samfunnsmandat dreier seg blant annet om å gi barn kjennskap til verdier og tradisjoner fra kristendommen. Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver fremhever at det er sterke bånd mellom kristendommen og norsk kultur. Samtidig er Norge preget av et livssyns mangfold som barnehagen skal reflektere og respektere. Denne boka er allikevel avgrenset til spørsmålsstillinger som angår kristendommen og dens plass i barnehagen. Hvilke verdier skal overføres til barna, og hvordan bør det gjøres? Kristen tro og tradisjon i barnehagen er grundig revidert med tanke på ny barnehage lærerutdanning, og flere av kapitlene er nyskrevet for å ivareta juridiske endringer og fagutviklingen.Boka dekker kristendomsfaglige emner i kunnskapsområdet samfunn, religion, livssyn og etikkog tar ellers utgangspunkt i barnehageloven og Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver. Boka er skrevet for studenter i barnehagelærerutdanningen, men er også aktuell for ansatte i barnehager.
9
788202 441562 www.cda.no
5. utgave
ISBN 978-82-02-44156-2 I S B N 978-82-02-44156-2
Helje Kringlebotn Sødal
Helje Kringlebotn Sødal er professor i idé- og kristendomshistorie ved Universitetet i Agder. Hun har utgitt en lang rekke artikler og bøker om kristendomshistorie, konfesjonskunnskap og religionspedagogikk, samt læreverket «Du og jeg» (2009–2011) for RLE-faget i grunnskolen.
KRISTEN TRO OG TRADISJON I BARNEHAGEN
Spørsmål om verdier og verdiformidling er særlig viktig når det gjelder barn. Barnehagens
Helje Kringlebotn Sødal
KRISTEN TRO OG TRADISJON I BARNEHAGEN 5. utgave
Forord til 5. utgave Kristen tro og tradisjon i barnehagen er tilpasset barnehagelærerstudenter og barnehagelærere. 5. utgave har en annen struktur enn de tidligere utgavene, og flere av kapitlene er nyskrevet for å ivareta juridiske endringer og fagutviklingen. Boka dekker kristendomsfaglige emner i kunnskapsområdet samfunn, religion, livssyn og etikk i rammeplan for barnehagelærerutdanning (2012) og tar ellers utgangspunkt i barnehageloven (2005; nytt formål 2008) og rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2011). Kristen tro og tradisjon i barnehagen legger vekt på samspillet mellom teori og praksis og trekker veksler på flere fagområder. Mange av eksemplene er hentet fra den fiktive byen Middelstad for å kunne konkretisere uten å bryte anonymitetsprinsippet. Slike eksempler er markert i teksten. Følgende barnehager og ansatte går igjen: Brattbakken kommunale barnehage der Thomas jobber. Maurtua kommunale barnehage der Nina jobber. Skogveien kommunale barnehage der Liv jobber. Torgstua kommunale barnehage der Kari og Markus jobber. Regnbuen eies av Middelstad menighet og har et kristent tillegg til formålsparagrafen. Bente jobber der. Knøttet familiebarnehage har et allmennetisk tillegg til formålsparagrafen, og Siren jobber der. 5
forord til 5. utgave
Trollungen barnehage eies av Middelstad boligbyggelag og har «vanlig» formål. Tom jobber der. Mange kolleger og studenter har bidratt med innspill til tidligere utgaver av boka. Jeg er fremdeles takknemlig overfor dem, og vil særlig takke første amanuensis Olav Hovdelien ved Høgskolen i Oslo og førstelektor Hans Hodne ved Universitetet i Agder for gode innspill til denne utgaven. Kristiansand, november 2013 Helje Kringlebotn Sødal
6
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
Kapittel 1
Barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat Verdispørsmål har opptatt mennesker til alle tider. Hva gjør livet godt, og hvordan bør menneskene leve? Det kommer svar fra mange hold – fra enkeltpersoner, religioner, livssyn og ulike filosofiske retninger. Noen svar ligner hverandre og vitner om at mange verdier er felles til tross for religiøse og kulturelle skiller og store tidsspenn. Andre svar viser at det ikke alltid er enighet om hva som er godt og rett. Spørsmål om verdier og verdiformidling er særlig viktig når det gjelder barn, og barnehagen er en normativ institusjon som bygger på og skal formidle verdier. Men hvilke verdier er det som skal overføres til barna, og hvordan bør det gjøres? Tittelen til denne boka er en formulering fra Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver (2011) (heretter rammeplanen eller RP11). Den fremhever at det er sterke bånd mellom én bestemt religion og norsk kultur: «Kristen tro og tradisjon har sammen med humanistiske verdier gjennom århundrer preget norsk og europeisk kultur» (s. 45). På grunn av dette har barnehagens formål og verdier tidligere vært eksplisitt knyttet til kristendommen. Fremdeles dreier barnehagens samfunnsmandat seg blant annet om å gi barn kjennskap til verdier og tradisjoner fra kristendommen, som har en tusenårig historie i Norge, og som et stort flertall i befolkningen også i dag står tilsluttet (se videre kapittel 2). Samtidig er Norge ikke et enhetlig samfunn, men preget av et livssynsmangfold som barnehagen skal reflektere og respektere. Dette gjelder både forskjellige religioner og livssyn, mangfoldet innenfor dem og mennesker som står utenfor livssynstradisjonene. Barnehageloven og rammeplanen er tydelige på dette, og på at barnehagen skal motarbeide alle former for diskriminering. Den skal være et inkluderende fellesskap (RP11:23). 11
kapittel 1
Denne boka er avgrenset til spørsmålsstillinger som angår kristendommen og dens plass i barnehagen, men første kapittel tar også opp momenter som angår barnehagens verdigrunnlag generelt. Her blir det redegjort for hva de formelle rammene for barnehagen – i hovedsak barnehageloven og rammeplanen – sier om barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat. Kapitlet drøfter også hvilke praktiske konsekvenser de kan og bør få. Vi starter med noen konkretiseringer fra Middelstad og utsagn fra personalmøter i de kommunale barnehagene der. De viser spissformulert hva dette kan dreie seg om i hverdagen, og illustrerer forskjellige syn på og tolkninger av barnehagens verdigrunnlag. Eksempler
Thomas, styrer i Brattbakken: Verdiformidlingen gjør vi på vår måte Brattbakken. Det må foreldre bare forholde seg til. Vi bestemmer her, de bestemmer hjemme. Det gjelder både for regler og ting som kan gå på religion. Barnehagen er ingen misjonsmark, og vi skal kjøre en nøytral linje. Personlig mener jeg religion er noe menneskene har funnet på. Hvis ungene spør, svarer jeg at jeg ikke tror. Når det gjelder høytidene, foreslår jeg at vi legger størst vekt på tradisjoner. Hvis vi snakker om den religiøse bakgrunnen for høytidene, påvirker vi. Ungene er for små til å forstå og ta stilling og må selv velge hva de vil tro når de blir store. Dette har barnehagen overhode ikke noe ansvar for. Kari, styrer i Torgstua: Jeg synes alt det med tro og religion i barnehagen er vanskelig. Det står jo litt i rammeplanen, og så har vi formålsparagrafen, da, men den er lite komplisert og har så store ord. Jeg vet ikke helt hva jeg tror på selv, og foreldrene mener så forskjellig. Vi må vel nesten ha en samling om Jesus til jul, men ellers behøver vi kanskje ikke ha så mye om kristendommen? Jeg skulle også ønske vi kunne droppe id helt når vi bare har ett barn med muslimsk bakgrunn i barnegruppa i år. Hvis noen spør om religion, synes jeg vi skal vise til foreldrene. Det er best at de svarer. Nina, styrer i Maurtua: Barnehagen bør bygge mest på kristendommen og verdier som kommer fra den. Det synes jeg også formålsparagrafen sier. Til jul er det fint at vi kan for telle om Jesus og hvorfor han kom til verden, men dette må ikke bli noe fjernt og eventyraktig. Barna bør får høre at Jesus ble født fordi han ville frelse alle,
12
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
og vi kan fortelle at små og store må velge om de vil tro på Jesus eller ikke. Når vi snakker om verdier og hva som er rett og galt, kan vi vise til bibelfortellinger som handler om dette. Det er også mer konkret og forståelig enn å snakke om menneskerettigheter. Liv, styrer i Skogveien: Vi har god hjelp i formålsparagrafen og rammeplanen når vi skal planlegge verdi formidlingen og arbeidet med fagområdet etikk, religion og filosofi i Skogveien. Kanskje synes noen av oss at det er vanskelig, men jeg tror vi kan greie det på en god måte – hvis vi bare jobber med saken. I første omgang kan vi se på hvordan vi vil legge opp de kristne høytidene. Jeg foreslår at vi deler på å si noe om bakgrunnen for dem. Alle kan gjøre det, uavhengig av personlig tro. Dette dreier seg om å være profesjonell. Vi kan gjøre det på samme måte når vi skal markere høytider fra andre religioner som er representert i barnegruppa.
Kanskje formidler sitatene holdninger og synspunkter som finnes blant virkelige ansatte i norske barnehager? Noen kan ha møtt barnehagelærere som minner om Thomas, Kari, Nina eller Liv. Andre kjenner seg selv igjen i noe av det de sider. Men er de profesjonelle og jobber ut fra det mandatet de har fått fra samfunnet?
Mandat – hvem har myndighet over barna? Ordet mandat brukes ofte i forbindelse med spørsmålet om hvem som bør bestemme hva når det gjelder barnas danning og opplæring. Rammeplanen bruker det også. Mandat betyr simpelthen myndighet eller oppdrag. I Norge er det ikke slik at noen har mandat til å bestemme i alle oppdragelses- og opplæringsspørsmål. Flere parter må samarbeide med prinsippet om «barnets beste» som ledestjerne, slik det er nedfelt i FNs barnekonvensjon: «Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn» (pkt. 3). I barnehagen er det særlig viktig å avklare hvilket mandat foreldrene og samfunnet har i forhold til hverandre. Men hva med barnet 13
kapittel 1
selv, har det myndighet? Kan det dessuten tenkes at andre institusjoner, for eksempel tros- og livssynssamfunn, har et mandat i barnehagen? Det er bred enighet om at barn i barnehagealder ikke er modne til å ta avgjørelser om egen opplæring og oppdragelse. Til tross for at barnehageloven gir barn rett til medvirkning (§ 1, ledd 2; § 3; jf. RP11, 1.5), er mandatet deres avgrenset. Det er også konsensus om at foreldrene har det primære mandatet over barnas oppdragelse, og at samfunnet har mandat til å gi barn kunnskaper og holdninger som gjør at de kan fungere godt i samfunnsfellesskapet. Rett til utdanning er for eksempel en veletablert menneskerett (FNs menneskerettighetserklæring 1948, art. 26), og barnekonvensjonen pålegger staten å sikre barns utdanning (pkt. 28–29). Samfunnets mandat er tydeligere fremhevet i norsk lovverk nå enn før, og ordet samfunnsmandat brukes for å synliggjøre at barnehagen er en samfunnsinstitusjon med sine egne fullmakter og sitt eget myndighetsområde.1 Barnehageloven og rammeplanen, som er en forskrift til loven og juridisk forpliktende, utdyper dette. Rammeplanen sier at formålsparagrafen viser samfunnets mandat: «Formålsbestemmelsen fastsetter hva som er barnehagens samfunnsmandat og hvilket verdigrunnlag barnehagen skal bygge på» (s. 8). Formålsparagrafen innleder på sin side med en henvisning til foreldremandatet, som for øvrig står sterkt i annen norsk lovgivning og i internasjonal lov. Menneskerettighetserklæringen og internasjonale konvensjoner som Norge har sluttet seg til, gir foreldrene det avgjørende pedagogiske mandatet.2 Formålsparagrafen fortsetter med å vise til noen bestemte verdier som virksomheten skal bygge på. Det som skjer i barnehagen, skal være til det enkelte barns beste og fremme fellesskap i barnehage og samfunn. Derfor trenger barn hjelp til å tilegne seg samfunnets grunnleggende normer og verdier i tillegg til å få alderstilpasset kunnskap og hjelp til å utvikle ferdigheter i samsvar med funksjonsnivået sitt. Samfunnsmandatet handler om alt dette. Samlet sett får formålsparagrafen og rammeplanen frem at
1. 2.
14
Thoresen og Winje (2013:15–93) gir en bredere innføring i barnehagens samfunnsmandat for barnehagestudenter og barnehagelærere. Se f.eks. barneloven 1981 nr. 7; FNs menneskerettighetserklæring (1948) art. 16, pkt. 3, art. 26, pkt. 3; Erklæringen om barnets rettigheter (1959) prinsipp 6; Internasjonal konvensjon om sivile og politiske rettigheter (1966) art. 18, pkt. 4; Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1996) art. 13, pkt. 3.
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
samfunnsmandatet er balansert mot foreldremandatet og barnas rett til medbestemmelse. Ett eksempel kan illustrere forholdet mellom foreldremandatet og samfunnsmandatet: I Norge har foresatte plikt til å sørge for at barn over seks år får undervisning, men de må ikke bruke et offentlig tilbud, som staten på sin side er forpliktet til å skaffe. Barnehagetilbudet er frivillig, og det er mulig å bruke en privat barnehage. Noe under halvparten av barnehagebarna går for tiden i slike barnehager. Opplæring er pliktig fra seks år av, men det offentlige skoletilbudet er det ikke. Privatskolene, der omkring to prosent av norske elever går, ivaretar en religiøs eller en alternativ pedagogisk tradisjon, som kristne eller muslimske skoler, eller steiner- og montessoriskoler. Retten til å drive hjemmeskole er omdiskutert og lite brukt her i landet. Det er tillatt å drive hjemmeundervisning under offentlig tilsyn, men det er straffbart å holde et barn borte fra skolen uten å gi et alternativ. Med andre ord er det grenser for foreldremandatet. Samfunnsmandatet er på sin side bestemt av lovverket, og i visse tilfeller har samfunnet et overordnet mandat. Ved mistanke om barnemishandling eller omsorgssvikt har foreldrene misbrukt myndigheten sin, og barnets rettigheter blir forsøkt sikret gjennom lovgivningen. Det finnes også eksempler på misbruk av samfunnsmandatet. I totalitære systemer vil statsmakten påberope seg full rett til å bestemme hvordan barna skal oppdras. Det skjedde under den tyske okkupasjonen av Norge da Quisling-regjeringen i 1942 påbød at skolene skulle drives ut fra en nasjonalsosialistisk ideologi, og at alle ungdommer skulle innrulleres i den nazistiske organisasjonen Nasjonal Samlings ungdomsfylking. Da protesterte både foreldre og lærere til forsvar for foreldremandatet. Rundt 1 300 lærere ble fengslet, og omkring halvparten ble sendt på straffarbeid i Kirkenes, men foreldrenes og lærernes aksjoner forhindret at undervisningen i Norge ble nazifisert. I Sovjetunionen ble mange barn tatt bort fra familiene sine fordi de kommunistiske myndighetene mente at de ga barna en uønsket oppdragelse. Det gjaldt barn med kristen og annen religiøs hjemmebakgrunn, og barn fra hjem med avvikende politiske oppfatninger. I dag fortoner den harde fornorskingspolitikken overfor samiske elever i Norge fra 1880-tallet frem til midten av 1900-tallet seg som en krenkelse av foreldremandatet og som diskriminering. 15
kapittel 1
Mange samiske barn måtte gå på internatskoler. Myndighetene ville at de skulle komme bort fra sitt samiske miljø og lære norsk. De tok lite hensyn til hva foreldrene mente og barna ønsket.
Barn har fått utvidet myndighetsområdet sitt mens de før knapt hadde noen formell innflytelse i oppdragelsesinstitusjonene: «De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger», heter det i barnehagens formålsparagraf. «Barn i barnehagen har rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet», står det videre (§ 3) – i tråd med barnekonvensjonen, som sier at barn har rett til å si sin mening og bli hørt, og til å få og gi informasjon (pkt. 12–13). Verdier og tro er ikke unntatt. Rammeplanen har et eget avsnitt som utdyper hva prinsippet om barns medvirkning betyr (1.5). Her nevnes ikke verdier, religion og livssyn, men at barn har rett til «innflytelse på alle sider ved sitt liv i barnehagen» (s. 17). Spørsmål knyttet til barns religionsfrihet er vanskelig og blir drøftet til slutt i kapitlet. 16
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
Hva med mandatet til andre instanser? Historisk har Den norske kirke hatt et viktig oppdragermandat, og obligatorisk opplæring startet i 1739 som en konfirmasjonsforberedende kirkeskole med lesing, skriving og kristendomskunnskap. På 1800-tallet krympet kirkens mandat, og nå har ingen religiøse institusjoner myndighet over opplæringen i offentlige barnehager og skoler. Men de har på visse vilkår rett til å etablere sine egne, og der har de myndighet slik det vil fremgår av vedtektene. Barnehagelærere har fått sitt mandat av samfunnet og foreldrene som har valgt å sende barna til barnehagen. Oppgaven er å forvalte samfunnsmandatet slik det er nedfelt i lovverket, og å hjelpe foreldrene med å gi danning og oppdragelse i samsvar med deres ønsker, så fremt de ikke er i strid med lovverket. Dette samarbeidet kan selvsagt også komme til å handle om kristendommens plass i barnehagen, slik det gjorde i Middelstad: Det er tid for foreldrekonferanser i Brattbakken. Thomas snakker med foreldrene til Olivia (4 år) som sier at hun trives veldig bra. Likevel beklager de at det er aldri er noe om tro i barnehagen. Foreldrene er aktive kristne og savner at kristen dommen av og til er synlig, for eksempel gjennom en bibelfortelling, en kristen barnebok eller en sang. Olivia har selv spurt Thomas om han kan fortelle om Jesus, men da svarte han at det var best å snakke om slike ting hjemme. Olivia følte seg avvist. Thomas overså det som var viktig for henne. Foreldrene spør om det er mulig å gjøre noe med dette, og viser til barns rett til medbestemmelse og det som står om foreldrene i formålsparagrafen. Thomas er betenkt. Motstand mot religion sitter dypt i ham. Han har regnet formålsparagrafen som en hvilende bestemmelse og mener at små barn ikke er i stand til å forstå sitt eget beste når det gjelder religion. Men kan han bare «glemme» Olivia og foreldrene hennes i denne saken?
Foreldrekonferansen i Brattbakken aktualiserer flere forhold. I denne sammenhengen skal vi nøye oss med å se på spørsmålet om Thomas’ mandat. I kraft av egen person har han ikke noe mandat over Olivia. Dette har han fått fra samfunnet og foreldrene i og med stillingen som barnehagelærer. Thomas må derfor være forsiktig med å la private sympatier og antipatier styre det han gjør. Han kan ikke uten videre sette barnets og foreldrenes ønsker til side. I denne saken har Thomas en dobbelt lojalitetsforpliktelse: 17
Eksempel
kapittel 1
Gjennom barnehagelovgivningen har staten fastsatt et verdigrunnlag og et faglig innhold som Thomas hittil har forholdt seg temmelig fritt til. Her har han opptrådt uprofesjonelt. Dessuten er han pålagt å gi barnet en viss medvirkning og til å hjelpe foreldrene: «Barnehagen skal bistå hjemmene i deres omsorgs- og oppdrageroppgaver» (barnehageloven § 2; RP11, 1.6). Dette må Thomas ta inn over seg, men det betyr ikke at han er helt prisgitt andre. Som barnehagelærer har han et selvstendig mandat som hviler på foreldre retten via myndighetene. Thomas har ansvar for det pedagogiske opplegget i barnehagen og må sørge for at det er forsvarlig. Hadde Olivias foreldre for eksempel bedt om andakt og bønn, måtte han derimot ha avslått. Det avhenger også av synspunktene til de øvrige familiene i barnegruppa, hvor langt Thomas kan komme Olivias familie i møte. Han må også tenke på det som kan få allmenn tilslutning blant de foresatte. Poenget i denne sammenhengen er likevel først og fremst å slå fast at barnehagelærere ikke har noe mandat til å drive barnehagen etter sitt personlige livssyn. Barnehagen skal være et komplementerende miljø til hjemmet og vise respekt for det (RP11:18), ikke et konkurrerende miljø som neglisjerer eller motarbeider de foresatte.
Barnehagens formål og verdier, et tilbakeblikk Norges første barnehagelov kom i 1975 og slo fast at barnehagen skulle bygge virksomheten på et allmennetisk verdigrunnlag.3 Loven var knapp og sa lite om det pedagogiske innholdet i barnehagen. Den hadde ikke henvisning til kristendommen, slik skolen hadde i formålet sitt. Barnehageeiere kunne supplere formålsparagrafen med vedtekter som ga virksomheten et bestemt verdigrunnlag, og flertallet av kommunene valgte en kristen verdiforankring. Mange gjorde det trolig for å få verdimessig samsvar mellom skolens og barnehagens formål. Kristne menigheter og organisasjoner eide hver sjuende barnehage på denne tiden, og disse og flere andre private barnehager hadde kristne formål (Hagesæther 2011:28). Svært mange
3. Boka Barnehagens grunnsteiner. Formålet med barnehagen gir en grundig innføring i barnehagens formål, Glaser mfl. 2011.
18
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
barnehager var dermed verdimessig forankret i kristendommen uten at det fantes en nasjonal, kristen formålsparagraf. I 1983 vedtok Stortinget en ny barnehagelov etter omfattende debatt. I spørsmålet om verdigrunnlag gikk det et tydelig skille mellom dem som ønsket en uttalt kristen verdiforankring, og dem som ikke ville knytte formålet til religion. Stortinget vedtok en formålsparagraf som påla offentlige barnehager å hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier. Med dette ble det større samsvar mellom formålet for barnehagen og skolen, og det ble i klartekst sagt hvor verdigrunnlaget var hentet fra. Barnehagen skulle «hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier», skolen skulle «gi elevene en kristen og moralsk oppseding». Barnehagelovens formulering førte til at det ble vanlig å snakke om en kristen formålsparagraf. Private barnehager kunne utvide det kristne formålet, reservere seg fra lovens kristne formål uten å angi et annet verdigrunnlag, eller formulere et religiøst eller verdimessig alternativ til den kristne forankringen. Paragrafen som påla barnehagen å hjelpe til med å gi barna en oppdragelse i samsvar med kristne grunnverdier (§ 1), ble stående uendret i 25 år, til 2008. I 2005 ble det lagt til en ny paragraf som bestemte barnehagens innhold, og som omtalte en rekke verdier (§ 2). Første rammeplan for barnehagen kom i 1996. Der ble både barnehagens verdigrunnlag og innholdet i fagområdet samfunn, religion og etikk beskrevet nærmere. Virksomheten skulle bygge på «de etiske grunnverdiene som er forankret i kristendommen, og som forutsettes å ha bred tilslutning i det norske folk», het det blant annet (RP96:22). Barna skulle også lære om kristendommen som kulturfaktor, og om kristen tro og lære, men kristen etikk skulle ha hovedvekt i barnehagens formidling av grunnverdiene (ibid:69,67). Det var også et kort avsnitt om hvordan barnehagen skulle forholde seg til høytider og tradisjoner i andre kulturer og religioner (ibid:70). De justerte rammeplanene (2006; 2011) har videreutviklet sentrale momenter i den første, men lagt større vekt på mangfold. Ny rammeplan er tillyst i 2015. Det norske samfunnet forandret seg mye mot slutten av forrige århundre. Ikke minst ble mangfoldet større – kulturelt, etnisk, religiøst og livssynsmessig (se videre kapittel 2). Dette skapte behov for å justere formål for og innhold i barnehage og skole. I skolen ble religionsundervisningen 19
kapittel 1
forandret da KRL-faget, kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, ble innført i 1997. Fra 2008 het det RLE, religion, livssyn og etikk. Sider ved faget var omdiskutert, og det ble kritisert i en omfattende nasjonal evaluering i 2000 og av FNs menneskerettighetskomité i 2004. I 2007 slo Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg fast at KRL-faget ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. Debatten om dette faget berørte også skolens formål og fikk konsekvenser for barnehagelovgivningen siden det var ønskelig å ha likt verdigrunnlag for barnehage og skole. I 2006 oppnevnte regjeringen Bostad-utvalget som skulle arbeide for å samkjøre verdigrunnlaget for de to institusjonene og foreslå nye formålsparagrafer.4 Fremdeles handlet debatten delvis om hvorvidt kristendom og tro skulle være synlig eller ikke, men spørsmålet om hvordan formålet kunne reflektere at Norge var blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn, sto mer sentralt (Lindboe 2007). Etter forslag fra Bostad-utvalget vedtok Stortinget nye formål for barnehage og skole i et bredt tverrpolitisk forlik i 2008. Ordet kristen forekommer i begge paragrafer, med det er neppe sakssvarende å karakterisere barnehagens formål som kristent etter dette. På den andre siden må ordet kristen ha en viss betydning siden det er mulig for private å stryke det. Utvalgets intensjon var i hvert fall å forandre formålsparagrafene på dette punktet: Utvalget mener det er nødvendig at formålenes verdigrunnlag ikke er formulert på en måte som kan føre til splid. Verdigrunnlaget må uttrykkes slik at flest mulig kan slutte opp om og føle seg likeverdig inkludert i samfunnets og virksomhetens fellesskap. Utvalget ønsker derfor ikke å videreføre tradisjonen med at formålsparagrafene skal forankre verdigrunnlaget bare i en bestemt religion og trosretning. I stedet ønsker utvalget at barnehagens og opplæringens verdigrunnlag skal uttrykke grunnleggende verdier som flest mulig kan slutte seg til uavhengig av religiøs eller livssynsmessig tilhørighet (pkt. 2.6.3).
Med andre ord ville utvalget både åpne formålsparagrafen mot flere religioner og livssyn og vise verdienes opprinnelse i Norge. Her i landet er de
4.
20
Se utvalgets innstilling i NOU 2007: 6. Formål for framtida.
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
vokst frem i en kultur preget av kristendom og humanisme. Med uttrykket «kristen og humanistisk tradisjon» anerkjente utvalget og senere Stortinget den historiske og kulturelle innvirkningen kristendom og humanisme har hatt på samfunnsutviklingen. Siden barnehage og skole er kulturbærere, mente utvalget og politikerne at formålet burde vise dette tydelig. Derimot skulle uttrykket ikke forstås ekskluderende i forhold til ulike religioner og livssyn, som også er nevnt i formålsparagrafene. De nye formålsbestemmelsene viser uansett at religion og livssyn generelt har en legitim plass i offentligheten, og at det er rom for en åndelig dimensjon i barnehagen. I Middelstad har Thomas et problem i forhold til dette, hvis han fremdeles vil stenge for alt som har med religion å gjøre i Brattbakken. Når barnehage og skole har et felles formål som knytter de to institusjonene sammen, kan det være et uttrykk for at barnehagen regnes som den første delen av den utdanningen som er felles for alle. Barnehagen er ikke obligatorisk, men skal samtidig tilby barn like muligheter gjennom felles skoleforberedelser. Samordningen av formålet kan også tolkes som en svekking av barnehagens særegne pedagogiske tradisjon (Hagesæther 2011:33). Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon. Kristendom og humanisme er med andre ord sideordnet i barnehageloven, men hva er forholdet mellom dem? Hvis lovgiverne hadde ment at humanisme i denne sammenhengen var et verdslig og religionskritisk livssyn, slik for eksempel Human-Etisk Forbund representerer, ville sammenstillingen av kristendom og humanisme være spenningsfylt og uhensiktsmessig. Lovgiverne har derimot forstått humanisme som en bred, åndshistorisk strømning eller kulturhistorisk bevegelse som har preget Europa gjennomgripende. Den har røtter i den greske antikken og setter mennesket og menneskelighet i sentrum (jf. Sagberg 2012:56–61). Ut over dette er det vanskelig å avgrense hva humanisme er, og det finnes flere retninger innenfor den, men menneskeverdet og fornuften står sentralt i alle former for humanisme. Kristendom og humanisme har historisk ofte vært forenlige, men utfylt hverandre. Noen ganger har det vært spenninger mellom dem, og de har korrigert hverandre. Læreplanverket for grunnskolen poengterer at kristen og humanistisk tradisjon hviler på likeverd, menneskeretter og rasjonalitet (L97:17). Dette er en grei presisering som også kan brukes for barnehagen. 21
kapittel 1
Avslutningsvis må det understrekes at barnehageloven og forskriftene ikke bare er juridiske, men også politiske tekster. Loven er vedtatt i Stortinget, og i spørsmålet om verdigrunnlag har skillelinjene tradisjonelt gått mellom de sosialistiske og de borgerlige partiene. Da den første barnehage loven kom, var det sosialistisk flertall i Stortinget, og barnehagen fikk ikke et kristent formål. Da en kristen verdiforankring ble vedtatt i 1983, var de borgerlige i flertall. Gjeldende formålsparagraf ble derimot enstemmig vedtatt etter et tverrpolitisk forlik.
Hva er en formålsparagraf? En formålsparagraf slår fast hva som er grunnlaget for og hensikten med en virksomhet, i dette tilfellet barnehagen. Formålsparagrafen står først i barnehageloven, og uttrykker forpliktende målsettinger. Kort sagt er barnehagelæreres samfunnsmandat sammenfattet i formålet. Det skal ligge under alt som skjer i barnehagen og er ikke ment som noen «festtaleformulering». Formålsparagrafen gir dessuten retningen for hvordan andre styringsdokumenter skal forstås. Konkret betyr det for eksempel at rammeplanen avhenger av og må tolkes i lys av den. I tillegg har formålsparagrafen en viktig symbolsk funksjon som uttrykk for samfunnets normer og verdier. Grunnlovens andre paragraf kan tolkes som en formålsparagraf for den norske stat. Den slår fast samfunnets verdiforankring og sier hvilke verdier Grunnloven skal fremme og verne om. Paragrafen lyder slik etter grunnlovsendringen i 2012: «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokratiet, Retsstaten og Menneskerettighederne». Dette ligner på barnehagens formål, og igjen finner vi sammenstillingen av kristendom og humanisme. Arbeidet med å revidere grunnlovsparagrafen og formålsparagrafene pågikk parallelt. Stortinget var nylig blitt enig om ny ordlyd i Grunnlovens paragraf 2 (jf. sitatet), da formålet for barnehage og skole skulle vedtas. Politikerne kom frem til at verdiene i formålsparagrafene for barnehage og skole skulle forankres på samme måte som Grunnloven i kristen og humanistisk arv, men vedtok samtidig at de også kunne forankres i andre religioner og livssyn. Bostad-utvalget hadde foreslått å liste opp eksempler på konkrete verdier 22
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
før formuleringen om kristen og humanistisk tradisjon, andre religioner og livssyn og menneskeretter. Stortinget endret rekkefølgen og flyttet henvisningen til kristendom og humanisme slik at den ble stående først. Det er rimelig å tolke det som et uttrykk for at politikerne ville fremheve disse tradisjonene særlig. Hva betyr så formålsparagrafen for den enkelte barnehagelærer? Det er umulig å gi ett svar. Loven sier hvilke verdier som skal prege barnehagen. Hva som faktisk skjer, er en annen sak og vil variere. Alle ansatte i barnehagen er uansett forpliktet til å arbeide for å forstå hva formålsparagrafen betyr, og til å arbeide for å sette den ut i livet – i holdninger og handlinger. Det er her den viktigste utfordringen ligger.
Gjeldende formål Barnehagens formålsparagraf har tre ledd. Det første har et samfunnsperspektiv og handler om barnehagens verdigrunnlag. Her uttrykkes samfunnsmandatet. Paragrafens andre ledd har et individperspektiv og handler om rettighetene til det enkelte barn. Det tredje leddet har et institusjonsperspektiv og slår fast hvordan barnehagen skal arbeide. Formålsparagrafen (barnehageloven § 1) lyder i sin helhet slik: Ledd 1 Barnehagen skal i samarbeid og forståelse med hjemmet ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn, og som er forankret i menneskerettighetene. Ledd 2 Barna skal få utfolde skaperglede, undring og utforskertrang. De skal lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen. Barna skal utvikle grunnleggende kunnskaper og ferdigheter. De skal ha rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.
23
kapittel 1
Ledd 3 Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt, og anerkjenne barndommens egenverdi. Den skal bidra til trivsel og glede i lek og læring, og være et utfordrende og trygt sted for fellesskap og vennskap. Barnehagen skal fremme demokrati og likestilling og motarbeide alle former for diskriminering.
De tre leddene henger nøye sammen, men dette kapitlet drøfter primært det første som uttrykker den grunnleggende verdiforankringen i barnehagens innhold. Det er her den omdiskuterte formuleringen «kristen og humanistisk arv og tradisjon» står, og det er dette leddet private barnehager har anledning til å endre. For alle offentlige barnehager står det fast at paragraf 1 gjelder uavkortet. Det er ingen rom for unntak. Private barnehager kan derimot ifølge paragraf 1a vedtektsfeste at verdiene i denne paragrafen ikke skal forankres i kristen og humanistisk arv og tradisjon. Ingen kan fristille seg fra de konkrete verdiene som er nevnt i formålets første og tredje ledd, eller fra menneskerettighetene, men private barnehager må ikke nødvendigvis knytte verdienes opprinnelse til kristendommen eller humanistisk tradisjon. De kan formulere et alternativ, eller knytte en nærmere forbindelse til kristendommen. Dette kommer vi tilbake til. Formålsparagrafen innleder med en henvisning til foreldremandatet, som selvfølgelig også gjelder for spørsmål om verdier og tro. Samtidig har samfunnet gitt en verdimessig ramme som avgrenser foreldrenes mandat. Hvis de vil at barnehagen skal formidle holdninger som strider mot verdiene i formålet, må det avvises. Et par eksempler: Når barnehagen bygger på likeverd og likestilling, kan den ikke stimulere til forskjellsbehandling på grunn av eksempelvis kjønn eller religion, selv om enkelte foreldre skulle ønske det. Når barnehagen skal fremme tilgivelse, kan den heller ikke oppdra til uforsonlighet eller hat. Når dette er sagt, må verdier som likeverd og tilgivelse innholdsbestemmes, og de skal realiseres i mange forskjellige situasjoner. Det er ikke slik å forstå at formålsparagrafen pålegger å tilgi absolutt alt, og man må drøfte hva likestilling betyr i praksis. Hvordan skal formuleringen «Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon» forstås? Det finnes flere tolkningsmuligheter. Noen legger vekt på at setningen står først i para24
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
grafen. Det kan indikere at den er overordnet og legger premissene for hvordan verdiene i andre religioner og livssyn skal oppfattes. I så fall er kristendommen en slags tolkningsnøkkel for hvordan barnehagens verdier skal oppfattes, og formålsparagrafen kan fremdeles kalles kristen. Den blir da en videreføring og justert variant av den forrige. Andre legger mest vekt på de konkrete verdiene som står først i paragrafen, og lite på hvor de kommer fra. Kristen og humanistisk tradisjon omtales bare som en blant flere «mulige verdiforankringer» (Thoresen og Winje 2013:35). I så fall har kristen og humanistisk tradisjon ingen prioritet, og den nye formålsparagrafen bryter radikalt med den forrige. I denne boka blir formålsparagrafen tolket annerledes enn de to alternativene ovenfor. De kan regnes som ytterpunkter i enten kristen eller livssynsåpen retning. Her blir formuleringen forstått som innledningen til en liste over verdier som finnes i flere religioner og livssyn og i menneskerettighetene. Formålsparagrafen sideordner dem. Kristen og humanistisk arv og tradisjon står først fordi det har preget Norge lenger enn andre religioner og livssyn, og fordi det har en sterkere forankring i befolkningen enn dem. I kraft av dette har kristendommen en viss forrang, men uten at den skal fortrenge andre religioner og livssyn. Barnehagen skal bygge på det som er felles for flere religioner og livssyn, forutsatt at dette samsvarer med menneskerettighetene. Ut fra en slik tolkning er menneskerettighetene blitt det overordnede i formålet, slik Bostad-utvalget ser ut til å ha ment: «Utvalget vil framheve menneskerettighetene som et forankringspunkt for verdiene og for å balansere religionene.» Dette betyr at eventuelle verdier i religionene som ikke er forenlig med menneskerettighetene, ikke er del av barnehagens verdigrunnlag. Når en slik tolkning legges til grunn, representerer gjeldende formål noe nytt i forhold til verdigrunnlaget fra 1983, der «kristne grunnverdier» sto alene. Det er derfor rimelig å hevde at det er skjedd et brudd mer enn en justerende videreføring av den verdimessige tradisjonen for barnehagen (Hovdelien 2012). Formålet kan ikke karakteriseres som eksklusivt kristent, men kristendommen er samtidig den eneste religionen som paragrafen konkret viser til. I Middelstad har styrerne forskjellige tolkninger av formålsparagrafen (jf. s. 5–6). Liv i Skogveien ser ut til å tolke den på samme måte som denne boka gjør. Thomas i Brattbakken setter i praksis deler av formålsparagrafen 25
kapittel 1
til side. Dette er uprofesjonelt, men han kan ellers ha rett i at formålsparagrafen ikke knytter barnehagens verdier utelukkende til kristendommen. Nina i Maurtua tolker den nye formålsparagrafen som en videreføring av den gamle, men gir kristendommen en plass som verken er i samsvar med denne eller forrige formålsparagraf. Som i Thomas’ tilfelle er dette uprofesjonelt. Begge er mer styrt av sitt eget livssyn enn av det oppdragermandatet de har fått av samfunnet. I Torgstua er Kari så usikker at hun skygger unna spørsmålet om hvordan formålet bør forstås. Det er heller ikke profesjonelt. Ingen har rett til å forholde seg fritt til loven fordi de er usikre, fordi de misliker den, eller fordi de synes den ikke går langt nok i en bestemt retning. Noen presiseringer om barnehagens formål: • Formålsparagrafen formidler barnehagens samfunnsmandat og er styrende for all oppdragelse og opplæring. Hele virksomheten skal bygge på den. • Formålsparagrafen er livssynsåpen samtidig som den nevner kristen og humanistisk tradisjon særskilt. Barnehagelærere trenger dermed kunnskap om kristendommen for å realisere barnehagens formål og innhold. Dette gjelder også for andre religioner og livssyn, men ligger utenfor rammene i denne boka. • Barnehagen skal hjelpe foreldrene med oppdragelsen. Den kan gi opplæring om tro, men ikke til tro. Det siste er eventuelt hjemmenes og trossamfunnenes oppgave. • Det hører med til yrkesprofesjonaliteten å være lojal mot regelverket for yrket. De som er uenige i det, bør arbeide for endringer ad politisk vei.
Særlige formål Private barnehager har rett til å formulere alternative formålsbestemmelser. Loven sier: Eiere av private barnehager kan i vedtektene bestemme at verdiene i loven § 1 ikke skal forankres i den kristne og humanistiske arv og tradisjon.
26
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
Private barnehager og barnehager eiet eller drevet av menigheter innen Den norske kirke kan i vedtektene fastsette særlige bestemmelser om tros- eller livssynsformål (§ 1a).
Før kunne private barnehager la være å vedtektsfeste formålet sitt. Det er ikke lenger et alternativ. Samfunnet vil at foreldre som sender barna sine til en privat barnehage, skal vite hvilke verdier den bygger på. Loven åpner for tre typer private barnehager: Type 1 – Barnehager med kristent formål Private barnehager og barnehager eiet eller drevet av menigheter innen Den norske kirke kan velge å gi barnehagen et tydelig kristent verdigrunnlag. Slike barnehager omtales gjerne som kristne barnehager. Vedtektene presiserer hvordan kristne verdier skal komme til uttrykk, og det er vanlig å gjøre dette i et eget tillegg til lovens ordinære formålsparagraf. Det foreligger ikke oppdaterte retningslinjer for praktiseringen av det kristne verdigrunnlaget i slike barnehager. Konkretiseringer: Bergen kirkelige fellesråd samler ti barnehager med felles formål. De har følgende tillegg til formålsparagrafen: Barnehagen bidrar til å gi barn kunnskap om, erfaring med og opple velse av kristen tro og tradisjon. Frelsesarmeen eier fem barnehager i fem norske byer. De har felles vedtek ter som sier dette om verdigrunnlaget: Barnehagen bygger sin virksomhet på Frelsesarmeens kristne grunn syn og Barnehagelovens formål § 1. I Frelsesarmeens barnehager vektlegger vi særskilt arbeidet med å gi barna kunnskaper, erfaringer og opplevelser i kristen tro og tradisjon. Pinsemenigheten Filadelfia i Kristiansand eier Solkollen barnehage som holder til i fire bydeler (per 2014). Vedtektene sier:
27
kapittel 1
I tillegg til ovenstående [ordinær formålsparagraf] er Solkollen barne hage verdimessig forankret i kristen tro og tradisjon (jf. Barnehagelo vens § 1a). Dette verdigrunnlaget formidles blant annet gjennom sang og musikk, bibelfortellinger og kristen høytidsmarkering. Se forøvrig Solkollens verdidokument og årsplan.
Type 2 – Barnehager med formål knyttet til annen religion enn kristendommen Trossamfunn utenfor kristendommen som er barnehageeiere, kan formulere et formål som samsvarer med egen religion. Konkretiseringer: Den Jødiske Barnehagen eies av Det Mosaiske Trossamfund i Oslo og har benyttet seg av muligheten til ikke å forankre verdigrunnlaget i kristen og humanistisk arv og tradisjon. Den presiserer formålet sitt slik: Likeledes har barnehagen til formål, gjennom en kreativ og engasjert atmosfære, å gi barnet en positiv jødisk identitet, samt forberede til og styrke barnet i møte med det norske samfunnet. Urtehagen barnehage eies av stiftelsen Urtehagen som driver fire barne hager i Oslo. Formålet er forankret i islam: … Barnehagen skal styrke barns trygghet og identitet samt være åpen for alle uansett etnisk, religiøs eller språklig tilhørighet. Barnehagen kan inngå vennskapsavtaler om samarbeid med andre barnehager i inn- eller utland, og/eller støtte barn og prosjekter. Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier slik de er nedfelt i islam.
Type 3 – Barnehager med formål knyttet til livssyn eller bestemte verdier Det er også mulig for private barnehager å knytte an til et sekulært livssyn, til bestemte verdier eller legge særskilt vekt på menneskerettighetene. 28
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
Konkretisering: Internasjonal Kulturbarnehage har fem avdelinger i Oslo og vedtekter som knytter an til humanistisk arv og tradisjon: … Barnehagen skal bygge på grunnleggende verdier i humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfrihet, nestekjærlighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet, verdier som kommer til uttrykk og som er forankret i menneskerettighetene. Barnehagene er nøytrale i livssynsspørsmål og følger ikke Lov om barnehager §1 om verdier som kommer til uttrykk i ulike religioner og livssyn …
Departementet registrerer ikke hvor mange private barnehager som har benyttet seg av muligheten til å vedtektsfeste et særlig formål, og per i dag finnes det ikke noe sikkert statistisk grunnlag om dette. Private barnehagers landsforbund (PBL) har nylig opprettet et medlemsregister som på sikt vil kunne gi slik informasjon. Det som nå kan tallfestes, er medlemsbarnehagene i den kristne organisasjonen Kirkelig pedagogisk senter, IKO, som har et eget barnehagekontor med omkring 170 medlemsbarnehager (per 2013). Flertallet av dem, men ikke alle, har lagt til formuleringer om kristendommen i vedtektene sine. I tillegg finnes det trolig flere kristne barnehager som ikke er tilsluttet IKO.5 Foreldre som søker opptak til barnehager med særskilte formålsbestemmelser, har rett til informasjon om verdigrunnlaget og samme mulighet som foreldre i andre barnehager til å være med å drøfte praktiseringen av bestemmelsene (RP11:15). På den andre siden må foreldre som har tatt imot plass for barnet sitt i en privat barnehage med et særlig formål, akseptere at barnehagen driver ut fra det. Konkret betyr dette at en som tar imot plass i en slik barnehage, ikke kan forlange en bestemt verdiformidling for sitt barn dersom den er i strid med barnehagens vedtekter. Har foreldrene for eksem-
5.
IKO har også utarbeidet fire forslag til formuleringer som private barnehager kan bruke hvis de vil fremheve et kristent verdigrunnlag. I eksemplene ovenfor har Bergen kirkelig fellesråd og Frelsesarmeen brukt ett. De øvrige kan fås gjennom IKO, www.iko.no.
29
kapittel 1
pel sagt ja til barnehageplass i en kristen barnehage, må de akseptere at den prøver å realisere formålet sitt. Sender foreldrene barnet sitt til en barnehage med allmennetisk verdigrunnlag, kan de ikke forvente at verdiformidlingen skal ha en kristen profil. På den andre siden slår rammeplanen tydelig fast at det særlige formålet er å regne som et supplement til de grunnleggende verdiene i lovens formålsparagraf: «Det er ikke adgang til å unnta seg verdiene i formålsbestemmelsen og deres forankring i menneskerettene» (s. 14). Hvis det oppstår uenighet om formålet, er det eier, og ikke foreldrene eller de ansatte, som har rett til å ta den endelige beslutningen. Samtidig er eier forpliktet på barnehageloven, rammeplanen og det øvrige regelverket. Dermed er verken foreldre eller ansatte umyndiggjort i forhold til virksomheten. I spørsmål om innhold og arbeidsmåter i barnehagen skal de private barnehagene med særlige formål rette seg etter det de foresatte i alminnelighet kan samles om. I tillegg må det understrekes at barnehager av denne typen skal være fullverdige pedagogiske virksomheter. Barnehagelærere som arbeider i slike barnehager, er forpliktet til å gi et faglig og pedagogisk forsvarlig tilbud til barna på samme måte som i de offentlige barnehagene. Barnehagen skal, uavhengig av formål, gi barna den informasjonen de trenger i møte med norsk kultur. Rammeplanen understreker at barnehagen er en kulturarena som skal hjelpe barna til å utvikle en kulturell identitet (s. 36). Ut fra dette er det for eksempel rimelig å slutte at alle som vokser opp i Norge, trenger å vite noe om hvorfor så mange for eksempel feirer jul. Når det er barn fra familier med annen religiøs eller livssynsmessig bakgrunn i barnehagen, vil barnegruppa ha behov for å vite noe om skikker og høytider i disse tradisjonene. Det er derfor rimelig å hevde at alle barnehager bør komme inn på spørsmål som dreier seg om religion eller livssyn av hensyn til barnas behov. Rammeplanen sier for øvrig ikke noe om hvordan barnehager med et særlig formål bør arbeide med fagområdet ERF. Ansettelse i private barnehager med særlig formål er regulert av flere lover.6 Den som blir ansatt i en slik barnehage, er pliktig til å arbeide i samsvar med vedtektene, og ved ansettelse har eier under visse forutsetninger rett til å innhente informasjon om livssyn. Diskrimineringsloven om etni-
6.
30
Særlig diskrimineringsloven om etnisitet; diskrimineringsloven om seksuell legning; arbeids miljøloven.
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
sitet (§ 17) slår fast at det i ansettelsesprosessen kan innhentes opplysninger om hvordan søker stiller seg til religiøse eller kulturelle spørsmål hvis dette er begrunnet i stillingens karakter, eller det inngår i formålet for virksomheten å fremme bestemte religiøse eller kulturelle syn og søkers innstilling vil være av betydning for å kunne gjennomføre formålet. Dersom eier vil kreve slike opplysninger, må det sies i stillingsutlysningen. Det er ikke nødvendigvis slik at alle typer stillinger er viktige for å realisere formålet slik at det er berettiget å spørre om livssyn. Er det for eksempel rimelig å hevde at en renholder bør ha en bestemt tro? Regnbuen barnehage eies av Middelstad menighet og har et kristent tillegg til formålsparagrafen. Det skal ansettes en barnehagelærer, og utlysningsteksten presiserer at søkerne kan bli spurt om livssyn. Det er to kvalifiserte søkere, Bente og Amalie. Bente er nyutdannet, Amalie har jobbet i flere år. Begge blir kalt inn til intervju. Da kommer det frem at Bente har erfaring fra kristent barnearbeid og mange ideer om hvordan hun kan arbeide for å gjennomføre formålet. Amalie er utmeldt av Den norske kirke og svarer unnvikende på spørsmål om hvordan hun forholder seg til barnehagens formål. Hun virker ikke særlig begeistret for det og har få synspunkter på hvordan hun vil arbeide for å realisere det. Intervjuene blir utslagsgivende. Bente får jobbtilbudet og takker ja.
I dette tilfellet har eier fulgt lovverket. Hadde barnehagen vært kommunal, ville det ikke vært anledning til å spørre om livssyn og tillegge svaret vekt.
Kristendommen og fagområdet etikk, religion og filosofi Barnehagens faglige innhold er knyttet til sju fagområder som har nær forbindelse til fag i grunnskolen. Etikk, religion og filosofi, ERF, korresponderer med skolens RLE. Det er et av de sju fagområdene som barnehagen skal arbeide med hvert år, og som skal tilpasses det enkelte barn, barnegruppa og lokalsamfunnet. I likhet med læreplanverket for grunnskolen, legger rammeplanen vekt på tilpasset opplæring og lokal tilpasning. Det gjelder selvsagt også for ERF. Kunnskapsdepartementet (KD) ønsket å støtte barnehagens arbeid med ny barnehagelov og revidert rammeplan 31
Eksempel
kapittel 1
og utarbeidet i den forbindelse elleve temahefter. Ingen av dem har etikk, religion og filosofi som hovedtema, men enkelte sider ved fagområdet og barnehagens verdigrunnlag er behandlet i heftet om språklig og kulturelt mangfold (Gjervan 2006). ERF har sju prosessmål, det vil si mål som retter seg mot barnas opplevelser og læring. To av dem er spesifikt knyttet til kristendommen. Gjennom arbeidet med ERF skal barnehagen bidra til at barna • får innsikt i kristne grunnverdier og deres plass i kulturen • får kjennskap til kristne høytider og tradisjoner Kristendommen kan også knyttes til de øvrige fem målene på linje med andre religioner og livssyn. Dermed har denne religionen en annen vekt enn andre religioner, som ikke nevnes spesielt. Dette har historiske og kulturelle årsaker, som at den har en tusenårig historie i landet, og at omkring fire av fem nordmenn er medlemmer i et kristent trossamfunn, men det betyr ikke at staten har tatt stilling til om kristendommen er mer sann eller rett enn andre religioner eller livssyn. Vektleggingen handler om kultur, tradisjon og tilslutning i befolkningen, og den har en parallell i grunnskolen. Der sier RLE-planen at kristendommen skal vektes mest, samtidig som faget gir kunnskap om andre religioner og livssyn. Lovverket viser altså både til den kristne kulturarven og til dagens religiøse og livssynsmessige mangfold. Dette må bety at barnegruppas sammensetning langt på vei bør avgjøre hvordan formidling av kulturarven – som i stor grad er knyttet til kristendommen – og formidling av andre tradisjoner enn den kristne, skal vektes. Rammeplanen understreker at de foresattes ønsker er viktige for arbeidet med ERF (s. 45). Barnehagen skal vise respekt for foreldrenes tro, samtidig som den skal ha barnets behov for kunnskap og utvikling av kulturell identitet i fokus. Den må også forsøke å unngå konflikter mellom barnehage og hjem i tros- og livssynsspørsmål. Hvis barnet opplever skarpe motsetninger her, kan det komme i lojalitetskonflikt. Barnehagelærere har dermed en utfordring. Hensynet til de enkelte foreldrene og til hvert enkelt barn skal ivaretas på samme tid som det skal tas hensyn til hele barnegruppa, barnehageloven, rammeplanen og vedtektene i barnehagen. Ofte kan dette gjøres på en slik måte at alle 32
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
parter er fornøyd, men enkelte ganger er det ikke mulig å gjøre alle til lags. Rammeplanen sier uansett at barnehagens arbeid med ERF både må ta hensyn til mangfoldet i barnegruppa, og til verdier og tradisjoner i den kristne kulturarven (s. 45). Selv om barnehagelærere bør betrakte mangfoldet som en ressurs, og ikke som en trussel (Gjervan 2006:8–10), er det urealistisk å tro at det ikke av og til kan oppstå krevende konflikter og motsetninger knyttet til verdispørsmål og religion. Liv leder årsplanleggingen i Skogveien og får en utfordring i møte med samar beidsutvalget. De tre foreldrerepresentantene i utvalget har ulikt syn på hvordan fagområdet ERF bør komme til uttrykk. En av dem er aktiv kristen og argumen terer for å ta inn mer om kristne tradisjoner enn Liv har lagt opp til. En annen er muslim og ønsker at islam skal være mer synlig. Den tredje er humanetiker og hevder at særlig kristendommen, men også islam, har fått for stor plass. Human etikeren synes det er uheldig at barnehagen legger opp til kirkebesøk til jul, og mener at det alternative opplegget i barnehagen kan virke stigmatiserende. Den muslimske faren samtykker i dette. Den kristne moren og den muslimske faren er likevel enige i at religion bør mer inn i barnehagen, men det er humanetikeren lite glad for. Den kristne og humanetikeren sier de har støtte fra flere foreldre. Det er reell uenighet, og Liv kan ikke innfri alle ønskene. Hun foreslår å utsette saken og innkalle til foreldremøte. Da vil hun prøve å komme frem til en linje som flertallet av foreldrene kan stille seg bak.
Situasjonen i Skogveien er tilspisset dette året, og det er kanskje ikke så ofte at det blir slike problemer når samarbeidsutvalget skal fastsette årsplan. Likevel må barnehagelærere være forberedt på at det kan oppstå tilfeller der en eller flere av foreldrene ikke er enige i barnehagens opplegg. Liv prøver å oppnå forståelse og alminnelig tilslutning fra foreldrene. Så langt det er mulig, vil hun også arbeide for at mindretallet blir tatt hensyn til. Deres rett til å bestemme over barnas oppdragelse må også ivaretas. Foreldremøtet fører til at flertallet av foreldrene støtter opp om det opprinnelige forslaget til årsplan, med noen få justeringer som kommer mindretallet i møte. Generelt kan balansegangen mellom hensynet til flertallet og mindretallet være vanskelig. Prinsippet om alminnelig tilslutning må veie tungt, men barnehagelærere bør ha syn og respekt for mindretallets sårbarhet. 33
Eksempel
kapittel 1
Lokalsamfunn i Norge er ulike. Mange foreldregrupper er sammensatte på en måte som minner om Skogveien. Andre er mer homogene. Barnehagelærere må hele tiden forholde seg til lokalsamfunnet og barnegruppas sammensetning. Konkret kan det føre til at kommunale barnehager med likt formål på grunn av lokale omstendigheter kan komme til å kjøre nokså forskjellige opplegg når det gjelder formidlingen om kristendommen. Dette kommer vi mer tilbake til i flere kapitler. Når rammeplanen ikke angir noe kvantum for formidlingen om kristendommen, må barnehagelærere bruke skjønn og samarbeidsevner. Hvis vi går tilbake til Nina i Maurtua (s. 12), er det grunn til å hevde at hun utviser dårlig skjønn. Hun har en urimelig tolkning av barnehageloven og rammeplanen, og mange foreldrene ville med rette reagere på at hun legger opp til forkynnelse i barnehagen. Opplæringsloven bruker ordet forkynnelse og slår fast at det ikke skal forekomme i RLE-faget (§ 2–4). Forkynnelse er ikke brukt i barnehageloven, men rammeplanen sier at opplæring til tro er hjemmets ansvar (s. 12). I dette ligger det en klar distansering fra forkynnelse. Samtidig sier planen at barna skal lære om verdier som er forankret i kristen og humanistisk arv og tradisjon (ibid.). Dette er et påbud om formidling. Derfor er det viktig å få tak i forskjellen på ordene forkynnelse og formidling. I denne sammenhengen betyr formidling å overføre eller gi videre sakssvarende kunnskap, uten å oppfordre tilhøreren til å være enig i det som formidles. Målet er at tilhøreren får økt kunnskap. Forkynnelse vil derimot også påvirke. Målet er at tilhøreren tar stilling. Mens formidling er kognitivt orientert og har en nøktern og saklig fremstillingsmåte, åpner forkynnelse mer for det emosjonelle og appellerer både til intellekt og følelser. To eksempler kan konkretisere dette: Eksempler
Formidling: En barnehagelærer formidler den kristne bakgrunnen for påske. Hun forteller om og forklarer hvorfor kristne feirer høytiden. I den forbindelse viser hun til Bibelen og gjenforteller påskehendelsene på en nøktern måte, tilpasset barns nivå. Hun oppfordrer dem ikke til å ta stilling og sier ikke noe om hva hun selv mener. Hun ordlegger seg blant annet slik: Påske er en kristen høytid … Kristne tror at …
34
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
Bibelen forteller at … Forkynnelse: En prest forkynner i kirken på langfredag. Hun forteller med stor innlevelse om Jesu lidelse og prøver å forklare hvorfor han måtte dø. Hun opp fordrer menigheten til å ta inn over seg det som skjedde, til å være takknemlige for det og lære av Jesu forbilde. Hun ordlegger seg blant annet slik: Påske er vår viktigste høytid, kjernen i det vi tror på … Jesus døde for deg og meg … Tenk på hvordan Jesus elsket alle neste gang du irriterer deg over småfeilene til menneskene rundt deg …
Noen ganger er det vanskeligere å trekke et så skarpt skille mellom forkynnelse og formidling som i disse eksemplene. Derfor blir dette noe vi kommer tilbake til i flere kapitler. Her er hensikten å gjøre oppmerksom på problemstillingen. Samtidig må det poengteres at forkynnelse er helt legitimt i noen sammenhenger. I barnehagen skal det formidles. I kirker, bedehus, moskeer, synagoger, templer og for den saks skyld på møter i Human-Etisk Forbund, er det naturlig å forkynne. Politikere forkynner også på sin måte. Dermed er det ikke bare kristne som står i fare for å forkynne i barnehagen. Alle som har en sterk overbevisning og brenner for noe, har en felles utfordring her. Når dette er sagt, er forkynnelse legitimt og ønskelig i én bestemt sammenheng i barnehagen. De verdiene som formålsparagrafen og rammeplanen sier at barnehagen skal bygge på, kan og bør «forkynnes», selv om ordet verdiformidling oftest blir brukt om dette. Her har samfunnet tatt stilling og gitt barnehagen myndighet til å påvirke og overbevise.
Religionsfrihet og barn Internasjonale konvensjoner og norsk lov verner i første rekke voksnes religionsfrihet og foreldres rett til å bestemme over barnas religiøse oppdragelse. Artikkel 14 i Barnekonvensjonen handler om barns rett til religionsfrihet, men avstemmer denne mot foreldreretten samtidig som artikkelen 35
kapittel 1
omtaler «barnets gradvise utvikling». I Norge er den religiøse myndighetsalderen 15 år (lov om trossamfunn § 3), men hva med perioden før dette? Barneloven bygger på barnets gradvise rett til medbestemmelse (§ 33), som i barnehagealder synes å være liten. For barnehagens vedkommende er det tre hensyn som må veies opp mot hverandre: • foreldremandatet, som gir de foresatte det primære oppdrageransvaret, og som fører til at barnehagen skal drives i samarbeid og forståelse med dem • samfunnsmandatet, som slår fast et verdigrunnlag og et kunnskapsinnhold • barnets rett til selvbestemmelse, som barnehageloven knytter til alder og modenhet (§ 1, ledd 2; § 3) Spørsmål om barnets rett til selvbestemmelse var knapt et tema da formålsparagrafen ble drøftet, og det kan indikere at foreldre- og samfunnsmandatet står særlig sterkt når barn er så vidt små. Det skal i alle fall tungtveiende grunner til at barnehagen kan sette foreldre- og samfunnsmandatet til side. Rekkefølgen på kulepunktene ovenfor er ikke tilfeldig. Foreldremandatet er det primære, samfunnsmandatet er et avledet, men selvstendig mandat, barnets rettigheter henger sammen med dets «gradvise utvikling», som er kommet nokså kort i barnehagen. Vi går til Skogveien i Middelstad for å se hva dette kan stå om i hverdagen: Eksempler
William (5 år) synes det er kjedelig å høre om id i samlingen og vil heller leke. Han reiser seg, går mot lekekroken og protesterer når barnehagelæreren ber ham komme tilbake. Han vil heller ikke være med på andre aktiviteter som går på markeringen av id. Foreldrene til Selma (snart 3 år) er Jehovas vitner og har sagt fra at hun ikke skal være med på fødselsdagsmarkeringer. De ansatte og foreldrene er sammen kommet frem til at barnehagen kan legge dem mot slutten av dagen, for da kan ofte en av foreldrene hente Selma tidlig. Likevel vet jenta godt hva som skjer, og har tydelig lyst til å være med selv: «Jeg vil også ha krone og kake», har hun sagt flere ganger i det siste. Selmas fødselsdag nærmer seg, og noen av de ansatte
36
barnehagens verdigrunnlag og samfunnsmandat
snakker om medbestemmelse og barnets beste. De synes det er urimelig at treårsdagen hennes ikke skal markeres.
Første eksempel er enkelt, og her må samfunnsmandatet vektes. Rammeplanen sier at barnehagen skal markere «religiøse, livssynsmessige og kulturelle tradisjoner som er representert i barnehagen» (s. 47), og det er barn fra muslimske hjem i gruppa. William trenger å få kjennskap til tradisjonene deres, men er ikke moden nok til å forstå dette. Det andre eksempelet er vanskeligere, og her må foreldremandatet veie tyngst. Samtidig kan personalet prøve å komme Selma i møte med å fremheve henne spesielt på en annen dag enn fødselsdagen. Det vil foreldrene neppe ha noe imot. I PhD-avhandlingen Barns rett til selvbestemmelse i forhold til religiøse normer skriver juristen Julia Köhler-Olsen mest om barn i skolealder og fremhever barnets gradvise rett til medbestemmelse i mange saker. Hun stadfester imidlertid foreldremandatet i saker som angår små barn: «Ansvaret for at barnet har mulighet til å utøve sin rett til tros- og livssynsfrihet[,] er i mange år av barnets oppvekst plassert hos foreldrene» (2012:92). I dette kapitlet har vi lagt vekt på: • barnehagens formål og samfunnsmandat og hva det betyr • kristendommens plass i fagområdet etikk, religion og filosofi • private barnehager med særskilte formål • spørsmålet om barns religionsfrihet
Til samtale 1. Tenk at dere er barnehagelærere i Brattbakken, Torgstua, Maurtua og Skogveien barnehager. Dere deltar på de personalmøtene som omtales på s. 12–13. Hva vil dere si til Thomas, Kari, Nina og Liv? 2. Hvilke synspunkter har dere på formålsparagrafen? Hva kan den bety i barnehagehverdagen?
37
kapittel 1
3. Finn årsplaner fra private barnehager med særskilt formål på nettet eller i nærmiljøet. Hvordan arbeider disse barnehagene for å gjennomføre formålet? Hva synes dere om dette? 4. Ta utgangspunkt i konflikten om årsplanen i Skogveien på s. 33. Skriv rolle kort for Liv og de tre foreldrerepresentantene, og dramatiser episoden. Dere behøver ikke la saken få samme utfall som i teksten, men den som spiller Liv, må kunne forsvare det hun sier, ut fra lov og rammeplan. 5. Hva tenker dere om barns medbestemmelse når det gjelder religion og livssyn i barnehagen? Finn gjerne eksempler som dere snakker om. 6. Den tyske religionspedagogen Friedrich Schweitzer argumenterer sterkt for at barn har rett til religion og ikke bør «underernæres» livssynsmessig. Han formulerer seg blant annet slik: «Barnets ret til religion er et spørgs mål om frihed – friheden til religion som også indebærer muligheden for at beslutte sig til at tage afstand fra religion» (Schweitzer 2006:142). Drøft påstanden med tanke på barnehagen.
38