det gamle som har gått ut på dato. Nesten uansett kva vi argumenterer for eller imot, vil bruken av kontrastar

41

42

MOMENT 1

hjelpe oss med å få fram poenget. Det vi vil få fram, blir tydeleg og sterkt ved bruk av kontrastar.

Gjentaking Gjentaking er eit av dei vanlegaste verkemidla i litteraturen. Når vi snakkar om gjentaking som eit språkleg verkemiddel, meiner vi rett og slett at enkelte språkelement blir repeterte på ein slik måte at dei får ein spesiell effekt. Sidan det er så mange ulike språkelement som kan repeterast, kan gjentakingar arte seg på mange ulike måtar. Vi kan gjenta lydar, enkeltord, setningar eller delar av dei, eller heile tekststrukturar.

Det er vanleg å bruke gjentaking om ein vil overtyde nokon i ei sak. Både i reklame og politikk kan det verke som om ein følger prinsippet at om ein berre seier noko mange nok gonger, blir det til slutt sant. Om du for eksempel følger med i ein valkamp, vil du kunne legge merke til at alle dei politiske partia har bestemt seg for nokre få ord som dei flettar inn i svara sine nesten uavhengig av kva spørsmålet er. Dette minner om gjentakinga av slagord i reklame.

I forteljingar finn vi mange ulike former for gjentaking. Du kjenner kanskje tretalslova frå eventyra, eller ser for deg korleis det i sit.com.-seriar på TV er visse hendingar som går igjen i alle episodane. I lyrikken er gjentaking av lydar grunnleggande – både rim og rytme er basert på at visse lydar blir gjentatt i eit spesielt mønster, slik som her i starten av songen «Maestro» av Kaizers Orchestra:

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

Eg ser på det eg har skapt og teller på liv som har gått tapt Eg ser at det som før låg i vater eg ser det er blitt skakt Men tiå har vært snill mot mitt håndtverk Eg la ner stein for stein Eg har stått på min terrasse og styrt skutå beint Eg har vært tøff mot min klasse og knukket nogen bein Eg har gjort mine knep og holdt samvittigheten rein Samvittigheten rein Samvittigheten rein Samvittigheten rein!

Bruken av enderim her er eit godt eksempel på repetisjon av språklydar: skapt/tapt, terrasse/klasse, bein/rein. Men vi ser også korleis større tekstelement blir repeterte.

Dei fleste linjene begynner med enten «eg» eller «og». I tillegg blir enkeltord som «ser» og «har» brukte påfallande ofte. Aller tydelegast blir gjentakinga til slutt, der uttrykket «samvittigheten rein» kjem fire gonger etter kvar­andre.

I dette eksempelet er den største effekten av gjentakinga av musikalsk art, og dette blir enda tydelegare når teksten blir sungen. Men bruk av gjentaking kan også påverke måten vi forstår ein tekst på, for eksempel ved at eit ord som blir gjentatt, får ei utvida eller ny betydning. På den måten kan bruk av gjentaking bidra til å skape symbol.

Symbol Symbol møter vi mange av kvar einaste dag. Flagget symboliserer nasjonen, trafikkskilta symboliserer påbod, forbod eller åtvaringar, pengesetlane symboliserer den verdien som er trykt på dei, og alle dei små bilda på smarttelefonen symboliserer ulike applikasjonsprogram (appar). Bokstavane du les nå, er også symbol, på same vis som musikknotar. I vid forstand kan alt som viser til eller representerer noko anna enn seg sjølv, kallast symbol.

I litteraturen har symbol ei snevrare betydning. Det poetiske symbolet er noko konkret som representerer noko abstrakt. Ei rose kan symbolisere kjærleik eller skjønnheit, ei bru kan symbolisere overgangar i livet, og havet kan symbolisere lengsel eller truskap.

43

Frå albumet Maestro (2005).

44

MOMENT 1

Når vi seier at noko kan symbolisere noko, kan det verke litt vagt, og det er det faktisk også. Mens metaforen overfører meining frå eitt område til eit anna, er symbolet meir samansett. Symbolet er noko konkret som samtidig viser til noko abstrakt.

Den enklaste forma for symbolbruk i litteraturen har vi når det blir vist til symbol vi allereie kjenner til. Roseeksempelet ovanfor er eit typisk eksempel.

Dua som symbol på fred er også velkjent. Mørke, lys og ulike fargar har også gjerne ein symbolsk meirverdi. Om du lurer på om noko har symbolsk betydSjå for eksempel Hans Biedermann: Symbol­ leksikon (1992). Boka er digitalisert og du kan lese i ho på nettsida til Nasjonalbiblioteket (www.nb.no).

ning, kan du slå opp i eit symbolleksikon, som beskriv etablerte symbol.

Samtidig er slike «kjente» symbol ofte ikkje så enkle å forstå, sidan vi må sjå dei i forhold til samanhengen eller konteksten dei opptrer i. Dessutan endrar dei seg etter kvart, dei varierer frå kultur til kultur, og dei kan også variere stort innanfor éin og same kultur. Viss du slår opp i eit symbolleksikon, vil du for eksempel sjå at fargen kvit kan symbolisere uskyld, men også død. Og raudt blir nytta i samband med kjærleik, men også hat. Eit oppslagsverk gir oss ikkje alltid klare svar, derfor må vi fortolke symbol innanfor den samanhengen dei inngår i.

I skjønnlitteraturen kan vi også finne symbol som ikkje allereie er kjente i kulturen vår, men som blir til i den enkelte litterære teksten. Slike symbol opp-

Novella «Kanskje for alltid» kan du lese i tekstsamlinga og vi kjem også tilbake til ho i kapittel 7.

står oftast ved hjelp av gjentaking. Det finst mange slike symbol i litteraturen, og dei er ofte knytte til noko i naturen: dyr plantar, fjell, tre osv. I leseeksempelet frå Ingvild Rishøis novelle «Kanskje for alltid», som du finn på nettsida, kan du sjå eksempel på denne typen symbol, og i Vg2 vil vi jobbe meir med dei.

→

OPPGÅVER UNDERVEGS: 1. Gå saman i grupper på tre, og ta for dykk fargeskalaen. Diskuter kva dei ulike fargane symboliserer.

2. Har nokon av fargane heilt eintydige symbolverdiar?

3. Kjenner de til tekstar (skjønnlitteratur, sakprosa, teikneseriar, reklame osv.) der fargesymbolikk blir brukt? Oppsummer i klassen.

Allusjon Ein allusjon er ein referanse til ein tekst, eit kjent kunstverk, ei historisk hending eller ein kjent person. Allusjonar kan vere meir eller mindre direkte, noko som påverkar kor enkle eller vanskelege dei er å kjenne igjen. Om du vil skylde nokon for å svikte vennene sine for å oppnå fordelar, kan du bruke namnet Judas, som er ein direkte allusjon til bibelforteljinga om korleis Judas svikta Jesus. Du kan

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

45

gjere allusjonen litt mindre direkte ved å seie noko om 30 sølvpengar, som var den summen Judas fekk. Eller du kan gjere allusjonen enda mindre tydeleg ved berre å snakke om sølvpengar.

Kor tydeleg allusjonen er, er ikkje berre avhengig av om han er direkte, men også av om mottakaren er kjent med referansen. Her vil det vere store variasjonar både kulturelt og individuelt. Dei individuelle forskjellane vil også gjere at når klassen les ein tekst med allusjonar, vil nokon av dykk truleg lett kjenne igjen allusjonar som det ikkje er mogleg for andre å oppfatte.

Kvifor bruke ei bibelforteljing som eksempel på allusjon når det finst så mange andre referansar dei fleste av oss i dag kjenner mykje betre? Kan vi ikkje like gjerne alludere til ein song som er på hitlistene akkurat nå, til eit dataspel, ein teikneserie eller eit TV-program? Jau, det kan vi, og i kvardagen gjer vi det stadig vekk, særleg når vi snakkar med venner som driv med mykje av det same som oss.

Litteraturen kan sjølvsagt også alludere til tekstar, personar eller hendingar som er aktuelle her og nå. Men det er

Klær som hjelper.

Dette bildet er henta frå ein kampanje for Fretex, som Frelsesarmeen driv. Kva forteljing i Bibelen er dette ein allusjon til?

Kva kan bodskapen til reklamen vere?

eit problem knytt til det: Det som er kjent for alle akkurat nå, kan vere fullstendig gløymt om eit år eller to. Dette er ikkje noko problem for oss når vi snakkar saman, eller for journalistar som skriv for dagens lesarar, men slike referansar kan vere vanskelege å få med seg for seinare generasjonar. Mange skribentar viser derfor ofte til dei mest kjente tekstane i historia, slik som Bibelen, skodespela til Henrik Ibsen eller kjente sitat av statsleiarar. Da kan dei vere sikre på at allusjonane ikkje blir uforståelege med det første (kanskje dei håpar at tekstane deira blir lesne av framtidige generasjonar også), og at fleire aldersgrupper vil kunne få med seg det dei skriv.

→

OPPGÅVER UNDERVEGS: 1. Du skal halde eit foredrag i klassen der du skal overtale tilhøyrarane til å melde seg inn i ein organisasjon. Du gir foredraget tittelen «I have a dream». Kva for tekst er dette ein allusjon til?

2. Kva effekt kan ein slik allusjon ha på tilhøyrarane?

46

MOMENT 1

Kva er eigentleg poenget med allusjonar? Kva funksjon har dei? Ordet allusjon betyr «leik» (frå latin alludere), og det er ganske treffande. Å alludere er ein leiken måte å kommunisere på, og akkurat som i leiken er det avgjerande om du er med eller står utanfor. Når vi bruker allusjonar, gir vi ei meir eller mindre tilslørt opplysning ved å antyde noko. Dermed markerer vi tilhøyrsle med dei som heng med, mens vi stenger dei andre ute. Og når teksten vi alluderer til, blir trekt inn i vår eigen tekst, skjer det ei ganske komplisert forskyving av betydninga. Vår eigen tekst vil da bli forstått annleis, ved at han blir påverka av korleis mottakaren forstår den alluderte teksten. Men samtidig vil også vår eigen tekst kunne påverke for­ståinga av den alluderte teksten. Uansett kan ein velfungerande allusjon med svært få ord sette i gang eit omfattande fortolkingsarbeid hos lesaren.

→

OPPGÅVER UNDERVEGS: 1. Skriv ein kort tekst på ein papirlapp (ei setning eller to er nok) der de bruker ein allusjon.

2. Gå saman i grupper, byt lappar, og prøv å kjenne igjen allusjonane.

Ironi Kva ironi er, har du sikkert ganske god greie på frå før. Ikkje berre har du lært om det på skolen, men du bruker det også i kvardagen. Og du vil stort sett kunne kjenne igjen ironi når andre bruker det, ikkje minst i samtalar. Men kan du definere ironi?

Den vanlegaste definisjonen går ut på at ironi er å seie det motsette av det ein meiner. Det er ein brukbar definisjon som dekker dei fleste tilfella av den ironien vi bruker i kvardagen. Vi seier «smart» når nokon gjer noko dumt, kallar det det stygge for «nydeleg» eller omtaler noko som er overprisa, som «røvar­ kjøp». Rekka av eksempel er nærmast uendeleg. Å definere ironi som det å uttrykke det motsette av det ein meiner, er likevel ikkje heilt presist. Ofte er det ikkje slik at vi kan omsette ei ironisk ytring berre ved å snu om på henne slik som i eksempla over. Meir korrekt vil det vere å seie at ironi oppstår når forholdet mellom ytring og meining på eit eller anna vis er vridd og vrengt på. Ironi kan for eksempel oppstå som følge av over- eller underdriving.

Kva funksjon har ironi? Kvifor nyttar vi ironiske ytringar? Faren for å bli misforstått er openberr, og i nokre tilfelle risikerer ein å provosere eller verke usakleg om ein er ironisk. Likevel er vi ofte ironiske. For det første skaper ironi eit

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

47

fellesskap mellom dei som forstår han, mens den som ikkje skjønner ironien, blir språkleg utestengd. Slik sett har ironi med identitet og fellesskap å gjere. Dessutan er ironi nær knytt til humor og latter, noko som både kan nyttast i underhaldning og for å overtyde.

→

OPPGÅVER UNDERVEGS: 1. Gå saman tre og tre, og finn ut kva for ironiske ytringar de ofte bruker.

Skriv ned fem slike ytringar, og del dei med klassen.

2. Finst det forskjellige typar ironi? Kor mange?

Til slutt Som du nå skjønner, er det slik at språklege verkemiddel både blir laga på ulike måtar, opptrer i ulike språklege samanhengar og kan ha heilt ulike funksjonar. I litteraturen er den kanskje viktigaste funksjonen verkemidla har, å gjere noko litt spesielt – å underleggjere – få oss til å sjå noko i ein ny samanheng, på ein ny måte, legge merke til ein detalj, snu opp ned på forventningane våre, kort sagt sjå det kjente som om det var ukjent.

Dette er kanskje den viktigaste funksjonen kunsten har, og i litteraturen kan ein nytte språklege verkemiddel for å oppnå det. I ein slik samanheng bidrar

Les meir om underleg­ gjering i kapittel 7.

48

MOMENT 1

verkemidla til å forstyrre den vanlege forståinga vår og vår ofte ubevisste bruk av språket.

Men språklege verkemiddel kan også bidra til det motsette, altså til å for­ enkle, forklare, tydeleggjere og overtyde. I politikk, forretningsliv og reklame blir verkemiddel bevisst brukte retorisk – altså for å overtyde nokon om noko. Argumentasjonen blir spissa ved hjelp av forenklingar, kontrastar og samanlikningar, og viktige poeng blir repeterte heilt til alle har fått dei med seg. Også i kvardagsspråket bruker vi verkemiddel både bevisst og ubevisst. Vi knyt band gjennom ironi og allusjonar, vi uttrykker følelsane våre gjennom overdrivingar, vi viser oss som herre over situasjonen ved hjelp av underdrivingar, og vi forstår verdas kompleksitet ved hjelp av forenklande metaforar.

Om du nå har kontroll over dei språklege verkemidla vi har gått gjennom her, har du nyttige verktøy til å lese, forstå, analysere og fortolke ei rekke ulike teksttypar resten av skoleåret – og resten av livet. Når du er bevisst på korleis ulike språklege verkemiddel blir skapte og fungerer, vil du også kunne bruke dei i di eiga tekstskaping, både munnleg og skriftleg.

→

OPPGÅVER: 1. Studer ein avisartikkel om sport (på papir eller nett), og sjå kva du finn av metaforar og samanlikningar. Er det mogleg å unngå dei eller erstatte dei med andre?

2. Skriv ei kort fortelling (200–300 ord) der du prøver å flette inn så mange språklege verkemiddel som mogleg. Bytt oppgåve med ein annan elev, og sjå kor mange verkemiddel de finn i fortellingane til kvarandre.

3. Skriv eit samanlikningsdikt på fire linjer. Eksempel på første linje i diktet: Tore er som bowling / Skyer er som dun / Sola er som ein gul ballong på himmelen / Ein tiger er som lyden av trommer …

4. Skriv eit metafordikt på fire linjer etter mønsteret «Eg er …» i første linje.

Eksempel på linje i diktet: Eg er graset som blir klipt kvar veke / Eg er eit lauv i vinden / Eg er den gule midtstripa på vegen / Eg er naglen som veks litt kvar dag…

5. Verkemiddel-Jeopardy: Gå saman to og to. Den eine beskriv med eigne ord eit av dei sentrale omgrepa i kapittelet (metafor, samanlikning, personifika­ sjon, besjeling, symbol, ironi, kontrast, over- og underdriving, gjentaking, symbol, allusjon og ironi) utan å nemne sjølve omgrepet. Den andre skal finne rett spørsmål til beskrivinga: Kva er …? Byt roller for kvart omgrep.

Kapittel 3: Språklege verkemiddel

6. Skriv eit lesarinnlegg (200–400 ord) der du argumenterer for eller mot ei sak, og der du baserer argumentasjonen på éi eller fleire samanlikningar og/eller metaforar.

7. Lag eit portrett av ein klassekamerat eller ein kjent person der du framstil­ ler vedkommande som eit dyr. La eigenskapane til dyret «smitte» over på framstillinga av personen. Framfør portrettet munnleg for klassen utan å røpe namnet på personen, og sjå om klassen klarer å finne ut kven som blir portrettert.

8. Kartlegg kvardagsmetaforar i eitt døgn. Skriv ned alle dei metaforane de legg merke til i det munnlege språket som omgir dykk (frå venner, lærarar, foreldre, søsken, radio, TV osv.). Samle til slutt alle funna i ein eigen database over kvardagsmetaforar. Oppgåva kan eventuelt utvidast til eit større prosjekt der databasen blir utvida i løpet av skoleåret.

9. Første delen av dette kapittelet handlar om metaforar, men i tillegg består det av ei rekke metaforar. Eit eksempel er overskrifta «Slektningar av metaforen». Kva for andre eksempel finn du i kapittelet? Kva funksjon har dei? Kan du erstatte dei med andre uttrykk? Er det lett eller vanske­ leg å finne andre uttrykk? Kva skjer med teksten når metaforane blir fjerna eller endra – blir han meir eller mindre tydeleg og forståeleg, meir eller mindre lettlesen, meir eller mindre interessant?

10. Gå saman to og to, og bli einige om ei sak de gjerne vil overtyde resten av klassen om. Finn ei overdriving, ei underdriving og ein kontrast som kan brukast som argumetasjon. Presenter for kvarandre, og drøft korleis dei ulike argumenta fungerer.

49