Kjønn, performativitet og sårbarhet av Judith Butler: Utdrag

Judith Butler

Kjønn, performativitet og sårbarhet Oversatt av Lars Holm-Hansen Forord av Stine H. Bang Svendsen

Cappelens upopulære skrifter

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Originaltittel: «Bodily inscriptions, Performative subversions» (1990) i Gender Trouble. Feminism and the subversion of identity.

10th anniversary edition. ©Judith Butler/Routledge, New York 1999 «An account of oneself» (2005) I Giving an Account of Oneself. ©Judith Butler/Fondham University Press, New York 2005 «Bodily Vulnerability, Coalitions, and Street Politics» in Differences in Common: Gender, Vulnerability, Community, ed. Joana SabadellNieto and Marta Segarra ©Judith Butler/Rodopi Publishing/Brill publication, Amstedam/ New York 2014 ISBN 978-82-02-65798-7 1. utgave, 1. opplag 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Omslagsdesign: Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: AiT Bjerch AS Utgivelsen er støttet av institusjonen Fritt Ord Oversetteren har fått støtte fra Det faglitterære fond www.cda.no akademisk@cappelendamm.no

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Av Stine H. Bang Svendsen

7

Kjønn, performativitet og sårbarhet Av Judith Butler

Del 1 Kjønn og performativitet Kroppslige inskripsjoner, performative subversjoner .

29

Del 2 Subjektivitet, sårbarhet og ansvarlighet Å redegjøre for seg selv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

55

Del 3 Aktivisme og sosial endring Kroppslig sårbarhet og koalisjonspolitikk. . . . . . . . . .

105

Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

141

Forord Stine H. Bang Svendsen

Kjønnet, selvet og samhørigheten Judith Butler (f. 1956) er en amerikansk filosof som har blitt et intellektuelt ikon for bevegelser for kjønnsog seksualitetsmangfold, et hatobjekt for konservative kristne som mobiliserer for å gjenopprette den patriarkalske familien. Hun er også en jødisk intellektuell som på grunn av sitt intellektuelle og politiske engasjement i Palestina-saken er uønsket i staten Israel. Det er få nålevende akademikere som har en større innflytelse på viktige og kontroversielle samfunnsspørsmål. Hvordan kan en filosof, som stort sett gir ut inngående drøftinger av etikk, selvet og kroppen, skape så stort engasjement?

I denne boken, i Lars Holm-Hansens norske språkdrakt, vil vi for første gang kunne lese et utvalg av Judith Butlers tekster på norsk. Tekstene spenner fra hennes mest berømte utgivelse Gender Trouble fra 1990, der hun formulerte teorien om kjønnsperformativitet, til hennes pågående arbeid med relasjonell etikk og ikkevoldspolitikk. I dette forordet vil jeg løfte fram de nære forbindelsene mellom Butlers forståelser av kjønnet og selvet, og hvordan det faktum at ingen av oss fullt ut kjenner oss selv, kan danne grunnlag for solidaritet og voldsmotstand. Gjennomgående for tenkningen som 7

presenteres i denne samlingen, er en vilje til å tenke på store etiske og politiske spørsmål ut fra marginale posisjoner og erfaringer, med allmenne implikasjoner.

Butlers arbeid sirkler rundt ulegitimerte eller utviskede menneskers erfaringer, og viser hvordan tenkning som tar sikte på å skape levelige liv i marginene, kan vise vei til et bedre samfunn for alle. Dette er en viktig kilde til Butlers originalitet og sprengkraft som politisk intellektuell.

Homobarens filosof Mens Judith Butler studerte filosofi ved Yale i begynnelsen av 1980-årene, og etter hvert skrev en avhandling om G.W.H. Hegel, var hun også en del av det skeive miljøet og bevegelsen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Å bli lesbisk, har hun fortalt, var å møte grensepolitikken i det jødiske miljøet hun kjente fra oppveksten i Cleveland, Ohio, på nytt.1 Er du jødisk nok? Er du lesbisk på riktig måte? Minoriteter passer på hvem som er innenfor og utenfor – det er en vanlig respons på det å oppleve diskriminering og marginalisering. Men hva om disse forsøkene på å renvaske minoritetene fra innsida er en effekt av den utskillelsen fra majoriteten som de også erfarer? Hva om det er en forlengelse av den heteroseksuelle utskillelsen av homoseksualiteten, som krever at homoseksualiteten holder seg for seg selv, og unngår lekkasjer over i den heteroseksuelle verden? Denne typen psykoanalytisk inspirerte spørsmål er sentrale i Butlers tenking. Hun er opptatt av det umulige i våre ulike grensedragningsprosjekter mot andre mennesker og grupper av mennesker. Kjønn er kanskje det mest omfattende grensedragningsprosjektet i vår kultur, og det som gjorde den 8

unge akademikeren Judith Butler bemerket i slutten av 1980-årene og begynnelsen av 1990-årene, var nettopp at hun kritisk undersøkte dominerende forståelser av kjønn i kulturen på den ene siden, og innenfor feministisk teori på den andre.

Hva om kjønnet ikke springer ut av kroppen? Hva om kjønn som fenomen er et resultat av summen av handlinger som skaper både kjønnet og forestillingene om natur og kultur, som ideen om et skille mellom kropppens natur og kulturens kjønn hviler på? Da Judith Butler fremmet disse spørsmålene i boken Gender Trouble (1990) og Bodies That Matter fra (1993), traff hun en nerve i vestlig kjønns- og seksualitetskultur. Den etter hvert svært innflytelsesrike teorien om kjønnsperformativitet, som beskriver hvordan kjønn er en effekt av gjentatte framførelser, en serie av etterligninger av hva vi forbinder med «kvinner» og «menn», ble formulert i boken Gender Trouble (1990) i det utdraget som utgjør den første delen i denne boken.

I forordet til tiårsutgaven av boken skrev hun om den erfaringsmessige bakgrunnen for teorien om kjønnsperformativitet: Jeg gikk på mange møter, barer, demonstrasjoner og parader, og så mange typer kjønn, og forstod meg selv som værende i skjæringsfeltet mellom noen av dem, og jeg møtte seksualiteten i flere av dens kulturelle utkanter. Jeg kjente mange som forsøkte å finne sin vei i en viktig bevegelse for seksuell anerkjennelse og frihet, og følte på den opprømtheten og frustrasjonen som er en del av den bevegelsen både gjennom håpet i den og den interne spliden.2

9

I utdraget som kan leses i denne boken spiller dragframføringenes kjønnsparodi en sentral rolle. Leseren inviteres inn i homobaren for å se hvordan kjønn ser ut, vi kan tenke oss at vi ser fra Butlers observerende posisjon, ved bardisken. Her er de presumptivt «mannlige» dragartistene den stiliserte feminitetens dronninger. Kjønnsparodien avslører det nitide arbeidet gatas og arbeidsplassens kvinner og menn gjør for å passere som det kjønnet de er tildelt. Dragartisten etterligner kjønnet på en måte som avslører at alle etterligner, og at det ikke finnes noen original å kopiere. Kjønnet er et spill for galleriet, der alle er forpliktet til å delta, om de skal forstås som mennesker.

Butlers teori om kjønnsperformativitet grep erfaringer med kjønn som en voksende sosial bevegelse for seksuell frigjøring forsøkte å skape rom for på denne tida. Ideen om at det tilsynelatende naturgitte forholdet mellom kjønnsframføring, og om at retningen på det seksuelle begjæret og kroppens kjønnstegn var en performativ effekt av hvordan kjønn gjøres, fikk fotfeste blant mange som hadde et kjønn eller en seksualitet som det til stadighet ble satt spørsmålstegn ved.

Det var også mange sterke motstandere mot den poststrukturalistiske skeive teorien som Butler etter hvert ble hovedreferansen i. Som Agnes Bolsø har påpekt, var det på en måte selvsagt at det som den gang var kjent som «homobevegelsen», ville motsette seg den forkludringen av identitetskategorier som den skeive tenkingen brakte med seg.3 Hvis kjønn er en effekt av gjentatte framførelser, og alle rene identiteter er basert på utskillelse av noe uønsket fra selvet, så er det vanskelig å basere politiske krav på at homoseksualitet er en medfødt kroppslig variasjon (som forskere i over hundre år har strevd og mislyktes med å identifisere kilden til).

10

Også kjønnsforskere advarte. Annick Prieur og Bera Moseng skrev at skeiv teori var livsfjernt og språkfiksert.4 Queer-debatten i kjønnsforskninga preget Tidsskrift for kjønnsforsknings spalter i år 2000, da jeg var tenåring og aktiv i de skeive og feministiske bevegelsene.

Jeg ble kjent med Butlers tenkning gjennom politisk skolering fra eldre aktivister som hadde studert genusvetenskap i Sverige.5 Jeg opplevde grunninnsikten om at kjønn er resultatet av et omfattende kulturelt og personlig arbeid som en slags åpenbaring i min egen unge skeive livsverden. Jeg hadde svært lite til overs for voksne akademikere som synes det var vanskelig lesestoff. Jeg forstod selvfølgelig selv fint lite av det som egentlig stod i Gender Trouble, men den ene setningen per side som jeg klarte å avkode var nok til å formidle at heteronormen er i spill, at den ikke kan bestå akkurat som den er, fordi vi går bare her og imiterer en forestilling om hva det vil si å være kvinne eller mann, og vi får det aldri helt til. Tanken var berusende. Hvis det var sånn det hang sammen, så var det jo også mulig å forstå hvorfor jeg og mine jevnaldrende strevde sånn med å få til dette med kjønn. Ikke bare strevde vi, som ikke fant en plass for oss selv i kjønnsnormene, men de andre strevde også. At min egen kvinnelighet var falsk var jeg allerede smertelig klar over – det politisk engasjerende var kanskje å kunne rette den samme anklagen mot den tilsynelatende «naturlige» majoriteten. Nettopp dette var også det grensesprengende ved Butlers arbeid. De marginale skeive erfaringene med kjønn hun teoretiserte ut fra, ble et springbrett til å teoretisere kjønn og seksualitet som sådan, og til å rette det kritiske blikket mot heteroseksualiteten og tilsynelatende «naturlige» kjønnskategorier. Teorien hadde sterk gjenklang i unge 11

skeive livserfaringer, og utover på 2000-tallet transformerte den skeive tenkingen «homobevegelsen» til den skeive bevegelsen for kjønns- og seksualitetsmangfold vi kjenner i dag. Judith Butler ble en teoretiker for en sosial bevegelse, og for en generasjon skeive ungdommers selvforståelse og samfunnsforståelse.

Et hovedpoeng i «Kroppslige inskripsjoner, performative subversjoner» er at både samfunnet for øvrig og feminismens kjønnsbegrep lider av falske motsetninger mellom kropp og sjel, natur og kultur, biologisk og sosialt, som i sin tur skaper en idé om et splittet kjønn. Det er denne splittelsen som gir mening til det engelske begrepsparet «sex» og «gender», og ideen om at kroppen er en naturlig kilde som de praksisene vi forbinder med kjønn, springer ut fra. Men kroppen er ifølge Butler verken et blankt ark vi skal skrive historien inn i eller en materie som kan adskilles fra menneskers meningsskapende praksiser. Vi kan ikke, for å si det på norsk, skille det sosiale kjønnet fra det biologiske, ettersom verken kroppen eller språket kan skape mening uten hverandre. I denne sammenhengen er det kjekt å ha et kjønnsbegrep som tillater at både kroppen og kulturen er til stede samtidig, slik det norske begrepet «kjønn» gjør. I norsk kjønnsforskning har vi ikke etablert et begrep om «genus» som tilsvarer det engelske «gender», slik våre svenske kolleger har. Vi snakker heller om kjønn, vel vitende om at dette begrepet peker i retning av både kropper, diskurser og symboler, for å nevne noe. Butlers arbeid tilbyr én av flere mulige begrunnelser for dette valget. Når grensen mellom det sosiale og det biologiske eller det kulturelle og det kroppslige uansett dras på et vilkårlig sted, hvorfor skal vi da trekke den overhodet? Dette spørsmålet har betydning for hvordan begrepene «sex» og «gender» 12