Lektorbladet 6 2014:

Foto: Johnny Syversen

Politisk leder har ordet

TILPASSET OPPLÆRING Politisk leder Gro Elisabeth Paulsen

– til hvilken elevrolle?

Norsk Lektorlag har reist en debatt om elevrollen fordi vi ønsker en bedre balanse mellom elevenes plikter og rettigheter.

D

et er nå en mannsalder – 20 år – siden skolereformen i 1994 (R94) ga alle ungdommer rett til videregående opplæring.

Reformen la vekt på den såkalte «nye elevrollen» som krevde en komplementær «ny lærerrolle». Den nye eleven skulle være aktiv og autonom og ha stort ansvar for egen læring. Ved implementeringen av reformen virket det som om man postulerte at målet, den autonome og ansvarlige eleven, dette helstøpte og integrerte menneske, ikke krevde langsiktig dannelsesarbeid. Den autonome eleven skulle kun forløses. Elevene måtte slippes løs fra den tradisjonelle skolen, som hindret og hemmet dem. Videregående skole skulle endres fra å være en utvalgsskole til en fellesskole med to løyper. Det gamle gymnaset skulle utraderes, og det tidligere mangfoldet av yrkesutdannelser gjort homogene. Å høvle ned fagtradisjoner og gjøre pedagogikken mer ensartet var et merkverdig grep for å få alle med, ikke bare de to tredeler av ungdomskullet som inntil da hadde ønsket mer enn niårig grunnskole.

Den generelle samfunnsutviklingen tilsa – og tilsier fortsatt – at alle trenger en solid grunnutdannelse som utgangspunkt for livslang læring og kontinuerlig oppdatering.

Vi hører stadig argumentet om at de høye norske lønningene, den norske velstanden og de norske velferdsordningene kun kan

4 06/2014

forsvares dersom vi er høyproduktive og arbeider smartere enn våre konkurrenter på verdensmarkedet. Utdanningspolitikken preges av bekymring for Norges økonomiske fremtid. Skolestrukturen fra 1994 skulle imidlertid også bidra til sosial rettferdighet ved å gi alle ungdommer mulighet til å kvalifisere seg for høyere utdanning. Utjevning av statusforskjeller var trolig motivet for å fjerne gymnaset, som ble oppfattet som en eliteskole, samtidig som yrkesfagene ble akademisert. De politiske ambisjonene om ett eller maks to skoleløp har i 20 år vært fastlåst i en visjon om at alle skal få enten studiekompetanse eller fagbrev, og de som får fagbrev, skal få studiekompetanse uten å bruke mye tid ekstra.

gull. i I de første 15 årene ble videregående skole, og de gamle «gymnaslærerne» der, beskyldt for å stille for høye krav. Presset mot karakterene, særlig nederst i skalaen, har en tydelig kopling til krav om å redusere frafallet. De siste årene har skolepolitikere erkjent at grunnskolen ikke alltid fyller sin rolle slik at elevene har forutsetninger for å mestre videregående. PISA-rapportene det siste tiåret ble en vekker, men alt på 90-tallet visste lærerne i videregående skole om spriket mellom pedagogiske visjoner og realiteter.

Den ambisiøse planen framstår som velmenende, ideologisk uangripelig, visjonær og fremtidsrettet. Men i det øyeblikket man visualiserer i sitt indre at alle skal gjennomføre, kommer frafallet som et bakhold. Skolepolitikken blir et stykke sosial ingeniørkunst der alle som skaper rusk i maskineriet, som sinker det store spranget mot utopien, tildeles rollen som dissidenter og avvikere.

Etter 1994 begynte man å telle de frafalne, og i 2014 kan vi fastslå at frafallet synes å være konstant, rundt en tredel. Ordbruken sier sitt om den politiske skuffelsen over all gråsteinen som ikke vil forvandle seg til

en annen realpolitikk.

Det er på tide å innse at en nullvisjon om frafall i videregående skole krever

Det er på tide å innse at en nullvisjon om frafall i videregående skole krever en annen realpolitikk. Skolen har et tilbud som passer bra for to tredeler av ungdommen. Å omtale den siste tredelen som frafalne er å signalisere at disse ungdommene ikke er bra nok. Man bør heller drøfte hva som i praksis skal legges i begrepet tilpasset opplæring.

Målstyring som ledelsesprinsipp innebærer at både politikere og administrativ ledelse kan sette skyhøye mål og så delegere oppgaven

nedover i systemet. Ambisjonene forankres deretter som vedtatte «visjoner» på lavest mulig nivå. Delegering passer utmerket til den norske tanken om lokal sjølråderett og til tanken om medansvar og medvirkning fra «gutta på golvet». Målstyring som ledelsesprinsipp forutsetter at det følger ressurser med delegeringen, eller at målet nedjusteres når ressursene kuttes. Alternativet er å delegere oppgaven lengst ned i hierarkiet, der oversikten er minimal. Å gi foreldre ansvar for å rette elevarbeider og elever ansvar for egen læring er en slik utartet delegering.ii Etter PISA og annen kartlegging av tilstanden har man skjønt at elevene ikke kan bære dette ansvaret, som nå delegeres til nest-laveste nivå, som er læreren. Mye er positivt ved regjeringens Lærerløft og ved den allmenne politiske anerkjennelsen av hvor avgjørende viktig læreryrket er. Å delegere ansvaret til den enkelte lærer for valg av undervisningsmetoder og læremidler og for å utvise skjønn i klasseledelse og elevvurdering, er nødvendig og klokt. Å delegere ansvaret for tilpasset opplæring, uansett klassestørrelse og spredning i elevenes forutsetninger, til den enkelte lærer er ansvarsfraskrivelse.

Det er den gamle historien om «å skylde på lærer´n». Sett fra lærerværelset er en null-visjon om frafall politisk svada og ideologiske påfuglfjær.

Jokeren som kan få den skoleideologiske kabalen til å gå opp, er nemlig elevens rett til opplæring tilpasset evner og forutsetninger hos den enkelte. Da må selvsagt gruppesammensetning og størrelse være pedagogisk forsvarlig sett i lys av det konkrete behovet for tilpasninger. Alle slutter opp om denne ideelle målsetning, men «alle vet» også at disse bestemmelsene fungerer som glasur. Rapporter og analyser fra PISA-undersøkelsen kan tyde på at spranget mellom ferdighetsnivå i lesing mellom 15-åringer i en vanlig norsk klasse kan tilsvare 6-7 års leseopplæring.

Matteus-effekten kan oppleves som nådeløs. Rapporter om psykososiale plager og psykisk uhelse hos unge, om mobbing og

sosial utfrysing tyder på at mange har et dysfunksjonelt oppvekstmiljø. Rapportene om digital mobbing tyder på at skolen i sterkere grad burde mobilisere en motkultur til de negative sidene ved ungdomskulturen. Norsk Lektorlag har blant annet argumentert for at skolen skal lære opp unge til å stå for egne meninger, og til å ta avstand fra den feighet og hjerteløshet som kjennetegner nettrollene.

Sett i dette perspektivet er det tankeløst å invitere til anonym lærervurdering.

Vi skal stille strengere krav til elevene, men det betyr også at vi skal stille strengere krav om et realt skolesystem som ikke lover mer enn det holder.

Et skolesystem med mye dobbeltkommunikasjon gir ikke et godt læringsmiljø. Det rammer særlig de unge som også i privatlivet har opplevd voksne som ikke er til å stole på. Skolens læreplaner, med de luftige og bevegelige kompetansemålene, kan også være en trussel mot den psykiske helsen til perfeksjonistisk og pliktoppfyllende ungdom. Sosiologen Ove Skarpenes har i sine analyser av læreplanene pekt på faren for anomi. Nye tall, blant annet fra NOVA, tilsier at altfor mange unge sliter med psykiske helseplager. Også ungdom som utad virker både veltilpassede og flinke, rammes.

Bestemmelsen om tilpasset opplæring har så langt vært anvendt til å senke kravene og lette situasjonen for dem som viser minst akademisk talent. Parolen i norsk skole har vært at de flinke klarer seg alltids. Nå viser både PISA og annen kartlegging at andelen norske elever som scorer høyt, er påfallende liten, og har blitt mindre de siste 10-15 årene.

Man anslår at 17-20 prosent er underytere og går på faglig tomgang i skolen. I tillegg viser studier at særlig evnerike barn, som utgjør 2-5 prosent av elevene, blir dårlig ivaretatt og at mange utvikler atferds-

problemer og dårlig selvbilde og mestrer ikke de arbeidsteknikker som kreves i høyere utdanning. Beregninger tyder på at hver femte som dropper videregående skole, er en underyter som har gått lei av en skole som gir for små faglige utfordringer. Nyere tall om høyere utdanning viser at 40 prosent av dem som startet på en bachelorgrad for drøyt 10 år siden, ikke har gjennomført.

Mens svakheter i grunnskolen gir mangelfullt grunnlag for yrkesutdanning med fagbrev, gir svakheter i SSP mangelfullt grunnlag for høyere utdanning. Det er de unge som tar regningen den dagen de møter kravene fra samfunnet utenfor. De vil muligens også møte et arbeidsliv som ikke har plass til andre enn de høyproduktive.

En subtil form for ansvarsfraskriving er å sette høye mål og delegere, ikke bare måloppnåelse, men også kontroll av måloppnåelse så langt ned og bort som mulig. Det er forførende enkelt å stole på at alle vurderer seg selv, og ingen jukser og ingen mobber. Norsk Lektorlag har reist en debatt om elevrollen fordi vi ønsker en bedre balanse mellom elevenes plikter og rettigheter. Vi ønsker på mange måter en strengere, og tydeligere skole der læreren står støtt på vegne av voksensamfunnet og har myndighet til å sanksjonere regelbrudd. Det betyr ikke en skole som marginaliserer elever som sliter.

Tvert imot ønsker vi en skole som blir bedre utrustet til å møte mangfoldet av elever, og som ikke inviterer til å late som om alt er i orden for å slippe utgifter, bryderi, konfrontasjoner, smertefulle sannheter og uløselige dilemmaer. En del av utrustningen bør være et lavterskel-tilbud der elever har kort vei, bokstavelig talt, til skolesykepleier og til skolepsykolog. Vi skal stille strengere krav til elevene, men det betyr også at vi skal stille strengere krav om et realt skolesystem som ikke lover mer enn det holder.

Denne lederen bygger på et foredrag som leder i Norsk Lektorlag holdt på Norsk Psykologforenings lederkonferanse 29. oktober.

i Gudmund Hernes: Gull av gråstein. Tiltak for å redusere frafallet i videregående opplæring. Fafo-rapport 2010:03 ii Vi har også sett forsøk på å delegere ansvaret til foreldrene: Foreldre må rette barnas matematikkoppgaver, for lærerne har ikke tid, for de er opptatt med skoleutviklingsprosjekter.

06/2014 5

Den nye elevrollen

MER OPPMERKSOMHET OM

EVNERIKE BARN I SKOLEN Norsk skole gjør verken nok eller de riktige tingene for å ivareta de evnerike barnas rett til tilpasset opplæring.

Tekst: Wenche Bakkebråten Rasen

D

ette var en hovedkonklusjon under et frokostseminar om elever med akademisk talent i regi av forlaget Cappelen Damm i oktober. Forlaget har nylig gitt ut flere titler om emnet.

Trenger utfordringer for å lære Førsteamanuensis i psykologi Ella Cosmovici Idsøe ved Universitetet i Stavanger viser til at mellom 17 og 20 prosent av elevene i norsk skole har et høyt akademisk potensiale.

Evnerike elever finnes altså i hver klasse, men det er svært tilfeldig om de blir identifisert som evnerike, og hvordan de blir fulgt opp i skolen. Internasjonale undersøkelser viser at vi i Norge har mistet de som presterer på høyeste nivå i matematikk. I 1995 oppnådde 4 prosent av elevene et avansert nivå, i 2003 og 2007 var det ingen som nådde det høyeste nivået, og i 2011 var det kun 1 prosent.

- Hvis barna ikke møter utfordringer i skolen, er den største konsekvensen at de ikke lærer seg å lære, de utvikler ikke studieteknikker og risikerer å falle av på videregående. Barn må bli utfordret litt over det de allerede kan, slik at læring kan skje. Hvis ikke kan de bli frustrerte, demotiverte og kjede seg, kan forstyrre klassen og utvikle psykososiale vansker, sier Idsøe.

Underytelse som resultat Kjell Skogen, professor i spesialpedagogikk, utga i 2011 boka Våre evnerike barn, med Idsøe som medforfatter. Han mener at skolens utilstrekkelighet i møtet med de evnerike barna genererer problemer.

14 06/2014

- I kategorien evnerike finner vi også underyterne – de som presterer lavere enn de har forutsetninger for – og dette er selve problemet. Mange av de evnerike møter så dårlige vilkår i skolen at de presterer under sitt potensiale. Det skaper igjen to problemer: På det personlige planet kan det føre til atferdsproblemer og psykososiale problemer, og for samfunnet er det et tap når de med stort potensiale underpresterer. Tenk for eksempel på hva de evnerike kan bidra med når det gjelder klimautfordringene, hvis de blir fulgt opp på en god måte, sier Kjell Skogen.

Raskere og rikere Hva kan så lærerne gjøre hvis de har en slik elev i klassen? Kjell Skogen råder lærerne til å ta to grep: Gjennomgå fagene med en raskere progresjon (acceleration), og gi elevene mer komplisert, berikende stoff (enrichment).

- Lærernes lojalitet til paragrafen om tilpasset opplæring må ligge i bunnen. Dernest er dette egentlig veldig enkelt. Men lærerne må først

kjøpe ideen og tro på dette. Lærerne må ikke bli lurt til å tro at de evnerike barna klarer seg selv, eller at dette er udemokratisk eller en form for elitisme, sier Skogen.

Et holdningsproblem Leder i Norsk Lektorlag, Gro Elisabeth Paulsen, deler forskernes bekymring for hvordan de evnerike blir fulgt opp i skolen.

- Norsk skole har ikke visst noe om dette, fordi en ikke har brydd seg om å vite. Kanskje har evnerike barn utfordret likhetsfølelsen i Norge? Mange medlemmer i Norsk Lektorlag er bekymret for at paragrafen om tilpasset opplæring i skolen i virkeligheten blir hykleri.

Ofte ser en på tilpasset opplæring som en rettighet kun for de svake. Dette er i stor grad et holdningsproblem. Det vil hjelpe med mer kunnskap om temaet. Disse bøkene bør bli obligatorisk pensum, både i skolelederutdanningene og i lærerutdanningene, mener Paulsen.

Matematikktalenter i skolen. Hva med dem? av Liv Sissel Grønmo, Einar Jahr, Kjell Skogen og Inger Wistedt (Cappelen Damm 2014)

Denne boken formidler kunnskap om elever med spesielt talent for matematikk, og viser hva skolen kan gjøre for å gi dem tilpasset opplæring og en god faglig utvikling.

Forfatterne ønsker å avlive myter om evnerike barn og erstatte mytene med forskningsbasert kunnskap, samt å gi lærere kunnskap og verktøy for å kunne veilede matematikktalenter og gi dem god undervisning.

Den nye elevrollen

TABELL 11.1. FRA BOKA ELEVER MED AKADEMISK TALENT I SKOLEN: Skoleflinke

Elever med stort akademisk potensial

Kan svarene

Stiller spørsmålene

Er interessert

Er svært nysgjerrige

Er oppmerksomme

Er mentalt og fysisk involvert

Har gode ideer

Har ville, rare ideer

Arbeider hardt

Er lekne, men gjør det godt på prøver

Svarer på spørsmålene

Diskuterer detaljert, utbroderer

Er på toppen av alderstrinnet

Er forbi alderstrinnet

Lytter med interesse

Viser sterke følelser og meninger

Lytter lett

Vet allerede

6-8 repetisjoner før mestring

1-2 repetisjoner før mestring

Forstår ideer

Bygger abstraksjoner

Liker jevnaldrende

Foretrekker voksne

Forstår meningen

Trekker slutninger

Fullfører oppgaver

Starter prosjekter

Er mottakelig

Er intens

Kopierer presist

Skaper nytt

Liker skolen

Liker læring

Tar til seg informasjon

Bearbeider informasjon

Tekniker

Oppfinner

God husker

God gjetter

Foretrekker enkle, endefremme presentasjoner

Trives best med kompleksitet

Er bevisste

Er ivrig observerende

Er fornøyd med egen læring

Er svært selvkritisk

Oppfører seg som man skal

Blir klassens klovn

Liker rutine

Kjemper mot rutinen

Eksepsjonelle og dobbelteksepsjonelle elever Av Branca Lie (Cappelen Damm 2014)

Forfatteren er dr. scient og førsteamanuensis ved avdeling for psykologi ved Høgskolen i Lillehammer. I denne nyutgitte boken gir forfatteren en grundig beskrivelse av begavede elever med lærevansker, basert på forfatterens forskning og undervisning innen feltet. Den gir en innføring i hvem eksepsjonelle og dobbelteksepsjonelle elever er, og beskriver flere caser som gjelder begavede elever med dysleksi og begavede elever med lærevansker.

Budskapet er at begavede elever med lærevansker (dobbelteksepsjonelle elever) ikke er funksjonshemmede elever, men «different learnes» som fortjener mer oppmerksomhet i skolen.

Elever med akademisk talent i skolen av Ella Cosmovici Idsøe (Cappelen Damm 2014)

Idsøe er førsteamanuensis i psykologi ved Læringsmiljøsenteret, Universitetet i Stavanger. I denne nyutgitte boken beskriver hun særtrekk ved elever med akademisk talent for språk, matematikk og naturfag.

Forfatteren kommer med en rekke konkrete forslag til metoder og strategier som lærere kan ta i bruk i klasserommet, og hun presenterer også verktøy som kan brukes for å identifisere talentene. Idsøe beskriver også mulige psykososiale problemer de talentfulle elevene kan utvikle hvis de ikke har en skolehverdag som er mer tilpasset evnene deres.

Våre evnerike barn Av Kjell Skogen og Ella Cosmovici Idsøe (Høyskoleforlaget 2011)

Hensikten med Skogens og Cosmovicis bok om evnerike barn er på den ene siden å gi studenter og lærere en mer systematisk innsikt i og kunnskap om hva som karakteriserer evnerike og talentfulle barn. På den andre siden ønsker de å fokusere på de spesielle oppgavene og utfordringene som skolen står overfor i undervisningen av disse barna.

Boken belyser også skole-hjem-samarbeidet, og hvilke strategier skolen bør implementere for å møte behovene til særlig evnerike elever.

06/2014 15