
Makt og marked
Heidi Østbø Haugen
![]()

Heidi Østbø Haugen
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2026
ISBN 978-82-02-89607-2
1. utgave, 1. opplag 2026
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.
Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Omslagsdesign: Anna Salander
Omslagsfoto: Youbing Zhan
Sats: Bøk Oslo AS
Trykk og innbinding: Livonia Sia, Latvia
Boken har fått støtte fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
Cappelen Damm arbeider aktivt for å redusere miljøbelastningen fra våre utgivelser.
Les mer om vårt miljøarbeid ved å skanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Kapittel 7
Sjeldne
Nysgjerrighet på menneskers liv har vært inngangsporten til min interesse for Kinas økonomi. Fra jeg delte rom med elever fra Hongkong i 1994–1996 og studerte kinesisk i Beijing på statsstipend i 2001–2002, har jeg møtt mennesker som har lært meg mye og gjort inntrykk. Gjennom feltarbeid har jeg fulgt noen gjennom økonomiens og livets oppturer og nedturer fra de kom til Guangzhou som tenåringer i 2009 til i dag. Forskningen min er utført fra en slik posisjon: tett nok på til å følge enkeltmennesker, men med blikk for de større kreftene som former valgmulighetene deres. I Makt og marked gir jeg en bred innføring i hvordan Kinas økonomi fungerer og hvor den er på vei, men den er forankret i det jeg har lært av mennesker som selv har er fart de omveltningene jeg beskriver. Jeg er takknemlig for åpenheten og tilliten folk i Kina har vist meg.
Den siste turen til Kina i forbindelse med dette bokprosjektet gjennomførte jeg i desember og januar 2025-2026. En stor takk til Norsk faglitterær for fatter- og oversetter forening og Stiftelsen Fritt Ord for økonomisk støtte til reisen og skrivearbeidet. Under oppholdet kom jeg i kontakt med Youbing Zhan, en tidligere migrantarbeider som i dag er fotograf og beskriver sin kunstneriske ambisjon slik: «Et ‘per fekt’ fotografi bør ikke bare fange dype følelser, men også si noe om individets plass i samfunnet».1 Forsidebildet til denne boka er tatt av Zhan.
En rekke kolleger har lest og kommentert på bokmanuskriptet underveis. De har vært viktige for manusarbeidet, og jeg setter stor pris på deres
generøsitet og kunnskap. Jeg vil spesielt trekke fram betydningen av faglige innspill på kapittelutkast fra Chunrong Liu, Frida Happaniemi, Hedda Flatø, Lars Mjøset, Mette Halskov Hansen og Rebekka Åsnes Sagild. Ole Jacob Sending og Iselin Frydenlund ga gode kommentarer til bokas innramming. Min venn Elin Sæther og min mann Jørgen Carling, begge også forskere, har gitt meg en støtte i bokarbeidet så bred og vedvarende at den ikke lar seg oppsummere.
I arbeidet med å finne og systematisere informasjon til denne boka har Sinikka Wasland Gjems, masterstudent i Kina-studier, gjort et uvurderlig arbeid. Bent Sofus Tranøy ga faglige innspill på hele manuskriptet, og Gro Roksand har gått gjennom manuskriptet med skarpt blikk for språk, begge på invitasjon fra Cappelen Damm.
Det som gjenstår av faglige og språklige unøyaktigheter etter innsatsen til denne kompetente gjengen, må jeg selv ta ansvar for.
Ideen til denne boka ble til gjennom undervisning og samtaler med studenter på Kina-studier ved Universitetet i Oslo. I årene jeg har undervist om Kina, har kunnskap om landets økonomi blitt stadig mer relevant for norsk hverdag: fra forsyningskjedebrudd under koronapandemien til bekymringer om kritiske råvarer, digitale plattformer og Norges plass i et mer polarisert handelssystem. Vi tok temaene inn i undervisningen, men behovet for en mer systematisk gjennomgang ble etter hvert tydelig. Fordi ingen bøker på norsk eller engelsk dekket behovet, begynte arbeidet med Makt og marked. Manuskriptutkast har vært brukt i bachelorkursene «Kinas samfunn og politikk» og «Kinas århundre? Politikk og samfunn i Kina», og studentene har gitt verdifulle innspill til bokarbeidet gjennom undervisningen. Denne boka er blitt til i skjæringspunktet mellom flere fagmiljøer. Jeg har vært heldig som har hatt tilhørighet i mer enn ett av dem. Ved Institutt for kultur, religion, Asia- og Midtøstenstudier har jeg hatt kolleger med dyp kunnskap om Kina i mange ulike fasetter. Ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi har samtaler om økonomisk geografi og globale produksjonssystemer preget måten jeg tenker om økonomi og rom på. Senter for geopolitikk har gitt meg et miljø der Kinas rolle i den globale orden diskuteres med analytisk skarphet og strategisk blikk. Jeg takker kolleger ved alle de tre miljøene for fagseminarer, pausediskusjoner og uformell kunnskapsutveksling som har formet tenkningen bak Makt og marked.
For foreldre er det en særegen glede å bli korrigert av sine barn. Jeg ba Jenny Carling, andreklassing på videregående skole, om å gå gjennom manuskriptet med en ung lesers blikk. Tilbake fikk jeg ikke bare slike kommentarer, men også skarpe og modne observasjoner. Jenny, Tellef og Jørgen har utforsket Kina sammen med meg gjennom to år i Guangzhou og flere feriereiser, sist på Taiwan julen 2025. Takk for følget så langt, ingenting ville vært det samme uten dere.
Oslo, juni 2026
Heidi Østbø Haugen
En travel morgen i den vestafrikanske byen Ouagadougou trer en kvinne inn hos en bilforhandler for å prøvekjøre en Sirius RS, en populær kinesisk motorsykkel blant unge afrikanere. Samtidig i Norge fraktes pendlere til jobb og skole med elbusser fra Yutong, en av verdens største bussprodusenter med hovedsete i provinshovedstaden Zhengzhou i det sentrale Kina. Fra Ouagadougou til Oslo møter forbrukere Kina gjennom varer produsert på kinesiske fabrikker. Men Kinas økonomiske innflytelse stopper ikke ved de synlige produktene. Mindre synlig, og vel så viktig, er landets rolle i globale forsyningskjeder, digitale plattformer, råvarehandel, prosjektfinansiering og internasjonale investeringer. Kinas økonomi er ikke lenger en fjern størrelse. Den griper inn i hverdagen til forbrukere, myndigheter og bedrifter verden over.
Kinas globale tilstedeværelse er resultatet av en økonomisk omveltning uten historisk sidestykke. Siden åpningen mot verden etter 1978 har den kinesiske økonomien vokst med en hastighet og et omfang som verden knapt tidligere har sett. Hundrevis av millioner mennesker er løftet ut av fattigdom, og landet har på få tiår forvandlet seg fra en isolert planøkonomi til verdens nest største økonomi, den største eksportøren av industrivarer og en ledende aktør innen kunstig intelligens, fornybar energi og avansert produksjon. Kina kontrollerer store deler av de globale forsyningskjedene for kritiske råvarer og teknologi, finansierer infrastruktur på fem kontinenter og former spillereglene i internasjonal handel og politikk på måter som berører alle. Denne boka handler om hva som har gjort Kinas vekst mulig. Gjennom kapitler om reformpolitikk, industriproduksjon, statseide selska-
per, arbeidere, finans, korrupsjon, befolkningsendringer, entreprenørskap, naturressurser, verdenshandel og utenlandsinvesteringer forklarer boka hvordan Kinas økonomi fungerer, og hvor for den angår oss.
Fortellingen om Kinas økonomi handler ikke bare om vekst, framdrift og ekspansjon. Innad i landet har et begrep som forbindes med stillstand snarere enn suksess, fått en sentral plass i samfunnsdebatten: neijuan Uttrykket betyr «involusjon», eller mer bokstavelig «innad rullende», og kan visualiseres som en spiral som strammer seg stadig tettere rundt sitt eget sentrum. Neijuan beskriver en prosess der mennesker arbeider stadig hardere uten at økt innsats fører til gevinst eller framgang. I stedet forblir man fanget i det samme slitsomme mønsteret, uten reelle muligheter for forbedring. Begrepet peker mot et grunnleggende spørsmål ved Kinas økonomiske modell: Hva skjer når en vekstmaskin som har forandret verden, begynner å tære på sine egne forutsetninger?
Neijuan ble først et populært begrep i kinesiske sosiale medier, og det beskriver på en treffende måte det intense presset mange byboere i dag opplever. Kinesiske foreldre streber etter å gi barna det aller beste, barna må holde tritt i et nådeløst utdanningskappløp, og ansatte i kontorer og på fabrikkgulv må stå på i et utmattende antall arbeidstimer. Under mine egne forskningsopphold i Sør-Kina har jeg møtt foreldre som strever med å betale strømregningen, men likevel kjøper privattimer i fransk og musikk til barna sine, lærere som opplever at elevene deres blir motløse og engstelige av omgivelsenes forventninger, og folk i alle bransjer og stillinger som jobber til langt på kveld, seks dager i uken. Ingen er sikre på om denne endeløse kampen faktisk bringer dem nærmere et bedre liv, eller om den bare så vidt gjør det mulig å holde fast ved den sosiale posisjonen de allerede har.2 Også for de små og enkle kinesiske fabrikkene som produserer forbruksvarer, er neijuan en vanlig er faring. I de mange sørkinesiske industrilandsbyene som produserer for Shein, Temu og andre nettgiganter, for eksempel, konkurrerer tusenvis av små verksteder og fabrikker intenst om de samme ordrene. Leveringstidene presses, profittene krymper, og arbeiderne møter nådeløse krav til tempo og fleksibilitet. Produsentene underbyr hverandre for å sikre seg kontrakter og deltar ofte i et press som driver priser, leveringstider og marginer nedover. Stadig flere kostnader og større risiko skyves fra de store, innbringende netthandelsplattformene og over på de små
2 Qianni & Ge 2020
produsentene. Resultatet er overkapasitet, og at alle må løpe stadig fortere om de vil unngå å bli presset ut av markedet.
Den kinesiske staten er stadig mer bekymret for at neijuan også sprer seg til de politisk prioriterte høyteknologiske sektorene, inkludert halvleder-industrien, datalagring og avansert produksjon av varer som elbiler, batterier og robotikk. Disse industriene er avgjørende for Kinas langsiktige vekst og globale konkurransekraft, men viser nå tegn til overlappende investeringer, overkapasitet og ødeleggende konkurranse. Lokale myndigheter kappes om å finansiere like prosjekter, selskaper bygger ut kapasitet langt utover etterspørselen, og sjenerøse subsidier kan oppmuntre til rask utbygging framfor kvalitet og koordinering.3 For Beijing er dette særlig alvorlig fordi neijuan i høyteknologiske sektorer ikke bare sløser med ressurser, men hemmer overgangen fra volumproduksjon til innovasjonsdrevet vekst som er kjernen i den industrielle oppgraderingsstrategien. Siden teknologisk lederskap er en forutsetning for både økonomisk styrke og geopolitisk innflytelse, truer neijuan ikke bare Kinas industrielle ambisjoner, men landets samlede stormaktsposisjon.
At konkurransen i Kina nå preges av involusjon, reiser spørsmål om hvordan presset har blitt så høyt. Selv om sosiale og kulturelle forhold – formet av århundrer med høy befolkningstetthet og krevende livsbetingelser – kan forklare noe, er neijuan langt mer enn et kulturelt fenomen. Det er også et produkt av Kinas politiske og økonomiske strukturer.
Konkurransen blir presset til det ytterste fordi det mangler korrigerende institusjoner som kan balansere markedskreftene. Uavhengige fagforeninger, et sterkt sivilsamfunn, friere kapitalallokering eller større rom for lokale politiske prioriteringer kunne ha dempet presset og lagt til rette for mer bærekraftig økonomisk utvikling. Men nettopp slike institusjoner skaper nye maktsentre i form av strukturer som opererer utenfor kommunistpartiets kontroll. Kinesiske myndigheter vil unngå at slike institusjoner vokser til å bli sterke, uavhengige maktbaser, og dette hensynet veier tyngre enn ønsket om å dempe konkurransepresset i økonomien. Dermed prioriteres politisk kontroll framfor å bygge uavhengige reguleringsmekanismer. Resultatet er en økonomi der markedskreftene får nokså fritt utløp, uten sterke institusjonelle motvekter som kan styre utviklingen i en mer bærekraftig retning. I et slikt system blir neijuan nærmest uunngåelig.
3 Leahy et al. 2025
Kinas kommunistparti (KKP) har styrt landet siden 1949, da Folkerepublikken Kina ble grunnlagt etter en borgerkrig mellom KKP og nasjonalistpartiet Kuomintang. Dette avsluttet en lang periode preget av japansk okkupasjon og vestlig dominans. Under Mao Zedongs (1893–1976) ledelse nasjonaliserte KKP de viktigste ressursene i Kina og etablerte en planmodell for økonomien etter sovjetisk forbilde. Alle sentrale kinesiske økonomiske institusjoner – fra eiendomsforhold og handel til pengenes rolle og fordelingen av arbeidskraft – gjennomgikk dyptgripende endringer som del av gjenoppbyggingen etter krig og kolonitid og omlegging til planøkonomi.
Fattigdom og sult var utbredt i Maos Kina i 1976, og lederne som tok over etter hans død, sto over for en formidabel oppgave med å finne utviklingsmodeller som kunne skape større velstand. En politisk fraksjon mente at markedsmekanismer burde få en større plass. Den var ledet an av Deng Xiaoping, som i 1978 vant fram i maktkampen mot mer dogmatiske og konservative krefter. Skiftet i de ideologiske prioriteringene fra maoistisk planøkonomi til dagens såkalt sosialistiske markedsøkonomi medførte at alle nasjonale institusjoner måtte reformeres. Dette ble gjort trinnvis, ofte med lokal eksperimentering først.
For å forhindre at framtidige ledere samlet seg like mye personlig makt som Mao hadde hatt, etablerte Deng Xiaoping en konvensjon om at Kinas ledere skulle sitte i maksimalt to perioder på fem år, og ikke lenger enn til fylte 68 år. Dette prinsippet ble fulgt i periodene Jiang Zemin (president 1993–2003) og Hu Jintao (president 2003–2013) ledet Kina. Xi Jinping (president fra 2013) avskaffet derimot begrensningen på antall presidentperioder og innledet sin tredje periode som Kinas leder i 2023, da han var 69 år gammel. Under Xi har politikken i Kina blitt mer autoritær og personfokusert, og dette påvirker også landets økonomiske retning.
Gjennom de store omveltningene i Kina har én ting forblitt konstant: Kinas kommunistparti holder fast ved at de skal lede landet, nå og i uoverskuelig framtid. «Uten Kommunistpartiet, intet nytt Kina», synger kinesiske skoleelever i dag, slik de gjorde for tre generasjoner siden. KKP presenteres som en garantist for den kinesiske nasjonens framgang, stabilitet og velstand, i dag som den gang Kina ble frigjort fra utenlandsk dominans og borgerkrig.
Markedsmekanismer har vært et av KKPs viktigste virkemidler for å skape økonomisk velstand siden 1978, men som vi skal se, har partiet aldri hatt til hensikt å la markedet styre seg selv. Markedet skaper økonomisk
aktivitet, innovasjon og vekst som bidrar til sosial stabilitet. Samtidig fostrer det aktører med ressurser, informasjon og organisatorisk kapasitet som kan handle uavhengig av – og til tider i konflikt med – staten. Velstående entreprenører, teknologigiganter og regionale økonomiske eliter utvikler egne interesser og nettverk som kan utfordre partiets styringsevne og ideologiske monopol. For et regime som setter politisk kontroll høyest, ligger det der for en vedvarende spenning i å høste markedets fordeler uten å miste kontrollen over kreftene markedet skaper.
Det grunnleggende dilemmaet kinesiske myndigheter står over for er dette: Hvordan la markedskreftene drive økonomien framover uten at det oppstår alternative maktsentre som kan true kommunistpartiets autoritet?
Markedsreformene i Kina har ikke handlet om å erstatte staten med markedet, men om å omforme hvordan staten skaper, regulerer og drar nytte av markedet. I dag preges den kinesiske økonomien av at en sterk, markedsdrevet konkurranse eksisterer sammen med en aktiv, styrende stat. Staten har en sentral rolle gjennom eierskap i politisk prioriterte sektorer, regulering av kapitalstrømmer og politisk styring av økonomiske prioriteringer. Staten forsøker kontinuerlig å balansere disse hensynene gjennom justering og forhandling, noe som fører til skiftende prioriteringer og konflikter mellom ulike samfunnsinteresser. Resultatet er fortløpende avveininger mellom markedsstyrt ressursfordeling og kontroll og mellom vekst og stabilitet.
Denne boka tar som sitt grunnpremiss at staten og markedet ikke kan forstås uavhengig av hverandre. De er gjensidig konstituerende: Staten tar form gjennom hvordan den styrer og organiserer markedsprosessene, mens markedet selv er et historisk resultat av statlig regulering og organisering. Da Deng Xiaoping fra 1978 gradvis åpnet den kinesiske økonomien for markedsmekanismer, ble markedet ikke sluppet løs, men innført trinnvis gjennom avgrensede forsøksordninger og ny næringslovgivning. Spesielle utviklingssoner, som Shenzhen, ble opprettet som avgrensede rom der markedslogikk fikk virke under tett statlig kontroll, mens resten av økonomien forble sentralstyrt. Markedsøkonomien i Kina var med andre ord fra starten av et statlig prosjekt, ikke et resultat av at staten trakk seg tilbake.
Siden innføringen av markedsreformer etter 1978 har staten ikke bare satt rammene for konkurranse, men også gått aktivt inn og bestemt hvilke aktø -
rer som får vokse, hvilke sektorer som prioriteres og hvilke former for kapital som slippes til. Statlige selskaper har beholdt nøkkelposisjoner innen energi, finans, telekommunikasjon og transport, mens private selskaper får større rom i mer konkurranseutsatte bransjer. I tillegg bruker KKP institusjonelle virkemidler som partikomiteer i bedrifter, kontroll over bankvesenet og målrettede industriplaner for å styre retningen på økonomien. Statens interesser og prioriteringer er dypt vevd inn i økonomiens struktur.
Samtidig som maktens hånd har skapt markedet, former markedet hvordan den politiske makten ser ut og utøves i Kina. Markedsintegrasjonen har utvidet den kinesiske statens kapasitet, både innad i Kina og globalt. Dette skjer særlig på tre måter.
For det første tilfører markedsstyrte aktiviteter inntekter til staten, og gjennom disse inntektene blir staten styringsdyktig. Den økonomiske veksten etter Kinas innføring av markedsreformer ga kommunistpartiet et solid materielt grunnlag for å bygge ut skoler, helsetjenester, jernbane, veier, politi, forsvar og andre offentlige goder. De ressursene som ble skapt gjennom markedsøkonomi i Kina har dermed gjort staten større og mer handlekraftig. KKP fatter politiske beslutninger om hvordan disse statlige over føringene og investeringer skal fordeles geografisk, mellom sektorer og mellom befolkningsgrupper, og bestemmer hvordan midlene kan brukes. Den markedsdrevne veksten gir KKP stadig mer ressurser til disposisjon, noe som igjen gjør partiet bedre i stand til å styre landet.
For det andre har den markedsorienterte økonomien bidratt til å styrke KKPs legitimitet gjennom en drastisk økning i kineseres levestandard, noe som styrker grunnlaget for partiets fortsatte politiske styring. I motsetning til systemer som er forankret i valg eller ideologi, er KKP i stor grad avhengig av at folk opplever forbedringer av sine livsvilkår for å styrke sin autoritet, rettferdiggjøre sitt fortsatte maktmonopol og dempe misnøye. I forskning på Kina kalles legitimiteten KKP opparbeider seg gjennom å skape vekst og gode levekår, gjerne for «prestasjonslegitimitet».4
For det tredje har Kinas deltakelse i en regelstyrt, kapitalistisk verdensorden gitt landet større global innflytelse. Dette skjer i kraft av Kinas økonomiske tyngde og gjennom kanaler som utenlandsinvesteringer, statlige lån og handelsforbindelser. Den internasjonale posisjonen styrker den kinesiske statens selvforståelse som en sentral global aktør og utvider partistatens politiske handlingsrom internasjonalt. Større økonomisk tyngde har bidratt
til en mer selvsikker kinesisk utenrikspolitikk, der Kina ser seg selv som en nøkkelaktør i å forme internasjonale normer og institusjoner.5 Dette styrker også KKPs interne legitimitet: Partiet kan vise til Kinas internasjonale statusheving som bevis på effektiv styring og evne til å sikre nasjonal framgang.
Institusjonene som i dag utgjør grunnstrukturen i Kinas økonomi, har vokst fram gjennom KKPs kontinuerlige balansering mellom makt og marked. At staten og markedet må forstås som gjensidig konstituerende, er imidlertid ikke et unikt kinesisk fenomen. I samfunnsvitenskapene og historiefaget er det en lang tradisjon for å forstå hvordan markeder bygges, opprettholdes og reguleres gjennom politiske og sosiale institusjoner. En av de mest innflytelsesrike tenkerne på dette området er Karl Polanyi (1886–1964), som med boka The Great Transformation (1944) argumenterte for at markeder ikke er naturlige eller selvregulerende, men historisk skapt og innvevd i sosiale og politiske strukturer.6 Såkalte frie markeder må være sosialt forankret og rammet inn av lover og institusjoner for å kunne fungere. Dette blir særlig synlig i krise- og omstillingsperioder, når arbeidsløshet, ulikhet og finansielle bobler gjør markedets sosiale kostnader tydelige, og nyliberalismens tro på laissez faire, altså at markedet bør styre seg selv med minst mulig statlig innblanding, møter økende motstand. Der vestlige land gjerne har måttet lære dette gjennom kriser og politisk strid, har spørsmålet aldri vært omdiskutert i Kina på samme måte. KKP har aldri oppfattet laissez faire som et ideal. I partiets økonomiske tenkning har staten snarere blitt forstått som den grunnleggende arkitekten bak markedet, og de politiske diskusjonene har handlet om hvordan denne styringen skal utformes, hvor langt den bør gå, og hvilke samfunnsmessige mål den skal tjene.
Den kinesiske statens styring av markedet skjer innenfor rammen av et autoritært ettpartisystem, ikke et demokratisk system med uavhengige institusjoner. Dette innebærer at organiserte interesser, som arbeidsgivere og arbeidstakere, ikke kan spille den korrigerende rollen de gjør i land som Norge. Som vist ovenfor, er nettopp fraværet av slike institusjonelle motvekter en grunn til at neijuan får så sterkt grep om den kinesiske økonomien. Et viktig uttrykk for diskusjonen om statens rolle er spørsmålet om
5 Ikenberry 2011 6 Polanyi 1944/2001
velferdsordninger, det vil si i hvilken grad staten skal bære kostnadene når markedet ikke strekker til.
Spørsmålet om velferd har der for vært et viktig område der ulike syn på forholdet mellom stat og marked har kommet til uttrykk i Kina. For intellektuelle som identifiserte seg med en demokratisk-sosialistisk tradisjon, framsto lenge de skandinaviske velferdsstatene, særlig Sverige, som interessante modeller. Da jeg startet min forskning i Sør-Kina i 2009, var denne interessen fortsatt merkbar. Kinesiske myndigheter viste nysgjerrighet for den skandinaviske modellen, og norske institusjoner deltok i programmer som skulle fremme kunnskap om den. I utvekslinger med samfunnsvitere fra blant annet Chinese Academy of Social Sciences (CASS) møtte jeg en reell interesse for norske skatte- og velferdsordninger, men også en tydelig oppfatning av at er faringene hadde begrenset over føringsverdi til et land med Kinas befolkningsstørrelse, inntektsnivå og politiske rammer. Neo-autoritære og neo-konservative intellektuelle vendte seg i stedet mot Singapore, der staten spiller en sterk styrende rolle samtidig som markedsprinsipper står sentralt. I løpet av de siste årene har denne modellen fått større gjennomslag, mens interessen for skandinaviske velferdsmodeller har avtatt.7
Denne dreiningen er blitt tydelig under Xi Jinping. Han har utvetydig signalisert at den kinesiske staten ikke har til hensikt å utvikle et velferdssystem etter skandinavisk modell. Xi har advart mot å la Kina gå i en «latsabbfelle» (lanhan de xianjing)8 der grunnleggende ordninger blir så gode at folk ikke lenger tar ansvar selv. «Myndighetene kan ikke ta seg av alt», har Xi erklært. «Selv om utviklingsnivået i framtiden blir høyere og de økonomiske ressursene bedre, må vi unngå å sette for høye mål eller innføre for omfattende velferdsordninger.»9 Den skandinaviske velferdsmodellen er ikke lenger en sentral referanse i kinesisk politisk debatt.
Da Kina åpnet for utenlandske investeringer og markedsbaserte transaksjoner etter 1978, hadde mange en forestilling om at det kinesiske samfunnet etter hvert også kom til å bli mer politisk liberalt. Dette bygget på
7 Ortmann & Thompson 2018
8 Xiao 2021
9 Xi 2021 (min oversettelse)
en antakelse om at innføring av markedsøkonomi automatisk medfører demokratisering. Antakelsen hviler på ideen om at økonomisk vekst, privat eiendomsrett og fri konkurranse gradvis skaper et mer selvstendig sivilsamfunn, hever utdanningsnivået og fremmer krav om demokrati, rettsstat og mediefrihet, med den nye middelklassen som en pådriver for politisk liberalisering.10 En slik forståelse har røtter i vestlig moderniseringsteori, og lå til grunn for sterk optimisme på 1990-tallet om at globalisering og markedsreformer automatisk ville føre til demokratisering i tidligere kommuniststater. Den var for eksempel en viktig begrunnelse for USAs åpning mot Kina fra 1970-tallet og utover. I Tyskland oppsummeres tilliten til at internasjonalt økonomisk samkvem stimulerer positiv politisk og sosial endring med uttrykket «Wandel durch Handel» – forandring gjennom handel.
Den faktiske utviklingen i kinesisk politikk har utfordret de optimistiske forestillingene om modernisering. De siste årene har rommet for et uavhengig sivilsamfunn i Kina blitt sterkt innskrenket.11 De kinesiske er faringene viser at økonomisk åpning ikke nødvendigvis medfører mer liberale holdninger og utvidede politiske rettigheter. Snarere enn å svekke den kinesiske staten har markedsreformene i Kina bidratt til å styrke statens kapasitet til å styre både økonomiske og sosiale prosesser. Utviklingen i Kina har illustrert at en markedsbasert tilnærming kan kombineres med sterk statlig styring og et autoritært politisk system. Dette utfordrer etablerte forestillinger om hva som er nødvendig for økonomisk utvikling, og reiser spørsmål om hvilke politiske systemer som best kan håndtere de sosiale og miljømessige kostnadene ved vekst.
De økonomiske strategiene i Kina etter 1978 har vært svært tilpasningsdyktige og fleksible. Rommet for uenighet, åpen debatt og politisk eksperimentering er større innenfor økonomifeltet enn i andre deler av kinesisk politikk. Dette reflekterer kommunistpartiets pragmatiske tilnærming til økonomiske spørsmål, der det ofte er viktigere å finne løsninger som kan sikre vekst enn å håndheve streng ideologisk kontroll. En del av disse diskusjonene foregår i fora allmenheten har innsyn i.
10 Lipset 1959
11 Holbig & Lang 2022
Innen områder som landbruksreformer, etableringen av spesielle økonomiske soner, finanspolitisk desentralisering og industripolitikk, har både diskusjon og uenighet mellom beslutningstakere, økonomer og lokale ledere blitt tolerert, og til tider oppmuntret, som del av en gradvis prosess med læring og justering. Lokale myndigheter, departementer og forskningsinstitusjoner har ofte fått anledning til å prøve ut nye ideer, teste reformer og konkurrere om å foreslå politiske nyvinninger. Økonomisk journalistikk er også mer mangfoldig og meningssterk enn mange andre deler av kinesisk media.
Til sammen gjør dette at vi vet mer om de interne diskusjonene knyttet til økonomisk politikk enn på mange andre politikkområder i Kina.
Eksperimentering har stått sentralt i kommunistpartiets forsøk på å modernisere økonomien uten å miste styringen. Kontinuerlig eksperimentering har gjort det mulig å forandre hvordan økonomien er organisert, steg for steg. Nye ordninger blir ofte testet lokalt – i enkelte provinser, byer eller sektorer – før de blir innført nasjonalt. På denne måten kan kommunistpartiet observere effektene, justere kursen underveis og bruke vellykkede forsøk som modeller for videre reformer. Ved å omtale endringer som «eksperimenter» reduseres også de politiske kostnadene ved å reversere dem. Det kan også være lettere å oppnå gjennomslag for politikere og byråkrater som ønsker å gjennomføre endringer dersom de presenterer forslagene sine som eksperimenter heller enn et permanent tiltak.
Fleksibilitet stopper imidlertid der politisk pluralisme begynner. Åpen dissens om KKPs lederskap, det politiske systemet eller de grunnleggende ideologiske prinsippene er fortsatt ikke tolerert. Kommunistpartiet opprettholder et fast monopol på politisk makt og offentlig ytring, og framstiller enhet og stabilitet som forutsetninger for fortsatt vekst. Denne asymmetrien, der taktisk fleksibilitet utøves innenfor faste politiske rammer, har blitt et kjennetegn ved den kinesiske styringsmodellen. Den muliggjør en bemerkelsesverdig grad av innovasjon og tilpasning i den økonomiske politikken, samtidig som den bevarer kommunistpartiets overordnede autoritet.
KKPs tilnærming til økonomien kan dermed oppsummeres som delvis liberal og delvis konservativ: liberal i den forstand at staten viser stor vilje til å eksperimentere med et bredt spekter av politiske virkemidler for å tilpasse økonomien til nye forhold og sikre fortsatt vekst, konservativ ved at myndighetene raskt griper inn med kraftige tiltak når markedsutviklingen truer politisk stabilitet eller undergraver partiets kontroll.